6 Bevaring av naturens mangfold og friluftsliv

Naturens mangfold er grunnlaget for menneskenes overleving, verdiskapning og trivsel. Natur består av både levende og ikke-levende elementer. Den biologiske delen av naturen er i utgangspunktet en fornybar ressurs i stadig utvikling. Det er derfor en prioritert oppgave å forvalte denne ressursen gjennom bærekraftig bruk, vern og rettferdig fordeling slik at den ikke reduseres for framtidige generasjoner.

Arter utryddes globalt i stort tempo. FNs Tusenårsutredning, Millennium Ecosystem Assessment (2005), anslår at tapet av biologisk mangfold er opptil 1000 ganger høyere enn normalt. Også i Norge er arter utdødd. 285 arter vurderes som kritisk truet i Norsk Rødliste (2006) som totalt inneholder 3886 arter.

Tap av biologisk mangfold er irreversibelt. Tap av leveområder, menneskeskapte klimaforandringer, fremmede arter som forstyrrer økosystemer, overbeskatning og forurensning er viktige årsaker til at arter utryddes. FNs Tusenårsutredning påpeker at i de seneste 50 årene har menneskene endret økosystemene raskere og mer ekstremt enn i noen annen sammenlignbar periode i menneskenes historie. Dette har konsekvenser for de valgmuligheter vi har i dag.

FN-utredningen legger vekt på bredden av verdier fra økosystemer, og introduserer betegnelsen økosystemtjenester, jf. boks 6.1. I tillegg til tradisjonell høsting fra naturen omfatter dette naturens livsbærende og regulerende prosesser og de kulturelle og estetiske verdiene. FN-utredningen viser at 60 prosent (15 av 24) av økosystemtjenestene er forringet eller brukes ikke-bærekraftig på globalt nivå.

Norge har som mål å stanse tap av biologisk mangfold innen år 2010, jf. boks 6.2. Dette er i samsvar med internasjonale målsetninger for området. I et globalt perspektiv er det nå en bred aksept for den nære sammenhengen mellom biologisk mangfold og bærekraftig utvikling. Høsten 2006 besluttet FNs Generalforsamling å integrere 2010-målet om tap biologisk mangfold inn under tusenårsmål 7. Dette bekrefter koblingene mellom naturens mangfold og fattigdomsbekjempelse som er understreket i regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, jf. kap. 2.

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er den sentrale internasjonale avtalen i arbeidet med å nå 2010 målet. Det er nødvendig med en målrettet innsats og et utstrakt tverrsektorielt samarbeid på både nasjonalt og internasjonalt nivå for å nå målet.

En rekke tiltak som skal lede fram til målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 ble lansert i St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Regjeringen er nå i ferd med å gjennomføre disse tiltakene, herunder utarbeiding av nytt lovverk, styrking av kartlegging og overvåking samt tiltaksplaner for truete arter. Ytterligere tiltak for å nå dette målet blir beskrevet nedenfor. I 2008 skal det presenteres en naturindeks for Norge, samtidig med en rapportering på status og framdrift for målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.

Friluftsliv er en del av norsk kulturarv, og er en kilde til trivsel, helse og forståelse av naturverdier. Allemannsretten, retten til fri ferdsel og opphold i utmark, utgjør fundamentet i norsk friluftslivstradisjon. Allemannsretten er tuftet på respekt for naturen og hensynsfull opptreden både i forhold til miljøverdier, grunneiere og andre brukere.

Kilde: FN – Millennium Ecosystem Assessment

Resultatområdet er delt inn i fire underområder:

• Bærekraftig bruk og beskyttelse av leveområder

• Bærekraftig bruk og beskyttelse av arter, bestander og genressurser

• Fremmede arter og GMO

• Friluftsliv

6.1 Bærekraftig bruk og beskyttelse av leveområder

En aktiv forvaltning av naturens mangfold forutsetter fokus på å sikre leveområder slik at det biologiske mangfoldet gis en mulighet til å utvikle og tilpasse seg. Menneskeskapte klimaendringer medfører et ytterligere press på naturen. For å forebygge effektene av klimaendring, er det viktig at det legges til rette for at de arter og bestander vi har i dag gis rom for naturlig spredning der det er mulig, og at vi bygger opp under mangfoldets mulighet til å takle klimaendringer. Dette innebærer bl.a. at annen negativ påvirkning av naturens mangfold må reduseres så mye som mulig for å sikre at vi også i framtida kan høste av naturen og nyte godt av de tjenester som økosystemene leverer.

6.1.1 Mål

Mål for Bærekraftig bruk og beskyttelse av leveområder går fram av boks 6.3. Nasjonalt resultatmål nr. 4 omtales i kap. 5.

6.1.2 Tilstand og måloppnåelse

Kunnskap om status og utvikling av naturmangfold og miljøverdier er et utgangspunkt for en aktiv og forutsigbar forvaltning. Siden 1999 har det vært drevet en systematisk kartlegging av biologisk mangfold i kommunene. Hovedvekten i denne kartleggingen har vært på naturtypekartlegging og viltkartlegging. Til nå er det lagt inn 251 kommuner med naturtypedata og 329 kommuner med artsdata i «Naturbasen» (http://dnweb5.dirnat.no/nbinnsyn/). Nasjonalt program for kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold ble startet i 2003 med sju departementer og en referansegruppe med deltakelse fra flere direktorater, Kommunenes sentralforbund, Artsdatabanken, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (Sabima) og Norges forskningsråd. Programmet har bidratt med metodeutvikling i tillegg til konkrete kartleggingsaktiviteter, og vært et viktig supplement til den øvrige kartleggingen av biologisk mangfold.

Sverige har gjennom flere år har hatt en stor innsats i arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet. Som et ledd i arbeidet med å evaluere Norges arbeid med bærekraftig utvikling ble bl.a. Sverige bedt om å foreta en evaluering av Norges innsats for det biologiske mangfoldet. Evalueringen viste at det trengs økt innsats hvis Norge skal nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.

6.1.2.1 Kystens økosystemer

Det marine miljø er endestasjon for de fleste av de forurensningene som menneskelig aktivitet medfører. Der det er stor befolkningstetthet, som for eksempel rundt Oslofjorden, er det marine miljø mer påvirket enn i åpne havområder og i kystområder med liten befolkningstetthet. Økosystemene langs kysten påvirkes også av forurensningskomponenter som transporteres til områdene med havstrømmene.

Fysiske påvirkninger spenner fra konstruksjonsmessige endringer i kystsonen, påvirkning fra fiskeredskap til nedslamming blant annet som følge av økt avrenning fra land. Klimaendringer kan spores ved at marine arter endrer utbredelsesområde fordi vannet blir varmere. Høsting av levende marine ressurser påvirker også økosystemene.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Endringene som kan spores i kystens økosystemer skaper bekymring. Langs kysten fra Oslofjorden til langt nordover langs Vestlandet er for eksempel sukkertaren forsvunnet i store områder. Videre er store deler av stortareskogen beitet ned av kråkeboller fra Trøndelag til Vest-Finnmark. To dramatiske forhold som i første omgang synes å ha forskjellige årsaker, men hvor de bakenforliggende årsakene ikke er klarlagt. Tareskogen har stor betydning for blant annet kystnære fiskebestander som i kritiske faser av livet gjemmer seg i tareskogene.

Den store og økende bestanden av storskarv og gråhegre som registreres blant annet i Oslofjorden påvirker også de kystnære økosystemene. Disse økningene er et paradoks i forhold til den betydelige nedgangen i sjøfugl som registreres ellers. Høsten 2006 uttykte det nordiske miljøvernministermøtet bekymring over utviklingen i flere vestnordiske sjøfuglbestander. Ministrene tok derfor initiativ til en konferanse i 2007 om sjøfuglene i Vest-Norden med hensikt å få vurdert situasjonen og foreslå tiltak.

Økosystemene langs kysten er viktige for norsk næringsliv og bosetningene langs kysten. En del av de endringene vi ser i dag kan vise seg å være permanente. Vi vet ennå ikke nok om årsakene til den utviklingen vi nå observerer langs kysten, annet enn at det er flere forhold virker sammen – ikke minst er klimaendringene viktige. Regjeringen ønsker at Norge skal være en pådriver i arbeidet med en helhetlig forvaltning av Nordsjøen, jf. kap. 8.1.2.

6.1.2.2 Områdevern

Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner. Fylkesvise/tematiske verneplaner (våtmark, myr, edelløvskog, sjøfugl osv), nasjonalparkplanen (St. meld. nr. 62 (1991 – 92)), skogvernplaner og marin verneplan utgjør kjernen i vernearbeidet etter naturvernloven. For å sikre viktige naturområder rundt Oslofjorden utarbeides også egne verneplaner som et supplement til tidligere gjennomførte tematiske verneplaner. I tillegg kommer områder som er beskyttet med hjemmel i annet lovverk. Det gjenstår fem fylkesvise verneplaner, og 17 områder i nasjonalparkplanen, jf. vedlegg 3. Pr. januar 2007 er totalt 14,3 prosent av Norges landareal vernet etter naturvernloven (fig. 6.2). Den strengeste verneformen, naturreservater, utgjør 1,3 prosent av Norges landareal fordelt på 1790 områder .På Svalbard er 65 prosent av landområdene og 84 prosent av territorialfarvannet vernet. I marin verneplan vil også relevant sektorlovverk bli benyttet der det er hensiktsmessig.

6.1.2.3 Inngrepsfrie naturområder

Rundt år 1900 kunne om lag halvparten av Norges areal betegnes som villmarkspreget, det vil si mer enn fem km. fra tyngre tekniske inngrep. I dag har vi bare i underkant av 12 prosent igjen av slike naturområder. Mesteparten av Svalbard er i dag uberørt av tyngre tekniske inngrep, og om lag 98 prosent kan defineres som villmarkspregete naturomåder. I et europeisk perspektiv er inngrepsfrie naturområder en unik ressurs i seg selv. I tillegg har det stor betydning for friluftsliv og naturopplevelse. Det er også enkelte arter, for eksempel villreinen, som i stor grad lever i de gjenværende inngrepsfrie områder (fig 6.3). Tekniske inngrep i eller inntil leveområdene kan få negative følger for villreinbestanden. Bygging av landbruksveger, i hovedsak skogsveger, var i perioden 1998 – 2003 årsaken til 80 prosent av reduksjonen i inngrepsfrie områder.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

6.1.2.4 Jordbrukets kulturlandskap

Jordbrukets kulturlandskap i Norge er svært variert og innholdsrikt. Ulike naturgitte forhold og topografiske forskjeller, har sammen med de ulike driftsformene ført til et svært variert jordbrukslandskap med et stort artsmangfold. Majoriteten av sterkt truete vegetasjonstyper i Norge er kulturpåvirket. Om lag 35 prosent av artene på den norske rødlista (2006) befinner seg i jordbrukslandskapet (jf. fig. 6.4).

Endringsprosesser, intensivert drift og nedlegging i landbruket pågår i ulikt tempo. I deler av Norge er det lite tilbake av jordbrukslandskap med gamle kulturmarker som er særlig verdifulle for biologisk mangfold. Norges to siste tilskudd til UNESCOs verdensarvliste, Vegaøyene og Vestnorsk fjordlandskap, preges begge av gammel jordbruksdrift basert på utmarkas og sjøens ressurser.

6.1.2.5 Skog

Om lag en tredjedel av Norge er dekket av skog. Skogbruk representerer et stort verdiskapingspotensial, spesielt i distriktene. Dersom dagens tilvekst og avvirkingsnivå fortsetter, vil det bli en sterk økning i stående volum, mye eldre skog og mye død ved i skogene. Skog er et viktig livsmiljø for store deler av det biologiske mangfoldet, hele 48 prosent av artene på den norske rødlista fra 2006 lever i skog. Skogen er rik på kulturminner og viktig faktor for befolkningens helse gjennom friluftsliv og naturopplevelser. En bærekraftig forvaltning av skog forutsetter derfor gode skog- og miljødata.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning etter data fra Artsdatabanken.

Skog binder store mengder karbon. Skogen i Norge tar årlig tar opp om lag 25 – 30 mill. tonn CO₂, som tilsvarer ca. 50 prosent av våre totale utslipp av klimagasser. Det samlete lageret av karbon i skogøkosystemet, dvs. i trær, myr og skogsjord, er omtrent 400 ganger større enn den årlige bindingen, tilsvarende i størrelsesorden 10 mrd. tonn CO₂. Skog er et viktig element i det nasjonale og det internasjonale klimaarbeidet. En grunnleggende tilnærming vil være å prioritere klimatiltak i norsk skog som samtidig har positiv effekt for biologisk mangfold og andre miljøverdier i skog (se egen stortingsmelding om klimapolitikken våren 2007).

Pr. januar 2007 er ca 1,4 prosent av det produktive skogarealet i landet vernet.

6.1.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Utvikle en naturindeks for Norge, for å danne et bilde av utviklingstrekk i naturen, inkludert kulturlandskapet. En første versjon av naturindeksen skal presenteres i 2008 i sammenheng med en rapportering av status og framdrift for målet om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010 for Norge sammenliknet med relevante andre land.

• Styrke kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, ved å videreføre nasjonalt program for kartlegging og overvåking. Naturtyper på land og i kystsone, truete arter og fremmede organismer som elementer i det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet vil bli prioritert (jf. St.meld. nr. 42 (2000 – 2001)).

• Styrke framdriften i arbeidet med frivillig skogvern og gjennomføre en naturfaglig evaluering av slikt vern i 2008.

• Gjennomføre eksisterende verneplaner.

• Sikre naturverdiene i vernete områder ved å utvikle forvaltningsplaner og gjennomføre skjøtselstiltak der det er nødvendig.

• Utvikle norsk vernepolitikk mer i tråd med EUs NATURA 2000 mht etablering av områder og tilhørende rapportering via det europeiske miljøbyrået (EEA).

• Leveområder for de truede artene skal sikres gjennom kommunal planlegging, basert på best mulig datagrunnlag. Inngrep i slike områder skal vurderes i forhold til virkningen de kan ha på den/de aktuelle arten(e).

• Endre regelverket for bygging av skogsveger slik at hensynet til inngrepsfrie naturområder blir ivaretatt i tråd med Soria Moria-erklæringen. Forberede oppfølging av dette ved å vurdere datakvaliteten for skogsveger og inngrepsfrie områder, samt skogbrukets behov for vegbygging og klarlegge konsekvenser og muligheter med sikte på endring i regelverket for tilskudd i 2007.

• Sikre en planlegging og saksbehandling ved bygging av skogsveger som ivaretar viktige områder for biologisk mangfold og områder med nasjonalt viktige verneverdier. Vektlegge åpenhet og medvirkning i planlegging og saksbehandling knyttet til skogsvegbygging.

• Arbeide for at hensynet til biologisk mangfold som en ressurs for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse blir integrert i alle relevante internasjonale prosesser.

• Arbeide for å utnytte synergimuligheter mellom forvaltning av biologisk mangfold og klimatilpasningstiltak på nasjonalt og internasjonalt nivå, samt sikre effektiv kommunikasjon knyttet til effekter av klimaendringer på naturens mangfold.

• Bidra til videreutvikling av det internasjonalt forpliktende samarbeidet om biologisk mangfold, bl.a. ved å arrangere den femte Trondheimskonferansen knyttet til Konvensjonen om biologisk mangfold høsten 2007.

• Bidra til formalisering av et system for å sikre det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget for effektiv videreutvikling og gjennomføring av internasjonale konvensjoner om biologisk mangfold.

• Bidra aktivt til å sikre kommunikasjon og informasjon om biologisk mangfold, nasjonalt og internasjonalt, herunder bidra til etablering av nye mål for biologisk mangfold etter 2010.

• Arbeide for et aktivt Europeisk samarbeid om biologisk mangfold og om skog, samt å sikre effektivt samarbeid mellom det Paneuropeiske samarbeidet om biologisk mangfold (PEBLDS) og Ministerkonferansen for beskyttelse av Europas skoger (MCPFE).

6.1.3.1 Kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold

Kunnskap om det biologiske mangfoldet, og hvilke verdier det representerer, er en forutsetning for en aktiv, inkluderende og målrettet forvaltning.

Det har lenge vært en utfordring å registrere og formidle utviklingen for naturens mangfold i Norge. Mens noen arter og bestander i Norge går tilbake, er det andre som vokser. Med en naturindeks vil det være mulig å fange opp endringer i naturtilstanden på et tidlig stadium, slik at det er mulig å sette inn mottiltak. Naturindeksen vil være et verktøy for å måle utviklingen i norsk naturmangfold

En første versjon av «Naturindeks for Norge», som skal presenteres i 2008, vil i hovedsak måtte baseres på et eksisterende og begrenset datagrunnlag, mens framtidige versjoner bør bygge på en styrket og mer målrettet overvåking.

Det videre arbeidet med en naturindeks for Norge skal innrettes slik at indeksen etableres som et langsiktig måleverktøy i norsk miljøforvaltning som skal rapporteres regelmessig. Utviklingen av en naturindeks for Norge vil følges av en styrket innsats for kartlegging og overvåking av naturmangfoldet i årene framover.

Gjennom kartlegging og overvåking skal kunnskap og tilstandsutvikling for arter og naturtyper bygges opp og gjøres tilgjengelig. Dette er en forutsetning for å stanse tapet av biologisk mangfold. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold vil bli videreført i en ny periode fram til 2010. På sikt ønsker regjeringen å etablere det nasjonale programmet som et permanent kartleggings- og overvåkingsprogram for biologisk mangfold.

Kartleggingen gjennom MAREANO-programmet vil bidra til å styrke kunnskapen om havbunnen. Målet i forvaltningsplan Barentshavet om at havbunnen og dens biologiske, fysiske og kjemiske miljø i det sørlige Barentshavet fra Lofoten til grensen mot Russland skal kartlegges gjennom MAREANO-programmet innen 2010, og at områdene Troms II, Nordland IV og Eggakanten herunder skal prioriteres, står fortsatt ved lag.

Regjeringen vil fortsatt satse på å framskaffe god kunnskap om skog- og miljøverdiene både på nasjonalt plan og for den enkelte skogeiendom. Det legges derfor ned store ressurser i overvåking av skogens utvikling gjennom Landsskogtakseringen og Overvåkingsprogrammet for skogskader. På eiendomsnivå framskaffes kunnskapen om skog- og miljøverdiene gjennom skogbruksplanlegging med miljøregistreringer (MiS). Det er til nå gjennomført miljøregistreringer av 40 – 50 prosent av det produktive skogarealet.

Det er laget veiledningsmateriell som bidrar til at kommunene kan nyttiggjøre seg data fra MiS-kartleggingen. Veilederen kan brukes av kommunen i etterkant av MiS-kartlegging som hjelp ved konverteringav MiS-data til naturtypedata. Den kan også brukes som hjelp til samordnet feltarbeidved at kommunen gir takstinstitusjonen i oppdrag å foreta naturtypekartlegging i tilknytning til MiS-kartlegging.

Miljødata fra både naturtypekartleggingen og MiS-kartleggingen skal være tilgjengelige over internett.

6.1.3.2 Vern etter naturvernloven – etablering av nye verneområder

Norge har relativt store ubebodde arealer og store områder med naturlige økosystemer. Samtidig er spesielt produktive naturtyper under sterkt press. Det er derfor nødvendig å sikre et verneomfang og en representativitet som er tilstrekkelig ut fra faglige vurderinger og internasjonale forpliktelser. Regjeringen tar sikte på at de ulike verneplanene skal gjennomføres på grunnlag av vedtatt framdrift.

Skogvern

Skogvernarbeidet skal ha høy faglig kvalitet, og de viktigste områdene skal fanges opp i vernearbeidet. Arbeidet med systematiske naturfaglige registreringer i prioriterte skogtyper vil bli forsert, jf. St. meld. nr. 1 (2006 – 2007).

Satsingen på frivillig skogvern vil fortsatt være et hovedtiltak i skogvernarbeidet. Myndighetsbestemt vern kan om nødvendig brukes for å sikre nasjonalt eller internasjonalt viktige verneverdier. Våren 2007 pågår det arbeid med sikte på frivillig skogvern for ca. 80 områder. Regjeringen legger opp til å styrke framdriften i dette arbeidet og vil gjennomføre en naturfaglig evaluering av slikt vern. Det pågår også prosesser for vern av offentlig eid skog, på arealer eid av Statskog SF og Opplysningsvesenets fond.

Marint vern

Et rådgivende utvalg ga i 2004 en tilråding om hvilke områder som bør inngå i en nasjonal marin verneplan med hovedvekt på kystsonen. Forslaget omfatter 36 områder innen seks ulike kategorier av marin natur, jf. vedlegg 3. Områdene utgjør et representativt utvalg av den marine naturen i kystsonen langs fastlands-Norge. Planen skal bestå både av områder vernet etter naturvernloven og områder beskyttet etter annet lovverk, og verneformålet for området skal være avgjørende for hvilket regelverk og restriksjonsnivå som anvendes. Arbeidet skal være sluttført innen utgangen av 2008.

Det skal deretter gjennomføres en andre fase av det marine vernearbeidet. I denne fasen vil det eksisterende nettverket av beskyttede områder bli oppdatert iht. ny kunnskap, nasjonale målsetninger og relevante internasjonale prosesser og avtaler. Både de indre farvannene, sjøterritoriet og den økonomiske sonen vil bli vurdert. Arbeidet skal baseres på en faglig tilrådning. Det tas sikte på å utarbeide forvaltningsplaner for de marine verneområdene for å se til at verneverdiene ivaretas.

Forvaltning og skjøtsel av verneområder

Riksrevisjonens rapport om myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder (Dokument nr. 3:12 (2005–2006)) og Stortingets behandling av denne, viser at opp til 30 prosent av verneområdene i dag er truet, og at det er mangler ved forvaltningen av disse områdene. Som en direkte oppfølging har en arbeidsgruppe lagt fram en rapport om det videre arbeidet for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområdene. Arbeidsgruppen har pekt på at det må legges rammer for framtidig utvikling i verneområdene, og at det må iverksettes en rekke tiltak slik at verneverdiene ikke blir redusert eller ødelagt. Den understreker at forvaltningen av verneområdene må styrkes vesentlig, dersom verneområdene i Norge i større utstrekning også skal kunne brukes som ledd i næringsutvikling og verdiskaping. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag om oppfølging av denne saken, blant annet på bakgrunn av arbeidsgruppens rapport, jf. B. innst. S. nr. 9 (2006 – 2007) Stortingets Energi- og miljøkomité.

Internasjonale forpliktelser vedrørende områdevern

Norge har sluttet seg til en rekke konvensjoner som gir føringer for beskyttelse av områder. Det mest omfattede programmet for områdevern er utviklet under Konvensjonen om biologisk mangfold. Naturvern er ikke omfattet av EØS-avtalen. Regjeringen vil likevel at Norge skal ta i bruk det beste fra EUs miljølovgivning, også der det ikke er omfattet av EØS-avtalen, for å harmonisere norsk arbeid med naturvern i forhold til europeisk arbeid. EUs arbeid med å etablere NATURA 2000 er eksempel på et slikt område. Regjeringen sikter mot en harmonisering av eksisterende vernesystemer og tilhørende rapporteringer, med EUs systemer. Arbeidet med å melde inn områder til det europeiske Emerald network under Bern-konvensjonen vil være et ledd i dette arbeidet.

6.1.3.3 Arealbruk utenom verneområdene

Skogbruk, skogsveger og ivaretakelse av viktige naturverdier

De samlete miljøtilpasningene i skogbruk ivaretas gjennom skogeiernes egne miljøhensyn og gjennom offentlig skogpolitikk. Revisjonen av Levende skog (2006) innbærer enighet om at skogeierne skal forvalte fem prosent av arealet som biologisk viktige områder – i mange tilfelle gjennom ikke-hogst av disse arealene. I tillegg til enighet om ny standard blir det opprettet et oppfølgingsorgan – Rådet for Levende Skog. Partene vil innen ett år gjennomføre en prosess for å få godkjent en FSC-standard (Forest Stewardship Council) bygd på den reviderte Levende Skog-standarden. Partene skal også innen to år utrede og vurdere bruken av utenlandske treslag i skogbruket.

Den nye skogbruksloven trådte i kraft 1. januar 2006. I medhold av denne fastsatte Landbruks- og matdepartementet sommeren 2006 en ny forskrift om bærekraftig skogbruk som utfyller og presiserer loven når det gjelder miljøhensyn, foryngelse og skogskader. På samme måte stilles det krav om miljøhensyn for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Regjeringen har vedtatt at skogeierne skal kunne bruke skogfond med skattefordel for å dekke direkte utgifter til miljøhensyn i skogsdriften.

Soria Moria erklæringen fokuser på at stadig færre områder er uberørt av tekniske inngrep, og at vi må gi sterkere beskyttelse til slike områder. I St. meld. nr. 21 (2004 – 2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, heter det at det vil bli foretatt en gjennomgang av regelverket for tilskudd med sikte på å hindre tilskudd til vegbygging som kan gi tap av inngrepsfri natur (INON). Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet vil sammen forberede oppfølging av dette ved å vurdere datakvaliteten for skogsveger og INON, samt skogbrukets behov for vegbygging, og klarlegge konsekvenser og muligheter med sikte på endring i regelverket for tilskudd i 2007. Fra 2007 gis det 85 prosent skattefritak ved bruk av skogfondmidler til nye skogsveger, i motsetning til tidligere hvor det ikke ble gitt skattefordel for slike tiltak. Denne endringen er et incentiv for økt skogsvegbygging, noe som øker behovet for ivaretakelse av inngrepsfri natur og andre miljøverdier ved bygging av skogsveger.

Det pågår også et samarbeid mellom bl.a. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet gjennom en arbeidsgruppe som vurderer behovet for eventuelle endringer i regelverk og saksbehandling for å ivareta viktige miljøverdier i forbindelse med planlegging og bygging av skogsveger. Gjennom de to nevnte samarbeidsprosessene skal det sikres at regelverk og saksbehandling for bygging av skogsveger ivaretar hensynet til inngrepsfrie naturområder i tråd med Soria Moria-erklæringen. Det skal også sikres at bygging av skogsveger og påfølgende hogster ikke ødelegger viktige leveområder for biologisk mangfold eller områder med nasjonalt viktige verneverdier. Det vil også bli vektlagt å sikre åpenhet og medvirkning i saksbehandlingen knyttet til skogsvegbygging.

Jordbrukets kulturlandskap

Naturmangfoldet i jordbrukets kulturlandskap er knyttet både til produksjonsarealer, tilliggende arealer, og arealer hvor driften er opphørt. For å bidra til å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 må de viktigste av disse områdene derfor opprettholdes og forvaltes målrettet. Sektorer med viktige interesser og virkemidler knyttet til bestemte naturtyper har et særskilt ansvar for å iverksette tiltak som bidrar til å bevare truete arter. Se kap. 6.2.3 for nærmere beskrivelse.

Virkemidlene over jordbruksavtalen er viktig for å opprettholde jordbrukslandskapet som i dag blir drevet aktivt (se boks 6.4). For å sikre at også de spesielt verdifulle kulturlandskap i landbruket blir tatt vare på, er det i 2007 satt i gang arbeid med utvelgelse og oppfølging av disse (se kap. 5).

Ferskvann

Biologisk mangfold i ferskvann er under press. Det er derfor nødvendig med et målrettet arbeid for å sikre det biologiske mangfoldet og de økosystemtjenester som produseres i tilknytting til nedbørsfelt, jf. omtale i kap. 8.1.

6.1.3.4 Internasjonalt samarbeid

Konvensjonen om biologisk mangfold er det sentrale internasjonale rammeverket rundt arbeidet med å nå 2010-målet. FNs Tusenårsutredning, Millennium Ecosystem Assessment, har gitt et felles kunnskapsgrunnlag for det internasjonale arbeidet. Regjeringen vil arbeide for å formalisere et system som sikrer god kunnskap for internasjonale prosesser for biologisk mangfold. Samarbeidet mellom de forskjellige konvensjonene om biologisk mangfold er under konstruktiv utvikling. Aktivt samarbeid, fordeling av hovedansvar for utvalgte tema og harmonisering av rapportering bidrar til økt fokus på gjennomføring av forpliktelser under konvensjonene. Regjeringen vil fortsatt arbeide for effektiv harmonisering mellom de ulike avtalene.

Arbeidet med forvaltning av biologisk mangfold har flere grenseflater i forhold til annet internasjonalt arbeid. En av hovedutfordringene er å sikre at hensynet til biologisk mangfold integreres i sektorene på alle nivå. Det er særskilt prioritert å sikre et godt samspill mellom de tre Rio-konvensjonene, slik at synergieffekter knyttet til biologisk mangfold, forørkning, klimaendringer og tilpasninger effektiv kan utnyttes fra globalt til lokalt nivå.

Det er avholdt fire Trondheimskonferanser om biologisk mangfold. Konferansene har fokusert på bredden av problemstillinger under konvensjonen om biologisk mangfold, og spesielt lagt vekt på en tverrsektoriell dialog om biologisk mangfold med basis i best tilgjengelig vitenskapelig grunnlag. Det har vært lagt stor vekt på at konferansene skal spille inn til den pågående internasjonale debatten. 2010-målet og bruk av biologisk mangfold i kampen mot fattigdom vil stå sentralt i neste konferanse høsten 2007.

Arbeid på regionalt nivå er et konstruktivt bindeledd mellom globalt og nasjonalt arbeid. Under PEBLDS (den paneuropeiske biomangfold- og landskapsstrategien) har den Paneuropeiske region arbeidet med problemstillinger knyttet til implementering av konvensjonen om biologisk mangfold. PEBLDS og MCPFE (Ministerkonferansene for beskyttelse av Europas skoger) har sammen tatt opp utvalgte tema om biologisk mangfold i skog, og vil søke å videreføre dette i perioden hvor Norge har ledelsen av MCPFE. Neste ministerkonferanse finner sted høsten 2007. Det legges her opp til fokus på skog som råstoff til energiformål og skogens betydning for vannressursforvaltning.

6.2 Bærekraftig bruk og beskyttelse av arter, bestander og genressurser

FNs Tusenårsutredning understreker at vår påvirkning og bruk av økosystemer har bidratt til en vesentlig økning i levestandard og økonomisk utvikling, men at denne utviklingen også har ført med seg kostnader i form av forringelse av økosystemer og økt risiko for brå endringer i økosystemenes evne til å levere de varer og tjenester vi er avhengige av.

Den genetiske variasjonen i levende organismer er nødvendig for å sikre at arter kan utvikle og tilpasse seg til endrete forhold, bl.a. endrete klimatiske forhold. Menneskene har utnyttet den genetiske variasjonen i alle tider i forbindelse med foredling av planter og dyr. Muligheten for å utnytte naturlige organismers genetiske materiale har økt i takt med utviklingen innen bio- og genteknologi. Denne utviklingen har ført til at genetisk materiale har fått en økt verdi som «råvare» innenfor en rekke sektorer.

FNs organisasjon for fiskeri og landbruk (FAO) la nylig frem «The State of the World Fisheries and Aquaculture 2006». I følge denne rapproten er 75 prosent av verdens fiskebestander fullt utnyttet eller overbeskattet. Nordøst-Atlanteren hører med til de havområdene i verden som har flest bestander som er overbeskattet eller under oppbygning (46 – 60 prosent).

6.2.1 Mål

Mål for Bærekraftig bruk og beskyttelse av arter, bestander og genressurser går fram av boks 6.5.

6.2.2 Tilstand og måloppnåelse

Artsforvaltning innebærer ofte vurdering av et sammensatt trusselbilde. Fig 6.6 viser sammenhengen mellom lundefugl og sildebestander. Lundefuglenes næringstilgang påvirkes av sildebestander, som igjen påvirkes av klimaendringer og sildas gytebestand. Klimaendringene påvirker blan annet sjøtemperatur og saltholdighet. Tilstrekkelig kunnskap er en forutsetning for en målrettet forvaltning av arter. Sjøfuglovervåkningsprogrammet SEAPOP tar hensyn til slike komplekse økologiske sammenhenger. Dersom enkelte eller noen få arter kan indikere økosystemendringer, vil vi raskere være i stand til å fange opp endringer i økosystemene. Kap. 8.1 gir en nærmere omtale av økosystemer knyttet til hav og kyst.

Artsdatabanken la i desember 2006 fram en ny offisiell rødliste for Norge, inkludert Svalbard. En rødliste er en oversikt over utdødde arter, truete arter og arter som i nær framtid kan bli truet. Norsk Rødliste 2006 er en oversikt over arter som vurderes til å ha begrenset levedyktighet i Norge over tid. Den nye rødlista er utarbeidet etter felles internasjonale standarder.

Norsk Rødliste 2006 inneholder totalt 3886 arter. Av disse er 84 utdødd fra norsk natur etter år 1800. Rødlista omfatter også 17 arter som er vurdert til kategori Livskraftig (LC) for de norske områdene, men som på globalt nivå er klassifisert som rødlistearter. For de øvrige 3785 artene på rødlista graderes sannsynligheten for utdøing over en periode på 100 år i fem kategorier: Kritisk truet (CR), Sterkt truet (EN), Sårbar (VU), Nær truet (NT) og Datamangel (DD). I kategorien Kritisk truet (CR), som gjelder arter som står i fare for å dø ut fra Norge i løpet av relativt kort tid, er det totalt 285 norske arter. Sannsynligheten for at disse er utdødd om tre generasjoner (for arten), minimum ti år, er vurdert til 50 prosent. I et noe lengre perspektiv er enda flere arter i faresonen. Kategorien Sterkt truet (EN) inneholder 764 arter, som løper en 20 prosent risiko for å dø ut i Norge de neste 20 årene. I kategorien Sårbar (VU) er det 939 arter. Disse har 10 prosent sannsynlighet for å være utdødd i Norge om 100 år.

Kilde: Norsk institutt for naturforskning og ICES Advice.

I det vesentlige kommer arter på rødlista fordi de har en negativ bestandsutvikling, fordi aktuelle leveområder reduseres i areal, eller fordi de er naturlig sjeldne. 85 prosent av rødlisteartene trues av ulike typer arealendringer/arealbruk. Høyest forekomst av rødlistearter er det i skog med 1827 arter (48 prosent av rødlisteartene) og jordbrukslandskap med 1330 arter (35 prosent). Det lave antallet rødlistearter i havet (5 prosent) kan ha ulike årsaker. Det er blant annet pekt på mangel på kunnskap, økologiske forhold (for eksempel artenes store spredningsevne på grunn av havstrømmer, og at mange arter har pelagiske larver), samt at det er relativt få habitattyper med særegen kvalitet kombinert med arealmessig liten forekomst.

6.2.2.1 Forvaltning av fiskeressursene

Bærekraftig bruk av biologiske ressurser bygger på prinsippet om å høste av naturens overskudd slik at bestandene bevares for fremtiden. Dette medfører nødvendigvis at deler av den årlige produksjonen fjernes fra økosystemene.

Norsk fiskeriforvaltning legger føre-vâr-prinsippet til grunn og er i økende grad basert på langsiktige forvaltningsstrategier. Slike forvaltningsplaner skal både ivareta hensynet til en ressursmessig forsvarlig forvaltning og bidra til stabile rammebetingelser for næringen. I den faglige rådgivningen som ligger til grunn for fastsettelsen av fangstskvotene for de enkelte bestandene, legges det betydelig vekt på å forankre denne i økosystembetraktninger. Det er imidlertid fortsatt behov for å videreutvikle grunnlaget og derved metodene for en økosystembasert ressursforvaltning. Se boks 6.6 hvor status for de ulike havområdene er beskrevet.

I følge Artsdatabanken er 33 arter og 5 bestander av saltvannsfisk oppført på den norske rødlista. De fleste av disse er ikke-kommersielle arter som er i tilbakegang, men som man på grunn av mangel på data ikke kan sette i en bestemt kategori. Rødlista er en oversikt over arter vi bør være oppmerksomme på hvis det er ønskelig at vi skal ha levedyktige bestander i Norge i fremtiden. Bestandene av kysttorsk, nordsjøtorsk, ål, vanlig uer, snabeluer, blålange, håbrann og pigghå er alle oppført på den norske rødlista.

6.2.2.2 Handlingsplaner for utvalgte, truete arter

Det er utarbeidet en handlingsplan for fjellrev i 2003 og for rød skogfrue, elvemusling og damfrosk i 2006. Direktoratet for naturforvaltning har under arbeid handlingsplaner for stor salamander og åkerrikse. Det er også igangsatt arbeid med en handlingsplan for dverggås.

I Norsk Rødliste 2006 er disse artene gitt følgende vurdering: fjellrev – kritisk truet, rød skogfrue – kritisk truet, elvemusling – sårbar, damfrosk – kritisk truet, stor salamander – sårbar, åkerrikse – kritisk truet, dverggås – kritisk truet.

6.2.2.3 De store rovviltartene

Stortinget har gjennom behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003 – 2004), jf. Innst. S. nr. 174 (2003 – 2004) fastsatt nasjonale bestandsmål for de fire store rovdyrartene og for kongeørn. I 2006 ble den nasjonale målsettingen om 65 årlige ynglinger av gaupe nådd. For jerv ligger bestanden i 2006 over den nasjonale målsettingen (39 årlige ynglinger). Antall registrerte årlige ynglinger av bjørn har i perioden 1998 – 2003 variert mellom tre og seks. Det nasjonale målet på 15 årlige ynglinger innebærer en vesentlig økning i bjørnebestanden. For ulv er det påvist én yngling innenfor det fastsatte forvaltningsområdet for ynglende ulv i 2006. Videre hadde to familiegrupper tilhold på tvers av riksgrensen mellom Norge og Sverige.

I Norsk Rødliste 2006 er disse artene gitt følgende vurdering: ulv – kritisk truet, bjørn – sterkt truet, jerv – sterkt truet, gaupe – sårbar, kongeørn – nær truet.

Forvaltningsforskriften for rovvilt forutsetter en differensiert forvaltning mellom viktige beiteområder og viktige rovviltområder, og er i hovedsak fulgt opp i regionale forvaltningsplaner for rovvilt. Dette gir grunnlag for differensiert prioritering av forebyggende tiltak og bestandsregulering, og bidrar til forutsigbarhet og langsiktighet for næringsdrift. Det legges økt vekt på at kvoter og lisenser fylles i viktige beiteområder, på effektiv skadefelling, samtidig som det legges vekt på kompenserende tiltak for næringsdrivende med beitedyr i ulvesonen/revir og andre prioriterte rovviltområder. Videre legges det vekt på at landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler innrettes med rovviltpolitikken som en rammebetingelse. Statlige virkemidler samordnes og innrettes på en måte som gjør at de samlet bygger opp om og balanserer politiske mål om rovvilt, beitebruk og dyrevern. Dette gjelder bl.a. tilskudd til investeringer innenfor bygdeutvikling, regionale miljøprogram og spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap. Regjeringa vil bidra til å redusere unødvendig dyrelidelse og landbrukspolitiske virkemidler ses i sammenheng med miljøpolitiske virkemidler til forebyggende tiltak og bidrar til å sikre forsvarlig dyrevelferd på beite og redusere tap på grunn av rovvilt.

6.2.2.4 Villaksforvaltningen

Forekomsten av den atlantiske villaksen er på et historisk lavt nivå. Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og vi har gjennom dette et spesielt ansvar for å bevare og gjenoppbygge bestandene av en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. Regjeringen legger opp til en forsterket politikk for vern og utvikling av de ville laksebestandene. Det er grundig redegjort for denne politikken i St.prp. nr. 32 (2006 – 2007) Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevasdrag og laksefjorder.

6.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Fortsette arbeidet med å utvikle en økosystembasert ressursforvaltning for å sikre at forvaltningen av de kommersielle marine artene ses i sammenheng og vurderes i forhold til økosystemet som helhet. Dette innebærer også at den tar hensyn til sårbare og truete arter og deres næringsbehov.

• Fastsette føre-var gytebiomassen på alle bestander som utnyttes kommersielt – særlig bestander som er under gjenoppbygging.

• Foreta en vurdering i løpet av 2008 av hva som kan gjøres på kort og lang sikt av de mest berørte myndigheter og sektorer for å ta vare på truede arter i Norge.

• Revidere den nasjonale rødlista i 2010, og videreutvikle grunnlaget for å vurdere påvirkningsfaktorer fram mot 2010.

• Videreføre arbeidet med å utarbeide, iverksette og følge opp handlingsplaner for utvalgte, truete arter.

• Utarbeide en plan for vern av leveområder for arter som er fredet etter naturvernloven i løpet av 2008.

• Styrke arbeidet med forvaltning av landbrukets genetiske ressurser ved det nye norske genressurssenteret, som skal utvikles til også å omfatte ville vekster og fisk.

• Etablere et globalt sikringslager for frø på Svalbard.

• Sikre at uttak av genressurser i Norge og i andre land, som foretas av norske borgere og virksomheter, skjer i overensstemmelse med Konvensjonen om biologisk mangfold.

• Arbeide for et effektivt internasjonalt regime om tilgang til og utbyttefordeling av genetiske ressurser, hvor noen elementer er av legalt bindende karakter.

• Videreføre arbeidet som brobygger mellom i- og u-land på dette feltet, samt arbeide for at urfolksinteresser og koblingen til tradisjonell kunnskap blir godt ivaretatt i arbeidet.

• Fortsette å arbeide for at leverandør-/opprinnelsesland av genetiske ressurser skal oppgis i internasjonale patentsøknader når søknaden bygger på slike ressurser.

• Utvikle og følge opp en handlingsplan for tropisk tømmer.

• Sikre laksebestandene gjennom ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, tiltak mot rømt oppdrettslaks, bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris og kalking av laksevassdrag.

6.2.3.1 Marine ressurser

Norsk fiskeriforvaltning arbeider kontinuerlig med å videreutvikle en økosystembasert forvaltning av ressursene, bl. a. gjennom å øke andelen kommersielt utnyttede bestander som kartlegges, overvåkes og høstes i tråd med formaliserte forvaltningsstrategier. Tiltak i fiskerisektoren sees også i stadig større grad i sammenheng med tiltak i andre sektorer på bakgrunn av forvaltningsplaner for havområdene våre (se kap. 8.1 Helhetlig hav- og vannforvaltning).

6.2.3.2 Oppfølging av Norsk Rødliste 2006

Regjeringen vil legge kunnskapsgrunnlaget i Norsk Rødliste 2006 til grunn i det videre arbeidet med å bevare truete arter. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utarbeide, iverksette og følge opp handlingsplaner for utvalgte, truete arter. På kort sikt vil aktiviteter og tiltak knyttet til dverggås bli prioritert. Arbeidet med å sikre overlevelsen av artene ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn i Norge videreføres i tråd med Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur. Direktoratet for naturforvaltning skal utarbeide en plan for vern av leveområder for arter som er fredet etter naturvernloven.

Materialet i Norsk Rødliste 2006 viser at rødlisteartene er knyttet til forskjellige naturtyper og at en stor del av rødlisteartene trues av ulike typer arealendringer og arealbruk. Sektorer med viktige interesser og virkemidler knyttet til bestemte naturtyper og arealer har et særskilt ansvar for å iverksette tiltak som bidrar til å bevare truete arter. Det vil bli lagt vekt på å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for å vurdere ulike påvirkningsfaktorer fram mot 2010.

Regjeringen vil i løpet av 2008 foreta en vurdering av hva som kan gjøres på kort og lang sikt av de mest berørte myndigheter og sektorer for å ta vare på truede arter i Norge. Hovedfokus vil være på arter som er klassifisert som kritisk truet og sterkt truet.

6.2.3.3 Genressurser

Utfordringen i genressursarbeidet er spesielt knyttet til utvikling av nytt regelverk både nasjonalt og internasjonalt. Bruk av genetisk materiale foregår i svært ulike situasjoner med ulike interesser involvert. Disse situasjonene reguleres av flere regelsett både nasjonalt og internasjonalt. Et av hovedformålene i FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) er rettferdig fordeling av utbytte ved utnytting av genetiske ressurser, inkludert tilgang til genetiske ressurser. Plantegenetiske ressurser er spesielt behandlet i den Internasjonale plantegenetiske avtalen (ITPGRFA).

Som oppfølging av Verdenstoppmøtet i Johannesburg (2002) og det åttende partsmøtet til CBD (2006) foregår det nå forhandlinger om genressurser som skal fullføres innen 2010. Utviklingslandene er pådrivere for en juridisk bindende avtale om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling. Norge vil videreføre rollen som brobygger mellom i- og u-land i arbeidet om genressurser, og arbeide for at urfolksinteresser og tradisjonell kunnskap knyttet til bruk av genetiske ressurser blir godt ivaretatt. Utredning av spørsmål knyttet til bønders rettigheter (Farmers’ rights) og bønders bidrag til bærekraftig bevaring av plantegenetiske ressurser er sentralt både i ITPGRFA og CBDs arbeid med genressurser.

Etablering av Svalbard Globale Frøhvelv i 2007 er et betydningsfullt bidrag i oppfølgingen av internasjonalt samarbeid. Sikringslageret vil være unikt i sitt slag. Det skal oppbevare dubletter som et tryggingstilbud til genbanker i en verden som er truet både av naturkatastrofer og ustabile samfunnsforhold, og vil være av særlig betydning for utviklingsland.

Norge har ansvar for å sikre sine genetiske ressurser. Den nasjonale forvaltningen av genetiske ressurser er styrket i 2006 med opprettelsen av Norsk genressurssenter hvor oppfølgingen av sektorprogrammene for kulturplanter, husdyr og skogtrær nå er samlet i en institusjon. Senteret skal ha fokus på bevaring og bruk av genetiske ressurser til husdyr, kulturplanter og skogtre, men skal og samarbeide med andre relevante sektorer.

6.2.3.4 Tropisk skog

De tropiske skogområdene i Sørøst-Asia, Afrika og Latin-Amerika utgjør jordas kjerneområder både for biologisk mangfold og klimaregulering gjennom binding av karbon. Samtidig utnyttes store deler av disse skogressursene på en ikke-bærekraftig måte. Gjennom de siste 20 år har avskoging utradert nærmere 150 000 km², tilsvarende nesten halvparten av Norges areal hvert år. 20 prosent av klimagassutslippene kommer ifølge FNs klimapanel (IPCC) fra avskoging. Ikke-bærekraftig og ulovlig hogst og handel med tropisk skog ødelegger også leveområdene for urfolk og fattige skogavhengige folkegrupper i deres tradisjonelle leveområder.

Regjeringen ønsker å få på plass en handlingsplan som stopper uønsket handel og demper vårt forbruk av tropisk tømmer som stammer fra ulovlig eller ikke-bærekraftig hogst. Regjeringen utreder handlingsrommet innenfor handelsregelverket med sikte på et forbud mot import av tropisk tømmer som stammer fra ulovlig eller ikke-bærekraftig hogst, eller tiltak overfor innkjøpsordninger og merkeordninger som i praksis vil stenge slikt tømmer ute fra det norske markedet. Norge vil også øke sin bistand til fattige land for å bidra til at hogst kommer under kontroll, og at ressursene forvaltes bærekraftig og sosialt rettferdig. Som ledd i en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser, vil det bli utarbeidet en veileder om offentlig innkjøp av tropisk tømmer. Regjeringen vil nasjonalt arbeide for å hindre omsetning av produkter som stammer fra ulovlig, sosialt uakseptabel eller ikke-bærekraftig hogst.

6.2.3.5 Villaksforvaltning

Norge har et spesielt ansvar for å forvalte villaksen. St.prp. nr. 32 (2006–2007), gir grunnlaget for et bedre vern om villaksen gjennom ferdigstilling av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Regjeringen legger til grunn at forvaltningsregimet for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal følges opp. Bekjemping av fiskesykdommer og tiltak mot forsuring er viktige virkemidler for å bevare villaksen. Regjeringen vil som en del av arbeidet for å redde villaksen, videreføre arbeidet med bekjempingen av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og fortsette arbeidet med kalking for å redusere forsurningsskader, på et høyt niva.

6.3 Fremmede arter og GMO

Spredning av organismer som ikke hører hjemme i naturen utgjør en økende trussel mot det biologiske mangfoldet. Introduksjon og spredning av fremmede organismer kan innebære en form for biologisk forurensning, og det kan derfor være relevant å bruke miljøprinsipper som forurenser betaler i forbindelse med opprydding. Cartagena-protokollen om GMO legger føre-var-prinsippet til grunn, krever forhåndsgodkjenning og legger opp til utvikling av regler for ansvar og erstatning for skader som skyldes GMO. I internasjonalt arbeid vedrørende fremmede arter legges det også vekt på å bruke føre-var- prinsippet.

6.3.1 Mål

Mål for Fremmede arter og GMO framgår av boks 6.7.

6.3.2 Tilstand og måloppnåelse

6.3.2.1 Fremmede arter

Introduksjon og spredning av fremmede organismer er i dag en av de største truslene mot naturens mangfold. Fremmede, skadelige organismer er årsak til nærmere 40 prosent av utryddelser av dyrearter på jorda siden 1800-tallet. De nordiske landene har, gjennom et prosjekt i Nordisk Ministerråd, laget en oversikt over alle fremmede arter som siden år 1900 har blitt introdusert til regionen (se fig 6.7). Disse dataene er brukt som en hovedindikator for trender når det gjelder fremmede, uønskete arter i siste Global Biodiversity Outlook fra konvensjonen om biologisk mangfold.

Kilde: NOBANIS (North European and Baltic Network for Invasive Alien Species.

I Norge har vi opplevd betydelige miljøproblemer og kostnader som følge av introduserte fremmede arter (se boks 6.8).

De globale menneskeskapte klimaendringene kan medføre at tidligere uproblematiske fremmede organismer får endrede levevilkår og utvikler seg til å bli problemarter.

6.3.2.2 Genmodifiserte organismer (GMO)

Genteknologien gir en rekke muligheter innenfor bl.a. produksjon av mat, fôr og medisiner.

Det dyrkes stadig mer GMO i stadig flere land. Fra 1996 til 2005 økte arealet som ble brukt til å dyrke GMO fra 0 til 90 millioner hektar (900 000 kvadratkilometer), et område som er omtrent like stort som Tyskland og Frankrike til sammen (se fig. 6.8). Mer enn en tredjedel dyrkes i utviklingsland.

Samtidig vet vi foreløpig lite om hvordan genmodifiserte organismer (GMO) påvirker naturmangfoldet og helse. Det er også stor uenighet om bruk og regulering av GMO mellom de landene som produserer og eksporterer GMO og andre land. Cartagena-protokollen om GMO, som trådte i kraft i 2003, tar utgangspunkt i at handel med og bruk av GMO ikke skal skade biologisk mangfold eller helse og legger føre-var-prinsippet til grunn. Bare halvparten av verdens 10 største GMO-produserende land er parter til Protokollen. Utfallet av panelsaken som tre av verdens fem største GMO-produserende land anla mot EU viser at Cartagena-protokollen har liten gjennomslagskraft i WTO når så få GMO-produserende land er parter. Dette viser at det stilles strenge krav til vitenskapelig risikovurdering for restriksjoner på handel med GMO. Det blir derfor stadig viktigere å få bedre kunnskap om konsekvensene av GMO.

6.3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Følge opp den nasjonale innsatsen mot fremmede organismer gjennom oppfølging av ny «Tverrsektoriell nasjonal strategi mot fremmede organismer».

• Vurdere tiltak mot etablerte problemarter, bl.a. basert på Artsdatabankens liste over de fremmede artene som ventes å utgjøre en trussel mot stedegent biologisk mangfold.

• Kartlegge og overvåke fremmede organismer, samt etablere systemer for tidlig varsling om forekomster av nye fremmede organismer.

• Sørge for at alle sektorer har et dekkende og hensiktmessig regelverk på dette området innen 2010.

• Styrke kommunikasjons- og informasjonsarbeidet om miljø- og helsetruslene fra fremmede arter.

• Arbeide for harmonisering mellom handelsregelverk og miljøregelverk for å underbygge enkeltlands rett til å forhindre potensielt skadelige fremmede arter.

• Fortsatt føre en restriktiv GMO-politikk for å unngå eventuelle skader på biologisk mangfold og helse, herunder styrke forskning på konsekvensene av GMO og sikre ekspertise på miljørisikovurdering av GMO-søknader.

• Videreføre dagens GMO-tilpasning ved innlemmelse av EUs nye GMO-regler i EØS-avtalen.

• Arbeide for globale omforente regler for ansvar og erstatning for skader som skyldes GMO og for strengere krav til opplysninger om GMO-innholdet i følgedokumentasjonen til vareforsendelser over landegrensene.

• Arbeide internasjonalt for et krav om at såvarer som omsettes merkes som genmodifisert selv om GMO-innblandingen er helt nede ved grensen for hva som kan avdekkes ved analyse. Dette er en viktig forutsetning for å kunne opprettholde tilgang på GMO-frie matvarer, såvarer og fôrvarer og at økobransjen fortsatt kan produsere GMO-fritt.

Kilde: Clive James 2006

6.3.3.1 Fremmede arter

En effektiv innsats for å redusere trusselen fra fremmede organismer krever en målrettet og koordinert tverrsektoriell innsats. Regjeringen vil legge fram en «Tverrsektoriell nasjonal strategi mot fremmede organismer» våren 2007. Strategien vil danne utgangspunkt for videre innsats på dette området. Styrket kartlegging og overvåkning av fremmede arter, samt fokus på informasjon er sentrale elementer i arbeidet.

Under Konvensjonen om biologisk mangfold er det utviklet et sett med retningslinjer om fremmede arter. Samtidig er det nødvendig med et samspill med det internasjonale handelsregelverket for å aktivt kunne håndtere utfordringene. Både WTO-avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS) og Den internasjonale plantebevaringskonvensjon (IPPC) er sentrale instrumenter, og regjeringen vil stimulere til økt samarbeid mellom avtalene.

6.3.3.2 Genmodifiserte organismer (GMO)

Norges GMO-regelverk og -politikk er blant de mest restriktive i verden. Dette skal videreføres nasjonalt og i internasjonale forhandlinger så vel som i utviklingssamarbeidet på matvaresikkerhets- og landbruksområdet, og i nødhjelp og matvareutdeling. Både genteknologiloven, EØS-avtalen, Cartagena-protokollen og WTO-regelverket stiller strenge krav til vitenskapelig risikovurdering for vedtak om godkjenning av eller forbud mot GMO. Vår restriktive GMO politikk er avhengig av forskning og kunnskap om miljøkonsekvenser av GMO og bistand fra faglig ekspertise i behandling av søknader. Norsk Institutt for genøkologi, som er et nasjonalt kompetansesenter for trygg bruk av genteknologi bidrar til å sikre dette. Regjeringen har sørget for at Vitenskapskomiteen for Mattrygghet også kan vurdere miljørisiko ved GMO.

EU har vedtatt nye regler om utsetting i miljøet av GMO, bruk av GMO til mat og fôr, merking og sporbarhet av GMO og sporbarhet av genmodifisert mat og fôr. Reglene har nærmet seg de norske reglene i betydelig grad. Regjeringen vil arbeide for å innlemme de nye reglene i EØS-avtalen, med videreføring av dagens GMO-tilpasning.

Regjeringens mål er at produsenter og forbrukere skal ha mulighet til å velge GMO-fritt. Norske bønder har signalisert at de ønsker GMO-frie produkter. For å sikre dette trenger vi blant annet internasjonalt forpliktende regler for å hindre uønsket spredning av GMO, og en nullgrense for merking ved innblanding av GMO i såvarer. I kontrolløyemed betyr dette at grensen for merking er lik deteksjonsgrensen.

Innblanding av ikke godkjent genmodifisert såvare kan få miljømessige konsekvenser. Genmodifisert såvare kan bare dyrkes i Norge dersom den er godkjent etter genteknologiloven. I dag er ingen GMO godkjent for dyrking i Norge. Det er liten erfaring med dyrking av genmodifiserte såvarer, og dermed også hvordan mengde genmodifisert frø i såvarer faktisk påvirker ferdige matvarer. Mattilsynet har fått delegert myndighet til å føre tilsyn med genmodifiserte såvarer. Dette omfatter også ikke godkjent, genmodifisert såvare. Selv om vi ikke dyrker GMO er vi avhengige av å importere både fôr og såfrø.

Uønsket innblanding av genmodifiserte produkter kommer ofte av at det ikke er gode nok tiltak som skal hindre utilsiktet innblanding. De fleste land som produserer genmodifiserte planter i dag, har ikke regler som skal hindre sammenblanding, såkalte sameksistensregler.

Mattilsynet skal utarbeide utkast til regelverk som skal hindre utilsiktet innblanding av genmodifisert materiale i konvensjonelle og økologiske avlinger. Regjeringen ønsker blant annet å bidra til at det utvikles regelverk som hindrer uønsket og utilsiktet innblanding av GMO slik at vi kan fortsette å importere GMO-fri mat, fôr og såvarer som etterspørres fra bønder, næringsmiddelindustri og forbrukere.

6.4 Friluftsliv

Friluftsliv er et fellesgode som må sikres som kilde til god livskvalitet, økt trivsel, bedre folkehelse og bærekraftig utvikling. Friluftsliv gir gode naturopplevelser og økt miljøkunnskap og er et viktig bidrag til bærekraftig bruk og vern av natur- og kulturarven.

6.4.1 Mål

Mål for Friluftsliv framgår av boks 6.9. Resultatmål 4 omtales i kapittel 5.

6.4.2 Tilstand og måloppnåelse

Friluftslivets tilstand og utfordringer er behandlet i St. meld. nr. 39 (2000 – 2001) Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet. Meldingen fikk bred tilslutning i Stortinget våren 2002. Hovedinnsatsen vil fortsatt rettes mot å gjennomføre tiltakene i meldingen.

Mange av friluftslivsmeldingens forslag er iverksatt og flere er under oppfølging. Dette arbeidet må imidlertid ses i lys av Regjeringens politiske plattform («Soria Moria-erklæringen»), der det ligger nye og høyere ambisjoner for friluftslivsarbeidet.

6.4.2.1 Aktivitet

Friluftslivet har en sterk stilling i befolkningen. Dette gir seg utslag både i høy deltakelse i friluftsaktiviteter og en sterk tro på at friluftslivet representerer positive verdier. Samlet sett har den del av befolkningen over 16 år som utøver friluftsliv økt med om lag 5 prosentpoeng de siste 30 årene. Dette er gledelig og tyder på at en har lyktes med de tiltak som har vært satt inn. Imidlertid gir en synkende tendens i ungdommens deltakelse og særlig nedgangen i de tradisjonelle aktivitetene, grunn til bekymring. Dette er en utfordring, både i et miljø- og folkehelseperspektiv.

Dette krever økt innsats i stimulerings- og motiveringsarbeidet, bl.a. i samarbeid med friluftslivets organisasjoner.

Friluftslivets år i 2005 ble en suksess. Arbeidet med å følge opp og utvikle de gode erfaringene fra dette prosjektet vil fortsette. Barn og unge er hovedmålgruppe for motiverings- og stimuleringsarbeidet, men de siste årene er innsatsen mot nye, viktige målgrupper som funksjonshemmete og etniske minoriteter trappet opp. Den positive måloppnåelsen knyttet til aktivitet er i avgjørende grad betinget av innsatsen til friluftslivets organisasjoner, der Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO) er en særlig mobiliserende ressurs.

6.4.2.2 Areal – sikring og forvaltning

Statlig sikring av friluftslivsområder er viktig for å gi allmennheten muligheter for rike naturopplevelser. Det er til nå sikret om lag 2 000 områder til friluftslivsformål ved kjøp eller avtaler om bruk av eiendom, jf. fig. 6.9. Flere områder er sikret ved omstillinger i staten, bl.a. ved overtakelse av forsvarseiendommer og fyrstasjoner.

Direktoratet for naturforvaltning har vurdert Forsvarets eiendomsportefølje for å identifisere eiendommer som fortsatt bør være i offentlig eie, av hensyn til allmenne friluftslivsinteresser. De to siste årene har det blitt stilt ekstra midler til disposisjon for statlig kjøp av et utvalg forsvarseiendommer. Direktoratet vil følge avhendingsprosessen tett og medvirke til å sikre ytterligere eiendommer i framtiden. Samtidig vurderes fyreiendommer med tanke på å ivareta allmenne friluftsformål.

Direktoratets samarbeid med Friluftsrådenes Landsforbund om sikring og tilrettelegging av friluftsområder har gitt gode resultater og vil bli videreført. Samarbeidet med flere av storbyene om å sikre viktig grønstruktur har også vært til felles nytte. Det vil bli opprettholdt og vurdert utvidet til nye byer og tettsteder.

Miljøverndepartementet har gitt tilbud om å utvide skjærgårdsparken i Vest-Agder ved at inntil 3500 dekar nye friluftslivsarealer i kommunene Lyngdal, Farsund, Kvinesdal og Flekkefjord kan sikres gjennom frivillige avtaler mellom staten og aktuelle grunneiere. Det foreligger nå tilstrekkelig oppslutning om tilbudet for å kunne etablere den nye skjærgårdsparken. Det er fortsatt sterkt fokus på å hindre uheldig utbygging i strandsonen. Videre legges det til rette for allmennheten gjennom sikring, god arealplanlegging og juridisk bistand til kommunene. Strandsonearbeidet ble i 2006 fulgt opp med 2,5 mill. kroner til kystsonenettverk og juridisk bistand.

For å ivareta god tilgjengelighet, skjøtsels- og tilretteleggingsbehov arbeider fylkesmennene i samarbeid med friluftsråd og kommuner med å lage enkle planer for forvaltningen av de viktigste, statlig sikrede friluftsområdene. I tillegg er det utarbeidet helhetlige forvaltningsplaner som bl.a. omtaler behovet for tilrettelegging og skjøtselsnivå for de fleste områdene i Oslofjorden, skjærgårdsparkene på Sørlandet og Vestkystparken. Skjærgårdstjenesten er nå etablert langs hele kysten fra Østfold og t.o.m. Hordaland. Denne tjenesten er et resultat av et samarbeid mellom flere aktører, og statens medvirkning utgjør en viktig del av det økonomiske grunnlaget for denne virksomheten.

Landbruks- og matdepartementet tar ansvar for de skogarealene som staten eier. Gjennom LMDs støtte til Statskog SF gis det føringer for at selskapet aktivt skal legge til rette for friluftsliv på områder som ikke har forretningsmessig verdi for foretaket. Formålet med dette arbeidet er å øke verdien og tilgjengeligheten til friluftslivsaktiviteter på Statskogs arealer. Det er spesielt lagt vekt på tiltak rettet mot barn og unge.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Regjeringen har startet arbeidet med en egen lov for Oslomarka. Den nye loven vil gi mulighet til å verne Oslomarka med utgangspunkt i friluftshensyn. Et utkast til en slik lov kan tidligst sendes på høring sommeren 2007.

6.4.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Sikre det juridiske grunnlaget for friluftslivets aktiviteter, herunder allemannsretten.

• Videreføre et høyt nivå på kjøp av attraktive friarealer og strandområder til allmennhetens bruk.

• Sikre at allmenn bruksrett og friluftsliv blir ivaretatt når Forsvaret skal avhende eiendommer med attraktive strandområder, og at de viktigste forblir i offentlig eie.

• Sikre allmenne interesser, herunder friluftsliv, i den framtidige forvaltningen av fyreiendommer under Kystverket.

• Fortsette ordningen med juridisk bistand til kommuner som har behov for det i arbeidet med beskyttelse av strandsonen.

• Fortsette samarbeidet med flere av storbyene om å sikre viktig grønnstruktur og vurdere å utvide ordningen.

• Prioritere tilrettelegging og drift av særskilte friluftsområder.

• Legge til rette for økt tilgjengelighet for ferdsel og rekreasjon i landbrukets kulturlandskap.

• Arbeide for å øke verdi og tilgjengelighet til friluftsaktiviteter på Statskogs arealer.

• Legge fram et forslag til særskilt lovfestet vern av Oslomarka. Vern av øvrige bymarker behandles etter ny Plan- og bygningslov.

• Sikre tilgangen til natur og legge til rette for økt fysisk aktivitet.

• Følge opp arbeidet med friluftsliv og folkehelse – både fysisk aktivitet og psykisk helse.

• Videreføre støtten til friluftslivets organisasjoner og deres arbeid.

• Sikre den friluftspedagogiske kompetansen og aktiviteten i skolen.

• Øke samarbeidet med og tilbudet til funksjonshemmete og etniske minoriteter.

• Prinsippene for universell utforming skal i økende grad bli lagt til grunn for nye tiltak på dette feltet – der det er relevant.

I innstilling til statsbudsjettet for 2006 heter det i energi- og miljøkomiteens innstilling blant annet:

«Komiteen imøteser at Regjeringen utreder hvordan de ulike departementenes rolle kan styrkes og avklares i en offensiv styrking av friluftslivet.»

Miljøverndepartementet har fulgt opp denne henstillingen overfor de aktuelle departementer. Resultatene av prosessen er innarbeidet i dette kapitlet.