8 Enkelte tiltak for å effektivisere straffesaksbehandlingen

8.1 Bakgrunnen for forslagene

Den 4. juni 2004 traff Stortinget følgende vedtak, på grunnlag av Innst. S. nr. 218 (2003-2004), jf. Dok. S. nr. 8:63 (2003-2004):

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en samlet tiltakspakke for å redusere straffesaksbehandlingstiden som blant annet inneholder en gjennomgang av påtalemyndighetens organisering, vurdering av avskjæringsreglene for bevisføring og større grad av skriftlighet i domstolene, mulige endringer i prosessreglene, gjennomgang av reglene om advokatsalær og en utredning av tidsfrist for uttak av tiltale og beramming av straffesak.»

Den 28. september 2006 sendte departementet på høring et høringsnotat med en rekke forslag om tiltak med sikte på en hurtigere straffesaksbehandling. Høringsfristen var 5. januar 2007.

Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

Departementene

Høyesterett

Lagmannsrettene

Bergen tingrett

Nord-Troms tingrett

Oslo tingrett

Stavanger tingrett

Trondheim tingrett

Barneombudet

Datatilsynet

Domstoladministrasjonen

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Kontoret for voldsoffererstatning

Kredittilsynet

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS)

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Sivilombudsmannen

Statsadvokatene

ØKOKRIM

Alternativ til Vold

Amnesty International (norsk avdeling)

Bergen forsvarerforening

Datakrimutvalget

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Den norske Revisorforening

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

Den norske Menneskerettighetshuset

Etterutdanningsrådet for dommere

Finansforbundet

Finansieringsselskapenes Forening

Foreningen for voldsofre

Forsvarergruppen av 1977

Incestsenteret for menn (IFM)

Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo

Juridisk rådgivning for kvinner - JURK

Jusshjelpa i Nord-Norge

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen

Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

Kompetansesenter for likestillingsarbeid

Krisesentersekretariatet

Kvinneuniversitetet i Nord

Kvinneuniversitetet på Løten

Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold

Landsforeningen rettferd for taperne

Landsorganisasjonen i Norge

Lensmannsetatens landslag

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn

Norges politisjefforening

Norges Forsvarerforening

Norges Kvinne- og familieforbund

Norges Juristforbund

Norges Lensmannslag

Norsk fengsels- og friomsorgsforbund

Norsk forening for kriminalreform - KROM

Norsk forbund for voldsofre

Norsk krisesenterforbund

Norsk Kvinnesaksforening

Norske kvinnelige juristers forening

Politiembetsmennenes Landsforening

Politiets Fellesforbund

Rettspolitisk forening

Statsadvokatenes forening

Stine Sofies Stiftelse

Straffedes organisasjon i Norge (SON)

Straffelovrådet

Støttesenter for fornærmede i straffesaker

Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn

Følgende høringsinstanser avga uttalelse:

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Samferdselsdepartementet

Høyesterett

Agder lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Frostating lagmannsrett

Gulating lagmannsrett

Hålogaland lagmannsrett

Oslo tingrett

Domstoladministrasjonen

Riksadvokaten

Agder statsadvokatembeter

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter

Hordaland statsadvokatembeter

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter

Nordland statsadvokatembeter

Oslo statsadvokatembeter

Trøndelag statsadvokatembeter

Barneombudet

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Kredittilsynet

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Politidirektoratet

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Forsvarergruppen av 1977

Institutt for kriminiologi og rettssosiologi

Landsorganisasjonen i Norge

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund

Norsk forening for kriminalreform

Politiets Fellesforbund

Politiets sikkerhetstjeneste

Stine Sofies Stiftelse

I Ot. prp. nr. 13 (2008-2009) Om lov om endringar i straffeprosessloven mv. (tingretten si handsaming av saker om ikkje vedtekne førelegg mv.) fremmet departementet forslag om å la tingretten behandle foreleggssaker uten meddommere, som var et av forslagene i høringsnotatet. Forslaget ble vedtatt ved endring av straffeprosessloven § 276 ved lov 30. januar 2009 nr. 7, som trådte i kraft 1. juli 2009. I Ot. prp. nr. 13 (2008-2009) behandlet departementet også et forslag fra høringsnotatet om å innføre adgang til å avsi dom på bakgrunn av saksdokumentene i foreleggssaker i tingretten der saken er fremmet etter straffeprosessloven § 281. Departementet valgte ikke å foreslå slike endringer. Det ble også uttalt i Ot. prp. nr. 13 (2008-2009) at departementet ikke vil gå videre med et forslag fra høringsnotatet om endring av straffeprosessloven § 321 tredje ledd (utvidet ankesiling).

Nedenfor under punkt 8.2 til 8.10 behandler departementet en del av de øvrige forslagene i høringsnotatet.

Høringsnotatet inneholdt et forslag om at påtalemyndigheten som vederlag for en uforbeholden tilståelse skal kunne gi bindende tilsagn om straffutmålingen («plea bargaining» eller «straffetilsagn»). Departementet mener at det i lys av høringen er behov for å utrede dette spørsmålet nærmere før det kan tas stilling til om det bør fremmes lovforslag for Stortinget. En utredning kan skje i et lovutvalg, eller eventuelt i form av en enpersonutredning.

Høringsnotatet inneholdt en rekke forslag om endringer i juryordningen, som først og fremst var begrunnet i formålet om økt effektivitet i straffesaksbehandlingen. Departementet har nedsatt et lovutvalg som skal vurdere hvordan lekdommerinnslaget bør være når de alvorligste straffesakene behandles i lagmannsretten, og enkelte andre spørsmål om lagmannsrettenes straffesaksbehandling (Juryutvalget). Utvalget vil dermed behandle spørsmålet om juryordningen bør bestå, eller om den bør videreføres i sin nåværende form eller i endret form. Departementet vil ikke foreslå endringer i reglene om jurysaker før utvalgets forslag foreligger.

8.2 Påtalemyndighetens ankefrist etter straffeprosessloven § 310 tredje ledd

Straffeprosessloven § 310 første og tredje ledd gir regler om påtalemyndighetens frist for å anke dommer. Etter § 310 første ledd er ankefristen to uker fra den dag dommen er avsagt. Tredje ledd, som regulerer tidspunktet for når ankefristen begynner å løpe for påtalemyndigheten, gjelder tilsvarende for anke over kjennelser og beslutninger, jf. § 379 første ledd annet punktum. Tredje ledd lyder:

«Har den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten ikke vært til stede ved domsavsigelsen, løper fristen for påtalemyndigheten fra den dag da dommen er kommet inn til dennes kontor. Fristen løper likevel senest ut fire uker etter at dommen kom inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget, eller som utførte aktoratet.»

I departementets høringsnotat september 2006 ble det foreslått å endre bestemmelsen. Det heter i høringsnotatet:

«Som påpekt også i Rt. 2005 side 1153, er meningsinnholdet i § 310 tredje ledd uklart. Gjennom uttrykket 'kom inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget' kan det se ut til at tredje ledd annet punktum regulerer det samme som første punktum, men angir en annen frist. I nevnte kjennelse fra Høyesterett er det antatt at meningen har vært at fristen etter annet punktum begynner å løpe når dommen kommer inn til en påtalemyndighet som ikke er ankeberettiget, eller til den som utførte aktoratet [...].

§ 310 tredje ledd annet punktum kom inn i straffeprosessloven ved lov 28. juni 2002 nr. 55, som ledd i effektivisering av straffesaksbehandlingen. Bakgrunn for bestemmelsen var at det i mange tilfeller gikk lang tid før en dom kom frem til ankeberettiget tjenestemann i påtalemyndigheten, og dermed også før ankefristen begynte å løpe. I høringsnotat 11. desember 2000 forut for proposisjonen til endringen (Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) ble det fremsatt forslag om at § 310 tredje ledd skulle lyde:

'For påtalemyndigheten løper fristen fra domsavsigelse dersom aktor er tilstede og ellers fra dommen kom inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget eller som utførte aktoratet.'

Av proposisjonen fremgår at dette forslaget ikke var i samsvar med den regel departementet faktisk mente å foreslå, idet man så at det ville bli for knapt med en 14-dagers frist regnet fra det tidspunktet dommen kommer inn til en tjenestemann i påtalemyndigheten som ikke selv er ankeberettiget (Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) side 112). Videre uttaler departementet samme sted:

'Etter departementets oppfatning bør det derimot kunne forventes at en aktor som ikke selv er ankeberettiget, sender dommen videre til den ankeberettigede påtalemyndighet i løpet av 14 dager. Det er denne tiden aktor ville hatt til rådighet om han selv var ankeberettiget. Departementet foreslår derfor at ankefristen fortsatt skal være to uker fra dommen kom inn til den ankeberettigedes kontor, men at fristen ikke skal være lenger enn fire uker. Den nye fristen på fire uker bør ikke løpe fra domsavsigelsen slik KRIPOS har tatt til orde for, men fra det tidspunktet dommen kom inn til påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten har liten innvirkning på hvor lang tid det går fra domsavsigelsen til rette vedkommende i påtalemyndigheten mottar dommen. På dette punktet opprettholder departementet derfor forslaget i høringsnotatet.'

Hvis § 310 tredje ledd annet punktum suppleres med et 'ikke' foran 'ankeberettiget', innebærer regelen at det begynner å løpe en fireukersfrist straks saken kommer inn til påtalemyndigheten, uansett til hvem. I så fall vil den også dekke rene feilsendinger, slik som når dommen sendes et politidistrikt selv om aktoratet er utført av statsadvokat og det er statsadvokat (eller høyere påtalemyndighet) som er ankeberettiget, eller når dommen sendes et annet statsadvokatembete enn det som har saken. Tatt i betraktning de uheldige sider det har om ankespørsmålet må avgjøres uten at spørsmålet er tilstrekkelig utredet, er det departementets foreløpige oppfatning at fireukersfristen ikke bør omfatte feilsendingstilfellene.

Spørsmålet om ankefristens utgangspunkt når dommen er sendt til korrekt enhet i påtalemyndigheten, men ikke blir forelagt ankeberettiget person, er regulert i § 310 tredje ledd første punktum. Med denne bestemmelsen, og forutsatt at feilsending til andre enheter innenfor påtalemyndigheten ikke skal omfattes av fireukersfristen, synes § 310 tredje ledd annet punktum å kunne begrenses til å gjelde for oversendelse til påtalemyndighet som utførte aktoratet, men som ikke selv er ankeberettiget. På denne bakgrunn foreslår departementet at straffeprosessloven § 310 tredje ledd skal lyde:

'Har den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten ikke vært til stede ved domsavsigelsen, løper fristen for påtalemyndigheten fra den dag da dommen er kommet inn til dennes kontor. Fristen løper likevel senest ut fire uker etter at dommen kom inn til den påtalemyndighet som utførte aktoratet.'»

Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Politidirektoratet, riksadvokaten, Agder, Borgarting, Frostating og Gulating lagmannsretter, Oslo tingrett, Agder statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter og Troms politidistrikt.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten er enig i forslaget i høringsnotatet til klargjøring av § 310 tredje ledd annet punktum.

Riksadvokaten vil heller ikke stille seg avvisende til at bestemmelsen gis en mer omfattende ordlyd:

'Fristen løper likevel senest ut fire uker etter at dommen kom inn til påtalemyndigheten.'

Velges denne løsning, vil første punktum regulere situasjonen når dommen kommer til den ankeberettigedes kontor, mens annet punktum omfatter de tilfeller hvor dommen sendes til et annet sted i påtalemyndigheten, uansett om dette er møtende (men ikke ankeberettiget) aktors tjenestested eller om den blir feilsendt. For påtalemyndigheten er realiteten at den ankeberettigede bør ha to uker på seg (den ordinære ankefrist) til å vurdere om dommen bør godtas eller påankes. Videre er det en fordel om møtende aktor (hvis dette ikke var den ankeberettigede selv) får tilsvarende tid til å gjøre sin vurdering og utarbeide innstilling til den ankeberettigede. Rutinen bør således være at domstolen sender dommen til møtende aktor. Feilsending bør prinsipielt motvirkes gjennom forbedring av rutiner, ikke ved forlenget ankefrist. Etter riksadvokatens syn er lengstefristen på 4 uker tilstrekkelig også i feilsendingstilfellene. Den påtalemyndighet som uriktig mottar en dom, bør raskt kunne videresende denne til møtende aktor.»

Agder statsadvokatembeter uttaler:

«Vi har en erfaring herfra at domstolene i noen tilfeller har sendt dommen til politiet til tross for at statsadvokaten har aktorert saken med tiltale utferdiget av statsadvokaten eller Riksadvokaten. Det er ikke rimelig at feilsending skal ha som konsekvens at ankeberettiget mister ankeretten. I mange alvorlige saker er det også en fornærmet som bør ha en sterk interesse i at ankereglene utformes slik at ikke påtalemyndigheten mister ankeretten ved feilsending.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Det må dessverre konstateres at slike feilsendingstilfeller som omtales i notatet, forekommer i praksis. Oslo statsadvokatembeter opplever fra tid til annen at domstolene sender dommen til uriktig adressat. Særlig gjøres det når det har vært oppnevnt politiaktor i de såkalte 6-årssakene. På denne bakgrunn støtter vi den foreslåtte endring av straffeprosessloven § 310 tredje ledd.»

Trøndelag statsadvokatembeter uttaler at forslaget er en presisering av den praksis som stort sett har vært fulgt etter endringen ved lov 28. juni 2002 nr. 55.

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet. Etter departementets syn bør fireukersfristen i straffeprosessloven § 310 tredje ledd annet punktum ikke omfatte de rene feilsendingstilfellene, dvs. de tilfellene der dommen er sendt til en påtalemyndighet som verken utførte aktoratet eller er ankeberettiget. Departementet mener det er viktig, blant annet av hensyn til eventuelle fornærmede, å redusere faren for at ankeretten blir tapt ved feilsending. Departementet foreslår derfor at fireukersfristen bare skal gjelde i de tilfellene der dommen blir sendt til den påtalemyndighet som utførte aktoratet, men som ikke selv er ankeberettiget.

Det vises til forslaget til endring av straffeprosessloven § 310 tredje ledd annet punktum.

8.3 Utforming av domsgrunner ved tilståelsesrabatt

Det følger av straffeloven § 59 annet ledd at dersom siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Straffen kan i slike tilfeller også nedsettes under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart.

Med den nye straffeloven (lov 20. mai 2005 nr. 28) ble det vedtatt en endring i straffeprosessloven § 40 annet ledd, om at dersom det er gitt tilståelsesrabatt, skal det opplyses i domsgrunnene at bestemmelsen om tilståelsesrabatt i straffeloven 2005 § 78 bokstav f er anvendt, og det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen.

I departementets høringsnotat september 2006 heter det:

«Etter at bestemmelsen [straffeloven § 59 annet ledd] hadde virket i ca. tre år, gjennomførte Domstoladministrasjonen en undersøkelse om tilståelsesrabatt. Rapporten - 'Tilståelsesrabatt - En undersøkelse om domstolenes bruk av strafferabatt ved tilståelser' - ble avgitt i april 2004. Studien besto av en undersøkelse av rettspraksis i samtlige tre instanser og en spørreundersøkelse blant dommerne i tingrettene og lagmannsrettene. Formålet med undersøkelsen var blant annet å finne ut om straffeloven § 59 annet ledd har ført til en økning av andelen tilståelsesdommer, sammenholdt med meddomsrettssakene. Svaret var negativt; andelen tilståelsessaker hadde tvert imot gått ned etter innføringen av bestemmelsen. De fleste av dommerne mente imidlertid at bestemmelsen hadde medført en endring av praksis, i retning av å legge større vekt på tilståelse. Undersøkelsen av rettspraksis viste at det var et relativt stort antall saker med tilståelse hvor rabatt ikke er gitt, og så mange som 69 % av de dommerne som besvarte spørreundersøkelsen opplyste at de sjelden eller aldri oppgir rabattens størrelse i domspremissene. Det var stor enighet blant de spurte om hvilke forhold som er relevante for vurderingen av tilståelsens betydning, men noe ulik holdning til om tilståelsen bør telle selv om den ikke har betydning for oppklaring av saken. Rapporten gjengir synspunkter om at lovgiveren bør gi klarere signaler på om en vil at det skal gis rabatt også i slike tilfeller, og om at aktor i mange tilfeller ikke tar tilstrekkelig høyde for straffeloven § 59 annet ledd ved fastsettelse av straffepåstanden.

[...]

Erfaringene fra blant annet Domstoladministrasjonens undersøkelse tyder på at regler om vurdering av redusert straff ikke i seg selv er tilstrekkelig til å motivere til tilståelse. Mye tilsier at det også er en forutsetning at slik rabatt blir omtalt og gjort synlig i dommene. På denne bakgrunn har straffeprosessloven § 40 annet ledd i samsvar med straffeloven 2005 fått et nytt tredje punktum, som lyder:

'Det skal opplyses i domsgrunnene om hvorvidt straffeloven § 77 er anvendt, og det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen.'

I henhold til lov 20. mai 2005 nr. 28 trer denne bestemmelsen i kraft samtidig med den nye straffeloven.[...]

Slik departementet ser det, bør denne regelen tre i kraft umiddelbart.[...]

Hvis det skulle vise seg at intensjonen om å synliggjøre betydningen av en tilståelse fortsatt ikke nås, kan et mulig neste trinn være å skjerpe bestemmelsen til å gå ut på at det skal angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. I forarbeidene til ny straffelov § 77 er nevnt at en straffreduksjon på ca. 15-30 % er et rimelig normalnivå[...]»

Slik straffeloven 2005 lyder i dag, henviser straffeprosessloven § 40 annet ledd tredje punktum til straffeloven § 78 bokstav f, ikke til § 77. Straffeloven 2005 ble endret ved lov 7. mars 2008 nr. 4, da bestemmelsen om tilståelsens betydning for straffutmålingen ble tatt inn som en del av § 78, som regner opp de formildende omstendigheter. Paragraf 78 bokstav f første alternativ («ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse») svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd første punktum. Straffeloven 2005 § 80 første ledd bokstav a nr. 2 («straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren har avlagt en uforbeholden tilståelse») svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd annet punktum.

I en nyere undersøkelse fra Domstoladministrasjonen, publisert i domstolsmagasinget «Rett på sak» nr. 4 2006, fremgår det at at det ble gitt synlig tilståelsesrabatt i 35 prosent av tilståelsessakene i tingrettene og i 47 prosent av meddomsrettssakene i tingrettene. I lagmannsrettene ble det gitt synlig tilståelsesrabatt i 49 prosent av sakene. Tallene er basert på en undersøkelse av 14 tingretter i en tomåneders periode i 2006, og av alle lagmannsretter i 2005. Det var altså en betydelig økning i antall dommer med «synlig» tilståelsesrabatt sammenlignet med undersøkelsen fra 2004. I mange av dommene fra undersøkelsen i 2006 er det ikke angitt hvilken vekt det er lagt på tilståelsen.

Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Domstoladministrasjonen, riksadvokaten, Politidirektoratet, ØKOKRIM, Borgarting lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Oslo tingrett, Hordaland statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Vestfold politidistrikt, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Politiembetsmennenes Landsforening og Stine Sofies Stiftelse.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten er enig med departementet i at det fortsatt formentlig er færre tilståelsesdommer enn det reelt sett burde være grunnlag for. I det perspektiv må en vurdere tiltak som kan øke antall tilståelser.

Riksadvokaten vil peke på noen grunnleggende forutsetninger for at ordningen med strafferabatt forhåpentligvis kan få den virkning som lovgiveren har tilsiktet:

• Rabatten må være så stor at den kan virke motiverende. Den siktede må ha noe å tjene på å tilstå. Avslaget må på den annen side ikke være så stor at den nærmest innebærer et 'amnesti' eller en 'benådning'.

• Rabatten må være synbar. Dette innebærer at både siktede i den aktuelle sak og andre kan se at rabatten er gitt og hvor stor den er.

• Rabatten må være forutberegnelig. Den må gis konsekvent og etter prinsipper som medfører at nivået er forutsigbart.

• Rabatten må være kjent for mistenkte. Det er derfor nødvendig med god informasjon. Denne må omfatte både selve regelen om at uforbeholden tilståelse skal tillegges vekt ved straffutmålingen, nivået for strafferabatten og hvilke momenter det legges vekt på. Informasjonen må gis så tidlig som mulig.

[...]

Riksadvokaten slutter seg til departementets forslag om at endringen i straffeprosessloven § 40 som ble vedtatt ved straffeloven 2005, settes i kraft straks. Dette vil formentlig bidra til at strafferabatten blir ytterligere synliggjort av domstolene.»

Riksadvokaten slutter seg til begrunnelsen for endringen som er vedtatt med straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 485, og uttaler videre:

«Allerede i 2001 ga riksadvokaten instruks om at påtalemyndigheten i påtegning ved begjæring om tilståelsesdom og i prosedyre ved hovedforhandling skal gi uttrykk for sin vurdering av om tilståelsen bør medføre straffereduksjon og i tilfelle hvor stor denne bør være. I et rundskriv om tilståelsesrabatt som er under utarbeidelse,[...] vil riksadvokaten instruere om at påtalemyndigheten i begjæring til tingrett om tilståelsesdom eller i prosedyre under hovedforhandling eller ankeforhandling alltid skal

• uttale seg om hvorvidt det er grunnlag for strafferabatt som følge av tilståelsen

• angi hvilket nivå straffepåstanden ville ha ligget på uten tilståelsen (normalnivået)

• redegjøre for de momenter i den aktuelle sak som er relevante for spørsmålet om strafferabatt, og hvordan disse er vektlagt av påtalemyndigheten.

[...]

Riksadvokaten er enig med departementet i at det ikke nå er grunn til å skjerpe kravene i straffeprosessloven § 40 ytterligere slik at det også skal angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. Det får man eventuelt komme tilbake til senere dersom de endringer som nå blir gjennomført, ikke gir den tilsiktede effekt.»

ØKOKRIM uttaler at forslaget for ØKOKRIMs saker ikke vil innebære særlig endring, fordi domsgrunnene allerede opplyser om slike forhold.

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Etter forslaget til endring av § 40 andre ledd er det et krav at det opplyses i domsgrunnene 'om ... straffeloven § 59 annet ledd er anvendt'. Gruppen forstår det slik at man her pålegger retten en plikt til uttrykkelig å vise gjennom domsgrunnene at man har vurdert spørsmålet om tilståelsens betydning, men at heller ikke denne bestemmelsen gir retten noen plikt til å la tilståelsen gjøre utslag på straffutmålingen. Tillegget i endringsforslaget til § 40, 'og det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen', innebærer altså at retten bør, men ikke skal pålegges å, skrive i domsgrunnene at den ikke har latt tilståelsen få noen betydning for straffutmålingen, eventuelt hvor stor innflytelse retten har latt tilståelsen få. Det siste antas å måtte angis enten ved en prosent eller ved en angivelse av hva straffen ville blitt uten tilståelsen.

I forarbeidene til en slik bestemmelse bør det gjøres rede for hvordan man ser på forskjellige typetilfeller. Selv om påtalemyndigheten i utgangspunktet ønsker å legge til rette for tilståelser ved å la dem få betydning for straffutmålingen, ser man ofte i retten at det oppstår diskusjon mellom forsvarer og aktor om hvilken betydning tilståelsen bør få i det enkelte tilfellet. Man har her en rekke varianter, fra det forholdsvis sjeldne tilfellet at siktede melder seg for politiet og tilstår en forbrytelse som politiet ennå ikke er blitt oppmerksom på, og som politiet kanskje til og med aldri ville fått kjennskap til uten tilståelsen, til det tilfellet at tilståelsen kommer på et meget sent tidspunkt i saken, for eksempel under selve tingretts- eller ankeforhandlingen. Man har også en rekke varianter med hensyn til hvor sterke bevis som allerede foreligger mot siktede før tilståelsen.

I denne sammenheng er uttrykket 'uforbeholden' tilståelse godt innarbeidet, men det kan likevel reises spørsmål om uttrykket er hensiktsmessig og nødvendig. At noe er tilstått, må i utgangspunktet anses for å omfatte både faktiske forhold og erkjennelse av straffskyld. En person som vedgår å ha skutt eller skadet en annen, men påberoper seg nødverge, kan ikke anses for å ha gitt noen tilståelse. I enkelte tilfeller vil siktede tilstå de faktiske forholdene, men bestride straffskyld eller overlate dette spørsmålet til retten, for eksempel ved straffebud som gjelder uaktsomme forhold. Men hvis et forhold først tilstås, må det antas at tilståelsen må anses som 'uforbeholden' selv om den kommer på et meget sent tidspunkt. Det er enighet om, og slått fast i rettspraksis, at også en tilståelse på 'fersk gjerning' bør gi en viss rabatt fordi den som regel vil medføre en enklere etterforskning og/eller en enklere gjennomføring av rettssaken.

Det bør etter gruppens mening i forarbeidene til en slik bestemmelse legges opp til forholdsvis firkantede regler ut fra typetilfellene, ettersom gruppen, som departementet, mener at forutberegnelighet er viktig for å oppnå et økt antall tilståelser.»

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett har ingen bemerkninger til at det gis en slik regel, men vil legge til at det kan være vel så viktig at det i påtaleinstruksen § 26-1 gjøres en tilføyelse om at aktor i sitt partsforedrag 'om hva slags straff som etter hans mening er passende', også uttaler seg om tilståelsens betydning. Det samme gjelder påtaleinstruksen § 21-2 første ledd siste punktum, hvor straffeloven § 59 annet ledd bør være med i oppregningen av de bestemmelsene som påtalemyndigheten skal uttale seg om anvendelsen av. Dette vil i seg selv innebære en sterk oppfordring til retten om å si noe i dommen om tilståelsens betydning.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Kravet om angivelse av hvilken betydning tilståelsen må ha hatt for straffutmålingen må være en bør-regel og ikke en skal-regel. Det vises for så vidt til at vurderingen noen ganger er særdeles skjønnsmessig og det kan være vanskelig å gi noen eksakt angivelse.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Oslo statsadvokatembeter er generelt skeptisk til at det skal foretas en nøyaktig kvantifisering av hvordan ulike hensyn ved straffutmålingen har slått ut i den konkrete sak. Men all den stund en regel om at tilståelsens betydning bør angis i domsgrunnene allerede er vedtatt, ser vi ingen grunn til å motsette oss den foreslåtte lovendring.

Departementet skriver imidlertid i høringsnotatet at et mulig neste trinn hvis intensjonen om å synliggjøre betydningen av en tilståelse ikke kan nås, er å skjerpe bestemmelsen til å gå ut på at det skal angis hvilken betydning tilståelsen har hatt. Oslo statsadvokatembeter vil allerede nå advare mot en slik endring. Den nevnte undersøkelse fra Domstoladministrasjonen viser at slike lovendringer neppe har den tilsiktede effekt, samtidig som regelen på en uheldig måte omgjør deler av vurderingene som ligger bak straffutmålingen til rene regnestykker. I realiteten er straffutmåling i svært mange saker en avveining av en rekke hensyn. Det er derfor uheldig om lovgiver skulle tvinge domstolene til en slik matematisk nøyaktig angivelse av ett av hensynene bak en konkret straffutmåling særlig når den prosessøkonomiske virkning av en slik regel er høyst usikker.»

Trøndelag statsadvokatembeter uttaler:

«I Sør-Trøndelag statsadvokatregion har tilståelsesrabatt vært brukt i over 50 % av sakene som går for domstolene. Det synes som om ordningen er godt innarbeidet hos domstolene, påtalemyndigheten, politiet og forsvarerne. Ved en god del tilfelle angis det i domsgrunnen hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. Aktor redegjør normalt for dette i prosedyren. Det anføres i prosedyren og ofte i domsgrunnene normalstraff for overtredelsen(e) samt størrelse på rabatten.

Politiet redegjør under avhør av siktede om betydningen av straffelovens § 59. Vår oppfatning er at muligheten for redusert straff er tilstrekkelig til å motivere en tilståelse. Vi opplever også at siktede, stadig oftere, forut for ankeforhandlingene eller under ankeforhandlingene tilstår for å oppnå tilståelsesrabatt. Dette gjelder særlig i narkotikasaker.»

Asker og Bærum politidistrikt uttaler:

«Det synes som et problem i dag at strl. § 59, annet ledd ikke har gitt den tilstrekkelige motivasjon til å bidra til en hurtigere straffesaksbehandling som ønsket. Fra forsvarerhold er det blitt uttalt at strafferabatten ikke er tilstrekkelig forpliktende og synlig, og at de siktede derfor ikke ser seg tjent med en tilståelse.

At rabatten ikke er synlig bekreftes i høringsbrevet. Oppfordringen om å synliggjøre strafferabatten i dommen har ikke blitt tilstrekkelig hørt. Også påtalemyndigheten har nok et forbedringspotensiale i å oppfordre retten til å synliggjøre rabatten, samt selv opplyse hvor mye rabatt som er gitt i påstanden om straff som følge av tilståelsen.

Det er usikkert om en oppfordring gitt i lov vil virke mer oppdragende enn den oppfordring som allerede ligger i loven og dens forarbeider. Dersom en lovfesting skal [ha] noen virkning bør det vurderes å formulere det som en skal regel og ikke bør regel. Dette vil antakelig bidra til at påtalemyndighet og domstol får til en mer aktiv holdning til strafferabatten.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«Oslo politidistrikt ønsker flere tilståelsessaker. Et pålegg om 'synliggjøring av fradraget' i domsgrunnene med nærmere angivelse av tilståelsens betydning for straffeutmålingen vil føre til økt bevisstgjøring hos domstolene på dette området.

Når loven krever domsgrunner vil siktedes bidrag og virkning bli et viktig bevistema som retten må påse at partene på en aktiv måte belyser under rettergangen. I tilståelsessaker hvor påtalemyndigheten ikke møter, stiller dette krav til nærmere redegjørelse i begjæringen - noe Oslo politidistrikt allerede i dag tilstreber. Der hvor påtalemyndigheten møter vil temaet være en naturlig del av prosedyren. Det samme gjelder i blandingssaker som består av flere poster hvor enkelte tilstås og andre ikke.

Presise domsgrunner for selve fradraget antas å kunne gi svært gunstige virkninger:

For det første fordi krav om presise domsgrunner på kort tid vil kunne gi påtalemyndigheten illustrerende dommer å vise til på ulike områder/forbrytelser; det vil dermed være enklere å 'markedsføre' bestemmelsen for siktede hvor han/hun vurderer å tilstå.

For det andre viser vi til at påtalemyndighetens motivasjon for å øke andelen tilståelsessaker bla. forutsetter at det er de siktede som faktisk sparer politiet for etterforsking som får uttelling hos domstolene. Typiske tilfeller hvor den materielle virkningen er lav er den som blir tatt på fersk gjerning eller velger å sette seg på gjerdet å avvente om politiet klarer å samle nok bevis for deretter å tilstå i hovedforhandling. Disse skal ikke ha full uttelling etter § 59, 2. ledd, jf Rt 2004 s 1355. Vi opplever i praksis ikke sjeldent at 'tilståelsesrabatt' gis likevel, dvs. at siktede får et avslag i straffen utover det som rettspraksis hjemler som erkjennelse av straffeskyld. For å hindre en slik utglidning er det viktig å pålegge retten å angi fradraget i domsgrunnene.

For det tredje er det svært viktig at siktede selv føler at han har fått en 'fair' behandling når han velger å tilstå. For tilbakefallsforbrytere/gjengangere vil dette kunne være helt avgjørende når han ved ny sak vurderer om han er tjent med å tilstå, slik også Høyesterett er inne på i Rt 2005 s 314 punkt 16[...]

Avslutningsvis antar vi også at presise domsgrunner kan hindre unødige anker idet både partene og eventuelt lagmannsretten i en silingsomgang lettere kan få et innblikk i hvordan tilståelsen er vurdert.

Utover det som er nevnt ovenfor vil vi også minne om at Høyesterett har trukket opp et skille mellom tilståelsens materielle og prosessuelle virkning, jf eksempelvis Rt 2004 s 1491 punkt 11. Disse to sider utgjør altså selvstendige utgangspunkter når størrelsen på fradraget skal beregnes. Det kan derfor reises et spørsmål om hvorvidt det ideelle vil være å sikre at begge disse bevistemaene får nødvendig oppmerksomhet, slik at Høyesteretts praksis bør kodifiseres helt presist i loven. I så fall kan uttrykket 'hvilken betydning tilståelsen har hatt' endres til 'angis hvilken materiell og prosessuell virkning tilståelsen har hatt for etterforskingen og iretteføringen av saken, og hvilken betydning dette har hatt for straffeutmålingen i saken.'»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen er enig i behovet for tiltak som kan føre til et større antall tilståelsessaker. Forutberegnelighet og forutsigbarhet vil være sentrale momenter for siktede i forhold til spørsmålet om tilståelse eller ikke. Etter Advokatforeningens oppfatning vil følgende tiltak være nødvendig for å oppnå dette:

1. Forslagene til arbeidsgruppe I tatt inn i Ot. prp. nr 81 (1999-2000), burde gjennomføres. Det gjelder angivelse av normalrabatt opp mot 1/3 del og i særlig tilfelle ned mot 1/2 straff (rapporten s. 76). Angivelsene bør fremgå av lovens forarbeider.

2. Dernest må det fremgå at retten skal angi tilståelsens betydning for straffutmålingen i domspremissene.

Advokatforeningen støtter en ny lovbestemmelse i straffeprosessloven § 40, 2. ledd, 3. pkt [...] og at denne bestemmelsen bør tre i kraft umiddelbart [...]. Advokatforeningen mener at bestemmelsen allerede nå bør inneholde en skal-bestemmelse [...]

Forarbeidene til ny straffelov § 77 bør inneholde den straffereduksjon som vist til av arbeidsgruppe I [...] En reduksjon på 15-30 % som normalnivå er for lite [...]»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Dommerforeningen antar at det er sammensatte årsaksforhold som får virkning for omfanget av tilståelsessaker. De fleste straffesakene som behandles ved domstolene er mindre alvorlige, med et straffenivå hvor en strafferabatt ikke vil være av vesentlig betydning. Etter Dommerforeningens vurdering er det liten grunn til å ha forhåpninger om at antallet tilståelsesdommer vil øke i nevneverdig grad, uansett hvilke virkemidler som settes inn.

Dommerforeningen er likevel i utgangspunktet enig i at tilståelsesrabatt bør gjøres synlig i dommene. Det er imidlertid ofte vanskelig å angi denne med noen grad av presisjon, særlig i saker som gjelder flere tiltaleposter og ikke alle er tilstått, eller der tilståelsen blir tillagt ulik vekt for de ulike forhold. Kravet til synliggjøring av rabatten i dommene bør derfor være romslig, eksempelvis slik at 'det bør om mulig angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen'.

Dommerforeningen vil også fremholde betydningen av at påtalemyndigheten pålegges å uttale seg om tilståelsens betydning, for eksempel ved at det inntas en bestemmelse om det i Påtaleinstruksen.»

Politiembetsmennenes Landsforening uttaler:

«For at bestemmelsen i strl. § 59 annet ledd skal bli et effektivt middel til å øke antallet tilståelser og tilståelsessaker, må siktede kunne stole på at en tilståelse faktisk vil medføre lavere straff. Hvorvidt tilståelsen har hatt betydning for sakens oppklaring eller ikke bør ikke være avgjørende for om det skal gis rabatt eller ikke, kun for hvor stor rabatten skal være. Siktede bør informeres om § 59 annet ledd allerede innledningsvis i første avhør, noe som antakelig praktiseres de fleste steder, og da bør siktede kunne stole på at en eventuell tilståelse får betydning. Dersom tilståelsen til slutt ikke får betydning, kan tilliten til politiet, påtalemyndigheten og domstolen på sikt svekkes.

[...]

PEL er også av den oppfatning at det er viktig at både påtalemyndigheten og domstolen gir klart uttrykk for hvor stor rabatt som bør gis/blir gitt. Når dette tydeliggjøres allerede i tingretten, gir det partene et bedre grunnlag for å vurdere anke fordi både straffenivået før tilståelsen og rabatten blir angitt. Det kan også skape mer forutberegnelighet for siktede i senere saker fordi det etter hvert vil kunne utvikles en praksis og et nivå på tilståelsesrabatt i ulike situasjoner. Når 69 pst av dommerne som besvarte Domstoladministrasjonens spørreundersøkelse, sjelden eller aldri oppgav rabattens størrelse i domspremissene, er det behov for å endre reglene om tilståelsesrabatt. PEL støtter derfor forslaget til nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 40 annet ledd, dog slik at det bør stå 'skal' og ikke 'bør'.»

Stine Sofies Stiftelse uttaler:

«Stine Sofies Stiftelse imøteser alle endringer som kan øke antall tilståelser og tilståelsesdommer. Våre erfaringer tilsier at dette kan gjøre traumene noe lettere for offeret. Spesielt i de saker som omhandler vold i nære relasjoner. Men fornærmede må samtidig gis styrkede rettigheter for at en tilståelsesdom skal kunne ha denne effekten. Det vises til gjennomgang av denne problematikken i NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen [...] Det er også altavgjørende at fornærmede må få informasjon om hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen og virkningen av å samtykke til tilståelsesdom.»

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår ikke endringer i straffeprosessloven § 40 sammenlignet med den regelen som er vedtatt i ny straffelov. I straffeprosessloven § 40 annet ledd nytt tredje punktum, slik det er vedtatt med straffeloven 2005, heter det at det skal angis i domsgrunnene hvorvidt straffeloven § 78 bokstav f er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. Begrunnelsen for at denne formuleringen er valgt, fremgår i Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 373, hvor det heter:

«En forutsetning for at bestemmelsen om tilståelsesrabatt skal virke motiverende på en mistenkt, er at det i andre saker synes utad hvilken virkning tilståelsen har for straffutmålingen. På den annen side har departementet forståelse for at et pålegg om alltid å angi hvor stor betydning tilståelsen har hatt for utmålingen, kan være vanskelig å etterleve. Ganske særlig gjelder dette i saker med flere straffbare forhold, og hvor ikke alle er tilstått eller hvor det til enkelte av forholdene også er knyttet meget skjerpende omstendigheter. Domstolen vil imidlertid i tilståelsessakene alltid kunne gi uttrykk for om den for ett eller flere forhold har lagt vekt på tilståelsen ved straffutmålingen eller ikke.»

Departementet foreslår heller ikke at det presiseres i lovteksten at retten bør angi hvilken materiell og prosessuell virkning tilståelsen har hatt for etterforskingen og iretteføringen av saken. I saker hvor retten tillegger tilståelsen betydning for straffutmålingen, vil den normalt ta utgangspunkt i hvilken betydning tilståelsen har hatt prosessuelt og materielt, før den fastsetter «rabatten». Departementet mener at det ikke er behov for å regulere dette mer detaljert i loven.

Borgarting lagmannsrett har under høringen gått inn for at det bør redegjøres i forarbeidene for hvilken virkning tilståelsen bør ha i forskjellige typetilfeller, og at det dermed legges opp til forholdsvis «firkantede» regler. Departementet ønsker imidlertid ikke å gi nærmere føringer for tilståelsens betydning for ulike typetilfeller i proposisjonen her. I forarbeidene til straffeloven 2005 § 77 uttalte departementet at en straffereduksjon på ca. 15-30 % er et rimelig normalnivå, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 468. En mer detaljert konkretisering av hvilken betydning tilståelse eller andre formildende omstendigheter skal ha for straffutmålingen er ikke gjort i forarbeidene til straffeloven 2005. Den konkrete vurdering av hvilken betydning tilståelsen bør ha i den enkelte sak, og innenfor forskjellige typetilfeller, bør etter departementets syn fortsatt være overlatt til rettspraksis.

Departementet vil overveie å ta inn uttrykkelige bestemmelser i påtaleinstruksen § 21-2 og § 26-1 første ledd om at påtalemyndigheten ved tilståelsesdom og hovedforhandling i meddomsrett til veiledning for retten skal uttale seg om anvendelsen av bestemmelsen om tilståelsesrabatt, og eventuelt også bestemmelsen om tilståelse som straffnedsettelsesgrunn, jf. det departementet tidligere har uttalt i Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 373. Det er for øvrig departementets inntrykk at påtalemyndigheten allerede uttaler seg om tilståelsesrabatt både i tilståelsessaker og meddomsrettssaker. I Rundskriv nr. 3/2007 fra Riksadvokaten om tilståelsesrabatt heter det i punkt 7 at i begjæring til tingretten om tilståelsesdom eller i prosedyren under hovedforhandling eller ankeforhandling skal påtalemyndigheten alltid uttale seg om det er grunnlag for strafferabatt som følge av tilståelsen, angi hvilket nivå straffepåstanden ville ha ligget på uten tilståelsen (normalnivået), og redegjøre for de momenter i den aktuelle sak som er relevante for spørsmålet om strafferabatt, og redegjøre for hvordan påtalemyndigheten har vektlagt disse. I samme rundskriv punkt 10 heter det at det bør gis generell informasjon til fornærmede i første avhør om ordningen med tilståelsesrabatt. Formålet med informasjonen til fornærmede skal være å bidra til å forklare hvorfor gjerningspersonen i en del tilfeller får mildere straff.

Det vises til forslaget til endring av straffeprosessloven § 40.

8.4 Spørsmålet om det bør lovfestes en plikt for forsvarer til å opplyse om mulig tilståelsessak

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«I saker hvor det viser seg at vilkårene for tilståelsesdom er oppfylt, må det sikres tilstrekkelig kommunikasjon og samhandling mellom de profesjonelle aktører til at sakene faktisk blir behandlet som tilståelsessaker. Kontakt mellom påtalemyndigheten og forsvareren kan bidra til at saker som ligger til rette for tilståelsesdom vil kunne defineres som dette før saken oversendes retten. Domstolene må på sin side utvise fleksibilitet med hensyn til å pådømme tilståelsessaker raskt, slik at de fordeler som ligger i denne behandlingsmåten blir realisert.

Når en sak blir sendt fra påtalemyndigheten til domstolen som ordinær straffesak, og det er oppnevnt forsvarer i henhold til hovedregelen i straffeprosessloven § 96, vil det gjerne være forsvareren som først ser at siktedes syn på saken er forenlig med en tilståelsesdom. Pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 forutsetter begjæring fra påtalemyndigheten, og forsvareren og den siktede kan ikke alene omdefinere saken fra ordinær straffesak til tilståelsessak. Etter departementets oppfatning bør det likevel vurderes å lovfeste at forsvareren, i tilfeller hvor vilkårene for å avgjøre saken ved tilståelsesdom synes å være oppfylt, skal gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på dette. Lovfesting av en slik plikt kan bidra til at saker som egner seg for tilståelsesdom faktisk blir pådømt på denne måten. En henvendelse fra en forsvarer om at vilkårene for tilståelsesdom synes å være oppfylt kan dessuten være av bevismessig betydning i vurderingen av hvorvidt det skal innrømmes tilståelsesrabatt, i den forstand at den sier noe om den siktedes holdning til saken på et gitt tidspunkt. Samtidig må det være klart at en slik regel ikke pålegger forsvareren å tilkjennegi mer om siktedes syn på saken enn denne selv godkjenner, og at det naturligvis ikke er meningen at forsvareren skal presse den siktede. En eventuell forsømmelse fra forsvarerens side av en plikt til å rapportere om tilståelse og samtykke kan heller ikke tillegges betydning i den siktedes disfavør.

Som argument mot å lovfeste en regel om at forsvareren skal gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på en potensiell tilståelsessak kan hevdes at det følger allerede av de etiske retningslinjer at forsvareren skal gjøre det som er i klientens interesse, og at det er unødvendig å lovfeste at dette omfatter å bidra til at saken kommer for domstolene 'i rett spor'. Mange forsvarere gjør dessuten utvilsomt en samvittighetsfull jobb ved å bidra til forenklinger. Det kan likevel hevdes at det kan være av verdi om loven gir uttrykk for et ansvar for forsvareren på dette området. En kan tenke seg et nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 265, som kan lyde:

'Dersom forsvareren antar at saken kan avgjøres ved tilståelsesdom, jf. § 248, skal han uten opphold gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på dette.'

Vi ber om høringsinstansenes syn på behovet for en slik regel, og på forslaget til utforming.»

Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, riksadvokaten, ØKOKRIM, Oslo tingrett, Sør-Trøndelag statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt.

Nordland statsadvokatembeter, Vestfold politidistrikt, Forsvarergruppen av 1977, Politiembetsmennenes Landsforening og en gruppe forskere ved Institutt for rettssosiologi og kriminologi ved Universitetet i Oslo uttrykker skepsis til forslaget.

Domstoladministrasjonen uttaler:

«En slik presisering av forsvarers rolle er viktig overfor enkelte forsvarere. Det kan også hevdes at den forsvarer som møter i meddomsrett med en sak som åpenbart skulle ha vært avgjort ved tilståelsesdom, og som ikke har tatt skritt for å få dette til, må være forberedt på at salæret etter omstendighetene kan bli redusert.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet er [...] enig i forslaget om å lovfeste at en oppnevnt forsvarer skal ha plikt til å informere påtalemyndigheten om en eventuell mulighet til å avgjøre saken ved tilståelsesdom. Dette gjøres i stor grad allerede i dag, men lovfesting kan ha en viktig signaleffekt.

Politimesteren i Oslo mener det bør lovfestes en tidsfrist for forsvareren. Direktoratet er selvsagt enig i at påtalemyndigheten så raskt som mulig bør få vite om muligheten for tilståelsessak, men vi er usikre på om det er hensiktsmessig å lovfeste en frist. I lovforslaget ligger at forsvarer skal informere 'uten opphold'. Muligens bør det sies eksplisitt - eventuelt i forarbeidene - at advokaten skal søke å avklare spørsmålet med klienten raskt. Det må dog tas høyde for at klientens (og forsvarers) holdning til tilståelsessak kan utvikle seg over tid.

Det fremgår ikke av høringsnotatet om det skal kunne få konsekvenser for forsvarer at plikten ikke er overholdt. Politimesteren i Oslo forutsetter at manglende oppfyllelse av plikten bør kunne ha betydning ved salærfastsettelsen og kunne gi grunnlag for rettergangsbot. Det bør sies noe om dette i forarbeidene.»

ØKOKRIM uttaler:

«ØKOKRIM ser også forslagene i høringsnotatet [...] om hhv mer informasjon til siktede om konsekvenser av tilståelse, økt bruk av forsvarer for å få avklart om saken kan avsluttes med tilståelsesdom, og plikt for forsvarer til å gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på muligheten for tilståelsessak, som fornuftige tiltak for å få fram flere tilståelsessaker generelt. Men i våre straffesaker vil de foreslåtte endringene neppe ha noen særlig effekt. Som regel opptrer aktive forsvarere i saken lenge før påtalestadiet, og vårt inntrykk er at de mistenkte/siktede som regel er godt orientert om konsekvensene av tilståelse.»

Oslo tingrett mener at ordet «skal» i lovforslaget bør erstattes med «bør».

Nordland statsadvokatembeter uttaler:

«Vi er i tvil om en slik lovfestet plikt for forsvarer er hensiktsmessig. Man kan tenke seg den situasjonen at den tiltalte selv er i tvil om han/hun skal tilstå, eller at den tiltalte rett og slett ombestemmer seg etter at forsvarer har orientert påtalemyndigheten. Selv om forsvarer ikke kan binde en tiltalt til å tilstå, fryktes det at en slik plikt for forsvarer hindrer en god kontakt mellom klient og forsvarer. Det er ingen i straffesakskjeden tjent med.

Vi mener det heller må tilstrebes å gjøre fordelene ved å tilstå gode nok, og sikre seg at de blir kjent for den tiltalte.»

Trøndelag statsadvokatembeter uttaler:

«Med bakgrunn i praksis i Sør-Trøndelag kan vi ikke se at det skulle være nødvendig med en lovendring i straffeprosesslovens § 265 3. ledd. Men i de fleste tilfellene underretter forsvarer nær opp til rettsforhandlingen at klienten går for tilståelsesdom. Derfor kan den foreslåtte lovendring i straffeprosesslovens § 265 tredje ledd være på sin plass.»

Vestfold politidistrikt anser den foreslåtte regelen som overflødig, og uttaler at dette praktiseres i stor grad allerede i dag, da alle parter ser det som en stor fordel at man får til smidige løsninger.

Oslo politidistrikt uttaler:

«Vi ser positivt på departementets forslag, selv om vi neppe ser for oss at det er et betydelig volum saker som blir kanalisert til tilståelsesrett etter en slik regelendring. I dag er plikten regulert i advokatenes etiske retningslinjer. Forsvarer har en nøkkelrolle når det gjelder siktedes vilje og evne til å velge tilståelsesdom og å vurdere mulighetene for tilståelsesdom. Et aktivt forsvarerkorps vil derfor kunne spare politiet og domstolene for ressurser ved å få siktede til å velge tilståelsesdom og å meddele siktedes standpunkt tidligst mulig.

Når det gjelder plikt til å informere om siktedes standpunkt mener vi at denne bør utvides til også andre tilfeller enn det departementets forslag etter ordlyden synes å gi grunnlag for:

For det første er det slik at de mest alvorlige sakene med over 10 års strafferamme ikke kan gå etter § 248 - praktisk viktig er her f eks § 162, 3. ledd. Tilståelser i disse sakene er imidlertid ikke mindre viktig enn ellers.

For det andre hender det at siktede tilstår forholdet men ikke samtykker i forenklet rettergang idet han vil ha spørsmålene i saken prøvet for meddomsrett.

For det tredje bør plikten utvides til å omfatte de tilfeller hvor siktede ikke tilstår men har bestemt seg for å erkjenne straffeskyld. Etter stprl § 292 kan retten da begrense bevisførselen i saken. For domstolene og påtalemyndigheten kan et slikt standpunkt forut for iretteføring ha prosessgevinst i flere retninger - det kan spare unødig etterforsking, det vil kunne redusere antallet innkalte vitner - dermed reduseres belastningen på domstolen ved å få saken berammet ut fra kortere avviklingstid og påtalemyndighetens ressursbruk for innstevne vitner reduseres.

Bestemmelsen kan etter dette for eksempel utformes slik:

'Dersom forsvarer antar at saken kan avgjøres ved tilståelsesdom, at siktede tilstår eller vil erkjenne straffeskyld, skal han uten ugrunnet opphold gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på dette'.

For å oppnå prosessøkonomisk gevinst bør plikten tidsmessig fastsettes, f eks som innen to uker etter at forsvarer har fått dokumentene, jf for så vidt prinsippet i strpl § 265, første punktum.

Etter gjeldende rett er påtalemyndigheten gitt kompetanse til å fastsette frist for bevisoppgave, jf strpl § 265, annet punktum. Da det er påtalemyndigheten som har hånd om iretteføringen synes det naturlig å utvide adgangen til innenfor samme frist å få en avklaring på om siktede vil tilstå eller erkjenne straffeskyld. I dette vil det også ligge en underliggende plikt på forsvarer om å orientere/drøfte mulig tilståelse med klienten. Det kan hevdes at dette allerede følger av stprl § 265, første punktum hvor forsvarer pålegges å 'drøfte hvordan forsvaret bør føres', men Oslo politidistrikt vil hevde at en klargjøring av forsvarers ansvar på dette punkt vil ha egenverdi.

For å effektivisere informasjonsflyten bør brudd på nevnte plikter sanksjoneres. Departementet angir ikke hvilke konsekvenser brudd på opplysningsplikten til klient eller påtalemyndigheten kan få, men politiet forutsetter at eventuelle brudd både kan få betydning for salærfastsettelsen og gi grunnlag for rettergangsbot etter domstolloven.»

Den Norske Advokatforening uttaler at forslaget kan synes, og burde være, unødvendig, men kan ikke se vesentlige innvendinger mot den foreslåtte lovendringen.

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Hva gjelder spørsmålet om å lovfeste forsvarers plikt til å gjøre oppmerksom på at en sak ligger til rette for pådømmelse som tilståelsessak, stiller Forsvarergruppen seg skeptiske til dette. En slik plikt har forsvareren selvsagt allerede i lys av plikten til å ivareta klientens interesser. En direkte lovregulering må derfor være unødvendig. En slik lovregel synes å ta utgangspunkt i at noen forsvarere skulle kunne la være å formidle klientens ønske om tilståelsesdom. Det foreligger ikke holdepunkter for å anta at dette er et problem som krever lovendring.»

Politiembetsmennenes Landsforening uttaler:

«PEL stiller seg tvilende til om det bør lovfestes at forsvarer plikter å informere påtalemyndigheten om at saken kan avgjøres ved tilståelsesdom. Forsvarer har selvsagt en sterk oppfordring til å informere påtalemyndigheten om en eventuell tilståelse så tidlig som mulig - ikke minst for å bidra til så stor tilståelsesrabatt som mulig - men dette må antas å ligge innenfor de etiske retningslinjene allerede. Det er selvsagt uheldig at opplagte saker der siktede først tilstår under hovedforhandlingen i tingretten, ikke går som tilståelsesdom, men i disse tilfellene bør heller domstolen gi mindre rabatt enn det som ellers ville blitt gitt i en tilståelsesdom.»

En gruppe forskere ved Institutt for rettssosiologi og kriminologi ved Universitetet i Oslo uttaler:

«Etter vårt skjønn er det [...] å gå for langt å pålegge forsvarsadvokatene en plikt til å gjøre påtalemyndigheten oppmerksom på at vilkårene for tilståelsesdom kan være oppfylt. For det første følger en slik plikt [...] allerede av forsvarerens etiske retningslinjer, klienten skal gjøres oppmerksom på muligheten for tilståelsesrabatt der dette er i klientens interesse (noe det som hovedregel vil være). For det andre vil en slik plikt bidra ytterligere til et for sterkt fokus på tilståelser, på et kanskje for tidlig tidspunkt i saken.»

Departementet går ikke inn for å videreføre forslaget. Høringsinstansene er delte i synet på om det er ønskelig med en slik lovendring. Departementet legger vekt på at det må antas å få liten betydning for omfanget av tilståelsessaker om forslaget videreføres. At en forsvarer som ser at en sak ligger an for pådømmelse som tilståelsessak bør gjøre oppmerksom på dette, følger allerede av forsvarerens plikt til å ivareta klientens interesser.

8.5 Forkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling

Etter straffeprosessloven § 263 skal tiltalen forkynnes for tiltalte. Etter straffeprosessloven § 275 fjerde ledd skal innkalling til hovedforhandling forkynnes for tiltalte, vitner og sakkyndige. Påtalemyndigheten skal sørge for forkynning etter reglene i domstolloven kapittel 9. Etter domstolloven § 163 a kan forkynning skje ved postforkynning, enten ved vanlig post vedlagt skjema for mottakskvittering eller ved rekommandert brev. Dersom postforkynning ikke lykkes (mottakskvittering kommer ikke tilbake eller den rekommanderte sendingen kommer uavhentet i retur) eller meldingen av andre grunner ikke kan forkynnes etter reglene i domstolloven § 163 a, må forkynningen skje ved stevnevitne, jf. domstolloven § 165. Det sentrale ved forkynning er at den skal sikre at mottakeren har fått dokumentet og forstått hva det går ut på.

I april 2002 nedsatte departementet en arbeidsgruppe som fikk i mandat å utrede muligheter for prosessforbedringer i straffesakskjeden («DP5-utvalget»). I arbeidsgruppens rapport 30. januar 2003 ble det foreslått å åpne for forkynning via e-post og telefaks, og via forsvareren.

I departementets høringsnotat september 2006 ble det ikke fremsatt forslag om forkynning via e-post eller telefaks. Departementet foreslo derimot at forsvareren kan anmodes om å bistå med forkynning overfor den siktede. Det heter i høringsnotatet:

«Det brukes i dag betydelige ressurser for å få stevnet den tiltalte til hovedforhandling eller ankeforhandling, og manglende stevning fører ofte til utsettelse av straffesaker. Det gjelder også i de tilfeller hvor det foreligger sterke indikasjoner på at den tiltalte bevisst gjør seg utilgjengelig. Utsettelse berører en lang rekke personer - dommere [...], aktor, forsvarer(e), fornærmede, pårørende, vitner, sakkyndige, tolker, rettsbetjenter mv. Særlig i større straffesaker med flere tiltalte og i ankeforhandlinger medfører utsettelse betydelig spill av ressurser. I tillegg kommer omkostningene ved utsettelse for eventuelle fornærmede og pårørende.

[...]

Mange siktede har allerede fått oppnevnt en forsvarer når tiltale tas ut. Skal det oppnevnes forsvarer, vil denne som regel være oppnevnt når hovedforhandling berammes. Arbeidsgruppen DP5 viser til at dette bør kunne utnyttes til å forenkle prosessen med å forkynne tiltalebeslutningen og stevninger for tiltalte.

Om forsvarerens rolle skriver arbeidsgruppen:

'Etter arbeidsgruppens oppfatning er neppe noen bedre egnet enn den offentlig oppnevnte forsvarer til å gi tiltalte den nødvendige forståelse av hva tiltalebeslutningen og stevningen til hovedforhandling innebærer. Vedkommende vil være advokat, og antas presumptivt å være en person tiltalte har tillit til. Noen nevneverdig ekstra byrde for forsvareren kan det heller ikke være å gjennomføre og bekrefte forkynnelsen av tiltalen og stevningen. Det følger av straffeprosessloven § 265 at forsvareren, når han mottar tiltalebeslutningen med bevisoppgave, uten unødig opphold skal ta kontakt med tiltalte og drøfte hvordan forsvaret bør føres, og skal innen en fastsatt frist gi påtalemyndigheten beskjed om ytterligere bevis ønskes. Forsvareren kan samtidig også bekrefte at tiltalte er kjent med innholdet i tiltalen og har fått kopi av denne. En slik oppgave for forsvareren kan heller ikke antas å komme i konflikt med forsvarerens rolle, selv om forsvarerens forkynnelse på et senere tidspunkt kan gi grunnlag for uteblivelsesdom etter straffeprosesslovens § 281 eller avhenting etter straffeprosesslovens § 87. Blir det slike konsekvenser er ikke det sentrale forsvarerens forkynnelse, men klientens senere opptreden. Å forenkle forkynnelsesprosessen er et av flere tiltak for å få opp tempoet i straffesaksavviklingen. Også den offentlige oppnevnte forsvarer har et delansvar for at sakene kan komme til pådømmelse innen rimelig tid.'

For å gjennomføre en ordning med forkynning via forsvareren, foreslår arbeidsgruppen at domstolloven § 197 får et nytt første ledd, hvor det slås fast at forkynning av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling i straffesaker også kan rettes til den siktedes offentlig oppnevnte forsvarer. Videre foreslås at straffeprosessloven § 263 får et nytt annet punktum med en regel om at hvis den tiltalte har fått oppnevnt offentlig forsvarer under etterforskningen, kan forkynning av tiltalebeslutningen rettes til denne. Samme lov § 265 foreslås supplert med et nytt annet ledd, hvor det slås fast at hvis forkynning av tiltalebeslutningen er rettet til forsvareren (jf. forslag til § 263), skal han innen samme frist som i § 265 første ledd underrette påtalemyndigheten om forkynnelse har skjedd. Endelig foreslås straffeprosessloven § 275 fjerde ledd supplert med et nytt annet og tredje punktum, hvor det slås fast at den tiltalte kan stevnes ved forkynning av innkalling til hans offentlige oppnevnte forsvarer. Hvis den tiltalte ikke er meddelt innkallingen senest tre dager før hovedforhandlingen, skal forsvareren uten opphold underrette retten og påtalemyndigheten.

Det er ingen tvil om at forkynning via forsvareren i mange tilfeller vil innebære en forenkling. Det er heller ikke grunn til å tro at oppgaven er så omfattende at den vil ha nevneverdig påvirkning på forsvarerens tidsforbruk. En vurdering av om det skal åpnes for forkynning via forsvareren forutsetter imidlertid at det er klart hvilken funksjon forsvarer nærmere bestemt i så fall skal ha; om forsvareren skal vedta forkynning på siktedes vegne, med samme rettsvirkninger som forkynning for den siktede personlig, eller om forsvarerens rolle skal begrenses til en plikt til - så vidt mulig - å forestå forkynningen overfor den siktede.

Forkynning for forsvareren, med virkning som om dokumentet var forkynt for den siktede selv, er antagelig det som sterkest kan bidra til effektivitet. En regel om dette innebærer imidlertid en identifikasjon mellom forsvareren og den siktede som prinsipielt sett kan være problematisk. I motsetning til det som gjelder eksempelvis ved forkynning overfor et voksent medlem av den siktedes husstand (domstolloven § 169 første ledd), gir dessuten ikke forkynning overfor forsvarer i praksis nødvendigvis noen sterk presumsjon for at den siktede selv har blitt kjent med det som er forkynt, siden det ikke er alle siktede som lar seg kontakte av forsvareren. De samme innvendinger gjør seg ikke gjeldende for en ordning der forsvareren ikke selv mottar forkynning, men bare skal motta det som ønskes forkynt, forestå forkynningen ved å forelegge dokumentet for den siktede og å melde tilbake om forkynning har skjedd. En slik ordning har en annen svakhet, ved at den kan motivere den siktede til å holde seg unna sin forsvarer for å unngå de rettsvirkninger som ligger i å motta forkynning av en tiltale eller en stevning til hovedforhandling. Denne svakheten er imidlertid ikke større enn at det noen steder allerede i dag praktiseres at det som skal forkynnes sendes til forsvarer, som så er behjelpelig med å forestå forkynningen.

Departementets forslag til regler om forkynning via forsvarer er en noe bearbeidet versjon av forslaget fra DP5-utvalget, og er begrenset til at forsvareren kan pålegges å bistå med forkynnelse overfor den siktede. Vi ber om høringsinstansenes syn på det grunnleggende spørsmålet om forkynning for forsvarer bør tillegges samme virkning som forkynnelse for siktede selv, og på forslaget nedenfor.»

På denne bakgrunn foreslo departementet en endring i domstolloven § 197, om at forsvareren kan anmodes om å forestå forkynning av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling i straffesaker. Det ble også foreslått tilsvarende endring i straffeprosessloven § 263. Det ble foreslått en endring i straffeprosessloven § 265 om frist for forsvareren for å underrette om forkynning av tiltalebeslutning har skjedd og en endring i straffeprosessloven § 274 om at dersom forkynning av innkalling til hovedforhandling ikke er gjennomført senest tre dager før hovedforhandlingen, skal forsvareren uten opphold underrette retten og påtalemyndigheten.

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Domstoladministrasjonen mener forkynning for forsvareren med virkning som om dokumentet var forkynt for siktede selv, vil representere en for direkte identifikasjon med klienten. En slik ordning medfører heller ikke nødvendigvis stor sikkerhet for at tiltale og/eller innkalling faktisk gjøres kjent for siktede selv. Ikke helt sjelden erfarer den oppnevnte forsvarer at det kan være vanskelig å komme i kontakt med siktede.»

Politidirektoratet uttaler:

«For politiet vil det være en klar fordel dersom man kan forkynne dokumentet for forsvarer med samme virkning som om det var forkynt for siktede selv. Men også en ordning der forsvarer bistår med å forkynne dokumentet for sin klient vil kunne virke ressursbesparende. Vi ser at sistnevnte ordning vil være mest i tråd med det prinsippet som ellers gjelder om at det ikke foretas identifikasjon mellom forsvarer og klient.

I høringsnotatet legges det opp til at forsvarer uten opphold skal underrette retten og påtalemyndigheten dersom innkallingen ikke er meddelt tiltalte senest tre dager før hovedforhandlingen. Det bør vurderes å sette fristen noe tidligere, slik at påtalemyndigheten selv har en reell mulighet for å forkynne innkallingen før tredagersfristen i strpl § 86 annet ledd. Det er for øvrig noe uklart hva som er tenkt å bli konsekvensen dersom slik melding ikke gis.

Det bør også vurderes å si noe i forarbeidene om hvorvidt forsvarer skal bruke tid på å forsøke å få meddelt de aktuelle dokumentene for klienten, ut over å presentere dem i et møte de uansett har. Vi ser ikke bort fra at det vil kunne oppstå uenighet om hvorvidt forsvarer kan kreve salær for tid medgått til (å forsøke) å oppnå kontakt med klienten.

Forsvarer vil ofte ha kontakt med 'egne' vitner forut for hovedforhandlingen. Vi ber derfor departementet vurdere om det ikke også kan lovfestes at forsvarer kan anmodes om å bidra til forkynning av innkalling til hovedforhandling for slike vitner. I så fall vil det antakelig være mest hensiktsmessig med en ordning der forsvarer kun gir tilbakemelding innen en frist dersom han har fått meddelt dokumentet (og altså ikke plikt til å gi tilbakemelding dersom dokumentet ikke er blitt meddelt).»

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttaler:

«PST ser også svært positivt på de forenklede forkynningsprosedyrer som foreslås der man ikke finner siktede/tiltalte. PST vil imidlertid bemerke at effektiviseringen svekkes dersom forkynnelsen baseres på advokatens vilje, jf ordlyden 'anmodning om' i forslag til domstolloven § 197, 1 ledd, straffeprosessloven § 263, 2. punktum, § 265, 2. ledd og § 275, 4. ledd, 2. og 3. punktum. Vi foreslår derfor at 'anmodning om' tas ut av ordlyden i disse bestemmelsene.»

Riksadvokaten støtter forslaget, og uttaler:

«En er likevel av den oppfatning at en eventuell underretning fra forsvarer til retten og påtalemyndigheten, om at forkynnelse av innkalling til hovedforhandling for tiltalte ikke er gjennomført, bør gis på et tidligere tidspunkt enn 3 dager før oppstart, jf. departementets forslag til nytt annet og tredje punktum i straffeprosessloven § 275 fjerde ledd. Tre dager er kort tid, særlig i forhold til den gruppe tiltalte som bevisst gjør seg utilgjengelig for forkynning i forbindelse med bebudet hovedforhandling. Riksadvokaten antar at skjæringspunktet for når slik underretning skal gis bør være senest 7 dager før hovedforhandling.»

ØKOKRIM støtter forslaget, og uttaler:

«Riktignok er det ikke vanlig i våre saker at manglende forkynning og stevning fører til utsettelse av straffesaken. Men tiltalte har i våre saker regelmessig offentlig oppnevnt forsvarer allerede før tiltale tas ut, og forsvareren har som regel meget enkel tilgang til sin klient. Ikke sjelden beskriver tiltalene kompliserte saksforhold og er forholdsvis omfattende, og vårt inntrykk er at klienten raskt etter mottak av tiltaledokumentet har behov for å gjennomgå det med sin forsvarer. I en del tilfeller, etter avtale med forsvarer, sender vi tiltalen først til forsvarer slik at denne kan presentere og gjennomgå tiltalen med klienten. I slike tilfeller ville det vært hensiktsmessig å anse tiltalen som formelt forkynt i forbindelse med denne presentasjonen. Vårt inntrykk er at forsvarerne på ingen måte ville motsette seg en slik ordning fordi den kommer i konflikt med deres rolle [...]

Etter vårt syn vil det riktigste, sett i lys av hva som ellers gjelder mht identifikasjon mellom forsvarer og klient i straffeprosessen, være at forsvarer forpliktes til så vidt mulig å forestå forkynning overfor den siktede. I våre saker er det heller ikke særlige effektivitetsgevinster å hente ved en ordning hvor rettsvirkningene av forkynning inntrer allerede ved forsvarers vedtakelse.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Gruppen [lagmannsrettens høringsutvalg] er enig i at det vil kunne bety en vesentlig effektivisering dersom man kan benytte forsvareren i forbindelse [med] innkalling av og forkynnelser til siktede. Gruppen er enig med departementet i valget mellom to mulige løsninger: Forsvareren bør være et egnet mellomledd i forsøket på å forkynne for siktede, men forkynnelse bør ikke kunne skje ovenfor forsvareren med virkning for tiltalte. Det bør kunne pålegges forsvareren å medvirke, og dette kan ikke anses som noen urimelig arbeidsbyrde.

Det bør klargjøres hva som skal til for at forsvareren kan anses for å ha forkynt for eksempel en innkalling til hovedforhandling for siktede. Det må antakelig kreves at forsvarer sørger for å få siktedes underskrift på det dokumentet som skal forkynnes, som så returneres påtalemyndigheten. Det bør neppe være tilstrekkelig at forsvarer skriftlig bekrefter at han eller hun har gjort siktede oppmerksom på forkynnelsen eller overlevert den til vedkommende. Her vil det senere lett kunne oppstå diskusjon om hva siktede egentlig fikk vite, og forsvareren vil på grunn av taushetsplikten og klientforholdet kunne komme i en vanskelig situasjon dersom han senere skal forsvare sitt eget utsagn om at forkynnelse er skjedd mot siktedes anførsler om at han ikke ble gjort tilstrekkelig kjent med for eksempel en innkalling. I det store antall tilfeller må det antas at slik forkynnelse gjennom forsvarer er kurant, og at dette vil spare mye tid og gi en bedre sikkerhet for at siktede faktisk mottar forkynnelsen. Påtalemyndigheten må eventuelt velge å forkynne på annen måte i tilfellene hvor man er usikker på om siktede vil ta kontakt med sin forsvarer, og der hvor det er større grunn til å tro at man oppnår forkynnelse gjennom direkte å oppsøke siktede på et tidspunkt hvor man vet hvor han eller hun er. Det er viktig at saker ikke utsettes fordi man for sent får vite om forsvarer har lykkes i å foreta forkynnelsen ovenfor sin klient, og den fristen påtalemyndigheten skal sette etter forslaget til § 275 nytt andre ledd, bør løpe ut i god tid før hovedforhandlingen. Det følger videre av forslag til nye bestemmelser i § 275 fjerde ledd at forsvarer under enhver omstendighet har plikt til å si ifra til retten og påtalemyndigheten dersom forkynnelse ikke er lykkes senest tre dager før hovedforhandlingen. Det bør muligens presiseres at slik melding skal sendes fra forsvarer på raskeste måte (i praksis som e-post eller faks) straks dersom forkynnelsen ikke er skjedd i løpet av den fjerde (eventuelt tredje) dagen før rettsmøtet.»

Frostating lagmannsrett går imot forslaget og uttaler:

«Pålegges forsvareren oppgaver i sammenheng med forkynnelse, vil forsvareren lett kunne oppfattes som en del av det offentlige maktapparatet. Dette anses klart uheldig.»

Oslo tingrett uttaler:

«Det kan være både tidsbesparende og ressursbesparende om en oppnevnt forsvarer kunne forestå forkynning av tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling. Oslo tingrett kan ikke se at det foreligger prinsipielle innvendinger mot at en offentlig oppnevnt forsvarer kan anmodes om å utføre en slik oppgave i tilknytning til sin kontakt med klienten. Endringsforslaget vedrørende domstolloven § 197 tiltres derfor uten bemerkninger.

Med henblikk på den videre saksgang foreslår Oslo tingrett at forsvarer i tillegg til å underrette påtalemyndigheten om forkynning har skjedd eller ikke, bør opplyse om grunnen til at forkynning ikke har skjedd, hvis så er tilfelle.»

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter uttaler:

«For at dette tiltaket skal gi noen særlig effektiviseringsgevinst måtte forsvareren kunne vedta forkynning på siktedes vegne med samme rettsvirkning som om det var forkynt for siktede personlig. En er imidlertid enig [i] at en identifikasjon mellom forsvareren og siktede på dette punkt er betenkelig.

De fleste forsvarere har ofte konferanse med siktede kort tid før hovedforhandling. På bakgrunn av 3 dagersfristen for forkynnelse av stevning til hovedforhandling, vil en forkynnelse via forsvarer ofte komme for sent. Jeg vil også anta at de fleste forsvarere vil kvie seg for å innkalle siktede til sitt kontor på et tidligere tidspunkt utelukkende for å foreta forkynnelse. Dette kan også svekke tilliten mellom siktede og forsvareren.

For politi og påtalemyndighet vil situasjonen neppe være slik at man kan basere seg på at forkynnelse kan skje gjennom forsvarer. Dette må kun være et supplement i saker hvor det har vært vanskelig å få tak i siktede. Dersom politi/påtalemyndighet skulle basere seg på at forsvareren forkynner stevning for siktede, kunne man risikere at forkynnelsen bevisst blir gjort for sent i treneringsøyemed.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Hva gjelder forkynning via forsvarer [...] må forsvarers rolle begrenses til en bistandsrolle for politi/påtalemyndighet. Vi vil foreslå at det i påtaleinstruksen tas inn en regel om at det i avhøret av siktede forespørres om siktede aksepterer forkynning gjennom forsvarer. Ved slik aksept bør forsvarer kunne pålegges å utføre forkynnelsen. 3-dagers fristen som er foreslått i 2. og 3. punktum i strprl. § 275, 4. ledd er for kort. Slik underretning må skje minimum 1 uke før hovedforhandlingen slik at politi og påtalemyndighet har mulighet for selv å forestå forkynnelsen.»

Nordland statsadvokatembeter støtter forslaget og uttaler:

«Selv om dette kan bidra til at den tiltalte kvier seg for å ta kontakt med sin forsvarer, kan vi vanskelig se at det er et tilstrekkelig tungtveiende argument for ikke å gjennomføre ordningen, som vil utgjøre en vesentlig ressursbesparelse. Påtaleavgjørelsen er tatt og den tiltalte vil få seg forkynt vedtaket før eller siden, så forsvarers bidrag vil kun medføre at saken ikke hales ut i langdrag. Så lenge den tiltalte kan være trygg på at han/hun får den bistand han/hun har krav på av forsvarer, kan vi ikke se annet enn at en slik løsning kan bidra til å hindre utsettelse av en lang rekke saker.

Imidlertid bør fristen, som foreslått i endringen av straffeprosessloven § 275 fjerde ledd, være på minst en uke. Politi/påtalemyndighet trenger et noe lenger varsel enn tre dager for å ha mulighet til å iverksette egne tiltak for å hindre at saken utsettes.»

Oslo statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter og Nordre Buskerud politidistrikt støtter forslaget.

Oslo politidistrikt uttaler:

«Sett fra politiets ståsted vil det at forkynnelse overfor forsvarer tillegges samme virkning som forkynnelse overfor siktede innebære åpenbare praktiske fordeler. Politiet har grunn til å tro at mange siktede har kontakt med sin forsvarer i de tilfellene hvor politiet ikke klarer å oppnå kontakt med dem. En slik ordning kan imidlertid ha sine betenkeligheter, men politiet mener det er god grunn til å vurdere innføring av en slik regel.

Ordningen der forsvarer, i tråd med departementets forslag, forkynner for klienten på linje med et stevnevitne, vil ikke være så effektiv som en ordning der forsvarer og siktede identifiseres, men også en slik ordning vil bidra til å effektivisere systemet.»

Søndre Buskerud politidistrikt uttaler:

«Både forslaget om forkynning via forsvarer og såkalt fremmøteforkynning forut for pådømmelse syntes fornuftige slik de er fremlagt, selv om man ikke er helt sikker på om forslaget forkynning via forsvarer vil gi de helt store resultater. Tiltalte som ønsker å holde seg vekk vil antakelig heller ikke oppsøke sin oppnevnte advokat og mange ganger vil de møter forsvarerne avholder være så nære hovedforhandling at politiet der det er mange vitner, har behov for å sikre seg forkynning for tiltalte tidligere.»

Vestfold politidistrikt er skeptisk til forslaget, og uttaler:

«For det første er det slik at man i stor grad har et godt samarbeid med de ulike forsvarerne. I en del tilfeller tar man i dag kontakt med forsvarer og ber om deres bistand til forkynnelse av stevning/tiltale dersom man ikke har fått svar fra siktede/tiltalte. Forsvarer stiller seg oftest positiv til dette da det er til alles beste at man kan få avviklet en hovedforhandling fremfor å utsette den. En opplever imidlertid ikke sjelden at heller ikke forsvarer får kontakt med sin klient.

For det andre vil en med forslaget til nytt annet og tredje punktum i § 275 fjerde ledd snu helt om på rollene da det skal være forsvarer som pålegges en plikt til å varsle retten og påtalemyndigheten. Dette er en oppgave som i dag tilligger påtalemyndigheten, og en er av den oppfatning at det ikke bør gjøres noen endring på dette.»

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Hva gjelder forslaget til lovendringer mht. forkynning via forsvarer, er det vanskelig å se at man oppnår noe mer enn hva som allerede er situasjonen i dag. Forsvarer kan medvirke til forkynning så langt siktede er villig til å medvirke til det, men kan ikke forkynne et dokument uten at siktede kvitterer for mottakelsen.

Forkynning er oftest problematisk i forhold til siktede uten fast bopel, eller med stadig skiftende bopel. I slike saker er forsvareren regelmessig langt svakere utrustet enn politiets stevnekontor med sikte på å oppnå kontakt med klienten. Særlig problematisk er dette i tildelingssaker, der klienten ikke har noen foranledning til å ta kontakt med vedkommende advokat av eget tiltak. Erfaring tilsier at det nokså ofte ikke er mulig å oppnå kontakt med klienter ved å tilskrive dem på den adresse som fremgår av politidokumentene.

Med disse utgangspunkter fremstår det uklart hvordan de foreslåtte endringer skal bidra til større effektivitet.

Samtidig må det påpekes at dersom forsvarerne skal bruke mye tid og ressurser på å oppspore klienter, må det kompenseres med salær. Særlig i mange tildelingssaker som honoreres etter stykkprisreglene, er det ikke rom for ekstra tidsbruk til slike gjøremål.

På den annen side kunne det være ønskelig å etablere rutiner slik at forsvareren enkelt og raskt kan få bistand fra politiets stevnekontor til å finne aktuell adresse for klienter en trenger å oppnå kontakt med i anledning forberedelse av forsvaret, jf. strpl. § 265.»

Norsk forening for kriminalreform KROM uttaler at forsvareren ikke bør identifiseres med sin klient, og at politi og påtalemyndighet er nærmest til å foreta forkynninger.

Departementet viderefører forslaget om at forsvareren skal kunne anmodes om å bistå med forkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling. Departementet legger vekt på at adgangen til forkynning via forsvareren vil innebære en forenkling, uten at det vil påføre forsvareren merarbeid av betydning. Departementet mener det ikke bør legges opp til at forsvareren skal bruke tid og ressurser på å oppspore en tiltalt for å bistå med forkynning. Den foreslåtte regelen er ment å åpne for at forsvareren skal kunne anmodes om å bistå med forkynning i forbindelse med at forsvareren møter klienten. Om forsvareren ikke lykkes med å få til et møte med klienten for å forberede forsvaret, er det ikke meningen at forsvareren skal bruke tid på å oppspore siktede bare for å bistå med forkynning. Det er heller ikke meningen at forsvareren skal måtte avholde et møte med klienten på et tidligere tidspunkt enn det som ellers ville skjedd bare for å kunne bistå med forkynningen i tide.

Departementet foreslår ikke at det skal være adgang til å forkynne tiltale eller innkalling til hovedforhandling for forsvareren med virkning som om dokumentet var forkynt for siktede selv. Departementet mener at en slik identifikasjon mellom forsvareren og siktede vil være prinsipielt problematisk. Dessuten ville en slik ordning ikke gi noen sikkerhet for at den siktede i alle saker faktisk blir kjent med det som er forkynt.

I høringsnotatet var det foreslått at forsvareren skal underrette retten og påtalemyndigheten dersom innkalling til hovedforhandling ikke er forkynt senest tre dager før hovedforhandling. Flere høringsinstanser har pekt på at denne fristen vil bli for kort, av hensyn til at påtalemyndigheten skal få en reell mulighet til å forkynne innkallingen i tide før hovedforhandlingen. Etter straffeprosessloven § 86 annet ledd har siktede krav på tre dagers varsel ved innkalling til hovedforhandling. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om dette, mener at fristen for tilbakemelding bør settes til en uke før hovedforhandlingen, og departementet foreslår en slik regel, jf. utkastet til endring i straffeprosessloven § 275 fjerde ledd. Som påpekt av Oslo tingrett, vil det være en fordel om forsvareren samtidig opplyser om årsaken til at forkynning eventuelt ikke har skjedd. Departementet foreslår at underretningsplikten skal gjelde også dersom forsvareren har lykkes i å gjennomføre forkynning, i og med at påtalemyndigheten uansett har behov for å få vite hvordan det har gått. Etter straffeprosessloven § 275 annet ledd er det påtalemyndighetens oppgave å sørge for at innkallingen til hovedforhandling blir forkynt for tiltalte. Departementet mener derfor at det bør være tilstrekkelig at forsvareren gir tilbakemelding til påtalemyndigheten om hvordan det har gått, og at retten ikke behøver underrettes samtidig. Det blir da opp til påtalemyndigheten å underrette retten dersom forkynning ikke har lykkes innen tredagersfristen etter § 86 annet ledd.

Etter domstolloven § 179 første ledd kan forkynning skje «underhånden» når den som dokumentet skal forkynnes for «gir bevis for at han har fått skriftet». Mottakeren av dokumentet skal altså undertegne på at han eller hun vedtar forkynning. Underskriften må være bekreftet av en dommer, notarius, advokat eller stevnevitne, jf. § 179 tredje ledd. Når forsvareren blir anmodet om å bistå med forkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling, vil det være reglene om underhåndsforkynning i domstolloven § 179 som kommer til anvendelse. Det kreves derfor at siktede undertegner for forkynningen, og at forsvareren bekrefter siktedes underskrift. Det vil ikke være tilstrekkelig at forsvareren bekrefter at siktede har fått overlevert dokumentene.

Politidirektoratet har under høringen foreslått at det også kan lovfestes at forsvareren kan anmodes om å bidra til å forkynne innkallingen til hovedforhandling av «egne vitner». Departementet foreslår ikke en slik regel i proposisjonen her. Spørsmålet har ikke vært høringsbehandlet. Departementet antar at det oftere vil forekomme at forsvareren ikke har møter med «egne vitner» før hovedforhandlingen, enn at forsvareren ikke har møte med klienten. Dersom den foreslåtte ordningen om at forsvareren kan anmodes om å bistå med innkalling til hovedforhandling overfor tiltalte blir vellykket, kan det eventuelt på et senere tidspunkt vurderes å utvide ordningen slik at også «egne vitner» kan omfattes.

Det vises til forslaget til endringer i domstolloven § 197 og straffeprosessloven §§ 263, 265 og 274.

8.6 Spørsmålet om det bør være adgang til fremmøteforkynning forut for pådømmelse

Etter domstolloven § 159 a annet ledd og straffeprosessloven § 42 annet ledd kan en siktet som er til stede når saken tas opp til doms, innkalles til såkalt fremmøteforkynning av dommen. Det følger av straffeprosessloven § 310 annet ledd annet punktum at fristen for å anke dommen løper fra det varslede forkynningstidspunktet, selv om siktede ikke møter. Dersom siktede ikke møter, skal retten sende kopi av dommen til siktede og forsvareren med opplysning om utgangspunktet for ankefristen.

Det såkalte DP5-utvalget, en arbeidsgruppe som ble nedsatt av Justisdepartementet i april 2002, foreslo i en rapport avgitt 30. januar 2003 at det skal være adgang til pålegg om fremmøteforkynning overfor den siktede også for tiltale og innkalling til hovedforhandling.

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«En del av dem som er involvert i straffesaker - enten som tiltalt eller som vitner - er uten fast bolig og arbeid, har rusproblemer og lever et omflakkende liv. Under slike omstendigheter kan det være vanskelig å få gjennomført en forkynning. I tillegg finnes personer som av ulike grunner ikke ønsker å medvirke til gjennomføring av en straffesak, og som bevisst gjør seg utilgjengelig for henvendelser fra påtalemyndigheten eller retten. Under henvisning til slike grupper uttaler arbeidsgruppen DP5 (rapporten side 45-46):

'Ved forkynning av straffedommer er det nå i straffeprosessloven § 42 annet ledd og domstolloven § 159 a innført fremmøteforkynning som ny forkynnelsesmetode. Det er grunn til å overveie om dette ikke er en metode som også kan brukes forut for pådømmelsen. Etter at straffeprosessloven § 230 nå har innført at vitner har møteplikt for politiet under etterforskingen, ligger forholdene bedre til rette for dette enn tidligere. Mistenkte har fremdeles ingen møteplikt, men han/hun kan pågripes hvis han/hun søker å unndra seg forfølgningen. Resultatet er uansett at langt de fleste mistenkte og vitner har vært i et politiavhør og har fått den avgitte forklaring opplest til vedtakelse. Dette gir en mulighet for å gi mistenkte eller vitnet et pålegg om på et senere tidspunkt å møte opp for å motta forkynning av tiltaler og/eller stevninger (fremmøteforkynning). Dette bør ikke erstatte de mer ordinære former for forkynning - post, e-post eller telefaks - men bør være et alternativ og supplement overfor den gruppe som politiet ut fra erfaring vet det kan være vanskelig å få tak i, jf. henvisning til 'særlige grunner'.

I forhold til tiltalte vil dette være forholdsvis lite betenkelig. I de saker hvor slik fremmøteforkynning er aktuelt vil tiltalte/siktede ha forsvarer i flertallet av tilfellene og vil gjerne ha fått kunnskap både om innholdet i tiltalen (siktelsen) og tidspunktet for rettsmøtet gjennom han. For vitner er det mer komplisert, men flertallet av disse vil også oppgi en eller annen adresse som de er innom med jevne mellomrom. En slik fremmøteforkynning bør derfor kombineres med at stevningen sendes i ordinær post til en slik adresse.

Det sentrale ved forslaget er således at man gjennom fremmøteforkynning hindrer at det formelle krav om forkynning leder til utsettelse til tross for at man sitter med en sterk formodning om den uteblitte er vel kjent med innholdet.'

DP5-gruppen mener at den ordningen som beskrives kan gjennomføres ved å føye til et nytt femte ledd i straffeprosessloven § 230, som kan lyde slik:

'I forbindelse med opplesning som nevnt i fjerde ledd kan politiet når særlige grunner gjør det hensiktsmessig, pålegge mistenkte og vitner å møte på politistasjon eller lensmannskontor på et nærmere angitt tidspunkt for å motta forkynnelse av tiltalebeslutning eller stevninger. Mistenkte og vitner skal gjøres kjent med at uteblivelse fra slik fremmøteforkynning uten gyldig grunn innebærer at forkynnelse anses for skjedd og kan gi grunnlag for pågripelse etter § 88, avhenting etter § 115 og pådømmelse i samsvar med § 281. Pålegget skal nedtegnes skriftlig. Den pålegget er rettet mot skal gis en kopi av det og skal skriftlig kvittere for mottaket av pålegget.'

Departementet ser at det kan være behov for en regel som letter forkynning i tilfeller hvor det foreligger noe ved vedkommendes situasjon som tilsier at det kan bli vanskelig å nå frem med forkynnelse per post eller gjennom stevnevitne. Et pålegg om fremmøte er i seg selv en belastning, men ikke større enn at den må anses rimelig og forsvarlig i forhold til andre berørtes og samfunnets interesse i at straffesaker kan gjennomføres i løpet av rimelig tid. På denne bakgrunn ber departementet om høringsinstansenes syn på forslaget fra DP5-gruppen.»

Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Politidirektoratet, Borgarting lagmannsrett, Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt og Stine Sofies Stiftelse.

Domstoladministrasjonen, Oslo tingrett, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Vestfold politidistrikt og Den norske Dommerforening går mot forslaget eller uttaler skepsis til det.

Domstoladministrasjonen uttaler:

«En slik ordning gir ikke tilstrekkelig visshet om at vedkommende siktet eller vitne faktisk er kjent med innkallingen.

[...]

Det aktuelle dokumentet er ikke bevislig mottatt av vedkommende, som kun ved en tidligere anledning, typisk politiavhør, er pålagt å møte til framtidig forkynning. At vedkommende ikke møter, etablerer ikke tilstrekkelig sikkerhet for at vedkommende har avgjørende, detaljert kunnskap om innholdet - kun at det senere typisk vil komme forkynning av tid og sted for hovedforhandlingen. Den gruppe av personer en slik framgangsmåte primært kunne hatt effekt for (personer med rusproblemer, uten fast bopel m.v.) må heller søkes nådd ved direkte, oppsøkende virksomhet. Domstoladministrasjonen vil påpeke at faktisk kunnskap om innkallinger til å møte i retten er essensielt for rettens mulighet til å treffe riktige beslutninger, og for den enkeltes mulighet til å ivareta sine interesser. Dette kan ikke gå på bekostning av den eventuelle effektivisering man vil kunne oppnå ved en ordning med frammøteforkynning.»

Politidirektoratet uttaler:

«Ikke minst vil det være aktuelt å bruke ordningen i oversiktlige saker som kan berammes på dager som er avsatt i samarbeid mellom domstol og påtalemyndighet, men som ikke kan berammes samtidig som vedkommende er inne til for eksempel avhør [...]

Politimesteren i Vestfold påpeker [...] at ordningen vil innebære at det først er ved selve hovedforhandlingen det blir klart om tiltalte møter, og at saken ikke alltid kan fremmes etter strpl § 281. Dette vil igjen føre til unødig tidsspille for alle de involverte. Problemet med manglende fremmøte vil imidlertid, slik direktoratet ser det, kunne oppstå uavhengig av hvordan innkallingen er forkynt. I saker som uansett ikke kan avvikles etter strpl § 281, vil det selvsagt være en fordel å få utsatt saken så tidlig som mulig (i praksis tre dager forut for hovedforhandlingen der innkallingen ikke er forkynt), men etter direktoratets mening er likevel fordelene med mulighet for fremmøteforkynning vesentlig større enn ovennevnte innvending. Når innkallingen anses forkynt vil blant annet vedkommende kunne avhentes.»

Politidirektoratet er enig i DP5-utvalgets forslag om at fremmøteforkynning kun bør benyttes når særlige grunner gjør det hensiktsmessig, og uttaler videre:

«Vi ber departementet vurdere om fremmøteplikten - slik DP5-gruppens forslag legger opp til - bare skal kunne pålegges i forbindelse med avhør. Det kan være meget praktisk for politiet å ha mulighet for å pålegge senere fremmøte også i tilknytning til andre situasjoner, for eksempel når en politipatrulje mer tilfeldig treffer en person de vet for eksempel innkalling til hovedforhandling skal forkynnes for. Det må naturligvis sørges for notoritet omkring pålegget også i slike situasjoner.

En praktisk viktig situasjon der fremmøteforkynning kan være aktuelt, er der siktede/vitnet antas å ville reise til utlandet og det er grunn til å tro at det vil være vanskelig å få forkynt dokumentet for ham der. I noen tilfeller kan det være urimelig å kreve at vedkommende må innfinne seg på politistasjon eller lensmannskontor i Norge utelukkende for å få et dokument forkynt, og det bør vurderes om fremmøte ved 'norsk utenriksstasjon' kan være et alternativ.»

Oslo tingrett uttaler:

«Formuleringen i det foreslåtte femte ledd 2. punktum bør etter vår oppfatning gjøres mindre kategorisk og kan heller lyde slik:

'Mistenkte og vitner skal gjøres kjent med at uteblivelse fra slik fremmøteforkynning uten gyldig grunn kan innebære at forkynning anses for å ha skjedd og kan gi grunnlag for ...'

Oslo tingrett finner det prinsipielt betenkelig om slik forkynning skal kunne gi grunnlag for pådømmelse etter straffeprosessloven § 281. En slik mulighet kan nok være tidsbesparende og lette straffesaksavviklingen, men siktede vil gjerne være avhørt av politiet på et tidspunkt øvrig bevisinnhenting ikke er avsluttet, og det vil trolig være i strid med EMK art. 6 å avsi dom uten at siktede er gitt anledning til å imøtegå slike bevis.»

Hordaland statsadvokatembeter mener forslaget er lite praktisk, og uttaler:

«På det tidspunkt det er aktuelt å pålegge siktede fremmøteforkynning må det antas at tidspunktet for når tiltalebeslutning eller stevninger vil foreligge ofte ikke er mulig å fastsette. Settes for vide tidsrammer vil regelen neppe gi noen effektivitetsgevinst.»

Oslo statsadvokatembeter går mot forslaget, og uttaler:

«På det stadiet vet man ikke om det vil bli tatt ut noen tiltale. Man vet heller ikke hvilke vitner som vil bli innkalt til hovedforhandlingen og man vet heller ikke når det blir fastsatt noe tidspunkt for hovedforhandlingen. Slik Oslo statsadvokatembeter ser det, er den foreslåtte ordning særdeles lite praktisk.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«Siktede, og normalt også vitner, vil i de aller fleste tilfeller ha kontakt med politiet i forkant av hovedforhandlingen, eksempelvis ved avhør. At man på dette tidspunkt formidler beskjed om at vedkommende må ta kontakt med politiet innen en frist for å få tilgang på rettsdokumentene sine vil fange opp de som senere bevisst unndrar seg overlevering av disse.

Oslo politidistrikt støtter forslaget, dog slik at metoden benyttes som en subsidiær løsning, slik at vanlige metoder forsøkes først. På denne måten vil kravet om å møte opp hos politiet kun ramme den som bevisst gjør seg vanskelig tilgjengelig. Det må anses lite betenkelig å underkaste denne gruppen et slikt påbud.»

Troms politidistrikt uttaler:

«Av de forslag som knytter seg til forkynnelser, fremstår den mulighet som tenkes gitt til politiet å pålegge personer fremmøteforkynning i likhet med den domstolene nå har under hovedforhandlingen, som den mest anvendelige. Der det er arbeidskrevende å få tak i siktede eller vitner bør politiet, som foreslått, ha mulighet til å pålegge fremmøte.

Det er en rekke personer som mer eller mindre aktivt unndrar seg forkynning, og et slikt pålegg om fremmøte vil etter Troms politidistrikts oppfatning være tilstrekkelig varsel til at en kan legge til grunn at de har fått mulighet til å gjøre seg kjent med innholdet i de aktuelle dokumenter. En del straffesaker vil fortsatt måtte utsettes dersom tiltalte, eller sentrale vitner uteblir, og vilkårene for å fremme saken eller lese opp politiforklaringer ikke er oppfylt, men en vil åpenbart unngå en rekke omberammelser dersom regler som dette vedtas.

[...]

En ordning med pålegg om fremmøteforkynning bør etter Troms politidistrikts mening også utvides til å omfatte andre tilfeller enn det som er nevnt i loven. Politiet har til enhver tid en rekke dokumenter til forkynning for personer som er vanskelig å få tak i, og der det er uklart hvilken adresse de bor på og om de har fast arbeid. Det er ikke uvanlig at disse personene påtreffes i forbindelse med andre oppdrag, uten at en har de aktuelle dokumenter med seg, eller det er praktisk mulig å ta vedkommende med til nærmeste polititjenestested. I slike tilfeller burde det vært mulig å pålegge vedkommende å møte på bestemt tid og sted for å motta forkynning, med den virkning at dokumentet ble ansett som forkynt enten de møtte eller ikke.»

Vestfold politidistrikt uttaler:

«Også når det gjelder dette punktet er en skeptisk da en oppfatter dette som en lite praktisk regel. Slik det er i dag er det ikke frister for når en sak skal være ferdig påtaleavgjort [...], og det vil derfor ikke være enkelt å praktisere en slik bestemmelse. Det kan bli vanskelig å sette et egnet tidspunkt for forkynnelsen. I et fåtall saker, særlig hvor utenlandske statsborgere er involvert, vil det imidlertid kunne være praktisk med en slik regel slik at en kan være sikker på å få avviklet hovedforhandling i løpet av kort tid.

Innfører man en slik regel vil det innebære at det først ved selve hovedforhandlingen vil bli klart om tiltalte eller vitner møter eller ikke. En ser at det ikke sjelden da kan bli spørsmål om å utsette saken idet en vil kunne ha en lang rekke usikkerhetsmomenter for om saken kan fremmes eller ikke etter strpl § 281. Dette vil igjen føre til unødig tidsspille for alle de involverte parter; dommer, meddommere, forsvarer, påtalemyndigheten og vitner. Slik reglene om forkynnelse er i dag, vil man i hvert fall kunne utsette en sak noe tid i forvei, og da slik at partene ikke får like mye unødig tidsspille.»

Den norske Dommerforening uttaler at forslaget vil være betenkelig dersom det innebærer at en tiltalt kan dømmes uten å ha blitt gjort kjent med anklagen eller tidspunktet for straffesakens behandling.

Departementet foreslår ikke å videreføre forslaget. Departementet legger vekt på at forslaget vil kunne medføre at siktede i noen saker ikke vil bli kjent med tiltalebeslutningen og tidspunktet for hovedforhandling. Selv om det i tilfelle vil være en følge av at siktede har unnlatt å møte frem til forkynning, er det en betenkelig konsekvens av forslaget. Flere av høringsinstansene har dessuten pekt på at det vil være vanskelig å fastsette et tidspunkt for fremmøteforkynning under politiavhøret, fordi man da ofte ikke vil vite når tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling vil foreligge.

8.7 Spørsmålet om bevisavskjæring og plikt til å begrunne bevisførsel

Norsk straffeprosess bygger på et prinsipp om fri bevisførsel, det vil si at partene har rett til å føre de bevis de selv ønsker. Straffeprosessloven gjør likevel noen inngrep i dette prinsippet. Det finnes noen regler om bevisforbud, f.eks. straffeprosessloven § 119 om at personer i bestemte yrkesgrupper ikke kan vitne om noe som er betrodd dem i deres stilling uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. I noen tilfeller har retten en skjønnsmessig adgang til å avskjære bevis. De sentrale bestemmelsene om dette er straffeprosessloven §§ 292, 292 a og 293.

Straffeprosessloven § 292 første ledd regulerer omfanget av bevisførselen i tilfeller hvor tiltalte gir en fullstendig tilståelse. I slike tilfeller er det retten som bestemmer hvorvidt det skal være ytterligere bevisførsel om skyldspørsmålet. Etter § 292 tredje ledd er det retten som avgjør om det skal foretas åstedsbefaring. For øvrig skiller loven mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen og bevis som ikke kan føres uten at hovedforhandlingen blir utsatt.

Bevis som er for hånden kan bare nektes ført når beviset gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold, når det gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist eller når beviset åpenbart ikke har noen beviskraft, jf. § 292 annet ledd første punktum. Etter § 293 første ledd kan retten nekte å utsette forhandlingene i en sak av hensyn til bevisførselen når den finner at bevisførselen vil føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning. Straffeprosessloven § 292 a gjelder tilfeller hvor en vitneforklaring kan innebære fare enten for en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet, at muligheten for at en person kan delta skjult i etterforskingen av visse alvorlige forbrytelser blir vesentlig vanskeliggjort, at politiets forebygging eller etterforsking av visse alvorlige forbrytelser blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller at politiets samarbeid med andre lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort. I slike tilfeller kan retten under visse betingelser beslutte at et vitne ikke skal forklare seg om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope seg som bevis i saken. Denne bestemmelsen ble vedtatt ved lov 9. mai 2003 nr. 30.

Før endringen ved lov 28. juni 2002 nr. 55 (i kraft 1. oktober 2002) var rettens adgang etter § 292 annet ledd første punktum til å avskjære bevis for hånden begrenset til å gjelde bevis om «forhold som er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist.» Ved endringen i 2002 ble det samtidig gjort en endring i § 293 som snevret inn retten til å få saken utsatt dersom det føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om.

Etter straffeprosessloven § 262 første ledd skal påtalemyndigheten sende retten kopi av tiltalebeslutningen «med oppgave over de bevis den vil føre». Etter § 265 skal forsvareren likeledes sende opplysning «om hvilke bevis han vil føre». I utgangspunktet har ikke partene noen plikt til å forklare hvorfor et vitne ønskes ført. I forbindelse med en vurdering av om det skal innkalles til saksforberedende møte for vurdering av bevisavskjæring eller nektelse av å utsette hovedforhandlingen på grunn av bevisførselen, kan imidlertid retten pålegge partene å gjøre rede for hvorfor et bevis ønskes ført, jf. straffeprosessloven § 272 fjerde ledd.

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«Regler om bevisavskjæring er et instrument for styring av saken. Bevisavskjæring kan innebære at hovedforhandlingen kan avvikles raskere enn ellers, og gjøre saken mer oversiktlig. Utvidelse av adgangen til å avskjære bevis kan således bidra til effektivisering. På den annen side kan utstrakt avskjæring av bevis komme i konflikt med et grunnleggende krav om at saken blir fullstendig opplyst, og som retten etter straffeprosessloven § 294 har ansvar for å passe på. Avsigelse av dom på et ufullstendig faktisk grunnlag kan innebære et uakseptabelt skår i den siktedes rettssikkerhet.

Som det fremgår [...] er dagens utforming av reglene om bevisavskjæring forholdsvis ny. Etter departementets foreløpige vurdering er det ikke nærliggende å foreslå endringer på dette området nå. Det kan vel ikke utelukkes at det kan være effektivitetsgevinster å hente på ytterligere adgang til bevisavskjæring, særlig i omfattende saker hvor hovedforhandlingen strekker seg over uker og kanskje måneder. Men foreløpig har ikke departementet klare holdepunkter for at det foreligger et reelt behov for lovendringer. Departementet ber likevel, i lys av Stortingets anmodningsvedtak, om høringsinstansenes syn på om det er behov for ytterligere endringer av reglene om bevisavskjæring, og på hva en eventuell ytterligere bevisavskjæringsadgang bør omfatte. Vi ber også om høringsinstansenes erfaring med hensyn til hvordan reglene som kom i 2002 og 2003 faktisk har virket.

Et annet spørsmål enn om det bør vedtas nye regler, er om de gjeldende regler blir praktisert på en hensiktsmessig måte. En hensiktsmessig praktisering forutsetter ofte at spørsmål om omfanget av bevisførselen og eventuell avskjæring tas opp allerede under saksforberedelsen. Dette forutsetter i sin tur at det er kontakt mellom aktørene før hovedforhandlingen, og at retten inntar en aktiv rolle også under saksforberedelsen. Under saksforberedelsen vil retten vanligvis ikke ha andre saksdokumenter enn tiltalen og bevisoppgaver, hvilket ofte ikke er tilstrekkelig til å vurdere bevisavskjæring. Retten kan imidlertid be om utlån av sakens dokumenter, og kan også innkalle til saksforberedende møte for behandling av blant annet spørsmål om bevisavskjæring [...]»

Departementet viste til rapporten «Aktiv saksstyring og saksavvikling i straffesaker», avgitt 7. juni 2005 av et utvalg oppnevnt av Domstoladministrasjonen. Rapporten inneholder en anbefaling om at retten som hovedregel skal avholde saksforberedende møter i saker som varer mer enn fem rettsdager. Departementet tilføyde at initiativ og aktivitet under saksforberedelsen bør vurderes for alle saker.

Det heter videre i høringsnotatet:

«Under forberedelsen til lov 28. juni 2002 nr. 55 ble det vurdert om også straffeprosessloven bør inneholde en plikt til å begrunne hvorfor et vitne ønskes ført, se Ot. prp. nr. 66 (2001-2002) punkt 8.4.2. Som det fremgår der, la departementet den gang avgjørende vekt på det ekstraarbeid en slik regel ville medføre, og det ble i stedet innført en regel i § 272 fjerde ledd om at retten kan be partene gjøre skriftlig rede for hvorfor et påberopt bevis ønskes ført. Foreløpig har det ikke fremkommet noe som tilsier at konklusjonen bør være annerledes nå. Departementet fremmer derfor ikke noe konkret lovforslag om dette, men ber om høringsinstansenes syn på om det nå bør tas inn et krav i straffeprosessloven om at partene opplyser hva et vitne skal forklare seg om.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Som nevnt i høringsnotatet er reglene om bevisavskjæring mv. endret relativt nylig. Inntrykket er at disse reglene ikke benyttes i videre grad. Det synes imidlertid ganske vanlig at retten og partene etter tiltaltes forklaring i fellesskap avklarer hvilke bevis som i lys av forklaringens innhold nå antas nødvendig å føre. Økt samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden og 'tilskjæring' av sakene vil [...] antakelig her være blant de viktigste virkemidler for å effektivisere bevisførselen.

Litt av grunnen til at man tydeligvis er tilbakeholdende med bevisavskjæring i strid med partenes ønske, er at det lett medgår en del tid til å treffe en slik beslutning. Partene skal gis anledning til å uttale seg, og retten bør av hensyn til en eventuell ankebehandling begrunne avgjørelsen selv om den treffes ved enkel beslutning. Dessuten vil avskjæring kunne virke inn på flyten i forhandlingene, stemningen og samarbeidsklimaet i retten og ta fokus vekk fra det sentrale - selve bevisvurderingen.

I omfattende saker vil omfanget av bevisførselen mv. være et naturlig tema i et sakforberedende møte, og det er i første rekke her spørsmålet om tilskjæring av saken og begrensning av vitneførselen er aktuelt. I de fleste saker er bevisførselens omfang ikke et problem.

Etter Domstoladministrasjonens mening er det ikke behov for regler som generelt pålegger partene å opplyse hva vitnene skal forklare seg om. Det kan imidlertid være behov for en regel som gir retten hjemmel for i konkrete saker å pålegge en part å opplyse dette. Dette vil formentlig bare være aktuelt i de omfattende sakene. Derved kan både retten og motparten lettere få et grunnlag for å vurdere opplegget for hovedforhandlingen og for en nærmere diskusjon om hvordan bevisførselen bør legges opp. En slik redegjørelse kan også gi grunnlag for å beslutte å avholde rettsmøte under saksforberedelsen for å vurdere bevisavskjæring, jf. § 272 første ledd c.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet antar, i likhet med flere av politimestrene og sjefen for Økokrim, at en økt bruk av de mulighetene til dommerstyring som allerede eksisterer, blant annet i strprl § 272 fjerde ledd, vil kunne bidra til at straffesakene ikke 'eser' unødvendig ut. Politimestrene i Oslo og Vestfold gir uttrykk for at en lovfestet plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om, vil kunne bidra ytterligere. Blant annet vil aktor og forsvarer tvinges til å tenke gjennom om det er nødvendig å føre det aktuelle vitnet. Direktoratet ser gjerne at en slik plikt innføres.»

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten har gjentatte ganger oppfordret påtalemyndigheten til å ta initiativ for å få domstolen til å beramme forberedende møter. Spesielt gjelder dette i større straffesaker der bevismengden er omfattende og mulighetene for å gjøre saken vidløftig øker. Erfaringene med saksforberedende møter er gode.

[...]

Etter riksadvokatens oppfatning er hensikten ved forberedende møter først og fremst å klargjøre den nærmere avvikling av hovedforhandlingen. Både aktor og forsvarer får et bevisst forhold til gjennomføringen og bevisføringen, og partene blir ansvarliggjort i forhold til kjøreplan og de pålegg dommeren gir.

Erfaring tilsier også at forsvarernes bevisoppgave kan effektiviseres, og at aktørene sammen -- ikke sjelden -- vil klare å begrense bevisføringen. Eventuelle avklaringer om faktum kan bidra til å målrette og forkorte hovedforhandlingen.

Riksadvokaten er enig med departementet i at det kanskje i dag ikke er behov for ved lovendring å pålegge partene å opplyse hva vitnene skal forklare seg om. Det ville like fullt vært en fordel, særlig i ankeomgangen [...] riksadvokaten [har] i så måte gitt sin instruks til påtalemyndigheten. Dersom prosessledelse i form av hyppigere bruk av forberedende møter blir mer utbredt, vil dette være et av flere viktige prosessforberedende tiltak. En er kjent med at enkelte statsadvokatembeter har hatt vanskeligheter med å få domstolen til å avholde forberedende møter, og at retten foretrekker skriftlig fremstilling av saken før hovedforhandling. Det er således ikke spørsmål om nye regler, men om mer aktiv bruk av gjeldende regelverk.

Riksadvokaten hilser velkommen tiltak som kan styrke prosessledelsen og medføre større aktivitet fra rettens side, både før og under rettsforhandlingen.»

ØKOKRIM uttaler:

«Mange av ØKOKRIMs saker faller inn i kategorien omfattende saker med flere ukers hovedforhandlinger [...] Det er også vanlig i våre saker med svært aktive forsvarere som gjerne ønsker å føre mange forsvarervitner og et stort antall dokumentbevis. Når saksforholdene og bevistemaene er komplekse og påtalemyndigheten tilbyr omfattende bevisførsel, er det etter vårt syn ikke unaturlig at forsvarer ønsker å føre en del egne bevis. ØKOKRIMs aktorer er derfor gjerne tilbakeholdne med å protestere mot omfanget av forsvarers bevisførsel.

Men i noen saker opplever vi det vi anser som forsvarers vidløftiggjøring gjennom bevisførsel som er klart unødvendig i forhold til tiltalen. Det forekommer også at forsvarer krever innstevnet vitner som er statsborgere av og bosatt i stater langt fra Norge, og som etter vårt skjønn ikke på noen måte kan bidra til sakens opplysning. I disse tilfellene 'eser' hovedforhandlingene uforholdsmessig ut, eller forhandlingene må utsettes, med de konsekvenser det gir for alle impliserte.

Vår oppfatning er at nevnte problemer i ikke ubetydelig grad kunne vært løst gjennom mer aktiv bruk av gjeldende regler om bl a begrunnelse for bevisførsel og bevisavskjæring - ikke minst ved mer aktiv dommerstyring under saksforberedelsen enn det vi opplever i dag. Erfaringen fra våre saker er at strpl § 272 fjerde ledd meget sjelden brukes aktivt av saksforberedende dommer. Det ovennevnte gjør oss noe tvilende til om det beste tiltaket nå er å lovfeste en generell plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om. Det ovennevnte tilsier etter vårt syn snarere en mer aktiv bruk av gjeldende regler, enn lovfesting av en generell plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om.»

Agder lagmannsrett uttaler:

«De nye reglene om bevisavskjæring fra 2002 har i praksis neppe medført noen reduksjon av unødvendig bevisføring. I mange saker føres mange bevis som retten i ettertid kan konstatere var unødvendige, og man kan tidvis bli noe oppgitt over manglende selvkritikk hos forsvarerne med hensyn til hva som bringes til torvs. Påtalemyndigheten innstevner gjerne velvillig på statens bekostning alle vitner forsvareren ber om. Retten har ikke saksdokumentene for hånden, og saksbehandlingen ved bevisavskjæring er tungvint etter straffeprosessloven § 272. Noen særlig aktiv saksforberedelse med sikte på at retten på forhånd skal begrense omfanget av bevisføringen kan man derfor ikke vente annet enn i mer ekstraordinære tilfeller hvor bebudet bevisføring sprenger en rimelig ramme, eller hvor bevisføringen strider mot prosessuelle bevisforbud.

Tvisteloven skjerper kravene til innholdet av bevisoppgaver i § 21-6 annet ledd. Vi mener det er god grunn til å vurdere en viss skjerping av informasjonsverdien av bevisoppgavene også i straffesaker som foreslått i rapporten fra Arbeidsgruppe II. Dette vil gjøre det enklere for påtalemyndigheten å avslå å stevne unødvendige vitner for det offentliges regning, og lette rettens avgjørelse etter straffeprosessloven § 266. Det vil trolig ha en disiplinerende effekt om siktede eller forsvareren henvises til å stevne vitnet med risiko for å måtte dekke kostnadene etter reglene i § 275 femte ledd. Dette er bestemmelser som brukes svært sjelden i praksis i dag. Dessuten bør kravet til rettsmøte til behandling av avskjæringsspørsmål mykes opp i § 272. Rettens kompetanse til å avskjære bevis under hovedforhandlingen bør vurderes utvidet til bevisføring som etter rettens skjønn er unødvendig eller uforholdsmessig omfattende.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Gruppen [lagmannsrettens høringsutvalg] kan ikke se at det er behov for ytterligere regler om bevisavskjæring, men mener det bør gis en regel om at bevisoppgavene i straffesaker kort skal angi hvilke forhold det enkelte vitnet skal forklare seg om. For så vidt gjelder ankeforhandlingen for lagmannsretten, vil aktor og forsvarer som regel kjenne bevisførselen fra tingretten, og vil selv være de nærmeste til eventuelt å gjøre innsigelser mot unødvendig eller uhensiktsmessig bevisførsel fra den andre siden. Men en kort angivelse av hva vitnene skal forklare seg om, vil gi berammende/saksforberedende dommer bedre grunnlag for å vurdere disse spørsmålene og eventuelt ta et initiativ her. Det er gruppens erfaring at større straffesaker til en viss grad legges noe omstendelig opp med hensyn til bevisførsel om forhold som ikke egentlig er omtvistet.»

Frostating og Gulating lagmannsretter deler departementets syn, og uttaler at det ikke kan ses å være behov for at partene alltid og uten oppfordring skal opplyse hva et vitne skal forklare seg om.

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett mener at det i en rekke saker vil være både ressurs- og tidsbesparende for retten, påtalemyndigheten og forsvarer dersom det i bevisoppgaven også kort ble angitt hva vitnene skal forklare seg om; som f.eks. åsted, karaktervitne el.l. I mange tilfeller vil det kanskje gi seg selv hva de oppgitte vitnene skal forklare seg om, mens det i andre tilfeller vil være umulig ut fra en liste med navn å vite hva vitnene skal forklare seg om.

Et krav om alltid å gi slike opplysninger kan muligens føre til unødvendig merarbeid. På den annen side vil opplysningene være tilgjengelig for påtalemyndigheten i forbindelse med utferdigelse av tiltalebeslutning og bevisoppgave, og de vil være tilgjengelig i politiets elektroniske saksbehandlingssystem. Opplysningene antas derfor med letthet å kunne gjøres tilgjengelig også ved oversendelse av bevisoppgave til retten. Forsvarer som ønsker vitneførsel utover den påtalemyndigheten har oppgitt, vil heller ikke bli pådratt stort merarbeid ved kort å måtte angi hva vitnene skal forklare seg om. Det er vanskelig å se noen prinsipielle innvendinger mot å innføre en slik regel.

Dersom straffesaken omhandler flere straffbare forhold, vil det for domstolen som et minimum være nyttig om vitnenes tilknytning til de enkelte tiltalepunkter ble opplyst.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler til spørsmålet om det bør lovfestes en plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om:

«Som påpekt av Justisdepartementet vil et slikt krav medføre ekstraarbeid for påtalemyndighet og forsvarerne og det vil ofte være vanskelig å gi en tilstrekkelig og utfyllende begrunnelse til at retten kan vurdere nødvendigheten av vitneprovet. Det bør imidlertid nevnes at det hender at forsvarer oppgir vitner som ikke er omhandlet i straffesaksdokumentene. I slike tilfeller er det et åpenbart behov for at forsvarer redegjør for vitnets tilknytning til saken både i forhold til retten og påtalemyndigheten. I forhold til domstolene gir strpl § 272, 4. ledd den nødvendige hjemmel for å kreve begrunnelse.»

Nordland statsadvokatembeter uttaler:

«Vår erfaring er at påtalemyndigheten sjelden ser behov for å kreve bevisavskjæring, bl.a. fordi partene underveis - forut for eller under hovedforhandling - blir enig om hvilke bevis som kan frafalles. På den annen side savnes ofte en mer aktiv rolle fra domstolens side forut for rettsmøtet. Ved at det pålegges å gi en helt kort redegjørelse for hva de enkelte vitnene skal forklare seg om, vil motpart og domstol stå bedre rustet til å ha en formening om bevisavskjæring bør kreves/besluttes.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Oslo statsadvokatembeter registrerer departementets ønske om et større engasjement fra domstolene under saksforberedelsen. Det er vår erfaring at et slikt engasjement kan ha mye for seg i de større sakene. Med det arbeidspresset som påtalemyndigheten og mange forsvarere har i dag, er det ikke realistisk å tro at det rent praktisk vil la seg gjøre å gjennomføre saksforberedelse i et slikt omfang som departementet antyder i notatet.

Rent prinsipielt mener Oslo statsadvokatembeter dessuten at det er uheldig at domstolen engasjerer seg for sterkt før hovedforhandlingen. Et slikt engasjement vil kunne svekke domstolens integritet i den enkelte sak.

Det er klokt av departementet å ikke fremme noe lovforslag om at det av bevisoppgaven skal fremgå hva vitnene skal forklare seg om. En for detaljert bevisoppgave vil være i strid med både bevisumiddelbarhetsprinsippet og muntlighetsprinsippet. Arbeidet med utarbeidelsen av bevisoppgaven vil dessuten da bli så omfattende at saksbehandlingen hos påtalemyndigheten vil ta enda lengre tid. Med andre ord vil et slikt forslag virke mot sin hensikt.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«I utkastet er lagt vekt på at strpl. § 272, fjerde ledd gir en mulighet for partene til å gjøre rede for hvorfor et bevis ønskes ført. Dette er altså bare en kan-regel i forbindelse med saksforberedende møte. Erfaring tilsier at det i liten grad avholdes slike møter. I utgangspunktet foreligger det altså ikke noen plikt til å opplyse om hva vitner skal forklare seg om. Vår oppfatning er at det kan være hensiktsmessig med en regel som gir både forsvarer og aktor en plikt til å opplyse i bevisoppgaven hva det enkelte vitne skal forklare seg om og hva de øvrige bevis skal tjene som bevis for - i alle fall når det ikke er selvinnlysende.

Vi opplever det i praksis slik at dommeren sjelden har synspunkter på bevisførselen med mindre en utvidelse av bevisførselen vil medføre at den avsatte tid blir for liten. Det kan derfor være på sin plass med en regel som gir en plikt til begrunnelse av bevisføringen allerede i forbindelse med innsending av bevisoppgaven, slik at aktor angir i bevisoppgaven hva vitnene skal forklare seg om.

Forsvarer har ofte også ønske om egne vitner i sakens anledning som ønskes avhørt under hovedforhandlingen. Opplysninger om dette kommer ikke sjeldent kort tid før avvikling av hovedforhandlingen. Ofte vil aktor være uten ide om hva disse vitner skal forklare seg om. Det er heller ikke ofte at forsvarers bevisoppgave begrunnes. Den samme plikt må derfor også tilligge forsvarer. Et aktuelt spørsmål er også hvor vidt forsvarer skal gis en tidsfrist for innsendelse av bevisoppgave.

En informasjonsplikt vil også kunne medvirke til effektivisering av straffesaksgangen fordi det stiller krav til aktors og forsvarers vurdering av nødvendigheten av de enkelte bevis som ønskes ført.»

Vestfold politidistrikt uttaler:

«En ser positivt på å innføre en slik bestemmelse da dette vil kunne føre til at man ikke unødig vidløftiggjør en sak. Dette kan man forebygge allerede i dag ved at retten kan be om en redegjørelse fra partene, samt ved rettsforberedende møte, men en ser gode grunner for å lovfeste dette ytterligere. En ser det særlig i forhold til vitner påberopt av forsvarer idet dette ofte ikke er vitner som er avhørt av politiet, og det derved er vanskelig å vite hva de skal forklare seg om. Også ut fra kontradiksjonsprinsippet vil det være gunstig med en slik bestemmelse.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Dommerforeningen er enig med departementet i at det ikke foreligger et aktuelt behov for å endre reglene om bevisavskjæring.

Dommerforeningen anser det som tilstrekkelig at den kan be partene redegjøre skriftlig for hvorfor et bevis ønskes ført. Et pålegg om dette i enhver straffesak kan, som også departementet legger vekt på, medføre unødvendig ekstraarbeid.»

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Forsvarergruppen vil sterkt advare mot ytterligere utvidelse av retten til bevisavskjæring, jf. den betydelige utvidelse av strpl. § 292 som allerede er gjort.

I et ressursperspektiv må det også påpekes at prosessuelle forpostfektninger om utstrekning av bevisførsel, fort vil kreve mer ressurser enn hva som medgår til å høre beviset.

Hva gjelder begrunnelse av bevisførsel, kan dette i mange saker være hensiktsmessig, ikke minst for at partene skal være best mulig forberedt på hva den part som fører beviset ønsker å påberope. Dette for så vidt på samme måte som det - i hvert fall i saker der der det ikke uten videre fremgår av sammenhengen og etterforskningsdokumentene - kan være hensiktsmessig å få klarlagt hvilke faktiske og rettslige anførsler påtalemyndigheten gjør gjeldende. Dette gjøres i praksis ved at retten ber om redegjørelse fra påtalemyndigheten etter strpl. § 262. Tilsvarende kan selvsagt også gjelde for forsvarer.

Å innføre en generell ordning med at bevisførsel må begrunnes, kan imidlertid synes lite ressursøkonomisk. I større og mer komplekse saker vil det imidlertid være hensiktsmessig, både av hensyn til kvaliteten i prosessen, og av effektivitetshensyn. Behovene for forhåndsavklaring kan i slike saker sammenliknes med sivile saker, med en redegjørelse for anførsler og bevistilbud. Det kan etter forsvarergruppens syn være grunn til å vurdere en justering/tilpasning av bestemmelsen i strpl. § 262 tredje ledd i så måte.»

Departementet foreslår ikke nye regler om bevisavskjæring. Høringen tyder ikke på at det er et reelt behov for nye regler om dette. Som noen av høringsinstansene har pekt på, kan det også synes som om reglene om bevisavskjæring som trådte i kraft i 2002 har vært lite brukt.

Høringsinstansene er mer delte i synet på om det bør innføres en plikt til å begrunne hvorfor et vitne ønskes ført. Flere instanser mener at det vil være hensiktsmessig, mens andre mener det vil medføre unødvendig ekstraarbeid.

Spørsmålet om plikt til å begrunne bevisførsel ble sist vurdert av departementet i Ot. prp. nr. 66 (2001-2002) s. 84. Den gang fant departementet det ikke hensiktsmessig å lovfeste en generell begrunnelsesplikt. Det ble lagt vekt på at overdreven bevisførsel stort sett er et problem i enkelte større saker, og at en generell begrunnelsesplikt vil medføre ekstraarbeid i saker der dette ikke vil være hensiktsmessig. Departementet vurderer spørsmålet på samme måte nå, og foreslår ikke å lovfeste en plikt til å begrunne hvorfor vitner ønskes ført, ut over den gjeldende hjemmelen i straffeprosessloven § 272 fjerde ledd. I de mer komplekse sakene, der behovet for å vurdere bevisavskjæring vil være størst, kan retten benytte hjemmelen i § 272 fjerde ledd.

8.8 Anke over kjennelser og beslutninger fra siktede - undertegning og hvem anken kan fremsettes for

Etter straffeprosessloven § 380 kan anke over kjennelser og beslutninger (tidligere kjæremål) fremsettes skriftlig eller muntlig for den rett som har avsagt avgjørelsen som ankes. En skriftlig anke må være undertegnet av siktede, jf. bl.a. Rt. 2004 side 1157. Undertegning fra forsvareren er tilstrekkelig der denne har fått skriftlig fullmakt for den aktuelle anken, jf. bl.a. Rt. 2000 side 856. Unntaksvis er kjæremål tatt under behandling selv om den siktede ikke hadde undertegnet, jf. bl.a. Rt. 1998 side 1883, hvor det ble lagt avgjørende vekt på at kjæremålet var uttatt i samråd mellom den siktede og forsvareren.

Anke over dom kan etter straffeprosessloven § 312 fremsettes for den rett som har avsagt dommen, eller for påtalemyndigheten eller for vedkommende fengselsmyndighet dersom den siktede er fengslet. Også anke over kjennelser og beslutninger kan fremsettes overfor påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet, men anken må da nedtegnes skriftlig av den som tar imot den og sendes inn til den aktuelle domstol. Ankefristen vil da ikke avbrytes før ankeerklæringen er kommet inn til retten.

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«Ved brev 16. april 2002 til Justisdepartementet har Agder lagmannsrett fremmet forslag om enkelte endringer i reglene om kjæremål over kjennelse om varetektsfengsling. Ett av forslagene er at det for kjæremål over fengslingskjennelser skal være tilstrekkelig med underskrift fra forsvareren. Som bakgrunn for forslaget viser Agder lagmannsrett til en erfaring for at det mangler underskrift fra siktede, ikke minst i tilfeller hvor den siktede har tatt betenkningstid ved forkynnelsen og påkjærer etter å ha rådført seg med sin forsvarer per telefon. Det påpekes at det i slike tilfeller kan innebære unødig tidsspille å måtte kreve en skriftlig erklæring fra den siktede.

Det andre forslaget går ut på at kjæremål over fengsling skal kunne fremsettes med fristavbrytende virkning overfor påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet. Som begrunnelse for dette forslaget skriver lagmannsretten:

'Motsett det som gjeld ved anke, kan eit kjæremål frå den sikta ikkje setjast fram for påtalemakta eller vedkomande fengselsstyremakt, ... Etter vårt syn vil ein få ei mer smidig ordning dersom lova opnar for å kunne setje fram kjæremål overfor desse instansane og, som ein særregel for kjæremål frå den sikta i fengslingssaker. Den gjeldande regelen for kjæremål kan henge saman med føresegna om at avgjerdsinstansen kan ha ei plikt til å omgjere avgjerda, jf. straffeprosesslova § 381 fyrste ledd. Slik omgjering - eller vurdering av spørsmålet - synest likevel å skje svært sjeldan i samband med kjæremål over samtykke til varetektsfengsling. Her er det viktig av omsyn til den sikta at saka blir oversend kjæremålsinstansen utan forseinking av noko slag. Dessutan har lova i § 184 femte ledd ein generell omgjeringsheimel i fengslingssaker, utan omsyn til om det blir nytta rettsmiddel.

I praksis blir nok ofte oversett kravet om at kjæremålet skal setjast fram for forhøyrsretten. Føresetnaden i straffeprosesslova § 381 fyrste ledd andre punktum om at forhøyrsretten skal sende kjæremålet saman med saksdokumenta til lagmannsretten ville innebere eit lite ynskjeleg tidsspille i dei tilfelle der kjæremålet blir framsett etter at forhøyrsretten har sendt dokumenta attende til påtalemakta. I dei fleste fengslingskjæremål for Agder lagmannsrett er det påtalemakta som oversender saksdokumenta direkte til lagmannsretten.'

[...]

Departementet er kjent med at kjæremål ikke sjelden innleveres uten å være undertegnet av den siktede, og ser at forholdet krever tid og ressurser. Dette misforholdet mellom regelverket og praksis er uheldig, ikke minst i saker om varetektsfengsling, som etter straffeprosessloven § 380 annet ledd skal behandles snarest mulig.

Den praktiske forenklingen som ville ligge i å akseptere kjæremål som bare forsvareren har undertegnet, må avveies mot risikoen for at forsvareren skal innlevere kjæremål uten grunnlag i en beslutning fra den siktedes side. Ved vurderingen må tas i betraktning at en regel som den foreslåtte ikke vil gi forsvareren noen utvidet rett vis a vis den siktede, og at et kjæremål over fengsling ikke innebærer risiko for at den siktede skal komme dårligere ut enn om fengslingskjennelsen ikke ble angrepet. På den annen side er det prinsipielt viktig at denne type avgjørelser skal være forankret hos den siktede selv.

Når det gjelder spørsmål om fremsettelse av kjæremål for påtalemyndighet eller vedkommende fengselsmyndighet, viser departementet til beskrivelsen fra Agder lagmannsrett om at det i de fleste fengslingskjæremål for denne domstolen er påtalemyndigheten som oversender saksdokumentene. Departementet antar i utgangspunktet at det samme gjelder for de øvrige lagmannsrettene.

Departementet ser at fremsettelse av kjæremål overfor den rett som har avsagt fengslingskjennelsen i praksis kan virke som et forsinkende ledd, sammenlignet med om kjennelsen kan påkjæres overfor påtalemyndighet eller fengselsmyndighet med påfølgende oversendelse av saken fra påtalemyndigheten til kjæremålsinstansen. Departementet merker seg også antagelsen om at førsteinstansens omgjøringsadgang etter straffeprosessloven § 381 første ledd brukes sjelden, slik at denne ikke er noe vesentlig argument mot at fengslingskjæremål skal kunne fremsettes for påtalemyndigheten eller fengselsmyndighet. For egen del bemerker departementet at inntrykket er at kjæremålsinstansene behandler kjæremålene vedrørende varetektsfengsling så raskt at det tidsmessig ikke er nevneverdig å spare på å få en omgjøring i førsteinstansen fremfor en avgjørelse fra kjæremålsinstansen. Forutsetningen for å åpne for fremsettelse av slike kjæremål for påtalemyndighet eller fengselsmyndighet, med fristavbrytende virkning, må imidlertid være at dette ikke medfører at påtalemyndigheten bruker lenger tid på å sende kjæremålssaken til domstolene enn den ellers ville gjort.

Etter departementets foreløpige vurdering taler gode grunner for de endringer i regelverket som er foreslått fra Agder lagmannsrett. Samtidig reiser departementet spørsmål om endringene bør gjelde generelt for alle kjæremål i straffesaker, ikke bare fengslingssaker. Kjæremål kan tenkes over en lang rekke typer avgjørelser, blant annet om inhabilitet, tvungent skifte av forsvarer etter straffeprosessloven § 105, oppnevning av sakkyndig. Tidsmomentet er gjerne noe mindre sentralt i kjæremål over andre avgjørelser enn varetektsfengsling. På den annen side vil et kjæremål over annet enn varetektsfengsling ofte gjelde juridiske temaer som det er naturlig at forsvareren står sentralt i vurderingen av. Etter departementets foreløpige syn er det mye som taler for at reglene vil bli mer 'brukervennlige' med de aktuelle endringene, uten at det vil gå ut over den siktedes eller andres interesser på en måte som medfører betenkeligheter.

Kravene om medundertegning og om fremsettelse for den rett som har avsagt avgjørelsen bør bare opprettholdes i den grad det foreligger reelle hensyn som tilsier det.

De endringer som er foreslått av Agder lagmannsrett for kjæremål i fengslingssaker kan gjennomføres i form av et tillegg til straffeprosessloven § 380 første ledd, f.eks. slik:

'Kjæremålet erklæres skriftlig eller muntlig for den rett hvis avgjørelse angripes. Reglene i § 312 annet ledd og § 319 annet ledd gjelder tilsvarende. I saker om varetektsfengsling kan kjæremål fra siktede også fremsettes for påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet, som straks skal sende kjæremålet og de øvrige dokumenter til kjæremålsinstansen. Kjæremål over varetektsfengsling kan være undertegnet av siktede eller dennes forsvarer.'

Dersom endringene skal gjøres gjeldende for alle kjæremål i straffesaker, kan § 380 første ledd lyde:

'Kjæremålet erklæres skriftlig eller muntlig for den rett hvis avgjørelse angripes, eller for påtalemyndigheten. Er siktede fengslet, kan kjæremålet også settes frem for vedkommende fengselsmyndighet. Reglene i § 312 annet ledd og § 318 annet ledd gjelder tilsvarende. Kjæremål fra siktede kan være undertegnet av siktede eller dennes forsvarer.'

Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om endring og om rekkevidden av en eventuell endring.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen støtter det prinsipale forslaget i høringsnotatet om endring av straffeprosessloven § 380, men uttaler at det bør avklares om forsvarers fullmakt her skal begrense seg til selve fengslingen, eller om også begrensninger knyttet til varetektsoppholdet skal omfattes, slik som brev- og besøksforbud og isolasjon. Domstoladministrasjonen uttaler videre:

«Når det gjelder kjæremål over andre avgjørelser, er det grunn til å være mer betenkt. Eksempelvis vil forsvarer i prinsippet kunne ha en egeninteresse i kjæremål over beslutning om å ikke oppheve bostedsforbeholdet, eller om ikke å utsette hovedforhandlingen. Det kan i det hele ikke ses å være grunn til å gi forsvarer fri adgang til å påkjære andre typer avgjørelser enn fengslingskjennelser.»

Til spørsmålet om hvem som bør være adressat for anke over kjennelser, uttaler Domstoladministrasjonen:

«For det første er det ikke lett å forstå at en kjæremålsdomstol overser hva som er korrekt saksbehandling i kjæremålssaker. Regelen er kjent, og det er lett å kontrollere om kjæremålet er framsatt for rett adressat. Om regelen praktiseres konsekvent, vil rimeligvis de øvrige aktører raskt innrette seg etter lovens regel.

For det andre har retten [...] en viss adgang til å omgjøre sine avgjørelser. Riktignok skjer dette svært sjelden i fengslingssaker, men det skjer i en viss utstrekning i andre saker, f.eks. når det gjelder oppnevningssaker og begjæringer om frafall av bostedsforbeholdet.

For det tredje har retten mulighet til å inngi bemerkninger overfor kjæremålsretten (§ 383 første ledd annet punktum). Dette er aktuelt i noen saker.

For det fjerde har den retten som traff avgjørelsen et primært saksbehandlingsansvar etter § 381 annet ledd hvor retten finner at det ikke er adgang til kjæremål eller det er erklært for sent. Etter § 381 tredje ledd er det den retten som traff den påkjærte avgjørelse som skal gi motparten melding om kjæremålet. Endres § 380, må følgelig også denne regelen justeres.

Viktigst er imidlertid at det neppe er noe tidsmessig å vinne ved en slik endring.

Hvis sakens dokumenter er returnert påtalemyndigheten, vil retten i noen tilfeller ha behov for dokumentene - særlig for å vurdere om avgjørelsen bør omgjøres, eller om det bør inngis uttalelse i saken. Har retten ikke behov for dokumentene, bør den videre saksbehandling være at retten uten opphold oversender kjæremålserklæringen til kjæremålsretten, samtidig som man per telefon ber påtalemyndigheten oversende dokumentene til samme adressat.

Dersom kjæremål skal kunne inngis til påtalemyndigheten eller fengselsmyndigheten, mister domstolene kontrollen over kjæremålsbehandlingen. Dersom vedkommende politijurist er fraværende, er det en klar fare for at kjæremålserklæringen kan bli liggende ubehandlet i lengre tid. Påtalemyndigheten synes å ha et lite effektivt system for overvåking av forsvarlig saksbehandling i rettsmiddelsaker, jf. eksempelvis en fersk avgjørelse i Borgarting lagmannsrett (LB-2006-163719) hvor siktedes anke ble liggende ubehandlet hos påtalemyndigheten i to år og fire måneder.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet støtter forslaget om at kravet til underskrift bør fjernes i fengslingskjæremål. Etter vår mening bør det også vurderes å fjerne kravet for alle typer kjæremål, selv om det til en viss grad bryter med prinsippet om at forsvarer og siktede ikke skal identifiseres. [...] Direktoratet deler det syn politimesteren i Nordre Buskerud har om at 'en må formode at forsvareren opptrer i tråd med klientens ønsker og oppfatning'. Vi ser ikke bort fra at forsvarer en sjelden gang kan opptre i strid med klientens ønske (for eksempel ved å inngi et kjæremål som i praksis kan innebære at en hovedforhandling må utsettes). Dette vil dog være så sjelden at det ikke bør influere på innføringen av en regel som ellers er fornuftig.

Også forslaget om at kjæremål i fengslingssaker skal kunne fremsettes for påtalemyndighet eller fengselsmyndighet med fristavbrytende virkning tiltres. Det er, slik Politidirektoratet ser det, liten grunn til at ikke dette bør gjelde straffekjæremål generelt.»

Riksadvokaten støtter forslaget om endring av straffeprosessloven § 380 første ledd, og peker på at reglene for anke over kjennelser dermed legges nærmere reglene for anke over dommer.

Agder lagmannsrett uttaler:

«Vi er tilfreds med at departementet [...] tar opp forslaget fra Agder lagmannsrett om at forsvarerens underskrift skal være tilstrekkelig ved kjæremål fra siktede i fengslingssaker. Etter vår oppfatning taler de beste grunner for at man går enda lengre [...] og at det gis en generell regel om 'prosessfullmakt' fra forsvareren til å inngi kjæremål på vegne av siktede. Det vil ikke by på noe problem å tilpasse denne regelen til endringene i straffeprosessloven i forbindelse med tvistelovens ikrafttredelse.

Adgangen til å inngi kjæremål på vegne av siktede bør nok begrenses til advokater, som i kraft av sin stilling har et profesjonsansvar. Det er ikke ofte 'andre skikkede personer' tillates å opptre, slik at begrensningen ikke har praktisk betydning. Se til sammenligning sondringen mellom advokater og andre prosessfullmektiger i tvisteloven § 3-4.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Som påpekt av departementet vil det være en åpenbar forenkling dersom siktede ikke behøver å medunderskrive et straffekjæremål, men dette må avveies mot risikoen for at forsvarer påkjærer uten at det er klart at siktede virkelig ønsker det. Gruppen [lagmannsrettens høringsutvalg] slutter seg til departementets forslag om regelendringer som gjør det unødvendig med underskrift av siktede og som gir adgang til å sette fram kjæremål overfor påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene. Gruppen mener at dette bør gjelde for alle typer kjæremål. Regelen i sivilprosessen om at en prosessfullmektig anses for å ha den prosessfullmakten han eller hun gir uttrykk for, innebærer i realiteten en langt større risiko for klienten knyttet til å pådra seg kostnader i form av gebyrer og saksomkostninger, i motsetning til i straffeprosessen. Det bør eventuelt overveies om det bør sies i bestemmelsen, for å minne forsvarer om ansvaret han eller hun har for å skaffe seg siktedes samtykke til å påkjære, for eksempel at 'Kjæremål fra siktede kan være undertegnet av siktede, eller av siktedes forsvarer dersom forsvareren har fått siktedes samtykke til å påkjære.' Regelen er selvsagt, forsvareren har ikke adgang til å påkjære hvis ikke siktede har ønsket det, men det kan muligens være grunn til å si dette i loven av pedagogiske grunner.»

Frostating lagmannsrett uttaler at tidsaspektet er av særlig betydning når det gjelder varetektsfengsling, og at det i en slik sammenheng kan være gode praktiske grunner for å akseptere at anken fremsettes overfor påtalemyndigheten, eventuelt fengselsmyndigheten, kun signert av forsvareren.

Oslo statsadvokatembeter støtter både forslaget om at anke over kjennelse skal kunne fremsettes for påtalemyndigheten og vedkommende fengselsmyndighet, og forslaget om at anke over kjennelse kan være undertegnet av forsvareren.

Oslo tingrett støtter forslaget om at anke fra siktede skal kunne fremsettes med fristavbrytende virkning også overfor påtalemyndigheten eller fengselsmyndigheten, men mener at det bør forlanges at siktede selv undertegner anken, for å sikre at det er siktede som vil anke avgjørelsen.

Nordre Buskerud politidistrikt uttaler:

«Vår erfaring er [...] at slik medunderskrift ofte medfører ekstraarbeid i form av å måtte få forsvarerens brev brakt til siktede for underskrift og deretter tilført brevet til saken. En må formode at forsvareren opptrer i tråd med klientens ønske og oppfatning. For påtalemyndigheten i politiet er det likevel kjæremålsgrunnene formulert fra forsvarer som man tar utgangspunkt i ved et eventuelt tilsvar. For politiets tjenestemenn vil forslaget om lempningen i § 380 være gunstig.»

Vestfold politidistrikt uttaler:

«Når det gjelder fengslingssaker, er en av den oppfatning at en bør ha siktedes underskrift på et kjæremål. Rent praktisk vil dette heller ikke være vanskelig å gjennomføre og det vil ikke medføre unødig tidsbruk. Vedkommende sitter varetektsfengslet, og det skulle være enkelt å få dette på plass. En mener også at det bør fremkomme at det faktisk er siktede selv som ønsker å påkjære fengslingskjennelsen.

Når det gjelder kjæremål i andre tilfeller (kjennelse om besøksforbud e.l.), mener en at det også der bør være krav om underskrift fra siktede eller mistenkte. Den som ønsker å påkjære en avgjørelse bør pålegges en slik aktivitetsplikt, og ikke slik at forsvarer av eget tiltak kan påkjære.»

Den Norske Advokatforening støtter forslaget, og mener at det ikke er betenkeligheter av vekt mot å foreta de foreslåtte endringer for alle anker over kjennelser og beslutninger.

Den norske Dommerforening tiltrer forslaget om at anken kan fremsettes for påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet. Dommerforeningen er skeptisk til at anke over kjennelse skal kunne undertegnes av forsvareren uten noe krav til medundertegning av siktede, og viser til det prinsipielt viktige i at denne type avgjørelser skal være forankret hos siktede selv.

Forsvarergruppen av 1977 støtter forslaget om endring i straffeprosessloven § 380 første ledd, og peker på at det synes særlig hensiktsmessig for å unngå problemet med fristoverskridelse at anke over kjennelse kan undertegnes av forsvarer.

Departementet viderefører forslaget om at anke over fengslingskjennelser skal kunne undertegnes av forsvareren alene. Departementet legger vekt på at hensynet til rask saksbehandling gjør seg særlig gjeldende i fengslingssaker, og at kravet om undertegning fra siktede har vist seg å forsinke saksbehandlingen i en del fengslingssaker. Anker i fengslingssaker skal behandles så snart som mulig, jf. straffeprosessloven § 380 annet ledd. Det vil sjelden forekomme at en anke over en fengslingskjennelse ikke er i siktedes interesse. Risikoen for at forsvareren skal inngi anker i strid med siktedes ønske i fengslingssaker vil derfor være minimal. Det er for øvrig selvsagt en forutsetning for forslaget at forsvareren skal innhente samtykke fra siktede før anke inngis. Slikt samtykke kan innhentes uformelt.

Ved anke over andre typer kjennelser og beslutninger i straffesaker gjør ikke hensynet til rask saksbehandling seg gjeldende i samme grad som for fengslingssakene. Det er derfor ikke like stort behov for et unntak fra kravet om underskrift fra siktede. Som Domstoladministrasjonen har påpekt, kan det tenkes tilfeller der en forsvarer kan ha en egeninteresse i å anke kjennelser og beslutninger i straffesaker. Dette taler isolert sett mot å tillate anke uten siktedes underskrift, selv om det formodentlig ikke vil forekomme ofte at en forsvarer vil inngi en anke som ikke er i samsvar med siktedes ønske. Departementet antar at det ikke er noen stor effektivitetsgevinst å hente ved å tillate at anke over kjennelser og beslutninger i straffesaker generelt kan undertegnes av forsvareren alene. Det vil likevel virke forenklende om en slik regel innføres, når den nå blir foreslått for fengslingskjennelser. Høringsinstansene har ulike syn på forslaget, men et flertall av dem som har uttalt seg om det, mener at unntaket for kravet om underskrift fra siktede bør gjelde generelt for anker over kjennelser og beslutninger. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det gjøres en endring i straffeprosessloven § 380 første ledd, slik at underskrift fra forsvareren alene generelt skal være tilstrekkelig ved anke over kjennelser og beslutninger. Forsvareren må likevel innhente siktedes samtykke til å inngi anken. Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at adgangen til å inngi anke etter § 380 første ledd uten siktedes underskrift bør være forbeholdt forsvarere som er advokater.

Departementet viderefører ikke forslaget om at anke over fengslingskjennelser skal kunne fremsettes for påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet. Departementet legger særlig vekt på innvendingene mot dette forslaget som Domstoladministrasjonen har pekt på i sin høringsuttalelse. Selv om adgangen til å omgjøre fengslingskjennelser benyttes sjelden, taler omgjøringsadgangen for at anken bør fremsettes for den rett som har avsagt kjennelsen som angripes. Også regelen i straffeprosessloven § 381 annet ledd om underinstansens saksbehandlingsansvar hvor den finner at det ikke er adgang til anke eller anken er for sent fremsatt, taler for at anken bør fremsettes direkte for domstolen. Departementet legger også vekt på at det kan være en fare for at en ankeerklæring blir liggende ubehandlet hos påtalemyndigheten, noe som vil være særlig uheldig i fengslingssaker. Departementet antar for øvrig at det vil være forholdsvis liten tidsbesparelse å hente på en regel om at anken kan fremsettes for påtalemyndigheten. Dersom tingretten allerede har oversendt saksdokumentene til påtalemyndigheten når anken kommer inn, og tingretten ikke har behov for dokumentene i forbindelse med f. eks. en omgjøringsvurdering, kan oversendingen ordnes ved at tingretten ber påtalemyndigheten om å sende dokumentene direkte til lagmannsretten.

Departementet foreslår heller ikke endringer i reglene om hvem anken kan fremsettes for ved andre typer kjennelser og beslutninger.

Det vises til forslaget til straffeprosessloven § 380 første ledd nytt tredje punktum.

8.9 Rett til rettslig prøving av påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«Selv om straffskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten i visse tilfeller unnlate å forfølge et straffbart forhold. Etter straffeprosessloven § 69 første ledd kan påtalemyndigheten unnlate å forfølge en straffbar handling når det foreligger slike særlige forhold at påtalemyndigheten 'etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen'. Etter § 70 første ledd kan påtalemyndigheten unnlate å forfølge en straffbar handling som, på grunn av reglene om straffutmåling ved sammenstøt av flere straffbare forhold, ville ha medført ingen eller bare en ubetydelig straff (prosessøkonomisk påtaleunnlatelse).

Påtaleunnlatelse etter §§ 69 og 70 gjelder tilfeller hvor den siktede anses skyldig. For en siktet som påstår seg ikke skyldig, er det ikke nødvendigvis tilfredsstillende at saken avsluttes med en påtaleunnlatelse etter disse reglene. Etter straffeprosessloven § 71 kan den siktede derfor på visse vilkår videre kreve at påtalemyndigheten bringer en påtaleunnlatelse etter § 69 inn for retten.

Paragraf 71 nevner imidlertid ikke noe om en tilsvarende mulighet for den siktede i en sak hvor det besluttes påtaleunnlatelse etter § 70.

Ved brev 2. desember 2005 har riksadvokaten bedt om at departementet vurderer å endre § 71. Riksadvokaten skriver blant annet:

'Som kjent kan en påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 av siktede begjæres bragt inn for retten, jf. samme lovs § 71. Derimot har den gjeldende ordning vært at en prosessøkonomisk påtaleunnlatelse etter lovens § 70 ikke kan kreves bragt inn for retten.

I en konkret sak som ØKOKRIM har tatt opp med riksadvokaten, er det herfra meddelt muntlig at straffeprosessloven § 71 må tolkes i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 slik at siktede etter en analogisk anvendelse av bestemmelsen kan kreve at påtalemyndigheten bringer også en prosessøkonomisk påtaleunnlatelse inn for retten. I en klagesak har en lagt tilsvarende synspunkt til grunn.'

Etter straffeprosessloven § 59 a kan vedtak om påtaleunnlatelse påklages til nærmeste overordnede påtalemyndighet. En siktet som er misfornøyd med en påtaleunnlatelse, vil således i noen tilfeller kunne oppnå endring gjennom klage. Klageretten gjelder imidlertid ikke vedtak fra riksadvokaten, og heller ikke klageinstansens vedtak. Riksadvokatens henvendelse gir grunnlag for å anta at det er et behov for å få prøvet en prosessøkonomisk påtaleunnlatelse ut over det som ligger i klageretten etter § 59 a. Under straffeprosessloven av 1887 ble det antatt at adgangen etter denne loven § 85 siste ledd til å kreve en påtaleunnlatelse bragt inn for retten også gjaldt for prosessøkonomiske påtaleunnlatelser, jf. Rt. 1968 side 495.

Etter departementets foreløpige vurdering bør straffeprosessloven § 71 endres, slik at bestemmelsen klart gir uttrykk for at retten til å kreve rettslig prøving også gjelder påtaleunnlatelser etter samme lov § 70. Paragraf 71 kan da lyde:

'Dersom siktede hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter § 69 eller § 70, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen. Begjæring om dette må være fremsatt innen en måned etter at siktede fikk melding om påtaleunnlatelsen og adgangen til å kreve sak reist. Reglene i § 318 første ledd gjelder tilsvarende.'»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen støtter forslaget, og uttaler at det vil gi sammenheng i rettighetene siktede har ved meddelelse av påtaleunnlatelse. Domstoladministrasjonen antar at antallet saker den foreslåtte regelendring kan medføre, vil være av marginal betydning for domstolenes samlede saksbelastning.

Politidirektoratet uttaler:

«Riksadvokaten har, blant annet i lys av EMK art 6, foreslått at det bør åpnes for rettslig overprøving av påtaleunnlatelser etter strpl § 70. Politidirektoratet ser at det kan ha gode grunner for seg. Politimestrene i Nordre Buskerud og Vestfold er inne på at man da like gjerne kunne prosedert selve straffesaken i første omgang. Direktoratet antar at det fortsatt vil være slik at de fleste ikke vil kreve rettslig overprøving, så poenget med påtaleunnlatelser etter § 70 generelt faller ikke bort ved den foreslåtte endringen.

Politimestrene i Nordre Buskerud og Vestfold foreslår at saker etter § 71 bør behandles ved kontorforretning. Vi ber også departementet vurdere forslaget fra politimesteren i Vestfold om at det bør stilles krav til at klageadgangen etter strpl § 59a er uttømt.»

Politidirektoratet antar at innføring av adgang til å kreve rettslig prøving av påtaleunnlatelser etter strpl § 70 ikke vil påføre påtalemyndigheten noen arbeidsbyrde av betydning.

Riksadvokaten, Hålogaland lagmannsrett og Den norske Dommerforening støtter forslaget.

Statsadvokatene i Nordland uttaler:

«Statsadvokatene i Nordland har i eget påtaledirektiv av desember 2005 bestemt at siktede, i saker hvor det er gitt påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70, skal orienteres om adgangen til å bringe saken inn for retten. Vi tiltrer derfor forslaget fullt ut.»

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett har ingen bemerkninger til departementets forslag om å gi siktede samme adgang til overprøving av påtalemyndighetens avgjørelse om påtaleunnlatelse på grunn av prosessøkonomi som ved påtaleunnlatelser etter opportunitetsprinsippet. Det er vårt inntrykk at påtaleunnlatelser etter straffeprosessloven § 69 i liten grad har vært gjort til gjenstand for rettslig prøving, og det er ikke mulig å anslå om en slik utvidelse av prøvingsadgangen vil medføre noen økt saksmengde av betydning for domstolene.»

Nordre Buskerud politidistrikt uttaler:

«Umiddelbart vil vi hevde at poenget med prosessøkonomisk påtaleunnlatelse faller bort dersom man likevel må møte i retten for å prosedere på skyldspørsmålet. Er man i retten, kan det likevel idømmes en etterskuddsdom. Ved en slik domstolsprøving vil vi derfor foreslå at domstolsprøvingen kan skje ved en kontorforretning. Prøvingen kan gå ut på å se på påtalemyndighetens beviser i saken. Resultatet av prøvingen kan gis i form av en kjennelse med resultat at beslutningen om påtaleunnlatelse opprettholdes eller oppheves. Vårt forslag kan ses i sammenheng med høringsnotatets forslag om å fire på kravet til meddommere i enkelte foreleggssaker.

Vi har ikke vurdert nærmere hvordan rettsmiddelet over en slik kjennelse skal behandles videre.

Dersom man likevel skal domstolsprøve en påtaleunnlatelse etter § 70, foreslår en at domstolsprøving av en påtaleunnlatelse etter § 69 også undergies en enklere prosess.»

Vestfold politidistrikt uttaler:

«Politiet i Vestfold er i utgangspunktet positive til rettslig prøving av påtaleunnlatelser etter straffeprosessloven § 70, men en har forslag om en tilføyelse. Før man kan bringe et slikt spørsmål inn for retten, bør det stilles krav om at man har benyttet seg av klageadgangen til overordnet påtalemyndighet som ligger i straffeprosessloven § 59 a.

Man stiller videre spørsmål om det her vil bli tale om å ta ut tiltale for forholdet, samt å avholde en ordinær hovedforhandling slik ordningen er for prøving av påtaleunnlatelser etter § 69, jf. § 71. Det vil i så fall kunne medføre en rekke ekstra hovedforhandlinger, og det vil ikke bidra til en hurtigere straffesaksbehandling. Dersom en imidlertid har tenkt seg en skriftlig behandling av retten, vil det ikke medføre så stort tidsspille.»

Departementet går inn for at retten til å kreve rettslig prøving etter straffeprosessloven § 71 også skal gjelde der det er gitt påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner etter § 70. Ingen av høringsinstansene har gått imot dette forslaget.

Departementet legger vekt på at straffeprosessloven § 71 står i et uavklart forhold til EMK artikkel 6 nr. 1 og 2. Til forskjell fra en henleggelse innebærer en påtaleunnlatelse en konstatering av straffeskyld. Departementet har merket seg at usikkerheten om forholdet til EMK har ført til at påtalemyndigheten i en viss utstrekning har anvendt § 71 analogisk for påtaleunnlatelser etter § 70.

På bakgrunn av det som har kommet frem under høringen, antar departementet at en slik utvidelse av § 71 bare vil medføre en marginal økning av domstolenes arbeidsbyrde. Ved forberedelsen av nåværende § 71 var hensynet til domstolenes samlede saksbelastning en viktig del av begrunnelsen for at siktedes rett til domstolprøving skulle være avskåret ved påtaleunnlatelse etter § 70, jf. Ot. prp. nr. 53 (1983-84) s. 154.

Under høringen er det reist spørsmål om rettslig prøving av påtaleunnlatelser etter § 70 bør skje ved kontorforretning, og om resultatet av prøvingen kan gis i form av en kjennelse som opprettholder eller opphever beslutningen om påtaleunnlatelse.

Departementet bemerker at det etter gjeldende rett er saken, og ikke påtaleunnlatelsen som sådan, som siktede har adgang til å bringe inn for retten etter § 71. Etter gjeldende rett vil siktede, dersom saken bringes inn for retten, kunne frifinnes eller idømmes straff. Selv om prosessøkonomiske grunner isolert sett taler for forslaget om behandling ved kontorforretning, er det som nevnt liten grunn til å tro at den foreslåtte utvidelsen av § 71 vil medføre en betydelig økning av domstolenes arbeidsmengde. Dermed får argumentet om prosessøkonomi mindre vekt. Det vil kunne forekomme saker hvor muntlig forhandling med muntlige forklaringer vil være nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst for retten. Departementet mener derfor at det ikke bør gis en generell regel om at rettslig prøving av en påtaleunnlatelse etter § 70 skal skje ved kontorforretning. Saken vil likevel kunne behandles ved kontorforretning med siktedes samtykke.

Under høringen er det kommet forslag om at klageadgangen etter straffeprosessloven § 59 a skal være uttømt før siktede kan kreve rettslig prøving av påtaleunnlatelse.

Etter gjeldende rett gjelder ikke klageretten etter straffeprosessloven § 59 a for den som kan bringe vedtaket inn for retten, jf. § 59 a annet ledd tredje punktum. Dette innebærer at en påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 ikke kan påklages av siktede etter straffeprosessloven § 59 a. Departementet mener at det for prosessøkonomiske påtaleunnlatelser etter § 70 bør være adgang for siktede både til å påklage påtaleunnlatelsen etter § 59 a og til å kreve saken brakt inn for retten etter § 71. Bakgrunnen for lovendringen som foreslås her, er at det er ønskelig å utvide siktedes rettigheter. Departementet mener derfor at adgangen til klage etter § 59 a ikke bør oppheves. Departementet antar at noen siktede vil foretrekke å påklage påtaleunnlatelsen fremfor å bringe saken inn for retten. Departementet mener heller ikke at det bør kreves at klageadgangen etter § 59 a må være benyttet for at siktede skal kunne kreve saken brakt inn for retten. En klagebehandling kan lede til at vedtaket om påtaleunnlatelse opprettholdes eller oppheves, noe som ikke er det samme som at tiltalte har en mulighet for å bli frifunnet for forholdet.

Det vises til forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 59 a og 71.

8.10 Sending av saksdokumenter i ankesaker

Straffeprosessloven § 329 har regler om sending av saksdokumentene fra retten til partene i saker som er henvist til ankeforhandling. Første ledd gjelder tilfeller hvor ankeforhandlingen skal omfatte bevisvurderingen under skyldspørsmålet. I slike saker skal retten sende saksdokumentene til påtalemyndigheten med frist for denne til å sende dokumentene videre til forsvareren. I andre saker skal retten sende dokumentene videre til den som skal ha ordet først under ankeforhandlingen, med pålegg om å sende dem videre til motparten innen en fastsatt frist, jf. § 329 annet ledd. Annet ledd gjelder både ved anke til lagmannsretten og til Høyesterett.

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«I rapporten 'Elektronisk samhandling i straffesakskjeden. Prosessforbedring i straffesakskjeden' har DP5-utvalget foreslått at straffeprosessloven § 329 annet ledd endres, slik at retten alltid skal sende saksdokumentene til påtalemyndigheten, og at straffeprosessloven § 264 (om påtalemyndighetens oversending av dokumenter til forsvarer ved forkynnelse av tiltalebeslutning) gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Som begrunnelse for forslaget uttaler utvalget (rapporten side 39):

'I henhold til straffeprosessloven § 329 andre ledd skal saken, når det ikke foreligger bevisanke, sendes til den av partene som etter § 339 skal ha ordet først under ankeforhandlingen. Dette innebærer at saken sendes til forsvareren i de tilfeller det er domfelte/tiltalte som har anket. I langt de fleste tilfeller vil dette være unødvendig da forsvareren allerede vil sitte med et kopisett. I de få tilfellene hvor det ikke er slik vil man kunne følge samme fremgangsmåte som skissert i straffeprosessloven § 264.'

Dp5-utvalget har foreslått at straffeprosessloven § 329 får følgende ordlyd:

'Retten sender dokumentene til påtalemyndigheten med frist for partene til å inngi bevisoppgave. For øvrig får straffeprosessloven § 264 anvendelse så langt den passer.'

Bakgrunn for forslaget er at fysisk sending av saksdokumenter er ressurskrevende, og at reglene ikke bør foranledige flere forsendelser enn det reelt sett er behov for.

Departementets foreløpige vurdering er at forslaget har gode grunner for seg, og at det ikke er tungtveiende betenkeligheter forbundet med det. En ber om høringsinstansenes syn. For ordens skyld nevnes at § 329 tredje ledd om utarbeiding av utdrag ikke synes å være berørt av forslaget.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen støtter forslaget, og uttaler:

«Forslaget om endring av straffeprosessloven § 329 kan medføre besparelser, idet forsvareren som regel allerede vil sitte med et kopisett av sakens dokumenter. Det vil derfor være unødvendig å mellomlande sakens originaldokumenter hos forsvareren, før videresending til påtalemyndigheten.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet støtter at påtalemyndighetens lovbestemte plikt til å oversende kopisett til forsvarere som allerede sitter med et slikt, fjernes. Det er dog usikkert hvor mye man i praksis sparer av ressurser fordi det allerede i dag er slik at politiet i stor grad avtaler med forsvarer at det er unøvendig å sende et ytterligere kopisett.»

Frostating lagmannsrett uttaler at forslaget synes ubetenkelig.

Den norske Dommerforening og Hålogaland lagmannsrett støtter forslaget.

Departementet viderfører forslaget om at retten skal sende saksdokumentene til påtalemyndigheten også i sakene hvor det ikke foreligger bevisanke, og om at pålegget om at påtalemyndigheten skal sende kopi av dokumentene til forsvareren i alle saker oppheves. Disse endringene vil kunne medvirke til å spare antall forsendelser. Det vil ofte være unødvendig å sende sakens dokumenter til forsvareren, som i de fleste tilfellene allerede besitter et sett med kopier.

I de tilfellene hvor forsvareren ikke har et kopisett av dokumentene, må påtalemyndigheten oversende dokumentene til forsvareren. I høringsbrevet var det foreslått at straffeprosessloven § 264 skulle gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Straffeprosessloven § 264 regulerer imidlertid noen flere forhold enn oversending av saksdokumenter, og vil dessuten uansett komme til anvendelse så langt den passer gjennom henvisningen i § 327. Det som er ønskelig å regulere i § 329, er at påtalemyndigheten skal sende saksdokumentene den mottar fra retten videre til forsvareren dersom forsvareren ikke har et kopisett fra før. Departementet mener det er best å fastsette dette uttrykkelig i § 329.

Når det er påtalemyndigheten som skal motta saksdokumentene fra retten både i bevisanker og i de ankesakene som i dag omfattes av § 329 annet ledd, kan nåværende første og annet ledd slås sammen. Nåværende første ledd annet punktum bestemmer at retten samtidig med oversending av saksdokumentene til påtalemyndigheten fastsetter frist for å inngi bevisoppgave. For saker som omfattes av annet ledd følger det av nåværende annet ledd annet punktum at retten «om nødvendig» fastsetter frist for innsending av bevisoppgave. Ulikheten i formulering kommer av at det ikke alltid er behov for bevisoppgave i sakene som omfattes av annet ledd. For Høyesterett vil bevisoppgave som regel være uaktuelt. Departementet har søkt å ta hensyn til denne forskjellen i utkastet til annet og tredje punktum i § 329 første ledd.

Det vises til forslaget til endringer i straffeprosessloven § 329.