3 Ny lov om opplysningsplikt og angrerett

3.1 Innledning

Forbrukerrettighetsdirektivet nødvendiggjør omfattende strukturelle endringer i gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Derfor foreslås en ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Det foreslås at også ny lov får kortformen «angrerettloven», da denne er godt innarbeidet, selv om en vesentlig del av loven også gjelder den næringsdrivendes opplysningsplikt. Med angrerett forstås adgang til å gå fra en avtale uten å oppgi noen grunn.

Hovedendringene i ny lov sammenlignet med gjeldende lov er:

• felles regler for varer og tjenester

• utvidet adgang til å angre kjøp av vare, selv om den har fått redusert verdi

• utvidet plikt for forbrukeren til å betale for retur av vare

• forbrukeren skal som hovedregel returnere mottatt ytelse før vederlaget betalt til den næringsdrivende er mottatt i retur

• brudd på visse opplysningskrav får økonomiske konsekvenser for den næringsdrivende

• reglene om opplysningsplikt og angrerett gjelder også når forbrukeren tilkaller den næringsdrivende, med mindre samlet vederlag ikke overstiger 1500 kr

• fjernsalg per telefon likebehandles med annet fjernsalg

• bestemmelser om håndheving og sanksjoner inntas i loven

• økte krav til opplysninger fra den næringsdrivende før avtale inngås

• særbestemmelsene som gjennomfører fjernsalgsdirektivet om finansielle tjenester samles i én del av loven.

Forarbeidene til gjeldende angrerettlov, først og fremst Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), vil fortsatt kunne gi veiledning og illustrasjon til tolkning av regler som videreføres med lovforslaget i proposisjonen her.

Regler om finansielle tjenester i angrerettloven er en gjennomføring av EØS-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF). Gjennomføringen av disse reglene er omtalt i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005). Bestemmelsene som da ble innført i angrerettloven foreslås videreført i ny lov om angrerett, se punkt 3.16 og forslaget kapittel 7 og 8.

3.2 Virkeområde

3.2.1 Innledning

Gjeldende angrerettlov gjelder ved salg av varer og tjenester til forbrukere, når selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, jf. angrerettloven § 1. Avtaler knyttet til fast eiendom omfattes i utgangspunktet ikke av loven, se nærmere punkt 3.2.5. Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen, med mindre annet er bestemt i forskrift. Lovens bestemmelser om opplysningsplikt og plikt til å gi opplysninger på varig medium gjelder også den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en næringsdrivende selger eller tjenesteyter, jf. § 1 annet ledd.

En rekke unntak fra lovens virkeområde er nedfelt i § 2. Unntakene medfører at verken reglene om forhåndsinformasjon, skriftlig bekreftelse eller angrerett kommer til anvendelse. Unntakene innebærer også at lovens regler i kapittel 6 om gjennomføring av avtalen ikke får anvendelse.

Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse på alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker. Unntak fra virkeområdet er inntatt i artikkel 3 nr. 3. Det står i direktivets fortale punkt 13 at medlemsstatene er berettiget til å anvende bestemmelsene i direktivet på områder som ikke omfattes av direktivets virkeområde, i samsvar med unionsretten. Derfor er det opp til statene om de helt eller delvis vil gjennomføre direktivets unntak fra virkeområde i sin nasjonale rett.

I det følgende omhandles spørsmål om unntakene i direktivet skal gjennomføres i ny lov om angrerett. Når det gjelder ny lovs stedlige virkeområde, legger departementet til grunn at gjeldende bestemmelse videreføres, se forslag til ny lov om angrerett § 1 tredje ledd.

3.2.2 Salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler

Angrerettloven unntar salg av varer og tjenester fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler fra alle lovens bestemmelser, jf. § 2 bokstav a. Kjøp av finansielle tjenester er ikke omfattet av unntaket, fordi direktiv 2002/65/EU om fjernsalg av finansielle tjenester ikke gjør unntak for slike salgsformer. Direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav l unntar avtaler som inngås ved bruk av salgsautomater eller automatiserte forretningslokaler fra sitt virkeområde. Eksempel på varer som selges på denne måten er sjokolade, brus eller bensin fra helautomatisk bensinstasjon. Eksempler på tjenester er avtaler om automatisk bilvask, parkering og bruk av oppbevaringsbokser.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler. Forslaget ble begrunnet med at markedsføringslovens mer generelle regler er tilstrekkelig til å ivareta forbrukerhensynene. Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter til forslaget som opprettholdes. For avtaler om salg fra salgsautomat og automatiserte forretningslokaler, vil imidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38b gjelde.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav a.

3.2.3 Småkjøp – maksimum 50 Euro

Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fra lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er under kr 300.

Etter direktivet artikkel 3 nr. 4 kan medlemsstatene velge å unnta avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, der beløpet forbrukeren skal betale ikke overstiger 50 Euro. Verdien i nasjonal rett kan settes lavere. I henhold til direktivets fortale punkt 28 bør to eller flere avtaler med beslektet innhold som inngås samtidig av forbrukeren, vurderes samlet når det gjelder terskelverdien. Se punkt 3.6.2 om definisjonen av faste forretningslokaler.

I Danmark har man foreslått å anvende direktivets unntak for småkjøp, og sette beløpsgrensen nærmest mulig 50 Euro, dvs. til DKK 350. Også i Sverige vil man gjøre bruk av unntaksbestemmelsen, og beløpet er satt til SEK 400. I Finland vil gjeldende unntaksbestemmelse for småkjøp videreføres ved gjennomføring av direktivet. Beløpet er satt til 30 Euro.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre unntaket for småkjøp utenom faste forretningslokaler. Gjeldende beløpsgrense ble foreslått beholdt, med en liten justering; unntaket ble foreslått å gjelde avtaler som ikke overstiger kr 300, i motsetning til etter gjeldende rett, hvor unntaket omfatter avtaler under kr 300. Bestemmelsen har i praksis betydning typisk ved gatesalg, der en stor del av omsetningen gjelder mindre beløp, som for eksempel kjøp av en kurv jordbær på torget, portrettegning osv. Unntaket gjelder ikke småkjøp inngått ved fjernsalg.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes. Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav g.

3.2.4 Auksjonssalg

Angrerettloven § 2 bokstav c gjør unntak fra lovens virkeområde for auksjonssalg av varer og andre tjenester enn finansielle tjenester. Loven gjelder likevel når det er lagt opp til at budgivningen utelukkende skal skje ved fjernkommunikasjon, og gjelder annet enn brukte varer og særskilt tilvirkede gjenstander. Loven gjelder uansett når auksjonssalg skjer som ledd i en salgsutflukt arrangert av selgeren eller tjenesteyteren.

I motsetning til angrerettloven unntar ikke direktivet auksjonssalg fra sitt virkeområde. Som følge av dette er bestemmelsen som unntar visse auksjoner fra lovens virkeområde ikke foreslått videreført i ny lov om angrerett. Direktivet inneholder likevel visse særregler for offentlige auksjoner. Se nærmere punktene 3.3.22 og 3.11.12.

3.2.5 Fast eiendom

Angrerettloven § 2 bokstav d gjør unntak fra lovens virkeområde for avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom eller avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom. Slike avtaler reguleres i avhendingsloven og boligoppføringsloven. Som salg av fast eiendom regnes også salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett eller borett i bolig. Loven gjør imidlertid ikke unntak for utleie av fast eiendom, heller ikke utleie for boligformål.

Direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav e unntar forbrukeravtaler om stiftelse, erverv og overføring av fast eiendom og rettigheter i fast eiendom fra sitt virkeområde. I bokstav f unntas avtaler om oppføring av nye bygninger, vesentlig ombygging av eksisterende bygninger og avtale om leie for boligformål. I henhold til fortalen punkt 26 skyldes dette både at disse forholdene er regulert ved særkrav i nasjonal lovgivning, samt at bestemmelsene i direktivet ikke er egnet for disse kontraktene. Dette gjelder likevel ikke tjenesteavtaler, jf. fortalen;

«[…]særlig avtaler knyttet til oppføring av tilbygg til bygninger (for eksempel en garasje eller en veranda), og avtaler knyttet til reparasjon og renovering av bygninger, bortsett fra en vesentlig ombygging, bør omfattes av dette direktivs virkeområde i likhet med avtaler knyttet til en eiendomsmeklers tjenester og avtaler knyttet til leie av eiendommer for andre formål enn boligformål.»

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre gjeldende rett og ikke gjøre bruk av direktivets adgang til å gjøre unntak for utleie av bolig.

Forbrukerombudet slutter seg til departementets forslag. Øvrige høringsinstanser har ikke kommentert forslaget som opprettholdes. Forslaget innebærer at all utleie av fast eiendom omfattes av angrerettloven.Se forslag til § 2 bokstav b.

For avtaler om rettigheter i fast eiendom, vil imidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38 b gjelde.

3.2.6 Avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv, og om pakkereiser

Angrerettloven § 2 bokstav e unntar fra lovens virkeområde avtaler som omfattes av lov om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven) og henvendelser med sikte på å inngå slike avtaler. Tidspartloven gjennomfører direktiv 2008/122/EF om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte (timesharedirektivet). Avtaler om pakkereiser er ikke unntatt fra angrerettlovens virkeområde, kun fra reglene om angrerett. Dette følger av unntaket i § 19 bokstav b for enkeltstående tjenester som skal leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom.

Forbrukerrettighetsdirektivet unntar både avtaler som omfattes av timesharedirektivet og avtaler som omfattes av direktivet om pakkereiser, jf. artikkel 3 nr. 3 bokstavene g og h. Pakkereisedirektivet er gjennomført i norsk rett ved pakkereiseloven.

Både tidspartloven og pakkereiseloven inneholder detaljerte krav til forhåndsinformasjon tilpasset avtaletypen og formelle krav til avtalen. Tidspartloven gir forbrukeren angrerett. Pakkereiseloven inneholder ikke bestemmelser om angrerett, kun regler om avbestilling. I høringsnotatet la departementet til grunn at disse avtaletypene er tilstrekkelig regulert i spesiallovgivningen. Departementet foreslo å videreføre unntaket fra virkeområdet for avtaler som omfattes av tidspartloven. Det ble også foreslått å gjøre unntak for avtaler som omfattes av lov om pakkereiser.

Hovedorganisasjonen Virke bemerker at flyreiser med rutefly for privatreisende svært ofte er komponent i en pakkereise, og mener at det er nødvendig med en klar markering av at pakkereiser som sådan ikke er underlagt andre regler enn de elementer de er bygget opp av. Hovedorganisasjonen Virke er derfor enig i forslaget om at pakkereiser unntas fra lovens virkeområde. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstavene c og d.

3.2.7 Næringsdrivende blir tilkalt av forbruker

Angrerettloven § 2 bokstav f gjør unntak fra lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted, dersom selgeren eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmodning. Det er en forutsetning at avtalen angår en vare eller tjeneste som omfattes av henvendelsen, eller en vare eller tjeneste direkte forbundet med denne.

Direktivetgjør ikke tilsvarende unntak fra sitt virkeområde for tilkalt selger eller tjenesteyter. For enkelte avtaler med tilkalte næringsdrivende gir direktivet imidlertid medlemsstatene adgang til å lempe på kravene til forhåndsopplysninger, se nærmere punkt 3.6.6.

Det er dermed ikke adgang til å videreføre gjeldende lovs generelle unntak for tilkalt næringsdrivende fra virkeområdet i ny lov.

3.2.8 Visse avtaler som inngås med ekomtilbyder

Gjeldende rett og direktivet

Etter direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav m får direktivet ikke anvendelse på avtaler

«som inngås med teleoperatører ved bruk av offentlige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som inngås for bruk av én enkelt telefon-, Internett- eller telefaksforbindelse som er opprettet av en forbruker.»

Bestemmelsen er en videreføring av artikkel 3 nr. 1 tredje strekpunkt i fjernsalgsdirektivet, som gjaldt avtaler som inngås med teleoperatører ved bruk av offentlige telefonbokser. Unntaket ble imidlertid ikke gjennomført i angrerettloven.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

I forslaget til ny lov om angrerett foreslo departementet å opprettholde gjeldende rett, ved ikke å innta direktivets unntak.

Post- og teletilsynet (PT) forstår det slik at første del av direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav m gjelder selve bruken av offentlige betalingstelefoner. PT forstår videre at annen del av bestemmelsen gjelder tilfeldig bruk av telefon eller internett, for eksempel i telefonboks eller på Internettkafé. Dette vil være forbrukers bruk av andres telefonlinje, bredbånd eller telefaks, eksempelvis ved at man benytter telefonen på en bensinstasjon eller lignende, eller benytter trådløst nettverk på en kafé. PT legger til grunn at de ulike unntaksbestemmelsene ikke vil gjelde for avtaler om kjøp av ekomtjenester mellom forbruker og ekomtilbyder etter ekomloven, slik som for eksempel telefon- og bredbåndsabonnement. Slike avtaler vil dermed omfattes av angrerettloven.

Samferdselsdepartementet (SD) uttrykker at det vil være unødvendig og teknisk komplisert å imøtekomme kravene til informasjon og skriftlig avtale i de situasjonene bestemmelsen gjelder og at slike situasjoner bør unntas i ny lov. SD bemerker videre at det normalt vil gjelde kurante kjøp og mindre beløp, hvor det antas å være upraktisk med mye informasjon, skriftlig bekreftelse og angrerett. SD støtter PTs høringsuttalelse.

Departementets vurderinger

Slik departementet forstår direktivet, gjelder bestemmelsen kun selve benyttelsen av det offentlig tilgjengelige kommunikasjonsmiddelet. Dersom en forbruker for eksempel gjennom en pc på en internettkafé inngår en handel over Internett, er denne avtalen omfattet av direktivets bestemmelser, på lik linje med avtaler inngått ved bruk av egen pc.

Det er ikke begrunnet i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) hvorfor man valgte ikke å gjennomføre fjernsalgsdirektivets bestemmelse om unntak for avtaler som inngås med teleoperatører ved bruk av offentlige telefonbokser i gjeldende angrerettlov. Det kan imidlertid tyde på at forholdet ble ansett omfattet av direktivets bestemmelse om automatiserte salgslokaler, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.12 siste avsnitt.

Departementet slutter seg til Samferdselsdepartementets synspunkt om at det er praktisk vanskelig å gjennomføre direktivets informasjons- og formkrav for slike avtaler. Etter en samlet vurdering foreslår departementet derfor å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett, dvs. at slike avtaler unntas fra lovens anvendelsesområde. Etter innspill fra Post- og teletilsynet foreslås å anvende ordet «ekomtilbyder» isteden for ordet «teleoperatør» som er anvendt i norsk oversettelse av direktivet. «Ekomtilbyder» er mer dekkende enn «teleoperatør», ettersom loven omfatter avtaler om både telefonabonnement og bredbåndsabonnement, med andre ord kjøp av ulike typer ekomtjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav f.

3.2.9 Persontransporttjenester

Direktivet og gjeldende rett

Direktivet artikkel 3 bokstav nr. 3 bokstav k gjør unntak fra direktivets virkeområde for avtaler om persontransporttjenester. Unntaket gjelder likevel ikke den næringsdrivendes opplysningsplikt om betalingsforpliktelser ved elektronisk inngåelse av fjernsalgsavtale (artikkel 8 nr. 2), gebyrer for bruk av betalingsmidler (artikkel 19) og tilleggsbetalinger (artikkel 22).

Gjeldende angrerettlov gjør ikke unntak fra sitt virkeområde for persontransporttjenester. Avtaler om persontransport er i utgangspunktet omfattet av unntaket fra angreretten i loven § 19 bokstav b, se nærmere punkt 3.11.14.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

I høringsnotatet foreslo departementet å opprettholde gjeldende rett, ved å la persontransporttjenester omfattes av ny lov om angrerett. Forslaget innebar blant annet at angrerettlovens krav til forhåndsopplysninger vil gjelde. Forslaget medførte angrerett for avtaler om persontransporttjenester, med mindre tjenestene etter en konkret vurdering omfattes av unntaket fra angreretten etter forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav m, fordi de anses som fritidstjenester som leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom.

Samferdselsdepartementet (SD) viser til fortalen punkt 27 hvor unntaket fra direktivets anvendelsesområde begrunnes med at persontransport allerede er underlagt annen EU-lovgivning, eller, hva angår offentlig transportmidler og taxier, underlagt nasjonale regler. SD mener forbrukeravtaler om passasjertransport er tilstrekkelig regulert i spesiallovgivningen, og at forhåndsinformasjonen og de formelle kravene til avtalen er tilpasset avtaletypen. SD foreslår derfor at direktivets unntak anvendes, og bemerker videre at det kan skape uklarheter dersom flere regelverk regulerer det samme området. Når det gjelder jernbane er det fastsatt nærmere regler i passasjerrettighetsforordningen. Forordningen er meget detaljert når det gjelder hvilke rettigheter passasjerene har og hvilke plikter transportøren har, blant annet når det gjelder informasjon, kompensasjon mv.

For luftfart stilles det blant annet krav til informasjon og ikke-diskriminering i artikkel 23 i Lufttransportforordningen. SD mener det vil få store økonomiske og operative konsekvenser for den norske luftfartsnæringen dersom direktivets unntak for persontransporttjenester ikke innføres i norsk rett. Departementet sier videre at når det gjelder buss, trikk og bane vil det ofte være snakk om mindre beløp, og det vil være unødvendig og teknisk komplisert å imøtekomme kravene til informasjon og skriftlig avtale i slike situasjoner.

SD viser til høringsnotatets forslag om unntak for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler fra angrerettlovens bestemmelser. Unntaket omfatter også kjøp av tog- og bussbilletter. SD viser til at det er fastsatt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge. Dersom busselskapenes transportvilkår avviker fra disse kreves det godkjenning fra Samferdselsdepartementet. Selskapenes transportvilkår oversendes forbrukermyndighetene for uttalelse før godkjenning fra departementet. Samferdselsdepartementets henvisninger til regelverk er utdypet i brev til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 13. desember 2013;

På luftfartsområdet finnes det fem passasjerrettighetsregelsett, derunder luftfartsloven §§ 10-1 til 10-41 som gjennomfører den globale Montrealkonvensjonen fra 1999. På Jernbaneområdet er forordning (EF) nr. 1371/2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser gjennomført i norsk rett gjennom jernbanepassasjerforskriften av 3. september 2010 nr. 1241 og transportklagenemndforskriften av 20. januar 2012. På Kollektiv- og yrkestransportområdet forventes forordning (EU) nr. 181/2011 om busspassasjerers rettigheter å bli innlemmet i EØS-avtalen i løpet av 2014. I gjeldende norsk rett følger busspassasjerers rettigheter i stor grad av avtaler mellom passasjerer og transportører gjennom fastsatte transportvilkår. Disse vilkårene skal godkjennes av Samferdselsdepartementet, jf. yrkestransportloven § 33 og yrkestransportforskriften § 31 første ledd. Godkjenningen innebærer en kvalitetssikring av avtalegrunnlaget mellom passasjer og transportør, blant annet ved at utkast til transportvilkår som avviker fra standardvilkårene blir forelagt forbrukermyndighetene til uttalelse. Standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge ble fastsatt av Samferdselsdepartementet 12. juli 2004.

Det vises også til Hovedorganisasjonen Virkes og NHO Luftfarts høringsuttalelse vedrørende passasjertransport, som er referert under punkt 3.11.14 om unntak fra angreretten.

Departementets vurderinger

Unntak for persontransport fra angrerettlovens virkeområde vil innebære en svekkelse for forbrukeren ved avtaler hvor det ikke er fastsatt tidspunkt for når tjenesten skal utføres. Dette gjelder for eksempel kjøp av klippekort, eller tog- eller bussbilletter som ikke fastsetter bestemt gyldighetsdato eller -periode. For disse avtalene er det i dag angrerett. Etter en vurdering av høringsuttalelser og hensynet bak direktivets unntak for persontransporttjenester foreslår departementet likevel å unnta persontransport fra angrerettlovens virkeområde. Departementet legger til grunn at forbrukeren blir ivaretatt av det omfattende regelverket som gjelder ved persontransport. Direktivets krav i artikkel 8 nr. 2 til fjernsalgsavtaler vil likevel gjelde og ivareta hensyn til forbrukeren. Det samme gjelder artikkel 19 om begrensning av gebyr og artikkel 22 om begrenset adgang til å kreve tilleggsbetaling. Se punktene 3.7.3, 5.2 og 5.3. Også Danmark og Sverige har gjennomført direktivets unntak for persontransporttjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav e.

3.2.10 Øvrige avtaler

Direktivet får i henhold til artikkel 3 nr. 3 heller ikke anvendelse på avtaler om (direktivets alfabetisering):

• a) sosialtjenester, herunder sosialboliger, barnepass og støtte til familier og personer som har permanent eller midlertidig behov for slik støtte, herunder langtidspleie

• b) helsetjenester som definert i direktiv 2011/24/EU artikkel 3 bokstav a, uansett om de ytes i helseinstitusjoner eller ikke

• c) pengespill, som innebærer innsats med pengeverdi i hasardspill, herunder lotterier, kasinospill og veddemål

• d) finansielle tjenester

• i) som i samsvar med medlemsstatenes lover og forskrifter er opprettet av en offentlig tjenestemann som har en lovfestet forpliktelse til å være uavhengig og upartisk, og som ved å gi fullstendige juridiske opplysninger skal sikre at forbrukeren inngår avtalen bare på grunnlag av moden juridisk overveielse og med kunnskap om avtalens juridiske rekkevidde

• j) levering av næringsmidler, drikker eller andre varer som er beregnet på løpende forbruk i husholdningen og som leveres fysisk av en næringsdrivende på hyppige og regelmessige runder i forbrukerens hjem, bolig eller arbeidsplass.

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre gjeldende rett, i den utstrekning direktivet åpner for det, dvs. at det ikke gjøres unntak for slike avtaler i ny lov om angrerett. En forutsetning for anvendelse av loven på slike avtaler, er at avtalene inngås mellom en forbruker og en næringsdrivende, jf. forslaget til § 1. Hovedorganisasjonen Virke bemerker at departementets forslag til opplysningsplikt og angrerett når det gjelder direktivets unntak i artikkel 3 nr. 3 bokstav j er uklart. Virke mener det blir langt enklere for både den næringsdrivende og forbruker dersom man i stedet gjennomfører direktivets unntak fullt ut. For øvrig er det ikke kommet merknader til forslaget om å videreføre gjeldende rett på ovennevnte avtaler.

Departementet bemerker at når det gjelder fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av næringsmidler mv., er det av sentral betydning for forbrukeren å vite hva produktet består av, den næringsdrivendes kontaktopplysninger etc.

Regelmessig levering av næringsmidler til privathusholdninger har blitt mer vanlig den senere tid, for eksempel at forbrukeren får ingredienser og oppskrift til ukens middager levert på døren. En videreføring av gjeldende rett innebærer at slike avtaler vil omfattes av ny lov om angrerett. I praksis innebærer dette at reglene om opplysningsplikt og formkrav får anvendelse. Den enkelte levering vil imidlertid kunne unntas fra angrerett, som følge av unntaket fra angrerett for varer som raskt forringes eller foreldes, se nærmere punkt 3.11.5. For enkelte varer, f.eks. bleier, vil hensynet bak unntaket imidlertid ikke gjøre seg gjeldende.

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre gjeldende rett, slik at direktivets unntak for ovennevnte avtaler ikke gjennomføres i forslaget til ny lov om angrerett.

3.3 Den næringsdrivendes opplysningsplikt før avtaleinngåelse

3.3.1 Gjeldende rett

Angrerettloven har utførlige krav til forhåndsopplysninger som skal gis forbrukeren før avtale inngås. Bestemmelsen som gjelder avtaler om varer og andre tjenester enn finansielle tjenester er nedfelt i § 7. Før det blir inngått en avtale skal forbrukeren blant annet ha opplysninger vedkommende har grunn til å regne med å få, derunder følgende opplysninger:

• om varens eller tjenestens viktigste egenskaper (§ 7 første ledd bokstav a)

• om de totale kostnadene (§ 7 første ledd bokstav b)

• om angreretten (§ 7 første ledd bokstav c)

• om alle vesentlige avtalevilkår (§ 7 første ledd bokstav d)

• selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse (§ 7 første ledd bokstav e)

• tidsrommet tilbudet eller prisen er gyldig (§ 7 første ledd bokstav f)

• kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjonsmetoden, dersom de ikke beregnes etter normaltakst (§ 7 første ledd bokstav g)

• hvilke språk informasjon og avtalevilkår er tilgjengelig på (§ 7 første ledd bokstav h)

Ved uanmodet oppringning stilles det ytterligere krav til forhåndsopplysninger i § 7 annet ledd, se nærmere punkt 3.7.7. Forbrukeren skal motta skriftlige opplysninger om

• at forbrukeren ikke blir bundet før et tilbud er akseptert skriftlig (§ 7 annet ledd bokstav a)

• varens eller tjenestens art (§ 7 annet ledd bokstav b)

• de totale kostnadene forbrukeren skal betale, inklusive alle avgifter og leveringskostnader (§ 7 annet ledd bokstav c)

• eventuell bindingstid, abonnement eller minstekjøp (§ 7 annet ledd bokstav d).

Kravene i § 7 annet ledd gjelder ikke ved oppringning om salg av varer eller tjenester fra frivillige organisasjoner og ved salg av avisabonnement, jf. § 7 tredje ledd. Kravene til forhåndsopplysninger i § 7 er ikke uttømmende. De utfylles av krav i spesiallovgivning. Etter omstendighetene kan krav til forhåndsopplysninger også følge av alminnelige, ulovfestede avtale- og kontraktsrettslige prinsipper, som prinsippet om gjensidig lojalitet i kontraktsforhold.

Opplysningskrav kan videre følge av lovgivning av mer offentligrettslig karakter. For eksempel inneholder tjenesteloven krav til informasjon til tjenestemottakere, jf. lovens § 20, og markedsføringsloven krav til prisinformasjon til forbrukere, jf. lovens § 10. I medhold av sistnevnte bestemmelse er det i forskrift oppstilt krav til prisinformasjon. Ehandelsloven gjennomfører direktiv om elektronisk handel (2000/31/EF). Loven gjelder for elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester og offentlige myndigheters kontroll av slike tjenester. Loven gjelder både i og utenom forbrukerforhold, med noen særbestemmelser for forbrukerforhold. Loven stiller krav til opplysningsplikten i forbindelse med elektronisk bestilling. Blant annet skal tjenesteyteren etter første ledd på en klar, forståelig og utvetydig måte gi tjenestemottakeren opplysning om de forskjellige tekniske etappene som er knyttet til avtaleinngåelsen og om de tekniske midlene til å finne og rette inntastingsfeil før bestilling er foretatt. Det skal også opplyses om inngått avtale vil bli arkivert av tjenesteyteren, og om den vil være tilgjengelig.

Etter forskrift om universell utforming av IKT-løsninger skal alle virksomheter ha universelt utformede nettløsninger dersom de yter informasjon eller tjenester til allmennheten i Norge. Universell utforming etter forskriftens krav innebærer implementering av standarden Web Content Accessibility Guidelines (WCAG) 2.0 på nivå AA. For salgsavtaler som inngås gjennom en nettløsning gjelder derfor krav om universell utforming, og nettsiden må være utformet i tråd med WCAG-standarden. Det er forutsatt at markedsføringen er rettet mot allmenheten. Dette kan ha konkret innvirkning på kravene til hvordan opplysningene skal gis. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater. Forskriften gjelder ikke der utformingen av IKT-løsninger reguleres av annen lovgivning.

3.3.2 Direktivet mv. – opplysningskrav – generelt

Innledning

Direktivet artikkel 6 gjelder opplysninger som den næringsdrivende skal gi forbrukeren i forbindelse med fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Når det gjelder definisjon av begrepene «avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler» og «fjernsalgsavtaler», vises det til punktene 3.6.1, 3.6.2 og 3.7.1. Opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte.

Opplysningskravene i artikkel 6 er utdypet i artiklene 7 og 8 om formelle krav til avtaler. Retningslinjer når det gjelder hvilke opplysninger som skal gis følger av direktivets fortale punkt 34. Det fremkommer her at den næringsdrivende bør ta hensyn til særskilte behov hos forbrukere som er særlig sårbare på grunn av nedsatt mental, fysisk eller psykisk funksjonsevne, alder eller godtroenhet på en måte som den næringsdrivende med rimelighet kan forventes å forutse. Plikten til å tilrettelegge opplysninger for forbrukere med særskilte behov reflekterer det generelle forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Disse retningslinjene er ivaretatt i markedsføringsloven, hva gjelder markedsføring rettet mot barn.

Det slås fast i gjeldende rett at forbrukeren, i tillegg til de opplysningene som er konkret listet opp, skal få «opplysninger som det er grunn til å regne med å få». Direktivet skjerper opplysningskravene sammenlignet med gjeldende rett, ved at flere opplysningskrav spesifiseres.

Enkelte opplysningskrav i angrerettloven har ikke sitt motstykke i direktivet; kravet i § 7 første ledd bokstav f om at forbrukeren skal ha opplysninger om tidsrommet tilbudet eller prisen er gyldig i, er ikke inntatt i direktivet. Heller ikke kravet i § 7 første ledd bokstav h om opplysninger om hvilke språk informasjon og avtalevilkår er tilgjengelig på.

Det er ikke anledning til å supplere opplysningskravene i artikkel 6 med nasjonale bestemmelser, med mindre disse er i overensstemmelse med e-handelsdirektivet eller tjenestedirektivet, jf. artikkel 6 nr. 8, se nærmere nedenfor om adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav i nasjonal rett.

Kravene som stilles til den næringsdrivende i artikkel 6 nr. 1 gjelder avtaler om varer og tjenester. Av direktivets fortale punkt 19 fremgår det at avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium verken skal klassifiseres som avtaler om varer eller tjenester. Reglene i artikkel 6 nr. 1 gjelder isolert sett ikke for disse avtalene. Etter artikkel 6 nr. 2 skal reglene om den næringsdrivendes opplysningsplikt likevel gjelde for disse avtalene.

Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angrerettlov. Departementet legger i sitt lovforslag opp til at avtaler om slike ytelser håndteres som tjenesteavtaler. En særregel foreslås likevel når det gjelder unntak fra angrerett for digitalt innhold. Se nærmere punkt 3.11, og lovforslaget § 22 bokstavene c og n. Dersom disse ytelsene er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde eller er levert på et fysisk medium, dvs. batterier, gass, vannbeholdere mv., anses ytelsene som varer, jf. direktivet artikkel 2 nr. 3.

Ettersom forbrukerrettighetsdirektivets krav til forhåndsopplysninger ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler må gjennomføres i norsk rett, gjøres det nedenfor kort rede for kravene, som alle foreslås inntatt i ny lov om angrerett. Enkelte av direktivets krav gjelder først dersom det er «relevant» å gi de nevnte opplysningene. I hvilke tilfeller dette er, er ikke nærmere omtalt i direktivet. Etter departementets syn må dette bero på avtalens og ytelsens karakter.

Direktivet artikkel 6 nr. 7 om språkkrav og 6 nr. 3 om adgang til å gjøre unntak i nasjonal rett for identitet og kontaktopplysninger til næringsdrivende som selger varer eller tjenester på offentlig auksjon er valgfrie for medlemsstatene, i motsetning til øvrige bestemmelser i artikkel 6. Se nærmere punkt 3.3.4 og 3.3.22.

Adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav i nasjonal rett

Til tross for at forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert, se punkt 2.1, er det frivillig for den enkelte medlemsstat å gjennomføre enkelte av kravene i artikkel 6 i nasjonal rett. Det kan etter artikkel 6 nr. 8 også innføres ytterligere opplysningskrav i tillegg til direktivets bestemmelser, så lenge disse kravene er i overensstemmelse med kravene i tjenestedirektivet (2006/123/EF) og e-handelsdirektivet (2000/31/EF). Disse direktivene er minimumsharmonisert, og gjennomført i norsk rett ved henholdsvis tjenesteloven og ehandelsloven. På enkelte områder er det nyanseforskjeller i hvordan reguleringen av samme forhold er regulert i nevnte direktiver. Dette kan gjøre det noe komplisert for næringsdrivende å vite hvilke informasjonsplikter de må overholde.

Departementet mente i høringsnotatet at det ikke er behov for ytterligere opplysningskrav ved gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. Samme konklusjon har man trukket i Danmark.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nå NFD) viser i sin høringsuttalelse til at tjenesteloven inneholder en rekke prekontraktuelle informasjonskrav i §§ 7 og 20 som gjelder både overfor forbrukere og næringsdrivende, og at det er § 20 som er relevant her. NHD viser til at opplysningskravene i tjenesteloven § 20 delvis er overlappende med de foreslåtte opplysningskravene i angrerettloven. Etter NHDs syn er imidlertid kravene av en slik karakter at det ikke er hensiktsmessig å harmonisere noen av de foreslåtte kravene med kravene i tjenesteloven. NHD påpeker at det også finnes en del særlige regler i tjenesteloven som ikke fremgår av de nye reglene som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet.

Når det gjelder ehandelsloven, derimot, mener NHD at det bør vurderes å harmonisere enkelte av forslagene til ny angrerettlov § 8 første ledd med denne. NHDs forslag omtales nedenfor i tilknytning til omtale av de enkelte opplysningskravene. Av hensyn til tjenesteyter mener NHD videre at det for sammenhengens skyld bør legges en henvisning til tjenesteloven og til ehandelsloven i § 8 i den nye angrerettloven og til angrerettloven fra ehandelsloven § 9.

Siden direktivet, jf. artikkel 3 nr. 5, ikke får innvirkning på nasjonale regler om avtalers gyldighet, vil direktivets informasjonskrav måtte suppleres med alminnelige avtalerettslige prinsipper, blant annet om lojalitet i kontraktsforhold, regler om svik osv. For å rekke fristen for gjennomføring av direktivet, har departementet ikke sett mulighet for å utrede forslaget fra NHD om å innta henvisninger til ehandelsloven fra angrerettloven og fra ehandelsloven til angrerettloven. Det følger av forslaget til § 4 at ny lov om angrerett gjelder i tillegg til andre regler. En henvisning til enkelte lover, kan føre til oppfatning om at opplysningskravene i andre lover ikke gjelder i tillegg til reglene i angrerettloven.

3.3.3 Når opplysningene skal gis

Angrerettloven § 7 opererer med to angivelser av tidspunkt for når opplysninger skal gis forbrukeren. Etter første ledd skal forbrukeren motta nærmere bestemte opplysninger «før det blir inngått en avtale». Etter annet ledd som omhandler uanmodet oppringning, skal forbrukeren motta nærmere bestemte opplysninger «før denne blir bundet».

Direktivet artikkel 6 nr. 1 slår fast at før forbrukeren blir bundet av en fjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenom faste forretningslokaler eller et tilsvarende tilbud, skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysningene i henhold til nr. 1, bokstavene a til t. Det presiseres ikke nærmere i direktivet hvor lang tid forut for bindingstidspunktet den næringsdrivende må gi informasjonen til forbrukeren. Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. En naturlig forståelse av ordlyden sammenholdt med de hensyn opplysningsplikten bygger på, tilsier at forbrukeren må få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir bindende, slik at han eller hun kan foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd.

3.3.4 Språkkrav

Gjeldende rett og direktivet

Angrerettloven § 7 sjette ledd påbyr at opplysningene som gis før avtaleinngåelsen ved avtaler om varer og andre tjenester enn finansielle tjenester skal gis på norsk, så fremt markedsføringen er rettet direkte til norske forbrukere. Påbudet gjelder også i andre tilfeller der markedsføringen er på norsk. Tilsvarende norskkrav er nedfelt i loven § 9 tredje ledd om opplysningsplikt ved avtaleinngåelse, dvs. i avtalen, ved avtaler om varer og andre tjenester enn finansielle tjenester.

Direktivet artikkel 6 nr. 7 gir medlemsstatene adgang til å beholde eller innføre språkkrav i nasjonal lovgivning når det gjelder avtalerettslige opplysninger, dvs. både markedsføringen og selve avtalen, for å sikre at slike opplysninger er lett forståelige for forbrukeren.

Nordisk rett

I Danmark innførte man språkkrav i forbindelse med gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. Opplysningene som den næringsdrivende har plikt til å gi forbrukeren, skal gis på dansk, såfremt den næringsdrivende har markedsført varen eller tjenesten på dansk. Dette gjelder ikke dersom forbrukeren har gitt uttrykkelig samtykke til å motta opplysningene på et annet språk, se forbrukeravtaleloven § 8 tredje ledd1.

I Finland og Sverige er det ikke krav til hvilket språk forbrukeropplysninger skal gis på.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta språkkrav i ny lov om angrerett. Forslaget innebærer at næringsdrivende som retter sin henvendelse mot norske forbrukere må gi opplysningene på norsk. Forslaget innebærer at også avtalen mellom forbrukeren og den næringsdrivende må inngås på norsk, dersom den næringsdrivende har anvendt norsk i markedsføringen av sin ytelse.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter forslaget. Forbrukerombudet bemerker likevel at mange norske forbrukere behersker andre språk enn sitt eget, noe som kan tale for at språkkravet er mindre viktig. Ombudet mener på den annen side at det er svært viktig at språkkravet videreføres av hensyn til personer som ikke behersker andre språk. Forbrukerrådet uttaler

«Dersom de samme opplysningene fritt kan gis på et annet språk enn norsk, vil opplysningskravene i verste fall ikke ha noen reell betydning. De er viktig å sikre at alle forbrukere har en reell mulighet til å forstå opplysningene som gis, og dette kan ivaretas ved at gjeldende rett opprettholdes på dette punktet. Dette vil samtidig bidra til å øke forbrukernes tillitt og trygghet ved kjøp på internett.»

Departementets vurderinger

Etter departementets syn skal bestemmelser i gjeldende rett som ivaretar forbrukernes interesser videreføres, i den utstrekning direktivet åpner for det. Språkkravet som har fungert godt i praksis, har de beste grunner for seg. Ingen høringsinstanser har kommet med motforestillinger. Språkkravet skal gjelde generelt, ikke kun næringsdrivende som er etablert i Norge. Kravet kan likevel begrense markedsføring i Norge fra utenlandske aktører. Med norsk menes bokmål eller nynorsk. Det vil også være i den næringsdrivendes interesse at norske forbrukere forstår opplysningene som gis. Departementet opprettholder forslaget om språkkrav i tråd med gjeldende rett, dvs. at det gjelder et norskkrav for både forhåndsopplysninger og selve avtalen, så fremt markedsføringen er rettet mot norske forbrukere.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 tredje ledd og § 11 første ledd siste punktum.

3.3.5 Opplysninger om varer og tjenesters viktigste egenskaper

Gjeldende rett og direktivet

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav a skal forbrukeren ha opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper. Hva som ligger i dette kravet avhenger av hvilke varer og tjenester det er tale om, for eksempel om det er standardiserte eller spesielt tilvirkede varer. I Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) Om lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted bemerkes det at bestemmelsen må tolkes ut fra formålet. Formålet er at forbrukeren skal få de opplysninger som er relevante og av betydning for kjøpsbeslutningen.

Angrerettloven § 7 femte ledd annet punktum bestemmer at dersom opplysningene gis ved fjernkommunikasjon skal de tilpasses det midlet som anvendes.

Direktivet skal sikre forbrukeren opplysninger om de viktigste egenskapene til varene eller tjenestene, i den utstrekning som er hensiktsmessig for kommunikasjonsmediet og for varene eller tjenestene, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Direktivet gir ikke retningslinjer for hva som skal anses som «de viktigste egenskapene» ved varer eller tjenester, og opplysningsplikten begrenses i den grad kommunikasjonsmediet ikke er egnet. Av direktivets fortale punkt 36 fremgår at når det gjelder fjernsalgsavtaler bør opplysningskravene tilpasses de tekniske begrensningene til visse medier, for eksempel begrensninger i antallet tegn på visse mobiltelefonskjermer eller tidsbegrensningene på reklameinnslag på fjernsyn. I slike tilfeller bør den næringsdrivende overholde et minimum av opplysningskrav, og vise forbrukeren til en annen opplysningskilde. Et gratis telefonnummer eller en hyperlenke til den næringsdrivendes nettsted, der relevante opplysninger er direkte og enkelt tilgjengelige, kan være eksempler på dette.

Begrensningene knyttet til kommunikasjonsmediet er ikke gjentatt i de øvrige bokstavene i artikkel 6 nr. 1.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet la i høringsnotatet til grunn at direktivets ordlyd er i overensstemmelse med gjeldende praksis, og foreslo at direktivet gjennomføres i ny angrerettlov. Departementet bemerket at hvilke opplysninger det er hensiktsmessig å gi om varen eller tjenesten, og hvorvidt avtalemediet er egnet til at det gis opplysninger om de viktigste egenskapene, må bero på en konkret vurdering. Det kan ikke være slik at bruk av et kommunikasjonsmedium med begrenset plass, skal unnta den næringsdrivende fra plikt til å gi relevante opplysninger om egenskaper.

Forbrukerombudet bemerker i sin høringsuttalelse at problemet med plassbegrensninger særlig har vært aktuelt ved avtaler inngått ved hjelp av mobiltelefon. Ombudet viser til den teknologiske utviklingen på mobile plattformer de siste årene, og kan vanskelig se at næringsdrivende i særlig grad kan høres med at manglende plass gjør det vanskelig å oppfylle opplysningsplikten. Skulle det være slik at opplysningene om varens eller tjenestens viktigste egenskaper ikke lar seg formidle på en hensiktsmessig måte over mobile plattformer med begrenset skjermstørrelse, er det ombudets syn at den næringsdrivende heller må velge et kommunikasjonsmedium som er bedre egnet til å selge de aktuelle varene eller tjenestene.

Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at opplysningenes detaljeringsnivå om egenskaper må tilpasses hva som er relevant og av nødvendig betydning for kjøpsbeslutningen. At direktivet ikke stiller krav om uttømmende opplysninger om en vares eller tjenestes egenskaper, følger av at opplysningskravet kun gjelder «de viktigste» egenskapene. Klart generiske produkter som ikke er tilvirket eller modifisert i særlig grad må kunne bli solgt uten nærmere opplysninger om varenes egenskaper. Dette forutsetter at varenes egenskaper må antas å være allment kjent, for eksempel kontaktlinser av bestemt styrke. Imidlertid vil det kunne være relevant å gi opplysninger om egenskaper ved slike varer, dersom de avviker fra det forbrukeren normalt vil forvente, for eksempel at kontaktlinsen er tilsatt farge. For en pakketransport vil det være mindre behov for nøyaktig spesifisering av egenskapene ved tjenesten, mens det derimot vil være av stor betydning for den som skal leie lokaler til et selskapsarrangement.

Departementet bemerker at direktivet lar den næringsdrivende velge kommunikasjonsmedium, uansett varens eller tjenestens art. Det er ikke anledning til å snevre inn denne adgangen, selv om det finnes alternative kommunikasjonsformer som objektivt sett er bedre egnet. Forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett opprettholdes. Se forslag til § 8 første ledd bokstav a.

3.3.6 Opplysninger om digitalt innhold

Gjeldende rett

Angrerettlovens virkeområde omfatter også kjøp av digitale innholdstjenester, jf. blant annet lovens kapittel 2 om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. Loven inneholder ingen definisjon av digitalt innhold. Ytelsene regnes som tjenester dersom de strømmes, nedlastes eller lignende. De anses som varer dersom de er lagret på et fysisk medium, for eksempel på en DVD. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.3 og spesielle merknader til § 1. E-handelsloven har regler knyttet til tjenesteyters opplysningsplikt ved elektronisk handel.

Direktivet

Artikkel 2 nr. 11 definerer «digitalt innhold» som «data som blir framstilt og levert i digital form». Direktivet gjør i fortalen punkt 19 nærmere rede for hva som menes med «digitalt innhold». Dette kan være data som blir produsert og levert i digital form, for eksempel dataprogrammer, applikasjoner, spill, musikk, video eller tekst, uansett om tilgangen til disse er ved nedlasting eller strømming, fra et fysisk medium eller via andre midler.

Direktivet anvender en kategorisk tredeling mellom varer, tjenester og ytelser som verken skal anses som varer eller tjenester. Ettersom digitalt innhold ikke skal anses som vare eller tjeneste, med mindre det leveres på fysisk medium, omfattes digitalt innhold isolert sett ikke av kravene til opplysning om de viktigste egenskapene for varer og tjenester. Artikkel 6 nr. 2 bestemmer imidlertid at kravene i artikkel 6 nr. 1 også skal gjelde for avtaler om slike ytelser.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav r og s stiller tilleggskrav til opplysninger om egenskaper hva gjelder digitalt innhold. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger der det er relevant, om funksjonaliteten, herunder relevante tekniske vernetiltak, til digitalt innhold (bokstav r). Begrepet «funksjonalitet» bør etter fortalen punkt 19 vise til

«de måtene digitalt innhold kan benyttes på, for eksempel til sporing av forbrukeradferd. Det bør også vise til fravær eller tilstedeværelse av eventuelle tekniske begrensninger, for eksempel beskyttelse via digital rettighetsadministrasjon (DRM – Digital Rights Management) eller regionkoding».

Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren opplysninger om digitalt innholds relevante driftskompatibilitet med maskinvare og programvare som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til (bokstav s). Driftskompatibilitet er i henhold til fortalen ment å beskrive opplysninger om standard maskin- og programvaremiljø som det digitale innholdet er kompatibelt med, for eksempel operativsystemet, nødvendig versjon og visse maskinvarekrav.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Opplysninger om særskilte forhold ved digitalt innhold som nevnt i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavene r og s vil være nødvendig for at forbrukeren skal få en tilstrekkelig forståelse av om produktet kan benyttes som forutsatt. For å tydeliggjøre at også digitale innholdstjenester er omfattet av angrerettlovens regler om opplysningsplikt, foreslo departementet at kravene lovfestes i ny angrerettlov. Departementet foreslo videre at digitalt innhold som ikke leveres på fysisk medium behandles etter reglene om tjenester, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt. Departementet foreslo å ikke innta en definisjon av digitalt innhold i loven.

Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ønsker at en definisjon av digitalt innhold inntas i ny lov om angrerett. Ombudet hevder at det synes å råde en usikkerhet både blant næringsdrivende og forbrukere knyttet til hvilke regler som gjelder ved digitale innholdstjenester. En definisjon av begrepet «digitalt innhold» i loven, vil bidra til å øke bevisstheten om at denne kategorien tjenester er omfattet av angrerettloven. For øvrig støtter ombudet departementets forslag om å tydeliggjøre at digitale innholdstjenester omfattes av angrerettlovens regler om opplysningsplikt.

Departementets vurderinger

Opplysninger om særskilte forhold ved digitalt innhold vil være nødvendig for at forbrukeren skal få en tilstrekkelig forståelse av om produktet kan benyttes som forutsatt.

Aktuelle innholdstjenester kan være applikasjoner, spill, lydbøker, ringetoner, logoer, smurfebær, varslingstjenester o.l. Det kan dreie seg både om enkelttjenester og abonnement. Tjenestene faktureres ofte over telefonregningen (såkalte «fellesfakturerte tjenester» jf. ekomforskriften kap. 5a) eller betales via kredittkort. I følge Forbrukerrådet er det i praksis usikkerhet blant næringsdrivende og forbrukere knyttet til hvilke regler som gjelder ved slike tjenester, og i praksis overtres en eller flere av gjeldende krav til informasjon relativt ofte. Vanlig brudd på regelverket er at den næringsdrivende ikke tar ansvar for produkter som ikke er kompatible med kundens maskinvare eller programmer, ikke gir opplysning om angrerett og om at den faller bort ved nedlasting av produkt, manglende opplysninger om identitet, geografisk adresse eller e-postadresse. Andre brudd er at forbrukeren får uriktig inntrykk av at et spill er gratis, mens det fordrer betaling ettersom spillet skrider frem. Det gis heller ikke systematisk opplysninger om hvorvidt nedlastet digitalt innhold kan brukes i annet land2.

Ved at det inntas særlige krav knyttet til opplysninger om digitalt innhold, synliggjøres det i loven at slike ytelser er omfattet av lovens bestemmelser. Departementet presiserer at også de øvrige opplysningskravene i forslaget til § 8 gjelder for avtaler om digitalt innhold. Etter departementets syn foreligger det en alminnelig forståelse av begrepet «digitalt innhold» som ikke direktivets definisjon bidrar til å utdype. Ettersom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ber om at digitalt innhold defineres i loven, foreslår departementet likevel at direktivets definisjon inntas i ny lov om angrerett.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget om at ytelser med digitalt innhold bør kategoriseres som tjenester etter angrerettloven, og ikke som en særkategori i tillegg til varer og tjenester. Forslaget opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 5 første ledd bokstav i og 8 første ledd bokstav b og c.

3.3.7 Opplysninger om den næringsdrivendes identitet

Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e skal forbrukeren motta opplysninger om selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse. Tjenesteloven § 20 krever at tjenesteyteren utover navn og adresse skal opplyse om foretaksform, og andre opplysninger som gjør at tjenestemottakeren kan henvende seg raskt og direkte til tjenesteyteren.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 skal den næringsdrivende opplyse om sin identitet, for eksempel dennes firma (bokstav b), samt geografiske adresse der den næringsdrivende er etablert og eventuelt den næringsdrivendes telefonnummer, telefaksnummer og e-postadresse, slik at forbrukeren raskt kan kontakte den næringsdrivende og kommunisere med denne på en effektiv måte. Der det er relevant skal det også opplyses om den geografiske adressen og identiteten til den næringsdrivende på hvis vegne denne opptrer (bokstav c).

Dersom den næringsdrivendes geografiske adresse er forskjellig fra den næringsdrivendes forretningssted, skal dette opplyses. Der det er relevant, skal det også opplyses om adressen til den næringsdrivende på hvis vegne denne opptrer og som forbrukeren kan rette eventuelle klager til, jf. bokstav d.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet viste i høringsnotatet til at enkelte av opplysningskravene om identitet finnes i tjenesteloven, men at det ikke er tilsvarende bestemmelser for selgere av varer. Departementet foreslo at kravene for sammenhengens skyld nedfelles samlet i angrerettloven.

Norges Automobil Forbund (NAF) og Forbruker Europa er opptatt av organisasjonsnummer som del av den næringsdrivendes identitet. Forbruker Europa bemerker at i de aller fleste tilfellene vil det være interessant for forbruker å få opplyst organisasjonsnummeret til selskapet. I tillegg til hvilke land selskapet er etablert i og hvor man kan sende en klage til, vil organisasjonsnummeret bidra til å gjøre det enklere å finne selskapet i bedriftsregistre i de enkelte land. Forbruker Europa bemerker videre at det er svært viktig at fokuset også ligger på hvilken stat selskapet er etablert i, da dette er en problemstilling i forhold til lovvalg og vernetingsregler. Forbruker Europa sier videre:

«Forbruker Europa har erfaring for at mange aktører som opererer på internett spekulerer i muligheten for å etablere nettsider som forbrukerne oppfatter som norsk. Rettsvirkningen av ikke å opplyse tydelig om identitet og etableringsland bør gi forbrukerne utvidede rettigheter mht. angrerett og avtalens gyldighet.»

Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nå NFD) viser til at ehandelslovens opplysningskrav er delvis overlappende med reglene i forbrukerrettighetsdirektivet. NHD mener at forslaget til ny angrerettlov om den næringsdrivendes identitet bør harmoniseres med ehandelsloven § 8 om tjenesteyterens opplysningsplikt om virksomheten.

Departementets vurderinger

Opplysninger om den næringsdrivendes identitet vil lette forbrukerens mulighet til å komme i kontakt med den næringsdrivende. Direktivets bestemmelse om hvilke opplysninger som skal gis, er noe mer detaljerte enn etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e, som bare stiller krav om selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse.

Når det gjelder Nærings- og handelsdepartementets (nå Nærings- og fiskeridepartementets) forslag om at lovens ordlyd harmoniseres med ehandelsloven § 8, vil departementet bemerke at bestemmelsen inneholder krav som går utover kravet til identitet. Ehandelsloven § 8 lyder innledningsvis:

«En tjenesteyter skal ved utøving av sin virksomhet alltid gi informasjon om navn, adresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren. I tillegg skal tjenesteyteren opplyse om:…»

Kravet i direktivet som foreslås gjennomført i angrerettloven § 8 gjelder både ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. I sistnevnte tilfelle er det ikke gitt at den næringsdrivende har e-postadresse. Det betyr at ordlyden i ehandelsloven som krever at elektronisk postadresse alltid skal oppgis favner for vidt.

Når det gjelder organisasjonsnummer er departementets syn at kravet til den næringsdrivendes identitet i direktivet er uttømmende. Det er derfor ikke anledning til å innta et slikt krav i ny lov om angrerett. For øvrig er opplysning om organisasjonsnummer et krav etter ehandelsloven og tjenesteloven som også gjennomfører EØS-direktiver. Dette innebærer at det kun er for næringsdrivende som selger varer at det ikke blir stilt krav til organisasjonsnummer.

Direktivet gir heller ikke adgang til å innføre utvidet angrerett eller bestemmelser om avtalens gyldighet ved brudd på bestemmelser om identitet, slik Forbruker Europa ønsker. Overtredelser må sanksjoneres tilsvarende brudd på andre bestemmelser i direktivet som direktivet ikke knytter spesielle rettsvirkninger til.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav d.

3.3.8 Opplysninger om pris

Gjeldende rett og direktivet

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav b skal forbrukeren ha opplysninger om de totale kostnadene vedkommende skal betale, herunder alle avgifter og leveringskostnader. Forbrukeren skal også ha spesifikasjon av de enkelte elementene i totalprisen.

Forskriften om prisopplysninger, hjemlet i markedsføringsloven § 10, definerer salgspris som den fullstendige prisen for en vare, jf. § 4 bokstav a. Prisene skal oppgis slik at de lett kan ses, og gjelder uten hensyn til hvor varen forevises. Både salgspris og pris per enhet skal oppgis, se § 5. Forskriften, som gjelder næringsdrivende som er etablert i Norge og selger varer og tjenester til forbruker, sondrer ikke mellom butikksalg, salg utenom faste forretningslokaler og fjernsalg.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første punktum pålegger den næringsdrivende å opplyse om

«den samlede prisen på varene eller tjenestene medregnet avgifter, eller, dersom varenes eller tjenestenes art innebærer at prisen ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, hvordan prisen skal beregnes, samt eventuelt alle tilleggskostnader for frakt, levering eller porto og andre kostnader, eller, dersom disse kostnadene ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, opplysning om at det kan forekomme slike tilleggskostnader».

For en avtale som ikke er tidsbegrenset eller en avtale som inneholder et abonnement, skal den samlede prisen omfatte de samlede kostnadene per faktureringsperiode. Når slike avtaler faktureres med et fast beløp, skal den samlede prisen også omfatte samlede månedlige kostnader. Der de samlede kostnadene ikke med rimelighet kan beregnes på forhånd, skal det oppgis på hvilken måte prisen blir beregnet.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo at en bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e inntas i ny angrerettlov.

Forbruker Europa mener at selger også bør være forpliktet til å informere om sin kontraktsmedhjelper og deres vilkår for levering, herunder totalkostnadene for leveringen. Forbruker Europa viser til at dette er aktuelt i de tilfellene forbruker vil kunne bli belastet utleggsgebyr som fraktselskapet tar for å fortolle varen i Norge. Forbruker Europa viser videre til at mange norske forbrukere opplever å bli avkrevd høye gebyrer og avgifter fra fraktførere som i noen tilfeller overstiger varens verdi. Etter instansens syn bør det også informeres om at forbrukeren selv kan velge fraktfører.

Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet) mener at man bør vurdere å harmonisere forslaget med ehandelsloven § 9 annet ledd om angivelse av priser for å få mer likelydende regler.

Ehandelsloven § 9 annet ledd lyder:

«Hvis det angis priser i forbindelse med en informasjonssamfunnstjeneste, skal det opplyses om avgifter og leveringsomkostninger. I forbrukerforhold skal det opplyses om totalkostnadene forbrukeren skal betale, medregnet alle avgifter og leveringskostnader, med mindre opplysninger om prisen for tjenesten er regulert i annen lovgivning.»

Departementets vurderinger

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første punktum skal sikre at forbrukeren før avtalen inngås får fullstendig informasjon om prisen på varen eller tjenesten. Prisen skal oppgis som én samlet pris. Det vil si at prisopplysningen må fremstå som én sum inkludert alle relevante avgifter og tillegg som nevnt i bestemmelsen. «Avgifter» må her forstås som både offentlige skatter og avgifter, samt avgifter av privat karakter. Dersom for eksempel pris på bredbåndstjeneste forutsetter at man har fasttelefon fra samme leverandør, må samlet pris oppgis. Også alle kostnader knyttet til levering må det opplyses om, derunder toll og underleverandørers kostnader, eventuelt hvordan disse leveringskostnadene beregnes.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e annet punktum flg. gjelder når en vare eller tjeneste leveres som en løpende ytelse. Det kan gjelde avtale om kraft, kabel-tv-signaler, bredbånd, avisabonnement, vaktmestertjenester, helsestudiodeltakeravgift, forsikring mv. Det generelle kravet om at fullstendig pris skal oppgis gjelder på samme måte som ved kjøp av enkeltstående vare eller tjeneste. Det synes som om direktivet krever at det skal gis prisopplysning per tidsenhet, dvs. per måned, uten at det samtidig stilles krav om månedlig fakturering. Eksempel på at de samlede kostnadene ikke med rimelighet kan beregnes på forhånd, er ved salg av elektrisk kraft hvor både forbruket og kraftprisen kan variere. I slike tilfeller må det før avtaleinngåelse opplyses hvordan prisen beregnes. Til sammenligning har gjeldende forskrift om prisopplysning § 20 krav om at det ved ethvert krav om forskuddbetaling skal opplyses på fakturaene hvilket årsforbruk beregningen av innbetalingsbeløpet bygger på, hvor stor del av årsforbruket som forventes brukt i kommende regningsperiode, og gjeldende nettleie, kraftpris og fastbeløp. Det skal også opplyses om hvilken kraftpris som ligger til grunn ved beregningen av hvor mye forbrukerne skal betale for neste fakturaperiode.

Departementet bemerker at ehandelsloven kun gjelder tjenesteytere. Ettersom loven også er subsidiær sammenlignet med prisopplysninger i annen lovgivning, opprettholdes forslaget om krav til prisopplysninger som er utformet i overensstemmelse med ordlyden i direktivet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav e.

3.3.9 Opplysninger om kostnader ved bruk av fjernkommunikasjonsmiddel

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bokstav g skal forbrukeren ha opplysninger om kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjonsmetoden, dersom de ikke beregnes etter normaltakst. Regelen tar sikte på ytelser som leveres ved hjelp av fjernkommunikasjon, for eksempel teletorgtjenester eller nedlasting av programmer over Internett. Et annet eksempel er der bestilling av varer skjer ved at forbrukeren ringer et utenlandsnummer, og forbrukeren ikke kan forventes å kjenne taksten. I proposisjonen til gjeldende angrerettlov (Ot.prp. nr. 36 (1999–2000)) er det ikke gjort nærmere rede for hvordan begrepet «normaltakst» skal forstås.

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f skal den næringsdrivende opplyse om kostnader ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel for inngåelse av avtalen, når disse kostnadene beregnes på annen måte enn etter grunntaksten. Begrepet «grunntakst» kom inn under EU-parlamentets behandling av direktivet, og forekommer to ganger i direktivet; i artikkel 6 nr. 1 bokstav f og artikkel 21, men er ikke definert. Det finnes ikke veiledning til forståelse av begrepet i direktivets fortale.

Begrepet «grunntakst» eksisterer ikke i dag innen telekommunikasjon. Priser settes på kommersielt grunnlag, dvs. med priskonkurranse mellom tilbydere. Departementet foreslo i høringsnotatet at den næringsdrivende skal opplyse forbrukeren dersom det koster noe ekstra utover vanlig bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet å inngå avtale, for eksempel at forbrukere får beskjed om at bestilling per sms koster kr 5. Dersom det er den næringsdrivende som tar betalt for bestillingen, skal opplysningen om avgiften imidlertid opplyses i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e som stiller krav om at den samlede prisen oppgis. Se nærmere punkt 5.9 om telefonkostnader.

Departementet foreslo å innta en bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f i ny lov om angrerett. Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet mener at det bør presiseres hva som menes med begrepet «grunntakst» enten i lovteksten eller i merknadene. Høringsuttalelsene er nærmere gjengitt under punkt 5.9. Departementet kan ikke se at det er innkommet andre høringsuttalelser knyttet til forslaget om opplysningskravet som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav f.

3.3.10 Opplysninger om ordning for betaling, levering mv.

Angrerettloven § 7 første ledd bokstav d bestemmer at forbrukeren, når avtalen gjelder løpende ytelser, i alle fall skal ha opplysninger om alle vesentlige avtalevilkår, herunder om betaling, levering eller annen oppfyllelse av avtalen, samt om avtalens varighet.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g krever at den næringsdrivende gir informasjon om ordningene for betaling, levering, utførelse, innen hvilken frist den næringsdrivende påtar seg å levere varene eller utføre tjenesten, og eventuelt den næringsdrivendes ordninger for behandling av klager. Etter departementets forståelse vil bestemmelsen først og fremst gjelde hvilke oppgjørsmetoder den næringsdrivende tilbyr forbrukeren, så som kontant betaling, girobetaling, kortbetaling osv. Bestemmelsen kan også omfatte opplysning om hele beløpet skal betales med en gang, eller deles i to eller flere innbetalinger.

Fristen for når den næringsdrivende påtar seg å levere en vare kan sammenholdes med direktivet artikkel 18 om levering. Bestemmelsen krever at varen skal leveres innen 30 dager, hvis ikke annet er avtalt. Se nærmere punkt 5.2.2 om direktivet artikkel 18.

Opplysningsplikten vil også omfatte andre forhold knyttet til levering, slik som for eksempel leveringsmetoder. Det kan blant annet dreie seg om hvorvidt den næringsdrivende tilbyr levering av varene, eller om forbrukeren selv må sørge for transport.

Den «næringsdrivendes ordninger for behandling av klager» vil primært gjelde den næringsdrivendes egne interne klageordninger. Tvisteløsning som involverer tredjeparter, som for eksempel muligheten for behandling i klagenemnd, er omhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t.

Departementet foreslo at direktivets bestemmelse ble gjennomført i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav g.

3.3.11 Generelle opplysninger om angrerett

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bokstav c skal forbrukeren ha opplysninger om vedkommende har rett til å gå fra avtalen (angrerett) etter loven, eller ikke. Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h skal den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om angrerett, dersom slik rett foreligger, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, i henhold til direktivet artikkel 11 nr. 1. Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren standardangreskjemaet i direktivets vedlegg I B.

Direktivets bestemmelser om krav til opplysninger om angreretten høyner opplysningskravene og er en forbedring av forbrukervernet, fordi flere opplysninger skal gis før avtale inngås enn etter gjeldende rett. Når det gjelder overgivelsen av standard angreskjema, blir det lite hensiktsmessig å kreve at dette skal være gitt før avtale inngås. Brudd på dette opplysningskravet foreligger først dersom avtale blir inngått, og skjemaet ikke er gitt. Departementet foreslo at opplysningskravet gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader, og forslaget opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav h og annet ledd.

3.3.12 Opplysninger om returkostnader for varer ved bruk av angreretten

Angrerettloven kapittel 4 gjelder gjennomføring av angrerett ved kjøp av varer. Det er forskjellige regler avhengig av om avtalen er inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, eller om avtalen er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg. I sistnevnte tilfelle skal forbrukeren som hovedregel bære kostnadene ved retur (§ 15), mens selgeren skal bære kostnadene ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted (§ 14). Forbrukeren skal ha disse opplysningene i forbindelse med at avtale inngås, jf. § 9 første ledd bokstav b.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav i skal den næringsdrivende, der det er relevant, gi forbrukeren opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom denne bruker angreretten. Når det gjelder fjernsalgsavtaler, og dersom varene etter sin art ikke kan returneres med post på normal måte, skal det også gis informasjon om kostnadene. Kravet skal anses oppfylt dersom den næringsdrivende for eksempel spesifiserer en bestemt befrakter (for eksempel den som er benyttet for levering av varen) og kostnaden ved retur av varene, jf. direktivets fortale punkt 36. I enkelte tilfeller kan ikke kostnaden ved retur av varene beregnes på forhånd, for eksempel fordi den næringsdrivende ikke tilbyr seg å ordne returen av varene selv. I slike tilfeller bør den næringsdrivende gi en erklæring om at en slik kostnad vil måtte betales, og at denne kostnaden kan bli høy. Den næringsdrivende skal også gi et rimelig anslag av den høyeste kostnaden, som kan være basert på kostnaden ved levering til forbrukeren.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav i og annet ledd.

3.3.13 Opplysninger om oppgjør ved bruk av angrerett – tjenester

Angrerettloven § 21 har bestemmelser om gjennomføring av angreretten ved tjenester, og plikt for den næringsdrivende til å opplyse om dette i forbindelse med inngåelse av avtale, jf. § 9 første ledd bokstav b.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j skal den næringsdrivende opplyse om at forbrukeren har ansvar for å betale den næringsdrivende et rimelig beløp dersom han eller hun har bedt om oppstart av tjeneste og deretter bruker angreretten. Hvordan et rimelig beløp skal beregnes er nærmere omtalt i punkt 3.15.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen blir gjennomført i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav j og annet ledd.

3.3.14 Opplysninger om unntak fra angreretten

Gjeldende rett har en bestemmelse i § 7 første ledd bokstav c om at forbrukeren skal få opplysninger før avtaleinngåelse om det foreligger angrerett etter loven eller ikke.

Direktivet har i artikkel 16 bestemmelser om unntak fra angreretten. Unntakene omfatter både varer og tjenester, se nærmere punkt 3.11. I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k skal den næringsdrivende opplyse forbrukeren om at angreretten ikke får anvendelse, dersom avtalen omfattes av unntak fra angreretten. Hvis det er relevant, skal det også opplyses under hvilke omstendigheter forbrukeren taper angreretten.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav k.

3.3.15 Opplysninger om rett til kontraktsmessig vare

I angreskjemaene som etter gjeldende rett skal gis til forbrukeren er det informasjon om at angreretten ikke berører andre rettigheter forbrukeren har, som for eksempel rett til reklamasjon ved forsinket eller mangelfull levering. Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l pålegger den næringsdrivende å opplyse om sin juridiske forpliktelse til å levere en kontraktsmessig vare. Bakgrunnen for denne regelen er at forbrukere ofte blander reklamasjon og angrerett. Det er ønskelig at forbrukeren oppfatter at han/hun i tillegg til 14 dagers angrerett på helt feilfrie varer, har en lengre frist til å klage på/returnere/foreta beføyelser når varen ikke er kontraktsmessig.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav l.

3.3.16 Opplysninger om ettersalgsservice, kommersielle garantier mv.

Etter tjenesteloven § 20 skal tjenesteyteren uten særskilt forespørsel opplyse tjenestemottaker om garantier som ikke følger av ufravikelig lov eller forskrift. Etter gjeldende angrerettlov skal opplysninger om eventuell ettersalgsservice og gjeldende garantivilkår først gis i forbindelse med at avtalen inngås, jf. § 9 første ledd bokstav c. Det kan også etter en konkret vurdering tenkes innfortolket i kravet etter § 7 første ledd bokstav d om at det skal gis opplysninger om alle «vesentlige avtalevilkår» før avtaleinngåelse.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav m skal det gis opplysninger om hvorvidt det finnes og vilkårene for å få kundestøtte etter salg og ettersalgsservice, samt om kommersielle garantier. Med «kundestøtte etter salg» antar departementet at det siktes til hjelp i forlengelsen av oppfyllelsen av avtalen. Opplysninger om ettersalgsservice vil kunne omfatte service og support av ulikt slag som forbrukeren vil kunne ha nytte av etter at avtalen er oppfylt. Selger må altså opplyse om vilkårene som gjelder for en eventuell slik service, slik som åpningstider, pris og varighet, hvor dette er relevant, dvs. der den næringsdrivende tilbyr slik garanti.

Kommersielle garantier er forpliktelser den næringsdrivende påtar seg å yte som går utover kravene i lovgivningen. Bestemmelsen inneholder det forbehold at opplysningene bare skal gis «der det er relevant».

Departementet foreslo i høringsnotatet at reglene nedfelles samlet i ny angrerettlov, selv om det isolert sett ikke er nødvendig å dekke opp opplysninger om kommersielle garantier for tjenesteytere, som allerede er nedfelt i tjenesteloven. Departementet foreslo at det ikke ble inntatt definisjon av kommersielle garantier i loven.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget om at det skal fremgå av angrerettloven at det skal gis opplysninger om hvorvidt det finnes og vilkårene for kundestøtte etter salg, ettersalgsservice og kommersielle garantier. Forslaget opprettholdes.

Forbrukerrådet bemerker at det for den alminnelige forbruker ikke umiddelbart er klart hva som menes med «kommersiell garanti» og foreslår at en definisjon tilsvarende direktivets inntas blant annet i den nye angrerettloven. Alternativt at begrepet omskrives, slik at det fremgår at det er garantier selgeren påtar seg som går utover det han eller hun er forpliktet til å yte etter lovgivningen. Forbrukerrådet foreslår også at ordet «kommersiell» fjernes, da garantien som faller inn under angrerettloven uansett må forutsettes å være kommersiell.

Departementet opprettholder sitt synspunkt om ikke å innta definisjon av kommersielle garantier i ny lov om angrerett. Det fremgår av både forbrukerkjøpsloven § 18a og markedsføringsloven § 5 bokstav e at garanti er forpliktelser den næringsdrivende har påtatt seg og som gir rettigheter i tillegg til de rettighetene forbrukeren ellers har.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav l.

3.3.17 Opplysninger om relevante atferdsregler

Tjenesteloven § 20 har regler om krav til å opplyse om atferdsregler i annet ledd bokstav d. Dette er opplysninger som tjenesteyteren på forespørsel skal opplyse om. Det skal opplyses om bransjenormer og andre regler for god atferd som gjelder for tjenesteyterens virksomhet, hvor de finnes elektronisk, og på hvilket språk.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav n skal det opplyses om relevante atferdsregler som definert i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 bokstav f, og eventuelt hvor disse kan finnes. Artikkel 2 bokstav f lyder slik i norsk oversettelse;

«atferdsregler», en avtale eller et sett med regler som ikke er pålagt av en medlemsstats lover og forskrifter, men som definerer atferden til næringsdrivende som forplikter seg til å være bundet av reglene i forbindelse med én eller flere former for handelspraksis eller næringssektorer»

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet) foreslår at forslaget harmoniseres med ehandelsloven § 11 bokstav a som lyder: «relevante atferdsregler som tjenesteyteren følger og om og hvor disse er tilgjengelig elektronisk».

Forbrukerrettighetsdirektivet går lenger enn tjenestedirektivet ved at det skal opplyses, uavhengig av anmodning fra forbrukeren, om relevante atferdsregler. Etter ordlyden skal den næringsdrivende opplyse om reglene, selv om den næringsdrivende ikke selv følger dem. Ordlyden i tjenesteloven er kun innrettet på elektronisk handel og tjenesteytere. Bestemmelsen i forbrukerrettighetsdirektivet gjelder også salg utenom faste forretningslokaler, og uavhengig av om den næringsdrivende har nett-tilgang, og gjelder også næringsdrivende som selger varer, dvs. ikke kun tjenesteytere. Departementet opprettholder sitt forslag til ordlyd.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav m.

3.3.18 Opplysninger om varighet og vilkår for opphør av avtale

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bokstav d skal forbrukeren blant annet ha opplysninger om avtalens varighet, når avtalen gjelder løpende ytelser. Opplysninger om vilkår for oppsigelse av avtalen dersom den er tidsubegrenset eller av mer enn ett års varighet skal først gis i forbindelse med at avtalen inngås, jf. § 9 første ledd bokstav d. Slikt opplysningskrav kan også etter en konkret vurdering tenkes innfortolket i kravet etter § 7 første ledd bokstav d om at det skal gis opplysninger om alle «vesentlige avtalevilkår» før avtaleinngåelse.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o pålegger den næringsdrivende å informere forbrukeren om avtalens varighet, der dette er relevant. Dersom avtalen ikke er tidsbegrenset eller den forlenges automatisk, skal forbrukeren ha opplysning om vilkårene for å kunne gå fra avtalen.

Manglende eller tilslørte opplysninger om hvordan en løpende avtale skal avsluttes kan medføre at en forbruker ikke kommer seg ut av et avtaleforhold, og blir pliktig til å betale for ytelser som ikke lenger er ønsket. Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første ledd bokstav n.

3.3.19 Opplysninger om minstetid for forbrukerens forpliktelser

Etter angrerettloven er det kun ved uanmodet oppringning, dvs. telefonsalg, at det uttrykkelig stilles krav om at det gis opplysninger om eventuell bindingstid, se § 7 annet ledd bokstav d. Bakgrunnen for dette er at det ofte selges abonnementsavtaler via telefon, for eksempel mobilabonnement og avisabonnement. For andre salgsformer vil det ofte være naturlig å tolke inn et slikt krav under § 7 første ledd bokstav d, som krever at det opplyses om alle vesentlige avtalevilkår. I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav p skal den næringsdrivende, der det er relevant, opplyse om korteste varighet for forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Det antas at det siktes til bindingstider, for eksempel på treningssentre, husleieavtaler og diverse abonnementer, som mobiltjenester, bredbånd og digitale tv-signaler.

Opplysning om minste bindingstid ved løpende ytelser er sentral for forbrukeren å kjenne til før inngåelse av avtale, og utgjør en vesentlig del av forbrukerens beslutningsgrunnlag. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav n.

3.3.20 Opplysninger om eventuelle depositum mv.

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav d skal forbrukeren ha opplysning om alle vesentlige avtalevilkår, herunder blant annet betalings- og leveringsvilkår.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav q skal den næringsdrivende, dersom det er relevant, gi forbrukeren opplysninger om eventuelle beløp som skal deponeres eller andre økonomiske garantier som skal betales eller gis av forbrukeren på anmodning fra den næringsdrivende, samt vilkårene for disse. Direktivets bestemmelse kan blant annet være relevant for leverandører av elektrisk kraft som fakturerer hele eller deler av sin leveranse forskuddsvis. Det samme gjelder ved utleie av bolig og ved forskudd på en tilvirkningstjeneste, for eksempel dersom man bestiller et malt portrett, o.l.

Departementet foreslo i høringsnotatet at opplysningskravet i direktivet gjennomføres i ny angrerettlov. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav o.

3.3.21 Opplysninger om utenrettslig klage- og erstatningsordning

Angrerettloven inneholder ikke krav om at forbrukeren skal få opplysninger om aktuelt utenrettslig tvisteløsningsorgan før avtalen er inngått.

I henhold til tjenesteloven § 20 første ledd bokstav j skal tjenesteyteren, uten særskilt forespørsel, opplyse tjenestemottakeren om eventuell adgang til utenrettslig tvisteløsning som tjenesteyter er omfattet av. Det skal også opplyses om hvor tjenestemottaker kan få informasjon om ordningen og vilkårene for å benytte den.

Dersom det er relevant, skal den næringsdrivende i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t opplyse forbrukeren om muligheten for å kunne benytte seg av en utenrettslig klage- og erstatningsordning som den næringsdrivende er underlagt, samt forutsetningene for å få tilgang til denne.

Utenrettslige tvisteløsningsorganer vil være nemnder i regi av Forbrukerrådet og bransjeorganisasjoner, Forbrukertvistutvalget, eller interne bransjevise klagenemnder. Foruten å opplyse om tvisteorganets eksistens, skal den næringsdrivende opplyse forbrukeren om vilkårene for å få tilgang til den. Dette kan for eksempel være at en klage må fremmes skriftlig overfor den næringsdrivende, slik at denne får anledning til å ordne opp i saken før den tas videre. Departementet foreslo i høringsnotatet at opplysningskravene om tvisteløsningsorganer inntas i ny angrerettlov. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav p.

3.3.22 Opplysninger i forbindelse med offentlige auksjoner – valgfrie unntak

Gjeldende rett og direktivet

Angrerettloven har ingen særregler om opplysningskrav knyttet til salg på auksjoner, og definerer heller ikke begrepet auksjon. Begrepet er imidlertid anvendt i loven § 2 bokstav c om unntak fra lovens virkeområde for nærmere definert auksjonssalg. Se punkt 3.2.4 om virkeområde.

Direktivet artikkel 2 nr. 13 definerer «offentlig auksjon» som

«en salgsmetode der varer eller tjenester tilbys av den næringsdrivende til forbrukere, der forbrukeren er personlig til stede eller har muligheten til å være til stede ved auksjonen, ved en åpen, konkurransebasert budprosedyre som ledes av en auksjonarius, og der budgiveren som får tilslaget, må kjøpe varene eller tjenestene».

I fortalen punkt 24 fremholdes som kjennetegn ved en auksjon at varene eller tjenestene tilbys forbrukeren av den næringsdrivende ved en budprosedyre som i enkelte medlemsstater forutsetter autorisasjon. Det følger av fortalen at bruken av Internett-plattformer for auksjonsformål og som står til forbrukers og næringsdrivendes disposisjon ikke skal anses som offentlig auksjon.

Direktivet artikkel 6 nr. 3 inneholder en særregel knyttet til den næringsdrivendes identitet. I henhold til bestemmelsen kan opplysningskravene om den næringsdrivendes identitet, geografiske adresse, telefonnummer etc. erstattes av tilsvarende opplysninger om auksjonarius, jf. nr. 1 bokstavene b, c og d. Det er valgfritt for medlemsstatene om de vil gjennomføre denne bestemmelsen i sin nasjonale lovgivning.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke inntas en definisjon av offentlig auksjon i ny lov om angrerett. Forslaget ble begrunnet med at det er tilstrekkelig at innholdet i begrepet «offentlig auksjon», fremkommer i forarbeidene til lovbestemmelsen som gjennomfører direktivets bestemmelse om unntak fra angreretten for avtaler som inngås ved offentlig auksjon (direktivets artikkel 16 første ledd bokstav k). Departementet foreslo videre at direktivets bestemmelse om unntak fra opplysningskravene i artikkel 6 nr. 1 bokstav b, c og d, om selgerens identitet og kontaktopplysninger ved auksjonssalg, ikke gjennomføres i norsk regelverk.

Forbrukerrådet mener at det ikke kan legges til grunn at hva som anses som en «offentlig auksjon» vil være klart for forbrukere og næringsdrivende, og mener at en definisjon bør fremgå av loven. Forbrukerrådet støtter imidlertid forslaget om at direktivets unntaksregel for næringsdrivende ved salg på offentlig auksjon ikke gjennomføres. Forbrukerrådet antar at forbrukerne er bedre stilt dersom de har kjennskap til selgerens identitet, for eksempel ved reklamasjoner eller konkurs hos ett eller flere av de bakenforliggende leddene.

NHO og Hovedorganisasjonen Virke er uenige i forslaget og mener at det skal være opp til den næringsdrivende om vedkommende vil identifisere seg eller benytte seg av auksjonarius’ identitet.

Departementets vurderinger

Til forskjell fra gjeldende angrerettlov som gjør unntak for auksjoner kun for brukte varer og særskilt tilvirkede gjenstander (§ 2 bokstav c annet punktum), omfatter direktivet salg av alle typer varer og tjenester på auksjon. Kravene i direktivet artikkel 6 nr. 1 gjelder også ved salg av for eksempel kunststykker/malerier, altså i motsetning til i dag. Etter departementets syn vil et krav om selgerens identitet mv. kunne forhindre salg av for eksempel kunstgjenstander, fordi selgeren ikke ønsker å bli identifisert. Etter nærmere vurdering har departementet funnet å likevel anvende unntaksbestemmelsen i direktivet. Ved vurderingen er det også sett hen til at bestemmelsen er anvendt blant annet i dansk og svensk rett.

Departementet bemerket i høringsnotatet at definisjonen av offentlig auksjon vil ha betydning for å fastlegge virkeområdet for direktivets bestemmelser om angrerett for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, jf. unntaket for offentlig auksjon i artikkel 16 bokstav k, se nærmere punkt 3.11.12. Definisjonen vil også ha betydning for virkeområdet for unntak fra informasjonskravet i artikkel 6 nr. 3. Etter nærmere overveielse foreslår departementet likevel å innta en definisjon av begrepet i ny lov om angrerett.

Se forslag til § 5 bokstav h og § 8 fjerde ledd.

3.4 Virkninger av brudd på visse opplysningskrav

Angrerettloven § 11 har bestemmelser om virkningen av at reglene om opplysningsplikt ikke er oppfylt i forskjellige typetilfeller. Konsekvensen er at angrefristen på 14 dager blir utvidet.

Direktivet artikkel 6 nr. 6 bestemmer at dersom den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningskravene om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e, skal forbrukeren ikke betale disse. Det samme gjelder dersom det ikke er opplyst om kostnadene ved å returnere varene som omhandlet i artikkel 6 nr. 1 bokstav i. At forbrukeren ikke skal betale returkostnader dersom dette ikke er opplyst, følger også av direktivet artikkel 14 nr. 1. Brudd på opplysningskravene får også betydning for den erstatning forbrukeren skal betale ved retur av varer som har fått redusert verdi. Det følger av direktivet artikkel 14 nr. 2. Forbrukeren som angrer en påbegynt tjeneste, skal heller ikke betale for utført tjeneste frem til angreretten brukes, dersom opplysning om dette ikke er gitt, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4. Direktivet har også en særregel i artikkel 10 om at manglende opplysninger om angrerett får betydning for angrefristens lengde.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivet artikkel 6 nr. 6 i ny lov om angrerett. Bestemmelse om virkningen av at den næringsdrivende ikke har opplyst forbrukeren om eventuelle tilleggskostnader og kostnader ved å returnere varen ved bruk av angreretten, vil motivere næringsdrivende til å gi fullstendige opplysninger om økonomiske vilkår. I motsatt fall vil det ramme den næringsdrivende selv, som da ikke får rett til å kreve forbrukeren for disse kostnadene. Bestemmelsen kompletteres av regelen om bevisbyrde, se punkt 3.5.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se nærmere punkt 3.10 om utvidet angrefrist ved manglende opplysninger og punkt 3.15 om forbrukerens forpliktelser og unntak fra disse. Når det for øvrig gjelder konsekvenser av brudd på bestemmelser, vises det til punkt 3.17 om sanksjoner.

Se forslag til ny lov om angrerett § 9.

3.5 Bevisbyrde

Gjeldende angrerettlov har ingen bestemmelse om bevisbyrde. Den som har bevisbyrden har tvilsrisikoen, dersom det er uklart om et bestemt faktisk forhold foreligger, for eksempel dersom et handlingsforløp er like sannsynlig som et annet. De fleste norske bevisbyrderegler er ulovfestede.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 9 er det den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningskravene som oppstilles i direktivets kapittel III, dvs. artiklene 6 flg. er oppfylt. Dersom forbrukeren for eksempel påstår at den næringsdrivende ikke har oppfylt sine opplysningsplikter, skal dette legges til grunn, med mindre den næringsdrivende sannsynliggjør det motsatte.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre bestemmelsene i direktivet artikkel 6 nr. 9 i ny lov om angrerett. I forslaget ble imidlertid regelen om bevisbyrde kun knyttet til bestemmelsene om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. I ettertid ser departementet at forslaget var for snevert sammenlignet med direktivets bestemmelse. Direktivet pålegger den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningskravene «i dette kapittel» er oppfylt. «Dette kapittel» omfatter artiklene 6–16. Opplysningskrav er nedfelt i artiklene 6–8. Bestemmelsene i disse artiklene er foreslått gjennomført i ny lov om angrerett §§ 8-16 og 18. Bevisbyrderegelen støttes av bestemmelsene om formkrav, se nærmere punkt 3.6.4 og 3.7. Næringsdrivende som har fulgt reglene om formkrav, vil lettere kunne sannsynliggjøre at kravene til opplysningsplikt er oppfylt. Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget om bevisbyrde. Forslaget justeres, slik at også øvrige bestemmelser om opplysningskrav i angrerettloven §§ 8-16 og 18 omfattes av bestemmelsen om beviskrav.

Se forslag til ny lov om angrerett § 7.

3.6 Formelle krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler

3.6.1 Definisjoner – avtale inngått utenom faste forretningslokaler

Gjeldende rett og direktivet

Angrerettloven § 6 første ledd bokstav d definerer salg utenfor fast utsalgssted som

«salg der forbrukeren inngår avtale eller inngir kjøpetilbud (ordre) i nærvær av selgeren eller tjenesteyteren på annet sted enn dennes faste utsalgssted.»

Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor det er forbrukeren selv som har tilkalt tjenesteyteren, se loven § 2 bokstav f og Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.2.1. Forutsetningen er imidlertid at avtalen som inngås omfattes av forbrukerens henvendelse eller gjelder en vare eller tjeneste som er direkte forbundet med denne.

Direktivet definerer avtale utenom faste forretningslokaler i artikkel 2 nr. 8 som

«enhver avtale mellom den næringsdrivende og forbrukeren

1. som inngås med både den næringsdrivende og forbrukeren fysisk til stede samtidig, på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler,

2. der forbrukeren har kommet med et tilbud under samme omstendigheter som omhandlet i bokstav a),

3. som inngås i den næringsdrivendes forretningslokaler eller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter at forbrukeren er blitt kontaktet personlig og individuelt på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler og der den næringsdrivende og forbrukeren samtidig er fysisk til stede, eller

4. som inngås under en utflukt organisert av den næringsdrivende der formålet er å presentere og selge varer eller tjenester til forbrukeren.»

«Utenom faste forretningslokaler» kan i henhold til fortalen punkt 21 for eksempel være i forbrukerens hjem eller på forbrukerens arbeidsplass. I denne sammenhengen kan forbrukeren bli utsatt for et mulig psykologisk press eller bli stilt overfor et overraskelseselement, uansett om det er forbrukeren som har bedt om et besøk av den næringsdrivende eller ikke. Definisjonen bør, i henhold til fortalen, ikke omfatte situasjoner der den næringsdrivende først kommer til forbrukerens hjem utelukkende for å ta mål eller gi en vurdering uten forpliktelse for forbrukeren, og der selve avtalen inngås på et senere tidspunkt i den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel på grunnlag av den næringsdrivendes vurdering.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets definisjon av avtale inngått utenom faste forretningslokaler gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.

Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at direktivet artikkel 2 nr. 8 bokstavene a, b og d er i samsvar med definisjonen i gjeldende angrerettlov. Bestemmelsen i bokstav c, om avtale inngått i den næringsdrivendes forretningslokaler eller gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel, umiddelbart etter personlig og individuelt rettet henvendelse på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler, innebærer imidlertid en utvidelse av definisjonen sammenlignet med gjeldende rett. Dersom en forbruker eksempelvis inngår avtale med selger ved salgsbod utenom de faste forretningslokalene, men må inn i butikken for å gjennomføre betalingen, anses avtalen likevel etter direktivet som å være avtale inngått utenom faste forretningslokaler. Denne situasjonen anses etter gjeldende rett å være inngått i forretningslokalet, dvs. loven kommer ikke til anvendelse. Begrepet «forretningslokaler» skal forstås tilsvarende uttrykket «utsalgssted» i gjeldende angrerettlov. Som forretningslokaler anses ikke bare bygninger, men også området utenfor, for eksempel fortau. Er det for eksempel markedsdager med salg fra boder utenfor en forretning, skal salget anses som salg fra forretningslokaler. De særlige kravene til salg utenom faste forretningslokaler kommer dermed ikke til anvendelse.

En tilsynelatende forskjell mellom loven og direktivet ligger i at loven omtaler salg, mens direktivet omhandler enhver avtale. At også avtaler mellom næringsdrivende og forbruker som ikke er salg omfattes av loven, er imidlertid i overensstemmelse med gjeldende praksis. At direktivets definisjon likevel ikke gjelder ethvert salg følger imidlertid av begrensninger i lovens virkeområde. Beløpsgrensen på kr 300 for at loven skal komme til anvendelse ved avtale utenom faste forretningslokaler, se nærmere punkt 3.2.3, gjør at kurant torg- og gatesalg i mange tilfeller ikke omfattes av loven.

En gjennomføring av direktivets definisjon innebærer en styrking av forbrukervernet, idet flere avtaler vil anses inngått utenom faste forretningslokaler.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav d.

3.6.2 Definisjoner – faste forretningslokaler

Gjeldende rett og direktivet

Hva som forstås med fast utsalgssted eller forretningslokale er ikke definert i gjeldende angrerettlov og heller ikke i annet regelverk av relevans for gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. Begrepet er anvendt i definisjonen av salg utenfor fast utsalgssted i angrerettloven § 6 første ledd bokstav d, se punkt 3.6.1.

Direktivet artikkel 2 nr. 9 definerer faste forretningslokaler som

• alle faste forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet, og

• alle flyttbare forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet.

Ifølge direktivets fortale punkt 22 bør den næringsdrivendes forretningslokaler omfatte forretningslokaler i enhver form (for eksempel butikker, boder eller varebiler) som tjener som et permanent eller vanlig forretningslokale for den næringsdrivende. Markedsboder og salgsplasser på messer bør behandles som forretningslokaler dersom de oppfyller dette vilkåret. Forretningslokaler for detaljhandel der den næringsdrivende utøver sin virksomhet på sesongmessig grunnlag, for eksempel i løpet av turistsesongen ved et ski- eller strandferiested, bør anses som forretningslokaler, ettersom den næringsdrivende normalt utøver sin virksomhet på disse stedene. Steder der publikum har adgang, for eksempel gater, kjøpesentre, strender, sportsanlegg og offentlig transport, og som den næringsdrivende unntaksvis bruker til sin forretningsvirksomhet, samt private hjem eller arbeidsplasser bør, i henhold til fortalen, ikke anses som forretningslokaler. Forretningslokalene til en person som opptrer i den næringsdrivendes navn eller på vegne av den næringsdrivende som definert i direktivet, bør anses som forretningslokaler i henhold til direktivet.

Forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets definisjon av faste forretningslokaler gjennomføres i ny lov om angrerett. Fordi definisjonen inneholder skjønnsmessige kriterier (vanligvis, fast mv.) vil det kunne oppstå tilfeller hvor man er i tvil om loven får anvendelse eller ikke. Definisjonen vil imidlertid synliggjøre vurderingskriteriene, og at også flyttbare innretninger kan utgjøre faste forretningslokaler. Forbrukerombudet er positiv til forslaget om å innta en definisjon av begrepet, og forslaget opprettholdes.

Retningslinjene for hva som skal anses som fast utsalgssted etter gjeldende rett anses fortsatt relevante. Utgangspunktet er forretningslokalets ytre karakter. Jo mer stasjonært og permanent selve salgslokalet er, desto mer nærliggende er det å betegne det som faste forretningslokaler. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at selve salgslokalet er stasjonært eller permanent. Det må også være en viss kontinuitet over den næringsdrivendes virksomhet på det aktuelle stedet. Hvorvidt næringsdrivende som leier et mindre lokale/område i et kjøpesenter i et visst tidsrom, kan anses å ha sine faste forretningslokaler der, må vurderes konkret. Momenter er blant annet hvor lang leieperioden er, og om firmaet normalt selger sine produkter eller tjenester på slike steder. Faste forretningslokaler er der hvor næringsdrivende vanligvis selger varene eller tjenestene sine. Dette kan også være flyttbare innretninger.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav c.

3.6.3 Definisjoner – varig medium

Gjeldende rett

Angrerettloven definerer ikke begrepet «varig medium», men benytter formuleringen «skriftlig på et varig medium» flere steder i kapittel 3, blant annet i overskriften. I Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) om endringer i angrerettloven utdypes i spesialmerknaden til § 9 a hva som forstås som varig medium;

«Som varig medium regnes fysiske lagringsmedier som papir, disketter, CD-rom, DVD og harddisken i en datamaskin der forbrukerens e-post er lagret.»

Det fremgår at det sentrale er at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene, slik at de er tilgjengelig for fremtidig bruk. Hvis forbrukeren ikke mottar informasjonen på et fysisk lagringsmedium, men den overføres digitalt, skal den kunne lagres av forbrukeren på et varig medium.

I lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven) § 2 bokstav h defineres «varig medium» som

«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til denne personlig og på en slik måte at dette i framtiden vil være tilgjengelig i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som tillater uendret gjengiving av de lagrede opplysningene».

Definisjonen gjennomfører artikkel 2 nr. 1 bokstav h i timesharedirektivet (direktiv 2008/122/EF). Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir, men også elektroniske media, forutsatt at vilkårene til uforanderlighet mv. er oppfylt, jf. Prop. 57 L (2011–2012) Lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv., merknader til § 2. For eksempel kan informasjonen gjengis elektronisk på pdf-filer som kan lagres hos forbrukeren på minnepinner, harddisker etc. Samme sted står det at begrepet antas å skulle forstås på tilsvarende måte som i andre direktiver og den vanlige forståelsen i norsk rett ellers, for eksempel i angrerettloven.

I finansavtaleloven § 12 bokstav n defineres «varig medium» som

«enhver innretning som gjør det mulig for kunden å lagre informasjon som er rettet personlig til kunden på en måte som tillater fremtidig søking i et tidsrom tilpasset formålet med informasjonen, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen».

Definisjonen er gitt på bakgrunn av betalingstjenestedirektivet (direktiv 2007/64/EF) og forbrukerkredittdirektivet (direktiv 2008/48/EF).

Direktivet

Direktivet artikkel 2 nr. 10 definerer «varig medium» som

«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til disse personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene».

Etter fortalen punkt 23 bør varige medier gjøre forbrukeren i stand til å lagre opplysningene så lenge det er nødvendig for å kunne ivareta sine interesser som følge av forbrukerens forhold til den næringsdrivende. Slike medier bør særlig omfatte papir, USB-minner, CD-ROM og DVD-plater, minnekort eller harddisk på datamaskin, samt e-post.

Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at definisjonen av «varig medium» gjennomføres i ny lov om angrerett. Forbruker Europa ønsker nærmere presisering av «innretning som gjør forbruker eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger», da særlig i forhold til et varig medium hos den næringsdrivende.

Departementet vil bemerke at etter en vanlig forståelse av begrepet «varig medium» dreier det seg om mulighet for oppbevaring av informasjon som kan gjenfinnes i uendret versjon etter lengre tids forløp. Begrepet innebærer ikke krav om at mediet skal være søkbart. Papir må derfor anses som varig medium. Forbrukerombudet har opplyst til departementet at det, etter hvert som teknologien har utviklet seg, i sin praksis ikke lenger ser så mange grunner til å behandle SMS og e-post forskjellig, dvs. at også SMS kan anses som «varig medium». På de fleste nyere mobiltelefoner kan SMS lagres på minnekort, eventuelt overføres til PC og lagres eller skrives ut.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å avgrense begrepet ved ytterligere presiseringer. Utviklingen av nye lagringsmedier gjør at definisjonen bør holdes mest mulig åpen. Dersom forbrukeren har tilgang til digital lagring hos den næringsdrivende, er det for øvrig intet i veien for at for eksempel digitalt medium hos den næringsdrivende kan fylle lovens krav til varig medium. Dette må imidlertid gjøres slik at informasjonen sikres, dvs. at den ikke kan endres i ettertid av den næringsdrivende, og at informasjonen ikke slettes eller faller bort dersom den næringsdrivende avslutter eller overfører sin virksomhet til andre. Dette vil imidlertid kreve egne teknologiske løsninger. Forslaget til definisjon opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav f.

3.6.4 Opplysningsplikt ved avtaleinngåelse og bekreftelse på inngått avtale

Gjeldende rett

Angrerettloven § 9 gjelder avtaler om varer og tjenester, inngått ved fjernsalg og ved salg utenfor den næringsdrivendes faste utsalgssted. Etter § 9 første ledd skal forbrukeren motta opplysninger skriftlig på et varig medium som forbrukeren råder over. Kravet innebærer at forbrukeren må kunne nyttiggjøre seg opplysningene.

Opplysningene som er opplistet i angrerettloven § 9 første ledd bokstav b–e, skal gis på varig medium etterat avtale er inngått, selv om de er gitt på varig medium tidligere. Dette er

• b. vilkårene og fremgangsmåten for, samt virkningene av å benytte angreretten,

• c. opplysninger om eventuell ettersalgsservice og gjeldende garantivilkår,

• d. vilkår for oppsigelse av avtalen dersom den er tidsubegrenset eller av mer enn ett års varighet

• e. bekreftelse av bestillingen.

Opplysningene som listes opp i § 7 bokstav a–f, og som er gitt tidligere, behøver ikke gis på nytt etter at avtale er inngått, dersom de tidligere er gitt på varig medium. Opplysningene skal gis snarest mulig etter avtaleinngåelsen ved avtaler om tjenester, jf. § 9 annet ledd. Ved kjøp av varer skal forbrukeren motta opplysningene senest ved levering. Dersom varene skal leveres til andre enn kjøperen, kan det avtales at opplysningene først gis etter levering.

Angrerettloven § 9 tredje ledd krever at opplysningene til forbrukeren gis på norsk, så fremt markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet direkte mot norske forbrukere eller er på norsk.

Ekomforskriften § 1-8 stiller krav til tilbud om avtale mellom ekomtilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og sluttbruker. Bestemmelsen lyder:

«Tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste skal tilby sluttbruker avtale for abonnementstjenester, herunder kontantkorttjenester. Avtalen skal blant annet omfatte opplysninger om:

1. tilbyders navn og adresse

2. avtalens omfang, herunder relevante opplysninger om nett og tjenester, kvalitetsparametre, vedlikeholdsvilkår og tidspunkt for tilknytning

3. pris, samt hvor man får tilgang til oppdatert informasjon om pris

4. avtalens varighet og vilkår for fornyelse og opphør

5. sted for lagring av lagringspliktige data i medhold av ekomloven § 2-7a

6. kompensasjons- og refusjonsordninger ved kvalitetssavvik eller ved manglende levering

7. reservasjonsordninger for nummeropplysning og fellesfakturert tjeneste

8. prosedyre for klagebehandling.

Avtalen kan endres eller opphøre i henhold til ekomloven § 2-4, herunder skal sluttbruker ved flytting av lagringssted for lagringspliktige data til annen stat varsles minst en måned før endringen trer i kraft. »

Ekomforskriften skiller ikke mellom sluttbruker som er forbruker eller næringsdrivende, og det fremgår ikke noe om tidspunktet for når opplysningene skal gis. Bestemmelsen er ikke avgrenset negativt mot visse avtaletyper, og gjelder derfor også for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler.

Direktivet

Direktivet artikkel 7 omhandler formelle krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Begrepet «avtaler inngått utenom faste forretningslokaler» er definert i direktivet artikkel 2 nr. 8, se nærmere punkt 3.6.1. Artikkel 7 stiller krav til både den næringsdrivende og til forbrukeren.

Etter direktivet artikkel 7 nr. 1 skal opplysningene som den næringsdrivende i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 har plikt til å gi forbrukeren før avtale inngås, gis til forbrukeren på papir, etter at avtale er inngått. Dersom forbrukeren samtykker, kan opplysningene isteden gis på et annet varig medium. «Varig medium» er definert i direktivet artikkel 2 nr. 10, se punkt 3.6.3. Opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt, forståelig språk.

Etter direktivet artikkel 7 nr. 2 skal den næringsdrivende gi forbrukeren papirkopi av signert kontrakt eller av bekreftelse på inngått kontrakt. Alternativt kan kopi eller bekreftelse gis på et annet varig medium, dersom forbrukeren samtykker til dette. Direktivet artikkel 16 har bestemmelser om unntak fra angreretten. I henhold til artikkel 16 bokstav m, taper forbrukeren angreretten ved levering av digitalt innhold som ikke er levert på et fysisk medium, dersom leveringen har startet med forbrukerens forutgående uttrykkelige samtykke og erkjennelse av at vedkommende dermed taper sin angrerett. Den næringsdrivendes kopi eller bekreftelse ved kjøp av digitalt innhold skal derfor også inneholde forbrukerens eventuelle forutgående samtykke eller erkjennelse av at angrerett ved nedlastning av digitalt innhold er tapt. Se nærmere punkt 3.11.15 om unntak fra angrerett for digitalt innhold.

Forslag i høringsnotatet og høringsuttalelser

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 i ny lov om angrerett. Man viste til at formålet med kravet til opplysninger på papir eller annet varig medium både er hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for å ha dem tilgjengelig for fremtidig bruk.

Samferdselsdepartementet viser til at ekomforskriften § 1-8 om krav til tilbud om avtale mellom ekomtilbyder og sluttbruker har bestemmelser som delvis overlapper forslagene i forslag til ny lov om angrerett. Høringsuttalelsen er nærmere omtalt under punkt 3.7.2 vedrørende krav til avtaler ved fjernsalg.

Departementets vurderinger

Også etter gjeldende angrerettlov er det krav om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger på varig medium ved inngåelse av avtale, samt bekrefte inngått avtale. Forslaget om å gjennomføre direktivets krav i artikkel 7 nr. 1 og 2 om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren avtalevilkårene skriftlig i forbindelse med inngåelse av avtalen vil likevel bedre forbrukerens rettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etter direktivet er noe mer omfattende enn etter gjeldende lov. Språkkravet i direktivet artikkel 7 nr. 1 er krav til tydelighet og godt språk, og regulerer ikke hvilket språk informasjonen skal gis på.

I motsetning til etter gjeldende rett, synliggjør gjennomføringen av direktivets bestemmelse om bekreftelse at det er særlige forhold som gjør seg gjeldende ved digitalt innhold som ikke leveres på fysisk medium og som følgelig ikke kan leveres tilbake. Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivets artikkel 7 nr. 1 og 2 i ny lov om angrerett. Se forslag til § 11.

3.6.5 Oppstart av levering av tjenester før angrefristen utløper

Gjeldende rett

Angrerettloven har ikke bestemmelser om adgang til å kreve oppstart av levering i løpet av angrerettperioden ved salg utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Dersom ytelsen påbegynnes i disse tilfellene og forbrukeren benytter angreretten, blir konsekvensen for tjenesteyter, eller selger som tilvirker varer spesielt for forbrukeren, at denne ikke kan ta seg forholdsmessig betalt for arbeidet som er utført. Dette følger motsetningsvis av loven § 21 tredje ledd, som gjelder avtale inngått ved fjernsalg som ikke er telefonsalg, se nærmere punkt 3.7.9.

Gjeldende rett har heller ikke egne bestemmelser knyttet til oppstart før angrerettens utløp ved levering av vann, gass eller elektrisitet i tilfeller der disse ytelsene ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, eller fjernvarme. Disse ytelsene reguleres av de generelle bestemmelsene som gjelder tjenester.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 7 nr. 3 skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren kommer med en uttrykkelig anmodning på et varig medium, dersom forbrukeren ønsker oppstart av visse ytelser innen utløpet av angrefristen. I henhold til direktivet omfatter bestemmelsen tjenester, samt levering av vann, gass eller elektrisitet i tilfeller der dette ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, samt fjernvarme. Vann, gass eller elektrisitet i begrenset/fastsatt mengde er blant annet flasker med vann, gassbeholdere og batterier. Eksempler på at disse ytelsene ikke er lagt ut for salg i begrenset mengde er løpende levering av vann i springen, gass i rør, og strøm via el-nettet. Virkningen av brudd på bestemmelsen er at forbrukeren ikke hefter for kostnadene for levert ytelse, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4. Se nærmere punkt 3.15.5.

Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett.

Når det gjelder forbrukerens krav om oppstart av levering i løpet av angrefristen av løpende ytelser som elektrisitet mv. som det er inngått avtale om utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, foreslo departementet at man ikke inntok en egen bestemmelse om disse ytelsene i ny lov om angrerett. Departementet antok at årsaken til at disse ytelsene er særbehandlet i direktivet, er at avtaler om disse i direktivets fortale punkt 19 er kategorisert som verken salgsavtaler eller tjenesteavtaler. Avtaler om digitale innholdstjenester som ikke er knyttet til fysisk medium anses heller ikke som avtale om vare eller tjeneste. Man har derfor uttrykkelig regulert i direktivet hva som skal gjelde for disse avtalene. Departementet foreslo at avtaler om slike ytelser i ny angrerettlov skal omfattes av reglene for tjenesteavtaler, med mindre særlige grunner til avvikende regler gjør seg gjeldende.

Høringsinstansenes synspunkter

Energi Norge slår i sin høringsuttalelse fast at gjeldende angrerettlov gjelder ved kjøp av nettleie og elektrisk strøm. Instansen viser til NOU 2004: 4 hvor ulike problemstillinger knyttet til angreretten på leveranser som strøm og nettleie er drøftet. Energi Norge påpeker at forbrukerens plikt til å gjøre opp for elektrisk forbruk som faktisk løper i angreperioden er slått fast i denne utredningen. Energi Norge skriver videre:

«Reglene i NVEs forskrifter for leverandørbytte i strømmarkedet er slik utformet at angreretten i praksis har mindre verdi for kunden i og med at tiden det tar å bytte leverandør tidsmessig er lik eller kortere enn angrefristen. For forbrukeren vil det således være enklere og noen ganger raskere å bytte leverandør tilbake til gammel eller en ny tredjeleverandør samt at dette er administrativt enklere for leverandøren som er involvert.»

Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at direktivets bestemmelse i artikkel 7 nr. 3 gjennomføres i ny lov om angrerett. Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren anmoder om oppstart av levering på et varig medium, dersom levering av tjenesten skal begynne før angrefristen er utløpt. Forbrukeren kan for eksempel sende en anmodning om oppstart til den næringsdrivende per e-post. Bestemmelsen vil styrke stillingen til den næringsdrivende som får rett til å få betalt for utført arbeid, selv om forbrukeren angrer seg. Hensynet til forbrukeren som for eksempel blir overrumplet av en omreisende næringsdrivende og takker ja til å få malt huset, blir ivaretatt, ved at vedkommende har krav på opplysninger om virkningen av at oppstart kreves, jf. punkt 3.3.13.

Departementet opprettholder også forslaget om at avtaler om elektrisk kraft, nettleie, fjernvarme og digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium skal behandles som tjenesteavtaler. På denne måten er det ikke nødvendig å innta særbestemmelse for disse avtalene i ny lov om angrerett. Også etter dansk rett anses slike løpende avtaler som avtaler om tjenester. Dersom vann, gass eller elektrisitet er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, siktes det blant annet til vann og gass i flasker eller beholdere, samt batterier. Disse ytelsene er det naturlig å anse som varer. Dette følger for øvrig også av direktivets definisjon av varer i artikkel 2 nr. 3.

Se forslag til ny lov om angrerett § 12.

3.6.6 Unntak fra kravene til opplysninger og skriftlighet

Gjeldende rett

Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fra lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er under 300 kr.

Etter § 2 bokstav f er også salg utenfor fast utsalgssted unntatt fra hele loven «dersom selgeren eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmodning, og avtalen angår en vare eller tjeneste som omfattes av forbrukerens henvendelse, eller en vare eller tjeneste som er direkte forbundet med denne.»

Direktivet

Direktivet artikkel 7 nr. 4 omfatter avtaler der forbrukeren uttrykkelig anmoder om den næringsdrivendes tjenester for å få utført reparasjoner eller vedlikehold og betalingen ikke overstiger 200 Euro. Det er også et krav at den næringsdrivende og forbrukeren umiddelbart utfører sine avtaleforpliktelser. Ved slike avtaler er det adgang for medlemsstatene til å begrense kravene til opplysninger og skriftlighet som følger av artikkel 7 nr. 1. Artikkel 7 nr. 4 bokstav a gir den næringsdrivende adgang til kun å gi forbrukeren skriftlige opplysninger om sin identitet og adresse, samt hvordan prisen beregnes, sammen med et prisanslag. Disse opplysningene skal gis på papir eller på et annet varig medium, så fremt forbrukeren samtykker til dette. Ytterligere opplysninger kan forbrukeren uttrykkelig samtykke i at ikke gis på papir eller på annet varig medium, dvs. at opplysningene gis muntlig. Dette er opplysninger om de viktigste egenskapene ved varene eller tjenestene, om at det foreligger angrerett og vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke den, og eventuelt opplysninger om at angreretten ikke gjelder, jf. direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavene a, h og k.

Direktivet artikkel 7 nr. 4 gjør ikke unntak fra kravet til bekreftelse som stilles i artikkel 7 nr. 2. Dvs. at selv om det gis adgang for medlemsstatene til å innføre mindre omfattende krav til forhåndsopplysninger ved tjenester hvis kontraktssum ikke overstiger 200 Euro, skal avtalen bekreftes skriftlig. Bekreftelsen skal inneholde alle opplysningene fastsatt i direktivet artikkel 6 nr. 1, samt eventuelt uttrykkelig samtykke og erkjennelse av at angreretten bortfaller i samsvar med artikkel 16 bokstav m (nedlasting av digitalt innhold).

Forslag i høringsnotatet

Direktivets generelle opplysningskrav kan ved avtaler for vedlikeholds- og reparasjonstjenester som ikke koster mer enn 200 euro og som utføres umiddelbart etter at avtalen inngås, fremstå som uforholdsmessig tyngende. Forbrukeren kan ønske rask bistand til vedlikehold eller reparasjon, og ha særlig interesse i at det ikke tar for mye tid å få en avtale i stand. Det er frivillig for medlemsstatene å gjøre unntak fra de alminnelige kravene til informasjon i disse tilfellene. Ettersom beløpsgrensen er så vidt lav, blir det spørsmål om unntaksregelen vil komme til praktisk anvendelse i særlig mange tilfeller. Dersom man tilkaller en vaskemaskinreparatør, en blikkenslager som skal fikse takrennen eller en som skal beskjære epletrærne, vil prisen som regel beløpe seg til mer enn ca. 1500 kr. Departementet uttrykte i høringsnotatet usikkerhet når det gjaldt hensiktsmessigheten av å gjennomføre direktivets bestemmelse om unntak for tjenester, knyttet til reparasjoner og vedlikehold av begrenset verdi med umiddelbart oppgjør, og bad spesielt om høringsinstansenes synspunkter.

Høringsinstansenes synspunkter

Ingen instanser som har uttalt seg går i mot forslaget om lettere informasjonsregime for avtaler av begrenset verdi. Distansehandel Norge, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, NHO og HovedorganisasjonenVirke støtter forslaget. NHO mener regelen er viktig av hensyn til forenkling og Hovedorganisasjonen Virke bemerker at forslaget er absolutt nødvendig. Forbrukerrådet bemerker at dersom forslaget opprettholdes, bør det presiseres i forarbeidene at det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at forbrukeren har mottatt opplysningene muntlig. Forbrukerombudet antar at størsteparten av alle avtaler om reparasjoner og vedlikehold som inngås faller utenom unntaket, på grunn av den lave beløpsgrensen. Ombudet ser derfor få betenkeligheter med å innføre et slikt unntak, og antar at det vil kunne være praktisk i tilfeller hvor forbruker ønsker å få i stand en kjapp avtale om reparasjoner eller vedlikehold av mindre omfang.

Departementets vurderinger

Til forskjell fra gjeldende angrerettlov som gjør unntak fra hele loven for avtaler med tilkalt næringsdrivende, uansett avtalens størrelse, gjelder bestemmelsen her kun opplysningskravene for avtaler av begrenset verdi. EUs medlemsstater er splittet i synet på om man skal introdusere et slikt «lettere informasjonsregime» som direktivet artikkel 7 nr. 4 åpner for. Danmark har ikke anvendt adgangen til å innføre lempeligere opplysningskrav i forkant av en avtale med tilkalt tjenesteyter for å utføre reparasjon eller vedlikehold av begrenset verdi. Begrunnelsen er at man ikke har funnet tilstrekkelige fordeler ved en slik regel, ettersom alle opplysningene likevel må gis i bekreftelsen på inngått avtale. Heller ikke Finland og Sverige har en slik unntaksbestemmelse.

Departementets utgangspunkt har vært at gjeldende rett skal videreføres i den utstrekning direktivet åpner for det. Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre ordningen med unntak fra visse formelle krav ved inngåelse av avtaler, selv om unntaket antagelig får begrenset praktisk betydning. I sin vurdering har departementet også lagt vekt på at alle høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget, slutter seg til det.

Se forslag til ny lov om angrerett § 13.

3.7 Formelle krav til fjernsalgsavtaler

3.7.1 Definisjoner – avtale om fjernsalg

Gjeldende rett

Fjernsalg er definert i angrerettloven § 6 første ledd bokstav a som «salg der forberedelse og inngåelse av en avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren eller tjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på denne måten» Dersom fjernkommunikasjon brukes bare som et ledd i avtaleslutningen og ikke under forberedelsene, foreligger ikke fjernsalg. For eksempel tilfeller der forbrukeren har oppsøkt selgeren på dennes utsalgssted og fått opplysninger om varen, men så vil tenke over tilbudet, og deretter ringer til selgeren og foretar bestilling på et senere tidspunkt, jf. merknader til fjernsalgsdefinisjonen i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000).

Fjernkommunikasjon er definert i bokstav b som «kommunikasjon som skjer uten at partene er til stede samtidig, for eksempel ved telefon, trykksaker, fjernsyn og Internett».

Direktivet

Fjernsalgsavtale er definert i direktivet artikkel 2 nr. 7 som

«enhver avtale inngått mellom den næringsdrivende og forbrukeren innenfor en organisert ordning for fjernsalg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, utelukkende ved bruk av ett eller flere fjernkommunikasjonsmidler fram til og med det tidspunkt da avtalen inngås».

I direktivets fortale punkt 20 nevnes postordre, Internett, telefon eller telefaks som eksempler på fjernkommunikasjonsmidler. I henhold til fortalen bør situasjoner der forbrukeren besøker den næringsdrivendes forretningslokaler bare med det formål å innhente opplysninger om varene eller tjenestene, og deretter forhandler frem og inngår fjernsalgsavtalen, også omfattes av definisjonen. Derimot bør en avtale som er forhandlet frem på den næringsdrivendes forretningslokaler og endelig inngått med et fjernkommunikasjonsmiddel, ikke anses som en fjernsalgsavtale. En avtale som det er tatt initiativ til med et fjernkommunikasjonsmiddel, men som endelig inngås på den næringsdrivendes forretningslokaler, bør heller ikke anses som en fjernsalgsavtale. Det samme gjelder reservasjoner som en forbruker foretar gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel for å anmode om at det ytes en tjeneste av en yrkesutøver, for eksempel når en forbruker ringer for å be om en avtale hos en frisør.

Begrepet «organisert plan for fjernsalg eller for fjerntjenesteyting» bør i henhold til fortalen omfatte de ordninger som tilbys av en annen tredjepart enn den næringsdrivende, men som benyttes av den næringsdrivende, for eksempel en Internettplattform. Det bør imidlertid ikke omfatte tilfeller der nettsteder bare tilbyr opplysninger om den næringsdrivende, den næringsdrivendes vare og/eller tjenester og kontaktopplysninger.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo at en definisjon av fjernsalgsavtale inntas i ny lov om angrerett.

Forbrukerrådet er enig i at begrepet «fjernsalg» bør defineres i ny lov om angrerett. Forbrukerrådet bemerker at forslaget til definisjon kan medføre tvister med en vanskelig bevissituasjon der forbrukeren har besøkt den næringsdrivendes forretningslokaler i forkant av at en avtale inngås ved hjelp av fjernkommunikasjon og fortsetter:

«[…] og hvor partene i ettertid er uenige om hvorvidt besøket kun gjaldt innhenting av opplysninger, slik at tilfellet anses som et fjernsalg, eller om avtalen i realiteten ble ferdig fremforhandlet på stedet, slik at tilfellet faller utenfor..»

For å unngå at det oppstår tvister om dette, mener Forbrukerrådet at det bør fremgå av forarbeidene til ny lov om angrerett hvor grensen går og hvilke tilfeller som er ment å falle henholdsvis innenfor og utenfor definisjonen av fjernsalg. I tillegg bør det fremgå av forarbeidene at det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at avtalen i realiteten ble inngått i hans/hennes forretningslokaler, og at etterfølgende kommunikasjon via internett kun representerer en bekreftelse fra forbrukers side på inngått avtale.

Forbrukerrådet ber om at det klargjøres om ordlyden «innenfor en organisert ordning for fjernsalg eller tjenesteyting» innebærer reell forskjell fra ordlyden i gjeldende definisjon om at «selgeren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtale» ved fjernkommunikasjon. Forbrukerrådet viser til Høyesteretts dom referert i Rt. 2010 s. 1003, der Høyesterett kom til at en ordinær annonsering på finn.no ikke innfrir kravet for å anses som fjernsalg. Også Forbrukerombudet er usikker på hva som menes med «organisert ordning for salg».

Departementets vurderinger

Direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 7 oppstiller følgende krav for at det skal foreligge fjernsalg: 1) næringsdrivende og forbruker er ikke fysisk til stede samtidig, 2) avtalen inngås utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler, 3) den eksklusive bruk av fjernkommunikasjonsmidler må skje fram til og med tidspunktet for avtaleinngåelsen, og 4) avtalen inngås innenfor en organisert ordning for fjernsalg.

Kravene gjelder ikke bare selve avtaleinngåelsen, men også prosessen i forkant. Det synes å ligge en forskjell mellom gjeldende rett og direktivets definisjon av fjernsalg i kravene til organisert ordning, og utelukkende bruk av fjernkommunikasjon.

Kravet «utelukkende bruk av fjernkommunikasjonsmidler» i direktivet avviker fra praksis etter gjeldende rett, når det gjelder virkningen av opplysningssamtaler i forretningslokalene. Etter gjeldende rett er man utenfor fjernsalgsdefinisjonen dersom forbrukeren har oppsøkt selgeren i dennes forretningslokaler og fått opplysninger om varen, så gått hjem for å tenke over tilbudet, for deretter å ringe selgeren og foreta bestilling. Slike situasjoner omfattes imidlertid av direktivets fjernsalgsdefinisjon, jf. fortalen punkt 20. Det er etter direktivet viktig å vurdere hvorvidt det kun er gitt opplysninger, eller om samtalen i forretningslokalene heller er å karakterisere som forhandlinger.

For øvrig er direktivet i overensstemmelse med gjeldende retts krav om at forberedelse og inngåelse av en avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon. Der eksempelvis den næringsdrivende fremsetter tilbud om produktene i en reklamekatalog som distribueres til forbrukerne i posten, men forbrukeren i stedet for å bestille per e-post, møter opp på selgerens forretningslokaler og inngår avtalen der, foreligger ikke fjernsalg.

Når det gjelder Forbrukerrådets anførsel om at den næringsdrivende må ha bevisbyrden når det gjelder hva som faktisk har funnet sted, vil departementet bemerke at forbrukerrettighetsdirektivet ikke gir støtte for en slik ordning. Hvorvidt en avtale faktisk ble inngått i den næringsdrivendes forretningslokaler eller ikke må avgjøres etter ordinære, ulovfestede bevisbyrderegler.

En reservasjon som bare er bindende for næringsdrivende, men ikke for forbrukeren, anses heller ikke som inngått fjernsalgsavtale. Et eksempel er ordningen med bestilling av kino- eller teaterbilletter som ikke er forhåndsbetalt, og der avtalen først inngås når billettene hentes.

Direktivets krav om at avtaleinngåelsen må skje i henhold til en organisert ordning for fjernsalg eller tjenesteyting, avviker fra ordlyden i angrerettloven § 6 bokstav a. I angrerettloven forutsettes at selgeren eller tjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler ved bruk av fjernkommunikasjon. I henhold til direktivet er det ikke nødvendig med aktiv markedsføring fra næringsdrivendes side for å falle inn under fjernsalgsdefinisjonen. Direktivet stiller ikke krav til verken omfanget eller varigheten av den organiserte ordningen for at fjernsalg skal anses å foreligge. Departementet antar at også næringsdrivende som vanligvis selger fra sine forretningslokaler, vil kunne omfattes av direktivet, dersom vedkommende ved en eller flere anledninger tilrettelegger for fjernsalg. For eksempel bør Mammutsalg per nett av bøker en gang i året anses som fjernsalg, selv om bokhandlerne ellers ikke driver med fjernsalg. Derimot vil en næringsdrivende som bare unntaksvis aksepterer bestilling per telefon som en ekstraservice, ikke kunne sies å ha en organisert ordning for fjernsalg.

Etter direktivet er det ikke noe vilkår for at en avtale skal anses inngått ved fjernsalg at varene eller tjenestene skal sendes til forbrukeren. I praksis medfører avtaler om fjernsalg av varer at selgeren tar på seg å sende eller på annen måte levere varen til forbrukeren. Det samme kan gjelde tjenester som leveres ved fjernkommunikasjon, for eksempel programvare som forbrukeren må laste ned fra Internett og teletjenester. For tjenester er bildet sammensatt, fordi mange tjenesteytelser er av en slik art at de ikke kan sendes eller leveres ved bruk av fjernkommunikasjon eller sendes i det hele tatt. Tjenesteytelsen forutsetter eksempelvis at partene møtes hos tjenesteyteren eller at tjenesteyteren oppsøker forbrukeren.

Departementet opprettholder forslaget til definisjon av avtale om fjernsalg i ny lov om angerett. Etter departementets syn vil definisjonen utvide virkeområdet noe i forhold til gjeldende rett, ved at det er rom for noe mer kontakt mellom kjøper og selger før avtalen inngås ved fjernkommunikasjonsmiddel, uten at kontakten fratar avtalen karakter av å være fjernsalgsavtale. Reglene i direktivet innebærer en styrking av forbrukervernet i forhold til gjeldende norsk rett, ved at flere avtaler vil anses som fjernsalg.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav b.

3.7.2 Formelle krav til avtalen – utgangspunkt

Gjeldende rett

Angrerettloven § 9 oppstiller felles opplysningskrav ved fjernsalgsavtaler og avtaler om salg utenfor fast utsalgssted, se punkt 3.6.4. Ekomforskriften § 1-8 stiller krav til tilbud om avtale mellom ekomtilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og sluttbruker, se nærmere punkt 3.6.4.

Ehandelsloven gjelder for elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester og offentlige myndigheters kontroll av slike tjenester. Loven gjelder både i og utenfor forbrukerforhold, med noen særbestemmelser for forbrukerforhold. Loven stiller krav til opplysningsplikten i forbindelse med elektronisk bestilling. Etter § 11 annet ledd skal avtalevilkår, standardvilkår og generelle vilkår gjøres tilgjengelige for tjenestemottakeren på en måte som gjør det mulig å lagre og gjengi dem.

Direktivet

Direktivet artikkel 8 nr. 1 gir utgangspunktet for opplysningskravene ved fjernsalgsavtaler. Den næringsdrivende skal gi de opplysningene som er fastsatt i artikkel 6 nr. 1, se punkt 3.3, eller gjøre disse tilgjengelige for forbrukeren på en måte som er tilpasset det benyttede fjernkommunikasjonsmiddelet. Bestemmelsen er utdypet i direktivets fortale punkt 36. Dersom mediet er uegnet må den næringsdrivende opplyse hvor forbrukeren kan få resten av opplysningene. Det fremgår av fortalen at opplysningskravene bør tilpasses de tekniske begrensningene til visse medier, for eksempel begrensninger i antallet tegn på visse mobiltelefonskjermer eller tidsbegrensningene på reklameinnslag på fjernsyn. Den næringsdrivende bør overholde et minimum av opplysningskrav og vise forbrukeren til en annen opplysningskilde, for eksempel ved å ha et gratis telefonnummer eller en lenke til den næringsdrivendes nettsted, der relevante opplysninger er direkte og enkelt tilgjengelige.

Opplysningene skal gis på et enkelt og forståelig språk. Dersom opplysningene gis på et varig medium, skal de være lett leselige. I motsetning til direktivet artikkel 7 om krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, stiller ikke artikkel 8 nr. 1 krav om at opplysningene gis på papir eller annet varig medium. Direktivets krav innebærer at den næringsdrivende eller dennes representant må gi forbrukeren anledning til å gjøre seg kjent med opplysningene, ved at alle opplysningene listet opp i artikkel 6 nr. 1 fremgår av kommunikasjonsmediet, for eksempel en pc, nettbrett eller mobil.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes uttalelser

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett.

Samferdselsdepartementet (SD) påpeker at ekomforskriften § 1-8 har et delvis overlappende virkeområde med informasjonskravene som stilles i forslaget til ny lov om angrerett om opplysningsplikt før avtaleinngåelse, om krav til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, om krav til fjernsalgsavtaler, om krav til opplysninger før fjernsalgsavtaler inngås, og om krav til bekreftelse på inngått avtale. SD uttaler at

«..det i lovforslaget [er] stilt mer detaljerte og spesifikke krav til opplysningene som skal gis, samt krav til blant annet opplysninger om angrerett og fremgangsmåte for å bruke angreretten. Ekomforskriften § 1-8 inneholder på den annen side sektorspesifikke krav til opplysninger. Dette gjelder blant annet opplysninger om sted for lagring av lagringspliktig data og reservasjonsordninger for nummeropplysning og fellesfakturert tjeneste.»

Samferdselsdepartementet bemerker at det er uheldig dersom bestemmelsene blir overlappende.

Departementets vurderinger

Direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 1 er totalharmonisert, dvs. det er ikke adgang for medlemsstatene til å innføre avvikende regler. Imidlertid følger det av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 2 at direktivet viker for annen sektorspesifikk EU-lovgivning ved motstrid, og at direktivet kan suppleres av opplysningskrav i ehandelsdirektivet og tjenestedirektivet, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 8. Eventuelle behov for å tilpasse ekomregelverket på forskriftsnivå som følge av innføringen av forbrukerrettighetsdirektivet vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 1 i ny lov om angrerett, som da vil gjelde i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.

Se forslag til ny lov om angrerett § 14.

3.7.3 Særkrav ved elektronisk inngått betalingsforpliktelse

Gjeldende rett

Verken angrerettloven eller ehandelsloven har bestemmelser tilsvarende direktivet artikkel 8 nr. 2 første ledd, om at vital informasjon skal tydeliggjøres rett før forbrukeren sender inn elektronisk bestilling, eller krav om tydeliggjøring av at bestilling medfører plikt til å betale. Ehandelsloven har bestemmelser om tjenesteyters opplysningsplikt ved elektronisk markedsføring i § 9. I forbrukerforhold skal det opplyses om totalkostnadene forbrukeren skal betale medregnet alle avgifter og leveringskostnader, med mindre opplysninger om prisen for tjenesten er regulert i annen lovgivning. For øvrig krever bestemmelsen at reklametilbud og salgsfremmende konkurranser og spill lett skal kunne identifiseres. Det følger av § 9 siste ledd at markedsføringslovens bestemmelser gjelder i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven § 9.

Direktivet

Ved fjernsalgsavtale som skal inngås elektronisk og som forplikter forbrukeren til å betale, skal den næringsdrivende, etter direktivet artikkel 8 nr. 2, på en klar og tydelig måte gjøre forbrukeren oppmerksom på:

• varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper (artikkel 6 nr. 1 bokstav a)

• den samlede prisen (artikkel 6 nr. 1 bokstav e)

• avtalens varighet, eventuelt vilkårene for å gå fra avtalen (artikkel 6 nr. 1 bokstav o)

• der det er relevant, korteste varighet for forbrukerens forpliktelser (artikkel 6 nr. 1 bokstav p).

Disse opplysningene skal gis umiddelbart før, (eng. «directly before») forbrukeren foretar bestillingen. Av direktivet artikkel 8 nr. 2 annet ledd fremgår at den næringsdrivende skal påse at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører forpliktelse til å betale. Dersom bestillingen utføres ved å trykke på en «bestill» knapp eller lignende, skal ordene «bestilling med forpliktelse til å betale» fremgå av knappen. Dersom slik informasjon knyttet til bestillingen ikke er gitt, skal forbrukeren ikke være bundet av avtalen eller bestillingen.

Av direktivets fortale punkt 39 fremgår det at det er viktig å sikre at forbrukeren kan lese og forstå alle hovedelementene i avtalen før bestillingen foretas.

«Når det gjelder fjernsalgsavtaler inngått på nettsteder, er det viktig å sikre at forbrukeren kan lese og forstå hovedelementene i avtalen før bestillingen foretas. For dette formål bør det i dette direktiv fastsettes at de nevnte elementene skal vises i nærheten av bekreftelsen som kreves for å foreta bestillingen. Det er også viktig å sikre at forbrukeren i slike situasjoner kan avgjøre fra hvilket tidspunkt denne påtar seg forpliktelsen til å betale den næringsdrivende. Forbrukerens oppmerksomhet bør derfor ved hjelp av en utvetydig formulering særlig rettes mot det faktum at en bestilling faktisk medfører en forpliktelse til å betale den næringsdrivende.»

Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett. Forslaget gjaldt fjernsalg per elektronisk kommunikasjonsmiddel, ikke ved fjernsalg på andre måter, for eksempel via telefon.

Virkningen av brudd på bestemmelsen; at forbrukeren ikke blir bundet av sin bestilling/avtale, ble også foreslått inntatt i ny lov om angrerett.

Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet viser til at det mottar en god del klager fra forbrukere som føler seg lurt inn i ulike former for abonnementsavtaler på Internett. Typetilfellet er forbrukeren som tror at han eller hun har bestilt en såkalt «gratisprøve» på et produkt uten videre forpliktelser, men hvor det i realiteten viser seg å være et abonnement. Ombudet sier videre:

«Det legges gjerne opp til at forbrukeren må si opp abonnementet innen en viss tid for ikke å motta flere produkter. All den tid man ikke er klar over at man har inngått et abonnement vil man imidlertid ikke foreta seg noe, og ender da opp med å motta første ordinære forsendelse. Denne er gjerne betydelig dyrere enn den opprinnelig bestilte prøvepakken. Forbrukere som kontakter selger får beskjed om at man har godtatt vilkårene ved bestilling ved å huke av for disse, og fordi varen ikke er avbestilt er man forpliktet til å betale. Forbrukere som har lagt inn sin kredittkortinformasjon kan også allerede ha blitt trukket for et langt større beløp enn vedkommende har hatt en forventning om.»

Forbrukerombudet viser til at praksisen reiser spørsmål etter markedsføringsloven § 11 om negativt salg og § 6, jf. §§ 7 og 8 om urimelig handelspraksis. De siste årene har ombudet behandlet en rekke saker hvor det har tatt problemstillingene opp med de næringsdrivende.

Forbrukerombudet bemerker at direktivbestemmelsen er betydelig strengere i sin ordlyd enn det som fremgår av forslaget i høringsnotatet. Forbrukeren skal ikke bare gjøres oppmerksom på opplysningene, dette skal gjøres i tydelig og fremhevet form, slik at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få informasjonen med seg. Ombudet sier videre at i et bestillingsskjema på Internett vil det derfor være klart at disse opplysningene ikke kan fremgå av de generelle vilkårene «ett klikk unna», men må komme tydelig frem på samme side hvor forbrukeren avgir sin bestilling. Ombudet fortsetter:

«Ved kun å gjøre forbrukeren «oppmerksom på» enkelte av opplysningene fastsatt i § 7 første ledd, ser jeg faren for at mange næringsdrivende vil fortsette sin praksis som før; angi disse vesentlige opplysningene i de generelle betingelsene, og vise til at forbrukeren ble gjort oppmerksom på disse ved å måtte huke av for at betingelsene er lest/godkjent før bestilling.»

Ombudet foreslår at også kravene til «tydelig og i fremhevet form» inntas i lovbestemmelsen.

NORDMA omtaler direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 2 som «dobbeltklikkmetoden»;

«Etter bestemmelsen plikter den næringsdrivende å sikre at når forbrukeren gjør en bestilling, må forbrukeren samtidig gis anledning til eksplisitt å vise at vedkommende har forstått at dette også medfører en betalingsforpliktelse. Forbrukerne må derfor bekrefte at vedkommende har lest informasjonen som er gitt som ledd i oppfyllelse av den prekontraktuelle opplysningsplikten og at vedkommende har forstått at bestillingen også medfører en betalingsforpliktelse. Dette må skje før vedkommende bekrefter at vedkommende vil kjøpe tjenesten/produktet on line, og kalles derfor dobbeltklikkmetoden.»

NORDMAbemerker at de har forståelse for at det er viktig med god informasjon til forbrukeren om at vedkommende gjennom bestillingen også pådrar seg en betalingsforpliktelse. Dette er også i den næringsdrivendes interesse og følger dessuten av opplysningsplikten. NORDMA er imidlertid skeptisk til innføring av dobbeltklikkmetoden som en plikt og ikke som en beste praksis. NORDMA mener dette vil skape en relativt omstendelig bestillingsprosess som kan føre til et tap av kunder. NORDMA stiller også spørsmål ved om dette alltid vil gi forbrukeren en hensiktsmessig kjøpssituasjon i en tid da også forbrukeren har et sterkt ønske om rask og enkel tilgang til å kjøpe produkter over internett.

Samferdselsdepartementet foreslår å endre foreslått overskrift i bestemmelsen for å skape bedre samsvar med begrepsbruken i ekomregelverket. SD bemerker at det kan stilles spørsmål om bestemmelsen for eksempel gir forbrukeren rett til å beholde varen som er bestilt i slike tilfeller, eller dersom varen må returneres, hvem som skal bære kostnaden ved dette.

Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivet artikkel 8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Det sentrale i direktivet artikkel 8 nr. 2 synes å være at forbrukeren skal få klart for seg de vesentligste avtalevilkår før vedkommende gir sin elektroniske bestilling. Det skal også sikres at forbrukeren er klar over at bestillingen utløser en betalingsforpliktelse. Hvordan dette kan gjøres i praksis må variere med hvilket medium/kommunikasjonsmiddel det er snakk om. Forbrukeren skal gjøres klar over på hvilket tidspunkt hun eller han faktisk inngir en bindende bestilling. Forslaget innebærer at det ikke er tilstrekkelig å huke av i en rute etter «dobbeltklikkmetoden», som bekreftelse på at informasjon annet sted er lest. Tvert i mot krever direktivet at tilstrekkelig informasjon skal fremgå nært bestill-knappen, slik at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få med seg informasjonen. Departementet slutter seg til Forbrukerombudets forslag om at det presiseres i lovteksten at opplysningene skal fremgå tydelig og i fremhevet form. Bestemmelsen vil bedre forbrukervernet og bidra til å avverge misforståelser som for eksempel uønsket inngåelse av abonnement, derunder bidra til å forhindre at forbrukeren tror vedkommende bestiller gratisytelser.

Dersom kravet til merking av bestillingsfunksjonen ikke er overholdt, blir virkningen i henhold til direktivet at forbrukeren ikke blir bundet av avtalen eller bestillingen. Departementet opprettholder forslaget om at dette inntas i ny lov om angrerett.

Direktivet regulerer ikke spørsmålene Samferdselsdepartementet reiser om forbrukeren har adgang til å beholde varen som er mottatt, selv om forbrukerne ikke var bundet av bestillingen, og hvem som skal betale for eventuell retur. Løsningen på slike spørsmål må derfor finnes i alminnelig nasjonal kontraktsrett, som det i henhold til direktivet artikkel 3 nr. 5 som hovedregel er opp til nasjonalstatene å regulere. Når det gjelder spørsmålet om hva som blir virkningen ved den næringsdrivendes andre brudd på nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet, vises det til punkt 3.17.

Se forslag til ny lov om angrerett § 16.

3.7.4 Informasjon om leveringsbegrensninger m.m.

Gjeldende rett og direktivet

Etter direktivet artikkel 8 nr. 3 skal nettsteder for elektronisk handel klart og tydelig og senest på det tidspunkt bestillingsprosessen begynner, angi om det eksisterer eventuelle leveringsbegrensninger. Det skal også opplyses om hvilke betalingsmidler som aksepteres.

I gjeldende rett er det ingen bestemmelser som tilsvarer kravet i direktivet. Mer generelle opplysningskrav følger imidlertid av angrerettloven § 7 første ledd bokstav d; forbrukeren skal ha opplysninger om alle vesentlige avtalevilkår, herunder om betaling, levering eller annen oppfyllelse av avtalen før avtaleinngåelsen.

Forslag i høringsnotatet mv.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivets krav i ny lov om angrerett. Departementet bemerket at kravet om opplysninger om leveringsbegrensninger knyttet til avtalen gjelder i tillegg til kravet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g om at den næringsdrivende skal gi opplysninger om ordninger for levering, leveringstid mv., se punkt 3.3.10. Med «leveringsbegrensninger» siktes det blant annet til begrenset beholdning; for eksempel «Kun to per kunde», at varen er utsolgt og det kan ta tid før bestillingen kan effektueres, kun salg til personer over 18 år osv. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget.

Departementets vurderinger

Kravet til opplysninger om leveringsbegrensninger vil føre til at forbrukeren kan unnlate å fullføre sin bestilling, dersom opplysningene medfører at tilbudet bli uinteressant.

Når det gjelder kravet til opplysninger om hvilke betalingsmidler som aksepteres, er dette i overensstemmelse med angrerettloven § 7 første ledd bokstav d om krav til å opplyse om alle vesentlige avtalevilkår mv, og utbredt praksis. Ett av formålene med bestemmelsen er å unngå at forbrukeren starter en bestilling som uansett ikke kan fullføres fordi forbrukeren ikke råder over de betalingsmidlene som aksepteres. Dette vil også være i den næringsdrivendes interesse. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 17.

3.7.5 Begrenset plass eller tid til informasjon

Gjeldende rett og direktivet

Angrerettloven § 7 femte ledd stiller krav om at opplysninger som gis ved fjernkommunikasjon skal tilpasses det middelet som anvendes. Ehandelsloven § 11 tredje ledd krever at avtalevilkår, standardvilkår og generelle vilkår skal gjøres tilgjengelige for tjenestemottakeren på en måte som gjør det mulig å lagre og gjengi dem.

I tilfeller hvor fjernkommunikasjonsmiddelet har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal visse nærmere bestemte opplysninger gis før avtale inngås. Øvrige opplysninger som listes opp i direktivet artikkel 6 skal gis på en egnet måte for det benyttede fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. direktivet artikkel 8 nr. 4, jf. kravet i artikkel 8 nr. 1. De opplysningene som uansett skal gis før avtalen inngås er:

• varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper,

• den næringsdrivendes identitet,

• den samlede prisen,

• angreretten,

• avtalens varighet,

• eventuelle vilkår for å gå fra avtalen dersom den ikke er tidsbegrenset.

Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse ble gjennomført i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes. Bestemmelsen i angrerettloven suppleres av bestemmelsene i ehandelsloven.

Direktivets bestemmelse knyttet til begrensninger i fjernkommunikasjonsmediets plass eller tid er ikke knyttet til elektroniske medier, slik flere av direktivets øvrige bestemmelser er. Dette innebærer at bestemmelsen også vil gjelde fjernkommunikasjon per telefon.

Se forslag til ny lov om angrerett § 15.

3.7.6 Minimumskrav ved uanmodet telefonhenvendelse

Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e skal forbrukeren ha opplysninger om selgerens eller tjenesteyterens navn og adresse før avtaleinngåelsen. Det oppstilles imidlertid ikke særlige krav til på hvilket tidspunkt opplysningene skal gis i løpet av en telefonsamtale. Markedsføringsloven § 16 omhandler den næringsdrivendes opplysningsplikt ved uanmodet markedsføring ved telefon eller adressert post. Ved uanmodet markedsføring ved telefon til forbrukere skal den næringsdrivende straks presentere seg og opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt. Det skal også informeres om forbrukerens adgang til å reservere seg mot slik markedsføring.

Direktivet

Direktivet artikkel 8 nr. 5 gjelder salgsfremstøt/markedsføring per telefon. Den næringsdrivende som ringer til forbrukere med sikte på å inngå en fjernsalgsavtale, skal oppgi sin identitet, eventuelt identiteten til den person samtalen skjer på vegne av. I tillegg skal det kommersielle formålet med samtalen oppgis. Disse opplysningene skal gis ved telefonsamtalens begynnelse.

Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet viste i høringsnotatet til at forholdet som direktivet artikkel 8 nr. 5 omtaler er regulert i markedsføringsloven § 16. Denne bestemmelsen inneholder imidlertid ikke krav om at det skal opplyses om hvem det eventuelt ringes på vegne av. Departementet foreslo at markedsføringsloven § 16 endres, slik at den blir i overensstemmelse med direktivet. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til endret markedsføringslov § 16.

3.7.7 Formelle krav mv. ved telefonsalg

Gjeldende rett

Angrerettloven § 7 annet ledd stiller særlige krav når den næringsdrivende henvender seg til forbrukeren per telefon, ved såkalt uanmodet oppringning. «Uanmodet oppringning» innebærer at forbrukeren ikke har bedt om å bli oppringt.

Ved uanmodet oppringning skal forbrukeren få noen forhåndsopplysninger i tillegg til de som etter § 7 første ledd skal gis før annet fjernsalg eller salg utenom fast utsalgssted. Forbrukeren skal få opplysninger om varens eller tjenestens art bokstav b), de totale kostnadene inklusive alle avgifter og leveringskostnader bokstav c) og eventuell bindingstid, abonnement eller minstekjøp bokstav d). Dessuten skal forbrukeren bli informert om at vedkommende ikke blir bundet av avtalen før han eller hun har akseptert tilbudet skriftlig, jf. bokstav a. Disse opplysningene skal gis forbrukeren skriftlig. Kravet til skriftlighet kan oppfylles ved papir eller elektroniske medier, for eksempel ved tekstmelding eller e-post.

Kravet om skriftlige opplysninger før avtale inngås gjelder imidlertid ikke ved oppringning om salg av varer eller tjenester fra frivillige organisasjoner, og ved salg av avisabonnement, jf. § 7 tredje ledd. Med «avisabonnement» menes abonnement på aviser som utkommer regelmessig med minst ett nummer ukentlig, og som har rett til momsfritak, dvs. papiraviser3. Med «frivillige organisasjoner» menes organisasjoner som har registreringsrett i frivillighetsregisteret i Brønnøysund4, jf. fjerde ledd. Unntaket gjelder ikke der andre aktører benytter frivillige organisasjoner til telefonsalg av sine varer eller tjenester, for eksempel der idrettslaget ringer og tilbyr abonnement på strøm på vegne av en næringsdrivende samarbeidspartner.

§ 7 annet til fjerde ledd kom inn i angrerettloven i forbindelse med ny markedsføringslov i 2009.

Angrerettloven § 10 a bestemmer at tilbud fra selger eller tjenesteyter ved uanmodet oppringning må aksepteres skriftlig av forbrukeren for at bindende avtale skal være inngått. Tilbudet skal inneholde opplysning om dette, og selgeren eller tjenesteyteren skal på forespørsel kunne dokumentere mottatt aksept fra forbrukeren. Kravet om skriftlig bekreftelse innebærer at forbrukeren ikke blir avtalerettslig forpliktet før vedkommende har akseptert et tilbud skriftlig. Forbruker som i telefonsamtalen har takket ja og i ettertid angrer, trenger ikke å foreta seg noe. Så lenge forbrukeren lar være å sende inn skriftlig aksept er det ikke inngått noen avtale. Foreligger skriftlig aksept vil spørsmålet om det er inngått en bindende avtale bero på alminnelige avtalerettslige vedtakelsesregler.

For at det skal foreligge skriftlig aksept må det som et minimum være benyttet skrifttegn. Forbrukeren kan ikke akseptere selgerens tilbud ved å taste et siffer på telefonen i løpet av samtalen. Elektronisk aksept per tekstmelding, e-post eller telefaks godtas som skriftlig aksept. Som § 7 tredje ledd gjør angrerettloven § 10 a fjerde ledd unntak for telefonsalg av avisabonnement og for frivillige organisasjoners telefonsalg av varer og tjenester.

Reglene i angrerettloven § 10 a suppleres av reglene i markedsføringsloven § 16 som gjelder opplysningsplikt ved uanmodet markedsføring ved telefon eller adressert post. Det fremkommer her at næringsdrivende skal opplyse hvem som har gitt personopplysningene som ligger til grunn for henvendelsen. Videre skal den næringsdrivende informere om reservasjonsretten hjemlet i markedsføringsloven § 12. Det skal legges til rette for at mottakeren enkelt og gebyrfritt kan reservere seg hos den næringsdrivende.

Direktivet

Direktivet har ingen særlige opplysningskrav knyttet til markedsføring og salg per telefon.

Direktivet artikkel 8 nr. 6 inneholder imidlertid to særlige bestemmelser ved salg per telefon. I motsetning til de aller fleste bestemmelser i direktivet, er det frivillig for medlemsstatene å innføre disse reglene. Medlemsstatene kan i sitt nasjonale regelverk kreve at den næringsdrivende skal bekrefte tilbudet til forbrukeren og at denne først blir bundet etter å ha undertegnet tilbudet eller sendt skriftlig samtykke til den næringsdrivende. Medlemsstatene kan dessuten kreve at bekreftelsene fra den næringsdrivende skal gis på et varig medium.

Forslaget i høringsnotatet

Direktivet stiller ikke krav om at det i tilbudet fra den næringsdrivende skal opplyses om at forbrukeren først blir bundet etter å ha akseptert tilbudet skriftlig. Fordi informasjonsbestemmelsene i direktivet er totalharmonisert, la departementet i høringsnotatet til grunn at det ikke er anledning til å videreføre et slikt opplysningskrav i ny lov om angrerett. Det ble heller ikke foreslått å innta krav i ny lov om at den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbud til forbrukeren.

Departementet foreslo imidlertid at reglene om forbrukerens skriftlige aksept ved uanmodet telefonoppringning blir videreført i ny lov om angrerett. Departementet foreslo å benytte direktivets adgang til å kreve at forbrukerens aksept skal foreligge på et varig medium. Departementet foreslo også å videreføre gjeldende ordning om at kravet om at de næringsdrivendes skriftlige bekreftelse ikke skal gjelde ved telefonsalg av abonnement på papiraviser og ved salg av varer og tjenester fra frivillige organisasjoner. Spørsmål om unntak fra et krav om skriftlig bekreftelse av telefonsalg for aviser og humanitære organisasjoner ble grundig vurdert i forbindelse med utarbeidelse av forslag til ny markedsføringslov, og ulike hensyn ble avveid. Departementet opplyste i proposisjonen om markedsføringsloven (Ot.prp. nr. 55 (2007–2008)) at ordningen med telefonmarkedsføring skal evalueres etter 5 år. Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) er nå i gang med dette.

Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet bemerker at forbrukere som har blitt kontaktet på telefon fortsatt vil ha behov for relevant og nødvendig informasjon i skriftlig form før de inngår avtale. Ombudet er av den oppfatning at direktivet åpner for nasjonale regler om dette. Ombudet gir imidlertid sin fulle tilslutning til forslaget om å videreføre gjeldende regler om skriftlig avtaleinngåelse ved telefonsalg. Ombudet viser til at det nå mottar relativt få klager fra forbrukere som opplever å få tilsendt uønskede varer med krav om betaling etter oppringning fra telefonselgere.

Samferdselsdepartementet gjør oppmerksom på at forslaget om skriftlig aksept er delvis overlappende med ekomforskriften § 1-10 som stiller krav til skriftlig fullmakt ved blant annet videresalg av abonnement for elektronisk kommunikasjon og ved annen avtaleinngåelse om levering av telefontjeneste eller internettilgang. Ekomforskriften § 1-10 omfatter flere avtalesituasjoner enn forslaget i ny angrerettlov, som er begrenset til «uanmodet» oppringninger fra næringsdrivende.

NORDMA finner det svært positivt at unntaket for abonnement på papiraviser og ytelser fra frivillige organisasjoner beholdes, men påpeker at det for dem og deres øvrige medlemmer oppleves som en noe tilfeldig forskjellsbehandling. NORDMA viser til at forbrukerne har et ønske om enkelt og raskt å kunne inngå avtaler, også per telefon, og at næringsdrivendes mulighet til enkelt å tilfredsstille forbrukerens ønske om enkel tilgjengelighet forvanskes med disse kravene. NORDMA bemerker at dersom flere land i Europa legger seg på den norske linjen, kan dette få store konsekvenser også for norske virksomheter. Etter NORDMAs syn har forbrukerne god nok beskyttelse i eksisterende lovverk utover gjeldende bestemmelser i angrerettloven med krav om skriftlig bekreftelse. NORDMA viser til at over halvparten av den norske befolkningen har reservert seg i Det sentrale reservasjonsregisteret og telefonhenvendelser skjer derfor i størst grad til forbrukere som gjennom å avgi samtykke, selv uttrykkelig har anmodet om kontakt med spesielt angitte aktører. Angreretten gir dessuten forbrukerne et ytterligere vern. NORDMA mener at unntaket for salg av avisabonnement og humanitære organisasjoner bør gjelde generelt. Et slikt unntak ville være et viktig tiltak for å støtte opp under en bransje som har skapt og fortsatt skaper mange arbeidsplasser og skatteinntekter av betydning for Norge.

Forbrukerombudet derimot, viser til at det er et forbrukerproblem at det ikke er innført et krav om skriftlig aksept ved frivillige organisasjoners innsamlingsaksjoner. Ombudet mottar en god del klager fra forbrukere som får tilsendt fakturaer fra frivillige organisasjoner som de hevder at de ikke har takket ja til. Ombudet bemerker at dersom det dreier seg om reelt salg, eksempelvis loddsalg, kan ombudet ta opp saken etter markedsføringsloven § 11 om negativt salg. De fleste av sakene dreier seg imidlertid om alminnelig innsamling, noe som faller utenfor markedsføringsloven § 11, og ombudet kan ikke gripe inn i saken. Ombudet uttaler videre:

«Mange av de som henvender seg til Forbrukerombudet om denne praksisen er gjerne pårørende til eldre familiemedlemmer som forteller at vedkommende ikke har forstått hva samtalen har gått ut på. De som i etterkant av en slik samtale mottar faktura med både betalingsfrist og ferdig utfylt beløp føler seg likevel forpliktet til å betale. Enkelte frivillige organisasjoner opererer også med purrebeløp, noe som er med på å forsterke følelsen av å være forpliktet til å betale, selv om støtten i utgangspunktet er basert på frivillighet.»

Departementets vurderinger

Telefonsalg er en salgsform hvor kjøperen kan ha behov for ekstra beskyttelse mot pågående selgere. I gjeldende rett gis det særlig beskyttelse av forbrukeren ved telefonsalg som skjer ved «uanmodet oppringning». Det er krav om at forbrukeren skal få muntlig tilbud bekreftet skriftlig, og at forbrukeren først blir bundet av avtalen etter at tilbudet fra den næringsdrivende er akseptert skriftlig.

Behov for ekstra beskyttelse ved uanmodet oppringning kan imidlertid foreligge også der forbrukeren har bedt den næringsdrivende ringe. Dersom forbrukeren har bedt selgeren om å ringe, og selgeren markedsfører og selger andre varer eller tjenester enn dem forbrukerens anmodning gjaldt, har imidlertid forbrukeren behov for det samme vernet som når den næringsdrivende ringer uoppfordret.

Ekstra beskyttelsesbehov kan også foreligge der salg inngås etter at forbrukeren har ringt den næringsdrivende. For eksempel dersom forbrukeren ringer bredbåndsleverandøren for å øke hastigheten. Mens forbrukeren først er på tråden, benytter internettleverandøren anledningen til å markedsføre tv-tjenester.

Etter departementets syn bør reglene om at forbrukeren først blir bundet etter skriftlig å ha akseptert tilbudet fra den næringsdrivende, også omfatte de ovennevnte situasjonene.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det ikke er anledning til å kreve at den næringsdrivende i sitt tilbud opplyser forbrukeren om at skriftlig aksept fra forbrukeren er et vilkår for at bindende avtale skal være inngått. Et slikt opplysningskrav står verken i direktivets artikkel 6 eller 8. Når man velger å kreve at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en rekke opplysninger skriftlig før avtale inngås, synes det imidlertid inkonsekvent om den næringsdrivende ikke også skal pålegges å opplyse om virkningen av forbrukerens manglende skriftlige aksept. Departementet har endret syn, og legger til grunn at et slikt krav kan tolkes inn i den valgfrie bestemmelsen i direktivet artikkel 8 nr. 6.

Departementet foreslår at krav om at den næringsdrivende skriftlig skal bekrefte sitt tilbud til forbrukeren og opplyse at vedkommende først blir bundet av avtalen etter at et tilbud er akseptert skriftlig på et varig medium, inntas i ny lov om angrerett.

Den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbud etter telefonsamtalen. Dermed får forbrukeren anledning til å tenke seg om. Departementet foreslår at både bekreftelsen på tilbudet fra den næringsdrivende og aksepten fra forbrukeren skal gis skriftlig på et varig medium. Hva som skal anses som varig medium må vurderes konkret, ettersom teknologien utvikler seg. I dag er det også mulig å lagre SMS på minnekort, eventuelt overføre SMS til PC. Se punkt 3.6.3 om definisjon av varig medium. Kravet til skriftlighet tas med for å utelukke bekreftelser per lyd/stemmeopptak.

Direktivet inneholder utførlige krav i artikkel 6 til hvilke opplysninger som skal gis før en avtale inngås, og som også skal gjøres til del av eventuell senere avtale med forbrukeren, jf. også direktivets artikkel 6 nr. 5. Disse opplysningskravene, se forslag til § 8 første ledd, må inntas i bekreftelsen på tilbudet som den næringsdrivende gir forbrukeren.

Departementet foreslår å videreføre kravet til forbrukerens skriftlige aksept ved uanmodet telefonsalg. Departementet foreslår at slik aksept skal gis på varig medium. Et krav om aksept på varig medium vil i praksis ikke skjerpe kravene til telefonsalg vesentlig sammenlignet med gjeldende rett. I mange tilfeller vil tekstmelding kunne anses som varig medium.

Danmark, Finland og Sverige har ikke anvendt muligheten til å kreve skriftlig aksept av avtaler inngått etter uanmodet telefonoppringning. Landene har heller ikke bestemmelser om skriftlig opplysningsplikt ved telefonsalg. I Sverige er spørsmålet pt. til utredning.

Det er siden markedsføringsloven trådte i kraft i 2009 gjennomført årlige undersøkelser om hvordan reglene for telefonmarkedsføring virker og blir etterlevd. En sluttrapport vil bli utarbeidet i 2014. Departementet vil deretter evaluere bestemmelsene. Departementet foreslår at unntaksordningene videreføres i ny lov. Det foreslås også at hjemmel til å stille krav i forskrift om registrering i frivillighetsregisteret for å anses som frivillig organisasjon, videreføres i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 10.

3.7.8 Bekreftelse til forbrukeren

Gjeldende rett og direktivet

Se punkt 3.6.4 om angrerettloven § 9 første til tredje ledd.

Ehandelsloven § 12 har krav til bekreftelser ved avtaler inngått per elektronisk handel mellom forbruker og tjenesteyter hvor tjenesteyteren alltid og uten ugrunnet opphold skal sende en elektronisk bekreftelse om at bestilling er mottatt.

Det følger av direktivet artikkel 8 nr. 7 at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en bekreftelse på den inngåtte avtalen innen rimelig tid etter inngåelse av avtalen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før utførelsen av tjenesten begynner. Bekreftelsen skal gis på et varig medium. Bekreftelsen skal inneholde de opplysningene som den næringsdrivende i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 har plikt til å gi forbrukeren før avtale inngås, med mindre den næringsdrivende allerede har gitt forbrukeren disse opplysningene på et varig medium. Dersom det er relevant, skal bekreftelsen også inneholde en bekreftelse av forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke til oppstart av levering av digitalt innhold og godkjenning av at angreretten dermed går tapt, jf. direktivet artikkel 16 bokstav m.

Forslag i høringsnotatet og høringsuttalelser

Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel 8 nr. 7 i ny lov om angrerett.

Norges Automobilforbund (NAF) har synspunkt på tidspunktet bekreftelsen foreslås gitt. NAF viser til at det i lovutkastet foreslås at den næringsdrivende skal gi bekreftelse på den inngåtte avtale innen rimelig tid og senest på leveringstidspunktet. NAF foreslår at dette endres til før leveringstidspunktet, og fortsetter:

«Ved en slik regel vil forbrukeren få en påminnelse om bestillingen og kunne foreta en nærmere vurdering av hvorvidt vedkommende ønsker varen/tjenesten eller ikke. Ved eventuelt å gjøre angreretten gjeldende på dette tidspunkt, vil både forbrukeren og den næringsdrivende kunne spare betydelig «ulemper» fremfor at dette først skjer ved mottakelsen av varen.»

Departementets vurderinger

Formålet med kravet til bekreftelse på varig medium er både hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for fremtidig bruk. Et krav til bekreftelse vil medføre at alle opplysninger som er relevante og dermed gitt forbrukeren i forkant av en avtale, også skal bekreftes skriftlig i forbindelse med inngått avtale. I praksis vil dette utgjøre en skriftlig kontrakt.

Kravet i direktivet er stort sett som kravet etter gjeldende rett, med unntak av kravet om forbrukerens uttrykkelige samtykke og godkjenning etter artikkel 16 bokstav m som vilkår for unntak fra angrerett (levering av digitalt innhold). Direktivet gir adgang til å videreføre språkkravet i gjeldende rett, se direktivet artikkel 6 nr. 7.

Reglene om bekreftelse av mottatt bestilling i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 7 og ehandelsdirektivet nr. 11 divergerer. I henhold til forbrukerrettighetsdirektivet skal bekreftelse på bestilling gis på varig medium, uansett hvilket fjernkommunikasjonsmiddel som er anvendt ved bestilling. Ehandelsdirektivet bestemmer at elektronisk bestilling skal bekreftes elektronisk. Bestemmelsen er gjennomført i ehandelsloven § 12. Det fremgår imidlertid kun at bestillingen skal bekreftes, ikke det nærmere innholdet i bestillingen. Kravet til når bekreftelse skal gis er også noe forskjellig. I henhold til forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 7 skal bekreftelse på varig medium gis innen rimelig tid, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før utførelsen av tjenesten begynner. Ehandelsdirektivet krever at bekreftelse gis uten ugrunnet opphold. Ved annet fjernsalg enn elektroniske bestillinger vil angrerettlovens bestemmelser komme til anvendelse.

Forslaget til gjennomføring av direktivet artikkel 8 nr. 7 opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 18.

3.7.9 Oppstart av levering av tjenester før angrefristen utløper

Gjeldende rett

Ved annet fjernsalg enn telefonsalg av varer som skal tilvirkes eller tilpasses spesielt for forbrukeren, kan det avtales at tilvirkningen eller tilpassingen starter før angrefristen løper ut, jf. angrerettloven § 16. En slik påbegynnelse skal imidlertid avtales særskilt, jf. annet ledd. Også ved salg av tjenester som skjer ved annet fjernsalg enn telefonsalg, skal det avtales særskilt dersom tjenesten skal starte opp før utløpet av angrefristen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Virkningen av oppstart blir at dersom forbrukeren benytter angreretten må det betales for den delen av tjenesten som er utført og for medgåtte materialer. Oppstart kan ikke skje før selgeren eller tjenesteyterenhar gitt opplysningene som kreves etter angrerettloven kapittel 3 på foreskreven måte, dvs. skriftlig på et varig medium, jf. henholdsvis angrerettloven §§ 16 annet ledd og 21 tredje ledd. Opplysningene som skal gis er blant annet vilkårene og fremgangsmåten for, samt virkningene av å benytte angreretten, jf. § 9 første ledd bokstav b.

Ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted er det ikke særskilte krav til denne delen av avtaleprosessen. Oppstart av levering av tjenesten før angrefristen er utløpt skjer på den næringsdrivendes risiko.

Direktivet

Dersom forbrukeren ønsker oppstart av bestilte tjenester innen utløpet av angrefristen, skal den næringsdrivende etter direktivet artikkel 8 nr. 8 kreve at forbrukeren kommer med uttrykkelig anmodning om dette. Det samme gjelder levering av vann, gass eller elektrisitet der dette ikke er lagt ut for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, eller levering av fjernvarme. Se punkt 3.3.2 om levering av vann, gass, elektrisitet og fjernvarme.

Forslag i høringsnotatet mv. og departementets vurderinger

Departementet foreslo at direktivet artikkel 8 nr. 8 gjennomføres i ny lov om angrerett.

Artikkel 8 nr. 8 om oppstart av levering før angrefristen er utløpt avviker noe fra gjeldende rett. Én forskjell er at direktivet ikke stiller krav om at forbrukerens anmodning om fremskutt oppstart skjer skriftlig eller på varig medium. Den næringsdrivendes rett til å få oppgjør for levert ytelse vil avhenge av om vedkommende har startet levering før angrefristen utløper av eget tiltak, eller etter anmodning fra forbrukeren. Det er kun dersom tidlig levering skjer etter anmodning av forbrukeren at den næringsdrivende har rett til forholdsmessig oppgjør for levert ytelse, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3, se nærmere punkt 3.15.5.

En annen forskjell mellom direktivet og gjeldende rett er at bestemmelsene om oppstart av levering av tjeneste før angrefristen er utløpt også omfatter telefonsalg av tjenester.

Ved telefonsalg vil det være vanskelig å etterprøve om det var forbrukeren som bad om at leveringen skulle starte i løpet av angrefristen, eller om det ble avtalt etter den næringsdrivendes initiativ.

Departementet viser til punkt 3.7.7 om direktivet artikkel 8 nr. 6 og forslaget om at gjeldende regler om bekreftelse på varig medium ved telefonsalg videreføres. Departementet antar at i praksis må forbrukeren ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om oppstart, slik at den næringsdrivende har dokumentasjon på at anmodning fra forbrukeren er gitt.

Departementet antar videre at det vil være praktisk at det fremgår av den næringsdrivendes bekreftelse til forbrukeren på den inngåtte avtalen, at forbrukeren har anmodet om oppstart av levering før utløpet av angrefristen, jf. direktivet artikkel 8 nr. 7 og punkt 3.7.8.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 19.

3.7.10 Direktivet om elektronisk handel

Bestemmelsene i direktivet skal, i henhold til artikkel 8 nr. 9, ikke berøre reglene om inngåelse av elektroniske avtaler og elektroniske bestillinger i artiklene 9 og 11 i direktivet om elektronisk handel (direktiv 2000/31/EF, om visse juridiske aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel i det indre marked). Ehandelsdirektivet artikkel 9 bestemmer blant annet at medlemsstatene skal påse at deres rettsorden gjør det mulig å inngå kontrakter elektronisk. Artikkel 11 har regler om når bestilling og mottakskvittering anses mottatt. Artikkel 11 nr. 1 bestemmer at tjenesteyteren må bekrefte mottak av tjenestemottakerens bestilling uten ubegrunnede forsinkelser og med elektroniske midler. Som nevnt under punkt 3.3.2 bestemmer også forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 8 at opplysningskravene i direktivet kommer i tillegg til opplysningskravene i tjenestedirektivet og ehandelsdirektivet, og er ikke til hinder for at medlemsstatene innfører ytterligere opplysningskrav i samsvar med disse direktivene.

Direktivet om elektronisk handel er gjennomført i norsk rett ved ehandelsloven (lov 23.05.2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester) med forskrifter.

3.8 Bruk av angreretten

3.8.1 Gjeldende rett

Dersom forbrukeren vil benytte angreretten, må han/hun gi melding til selgeren eller tjenesteyteren innen utløpet av den dagen angrefristen løper ut, jf. angrerettloven § 13 første ledd ved kjøp av varer og § 20 ved avtaler om andre tjenester enn finansielle tjenester. Dersom det er en vare som skal returneres, skal forbrukeren i meldingen opplyse hvordan retur av varen vil skje, jf. § 13 første ledd annet punktum. Med hjemmel i § 10 er det gitt forskrift om at opplysninger om angrerett skal gis forbrukeren ved bruk av et angreskjema. Forbrukeren kan enkelt utøve angreretten ved å fylle ut skjemaet og sende det til den næringsdrivende. Det er likevel ikke formkrav til meldingen om bruk av angrerett.

Angrerettloven regulerer ikke hvem som har bevisbyrden for at forbrukeren har brukt angreretten.

3.8.2 Direktivet

Dersom forbrukeren vil bruke angreretten, må forbrukeren gi melding til den næringsdrivende om sin beslutning om å gå fra avtalen før utløpet av angrefristen, jf. direktivet artikkel 11 nr. 1. Bestemmelsen gjelder både avtaler om varer og avtaler om tjenester som omfattes av direktivet. Melding til den næringsdrivende kan gis ved at forbrukeren bruker angreskjemaet i vedlegg I (B) til direktivet, jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav a. Opplysning om angreskjemaet skal forbrukeren ha fått i forkant av avtalen, i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Det er ikke adgang for medlemsstatene til å innføre andre formelle krav til angreskjemaet, enn de som fremgår av vedlegg 1 (B).

Det fremgår av fortalen punkt 44 at innføringen av et harmonisert standardangreskjema som forbrukeren kan benytte kan forenkle fremgangsmåten for bruk av angreretten og føre til en styrking av rettssikkerheten. Av denne grunn bør medlemsstatene ikke legge til nye formelle krav når det gjelder utformingen av skjemaet, for eksempel krav knyttet til skriftstørrelse. Alternativt kan forbrukeren fremsette en annen utvetydig erklæring om sin beslutning om å gå fra avtalen, jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav b. Et brev, en telefonsamtale eller retur av varen med en tydelig erklæring kan oppfylle kravet til melding, i henhold til fortalen. Angrefristen anses overholdt dersom forbrukerens melding er sendt før utløpet av angrefristen, jf. artikkel 11 nr. 2.

Den næringsdrivende kan også gi forbrukeren adgang til å utøve angreretten elektronisk. Dette kan forbrukeren gjøre ved å fylle ut og sende angreskjemaet i vedlegg I (B) elektronisk, eller ved at forbrukeren lager en utvetydig erklæring om dette på den næringsdrivendes nettsted, jf. artikkel 11 nr. 3. Hvis forbrukeren sender meldingen elektronisk, skal den næringsdrivende umiddelbart sende en mottaksbekreftelse på et varig medium, for eksempel via e-post, jf. fortalen punkt 45.

Bevisbyrden for at angreretten er brukt i samsvar med artikkel 11 påhviler forbrukeren, jf. artikkel 11 nr. 4. Av den grunn er det i forbrukerens interesse å gjøre bruk av et varig medium når forbrukeren kommuniserer til den næringsdrivende at vedkommende vil bruke angreretten, jf. fortalen punkt 44.

3.8.3 Forslag i høringsnotatet mv. og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse om bruk av angreretten og at forbrukeren har bevisbyrden for brukt angrerett gjennomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes. Til forskjell fra gjeldende rett er bestemmelsen felles for varer og tjenester. Bestemmelsen må sees i sammenheng med forslaget om fristens lengde og utgangspunkt, og om fristberegning, se forslag til §§ 21 og 6. Bestemmelsene om standardskjema for angrerett foreslås inntatt i forskrift til ny lov, se forslag til forskriftshjemmel i § 8 siste ledd.

I motsetning til gjeldende rett stiller ikke direktivet krav om at forbrukeren opplyser hvordan en vare skal returneres. Dette skyldes at det er forbrukeren som har ansvaret for å ordne med retur, med mindre annet er avtalt, se artikkel 14 nr. 1.

I direktivet presiseres det at det er opp til den næringsdrivende å gi forbrukeren adgang til elektronisk utøvelse av angreretten. En forskjell fra gjeldende rett er at elektronisk melding om å gå fra avtalen må bekreftes av den næringsdrivende på varig medium. Dersom slik bekreftelse ikke mottas, bør forbrukeren få mistanke om at melding om å gå fra avtalen ikke er kommet frem til den næringsdrivende. Det fremgår av både direktivet og gjeldende rett at bruk av angrerett fordrer en melding fra forbrukeren, dvs. en aktiv handling. Passivitet fra forbrukerens side, for eksempel at forbrukeren unnlater å hente en bestilt vare på postkontoret, kan ikke anses som bruk av angrerett.

Ved tvil om melding om bruk av angreretten faktisk er sendt og om angrefristen er overholdt, vil det være vesentlig hvem som har bevisbyrden. Forbrukeren er nærmest til å sannsynliggjøre overholdelse av lovens krav.

Se forslag til ny lov om angrerett § 20.

3.9 Angrefristens lengde og utgangspunkt

3.9.1 Gjeldende rett – varer

Angrerettloven § 11 første ledd bestemmer at angrefristen på 14 dager ikke begynner å løpe før «hele varen og de opplysninger som kreves med hjemmel i kapittel 3 er mottatt på foreskreven måte». Foruten opplysninger som gjelder bruk av angreretten, skal forbrukeren blant annet ha mottatt opplysninger om varens viktigste egenskaper, totale kostnader, selgerens navn og adresse mv.

At forbrukeren skal ha mottatt varen skal forstås som at forbrukeren skal ha varen i fysisk besittelse, jf. Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), merknader til § 11. Det er ikke tilstrekkelig med hentelapp til postkontoret, varen skal også være hentet for at den skal anses mottatt. Dersom forbrukeren anvender en representant, skal varen anses mottatt når denne har varen i sin fysiske besittelse. Dersom alle opplysningene er gitt, men ikke på en måte som oppfyller lovens krav, begynner ikke angrefristen å løpe. Dette kan for eksempel være tilfellet der selger henviser til en internettside der alle relevante opplysninger finnes, i stedet for å gi forbrukeren opplysningene direkte.

Hvilket tidspunkt hele varen skal anses mottatt, er uproblematisk å fastslå dersom varen er én enkelt gjenstand. Dersom en avtale gjelder flere varer som skal leveres samlet og hvor en del av leveransen er mer eller mindre verdiløs uten de øvrige delene, starter ikke angrefristen før forbrukeren har mottatt alle elementene, og således har mulighet til å undersøke varen. Forbrukeren har for eksempel bestilt en stasjonær pc, og skjermen og harddisken ankommer på forskjellig tidspunkt. Angrefristen regnes da fra alle deler er mottatt.

Dersom forbrukeren har bestilt flere varer som er innbyrdes uavhengig i en og samme bestilling, som av ulike årsaker leveres til forskjellig tid, regnes angrefristen fra mottak av den enkelte vare, dvs. det opereres med flere angrefrister. For eksempel ved bestilling av to DVDer, og den ene er midlertidig utsolgt, regnes angrefristen fra mottak av hver enkelt DVD.

Gjeldende angrerettlov har ingen generell regulering av utgangspunktet for angrefristen ved avtaler om regelmessig levering av varer i løpet av en lengre periode. Angrerettloven § 11 tredje ledd har imidlertid en særbestemmelse ved salg av bokverk, hvor delleveringer fordeles utover et nærmere bestemt tidsrom. I disse tilfellene regnes angrefristen fra forbrukeren har mottatt det første bindet i bokverket, forutsatt at dette bindet gjør det mulig for forbrukeren å danne seg en oppfatning av hele bokverket.

Ved andre abonnement på varer, for eksempel abonnement i en bokklubb, regnes angrefristen fra mottakelse av den enkelte bok, jf. utgangspunktet i § 11 første ledd.

For varer som skal tilvirkes eller tilpasses spesielt for forbrukeren, løper fristen ved annet fjernsalg enn telefonsalg fra opplysningene med hjemmel i kapittel 3 er mottatt på foreskreven måte, jf. angrerettloven § 11 annet ledd. Det er ikke krav om at den tilvirkede eller tilpassede varen er mottatt. Ved tilvirkningskjøp utenfor fast utsalgssted og ved telefonsalg regnes imidlertid utgangspunktet for fristberegningen etter lovens hovedregel i § 11 første ledd, fra mottakelse av både vare og opplysninger på foreskreven måte. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16.2.3.

3.9.2 Gjeldende rett – andre tjenester enn finansielle tjenester

Etter angrerettloven § 18 har forbrukeren rett til å gå fra tjenesteavtalen etter at de opplysningene som kreves med hjemmel i kapittel 3 er mottatt på foreskreven måte. Det er i utgangspunktet irrelevant om tjenesteyteren har påbegynt tjenesten. Dersom opplysningene er gitt før avtaleinngåelsen, regnes angrefristen fra avtaletidspunktet.

3.9.3 Direktivet

Direktivets bestemmelser om rett til å angre seg, angrefristens lengde og utgangspunkt står i artikkel 9. Forbrukeren skal ha en frist på 14 dager til å kunne gå fra en fjernsalgsavtale, eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, uten å måtte oppgi noen grunn til dette. Forbrukeren skal ikke pådra seg andre kostnader enn visse kostnader knyttet til retur, i nærmere bestemte tilfeller. Hvordan angrefristen på 14 dager beregnes er omtalt i direktivets fortale punkt 41. Den dagen en avtale inngås regnes ikke med i fristen, som for øvrig medregner alle kalenderdager. 14-dagers fristen gjelder både varer og tjenester.

Angrefristen regnes fra den dag avtalen om tjenesten inngås, så fremt nødvendige opplysninger er gitt, jf. direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav a. Det samme gjelder avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet, der dette ikke er lagt ut for salg i et begrenset volum eller en fastsatt mengde, samt avtaler om levering av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav c.

Angrefristen ved kjøp av varer (salgsavtaler) regnes «fra den dag forbrukeren eller en annen tredjemann enn transportøren og som forbrukeren har utpekt, får varene i fysisk besittelse», jf. direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b. Vilkåret for dette utgangspunktet er at nødvendige opplysninger er gitt, jf. direktivet artikkel 10.

Direktivet gir også utgangspunktet for angrefristen ved ulike typetilfeller, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav b, punkt i–iii. I alle tilfeller stilles det krav om at forbrukeren får første eller siste varen eller del av varen i fysisk besittelse. Dette er

1. ved flere varer bestilt av forbrukeren i én bestilling og levert separat, er utgangspunktet den dag vedkommende får den siste av varene i fysisk besittelse

2. ved levering av vare som består av flere partier eller deler, er utgangspunktet den dag vedkommende får det siste partiet eller den siste delen i fysisk besittelse

3. ved avtaler om regelmessig levering av varer i løpet av et definert tidsrom, beregnes fristen fra vedkommende får den første av varene i fysisk besittelse.

3.9.4 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at direktivet artikkel 9 ble gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet slo fast at det er en rekke likhetspunkter mellom direktivets bestemmelser om angrefrist og gjeldende rett. Imidlertid er det forskjeller mellom gjeldende rett og direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b, underpunkt i og iii som begge gjelder levering av varer i flere forsendelser. Direktivets løsning innebærer en henholdsvis forbedring og forverring av forbrukervernet i forhold til gjeldende angrerettlov.

Departementet opplyste at særregelen i gjeldende angrerettlov § 11 tredje ledd om salg av bokverk ikke kan videreføres, fordi direktivet ikke har en tilsvarende bestemmelse. Angrerett ved salg av bokverk må derfor, etter departementets syn, utledes av bestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b punkt ii. Dette betyr at angrefristen for hele leveransen løper fra levering av verkets siste bind. Departementet foreslo at det ble innført en egen bestemmelse om fristberegning i ny lov om angrerett.

3.9.5 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet viser til at direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b punkt iii gjelder avtaler om regulær levering av varer i løpet av et definert tidsrom. Ombudet påpeker at avtaler om levering av ensartede varer som oftest ikke er tidsbestemte, men innebærer en løpende levering av varene frem til forbrukeren sier opp avtalen. Angrefristens utgangspunkt bør klargjøres også i disse tilfellene.

3.9.6 Departementets vurdering

Angrefristens lengde og beregningsmåte i direktivet er i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Også direktivets bestemmelser om at fristberegningen i utgangspunktet løper fra en vare er i forbrukerens fysiske besittelse, synes å være i overensstemmelse med gjeldende rett. Denne fristberegningen foreslås videreført. Det samme gjelder dersom det ikke er forbrukeren selv, men en representant som mottar varen. Også direktivets bestemmelser om utgangspunktet for angrefristen ved salg av tjenester som ikke er finansielle tjenester, er i overensstemmelse med gjeldende rett.

Når det gjelder de forskjellige typetilfeller av vareleveranser nevnt i direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b, vil departementet bemerke følgende:

Punkt i: Flere varer bestilt av forbrukeren i én bestilling og levert separat. Departementet antar at dette omfatter ulike varer, også selv om det er samme varetype, for eksempel to DVD-er. I motsetning til gjeldende angrerettlov, vil angrefristen etter direktivet gjelde fra den siste DVD-en er levert. At angrefristen vil løpe fra siste vare er i fysisk besittelse, innebærer en forbedring av forbrukerens stilling. I dag løper angrerett for hver enkelt vare fra mottak av denne.

Punkt ii: En vare som består av flere partier eller deler, antar departementet er anvendelig for eksempel på stasjonær pc, hvor harddisk og skjerm blir levert til forskjellig tid. Direktivets regel er etter departementets syn i overensstemmelse med gjeldende rett. Angrefristen løper fra hele leveransen er mottatt.

Punkt iii: Avtaler om regelmessig levering av varer i løpet av et definert tidsrom, avviker fra gjeldende rett i forbrukerens disfavør. Departementet antar at det med «regulær levering av varer» siktes til ensartede varer som leveres regelmessig. Dersom forbrukeren skulle inngå avtale om kjøp av 12 par sokker, levert et par i måneden, følger det av direktivet at angreretten kun gjelder det første paret. En begrunnelse finnes implisitt i direktivets fortale punkt 37. Det følger blant annet her at forbrukeren bør kunne prøve ut og inspisere de innkjøpte varene i den utstrekning som er nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon. Etter å ha prøvd ut det første sokkeparet, bør forbrukeren kunne fastslå hvorvidt de etterfølgende sokkeparene faller i smak. Argumentet for fortsatt angrerett er derfor ikke lenger til stede. Når det gjelder Forbrukerombudets synspunkt om at utgangspunktet for angrefristen bør klargjøres for avtaler som gjelder inntil forbrukeren sier dem opp, vil departementet bemerke at det at direktivet ikke regulerer disse avtalene, betyr at forholdet kan reguleres i nasjonal rett. Departementet anser at de samme hensynene gjør seg gjeldende, som ved tidsbestemte kontrakter.

Finland har ikke avgrenset sin lovbestemmelse5 om angrefrist for regelmessige leveranser til kun å gjelde avtaler for begrenset tidsrom, mens Danmark og Sverige ikke har bestemmelse om angrefristens utgangspunkt ved tidsubestemte varekontrakter. Departementet foreslår at bestemmelsen om fristberegning ved regelmessige ytelser, dvs. abonnementsordninger, gjøres generell. Det betyr at den gjelder både dersom abonnementsperioden er tidsavgrenset, og der den løper til den blir sagt opp.

Som følge av at direktivet unntar tilvirkningskjøp eller særlig tilpassede varer fra angreretten, jf. artikkel 16 bokstav c, kan bestemmelsen i gjeldende angrerettlov § 16 ikke videreføres. Se punkt 3.11.4 om unntak fra angreretten. Direktivets bestemmelser om utgangspunkt for angrefristen ved salg av tjenester som ikke er finansielle tjenester er i overensstemmelse med gjeldende rett, som foreslås videreført.

Departementet opprettholder forslaget om å innta en egen bestemmelse om fristberegning i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 6 og 21 første og annet ledd.

3.10 Angrefristens utløp når opplysningsplikten ikke er oppfylt

3.10.1 Gjeldende rett

Angrerettloven § 11 om angrerett ved kjøp av varer avskjærer angrerett etter en viss tid, selv om opplysningsplikten ikke er oppfylt. Reglene gjelder kun for fjernsalg; ved salg utenfor fast utsalgssted er det ingen regel om angrerettens opphør.

Ved salg av varer er utgangspunktet at angreretten utløper tre måneder etter at varen er mottatt, selv om kravet til opplysninger ikke er oppfylt. Dette gjelder så fremt forbrukeren har fått opplysningene om angrerett. Dersom forbrukeren ikke har fått disse opplysningene, opphører angreretten ett år etter at varen er mottatt.

For varer som skal tilvirkes eller tilpasses spesielt sondrer angrerettloven § 11 annet ledd mellom fjernsalg som ikke er telefonsalg og annet fjernsalg. Ved fjernsalg som ikke er telefonsalg, utløper angreretten tre måneder fra avtalen ble inngått.

For bokverk som skal leveres som delleveranse over tid er det både en tre måneders, og en ett års absolutt angrerettgrense. Det følger av angrerettloven § 11 tredje ledd at fristen uansett løper ut «senest 3 måneder etter at det første bindet er mottatt eller etter 1 år dersom opplysningene om angrerett ikke er gitt». Videre sier bestemmelsen at i tilfeller der forbrukeren ikke har mottatt opplysningene som kreves med hjemmel i kapittel 3 på foreskreven måte, «regnes tilsvarende frist som nevnt i annet punktum fra mottakelsen av hvert enkelt bind». Se nærmere Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16 og spesielle merknader til § 11.

Loven § 18 regulerer opphør av angrerett ved manglende opplysninger ved kjøp av tjenester. Ved fjernsalg løper fristen ut senest tre måneder etter at avtalen ble inngått, eller etter ett år dersom opplysning om angreretten ikke er gitt. Bestemmelsen sondrer ikke mellom fjernsalg per telefon og annet fjernsalg. For salg utenfor fast utsalgssted er det ingen regel om opphør av angrefristen ved manglende opplysninger.

3.10.2 Direktivet

Direktivet artikkel 10 regulerer virkningen av at den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett, vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke angreretten, samt angreskjema, jf. direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h.

Artikkel 10 sondrer ikke mellom varer og tjenester; reglene er de samme. Dersom den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett, utvides angreretten til å gjelde ytterligere 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen, jf. bestemmelsens nr. 1. Dersom den næringsdrivende før dette tidspunktet gir forbrukeren opplysninger om angrerett, utløper angreretten likevel 14 dager etter dette, jf. artikkel 10 nr. 2. Det betyr at angreretten uansett vil opphøre 12 måneder og 14 dager etter det tidspunktet fristen skal regnes fra, jf. direktivet artikkel 9 nr. 2.

3.10.3 Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel 10 i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. Reglene i direktivet om angrerettens absolutte grense avviker fra gjeldende rett. Direktivets regler er vesentlig enklere å forholde seg til enn gjeldende bestemmelser. Direktivet opererer med kun én maksimumsfrist, som kan utgjøre 12 måneder pluss 14 dager fra fristens start. Den absolutte grensen gjelder både varer og tjenester. Det sondres ikke mellom avtaletype; fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Dette innebærer at det i norsk rett må innføres maksimumsgrense for angrefristen også ved salg utenom faste forretningslokaler. Det samme gjelder telefonsalg.

Innføring av begrensning for angrerettens maksimale utstrekning i tid ved salg utenom faste forretningslokaler betyr en svekkelse for norske forbrukere. Departementet antar likevel at endringen ikke får stor praktisk betydning, og at bestemmelsen vil medføre større klarhet og forutsigbarhet. På den annen side utvides maksimumsfristen fra ett år til 12 måneder og 14 dager. I motsetning til gjeldende rett, er det kun manglende opplysninger om angrerett som får betydning for angrerettens utstrekning i tid. Brudd på andre informasjonskrav må sanksjoneres etter regler fastsatt i nasjonal rett. Se nærmere punkt 3.17 om sanksjoner.

Se forslag til ny lov om angrerett § 21 tredje og fjerde ledd.

3.11 Unntak fra angrerett

3.11.1 Generelt

Ved visse avtaler om varer og tjenester bør det av ulike årsaker ikke være angrerett. Dette kan være fordi angrerett er uegnet, ut fra arten av varene eller tjenestene. Dersom varer er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller er klart personlige, slik at de vanskelig kan selges til andre, kan det være urimelig for den næringsdrivende om det er adgang til å angre seg. Det samme vil være tilfelle der tjenesteavtalen innebærer at den næringsdrivende må sette til side kapasitet, som kan være vanskelig å fylle dersom avtalen frafalles, for eksempel bestilt selskapslokale til mange personer.

3.11.2 Fullførte tjenester

Gjeldende rett og direktivet

Det forutsettes i angrerettloven § 21 annet ledd at angrerett kan gjøres gjeldende, selv om hele tjenesten er levert. Ved annet fjernsalg enn telefonsalg kan det bli liten realitet i angreretten fordi forbrukeren likevel må gjøre opp for seg, forutsatt av kravene som stilles til avtale om oppstart er oppfylt. Ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted gjelder angreretten fullt ut. En påbegynnelse av tjenesten før utløp av angrefristen skjer dermed på den næringsdrivendes risiko.

Etter direktivet artikkel 16 bokstav a kan tjenester som er utført fullt ut ikke angres. Forutsetningen er at utførelsen har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende. Direktivets bestemmelser gjelder både salg utenom faste forretningslokaler og fjernsalg, derunder telefonsalg.

Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at direktivets bestemmelse om unntak fra angreretten for tjenester som er utført fullt ut, blir gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet foreslo i høringsnotatet at avtaler om levering av digitalt innhold og øvrige ytelser som omtales i direktivets fortale punkt 19 (avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet, som ikke leveres på et fysisk medium, og fjernvarme) etter angrerettloven skal anses som avtaler om tjenester. Det var derfor ikke nødvendig å innta en egen bestemmelse om unntak fra angreretten for avtaler om levering av digitalt innhold i ny lov om angrerett. Forholdet omfattes av unntaket for tjenester som er utført fullt ut.

Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerrådet uttalte at hva som ligger i kravet til forbrukerens «uttrykkelige samtykke» bør presiseres nærmere i forarbeidene og det bør kreves en særskilt bekreftelse fra forbrukeren som viser at forbrukeren forstår at angreretten faller bort. Kravet om uttrykkelig samtykke bør ikke være oppfylt kun ved at det inntas som et av flere vilkår i en standardkontrakt.

Departementets vurderinger

En gjennomføring av direktivets bestemmelse om fullførte tjenester vil innebære en utvidelse av unntak fra angreretten, ved at unntaket også vil gjelde tjenesteavtaler inngått ved telefonsalg eller ved salg utenom faste foretningslokaler. Når det gjelder unntak fra angreretten for avtaler om levering av digitalt innhold, vises det til punkt 3.11.15.

Som etter gjeldende rett er det nødvendig med forbrukerens uttrykkelige samtykke til oppstart av levering av tjenesten, for at angreretten skal falle bort. Begrepet «uttrykkelig forhåndssamtykke» er ikke definert i direktivet. Av sammenhengen i direktivet fremgår det imidlertid at kravet i seg selv ikke forutsetter skriftlighet. Unntaket fra angreretten for fullførte tjenester i artikkel 16 bokstav a må sees i sammenheng med de formelle kravene til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, artikkel 7 nr. 3. Av denne bestemmelsen fremgår det at den næringsdrivende skal kreve at forbrukeren kommer med en uttrykkelig anmodning på et varig medium. At de tilsvarende kravene i artikkel 8 ikke inneholder krav om varig medium (nr. 7 b og nr. 8), antas å skyldes at kommunikasjonen foregår ved fjernkommunikasjon. For eksempel e-posten som forbrukeren sender den næringsdrivende fyller krav til varig medium/skriftlighet. For at unntaket fra angreretten for fullførte tjenester i artikkel 16 bokstav a skal komme til anvendelse, er det følgelig nødvendig med skriftlighet.

Det er ikke tilstrekkelig at levering av tjenesten er startet opp for at angreretten skal bortfalle. Tjenesten må være fullstendig levert. Inntil dette tidspunktet kan angreretten brukes. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om unntak fra angrerett for fullførte tjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav c.

3.11.3 Varer og tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet

Gjeldende rett gjør unntak fra angrerett for tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har innflytelse på, og som kan forekomme i angreperioden, jf. angrerettloven § 22b. Bestemmelsen gjelder kun ved avtaler om finansielle tjenester.

Direktivet artikkel 16 bokstav b gjør unntak fra angreretten for levering av varer eller tjenester der prisen er avhengig av svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen. Som eksempel på varer som omfattes av unntaket, kan nevnes edelmetaller og visse råstoffer, for eksempel olje.

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett. Ved vurderingen av om en vare eller tjenesteytelse faller innenfor unntakets anvendelsesområde, bør det legges vekt på om prisen varierer på en uforutberegnelig måte på grunn av svingninger på kapitalmarkedet. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav d.

3.11.4 Tilvirkningskjøp

Gjeldende rett og direktivet

Etter angrerettloven § 11 annet ledd er det angrerett på varer som skal tilvirkes eller tilpasses spesielt for forbrukeren, såkalte tilvirkningskjøp. Ordlyden forutsetter at tingen ikke allerede er tilvirket på avtaletidspunktet. Tilvirkningen vil normalt skje etter kjøperens spesifikasjoner i samråd med selgeren.

Direktivet artikkel 16 bokstav c gjør unntak fra angreretten for levering av varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller som har fått et tydelig personlig preg. Fortalen punkt 49 nevner som eksempel skreddersydde gardiner. Begrepet «varer framstilt etter forbrukerens spesifikasjoner» er definert i direktivet artikkel 2 nr. 4 som «varer som ikke er prefabrikert, og som framstilles på grunnlag av forbrukerens individuelle valg eller beslutninger».

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets unntak fra angreretten for varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, eller som er klart personlige, i ny lov om angrerett.

Forbrukerombudet bemerker at i tilfeller hvor det vil være vanskelig å selge varen til noen andre, tilsier hensynet til den næringsdrivende at det ikke bør være angrerett. I enkelte tilfeller kan det være uklart om varen kan sies å være fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, eller om den er klart personlig. Ombudet fortsetter:

«Jeg mener at et tilfelle som kan diskuteres er varer hvor det er trykket årstall, eksempelvis på gensere, bager eller luer. Årstallet vil i seg selv medføre at varen vil være vanskelig å få solgt året etter, noe som isolert sett kunne tale for at det ikke bør være angrerett på varen. I mange tilfeller er det imidlertid tale om mer eller mindre masseproduserte varer, som dermed ikke er produsert etter forbrukerens spesifikasjoner. Den kan heller ikke sies å være klart personlig. Varen kan strengt tatt også videreselges, forutsatt at man er i samme år.»

Etter Forbrukerombudets syn bør nevnte type vare ikke omfattes av unntaket fra angreretten.

Forbrukerrådet bemerker at uttrykket «klart personlige» feilaktig kan oppfattes å omfatte varer som benyttes til personlige formål, for eksempel toalettartikler eller annet. Forbrukerrådet foreslår at uttrykket endres, slik at det fremgår at unntaket gjelder varer som har fått et tydelig personlig preg.

Departementets vurderinger

Departementets forslag til lovtekst i høringsnotatet var basert på uoffisiell norsk oversettelse av forbrukerrettighetsdirektivet, som nå er justert. Departementet slutter seg til Forbrukerrådets forslag om at ordlyden endres, slik at det fremgår at unntaket foruten varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, gjelder varer som har fått et «tydelig personlig preg». Denne ordlyden er i overensstemmelse med den danske, svenske og engelske direktivteksten. Gjennomføring av direktivets unntak fra angrerett for varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller har et tydelig personlig preg innebærer en svekkelse av forbrukervernet i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er likevel ikke ny; den er en videreføring av fjernsalgsdirektivet artikkel 6 tredje ledd, som imidlertid ikke ble gjennomført i angrerettloven.

Direktivets unntak gjelder to forskjellige tilfeller, som kan overlappe hverandre; varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner i henhold til definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og varer som har fått et tydelig personlig preg. Begrunnelsen for bestemmelsen er at angrerett kan påføre den næringsdrivende store tap, fordi det ikke er, eller er svært vanskelig å selge varen til andre. Formålet med unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke å omfatte standardvarer som den næringsdrivende, for å unngå lagringskostnader, først tilvirker etter bestilling fra forbrukeren som gjør visse mindre valg. Som eksempel på vare som ikke anses omfattet av definisjonen i artikkel 2 nr. 4 kan nevnes nye biler, som settes sammen av forbrukeren ved valg mellom en rekke standardelementer. Forbrukeren kan for eksempel velge mellom flere forskjellige tilbudte farger, tilleggsutstyr og setetrekk. Slike biler anses som standardvarer og det er angrerett.

En atypisk eller omfattende kombinasjon av standardvalg kan imidlertid etter omstendighetene innebære at varen likevel anses som et tilvirkningskjøp, og angrerett avskjæres. Det samme kan gjelde standardvarer, som det etter forbrukerens ønske er gjort endringer på, for eksempel ved at varen har fått et særskilt kjennetegn eller egenskap, for eksempel gravering eller spesielt trykk. Hvorvidt dette er tilfellet må bero på en konkret vurdering, hvor selgers mulighet for å selge varen på ny, eventuelt etter å ha foretatt visse tilpasninger, kan inngå som et element.

Når det gjelder Forbrukerombudets eksempel med varer med påtrykte årstall, og spørsmål om angrerett bør kunne utøves, vil departementet bemerke at unntaksbestemmelser bør fortolkes snevert. Kjøp av masseproduserte varer med påtrykt årstall kan ikke anses som tilvirkningsvare, og angreretten må være i behold. Det må være den næringsdrivendes risiko å selge den type varer.

I enkelte tilfeller vil en vare anses å ha et tydelig personlig preg, som innebærer at den ikke har interesse for andre forbrukere, og vanskelig kan selges videre. Som eksempel kan nevnes portretter av forbrukerens familie, skreddersydd/spesialtilpasset kjole/dress. Også disse tilfellene unntas fra angreretten.

Direktivets unntaksbestemmelse foreslås gjennomført i ny lov om angrerett. Se forslag til § 22 bokstav e.

3.11.5 Varer som forringes eller foreldes raskt

Etter angrerettloven § 12 første ledd bokstav c er det ikke angrerett på varer som raskt forringes fysisk. Enkelte varer har etter sin natur begrenset holdbarhet, uten at det skyldes manglende omsorg for eller ytre påvirkning av varen. Eksempel på slike varer er ferske matvarer og avskårne blomster. Lovens unntak gjelder bare fysisk forringelse, ikke for eksempel klær som kan gå av moten, eller sesongvarer som halloween-kostyme.

Unntaket fra angrerett gjelder selv om varen på det tidspunkt forbrukeren ønsker å benytte angreretten, ikke er fysisk forringet, for eksempel at blomsterbuketten ennå ikke er visnet.

Direktivet artikkel 16 bokstav d gjør unntak fra angreretten for varer som kan forringes eller foreldes raskt. Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivets bestemmelse. Departementet legger til grunn at dette ikke innebærer en svekking av forbrukervernet. Departementet forstår uttrykket «foreldes» til å omfatte varer som raskt går ut på dato, typisk mat og drikke, men ikke sesongvarer. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav b.

3.11.6 Varer det knytter seg helsevernmessige eller hygieniske hensyn til

Gjeldende rett

Gjeldende angrerettlov har ikke unntak fra angrerett av helsevernmessige eller hygieniske årsaker. I praksis skjer det likevel at næringsdrivende ikke tillater angrerett på varer av hygieniske årsaker. Dette gjelder særlig undertøy og helsekostprodukter. Forbrukerne blir gjerne møtt med innsigelser om at angreretten er bortfalt fordi vareforsendelsen er åpnet.

Direktivet

Direktivet gjør i artikkel 3 nr. 3 bokstav b unntak fra sitt virkeområde for helsetjenester som definert i pasientrettighetsdirektivet artikkel 3 bokstav a. Som helsetjenester anses også legemidler og medisinsk utstyr. Direktivet artikkel 16 bokstav e gjør unntak fra angrerett for avtaler om forseglede varer som av hensyn til helsevern eller hygiene ikke er egnet for retur, og der forseglingen er brutt etter levering.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Direktivets bestemmelse om unntak fra angrerett for avtaler om levering av forseglede varer som ikke er egnet for retur på grunn av helsevernmessige eller hygieniske årsaker ble foreslått gjennomført i ny lov om angrerett.

Forbrukerombudet uttaler at det er klart at brutt forsegling må forstås som noe annet enn at man har åpnet en vareforsendelse. Ombudet fortsetter:

«Velger næringsdrivende å selge varer som ikke er egnet for retur på grunn av hygieniske årsaker, bør det etter min oppfatning være opp til den næringsdrivende å måtte sørge for at varen blir forseglet på en slik måte at det ikke er tvilsomt at man her bryter en forsegling som tjener til beskyttelsesformål.»

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har merknader til forslaget når det gjelder legemidler og medisinsk utstyr. HOD viser til at apotek, med visse begrensede unntak, har enerett på salg av legemidler, og at legemidlers kvalitet og holdbarhet forutsetter at de oppbevares i henhold til godkjente spesifikasjoner som kan omfatte temperatur (frost, varme), fuktighet og lys. HOD fortsetter:

«Apoteket vil ikke kunne dokumentere at legemidlene er oppbevart under de betingelser som kreves når de har vært utenfor apotekets lokaler, og de kan heller ikke sikre at legemidlene ikke er forurenset eller forfalsket. Det er innarbeidet praksis at apotek ikke tar i retur for videresalg legemidler som har vært ute hos forbruker. Tilsvarende vil gjelde for mange typer medisinsk utstyr. Medisinsk utstyr selges både fra apotek og fra andre forhandlere.»

HOD uttaler videre at forslaget i høringsnotatet vil innebære at apotek og andre forhandlere har en plikt til å oppheve salgsavtaler for legemidler og medisinsk utstyr ved fjernsalg, og at de returnerte varene må kasseres. HOD bemerker at dette ikke har representert et reelt problem på legemiddelområdet, fordi forsendelse av legemidler kun har vært tillatt i begrenset utstrekning. Dette har medført at netthandel av legemidler ikke har forekommet i Norge. Med virkning fra 1. januar 2010 ble det imidlertid åpnet for netthandel av reseptfrie legemidler, og det vurderes å åpne for dette også når det gjelder reseptpliktige legemidler. HOD bemerker videre at legemidler og medisinsk utstyr etter en konkret vurdering vil være unntatt fra angreretten etter lovforslaget § 21 (senere endret til § 22) bokstav b og f. Disse bestemmelsene ivaretar imidlertid bare i begrenset grad behovet for kontroll med produktene. HOD foreslår derfor at det inntas bestemmelse i angrerettloven som unntar legemidler og medisinsk utstyr fra angreretten.

Departementets vurderinger

Direktivets unntaksbestemmelse må ses i sammenheng med bestemmelsen om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett i direktivet artikkel 14 nr. 2, se punkt 3.15.4. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at varer kan leveres tilbake, men at forbrukeren blir ansvarlig for en eventuell redusert verdi som følge av håndteringen av varene.

En del varer bør av hygieniske årsaker ikke selges på nytt etter at de er returnert til selgeren etter at forseglingen er brutt. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, legemidler og kosmetikk. Andre eksempler er under- eller badetøy. Dersom slike varer kan returneres, vil det innebære et økonomisk tap for selgeren, dersom varene ikke kan selges på nytt. Gjennomføring av direktivet innebærer en innsnevring i forbrukervernet, fordi man etter gjeldende rett har angrerett, selv om forseglingen er brutt. Med «forsegling» forstår departementet en særlig emballasje som beskytter varen og tjener som sikkerhet for at varen ikke har vært åpnet. For eksempel plastfolien som omslutter krukken med ansiktskrem.

Det forhold at legemidler og medisinsk utstyr omfattes av unntaket fra direktivets virkeområde i artikkel 3 nr. 3 bokstav b, innebærer at disse varene ikke er tenkt omfattet av unntaket fra angreretten i artikkel 16 bokstav e. Departementet har som utgangspunkt at bestemmelsene i gjeldende angrerettlov skal videreføres, i den utstrekning direktivet muliggjør. Direktivet gir som nevnt medlemsstatene adgang til å anvende direktivets bestemmelse på områder som unntas fra direktivets virkeområde, se punkt 3.2.1 om fortalen punkt 13. Legemidler og medisinsk utstyr er ikke unntatt fra angreretten i dag. I praksis har ikke dette utgjort noe problem for næringsdrivende, idet fjernsalg i svært liten grad har funnet sted. Departementet antar at det kan være behov for særlig nettsalg av medisinsk utstyr, for eksempel diagnostiseringsverktøy som graviditetstest, insulinmålingsinstrumenter mv. Departementet antar at økt bruk av fjernsalg vil medføre økt handel også med legemidler. Spørsmålet er derfor om det er forhandlerne som skal ta tapet ved at returnerte varer ikke kan selges på nytt, eller om varene skal unntas fra angrerett.

Departementet foreslår at legemidler og medisinsk utstyr unntas fra angreretten. Dermed vil man fjerne et hinder for fjernsalg av slike produkter, og øke tilgjengeligheten for forbrukerne. Departementet presiserer at forslaget om unntak for legemidler og medisinsk utstyr ikke omfatter salg av helseprodukter som kosttilskudd, kroppspleieprodukter og lignende artikler. Forbrukerrådet har opplyst at det årlig mottar en rekke klagesaker på helsekostprodukter. Klagene begrunnes med ulike forhold, blant annet med uklare og ulovlige avtalevilkår, mangelfulle opplysninger om blant annet angrerett, og manglende vilje til å gjøre opp for seg. Det er derfor vesentlig å opprettholde angreretten for slike produkter så fremt forseglingen ikke er brutt, og ha en klar avgrensning i loven av hva som er legemidler og legemiddelutstyr.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet og foreslår en ekstra unntaksbestemmelse basert på forslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavene f og g.

3.11.7 Varer som ikke kan skilles fra andre varer etter levering

Angrerettloven § 12 første ledd bokstav b gjør unntak fra angreretten for varer der selve leveringen har medført at de ikke kan leveres tilbake.

Enkelte varer er av en slik karakter at selve leveringen medfører at varene faktisk ikke kan leveres tilbake. I Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) er fyringsolje som er fylt på tank i forbrukerens hjem nevnt som eksempel. Det er urimelig om selgeren i slike tilfeller må bære tapet fordi varene ikke kan returneres. Unntaket kommer bare til anvendelse når varen faktisk er levert. Før levering gjelder angreretten fullt ut.

Direktivet artikkel 16 bokstav f gjør unntak fra angreretten når «levering av varer som på grunn av sin art etter levering blandes med andre varer på en slik måte at de ikke kan skilles fra hverandre». Det kommer også frem i fortalen punkt 49 at angreretten ikke bør få anvendelse på for eksempel levering av flytende brensel, som er en vare som av natur ikke kan skilles fra andre varer etter levering.

I høringsnotatet ble det vist til at direktivets bestemmelse samsvarer med gjeldende rett, som ble foreslått videreført. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav a.

3.11.8 Visse alkoholholdige drikker

Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse tilsvarende direktivet artikkel 16 bokstav g.

Bestemmelsen gjør unntak fra angrerett ved

«levering av alkoholholdige drikker til en pris som ble avtalt på det tidspunkt salgsavtalen ble inngått, og først kan skje etter 30 dager, og der den faktiske verdien er avhengig av svingninger i markedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende».

I direktivets fortale punkt 49 nevnes eksempel med vin som blir levert lenge etter inngåelsen av en avtale av spekulativ art, der verdien er avhengig av svingninger i markedet («vin en primeur»).

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav h.

3.11.9 Avtaler om kjøp av varer og tjenester som inngås ved anmodet besøk

Det følger av angrerettloven § 2 bokstav f at loven ikke gjelder for salg utenfor fast utsalgssted dersom

• selgeren eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmodning, og

• avtalen angår en vare eller tjeneste som omfattes av forbrukerens henvendelse, eller

• en vare eller tjeneste som er direkte forbundet med denne.

Se nærmere om bestemmelsen i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.2.1.

Direktivet artikkel 16 bokstav h unntar fra angrerett avtaler der forbrukeren har anmodet om et besøk av den næringsdrivende med det formål å utføre reparasjoner eller vedlikehold som haster. Dersom den næringsdrivende ved et slikt besøk yter tjenester i tillegg til de som forbrukeren særlig har anmodet om, eller leverer andre varer enn erstatningsdeler som er nødvendig for å utføre vedlikeholdet eller foreta reparasjonene, får angreretten anvendelse på disse tilleggstjenestene eller varene.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. Direktivet gir i utgangspunktet forbrukeren vesentlig større angrerett enn gjeldende lov om angrerett. Både etter direktivet og etter gjeldende rett er vilkåret for unntak fra angrerett at forbrukeren tilkaller den næringsdrivende. Mens loven unntar alle varer eller tjenester som omfattes av forbrukerens uttrykkelige anmodning fra hele loven, og derunder også fra angreretten, unntar direktivet kun avtaler om reparasjoner og vedlikehold fra angreretten, mens resten av direktivet gjelder for disse avtalene. Direktivet stiller dessuten det tilleggskrav at reparasjonene eller vedlikeholdet haster. Hvorvidt noe haster, må vurderes konkret. Som eksempel kan nevnes reparasjon av en vaskemaskin, eller åpning av tett avløp eller tømming av en oversvømt kjeller. Det er ikke et vilkår for unntak fra angreretten at tjenesten faktisk er utført. Unntaket gjelder også dersom forbrukeren ombestemmer seg etter å ha tilkalt den næringsdrivende, jf. ordene «for å utføre». Det er ikke noen beløpsgrense for forbrukerens vederlag som vilkår for unntaket fra angrerett. Det sentrale med bestemmelsen er det hastepreget som medfører at det ikke stilles krav om at forbrukeren uttrykkelig samtykker i at utførelse av tjenesten starter. Det er heller ikke krav om at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at angreretten går tapt. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav i.

3.11.10 Forseglet programvare mv.

Etter gjeldende rett kan angreretten ikke gjøres gjeldende for lyd- eller bildeopptak eller datamaskinprogram der forbrukeren har brutt forseglingen, ved annet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angrerettloven § 12 annet ledd. Opplysning om at angreretten bortfaller skal fremgå klart og tydelig på selve forseglingen. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) merknader til § 12 og de generelle merknadene i punkt 3.16.5.

Direktivet artikkel 16 bokstav i gjør unntak fra angreretten ved avtaler om levering av forseglede lyd- eller bildeopptak eller forseglet edb-programvare der forbrukeren har brutt forseglingen. Direktivets løsning innebærer en innsnevring av angreretten i forhold til gjeldende rett. Unntaket etter direktivet omfatter i motsetning til gjeldende rett også telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen omfatter digitalt innhold som leveres på et fysisk medium, for eksempel en CD, DVD eller lignende. Direktivets bestemmelse inneholder ikke krav om at det skal fremgå av forseglingen at angreretten bortfaller når den blir brutt. Fordi direktivet er totalharmonisert, er det ikke adgang til å videreføre dette opplysningskravet i norsk rett. At den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger om at angrerett går tapt ved brutt forsegling følger imidlertid av direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k, se nærmere punkt 3.3.14.

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav j.

3.11.11 Aviser og tidsskrifter mv.

Etter gjeldende rett gjøres det ikke spesielle unntak fra angrerett ved fjernsalg av aviser, tidsskrift mv. Ved salg utenfor fast utsalgssted vil slike varer som regel være unntatt fra hele loven når prisen på varen er under kr 300, jf. angrerettloven § 2 bokstav b.

Direktivet artikkel 16 bokstav j gjør unntak fra angrerett for avtale om levering av en avis, et tidsskrift eller et magasin. Unntaket gjelder ikke abonnementsavtaler for levering av slike publikasjoner. I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivet i ny lov om angrerett. Unntaket vil i praksis få betydning ved fjernsalg. Ved salg utenom faste forretningslokaler gjør unntaket fra lovens virkeområde for småkjøp, jf. punkt 3.2.3, at unntaket fra angreretten ikke har noen selvstendig betydning. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget.

Direktivets unntak foreslås gjennomført i ny lov om angrerett. Se forslag til § 22 bokstav k.

3.11.12 Offentlig auksjon

Auksjonssalg av varer og tjenester som ikke er finansielle tjenester unntas i utgangspunktet fra hele angrerettloven, jf. § 2 bokstav c, se punkt 3.2.4. Loven gjelder likevel når det er lagt opp til at budgivningen utelukkende skal skje ved fjernkommunikasjon og gjelder annet enn brukte varer og særskilt tilvirkede gjenstander. Et praktisk viktig eksempel er internettauksjoner der det selges nye varer. Loven gjelder uansett når auksjonssalg skjer som ledd i en salgsutflukt arrangert av selgeren eller tjenesteyteren.

Direktivet artikkel 16 bokstav k unntar avtaler som inngås ved offentlig auksjon, slik denne er definert i direktivet artikkel 2 nr. 13, fra angreretten. Se punkt 3.3.22 om definisjon av offentlig auksjon. For alle andre auksjonstyper er det i utgangspunktet angrerett, derunder auksjon per fjernsalg. I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav l.

3.11.13 Spill og lotteri

Gjeldende rett

Angrerettloven § 19 bokstav a gjør unntak fra angrerett for «spille- og lotteritjenester» ved annet fjernsalg enn telefonsalg.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.9 at unntaket tar sikte på tradisjonelle lotterier, som forhåndstrukne lotterier (skrapelodd o.l.) og etterhåndstrukne lotterier og lykkespill, som for eksempel bingo og rulett.

Lovens unntak omfatter bare reelle spill og lotterier, forutsatt at de drives i lovlige former. Lotterier distribuert gjennom alminnelig post, telefon, Internett e.l., må ha tillatelse etter lotteriloven. En del spill og lotterier omfattes ikke av unntaket fra angreretten, både fordi de ikke er reelle lotterier, og fordi de mangler nødvendig tillatelse.

Loven gjør ikke unntak fra angrerett for avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted. Som følge av bestemmelsen i angrerettloven § 2 bokstav b om at salg under kr 300 er unntatt fra hele angrerettloven ved salg utenfor fast utsalgssted, blir det i praksis likevel ikke angrerett ved kjøp av lodd kjøpt i en salgsbod og lignende.

Direktivet

Ifølge artikkel 3 nr. 3 bokstav c får ikke direktivet anvendelse på avtaler om «pengespill, som innebærer innsats med pengeverdi i hasardspill, herunder lotterier, kasinospill og veddemål». Det blir derfor opp til den enkelte medlemsstat om den ønsker å innføre regler om informasjonsplikt og angrerett, eventuelt kun informasjonsplikt, for slike avtaler, jf. fortalen punkt 13.

Ifølge direktivets fortale punkt 31 kan medlemsstatene treffe andre, herunder strengere, forbrukerverntiltak for slike virksomheter. Se punkt 3.2.10.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo at man ikke benytter direktivets adgang til å gjøre unntak fra angrerettlovens virkeområde for avtaler om hasardspill, slik direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav c legger opp til. Departementet foreslo at det ikke ble innført unntak fra angreretten for hasardspill.

Forbrukerrådet støtter forslaget om ikke å unnta spill fra angreretten, og viser til at etter forslaget vil det være angrerett også ved fjernsalg som ikke er telefonsalg. Rådet bemerker at en likestilling av avtaler om spill og lotteri for disse avtaleformene må antas å gjøre praktiseringen av loven enklere.

Departementets vurderinger

Departementet har merket seg at Lotteri- og stiftelsestilsynet ikke har merknader til forslaget. Det er klart at man ikke kan angre på kjøp av spilltjenester etter at vinner er kåret, gevinst er trukket, loddet er skrapet etc. Unntak fra angrerett følger her av forslaget til unntak for tjenester som er fullt utført, se punkt 3.11.2.

På den annen side kan det være ønskelig med en mulighet til å angre et kjøp før hesteløpet eller lottotrekningen starter mv., særlig dersom forbrukeren har satset større beløp. Dette tilsier at man ikke innfører et særlig unntak fra angreretten for hasardspill.

Forslaget innebærer en styrking av forbrukervernet, ved at gjeldende angrerett utvides til å gjelde også ved fjernsalg som ikke er telefonsalg. Endringen innebærer også en regelteknisk forenkling. Forslaget opprettholdes, dvs. at det ikke gjøres unntak fra angreretten. Som følge av departementets forslag om at det ikke er nødvendig med særlig unntak fra angreretten for hasardspill, er det heller ikke nødvendig med en nøyaktig avgrensning av begrepet.

3.11.14 Enkelte tjenester som leveres innenfor bestemt tidsrom

Gjeldende rett

Ved annet fjernsalg enn telefonsalg gjelder ikke angreretten for «enkeltstående tjenester dersom selgeren ved avtaleinngåelsen forplikter seg til å levere tjenesten på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom», jf. angrerettloven § 19 bokstav b.

Eksempel på dette er en avtale om hotellrom eller feriehus, eller kultur- eller sportsarrangementer. Felles for disse avtalene er at det kan være vanskelig å få solgt tjenesten til noen andre, dersom forbrukeren går fra avtalen. Bestemmelsen medfører ikke begrensninger i retten til avbestilling som følger av kutymer eller av tjenesteyterens avtalevilkår. For avtaler der leverings- eller oppfyllelsestidspunktet står åpent, som for eksempel et «klippekort» til kino, vil angreretten gjelde.

Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 16 bokstav l at angreretten ikke kan benyttes ved avtaler om «levering av innkvarteringstjenester for andre formål enn boligformål, transport av varer, bilutleietjenester, catering eller tjenester knyttet til fritidsaktiviteter, dersom det i avtalen er fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen av slike tjenester». Unntaket gjelder både fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler.

Av fortalen punkt 49 fremgår det at det er uhensiktsmessig å gi forbrukeren angrerett hva gjelder visse tjenesteytelser, når avtalen innebærer at det settes til side kapasitet, som den næringsdrivende vil ha vanskelig for å fylle hvis angreretten brukes. Som eksempler vises det til reservasjoner av hotell og ferieboliger eller kultur- eller sportsbegivenheter.

Bestemmelsen synes å være en videreføring av unntaket i fjernsalgsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler) artikkel 3 nr. 2 annet strekpunkt, hvis første alternativ lyder i norsk oversettelse:

«avtaler om levering av innkvarterings-, transport- og forpleiningstjenester samt fritidstilbud dersom leverandøren ved inngåelsen av avtalen forplikter seg til å levere disse ytelsene på et fastsatt tidspunkt eller i et nærmere angitt tidsrom;…»

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo at bestemmelsen i direktivet artikkel 16 bokstav l gjennomføres i ny lov om angrerett.

Forbrukerrådet og NHO viser i sine høringsuttalelser til at vurderingskriteriet i den nye bestemmelsen ikke lenger bare er om tjenesten skal leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom, men om tjenesten, dersom den ikke er listet opp, er en tjeneste knyttet til fritidsaktivitet. Spørsmålet blir derfor hvordan «fritidsaktiviteter» skal tolkes.

NHO legger til grunn at tjenester knyttet til fritidsaktiviteter er alle tjenester som ikke er knyttet til arbeid, og de er unntatt fra angrerett dersom avtalen fastsetter en bestemt dato eller en periode for utføring av tjenesten. NHO Luftfart forutsetter at presiseringen som gjøres, basert på ordlyden i direktivet om at unntaket gjelder «tjenester knyttet til fritidsaktiviteter», ikke medfører materielle endringer med hensyn til kjøp/salg av flybilletter, med andre ord at alt salg/kjøp av flybilletter i forbrukerøyemed er omfattet av unntaksbestemmelsen. Når det gjelder salg/kjøp av flybilletter i forbindelse med forretningsreiser, forutsetter NHO Luftfart at denne typen avtaler fortsatt faller utenfor lovens virkeområde, jf. at forbruker er definert i § 5 litra f) som en fysisk person som ikke hovedsaklig handler som ledd i næringsvirksomhet. NHO Luftfart understreker at en eventuell endring med hensyn til angrerett ved kjøp av flybilletter vil få store økonomiske og operative konsekvenser for de norske flyselskapene.

Også Samferdselsdepartementet bemerker at den internasjonale prisstrukturen for kjøp og salg av flybilletter bygger på et system om at salget ikke kan kanselleres når et sete er solgt, med mindre det er i en billettkategori som tillater dette (for eksempel business class). Særnorske regler, som gir angrerett resten av verden ikke har, vil ramme den norske luftfartsnæringen hardt i konkurranse med utenlandske selskaper. Samferdselsdepartementet viser til at innsnevringen i direktivet i forhold til gjeldende unntaksbestemmelse, blant annet må sees i lys av at forbrukeravtaler om passasjertransport er unntatt fra direktivets virkeområde etter artikkel 3 nr. 3 bokstav k. Samferdselsdepartementet mener forbrukeravtaler om passasjertransport er tilstrekkelig regulert i spesiallovgivningen, og at forhåndsinformasjonen og de formelle kravene til avtalen er tilpasset avtaletypen. Departementet viser også til at det har fastsatt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge. Dersom busselskapenes transportvilkår avviker fra disse, kreves det godkjenning fra Samferdselsdepartementet. Selskapenes transportvilkår oversendes forbrukermyndighetene for uttalelse før godkjenning fra departementet. Hovedorganisasjonen Virke hevder at uten unntak for også passasjertransporttjeneste vil det oppstå umiddelbare og meget alvorlige konsekvenser for reisebyråene i Norge. Reisebyråene er flypassasjerenes beste garantist for priskonkurranse. Skadevirkningene for kjøpere av transporttjenester synes større uten unntaket. Dersom det ikke innføres unntak for persontransporttjeneste forutsetter Hovedorganisasjonen Virke at lovens unntak kan og vil tolkes så bredt at dagens unntak for persontransporttjeneste i angrerettloven § 19 bokstav b videreføres.

Forbrukerrådet bemerker at fordi bestemmelsen ikke lenger er generell, men kun omfatter de opplistede typer tjenester, vil alle andre tjenester undergis angrerett, selv om de er tidsbegrensede. Det vil blant annet være angrerett ved inngåelse av tidsbegrensede skoletjenester via internett, uansett hvor langt tidsrom det dreier seg om.

Departementets vurderinger

Direktivet artikkel 16 bokstav l gjør unntak fra angreretten for enkelte tidsbestemte tjenester, dvs. tjenester som skal utføres på et bestemt tidspunkt eller i løpet av en nærmere bestemt periode. Foruten nærmere opplistede tjenester, gjelder unntaket tjenester knyttet til fritidsaktiviteter. Tidskravet gjelder alle alternativene. Unntaket er snevrere enn gjeldende angrerettlov § 19 bokstav b, som gjelder enkeltstående tjenester generelt, som skal leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom. Direktivets bestemmelse vil dermed styrke forbrukervernet.

Til forskjell fra gjeldende rett, omfatter ikke direktivets unntak fra angreretten i artikkel 16 bokstav l persontransport. Dette skyldes at direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav k unntar persontransport fra hele sitt virkeområde, med unntak av artiklene 8 nr. 2, 19 og 22 (tydelige opplysninger før elektronisk bestilling, forbud mot gebyr ved bruk av betalingsmidler som overstiger den næringsdrivendes kostnader og forbud mot tilleggsbetaling som ikke er avtalt). Etter gjeldende angrerettlov omfattes ofte persontransporttjenester av unntakene fra angrerett, fordi tjenestene er tidsbegrensede. Persontransport omfattes imidlertid av lovens bestemmelser om opplysningsplikt mv. Departementet foreslår på bakgrunn av innspill i høringsrunden, at persontransport unntas helt fra angrerettlovens virkeområde, se nærmere punkt 3.2.9. Det legges vekt på at forbrukerne blir ivaretatt ved regler i markedsføringsloven, spesiallovgivning for persontransport, samt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge. Som følge av dette blir det uaktuelt å innta unntak fra angrerett for persontransport i ny lov om angrerett.

Unntaket for bilutleie reiser spørsmål vedrørende omfanget av unntaket, derunder hva som forstås med uttrykket «bil», som ikke er definert i direktivet. Det antas at uttrykket skal forstås som kjøretøy som har til formål å transportere passasjerer, dvs. personbiler, motorsykler, mindre varebiler etc. Begrepet «utleie» omfatter både korttids- og langtidsleie. Også billeasing omfattes av direktivets unntak.

Direktivet gir ikke konkret anvisning på hvordan begrepet «tjenester knyttet til fritidsaktiviteter» skal forstås. I fortalen punkt 49 nevnes tilfeller hvor angrerett er uegnet fordi den næringsdrivende må sette til side kapasitet, for eksempel «ved reservasjon av hotell eller feriebolig, eller kultur- eller sportsarrangementer». Unntaksbestemmelsen i direktivet artikkel 16 bokstav l synes å være en videreføring av begrepsbruken i artikkel 3 nr. 2 i fjernsalgsdirektivet, som omtaler leisure services, mens forbrukerrettighetsdirektivet omhandler «services related to leisure activities». Å legge til grunn at alle tjenester knyttet til aktiviteter som ikke er arbeid, er fritidsaktiviteter, slik NHO foreslår, synes for vidt.

Sverige bruker uttrykket «kulturevenemang, idrottsevenemang eller någon annan liknande fritidsaktivitet» i sin lov6. Danmark anvender uttrykket «tjenesteydelser i forbindelse med fritidstilbud», se lov om forbrugeravtaler § 18 annet ledd nr. 127. I sin lovproposisjon med forslag til gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet punkt 4.7.3.14.28 står det blant annet følgende vedrørende fritidstilbud:

«I et tidligere utkast til det generelle fjernsalgsdirektiv blev undtagelsen formuleret som «entertainment», altså «underholdsningstilbud» eller lignende. Det generelle fjernsalgsdirektiv er fortolket i overensstemmelse hermed, og det må derfor lægges til grund, at undtagelsen navnlig taker sigte på aktiviteter der kan betegnes som rekreative, f.eks. billettbestilling mv. til biograf- eller teaterforestillinger, til sportsstævner, koncerter eller lignende begivenheter.»

Også Finland synes å legge til grunn at unntaket gjelder tjenester som er nært knyttet opp mot bestemte fritidsaktiviteter.

Unntakene bør tolkes snevert. At unntak fra angreretten tolkes snevert, tilsies også av hensyn til forbrukeren. Sammenhengen med ordlyden i fjernsalgsdirektivet tilsier også at fritidsaktiviteter tolkes restriktivt, og ikke som enhver avtale om aktivitet som vanligvis utøves i forbrukerens fritid.

Europakommisjonen har opplyst at den vil komme med retningslinjer for tolkingen av direktivet i løpet av 2014. Det er mulig at disse også vil gjelde tolkning av unntaket knyttet til «fritidsaktiviteter».

Etter departementets syn må grensedragningen for direktivets unntak i artikkel 16 bokstav m fastsettes i praksis. Utgangspunktet blir imidlertid at unntak fra angreretten skal tolkes restriktivt. Departementet foreslår at direktivets ordlyd i størst mulig grad gjenspeiles i ny lov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav m.

3.11.15 Digitalt innhold

Gjeldende rett og direktivet

Angrerettloven har ingen bestemmelse om unntak fra angreretten for digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium.

Direktivet artikkel 16 bokstav m unntar avtale om levering av digitalt innhold, som ikke leveres på et fysisk medium, fra angrerett, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt. Se nærmere punkt 3.3.6 om digitalt innhold.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at digitale ytelser og øvrige ytelser som omtales i direktivets fortale punkt 19 etter angrerettloven, skal anses som tjenester. Det var derfor ikke nødvendig å innta direktivets bestemmelser om unntak fra angreretten for levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium i ny lov om angrerett, fordi forholdet omfattes av unntaket for tjenester som er utført fullt ut.

Forbrukerombudet er enig i at det kan synes unødvendig å innta en egen bestemmelse om unntak for digitalt innhold, når forholdet uansett vil omfattes av bestemmelsen om fullførte tjenester. Ombudet viser imidlertid til at det i praksis oppstår usikkerhet knyttet til hvilke regler som gjelder ved digitale innholdstjenester. At unntaket tydeliggjøres i ny lov synes derfor hensiktsmessig, for eksempel ved en presisering i ordlyden i § 21 bokstav c.

Også Forbrukerrådet understreker at det er viktig at unntaket for digitale tjenester synliggjøres i loven. Forbrukerrådet bemerker at digitale tjenester har en stadig økende betydning i våre liv. Det er viktig at forbrukerlovene er brukervennlige, og at relevante regler kan leses direkte ut av loven.

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til Forbrukerrådets og Forbrukerombudets syn om at angrerettloven bør være pedagogisk og lett tilgjengelig, derunder at unntaket fra angrerett for avtaler om digitale ytelser bør synliggjøres i loven. Som følge av departementets forslag om at digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium, skal anses som tjeneste, omfattes avtale om levering av digitalt innhold av unntaket fra angreretten for fullførte tjenester, så fremt leveringen er fullført. Direktivets unntak fra angreretten for avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dvs. som lastes ned på en eller annen måte, avviker imidlertid fra direktivets unntak for tjenester. Mens angrerett for tjenester avskjæres først når tjenesten er fullført, avskjærer direktivet unntak fra angrerett av digitalt innhold allerede når leveringen er begynt, så fremt kravene til forhåndssamtykke og erkjennelse foreligger. Dette innebærer at selv om forbrukeren avbryter nedlastingen før den er fullført, er angrerett likevel avskåret. Som følge av dette foreslår departementet at unntaket fra angrerett for avtale om levering av digitalt innhold, inntas i en egen bestemmelse i ny lov om angrerett.

Se forslag til § 22 bokstav n.

3.12 Virkninger av at angreretten brukes

Angrerettloven slår fast at ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort. Dette gjelder uansett om avtalen gjelder varer eller tjenester, og uansett om avtalen er inngått ved telefonsalg, annet fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, jf. §§ 14 første ledd, første punktum, 15 første ledd første punktum og 21 første ledd.

Direktivet bestemmer i artikkel 12 bokstav a at dersom angreretten brukes, bortfaller partenes forpliktelser til å gjennomføre avtalen. Dette gjelder uansett om avtalen er inngått ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler. Fjernsalg per telefon er ikke behandlet som egen kategori. Ifølge bokstav b bortfaller også partenes forpliktelser til å inngå en fjernsalgsavtale eller avtale utenom faste forretningslokaler, i tilfeller der forbrukeren har gitt et tilbud. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov. Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivet artikkel 12 i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 23.

3.13 Virkninger for tilknyttede avtaler at angreretten brukes

3.13.1 Gjeldende rett

Ved inngåelse av avtale forekommer det at selgeren eller tjenesteyteren tilbyr forbrukeren kreditt for å finansiere kjøpesummen eller vederlaget for tjenesten. Kreditten ytes enten av selgeren selv, eller av en tredjepart, men formidles av selgeren. Angrerettloven har ingen definisjon av slik tilknyttet avtale. Lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter av 25.05.2012 nr. 27 § 2 bokstav g definerer «tilknyttet avtale» som

«en avtale der forbrukeren mottar tjenester som er knyttet til en avtale om deltidsbruksrett eller til en avtale om et langtidsferieprodukt, og som ytes av den næringsdrivende eller en tredjemann på grunnlag av en overenskomst med den næringsdrivende».

Angrerettloven § 17 omhandler kredittavtaler knyttet til kjøp av varer, og regulerer virkningene for kredittavtalen av at angreretten benyttes. Bestemmelsen innebærer at avtaler om kreditt som ytes av selgeren selv eller av en tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren, skal oppheves vederlagsfritt. Er avtalen helt eller delvis oppfylt av noen av partene, skal det mottatte tilbakeføres. Selgeren skal gi melding til kredittyteren umiddelbart etter at melding om bruk av angreretten er mottatt, jf. § 17 annet ledd.

Tilknyttede avtaler omhandles også i § 22 d, som bestemmer at regelen i § 17 gjelder tilsvarende for kredittavtaler knyttet til finansielle tjenester.

3.13.2 Direktivet

En «tilknyttet avtale» defineres i direktivet artikkel 2 nr. 15 som en avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i forbindelse med en fjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, og der varene leveres eller tjenestene ytes av den næringsdrivende eller en tredjemann på grunnlag av en ordning mellom tredjemann og den næringsdrivende.

Direktivet artikkel 15 nr. 1 fastsetter at dersom angreretten brukes, skal alle tilknyttede avtaler oppheves automatisk og kostnadsfritt for forbrukeren. Bestemmelsen supplerer artikkel 15 i forbrukerkredittdirektivet (Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler (forbrukerkredittdirektivet)). Forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 1 innebærer at en kredittavtale, som er knyttet til for eksempel en fjernsalgsavtale om kjøp av en oppvaskmaskin (hovedavtalen), som forbrukeren angrer på, også vil bortfalle. En tilknyttet kredittavtale defineres i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav n, som en kredittavtale, som utelukkende tjener til å finansiere en avtale om levering av bestemte varer eller tjenester, og som sammen med disse utgjør en kommersiell helhet. En kommersiell helhet foreligger når leverandøren enten selv forestår finansieringen, eller overlater det til tredjemann etter avtale, og den bestemte vare eller tjeneste er uttrykkelig angitt i kredittavtalen.

Selv om tilknyttede avtaler oppheves kostnadsfritt, kan forbrukeren måtte dekke kostnader som omfattes av direktivet artikkel 13 nr. 2 og artikkel 14, dvs. ekstra kostnader i forbindelse med levering, og blant annet ekstra kostnader i forbindelse med tilbakelevering av varene. Etter artikkel 15 nr. 2 skal medlemsstatene fastsette nærmere bestemmelser om opphør av tilknyttede avtaler. Dette er imidlertid et mer alminnelig kontraktsrettslig spørsmål, som ikke tilsier forskriftshjemmel i angrerettloven.

Se nærmere punkt 3.15 om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angreretten.

3.13.3 Høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta direktivets definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett, samt å innta en hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om definisjonene i forskrift. Departementet foreslo videre å gjennomføre direktivet artikkel 15 i ny lov om angrerett, derunder å gi departementet kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om opphevelse av tilknyttede avtaler.

Forbrukerrådet er usikker på formålet med foreslått forskriftshjemmel vedrørende tilknyttet avtale.

Forbrukerrådet uttaler videre at det bør fremgå av loven eller forarbeidene hva som kan bli konsekvensen av at den næringsdrivende unnlater å gi melding til en tredjeperson, som den tilknyttede avtalen er inngått med, om at angrerett er gjort gjeldende.

3.13.4 Departementets vurderinger

Det fremgår av direktivet at dersom forbrukeren bruker sin angrerett i samsvar med artiklene 9–14, skal den tilknyttede avtalen automatisk heves uten kostnader for forbrukeren. Etter direktivet artikkel l5 er det ikke bare tilknyttede kredittavtaler som bortfaller ved bruk av angreretten, men også andre tilknyttede avtaler som er omfattet av en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler. Dersom forbrukeren bruker angreretten, vil han eller hun ikke ha behov for den tilknyttede varen eller tjenesten. Ved for eksempel kjøp av en PC, innebærer direktivet artikkel 15 nr. 1 at en tilknyttet avtale om brukerservice bortfaller, dersom forbrukeren angrer på selve hovedavtalen (kjøp av PC).

At det skal foregå en tilbakeføring eller et oppgjør av mottatte tilknyttede ytelser, følger av henvisningen til direktivets artikkel 13 og 14 om den næringsdrivendes og forbrukerens forpliktelser ved bruk av angreretten.

Som følge av at finansielle tjenester omfattes av ny lov om angrerett, til forskjell fra direktivets virkeområde, se punkt 3.2, vil bestemmelsen om tilknyttede ytelser også gjelde finansielle tjenester, derunder kredittavtaler, uavhengig av direktivets henvisning til forbrukerkredittdirektivet.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig å innta en definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett. Dermed vil det klargjøres at det dreier seg om en tilleggsavtale til en hovedavtale. Denne kan være inngått mellom forbrukeren og den næringsdrivende eller mellom forbrukeren og en tredjeperson, som den næringsdrivende har tilknytning til. Det vil også synliggjøres at det ikke bare dreier seg om kredittavtaler slik som etter gjeldende lov, men også om andre typer tilleggsytelser, varer eller tjenester. Eksempler på tilknyttede avtaler, som ikke er kredittavtaler, er avtaler om vedlikehold, service, oppdateringer, tilleggsytelser, forsikringer, osv. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om å innta definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett, og forslaget opprettholdes.

Virkningene for tilknyttede avtaler etter direktivet artikkel 15 avviker noe fra gjeldende rett. Ved angrerettoppgjøret etter direktivet kan det gjøres fradrag for kostnader ved retur av de tilknyttede varene og tjenestene. Det kan også gjøres fradrag for redusert verdi/mottatt tjeneste tilsvarende som ved tilbakeføring av hovedytelsen i henhold til direktivet artikkel 14 og forslag til ny lov om angrerett §§ 24 og 25. Adgangen til å gjøre slike fradrag er ikke regulert i gjeldende angrerettlov. Selv om adgangen svekker forbrukervernet, er det ikke urimelig at forbrukeren gjør opp for mottatte tjenester og reduksjon i verdi av varer som skal returneres, på samme måte som for hovedytelsen. Bestemmelsen bidrar til å balansere forholdet mellom den næringsdrivende og forbrukeren. Utfordringen med å fastsette fradrag blir tilsvarende som for hovedytelsen og må avklares i praksis, med mindre Kommisjonen gir retningslinjer.

Direktivet pålegger medlemsstatene å gi bestemmelser om opphevelse av tilknyttede avtaler. For å imøtekomme dette kravet foreslår departementet en forskriftshjemmel. Denne er kun ment å regulere eventuelle problemstillinger som måtte oppstå knyttet til opphør av tilknyttet avtale, som verken reguleres av lovgivning som gjennomfører direktivet eller alminnelig avtale/kontraktsrett. Problemstillinger kan blant annet være forhold knyttet til returoppgjøret for den tilknyttede ytelsen, derunder oppgjøret mellom forbrukeren og eventuell tredjeperson som har bidratt med den tilknyttede ytelsen. Eventuelle spørsmål om avgrensning mellom tilknyttet avtale og hovedavtalen mv. må imidlertid vurderes i lys av definisjonen av tilknyttet avtale, jf. forslaget til § 5 bokstav g i ny lov om angrerett.

Når det gjelder Forbrukerrådets spørsmål om virkningen av at den næringsdrivende ikke gir beskjed til tredjemann som er part i den tilknyttede avtalen, vil departementet bemerke at bestemmelsen er en ordensbestemmelse, slik at det ikke får noen betydning i forhold til forbrukeren om slik melding ikke blir gitt.

Departementet foreslår at direktivets artikler 2 nr. 15 og 15 gjennomføres i ny lov om angrerett.

Se forslag til §§ 5 første ledd bokstav g og 27.

3.14 Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

3.14.1 Tilbakeføring av ytelser

Gjeldende rett

Når forbrukeren benytter angreretten må den næringsdrivende tilbakebetale det som forbrukeren har betalt, uansett hvordan avtalen ble inngått. Det klargjøres i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16.6.7 at selgeren ikke bare skal betale tilbake kjøpesummen, men også ekspedisjonsgebyr, postoppkravsgebyr, porto for forsendelse til forbrukeren o.l. som forbrukeren har betalt. Gjeldende rett skiller imidlertid mellom ulike salgsformer når det gjelder hvorvidt det er forbrukeren eller selgeren som skal dekke returkostnadene for varene. Returkostnadene ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, dekkes av selgeren, jf. angrerettloven § 14 første ledd siste punktum. Forbrukeren dekker returkostnadene der avtalen er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angrerettloven § 15 første ledd. Hvis selgeren har misligholdt avtalen eller i henhold til avtalen har levert en erstatningsvare, fordi den bestilte varen ikke var tilgjengelig, må selgeren dekke returkostnadene også i disse tilfellene.

Returoppgjøret når forbrukeren vil gå fra en tjenesteavtale, reguleres av angrerettloven § 21. Se nærmere punkt 3.15.5.

I visse tilfeller har selgeren plikt til å hente varen hos forbrukeren. Dette gjelder der selgeren ikke har ordnet med hensiktsmessig returpakning, jf. angrerettloven § 14 femte ledd. Dersom varen ble sendt på annen måte enn gjennom posten eller selvstendig fraktfører, skal varen stilles til selgerens rådighet for avhenting på det stedet varen ble mottatt av forbrukeren, jf. angrerettloven § 14 sjette ledd. Det følger av § 14 syvende ledd at forbrukeren ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, ikke plikter å motta eller innløse en vare før den returneres til selgeren. I stedet kan forbrukeren be den som leverer varen om å returnere den til selgeren. Det samme gjelder ved avtaler inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg. I disse tilfellene må imidlertid forbrukeren dekke returkostnadene, jf. § 15 sjette ledd.

Dersom varen ikke blir hentet innen tre måneder fra forbrukeren har gitt den næringsdrivende melding om at varen kan hentes, tilfaller den forbrukeren vederlagsfritt, jf. angrerettloven § 14 åttende ledd.

Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 13 nr. 1 at den næringsdrivende skal tilbakeføre alle beløp mottatt fra forbrukeren, herunder eventuelle leveringskostnader. Det følger videre av bestemmelsens nr. 2 at det likevel ikke skal kreves at den næringsdrivende tilbakebetaler eventuelle tilleggskostnader, dersom forbrukeren uttrykkelig har valgt en annen type levering enn den minst kostbare type standardlevering som den næringsdrivende tilbød.

Av direktivets fortale punkt 46 fremgår det at dersom forbrukeren uttrykkelig velger en bestemt type levering (for eksempel ekspresslevering innen 24 timer), og den næringsdrivende har tilbudt en vanlig og generelt akseptabel type levering til lavere leveringskostnader, bør forbrukeren betale differansen mellom de to typene levering. Forbrukeren skal som hovedregel betale returkostnadene ved bruk av angreretten. Den næringsdrivendes forpliktelser til å betale returkostnadene i visse tilfeller, fremgår av direktivet artikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd. Bestemmelsen gjelder bare når den næringsdrivende har unnlatt å informere forbrukeren om at forbrukeren skal bære returkostnadene ved bruk av angreretten, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav i. Ved avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, og varene er levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, skal den næringsdrivende hente varene for egen regning. Forutsetningen er at varene etter sin art normalt ikke kan returneres med post.

Se punkt 3.14.4 og 3.14.5 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.14.2 Frist for tilbakebetaling

Gjeldende rett

Ved avtaler om varer (salgsavtaler), inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, plikter selgeren å tilbakebetale det forbrukeren har betalt innen 14 dager. Fristen regnes fra den dag selgeren mottar varen eller henteseddel, eller varen er stilt til rådighet, jf. angrerettloven § 15 femte ledd. Ved salgsavtaler inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, skal tilbakebetalingen skje senest 14 dager fra den dagen melding om bruk av angreretten er mottatt. Det er ikke noe krav om at forbrukeren skal ha sendt varen, eller på annen måte stilt den til selgerens rådighet. Dette følger av angrerettloven § 14 annet ledd.

Bestemmelsene for varer gjelder tilsvarende ved avtaler om andre tjenester enn finansielle tjenester, jf. angrerettloven § 21, se punkt 3.15.5.

Direktivet

Tilbakebetaling skal skje «uten unødig opphold», og i alle tilfeller senest 14 dager fra den dag den næringsdrivende får melding om forbrukerens beslutning om å gå fra avtalen, jf. artikkel 13 nr. 1.

Når det gjelder salgsavtaler, har direktivet en særregel om oppgjør for de tilfellene varene ikke er mottatt i retur fra forbrukeren. Til tross for 14 dagers fristen i artikkel 13 nr. 1, kan den næringsdrivende, med mindre vedkommende har tilbudt seg å hente varene selv, holde tilbake tilbakebetalingen til varene er mottatt. Alternativt kan den næringsdrivende holde tilbakebetalingen tilbake til forbrukeren har lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt. Tilbakebetalingsfristen er det av disse tidspunktene som inntreffer først, jf. artikkel 13 nr. 3.

Se punkt 3.14.4 og 3.14.5 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.14.3 Tilbakebetalingsmåte

Gjeldende rett

Angrerettloven stiller ingen krav til hvordan den næringsdrivende skal returnere mottatt vederlag mv. Etter loven skal det skje en «tilbakeføring», og selgeren plikter å «tilbakebetale», uten nærmere spesifisering, se §§ 14 og 15.

Direktivet

Tilbakebetalingen fra den næringsdrivende skal skje ved å benytte de samme betalingsmidlene som forbrukeren benyttet i den opprinnelige transaksjonen, med mindre noe annet er avtalt, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Annen form for tilbakebetaling kan bare skje dersom at forbrukeren ikke pådras noen form for gebyrer som følge av tilbakebetalingen.

Det følger av direktivets fortale punkt 46 at tilbakebetalingen ikke bør være i form av en kvittering om tilgodehavende, med mindre forbrukeren har benyttet slike kvitteringer som betaling i den opprinnelige transaksjonen, eller uttrykkelig har godtatt dette.

3.14.4 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelser ble gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet foreslo også at bestemmelsen i gjeldende angrerettlov § 14 åttende ledd om at en vare som den næringsdrivende ikke henter, tilfaller forbrukeren vederlagsfritt, blir videreført.

Ingen høringsinstanser har kommentert forslagene.

3.14.5 Departementets vurderinger

Direktivet skiller ikke mellom avtaler som gjelder varer og avtaler som gjelder tjenester, ved gjennomføring av angrerett. Direktivet har i stor grad også like regler for ulike salgsformer. Reglene om gjennomføring av angreretten innebærer en vesentlig forenkling i forhold til gjeldende angrerettlov. For forbrukeren innebærer imidlertid direktivets regler et svakere vern enn etter gjeldende rett, mens den næringsdrivendes posisjon er styrket.

Når det gjelder hva som skal tilbakebetales til forbrukeren er direktivet i stor grad i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Dette innebærer at den næringsdrivende skal returnere til forbrukeren alle mottatte betalinger, inkludert kostnader for varen og levering. Dekning av kostnadene ved å returnere varen til den næringsdrivende ved salg utenom faste forretningslokaler (og telefonsalg), blir i større grad lagt på forbrukeren etter direktivet. Unntaket er der varen etter sin art ikke kan returneres pr. post. Når det gjelder ansvaret for utgifter til retur ved fjernsalgsavtaler som ikke er telefonsalg, er direktivets regler i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett.

Den næringsdrivende kan vente med retur av mottatt vederlag til varen er tilbakelevert eller vedkommende mottar dokumentasjon på at varen er sendt. Direktivet oppstiller ikke krav til hva slags dokumentasjon som bør godtas. Risikoen for at den andre parten ikke returnerer mottatt ytelse flyttes dermed fra den næringsdrivende til forbrukeren, når det gjelder salg utenom faste forretningslokaler og telefonsalg. Det er i forbrukerens interesse å sende bevis for at varen er returnert. Det fremgår av direktivets fortale punkt 48, at i situasjoner der den næringsdrivende eller forbrukeren ikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreretten, bør sanksjoner fastsatt av nasjonal lovgivning, i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, få anvendelse.

Fristen for tilbakebetaling er 14 dager, både etter direktivet og gjeldende rett, uansett avtaletype. Ved avtaler som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, er det tilsynelatende ulikt hvordan fristen for tilbakelevering skal beregnes. Etter gjeldende rett begynner 14 dagers fristen å løpe den dag den næringsdrivende har mottatt enten varen eller henteseddelen, eller den dag varen er stilt til rådighet. Direktivets 14 dagers frist begynner imidlertid å løpe den dag den næringsdrivende får melding om forbrukerens beslutning om å bruke angreretten. Som følge av bestemmelsen i direktivet artikkel 13 nr. 3, om at den næringsdrivende kan holde tilbake tilbakebetalingen inntil de returnerte varene er mottatt, eller til forbrukeren har lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt tilbake, blir det ingen reell forskjell mellom direktivets ordning og gjeldende rett. Direktivet oppstiller imidlertid ikke mottak av henteseddel som tidspunkt for fristberegning. Det er tilstrekkelig at forbrukeren dokumenterer at varen er innlevert til for eksempel postkontoret eller befrakter.

Kravet til hvordan den næringsdrivendes tilbakebetaling kan foregå, og til at forbrukeren ikke skal pådras noen form for gebyrer i forbindelse med tilbakebetalingen, medfører en styrking av forbrukervernet.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd gjennomføres i ny lov om angrerett. Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre bestemmelsen om at en vare som ikke blir hentet av den næringsdrivende innen tre måneder etter at vedkommende har mottatt melding om at forbrukeren vil bruke angreretten, tilfaller forbrukeren vederlagsfritt.

Se forslag til ny lov om angrerett § 24.

3.15 Forbrukerens forpliktelser ved gjennomføring av angreretten

3.15.1 Frist for tilbakeføring av varer

Gjeldende rett

Ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller ved salg utenfor fast utsalgssted, skal forbrukeren sende eller levere varen til selgeren «innen rimelig tid», jf. angrerettloven § 14 fjerde ledd. Forutsetningen er at han eller hun har mottatt tilbakebetalingen av selgeren. Hva som er rimelig tid vil blant annet bero på hvordan returen skal skje, og hvor enkelt det er for forbrukeren å ordne returen.

Også ved avtaler som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, skal varen tilbakeføres innen rimelig tid, jf. loven § 15 annet ledd. I disse tilfellene har forbrukeren plikt til å tilbakeføre varen, selv om forbrukeren ikke har fått det han eller hun har krav på fra selgeren.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 14 skal forbrukeren sende tilbake varene uten unødig opphold, og senest 14 dager fra den dag beslutningen om å bruke angreretten er meddelt den næringsdrivende. Dette gjelder likevel ikke dersom den næringsdrivende, har tilbudt seg å hente varene. Alternativt kan forbrukeren overlevere varene til den næringsdrivende eller til en person som er godkjent av den næringsdrivende til å motta varene, jf. direktivet artikkel 14 nr. 1.

Det fremgår av fortalen punkt 48 at der den næringsdrivende eller forbrukeren ikke oppfyller pliktene knyttet til angreretten, bør sanksjoner fastsatt av nasjonal lovgivning, i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, få anvendelse.

Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.15.2 Utgifter ved retur

Gjeldende rett

Forbrukeren dekker returkostnadene ved gjennomføringen av angreretten, der avtalen er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angrerettloven § 15 første ledd. I spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) står det:

«Returutgiftene bæres som hovedregel av forbrukeren. Forbrukeren kan imidlertid bare belastes direkte returkostnader i form av porto, vederlag til fraktfører o.l. Selgeren kan ikke kreve noen form for ekspedisjonsgebyr, administrasjonsgebyr e.l. i forbindelse med returen.»

Dersom selgeren har misligholdt avtalen eller levert en erstatningsvare, fordi den bestilte varen ikke var tilgjengelig, skal selgeren betale returkostnadene også ved fjernsalg som ikke er telefonsalg. Det følger av angrerettloven § 14 første ledd tredje punktum at returkostnadene ved avtaler inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, bæres av selgeren.

Direktivet

Forbrukeren skal etter direktivet artikkel 14 nr. 1 annet ledd betale de direkte kostnadene ved retur av varer. Unntakene fra denne hovedregelen foreligger dersom

• den næringsdrivende har påtatt seg å betale disse, (artikkel 14 nr. 1 annet ledd)

• den næringsdrivende har unnlatt å opplyse forbrukeren om at forbrukeren skal betale kostnadene (artikkel 14 nr. 1 annet ledd). Bestemmelsen må sees i sammenheng med artikkel 6 nr. 1 bokstav i om den næringsdrivendes plikt til å gi forbrukeren opplysning om at forbrukeren skal betale utgiftene ved retur i tilfelle angrerett.

• varene er kjøpt utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler og levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, og disse etter sin art normalt ikke kan returneres per post. I disse tilfellene skal den næringsdrivende for egen regning hente varene (artikkel 14 nr. 1 tredje ledd).

– – –

Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.15.3 Hvordan retur av varer skal foregå

Gjeldende rett

Dersom en vare er sendt ved post eller en annen selvstendig fraktfører, skal den sendes tilbake på tilsvarende måte, jf. angrerettloven § 14 femte ledd vedrørende avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, og § 15 tredje ledd ved avtaler som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg. Dersom selgeren ikke har ordnet med hensiktsmessig returpakning, skal varen ved telefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted stilles til selgerens rådighet for avhenting på det stedet varen ble mottatt, jf. angrerettloven § 14 femte, jf. sjette ledd. Er varen i disse tilfellene levert på et annet sted enn i forbrukerens hjem, kan det avtales at varen skal sendes eller leveres på en annen måte som ikke medfører urimelig ulempe for forbrukeren. Forbrukeren må likevel kunne stå fritt til å velge en annen fraktfører enn den selgeren brukte, dersom dette er enklere for forbrukeren og ikke medfører økte kostnader eller ulemper for selgeren, jf. Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16.6.4. Ved fjernsalg som ikke er telefonsalg har forbrukeren også adgang til å levere eller sende varen til selgeren, jf. § 15 femte ledd.

Direktivet

Direktivet inneholder ingen bestemmelser om hvordan retur av varer skal foregå, når forbrukeren skal returnere varene.

– – –

Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.15.4 Ansvar for redusert verdi på varene

Gjeldende rett

Angreretten gjelder ikke «dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukerens side», jf. angrerettloven § 12 første ledd bokstav a. Forbrukerens rett til å undersøke varen innebærer imidlertid at det ikke er adgang til å nekte retur av en vare, med den begrunnelse at forpakningen er brutt, med unntak av de produkter der det er en særlig hjemmel for dette, se punkt 3.11.10.

Omsorgspliktens omfang må vurderes konkret etter hvilken type vare det gjelder, og hvilke opplysninger selgeren har gitt om stell, oppbevaring osv, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16.4. For mange varer vil omsorgsplikten ikke innebære noe mer enn en plikt til å oppbevare det mottatte på en forsvarlig måte. For eksempel må trematerialer som er levert utendørs beskyttes mot regn, og puter til et hagemøblement oppbevares innendørs ved dårlig vær.

Direktivet

Ifølge direktivet artikkel 14 nr. 2 skal forbrukeren bare være ansvarlig for eventuell redusert verdi på varene som følge av håndteringen av varene. Dette gjelder ikke håndteringen som er nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon. Forbrukeren skal uansett ikke være ansvarlig når den næringsdrivende har unnlatt å opplyse forbrukeren om angreretten i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav h.

Forbrukeren kan bare undersøke varene på samme måte som han eller hun kunne gjort i en butikk, jf. fortalen punkt 47. Forbrukeren bør for eksempel bare kunne prøve et klesplagg, og ikke beholde det på. Enkelte forbrukere bruker sin rett til å angre et kjøp etter å ha brukt varene mer enn det som er nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon. I slike tilfeller bør forbrukeren ikke tape retten til å angre kjøpet, men være ansvarlig for eventuell redusert verdi av varene. Det står også i fortalen at forbrukerens forpliktelser i tilfeller der angreretten brukes, ikke bør holde forbrukeren fra å bruke sin angrerett.

– – –

Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger.

3.15.5 Angrerettoppgjør ved tjenester

Gjeldende rett

Ved tjenesteavtaler skal det skje en tilbakeføring så langt det er mulig, dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler av avtalen, jf. angrerettloven § 21 annet ledd. Unntak gjøres dersom det ved annet fjernsalg enn telefonsalg er avtalt at tjenesten skal påbegynnes før utløpet av angrefristen. Virkningen av dette er at forbrukeren ved bruk av angreretten, skal betale for den delen av tjenesten som er utført, samt for medgåtte materialer. Unntaket følger av § 21 tredje ledd.

Bestemmelsene i §§ 14 og 15 om gjennomføring av angreretten, gjelder tilsvarende for tilbakebetaling av vederlag og tilbakeføring av varer forbrukeren har mottatt i forbindelse med tjenesteavtalen, jf. § 21 annet ledd siste punktum.

Direktivet

Når angreretten brukes etter at forbrukeren uttrykkelig har anmodet om påbegynnelse av en tjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt den næringsdrivende ble underrettet om bruk av angreretten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3. Det forholdsmessige beløpet som skal betales, skal beregnes på grunnlag av den samlede prisen fastsatt i avtalen. Dersom prisen er urimelig høy, skal beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien til det som er levert. Veiledning til begrepet «markedsverdi» står i fortalen punkt 50. Her fremgår det at markedsverdien bør defineres ved å sammenligne prisen på en tilsvarende tjeneste utført av andre næringsdrivende på det tidspunktet avtalen ble inngått.

Forbrukeren skal likevel ikke betale for påbegynt utførelse av tjenester der den næringsdrivende ikke har fulgt kravet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h om å gi opplysninger om angrerett mv. Det samme gjelder der det ikke er gitt opplysninger om at forbrukeren skal betale for rimelige kostnader for utførte tjenester etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4 bokstav a.

Det skal også gjøres unntak fra de kostnader forbrukeren skal betale, dersom forbrukeren ikke uttrykkelig har anmodet om at utførelsen eller leveringen av tjenesten skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med artikkel 7 nr. 3 (utenom faste forretningslokaler) eller artikkel 8 nr. 8 (fjernsalg).

Forbrukeren skal i henhold til direktivet artikkel 14 nr. 4 bokstav b heller ikke hefte for kostnader for hel eller delvis levering av digitalt innhold, som ikke leveres på et fysisk medium, dersom

• forbrukeren ikke uttrykkelig har gitt forhåndssamtykke til at leveringen av digitalt innhold kan starte, før utløpet av 14-dagers perioden og

• forbrukeren ikke har erkjent at angreretten går tapt når slikt samtykke gis, eller

• den næringsdrivende har unnlatt å gi bekreftelse på avtalen i samsvar med artikkel 7 nr. 2 eller artikkel 8 nr. 7.

3.15.6 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelser om angrerettoppgjør og forbrukerens forpliktelser blir gjennomført i ny lov om angrerett. Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, og Jussformidlingen har uttalt seg til forslaget om forbrukerens plikt til å erstatte en vares reduserte verdi i bestemte tilfeller. Instansene uttrykker at regelen i direktivet i utgangspunktet er en rimelig løsning, som innebærer en forbedring av forbrukervernet sammenlignet med gjeldende rett. Forbrukeren er ikke lenger fullstendig avskåret fra å bruke angreretten, selv om varen er skadet eller brukt. På den annen side ser instansene at det kan oppstå uenigheter mellom næringsdrivende og forbrukere med hensyn til hva som skal anses som nødvendige undersøkelser, og hvordan erstatningens størrelse skal fastsettes. Ombudet påpeker faren for at forbrukeren, som den svake parten i kontraktsforholdet, uten videre må godta at den næringsdrivende holder vedkommende ansvarlig for det den næringsdrivende mener er redusert verdi.

Forbrukerrådet bemerker at der en vare er påført slitasje som følge av bruk, kan den være verdiløs for en selger som lever av å tilby nye, ubrukte varer. Forbrukerrådet spør om forbrukeren da blir erstatningspliktig for hele varens beløp, slik at angreretten blir uten innhold i slike tilfeller. Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ber om at det gis retningslinjer i forarbeidene om henholdsvis erstatningsplikten, og hva som er nødvendig undersøkelse.

Når det gjelder ordningen om at forbrukeren skal returnere varen før selgeren har returnert vederlaget, bemerker Jussformidlingen at det er uheldig å overføre risikoen fra den næringsdrivende til forbrukeren, da det som regel er forbrukeren som er den svakeste part i avtaleforholdet. Jussformidlingen mener også at formuleringen «uten unødig opphold», i flere av bestemmelsene i den nye angrerettloven, gir anvisning på et strengere krav til forbrukeren enn formuleringen «innen rimelig tid» i gjeldende angrerettlov. Jussformidlingen viser til at mange av klientene ber om juridisk bistand på et tidspunkt hvor aktuelle tidsfrister snart utløper eller allerede er utløpt. De er derfor negative til å endre lovens ordlyd på en måte som tilsynelatende skjerper kravet til forbrukerne i forhold til gjeldende rett.

3.15.7 Departementets vurderinger

Angrerettoppgjør ved varer

Som følge av direktivets ordning, må det innføres én hovedregel for tilbakeføring av varer. Sondringen mellom ulike salgsformer i gjeldende angrerettlov kan ikke videreføres. Gjeldende rett avviker fra direktivet når det gjelder gjennomføringen av angreretten ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Også ved disse salgsformene må varene etter direktivet tilbakeføres uten unødig opphold, og i alle tilfeller senest 14 dager fra den dag forbrukeren meddelte den næringsdrivende sin beslutning om å bruke angreretten.

Direktivets løsning innebærer en svekkelse av forbrukervernet når det gjelder utveksling av ytelser, idet forbrukeren ikke lenger kan vente på tilbakebetaling fra selgeren før varene må returneres. Endringen innebærer både kortere tidsrom før varene må returneres når det gjelder telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, samt at risikoen for å sitte igjen uten motytelse er flyttet fra den næringsdrivende til forbrukeren.

Når det gjelder begrepene «innen rimelig tid» og «uten unødig opphold» om forbrukerens frist for retur av vare til næringsdrivende, gir direktivets ordlyd mindre fleksibilitet enn gjeldende rett. Som følge av at direktivet er totalharmonisert, er det ikke adgang til å opprettholde kravet «innen rimelig tid».

Når det gjelder virkningen av at forbrukeren ikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreretten, følger det av fortalen punkt 48 at sanksjoner fastsatt i nasjonal lovgivning i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, får anvendelse.

I motsetning til etter gjeldende rett, skal forbrukeren etter direktivet dekke de direkte kostnadene ved retur av varene, også ved salg utenom faste forretningslokaler og telefonsalg. Unntak gjøres ved salg utenom faste forretningslokaler der varene er levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, og varene etter sin art normalt ikke kan returneres pr. post. Som eksempel kan tenkes en stor støvsuger som er solgt og levert på døren hos forbrukeren. Det fremgår ikke av direktivet hva som forstås med direkte kostnader. Departementet antar at det siktes til leveringskostnader, samt emballasje, dersom originalemballasjen ikke kan gjenbrukes. Derimot skal ikke forbrukeren betale andre kostnader som for eksempel forsikring eller erstatning, dersom varen skades på returen. I overensstemmelse med gjeldende rett, kan ikke ekspedisjons- eller administrasjonsgebyr anses som direkte kostnader som forbrukeren skal dekke. Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter til dette.

Når det gjelder hvordan retur skal skje, er det ikke nødvendig å regulere dette i loven. Ettersom det er forbrukeren som i de fleste tilfeller skal betale for retur, vil vedkommende selv kunne velge hvordan returen skal skje. Det stilles ikke noe krav i direktivet om at næringsdrivende må ordne med returemballasje.

Etter gjeldende rett mister forbrukeren angreretten dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukerens side. Direktivet har ikke unntak fra angreretten i slike situasjoner. Direktivet legger imidlertid til grunn en erstatningsrettslig løsning. Det fremgår ikke av direktivet hvordan erstatningsberegningen skal foregå. Departementet antar at Kommisjonen vil gi nærmere anvisninger om erstatningsberegning i sine retningslinjer til direktivet, som forventes våren 2014.

Angrerettoppgjør ved tjenester

Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett. Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslås fra regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt tjeneste, er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene for digitale ytelser.

Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett §§ 25 og 26.

3.16 Fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester

3.16.1 Gjeldende rett

Ved fjernsalg av finansielle tjenester har angrerettloven krav til forhåndsopplysninger (§ 7a), regler om rett til å få opplysninger og avtalevilkår på varig medium (§ 9a), rett til å få avtalevilkår på papir, og til å bytte fjernkommunikasjonsmetode (§ 9b). Loven inneholder også regler om rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved fjernsalg av finansielle tjenester. Angrerettloven inneholder også visse bestemmelser om finansielle tjenester ved salg utenfor fast utsalgssted. Bestemmelsen gjelder rett til å få opplysninger på varig medium (§ 9c) og rett til gå fra avtalen. Angrerettloven § 6 første ledd bokstav f definerer «finansiell tjeneste» som «enhver tjeneste som har karakter av bank-, kreditt-, forsikrings-, individuell pensjons-, investerings- eller betalingstjeneste».

Reglene om fjernsalg av finansielle tjenester i angrerettloven er en gjennomføring av EUs direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF). Dette direktivet gjelder fortsatt, og setter rammer for hvordan fjernsalg av finansielle tjenester kan reguleres i norsk rett. Direktivet er imidlertid under revisjon. Gjennomføringen av direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester i gjeldende angrerettlov er omtalt i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005). Se punkt 2.5.5 om begrunnelse for at direktivet ble gjennomført i angrerettloven, fremfor i spesiallovgivning.

Reglene om salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted ble innført ved angrerettloven og skyldes dørsalgsdirektivet (85/577/EF). For salg utenfor fast utsalgssted var vurderingen at det finnes tilstrekkelig lovregulering av informasjonsplikten knyttet til finansielle tjenester i spesiallovgivning, og det ble dermed ikke innført informasjonskrav knyttet til denne avtaletypen. Bestemmelsene om salg utenfor fast utsalgssted av finansielle tjenester ble videreført da fjernsalgsdirektivet ble gjennomført i angrerettloven.

Etter gjeldende lov er det angrerett ved avtaler om finansielle tjenester, både ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. Det er noen unntak, blant annet for realkreditt og korttidsforsikringer. På grunn av unntakene og andre regler, som for eksempel rett til førtidig innfrielse av lån, har angreretten begrenset betydning. Som følge av direktiv 2002/65/EF må reglene opprettholdes for fjernsalg.

3.16.2 Direktivet

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav d gjør unntak fra sitt virkeområde for avtaler om finansielle tjenester. Det fremgår av fortalen punkt 32 at eksisterende unionsregelverk inneholder en rekke bestemmelser om forbrukervern for finansielle tjenester. Direktivet bør derfor ikke få anvendelse på slike avtaler.

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12 definerer «finansiell tjeneste» som «enhver tjeneste som er knyttet til bankvirksomhet, kreditter, forsikring, personlig pensjon, investering eller betaling».

3.16.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta en definisjon av finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Det ble foreslått å videreføre definisjonen i gjeldende lov, som synes å være i samsvar med definisjonen i direktivet.

Departementet foreslo at bestemmelsene om finansielle tjenester videreføres i ny lov om angrerett, selv om direktivet gjør unntak for finansielle tjenester (artikkel 3 nr. 3 bokstav d). Departementet foreslo også å videreføre angreretten for avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, selv om dette ikke lenger er nødvendig fordi direktiv 85/577/EF (dørsalgsdirektivet) er erstattet av forbrukerrettighetsdirektivet, som gjør unntak for finansielle tjenester.

Informasjonskravene for fjernsalg av finansielle tjenester avviker noe fra informasjonskravene som foreslås ved fjernsalg av varer og tjenester som ikke er finansielle tjenester. Gjeldende bestemmelser om finansielle tjenester ble foreslått videreført i en egen del i ny lov om angrerett.

3.16.4 Departementets vurderinger mv.

Realitetsendringer er i utgangspunktet ikke tilsiktet ved videreføring av bestemmelsene om finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Noen justeringer av ordlyden, sammenlignet med ordlyden i gjeldende lov, er likevel nødvendig grunnet lovens endrede struktur. Noen endringer foreslås av hensyn til ensartet begrepsbruk. For eksempel er uttrykket «fast utsalgssted» erstattet med «faste forretningslokaler» også i den delen av lovforslaget som gjelder finansielle tjenester.

Departementet ser ikke grunn til å endre vurderingen av hvor bestemmelsene om fjernsalg av finansielle tjenester bør nedfelles.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende bestemmelser om finansielle tjenester i ny lov om angrerett, derunder definisjonen. Forslaget opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første ledd bokstav e og lovens kapittel 7 og 8.

3.17 Håndheving og sanksjoner

3.17.1 Gjeldende rett

Angrerettloven inneholder ikke regler om offentligrettslige sanksjoner, tilsyn og håndheving. Ved gjennomføringen av fjernsalgsdirektivet (direktiv 97/7/EF) og direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (direktiv 2002/65/EF) la departementet til grunn at tilsyns- og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven ville ivareta behovet for tilsyn med at lovens bestemmelser overholdes, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.18 og Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) punkt 3.5.1.

Etter markedsføringsloven er det Forbrukerombudet som fører tilsyn med at næringsdrivende overholder bestemmelsene i markedsføringsloven. Ved lovbrudd søker Forbrukerombudet å finne frivillige løsninger gjennom dialog. Dersom dette ikke fører fram, kan markedsføringslovens sanksjonssystem benyttes. Forbrukerombudet forelegger saken for Markedsrådet, som treffer vedtak i saken. Under bestemte forutsetninger kan også Forbrukerombudet treffe vedtak selv (se mfl. § 37). Vedtakene kan gå ut på å ilegge forbud, påbud, tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr (se mfl. § 39 flg.). Brudd på visse bestemmelser sanksjoneres også med straff (se mfl. § 48).

3.17.2 Direktivet

Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatene påse at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene i direktivet overholdes. Midlene skal omfatte bestemmelser som gir nærmere bestemte organer adgang til å bringe en sak inn for domstol eller forvaltningsmyndighet.

Direktivet artikkel 24 stiller krav om at medlemsstatene skal fastsette bestemmelser om sanksjoner som får anvendelse på overtredelser av de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivet, og om at medlemsstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at bestemmelsene blir gjennomført. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

Sanksjoner og håndheving er omtalt i punkt 57 i direktivets fortale. Her heter det:

«Medlemsstatene skal fastsette sanksjonene som får anvendelse ved overtredelse av dette direktiv og påse at disse håndheves. Sanksjonene bør stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.»

3.17.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet foreslo departementet at det ikke inntas egne bestemmelser om håndheving og sanksjoner i ny lov om angrerett. Departementet viste til at tilsynet som Forbrukerombudet fører med markedsføringstiltak og standardvilkår etter markedsføringsloven, vil være av betydning ved brudd på angrerettloven. Departementet begrunnet dette med at brudd på angrerettloven vil kunne tas i betraktning ved vurderingen av om et markedsføringstiltak er urimelig etter markedsføringsloven § 6, eller om et avtalevilkår er urimelig etter markedsføringsloven § 22.

Forbrukerombudet påpeker at systemet for håndheving av gjeldende angrerettlov i svært liten grad har vært synliggjort for de næringsdrivende. Ombudet uttaler videre:

«Man må lete i forarbeidene til loven for å finne informasjon om at overtredelse vil kunne medføre inngrep fra Forbrukerombudet. Når man har å gjøre med en lov som stiller omfattende krav til næringsdrivende og regulerer rettigheter av stor betydning for forbrukerne, mener jeg det er prinsipielt viktig å synliggjøre i angrerettloven at Forbrukerombudet skal håndheve reglene som følger av denne, og har hjemmel til å fastsette nærmere angitte sanksjoner ved overtredelse.»

Forbrukerombudet mener at den beste måten å sikre effektiv etterlevelse av reglene er gjennom Forbrukerombudets tilsynsarbeid, og at det derfor bør synliggjøres i den nye loven at Forbrukerombudet har ansvar for å håndheve regelverket. Etter ombudets syn bør dette gjøres etter samme modell som i markedsføringsloven § 34.

Når det særskilt gjelder sanksjoner, påpeker Forbrukerombudet at det virker det noe tilfeldig hvilke overtredelser det vil kunne reageres mot med henholdsvis tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Ombudet viser blant annet til at det å ikke ha bestemmelser om sanksjoner i ny lov, vil innebære at ingen av bestemmelsene i angrerettloven eller de øvrige bestemmelsene som foreslås implementert andre steder enn i markedsføringsloven, vil kunne sanksjoneres med annet enn tvangsmulkt. Ombudet mener at det bør foreligge hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på flere av bestemmelsene som foreslås implementert i ny angrerettlov. Forbrukerombudet fortsetter:

«Ser man for eksempel på forbudet mot å ta tilleggsbetaling, er dette et forbud som har mye til felles med forbudet mot negativt salg, og hvor det etter mitt syn bør foreligge hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelsen.

Forbrukerombudet viser til at det ved innføringen av overtredelsesgebyr som sanksjonsform i markedsføringsloven ble fremhevet at dette var viktig for å kunne gripe effektivt inn mot næringsdrivende som bevisst eller uaktsomt unnlater å følge de klareste reglene i loven.»

Ombudet uttaler også:

«Min oppfatning er at mange av bestemmelsene i angrerettloven har samme karakter av å være klare krav som stilles til næringsdrivende for å verne forbrukernes interesser, og at det vil være hensiktsmessig ut fra en tankegang om like sanksjoner for like typer lovbrudd at man kan gripe inn med overtredelsesgebyr i disse tilfellene.»

3.17.4 Departementets vurderinger

Uten bestemmelser om håndheving og sanksjoner i ny angrerettlov må man benytte markedsføringslovens tilsyns- og sanksjonsapparat. Det avgjørende vil da være om brudd på angrerettlovens bestemmelser også strider mot markedsføringslovens bestemmelser. De sentrale materielle bestemmelsene i markedsføringsloven i denne sammenheng er mfl. §§ 6, 7, 8 og 22.

Tidligere er det lagt til grunn at det gjelder et såkalt lovstridsprinsipp. Dette går ut på at praksis som er i strid med spesialregelverk alltid vil være urimelig, og dermed også i strid med markedsføringslovens materielle regler, se særlig mfl. § 6 og § 22, hvor det overordnede vurderingskriteriet er om den aktuelle handelspraksisen eller det aktuelle avtalevilkåret er urimelig. Uttalelser om lovstridsprinsippet finnes blant annet i Ot.prp. nr. 38 (1979–1980) om endringer i markedsføringsloven, hvor det på s. 39 heter at vilkår som strider mot preseptorisk (ufravikelig) lovgivning alltid må anses som urimelige ved urimelighetsvurderingen etter markedsføringsloven § 22 (tidligere § 9 a).

Uttalelsene i forarbeidene til markedsføringsloven av 2009 er noe mer reserverte med hensyn til lovstridsprinsippets rekkevidde. I Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 21–22 heter det:

«Departementet legger til grunn at overtredelse av spesialregelverk som beskytter forbrukerinteresser også vil kunne rammes av den nye markedsføringsloven. Det vil være en konkret vurdering om vilkårene i § 6 om urimelig handelspraksis eller § 2 om uetisk markedsføring er oppfylt. Departementet foreslår ikke en særlig henvisning til lovstridsprinsippet i lovteksten. Om og i hvilken grad lovstrid tillegges vekt vil måtte vurderes fra sak til sak.»

Uttalelsen ovenfor tilsier at det ikke er noen automatikk i at bestemmelsene i markedsføringsloven er overtrådt fordi det foreligger brudd på særlovgivning. Dette underbygges også av at både markedsføringsloven § 6 og § 22 forutsetter at det skal foretas en konkret og helhetlig skjønnsmessig vurdering av den aktuelle handelspraksisen eller det aktuelle avtalevilkåret, for å konstatere brudd på bestemmelsene. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at lovstridsprisippets rekkevidde er begrenset, og anvendelsen av prinsippet på enkeltsaker forutsetter en konkret vurdering.

Forslaget i høringsnotatet om å ikke innta egne bestemmelser om tilsyn, håndheving og sanksjoner kan i lys av det ovennevnte sies å reise uklarheter, være vanskelig tilgjengelig for de som skal etterleve regelverket, og også lite forutsigbart. Departementet er derfor enig med Forbrukerombudet i at det bør synliggjøres i den nye loven at Forbrukerombudet har ansvar for å håndheve regelverket. Dette vil i større grad ivareta formålet om å sikre en effektiv etterlevelse av loven.

Departementet foreslår en bestemmelse som tar sikte på å sikre at Forbrukerombudets tilsynsarbeid etter angrerettloven skal skje på samme måte som etter markedsføringsloven. Dette kan – som Forbrukerombudet foreslår – gjøres ved å ta utgangspunkt i samme modell som i markedsføringsloven § 34. Det er likevel behov for å gjøre nødvendige tilpasninger. Saksbehandlingen etter markedsføringsloven bygger på den såkalte forhandlingsmodellen, som går ut på at Forbrukerombudet skal forsøke å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om at en ulovlig praksis skal opphøre før Forbrukerombudet går inn for andre tiltak. Dette gjelder ikke uten unntak, og mfl. § 36 oppstiller regler for når det ikke er nødvendig å forsøke frivillig ordning. Så lenge departementets forslag går ut på at samme regler skal gjelde ved tilsynsarbeidet etter angrerettloven, er det nødvendig å ta stilling til ved hvilke brudd på angrerettloven det ikke er nødvendig å forsøke frivillig ordning. Departementet foreslår å unnta brudd på de samme bestemmelsene som foreslås sanksjonert med overtredelsesgebyr, fra kravet til frivillig ordning. Se nærmere nedenfor.

Departementet er enig med Forbrukerombudet i at det etter dagens ordning kan virke noe tilfeldig hvilke overtredelser av bestemmelser i angrerettloven som kan sanksjoneres med tvangsmulkt, og hvilke som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Departementet foreslår at det skal gå uttrykkelig fram av angrerettloven hvilke sanksjoner som skal kunne brukes i håndhevingen. Dette foreslås gjort i en egen bestemmelse, hvor man tar utgangspunkt i mfl. § 39 som modell. Herunder foreslår departementet en hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på enkelte av bestemmelsene, på samme vilkår som etter markedsføringsloven § 43.

Departementet foreslår at det ved vurderingen av hvilke konkrete bestemmelser i angrerettloven som skal sanksjoneres med overtredelsesgebyr, skal legges til grunn samme vurderingskriterier som ble lagt til grunn ved utformingen av markedsføringsloven § 43. I Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.7.1 heter det:

«Departementet har tatt utgangspunkt i at overtredelsesgebyr bør være forbeholdt de av lovens bestemmelser som på en forholdsvis klar måte angir hva som er forbudt, slik at det vil være forutberegnelig for de næringsdrivende at det kan komme en reaksjon (ved grove eller gjentatte overtredelser)»

Samme sted vises det til overveielsene i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.7.4 om mulighetene for vedtak uten forutgående forhandlinger ved brudd på visse spesifikke forbud. I Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.7.4 er «Spesifikke forbud som inneholder konkrete og objektive kriterier» og «klar gjerningsbeskrivelse» egenskaper som fremheves som sentrale.

Ut fra de ovennevnte vurderingskriteriene har departementet identifisert følgende bestemmelser i forslaget til ny lov om angrerett som foreslås sanksjonert med overtredelsesgebyr: § 8 første og tredje ledd, forskrift gitt i medhold av § 8, § 10 første ledd, § 11, § 14, § 15, § 16 første og annet ledd, § 17, § 18, § 24 første ledd, § 28, forskrift gitt i medhold av § 29, § 30, § 32, § 36 fjerde ledd eller § 39 annet ledd.

Ved vurderingen av hvilke bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, har departementet tatt i betraktning at man foreslår at overtredelsesgebyr kan ilegges på samme vilkår som etter markedsføringsloven § 43. Dette betyr for det første at det stilles krav om at lovbruddene er av kvalifisert art, i form av at de enten anses som vesentlige eller har skjedd gjentatt, for at overtredelsesgebyr skal være aktuelt. Mindre brudd av mer bagatellmessig art på bestemmelsene som departementet har identifisert ovenfor, vil ved første gangs overtredelse ikke kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Når det gjelder grensen mellom «simpel» og «vesentlig» overtredelse, vil denne måtte trekkes i praksis. At man foreslår at overtredelsesgebyr kan ilegges på samme vilkår som etter markedsføringsloven § 43, betyr for det andre at det kun er uaktsomme og forsettlige brudd som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Det vises til forslag til ny lov om angrerett §§ 41 og 42.

3.18 Voldgift

Etter angrerettloven § 4 første ledd kan forbrukeren ikke på forhånd avtale voldgift. Se merknader til § 4 i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), og generelle merknader samme sted punkt 3.19 om tvisteløsning. Også bustadoppføringslova § 64 annet ledd og pakkereiseloven § 10-5 har bestemmelser om voldgift. Voldgiftsloven av 14. mai 2004 nr. 25 har dessuten en egen bestemmelse om forbrukerforhold i § 11. Her slås det fast at voldgiftsavtale inngått før tvisten oppsto, ikke er bindende for forbrukeren.

Selv om det er inngått en gyldig voldgiftsavtale, er dette ikke til hinder for at saken kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget, jf. forbrukertvistloven § 13. Dette gjelder både forhåndsavtaler og avtaler som er inngått etter at tvist er oppstått.

Direktivet har ingen bestemmelser om voldgift.

Departementet foreslo i høringsnotatet at gjeldende bestemmelse i angrerettloven ikke videreføres i ny lov. Det ble vist til at en forhåndsavtale om voldgift vil rammes av bestemmelsen om forbrukerforhold i voldgiftsloven § 11. Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter til forslaget som opprettholdes.

3.19 Verneting

3.19.1 Gjeldende rett og direktivet

Når det oppstår en tvist over landegrensene vedrørende kjøp av vare eller tjeneste, vil vernetingsreglene avgjøre ved hvilket lands domstol forbrukeren kan reise sak eller bli saksøkt. Gjeldende angrerettlov bestemmer i § 4 annet ledd at en forbruker ikke på forhånd kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt alminnelige verneting, med mindre annet følger av lov. Forbrukerens alminnelige verneting er der vedkommende har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 (2). Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Det følger av tvisteloven § 4-8 at Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet gjelder som norsk lov. Særregelen for forbrukerforhold i tvisteloven § 4-5 (7) bestemmer at en forbruker som har inngått avtale med en næringsdrivende om varer eller tjenester til personlig bruk, kan anlegge sak mot den næringsdrivende ved sitt alminnelige verneting. Dette gjelder likevel ikke hvis forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtale på den næringsdrivendes faste forretningssted. Tvisteloven § 4-6 (3) fastslår at avtale om verneting mellom næringsdrivende og forbruker inngått før tvisten oppsto, ikke er bindende for forbrukeren.

Direktivet inneholder ikke bestemmelser om verneting.

3.19.2 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke inntas bestemmelse om verneting i ny lov om angrerett. Departementet viste til at det følger av angrerettloven at forbrukeren (ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler) alltid kan inngå avtale om at tvist løses ved forbrukerens alminnelige verneting, dvs. der han eller hun har bopel. Etter tvisteloven § 4-5 (7) kan forbrukeren anlegge sak ved sitt alminnelige verneting, så fremt avtalen med den næringsdrivende gjelder varer eller tjenester til personlig bruk. Det kan imidlertid reises spørsmål om avgrensningen «personlig bruk» for forbrukeren medfører at retten til å anlegge sak ved alminnelig verneting blir innsnevret. Ettersom forhåndsavtaler om verneting uansett ikke er bindende for forbrukeren, jf. tvisteloven § 4-6 siste ledd, antok departementet at en bestemmelse som gjeldende angrerettlov § 4 annet ledd, ikke vil få praktisk betydning. Videre vil vernetingsklausuler i strid med tvisteloven kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. Departementet viste til at man var kommet til tilsvarende konklusjon i Prop. 57 L (2011–2012) om lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. punkt 13.3.

Forbrukerrådet viser til at reguleringen av verneting og lovvalg i forbrukerforhold er nedfelt i ulike regelsett, og reglene er vanskelig tilgjengelige både for forbrukere og næringsdrivende. Etter Forbrukerrådets syn bør spørsmålene bli gjenstand for en grundig gjennomgang og revisjon, før det er hensiktsmessig å innta regler om lovvalg og verneting i blant annet angrerettloven. Forbruker Europa viser til et eksempel der en norsk forbruker har inngått avtale med en tysk selger via dennes nettside. Dersom nettsiden retter seg mot Norge, ved at den er på norsk, har norske avtalevilkår og det kan betales med norsk valuta mm., så vil vernetinget være norsk (Lugano konvensjonen). Lovvalget vil i et slikt tilfelle regelmessig også være norsk rett, da virksomheten retter seg mot den norske forbruker. Forbrukeren vil da ha nytte av forbrukervernet nedfelt i norsk rett. Forbruker Europa fortsetter:

«I et motsatt tilfelle vil den norske forbruker som retter seg mot en tysk nettside og gjør avtale med en tysk næringsdrivende måtte forholde seg til Tyskland som rett verneting. Rom I [-forordningen, anm. dep.] vil da ikke sikre at den norske forbruker kan oppebære et lands rettighetsnivå (som for andre europeiske forbrukere) da vi ikke er del av forordningen. Forbrukeren vil da være avhengig av at beskyttelsesnivået i tysk rett er tilstrekkelig og på samme nivå som internasjonal privatretts preseptoriske nivå for forbrukere.»

Bestemmelser om verneting i angrerettloven har etter departementets syn ikke selvstendig betydning. Det at man ikke viderefører bestemmelsen om verneting i angrerettloven, vil derfor ikke innebære svekket forbrukervern. Departementet slutter seg til synspunktet fra høringsinstansene om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting, men at dette eventuelt må gjøres uavhengig av ny lov om angrerett.

3.20 Lovvalgsklausuler

3.20.1 Gjeldende rett og direktivet

Fjernsalgsdirektivet, som er avløst av forbrukerrettighetsdirektivet, bestemte i artikkel 12 nr. 2 at medlemsstatene skulle treffe de tiltak som var nødvendige for at forbrukeren ikke fratas det vern som direktivet gir, dersom en tredjestats rett utpekes til å være den rett som får anvendelse på avtalen, og avtalen har nær tilknytning til en eller flere medlemsstaters territorium. Denne bestemmelsen ble gjennomført ved angrerettloven § 5.

Gjeldende angrerettlov § 5 gjennomfører også bestemmelsen i artikkel 12 nr. 2 i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EU). Denne lyder i norsk oversettelse:

«Medlemsstatene skal setje i verk dei tiltaka som er naudsynte for å sikre at forbrukaren ikkje misser det vernet som dette direktivet gjev, når lovgjevinga i ein tredjestad vert vald som den lovgjevinga som skal nyttast på avtala, og avtala er nært knytt til territoriet til ein eller fleire medlemsstatar.»

Forbrukerrettighetsdirektivet inneholder ikke noen tilsvarende bestemmelse. Bakgrunnen for dette er, som det også fremgår av fortalen punkt 58, at man legger til grunn at Rom I-forordningen vil komme til anvendelse ved avgjørelse av om forbrukeren skal beholde det vernet som følger av direktivet.

3.20.2 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet opplyste i høringsnotatet at man ville foreta en nærmere vurdering av om det er nødvendig og hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen i angrerettloven § 5, eventuelt bare for finansielle tjenester. Forbruker Europa bemerker at det er behov for en opprydding av verneting- og lovvalgsspørsmål i norsk rett/internasjonal privatrett. Det vises til uttalelsene inntatt under punkt 3.19 om verneting.

3.20.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn har det ikke betydning for spørsmål om lovvalg at bestemmelser om dette er inntatt i angrerettloven. Det at man ikke viderefører bestemmelsen om lovvalg i angrerettloven, vil derfor ikke innebære svekket forbrukervern. Departementet slutter seg til synspunktet om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting. Spørsmålet vil derfor ikke bli foreslått regulert i ny lov om angrerett.

3.21 Levering

3.21.1 Gjeldende rett og direktivet

Etter angrerettloven § 23 skal varen eller tjenesten leveres innen rimelig tid og senest 30 dager etter den dagen da forbrukeren innga kjøpetilbud (ordre), dersom ikke annet er opplyst og avtalt. Bestemmelsen er basert på tilsvarende bestemmelse i fjernsalgsdirektivet, jf. Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.17.2. Bestemmelsen i loven gjelder både ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted.

Direktivet har bestemmelser om levering for sendekjøp i artikkel 18, se punkt 5.2.2. Direktivet stiller ikke krav til leveringstid for tjenester.

3.21.2 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene i gjeldende angrerettlov om leveringstidspunkt for varer og tjenester (§ 23) videreføres i ny lov om angrerett. Departementet viste til at vi i norsk rett ikke har en generell bestemmelse om leveringstidspunkt for tjenester annet sted enn i angrerettloven, og bestemmelsen ble foreslått videreført. For sammenhengens skyld ble det foreslått at også bestemmelsen om leveringstidspunktet for varer blir videreført, selv om denne også foreslås regulert i forbrukerkjøpsloven. Departementet viste til at bestemmelsen må justeres i forhold til gjeldende rett, slik at kravet til leveringstiden, i overensstemmelse med direktivet artikkel 18, blir «uten unødig opphold» og ikke «innen rimelig tid», som etter gjeldende lov. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, lovfesting av tidsfrister i angrerettloven.

3.21.3 Departementets vurderinger

Departementet har i utgangspunktet lagt opp til at bestemmelser som tjener forbrukerne i gjeldende angrerettlov skal videreføres i ny lov om angrerett, med mindre direktivet er til hinder for det. Når det gjelder gjennomføring av direktivet artikkel 18 om levering, er det etter departementets syn likevel ikke nødvendig å innta bestemmelse i angrerettloven i tillegg til gjennomføringen av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven, se punkt 5.2.2. Som det fremgår av punkt 5.2.1, gjelder direktivet kun salgsavtaler, dvs. salg av varer, og kombinerte avtaler, dvs. avtaler som består av en vare- og en tjenestedel. Direktivet regulerer, til forskjell fra gjeldende angrerettlov, ikke virkningen av manglende levering av tjenester.

Departementet foreslår likevel ikke at bestemmelsen om leveringstid for varer og tjenester videreføres i ny lov om angrerett. Problemstillinger knyttet til levering av bestilte varer og tjenester stiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, som for eksempel salg i butikk. Etter departementets syn hører reguleringen hjemme i alminnelig kontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det at bestemmelsen ikke videreføres, innebærer ikke at forbrukerens rettsstilling svekkes.

3.22 Varer og tjenester som ikke kan leveres

Etter angrerettloven § 24 første ledd skal det gis melding snarest mulig, dersom selgeren eller tjenesteyteren ikke kan levere den bestilte varen eller tjenesten. I Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.17.3.2 vises det til at det særlig ved fjernsalg kan oppstå situasjoner der forbrukeren bestiller varer eller tjenester som ikke lenger er tilgjengelig, eller som for tiden er utsolgt, eller at tilbudet hadde begrenset varighet. Loven § 24 annet ledd har en bestemmelse om at eventuell forskuddsbetaling skal betales tilbake til forbrukeren snarest mulig, og senest innen 14 dager etter at avtalen er hevet.

Direktivet har ingen tilsvarende bestemmelse. Departementet foreslo i høringsnotatet at gjeldende rett videreføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Departementet foreslår likevel ikke at bestemmelsen om varer og tjenester som ikke kan leveres, videreføres i ny lov om angrerett. Problemstillinger knyttet til manglende levering av bestilte varer og tjenester stiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, som for eksempel salg i butikk. Etter departementets syn hører reguleringen hjemme i alminnelig kontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det at bestemmelsen ikke videreføres, skal imidlertid ikke innebære en endring av forbrukerens rettsstilling. Se punkt 3.21 om gjennomføring av direktivet artikkel 18.