5 Andre forbrukerrettigheter

5.1 Tilleggsvederlag – direktivet artikkel 22

5.1.1 Gjeldende rett

Om en forbruker anses å ha akseptert et tilbud og med det anses bundet av en avtale, beror etter alminnelige lov- og ulovfestede avtalerettslige regler på en konkret og helhetlig vurdering av avtalesituasjonen, herunder partenes stilling, omstendighetene rundt avtaleslutningen, avtalens innhold mv.

Det følger av alminnelige regler om avtalerettslig binding at forbrukeren ikke blir forpliktet til å betale et tilleggsvederlag uten å ha akseptert dette. Spørsmålet om hva som skal til for at en slik aksept anses å foreligge, herunder hvorvidt aksepten kan gis ved passivitet eller ved ikke å fravelge en standardløsning som på forhånd er presentert av den næringsdrivende, vil etter departementets syn i alminnelighet, og så langt spørsmålet ikke er særskilt lovregulert, bero på en slik konkret og helhetlig vurdering av avtalesituasjonen som nevnt.

5.1.2 Direktivet

Direktivet har regler om tilleggsvederlag i artikkel 22, der det heter:

«Før forbrukeren blir bundet av avtalen eller tilbudet skal den næringsdrivende be om forbrukerens uttrykkelige samtykke til eventuelle tilleggsbetalinger utover den betaling som er avtalt for den næringsdrivendes viktigste avtaleforpliktelse. Dersom den næringsdrivende ikke har fått forbrukerens uttrykkelige samtykke, men har gått ut fra dette ved bruk av standardvalg som forbrukeren skal avvise for å unngå tilleggsbetaling, skal forbrukeren ha rett til å få tilbake denne betalingen.»

5.1.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en ny § 38 c i avtaleloven til gjennomføring av artikkel 22 i direktivet. I punkt 8.3.3 heter det:

«Direktivet oppstiller her en spesialregel knyttet til avtaleinngåelse (bindingsspørsmålet) for tilleggsvederlag utover vederlaget for den næringsdrivendes hovedytelse i forbrukerforhold. Ettersom gjeldende norsk rett ikke oppstiller en tilsvarende spesialregulering av dette spørsmålet, må direktivets bestemmelse gjennomføres i norsk rett. Departementet foreslår at direktivet artikkel 22 gjennomføres ved tilføyelse av en ny § 38 c i avtaleloven. Virkeområdet for regelen fremgår av forslaget til ny § 38 a første ledd som fastslår at avtaleloven kapittel 4 gjelder for «avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker». Unntakene som følger av § 38 b annet ledd nr. 2, 3 og 4 er ikke foreslått å få anvendelse for bestemmelsen om tilleggsbetaling i § 38 c. […]

Departementet antar at samtykke til tilleggsvederlag ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må avvise for å unngå tilleggsbetaling, i praksis særlig vil gjelde situasjoner hvor forbrukeren må endre et forhåndsutfylt valg som medfører at et tilleggsvederlag påløper, på et skjema som er del av en standardavtale eller i nettbutikk (såkalte ‘pre-ticked boxes’). Et eksempel kan være bestilling av flybilletter på internett, der forbrukeren aktivt må velge bort en tilleggstjeneste, slik som avbestillingsforsikring, for at det ikke skal påløpe tilleggsvederlag for tilleggstjenesten. Direktivet synes ikke å regulere spørsmålet om hvorvidt den næringsdrivende er forpliktet til å levere en tilleggstjeneste som nevnt i et tilfelle hvor forbrukeren har rett til å søke tilleggsbetalingen tilbake. I mangel av uttrykkelig holdepunkter i direktivet, antar departementet at spørsmålet må løses etter alminnelige regler i nasjonal rett.»

5.1.4 Høringsinstansenes synspunkter

Jussformidlingen er positiv til den foreslåtte reguleringen av tilleggsvederlag og til at forbrukere får et uttrykkelig vern mot uforutsette ekstra betalinger.

Forbrukerombudet støtter også et forbud mot tilleggsbetaling, men mener at bestemmelsen bør plasseres i markedsføringsloven. Forbrukerombudet uttaler:

«Mfl. § 11 forbyr næringsdrivende å ta betaling for varer eller tjenester uten etter avtale med forbrukere. Dette forbudet regulerer samme type situasjon som forbudet mot tilleggsbetaling. I tillegg til at regelen håndheves offentligrettslig gjennom Forbrukerombudets tilsyn med markedsføringsloven, har den også sivilrettslige konsekvenser ved at den kan påberopes av forbruker som grunnlag for å nekte å betale krav fra næringsdrivende i tilfeller hvor forbrukeren mener det ikke er inngått gyldig avtale.

Det kan hevdes at forbudet mot tilleggsbetaling allerede er dekket av forbudet mot negativt salg i mfl. § 11. Jeg er likevel positiv til at man presiserer i lovverket at tilleggsbetaling som ikke er aktivt vedtatt av forbrukeren er forbudt, men vil på det sterkeste anbefale at regelen flyttes fra avtaleloven § 38 c til markedsføringsloven § 11. Regelen vil i så fall både bli gjenstand for offentligrettslig håndheving med de muligheter for å gripe inn med sanksjoner som følger av markedsføringsloven, i tillegg til at den kan påberopes av forbrukere i sivilrettslige tvister med næringsdrivende.»

Norges Automobil-Forbund og Forbrukertvistutvalget reiser spørsmål om forholdet til håndverkertjenesteloven § 9. Forbrukertvistutvalgetuttaler om dette:

«Når det gjelder direktivet art. 22 om tilleggsbetaling og forslaget til ny § 38 c i avtaleloven stiller jeg spørsmål om forholdet til håndverkertjenestel. § 9, jfr. 33, bør klargjøres. Disse bestemmelsene regulerer tilleggsarbeid og tilleggsbetaling (pristillegg) for dette. Så vel direktivets art. 22 som forslaget til ny regel i avtaleloven knytter forbrukerens rett til tilbakebetaling til ‘standardløsning’ som forbrukeren må velge bort. Det er noe annet enn tilleggsarbeid og pristillegg etter håndverkertjenesteloven. Første del av direktivets bestemmelse og forslaget til § 38 c er derimot generelt utformet, og gjelder tilsynelatende enhver betaling utover hovedytelsen.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at det gjøres unntak fra direktivets artikkel 22 for enkelte av avtaleområdene som det er adgang til etter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Det vises likevel til den generelle merknaden fra Samferdselsdepartementet som er gjengitt i proposisjonens punkt 4.4 i forbindelse med gjennomføringen av prekontraktuell opplysningsplikt etter direktivet artikkel 5. Samferdselsdepartementet argumenterer her for at det også ved gjennomføringen av artikkel 22 gjøres unntak for avtaler om visse typer ekomtjenester.

5.1.5 Departementets vurderinger

På bakgrunn av Forbrukerombudets innspill i høringsrunden har departementet kommet til at regelen om tilleggsbetalinger bør plasseres i markedsføringsloven § 11 i stedet for i avtaleloven slik det var foreslått i høringsnotatet. Det vises til forslaget om et nytt fjerde ledd i markedsføringsloven § 11. Som Forbrukerombudet peker på, vil forbudet mot tilleggsvederlag som ikke er uttrykkelig godkjent av forbrukeren, kunne håndheves privatrettslig på samme måte som forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11, samt medføre offentligrettslige sanksjoner etter markedsføringsloven.

Når det gjelder forholdet til håndverkertjenesteloven § 9, jf. § 33, som det er reist spørsmål om under høringen, vil departementet bemerke at håndverkertjenestelovens regel regulerer et annet rettsspørsmål enn direktivets regel. Håndverkertjenesteloven § 9 regulerer spørsmålet om betaling for tilleggsarbeid som det under utførelsen av oppdraget viser seg praktisk for forbrukeren å få utført sammen med det avtalte oppdraget. Tjenesteyteren skal i slike tilfeller kontakte forbrukeren. Er det ikke mulig å komme i kontakt med forbrukeren, kan tilleggsarbeidet likevel utføres om forbrukeren må antas å ville ha tilleggsarbeidet utført og prisen for tilleggsarbeidet er ubetydelig i seg selv, eller den er lav i forhold til prisen på den avtalte tjenesten. Tjenesteyteren kan kreve pristillegg for slikt tilleggsarbeid etter § 33, jf. § 32. Som det fremkommer dreier det seg ikke her om et vederlag som forbrukeren i avtalen med tjenesteyteren må fravelge. Det dreier seg snarere om en lovbestemt regel gitt ut fra forbrukerens egeninteresse.

Departementet legger etter dette til grunn at det ikke er nødvendig med en presisering av forholdet til reglene i håndverkertjenesteloven. Tvert imot antar departementet at en slik presisering ville kunne skape tvil om andre alminnelige avtalerettslige konsepter, som eksempelvis regelen om negotiorum gestio(uanmodet forretningsførsel), som innebærer at en person forvalter en annen persons interesse på dennes vegne uten først å ha fått godkjennelse eller anmodning om å gjøre det. Lovforslaget kan med andre ord ikke forstås slik at det generelt griper inn i retten til å kreve betaling fra en forbruker der en slik rett følger av avtalen, lovhjemmel eller alminnelige rettsregler.

Departementet foreslår ikke å gjøre unntak for enkelte avtaletyper etter direktivet artikkel 3 nr. 3 fra forbudet mot tilleggsbetaling etter et forhåndsutfylt standardvalg. For avtaler om visse typer ekomtjenester, der forbrukeren eksempelvis kjøper nett-tilgang på en kafé, kan ikke departementet se at det er vektige argumenter som tilsier at den næringsdrivende bør kunne kreve ekstra betaling fra forbrukeren ved et forhåndsutfylt alternativ.

5.2 Kjøpsrettslige regler om levering og risikoens overgang – artikkel 18 og 20

5.2.1 Virkeområde

Direktivet

Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel 20 om risikoens overgang får anvendelse på «salgsavtaler», jf. direktivet artikkel 17 nr. 1. Salgsavtaler er i artikkel 2 nr. 5 definert som «enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren og forbrukeren betaler eller påtar seg å betale prisen for disse, herunder alle avtaler som omhandler både varer og tjenester». Salgsavtaler i direktivets forstand omfatter etter dette både avtaler om kjøp av varer og kombinerte avtaler som både inneholder et kjøps- og et tjenesteelement. Salgsavtaler er imidlertid betinget av at det eksisterer en salgsgjenstand – en vare. Vare er i direktivet artikkel 2 nr. 3 definert som «enhver løsøregjenstand, med unntak av gjenstander som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov; vann, gass og elektrisitet skal anses som varer i henhold til dette direktiv når de tilbys for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde». Digitalt innhold som leveres på fysisk medium, anses også etter direktivet som en vare, jf. direktivet artikkel 2 nr. 11 sammenholdt med fortalen punkt 19.

Når det i artikkel 17 nr. 1 annet punktum presiseres at artiklene 18 og 20 ikke får anvendelse på avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke bys ut for salg i begrenset volum eller fastsatt mengde, fjernvarme eller levering av digitalt innhold som ikke leveres på fysisk medium, følger dette allerede av at virkeområdet er begrenset til salgsavtaler.

De kjøpsrettslige reglene i direktivet får i utgangspunktet et begrenset virkeområde som følge av at en rekke avtaletyper er unntatt direktivets anvendelsesområde i artikkel 3 nr. 3 bokstav a til m. De fleste av unntakene er likevel ikke aktuelle for de kjøpsrettslige reglene, idet de kjøpsrettslige reglene som nevnt kun gjelder for «salgsavtaler». Unntakene i artikkel 3 nr. 3 gjelder i hovedsak tjenesteavtaler og vil derfor uansett falle utenfor anvendelsesområdet til artikkel 18 og 20. I noen situasjoner kan disse avtaletypene likevel falle inn under direktivets definisjon av «salgsavtale» i den grad avtalen anses som en kombinert avtale som omfatter både et vare- og et tjenesteelement. Medlemsstatene kan etter fortalen punkt 13 bestemme at direktivets regler også skal anvendes på de avtaletypene som i utgangspunktet faller utenfor direktivets virkeområde.

Gjeldende rett

Forbrukerkjøpsloven regulerer forbrukerkjøp i form av «salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet», jf. § 1 annet ledd. Etter en naturlig språklig forståelse av salgsbegrepet forutsetter dette at eiendomsretten til tingen overdras fra næringsselgeren til forbrukeren mot at forbrukeren betaler et vederlag.

For kombinerte avtaler – avtaler som inneholder både et kjøps- og et tjenesteelement – følger det av forbrukerkjøpsloven § 1 sammenholdt med § 2 annet ledd bokstav d at disse reguleres av forbrukerkjøpsloven med mindre tjenesten utgjør den «overveiende del» av de samlede forpliktelsene.

Kombinerte avtaler som etter dette faller utenfor forbrukerkjøpsloven, vil kunne reguleres av håndverkertjenesteloven eller av alminnelig, ulovfestet avtale- og kontraktsrett. Håndverkertjenestelovens virkeområde er i § 2 regulert slik at loven ikke får anvendelse på et arbeid som ellers er omfattet av loven, når avtalen i sin helhet må anses som et kjøp.

Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet, hvor «salgsavtaler» ble omtalt som «kjøpsavtaler» (idet den offisielle oversettelsen av direktivet til norsk ikke forelå på dette tidspunktet), het det om den lovtekniske løsningen:

«Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel 20 om risikoens overgang får altså anvendelse på ‘kjøpsavtaler’, jf. direktivet artikkel 17 nr. 1. Kjøpsavtaler er definert i artikkel 2 nr. 5, jf. punkt 7.1 med videre henvisninger ovenfor. Kjøpsavtaler i direktivets forstand omfatter etter dette både avtaler om kjøp av varer og sammensatte avtaler som både inneholder et kjøps- og et tjenesteelement, uavhengig av forholdet mellom vare- og tjenestedelen av avtalen.

Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel 20 om risikoens overgang er på sin side knyttet til varer på en slik måte at disse bestemmelsene etter sin art utelukkende kan få anvendelse på varedelen av en sammensatt kjøpsavtale med så vel et kjøps- (vare-) som et tjenesteelement.

Når direktivets definisjon av ‘kjøpsavtale’ sammenholdes med forbrukerkjøpslovens anvendelse overfor sammensatte avtaler med både et kjøps- og et tjenesteelement, fremgår det at sammensatte avtaler der tjenesteelementet er dominerende, vil anses som kjøpsavtaler i direktivets forstand, men ikke vil reguleres av forbrukerkjøpsloven.

Departementet foreslår at direktivets regler om kjøp gjennomføres i forbrukerkjøpsloven, og for de aktuelle lovbestemmelsenes del, foreslår departementet å utvide virkeområdet for loven for sammensatte avtaler med både et kjøps- og et tjenesteelement, i tråd med direktivets videre anvendelse på dette punktet. Departementet foreslår at dette gjøres ved en tilføyelse til forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav d. Tilføyelsen medfører at reglene om levering, risikoens overgang, heving ved forsinket levering og virkninger av heving i forbrukerkjøpsloven §§ 6, 7, 14, 23 og 49 gis anvendelse for varedelen av en sammensatt kjøpsavtale med både et kjøps- og et tjenesteelement uavhengig av hvorvidt avtalen for øvrig reguleres av forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven eller alminnelig, ulovfestet kontraktsrett.

Av pedagogiske hensyn antar departementet at det vil være hensiktsmessig å innta en bestemmelse i håndverkertjenesteloven § 2 nytt annet punktum som innebærer at for sammensatte tjenesteavtaler med både et tjeneste- og et kjøpselement som faller innenfor håndverkertjenestelovens virkeområde, gjelder forbrukerkjøpsloven §§ 6, 7, 14, 23 og 49 for den delen av avtalen som knytter seg til salg av ting (kjøpselementet).»

Høringsinstansenes synspunkter

Jussformidlingen uttaler:

«Jussformidlingen er i all hovedsak enig i de vurderinger som er gjort av departementet, og stiller seg positiv til endringene. Ved å utvide forbrukerkjøpslovens virkeområde til å gjelde varedelen ved alle sammensatte avtaler, gis det mer tilpassede regler for varedelen av en sammensatt kjøpsavtale, samt at varedelen i en slik avtale alltid vil bli vernet av de nye bestemmelsene i fkjl §§ 6, 7, 14, 23 og 49.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at det bør gjøres unntak fra direktivets artikkel 18 og 20 etter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Se likevel merknaden fra Samferdselsdepartementet som er gjengitt i proposisjonens punkt 4.4 i forbindelse med gjennomføringen av prekontraktuell opplysningsplikt etter direktivet artikkel 5. Samferdselsdepartementet argumenterer her for at det ved gjennomføringen av artikkel 18 og 20 bør gjøres unntak for avtaler om visse typer ekomtjenester etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m, og viser til at reglene må anses lite praktisk relevante for denne avtaletypen.

Departementets vurderinger

I høringsnotatet la departementet til grunn at direktivet fordret et ubetinget skille mellom tjeneste- og vareelementet av kombinerte avtaler, slik at man måtte la varedelen av en kombinert tjeneste- og vareavtale følge de kjøpsrettslige reglene. Denne forståelsen av direktivet bygget på direktivets definisjon av henholdsvis «salgsavtale» og «varer» i direktivet artikkel 2 nr. 5 og nr. 4. I Europakommisjonens opprinnelige utkast til direktiv – KOM (2008) 614 – var det i artikkel 21 nr. 1 (som tilsvarer det vedtatte direktivets artikkel 17) klart formulert et krav om at kjøpsrettslige regler skulle gjelde for varedelen av en kombinert avtale:

«This Chapter shall apply to sales contracts. Without prejudice to Article 24(5), where the contract is a mixed-purpose contract having as its object both goods and services, this Chapter shall only apply to the goods.»

Denne formuleringen i direktivet falt ut i løpet av forhandlingene mellom Rådet og Europaparlamentet, og det har fremstått som uklart om dette var ment å ha en realitetsbetydning.

Europakommisjonen har i løpet av 2013 arrangert implementeringskonferanser for å bistå medlemsstatene i gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett, samtidig som dette gir medlemsstatene et forum for å drøfte tvilsspørsmål ved tolkning av direktivet. På bakgrunn av uttalelser fra Kommisjonen i denne sammenheng, legger departementet nå til grunn at det vil være forsvarlig å tolke direktivet slik at dersom vareelementet bare utgjør en liten del av en kombinert avtale, kan avtalen anses som en tjenesteavtale. (Kommisjonens uttalelse gjaldt eksemplet språkkurs som også inkluderer kursbøker.) Departementet antar derfor at det ikke er grunnlag for å opprettholde den lovtekniske løsningen som ble foreslått i høringsnotatet.

Etter departementets vurdering innebærer Kommisjonens syn på begrepene «tjenesteavtale» og «salgsavtale» i direktivet at man i norsk rett kan opprettholde gjeldende rett med hensyn til hvilke avtaler som faller inn under forbrukerkjøpslovens virkeområde, jf. forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav d som slår fast at loven ikke gjelder for «avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre et arbeid eller annen tjeneste, dersom dette utgjør den overveiende del av hans eller hennes forpliktelser». På samme vis kan man i norsk rett dermed opprettholde den nåværende reguleringen i håndverkertjenesteloven § 2.

Når det gjelder den nærmere grensedragningen mellom kjøpssavtaler og avtaler som faller inn under håndverkertjenesteloven eller ulovfestede kontraktsrettslige regler om tjenesteavtaler, viser departementet til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) punkt 3.8.6 og spesialmerknadene til lovens § 2 annet ledd bokstav d. Den nærmere grensedragningen vil måtte bero på en konkret vurdering. Ved tolkningen vil man måtte legge vekt på presumsjonsprinsippet, som innebærer at norsk rett presumeres å være i overensstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen.

Departementet har ikke fulgt opp Samferdselsdepartementets forslag om å unnta avtaler om visse typer ekomtjenester etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m fra reglene som gjennomfører artikkel 18 og 20. Som hovedregel vil disse tjenesteavtalene ikke være omfattet av reglene i artikkel 18 og 20 av den grunn at disse reglene gjelder varer. Skulle en kombinert avtale som inneholder en ekomtjeneste, etter alminnelig kontraktsrett likevel falle inn under forbrukerkjøpslovens regulering, anser departementet det som upraktisk at man for disse avtalene skulle ha en annen løsning på spørsmål om levering og risikoens overgang enn for andre kombinerte avtaler. Etter dette har departementet funnet det mest hensiktsmessig å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om at det ved gjennomføringen av artikkel 18 og 20 i norsk rett ikke innføres noen unntak etter artikkel 3 nr. 3.

5.2.2 Levering

Gjeldende rett

Etter forbrukerkjøpsloven § 6 første ledd skal en vare leveres «innen rimelig tid etter kjøpet», med mindre noe annet er avtalt. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til kjøpslovens regler, jf. kjøpsloven § 9 første ledd.

Utgangspunktet er med andre ord partenes avtale. Har partene avtalt når levering skal skje, legges dette til grunn. Dersom partene ikke har avtalt leveringstidspunkt, skal levering skje innen rimelig tid etter kjøpet. Utgangspunktet for fristberegningen er avtaletidspunktet. Hva som anses som «rimelig tid» i lovens forstand, må vurderes konkret. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) spesialmerknaden til § 6 på side 160 vises det til kjøpslovens forarbeider. I Ot.prp. nr. 80 (1986–87) s. 54–55 heter det:

«Hva som er ‘rimelig tid’ vil bero på tilhøva. Gjelder det f eks et tilvirkningskjøp, er det rimelig at selgeren har lengre tid på seg enn hvor det gjelder levering av en kurant lagervare. Men også for tilvirkningskjøp kan forholdene variere sterkt. Imidlertid er det grunn til å rekne med at leveringstiden som regel vil være regulert i avtale når det gjelder kompliserte og omfattende kjøp. I praksis vil derfor ‘rimelig tid’ ofte være et temmelig kort tidsrom.»

Etter § 7 skjer levering «når tingen overtas av forbrukeren». Bestemmelsen bygger på kjøpslovens regler, jf. kjøpsloven § 6 annet ledd og § 7.

Forbrukerens krav som følge av forsinket levering følger av forbrukerkjøpsloven kapittel 5. Viktige beføyelser er retten for forbrukeren til å holde kjøpesummen tilbake etter § 20, kreve oppfyllelse etter § 21, heve etter § 23 og kreve erstatning etter kontrollansvarsregelen i § 24. Etter forbrukerkjøpsloven § 23 første ledd kan forbrukeren heve kjøpet når forsinkelsen er «vesentlig». Vesentlighetskravet for heving er i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper og kjøpsloven. Hvorvidt forsinkelsen er «vesentlig», vil etter rettspraksis bero på om forsinkelsen har gitt forbrukeren «en rimelig grunn for […] å si seg løst fra kontrakten», jf. Rt. 1998 s. 1510 på side 1518. Vurderingen beror på en helhetsvurdering hvor det ikke lar seg gjøre å oppstille en uttømmende liste over relevante momenter. Forsinkelsens betydning for forbrukeren vil stå sentralt, jf. forbrukerkjøpsloven § 23 annet ledd.

Etter forbrukerkjøpsloven § 23 fjerde ledd er hevingsterskelen skjerpet for tilvirkningskjøp ved at forbrukeren bare kan heve dersom forsinkelsen medfører at formålet med kjøpet blir «vesentlig forfeilet». Begrunnelsen for dette er at heving her regelmessig vil ramme selgeren hardere enn ved ordinære kjøp, i og med at dekningssalg ofte ikke vil være aktuelt.

Av forbrukerkjøpsloven § 23 tredje ledd følger at kjøpet også kan heves dersom selgeren ikke leverer tingen «innen en rimelig tilleggsfrist for oppfyllelse» som forbrukeren har fastsatt. Så lenge tilleggsfristen løper, er forbrukeren avskåret fra å heve, med mindre selgeren har sagt at han eller hun ikke vil oppfylle innen fristen. Bestemmelsen svarer til kjøpsloven § 25 annet og tredje ledd.

Hevingsoppgjøret er regulert i forbrukerkjøpsloven § 49. Partenes oppfyllelsesplikt faller bort, jf. § 49 første ledd. Der kjøpet helt eller delvis er oppfylt fra noen av sidene, kan det mottatte kreves tilbakeført, jf. § 49 annet ledd.

Reglene som er omtalt her, er etter forbrukerkjøpsloven § 3 ufravikelige til vern av forbrukeren slik at det ikke kan avtales vilkår som er «ugunstigere» for forbrukeren enn det som følger av forbrukerkjøpsloven.

Direktivet

Direktivet artikkel 18 nr. 1 fastslår at «[m]ed mindre partene har avtalt noe annet når det gjelder leveringstidspunkt, skal den næringsdrivende levere varene ved å overføre den fysiske besittelsen av eller kontrollen over varene til forbrukeren uten unødig opphold, men senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen».

Direktivet artikkel 18 nr. 2 første ledd fastslår at dersom den næringsdrivende ikke har oppfylt sin forpliktelse til å levere varene på avtalt tidspunkt eller innen fristen som fremgår av artikkel 18 nr. 1, «skal forbrukeren oppfordre den næringsdrivende til å foreta leveringen innenfor et ytterligere tidsrom som er tilpasset omstendighetene». Videre fremgår det av bestemmelsen at dersom den næringsdrivende unnlater å levere varene innenfor dette ytterligere tidsrommet, har forbrukeren rett til å heve avtalen.

Det følger forutsetningsvis av ordlyden i bestemmelsen og av direktivets fortale punkt 52 at forbrukeren ikke kan heve så lenge tilleggsfristen løper. Heving kan først skje ved utløpet av tilleggsfristen. Av direktivets fortale punkt 52 fremgår at begrunnelsen for en bestemmelse om tilleggsfrist som nevnt er hensynet til den næringsdrivende der varen skal tilvirkes eller kjøpes inn spesielt for forbrukeren, og hvor selgeren som følge av dette ikke kan nytte varen på annen måte uten betydelig tap. Om tilleggsfristens lengde, presiseres samme sted at den skal være «rimelig».

Direktivet artikkel 18 nr. 2 annet ledd tilføyer:

«Første ledd får ikke anvendelse på salgsavtaler der den næringsdrivende har nektet å levere varene, eller der levering innen den avtalte leveringsfristen er avgjørende i betraktning av alle omstendigheter omkring avtalens inngåelse, eller der forbrukeren før inngåelse av avtalen underretter den næringsdrivende om at levering innen eller på et bestemt tidspunkt er avgjørende. I disse tilfellene skal forbrukeren, dersom den næringsdrivende unnlater å levere varene på det tidspunkt som er avtalt med forbrukeren, eller innen fristen i nr. 1, ha rett til å heve avtalen umiddelbart.»

Av fortalen punkt 52 følger at direktivet ikke berører nasjonale regler om måten forbrukeren meddeler selgeren at avtalen heves.

Direktivet artikkel 18 nr. 3 fastslår at dersom avtalen heves, skal den næringsdrivende uten unødig opphold betale tilbake alle midler som er betalt i henhold til avtalen.

Direktivet artikkel 18 nr. 4 slår fast at forbrukeren, i tillegg til å heve avtalen, kan påberope seg andre rettsmidler i nasjonal lovgivning. Det typiske eksempelet vil være andre misligholdsbeføyelser etter nasjonale kontraktsrettslige regler.

Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det i punkt 7.3.3 slått fast at direktivet artikkel 18 nr. 1 om tidspunktet for levering på enkelte punkter avviker fra gjeldende norsk rett:

«Utgangspunktet for levering både etter direktivet og forbrukerkjøpsloven er partenes avtale. Har partene avtalt når levering skal skje, legges dette til grunn.

Forskjellen viser seg der så ikke er tilfellet. Da fastsetter direktivet at levering skal skje uten unødig opphold og senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven på sin side fastsetter at levering skal skje innen rimelig tid etter kjøpet. Så langt departementet kan se, er direktivets leveringsplikt noe skjerpet sammenliknet med gjeldende norsk rett. Rent språklig synes ‘uten unødig opphold’ å stille strengere krav til selgers levering enn ‘innen rimelig tid’. Forskjellen i praksis er derimot neppe vesentlig, all den tid det ved vurderingen av hva som i et konkret tilfelle utgjør ‘rimelig tid’, typisk vil måtte tas hensyn til hvorvidt selgeren har et legitimt behov for å vente med levering, altså hvorvidt eventuelt opphold er nødvendig eller ikke.

En ytterligere forskjell er direktivets krav om at i mangel av avtale om leveringstiden skal levering under enhver omstendighet skje senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen. Et slikt krav finnes ikke i forbrukerkjøpsloven. For en forbruker som ønsker å påberope seg forsinket levering fra selgerens side, vil det kunne fremstå som uklart hva skjønnsmessige termer som ‘innen rimelig tid’ og ‘uten unødig opphold’ innebærer. Selgerens forpliktelse til å levere innen 30 dager fra inngåelsen av kjøpsavtalen avhjelper dette.

Utgangspunktet for fristberegningen etter direktivet og forbrukerkjøpsloven antas å være den samme, nemlig avtaletidspunktet.

Fristen for levering uten opphold og innen 30 dager fra avtaleinngåelsen gjelder absolutt når ikke annet er avtalt, og vil også gjelde dersom den næringsdrivende måtte ha rimelig unnskyldning til ikke å levere, eksempelvis der levering ikke er mottatt fra underleverandør. Bestemmelsen antas derfor å gi næringsselgere oppfordring til å avtalefeste tidspunktet eller perioden for levering med forbrukeren.

Direktivet begrenser ikke partenes frihet til å selv å fastsette leveringstiden ved å avtale en konkret leveringstid, herunder en leveringstid som strekker seg utover 30 dager fra avtaleinngåelsen. Dette følger klart av både ordlyden i artikkel 18 nr. 1 og av fortalen punkt 52. Ettersom direktivet ikke kan fravikes til ulempe for forbrukeren, jf. artikkel 25, er det imidlertid etter departementets syn tvilsomt om selgeren i avtale med forbrukeren kan benytte skjønnspregede formuleringer knyttet til leveringstidspunktet, som for eksempel ‘innen rimelig tid’. Partenes avtalefrihet er i den danske versjonen av direktivet knyttet til ‘leveringstidspunktet’ i artikkel 18 nr. 1 og til ‘en bestemt leveringsdato’ i fortalen punkt 52, i den svenske versjonen til ‘leveranstiden’ i artikkel 18 nr. 1 og ‘något exakt leveransdatum’ i fortalen punkt 52, i den engelske versjonen til ‘the time of delivery’ i artikkel 18 nr. 1 og ‘a specific delivery date’ i fortalen punkt 52 og i den franske versjonen til ‘le moment de la livrasion’ i artikkel 18 nr. 1 og ‘une date de livraison’ i fortalen punkt 52. Ordlyden i de ulike versjonene av direktivet tilsier at et avtalt leveringstidspunkt må konkretiseres, og at en skjønnsmessig angivelse av leveringsforpliktelsen ikke er tilstrekkelig til å fravike direktivet.

En ytterligere forskjell er direktivets bestemmelse om at forbrukeren skal fastsette en rimelig tilleggsfrist for levering dersom selgeren ikke leverer i tråd med avtalen og ellers uten unødig opphold og senest innen 30 dager fra avtaleinngåelsen. Forbrukerkjøpsloven oppstiller også regler om tilleggsfrist for levering i § 23 tredje ledd, men disse reglene forutsetter at forbrukeren selv velger å oppstille en slik tilleggsfrist. Etter direktivet gjøres ordningen med tilleggsfrist obligatorisk.»

Departementet antok under en viss tvil at forbrukerkjøpslovens regler om levering i § 7 var forenelig med artikkel 18 nr. 1. Det heter i høringsnotatet:

«Direktivet artikkel 18 nr. 1 omhandler også måten levering skal skje på. Det fremgår at levering skjer ved ‘å overlate den fysiske besittelsen av eller kontrollen med varene til forbrukeren’. Av fortalen punkt 51 fremgår at direktivet bør åpne for muligheten for at forbrukeren overlater til en tredjeperson å overta den fysiske besittelsen av eller kontrollen med varene på forbrukerens vegne.

Når det gjelder kontrollalternativet, heter det samme sted at forbrukeren bør anses å ha kontroll med varene dersom forbrukeren selv, eller en tredjeperson forbrukeren har utpekt, har adgang til å benytte varene som eier, eller kan videreselge varene, eksempelvis der forbrukeren har mottatt nøkler eller er i besittelse av dokumenter som beviser eierskapet.

Etter forbrukerkjøpsloven § 7 anses levering skjedd ‘når tingen overtas av forbrukeren’. Bestemmelsen bygger på kjøpslovens regler, selv om sistnevnte også benytter begrepet ‘mottas’ og formelt er annerledes oppbygget, jf. kjøpsloven § 6 annet ledd og § 7. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) spesialmerknaden til § 7 på side 160–161.

Overtakelsesbegrepet innebærer at kjøperen må ha fått gjenstanden ‘i sin besittelse’. Regelen gjelder både for hentekjøp, plasskjøp og sendekjøp. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 161 med videre henvisning til forarbeidene til kjøpsloven, NOU 1993:27 på side 116. Samme sted fremgår det at kjøperen kan overlate til en tredjeperson å overta besittelsen av tingen på forbrukerens vegne.

Besittelse forutsetter at kjøperen har fått faktisk herredømme over tingen. Den nærmere vurderingen av hvorvidt kjøperen anses å ha fått besittelsen, må imidlertid gjøres konkret for det enkelte kjøp. I forbrukerkjøp synes det som hovedregel å kreves at forbrukeren har fått den fysiske besittelsen over tingen, jf. Arnulf Tverberg: Forbrukerkjøpsloven med kommentarer, 2008, på side 169–175.

Det er etter dette tvilsomt om direktivets alternativ om levering ved at forbrukeren har fått kontroll over varen, eksempelvis ved dokument eller nøkkel som gir tilgang til varene, er forenelig med den gjeldende forståelsen av forbrukerkjøpsloven § 7. Departementets foreløpige vurdering er at det vil være tilstrekkelig til gjennomføring av direktivet dersom overtakelsesbegrepet i forbrukerkjøpsloven § 7 tolkes i samsvar med direktivet for de leveringstilfeller som her er omtalt, i samsvar med det alminnelige prinsippet om konvensjonskonform fortolkning.

Departementet foreslår etter dette ingen endring i forbrukerkjøpsloven § 7.»

Når det gjelder hevingsretten ved forsinket levering, la departementet til grunn at direktivet innebærer at de norske reglene må endres:

«Bortsett fra reglene om hevingsrett i tilfeller der en tilleggsfrist for oppfyllelse er fastsatt, skiller forbrukerkjøpslovens regler om heving ved forsinket levering seg fra direktivets regler. Mens lovens regler knytter hevingsrett til tradisjonelle skjønnsmessige vurderingskriterier som hvorvidt forsinkelsen er ‘vesentlig’ og om formålet med kjøpet er ‘vesentlig forfeilet’, knytter direktivet hevingsretten til konstatering av at gitte frister for levering er overtrådt.

Departementet foreslår å gjennomføre direktivets regler om heving ved forsinket levering ved endringer i forbrukerkjøpsloven § 23.

Departementet antar at bestemmelsen i § 23 første ledd annet punktum kan opprettholdes uendret. Det vises til presiseringen av at direktivet ikke berører nasjonale regler om måten forbrukeren meddeler selger at avtalen heves, jf. direktivets fortale punkt 52 avslutningsvis.»

Departementet antok at direktivet ikke nødvendiggjør endringer i forbrukerkjøpslovens regler om hevingsoppgjøret:

«Der en avtale heves som følge av den næringsdrivendes forsinkede levering, skal den næringsdrivende uten unødig opphold betale tilbake alle midler som er betalt i henhold til avtalen, jf. direktivet artikkel 18 nr. 3.

Hevingsoppgjøret er regulert i forbrukerkjøpsloven § 49. Partenes gjensidige oppfyllelsesplikt faller da bort, jf. § 49 første ledd. Er kjøpet helt eller delvis oppfylt fra noen av sidene, kan det mottatte kreves tilbakeført, jf. § 49 annet ledd første punktum.

Departementet antar etter en foreløpig vurdering at forbrukerkjøpslovens regler om hevingsoppgjøret er forenelige med direktivets regler. Departementet viser til at forbrukerkjøpsloven § 49 annet ledd første punktum må tolkes i lys av den presisering som følger av direktivet artikkel 18 nr. 3. Departementet legger videre til grunn at direktivet ikke berører nasjonale regler om gjensidig tilbakeholdsrett, jf. forbrukerkjøpsloven § 49 annet ledd annet punktum.

Departementet foreslår etter dette ingen endring i forbrukerkjøpsloven § 49.»

Høringsinstansenes synspunkter

Jussformidlingen uttaler:

«Jussformidlingen har en del saker som omhandler forbrukerkjøp, og ettersom ‘innen rimelig tid’ jf. fkjl. § 6 er en svært skjønnsmessig vurdering, mener vi en maksgrense på 30 dager gjør det lettere for både forbruker og næringsdrivende å forutse sin rettsstilling. Næringsdrivende kan som følge av den nye maksgrensen bli oppfordret til å avtalefeste leveringstidspunkt, og dette vil kunne føre til færre tvister generelt.

Jussformidlingen er enig i at direktivet artikkel 18 nr. 1 gir et svakere vern enn det som allerede følger av fkjl § 7, ettersom levering etter artikkel 18 nr. 1 har skjedd i det ‘kontrollen’ med varene. Vi er derfor enig i departementets forslag om ingen endring i forbrukerkjøpsloven § 7.

Jussformidlingen er enig i departementets forslag til endringer i forbrukerkjøpsloven § 23. Vi vil også bemerke at vi anser endringen som positiv for forbrukernes vern, ettersom forhåndsgitte frister er lettere å forholde seg til enn skjønnsmessige vurdering for lekmenn.

Jussformidlingen er enig i de vurderinger som er gjort av departementet, og stiller oss positive til ingen endring av fkjl. § 49.»

Det er for øvrig ikke kommet merknader til departementets forslag til gjennomføring av artikkel 18 om levering.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lys av høringen, med unntak av den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler som det er redegjort for i punkt 5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om endringer i forbrukerkjøpsloven §§ 6 og 23.

5.2.3 Risikoens overgang

Gjeldende rett

Hovedregelen om risikoens overgang fremgår av forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd første punktum, som slår fast at risikoen går over på forbrukeren når tingen er levert i samsvar med § 7, dvs. når tingen «overtas» av forbrukeren. § 14 første ledd annet punktum fastsetter et begrenset unntak fra denne hovedregelen ved at forbrukeren, selv om levering ikke er skjedd, har risikoen for tap eller skade som skyldes egenskaper ved tingen selv, eksempelvis forråtnelse. En slik partiell risiko er imidlertid betinget av at leveringstiden er kommet, tingen er stilt til forbrukerens rådighet, og forbrukeren tross dette unnlater å overta tingen.

Også § 14 annet ledd innebærer at forbrukeren bærer risikoen selv om levering ikke er skjedd. Forutsetningen er at forbrukeren skal hente tingen et annet sted enn hos selgeren, leveringstiden er inne, og forbrukeren er kjent med at tingen er stilt til hans eller hennes rådighet på leveringsstedet.

Etter § 14 tredje ledd oppstilles som et tilleggsvilkår for risikoovergang at det ved merking, transportdokument eller på annen måte er gjort klart at tingen er tiltenkt forbrukeren. Der risikoovergang er skjedd ved levering, overtakelse, er nødvendig individualisering allerede skjedd. Tilleggsvilkåret får derfor kun praktisk betydning der risikoen etter loven går over på forbrukeren før levering (overtakelse), altså for tilfeller omhandlet i § 14 første ledd annet punktum og annet ledd.

Paragraf 14 fjerde ledd regulerer risikoen når tingen er kjøpt og levert med rett til tilbakelevering. Bestemmelsen, som forutsetter at risikoen som utgangspunkt er gått over på forbrukeren ved at tingen er levert, slår fast at forbrukeren har risikoen for tingen inntil den igjen er overtatt av selgeren, jf. første punktum. Dette gjelder likevel ikke når forbrukeren har rett til å levere tingen tilbake etter angrerettloven eller tilsvarende angrefrist etter avtale om forbrukerkjøp, jf. annet punktum.

Direktivet

Direktivet artikkel 20 regulerer risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsens første punktum slår fast at ved avtaler hvor den næringsdrivende sender varene til forbrukeren, går risikoen for tap av eller skade på varene over på forbrukeren når forbrukeren eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er transportøren, fysisk har fått varene i besittelse.

Bestemmelsen annet punktum fastslår:

«Risikoen skal imidlertid gå over til forbrukeren ved levering til transportøren dersom forbrukeren har anmodet transportøren om å transportere varene, og dette ikke ble tilbudt av den næringsdrivende, men uten at dette berører forbrukerens rettigheter overfor transportøren..»

Av fortalen punkt 55 fremgår at direktivet i sendekjøp tar sikte på å verne forbrukeren mot «enhver risiko for at varer går tapt eller skades før forbrukeren har fått varene i fysisk besittelse». Uttalelsen synes å stå noe i motstrid til artikkel 20 første punktum som åpner for at risikoen kan gå over på forbrukeren også når en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, har fått varene fysisk i besittelse. Departementet antar at fortalen på dette punktet må forstås på bakgrunn av artikkel 20 første punktum, slik at poenget er å beskytte forbrukeren mot enhver risiko for tap av eller skade på varene ved sendekjøp inntil forbrukeren eller en tredjeperson som forbrukeren har pekt ut, likevel ikke fraktføreren, har fått varene fysisk i sin besittelse.

Av fortalen punkt 55 fremgår det videre at dette ikke skal gjelde «avtaler der det er opp til forbrukeren å ta hånd om leveringen av varene selv, eller be en transportør om å foreta leveringen».

Samme sted fremgår endelig at når det gjelder tidspunktet for risikoens overgang, «bør en forbruker anses å ha fått varene fysisk i besittelse når de er mottatt».

Departementets forslag i høringsnotatet

I forslaget til gjennomføringen av artikkel 20 i høringsnotatet punkt 7.4.3 heter det:

«Direktivet artikkel 20 oppstiller en spesialregulering av risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsen i artikkel 20 første punktum er, så langt departementet kan se, i samsvar med hovedregelen om risikoovergang i forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd første punktum. Derimot er direktivets regel om at risikoen går over på forbrukeren først når forbrukeren eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er fraktføreren, fysisk har fått varene i besittelse, ikke forenelig med unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd annet punktum.

For sendekjøp er det etter dette nødvendig å ta inn en spesialregel i forbrukerkjøpsloven som svarer til direktivet artikkel 20. Departementet foreslår at en slik regel tilføyes som et nytt fjerde ledd i § 14, og at nåværende fjerde ledd med det blir nytt femte ledd. Ettersom regelen er avgrenset til sendekjøp, vil den ikke berøre de eksisterende reglene om andre typer kjøp.»

Høringsinstansenes synspunkter

Jussformidlingen stiller seg positiv til de vurderinger som er gjort av departementet i høringsnotatet, og dermed til de foreslåtte endringene av forbrukerkjøpsloven § 14.

Det er ikke kommet andre merknader i høringen til departementets forslag på dette punktet.

Departementets vurderinger

I lys av høringen foreslår departementet, med unntak for den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler som det er redegjort for i punkt 5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet.

Direktivets artikkel 20 foreslås dermed gjennomført ved et nytt fjerde ledd i forbrukerkjøpsloven § 14. Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

5.3 Gebyr ved bruk av betalingsmidler

5.3.1 Gjeldende rett

Den næringsdrivendes adgang til å avkreve forbrukeren gebyr ved bruk av et gitt betalingsmiddel beror i dag på avtalen mellom partene. Det alminnelige prinsippet om avtalefrihet får her som ellers anvendelse så langt det ikke er gitt ufravikelige lovregler. Avtalefriheten på dette punktet fremgår videre forutsetningsvis av finansavtaleloven § 39 b første ledd annet punktum og det faktum at forskriftshjemmelen i § 39 b første ledd tredje punktum ikke er benyttet. De nevnte lovbestemmelsene gjennomfører betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF) artikkel 52 nr. 3 første og annet punktum.

Finansavtaleloven § 2 har regler om lovens ufravikelighet i forbrukerforhold. Loven kan ikke ved avtale fravikes til skade for en forbruker.

5.3.2 Direktivet

Direktivet artikkel 19 slår fast at medlemsstatene skal «forby næringsdrivende å pålegge forbrukere gebyrer som overstiger de kostnadene som den næringsdrivende har for bruken av disse midlene».

Av direktivets fortale punkt 54 følger det at forbrukerrettighetsdirektivet ikke begrenser medlemsstatenes adgang etter europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet) artikkel 52 nr. 3 til å forby eller begrense næringsdrivendes rett til å avkreve forbrukeren gebyr.

Etter artikkel 25 annet ledd skal reglene som gjennomfører direktivet i nasjonal rett, være ufravikelige til vern av forbrukeren. Det vil si at det ikke kan avtales avtalevilkår som gir forbrukeren et dårligere vern enn direktivet.

5.3.3 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 8.2.3 foreslo departementet en regel tilsvarende artikkel 19 som et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første ledd. Nåværende tredje punktum ble foreslått som et nytt fjerde punktum. Departementet pekte på at virkeområdet for en slik regel vil følge av finansavtaleloven § 9 nr. 2 som fastslår at lovens kapittel 2 avsnitt VI, der § 39 b inngår, regulerer «forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer mv.»

Når det gjelder det nærmere innholdet i den foreslåtte regelen, vurderte departementet om man bør benytte begrepet «betalingsmiddel» eller begrepet «betalingsinstrument»:

«Artikkel 19 benytter begrepet ‘betalingsmiddel’, ‘betalningsätt’ i den svenske versjonen, ‘means of payment’ i den engelske versjonen og ‘d’un moyen de paiement’ i den franske versjonen av direktivet. Begrepet er ikke definert i forbrukerrettighetsdirektivet. Terminologien avviker på dette punktet fra den som er benyttet i betalingstjenestedirektivet, der begrepet ‘betalingsinstrument’, ‘payment instrument’ i den engelske versjonen og ‘instrument de paiement’ i den franske versjonen benyttes. Begrepet er i betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 23 definert som ‘personlig(e) innretning(er) og/eller sett av framgangsmåter avtalt mellom brukeren av betalingstjenesten og yteren av betalingstjenester og som benyttes av brukeren av betalingstjenesten til å initiere en betalingsordre’. Betalingsordre er i artikkel 4 nr. 16 definert som ‘en instruksjon fra en betaler eller betalingsmottaker til dennes yter av betalingstjenester som anmoder om at det blir utført en betalingstransaksjon’.

Departementet er kjent med at det i EU-kommisjonens ekspertgruppe for gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet er blitt drøftet hvordan ulikheten i begrepsbruken mellom betalingstjenestedirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet på dette punktet skal forstås. Ekspertgruppen har konkludert med at ulikheten i begrepsbruk neppe er tilsiktet, og at ‘betalingsmiddel’ i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19 må forstås i samsvar med begrepet ‘betalingsinstrument’ i betalingstjenestedirektivet. Departementet legger denne forståelsen til grunn, og foreslår at begrepet ‘betalingsinstrument’ benyttes i forslaget til tilføyelse i finansavtaleloven § 39 b første ledd nytt tredje punktum.»

Departementet tok også opp spørsmålet om hvordan et tilbud om rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument skal forstås i lys av den begrensning i adgangen til å avkreve gebyr for bruk av et betalingsinstrument som direktivet oppstiller. Departementet uttalte:

«Dersom den næringsdrivende ikke krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument, men i stedet tilbyr avslag i prisen forbrukeren skal betale ved bruk av et annet betalingsinstrument, vil realiteten være at bruken av de ikke-rabatterte betalingsinstrumentene vil fremstå som kostnadsbelagt. Omgåelseshensyn taler etter departementets syn for at en slik fremgangsmåte også bør omfattes av den begrensningsregel som her foreslås. Dersom rabatter som nevnt godtas, er det etter departementets syn vanskelig å se at begrensningsregelen som følger av direktivet vil utgjøre et effektivt vern mot at kostnader som overstiger den faktiske kostnaden ved bruk av et bestemt betalingsinstrument veltes over på forbrukeren.»

5.3.4 Høringsinstansenes synspunkter

Finanstilsynet, Forbrukerombudet og Jussformidlingen slutter seg til departementets lovforslag. Når det gjelder uttalelsene i høringsnotatet om bruk av rabatten, uttaler Forbrukerombudet:

«Jeg er enig i at bestemmelsen bør omfatte situasjoner der rabatt ved bruk av ett bestemt betalingsinstrument i realiteten fungerer som et skjult gebyr på et alternativt betalingsinstrument. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom en næringsdrivende i stedet for å kreve gebyr for bruk av betalingsinstrument A, velger å gi en rabatt til kunder som benytter betalingsinstrument B, og denne rabatten er større enn kostnaden ved bruk av betalingsinstrument A. For å forhindre en uthuling av forbudet mot å ilegge større gebyrer ved betaling enn den reelle kostnaden for det valgte betalingsinstrumentet, bør det etter min mening presiseres i forarbeidene til bestemmelsen at rabatter som i realiteten fungerer som skjulte gebyrer også omfattes av forbudet.

Forbrukerombudet har tidligere pekt på problemer også med rabatter som gis av kredittytere, og som er knyttet opp mot bruk av et kredittkort. Ulike rabatter, bonuspoeng, ‘cash-back’ o.l. som kredittytere tilbyr sine kredittkortkunder, er egnet til å påvirke en forbrukers valg av betalingsinstrument, og vil etter min mening også kunne brukes på en slik måte at det i realiteten blir en omgåelse av den foreslåtte § 39 b.»

NORDMA uttaler i sitt høringssvar:

«Som oppfølging av direktivets artikkel 19 foreslås det en endring i finansavtaleloven § 39 b første ledd. Det fremgår av høringsnotatet at den næringsdrivende verken kan tilby rabatt eller ta gebyr for bruk av spesielle betalingsmidler. NORDMA stiller seg kritisk til departementets tolkning om at det vil innebære en omgåelse av artikkel 19 dersom den næringsdrivende gir forbrukeren rabatt for bruk av spesielle betalingsmidler, men ellers ikke tar noe ekstra gebyr for andre betalingsmidler.

Når det gjelder utformingen av forslaget til ny bestemmelse i finansavtaleloven § 39 b første ledd stiller NORDMA spørsmål ved hvordan det skal beregnes hvorvidt gebyret ikke overstiger betalingsmottakerens faktiske kostnader, også indirekte utgifter (overhead) relatert til valg av betalingsmetode må tas med.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at det bør gjøres unntak fra direktivets artikkel 19 etter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Det vises likevel til merknaden fra Samferdselsdepartementet som er gjengitt i proposisjonens punkt 4.4 i forbindelse med gjennomføringen av prekontraktuell opplysningsplikt etter direktivet artikkel 5. Samferdselsdepartementet argumenterer her for at også ved gjennomføringen av artikkel 19 skal det gjøres unntak for avtaler om visse typer ekomtjenester etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m, og legger til grunn at artikkel 19 er lite relevant for denne avtaletypen.

5.3.5 Departementets vurderinger

Departementets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 19 har i hovedsak fått støtte i høringsrunden. Departementet foreslår etter dette, i tråd med forslaget i høringsnotatet, at artikkel 19 gjennomføres i norsk rett ved at det inntas et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første ledd.

Forståelsen av artikkel 19 har vært grundig drøftet i Europakommisjonens ekspertgruppe for gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. I den sammenheng har ekspertgruppen gitt uttrykk for slike synspunkter om bruk av rabatter som det ble redegjort for i høringsnotatet, jf. sitatet i punkt 5.3.3.

I ekspertgruppen har man videre drøftet hva som omfattes av «gebyrer» og «kostnader» i relasjon til artikkel 19. Kostnader omtalt som «booking-, administrasjons- og transaksjonskostnader», blir gjerne brukt ved salg av billetter på internett, særlig av flyselskaper og fergeselskaper. Det kan være en risiko for at selgeren forsøker å omgå forbudet i artikkel 19 ved å differensiere mellom bestillings- og betalingskostnader. For å unngå en slik omgåelse har ekspertgruppen lagt til grunn at alle kostnader som er knyttet til forbrukerens valg av betalingsinstrument, skal anses som en «kostnad» eller «gebyr» i relasjon til artikkel 19.

For en selger er gjerne gebyret som pålegges selgeren i forbindelse med korttransaksjoner den største utgiftsposten knyttet til å akseptere kortbetalinger (brukerstedsgebyret – Merchant Service Charge «MSC»). Denne avgiften inkluderer gjerne (i) interbankgebyr betalt av selgerens leverandør av betalingstjenester til kortutstederen, (ii) avgift betalt av betalingstjenestetilbyderen til kortnettveket (for eksempel Visa eller MasterCard) og (iii) marginen som blir beholdt av selgerens leverandør av betalingstjenester for å dekke kostnader og sikre profitt. For kredittkort er brukerstedsgebyret typisk fastsatt til en prosentsats av transaksjonsverdien, mens det for debetkort er mer vanlig med en flat kostnad. Disse gebyrene kan imidlertid variere med omsetning, vare- eller tjenestesektor og karakteristikker ved selger.

Bankene som innløser korttransaksjonene, og mellommenn tar også gjerne avgifter for installering og leie av betalingsterminaler og annet utstyr.

Videre er det administrative kostnader for selger knyttet til å prosessere en betalingstransaksjon, slik som personalkostnader og utgifter til håndtering av kontanter. Disse utgiftene er gjerne vanskelige å tallfeste og ses mer som en helhetlig del av selgerens administrative kostnader.

Videre har selgeren kostnader knyttet til risiko- og svindelhåndtering, som varierer mellom de ulike vare- og tjenestesektorene. Denne utgiftsposten anses imidlertid å vise en nedadgående trend takket være ny og sikrere betalingsteknologi.

Europakommisjonen har foreslått at kun utgifter som direkte faktureres til selgeren for bruken av et bestemt betalingsinstrument skal anses som «kostnad» i relasjon til artikkel 19. Andre kostnader, som administrative kostnader, kostnader til installasjon og leie av betalingsterminaler og lignende, samt kostnader knyttet til risiko- og svindelhåndtering, må på den annen side anses som generelle kostnader knyttet til det å drive en forretning, og bør således ikke anses som en «kostnad» etter direktivet artikkel 19.

Eksempelvis ville det fremstå som noe ubegrunnet at en forretning som kun selger varer eller tjenester via internett, og dermed for alle praktiske formål bare aksepterer elektroniske betalingsinstrumenter, skulle kunne kreve et eget gebyr fra forbrukeren ved betalingen som inkluderer utgifter til ansatte i forbindelse med å prosessere betalingstransaksjonen, eller kostnader knyttet til risiko- eller svindelhåndtering. Disse kostnadene må heller sies å springe ut av den valgte forretningsmodellen enn av forbrukerens valg av betalingsinstrument.

Dersom alle kostnader som på en eller annen måte kunne settes i forbindelse med en betalingstransaksjon – uansett hvor avledet disse er – skulle kunne veltes over på forbrukeren, ville det undergrave effekten av og formålet med artikkel 19. Det ville også være praktiske problemer knyttet til en tolkning hvor administrative utgifter og lignende i så fall måtte spres på et ubestemt antall transaksjoner, og således nærmest gjøre det umulig å etterprøve om artikkel 19 ble overholdt. Derfor legger departementet til grunn at kostnaden som veltes over på forbrukeren, ikke kan være høyere enn brukerstedsgebyret som selgeren betaler for en gitt transaksjon, og eventuelle transaksjonskostnader som selgeren betaler til en innløser eller mellommann.

Det har i Europakommisjonens arbeidsgruppe for gjennomføring av direktivet vært drøftet hvordan artikkel 19 skal forstås i forbindelse med kontanter. På bakgrunn av drøftelsene i ekspertgruppen legger departementet til grunn at kontanter omfattes av begrepet «betalingsmiddel» i artikkel 19 og begrepet «betalingsinstrument» som er valgt ved den foreslåtte gjennomføringen i norsk rett. Videre vil dette også medføre at dersom en selger aksepterer betaling i fremmed valuta, kan selgeren ikke betinge seg en vekslingskurs som overstiger de faktiske kostnadene knyttet til transaksjonen. Vekslingskursen kan imidlertid inkludere typisk de kostnadene selgeren rent faktisk har ved veksling av valuta som er mottatt som betaling, til nasjonal valuta.

Det har også vært drøftet om artikkel 19 er til hinder for at selgeren tilbyr rabatt dersom kunden betaler med direktedebitering, eksempelvis avtalegiro i Norge. Løsningen på spørsmålet må i utgangspunktet følge synspunktene som er gjengitt ovenfor. Imidlertid kan ikke artikkel 19 tolkes så strengt at den forbyr all type rabatt – og særlig rabatt hvor selgeren har en legitim interesse i å styre forbrukeren mot å velge direktedebitering. Direktedebitering er ikke bare et betalingsinstrument, men det er også en betalingsløsning hvor selgeren i større grad kan forutse sine finansinntekter. Valg av direktedebitering, eksempelvis avtalegiro, er ikke bare et spørsmål om å velge et gitt betalingsinstrument, men vil også kunne gi forbrukeren et incentiv til foreta sine betalinger regelmessig og til faste tidspunkter. Artikkel 19 vil etter denne forståelsen ikke være til hinder for at en selger, for eksempel en strømleverandør, gebyrlegger girobetaling i samsvar med sine faktiske utgifter, men tilbyr forbrukeren å betale via avtalegiro uten gebyr. Rabatten brukes i dette tilfellet ikke som et «skjult gebyr» i relasjon til artikkel 19, men som et middel til å oppnå en fordel for selgeren i form av mer forutsigbare innbetalinger fra forbrukeren. Vurderingen av om en slik rabatt faller utenfor virkeområdet til artikkel 19, må bero på en konkret vurdering av selgerens gebyrpraksis.

Departementet foreslår ikke å følge opp forslaget fra Forbrukerombudet om at den foreslåtte tilføyelsen i finansavtaleloven § 39 b også skal omfatte såkalt «cash-back», rabatter og bonuser gitt av kredittyteren. Departementet har vanskelig for å se at «cash-back» mv. kan ses som en omgåelse av artikkel 19. Artikkel 19 regulerer kun forholdet mellom forbrukeren som betaler og selgeren av varer og tjenester. De produktene Forbrukerombudet beskriver, gjelder avtaleforholdet mellom kunden/forbrukeren på den ene siden og kortutstederens/kundens tilbyder av betalingstjenester på den andre siden og faller dermed utenfor hva artikkel 19 regulerer. Departementet ser at bonuspoeng, «cash-back», rabatter og reiseforsikring som bakes inn i kortproduktet, kan være egnet til å styre forbrukerens økonomiske adferd ved valg av betalingsinstrument, men departementet anser det ikke som hensiktsmessig å vurdere dette spørsmålet i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

5.4 Telefonkostnader

5.4.1 Gjeldende rett mv.

Gjeldende rett har ingen bestemmelser som gjelder generelle påslag på forbrukeres telefonkostnader ved kontakt med næringsdrivende. Hvis anropsmottaker ønsker å motta betaling for en tjeneste som leveres i telefonsamtalen, skjer dette i praksis enten via et såkalt fellesfakturert nummer, hvor kostnaden for tjenesten påføres telefonregningen, eller gjennom ordinære direktefakturerte løsninger, Visa-betaling osv. Innhold som faktureres på egen regning (faktureres av andre enn ekomtilbyder) reguleres ikke av ekomregelverket.

Ekomforskriften sier at «[f]ellesfakturert telefontjeneste kan bare tilbys over særskilte nummerserier fastsatt av myndigheten, jf. ekomloven § 7-1», jf. § 5a-1. Fellesfakturerte tjenester er regulert i ekomforskriften kapittel 5a. Ekomtilbyderne står ansvarlig overfor sine kunder med hensyn til om kravene oppfylles. De serier som er avsatt til fellesfakturerte tjenester er 820-serien, 829-serien og 18xx-serien. I tillegg kommer visse SMS-kortnummer. Post- og Teletilsynet (PT) forvalter ikke kortnummer (4- og 5-sifrede nummer) for SMS-baserte innholdstjeneste. Disse nummerne blir disponert av de mobile netteierne i fellesskap. Forbrukerombudet har utarbeidet retningslinjer for mobile innholdstjenester i samarbeid med bransjen.

Innehaver av et 5-sifret nummer kan ikke få en del av det innringer betaler til sin ekomtilbyder. Dette fremgår blant annet av Post og teletilsynets Prosedyrer for tildeling og bruk av 5-sifrede nummer i Norge, hvor det fremgår at «[d]et vil ikke være tillatt å bruke 5-sifrede nummer til teletorgformål. Dette betyr at tjenestetilbyderen ikke kan utbetale takstpart til innehaveren av det 5-sifrede nummeret.»

Tilbydere av elektronisk kommunikasjon og IKT-Norge har i samarbeid med Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Post- og teletilsynet utarbeidet God skikk regler for kundeservice blant tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Punkt 1 c i disse reglene gjelder pris for å kontakte kundeservice. Det fremgår her at kunden i utgangspunktet ikke skal betale mer for å kontakte kundeservice enn hva bruk av kundens kommunikasjonsmidler vanligvis koster. Det fremgår imidlertid at det unntaksvis kan avtales en høyere pris for å ringe kundeservice. Denne må uttrykkelig være avtalt med kunden på forhånd og må gi kunden klare fordeler på andre områder, eksempelvis i form av lavere pris på abonnement og/eller intervalltaksering. Det fremgår også at den næringsdrivende skal gi kunden tydelig informasjon om hva det koster å ta kontakt med kundeservice. Det skal på den næringsdrivendes hjemmeside fremgå eksempler på hva det vil koste å ringe kundeservice fra noen av de vanligste abonnementene.

5.4.2 Direktivet

Direktivet artikkel 21 omhandler kommunikasjon via telefon og gjelder prisen for en samtale når en forbruker ringer til en næringsdrivende som vedkommende har inngått en avtale med. I første ledd slås det fast at der den næringsdrivende har en kontakttelefon for å kunne kontaktes i tilknytning til den inngåtte avtalen, skal forbrukeren ikke betale mer enn grunntaksten for samtalen.

Begrepet «grunntakst» er ikke definert i direktivet, og heller ikke omtalt i direktivets fortale. Bestemmelsen om grunntakst ved telefonkommunikasjon var ikke inntatt i det opprinnelige forslaget fra Europakommisjonen, men kom inn i direktivet ved behandling av EU-parlamentet for å øke nivået av forbrukerbeskyttelse. Det er derfor lite tolkningsveiledning å hente i forarbeider til bestemmelsen.

Artikkelen pålegger ikke næringsdrivende å ha en telefontjeneste som forbrukeren kan nå vedkommende på etter inngått avtale.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at første ledd ikke berører tilbyder av ekomtjenesters, dvs. teleoperatørens, rett til å ta betalt for slike samtaler.

5.4.3 Forslag i høringsnotatet

Begrepet «grunntakst» er ikke definert verken i nasjonal rett eller i EU-rett, derunder EU-direktiver som gjelder elektronisk kommunikasjon. Ekomtilbyder fastsetter sine takster på kommersielt grunnlag og prisene varierer fra selskap til selskap. Det er i praksis ingen fast minimumspris, og det er heller ikke direktivets intensjon at dette fastsettes.

Formålet med direktivet artikkel 21 første ledd er å beskytte forbrukeren, ved å forhindre at næringsdrivende tjener penger på telefonsamtaler i etterkant av en inngått avtale, i tillegg til prisen som er avtalt for varen eller tjenesten.

Kostnadene ved en telefonsamtale for forbrukeren avhenger både av hva slags avtale forbrukeren har med sin ekomtilbyder, samt hvilke avtaler den næringsdrivende har med sin ekomtilbyder. Det sentrale ved direktivets bestemmelse i artikkel 21 første ledd er at hele telefonavgiften skal gå til ekomtilbyder og ikke til den næringsdrivende avtaleparten.

Et spørsmål i denne forbindelse er om ekstrapris en næringsdrivende betaler sin ekomtilbyder for å ha et femsifret nummer som alle skal ringe, kan inkluderes i den samtalepris som forbrukeren skal betale, eller om de næringsdrivende må ha en ekstralinje som kundene kan ringe for å imøtekomme kravet i direktivet. Dette kan for eksempel være et automatisert sentralbord for hele bedriften, istedenfor individuelle nummer til de lokale filialer. Dersom forbrukeren er med på å dekke den næringsdrivendes utgifter til sentralbord, kan det være et element av fortjeneste i det for den næringsdrivende. På den annen side utgjør disse avgiftene svært lite per samtale, og kan være med på å styrke den næringsdrivendes kundeservice.

Et annet spørsmål er hvor i norsk lovgivning man kan regelfeste intensjonen i direktivet om prisbegrensning for kontakttelefonsamtaler. Artikkelen gjelder generelt, dvs. for både varer og tjenester, og både ved avtaler inngått ved fjernsalg, salg utenom faste forretningslokaler (direktivet artikkel III), og avtaler inngått i situasjoner regulert i direktivets kapittel II, dvs. hovedsakelig ordinært butikksalg.

Markedsføringsloven fastslår i § 11 at det i næringsvirksomhet er forbudt å kreve betaling for varer, tjenester og andre ytelser uten etter avtale. Bestemmelsen dekker forbud mot å ta betaling utover grunntaksten for samtalen som går til teleselskapet, så lenge dette ikke er avtalt. Departementet foreslo at forbudet i direktivet om å ta betaling utover grunntaksten, uansett avtale, inntas i markedsføringsloven.

5.4.4 Høringsinstansenes synspunkter

Høringsuttalelsene gjelder forslaget om gjennomføring av direktivet artikkel 21 første ledd, og er stort sett knyttet til ønske om definisjon av begrepet «grunntakst», samt synspunkter til hvorvidt kostnader knyttet til 5-sifret nummer bør omfattes av begrepet eller ikke.

De høringsinstanser som har uttalt seg, slutter seg til forslaget om å gjennomføre bestemmelsen i direktivet artikkel 21 første ledd i markedsføringsloven § 11 nytt annet ledd. Flere høringsinstanser bemerker at dersom den næringsdrivendes økte kostnader for fem-sifret nummer ikke kan dekkes inn av kontakttelefonsamtalen, må utgiften dekkes på annen måte, derunder ved generell økning av produktprisene. Forbrukerrådet og Jussformidlingen er negativ til at den ekstrapris som den næringsdrivende betaler for å ha et femsifret nummer som alle kan ringe skal inkluderes i begrepet «grunntakst». Forbrukerombudet kan ikke se at det foreligger sterke forbrukerhensyn som tilsier at man bør tolke forbudet så strengt at det ikke vil være anledning for næringsdrivende til å få dekket utgifter til felles fem-sifrede nummer, all den tid dette vil dreie seg om svært beskjedne summer.

Post- og teletilsynet (PT) tror det vil være en fordel om det i lov eller forarbeider presiseres hva som menes med begrepet «grunntakst». PT viser til at innehaver av 5-sifrede nummer ikke kan få utbetalt deler av takstparten fra ekomtilbyderen. Den næringsdrivende vil følgelig ikke kunne oppnå noen fortjeneste på telefonsamtaler ved å benytte et 5-sifret nummer. PT foreslår at 5-sifrede nummer bør omfattes av begrepet «grunntakst» i forslaget til bestemmelse i § 11 annet ledd i markedsføringsloven, samt angrerettlovens § 8 første ledd bokstav g. PT presiserer at det er sluttkundens egen ekomtilbyder som fastsetter prisen på samtaler til 5-sifrede nummer. Samferdselsdepartementet uttaler at det sentrale med direktivet artikkel 21 er at telefonsamtalen ikke skal utgjøre et faktisk pristillegg for avtalt vare eller tjeneste, utover det som går til ekomtilbyder. Kostnadene ved en telefonsamtale for forbrukeren avhenger både av hva slags avtale forbrukeren har med sin ekomtilbyder, samt hvilke avtaler den næringsdrivende har med sin ekomtilbyder. Det sentrale ved gjennomføringen av bestemmelsen er at hele avgiften skal gå til ekomtilbyder og ikke til avtaleparten.

5.4.5 Departementets vurderinger

I henhold til direktivet artikler 5 og 6 skal den næringsdrivene gi forbrukeren opplysninger om en rekke forhold før avtalen inngås, derunder den samlede prisen på varen eller tjenesten. En konsekvens av artikkel 21 blir at den næringsdrivende ikke kan unnlate å oppfylle opplysningskravene, og tjene på å gi opplysningene per telefon i etterkant. Egne serviceavtaler, for eksempel pc-hjelp per telefon, må likevel holdes utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Direktivet artikkel 21 annet ledd fastslår at første ledd ikke berører retten for tilbyder av ekomtjenester til å ta betalt for slike samtaler. Bestemmelsen presiserer første ledd. Departementet forstår dette slik at bestemmelsen om forbud om å ta mer enn grunntaksten, også gjelder der den næringsdrivende er en ekomtilbyder. En ekomtilbyder vil imidlertid kunne innkreve grunntakst på oppringningen til kontakttelefonen etter inngått avtale. Dvs. at dersom en kunde ringer opp teleselskapet etter inngått avtale om for eksempel mobilabonnement, kan tilbyderen av ekomtjenester ta betalt på vanlig måte, dvs. at forbrukeren må betale ordinær samtaleavgift til ekomtilbyderen, men ikke mer enn dette. Departementet foreslår ikke å innta innholdet i direktivet annet ledd i lovteksten.

Når det gjelder innholdet av begrepet «grunntakst» er det viktig at dette forstås likt i hele EØS-området, slik at forbrukerrettighetsdirektivet når sin intensjon om like regler over landegrensene. Ettersom direktivet ikke inneholder en definisjon, slik definisjon heller ikke er inntatt i annen EU-lovgivning, og det per i dag ikke er helt klart hvordan begrepet skal avgrenses, foreslår departementet at begrepet foreløpig ikke defineres nærmere i norsk rett.

Heller ikke i dansk, svensk og finsk rett har man presisert begrepet «grunntakst» eller «basistakst» i sin lovgivning. Europakommisjonen vil komme med retningslinjer for anvendelse av direktivet før dette trer i kraft 13. juni 2014. Ved avgrensningen av begrepet, derunder om merpris for femsifret telefonnummer kan omfattes av begrepet, må man derfor se hen til disse retningslinjene som forhåpentligvis klargjør dette.

Det har ikke kommet motforestillinger fra høringsinstansene mot å gjennomføre direktivets bestemmelse om forbud for næringsdrivende mot å ta betalt for bruk av kontakttelefon etter inngått avtale i markedsføringsloven. Forslaget opprettholdes.

Dersom den næringsdrivende tar betalt for bruk av kontakttelefon, bør forbrukeren kunne kreve beløpet tilbake av den næringsdrivende avtaleparten, og ikke av ekomtilbyderen. I mange tilfeller vil brudd på forbudet utgjøre svært små summer for forbrukeren, slik at det ikke vil være bryet verdt å kreve tilbakebetalt. Den næringsdrivendes brudd på forbudet mot å ta ekstra betalt kan imidlertid sanksjoneres, se nærmere punkt 3.17 om sanksjoner.

Se forslag til markedsføringsloven § 11 nytt tredje ledd.

5.5 Uanmodet levering/salg

Direktivet inneholder i artikkel 27 en bestemmelse om at forbrukeren skal være fritatt for å yte noen form for vederlag ved enhver levering av ikke bestilte varer, vann, gass, elektrisitet, fjernvarme, digitalt innhold eller tjenester. Manglende reaksjon fra forbrukeren på slik uanmodet levering skal ikke anses å utgjøre et samtykke til leveringen.

En bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 27 finnes i direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29/EU), som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) § 11 annet ledd, jf. første ledd bokstav a. Denne gjelder også i forhold til næringsdrivende, og beskytter således ikke bare forbrukere. Den gjelder «varer, tjenester eller andre ytelser» og vil således dekke alle produkter som er omfattet av forbrukerrettighetsdirektivet, inkludert vann, gass osv.

Departementet anså bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet som tilstrekkelig gjennomført ved bestemmelsen i markedsføringslovens § 11, og foreslo ingen bestemmelse om uanmodet salg i ny lov om angrerett. Jussformidlingen slutter seg til departementets vurdering. Ingen øvrige høringsinstanser har hatt merknader til departementets vurdering som opprettholdes.