7 Merknader til lovforslaget

7.1 Til ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen viderefører bestemmelsen i gjeldende angrerettlov (lov 2000 nr. 105) § 1, se de spesielle merknadene i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Begrepene «selger» og «tjenesteyter» i gjeldende lov er erstattet av begrepet «næringsdrivende» som fellesbetegnelse. Begrepet «fast utsalgssted» er erstattet av begrepet «faste forretningslokaler», i overensstemmelse med norsk oversettelse av direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83/EU). Det fysiske området det dreier seg om inkluderer også tomten (fortau o.l.) rundt bygningen. Det ligger ingen realitetsendring i endret begrepsbruk.

Loven gjelder ved salg av varer og tjenester. Det har vært reist spørsmål om hvordan en del ytelser skal klassifiseres. Avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, om levering av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium skal ved anvendelse av loven klassifiseres som avtaler om tjenester, se de generelle merknadene punkt 3.3.2.

Annet ledd viderefører bestemmelsen i lov 2000 nr. 105 § 1 annet ledd om plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse og formelle krav til avtalen når avtale inngås ved hjelp av en mellommann som er næringsdrivende. Dette gjelder selv om den reelle selgeren ikke er næringsdrivende. Motsetningsvis gjelder ikke lovens bestemmelser om angrerett når avtale inngås ved hjelp av en mellommann, og den reelle selgeren ikke er næringsdrivende. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Lovens bestemmelser om sanksjoner får anvendelse også for mellommenn.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen i lov 2000 nr. 105 § 1 tredje ledd. Forskriftskompetanse er imidlertid lagt til departementet i stedet for til Kongen.

Se de generelle merknadene punkt 3.2.1.

Til § 2 Unntak fra lovens virkeområde

Bestemmelsene i lov 2000 nr. 105 § 2 om unntak fra lovens virkeområde videreføres i stor utstrekning. Se de generelle merknadene i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt. 3.12 og de spesielle merknadene til § 2.

Bokstav a viderefører § 2 bokstav a i lov 2000 nr. 105. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav l. Se de generelle merknadene punkt 3.2.2.

Det er presisert i bokstav b at loven ikke gjelder avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom, med unntak av utleie. Dette kan tilsynelatende være unødvendig, ettersom lovens virkeområde er avgrenset til å gjelde salg av varer og tjenester, jf. § 1 første ledd. Fast eiendom er etter vanlig definisjon ikke en vare. For enkelte forhold knyttet til fast eiendom kan det imidlertid oppstå tvil om de likevel skal anses som salg av vare eller tjeneste, for eksempel ved salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett eller borett i bolig. For å unngå tvil, er virkeområdet knyttet til fast eiendom presisert i loven. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav e og f. Se de generelle merknadene punkt 3.2.5.

Som etter lov 2000 nr. 105 gjør bokstav c unntak for avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv., og henvendelser med sikte på inngåelse av slike avtaler. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav h. Se de generelle merknadene punkt 3.2.6.

I bokstav d gjøres unntak for avtaler som omfattes av pakkereiseloven. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g. Se de generelle merknadene punkt 3.2.6.

Ettersom passasjerrettigheter i stor utstrekning er dekket opp av spesiallovgivning, er det gjort unntak for avtaler om persontransporttjenester i bokstav e. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav k. Se de generelle merknadene punkt 3.2.9.

Bokstav f gjør unntak fra loven for avtaler som inngås med ekomtilbyder for enkeltstående bruk. For eksempel når man på en internettkafé betaler for bruk av en telefon eller for en internettforbindelse. Bestemmelsen gjelder avtalen mellom forbrukeren og ekomtilbyderen som leverer telefon- eller bredbåndstjenesten. Det samme gjelder telefaks. «Ekomtilbyder» er ment å dekke de som tilbyr telekommunikasjonstjenester. Unntaket skyldes at det er upraktisk dersom kravene til forhåndsinformasjon, avtalebekreftelse og angrerett skal gjelde for disse tjenestene. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav m. Se de generelle merknadene punkt 3.2.8.

I bokstav g er beløpsgrensen økt med en krone, slik at unntaket omfatter kontraktssummer på kr 300 eller mindre. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 4. Se de generelle merknadene punkt 3.2.3.

Til forskjell fra lov 2000 nr. 105 § 2 bokstav c gjør ikke ny lov om angrerett unntak fra lovens anvendelsesområde for auksjonssalg av varer og andre tjenester enn finansielle tjenester. Lovens utgangspunkt blir derfor at reglene om opplysningsplikt, bekreftelse og angrerett gjelder, med mindre bestemmelser i loven gjør uttrykkelig unntak for denne salgsformen. Se de generelle merknadene punkt 3.2.4.

Til forskjell fra lov 2000 nr. 105 § 2 bokstav f, er ikke avtaler som inngås etter at den næringsdrivende oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmodning, unntatt fra lovens virkeområde. Beslektede avtaler er omtalt i forbrukerrettighetsdirektivet artiklene 7 nr. 4 og 16 bokstav h. Disse bestemmelsene er gjennomført ved ny lov om angrerett §§ 12 og 22 bokstav i.

Til § 3 Ufravikelighet

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i lov 2000 nr. 105 § 3. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Bestemmelsen er i tråd med direktivet artikkel 3 nr. 6.

Til § 4 Forholdet til annet regelverk

Kravene som stilles til opplysninger og avtalen etter loven her, gjør ikke noen innskrenkninger i det som følger generelt eller særskilt for enkelte avtaletyper etter annen lovgivning eller ulovfestede prinsipper. Ettersom det ikke er adgang til å gi avvikende regler (totalharmonisering), forutsettes det at øvrige bestemmelser som gjelder i tillegg til angrerettloven også er i samsvar med direktivet. Forbrukerrettighetsdirektivet viker imidlertid for annen sektorspesifikk EU-lovgivning ved motstrid, jf. artikkel 3 nr. 2. Dette innebærer at nasjonale regler som gjennomfører sektorspesifikk EU-rett vil ha forrang ved eventuell motstrid med bestemmelsene i loven. Med «regler» omfattes også forskrifter gitt i medhold av andre norske lover som gjennomfører sektorspesifikke EU/EØS-regler. Det følger imidlertid av direktivet artikkel 6 nr. 8 at tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF) og e-handelsdirektivet (direktiv 2000/31/EF) gjelder i tillegg til forbrukerrettighetsdirektivet. Det betyr at tjenesteloven og e-handelsloven som gjennomfører disse direktivene gjelder, selv om de har bestemmelser om opplysningskrav som går lenger enn forbrukerrettighetsdirektivet. Også direktivet artikkel 8 nr. 9 bestemmer at artikkel 9 og 11 i e-handelsdirektivet om inngåelse av elektroniske avtaler og innlevering av elektroniske bestillinger går foran bestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet. Se lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) § 20 og lov 23. mai 2003 nr. 5 (ehandelsloven) § 9.

Se de generelle merknadene punkt 3.7.10.

Til § 5 Definisjoner

Bokstav a – bestemmelsen viderefører definisjonen i lov 2000 nr. 105 § 6 første ledd bokstav e. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1.

Det følger av bokstav b at det ikke er tilstrekkelig for å anses som fjernsalg, at en avtale er inngått ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler. Det skal også foreligge en «organisert ordning for salg». Dersom den næringsdrivende ikke har lagt opp til salg per e-post, omfattes ikke avtalen av angrerettloven. I motsetning til etter lov 2000 nr. 105 er det ikke lenger krav om at den næringsdrivende i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på denne måten. Ved inngåelse av avtalen kan det anvendes ett eller flere fjernkommunikasjonsmidler. Det er en forutsetning at den næringsdrivende og forbrukeren ikke er fysisk til stede samtidig. Enhver samtidig fysisk tilstedeværelse vil imidlertid ikke frata en avtale karakteren av å være fjernsalgsavtale. Det sondres mellom det å innhente opplysninger, og det som anses som forhandlinger eller forberedelser til inngåelse av avtale. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 7. Se de generelle merknadene punkt 3.7.1.

Lovens definisjoner gjelder også finansielle tjenester som er regulert i lovens kapittel 7 og 8. Begrensningen til «organisert ordning» som skyldes gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet, er likevel uproblematisk når det gjelder fjernsalg av finansielle tjenester. Slik fjernsalg er definert i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere artikkel 2 bokstav a, som omtaler «innan ramma av ei ordning for fjernsal eller fjerntenesteyting».

Bokstav c om faste forretningslokaler gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 9 bokstav a og b. Se de generelle merknadene punkt 3.6.2. Norsk offisiell oversettelse av direktivet innebærer at ordet «forretningssted» i høringsnotatet, «utsalgssted» i gjeldende lov, er erstattet med «forretningslokaler» i ny lov. Realitetsendring er ikke tilsiktet. Hva som skal regnes som faste forretningslokaler må vurderes konkret. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) spesielle merknader til § 6 bokstav d. Mange næringsdrivende satser i stadig større utstrekning på bruk av Internett som salgskanal fremfor salg i lokaler. Internett skal imidlertid ikke anses som «forretningslokaler» etter definisjonen. Definisjonen gjelder avgrensning av fysiske forretningslokaler. Forbrukerrådet har opplyst at det har hatt til vurdering om det er angrerett ved kjøp av kunst på faste og midlertidige kunstgallerier/ lokaler. Spørsmålet er om slike lokaler utgjør kunstnerens faste forretningslokaler. De fleste kunstnere i dag selger sin kunst på ulike måter, dvs. både via Internett, på enkeltutstillinger eller de har faste avtaler med gallerier, i tillegg til utsalg hjemme i eget atelier. Kunst vil måtte ses som tilvirket vare og således falle utenfor angreretten i henhold til unntaket i § 22 bokstav e, dersom kunden har gitt kunstneren spesifikasjoner. Dette vil ikke gjelde for kunst som er lagt ut til salg på gallerier og lignende lokaler. I slike tilfeller har Forbrukerrådet lagt til grunn at avgjørelsen av om salgslokalet er å betrakte som faste forretningslokaler, vil være avhengig av hvordan og hvorfra kunstneren vanligvis selger sin kunst. Forbrukerrådet antar at sporadiske utstillinger neppe vil tilfredsstille kravet til faste forretningslokaler. Departementet legger til grunn at Forbrukerrådets vurderinger er relevante også etter ny lov.

Etter bokstav d annet alternativ anses visse avtaler inngått på den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller gjennom fjernkommunikasjonsmiddel også som salg utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 8. Den næringsdrivende skal ikke kunne omgå lovens regler, ved at avtaleslutningen skjer i forretningslokalene, rett etter forutgående forhandlinger annet sted. Hensynene bak regelen om økt beskyttelse ved visse salgsformer tilsier også en slik løsning. Direktivets definisjon inneholder også alternativet at en avtale inngås under en utflukt organisert av den næringsdrivende, der formålet er å presentere og selge varer eller tjenester til forbrukeren, jf. artikkel 2 nr. 8 bokstav d. Denne delen av direktivet anses dekket opp av definisjonen i lovens bokstav c. Se de generelle merknadene punkt 3.6.2.

Bokstav e gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12. Se de generelle merknadene punkt 3.16.

Bokstav f gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 10. Se de generelle merknadene punkt 3.6.3. I dom C-49/11 av 5. juli 2012 vurderte EU-domstolen blant annet om en næringsdrivendes hjemmeside tilfredsstiller kravet til «varig medium». Domstolen uttalte følgende om kravet til varig medium:

«I det omfang et medium gjør det mulig for forbrukeren å lagre de opplysninger, som er blitt sendt til ham personlig, såfremt det sikrer, at det ikke skjer endringer i deres innhold, og at de er tilgjengelige i et passende tidsrom, og såfremt det gir forbrukeren mulighet til å kopiere dem uendret, skal dette medium anses for å være «varig»….»

Domstolen viste til at samme forståelse legges til grunn også i annen europeisk lovgivning. Om forholdet mellom begrepet «varig medium» og skriftlighetskravet i finansavtaleloven, herunder bestemmelsen i § 8 om bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier, vises til utredningen fra arbeidsgruppen som foreslo gjennomføring av betalingstjenestedirektivet i norsk rett, punkt 8.4.3 og Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) punkt 5.6. Videre vises til kredittkjøpslovutvalgets utredning NOU 2009: 11 punkt 5.1.5 på side 46–48 og til Prop. 65 L (2009–2010) punkt 4.5.5.

Bokstav g gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 15. Se de generelle merknadene punkt 3.13.

Bokstav h gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 13. Se de generelle merknadene punkt 3.3.22. Med «offentlig» forstås tilgjengelig for allmennheten, og ikke bare offentlige instansers auksjoner, som politiets hittegodsauksjon eller lignende.

Bokstav i gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 11. Se de generelle merknadene punkt 3.3.6.

Til § 6 Fristberegning

Bestemmelsen samler regler om fristberegning. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 9. Se de generelle merknadene punkt 3.9. Annet ledd annet punktum inneholder en bestemmelse om fristforlengelse, der fristen ender på lørdag, søndag eller annen helligdag, eller 1. mai eller 17. mai.

Til § 7 Bevisbyrde

Bestemmelsen som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 9, pålegger den næringsdrivende å sannsynliggjøre at opplysningsplikten i nærmere bestemte paragrafer er oppfylt. Bestemmelsen gjelder ikke andre forhold, for eksempel hvorvidt et bestemt faktum foreligger. Se de generelle merknadene punkt 3.5.

Til § 8 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 6. Direktivets bestemmelse gjelder avtale eller «tilsvarende tilbud». Med uttrykket siktes det til tilbud fra forbrukeren, eller aksept som går utover den næringsdrivendes tilbud. Departementet har ikke ansett det nødvendig å innta denne presiseringen i lovens ordlyd. Til tross for ordlyden i direktivet som i oversatt versjon lyder «[f]ør forbrukeren er bundet», anses bestemmelsen i første punktum å gjelde tidspunktet opplysningene skal gis. Bestemmelsen er ikke et gyldighetsvilkår. Dette er tydeliggjort i lovteksten.

Lovbestemmelsen fastsetter at opplysningene må gis forbruker på en «klar og forståelig måte». Det er ingen spesielle formkrav, som for eksempel krav om at opplysningene skal være skriftlige. Den næringsdrivende har imidlertid en viss plikt til å tilrettelegge informasjonen for forbrukere med særskilte behov.

Dette er nedfelt i fortalen til direktivet punkt 34 hvor det står at når den næringsdrivende gir opplysninger, bør denne ta hensyn til særskilte behov hos forbrukere som er særlig sårbare på grunn av nedsatt mental, fysisk eller psykisk funksjonsevne, alder eller godtroenhet på en måte som den næringsdrivende med rimelighet kan forventes å forutse. Det samme følger av norsk diskrimineringslovgivning som gjelder allment ved den næringsdrivendes informasjonsforpliktelser til forbrukere.

Første ledd bokstav a gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Se de generelle merknadene punkt 3.3.5.

Første ledd bokstav b gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav r. Se de generelle merknadene punkt 3.3.6. Endret ordlyd sammenlignet med ordlyden som ble sendt på høring, skyldes endret oversettelse av direktivet.

Første ledd bokstav c gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav s. Se de generelle merknadene punkt 3.3.6. Endret ordlyd sammenlignet med ordlyden som ble sendt på høring, skyldes endret oversettelse av direktivet.

Første ledd bokstav d gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b, c og d. Se de generelle merknadene punkt 3.3.7.

Første ledd bokstav e gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Se de generelle merknadene punkt 3.3.8.

Første ledd bokstav f gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Se de generelle merknadene punkt 3.3.9 og 5.4.

Første ledd bokstav g gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g. Se de generelle merknadene punk 3.3.10.

Første ledd bokstav h gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Se de generelle merknadene punkt 3.3.11. Det følger av § 25 annet ledd at dersom opplysningene i henhold til § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt, blir ikke forbrukeren ansvarlig for redusert verdi på varene, ved bruk av angreretten.

Første ledd bokstav i gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav i. Se de generelle merknadene punkt 3.3.12. Direktivet pålegger ikke den næringsdrivende å gi opplysninger om at denne bærer returkostnadene, dersom det skulle være tilfelle. Det følger av § 25 annet ledd at dersom opplysningene om at forbrukeren skal betale kostnadene ikke er gitt, blir ikke forbrukeren ansvarlig for returkostnadene, ved bruk av angreretten.

Første ledd bokstav j gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j. Se de generelle merknadene punkt 3.3.13.

Første ledd bokstav k gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k. Se de generelle merknadene punkt 3.3.14.

Første ledd bokstav l gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav m. Se de generelle merknadene punktene 3.3.15 og 3.3.16.

Første ledd bokstav m gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav n. Se de generelle merknadene punkt 3.3.17.

Første ledd bokstav n gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o. Se de generelle merknadene punktene 3.3.18 og 3.3.19.

Første ledd bokstav o gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav q. Se de generelle merknadene punkt 3.3.20.

Første ledd bokstav p gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t. Se de generelle merknadene punkt 3.3.21.

Etter annet ledd anses opplysningene i første ledd bokstav h, i og j gitt, dersom den næringsdrivende har gitt forbrukeren korrekt utfylt angreskjema. Brudd på disse bestemmelsene får særlige virkninger som ikke gjelder ved den næringsdrivendes brudd på øvrige opplysningskrav, bortsett fra bokstav e. Det er dermed ekstra viktig for den næringsdrivende at disse opplysningskravene blir oppfylt. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 4. Bestemmelse om angreskjema i lov 2000 nr. 105 er gitt i § 10 om forskriftshjemmel og forskrift om angreskjema.

Tredje ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7. Se de generelle merknadene punkt 3.3.4.

Fjerde ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 3. Se de generelle merknadene punkt 3.3.22.

Femte ledd viderefører delvis forskriftshjemmelen i lov 2000 nr. 105 § 8 annet ledd. I forskrift kan det blant annet også utdypes hvordan opplysninger skal gis for å tilfredsstille krav til universell utforming.

Til § 9 Virkningen av brudd på visse opplysningskrav

Ved brudd på opplysningskravet etter § 8 første ledd bokstav i, blir virkningen at forbrukeren likevel ikke skal betale returkostnadene for varen ved bruk av angreretten. Dette fremgår også av § 25 annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 6, som gir et fragmentarisk bilde av de økonomiske konsekvensene ved brudd på opplysningskrav. Også brudd på opplysningskravene i artikkel 6 nr. 1 bokstav h og j får økonomiske konsekvenser. Ved brudd på opplysningskravene i § 8 første ledd bokstav j blir konsekvensen at forbrukeren ikke skal betale for den delen av mottatt tjeneste som er levert før angreretten brukes, jf. § 26 annet ledd bokstav a. Det samme gjelder ved brudd på opplysningsplikt om at forbrukeren må betale erstatning for redusert verdi på vare hvis kjøp angres, jf. § 8 første ledd bokstav h. Brudd på denne bestemmelsen får også betydning for angrefristens lengde, jf. § 21 tredje ledd. Se de generelle merknadene punkt 3.4.

Til § 10 Uanmodet telefonsalg

Bestemmelsen viderefører kravet i lov 2000 nr. 105 § 7 annet ledd om at tilbud ved uanmodet oppringning, skal bekreftes. Begrepet «uanmodet telefonsalg» skal forstås på samme måte som i definisjonen av telefonsalg i lov 2000 nr. 105 § 6 første ledd bokstav c, se nærmere omtale i spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Det følger her at dersom kjøperen har oppfordret selgeren til å ringe, foreligger det ikke telefonsalg i lovens forstand. Og videre:

«På den annen side vil ikke et hvilket som helst initiativ fra kjøperens side medføre at salget faller utenfor definisjonen av telefonsalg. Dersom forbrukeren har bedt selgeren om å ringe angående en bestemt vare eller tjeneste, og selgeren benytter sjansen til å markedsføre og selge andre varer eller tjenester, vil markedsføringen og eventuell inngåelse av avtale om slike andre varer eller tjenester regnes som telefonsalg.»

Forbrukerombudet har bedt departementet vurdere om det bør kunne anses å foreligge et telefonsalg i angrerettlovens forstand også der det er forbrukeren som ringer den næringsdrivende. For eksempel dersom forbrukeren ringer sin internettleverandør for å øke hastigheten. Mens forbrukeren først er på tråden, benytter den næringsdrivende anledningen til å markedsføre sine tv-tjenster. Forbrukerombudet er av den oppfatning at reglene om at forbrukeren først blir bundet etter at denne har bekreftet tilbudet fra den næringsdrivende, jf. nedenfor, også bør omfatte denne situasjonen. Selv om forbrukeren har mulighet til å angre på avtalen er det likevel uheldig at det da er forbrukeren som må foreta seg noe aktivt for å komme seg ut av avtalen – en avtale han eller hun kanskje ikke ville inngått dersom den næringsdrivende hadde operert med skriftlig tilbud og aksept.

Etter departementets syn er direktivet ikke til hinder for en slik tolking. Direktivet artikkel 8 nr. 6 gjelder adgang til å stille krav om bekreftelser ved avtaler som inngås per telefon. Departementet legger til grunn at begrepet «uanmodet oppringning» også omfatter de tilfeller der den næringsdrivende gjør et salgsfremstøt per telefon som ikke har direkte sammenheng med forbrukerens oppringning.

Den næringsdrivendes tilbud per telefon til forbrukeren etter uanmodet oppringning må bekreftes skriftlig overfor forbrukeren. Det skriftlige tilbudet skal altså sendes til forbrukeren etter telefonsamtalen. Dette er i overensstemmelse med ordningen etter gjeldende lov, hvor dette ikke fremkommer av lovens ordlyd, men er presisert i de generelle merknadene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 88–89). Formålet bak ordningen – bedre anledning for forbrukeren til å sette seg inn i innholdet for å ta en informert kjøpsbeslutning, unngå press – faller bort dersom næringsdrivende praktiserer bestemmelsen slik at tilbud og aksept sendes/mottas under telefonsamtalen.

Bekreftelsen på tilbudet fra den næringsdrivende skal foreligge skriftlig på et varig medium. Se de generelle merknadene punkt 3.6.3 om definisjon av varig medium.

Tilbudet som den næringsdrivende skal gi forbrukeren per telefon skal inneholde alle opplysningselementene i § 8 første ledd. Det er dette tilbudet som skal bekreftes skriftlig av den næringsdrivende etter telefonsamtalen. Utgangspunktet modifiseres noe av bestemmelsen i § 15 første ledd om informasjonsbegrensninger ved fjernsalgsavtaler, og hvilke krav til opplysninger som gjelder som et minimum. Det følger imidlertid av § 15 annet ledd at den næringsdrivende samlet sett skal gi alle opplysningene som kreves etter § 8 første ledd. De opplysningene som ikke er uttrykkelig opplyst, skal gjøres tilgjengelige på annen måte, for eksempel ved hyperlenke til nettsted hvor opplysningene enkelt kan finnes.

I norsk rett er hovedregelen at det ikke er formkrav til avtaler. Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Loven gjør imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet ved uanmodet telefonsalg. For at avtalen skal være bindende, må den aksepteres skriftlig av forbrukeren. At skriftlig aksept er et gyldighetsvilkår, skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysning om i sin skriftlige bekreftelse. Direktivet artikkel 8 nr. 6 siste punktum lyder i norsk oversettelse: «Medlemsstatene kan også fastsette at slike bekreftelser skal gis på et varig medium». Departementet antar at «slike bekreftelser» også omfatter forbrukerens samtykke. At den næringsdrivende har bevisbyrden for at slik aksept er gitt, følger av kravet om at den næringsdrivende skal kunne dokumentere aksepten.

Annet ledd viderefører unntaket fra kravet om den næringsdrivendes skriftlige bekreftelse ved uanmodet oppringning fra lov 2000 nr. 105 § 7 tredje ledd og unntaket fra kravet om forbrukerens skriftlige aksept for å bli bundet av avtale i lov 2000 nr. 105 § 10 a fjerde ledd. Se også Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) om lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven), spesielle merknader til §§ 7 og § 10 a.

Tredje ledd viderefører forskriftshjemmelen fra § 7 fjerde ledd og § 10 a femte ledd i lov 2000 nr. 105.

Se de generelle merknadene punkt 3.7.7.

Til § 11 Avtalen

Første ledd bestemmer at forhåndsopplysningene etter § 8 første ledd skal anses som del av avtalen og ikke skal endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet. Avtalen skal utformes på norsk, så fremt forhåndsopplysningene er gitt på norsk. Dette er også fastslått i siste punktum. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7 og 7 nr. 1.

Annet ledd åpner for at opplysninger etter § 8 kan gis på annet varig medium enn papir. Dersom avtaler inngås ved bruk av IKT-løsninger rettet mot allmennheten skal løsningene være universelt utformet, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 14 og tilhørende forskrift. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 2.

Se de generelle merknadene punkt 3.3.4 og 3.6.4.

Til § 12 Krav om oppstart av levering før utløpet av angrefristen

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7 nr. 3. Bestemmelsen har parallell i § 18. Se de generelle merknadene punkt 3.6.5.

Til § 13 Tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 kr

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 4 bokstav a og b. Bestemmelsen lemper på lovens krav til opplysninger før avtale inngås. Hovedregelen er likevel skriftlighet også ved inngåelse av slike avtaler. Ved hva som skal forstås med kravet til «uttrykkelig» må ses hen til hva som er praktisk. Det kan ikke ligge krav til skriftlighet i dette. Det må være tilstrekkelig at forbrukeren muntlig ber om tjenesten. Også når det gjelder forbrukerens samtykke til at opplysninger kan gis muntlig, må uttrykkelig innebære tydelig e.l. og ikke krav til skriftlighet. Til forskjell fra § 22 er det ikke et vilkår at det haster å få utført tjenesten. Se de generelle merknadene punkt 3.6.6.

Til § 14 Fjernsalgsavtalen

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 8 nr. 1. Kravet til hvordan opplysninger skal gis, dersom kommunikasjonsmediet er uegnet, er utdypet i direktivets fortale punkt 36. Det fremgår her at

«opplysningskravene bør tilpasses slik at det tas hensyn til visse mediers tekniske begrensninger, for eksempel begrensninger i antallet tegn på visse mobiltelefonskjermer eller tidsbegrensningene for reklameinnslag på fjernsyn. I slike tilfeller bør den næringsdrivende oppfylle et minimum av opplysningskrav og vise forbrukeren til en annen opplysningskilde, for eksempel ved å oppgi et gratis telefonnummer eller en hyperlenke til den næringsdrivendes nettside der relevante opplysninger er direkte og enkelt tilgjengelige.»

Se de generelle merknadene punkt 3.7.2.

Annet punktum gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 5.

Til § 15 Informasjonsbegrensninger

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4. Som følge av begrenset plass eller tid til å gi opplysninger, kan enkelte opplysninger gis ved å oppgi gratis telefonnummer eller en hyperlenke til den næringsdrivendes nettside der relevante opplysninger er direkte og enkelt tilgjengelige, jf. fortalen til direktivet punkt 36. Visse opplysninger skal imidlertid uansett gis før avtale inngås. Opplysningene er oppregnet i bestemmelsen. Bestemmelsen kan sees i sammenheng med § 16. I bestemmelsen fremkommer det at opplysninger om de viktigste egenskapene til varene eller tjenestene, den samlede prisen, avtalens varighet eller vilkårene for å gå fra avtalen, skal gis umiddelbart før man trykker på en bestill knapp, ved elektronisk avtalemedium. Foruten disse opplysningene, skal det alltid gis opplysninger om identiteten til den næringsdrivende og angrerett. Alle øvrige opplysninger i § 8 første ledd kan gis på egnet måte. Se de generelle merknadene punkt 3.7.5.

Til § 16 Fjernsalgsavtale inngått ved bruk av elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 2.

Første ledd presiserer at visse opplysninger skal tydeliggjøres før avtale inngås.

Annet ledd stiller ekstra krav til den næringsdrivende. Det skal gjøres helt klart for forbrukeren at bestillingen ved å aktivere en knapp e.l. medfører plikt til å betale. Forbrukeren skal gjøres kjent med forpliktelsene ved bestillingen «på en lett leselig måte». Den næringsdrivende har en viss plikt til å tilrettelegge informasjonen for forbrukere med særskilte behov. Dette følger av nasjonal diskrimineringslovgivning, herunder blant annet forskrift om universell utforming av IKT-løsninger, og fortalen til direktivet punkt 34. Dersom salg foregår gjennom en nettløsning rettet mot allmennheten vil forskrift om universell utforming stille krav til virksomheten nettopp på slike vilkår som oppstilles i første og annet ledd.

Det følger av tredje ledd at kravet i annet ledd er et gyldighetsvilkår. Forbrukeren blir ikke bundet av avtalen eller bestillingen dersom den næringsdrivende ikke har fulgt kravet til merking av bestillingsfunksjonen. Se de generelle merknadene punkt 3.7.3.

Til § 17 Leveringsbegrensninger og betalingsmidler

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 3. Se de generelle merknadene punkt 3.7.4.

Til § 18 Bekreftelse på inngått avtale

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 7. Se de generelle merknadene punkt 3.7.8.

Til § 19 Krav om oppstart av levering før utløpet av angrefristen

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 8. I motsetning til artikkel 7 nr. 3, stilles det ikke krav om at anmodningen skal fremsettes på et varig medium. Se de generelle merknadene punkt 3.7.9.

Til § 20 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 11. Utforming av et standard angreskjema er inntatt som vedlegg til direktivet. Forbrukeren kan enkelt utøve angreretten ved å fylle ut skjemaet og sende til den næringsdrivende. Det er likevel ikke formkrav til meldingen om bruk av angreretten. Skjemaet vil også være til hjelp for den næringsdrivende til å oppfylle sin plikt etter loven.

Til § 21 Angrefristen

Første ledd må sees i sammenheng med reglene om fristberegning i § 6. Selv om det i § 20 står at fristen skal regnes «fra» avtale om tjeneste ble inngått, eller forbrukeren får varen i fysisk besittelse, følger det av § 6 at angrefristen først løper fra dagen etter. Hentes varene på posthuset mandag 14. april, løper angrefristen fra og med 15. april. Siste dag angreretten kan brukes blir 28. april.

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 9. Fristene i første ledd forutsetter at den næringsdrivende har gitt forbrukeren opplysninger om angreretten. Ved varer som leveres ved flere forsendelser, regnes angrefristen fra forbrukeren har fått siste varen eller delen i sin fysiske besittelse. Forskjellen mellom første ledd bokstav a og b er at varene som består av flere partier eller deler (bokstav b) kan være bestilt i flere etapper, uten at dette influerer på angrefristens utgangspunkt for den enkelte del. Fristen vil regnes fra hele partiet er mottatt. Etter bokstav a er det derimot et vilkår at varene som leveres til forskjellig tid er bestilt samlet for at det skal være samme angrefrist for alle varene, uansett leveringstidspunkt.

Bokstav c omhandler utgangspunktet for angrefristen for varer som leveres regelmessig. Bestemmelsen avviker fra direktivets artikkel 9 nr. 2 bokstav b alternativ iii). Til forskjell fra direktivet er bestemmelsen ikke begrenset til varer som leveres regelmessig over et bestemt tidsrom. Direktivet regulerer ikke hva som er utgangspunktet for angrefristen, i tilfeller stoppdato for den regelmessige leveringen (abonnementet) ikke er fastsatt. I praksis løper ofte abonnementsavtaler til de blir sagt opp. Reelle hensyn tilsier at utgangspunktet for angrefristen for den enkelte leveranse er den samme uansett om sluttdato er fastsatt eller ikke; dvs. fra første vare er mottatt. Det følger av direktivets fortale punkt 13 siste setning, at medlemsstatene kan beholde eller innføre nasjonale bestemmelser om spørsmål som ikke er særskilt behandlet i direktivet. Angreretten for selve abonnementet, avtalen om regelmessig ytelse, reguleres av første ledd første alternativ; den dag avtalen om tjeneste ble inngått.

Tredje ledd – dersom den næringsdrivende ikke gir opplysninger om angrerett, legges det 12 måneder til angrefristen. Dersom den næringsdrivende før det er gått 12 måneder gir opplysningene, utløper angrefristen etter 14 dager fra opplysningene ble gitt, jf. fjerde ledd. Maksimal angrefrist kan bli 12 måneder og 14 dager. Tredje ledd og fjerde ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 10.

Se de generelle merknadene punkt 3.9 og 3.10.

Til § 22 Unntak fra angreretten

Se generelle merknader punkt 3.11.

Bokstav a gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav f.Se de generelle merknadene punkt 3.11.7

Bokstav b gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav d.Se de generelle merknadene punkt 3.11.5.

Bokstav c gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav a. Se de generelle merknadene punkt 3.11.2.

Bokstav d gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav b.Se de generelle merknadene punkt 3.11.3.

Bokstav e gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav c.Se de generelle merknadene punkt 3.11.4.

Bokstav f – se de generelle merknadene punkt 3.11.6.

Bokstav g gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav e.Se de generelle merknadene punkt 3.11.6.

Bokstav h gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav g.Se de generelle merknadene punkt 3.11.8.

Bokstav i gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav h. Se generelle merknader punkt 3.11.9, 3.2.7 og 3.6.6. Adgangen til å gjøre unntak gjelder kun dersom reparasjonen eller vedlikeholdet haster. Til forskjell fra § 13 er det ikke noen beløpsgrense for at unntaksbestemmelsen skal komme til anvendelse.

Bokstav j gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav i. Se de generelle merknadene punkt 3.11.10.

Bokstav k gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav j. Se de generelle merknadene punkt 3.11.11.

Bokstav l gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav k. Se de generelle merknadene punkt 3.11.12.

Bokstav m gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav l. Et spørsmål er her hvilke tjenester som kan knyttes til fritidsaktiviteter. For eksempel hvilke undervisningsaktiviteter som skal anses som fritidsaktiviteter, må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. I utgangspunktet bør all aktivitet tilknyttet opplæringsloven og privatskoleloven anses som undervisningsaktiviteter hvor det er angrerett. Det vil også være naturlig at andre undervisningsliknende tjenester der det gis opplæring i eller som er basert på deler av læreplanverket, regnes som undervisningstjenester som ikke er fritidsaktiviteter. Se de generelle merknadene punkt 3.11.14 som utdyper spørsmålet om fritidsaktiviteter ytterligere. Europakommisjonen har opplyst at den vil komme med retningslinjer for tolking av direktivet i 2014. Ved den nærmere avgrensning av spørsmålet må det sees hen til disse retningslinjene i den utstrekning de klargjør dette.

Bokstav n gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav m. Se de generelle merknadene punkt 3.11.15 som utdyper spørsmålet om fritidsaktiviteter ytterligere.

Europakommisjonen har opplyst at den vil komme med retningslinjer av direktivet i 2014. Ved den nærmere avgrensning av spørsmålet må det sees hen til disse retningslinjene i den utstrekning de klargjør dette.

Til § 23 Virkningene av at angreretten brukes

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 12 a og b. Se de generelle merknadene punkt 3.12.

Til § 24 Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

Første ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nr. 1 første pkt. og artikkel 13 nr. 2.

Annet ledd gjennomfører de øvrige bestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nr. 1 første ledd og annet ledd.

Den næringsdrivendes adgang til å holde tilbakebetalingen igjen etter tredje ledd, gjelder inntil den returnerte varen er mottatt, eller dokumentasjon på at varene er sendt tilbake er mottatt. Det er tidspunktet som inntreffer først som er avgjørende. Det betyr at den næringsdrivende ikke kan vente på både dokumentasjon og vare før vedkommende betaler tilbake kjøpesummen. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nr. 3. Som næringsdrivende regnes også person som den næringsdrivende har gitt fullmakt til å motta varene.

Bestemmelsen i fjerde ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 14 nr. 1 tredje ledd.

Femte ledd er en videreføring av lov 2000 nr. 105 §§ 14 og 15 begges siste ledd. Bestemmelsen påvirker ikke forbrukerens rett til å kreve kjøpesummen tilbake. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000).

Se de generelle merknadene punkt 3.14.

Til § 25 Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes – varer

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 14 nr. 1 og 2. Til forskjell fra gjeldende rett, kan ikke forbrukeren utøve angreretten ved å unnlate å motta eller innløse en vare. Det er forbrukeren som skal betale returkostnadene og ordne med returen, også dersom varen er kjøpt utenom fast forretningslokale, eller ved salg per telefon.

Forbrukeren skal ikke betale for retur av vare, dersom den næringsdrivende ikke har opplyst om dette. Dette følger også av § 9.

Se de generelle merknadene punkt 3.14.1 og 3.15.

Til § 26 Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes – tjenester

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 14 nr. 4.

Første ledd – det forholdsmessige beløpet som forbrukeren skal betale, beregnes på grunnlag av den samlede prisen for full oppfyllelse av avtalen.

Annet ledd regulerer når forbrukerens betalingsplikt faller bort.

Se de generelle merknadene punkt 3.15.

Til § 27 Virkninger for tilknyttede avtaler av at angreretten brukes

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 15. At forbrukeren ikke skal pådra seg kostnader ved opphevelse av tilknyttede avtaler gjelder uansett om den tilknyttede avtalen er inngått med den næringsdrivende eller med tredjemann. Forutsetningen er at avtalen med tredjemann er inngått på grunnlag av avtale mellom tredjemann og den næringsdrivende. Henvisningen til §§ 24 til 26 innebærer at forbrukeren skal dekke kostnadene fastsatt i disse bestemmelsene ved opphevelse/bortfall av en tilknyttet avtale.

Se de generelle merknadene punkt 3.13.

Til § 28 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse ved fjernsalg av finansielle tjenester

Bestemmelsen viderefører § 7 a i lov 2000 nr. 105. Ingen realitetsendring er tilsiktet. Ordet «tjenesteyter» er erstattet med «næringsdrivende» ettersom det er denne benevnelsen som anvendes i § 1 første ledd. Ordene «før forbrukeren blir bundet av en fjernsalgsavtale» er erstattet av «før det blir inngått fjernsalgsavtale» for å synliggjøre at det gjelder tidspunkt for når opplysningene skal gis og ikke et vilkår for bindende avtale. Se tilsvarende i § 8 første ledd. Se generelle merknader punkt 3.16 og spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 29 Forskrift

Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen i lov 2000 nr. 105 § 8 hva gjelder finansielle tjenester. Opplysningskravene for slike tjenester er ikke totalharmonisert, til forskjell fra kravene i lovens kapittel 2 til 6.

Til § 30 Opplysninger og avtalevilkår på varig medium ved fjernsalg av finansielle tjenester

Bestemmelsen viderefører § 9 a i lov 2000 nr. 105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 31 Rett for forbrukeren til ved fjernsalg av finansielle tjenester å få avtalevilkår på papir og til å bytte fjernkommunikasjonsmetode

Bestemmelsen viderefører § 9 b i lov 2000 nr. 105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 32 Opplysninger på varig medium ved salg av finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 9 c i lov 2000 nr. 105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 33 Forskrift

Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen § 10 i lov 2000 nr. 105 hva gjelder finansielle tjenester.

Til § 34 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 a i lov 2000 nr. 105. Ingen realitetsendring er tilsiktet. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) Henvisningen i § 22a tredje ledd til bestemmelse om fristberegning i gjeldende lov § 13 er ikke videreført. Dette skyldes at det er en egen bestemmelse om fristberegning i ny lov om angrerett § 6.

Til § 35 Unntak fra angreretten ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 b i lov 2000 nr. 105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 36 Gjennomføring av angreretten ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 c i lov 2000 nr. 105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 37 Oppheving av visse tilknyttede avtaler ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 d i lov 2000 nr. 105. Se generelle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) punkt 3.3.3.3.

Til § 38 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved salg utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 22 e i lov 2000 nr. 105.

Til § 39 Gjennomføring av angreretten ved salg utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 22 f i lov 2000 nr. 105 om gjennomføring av angreretten ved ved avtaler om finansielle tjenester. Bestemmelsene om fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted berøres ikke av forbrukerrettighetsdirektivet, og siktemålet har vært at disse bestemmelsene skulle videreføres i ny lov om angrerett. Lov 2000 nr. 105 § 22 f viser til bestemmelsene i §§ 14 og 15. Innholdet i bestemmelsene er videreført i angrerettloven §§ 24 og 25. Fordi innholdet avviker fra §§ 14 og 15 med hensyn til hvem som skal betale returkostnader for varer, hvem som skal yte først, og når forbrukeren skal tilbakeføre varen mv., kan det ikke henvises til disse bestemmelsene fra § 39. Bestemmelsene knyttet til retur av varer som forbrukeren har mottatt i forbindelse med finansiell tjenesteavtale er derfor tatt inn i § 39.

Se de generelle merknadene punkt 3.16.

Til § 40 Angrerett ved kredittavtaler

Bestemmelsen viderefører § 22 g i lov 2000 nr. 105.

Til § 41 Tilsyn

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 23.

Første ledd angir at Forbrukerombudet skal føre tilsyn med lovens bestemmelser.

Annet ledd presiserer at nærmere bestemte bestemmelser i mfl. gjelder ved Forbrukerombudets og Markedsrådets saksbehandling. Etter mfl. § 33 har «enhver» plikt til å gi de opplysninger som Forbrukerombudet og Markedsrådet krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Mfl. § 34 annet ledd første punktum slår fast at Forbrukerombudet skal føre tilsyn ut fra hensynet til forbrukerne. Med hensynet til forbrukerne menes de kollektive forbrukerinteressene, dvs. hensynet til forbrukerfellesskapet som sådan, jf. de spesielle merknadene til § 34 i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008). Mfl. § 35 stiller krav til Forbrukerombudets saksbehandling. Den såkalte forhandlingsmodellen går ut på at Forbrukerombudet først skal forsøke å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om at en ulovlig praksis skal opphøre. § 35 regulerer også når saker kan forelegges Markedsrådet. Etter mfl. § 37 første og annet ledd har Forbrukerombudet adgang til å fatte vedtak i hastesaker og i tilfeller der den aktuelle handlingen som Forbrukerombudet vil gripe inn mot tilsvarer handlinger som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot. Mfl. § 37 tredje ledd bestemmer at Forbrukerombudet skal underrette Markedsrådet om vedtaket. Det fremgår også i tredje ledd at den som vedtaket retter seg mot kan påklage vedtaket til Markedsrådet. Mfl. § 38 angir hvilke saker Markedsrådet behandler.

Tredje ledd første punktum bestemmer på tilsvarende måte som mfl. § 36 første ledd første punktum at det ved brudd på enkelte bestemmelser i loven ikke er nødvendig å søke og oppnå frivillig ordning etter mfl. § 35 annet ledd.

Tredje ledd annet punktum tilsvarer mfl. § 36 første ledd annet punktum med noen tekniske tilpasninger.

Se de generelle merknadene i punkt 3.17.

Til § 42 Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 24.

Vedtaksmulighetene i § 42 skal gi de samme vedtaksmulighetene som i markedsføringsloven, se markedsføringsloven §§ 39 til 43. Forskjellene ligger i noen nødvendige tekniske tilpasninger. Realitetsforskjell fra vedtakssystemet i markedsføringsloven er ikke tilsiktet.

Første til tredje ledd er utarbeidet med markedsføringsloven (mfl.) §§ 39 til 41 som modell. Det vises til de spesielle merknadene til bestemmelsene i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008). Når det gjelder regelen i mfl. § 39 annet ledd, om at Markedsrådets vedtak ikke kan påklages, vil departementet presisere at Markedsrådet har adgang til å omgjøre egne vedtak etter reglene i forvaltningsloven § 35, jf. forskrift om Forbrukerombudets og Markedsrådets saksbehandling 5. juni 2009 nr. 588 § 12 annet ledd. Denne omgjøringsadgangen ble benyttet i Markedsrådets vedtak MR-2012-1245-2, hvor Markedsrådet gjorde en fornyet behandling etter å ha mottatt en anmodning om omgjøring.

Fjerde ledd er utarbeidet med mfl. § 42 som modell. Det vises til de spesielle merknadene til mfl. § 42 i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 19.

Femte ledd er utarbeidet med mfl. § 43 som modell. Bakgrunnen for og forståelsen av mfl. § 43 er nærmere behandlet i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.6 til 15.9.9 og punkt 19. Femte ledd gir håndhevingsmyndighetene anledning til å sanksjonere overtredelser. I motsetning til forbudsvedtak med tvangsmulkt, som er rettet mot eventuelle fremtidige overtredelser, er vedtak om overtredelsesgebyr tilbakeskuende. Overtredelsesgebyr er, i motsetning til tvangsmulkt, å anse som en administrativ sanksjon etter Sanksjonslovutvalgets terminologi i NOU 2003:15 punkt 9.1. For en nærmere redegjørelse av forholdet mellom overtredelsesgebyr og tvangsmulkt vises det til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.9, hvor dette er behandlet i forbindelse med de tilsvarende bestemmelsene i mfl.

Innholdet i vesentlighets- og gjentakelseskravet er ment å være det samme som i mfl. § 43. Det vises til de spesielle merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 19.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt 3.17.

7.2 Til endringene i avtaleloven

Til § 38 a

Bestemmelsen fastlegger i første ledd virkeområdet for det foreslåtte nye kapittel 4 i avtaleloven. Virkeområdet for ny § 38 b om prekontraktuelle informasjonskrav for forbrukerkontrakter er ytterligere avgrenset ved § 38 b annet ledd.

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og nr. 3, jf. artikkel 5 nr. 2. Det vises til punkt 4.2.2 i proposisjonen her.

Første ledd annet punktum fastslår reglenes ufravikelige karakter til vern av forbrukeren i samsvar med direktivets artikkel 25.

Annet ledd definerer begrepene «forbruker» og «næringsdrivende». Definisjonene har betydning for rekkevidden av virkeområdet som fastsatt i første ledd. Bestemmelsen bygger på forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1 og nr. 2.

Til § 38 b

Bestemmelsen fastsetter i første ledd prekontraktuelle opplysningskrav for forbrukeravtaler. Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet alle avtaler inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende, med mindre unntak følger av paragrafens annet ledd. Bestemmelsen omfatter også avtaler om levering av gass, vann og elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i et begrenset volum fra offentlig leverandør, i den utstrekning disse varene blir levert på et avtalefestet grunnlag, jf. direktivet artikkel 3 nr. 1 og artikkel 5 nr. 2 – uten at departementet har funnet det nødvendig å presisere dette i lovteksten. Etter ordlyden retter plikten seg til den næringsdrivende, men denne kan selvsagt la sin kontraktsmedhjelper oppfylle plikten på sine vegne i samsvar alminnelige regler om representasjon og fullmakt.

De prekontraktuelle opplysningskravene supplerer opplysningskrav som følger av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, eksempelvis prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold, og krav til opplysninger etter annet regelverk. Motstrid mellom de prekontraktuelle opplysningskravene i avtaleloven § 38 b og opplysningskrav etter annet regelverk må løses i samsvar med alminnelige tolkningsprinsipper. Opplysningskrav i spesiallovgivningen vil ha forrang ved motstrid med reglene i avtaleloven § 38 b i henhold til prinsippet om lex-specialis, når ikke annet er særskilt bestemt, jf. her også artikkel 3 nr. 2 om forhold til annet EØS-regelverk.

Opplysningene skal gis «før» den næringsdrivende inngår avtale med forbrukeren. Denne passusen er ment å angi tidspunktet for når opplysningene skal gis. Ordlyden er noe annerledes formulert enn direktivet artikkel 5 nr. 1 som angir tidspunktet til «før forbrukeren er bundet». Direktivet berører ikke alminnelige avtalerettslige regler om binding, jf. artikkel 3 nr. 5. Kravet om at opplysningen skal gis «før avtale blir inngått» er ikke ment å ha innvirkning på hvorvidt forbrukeren rent faktisk blir avtalerettslig bundet. Hvorvidt bindende avtale er kommet i stand, må bero på en vurdering av alminnelige avtalestiftende momenter.

Opplysningene må gis forbrukeren på en slik måte at denne blir i stand til å foreta en informert beslutning om å inngå en avtale. Dette gjelder så vel tidsmessig som ved utformingen av selve opplysningene. Kravet etter første ledd er at opplysningene skal gis på «en klar og forståelig måte». Det er ingen spesielle formkrav, som for eksempel krav om at opplysningene skal være skriftlige. Den næringsdrivende har imidlertid en viss plikt til å tilrettelegge informasjonen for forbrukere med særskilte behov. Dette følger av nasjonal diskrimineringslovgivning og fortalen til direktivet punkt 34. Det er ikke et krav at opplysningene skal utleveres til forbrukeren. Det vil med andre ord si at flere av opplysningskravene må kunne oppfylles fra den næringsdrivendes side ved et oppslag i sitt forretningslokale. For å ivareta formålet med reglene i direktivet må forbrukeren gis anledning til å notere ned opplysninger gitt ved oppslag. Det vises for øvrig til proposisjonen punkt 4.5.4.

Et vesentlig unntak fra plikten til å gi opplysninger fremkommer innledningsvis i § 38 b første ledd første punktum. Plikten gjelder ikke når informasjonen allerede fremkommer av sammenhengen. Den næringsdrivende må i en viss utstrekning kunne legge til grunn at de viktigste egenskapene til allment utbredte og generiske produkter er allment kjent. Det tilsvarende må gjelde for tjenester. Eksempelvis må den næringsdrivende blomsterselgeren kunne legge til grunn at det er allment kjent at snittblomster har begrenset holdbarhet og konsertarrangøren må kunne legge til grunn at det er allment kjent at det må påberegnes noe støy og trengsel på en rock-konsert.

De konkrete opplysningskravene fremkommer av første ledd nr. 1 til 7 og tilsvarer opplysningskravene i direktivet artikkel 5 nr. 1 bokstav a til h, med unntak av nr. 2 som i tillegg til de opplysninger som fremkommer av direktivet artikkel 5 nr. 1 bokstav b, krever at den næringsdrivende skal opplyse om eventuell e-postadresse, telefaksnummer samt identitet og geografisk adresse til næringsdrivende det opptres på vegne av, og nr. 3 som innholdsmessig svarer til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Det vises til proposisjonen punkt 4.5.5.

Annet ledd viser hvilke avtaletyper som er unntatt fra den allmenne prekontraktuelle informasjonsforpliktelsen etter første ledd. Annet ledd nr. 1 svarer til unntaket etter direktivet artikkel 5 nr. 3, mens nr. 2 svarer til unntaket etter direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav d. Nr. 3, 4, 5 og 6 svarer henholdsvis til unntakene etter direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g, h, f og k. Nr. 7 og 8 svarer til unntakene etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m og j.

Tredje ledd avgrenser bestemmelsens virkeområde mot den nye angrerettloven foreslått i proposisjonen her.

Unntakene i annet og tredje ledd er uttømmende angitt.

7.3 Til endringene i finansavtaleloven

Til endringene i § 39 b første ledd:

Det foreslås tilføyd et nytt tredje punktum i bestemmelsen om begrensning av betalingsmottakerens adgang til å kreve gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument. Nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum. Tilføyelsen er nødvendig til gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 19. Forbudet mot å kreve gebyr for et bestemt betalingsinstrument omfatter også de tilfeller der betalingsmottakeren gir rabatt som i realiteten har samme virkning som et gebyr. Betalingsmottakerens faktiske kostnader som veltes over på forbrukeren, må ikke være høyere enn brukerstedsgebyret (MSC) som betalingsmottakeren betaler for en gitt transaksjon og eventuelle transaksjonskostnader som betalingsmottakeren betaler til en innløser eller mellommann. Det vises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.3.

7.4 Til endringene i forbrukerkjøpsloven

Til endringene i § 6:

Det foreslås en endring i § 6 første ledd om leveringstiden. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 18 nr. 1. Endringen medfører en viss skjerping av leveringstidspunktet for selger når ikke annet er avtalt. Gjennomføringen av direktivbestemmelsen medfører også en rettsteknisk forenkling idet selgeren, når ikke annet er avtalt, skal levere uten unødig opphold og senest innen 30 dager. Det vises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.2.2.

Til § 14 nytt fjerde ledd:

Forslaget føyer til et nytt fjerde ledd i bestemmelsen. Den nye regelen oppstiller en særlig regulering av risikoens overgang ved sendekjøp. Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd. Bestemmelsen er nødvendig til gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 20. Det vises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.2.3.

Til § 23:

Bestemmelsen, som regulerer heving ved forsinket levering fra selgerens side, foreslås endret i tråd med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 18 nr. 2. Endringen medfører at det tradisjonelle og skjønnsmessige kriteriet om at forsinkelsen må være «vesentlig» for at forbrukeren skal kunne heve, utgår. Endringen antas å ville medføre en rettsteknisk forenkling. Det vises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.2.2.

7.5 Til endringene i markedsføringsloven

Til § 11 nytt tredje ledd

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 21. Bestemmelsen slår fast at næringsdrivende ikke kan ta betalt utover grunntakst for oppringninger fra forbrukere som kontakter den næringsdrivende i forbindelse med en inngått avtale. Det sentrale ved bestemmelsen er at hele telefonavgiften skal gå til ekomtilbyder og ikke til den næringsdrivende avtaleparten. Ekomtilbyder fastsetter sine takster på kommersielt grunnlag og prisene varierer fra selskap til selskap. Bestemmelsen tar sikte på å forhindre at næringsdrivende krever betalt for telefonsamtaler i etterkant av en inngått avtale, i tillegg til prisen som er avtalt for varen eller tjenesten.

Begrepet «grunntakst» er ment å tilsvare begrepet som er brukt i direktivet artikkel 21 (på engelsk: «basic rate»). Direktivet definerer ikke begrepet, som heller ikke er omtalt i direktivets fortale. Det er også lite tolkningsveiledning å hente i øvrige EU-relevante rettskilder. Av hensyn til direktivets målsetning om like regler over landegrensene er begrepet foreløpig ikke definert nærmere i norsk rett. Europakommisjonen vil komme med retningslinjer for anvendelse av direktivet før dette trer i kraft 13. juni 2014. Ved den nærmere avgrensingen av begrepet må man se hen til disse retningslinjene i den utstrekning de klargjør dette. Annet ledd i direktivet fastslår at bestemmelsen ikke berører retten for telekommunikasjonsoperatører til å ta betalt for slike samtaler. Det vil si at ekomtilbydere som blir oppringt i tilknytning til en inngått avtale kan kreve seg betalt for telefontjenesten etter grunntaksten. Bestemmelsen er ikke lovfestet, men anses å følge av § 11 tredje ledd.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt 5.4.

Til § 11 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen oppstiller en særregel for avtaleinngåelsen hva gjelder tilleggsbetaling utover vederlaget for den næringsdrivendes hovedytelse. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 22. Bestemmelsen er ikke ment å gjøre endringer i retten til å kreve betaling etter andre rettsregler, som eksempelvis håndverkertjenesteloven § 9 jf. § 33 eller den sedvanerettslige regelen om negotiorum gestio.

I og med at bestemmelsen er foreslått plassert i markedsføringsloven, vil regelen også være gjenstand for offentligrettslig håndheving med de muligheter for å gripe inn med sanksjoner som følger av markedsføringsloven, i tillegg til at bestemmelsen kan påberopes av en forbruker i sivilrettslige tvister med en næringsdrivende. Det vises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.1.

Til endret § 16

Direktivet artikkel 8 nr. 5 inneholder blant annet et krav om at identiteten til den som en telefonsalgshenvendelse skjer på vegne av skal oppgis der det er relevant. Endringen i § 16 annet ledd skal sikre at dette kravet i direktivet er korrekt gjennomført. Bestemmelsen innebærer at forbrukeren skal få opplyst hvem telefonmarkedsføring skjer på vegne av, i de tilfellene slik markedsføring er satt bort, for eksempel til et kundesenter.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt 3.7.6.

Til endret § 34 første ledd

Endringen fra «skjedd gjentatt» til «skjedd gjentatte ganger» skyldes en språklig «inkurie».

7.6 Til endringene i forbrukertvistloven

Endringen i § 1 første ledd bokstav b består i å endre punktum til komma. Endringen i første ledd bokstav c skyldes endret tittel på angrerettloven.