2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Innledning

Lovforslaget gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 20011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter direktiv 85/577/EØF (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet). Direktivene ble gjennomført i norsk rett ved angrefristloven, som senere ble erstattet av angrerettloven.

Forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert, noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet, med mindre direktivet selv åpner for avvikende nasjonale regler, jf. artikkel 4. Bakgrunnen for forbrukerrettighetsdirektivet er beskrevet i direktivets fortale punkt 2 til 7. Blant annet fremgår det at full harmonisering av forbrukerinformasjon og angrerett i fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler vil bidra til et høyt nivå av forbrukervern, og til at det indre markedet i forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere fungerer bedre.

Samlet sett øker direktivet forbrukernes rettigheter på noen områder, mens de blir svekket på andre.

Enkelte av direktivets bestemmelser er det likevel valgfritt for medlemsstatene å gjennomføre. Dette er direktivets bestemmelser om

• adgang til å unnta småkjøp (som ikke overstiger 50 Euro) fra reglene knyttet til kjøp utenom faste forretningslokaler (artikler 3 nr. 4),

• adgang til å unnta daglige transaksjoner som utføres umiddelbart på det tidspunkt avtalen inngås fra reglene om forhåndsopplysninger (artikkel 5 nr. 3),

• hvilket språk opplysninger skal være gitt på (artikkel 6 nr. 7),

• ytterligere krav til forhåndsopplysninger (artiklene 5 nr. 4 og 6 nr. 8),

• å innføre begrensede krav til tilkalt næringsdrivende når betalingen ikke overstiger 200 Euro (artikkel 7 nr. 4),

• å kreve skriftlig samtykke av forbrukeren ved fjernsalgsavtale som inngås per telefon for at avtalen skal være gyldig (artikkel 8 nr. 6) og

• adgang til å opprettholde gjeldende bestemmelser om at betaling ikke kan kreves i angrerettperioden for utførte tjenester (artikkel 9 nr. 3).

Med unntak av artikkel 6 nr. 8 om ytterligere forhåndsopplysninger som det ikke sees behov for nå, og artikkel 9 nr. 3 som ikke er relevant for Norges del, foreslår departementet at valgfriheten benyttes. Lovforslagene er omtalt der de tematisk hører hjemme.

Forbrukerrettighetsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 181/2012 av 28. september 2012 om endring av EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern). Ved behandling av Prop. 45 S (2012–2013) ga Stortinget sitt samtykke til å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Fristen for gjennomføring av direktivet i EU-landenes nasjonale rett var 13. desember 2013. For Norge er gjennomføringsfristen 1. februar 2014. Bestemmelsene som gjennomfører direktivet skal tre i kraft fra og med 13. juni 2014, jf. direktivet artikkel 28.

2.2 Nærmere om forbrukerrettighetsdirektivet

Direktivet kapittel I inneholder definisjoner og bestemmelser om direktivets virkeområde og harmoniseringsgrad. Direktivet unntar en rekke avtaler fra sitt virkeområde, fordi disse områdene anses tilstrekkelig regulert ved annet regelverk.

Direktivet kapittel II oppstiller krav til forbrukeropplysning for andre avtaler enn fjernsalgsavtaler eller avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, dvs. hovedsakelig avtaler inngått i den næringsdrivendes forretningslokaler.

Direktivet kapittel III omhandler forbrukeropplysning og angrerett for fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler. Dette er bestemmelser som har sin parallell i gjeldende angrerettlov. Foruten opplysningskrav (artikkel 6) oppstilles formelle krav til avtaler inngått ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler (artiklene 7 og 8). Videre reguleres starttidspunktet for og lengden på angrefristen (artikkel 9). Kapitlet har også bestemmelser om fremgangsmåten for å bruke angreretten (artikkel 11), virkningen av at den brukes (artikkel 12), hvilke forpliktelser som hviler på henholdsvis forbrukeren og den næringsdrivende i denne forbindelse (artiklene 13 og 14), forholdet til tilknyttede kontrakter når angreretten brukes (artikkel 15), virkning for angrefristen at den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger om angreretten (artikkel 10), og unntak fra angreretten (artikkel 16).

Direktivets kapittel IV omhandler andre forbrukerrettigheter: Artiklene 18 og 20 regulerer levering i forbrukerkjøp og risikoovergang når den næringsdrivende skal sende varen til forbrukeren. Det oppstilles forbud mot å avkreve forbrukerne kostnader utover de faktiske kostnadene ved bruk av ulike betalingsmidler (artikkel 19). Artikkel 21 bestemmer at dersom den næringsdrivende har en telefontjeneste for å kunne kontaktes i forbindelse med en inngått avtale, skal forbrukeren ikke betale mer enn grunntakst for samtalen. Artikkel 22 fastslår at den næringsdrivende skal få uttrykkelig samtykke fra forbrukeren til tilleggsbetaling utover betaling for hovedytelsen. Etter artiklene 23 og 24 skal medlemsstatene påse at direktivets bestemmelser håndheves og sanksjoneres. Artikkel 27 fritar forbrukeren fra betalingsplikt ved uanmodet levering av varer og tjenester.

De viktigste endringene i det nye direktivet i forhold til tidligere direktiv som er gjennomført i norsk rett er:

• utvidede opplysningskrav før inngåelse av avtale

• synliggjøring av regler knyttet til digitale ytelser

• tydeliggjøring av betalingsforpliktelser når avtaler inngås over internett

• styrking av den næringsdrivendes interesser på bekostning av forbrukeren ved gjennomføring av angrerettoppgjør for varer

• at brudd på visse opplysningskrav får økonomiske konsekvenser for den næringsdrivende som ikke får rett til å kreve kostnader fra forbrukeren

• utvidet adgang til å bruke angrerett, selv om varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde. Forbrukeren gis adgang til å erstatte varens reduserte verdi.

2.3 Generelt om gjennomføring av direktivet

EØS-direktiver skal gjennomføres i nasjonal rett på en slik måte at formålet med direktivene oppnås. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene hvordan dette gjøres. Ved gjennomføring av EØS-regelverk, som ved annet regelverk, er det viktig å tilstrebe klarhet for å skape forutberegnelighet for brukerne av loven. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) vil også stille visse krav til at gjennomføringen av direktivet er synbar og kan etterprøves.

Det nye forbrukerrettighetsdirektivet bygger på totalharmonisering. Dette taler for at man ved den nasjonale gjennomføringen legger seg nært opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder spesielt begrepene som er viktige for å definere reglenes virkeområde.

I siste instans er det EFTA-domstolen og EU-domstolen som avgjør tolkningen av EØS-retten, herunder det nye forbrukerrettighetsdirektivet. Avgjørelsene i EU-domstolen er ikke bindende for Norge eller EFTA-domstolen, men i praksis vil EFTA-domstolen legge stor vekt på avgjørelser i EU-domstolen i tilsvarende saker.

2.4 Gjeldende norsk rett

I norsk rett er det ingen samlet lovregulering av forbrukeravtaler i sin alminnelighet. Forbrukeravtaler omfattes dels av avtalerettslig lovgivning, dels av ulike kontraktslover og dels av ulovfestede prinsipper. Avtaleloven inneholder alminnelige regler om inngåelse av avtaler, herunder om fullmaktsforhold og ugyldighet, mens ulike kontraktslover regulerer forbrukeres rettigheter og plikter i bestemte typer avtaleforhold. Sentrale lover er forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven, finansavtaleloven, bustadoppføringslova og avhendingslova.

Når det gjelder salg av varer og tjenester ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler, er dette underlagt særskilt regulering i angrerettloven. Loven stiller blant annet krav om forhåndsinformasjon til forbrukeren før avtale inngås, og gir forbrukeren rett til å gå fra avtalen innen 14 dager (angrerett). Gjeldende lov skiller mellom ulike salgsformer. Ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler gis forbrukeren flere rettigheter enn ved annet fjernsalg enn telefonsalg. Dette gjelder for eksempel med hensyn til hvem av avtalepartene som skal bære returkostnadene og hvem som skal yte først der forbrukeren bruker angreretten. Bakgrunnen for de særlige reglene er at man anser at det er særlige behov for forbrukerbeskyttelse ved disse salgsformene, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.1.

2.5 Lovsystematikk

Forbrukerrettighetsdirektivet regulerer forbrukeravtaler i alminnelighet. Ettersom det ikke eksisterer noen norsk lov med et tilsvarende virkeområde, foreslår departementet at direktivet gjennomføres i norsk rett ved endring i henholdsvis markedsføringsloven, avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistloven. Når det gjelder forholdet til angrerettloven, fordrer direktivet så omfattende strukturelle endringer at departementet foreslår å erstatte gjeldende angrerettlov med en ny lov om opplysningsplikt og angrerett, se nærmere punkt 3.

2.6 Høringen

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte 4. juli 2013 høringsnotat med forslag til gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett på alminnelig høring. I høringsnotatet ble det foreslått ny lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, samt endring av avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven, finansavtaleloven, forbrukertvistloven og markedsføringsloven. Høringsfristen var 1. oktober 2013.

Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:

• Departementene

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

• Høyesterett

• Lagmannsrettene

• Bergen tingrett

• Kristiansand tingrett

• Nord-Troms tingrett

• Oslo tingrett

• Stavanger tingrett

• Sør-Trøndelag tingrett

• Fylkeskommunene

• Bergen kommune

• Kristiansand kommune

• Oslo kommune

• Stavanger kommune

• Trondheim kommune

• Banklovkommisjonen

• Barneombudet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Finanstilsynet

• Forbruker Europa

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Forbrukertvistutvalget

• Husbanken

• Konkurransetilsynet

• Lotteri- og stiftelsestilsynet

• Markedsrådet

• Medietilsynet

• Norges Bank

• Post- og teletilsynet (PT)

• Regjeringsadvokaten

• Sivilombudsmannen

• Statens institutt for forbruksforskning

• Statens lånekasse for utdanning

• Statens pensjonskasse

• Statistisk sentralbyrå

• Verdipapirsentralen

• Økokrim

• Abelia

• Akademikerne

• Aksjonærforeningen i Norge

• ANFO – Annonsørforeningen

• Bedriftsforbundet

• Bilimportørenes Landsforening

• Boligprodusentenes Forening

• Boligtvistnemnda

• Byggenæringens landsforening

• Coop Norge SA

• Dagligvareleverandørenes forening

• De norske Bokklubbene AS

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Bokhandlerforening

• Den norske Dataforening

• Den norske Dommerforening

• Den norske Forleggerforening

• Direktesalgsforbundet

• Distansehandel Norge

• Eforum.no

• Egmont Serieforlaget AS

• Eiendomsmeglerforetakenes Forening

• Elektronikk Importør Foreningen

• EL & IT Forbundet

• Elektronisk Forpost Norge

• Energibedriftenes Landsforening

• Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes Forening

• Finansklagenemnda

• Finans Norge

• Forbrukerkontakt

• Forening for interaktiv markedsføring (INMA)

• Framtiden i våre hender

• Frivillighet Norge

• Grønn hverdag

• Hovedorganisasjonen Virke

• Huseiernes Landsforbund

• IKT-Norge

• Innovasjon Norge

• Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)

• Juss-Buss

• Jussformidlingen

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• KLP – Kommunal Landspensjonskasse

• Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

• Kreativt Forum

• Landsorganisasjonen i Norge

• Leketøybransjens Fellesråd

• Markedsføringsforeningen i Oslo

• Norsk Kennel Klubb

• Mediebedriftenes Landsforening

• Microsoft

• Nei til EU

• NHO Reiseliv

• NORBOAT

• NORDMA

• Norges Automobil-Forbund

• Norges Bilbransjeforbund

• Norges Blindeforbund

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Fondsmeglerforbund

• Norges Juristforbund

• Norges kemner og kommuneøkonomers forbund

• Norges Kreditorforbund

• Norges Kvinne- og Familieforbund

• Norges Markedsføringsforbund

• Norges Musikkhandlerforbund

• Norges Naturvernforbund

• Norges Rederiforbund

• Norges Zoohandleres Bransjeforening

• Norpost AS

• Norsk Bergindustri

• Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett

• Norsk Industri

• Norsk Markedsanalyse Forening

• Norsk Renseri- og Vaskeriforening

• Norsk senter for menneskerettigheter

• Norske Annonsørers Forbund

• Norske arkitekters landsforbund

• Norske Boligbyggelags Landsforbund

• Norske Elektroleverandørers Landsforening

• Norske Forsikringsmegleres Forening

• Norske Inkassobyråers Forening

• Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Næringslivets Servicekontor for Markedsrett (NSM)

• Pensjonskasseforeningen

• Posten Norge AS

• Protector Forsikring ASA

• Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester

• Rettspolitisk forening

• Selgerforbundet – Norges Handelsreisendes Landsforbund

• Stiftelsen elektronikkbransjen

• Telenor

• Verdipapirfondenes Forening

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Følgende instanser har kommet med realitetsuttalelser:

• Finansdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nå Nærings- og fiskeridepartementet NFD)

• Samferdselsdepartementet

• Distansehandel Norge

• Energi Norge

• Finanstilsynet

• Forbruker Europa

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Forbrukertvistutvalget

• Hovedorganisasjonen Virke

• Jussformidlingen

• NORDMA (Norsk Direkte Markedsføringsforening)

• NHO Luftfart

• Norges Automobil-Forbund

• Næringslivets Hovedorganisasjon NHO

• Post- og teletilsynet (PT)

Følgende har svart at de ikke har merknader:

• Arbeidsdepartementet

• Fiskeri- og kystdepartementet

• Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Brønnøysundsregistrene

• Høyesteretts kontor

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Lotteri- og stiftelsestilsynet

• Regjeringsadvokaten

• Statens lånekasse for utdanning

• Statistisk sentralbyrå

• Stiftelsen Elektronikkbransjen

• Telenor