1 Innledning og sammendrag

I Norge bor omtrent 11 prosent av alle barn i en familie med vedvarende lavinntekt. Barn som vokser opp med lave inntekter, har i gjennomsnitt dårligere levekår og livskvalitet enn andre barn, og høyere risiko for å selv ha lav inntekt som voksne.

Norge har sammenlignet med andre land små inntektsforskjeller, høy inntektsmobilitet og en høy levestandard. Helse- og skoletjenester av god kvalitet og som tilbys gratis, er med på å redusere sammenhengen mellom familiens økonomi og barns muligheter i oppveksten. Likevel kan en oppvekst med lav familieinntekt påvirke både barndom og voksenliv negativt. Flere barn fra familier med lav inntekt blir stående utenfor utdanning og arbeidslivet enn barn fra familier med høy inntekt. Sosiale forskjeller i barns læring og utvikling begynner allerede før skolestart.

Ekspertgruppen har blitt bedt om å foreslå endringer i den offentlige innsatsen for å forbedre levekårene og livskvaliteten til barn i fattige familier på kort sikt, og for å unngå at fattigdom går i arv på lenger sikt. Dette innebærer å vurdere hvordan innsatsen for barn i fattige familier bør se ut og hvordan samfunnet bør bruke sine ressurser. Gruppen har hatt et bredt mandat og har vurdert endringer i en rekke offentlige støtteordninger og tjenester. Det har også vært viktig for ekspertgruppen å ha et blikk på den helhetlige situasjonen for barnefamiliene og hvordan ordningene virker sammen. Gruppens forslag er utformet basert på forskning, statistikk og innspill fra offentlige, frivillige og private aktører. Arbeidet har blitt avgrenset mot områder innenfor barnevern, skole, bolig og helse, hvor det foreligger ferske utredninger eller pågående utvalgsarbeid.1

Forskning tyder på at den mest effektive måten å forhindre at fattigdom går i arv er gjennom utdanningstilbudet. Ekspertgruppen anbefaler derfor å prioritere en videre satsing på barnehage og skole, som styrker lærings- og utviklingsmulighetene til barn i fattige familier. Det er særlig viktig å øke deltakelsen i barnehage blant barn i fattige familier. Det er godt dokumentert at barn i lavinntektsfamilier kan ha stort utbytte av å gå i barnehage, men det er i dag færre barn i fattige familier som går i barnehage sammenlignet med barn fra andre inntektsgrupper. Ekspertgruppen påpeker samtidig at tjenestetilbudet ikke er tilstrekkelig for å sikre gode levekår og høy livskvalitet for barn. Lave og ustabile inntekter gjør det vanskeligere for foreldre å dekke utgifter for å gi barna en best mulig start på livet. Vedvarende lav inntekt kan også skape stress og uforutsigbarhet i hjemmet. Prisveksten på mat, strøm og drivstoff de siste to årene har gitt økonomiske utfordringer for mange familier og har særlig store konsekvenser for familier med lave inntekter. Ekspertgruppen anbefaler derfor flere grep for å styrke fattige familiers økonomiske situasjon og redusere økonomisk stress blant foreldre.

Kapittel 2 gjennomgår ekspertgruppens mandat, sammensetning og arbeid. Videre er rapporten delt inn i fire deler. Del I viser statistikk over dagens situasjon for barn i fattige familier (kapittel 3). I del II presenteres kunnskap om tiltak som kan redusere sosiale forskjeller i barns læring, utvikling og helse. Kapittel 4 beskriver mulige hypoteser som kan forklare disse forskjellene. Kunnskap om effekter av kontantytelser presenteres i kapittel 5 og kunnskap om effekter av tjenester i kapittel 6. I del III vurderer ekspertgruppen dagens innsats og ressursbruk. I kapittel 7 presenteres kriteriene som ekspertgruppen har lagt til grunn for sine vurderinger, mens ekspertgruppens vurderinger av endringer i kontantytelser og tjenester rettet mot barnefamilier presenteres i kapittel 8 og 9. I siste del, del IV (kapittel 10), presenteres ekspertgruppens anbefalinger som helhet.

1.1 Fattige familier i Norge i dag

Kapittel 3 beskriver dagens situasjon for fattige barnefamilier i Norge. Fattigdom kan forstås på ulike måter, men det vanligste i Norge og i andre vestlige land er å forstå fattigdom som et relativt fenomen. Selv om Norge ikke har en offisiell fattigdomsgrense, er det vanlig å benytte vedvarende lavinntekt som indikator. Lavinntektsgrensen settes da ved en husholdningsinntekt lavere enn 60 prosent av medianinntekt over en treårsperiode, justert for antallet voksne og barn i husholdningen.2

Basert på denne grensen har andelen barn i vedvarende lavinntekt økt fra 7 prosent i perioden 2004-2006 til 11,3 prosent i perioden 2019-2021. Dette tilsvarte i siste periode 110 700 barn. En viktig årsak til utviklingen er en økning i antallet flykninger og innvandrere som har kommet til Norge i denne perioden. Nivået på flere stønader som flyktninger ofte mottar ligger under lavinntektsgrensen, og tilflytting vil dermed automatisk føre til en økning i lavinntektstallene. I tillegg har også personer med innvandrerbakgrunn med lenger botid i Norge høyere risiko for lav inntekt.

Fattige barnefamilier oppgir oftere enn andre at de ikke har råd til ferie og at de har høye boligkostnader. En av tre fattige barnefamilier rapporterer også at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter, mot omtrent en av fire i befolkningen som helhet. Fattige barnefamilier oppgir noe oftere enn andre at barna har dårlig helse. Flere av foreldrene rapporterer om fysiske og psykiske helseplager. Foreldres yrkestilknytning og utdanningsnivå er lavere blant fattige barnefamilier.

Det er flere barn i lavinntektsfamilier som ikke går i barnehage sammenlignet med familier med høyere inntekt. Allerede før skolestart er det sosiale forskjeller mellom barns kommunikasjonsferdigheter, atferdsvansker og matematikkforståelse. I ungdomsskolen opplever barn av foreldre med lav inntekt og utdanning oftere ensomhet og at de ikke passer inn. Barn fra fattige familier har høyere risiko for å få lavere karakterer på ungdomsskolen, for å ikke fullføre videregående skole og for å havne utenfor arbeidslivet som voksne. For å kunne redusere disse forskjellene er det viktig å forstå sammenhengene mellom familieinntekt og barns helse, læring og utvikling.

1.2 Mulige forklaringsmodeller

I kapittel 4 presenterer vi tre hovedmodeller som kan forklare hvordan en oppvekst i fattigdom kan påvirke barnas helse, læring og utvikling. Forklaringsmodellene er ikke gjensidig utelukkende og bidrar sammen til å forklare ulike sider av komplekse årsakssammenhenger.

Investeringshypotesen viser til at begrensninger i inntekt kan bety at foreldrene har mindre tid og penger å investere i barns utvikling, læring og helse. De kan for eksempel ha mindre råd til godt kosthold, leker, og bøker, kvalitet knyttet til bolig, og ha mindre tid og kapasitet til gode samtaler, høytlesning og leksehjelp. Færre investeringer kan føre til at barnet i mindre grad får utviklet ferdigheter, kunnskap og evner som gir større mulighet til arbeid og økt inntekt.

Psykososiale teorier løfter fram at foreldres emosjonelle og kognitive kapasitet kan hemmes av økonomisk stress. Familiestresshypotesen viser til at økonomisk press kan øke sjansen for at foreldre får psykiske og relasjonelle problemer, og dermed mindre kapasitet til omsorgsrollen. Knapphetshypotesen påpeker at foreldrenes kognitive kapasitet til langsiktig planlegging og deres evner til selvregulering kan påvirkes direkte av økonomisk knapphet.

Hypotesen om bakenforliggende kjennetegn påpeker at andre faktorer enn inntekt kan påvirke barnets utvikling, og at noen av disse ofte sammenfaller med inntekt. Eksempler på slike kjennetegn kan være foreldres utdanningsnivå, helseutfordringer, språkutfordringer, motivasjon og sosiale normer. Disse faktorene kan ha en effekt for barnet gjennom en kombinasjon av arv og miljø.

Sammenhengen mellom familiebakgrunn og barns utfall er ikke automatisk eller deterministisk. Det er viktig å understreke at mange årsaker til fattigdom ligger utenfor familien og avhenger av hvordan samfunnet rundt er utformet. Lav inntekt kan også skyldes andre årsaker som nedlegging av arbeidsplasser eller at man blir rammet av sykdom, ulykke eller krig.

Innsats for barn i fattige familier kan gjøres både gjennom å gi familiene mer penger (kontantytelser) og gjennom å finansiere tjenester som barnehage, skole, helse og fritid. Ifølge modellene over kan begge deler forbedre barns læring, utvikling og helse. Inntektsøkninger kan øke foreldrenes økonomiske og emosjonelle kapasitet til å bedre livskvalitet og øke lærings- og utviklingsmuligheter for barna. Forklaringsmodellene viser også at offentlige tjenester kan jevne ut forskjeller ved å reduserer betydningen av foreldres utdanning og andre bakenforliggende kjennetegn.

1.3 Kunnskap om effekter av kontantytelser og tjenester

I kapittel 5 oppsummeres empirisk forskning som undersøker effekten av inntekt på barns helse, læring og utvikling. Mange norske og internasjonale studier finner positive sammenhenger mellom inntektsøkninger og barns helse og skoleresultater i familiene som er aller nederst i inntektsfordelingen. Samtidig ser effektene av inntektsøkninger ut til å være for små til å kunne lukke hele det sosiale gapet. Ekspertgruppen peker også på at det mangler norske studier som ser på hvordan rene kontantytelser påvirker barns lærings- og utviklingsmuligheter.

Kapittel 6 oppsummerer forskning om hvordan tjenester kan øke lærings- og utviklingsmulighetene og bedre helsen til barn i fattige familier, sektor for sektor. Selv om det finnes lovende internasjonal forskning om effekter av tidlig foreldreveiledning fra helsesykepleiere, er det gjennomført få studier i nordiske land. Derimot eksisterer det en rik norsk forskningslitteratur om effekter av barnehage. Denne viser at barn i fattige familier kan ha særlig stort utbytte av å gå i barnehage, også fra tidlig alder. Det er i tillegg forsket mye på hvordan skolen bidrar til å redusere betydningen av familiebakgrunn. Blant annet viser forskning at aktiv læring og målrettet undervisning i smågrupper kan ha positive effekter på barn i fattige familiers læringsmuligheter. Det er videre behov for mer forskning på hvordan et sterkere samarbeid mellom flere faggrupper i skolen kan bedre barns helse, læring og utvikling. I kapittelet presenteres også forskning på effekter av fritidstilbud og sosial deltakelse, og effekter av tett og helhetlig familieoppfølging, barnevern og områderettet innsats. For disse områdene konkluderer ekspertgruppen med at det er usikkerhet knyttet til effekter av ulike tiltak, og at det er behov for mer forskning av virkninger på barns læring, utvikling og helse i norsk sammenheng.

1.4 Oppsummering av ekspertgruppens anbefalinger

I kapittel 7 presenterer ekspertgruppen kriteriene som ligger til grunn for vurderingene. I tråd med mandatet har ekspertgruppen formulert to likestilte hovedmål: i) forbedre barn i fattige familiers levekår og livskvalitet, og ii) motvirke at fattigdom går i arv. I analysene som gjøres i kapittel 8 og 9 vurderer ekspertgruppen endringer i dagens ressursbruk som kan bidra til å nå disse målene. Dette vurderes videre opp mot andre hensyn og virkninger, herunder fordelingseffekter, kostnadseffektivitet, foreldrenes arbeidsinsentiver, administrative konsekvenser og oppslutningen om ordningene

Ekspertgruppen vurderer at det kreves en kombinasjon av kontantytelser og tjenester for å nå målene på kort og lang sikt. Kontantytelsene er særlig viktige for å sikre barns levekår og livskvalitet her og nå, mens tjenestetilbudet er særlig viktig for å styrke barnas læring, utvikling og helse, og på den måten motvirke at fattigdom går i arv.

Kostnadene av utenforskap i arbeidslivet er betydelige, og det ligger store potensielle samfunnsøkonomiske gevinster i tiltak som bedrer barns læring, utvikling og helse. Oslo Economics (2021) har tidligere anslått de samfunnsøkonomiske kostnadene av at barn marginaliseres og havner i langsiktig utenforskap fra arbeidslivet til å tilsvare om lag 73 milliarder kroner per år.

Nedenfor oppsummeres ekspertgruppens endelige anbefalinger til endringer i den offentlige ressursinnsatsen, med mål om å styrke levekårene og livskvalitet til barn i fattige familier, og motvirke at fattigdom går i arv. Anbefalingene oppsummeres også i kapittel 10.

1.4.1 Ekspertgruppens anbefalinger til endringer i kontantytelser

Kapittel 8 drøfter de største utfordringene og mulige endringer i relevante kontantytelser for å møte behovene til barn i fattige familier. Barnefamilier nederst i inntektsfordelingen har hatt en svakere inntektsutvikling enn andre de siste tiårene. Ekspertgruppen vurderer at det er behov for å øke støtten til barnefamilier og endre innretningen. De økonomiske ytelsene bør samlet sett bli mer forutsigbare og oversiktlige, i tillegg til å bedre støtte opp under arbeidsdeltagelse. Ekspertgruppen foreslår derfor følgende tiltak:

Økt og skattlagt barnetrygd

Barnetrygdens verdi har svekket seg over tid. Dette er en viktig støtte som når alle familier automatisk uten å kreve kompliserte søknader. Ekspertgruppen mener det beste virkemiddelet for å skape mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet for fattige barnefamilier er å øke barnetrygden. Den har stor oppslutning i befolkningen og siden den også gis familier med arbeidstilknytning, skaper den ikke fattigdomsfeller. Så lenge barnetrygden ikke er skattlagt, vil den imidlertid være dyr å øke og vil ikke gi noen ekstra støtte til fattige familier. Det er også en utfordring at satsen for barn over seks år er lavere, selv om fritidsaktiviteter og klær til eldre barn kan koste mye.

For å kunne øke barnetrygden innenfor rimelige kostnadsrammer, vurderer ekspertgruppen at barnetrygden bør skattlegges. Dette vil bevare en barnetrygd som gis til alle barnefamilier, men vil samtidig gi mest til familiene som har lavest inntekt. Forslaget innebærer også at barnetrygden deles likt mellom foreldrene og at de ulike satsene for barn under og over seks år jevnes ut. Ekspertgruppens forslag er å øke barnetrygden til 31 535 kroner i året for alle barn. Dette vil gi barnefamilier med lave inntekter en solid inntektsøkning. Samtidig vil alle barnefamilier, bortsett fra de 30 prosent rikeste, komme bedre eller likt ut som før. Dette finansieres delvis ved å avvikle foreldrefradraget. Foreldrefradraget er en ytelse som bidrar til arbeidsinsentiver for foreldre, men som i mindre grad kommer fattige barnefamilier til gode. Økningen er anslått til å koste 2,4 mrd. kroner årlig ut over det som dekkes inn ved å skattlegge barnetrygden og avvikle foreldrefradraget.

Den nye modellen innebærer at barnetrygden i større grad enn i dag vil være avgjørende for fattige barnefamiliers inntektssikring. Ekspertgruppen anbefaler derfor at barnetrygden justeres i takt med prisstigningen ved å knyttes til grunnbeløpet i Folketrygden. En økt og skattlagt barnetrygd vil redusere økonomisk stress og gjøre det lettere for fattige familier å dekke barns behov.

Flere trygdeytelser har et eget barnetillegg, blant annet arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og kvalifiseringsstønad. Disse bidrar til et komplekst stønadssystem og kan svekke insentivene til arbeid. Ekspertgruppen anbefaler derfor en nærmere vurdering av om barnetilleggene kan avvikles mot en ytterligere økning i barnetrygden.

En mer forutsigbar bostøtte

Bostøtte tildeles i dag på bakgrunn av månedlige inntektsopplysninger. For familier som har varierende inntekt, kan utbetalingene dermed variere fra måned til måned og skape stress og økonomisk uforutsigbarhet i familien. I tillegg kan dagens avkortningsregler motvirke at foreldre får etablert seg i arbeidslivet før de mister bostøtten.

For å sikre større økonomisk forutsigbarhet foreslår ekspertgruppen at bostøtten holdes fast i et halvt år av gangen for barnefamilier. Dette innebærer at barnefamilier etter behovsprøving mottar en fast månedlig støtte i seks måneder, uavhengig av hva familien samlet tjener i løpet av halvåret. I tillegg til å redusere økonomisk stress, vil dette gjøre at foreldrene ikke trenger å bekymre seg for å miste bostøtten med en gang de prøver inntektsgivende arbeid.

Ivaretakelse av barns behov i arbeids- og velferdsforvaltningen

Økonomisk sosialhjelp er en behovsprøvd og skjønnsbasert ytelse. NAV skal kartlegge og ta særlig hensyn til barns behov når foreldre søker om sosialhjelp. Flere tilsyn har likevel avdekket at hensynet til barna ikke alltid blir godt nok ivaretatt, noe som kan få negative konsekvenser for barna.

Ekspertgruppen foreslår at Arbeids- og velferdsdirektoratets pågående arbeid med å styrke barneperspektivet i NAV forsterkes ytterligere med en ny bestemmelse om barnets beste i sosialtjenesteloven. En slik lovendring vil kunne bidra til at det i større grad tas hensyn til barns behov ved vurdering og utmåling av sosialhjelp. I tillegg peker ekspertgruppen på viktigheten av at de statlige veiledende satsene for sosialhjelp er basert på et faglig grunnlag, og at satsene gjør det mulig å sikre gode levekår for barna.

1.4.2 Ekspertgruppens anbefalinger til endringer i tjenester

Kapittel 9 drøfter de største utfordringene i dagens tjenestetilbud for å møte behovene til barn i fattige familier og synliggjør mulige tiltak og prioriteringer. Utfordringer og anbefalinger drøftes sektor for sektor. Ekspertgruppen foreslår følgende tiltak:

Helsestasjon

Helsestasjon er et viktig offentlig tilbud til småbarnsforeldre og tilbyr blant annet støtte til foreldre med behov for ekstra oppfølging. Ekspertgruppen mener det likevel er et potensial for å i større grad utnytte helsestasjonen til foreldreveiledning og samarbeid med andre tjenester. Internasjonal forskning tyder på at støtte til småbarnsforeldre gjennom gruppetilbud eller individuell veiledning, kan ha en særlig positiv effekt for fattige familier. Det er imidlertid mangel på studier på hvilken effekt foreldreveiledning kan ha for barn i fattige familier i Norge. Ekspertgruppen anbefaler derfor at det prøves ut systematisk foreldreveiledning som en del av oppfølgingen av barnet på helsestasjonen.

I tillegg kan fattige familier ha særlig nytte av en tverrfaglig helsestasjonstjeneste med ulik helse- og sosialfaglig kompetanse. Det er allerede flere kommuner som benytter helsestasjonen for å gi tverrfaglig og helhetlig støtte til barnefamilier, men det er behov for kunnskap om effekter av ulike modeller. På bakgrunn av dette anbefaler ekspertgruppen en systematisk utprøving av tverrfaglige modeller i helsestasjonen.

I dag mangler det systematisk informasjon om barns utvikling før skolealder. Ekspertgruppen foreslår å standardisere og registrere kartlegginger av barn på helsestasjon på en måte som øker kunnskapsgrunnlaget og samtidig ivaretar barns personvern.

Barnehage

Deltakelse i barnehage bidrar til økte lærings- og utviklingsmuligheter for barn og legger et viktig grunnlag for senere skolegang og arbeidsliv. Selv om effektene ser ut til å være særlig positive for barn i lavinntektsfamilier, er andelen som går i barnehage lavere sammenlignet med barn i familier i andre inntektsgrupper. Blant mulige barrierer for deltakelse peker ekspertgruppen på rett til barnehageplass, søknadsprosess, informasjon, kostnader og kontantstøtten. Kontantstøtten gis til foreldre som har ettåringer hjemme, og kan gi familier med lav inntekt en økonomisk motivasjon til å ikke ha barn i barnehage.

Ekspertgruppen anbefaler å styrke retten til barnehage gjennom en ny modell for barnehageopptak og foreldrebetaling. Modellen innebærer rett til barnehage fra ett år, løpende barnehageopptak, automatisk tilbud om barnehageplass og universell gratis kjernetid. Det foreslås også å avvikle kontantstøtten. I tillegg bør dagens to moderasjonsordninger for barnefamilier med lavinntekt erstattes av en ny ordning som sikrer rimeligere eller gratis heltidsplass for målgruppen.

For å ta hensyn til bemanning i barnehager og kostnader, anbefales en innføring av den nye modellen for barnehageopptak i tre trinn. I første trinn anbefaler vi å gi barn født i desember rett til barnehage fra ett år, på lik linje med rettigheten til barn født i september, oktober og november. Rett til barnehageplass er viktig for alle barn født sent på året, men spesielt viktig for barn fra fattige familier. I andre trinn utvides retten til barn født i januar, februar og mars. I tredje trinn får alle barn rett til barnehageplass måneden de fyller ett år.

Ekspertgruppen mener at automatisk tilbud om barnehageplass bør prioriteres i første trinn. Krevende søknadsprosesser bør ikke være en hindring for at barn deltar i barnehage. Dette må kombineres med informasjon på helsestasjon om barnehageopptak og fordelene ved at barnet går i barnehage. I tillegg foreslås det å prioritere innføring av 20 timer gratis kjernetid til alle. Timene bør tidfestes til midten av dagen for å gjøre det enklere for barnehageansatte å planlegge pedagogisk innhold. Universell og gratis kjernetid kan finansieres ved å øke foreldrebetalingen for timene utenfor kjernetiden. Det innebærer at foreldrebetaling for fulltidsplass beholdes på dagens nivå.

Skole

Skolen har en viktig rolle i å redusere betydningen av familiebakgrunn og forebygge at fattigdom går i arv. Nyere forskning viser imidlertid at forskjellene i skoleresultater i Norge har økt og at læringsgapet øker gjennom skolegangen. Tidlig læring og ferdighetsutvikling danner et grunnlag for videre skolegang, og i tidlige år er en aktiv og lekbasert tilnærming spesielt viktig. Elever kan også trenge støtte utover det faglige, men det kan ta mye tid fra lærere å følge opp elever og familier med særlige behov.

Ekspertgruppen vurderer at det er behov for mer variert aktivitet i skolen på 1.- 4. trinn, og at dette kan bidra til å styrke lærings- og utviklingsmulighetene til barn i fattige familier. Ekspertgruppen foreslår derfor en utprøving av å integrere SFO og kulturskole i en mer helhetlig skoledag, og å innhente kunnskap om effektene dette har for barn. Forslaget betyr at undervisningstimer kan spres utover dagen, med lengre pauser til lek, og fysisk og kreativ aktivitet.

Det er behov for ansatte med ulik fagbakgrunn som kan møte elevers utenomfaglige behov og supplere lærernes kompetanse, for eksempel miljøterapeuter med sosialfaglig kompetanse og skolehelsesykepleiere. Ekspertgruppen anbefaler å prøve ut ulike tverrfaglige samarbeidsmodeller for å få kunnskap om hvordan skolene kan styrke laget rundt eleven.

Fritid

Alle barn skal ha mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, etter barnekonvensjonens artikkel 31. I dag er det relativt sett færre barn fra fattige familier som deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Det kan være flere årsaker til dette, som for eksempel økonomiske barrierer og mangel på informasjon. Ekspertgruppen anbefaler en grundig utprøving av modeller og tiltak med mål om å øke barn i fattige familiers deltakelse. I tillegg anbefaler vi å endre dagens finansieringsmodell for tilskudd til inkluderingstiltak gjennom Tilskudd til inkludering av barn og unge, slik at kommunene får større handlingsrom og økt forutsigbarhet i bruk av statlige tilskudd.

Tett og helhetlig oppfølging

Fattige barnefamilier med sammensatte utfordringer har ofte behov for tett og helhetlig oppfølging som er tilpasset deres behov. Det er viktig å se familien som en helhet og ivareta både voksne og barn i møte med et komplekst velferdsapparat. I Norge har det vært gjort noen utprøvinger av familiekoordinatorer rettet mot fattige barnefamilier, men det har i begrenset grad vært mulig å måle effekten på ulike utfall, spesielt for barn. Ekspertgruppen foreslår derfor en systematisk utprøving av familiekoordinator, der også virkninger for barns læring, utvikling og helse måles.

Områdesatsinger

Det er store geografiske forskjeller i fattigdoms- og levekårsutfordringer i Norge, og nabolaget barn og unge vokser opp i kan spille en viktig rolle. Utsatte nabolag kan påvirke barnas oppvekstsvilkår og ha betydning for utdanning og inntekt. Ekspertgruppen peker på områdesatsinger i levekårsutsatte områder som en form for målrettet ressursbruk, og vurderer at dette kan bidra til å styrke levekårene og livskvaliteten til barn i fattige familier. Det anbefales å sette i gang flere områdesatsinger, samtidig som det gjennomføres flere evalueringer av virkninger for barn og unge.

1.4.3 Prioriterte tiltak

Ekspertgruppen foreslår en rekke tiltak for å bedre barn i fattige familier sine levekår og redusere risikoen for at fattigdom går i arv. For å nå målet om å styrke levekårene og livskvalitet til barn i fattige familier, løfter ekspertgruppen fram tiltaket om en økning og skattlegging av barnetrygden som høyest prioritet. For å nå det minst like viktige målet om å forebygge at fattigdom går i arv, løfter ekspertgruppen en ny modell for barnehageopptak som det mest effektive og treffsikre tiltaket.

Fattige barnefamilier er forskjellige og har ulike behov. Ekspertgruppen vurderer at anbefalingene treffer denne variasjonen godt. For eksempel vurderes forslaget om styrket rett til barnehage som særlig viktig for å legge til rette for god språkutvikling blant barn med minoritetsbakgrunn. Utprøving av modeller for tverrfaglig samarbeid i helsestasjoner og flere familiekoordinatorer i arbeids- og velferdstjenestene er på sin side særskilt rettet mot barnefamilier med behov for hjelp fra flere ulike tjenester. Barn som vokser opp i levekårsutsatte områder vil kunne få bedre oppvekstvilkår gjennom områdesatsinger.

Ved å styrke barns helse, læring og utvikling i tidlig alder kan tiltakene ha store potensielle offentlige besparelser på lang sikt. Et bedre utgangspunkt for å delta i arbeidslivet gir mer skatteinntekter og mindre trygdeutgifter på sikt, og det er også mulig at tiltakene kan føre til redusert sykdomsforekomst og kriminalitet. I tillegg vil bedre helse, bedret livskvalitet og arbeidsdeltakelse kunne gi store fordeler for den enkelte.