Del 2: Kunnskap

Forstørr bilde

4 Mulige årsaker til sosiale forskjeller i læring, utvikling og helse

4.1 Innledning

Til tross for at Norge er et land med høy levestandard, relativt høy omfordeling, universelle velferdsordninger og offentlige velferdstjenester, er det barn som vokser opp i familier med så lave inntekter at det begrenser deres oppvekstsvilkår og deltakelse i samfunnet (Normann & Epland, 2023). Lav inntekt kan påvirke barn på ulike måter, og det vil alltid finnes store variasjoner innad i lavinntektsgruppen. De fleste som vokser opp i familier med lav inntekt får selv høyere inntekt som voksne, men andelen er likevel lavere enn blant de som vokser opp i familier med høyere inntekter (Epland, 2019). Som vist i kapittel 3.3 og 3.4. har barn som har vokst opp i lavinntektsfamilier også økt risiko for dårligere boforhold og helse, lavere skoleprestasjoner og manglende fullføring av videregående utdanning.

En viktig del av mandatet til ekspertgruppen er å vurdere hvilke tiltak som kan motvirke at fattigdom går i arv på lengre sikt. I dette kapittelet drøfter vi derfor ulike modeller som kan forklare hvorfor et barn som vokser opp i en familie med lav inntekt selv kan få lavere inntekt som voksen. Modellene beskriver hvordan foreldres livssituasjon og egenskaper kan påvirke barns utvikling, læring og helse. God helse og utvikling av ferdigheter er svært viktige for å få muligheter i arbeidslivet på lang sikt.

Hensikten med dette kapittelet er ikke å identifisere mulige årsaker til at de voksne i en familie har vedvarende lav inntekt. Den viktigste årsaken til lav inntekt, er mangel på arbeid. Det er mange forhold som kan bidra til at noen står utenfor arbeid i kortere eller lengre perioder. Lav utdanning, manglende realkompetanse, det å bli rammet av sykdom eller ulykke, språkutfordringer eller nedleggelser av arbeidsplasser, er eksempler på slike forhold. I tillegg kan lav inntekt i noen tilfeller skyldes individers valg. Noen kan for eksempel velge å prioritere fritid framfor inntekt, andre starter en virksomhet som ikke nødvendigvis er lønnsom på kort sikt.

I Norge har vi ordninger som er ment å hjelpe mennesker som kommer i vanskelige situasjoner, men det sosiale sikkerhetsnettet er ikke alltid finmasket nok og mennesker som trenger hjelp kan falle gjennom. Det må også vurderes om ytelsene faktisk er høye nok til å dekke reelle behov.

Modellene som presenteres i dette kapitlet peker på mulige årsaker til at fattigdom går i arv. Vi understreker at modellene er forenklede framstillinger og at de ikke dekker kompleksiteten som i det virkelige liv kan medvirke til at enkeltmennesker ender opp i fattigdom. Det er viktig å presisere at selv om vi her konsentrerer oss om modeller som kan bidra til å forklare hvorfor fattigdom går i arv, kan menneskers inntekt påvirkes av tilfeldigheter, samfunnsendringer, situasjonen på arbeidsmarkedet, ytelser, utdanningssystemet og andre forhold utenfor familien.

Mens dette kapittelet drøfter hvilke forhold i familien som kan bidra til at fattigdom kan gå i arv, vil kapittel 5 og 6 drøfte hvordan ytelser og tjenester fra samfunnet rundt kan svekke sammenhengene mellom familieinntekt og barnets helse, læring og utvikling. Sammenhenger mellom familieinntekt og barns livskvalitet mer generelt drøftes ikke i detalj i kunnskapsgrunnlaget, men vil beskrives grundigere i gjennomgangen av ytelser, tjenester og tiltak senere i rapporten.

4.2 Mulige forklaringsmodeller

I dette kapittelet drøfter vi tre modeller som kan forklare sammenhenger mellom foreldres inntekt og barns muligheter til læring, utvikling og god helse. Først beskriver vi teori om påvirkningen av investeringer på barnets ferdigheter og evner i oppveksten. I denne delen vil vi både diskutere betydningen av foreldres direkte investeringer og effekter av nabolaget som familien er bosatt i. Deretter diskuterer vi psykososiale forklaringsmodeller, som handler om hvordan økonomisk stress og knapphet kan virke negativt på kognitiv kapasitet og på relasjoner i hjemmet. Til slutt drøfter vi den mulige betydningen av bakenforliggende kjennetegn. Med bakenforliggende kjennetegn vises det her både til medfødte egenskaper og til foreldres holdninger og preferanser, som påvirker barn gjennom en kombinasjon av arv og miljø. Avslutningsvis drøftes modellene samlet.

4.2.1 Investeringshypotesen

Investeringshypotesen har sin bakgrunn i humankapitalteorien som ble utviklet av blant andre samfunnsøkonomen Becker (1962). Ifølge teorien investerer foreldre i ulik grad tid og penger i barns utvikling, helse og kunnskap, blant annet på grunn av begrensninger som følger av lav inntekt. All helse, kunnskap, ferdigheter og evner som bidrar positivt til framtidig inntjening, omtales her som humankapital. Når arbeidsmarkedet belønner høyere humankapital med høyere inntekt, vil de barna som i størst grad har fått utviklet dette tjene mest som voksne. Dersom familier med lav inntekt har færre muligheter til å investere i barnets læring, utvikling og helse, vil barnas senere inntekt kunne påvirkes negativt. Dette kan illustreres med følgende figur:

Figur 4.1 Familieøkonomi og barn og unges utvikling: Investeringshypotesen

Forstørr bilde

Helsedirektoratet 12/2015.

Investering i egne barn handler om alt som kan bidra positivt til barnets fysiske, kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling. Det kan være kosthold, bokvalitet, familieaktiviteter, tid til gode samtaler, bli lest for, hjelp med lekser, organiserte fritidsaktiviteter, idrett, bøker og utdanningsressurser som stimulerer barnets læring og utvikling. Foreldres inntekt kan påvirke mulighetsrommet deres, og egen utdanning og arbeidserfaring kan påvirke tilgang til informasjon og kunnskap om hvordan forberede barna for skole og arbeidsliv (Björklund & Salvanes, 2011). Foreldre med lavere utdanning kan ha mindre kjennskap til hva utdanning og arbeidsliv krever, og den manglende informasjonen kan for eksempel gjøre det vanskeligere å veilede barna i leksearbeid, lesing og andre stimulerende aktiviteter.

Duncan et al. (2023) viser videre til at mye av ulikhetene mellom barns ferdigheter statistisk kan forklares av forskjeller i foreldrepraksis i hjem med høy eller lav inntekt og utdanning. Sentrale elementer i foreldrepraksis er mengden kognitiv stimulering og emosjonell støtte. Forskjellene kan forklares av økonomisk stress og tidspress som erfares av foreldre med lav inntekt, og av kunnskapsbarrierer eller ulike prioriteringer.

Investeringshypotesen har i senere tid blitt utvidet med en økt vektlegging av selve tidspunktet for investeringene i barndommen. Ifølge Cunha og Heckman (2007) er læring og utvikling som skjer tidlig i barnets oppvekst spesielt viktig fordi «læring fostrer læring». En god start i livet kan på den måten gi store effekter som voksen. Dersom et barn ikke får utviklet grunnleggende ferdigheter tidlig, kan dette ha negative konsekvenser for deres videre læring gjennom barndom- og ungdomstid.

Investeringshypotesen har støtte i en omfattende internasjonal forskningslitteratur som viser at fattige familier investerer betydelig mindre tid og penger i sine barn sammenlignet med andre familier (se oppsummering i Duncan et al., 2023). I Norge viser statistikk blant annet at fattigere familier bruker mindre penger enn andre på kultur og fritid (Bøe, 2015), og gir ungdommene mindre økonomisk støtte når de studerer (Løwe, 2007). Guryan et al. (2008) finner også at foreldre med lavere utdanning bruker mindre tid på lek og læringsaktiviteter med barnet sett opp mot foreldre med høyere utdanning på tvers av land, inkludert Norge.

I tillegg til at foreldres direkte investeringer i læringsaktiviteter kan ha betydning, kan også bolig og nabolaget familien bosetter seg i ha en indirekte påvirkning. Bosted kan i lys av investeringshypotesen ses på som en viktig investering i barnets mulighet for læring, utvikling og god helse. Ettersom bokostnader er en stor del av økonomien, kan lav inntekt ha en særlig stor innvirkning på hvilke områder en familie har råd til å bosette seg i. Dersom lavinntektsfamilier bosetter seg steder der det er mye forurensning og støy, samt dårligere fritidstilbud og mindre lekeplasser og trygge uteområder, vil dette kunne påvirke barnet negativt. I tillegg vil små boliger og trangboddhet kunne påvirke barnets mulighet til å gjøre lekser i fred, invitere venner med hjem og lignende.

Ulike nabolag skiller seg fra hverandre på mange forskjellige måter, og det er dermed krevende å studere nabolagseffekter empirisk. Chetty et al. (2016) finner imidlertid at å flytte til et mindre fattig nabolag hadde positive effekter på utdanning og inntekter for barn i lavinntektsfamilier i USA. I Norge finner empiriske studier at nabolag kan ha en effekt på barns skolekarakterer, prøveresultater og arbeidstilknytning, selv om effekten er mindre enn i en del andre land (Borgen & Zachrisson, 2023; Markussen & Røed, 2018).

4.2.2 Psykososiale teorier

I det følgende drøfter vi familiestresshypotesen og knapphetshypotesen. Begge disse modellene forklarer hvordan fattigdom kan gå i arv ved at lav inntekt i seg selv påvirker de psykososiale forutsetningene for læring, utvikling og helse.

Familiestresshypotesen har sin opprinnelse i Elder (1974) sin dokumentasjon av konsekvensene av økonomiske tap og arbeidsløshet under den store depresjonen i USA på 1930-tallet. Teorien beskriver hvordan både akutt og kronisk økonomisk stress setter foreldre og barna i risiko for psykiske og relasjonelle problemer (Masarik & Conger, 2017). Foreldrenes uro over jobb, boforhold og den økonomiske situasjonen generelt, kan påvirke deres psykiske helse og konfliktnivået i hjemmet. Foreldre som er stresset kan ha mindre fokus og energi til å følge barna godt opp, tilbringe kvalitetstid med dem og ta i bruk en velfungerende og hensiktsmessig oppdragerstil. Uforutsigbarhet, inkonsistens og mangel på rutiner antas å kunne forstyrre barnets følelse av mestring og lede til hjelpeløshet, lavere selvregulering og håndtering av egen adferd og følelser (Evans, 2004). Dette kan illustreres med følgende figur:

Figur 4.2 Familieøkonomi og barn og unges utvikling: Familiestressmodellen

Forstørr bilde

Helsedirektoratet 12/2015

Familiestresshypotesen har støtte i en omfattende internasjonal forskningslitteratur som viser negative konsekvenser av stress på barns læring, utvikling og helse (Blair et al., 2011; Gennetian & Shafir, 2015; Kim et al., 2018; Lupien et al., 2001). En norsk studie som gir støtte for hypotesen, viser at mødre som mistet jobben opplevde økt søvnløshet og nervøsitet, og at dette virket å ha en større negativ effekt på eldre barns skoleferdigheter enn inntektsbortfallet (Carneiro et al., 2022). Rege et al. (2011) finner også at barn fikk svakere skoleresultater etter at fedre mistet jobben, uavhengig av hvor mye jobbtapet påvirket inntekten i etterkant. En annen norsk studie viser at foreldrenes psykiske helse hadde betydning for sammenhengen mellom sosioøkonomisk bakgrunn og psykiske helseplager hos barn (Bøe et al., 2014). Det er videre vist at jobbtap påvirker barnas utfall mindre negativt i familier som har et godt sosialt nettverk rundt seg og der foreldre klarer å opprettholde en god kommunikasjon med barnet og hverandre (Masarik & Conger, 2017).

Den psykologiske knapphetshypotesen kan bidra til å forklare både familiestresshypotesen og investeringshypotesen. Kort oppsummert antas opplevelsen av økonomisk knapphet å ha direkte konsekvenser for en persons evne til å planlegge, styre impulser, og for evnen til å håndtere kompleks informasjon (Mullainathan & Shafir, 2013). Opplevelsen av knapphet kan svekke kognitiv kapasitet til langsiktig tenkning og evnen til selvregulering. Flere empiriske studier har gitt støtte for hypotesen. Blant annet er det funnet at sukkerbønder i India gjorde det dårligere på kognitive tester og test av selvregulering like før de fikk penger fra avling, sammenlignet med etterpå (Mani et al., 2013). Forskjellen var like stor som å gå et døgn uten søvn. Det er ikke testet om disse funnene er overførbare til Norge.

4.2.3 Bakenforliggende kjennetegn hos foreldrene

Bakenforliggende kjennetegn hos foreldre kan påvirke barnet gjennom arv og oppvekstmiljø. For eksempel kan arv, som medfødte disposisjoner for kognitiv, fysisk og psykisk utvikling, forklare deler av sammenhengen mellom familiens lavinntekt og barns utfall (Baier, Eilertsen, et al., 2022; Baier, Lang, et al., 2022). Genetisk arv studeres ofte ved å sammenligne en- og toeggede tvillinger eller personer som er genetisk relaterte, men kan også studeres ved hjelp av adopsjon. Molekylærgenetiske forskningsdesign har også blitt mer vanlige de siste årene, hvor ulike utfall relateres direkte til kombinasjoner av genetiske varianter. Studiene gir et godt bilde på genetisk arvbarhet i en gitt kontekst. Samtidig er estimater av arvbarhet påvirket av det miljøet barn vokser opp i, og gir derfor ikke et absolutt bilde på hvor arvelig et gitt utfall er (for eksempel skoleprestasjoner).

Oppsummeringen av litteraturen tyder på at mindre enn halvparten av variasjonen i viktige utfall som utdannelse, inntekt og formue kan forklares av genetikk (Duncan et al., 2022; Mogstad & Torsvik, 2023). Disse estimatene er i samme størrelsesorden som arvbarhetsestimater for de aller fleste andre utfall (Poldermann et al., 2015). Molekylærgenetiske studier finner ofte svakere sammenhenger fordi de kun inkluderer kombinasjoner av observerte, vanlige genetiske varianter (Okbay et al., 2022). Forskning tyder dermed på at andre forhold i barnets oppvekst også er av stor betydning for barnets evner og utfall. Barns oppvekstmiljø kan også påvirkes av foreldrenes medfødte disposisjoner. For eksempel vil foreldre med lærevansker kunne påvirke barnet både gjennom arvelig sårbarhet og gjennom hvor mye de selv leser for barnet.

Genetikk er av betydning for barns utvikling, men er ikke deterministisk. Selv om barn kan ha medfødte disposisjoner, påvirker andre faktorer i oppvekstmiljøet barnets utvikling og mulighet til å nå sitt potensial. Ved tilgang til læringsmuligheter tilpasset riktig nivå, kan alle barn oppleve utvikling og mestring. Studier fra Norge har vist at medfødte disposisjoner for utdanning og ADHD har betydning for elevers skoleprestasjoner i noen skoler, men ikke i andre skoler (Cheesman, Borgen, et al., 2022; Cheesman, Eilertsen, et al., 2022). Disse studiene viser hvordan eksempelvis kvaliteten på skolemiljøet kan kompensere for barns ulike forutsetninger. Politiske tiltak og samfunnsinstitusjoner kan derfor ha en avgjørende rolle i barns utvikling. I tillegg kan teknologi og samfunnsstrukturer bidra til å forsterke eller svekke betydningen av genetiske forutsetninger. For eksempel trenger ikke medfødte disposisjoner for svekket syn hindre arbeidsdeltakelse hvis alle har tilgang på gode optikere og briller (Goldberger, 1979).

Utover medfødte disposisjoner kan det være andre kjennetegn ved foreldre med lav inntekt som kan påvirke barnets muligheter som voksne. Ofte er det uklart om det er lav inntekt i seg selv som er kilden til ulikhet i barnets læring, utvikling og helse, eller om både foreldres lønn og barnets utfall er påvirket av evnene og motivasjonen til foreldrene (Mayer, 1997). Det er blant annet dokumentert større forskjeller i barns skoleprestasjoner basert på foreldres utdanning enn deres inntekt (Black et al., 2005; Ekren & Arnesen, 2022). Det kan også være variasjon i hvilke sosiale normer og verdier foreldre i ulike sosioøkonomiske grupper eller klasser har, som videre kan belønnes ulikt i skole og arbeidsliv (Lareau, 2011). En studie fra Norge finner at noe av sammenhengen mellom sosial status og matteferdigheter kan forklares gjennom sosiale ulikheter i motivasjon og foreldres forventninger (Østbø & Zachrisson, 2022). Flere studier finner også at ungdommer med innvandrerbakgrunn jobber mer med skolearbeid og klarer seg noe bedre i skolen enn andre ungdommer fra lignende sosioøkonomisk bakgrunn, potensielt som følge av et større fokus på utdanning i familien (Bakken & Hyggen, 2018; Johnsen et al., 2018). Andre eksempler på kjennetegn som kan sammenfalle med å vokse opp i en familie med lav inntekt, er kort botid i Norge (Bakken & Hyggen, 2018), språkutfordringer (Casey & Dustmann, 2008), enslig forsørger (Omholt, 2019) og foreldrenes fysiske eller psykiske helse (Pape et al., 2013). Torvik og Rognmo (2011) finner for eksempel en tydelig statistisk sammenheng mellom barns og foreldres grad av psykiske lidelser.

4.3 Oppsummering

I kapittel 3 ble det vist at barn som lever i fattigdom gjennomsnittlig gjør det dårligere på en rekke indikatorer innen skole, arbeidsliv og helse. Årsakene til dette er mange og sammensatte, og det er krevende å skille ulike påvirkningsfaktorer fra hverandre. Dette kapittelet har gjennomgått sentrale teorier rundt hvordan familieinntekt kan påvirke barns læring, utvikling og helse. De ulike forklaringsmodellene er ikke gjensidig utelukkende – de flyter inn i hverandre og kan påvirke hverandre. Det vil også ofte være den akkumulerte belastningen av flere forhold, heller enn enkeltforhold, som skaper utfordringer for barn i lavinntektsfamilier.

Figur 4.3 gir en samlet fremstilling av hvordan familiefaktorer kan henge sammen med inntekt, og ha konsekvenser for barnet på kort og lang sikt gjennom et komplekst samspill av mekanismer. Figuren beskriver forhold innad familien (mikrosystemet), og beskriver ikke årsaker som knytter seg til samfunnet rundt (makrosystemet).

Figur 4.3 Forklaringshypoteser som viser hvorfor foreldres inntekt kan henge sammen med barns utfall innenfor familiens mikrosystem.

Forstørr bilde

Figur 4.3 skildrer at det ikke utelukkende er tilfeldig hvilke foreldre som tjener lite, og foreldrenes bakenforliggende kjennetegn kan videreføres gjennom en kombinasjon av arv og miljø. Samtidig kan lav inntekt i seg selv føre til at foreldrene har mindre økonomisk rom og mindre kognitiv og emosjonell kapasitet til å følge opp barnet på en måte som stimulerer til helse, læring og utvikling. Disse begrensningene kan føre til lavere prestasjoner i skole på kort sikt og mer begrensede muligheter i arbeidslivet på lang sikt. I tillegg kan helseutfordringer og færre mestringsopplevelser i skolen påvirke barnets livskvalitet i barndommen.

I tillegg til de ovennevnte forklaringsmodeller, påvirkes familiene av strukturelle og politiske forhold. Endringer i livssituasjon kan inntreffe utenfor den enkeltes kontroll, som sykdom, jobbtap eller samlivsbrudd. Teknologiske endringer kan eksempelvis føre til at enkelte ferdigheter blir mindre verdsatt, og skape vanskeligheter i arbeidslivet for mennesker som tidligere hadde en verdifull kompetanse. Dette kapittelet har avgrenset seg mot slike forhold som ligger utenfor familien.

Basert på forklaringsmodellene kan en identifisere hva slags tiltak som teoretisk sett kan motvirke sammenhenger mellom lavinntekt og barnets utvikling på kort og lang sikt. Som vist i kapittel 3.5 har foreldres inntektsnivå mindre å si for barnets framtidige inntekt i Norge enn i mange andre land. Dette tyder på at nasjonale forhold, som samfunnsstrukturer, arbeidsmarked, velferdssystemer og politikk, kan svekke eller forsterke sammenhengene.

Teoriene viser hvordan økonomi i seg selv kan spille en rolle for barnets utvikling, gjennom familiestress, foreldres kapasitet til langsiktig tenkning og det økonomiske handlingsrommet for å bruke tid og penger på barnets utvikling. Ved å øke familiens inntekt vil disse sammenhengene svekkes, ifølge disse teoriene. Et mulig politisk virkemiddel for å oppnå dette er kontantytelser til familier i lav inntekt. Kapittel 5 gjennomgår derfor forskning som undersøker empirisk effekter av kontantytelser og økt inntekt for barns utvikling, læring og helse.

Modellene synliggjør også at andre forhold i familien kan påvirke barnets utvikling direkte, som foreldres utdanningsnivå. Universelle tjenester som skole og barnehage er et mulig politisk virkemiddel for å gi barn av foreldre med ulik bakgrunn likere muligheter for ferdighetsutvikling. Kapittel 6 gjennomgår forskning som undersøker empirisk hvordan ulike tjenester påvirker barns muligheter for læring, utvikling og helse.

5 Kunnskap om effekter av kontantytelser

5.1 Innledning

I kapittel 3 omtaler vi statistikk og norske studier som viser at barn som vokser opp i familier med lav inntekt i gjennomsnitt har flere negative utfall for fysisk og psykisk helse, utdanningsnivå, sosial deltakelse og tilknytning til arbeidsmarkedet som voksne sammenlignet med øvrige barn. Samtidig tyder forskningen på at disse sammenhengene er svakere i Norge og i Norden enn i mange andre land (Black & Devereux, 2011; Corak, 2013).

Det finnes ulike forklaringsmodeller for hvorfor flere barn i familier med lav inntekt kan ende opp med eksempelvis lavere fullført utdanning eller svakere helse enn barn i familier med bedre inntekt. I kapittel 4 gjennomgås familiestresshypotesen, knapphetshypotesen, investeringshypotesen og hypotesen om bakenforliggende kjennetegn hos foreldrene. Ifølge disse teoriene vil en knapp økonomi i seg selv kunne være en årsak til de observerte kjennetegnene, fordi mangelen på penger påvirker foreldrenes kapasitet til å bruke penger, tid og krefter på barna sine og løse konflikter i hjemmet på en god måte. Hypotesen om bakenforliggende kjennetegn viser samtidig til at andre trekk enn inntekt, som foreldres utdanning, oppdragelsesnormer, eller psykiske og fysiske helse, også kan påvirke barn direkte gjennom oppvekstmiljø og arv. Hypotesene er ikke gjensidig utelukkende og fører samlet til en antagelse om at inntektsøkninger kan bidra til å utjevne forskjeller, men bør kombineres med andre tiltak for utjevning. For eksempel vil skoleresultatene til et barn trolig kunne bli bedre hvis foreldrene har mindre økonomisk stress, men dersom foreldrene også har lav utdanning og strever med å hjelpe med lekser, kan tiltak som gratis leksehjelp være relevante.

I dette kapittelet oppsummeres nordisk og internasjonal forskning som måler effektene av økt familieinntekt, uten endret tjenestetilbud, for barns læring, utvikling og helse. Effektstørrelser fra forskningen er oppgitt i fotnoter der det er aktuelt, og ellers beskrevet i teksten ut fra kategoriseringen i boks 5.1. Forskning om effekter av ulike tjenester på barns læring, utvikling og helse, vil drøftes i kapittel 6.

Studiene som inkluderes har stort sett eksperimentelle eller kvasieksperimentelle utforminger som gir grunnlag for å si noe om årsakssammenhenger (se boks 5.2). I tillegg er enkelte studier som ser på endringer over tid inkludert. Studier som kun viser statistiske sammenhenger (korrelasjon) er ikke inkludert i dette kapittelet. Det eksisterer også mye forskning på effekter av kontantoverføringer på foreldrenes arbeidstilbud. I dette kapittelet omtales kun effekter for barna, men kunnskap om effekter for foreldres arbeidstilbud er beskrevet nærmere i kapittel 7-9.

5.2 Nordisk forskning på effekter av inntekt

I Norden er det i liten grad gjennomført studier om effekter av rene kontantytelser på barn og unges læring, utvikling og helse. Enkelte studier har imidlertid studert effekten av andre former for inntektsendring som skjer basert på forhold utenfor familien, som lotterigevinst og økt arbeidsinntekt under oljeboomen. Det er imidlertid uklart om familier bruker disse inntektsøkningene på samme måte som kontantytelser. Noen av de norske studiene ser på alle typer inntektsendringer, uavhengig om de skyldes arbeidssituasjon, sykdom eller prioriteringer. Ved tolking av disse effektene bør det tas hensyn til at en ikke vet om effekten kommer av inntekten i seg selv eller fra hendelsen som forårsaket inntektsendringen. For eksempel kan det være usikkert om det er økt inntekt i seg selv, eller endringer i foreldres arbeidssituasjon, som er årsak til effektene studiene finner på barns utvikling.

5.2.1 Effekter av inntekt på barns helse, læring og utvikling i Norden

Løken et al. (2012) undersøker effekten av økt inntekt på barns utvikling som følge av oljeboomen i Rogaland på 70-tallet. Studien finner en relativt stor positiv sammenheng mellom inntektsøkning og barns utvikling for familier nederst i inntektsfordelingen. For eksempel førte en økning på 101 000 kr til 0,4 år flere fullførte år med utdanning, 5-6 prosentpoeng mindre frafall fra videregående og en medium22 effekt på IQ for barn fra familier med særlig lav inntekt. Effekten økningen på barn fra familier med inntekt litt over gjennomsnittet var nesten lik null. Studien undersøker utviklingen for barn født på slutten av 1960-tallet og det er uvisst om inntektsøkninger ville hatt samme effekt i dag.

Black et al. (2014) finner at subsidier til barnehage i Norge, som endret familieinntekt uten å endre barnehagedeltagelse, økte barnas skolekarakterer og eksamenskarakter i ungdomsskolen.23 Subsidien ble kun gitt til familier som hadde inntekt under en viss grense, og utgjorde en betydelig endring i disponibel inntekt for lavinntektsfamilier som allerede hadde barna i barnehage.24 De som mottok subsidier hadde en varig inntektsendring i etterkant, og det er uklart hvorfor en tidsbegrenset økning i inntekten førte til denne endringen. Det kan tyde på at foreldre brukte inntektsøkningen til å starte selvstendig næringsvirksomhet eller øke egne kunnskaper og ferdigheter, noe som kan ha hatt en positiv effekt både på familieinntekt og barnas utvikling.

Andersen et al. (2019) undersøker effekter på barns utvikling og læring etter at Danmark i 2002 halverte støtten til flyktninger som fikk opphold i landet. De finner blant annet at det betydelige kuttet i støtte reduserte sannsynligheten for at barna fra disse familiene deltok i barnehage og førskole med 15 prosentpoeng, sammenlignet med familier som fikk opphold like før reformen tredde i kraft. Gutter som var mellom 10-13 år da de ble påvirket av reformen fullførte i gjennomsnitt 1 år mindre utdanning. Sannsynligheten for å få laveste testscore på språktesten gikk opp med 5 prosentpoeng og kriminaliteten økte.

Cesarini et al. (2016) undersøker effekter av store lotterigevinster på barns utfall i Sverige. Studien kobler data fra tre ulike lotterier (1986–2011) til ulike registre og en spørreundersøkelse. Studien finner få signifikante effekter på barns utvikling av at foreldre fikk en større lotterigevinst. To unntak er at risikoen for at barnet var overvektig ved 18 år gikk ned, og at sannsynligheten for at de mottok helsetjenester økte. Det var imidlertid ingen effekt på skolekarakterer eller på kognitive og psykologiske evner, som målt senere ved tester i militæret. Studien finner heller ingen signifikante positive effekter for barn av foreldre i den laveste fjerdedelen av inntektsfordelingen. Forfatterne antar at inntekt kan være mindre viktig i Sverige enn andre steder på grunn av den universelle tilgangen på skole- og helsetjenester. Tolkningen av resultatene avhenger imidlertid av om folk bruker lotterigevinster på samme måte som annen inntekt.

Zachrisson og Dearing (2015) studerer sammenhenger mellom endringer i familieinntekt og adferdsvansker hos barn i 1-3 års alderen. De bruker mødres svar på den norske mor, far og barn-undersøkelsen til å måle barnets adferdsvansker. Økninger i inntekt fra barnet var 18 til 36 måneder gammelt var korrelert med en medium reduksjon i barnets adferdsvansker. Denne sammenhengen var sterkest for de fattigste familiene, mens det for middelklassen og oppover var liten sammenheng.25 Det er ikke klart om det er inntektsendringene eller årsaken bak endringene, som for eksempel endret arbeidsdeltakelse eller helse, som skaper effekten. Sammenhengen mellom inntektsendringer og adferdvansker var mindre blant barn som gikk i barnehage.

Elstad og Bakken (2015) sammenligner søsken i familier som opplever ulikt inntektsnivå i oppveksten. Studien indikerer effekter av inntektsendringer på skolekarakterer for familier med lavere inntekt, men ingen effekt for de med høyere inntekt.26 Studien understøtter dermed at det er nederst i inntektsfordelingen at en kan finne de positive effektene på læring og utvikling. Denne studien sier imidlertid heller ikke noe om årsakene til økt eller redusert inntekt.

Et annet spørsmål er når i barns oppvekst foreldres inntekt har størst betydning for barns utvikling. Carneiro et al. (2021) har undersøkt dette basert på norske registerdata for barn født i Norge mellom 1971 og 1980. Studien finner at barns utdanning og inntekt innen 30-års alder var bedre i husholdninger som hadde en stabil og balansert inntekt gjennom barnets oppvekst enn i husholdninger der inntekten varierte gjennom barndommen. Videre viser studien at en periodevis høyere inntekt samvarierte med bedre resultater for barn som var 0-5 år eller 12-17 år gamle når familien hadde høyere inntekt, men ikke for barn i alderen 5-12 år.

Ekspertgruppens oppsummering

Det finnes flere nordiske studier som omtaler hvordan endringer i familiens inntekt kan påvirke barns læring og utvikling. De fleste finner at økninger i familieinntekt kan ha en positiv effekt for barns utvikling og skoleresultater i familier som før endringen var aller lavest på inntektsskalaen. Inntektsøkninger knyttet til oljeboomen og til barnehagesubsidier i Norge førte eksempelvis til bedre skolekarakterer og større sannsynlighet for å fullføre videregående skole for barn fra lavinntektsfamilier. For familier som hadde et inntektsnivå over gjennomsnittet, finner en ikke slike effekter. Inntektsøkninger fra et lotteri i Sverige førte imidlertid ikke til positive effekter for barns skoleresultater eller kognitive evner. Det er usikkert hvor overførbare funnene er til statlige kontantytelser.

5.3 Internasjonal forskning på effekter av inntekt

Internasjonale studier kan bidra til å fylle ut bildet av hvordan økninger i kontantytelser påvirker familier med lav inntekt. Spesielt finnes det mye forskning fra USA om effekter av inntektsendringer på barn. Vi vil først omtale funnene i en rapport fra National Academiesof Sciences, Engineering, and Medicine (NASEM). Dette er en institusjon etablert av den amerikanske kongressen for å gi uavhengige og objektive analyser og råd til amerikanske myndigheter. Medlemmene er anerkjente forskere på sine områder. I 2019 utarbeidet NASEM rapporten «A Roadmap to Reducing Child Poverty» der de oppsummerer forskning av høy kvalitet på hvilke effekter økt familieinntekt har på barns utvikling, læring og helse. Vi oppsummerer et utvalg særlig viktige studier fra denne rapporten i 5.3.1.

Siden NASEM-rapporten i stor grad tar utgangspunkt i amerikansk forskning og er noen år gammel, kompletterer ekspertgruppen omtalen med andre studier som vurderes relevante i 5.3.2.

Internasjonal forskning er i stor grad basert på studier fra USA. Norge har andre velferdsordninger, et annet utdanningssystem og et mindre omfang av absolutt og relativ fattigdom enn USA. Vi antar likevel at studiene kan fortelle noe om mulige effekter av økt inntekt på norske barns helse, læring og utvikling, men at effektene sannsynligvis vil være mindre i Norge enn i USA.

5.3.1 Kunnskapsoppsummering fra NASEM

NASEM (2019) viser til en rekke studier på hvordan økt inntekt som følge av innføring og utvidelser i skattefradraget Earned Income Tax Credit (EITC) på slutten av 1980- tallet og 2000-tallet påvirket barn. Dette er et refunderbart skattefradrag for personer med lav og middels inntekt som bidrar betydelig til å redusere fattigdom blant barnefamilier i USA. Fradraget vokser med inntekten opp til et maksimalt nivå, før det gradvis reduseres jo mer inntekten øker. Rapporten konkluderer med at periodevise økninger i generøsiteten til skattefradraget har forbedret barns skoleprestasjoner og helse. En økning på 1000 dollar i familiens inntekt førte gjennomsnittlig til medium27 effekter på skolekarakterer (Chetty et al., 2016; Dahl & Lochner, 2012) og økte sannsynligheten for fullføring av videregående. Noen studier, som er for nye til å bli omtalt av NASEM, har også funnet positive langtidseffekter av skattefradraget på helse (Braga et al., 2020) og at sannsynligheten for at barna selv ble fattige som voksne ble redusert med 7 prosentpoeng (McInnis et al., 2023). Imidlertid kan ikke studier av EITC skille effekten av økt inntekt fra effekter ordningen kan ha på foreldres sysselsetting.

Great Smoky Mountains StudyofYouth var i utgangspunktet en longitudinell studie om barn og unges psykiske helse i 1993-2003 i North Carolina. I løpet av perioden ble det opprettet et kasino som ga alle medlemmene av Eastern-Cherokee-stammen en årlig utbetaling på rundt $4000 i gjennomsnitt. Forskere kunne slik sammenlikne hvordan det gikk med barn fra familier som hadde fått en slik inntektsøkning med de som ikke hadde fått en tilsvarende inntektsøkning. Studier viser at barn i familier som fikk en ekstrainntekt hadde færre adferdsproblemer, færre psykiske helseutfordringer, gjorde mindre kriminelt og i større grad fullførte videregående skole og lengre utdanning (Akee et al., 2010; Copeland et al., 2022; Costello et al., 2016). En inntektsøkning på $4000 i året økte eksempelvis oppnådd utdanning med et år for de fattigste husholdningene, og reduserte sannsynligheten for småkriminalitet med 22 prosent for 16-17 åringer. De positive effektene var størst for yngre barn, og for barn som opplevde lengre perioder med høyere inntekt. Akee et al. (2018) finner også forbedringer i foreldres oppfølging av barnet og redusert konfliktnivå i familien, noe som kan tyde på at redusert familiestress er en relevant mekanisme.

Milligan og Stabile (2009) finner at økninger i den kanadiske barnetrygden hadde en positiv effekt for barn og unges skoleprestasjoner og fysiske og psykiske helse. Effektene var kun statistisk signifikante for barn av foreldre med lavere utdanning. De viser at effektene var ulike for gutter og jenter. For gutter førte barnetrygden til forbedrede skoleprestasjoner og fysisk helse. For jenter var det ingen effekt på skoleresultater, men deres fysiske og indirekte aggresjonsnivå ble redusert betraktelig.28 Studien finner også en reduksjon i mødres depresjon.29

NASEMs oppsummering konkluderer med at studiene gjort på kontantytelser ofte, men ikke alltid, finner positive effekter av inntektsøkninger på barns læring, utvikling og helse.

5.3.2 Andre internasjonale studier

Cooper og Stewart (2021) gjennomgår systematisk 54 studier fra OECD-land som undersøker effekten av familieinntekt på barns utvikling. Alle inkluderte studier er enten randomiserte forsøk, kvasi-eksperimenter eller bruker longitudinelle data som kontrollerer for familiens utgangspunkt. 34 av de 54 studiene finner en signifikant positiv effekt av inntekt på fysisk, kognitiv eller sosial utvikling. Den positive effekten av økt inntekt er størst for barn fra lavinntektsfamilier. Mange studier er fra USA, men 16 studier er fra Europa. Av disse finner 10 positive effekter for et eller flere av utfallene, 3 ingen effekt og 3 finner minst én negativ effekt.

Gennetian et al. (2022) undersøker hvilke effekter månedlige kontantoverføringer til småbarnsmødre har på deres investering av tid og penger på barnet. Til studien ble 1000 mødre med lav inntekt i fire urbane områder i USA tilfeldig trukket til enten å motta $333 eller $20 i månedeni barnets tre første år. Kontantoverføringen skulle være forutsigbar, vedvarende og automatisk. Studien finner at kontantoverføringen økte familienes investeringer av penger og tid i barnet. Barnerelaterte utgifter som bøker, leker og bleier var høyere i familiene som mottok det høyeste månedsbeløpet. Mødrene brukte også mer tid på læringsaktiviteter som å lese bøker og leke med barnet. Familiene brukte en større andel av kontantoverføringen på barnerelaterte varer enn av andre inntekter familien mottok, noe som kan skyldes at overføringen var tydelig barnefokusert. Troller-Renfree et al. (2022) finner videre at kontantoverføringen hadde en positiv effekt på barnas hjerneaktivitet ved ett års alder, noe som kan tyde på en positiv utvikling i kognitive ferdigheter.

Flere internasjonale studier undersøker hvordan foreldre bruker statlig finansiert barnetrygd. Mari og Keizer (2023) finner at både høyinntekts- og lavinntektsfamilier i Australia øremerker deler av barnetrygden til investeringer i barnas oppvekst. Videre finner de at lavinntektsfamilier benytter en større andel av barnetrygden på varer til barna sammenligner med høyinntektsfamilier. Kooreman (2000) finner at foreldrene i Nederland brukte en relativt stor andel av barnetrygden på klær til barna, sett opp mot andre inntektskilder. Blow et al. (2012) viser derimot at økninger i barnetrygden i Storbritannia i perioden 1980-2000 i hovedsak ble brukt på forbruksvarer til voksne. Studien undersøker ikke om dette varierte ut fra inntektsnivå. Hener (2017) finner at både lavinntekts- og høyinntektsfamilier i Spania sparer store andeler av barnetrygden, med antakelse om at dette vil komme barna til gode.

Ekspertgruppens oppsummering

Internasjonale studier gir et solid grunnlag for å si at familiens inntekt har en påvirkning på barn og unges læring, utvikling og helse. De fleste publiserte studier finner at inntektsøkninger påvirker et eller flere utfall positivt. I den internasjonale litteraturen er det en overvekt av studier fra USA. Disse finner generelt større effekter av inntektsøkninger enn de nordiske studiene, men det er uklart hvor overførbare funnene er. Det finnes også noen europeiske studier som dokumenterer positive effekter.

5.4 Oppsummering

Mange nordiske og internasjonale studier finner positive effekter fra økte inntekter på barn i lavinntektsfamilier sin helse, utvikling og læring. Effektene er størst nederst i inntektsfordelingen. For familier med middels til høy inntekt i utgangspunktet, har økte inntekter ikke målbare effekter.

De fleste studiene i nordisk sammenheng skiller ikke mellom effekten av inntekt fra effekten av andre faktorer som kan forårsake inntektsendringer. For eksempel kan det være at familieinntekten blir mindre på grunn av at foreldre reduserer arbeidsdeltakelse eller opplever helseutfordringer, og dette kan i seg selv påvirke barns læring, utvikling og helse. Studier av inntektsendringer som skyldes forhold utenfor familien, tyder likevel på at økt inntekt kan påvirke utvikling, læring og helse positivt for barn fra familier med særlig lav inntekt i utgangspunktet.

Internasjonale studier fra USA og andre OECD-land viser at kontantoverføringer ofte, men ikke alltid, fører til positive effekter for barns læring, utvikling og helse. Disse studiene har et bedre metodisk design for å skille ut effekten av rene kontantoverføringer, men store ulikheter i samfunnsstruktur og fattigdomsnivå mellom land gjør det vanskelig å vite hvor overførbare funnene er til Norge. Andre internasjonale studier viser at kontantoverføringer som er øremerket barn ofte, men ikke alltid, blir brukt på varer eller sparing som det er tydelig at kommer barna til gode.

Ekspertgruppen konkluderer med at det finnes en betydelig empirisk internasjonal litteratur som støtter at familiens inntekt i seg selv har en betydning for barnets læring, utvikling og helse, særlig for familier som er nederst i inntektsfordelingen. Samtidig utelukker ikke dette at andre bakenforliggende egenskaper ved familiene også spiller en rolle for barnets utvikling, eller at det noen ganger kan være mer effektivt å investere i økt tjenestetilbud. I neste kapittel vil betydningen av ulike tjenester diskuteres. Ekspertgruppen påpeker i tillegg at familieinntekt kan ha en positiv effekt på andre forhold i barndommen, utover det som blir målt i studiene.

6 Kunnskap om effekter av tjenester

6.1 Innledning

Offentlige tjenester, samt tilbud og tjenester fra frivillige og ideelle aktører, er viktige arenaer for barns sosialisering, læring, helse og trygghet. I Norge har vi en stor offentlig sektor sammenlignet med mange andre OECD-land, definert ut fra hvor mye av husholdningers inntekt som går til skatt for å finansiere offentlige ytelser og tjenester (Aaberge et al., 2021). For barn i fattige familier kan slike tjenester være av særlig stor betydning, da de kan redusere betydningen av familiebakgrunn og gi barnet tilgang på muligheter de ellers ikke ville fått.

I kapittel 4 gjennomgikk vi hypoteser for hvorfor en oppvekst i lavinntekt kan påvirke barns læring, utvikling og helse negativt. Foreldre med lav inntekt kan ha mindre mulighet til å bruke tid og penger på barnets læring og utvikling og ha mindre kapasitet til å innta en hensiktsmessig oppdragerstil på grunn av økonomisk stress. De kan også ha utfordringer med å følge opp barnets utvikling som følge av eksempelvis lavere utdanning eller helseutfordringer. Offentlige og frivillige tjenester kan bidra til å gi barnet læringsmuligheter som de kanskje ikke ville fått hjemme og gi både foreldre og barn veiledning, støtte og avlastning for å håndtere økonomisk stress. En viktig grunn til at den sosiale ulikheten er lavere i nordiske land enn andre steder, er ifølge Mogstad, Salvanes og Torsvik (2023) nettopp tilgjengeligheten av universelle tjenester som helsestasjon og barnehage i tidlig barndom.

I dette kapittelet oppsummeres tilgjengelig kunnskap om effektene av tjenester på barn i lavinntektsfamiliers læring, helse og utvikling, på kort og lang sikt. Målet er å identifisere hvilke tiltak som kan redusere gapet i læring, helse og utvikling mellom barn fra lav- og høyinntektsfamilier. Samtidig er mange av tjenestene også viktige for andre målsetninger enn disse. For eksempel har utdanningssystemet også målsetninger om å bidra til nasjonal økonomisk vekst, og barnevernstjenesten om å beskytte barn. Barn har også rettigheter som er uttrykt i barnekonvensjonen. Rettigheter står fast uavhengig av forskningsresultater, og diskuteres derfor ikke i forskningen. Videre måles barns levekår og livskvalitet sjeldent i forskningen, og omtales derfor i liten grad i dette kapittelet. Dette er imidlertid et svært viktig hensyn, og som inngår i ekspertgruppens vurderinger og omtales mer detaljert i de neste kapitlene i rapporten.

Vi oppsummerer forskning som er spesielt relevant for tjenestene helsestasjon, barnehage, skole, fritidstilbud, familiekoordinering, barnevern og områdesatsinger. Effektstørrelser fra forskningsstudier er oppgitt i fotnoter der det er aktuelt, og ellers beskrevet i teksten ut fra kategoriseringen i boks 5.1. Ekspertgruppen har, som omtalt i kapittel 2, vurdert det hensiktsmessig å avgrense sin omtale av helse mot kunnskapsgrunnlaget til Folkehelsemeldinga — Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar(Goldblatt et al., 2023). I tillegg peker ekspertgruppen på at helse påvirkes av mange forhold både utenfor og i familien, slik at tiltakene ofte ligger utenfor helsesektoren. Vi omtaler imidlertid helsestasjonens rolle for de minste barna og skolehelsetjenestens rolle i skolen.

6.2 Helsestasjon og foreldrestøttende tiltak

Det finnes en stor forskningslitteratur som fremhever betydningen av de tidlige årene i et barns liv for senere utvikling, inkludert tiden før fødsel (Almond et al., 2018; Cunha & Heckman, 2007). Hjernens nevrale nettverk er særlig formbare i ung alder og fundamentale kognitive, sosiale og emosjonelle ferdigheter kan legge et grunnlag for senere læring (Knudsen et al., 2006). Forskning fra Norge viser at det oppstår forskjeller mellom barn av høy- og lavinntektsfamilier sin språkutvikling allerede i 1,5 års alder (Ribeiro et al., 2022). Foreldrepraksis, som kognitiv stimulering, emosjonell støtte og grensesetting, kan ifølge Duncan et al. (2023) forklare mye av de sosiale forskjellene mellom barns ferdigheter i skolen. Det er for eksempel dokumentert at foreldre med lavere utdanning i gjennomsnitt bruker mindre tid på samtaler, lek og læringsaktiviteter med barna (Guryan et al., 2008) og sjeldnere har faste leserutiner (Stangeland et al., 2023). Økonomisk stress for foreldre med lav inntekt kan være en forklaringsfaktor, men ser ikke ut til å forklare hele forskjellen (Ekren & Arnesen, 2022).

I Norge spiller helsestasjoner en viktig rolle i å gi alle foreldreveiledning og råd i hvordan de skal følge opp den fysiske og kognitive utviklingen til barn mellom 0-5 år. Helsesykepleiere på helsestasjoner følger med på barnets utvikling og gir råd om blant annet kosthold, psykomotorisk utvikling og samspill mellom foreldre og barn.30 Forskning viser at utvidelsen av helsestasjoner i Norge på 1930-tallet reduserte barnedødelighet, økte fullføring av skolegang med 0,15 år og ga 2 prosent økt inntekt, trolig på grunn av forbedret ernæring og helse (Bütikoferet al., 2019). Effektene var størst for barn av foreldre med lavere inntekt og utdanning. Utrulling av helsestasjoner og helsesykepleierbesøk i Sverige og Danmark rundt samme tid førte også til lavere sykdomsforekomst og barnedødelighet (Bhalotraet al. 2017; Hjortet al., 2017). Mye har imidlertid endret seg siden 1930, og det eksisterer begrenset forskning på tiltak ved helsestasjoner i nyere tid.

Dersom tiltak som øker foreldres informasjon og bevissthet om hva som bidrar til barns utvikling har en positiv effekt på barns utfall, vil foreldreveiledning være en mulig kanal for å forbedre barns læring, utvikling og helse. I dette delkapittelet gis det først en kort oppsummering av forskning på effekten av foreldreveiledning i grupper, med hovedfokus på nordisk forskning. De fleste av disse gruppetilbudene tilbys ved noen helsestasjoner i Norge i dag. Deretter presenteres internasjonal forskning på mer intensive hjemmebesøkstjenester kombinert med systematisk foreldreveiledning. Denne forskningen kommer primært fra land med færre offentlige tjenester, og overførbarheten av forskningen til Norge er derfor usikker. Helsestasjoner gjennomfører i dag hjemmebesøk, men sjelden med samme hyppighet og like strukturert veiledning som disse programmene tilbyr.

6.2.1 Effekter av gruppebasert foreldreveiledning

Eksempler på gruppebaserte foreldreveiledningskurs som tilbys i Norge er Circleof Security (COS), International Child Development Program (ICDP), De Utrolige Årene (DUÅ) og Parent Management Training – Oregonmodellen (PMTO). Norske effektstudier av både DUÅ og PMTO viser positive effekter på barns adferdsproblemer og foreldreferdigheter (Adolfsen et al., 2022; Hukkelberg & Torsheim, 2020). Et randomisert, kontrollert forsøk av ICDP finner positive effekter på foreldrenes mestringstro, samarbeid om barneoppdragelse og støttende foreldrestil, men ikke på barnas adferdsutvikling (Brekke et al., 2021). Dette er i tråd med funnene fra en kvasi-eksperimentell studie av ICDP (Skar et al., 2015). COS mangler gode evalueringer av effekter i nordisk sammenheng, men vurderes å være godt teoretisk begrunnet (Rye & Eng, 2021). Det er få studier som undersøker om effektene varierer med familiebakgrunn, men Tømmerås og Kjøbli (2017) finner at familier med flere risikofaktorer hadde bedre behandlingseffekt av PMTO.

En gjennomgang av internasjonal litteratur for gruppebaserte foreldreveiledningskurs viser at slike kurs muligens reduserer barns psykososiale problemer rett etter kurset, og at de trolig reduserer barns adferdsproblemer 1-3 år etter avsluttet kurs (Barlow et al., 2016). I tillegg ser kursene ut til å øke positiv adferd i samspillet mellom barn og foreldre på kort sikt. Det framheves imidlertid at det er metodiske svakheter ved studiene, og at det mangler studier som viser effekter på lengre sikt.

En stor, dansk effektstudie evaluerer Familieiværksætterne, et universelt gruppeprogram for foreldre som venter barn (Trillingsgaardet al., 2021). Foreldreveiledningen ble gitt fra slutten av graviditet til barnet var omkring 1 år. Tiltaket hadde verken effekt på foreldres opplevelse av kompetanse som forelder, stress eller mentale helse. Det er også blitt gjort en studie av Sure Start-sentere i England, som tilbyr en kombinasjon av helsetjenester, foreldrestøtte og barnehagetjenester for barn under 5 år (Cattan et al., 2022). Studien finner positive effekter på barns adferdsmessige og emosjonelle utvikling, og helse. Effektene var størst for barn som levde i de fattigste områdene i landet, og hadde ingen effekt i de rikeste områdene.

6.2.2 Effekter av hjemmebesøk med foreldreveiledning

Den internasjonale litteraturen inkluderer mye forskning på oppfølging og veiledning gjennom hjemmebesøk for sårbare familier, der lavinntektsfamilier gjerne er sterkere representert. I USA ble det gjennomført en stor programevaluering av fire hjemmebesøkstjenester (Michalopoulos et al., 2019). Evalueringen finner positive effekter på foreldrestil og redusert vold i hjemmet, men effektene var noe mindre enn evalueringer av enkelttiltak tidligere har vist.31 Barns adferdsvansker ble litt redusert32, men det ble ikke dokumentert signifikant bedring i språkforståelse. En ny evaluering av mer langsiktige effekter ventes i løpet av 2023.33

Et av de fire oppfølgingsprogrammene, Nurse Family Partnership(NFP), skal prøves ut i Norge fram mot 2027 under navnet Sammen på vei. Programmet gis til kvinner med sammensatte utfordringer som skal få barn for første gang. Det omfatter 20-40 hjemmebesøk i løpet av graviditet og barnets to første år. I Norge gjennomføres hjemmebesøkene av helsesykepleiere og jordmødre med særskilt opplæring. Kvalitative intervjuer viser at programmet hjelper en målgruppe man ellers har utfordringer med å møte behovene til og at den stabile støtten oppleves god for mottakerne (Pedersen et al., 2019). Det mangler foreløpig studier på hva effektene er sammenlignet med ordinær oppfølging i Norge. Tidligere utprøvinger av NFP i Europa og USA viser positive effekter på barns kognitive evner og adferd på kort sikt og en langtidsstudie finner positive effekter på matematikk- og språkferdigheter 18 år etter (Heckman et al., 2017; Kitzman et al., 2019; Kliem & Sandner, 2021; Mejdoubi et al., 2015; Robling et al., 2016). Effektstørrelsene varierer fra små til store.

Doyle (2020) undersøker en kombinasjon av hjemmebesøk og gruppetreningstilbud til alle foreldre av barn i alderen 0-3 år i et område med store levekårsutfordringer i Irland. Tiltaket hadde positive effekter på foreldrepraksis og store34 effekter på barns kognitive evner^. Andelen barn med adferdsproblemer ble redusert med 15 prosentpoeng. Fordi tilbudet kun ble utprøvd i et begrenset område, er det uklart om funnene er generaliserbare.

Rossin-Slater og Wüst (2020) undersøker kombinasjonen av hjemmebesøk fra helsesykepleier og utrulling av barnehage i Danmark i 1930-1960. De finner positive effekter på helse og skoleresultater på lang sikt, både av helsesykepleier og av barnehage. Kombinasjonen av tilbudene ga imidlertid ingen positive tilleggseffekter. Dette tydeliggjør behovet for å undersøke om hjemmebesøk også er effektivt i en norsk sammenheng der barnehagedeltakelsen er høyere sammenlignet med andre land.

Ekspertgruppens oppsummering

Barns muligheter til å utvikle grunnleggende ferdigheter i tidlig barndom kan ha betydelige konsekvenser for senere utvikling. Det er dokumentert at foreldrepraksis varierer med utdanningsnivå, noe som kan gi barn ulike utgangspunkt før de starter på skolen (Duncan et al., 2023; Guryan, 2008).

I Norge er helsestasjonen en viktig aktør som gir råd og veiledning til foreldre i barnets første leveår. Studiene gjennomgått i dette delkapittelet viser at foreldreveiledning i grupper og gjennom individuelle hjemmebesøk kan ha positive effekter på foreldrepraksis og barns utvikling. I forskning fra Norge er det imidlertid få som har studert langsiktige effekter, eller som har undersøkt effekter spesifikt for grupper med lav inntekt eller utdanning. For å få kunnskap om endret foreldrepraksis fører til positive utfall for barna på sikt, er det behov for å følge familiene over lenger tid. Internasjonalt viser hjemmebesøkstjenester lovende effekter for særlig sårbare familier med lav inntekt, men det er variasjoner i effektstørrelser mellom ulike studier.

Ekspertgruppen vurderer forskningen på foreldrestøtte og -veiledning som svært lovende, men peker på behovet for norske studier som undersøker langtidseffekter for barn i fattige familier.

6.3 Barnehage

Omfattende forskning viser at barnehage og andre tiltak for tidlig læring kan gi barn i fattige familier bedre sjanser for å lykkes på skolen, i arbeidslivet og redusere kriminalitet (Duncan et al., 2023; Havnes & Mogstad, 2011; Heckman et al., 2010). Dette forklarer forskerne med at «læring fostrer læring» – det vil si at utviklingsstimulerende aktiviteter i tidlig barndom legger et viktig grunnlag for å mestre skolehverdagen og senere utdanning og arbeidsliv.

Det finnes en del forskningslitteratur som baserer seg på statistiske korrelasjoner for å etablere sammenhenger mellom barnehagebruk og utfall målt hos barnet. Ved denne typen studier er det stor usikkerhet knyttet til hvorvidt resultater faktisk kan tilskrives barnehagen, eller andre bakenforliggende faktorer (Se boks 5.2 om forskjellen mellom årsakssammenhenger og sammenhenger). Oversikten i dette kapittelet baserer seg på studier som har et forskningsdesign som er egnet til å vise årsakssammenhenger på kort og lang sikt. Første del av oppsummeringen omhandler effekten av deltakelse i barnehage generelt, med norske studier som prioritet. Andre del omhandler effekten av kvalitetsindikatorer som varierer mellom barnehager.

6.3.1 Effekter av å gå i barnehage

En reform i 1975 førte til at Norge på kort tid fikk 17 500 flere barnehageplasser for barn i alderen 3-6 år. Havnes og Mogstad (2011) bruker utbyggingen som et naturlig eksperiment, og finner at hver ekstra barnehageplass i gjennomsnitt førte til 0,35 år mer fullført utdanning på lang sikt. Sannsynligheten for frafall fra videregående skole ble redusert 6 prosentpoeng og sannsynligheten for å ha lav inntekt som voksen ble redusert 3,6 prosentpoeng. En oppfølgingsstudie viser at reformen hadde særlig stor effekt på framtidig lønnsinntekt til barn fra lavinntektsfamilier (Havnes & Mogstad, 2015). Lønnsøkningen var på rundt 5 000 – 10 000 kroner i året for barn fra familier som tjente under gjennomsnittet.35 Økningen ser ut til å skyldes økt fullføringsgrad i videregående opplæring og flere fullførte utdanningsår generelt. Barn i de 15 prosent rikeste familiene fikk på sin side en lønnsreduksjon og ingen endring i mengden fullført utdanning (Havnes & Mogstad, 2011, 2015). Dette kan skyldes at disse hadde tilgang til barnepass av like god eller høyere kvalitet før barnehagereformen. Reformen reduserte ulikhet i Norge tilsvarende en reduksjon i Gini-koeffisienten fra 0,306 til 0,296. Denne omfordelingen er like stor som effekten av å introdusere en proporsjonal inntektsskatt på 1 prosent, som så fordeles likt til hver innbygger i landet. Siden studien undersøker effekten av barnehagereformen for rundt 50 år siden, er det er uklart hvor relevant den er i dag.

En nyere studie av Drange og Havnes (2019) dokumenterer også positive effekter på skoleresultater av barnehage for barn i 1- og 2-årsalderen, både generelt og for lavinntektsgruppen. Mellom 2004 og 2006 trakk Oslo kommune tilfeldig ut barn som mottok tilbud om barnehageplass tidligere enn andre barn. Barn som ble trukket ut startet gjennomsnittlig i barnehage ved 15 måneders alder, mens andre barn startet gjennomsnittlig ved 19 måneder. Studien viser at barna som ble trukket ut til tidlig opptak, fikk forbedrede resultater på språk og matematikk ved 7-årsalderen. Forbedringen i språk var til illustrasjon like stor som differansen mellom barn fra lav- og høyinntektsfamilier som ikke fikk tilbud om barnehageplass i uttrekkingen.36 For matematikk tilsvarte effekten rundt en tredjedel av forskjellen mellom barn fra lav- og høyinntektsfamilier. Forskerne finner en sterk antydning til at effekten er størst for barn fra familier med inntekt under median, men studien mangler statistisk presisjon til å konkludere dette med sikkerhet.

Disse funnene er i tråd med annen forskning fra Norge. Zachrisson og kollegaer (Dearing et al., 2018; Zachrisson et al., 2023) bruker barnehageutbyggingen for 1-2-åringer på 2000-tallet som et naturlig eksperiment. De finner at økt barnehagebruk før 18 måneder, ga bedre språkutvikling hos barn fra lavinntektsfamilier ved 3 års alder. I tillegg ble den sosiale ulikheten i nasjonale prøver i 5. klasse mellom barn fra familier med kort- og lang utdannelse redusert med 50 prosent. De finner ikke effekter for barn fra høyinntektsfamilier. En annen studie fra samme forfattere finner at sammenhenger mellom endringer i familieinntekt og internaliserende adferdsvansker for de yngste barna er svakere hos de som går i barnehage (Zachrisson & Dearing, 2015).

Drange og Telle (2017) viser videre at tilbud om gratis kjernetid i barnehagen for 5 år gamle barn med innvandrerbakgrunn i to bydeler i Oslo i 1993, ga store positive effekter på utdanningsresultatene til jenter fra disse familiene. Resultatene var særlig store for det første kullet av barn som fikk gratis kjernetid. Ved innføringsåret dokumenterer studien en økning fra 3,8 til 4,1 i gjennomsnittlig standpunktkarakter for jenter fra grunnskolen. Det var ingen tilsvarende effekt hos gutter. Studien finner ikke effekter av barnehagedeltakelsen på foreldrenes inntekt eller utdanningsnivå, noe som tyder på at de bedrede skoleresultatene er fra økt deltakelse i barnehagen og ikke andre faktorer.

Internasjonale studier av barnehagedeltakelse viser noe mer blandede resultater enn norske studier. Duncan et al. (2023) oppsummerer at studier viser gjennomgående positive effekter av universelle barnehager/førskoler for barn i 3-6 års alder fra familier med lav inntekt. Resultatene for barn mellom 0-2 år varierer mer mellom land. Analysen er basert på studier som bruker kvasieksperimentelt design og gir grunnlag for å studere årsakssammenhenger. Studier fra Quebec i Canada og Bologna i Italia finner negative resultater av barnehagedeltakelse for barns utvikling på kort og lang sikt, mens en studie fra Danmark finner verken positive eller negative effekter. Studier fra Norge, Japan og Tyskland finner derimot positive effekter på barns utvikling, spesielt der foreldrene har lav inntekt eller utdanning.

En meta-analyse av 30 studier på effekten av å gå i universell barnehage bekrefter at forskningen på barnehagedeltagelse er blandet (van Huizen & Plantenga, 2018). De undersøker om kvalitetsforskjeller mellom barnehagetilbud på ulike steder kan forklare ulikheter i resultater mellom studier. De bruker to indikatorer for kvalitet: hvor god bemanning det er i barnehagene og hvor høye kvalifikasjoner som kreves for barnehagepersonale. Høyere kvalifikasjoner vil her si bachelor eller yrkesfaglig, sammenlignet med ingen utdanningskrav. Kvalifikasjonskrav til barnehagepersonale viste den sterkeste sammenhengen av de to, men begge indikatorene viste en tydelig sammenheng med effektene av barnehagedeltakelse. Studien konkluderer at effektene for barn fra familier med lav inntekt eller utdanning er positive der barnehagene har god nok bemanning og kvalifiseringskrav. I og med at alle norske studier på barnehagedeltagelse viser positive resultater, er det mulig at norsk barnehage holder bedre kvalitet enn i land der studier finner negative effekter.

Selv om forskningen tyder på at barnehage som universell tjeneste har størst positive effekter for barn fra lavinntektsfamilier, kan det likevel finnes gode grunner til å inkludere barn fra alle familiebakgrunner i samme barnehagetilbud. Duncan et al. (2023) påpeker at det kan være nyttig for barn med mindre sosial og emosjonell kompetanse fra hjemmet å leke med barn som i større grad har slike ferdigheter. Det er også blitt spekulert i om utjevning av ferdigheter før skolestart også gagner elever fra mellom- og høyinntektsfamilier, siden barneskolelærere i mindre grad vil måtte bruke ressurser på å heve nivået til barn fra lavinntektsfamilier. Dette er imidlertid teoretiske påstander som foreløpig ikke er undersøkt empirisk.

6.3.2 Effekter av økt kvalitet i barnehagen

Norske studier tyder på at barnehagene i Norge generelt sett er gode nok til å gi positive effekter for barn fra familier med lav inntekt eller utdanning. Studiene finner også svakt positive eller nøytrale effekter for barn fra familier med middels høy inntekt. Dette gjelder også barn i 1-2 årsalderen. Likevel har den norske barnehagen også blitt kritisert for å ha for upresise og svake kvalitetskrav (Engel et al. 2015), som kan føre til store forskjeller mellom barnehager. Denne bekymringen har også empirisk støtte i Rege et al. (2018). Studien sammenligner 67 barnehager i Agder, og finner betydelige forskjeller mellom barnehagene i hvor mye de bidro til barns ferdigheter i selvregulering, matematikk og språkforståelse.

Veletablerte teorier tilsier at stabil, sensitiv og omsorgsfull samhandling mellom voksenpersoner og barn, i tillegg til alderstilpasset lek og aktivitet, er viktig for barns kognitive og sosiale utvikling (Burchinal, 2018). Barns tidlige læring styrkes av lek sammen med andre barn, kombinert med at voksne tilrettelegger for utforsking av sentrale temaer (Hirsh-Pasek et al., 2009).

Det er vanlig å dele opp indikatorer på barnehagekvalitet i prosesskvalitet og strukturkvalitet. Prosesskvalitet handler om opplevelsene til barna og hvordan barna inngår i samspill, leker og aktiviteter med de andre barna, samt hvordan de blir møtt og fulgt opp av de ansatte i barnehagen. Strukturkvalitet handler om det som er lett målbart, som omfang og kvalitet på areal for inne- og utelek, antall ansatte per barn og kvalifikasjonene til de ansatte. I tillegg finnes det studier på effekten av å ta i bruk konkretiserte, alderstilpassede læringsaktiviteter i barnehagen. Vi oppsummerer videre forskningen for hver av disse kvalitetsdimensjonene.

Prosesskvalitet

Prosesskvalitet måles ofte ved skalaen ClassroomAssessment Scoring System (CLASS) der det gjøres en vurdering av «emosjonell og adferdsstøtte» og «engasjert støtte for læring». Ifølge internasjonale kunnskapsoppsummeringer viser barnehagers score på denne skalaen en svak og ikke-konsistent sammenheng med barns målte ferdighetsutvikling (Burchinal, 2018; Duncan et al. 2023). I Norge ble en annen indikator prøvd ut, Infant/Toddler Environment RatingScale, men viste heller ikke sammenheng med barns ferdigheter (Eliassen et al. 2018). Alle barnehagene i studien lå imidlertid i nærheten av universiteter og foreldrene hadde i snitt høyere utdanning, noe som kan gjøre studien lite representativ.

En ny randomisert, kontrollert studie undersøker effektene av et tiltak for å forbedre prosesskvalitet i 80 norske barnehager, målt ved CLASS. Buøen et al. (2021) viser at samspillskvaliteten, spesielt støtte for læring, økte i tiltaksgruppen sammenlignet med kontrollgruppen. Lekhal et al. (2023) viser at tiltaket hadde en positiv effekt på vokabular for jenter 10 måneder etter, men finner ingen slik effekt for gutter.

Strukturkvalitet

Drange og Rønning (2020) undersøker effekten av strukturelle dimensjoner ved barnehager i Oslo. Foreldre fikk et tilbud om barnehageplass som var delvis bestemt av en tilfeldig trekning. Studien finner ingen effekter av å bli tildelt en barnehage med høyere andel utdannede barnehagelærere eller ansatte med lengre ansiennitet på barns lese- og regneferdigheter i 1., 2. og 3. klasse. Derimot finner de at barn som fikk tildelt en barnehage med lavere sykefravær og en høyere andel menn blant ansatte, oppnådde bedre lese- og regneferdigheter. Det er uklart om effektene skyldes disse faktorene i seg selv, eller andre kjennetegn ved de barnehagene som har mindre fravær og flere menn. En dansk studie finner også små positive effekter av en høyere andel mannlig personale (Gørtz et al., 2018). Duncan et al. (2023) oppsummerer studier fra USA og finner ikke dokumenterte effekter av ansattes utdanningsnivå, barnehagelærertetthet eller gruppestørrelser på barns læringsutbytte.

Lekbaserte læringsaktiviteter

En stor faglitteratur viser at systematisk pedagogisk arbeid i barnehagen med aldertilpasset lekbasert læring kan styrke barns utvikling av sosiale og emosjonelle ferdigheter, samt språk og matematikk (Duncan et al., 2023; Jenkins et al., 2018). I lekbasert læring deltar barna i lek og utforskning med andre barn, samtidig som lærere bevisst introduserer planlagte alderstilpassede leker og aktiviteter som støtter barns utvikling. Det er viktig at barna er aktive og engasjerte, samhandler med andre og opplever aktivitetene som meningsfulle (Hirsh-Pasek et al., 2009). Det er også avgjørende at barna støttes av en varm og omsorgsfull voksen (Duncan & Magnuson, 2013).

Mer systematisk arbeid med lekbasert læring har også blitt prøvd ut i norsk kontekst. Agder-prosjektet var en randomisert kontrollert studie av et opplegg for lekbasert læring (Rege et al., 2021). Barnehagelærere fikk videreutdanning og opplæring i å ta i bruk alderstilpasset lek og aktiviteter for å stimulere barns ferdigheter i matematikk, språk, selvregulering og sosial kompetanse. I slutten av førsteklasse, ett år etter at intervensjonen var avsluttet, var læringsgevinsten stor for barn i barnehager med lavest læringsbidrag i utgangspunktet. Effekten tilsvarte 5 måneder med læring og utvikling. Barn i barnehager som i utgangspunktet hadde mye læring, opplevde ingen effekt. Opplegget løftet læring hos barn med høyt og lavt utdannede foreldre like mye. Fidjeland et al. (2022) viser videre at det strukturerte læringsopplegget reduserte kjønnsforskjeller i ferdigheter, da det var gutter som hadde svakest utgangspunkt og som ble løftet mest. Thijssen et al. (2022) viser at det særlig var økninger i selvregulering som senere førte til bedre ferdigheter i matematikk.

En svensk studie med lignende intensjon som Agder-studien, finner ingen positive effekter (Gerholm et al., 2019). Programmet varte bare i 6 uker, i motsetning til Agder-prosjektet som varte et helt år. Lekbaserte læringsopplegg av kort varighet har dermed en mer usikker effekt.

Forskning viser videre at spesialpedagogiske tiltak i barnehagen vil kunne bedre barnehagetilbudets kvalitet. Mitchell og Sutherland (2020) peker på viktigheten av evidensbaserte tiltak i spesialpedagogisk praksis. Språktreningsprogrammer har for eksempel vist effekt på språkferdigheter (Hagen et al., 2017). Spesialpedagogiske tiltak i barnehagen har også vist seg å bedre sosiale og emosjonelle ferdigheter i skolealderen for barn med risiko for å utvikle ADHD (Biele et al., 2022). Det finnes per i dag ingen strukturert oversikt over bruk av evidensbaserte programmer i spesialpedagogisk praksis i Norge.

Ekspertgruppens oppsummering

Det er sterke holdepunkter for at barnehager av god nok kvalitet øker sannsynligheten for at barn i fattige familier gjør det bedre på skolen og i arbeidslivet. Barn i fattige familier har større utbytte av barnehage sammenlignet med øvre inntektsgrupper, antakelig fordi foreldre med høyere inntekt uansett har mulighet til å gi barn aktiviteter og samspill på dagtid av god kvalitet.

Ekspertgruppen vurderer at forskningen på effekten av deltakelse i barnehage er solid, har mange studier med godt forskningsdesign og viser at barnehagedeltagelse bedrer barns språkutvikling, skoleresultater, fullføring av videregående og arbeidsinntekt senere i livet.

Selv om norske barnehager overordnet holder høy kvalitet, er det dokumentert at forskjellige barnehager bidrar ulikt til barns læring og utvikling. Flere studier tyder på at lekbaserte læringsaktiviteter kan ha positive effekter på barnehagekvalitet og barns læring, også i norsk sammenheng. Spesialpedagogiske tilbud i barnehagen kan også ha gode virkninger for barn med læringsutfordringer.

6.4 Skole

Forskning viser at utdanning øker mulighetene for barn fra lavinntektsfamilier til selv å få høyere inntekt som voksen. I Norge skjedde det store reformer på 1930-tallet som utvidet utdanningsmulighetene dramatisk for sønner av fedre med middels eller lav inntekt (Pekkarinen et al., 2017). Studien viser at fullført utdanning økte med 2,7 år for barn født mellom 1930 og 1970. I den samme perioden økte inntektsmobiliteten for sønner fra familier med lav inntekt. Ettersom en større andel fikk høyere utdanning, ble etterspørselen etter arbeidstakere med høyere utdanning redusert. Dermed ble også lønnsforskjellene mellom utdanningsnivåer mindre. En skolereform på 60-tallet som økte mengden utdanning ga likevel god avkastning i form av økt lønn (Aakvik et al., 2010).

I dag går alle barn på skole. Ytterligere effekter på den sosiale mobiliteten vil dermed komme fra forbedringer i hvor mye barn lærer i skolen og hvor lang utdanning de tar. Som vist i kapittel 3 er det fortsatt forskjeller i skoleresultater og fullført utdanning mellom barn fra lavinntektsfamilier og barn fra familier med høyere inntekt. Forskjellen er spesielt markant for fullføring av videregående skole.

I Norge eksisterer det begrenset forskning på skoletiltak for barn i fattige familier spesielt, men mer om hva som kan løfte barn med svakere resultater, uavhengig av familiebakgrunn. Slike tiltak vil antakelig ha positive effekter på barn fra fattige familier, ettersom disse er overrepresentert i gruppen. I internasjonal sammenheng finnes det mer forskning på hva som løfter barn fra fattige familier spesielt.

Forskningslitteraturen på skole og pedagogikk er stor og omfattende. I lys av at regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe om betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet, vil vi i denne rapporten avgrense oss til å løfte fram enkelte områder som ser ut til å være av særlig stor betydning for barn som vokser opp i lavinntekt. Først presenteres forskning om pedagogiske tiltak som bidrar til utvikling av faglige prestasjoner og sosiale og emosjonelle ferdigheter. Etterpå presenteres forskning om å bygge et sterkere lag rundt eleven.

6.4.1 Effekter av pedagogiske tiltak

Lekbasert læring i de tidlige årene

Forskning innen psykologi og samfunnsøkonomi tyder på at læring i de tidlige årene er særlig viktig for barns utvikling av kognitive, sosiale og emosjonelle ferdigheter (Cunha et al., 2006; Duncan et al., 2023). Pedagogikken i de første årene på barneskolen kan derfor være et spesielt viktig område for innsats.

En voksende litteratur innen utviklingspsykologi og utdanningsforskning framhever lekbasert læring i barneskolen som viktig for å skape engasjement for læring (Hirsh-Pasek et al., 2009; Parker et al., 2022; Weisberg et al., 2016). Å kombinere lek og pedagogisk veiledning kan gi barn naturlige arenaer for utforsking og nysgjerrighet som stimulerer til læring og utvikling (Whitebread, 2011). Dette er tiltak som trolig vil løfte alle barn, og som kanskje spesielt vil være positivt for barn fra fattige familier. Greve og Løndal (2012) understreker at leken har egenverdi for barnets livskvalitet, og at lek som barnet selv velger kan føre til nye, uforutsette muligheter for danning og ferdighetsutvikling. Voksenpersoner kan likevel spille en positiv rolle for barn når de tar initiativ til og viser engasjement for mulige aktiviteter (Løndal & Greve, 2015).

Videre er lek en sentral arena for barns utvikling av sosiale og emosjonelle ferdigheter. Barn lærer å regulere seg selv gjennom samspillet med andre barn og ved å finne på egne regler eller følge andres regler (Karpov, 2005; Whitebread et al., 2009). I kapittel 3 viser vi at sosiale og emosjonelle ferdigheter varierer med barns bakgrunn. Disse ferdighetene kan påvirke både hvor godt barn mestrer skolen og også deres helse, relasjoner og muligheter i arbeidslivet (Durlak et al., 2011; Heckman & Kautz, 2012; OECD, 2015). Slike ferdigheter forventes å bli viktigere i arbeidslivet, etter hvert som teknologiske endringer stiller større krav til omstillingsevne, vurderingsevne og samarbeid (Acemoglu & Restrepo, 2018; Autor, 2014).

Som vist i kapittel 3.5 har barn fra fattige familier i gjennomsnitt større utfordringer med selvregulering. Det kan derfor være særlig viktig at pauser og lek integreres i skoledagen på en måte som kan fremme ferdighetsutvikling. En dansk studie finner at elever fikk bedre resultater på nasjonale prøver når den var lagt rett etter en pause på 20-30 minutter, og at effekten var sterkest for lavere presterende elever (Sievertsen et al., 2016). Det finnes få empiriske undersøkelser av hvordan pauser og lek påvirker ferdigheter for barn fra fattige familier i Norge. Drange og Sandsør (2023) undersøker imidlertid effekten av gratis SFO etter skoledagens slutt for 1.-4. klassinger i Oslo. Utrullingen i områder med høy andel innvandrere økte deltakelsen i SFO fra 70 prosent til 95 prosent. Forskerne finner ikke støtte for at SFO bedret skolefaglig utbytte, trivsel i skolen eller reduserte mobbing, heller ikke for barn fra familier med lav inntekt, utdanning eller innvandringsbakgrunn. Dette tyder på at økt deltakelse i SFO med dagens innhold ikke nødvendigvis vil bedre barn fra fattige familiers trivsel eller sosiale mobilitet.

Målrettede tiltak for sosiale og emosjonelle ferdigheter

Sosiale og emosjonelle ferdigheter kan styrkes ved målrettede tiltak (Salvanes et al., 2016). Durlak et al. (2011) utfører en meta-analyse av 213 skolebaserte, universelle læringsprogrammer for å utvikle sosial og emosjonell kompetanse. De finner at programmene styrker elevenes sosiale og emosjonelle kompetanse, og i tillegg kan ha en positiv effekt på holdninger, oppførsel og faglige prestasjoner. Helhetlige og strukturerte programmer som hadde god forankring og ble gjennomført av lærerne hadde særlig positive effekter. En ny meta-analyse bekrefter basert på 424 nyere studier at slike programmer øker sosial og emosjonell kompetanse, samt holdninger, oppførsel og relasjoner (Cipriano et al., 2023). Vi har få slike helhetlige og strukturerte programmer for sosial og emosjonell læring som har vært testet ut i Norge. Et unntak er et pågående forskningsprosjekt kalt Resilient37 som har som mål å støtte opp om elevenes sosiale og emosjonelle utvikling i ungdomsskolen og fremme trivsel, mental helse og motivasjon.

Videre viser både norsk og amerikansk forskning at å endre elevers holdning til læring, ofte kalt et «lærende tankesett», kan føre til at elevene i større grad utnytter læringsmuligheter i skolen (Rege et al., 2021). Gjennom et undervisningsopplegg lærer ungdommer i videregående skole om hva som skjer i hjernen når man lærer – at hjernen styrkes når den utfordres med vanskelige oppgaver. Svensen (2023) viser at elevers holdning til læring varierer med sosial bakgrunn i Norge. Barn av foreldre med lavere utdanning tenker i større grad at intelligens er noe fast som ikke kan forandres. Et læringsverktøy som skal støtte foreldre i å gi yngre barn et mer lærende tankesett er for tiden under utprøving i Norge.38 I USA finner Yeager et al. (2019) at 14-15-åringer med lavere skoleprestasjoner, fikk bedre karakterer etter å ha fått undervisningsopplegg for lærende tankesett.

Det finnes i tillegg flere problemforebyggende program som har vært testet i norsk kontekst. Hovedmålet med disse programmene er å redusere antall elever med adferdsproblemer og fremme et godt læringsmiljø. Et eksempel er Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling (PALS) som i Norge har vist gode resultater i å redusere problematisk adferd (Asheim et al., 2018).

Andre pedagogiske tiltak for barn av foreldre med lav inntekt og utdanning

Internasjonalt er det gjort mye forskning på effekten andre pedagogiske tiltak kan ha for barn av foreldre med lav inntekt og utdanning. En meta-analyse av forskning med solid design fra land i OECD og EU, finner at pedagogisk veiledning, oppfølging og tilbakemelding på læringsprogresjon, samarbeidsprosjekter og læring i smågrupper hadde stor positiv effekt for barn av foreldre med lav inntekt og utdanning (Dietrichson et al., 2017). Etterutdanning og kompetanseutvikling hos lærere og rektorer hadde også en relativt stor effekt, mens etterskole-programmer, mentorordninger uten pedagogisk innhold og sommerprogrammer ofte hadde liten effekt. En annen oppsummering finner at effekten av tilrettelagt undervisning en-til-en eller i smågrupper, som tillegg og ikke erstatning for vanlig undervisning, har stor effekt for elevene som mottok tilbudet (Nickow et al., 2020). I tråd med dette viser en fersk studie fra Nederland store effekter av en-til-to oppfølging av trente mattementorer uten lærerutdanning i skoler i lavinntektsområder (de Ree et al., 2023).

I norsk sammenheng er det flere nyere studier som viser positive effekter av undervisning i smågrupper. Tiltaket På sporet, gir tilpasset gruppeundervisning til førsteklassinger som strever i lese- og skriveopplæringen, og er blitt prøvd ut i to runder. Den første runden viste at dette hadde stor positiv effekt på lese- og staveferdighetene til elever i skoler som mottok tiltaket, sammenlignet med kontrollgruppen (Solheim et al., 2018). Den andre runden med utprøving viste at risikoen for at en elev scoret bekymringsfylt lavt på kartleggingsprøven i lesing ble betydelig redusert (Solheim et al., under publisering). Forfatterne har også informert ekspertgruppen om at barn av foreldre med lav utdanning er blant gruppene som har hatt best nytte av tiltaket. Bonesrønning et al. (2022) finner positive effekter av medium39 størrelseav å dele opp matematikklassen i smågrupper for elever på alle nivå. Kirkebøen et al. (2021) finner medium40 effekter av tilrettelagt matematikkundervisning i smågrupper for elever med svakere prestasjoner på nasjonale prøver.

6.4.2 Effekter av et lag rundt eleven

I kapittel 3 viser vi at barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status har lavere selvrapportert livskvalitet og føler seg mer ensomme på ungdomsskolen. Lav inntekt eller utdanning er også forbundet med kortere levealder, større sykdomsforekomst og flere besøk til psykolog senere i livet (Lunde & Ramm, 2021). Dahm et al. (2010) konkluderer med at elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn har tydeligst nytte av skolehelsetjenester, basert på studier fra USA og New Zealand. En nyere norsk studie viser at en økning i tilgangen til helsesykepleiere i skolehelsetjenesten i perioden 1998-2008, førte til en reduksjon i tenåringsfødsler og økt sannsynlighet for utdanning og arbeid for jenter (Abrahamsen, Ginja og Riise, 2023). Det førte også til økt inntekt og redusert sannsynlighet for å motta velferdsytelser. Reduksjonen i tenåringsfødsler skjedde primært blant jenter med lavt utdannede mødre og jenter fra urbane kommuner.

En oppsummering gjort av Arbeidsforskningsinstituttet (Borg et al., 2014) viste til at det eksisterte få studier av effekten av å få flere faggrupper inn i skolen, men at det internasjonalt var funnet at psykososiale intervensjoner kunne føre til forbedret adferd. Intervensjonene var ofte gjennomført av forskere og det var uklart hvilke faggrupper i skolen som burde gjennomføre slike. Norske kvalitative studier viser videre et stort forbedringspotensial for det tverrfaglige arbeidet i skolen. Miljøterapeutrollen kan variere mye mellom skoler, arbeidsoppgavene oppleves uklare og lærere kan være usikre på hva miljøterapeuten gjør (Jøsang, 2000). Vernepleiere og barnevernspedagoger uttrykker at kompetansen deres ikke blir tilstrekkelig verdsatt av lærerne og ønsker en mer likeverdig forståelse av de ulike profesjonenes bidrag (Gjertsen et al., 2018).

I perioden 2017-2020 ble et tiltak for tverrfaglig samarbeid i skolen kalt LOG-modellen prøvd ut (Borg et al., 2022). Forskere ga skoleeiere og skoleledere veiledning og midler til å lede et 3-årig lokalt utviklingsarbeid for mer tverrfaglig samarbeid mellom skolen og ulike tjenester i kommunen. På nye dialogkonferanser og i tverrfaglige forum skulle aktører fra skolene og de kommunale tjenestene ha dialog om mulige tiltak for økt tverrfaglig samarbeid. Effekter ble evaluert gjennom en randomisert kontrollert studie, men et lavt antall skoler (19 tiltaksskoler og 13 sammenligningsskoler) gjorde det vanskelig å måle noe annet enn svært store effekter. Dermed ikke funnet signifikante effekter på læringsmiljøet. Kvalitative intervjuer viser at flere skoleledere og kommuneansatte mente at det tverrfaglige samarbeidet mellom skole og kommune ble styrket, men det er uklart i hvilken grad dette påvirket elever og læreres opplevelser. Evalueringen konkluderer med at den iverksatte modellen ikke var tilstrekkelig for å bedre det tverrfaglige arbeidet i skolen. Kommunesammenslåing og koronapandemien vanskeliggjorde videre utvikling og utprøving av tiltaket.

En alternativ modell for tverrfaglig samarbeid, der en økt helsesykepleierressurs skulle jobbe i systematisk og strukturert samarbeid med lærere, skoleledere og sosialpedagogisk personale har blitt testet ut (Federici et al., 2020). Skolene som fikk tiltaket fikk økt helsesykepleierressursen med 3,25 timer per uke, tilsvarende en 10-15 prosent økning. Det ble gitt veiledning om hvordan denne økningen kunne brukes til bedre tverrfaglig samarbeid. Studien inkluderte 107 skoler, hvorav halvparten fikk tiltaket. Evalueringen finner ikke effekter på skoleresultater eller på elevers vurderinger av læringsmiljøet, heller ikke for elever med lavt utdannede foreldre eller minoritetsbakgrunn. Det ble funnet en kortvarig positiv effekt på gutters læringsresultater i lesing og regning, men oppfølgingsstudien viser at denne effekten ikke var varig (Federici et al., 2021). I kvalitative intervjuer mente ledere og helsesykepleiere at prosjektet hadde bidratt til et bedret samarbeid mellom skole og skolehelsetjeneste, men at dette trolig hadde størst betydning for noen få elever med større behov. Forfatterne peker på flere mulige grunner til manglende gjennomsnittseffekter, blant annet at helsesykepleierne i flere tilfeller jobbet både i tiltak- og kontrollgruppen.

I Sverige er det lovfestet at skoler skal ha «skolkurator», en stilling som minner om miljøterapeuter i Norge, men som stort sett gjøres av sosionomer. En undersøkelse (Bosved et al., 2019) dokumenterer imidlertid stor variasjon i hvor mange elever hver skolkurator har ansvar for og hvordan skolene tar kompetansen deres i bruk. En svensk offentlig utredning peker på viktigheten av at tverrprofesjonelle team på skolen jobber sammen på måter som ikke skaper profesjonskamp eller unødvendig stor faglig konsensus (SOU 2021:11).

Et amerikansk initiativ viser stort potensiale ved bruk av «skolekoordinatorer» (Bowden et al., 2020). I City Connect-prosjektet i Boston samarbeidet «skolekoordinatorer» med lærere for å oppdage behov blant elevene og koordinerte med frivillige organisasjoner og kulturinstitusjoner i lokalområdet. Evalueringen viser store positive effekter på elevenes karakterer i engelsk og matte i årene etter at de hadde fått tiltaket.41 En nytte-kostnadsanalyse av tiltaket vurderer den langsiktige samfunnsnytten av programdeltakelse fra 1. til 5.klasse til å være nesten 3 ganger så høy som kostnaden (Bowden, 2015). Det er imidlertid uklart om funnene er overførbare til Norge.

Ekspertgruppens oppsummering

Skole er en av de aller viktigste tjenestene for å forebygge at fattigdom går i arv. Selv om alle barn får gå på skole, er det store variasjoner i hvor mye læringsutbytte hvert barn har av undervisningen. Læring i de tidlige skoleårene er særlig viktig for barns ferdighetsutvikling og ekspertgruppen peker på viktigheten av en lekbasert pedagogikk som engasjerer barna. Videre er det ulikheter i sosial og emosjonell kompetanse mellom barn fra ulike bakgrunner. Disse ferdighetene kan styrkes gjennom lekbaserte aktiviteter og målrettede tiltak. Nyere forskning viser også lovende resultater av tilrettelagt, målrettet undervisning i smågrupper og av kvalifiserte mentorer.

Skolehelsetjenesten er en viktig tjeneste i skolen, spesielt for barn fra lavinntektsfamilier. Elever kan potensielt ha stor nytte av et tettere samarbeid mellom skolehelsetjeneste, miljøterapeuter og lærere. En tverrfaglig innsats kan også være viktig for å fange opp barn og unge med utfordringer. Foreløpig har imidlertid norske utprøvinger av økt tverrfaglig samarbeid i skolen ikke hatt forskningsdesign som egner seg til å vise effekter for særlig sårbare elever. Det er derfor usikkert hvilke modeller som kan fungere best.

6.5 Fritidsaktiviteter

Fritidsaktiviteter kan være en viktig sosial arena i barn og unges oppvekst. Barn og unges mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter kan gi mestring, tilhørighet og vennskap. I kapittel 3.5 framkommer det tydelig at barn fra hjem med færre sosioøkonomiske ressurser deltar mindre i fritidsaktiviteter, spesielt innen idretten.

Fritidsaktiviteter defineres som aktiviteter som er ledet eller initiert av voksne, samler en gruppe unge og holder regelmessige møter (Jacobsen et al. 2021). Noen unge foretrekker å organisere tiden på egenhånd, men det kan også eksistere strukturelle barrierer for deltakelse for barn og unge i fattige familier, som kostnader og informasjon. Flere studier viser at særlig deltakelse i idrettslag har sterk sammenheng med foreldres økonomi (Andersen & Bakken, 2018; Jacobsen et al., 2021).

Coleman (1988) har argumentert teoretisk for at fritidsaktiviteter kan ha langsiktige effekter knyttet til utvikling av sosial kapital eller positive helseeffekter som følge av fritidsaktiviteter. Begrepet «sosial kapital» inkluderer her sosiale nettverk, tillitsfulle sosiale relasjoner og andre sosiale ressurser som hjelper til å nå et mål (Backe-Hansen & Hydle, 2010; Putnam, 1995). I tilfeller der foreldrene har begrensede sosiale ressurser, kan barn og unges mulighet til å bygge sosial kapital utenom familien være av særlig betydning. Fritidsaktiviteter kan være en mulig arena for dette. Mangel på fysisk aktivitet utgjør videre en viktig risikofaktor for dødelighet og dårlig helse (Chaput et al., 2020). Det er i dag godt dokumentert at fysisk aktivitet har en sammenheng med positive helsegevinster (Warburton et al., 2010). Dette gjelder også for barn og unge, der effektene ser ut til å øke med økende mengde aktivitet (Janssen & LeBlanc, 2010). Fysisk helse er både viktig for framtidig livskvalitet og inntektsmuligheter.

Ekspertgruppen kjenner ikke til studier som egner seg til å vise årsakssammenhenger mellom fritidsaktiviteter og barns helse, utvikling og læring. Bakenforliggende forskjeller mellom barn som deltar i fritidsaktiviteter og de som ikke gjør det, gjør det vanskelig å tolke statistiske sammenhenger (se boks 5.2). For eksempel kan det være at barn som deltar i idrett også har foreldre som er opptatt av helse eller har god økonomi. Vi oppsummerer likevel studier med statistiske sammenhenger nedenfor for å gi en kunnskapsstatus, men understreker at disse må tolkes med forsiktighet.

I tillegg kjenner ikke ekspertgruppen til forskning på hvilke tiltak som kan øke deltakelsen i fritidsaktiviteter for barn fra fattige familier. Manglende deltakelse kan for eksempel skyldes økonomiske barrierer, manglende informasjon eller lite attraktive tilbud i nærområdet. Det er et behov for mer forskning som kan avdekke hvordan disse barrierene kan reduseres mest mulig effektivt.

6.5.1 Statistiske sammenhenger med deltakelse i fritidsaktiviteter

Norske studier basert på statistiske sammenhenger, finner positive sammenhenger mellom deltakelse i idrettslag og skolekarakterer (Sletten et al., 2015) samt tillit til andre mennesker (Seippel, 2006). Det vil si at de som trener oftere i idrettslag også har høyere karakterer og i større grad oppgir at de har tillit til andre. Nesheim og Haugland (2003) finner en sammenheng mellom grad av fysisk aktivitet og opplevd helse blant norske barn og unge. Kjønniksen et al. (2008) viser en sammenheng mellom hyppigheten av fysisk aktivitet i barndom og fysisk aktivitet i voksen alder, spesielt for aktiviteter som sykling, løping, ski, friluftsliv og ballspill.

En undersøkelse blant 11-14 år gamle barn i Norge viser at de som var fysisk aktive hadde mindre depressive symptomer (Juul et al., 2019). En kunnskapsoppsummering viser positive sammenhenger mellom fysisk aktivitet og selvaktelse, men at sammenhenger med asosial adferd er uklare (Ommundsen, 2000). En metastudie finner statistiske sammenhenger mellom fysisk aktivitet, særlig lagidrett, og psykisk velvære og selvfølelse (Eime et al., 2013).

En internasjonal metastudie finner generelt signifikante moderate sammenhenger mellom fysisk aktivitet og depressive symptomer, mens blant studier med forskningsdesign av høyere kvalitet var disse moderate effektene ikke-signifikante (Carter et al., 2016). Forfatterne konkluderer med at forskning av høyere kvalitet er nødvendig for å få bedre innsikt i effektene. Studier av etterskole-program i USA, lignende SFO, finner ikke statistisk signifikante effekter på utagerende adferd eller fravær (Kremer et al., 2015). Studiene hadde imidlertid høy risiko for at gruppene som ble sammenlignet var ulike i utgangspunktet.

Ekspertgruppens oppsummering

Det finnes i dag begrenset forskning på effekter av barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter på helse, læring og utvikling, samt livskvalitet. Studier viser at barn og unge som deltar mer i fritidsaktiviteter har bedre skoleresultater, mindre adferdsproblemer og bedre psykisk velvære. Ekspertgruppen kjenner ikke til studier som på en troverdig måte måler hvorvidt dette skyldes aktiviteten heller enn bakenforliggende forskjeller mellom barn og unge. Ekspertgruppen kjenner heller ikke til forskning på hvilke tiltak som kan være effektive for å øke deltakelse i fritidsaktiviteter for barn fra fattige familier.

Ekspertgruppen mener at det på et teoretisk grunnlag er gode grunner til å tro at organiserte fritidstilbud har positive effekter både på kort og lang sikt, men påpeker behovet for mer empirisk evidens på dette feltet. Det er også et stort behov for forskning på utprøvinger av inkluderingstiltak.

6.6 Tett og helhetlig oppfølging

Årsakene til fattigdom er sammensatt. Barnefamilier som befinner seg nederst i inntektsfordelingen har ofte flere utfordringer som kan gjøre det vanskelig å oppnå en stabil inntektssituasjon. Manglende utdannelse, helseutfordringer, tidspress, språkbarrierer, ustabile boforhold og transportutfordringer er noen eksempler på faktorer som kan virke sammen og bidra til at familier blir sittende fast i en uheldig situasjon. En barnefamilie består av forskjellige personer, både voksne og barn, som har ulike ressurser og behov. Enkelte tiltak som skal hjelpe enkeltpersoner i familien kan risikere å bli ineffektive dersom de ikke tar hensyn til helheten i familiene.

I dette delkapittelet oppsummerer vi forskning på effekter av tett og helhetlig oppfølging av familier. I kapittel 4 ble det påpekt at økonomisk stress kan virke negativt på relasjonene i familien og foreldrenes oppdragerstil, og at fattigdom kan føre til kognitive begrensninger i evnen til selvkontroll og langsiktig tenkning. Lav inntekt kan også vanskeliggjøre investeringer i barnets læring, utvikling og helse. Tett og helhetlig oppfølging kan både brukes som et tiltak for å forbedre familiens økonomi, redusere stress og hjelpe familien å ta gode, langsiktige valg i en utfordrende situasjon.

Forskning på helhetlige tiltak har noen utfordringer. For det første gjør nettopp den helhetlige tenkningen at det er flere mål man ønsker å oppnå og det kan være vanskelig å velge ut hvilke effekter en skal måle (Fløtten og Grødem, 2014). For det andre er det nødvendig at en tett og helhetlig oppfølging tilpasses den enkelte familie og det lokalsamfunnet de bor i. Det kan gjøre det vanskelig å finne en oppfølgingsmodell som passer alle og som kan prøves ut i stor skala.

Det finnes likevel både i norsk og internasjonal sammenheng forskning på effekter av at familier får en koordinator som følger tettere opp enn en vanlig saksbehandler. Som oppsummert nedenfor har forskningen enkelte svakheter, men nye evalueringer ventes i løpet av de neste årene.

6.6.1 Effekter av helhetlige tiltak og familiekoordinatorer

I en rapport av Fafodrøftes eksempler på helhetlige tiltak som har vært utprøvd ved enkelte norske kommuner (Fløtten og Grødem, 2014). Prosjektene innebar behovskartlegging, tettere oppfølging og mer koordinering for familier med sammensatte utfordringer. Det har ikke foregått systematiske effektevalueringer av disse. Medarbeiderne og mottakerne erfarte at tiltaket ga forbedringer i familiens bosituasjon, økonomi, arbeid og helse, og at barn kom inn i fritidsaktiviteter. Selv om resultatene virker lovende, gir evalueringene ikke svar på hvor mye bedre det har gått med familiene sammenlignet med hvordan det ville gått uten oppfølgingen.

I Storbritannia har to nasjonale tiltak blitt utprøvd under navnene Family Intervention Projects (2007–2011) og Troubled Families Initiative (2012–2020). Kvalitative evalueringer tyder på at familier og ansatte er fornøyde med oppfølgingen (Nixon & Parr, 2008), men en kvantitativ evaluering fant ingen effekter for foreldres arbeid, barns skoledeltakelse eller kontakt med barnevern (Silver & Crossley, 2020). Det ble i etterkant store diskusjoner av resultatene, og det er tatt initiativ til en ny evaluering med sterkere design og datagrunnlag. I Danmark ble det gjort en utprøving av familiekoordinatorer, men evalueringen ga ikke informasjon om effekter for familiene (Deloitte, 2017). En effektevaluering fra én dansk kommune viser at offentlige overføringer til familiene ble økt på kort sikt, men effekter på barns utvikling ble ikke målt (Hjelmar et al., 2017). Familiene hadde stort sett positive erfaringer med familiekoordinator, men enkelte familier med rus- eller psykiatriutfordringer mente samarbeidet var vanskelig.

Basert på forskningsbehovet som ble avdekket i Fafo-rapporten, utviklet Arbeids- og velferdsdirektoratet en modell for helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier (HOLF). Målet var å hjelpe familier i vedvarende lavinntekt til en bedre økonomi og boligsituasjon, hjelpe foreldre inn i arbeid og forbedre barnas situasjon. Familiekoordinatene skulle arbeide med hele familien og koordinere tjenester internt i Arbeids- og velferdsetaten (NAV) og utenfor. Malmberg-Heimonen et al. (2019) finner at familiekoordinator førte til små ikke-signifikante økninger på arbeidsdeltagelse og sosialhjelp, sammenlignet med ordinær oppfølging i NAV. Det var ikke forskjeller mellom kontorer der familiekoordinatoren brukte HOLF-modellen sammenlignet med andre kontorer med familiekoordinator. Kvalitative intervjuer med foreldrene som mottok hjelp fra HOLF-familiekoordinator viser at de følte seg mer sett enn før og fikk et bedre forhold til NAV. Hjemmebesøk fra familiekoordinator opplevdes positivt for både medarbeiderne og foreldrene. Det ble ikke samlet inn informasjon om effekter på barns helse, læring og utvikling. Flere kontorer har videreført modellen og uttrykker at barns behov ble bedre ivaretatt etter deltakelse i HOLF. Resultater analyseres fortsatt fra en undersøkelse om hvordan disse arbeider med barneperspektivet nå.

I perioden 2019-2024 foregår en utprøving av familiekoordinator i prosjektet Nye Mønstre – Trygg oppvekst. Koordinatorene skal kartlegge familienes behov og gi tilpasset oppfølging. Målet er å bidra til at familiene i større grad klarer å nyttiggjøre seg eksisterende tjenester og gis tilgang til nye tjenester der det er hensiktsmessig. Levekårene til både voksne og barn vil dokumenteres systematisk og gi bedre forståelse av barnas læring, utvikling og helse. Det skal i tillegg innhentes registerdata 15 år etter, som vil vise om barna i familiene som får tiltaket i større grad fullfører utdanning og får inntektsgivende arbeid som voksne (Mølland et al., 2021). Imidlertid er det ikke lagt opp til bruk av kontrollfamilier, og det vil dermed ikke være mulig å si om familiene utvikler seg annerledes enn de ville gjort uten familiekoordinator.

Ekspertgruppens oppsummering

Kvalitative undersøkelser fra Danmark, Storbritannia og fra HOLF-undersøkelsen i Norge tyder på at de fleste familier opplever samarbeid med en familiekoordinator som positivt og familiekoordinatorene opplever at de får bedre forståelse av familien som helhet. Dette kan i seg selv ha gode effekter på livskvaliteten for barn. Samtidig mangler det i dag metodisk gode studier til å identifisere effekter. Videre utprøving og datainnsamling i prosjektet Nye Mønstre – Trygg Oppvekst vil kunne gi mer kunnskap om barns utvikling, men mangler et forskningsdesign som gjør det mulig å måle effekter av familiekoordinatorer sammenlignet med ingen bruk av familiekoordinator.

Ekspertgruppen vurderer forskningen på familiekoordinatorer som lovende, men påpeker at dagens kunnskap om effekter er mangelfull, spesielt for barn.

6.7 Barnevern

Barnevernet skal bidra til at barn og unge som lever under skadelige forhold for helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Barn som mottar bistand fra barnevernet har i gjennomsnitt større risiko for negative utfall senere, sammenlignet med andre barn (Backe-Hansen et al. 2014, Drange et al. 2021). Som vist i kapittel 3, mottar 10 prosent av lavinntektsfamilier barnevernstiltak for et eller flere barn, sammenlignet med 4 prosent av andre barnefamilier.

Barnevernstiltak inkluderer både hjelpetiltak i hjemmet, hvor råd og veiledning er det mest utbredte tiltaket, og omsorgsovertakelse utenfor hjemmet for barn som lever i en klart uholdbar situasjon. Det er viktig å forstå effekten av ulike tiltak for å kunne utforme og iverksette gode tiltak, men det er vanskelig å gjøre forskning på dette området. Dette skyldes den sårbare situasjonen barn som mottar bistand fra barnevernet er i, hvor det må gjøres individuelle vurderinger av hva som er det rette tiltaket.

6.7.1 Effekter av tiltak i barnevernet

Lassemo et al. (2022) gir en forskningsoppsummering om tiltak etter vedtak om omsorgsovertakelse, nærmere bestemt fosterhjem, institusjonsplassering eller adopsjon. Rapporten viser blant annet at barn som mottar slike tiltak har dårligere psykisk helse og livskvalitet, lavere fullføringsgrad av videregående skole, svakere tilknytning til foreldre eller fosterforeldre, samt er mer utsatte for alvorlige og traumatiske hendelser enn andre barn. Studiene omhandler kun statistiske sammenhenger og sier ikke noe om årsakssammenhenger eller effektene av de iverksatte tiltakene. Videre mangler det forskning på tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid i barnevernssammenheng. Rapporten referer til flere utenlandske kvasi-eksperimentelle studier, som gir et blandet bilde av effekter av fosterhjem. Variasjoner i hvordan fosterfamilier rekrutteres og følges opp kan bidra til forskjeller mellom studiene.

En registerstudie av Drange et al. (2022) følger barn etter deres første møte med barnevernet. Studien ser på flere utfall hos barna i voksen alder, for eksempel utdanning, helse, kriminalitet, velferd og inntekt. Studien sammenligner barn som mottar barnevernets hjelpetiltak i hjemmet med barn som blir plassert i fosterhjem, kontrollert for observerbare kjennetegn. De finner få forskjeller i utfall mellom gruppen som mottar hjelpetiltak i hjemmet og de som plasseres i fosterhjem. I begge grupper har 20-25 prosent arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd som unge voksne. Tolkningen er uklar, siden det kan være bakenforliggende forskjeller mellom familiene som sammenlignes. Forfatterne finner imidlertid at en reform som økte sannsynligheten for å få ettervernstiltak etter fylte 20 år førte til at flere fullførte videregående skole og begynte i utdanning, sammenlignet med en kontrollgruppe.

Christiansen (2015) gir en kunnskapsstatus over hjelpetiltak i hjemmet som gis av barnevernet. Rapporten skiller mellom tradisjonelle hjelpetiltak, som har vært brukt i lang tid i norsk barnevern, og nyere manualbaserte veiledningsprogram. Tradisjonelle hjelpetiltak inkluderer økonomisk hjelp, plass i barnehage eller SFO og boligtiltak. Rapporten konkluderer med at det finnes lite forskning på effekter av disse barnevernstiltakene. Det eksisterer mer forskning på nyere strukturerte veiledningsprogram som er rettet mot å bedre foreldre og barns samhandling (se omtale i 6.2), men programmene er ikke mye brukt i barnevernet.

Ekspertgruppens oppsummering

Barn som mottar bistand fra barnevernet er blant de aller mest sårbare i samfunnet. De har betydelig større risiko for dårligere psykisk helse og manglende fullføring av utdanning enn andre barn. Det er imidlertid lite forskning på hvordan tiltak i barnevernet påvirker barns utvikling, helse og læring.

Ekspertgruppen mener at selv om det er krevende å identifisere effekter av barnevernstiltak, er det viktig med mer kunnskap om hvilke tiltak som fungerer etter hensikten.

6.8 Nabolagseffekter og områdesatsinger

Nabolaget barn vokser opp i kan spille en viktig rolle. Ulike nabolag gir i ulik grad tilgang til trygghet, gode offentlige tjenester og fritidsmuligheter. Beboersammensetningen i nærmiljøet kan videre påvirke hvilke rollemodeller ungdommene vokser opp med og hvilke sosiale normer som blir videreført.

Ettersom familiers bosetting og flyttemønster gjerne avhenger av deres økonomi og prioriteringer, kan forskjeller mellom barns utfall mellom nabolag delvis skyldes kjennetegn ved familiene. Dette gjør det krevende å måle hvor store effekter nabolag har på barns utfall. Noen norske studier forsøker å kontrollere for familiers kjennetegn ved å sammenligne søsken som opplever ulike nabolag eller undersøke effektene av flytting. Disse studiene tyder på at nabolag med en høy andel mottakere av offentlige ytelser eller med lav gjennomsnittsinntekt eller -utdanning kan ha en negativ effekt på barns læring, utvikling og helse (Markussen & Røed, 2022; Borgen & Zachrisson, 2023). Effektene er først og fremst dokumentert å være negative for barn fra familier med middels og høy inntekt. Det er imidlertid usikkert om studiene fullt ut klarer å kontrollere for bakenforliggende årsaker for familiers valg av nabolag. Den reelle effekten av nabolag kan derfor være sterkere eller svakere enn de målte effektene.

Internasjonal forskning viser også at nabolaget barn og unge vokser opp i, har betydning for deres skoleresultater og sosiale og emosjonelle utvikling, og effektene er gjerne betydelig større enn i Norge (Chyn & Katz, 2021; Leventhal, 2018; Rauum et al., 2006).

Det finnes begrenset empirisk forskning på hva som kan redusere effekten av nabolag. Et utbredt tiltak i europeiske land siden 80- og 90-tallet er områdesatsinger (Atkinson & Zimmermann, 2018). I det følgende gjennomgås derfor kunnskapsgrunnlaget om gjennomførte områdesatsinger.

6.8.1 Effekter av områdesatsinger

By- og levekårsutvalget har gjort en oppsummering av erfaringer med områdesatsinger i og utenfor Norge (NOU 2020: 16). De finner at områdesatsinger gjerne har svak effekt på sysselsetting, men kan ha større effekter på sosiale forhold, trivsel og attraktivitet. Erfaringene er imidlertid blandede. Enkelte områdesatsinger ser ut til å ha bidratt til forbedret omdømme og trivsel, redusert kriminalitet og sosiale konflikter og bedret samarbeid, kompetanse og innovasjon i offentlige instanser. Samtidig er det eksempler på områdesatsinger der en ikke ser disse effektene. Utvalget påpeker videre at selv om områdesatsinger kan bidra til bedret attraktivitet og omdømme, er flere samtidig bekymret for at de kan bidra til økt stigmatisering, spesielt hvis satsingene ikke lykkes.

Andersen og Brattbakk (2020) gjennomgår forskningslitteratur på områdesatsinger i Norge. De konkluderer med at det er svært få vitenskapelig publiserte studier og lite kunnskap om effekter. Studier fra Norge viser videre blandede resultater. Aarland et al. (2017) finner at boligpriser økte i to satsingsområder i Oslo, men ble redusert i et. Eriksen og Frøyland (2017) finner at deltakelse i fritidsaktiviteter i satsingsområdet Veitvet i Oslo var høyere enn i to utsatte områder i Trondheim og Drammen der det ikke har foregått satsing like lenge. De mener områdesatsingen kan være årsaken til dette. Eimhjellen et al. (2023) viser at ungdommers vurderinger av tilbudene i nærområdet har utviklet seg mer positivt i satsingsområdene enn andre bydeler, men deres følelse av trygghet utviklet seg samtidig mer negativt. Videre har gratis kjernetid i barnehage som del av en områdesatsing ført til økt barnehagedeltagelse og bedre skoleresultater for barn fra minoritetsfamilier, som omtalt i 6.4 (Drange & Telle, 2015). Lorentzen et al. (2005) finner også at et aktivitetsprosjekt på Romsås i Oslo førte til bedre utvikling i voksnes aktivitetsnivå og helse sammenlignet med en kontrollgruppe på Furuset i Oslo.

Internasjonalt påpeker flere forskere manglende effekter av områdesatsinger, inkludert fra Sverige (Andersson et al., 2010) og Danmark (Christensen, 2015). Enkelttiltak, som for eksempel å forbedre skoleledelse (Fryer, 2017) og tett oppfølging av småbarnsforeldre i levekårsutsatte områder (Doyle, 2020) har likevel vist seg å ha gode effekter på barns helse, læring og utvikling. Kährik (2006) sammenligner intervjuresultater fra områdesatsinger i 29 utsatte byområder i åtte europeiske land. Hun finner at tiltakene i noen tilfeller førte til økt sosial kontakt og integrasjon, men at det var avhengig av at beboerne ble involvert og myndiggjort. Dersom dette manglet, opplevde flere områder å bli enda mer fragmenterte, eller til og med polariserte. Forfatteren vektlegger viktigheten av å analysere grundig den lokale situasjonen og ikke undervurdere ressursene som allerede eksisterer i området.

Ekspertgruppens oppsummering

Internasjonal og norsk forskning viser sammenhenger mellom nabolag og barns skoleprestasjoner, arbeid, utdanning og inntekt som voksen. Det er imidlertid uklart hvilke tiltak som egner seg best til å motvirke disse effektene og forskningen på områdesatsinger er mangelfull. Enkelte sektorspesifikke områdesatsinger, som gratis kjernetid i barnehager og foreldreveiledning, viser imidlertid gode resultater på barns utvikling og helse.

Ekspertgruppen mener at forskningen synliggjør behovet for å forbedre forholdene i utsatte nabolag, men at kunnskapen om hvilke nabolagstiltak som har positiv påvirkning på barns utvikling, læring og helse er mangelfull.

6.9 Oppsummering av kunnskapsgrunnlag om tjenester

Forskningsgrunnlaget dokumenterer tydelig at universelle tjenester som skole og barnehage reduserer betydningen av familiebakgrunn og risikoen for at fattigdom går i arv. Nyere norsk forskning viser at tidlig barnehagedeltagelse og lekbasert læring i barnehage og tidlige skoleår kan forbedre barns skoleprestasjoner i grunnskolen. I skolen kan målrettet og tilpasset opplæring bidra til å redusere gapet i skoleprestasjoner ytterligere. Det er behov for mer forskning på modeller for et mer tverrfaglig lag rundt eleven og bidrag fra ulike profesjoner i skolen.

Videre er det dokumentert at helsestasjoner hadde positive effekter på barns helse og utvikling på 30-tallet, men vi mangler kunnskap om hvordan disse kan gi bedre støtte til foreldre med lav inntekt i dag. Det eksisterer lovende internasjonal forskning på foreldreveiledning, men overførbarheten til den norske velferdsstaten er usikker.

Innen noen områder er det svært lite effektforskning, både i Norge og internasjonalt, på barns helse, læring og utvikling. Dette gjelder effekter av fritidstiltak, barneverntiltak og områdesatsinger. Det finnes lovende forskning rundt familiekoordinatorer som driver tett og helhetlig oppfølging, men effektene er usikre, spesielt for barn og unge.

Ekspertgruppen vurderer derfor at det innenfor flere tjenesteområder i samfunnet er behov for mer systematisk utprøving av tiltak, for å øke kunnskapen om hvordan disse tjenestene påvirker helse, læring og utvikling for barn i fattige familier. Barnehageforskningen peker seg ut som et positivt område der det er dokumentert store, positive effekter på barnehagedeltakelse for barn fra familier med lav inntekt.