Del 1: Bakgrunn

Forstørr bilde

3 Barn i fattige familier i Norge (Beskrivende statistikk)

3.1 Hvordan definere fattigdom

Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense. Som i de fleste høyinntektsland forstås fattigdom i Norge som et relativt fenomen. Det vil si at de som regnes som fattige er de som har betydelig mindre ressurser og dermed lavere velstandsnivå enn det som er vanlig i samfunnet (Townsend 1979:31). En slik fattigdomsforståelse innebærer at hva som regnes som fattigdom endres etter hvert som det generelle velstandsnivået i samfunnet endres. Bak denne forståelsen ligger det en normativ holdning om at alle skal få delta i velstandsutviklingen.

Alternativt kan fattigdom forstås som et absolutt fenomen. Da er det mangelen på ressurser til å opprettholde et eksistensminimum som avgrenser de fattige fra de ikke-fattige (Rowntree 1901). Hva som regnes som et eksistensminimum er heller ikke upåvirket av tid og sted, men en absolutt fattigdomsgrense vil være mindre påvirket av samfunnsutviklingen enn en relativ grense. Det normative som her ligger til grunn er en forventning om at alle skal få opprettholde et eksistensminimum, men ikke nødvendigvis delta i velstandsutviklingen.

Uavhengig om fattigdom forstås som et absolutt eller relativt fenomen, er det også et spørsmål hvor fattigdomsgrensen skal settes. Det finnes ingen objektiv, nøytral grense som skiller fattige fra ikke-fattige. For å undersøke fattigdom, er det vanlig å ta utgangspunkt i husholdningsinntekten. Ut fra en relativ fattigdomsforståelse, vil de som regnes som fattige være de som har betydelig mindre inntekt enn et vanlig inntektsnivå. Konkret settes grensen gjerne ved 50 eller 60 prosent av medianinntekten7 etter skatt. Den europeiske union (EU) benytter som hovedregel 60 prosent av medianinntekt i sine statistikker (EU-60). Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) benytter 50 prosent av median (OECD-50). Det å ha inntekt under en gitt lavinntektsgrense utløser ingen rettigheter i Norge, som for eksempel rett til sosialhjelp eller andre stønader. Det er heller ikke alle under lavinntektsgrensen som vil definere seg selv som fattige.

3.1.1 Vedvarende lavinntekt som indikator på fattigdom

Statistisk sentralbyrå (SSB) måler i hovedsak lavinntekt for barnefamilier ved å beregne andel og antall barn som bor i husholdninger med 60 prosent av medianinntekten, fratrukket skatt. Det er også vanlig å ta utgangspunkt i at inntekten er lav over en periode. Personer som over tre år tilhører en husholdning med en gjennomsnittlig inntekt under 60 prosent av tilsvarende median, regnes å være i vedvarende lavinntekt.

Lavinntektsmålet tar kun utgangspunkt i inntekt. Grunnlaget for inntekt er summen av de fleste kontante inntekter husholdningene mottar, fratrukket skatt. Dette er yrkesinntekter, kapitalinntekter, skattepliktige og -frie stønader, som eksempelvis barnetrygd, sykepenger, dagpenger, uføretrygd, bostøtte og sosialhjelp. Lavinntektsmålet tar ikke utgangspunkt i kostnader, og justeres dermed ikke for kostnadsutviklingen i samfunnet.

For å kunne sammenligne inntektene til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning brukes såkalte ekvivalensskalaer. Disse skal justere for forskjeller i de økonomiske behovene mellom voksne og barn, og mellom små og store husholdninger. I Norge er det mest vanlig å bruke EUs ekvivalensskala. Denne legger til grunn at barn er billigere enn voksne, og at det er rimeligere å bo sammen i en husholdning enn alene.

Tabell 3.1 Lavinntektsgrenser for ulike husholdningstyper

Note: Lavinntektsgrenser for ulike husholdningstyper, i kroner (årsinntekt). År 2021. Basert på EUs fattigdomsgrense ved 60 prosent og på EUs ekvivalentskala (2021), etter skatt. Antallet forbruksenheter er et uttrykk for de antatte økonomiske behovene til et hushold av en bestemt størrelse og sammensetning sammenlignet med en enslig person.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Kapittelet vil i det følgende belyse omfanget av fattigdom ut fra lavinntektsmålet EU-60, i tillegg til alternative indikatorer som fanger opp andre sider ved fattigdomsutviklingen. Når ekspertgruppen vurderer hvordan ulike endringer i ressursinnsatsen påvirker barn i fattige familier, er dette i hovedsak med utgangspunkt i lavinntektsmålet.

3.1.2 Andre indikatorer på fattigdom

Det er flere faktorer eller sider ved fattigdom som lavinntektsmålet ikke tar hensyn til. Sammenhengen mellom foreldrenes inntekt og barnas oppvekstsvilkår er ikke et terskelfenomen der barn automatisk har gode vilkår over en bestemt inntektsgrense, og dårlige under den samme grensen. I tillegg tar ikke lavinntektsmålet hensyn til formue, bolig eller andre eiendeler familier kan ha som påvirker reelle levekår. Husholdninger med stor formue, men lav inntekt, kan derfor befinne seg under lavinntektsgrensen. Lavinntektsmålet fanger ikke opp verdien av offentlige, subsidierte tjenester, og er heller ikke justert for kostnadsfaktorer som kan spille en betydelig rolle for familiers økonomiske handlingsrom. Eksempler på dette er renteutgifter, gjeld og lokale bokostnader. Målet klarer dermed ikke å isolere de med dårligst økonomiske levekår, men må forstås som et mål som viser økt risiko for levekårsutfordringer.

Et alternativ til dagens lavinntektsgrense er å supplere inntektsmålet med en øvre formuesgrense. For eksempel har Danmark en relativ indikator på fattigdom som, i tillegg til inntektsgrensen på 50 prosent av median, innebærer at familiens formue må være mindre enn inntektsgrensen.8 Danmarks fattigdomsgrense er basert på anbefalinger fra en egen ekspertgruppe som ble nedsatt i 2012, som også anbefalte at fattigdomsmålet suppleres med et materielt og et sosialt «afsavnsinndeks» (deprivasjonsindeks), samt indeks for sosiale forhold.

En annen potensiell forbedring er å inkludere barnebidrag som avtales privat i måling av inntekt. Private barnebidrag, utover betaling av barnebidrag mellom foreldre som fastsettes av Arbeids- og velferdsetaten (NAV), gjelder litt over halvparten av alle avtaler om barnebidrag. Gjennomsnittlig barnebidrag er 37 800 kroner i året. Epland et al. (2022) anslår at andelen barn i lavinntekt (EU-60) ville vært redusert med 0,6 prosentpoeng i 2014 hvis private barnebidrag var inkludert.

For å få et mer dekkende bilde over fattigdom, kan lavinntektsmålet også suppleres med andre faktorer og indikatorer. Nedenfor redegjør vi for det vi mener er de mest sentrale indikatorene på fattigdom utover vedvarende lavinntekt. Disse faktorene kan synliggjøre både positive og negative aspekter ved levestandarden som ikke kommer fram av lavinntektsmålet.

Vi drøfter også Risiko for fattigdom eller sosialt utenforskap (AROPE). To av disse, Lavinntekt medregnet verdien av offentlige velferdstjenester og Levekårsundersøkelsen EU-SILC, vil vi i tillegg se ytterligere på i 3.2.

Lavinntekt medberegnet verdien av offentlige tjenester

For å ta hensyn til at gratis eller subsidierte offentlige velferdstjenester reduserer barnefamiliers utgifter, kan lavinntektsmålet utvides med verdien av offentlige tjenester. I Norge trenger for eksempel ikke familier å betale for skole og utdanning, og egenandelene for å ta i bruk helsetjenester er lave. Gratis eller rimelige velferdstjenester har størst positiv innvirkning på levekårene til familiene med lavest inntekt ettersom verdien av offentlige tjenester relativt sett utgjør en større andel av deres inntekt. For barnefamilier har prisen på barnehage, skolefritidsordning (SFO), skole og helsetjenester særlig betydning.

Levekårsundersøkelsen EU-SILC

Levekårsundersøkelsen EU-SILC kartlegger fattigdomsproblemer for ulike grupper i befolkningen.9 Undersøkelsen kartlegger blant annet økonomisk romslighet og betalingsproblemer, samt tilgang på materielle-, sosiale- og forbruksgoder. Levekårsundersøkelsen viser graden av fattigdomsproblemer fordelt på inntektsgruppe og familiesituasjon (for eksempel enslige forsørgere). Undersøkelsen inneholder også spørsmål til foreldre om hvilke materielle og sosiale goder barn og unge i familien har tilgang til. Siden inntektsmålet ikke fanger opp selvopplevde levekårsutfordringer, er Levekårsundersøkelsen et godt tillegg for å belyse situasjonen til barn i fattige familier.

Kostnader og minimumsbudsjett

Et lavinntektsmål tar ikke hensyn til hvordan kostnadene i samfunnet utvikler seg, selv om prisutviklingen påvirker det reelle økonomiske handlingsrommet til en husholdning. Prisene for mange varer og tjenester er relativt mer betydningsfulle for fattige familier. Det kan derfor være aktuelt å supplere lavinntektsmålet med et forbruksbasert fattigdomsmål, ut fra kostnadsberegninger av viktige forbruksgoder. I 2017 utviklet Forbruksforskningsinstituttet SIFO et minimumsbudsjett som skulle reflektere et minimumsnivå for forbruksutgifter (Borgeraas, 2017). SIFO vurderte minimumsbudsjettet som et egnet verktøy til å vurdere rimeligheten av andre lavinntektsgrenser. Andelen barn i fattige familier ble mer enn halvert hvis en la minimumsbudsjettet til grunn i stedet for EU-60.

Minimumsbudsjettet har imidlertid ikke blitt oppdatert siden 2016, noe som gjør at en i dag ikke har muligheten til å måle utviklingen over tid. SIFO utarbeider hvert år et referansebudsjett som skal tilsvare et «rimelig» forbruksbudsjett. I motsetning til minimumsbudsjettet er referansebudsjettet basert på et alminnelig, nøkternt forbruksnivåo og omfatter ikke kostnader til for eksempel bolig og strøm.

Sosialhjelp

Sosialhjelp er samfunnets siste sikkerhetsnett og den ytelsen man får når man ikke har mulighet til å forsørge seg selv. Alle som er bosatt i Norge og som ikke kan sikre eget livsopphold på andre måter, kan ha rett på sosialhjelp. Hvor mange som mottar sosialhjelp kan gi en indikasjon på hvor mange som ikke klarer å forsørge seg selv, eksempelvis som følge av at de har mistet jobben eller at prisene har steget.

En utfordring med å bruke dette som en indikator på fattigdom er at det til enhver tid finnes noen som har rett på sosialhjelp, men som av ulike grunner ikke benytter seg av ytelsen. Dette kan være at det oppleves som administrativt krevende å søke, at de mangler informasjon, eller at det er stigma knyttet til å motta sosialhjelp. Det er derfor en risiko for at man ved å bruke antall mottakere av sosialhjelp som et mål på fattigdom undervurderer omfanget.

Risiko for fattigdom eller sosialt utenforskap (AROPE)

EU har i stor grad gått bort fra å kun basere seg på EU-60-målet. I stedet brukes som regel indikatoren Risiko for fattigdom eller sosialt utenforskap (AROPE). Denne indikatoren består av tre komponenter: årlig lavinntekt (EU-60), personer som oppgir at de mangler minst 4 av 9 materielle goder (EU-SILC) og lav arbeidsintensitet i husholdningen (mindre enn 20 prosent av totalt arbeidspotensial). AROPE inkluderer alle familier som er under lavinntektsgrensen EU-60 og i tillegg familier som rapporterer materielle mangler eller lav arbeidsintensitet, selv om de har inntekt over lavinntektsgrensen. AROPE vil derfor alltid ligge på et høyere nivå enn EU-60.

I 3.2.2 vil vi vise status og utvikling i to av disse alternative indikatorene på fattigdom, levekårsundersøkelsen EU-SILC og lavinntektsmålet inkludert tjenester. AROPE omtales i 3.3 Ekspertgruppen har også hatt et ønske om kunne referere til SIFOs minimumsbudsjett, men har vurdert den siste oppdateringen som foreldet og derfor ikke aktuell til denne rapporten.

3.1.3 Oppsummering

Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense, men det vanligste er å bruke lavinntektsmålet definert ut fra hvorvidt husholdninger har inntekt under 60 prosent av medianinntekten. Det er også vanlig å ekskludere familier som kun har forbigående lavinntekt, ved å benytte indikatoren som viser vedvarende lavinntekt over tre år. For å kunne sammenligne inntektene til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning brukes såkalte ekvivalensskalaer. Disse skal justere for forskjeller i de økonomiske behovene mellom voksne og barn og mellom små og store husholdninger.

Lavinntektsmålet er en indikator som gir et begrenset bilde av familiers økonomiske situasjon. Andre indikatorer på fattigdom utover vedvarende lavinntekt er lavinntekt medregnet verdien av offentlige velferdstjenester, Levekårsundersøkelsen EU-SILC, minimumsbudsjett, sosialhjelp og AROPE. Disse synliggjør på ulike måter hvilke familier som har sentrale levekårsutfordringer og bidrar dermed til å gi et mer dekkende bilde av fattigdom.

3.2 Utvikling i omfang av barn i fattige familier i Norge

I perioden for utarbeidelsen av denne rapporten har Norge og store deler av verden erfart en prisvekst utenom det vanlige. Prognosen for prisvekst i 2023 er på 5,6 prosent10, mens den i 2022 var på 5,8 prosent, og 3,5 prosent i 2021.11 Dette er høyt sammenlignet med de siste ti årene da gjennomsnittlig prisvekst har variert mellom 1,3 og 2,7 prosent per år.12 I det siste har også rentene økt. Priser og renter har for mange økt raskere enn egen inntekt, noe som har gitt redusert kjøpekraft. Et lavinntektsmål vil ikke fange opp denne ulike utviklingen, fordi det kun bygger på inntekt og ikke utgifter. Levekårsundersøkelser vil imidlertid kunne gjøre det, men eksisterende statistikk på tidspunktet for denne rapporten går til 2021 og viser ikke konsekvensene av den høye prisveksten i 2022 og 2023.

3.2.1 Utvikling i vedvarende lavinntekt

Figur 3.1 viser utviklingen i andel barn i familier med vedvarende lavinntekt i Norge. Det har vært en økning siden 2004, fra 7,0 prosent i 2004-2006 til 11,3 prosent i 2019-2021. Tilsvarende nivå for andre grenser i den siste perioden (2019–2021) var 18,9 prosent for 70 prosent av medianinntekten, 5,3 prosent for 50 prosent av medianinntekten og 1,7 prosent for 40 prosent av medianinntekten.

Figur 3.1 Utvikling i vedvarende lavinntekt

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. År 2004-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Det meste av økningen mellom 2004 og 2021 kan forklares av økt innvandring. Barn av arbeidsinnvandrere, flyktninger og andre innvandrere utgjorde i 2021 en større andel av det totale antallet barn i Norge enn i 2004. I gjennomsnitt har husholdninger som har innvandret til Norge lavere inntekt og økt risiko for å havne under lavinntektsgrensen. Som vist i figur 3.2, er andelen barn i fattige familier høyere blant barn med innvandrerbakgrunn. Andelen har imidlertid vært relativt stabil innad i gruppen, og det er derfor ikke nødvendigvis slik at familier med innvandrerbakgrunn har fått en forverring i inntektssituasjonen siden 2004. Både størrelsen og sammensetningen av gruppen med innvandrerbakgrunn har imidlertid endret seg over tidsperioden.

I 3.4.3 viser vi at innvandrere fra land der mange kommer som flyktninger, har en særlig høy andel av lavinntekt. Blant flyktninger er ofte arbeidsmarkedsmulighetene begrenset, spesielt de første årene da voksne plikter å delta i introduksjonsprogram. I tillegg lever personer med flyktningbakgrunn oftere i større husholdninger, og må forsørge flere familiemedlemmer. De første årene etter ankomst mottar mange flyktninger introduksjonsstønad og sosialhjelp. For mange familier vil dette innebære en årlig inntekt under lavinntektsgrensen. Ekspertgruppen vil ikke drøfte nivået på disse overføringene, men vil poengtere at familier med flyktningbakgrunn på den måten automatisk kan havne under lavinntektsgrensen.

En mindre del av økningen mellom 2004 og 2021 skyldes imidlertid også en økning i hvor stor andel av barn uten innvandrerbakgrunn som er i lavinntektsfamilier. Andelen har økt fra 4,7 prosent i 2004-2006 til 5,6 prosent i 2019-2021.

Figur 3.2 Utvikling i vedvarende lavinntekt etter innvandrerstatus

Forstørr bilde

Note: Antall og andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt etter innvandrerstatus. År 2004-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Se https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/slik-definerer-ssb-innvandrere for definisjon av innvandrere. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Fast, absolutt lavinntektsgrense

Når medianinntekten i et samfunn endres, vil også grensen for hva som regnes som relativ lavinntekt endre seg tilsvarende. I Norge har det vært en velstandsøkning de siste femten årene som har ført til høyere medianinntekt. For å belyse hvordan inntektsutviklingen har vært nederst i fordelingen, kan en «fast» lavinntektsgrense benyttes. Denne tar utgangspunkt i hva lavinntektsgrensen var i et gitt år, og undersøker hvor mange som i påfølgende år hadde en inntekt under denne grensen, justert for prisstigningen i hvert påfølgende år.

I figur 3.3 har vi gjort dette med utgangspunkt i den vedvarende lavinntektsgrensen for årene 2004-2006. Figuren viser at antall barnefamilier som var under denne grensen gikk ned fra 7,0 prosent i 2004-2006 til 3,6 prosent i perioden 2012-2014. Etter dette økte andelen opp til nesten 5 prosent i 2016-2018, men har siden avtatt igjen til under 4 prosent i 2019-2021. Samlet over de siste femten årene har det altså vært en positiv inntektsutvikling, også nederst i inntektsskalaen. Samtidig har medianinntekten økt mer.

Figur 3.3 Fast og løpende lavinntektsgrense

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt basert på fast og løpende lavinntektsgrense (løpende lavinntektsgrense er identisk med figur 3.1). År 2004-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Fast grense er 60 prosent av median i perioden 2004-2006, justert for prisstigningen i påfølgende år. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.2.2 Status og utvikling i andre indikatorer

Nedenfor viser vi til status og utvikling i to av indikatorene omtalt i 3.1.2, lavinntekt medberegnet verdien av offentlige tjenester og Levekårsundersøkelsen EU-SILC.

Lavinntekt medberegnet verdien av offentlige tjenester

For barnefamilier i Norge gir gratis og subsidierte barnehage-, skole- og helsetjenester et bedre økonomisk handlingsrom, sammenlignet med om de måtte betale for slike tjenester selv. De siste årene har for eksempel offentlig subsidiering av barnehage økt, og dette vil kunne øke familiers økonomiske handlingsrom på en måte som ikke kommer fram i inntektsstatistikken. Ved å beregne verdien av tjenestene, og fordele dem på familiene basert på EUs ekvivalenskala, er det mulig å analysere deres utvidede inntekt (Aaberge et al., 2021). Utvidet inntekt er inntekten etter skatt, inkludert kontantytelser og verdien av de offentlige tjenestene familien mottar.

Figur 3.4 viser utviklingen i andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, når utvidet inntekt er tatt hensyn til. Medberegnet verdien av offentlige tjenester reduseres nivået på familier under lavinntektsgrensen til 2,7 prosent. Økningen i andel barn i lavinntektsfamilier er ikke fremtredende når offentlige tjenester medregnes, men har ligget rundt 2-3 prosent i hele tidsperioden. Det tyder på at dersom midler som har vært brukt til eksempelvis subsidiering av barnehage og SFO hadde vært gitt som kontantytelser til familiene, ville ikke andelen barn i lavinntektsfamilier økt like mye.

Figur 3.4 Utvikling i vedvarende lavinntekt, inklusive offentlige tjenester

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, med og uten tjenester (løpende lavinntektsgrense er identisk med figur 3.1). År 2004-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Verdsetting og allokering av de offentlige tjenestene som inngår i lavinntekt medregnet offentlige tjenester, samt ekvivalensskalaen, følger Aaberge, Langørgen og Lindgren (2022). Ekvivalensskala er beregnet nettopp for å ta hensyn til behovene som dekkes av det utvidede inntektsbegrepet. Den er imidlertid beregnet for EU samlet sett. Medianinntekten er beregnet på ny når offentlige tjenester er inkludert i inntektsbegrepet. Til forskjell fra Aaberge, Langørgen og Lindgren (2022) baserer beregningene seg på Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger (registerdata), og det er da trukket tilfeldig om barn går i barnehage eller ikke basert på en enkel modell estimert med data fra EU-SILC. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og EU-SILC.

Levekårsundersøkelsen EU-SILC

Nedenfor presenteres et utvalg statistikk basert på Levekårsundersøkelsen EU-SILC. Undersøkelsen har til hensikt både å vise hvilke økonomiske utfordringer som er vanlig i Norge, og hvilke grupper som er mest utsatt for fattigdomsproblemer og økonomiske vansker. Fattigdom defineres da som å ha for lite penger og materielle goder til å leve et tilfredsstillende liv.

Nedenfor gjengir vi statistikk over et utvalg av grunnleggende goder og forbruksgoder. Etter 2021 har det som nevnt vært en uvanlig sterk prisvekst, og i det siste har rentene også økt. Vi har ikke tilgang på levekårsstatistikk for 2022 eller 2023, og det er derfor usikkert hvordan tilgangen på materielle goder har utviklet seg etter 2021.

Levekårsundersøkelsen gjennomføres på telefon med personer over 16 år som er tilfeldig trukket fra Folkeregisteret. Det er ikke de samme personene som blir spurt fra år til år. I 2021 var det 1581 av de som svarte som var i en husholdning med barn, og av disse var 108 i lavinntekt. Små endringer over tid i andelen som rapporterer mangler i lavinntektshusholdninger bør tolkes med forsiktighet på grunn av det lave antallet respondenter.

Figur 3.5 viser hvordan barnefamilier opplever tilgangen på grunnleggende goder og forbruksgoder til egne barn. Blant alle husholdninger med barn var andelen som rapporterte om at de ikke hadde to par sko som passet til sine barn 0,6 prosent i 2014 og 0,9 prosent i 2021. For barnefamiliene i lavinntektsgruppen var det omtrent 2,3 prosent i 2014 og nesten 4 prosent i 2021 som ikke hadde to par sko som passet til barna sine. Andelen av barnefamilier under lavinntektsgrensen som oppga at de ikke hadde råd til å gi et måltid med kjøtt, kylling eller fisk annenhver dag til sine barn ble redusert fra 4,5 prosent i 2014 til 2 prosent i 2021 Også blant barnefamilier samlet ble denne andelen redusert, fra 1 prosent i 2014 til 0,5 prosent i 2021.

Figur 3.5 Grunnleggende goder og forbruksgoder

Forstørr bilde

Note: Andel barnefamilier hvor barna mangler et utvalg av grunnleggende goder og forbruksgoder, etter lavinntekt. År 2014 og 2021. Husholdninger med barn i alderen 0-15 år

Statistisk sentralbyrå, Levekårsundersøkelsen 2014 og 2021.

I 2021 var det 3 prosent av barnefamilier i lavinntekt, sammenlignet med litt over 2 prosent av barnefamilier samlet, som ikke hadde bøker hjemme som passer for barnas alder. Andelen lå omtrent på samme nivå i 2014. Blant barnefamiliene under lavinntektsgrensen, var andelen som oppga å ikke ha utstyr til å drive utendørsaktiviteter 4,5 prosent i 2014 og 3,8 prosent i 2021.Blant barnefamilier samlet har imidlertid denne andelen økt fra 1,6 prosent i 2014 til 2,8 prosent i 2021.

Levekårsundersøkelsen stiller også spørsmål om sosiale goder, som å kunne dra på ferie minst en uke i året og hvorvidt familiene markerer spesielle anledninger. Disse gjengis ikke her da vi antar at koronapandemien kan ha lagt begrensinger for slik aktivitet i 2021. Vi ønsker likevel å påpeke at det var en betydelig ulikhet i muligheten til å dra på ferie minst en uke i året både i 2014 og 2021. I 2021 var det 22 prosent av barnefamiliene under lavinntektsgrensen som oppga dette, sammenlignet med 6 prosent blant barnefamilier samlet. Tallene for 2014 viser et lignende stort gap.

3.2.3 Oppsummering

Utviklingen i fattigdom blant barnefamilier er her belyst ved hjelp av lavinntektsmål, lavinntektsmål medberegnet verdien av offentlige velferdstjenester, samt levekårsundersøkelsen.

Andel barn i familier med vedvarende lavinntekt har økt fra om lag 7,0 prosent i 2014 til 11,3 prosent i 2021. Det meste av økningen skyldes at antallet barn med innvandrerbakgrunn og norskfødte barn med innvandrerforeldre har økt. Risikoen for lavinntekt har ikke økt blant barn med innvandrerbakgrunn, men det er et høyere antall barn som har innvandrerbakgrunn.I tillegg har det vært en liten økning i andelen barn i lavinntektsfamilier blant barn uten innvandrerbakgrunn.

Ved beregninger av familiers utvidede inntekt medregnet verdien av offentlige tjenester, er det ingen fremtredende økning i andel barn i lavinntektsfamilier fra 2014 til 2021. Dette kan tyde på at barnefamilier under lavinntektsgrensen i perioden har mottatt en større økning i offentlige tjenester som kan ha bidratt til å øke deres økonomiske handlingsrom.

Andelen som rapporterer om manglende tilgang på grunnleggende goder og forbruksgoder i Levekårsundersøkelsen er generelt lav, men betydelig høyere blant lavinntektsfamilier enn andre familier. Statistikken gir ikke et entydig bilde av utviklingen mellom 2014 og 2021, og vi har ikke tall som kan vise hvordan prisveksten i 2022 og 2023 har påvirket tilgangen til disse godene.

3.3 Sammenligning med andre land

I dette delkapittelet gjennomgås statistikk som sammenligner situasjonen i Norge med andre land i Europa og i OECD. Statistikken viser at det er færre barn i både relativ og absolutt fattigdom i Norge, enn i andre sammenlignbare land. Dette kan tyde på at det er mange samfunnsstrukturer som gir muligheter for gode levekår i Norge. Det er imidlertid mulig at en lavere andel relativt fattige i Norge, kan øke stigmaet og faren for sosial ekskludering knyttet til å vokse opp i lavinntekt, sammenlignet med land der lavinntekt er mer vanlig.

Figur 3.6 viser prosentandel barn i familier med årlig lavinntekt i 2020 i noen utvalgte europeiske land.13 Norge ligger lavere enn gjennomsnittet for EU-land, men høyere enn eksempelvis Danmark.

Figur 3.6 Prosentandel barn (0-18 år) der foreldre har inntekt under EU-60 i 2020

Forstørr bilde

Note: Andel barn (0-18 år) i husholdninger med lavinntekt i ulike land. År 2020. Nordiske land og land i Europa med over 20 millioner innbyggere. For beregning av EU-gjennomsnittet er alle land som var i EU i 2020 inkludert.

Eurostat.

Norge har en høyere medianinntekt enn de fleste land i Europa, noe som vil si at lavinntektsgrensen også ligger på et høyere nivå. Figur 3.7 viser lavinntektsgrensen (EU-60) i ulike land i 2020 for en familie med to voksne og to barn. Siden prisen på goder varierer mellom land, er lavinntektsgrensen korrigert for kjøpekraften i landet. En tobarnsfamilie med inntekt rett under grensen i Norge, hadde betydelig høyere kjøpekraft enn en tilsvarende familie i de fleste europeiske land.

Figur 3.7 Lavinntektsgrenser i euro i ulike land

Forstørr bilde

Note: Lavinntektsgrense (EU-60) for husholdninger med 2 barn og 2 foreldre, i euro

korrigert for kjøpekraft. År 2020. Nordiske land og land i Europa med over 20 millioner innbyggere. For beregning av EU-gjennomsnittet er alle land som var i EU i 2020 inkludert.

Eurostat.

Som nevnt i 3.1.2 har EU i stor grad gått over fra å bruke EU-60-målet til å bruke indikatoren «Risiko for fattigdom eller sosialt utenforskap» (AROPE, at risk of poverty or social exclusion). Som vist i figur 3.8 ligger Norge også her lavere enn de fleste europeiske land.

Figur 3.8 Risiko for fattigdom eller sosial ekskludering i ulike land

Forstørr bilde

Note: Andel barn (0-18 år) der foreldrene er i risiko for fattigdom eller sosial ekskludering (AROPE). År 2020. AROPE inkluderer alle familier som er under nasjonal lavinntektsgrense (EU-60) og i tillegg familier som rapporterer materielle mangler (4 av 9 materielle goder, EU-SILC) eller lav arbeidsintensitet (<20 prosent av totalt arbeidspotensial). Nordiske land og land i Europa med over 20 millioner innbyggere. For beregning av EU-gjennomsnittet er alle land som var i EU i 2020 inkludert.

Eurostat.

Videre viser figur 3.9 at andelen som opplever alvorlig materiell deprivasjon varierer stort mellom land. Alvorlig materiell deprivasjon regnes her som at husholdningen oppgir at de ikke har råd til fire av følgende ni materielle goder: i) Kjøtt/fisk minst annenhver dag, ii) holde huset tilstrekkelig varmt, iii) bil, iv) telefon, v) TV, vi) vaskemaskin, vii) reise på ferie en uke i året viii) kan betale uforutsette utgifter eller ix) betale husleie, boliglån eller strømregning. Andelen barn som vokser opp i husholdninger som mangler fire av disse godene er lav i de nordiske landene. Gjennomsnittet i EU er 6,8 prosent, sammenlignet med 2,2 prosent i Norge.

Figur 3.9 Risiko for alvorlig materiell deprivasjon i ulike land

Forstørr bilde

Note: Andel barn (0-17 år) i husholdninger i risiko for alvorlig materiell deprivasjon. År 2020. Nordiske land og land i Europa med over 20 millioner innbyggere. For beregning av EU-gjennomsnittet er alle land som var i EU i 2020 inkludert.

Eurostat.

Oppsummering

Norge har en lavere andel barn i relativ og absolutt fattigdom sammenlignet med de fleste andre land i Europa og OECD. Andelen barn under lavinntektsgrensen er lavere her enn i de fleste land, og lavinntektsgrensen er også høyere på grunn av et høyt lønnsnivå generelt. Andelen med alvorlig materiell deprivasjon er lav i Norge og i resten av Norden.

3.4 Kjennetegn ved familier under lavinntektsgrensen i Norge

Enkelte grupper barn og unge har systematisk høyere risiko for å vokse opp i en familie med vedvarende lavinntekt sammenlignet med andre grupper. Disse risikofaktorene henger sammen med kjennetegn ved foreldrene og familiene. I dette delkapittelet gir vi oversikt over hvordan fattigdom varierer med hvor i landet man bor, sammensetningen av husholdningen barnet lever i, innvandrer- og landbakgrunn til barnet og foreldrene, foreldrenes tilknytting til arbeidsmarkedet og hva de mottar av ytelser, helsesituasjonen til foreldrene, og familiens bosituasjon.14

SSB har bistått ekspertgruppen med å kunne vise informasjon om hele befolkningen og samtidig detaljere tydeligere den laveste delen av inntektsfordelingen opp til 3. desil. I den detaljerte inntektsfordelingen kommer det fram at en del som har aller lavest årsinntekt og dermed befinner seg i persentil 1-3 og 4-6, skiller seg ut fra andre lave inntektsgrupper. Under 3.4.5 viser vi at kapitalinntekter utgjør en uvanlig høy andel av inntekten for denne gruppen, og at de i liten grad mottar sosialhjelp. Det er derfor sannsynlig at en del i 1.-6. persentil har økonomiske ressurser som ikke fanges opp av inntektsmålet. Som beskrevet innledningsvis omfatter ikke inntektsstatistikken formue, og enkelte som har større formuer har også lav inntekt.

3.4.1 Geografisk variasjon

Andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt var 11,3 prosent i 2021. Tallene varierer samtidig mellom de ulike fylkene og kommunene, samt i bydelene innad i kommunene. Variasjonen kan avhenge av hvor lavinntektsfamilier har mulighet til å bosette seg eller blir tilbudt kommunal bolig, men det kan også være at lokalpolitikk og det lokale arbeidsmarkedet påvirker muligheter til å få høyere inntekt. Bosted kan også påvirke inntektsnivå direkte dersom ytelser som sosialhjelp, kommunal kontantstøtte og bostøtte varierer mellom kommuner.

Variasjon i andel barn i lavinntektsfamilier mellom fylker og kommuner framgår av figur 3.10. Andelen er størst i Oslo med 16,4 prosent, etterfulgt av Vestfold og Telemark, samt Agder, med henholdsvis 13,6 og 13,3 prosent. Møre og Romsdal har 8,5 prosent og dermed lavest andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Figur 3.10 Vedvarende lavinntekt i fylker og kommuner

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i fylker og kommuner. År 2019-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Fylke og kommuner viser til bosted siste år i treårsperioden for måling av vedvarende lavinntekt. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Videre er det variasjoner mellom kommunene. Enkelte skiller seg særlig ut, som noen kommuner i Østfold hvor 17-19 prosent av alle barn lever i en familie med vedvarende lavinntekt. Også på den andre siden av Oslofjorden er andelene relativt høye noen steder.

I flere av de større bykommunene er det også enkelte bydeler som har en høyere andel barn i lavinntekt. I Oslo gjelder dette blant annet Stovner, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand, hvor andelen er rundt 30 prosent. I bydelene er det videre enkelte delbydeler med en svært stor andel, som 65 prosent i Nedre Tøyen, 56 prosent i Grønland og 46 prosent i Enerhaugen. Noen bydeler i Bergen og Stavanger har også en høyere andel barn i familier med vedvarende lavinntekt enn landsgjennomsnittet. I Årstad i Bergen lever 24 prosent av alle barn i vedvarende lavinntekt. Bergenhus, Laksevåg og Arna har også relativt høye andeler på 12-14 prosent. På Storhaug i Stavanger er nesten 15 prosent av alle barn i familier med vedvarende lavinntekt, og det er også 11,5 prosent av alle barn i Hillevåg.

Figur 3.11 Vedvarende lavinntekt i bydeler i de større byene

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i bydeler i de største bydene. År 2019-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Bydel viser til bosted siste år i treårsperioden for måling av vedvarende lavinntekt. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.4.2 Husholdningssammensetning

Barns risiko for å havne under lavinntektsgrensen henger sammen med antall voksne og barn i husholdningen. Store husholdninger med mange barn skal forsørge flere og er derfor mer utsatt for lavinntekt. I tillegg kan det være bakenforliggende årsaker. Mens andelen med vedvarende lavinntekt blant par med to barn var 4 prosent i 2019-2021, var tilsvarende andel 33 prosent blant par med minst fire barn (SSB, 2021). Figur 3.12 illustrerer fordelingen av antall barn basert på husholdningens inntekt. Blant barnefamiliene med årlig lavinntekt har om lag 26 prosent tre eller flere barn, sammenlignet med 15 prosent av alle barnefamilier.15

Figur 3.12 Antall barn i husholdninger

Forstørr bilde

Note: Fordelingen av antall barn i husholdninger med barn etter inntekt i 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Figur 3.13 gjengir husholdningstyper fordelt på inntektsfordelingen. Andelen par med små barn fordeler seg relativt jevnt på tvers av inntektsfordelingen mens par med eldre barn utgjør en stor andel blant de høye inntektsdesilene. 46 prosent av lavinntektshusholdningene med barn er enslige forsørgere, mens tilsvarende tall for barnefamilier samlet er 17 prosent. Som omtalt tidligere har SSBs inntektsstatistikk ikke informasjon om privat avtalte barnebidrag, som omfatter litt over halvparten av alle avtaler om barnebidrag. Gjennomsnittlig barnebidrag er 37 800 kroner i året. Epland et al. (2022) anslår at andelen barn i lavinntekt (EU-60) blant enslige forsørgere ville vært redusert fra 28,2 til 24,4 prosent i 2014 hvis private barnebidrag var inkludert.

Figur 3.13 Typer av husholdninger

Forstørr bilde

Note: Fordelingen av husholdningstyper i husholdninger med barn etter inntekt i 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.4.3 Landbakgrunn

Som omtalt i avsnitt 3.2 er det mange barn med innvandrerbakgrunn blant alle barn i husholdninger med lavinntekt, og andelen har vært økende over tid. I 2021 hadde seks av ti barn i familier med vedvarende lavinntekt innvandrerbakgrunn, mens dette gjaldt om lag fire av ti i 2006. Av alle barn som selv har innvandret, tilhørte 47 prosent en familie med lavinntekt i 2021. Blant norskfødte barn med innvandrerforeldre var andelen 31 prosent, og blant barn uten innvandrerbakgrunn var andelen 5,8 prosent.

Andel barn i lavinntekt varierer med innvandrerstatus og botid. Figur 3.14 viser at familier der hovedforsørger er innvandrer utgjør en betydelig andel av lavinntektsfamilier. I 4.-9. persentil er andelen med kort botid mye høyere enn i andre inntektsgrupper. Samtidig har 42,4 prosent av lavinntektsfamiliene hovedforsørger som ikke har innvandret. Her framgår det også tydelig at husholdninger i den tre laveste persentilene skiller seg ut sammenlignet med resten av husholdningene under lavinntektsgrensen.

Figur 3.14 Innvandrerstatus og botid

Forstørr bilde

Note: Fordeling av husholdninger med barn i alderen 0-17 år, etter hovedinntektstakers botid og husholdningens inntekt i 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Innvandrerstatus basert på SSBs definisjon av innvandrere, se https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/slik-definerer-ssb-innvandrere. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Det er også tydelige forskjeller i forekomsten av vedvarende lavinntekt på bakgrunn av landbakgrunn. Blant barn fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika, var andelen barn som vokser opp i lavinntekt i 2021 høyest blant de med bakgrunn fra Syria (80 prosent), Somalia (74 prosent) og Eritrea (50 prosent). Den laveste andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt var blant barn med bakgrunn fra India (9 prosent), Bosnia-Hercegovina (11 prosent) og Filippinene (14 prosent). Årsaker til variasjoner mellom landbakgrunn kan blant annet skyldes hvor lang tid det er siden innvandring til Norge, hvorvidt tilflyttingen til Norge skyldes arbeidsinnvandring eller flukt fra krig, samt kvaliteten på utdanning og arbeidsmarked i landet foreldrene har vokst opp. Til eksempel har de fleste innvandrere fra Syria til Norge kommet i løpet av de siste ti årene, mens bosniske flyktninger primært kom på 90-tallet (Dzamarija, 2016; 2018).

Figur 3.15 Lavinntekt etter landbakgrunn

Forstørr bilde

Note: Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt fordelt på landbakgrunn. År 2019-2021. Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt i en treårsperiode under 60 prosent av median i samme periode. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Bydel viser til bosted siste år i treårsperioden for måling av vedvarende lavinntekt. Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.4.4 Foreldrenes tilknytning til arbeidsmarkedet og utdanningsnivå

Det er en tydelig sammenheng mellom å ha foreldre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og det å vokse opp i en familie med vedvarende lavinntekt. I 2021 utgjorde husholdninger der begge foreldre manglet tilknytning til arbeidsmarkedet 48,4 prosent av alle lavinntektsfamilier. Tilsvarende tall for barnefamilier totalt var 7,5 prosent, se figur 3.16. Videre har 47 prosent av lavinntektsfamiliene kun én voksen med yrkestilknytning. Det har trolig en sammenheng med at det er flere enslige forsørgere blant lavinntektsfamiliene.

Figur 3.16 Yrkestilknytting i husholdningen

Forstørr bilde

Note: Husholdninger med barn 0-17 år etter antall yrkestilknyttede i husholdningen

og inntekt. År 2021. Som yrkestilknyttet regnes personer med yrkesinntekt (lønn og netto næringsinntekt) over 2 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Sykepenger og foreldrepenger er ikke inkludert i yrkesinntekten. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Barnefamilier hvor foreldrene har lav utdanning er også særlig utsatt for lavinntekt. Lav utdanning har gjerne konsekvenser for muligheter i arbeidslivet. Figur 3.17 gjengir høyeste fullførte utdanning fordelt på inntektsfordelingen. Husholdninger hvor hovedinntektstakeren kun har fullført grunnskole, utgjør bare 17 prosent av alle husholdninger med barn, men 50 prosent av lavinntektshusholdninger med barn. I 2021 hadde 22 prosent av lavinntektshusholdninger med barn en forelder med universitets- eller høgskolegrad. For resten av befolkningen er denne andelen 48 prosent.

Figur 3.17 Høyeste fullførte utdanning

Forstørr bilde

Note: Husholdninger med barn i alderen 0-17 år, etter hovedinntektstakers høyeste

fullførte utdanning og inntekt. År 2021. Høyeste fullførte utdanning per oktober 2021, gruppert i henhold til standard for utdanningsgruppering (NUS), se https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/koder. Ingen utdanning eller manglende opplysninger er lagt inn under grunnskole. Påbygning til videregående er under videregående. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.4.5 Foreldre som mottar sosialhjelp og andre ytelser

Mange familier som havner under lavinntektsgrensen, mottar overføringer fra det offentlige. Figur 3.18 viser fordelingen av ulike inntektskilder. For alle husholdninger med barn utgjør yrkesinntekt 77 prosent av all inntekt før skatt. Tilsvarende tall for lavinntektsfamilier er 46 prosent. Overføringer, både skattepliktige og skattefrie, utgjør samlet sett 54 prosent for lavinntektsgruppen. For hele befolkningen utgjør denne andelen 14 prosent. Husholdninger i den tre laveste persentilene skiller seg ut sammenlignet med resten av andre husholdninger under lavinntektsgrensen. Kapitalinntektene utgjør en større andel av total inntekt for denne gruppen sammenlignet med resten av befolkningen.

Figur 3.18 Sammensetning av husholdningsinntekt

Forstørr bilde

Note: Inntektssammensetning for husholdninger med barn i alderen 0-17 år. År 2021. Negative kapitalinntekter 0-stilt i husholdningsinntekt. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Blant de skattefrie overføringene inngår barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad, tiltakspenger og studiestipend. Disse utgjør 18 prosent av inntektene til lavinntektshusholdninger med barn, og 3 prosent for barnefamilier samlet. I figur 3.19 framgår gjennomsnittsnivå for et utvalg av disse fordelt på ulike inntektspersentiler og -desiler. Lavinntektshusholdninger med barn mottok i gjennomsnitt 99 000 kroner i skattefrie overføringer i 2021, og barnefamilier samlet mottok i gjennomsnitt 47 000 kroner.

Figur 3.19 Skattefrie overføringer

Forstørr bilde

Note: Skattefrie overføringer til husholdninger med barn i alderen 0-17 år. År 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Bostøtte og sosialhjelp utgjør en stor del av overføringene til familiene med lavinntekt. Bostøtten var i gjennomsnitt 12 400 kroner for lavinntektsfamilier med barn, og 1 700 kroner for barnefamilier samlet. Videre utgjør sosialhjelp en fjerdedel av inntekten fra skattefrie overføringer for lavinntektshusholdninger, sammenlignet med 8 prosent for barnefamilier totalt. Gjennomsnittlig utbetaling av sosialhjelp var 24 700 kroner for lavinntektsfamilier med barn. Forskjeller i den gjennomsnittlige utbetalingen er et resultat av at det er mange flere under lavinntektsgrensen som mottar sosialhjelp. 28 prosent blant barnefamilier i lavinntekt, og 5 prosent blant alle barnefamilier, mottok sosialhjelp i 2021 (SSB, Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger). Antall enslige mottakere med barn har vært stabil over tid, mens antall par med barn som mottar sosialhjelp har økt siden 2008. I 2022 var det om lag 18 400 enslige med barn og om lag 16 200 par med barn som mottok sosialhjelp.

I tillegg til de skattefrie overføringene finnes det flere skattepliktige overføringer. Blant de skattepliktige overføringene inngår uførepensjon, arbeidsavklaringspenger, dagpenger ved arbeidsløshet, foreldrepenger, sykepenger til lønnsmottakere, kvalifiseringsstønad, overgangsstønad og barnebidrag, i tillegg til pensjoner fra folketrygden og alderspensjoner. Ser man bort fra pensjonene (unntatt uførepensjon) utgjør disse 30 prosent av inntektene til lavinntektshusholdninger med barn. I figur 3.20 framgår det hvordan skattepliktige overføringer er fordelt på ulike inntektspersentiler/desiler.

Figur 3.20 Skattepliktige overføringer

Forstørr bilde

Note: Skattepliktige overføringer til husholdninger med barn i alderen 0-17 år. År 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

Lavinntektsshusholdninger med barn mottar omtrent like mye skattepliktige overføringer totalt (i kroner) som barnefamilier samlet, men de mottar ulike typer overføringer. Barnefamilier samlet mottar en større andel foreldrepenger og sykepenger mens lavinntektsbarnefamilier i større grad mottar uføretrygd, kvalifiseringsstønad, og arbeidsavklaringspenger. Barnebidragene og overgangsstønad for enslige utgjør også en større del av inntekten for lavinntektsfamilier sammenlignet med barnefamilier samlet. For persentil 13-18 utgjør barnebidraget i gjennomsnitt 10 100 kroner årlig, sammenlignet med 3 800 kroner for barnefamilier samlet. Som nevnt tidligere i kapittelet inkluderer statistikken kun offentlige avtaler om barnebidrag.

Husholdningenes gjeld og formue øker med inntekt. Figur 3.21 viser nettoformue, altså formue fratrukket gjeld.16 For alle husholdninger med barn var median nettoformue om lag 1,6 mill. kroner i 2021, mens for barnefamilier i lavinntekt var den 33 000 kroner.

Figur 3.21 Formue

Forstørr bilde

Note: Nettoformue for husholdninger med barn i alderen 0-17 år. År 2021. Nettoformue er verdien av alle eiendelene minus gjeld. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.4.6 Foreldrenes helse

I de fleste land har det vært en reduksjon i dødelighet de siste 30 årene, og Banks m.fl (2021) viser at Norge har lav sosial ulikhet i dødelighet sammenlignet med flere europeiske land. Likevel har foreldre under lavinntektsgrensen økt risiko for dårligere fysisk og psykisk helse enn andre grupper. For voksne kan dårligere helse være en årsak til lavere inntekt, ved at det vanskeliggjør deltakelse i arbeidslivet, men lav inntekt er også en mulig årsak til dårlig helse.

Fra Livskvalitetsundersøkelsen 2022 framgår det at foreldrene i husholdninger som har lavere inntekt rapporterer mer fysiske og psykiske helseplager enn i andre inntektsgrupper. Blant lavinntektshusholdninger rapporterer 37,3 prosent at de er lite fornøyde med fysisk helse og 33,2 prosent at de er lite fornøyd med psykisk helse, sammenlignet med henholdsvis 32,6 prosent og 25,8 prosent av alle foreldre i husholdninger med barn. r.

Figur 3.22 Foreldres helseplager

Forstørr bilde

Note: Egenrapporterte fysiske og psykiske helseplager for foreldre i husholdninger med barn 0-17 år. År 2022. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet).

*Personer med helseproblemer som begrenser utføringen av vanlige hverdagsaktiviteter og som har vart i mer enn 6 måneder.

Statistisk sentralbyrå, Livskvalitetsundersøkelsen.

3.4.7 Bolig

Husholdninger under lavinntektsgrensen bor i leid bolig i større grad enn andre husholdninger. Blant barnefamilier under lavinntektsgrensen leier 62 prosent, sammenlignet med 18 prosent blant alle barnefamilier samlet, se figur 3.23. Størrelsen på boligen, målt i antall kvadratmeter per person er også i gjennomsnitt lavere for husholdninger med barn under lavinntektsgrensen I gjennomsnitt bor husholdninger med barn på 44 kvadratmeter i gjennomsnitt per person. Husholdninger med barn under lavinntektsgrensen bor i gjennomsnitt på 33 kvadratmeter per person. Boutgifter, som andel av inntekt, utgjør 33 prosent av den totale inntekten til lavinntektsfamilier, sammenlignet med 19 prosent av inntekten til barnefamilier samlet. Boutgifter er summen av husleie, avdrag og renter.

Figur 3.23 Eierstatus

Forstørr bilde

Note: Eierstatus for husholdninger med barn 0-17 år. År 2022. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet).

Statistisk sentralbyrå, Levekårsundersøkelsen

Levekårsundersøkelsen fra 2022 viser at barnefamilier i den nederste delen av inntektsfordelingen både opplever mer støy, råte, støv og fukt i sin bosituasjon. 21 prosent opplever problemer med støy og 18,6 prosent opplever problemer med råte, mot henholdsvis 14,8 og 10,3 prosent av alle barnefamilier. Det er også 2,4 prosentpoeng flere som opplever problemer med kriminalitet blant familier med lavinntekt enn andelen av alle familier, se figur 3.24.

Figur 3.24 Boligstandard

Forstørr bilde

Note: Andel husholdninger med barn 0-17 år som rapporterer ulike problemer i og rundt bolig. År 2022. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet).

Statistisk sentralbyrå, Livskvalitetsundersøkelsen.

3.4.8 Oppsummering

Det er en stor variasjon i andelen barn i fattige familier i ulike fylker, kommuner og bydeler. Det er for eksempel flere kommuner og steder på Østlandet som har en større andel barn i familier med vedvarende lavinntekt sammenlignet med landsgjennomsnittet. Det er også en stor konsentrasjon av lavinntekt i enkelte bydeler i de største byene.

Husholdninger med foreldre med lav utdanning og med svak tilknytning til arbeidslivet er overrepresentert blant fattige barnefamilier. Det samme er familier med innvandrerbakgrunn, med enslige forsørgere og familier med mange barn. Foreldre under lavinntektsgrensen har også økt risiko for dårligere helse enn andre grupper, og bor oftere i leide boliger og boliger med dårlig standard.

3.5 Hvordan går det med barn som vokser opp i fattigdom i Norge?

Både forhold i familien og forhold utenfor familien kan påvirke hvordan det går med barns helse og trivsel i barndommen, og utdanningsmuligheter og inntekt på lang sikt.

I et samfunn med høy sosial mobilitet, vil barns sosiale og økonomiske muligheter være mindre avhengig av foreldrenes inntekt og sosiale status enn i et samfunn med lav sosial mobilitet. Graden av sosial mobilitet måles ofte som sammenhengen mellom foreldrenes og barnas inntekt. Ved sterke sammenhenger forblir barn av rike foreldre som regel rike, mens barn av fattige foreldre forblir fattige. Desto mindre foreldrenes inntekt betyr for barnas økonomiske utfall, jo høyere er mobiliteten.

Norge er et land med høy sosial mobilitet i internasjonal sammenheng og tendensen til at fattigdom går i arv er svakere her enn i mange andre land. Norge, Sverige og Danmark er de landene innenfor OECD der foreldrenes inntekt har minst å si for barnas inntekt (se OECD, 2018 og Salvanes, 2017). Likevel finnes det sammenhenger mellom voksne og barns inntekt og levekår også i Norge.

Dette delkapittelet gjennomgår statistikk som viser sammenhengen mellom familieinntekt i barndommen og ulike utfall på kort og lang sikt. Først viser vi hvordan deltakelse i barnehage og mottak av barneverntjenester fordeler seg på ulike inntektsgrupper. Deretter viser vi hvordan det går med barn og unges helse, trivsel, fritidsdeltakelse og sosiale og emosjonelle ferdigheter fordelt på sosioøkonomisk status. Til slutt viser vi hvordan det går gjennom skole og arbeidsliv senere i livet.

3.5.1 Barnehage

Det finnes ikke registeropplysninger om individuell barnehagedeltakelse i Norge, og derfor belyses barnehagedeltakelsemed hjelp av andre kilder. Barnetilsynsundersøkelsen er en utvalgsundersøkelse fra 2016 der 4 500 foreldre til barn i alderen 1 – 5 år ble tilfeldig trukket ut til å svare på spørsmål om tilsynsordning for barn på dagtid. Den neste Barnetilsynsundersøkelsen er å vente innen utgangen av 2023.

Figur 3.25 viser bruken av tilsynsordninger fordelt på lavinntektsfamilier og andre familier. Barnehage var den mest brukte ordningen, etterfulgt av foreldre og deretter andre tilsynsordninger som dagmamma/praktikant eller slektning. Det var imidlertid bare 60 prosent av 1-2 åringene fra lavinntektsfamilier som gikk i barnehage sammenlignet med nesten 90 prosent av resten av barnefamiliene. For 3-5 åringer var det 93 prosent av barn i lavinntektsfamilier som gikk i barnehage, sammenlignet med 99 prosent i andre barnefamilier.

Figur 3.25 Barnehage og andre tilsynsordninger

Forstørr bilde

Note: Andel barn som deltar i ulike tilsynsordninger på dagtid, etter barnets alder og familiens inntekt. År 2016. «Annet» er enten dagmamma/praktikant eller slektning. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet.

Statistisk sentralbyrå, Barnetilsynsundersøkelsen17

Det finnes flere moderasjonsordninger som reduserer barnehageutgifter for familier med lav inntekt, både per barn og per husholdning. Samtidig konkluderer undersøkelsen med at barnehageutgifter utgjør en større andel av lavinntektsfamiliers årsinntekt før skatt enn for andre familier.

Figuren nedenfor gjengir andel barn i barnehage etter alder og år rapportert for henholdsvis barn uten og med minoritetsspråklig bakgrunn, basert på statistikk fra Oslo. Andelene varierer betydelig for de to gruppene. På tross av en sterk økning i barnehagedeltakelsen blant barn med minoritetsspråklig bakgrunn i perioden 2008-2020, er barn med minoritetsspråklig bakgrunn fortsatt betydelig underrepresentert i barnehagen sammenlignet med barn med majoritetsspråklig bakgrunn. Dette gjelder spesielt blant barna i aldersgruppen 1-2 år.

Figur 3.26 Utvikling i barnehagedeltagelse etter minoritetsspråklig bakgrunn

Forstørr bilde

Note: Andel barn i barnehage i Oslo, fordelt på alder og minoritetsspråklig bakgrunn. År 2008-2020. Minoritetsspråklig bakgrunn er definert ved at både barnet og barnets foresatte har et annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk.

Oppdatert versjon av figur i Drange, N. (2019): Child Care, Education and Equal Opportunity, in Langford, M., M. Skivenes and K. H. Søvik (eds): «Children’s Rights in Norway: An Implementation Paradox?», Universitetsforlaget.

3.5.2 Barnevern

Det er større risiko for å motta tiltak fra barnevernet blant husholdninger med barn under lavinntektsgrensen. I 2021 var 10 prosent av lavinntektshusholdningene mottakere av barnevernstiltak for et eller flere barn. For de andre barnefamiliene var det i snitt 4 prosent som var mottakere av barnevernstiltak.

Figur 3.27 Barnevernstiltak

Forstørr bilde

Note: Andel husholdninger med barn i alderen 0-17 år som mottar barnevernstiltak. År 2021. Tiltak omfatter både hjelpetiltak i hjemmet og omsorgstiltak utenfor hjemmet. Se https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/barne-og-familievern/statistikk/barnevern. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er ikke inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk.

3.5.3 Helse

Helse 0-15 år

Fra levekårsundersøkelsen fra 2021 framgår det at foreldre under lavinntektsgrensen i noe større grad enn andre rapporterer barnas helse som dårlig eller verken god eller dårlig. Det er 5,8 prosent foreldre med lavinntekt som rapporterer dette, mens andelen er 3,3 prosent for barn samlet. I tillegg rapporteres langvarige helseplager hyppigere for barn mellom 0-15 år i lavinntektsfamilier, som vist i figur 3.28. 8,1 prosent av barn under lavinntektsgrensen rapporterer om langvarige helseproblemer, sammenlignet med 5,5 prosent blant alle barn.

Figur 3.28 Andel barn med langvarige helseproblemer

Forstørr bilde

Note: Andel barn i alderen 0-15 år der foreldre rapporterer at barnet har langvarige helseproblemer. År 2021. Langvarige helseproblemer definert som helseproblemer som begrenser utføringen av vanlige hverdagsaktiviteter og som har vart i mer enn 6 måneder. Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet).

Statistisk sentralbyrå, Levekårsundersøkelsen.

Barn i familier med lav inntekt har også økt risiko for psykiske vansker. Basert på undersøkelsen Barn i Bergen, viser flere studier til at en større andel barn fra familier med lav inntekt har en diagnostiserbar psykisk lidelse sammenlignet med barn fra familier med høyere inntekt (Heiervang et al., 2007). Det samme mønsteret ble nylig dokumentert i en registerbasert studie av alle norske barn (Kinge et al., 2021). Risikoen for å ha en registrert diagnose var 17 prosent for gutter og 14 prosent for jenter blant familier i laveste inntektspersentil, mot 4 prosent for gutter og 3 prosent for jenter blant dem med høyest inntekt.

For å vise bruk av skolehelsetjenesten, helsestasjon og psykolog benyttes statistikk fra Ungdata.18 Ungdata har ikke tilgang på inntektsstatistikk, men beregner sosioøkonomisk status ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser. SØS1 har her lavest sosioøkonomisk status, mens SØS10 har høyest sosioøkonomisk status.

Figur 3.29 viser at skolehelsetjenesten likt brukt av ungdomsskoleelever. Det er en ganske lik andel som har besøkt skolehelsesykepleier 1-2 ganger det siste året, uavhengig av sosioøkonomisk status. Andelen som har besøkt skolehelsetjenesten mer enn 2 ganger er derimot noe høyere blant de laveste sosioøkonomiske gruppene.

Figur 3.29 Besøk til skolehelsetjenesten

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som oppgir at de har besøkt skolehelsetjenesten, fordelt på antall besøk. År 2022-2023. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

Figur 3.30 viser at andelen som har besøkt helsestasjon for ungdom er omtrent 3 prosentpoeng høyere for den laveste sosioøkonomiske gruppen enn den høyeste. Psykolog er derimot en mer jevnt brukt tjeneste. Samlet tyder figurene på at lavterskeltjenester er noe mer brukt blant ungdommer fra en lavere sosioøkonomisk bakgrunn.

Figur 3.30 Besøk til psykolog eller helsestasjon for ungdom

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som oppgir at de har besøkt psykolog eller helsestasjon for ungdom 1 gang eller mer. År 2022-2023. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

3.5.4 Trivsel og livskvalitet blant elever i 8.-10. klasse

Ungdata spør også ungdommen om ensomhet, livskvalitet og framtidstro. Figur 3. 31. viser at det er 23 prosent av alle ungdommer på ungdomsskolen som føler seg ganske eller svært ensomme. Figuren viser også sosiale forskjeller med 28 prosent som rapporterer om ensomhet i den laveste sosioøkonomiske gruppen, mot -22 prosent i gruppene over den sosioøkonomiske medianen. Det er også tydelige forskjeller på følelsen av å passe inn blant elevene på skolen, der 27 prosent i den laveste sosioøkonomiske gruppen er litt eller helt uenig i at de passer inn, mens andelen ligger mellom 15 og 18 prosent blant de høyeste gruppene.

Figur 3.31 Ensomhet og følelse av å passe inn

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som opplever ensomhet og at de ikke passer inn. År 2022-2023. Ensomhet er andelen som svarer ‘ganske mye plaget’ eller ‘svært mye plaget’ på spørsmål om de sist uke har følt seg ensom. Føler at jeg ikke passer inn er andelen som svarer ‘litt uenig’ eller ‘helt uenig’ på spørsmål om de føler at de passer inn blant elevene på skolen. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

Når ungdommene blir stilt spørsmålet om de vil komme til å få et godt og lykkelig liv, svarer 74 prosent i den høyeste sosioøkonomiske gruppen «Ja», mot 61 prosent av ungdommene med lav sosioøkonomisk status. De fleste andre svarer at de ikke vet, men det er også en noe høyere andel i den laveste gruppen som svarer «Nei» (6 prosent mot 3 prosent i gjennomsnitt).

For å måle livskvalitet blir ungdommene spurt om hvor tilfreds de er med livet sitt dersom de skulle rangert dette på en skala fra 0 til 10, der 0 er dårligst mulig liv og 10 er best mulig liv. Figur 3.32 viser hvor stor andel av ungdommene som er tilfreds nok til å velge 6 eller mer på skalaen. Totalt er 83 prosent av ungdomsskoleelever tilfreds med livet. For den laveste sosioøkonomiske gruppen er andelen 74 prosent. Selv om mange i den laveste gruppen er tilfreds med livet, er denne andelen likevel hele 7 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet.

Figur 3.32 Tilfredshet og framtidstro

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som er tilfreds med livet og har framtidstro. År 2022-2023. Tilfreds med livet er andelen som svarer 6-10 på spørsmålet «På en skala fra 0 til 10, hvor tilfreds er du med livet ditt nå for tiden?». Framtidstro er andelen som svarer ‘Ja’ på om de vil få et godt og lykkelig liv. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Kilde: Ungdata.

3.5.5 Fritidsdeltakelse blant elever i 8.-10. klasse

Figur 3.33 viser fritidsdeltakelse i organisasjoner, klubber, lag eller foreninger basert på statistikk fra Ungdata. Figuren viser en tydelig sosial gradient, fra 37 prosent for den laveste sosioøkonomiske gruppen til 74 prosent for den høyeste gruppen.

Figur 3.33 Deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som oppgir at de er med i noen organisasjoner, klubber, lag eller foreninger. År 2022-2023. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

Figur 3.34 viser også at det er en sosial gradient i hvor mange som trener eller konkurrerer i idrettslag ukentlig. Blant gruppen med lavest sosioøkonomisk status er det én tredel som trener hyppig i idrettslag, sammenlignet med to tredeler av de med høyest sosioøkonomisk status. For deltakelse i fritidsklubb er variasjonen mindre, men det er litt flere av ungdommene med lav sosioøkonomisk status som deltar 3-4 ganger i måneden, 16,7 prosent mot 12,5 prosent i den høyeste gruppen.

Figur 3.34 Deltakelse i idrettslag eller fritidsklubb

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som deltar i idrettslag og fritidsklubb/ungdomshus/ungdomsklubb. År 2022-2023. Deltar i idrettslag er andelen som svarer at de trener eller konkurrerer i et idrettslag 1-2 ganger i uka. Deltar i fritidsklubb er andelen som svarer at de deltok 3-4 ganger eller oftere i fritidsklubb/ungdomshus/ungdomsklubb den siste måneden. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

Ungdommer med laveste sosioøkonomiske status opplever langt oftere enn jevngamle at foreldrene mangler penger for å betale for formelle eller uformelle fritidsaktiviteter de ønsker å delta i. Det er 8,5 prosent i den laveste gruppen som opplever dette ofte, sammenlignet med 3,3 prosent i gjennomsnitt for hele gruppen og rundt 2 prosent for de med høyest sosioøkonomisk status.

Figur 3.35 Mangler penger til deltakelse i formelle eller uformelle fritidsaktiviteter

Forstørr bilde

Note: Andel elever i 8.-10. klasse som oppgir at foreldre eller foresatte ofte mangler penger til å betale for fritidsaktiviteter de ønsker å delta i (idrett, kino, bursdager, reiser etc.). År 2022-2023. SØS1 betegner lavest sosioøkonomisk status og SØS10 betegner høyest sosioøkonomisk status. Sosioøkonomisk status er beregnet ut fra spørsmål om familiens materielle og sosiale ressurser.

Ungdata.

3.5.6 Sosial og emosjonell utvikling og tidlig læring

Rege, Thijssen og Zachrisson (2023) har gjennomgått data fra flere store forskningsprosjekter i Norge og finner tydelige og gjennomgående sosiale forskjeller i tidlig læring og barn og unges sosiale og emosjonelle utvikling. Felles for alle prosjektene er at de bruker godt etablerte mål på barns utvikling og kobler disse med registerdata på familieinntekt. For å undersøke sosiale forskjeller deler forfatterne utvalget inn i tre deler, der de med høy inntekt er de 33 prosentene med høyest inntekt, mens de med lav inntekt er de 33 prosentene med lavest inntekt på måletidspunktet. Familier med middels inntekt ligger mellom disse to.

Studiene undersøker sosiale forskjeller ved å sammenligne gjennomsnittsskår på ferdigheter blant barn i familier med lav inntekt, med gjennomsnittsskår på ferdigheter blant barn i familier med middels og høy inntekt. Forfatterne har normalisert skårene ved å sette gjennomsnittsskåren blant barn i familier med lav inntekt til 0. Figurene viser hvor mye høyere eller lavere barn fra familier med middels eller høy inntekt skårer på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er standardavviket til utvalget. «Standardavvik» er et mål for «typisk» variasjon, og et standardavvik på 0,2 tilsvarer dermed en femtedel av den typiske variasjonen (se beskrivelse i definisjonslisten). Analysene viser også om de sosiale forskjellene er signifikante ved å inkludere et såkalt 95-prosent konfidensinterfall. Med 95 prosent sikkerhet ligger forskjellen mellom gjennomsnittene innenfor dette intervallet.

I MoBa kartlegges barnas internaliserende (tilbaketrekkende) og eksternaliserende (utagerende) adferdsvansker første gang når barna er 1.5 år. Internaliserende vansker kan for eksempel bety tristhet og engstelse, mens eksternaliserende vansker kan være sinne og utagering. I tillegg kartlegges kommunikasjonsferdigheter ved tre år. Tidlige adferdsvansker og kommunikasjonsferdigheter har en sammenheng med senere sosial og faglig utvikling på skolen. Som vist i figur 3.36 er det betydelige sosiale forskjeller allerede i tidlig utvikling. Barn i familier med lav inntekt skårer i gjennomsnitt rundt 20 prosent av et standardavvik dårligere sammenlignet med barn i familier med høy inntekt.

Figur 3.36 Tidlige adferdsvansker og kommunikasjon (1,5 og 3 år)

Forstørr bilde

Note: Gjennomsnittsforskjeller mellom småbarn i familier med lav og middels inntekt, og mellom småbarn i familier med lav og høy inntekt. Standardiserte forskjeller i prosent av et standardavvik, der 1 standardavvik er et mål på «typisk» variasjon. Eksternaliserende og internaliserende vansker er målt ved 1,5 års alder og begrepene er forklart i definisjonslisten lengre bak i rapporten. Kommunikasjonsferdigheter er målt ved 3 års alder. Lav inntekt betyr at familien er i den nederste tredelen av inntektsfordelingen, høy inntekt er familier i den høyeste tredelen og middels inntekt er tredelen i midten.

Data fra MoBa. Figur basert på analyser i Rege et al. (2023).

I Agderprosjektet måles barnas kompetanser i matematikk, språk og eksekutiv funksjon som femåringer. Eksekutiv funksjon er evnen til å styre egne tanker, følelser og atferd for å oppnå ønskede mål eller tilpasse seg ulike situasjoner.19 Dette er en ferdighet som forskning viser har en sterk sammenheng med hvordan barn lykkes faglig og sosialt på skolen, og det samme gjelder matematikk og språk. Som vist i figur 3.37 har barn i familier med lav inntekt betydelig lavere målte ferdigheter i hvert av de tre utfallene målt i Agderprosjektet, og forskjellene er spesielt store i vokabular.

Figur 3.37 Tidlig læring (5 år)

Forstørr bilde

Note: Gjennomsnittsforskjeller mellom 5-åringer i familier med lav og middels inntekt, og mellom 5-åringer i familier med lav og høy inntekt. Standardiserte forskjeller i prosent av et standardavvik, der 1 standardavvik er et mål på «typisk» variasjon. Begrepet eksekutive funksjoner er forklart i definisjonslisten lengre bak i rapporten. Lav inntekt betyr at familien er i den nederste tredelen av inntektsfordelingen, høy inntekt er familier i den høyeste tredelen og middels inntekt er tredelen i midten.

Data fra MoBa. Figur basert på analyser i Rege et al. (2023).

I Resilient-prosjektet kartlegges ungdommenes sosiale og emosjonelle utvikling i åttende klasse. Figur 3.38 viser klare sosiale forskjeller i mestringstro, ferdigheter i problemløsning, evne til å regulere følelser og relasjonskompetanse.

Figur 3.38 Sosial og emosjonell utvikling (14 år)

Forstørr bilde

Note: Gjennomsnittsforskjeller mellom 8.klassinger i familier med lav og middels inntekt, og mellom 8.klassinger i familier med lav og høy inntekt. Sosiale og emosjonelle ferdigheter målt ved selvrapportering. Standardiserte forskjeller i prosent av et standardavvik, der 1 standardavvik er et mål på «typisk» variasjon. Lav inntekt betyr at familien er i den nederste tredelen av inntektsfordelingen, høy inntekt er familier i den høyeste tredelen og middels inntekt er tredelen i midten.

Data fra Resilient. Figur basert på analyser i Rege et al. (2023).

Gode og støttende relasjoner er viktig for barn og unges utvikling av sosial og emosjonell kompetanse, velvære og psykiske helse. Resilient-prosjektet målte derfor også hvordan elevene opplevde støtte fra medelever, foreldre og lærere. Figur 3.39 viser at de sosiale forskjellene er betydelige.

Figur 3.39 Opplevd støtte fra lærer, foreldre og medelever (14 år)

Forstørr bilde

Note: Gjennomsnittsforskjeller i opplevd støtte mellom 8.klassinger i familier med lav og middels inntekt, og mellom 8.klassinger i familier med lav og høy inntekt. Standardiserte forskjeller i prosent av et standardavvik, der 1 standardavvik er et mål på «typisk» variasjon. Lav inntekt betyr at familien er i den nederste tredelen av inntektsfordelingen, høy inntekt er familier i den høyeste tredelen og middels inntekt er tredelen i midten

Data fra Resilient. Figur basert på analyser i Rege et al. (2023).

3.5.7 Barns utfall i skole og arbeidsliv

Dette delkapittelet viser statistikk fra SSB om barns utfall i skole og arbeidsliv, og viser utviklingen mer detaljert for inntektsfordelingen opp til 3. desil. Som nevnt i 3.4 har en slik oppdeling av lavinntektsmålet gitt oss innsikt i at det forekommer husholdninger i statistikken over lavinntektsfamilier som trolig ikke er fattige familier. Dette er tydeligst for de første persentilene (1-3 prosent, eventuelt 1-6 prosent). Delkapittelet er inndelt i to deler, der første del gjennomgår statistikk knyttet til skole og andre del gjennomgår arbeidsliv.

Skolegang

Karaktersnittet ved avslutning av ungdomsskolen danner grunnlaget for beregningen av grunnskolepoeng, som brukes for å søke seg videre til videregående skole. Figur 3.40 gjengir gjennomsnittlig grunnskolepoeng for gutter og jenter per persentil/desil av familiens husholdningsinntekt, og viser at gjennomsnittet for begge kjønn øker med familiens inntekt. Gutter i lavinntektsfamilier har i gjennomsnitt 36,5 grunnskolepoeng mens gjennomsnittet for alle gutter er 41,3. Tilsvarende tall for jenter er 40,9 og 45,6.

Figur 3.40 Sosiale forskjeller i grunnskolepoeng

Forstørr bilde

Note: Grunnskolepoeng for barn som fullførte grunnskolen i 2022, etter kjønn og husholdningens inntekt i 2021. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og utdanningsstatistikk.

Sammenhengen mellom familiebakgrunn og skoleresultater er også påvist fra andre kilder. Ekren og Arnesen (2022) finner at barn fra familier med lavest inntekt (1. kvintil) får litt mer enn 7 grunnskolepoeng mindre enn barn i husholdninger med høyest inntekt (5. kvintil). Sandsør et al (2023) undersøker resultatene på nasjonale prøver, og finner at forskjellene i skoleprestasjoner mellom barn fra familier med lavest inntekt (1-10. persentil) og høyest inntekt (91-100. persentil) er store og øker fra 5. klasse til 10. klasse. De dokumenterer også at forskjellene økte i perioden fra 2007 til 2018. De økende forskjellene skyldes at de fra familier med lavest inntekt gjør det dårligere enn før, ikke at de med høyest inntekt gjør det bedre. Forskjellene mellom barn av foreldre med kort og lang utdanning er større enn forskjellene mellom inntektsgrupper, men stabile over tid.

Forskjellene i gjennomføring av videregående er store mellom elever fra familier med lavere eller høyere inntekt. 98 prosent av alle 16-åringer begynner direkte i videregående opplæring, men ikke alle fullfører etter 5 eller 6 år.20 Figur 3.41 viser andelen som fullførte studie- eller yrkeskompetanse i løpet av 5/6 år. Figuren viser til ulike kohorter der de eldste er født i 1990-1991 og de yngste er født i 1998-1999. Gjennomføringsraten øker med inntekt. Videre har gjennomføringsraten økt de siste årene, og økningen har vært særlig stor nederst i inntektsskalaen, for gruppene som hadde lavest gjennomføringsgrad i utgangspunktet. For kohorten født i 1990-1991 var fullføringsgraden under 60 prosent for den laveste inntektsdesilen, mens for kohorten født i 1998-1999 var det over 70 prosent av disse som fullførte. Gapet til høyeste inntektsdesil er likevel stort, der hele 90 prosent av den yngste kohorten fullførte i løpet av 5/6 år.

Figur 3.41 Sosiale forskjeller i fullføring av videregående

Forstørr bilde

Note: Andelen som har fullført med studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem/seks år, etter fødselsår og husholdningens inntekt i 2006. Personer som startet i Vg1 for første gang fra og med høsten 2006 og var bosatte ved utgangen av 2021. Fullføring vil si fullføring i løpet av fem år etter start i Vg1 for elever som begynte på ett av de studieforberedende utdanningsprogrammene, og seks år etter start i Vg1 for elever som begynte på ett av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og utdanningsstatistikk.

Lavere fullføring av videregående utdanning gjør at flere i lavinntektsgruppen har grunnskole som høyest oppnådde kompetanse. Figur 3.42 viser høyeste fullførte utdanning for de som var 29-30 år i 2021 fordelt på husholdningens inntekt i 2006-2008 når de var 13-16 år gamle. 33 prosent av de som vokste opp i lavinntekt har ikke fullført mer enn grunnskole, 29 prosent har fullført videregående og 37 prosent har fullført høyere utdanning. Til sammenligning har 51 prosent av alle jevnaldrende fullført høyere utdanning, og blant de som vokste opp i familier med aller høyest inntekt (10.desil) gjelder dette 76 prosent. I statistikken finner vi det samme mønsteret for kohortene født i 1988-1989 og 1990-1991.

Figur 3.42 Fullført utdanning fordelt på husholdningens inntekt i oppveksten

Forstørr bilde

Note: Andelen som har fullført grunnskole, videregående eller høyere utdanning etter husholdningens inntekt i 2006-2008 (født i 1992-1993). Høyeste fullførte utdanning per oktober 2021, gruppert i henhold til standard for utdanningsgruppering (NUS), se https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/koder. Ingen utdanning eller manglende opplysninger er lagt inn under grunnskole. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger. Se boks 3.1.Husholdninger definert som lavinntekt dersom de har gjennomsnittlig inntekt etter skatt under 60 prosent av median i 2006-2008. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og utdanningsstatistikk.

Arbeidsliv

Kompetansegrunnlaget fra fullført skolegang og utdanning er gjerne med på å legge grunnlaget for fremtidige muligheter i arbeidslivet. Nedenfor gjennomgår vi statistikk for individer som i 2021 var mellom 29-33 år. Figurene viser grad av arbeidstilknytning, grad av sysselsettingsnivå og lønnsnivå.

Figur 3.43 viser andel uten arbeidstilknytning (ikke sysselsatt) og andel som jobbet fulltid blant sysselsatte i 2021, fordelt på husholdningens inntekt når de var tenåringer (i 2006). For individer som var 29-33 år i 2021, er andelen ikke sysselsatte rundt 25-30 prosent blant dem som vokste opp i familier med lav inntekt. Tilsvarende andel var 15 prosent for de som vokste opp med høye familieinntekter. Andelen av lønnstakere som jobber fulltid øker også med familieinntekten. Blant de som bodde i familier med de laveste inntektene, jobbet rundt 50 prosent fulltid i 2021. Tilsvarende andel for de som bodde i familier med de høyeste inntektene i 2006 var 70 prosent.

Figur 3.43 Arbeidsdeltakelse fordelt på husholdningens inntekt i oppveksten

Forstørr bilde

Note: Andel ikke sysselsatt og andel som jobbet heltid i 2021, etter husholdningens inntekt i 2006. (født i 1990-1991 og 1992-1993). Hel-/deltid basert på data fra a-ordningen i november 2021, og omfatter her bare sysselsatte lønnstakere. Heltid defineres som stillingsprosent lik 100 eller mer. Deltid er definert som stillingsprosent mindre enn 100. Se også https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/sysselsetting-registerbasert. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger i 2006. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og a-ordningen.

Figur 3.44 viser fordeling av lønnsnivå og sysselsetting som voksen, fordelt på hvor høy inntekten i familien var når personen var tenåring. Lønnsnivå i 2021 er fordelt på fem kvintiler, som vil si inntektsfordelingen blant de som er sysselsatt, delt på fem. Barn som vokste opp i høyinntekt har langt større sannsynlighet for å være blant de med høyest inntekt som voksne enn barn fra lav- eller medianinntekt. Rundt 15 prosent av de som vokste opp blant de familier med høyest inntekt i 2006 (de med 10 prosent høyest inntekt) blir blant de 20 prosent med høyest lønnsinntekt som voksne, mens dette bare skjer med rundt 5 prosent av de som vokste opp i fattige familier. Samtidig viser figuren at over halvparten av de som vokser opp i lavinntekt selv kommer i 2.-5. kvintil av inntektsfordelingen, som vil si at de tjener godt over lavinntektsgrensen.

Figur 3.44 Lønnsnivå fordelt på husholdningens inntekt i oppveksten

Forstørr bilde

Note: Andel ikke sysselsatt og andel med lønn i 1-5 kvintil for individer født 1992-1993 etter husholdningens inntekt i 2006. Lønnsnivå basert på data fra a-ordningen i november 2021, og lønn er definert som månedslønn per heltidsekvivalent på samme måte som i lønnsstatistikken https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/statistikk/lonn. Desil- og persentilinndelinger basert på inntekt per forbruksenhet for privathusholdninger i 2006. Inntekt justert for antall forbruksenheter i husholdninger (EU-skala). Lavinntekt definert som husholdninger med inntekt under 60 prosent av median (per forbruksenhet). Studenthusholdninger og aleneboende barn under 18 år er inkludert.

Statistisk sentralbyrå, Inntekts- og formuesstatistikk og a-ordningen.

Sammenhengen mellom familiebakgrunn og inntekt som voksen er også påvist tidligere. Epland (2019) viser at plassering i inntektsfordelingen som voksen i stor grad påvirkes av hvilken husholdning man tilhørte som barn. Der 29 prosent av de som tilhørte en husholdning i laveste inntektsklasse i 1986 tilhørte samme gruppe i 2017, var det kun 13 prosent av de som tilhørte høyeste inntektsklasse som havnet i laveste inntektsklasse som voksne.

Ekren og Grendal (2021) har fulgt hvordan 16-åringer som fullførte grunnskolen i 2006-2008 har klart seg i utdanning og arbeid. Det å tilhøre en lavinntektshusholdning som barn reduserte sannsynligheten for å fullføre videregående med 19 prosentpoeng, men grunnskolepoeng og foreldrenes utdanningsnivå hadde større betydning for fullføringsgrad enn lavinntekt. Sannsynligheten for å være tilknyttet arbeidsmarkedet var 10 prosentpoeng mindre dersom man tilhørte en lavinntektshusholdning som barn. Videre viser analysen at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad ble påvirket av å ha tilhørt en lavinntektshusholdning som barn. Norskfødte med innvandrerforeldre i lavinntekt hadde en høyere gjennomføringsandel, oppnådde høyere utdanning og høyere arbeidstilknytning enn både innvandrere og den øvrige befolkning i lavinntekt. En mulig forklaring kan være at årsakene til lavinntekt er ulike for personer med og uten innvandrerbakgrunn.

3.5.8 Oppsummering

Barn som vokser opp i fattige familier har større risiko enn andre barn for å ha dårligere levekår og livskvalitet. Sammenlignet med andre barn skårer de i gjennomsnitt lavere på indikatorer for fysisk og psykisk helse. Barnehagedeltakelsen er lavere for denne gruppen og de deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter. Ungdom med lav sosioøkonomisk status oppgir i større grad å være ensom og mindre tilfreds med livet, sammenlignet med andre sosioøkonomiske grupper.

Barn i lavinntektsfamilier gjør det i gjennomsnitt dårligere på skolen, færre fullfører videregående skole og færre tar universitetsutdannelse. Dårlig helse, lavere sosiale og emosjonelle ferdigheter og lav utdanning kan gjøre det vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet som voksne. Blant barn som har vokst opp i fattige familier er det flere som ikke deltar i arbeidslivet som voksne enn for andre grupper. Slik kan fattigdom gå i arv. Samtidig er variasjonen innad i inntektsgruppene stor, og sammenhengen mellom barns oppvekst og senere utfall er ikke deterministisk.

3.6 Kvalitative beskrivelser av å vokse opp i lavinntekt

I dette delkapittelet vil vi presentere sitater fra barn og unge om hvordan det er å vokse opp med dårlig råd i Norge. Ved å lytte til deres egne ord, kan aspekter som er vanskelige å måle gjennom statistikk bli mer synlig. Utsagnene er hentet fra rapporter av Redd Barna (Jafari & Hamberg, 2020), Kirkens Bymisjon (Kirkens Bymisjon & Respons Analyse, 2019) og Røde Kors (Hølaas & Karmhus, 2022). Redd Barna sin rapport er basert på innspill fra 500 barn og unge i Norge i 2020, både med og uten egne erfaringer med fattigdom. Kirkens Bymisjon sin rapport er basert på 17 dybdeintervjuer med unge voksne som har opplevd økonomiske vanskeligheter i sin barndom. Rapporten fra Røde Kors er basert på dybdeintervjuer med åtte unge voksne i alderen 18 til 26 år, og en landsdekkende spørreundersøkelse blant unge i alderen 15-25 år.

Utenforskap og råd til deltakelse

Fattigdom kan innebære å mangle muligheter for å delta sosialt på lik linje med resten av samfunnet og være med på de samme aktivitetene som jevnaldrende. Barn og ungdom kan også føle bekymring for familiens økonomiske situasjon eller merke foreldrenes bekymring. Det å ha lavere standard på boligen hjemme enn andre kan oppleves flaut og kan gjøre det vanskelig for barn å ta med venner hjem. Når barna blir eldre kan også økt bevissthet og identitet knyttet til klær føre til skam.

Å ikke kunne delta på aktiviteter eller mangle utstyret som forventes kan skape opplevelser av utenforskap. Barn kan oppleve at de mangler nødvendig utstyr for å delta på aktiviteter som arrangeres av venner eller av skolen.

Tidlig bevissthet om fattigdom og hyppige flyttinger

Kirkens Bymisjon sine dybdeintervjuer viser at noen merket fattigdommen tidlig. Noen beskriver også en oppvekst med hyppige flyttinger, som følge av dårlig råd eller gjeldsproblematikk.

Noen har med seg positive erfaringer

Samtidig viser også dybdeintervjuene fra Kirkens Bymisjon og Røde Kors at noen har med seg positive erfaringer, spesielt i familier der lav inntekt var en forbigående situasjon. Noen familier fikk pengene til å strekke langt, og enkelte avviste det de så på som «overfladiske» forbruksmønstre hos andre.

Opphoping av problemer

I noen familier var det andre forhold som bidro til å skape ytterligere utfordringer for barna. Noen barn opplever at foreldrene også har rus og psykiske eller fysiske helseplager. For noen er også konflikt mellom foreldre eller brutte familieforhold en belastning.

I en rapport fra SSB (2016) vises det til at særlig uføre, arbeidsledige, sosialhjelpsmottakere og familier har risiko for flere samtidige levekårsutfordringer. De definerer syv velferdsproblemer Lav tilknytning til arbeidsmarkedet, Dårlig helse, Dårlig økonomi, Sosial marginalisering, Psykiske vansker, Dårlig nærmiljø og Boligproblemer. De viser til at det å være utsatt for et av disse problemene øker sannsynligheten for at en også er utsatt for de andre problemene. Enslige forsørgere er den gruppen som rapporterer hyppigst om minst to, tre eller fire samtidige velferdsproblemer.

Oppsummering

Intervjuer med unge viser at dårlig råd i oppveksten kan gjøre det vanskelig å delta i de samme aktivitetene som jevnaldrende. Dette kan bidra til at barn føler seg utenfor og utestengt. Samtidig viser intervjuene at det kan være store variasjoner i opplevelsene med lavinntekt. Noen familier får pengene til å strekke langt og gjør prioriteringer som barna ser positivt på i etterkant. I noen familier inntreffer andre problemer samtidig, som bidrar til ytterligere utfordringer for barna.