11 Oppdrett av nye arter og tare
Grønn utvikling og større oppmerksomhet om sirkulær økonomi bidrar til økt interesse for matproduksjon i havet, nye arter og ressurser og teknologi som åpner for bedre ressursutnyttelse. Taredyrking har et stort potensial i norske kyst- og havområder. Utvikling og kommersialisering av nye arter i oppdrett er krevende og opplever gjerne regulatoriske, biologiske og markedsmessige utfordringer i en tidlig fase.
11.1 Nye arter
Etablering av nye arter i oppdrett er et langsiktig og kunnskapskrevende prosjekt. Det er over mange år etablert grunnleggende kunnskap om biologi og miljøkrav hos flere nye arter, som kveite og torsk. Samtidig har kunnskapen som er etablert på disse marine artene vært viktig for å utvikle oppdrett av rensefisk som berggylt og rognkjeks. Denne kunnskapen har vært viktig i vurderingen av nye marine fiskearter som oppdrettskandidater. Det er gjort flere utredninger som ser på slike muligheter, og erfaringen er at en må ha et bredt anlagt forskningsfokus for å lykkes.
Boks 11.1 Cod Cluster og Blue Bio
Cod Cluster er en bedriftsklynge med Arena pro-status og består av aktører fra hele verdikjeden i torskenæringen. Deres visjon er «Fersk torsk – hele året»,og skal bidra til økt verdiskaping ved å sikre at fersk torsk av høy kvalitet er tilgjengelig for bearbeiding og salg hele året. I nettverket deltar både bedrifter som driver oppdrett og levendelagring av torsk.
Nord universitet deltar i et internasjonalt forskningssamarbeid (Blue Bio) som skal gi bedre avl av nye oppdrettsarter, blant annet flekksteinbit og rognkjeks, ved bruk av innovative avlsteknikker og bioteknologi. Prosjektet skal bidra til å styrke lønnsomheten i oppdrett av nye arter.
Utredningen Kunnskapsgrunnlag for nye arter i oppdrett viser at utviklingen av nye arter i oppdrett i større grad vil måtte skje innenfor en ramme hvor markedsprisen er lavere enn produksjonskostnadene. Selv om nye arter kan dra nytte av kompetansen som er bygd opp, vil det både være behov for en bred kunnskapsoppbygging om arten i seg selv og i hvilken grad oppdrett av nye arter påvirker oppdrett av laks og ørret, for eksempel når det gjelder sykdom og smittespredning. Samtidig viser erfaringen med oppdrett av rensefisk at det er mulig å kommersialisere nye arter, gitt god nok etterspørsel.
Det vil være ressursmessig krevende å realisere en forutsigbar og kunnskapsbasert produksjon av mange nye arter. Regjeringen fører derfor en politikk hvor viktige kunnskapsområder for oppdrettsproduksjon støttes, som helse, velferd, fôr, avl, teknologi med mer, uten å avgrense dette til konkrete arter. Dette sikrer at næringslivet, som har de beste forutsetningene for å vurdere markedsmessige muligheter, kan søke om og få støtte til viktige forskningsområder om nye arter.
Samtidig vil det være kostnadskrevende å bygge opp nødvendig kunnskap langs hele verdikjeden om flere arter parallelt, og særlig på arter som oppdrettes i begrenset skala.
Tilsvarende vil gjelde for investeringer i kostbare fellestiltak, som avlsprogram. Etablering av klassiske avlsprogram er ressurskrevende for nye marine arter i oppdrett. Samtidig skjer det en rask utvikling innen genomkartlegging og nye genetiske teknikker, som kan muliggjøre avlsarbeid til lavere kostnader. Mer grunnleggende kunnskap og data om genomressurser, biologi, miljø med mer vil være viktig for å lettere kunne lykkes med oppdrett av nye arter. Gjennom offentlig finansiering sikrer man også at denne type kunnskap vil være åpent tilgjengelig for aktører i næringen, og ikke begrenset til enkeltaktører.
For å kunne lykkes med utvikling av nye arter er det viktig med kunnskap om de ulike leddene i produksjonskjeden, mattrygghet, markedspotensial, miljø, sykdommer, fôr, teknologi med mer. Derfor er det viktig at næring, forvaltning, virkemiddelapparatet, forskning og andre jobber målrettet sammen. Virkemiddelaktørene har her et ansvar for å samarbeide på tvers av ulike ansvarsområder og utvikle virkemidler tilpasset nye behov. De siste årene, og sist med Grønn plattform (se kap. 4.2 og 7.4). viser at virkemiddelaktørene utvikler nye virkemidler bedre tilpasset samfunnsutfordringene vi står overfor. Dette kan være prosjekter som bedre samler bredden av interessenter for å kunne løse mer sammensatte og komplekse utfordringer, innad og på tvers av ulike verdikjeder.
Boks 11.2 Oppdrett av kveite
Utvikling av kveiteoppdrett ble møtt med stor optimisme på 1980-tallet, men viste seg å være mer komplisert enn først antatt. Mange aktører ga opp på grunn av stor og uforutsigbar dødelighet i tidlige stadier. Etter en periode med lav aktivitet har imidlertid kveiteoppdrett begynt å vokse som næring det siste tiåret. De viktigste årsakene til dette er at produksjon av yngel og settefisk er stabilisert og at problemet med tidlig kjønnsmodning i hannfisk er håndtert. Offentlig finansiert forskning, blant annet ved Havforskningsinstituttets stasjon i Austevoll, har i stor grad bidratt til utviklingen gjennom forskning på reproduksjon, produksjonsteknologi og ernæring hos yngel og produksjonsfisk. Gjennombrudd innen kveiteforskningen er også relevant for utviklingen av oppdrett av andre marine arter. Erfaring fra kveite viser kompleksiteten ved å ta frem en ny marin art i oppdrett, og danner en nyttig erfaring når nye arter skal vurderes for oppdrett.
11.2 Tare
Tare er en viktig marin ressurs som har potensial både som mat og som dyrefôr, i tillegg til å være råmateriale for verdifulle produkter og anvendelser i samfunnet. Norge har en godt etablert industri basert på høstet tare, som utvinner kunnskapstunge produkter rettet inn mot markeder med god kjøpekraft.
Med støtte fra Forskningsrådet er det etablert en nasjonal kunnskapsplattform for å bygge kunnskap i hele verdikjeden fra kultivering, høsting, prosessering og raffinering til produkter, blant annet ulike ekstraksjonsprosesser for å utnytte tarens ulike bestanddeler. I et prosjekt er det blant annet vist at innblanding av tare i fôret til storfe kan redusere produksjon av klimagassen metan.
I tillegg til produksjonsbiologi og teknologi, er det viktig å kartlegge økologiske effekter av storskala taredyrking, ernæringsmessig innhold, samt eventuelle fremmedstoffer i ulike aktuelle arter og under ulike produksjonsforhold.
Det pågår forskning som ser på mulighetene for restaurering av tapt tareskog langs kysten, og hvilken rolle tare spiller for opptak av karbon fra lufta og langvarig lagring av karbon.
Gjennom havstrategien «Ny vekst, stolt historie» (2017) ønsket regjeringen økt kunnskap om nye arter, inkludert tang og tare. Mattilsynet fikk i oppdrag å legge til rette for høsting og oppdrett av tang og tare, med sikte på å utvikle tilrettelagt regelverk og tilsyn. En viktig prioritet i dette arbeidet er å sikre mattrygghet. Det er et generelt prinsipp i matloven at det er virksomhetenes ansvar at produktene er trygge. Bevisstgjøring og veiledning om dette er spesielt viktig for nye arter og produkter, når kunnskapsgrunnlaget om mattrygghet er mangelfullt og det er lite spesifikt regelverk (eksplisitte grenseverdier).
Tang og tare inneholder viktige vitaminer og mineraler, samtidig som noen arter kan inneholde helseskadelige nivåer av visse tungmetaller samt jod. Trenden de siste årene er at befolkningen både i Norge og ellers i Europa i større grad spiser tang og tare som mat og i kosttilskudd, som har resultert i flere bekymringsmeldinger knyttet til helseskadelige stoffer.
Norske matmyndigheter har i flere år jobbet målrettet og systematisk for å bygge kunnskap om tang og tare som mat, og veilede næringsaktører og konsumenter. Det har også vært lagt vekt på å utvikle et tilsyn med disse produsentene i Norge.
Europakommisjonen har besluttet å bygge opp kunnskapsgrunnlaget om tang og tare, med utstrakt kartlegging av innholdet av tungmetaller som arsen, kadmium, bly og kvikksølv, samt jod. Denne kartleggingen avsluttes i 2021. Norge har vært en pådriver i dette arbeidet, og bidratt med omfattende data fra norske arter. I 2021 kan man starte arbeidet med å vurdere felles harmoniserte grenseverdier i EU/EØS for å sikre trygg mat. Norge vil følge denne reglverksutviklingen tett, slik at fremtidige grenseverdier for ulike stoffer og ulike tare-arter er tilrettelagt for norske arter og norske forhold, og ikke vil være til hinder for markedsadgang. Erfaringen fra dette har vist at det er kunnskaps- og ressurskrevende å få etablert forutsigbare rammer for næringsproduksjon og trygg bruk på nye arter. Mattilsynet har som beskrevet over lagt ned en betydelig innsats på tare. Deres erfaring er at det har vært avgjørende å kunne konsentrere innsatsen på én art, for å kunne bygge tilstrekkelig kompetanse og et godt tilsyn for disse produsentene, og sikre gode og forutsigbare reguleringer og markedsadgang.
11.3 Regjeringen vil
- fortsatt satse på marin forskning og utvikling
- fortsatt bygge opp kunnskap om innhold av fremmed- og næringsstoffer i nye arter
- fortsatt prioritere oppfølging av tare og andre biomarine ressurser med sikte på forutsigbare rammer for næringsproduksjon og markedsadgang
- vurdere den fremtidige organiseringen av det nasjonale torskeavlsprogrammet