7 Klima, miljø og sirkulær økonomi

Kapittelet beskriver utfordringene, utviklingen og kravene som vil kunne komme for å dokumentere næringens effekt på klima og miljø, og de mest sentrale innsatsområdene for å lykkes med en mer sirkulær økonomi og lavere fotavtrykk i sjømatproduksjonen.

Fortsatt vekst og verdiskaping forutsetter effektiv og bærekraftig produksjon i et langsiktig perspektiv, i tråd med FNs bærekraftsmål. Evnen til grønn omstilling blir sentralt for alle næringer. Samtidig har Norge mulighet for økt bærekraftig produksjon av mat og andre produkter fra havet.

All produksjon har et klimaavtrykk, samtidig som matproduksjon er helt nødvendig for å livnære en stadig voksende befolkning. For å redusere klimafotavtrykket fra maten kan man enten dreie kostholdet mot mer klimavennlig mat eller så kan man redusere klimautslippet fra den maten man spiser. Ethvert individ i oppdrett representerer, i tillegg til et selvstendig liv, investerte ressurser som har et miljømessig fotavtrykk. Å sørge for at så mange individer som mulig overlever produksjonssyklusen frem til slakt er derfor et miljømessig viktig mål, så vel som et fiskehelse og -velferdsmål.

Havbruksprodusentene må i økende grad forvente å dokumentere bærekraft og fotavtrykk til importmyndigheter, private markedsaktører og konsumenter. EUs grønne giv setter retningen for utviklingen av mer sirkulære løsninger (EUs andre handlingsplan for sirkulær økonomi) og bærekraftige matsystemer (Farm to fork-strategien). Sentralt i denne omstillingen blir krav til å designe for gjenbruk og reparasjon samt dokumentasjon av bærekraft fra finansering til produksjon og produkt. Dette vil innebære at næringene må dokumentere, verifisere og synliggjøre sin produksjon og produkter ut fra et bredere målbilde enn de gjør i dag. Denne omstillingen i EU og hvordan Norge best kan følge opp dette, har regjeringen beskrevet nærmere i den nylig framlagte strategien for en grønn, sirkulær økonomi - «Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi».11

Gjennom EU-samarbeidet er ulike næringer godt i gang med å definere hvordan klimaspor skal måles og dokumenteres. For Norge blir det viktig å sikre koordinerte innspill til EUs arbeid på matområdet basert på kunnskap om og hensyn til matproduksjon fra både hav og land.

Havbruksnæringens rolle i en mer sirkulær økonomi er knyttet til flere områder, både som produsent (mat, restråstoff, slam) og som forbruker av ressurser (fôr, utstyr, plast med mer) og som mottaker av restråstoff og andre resirkulerte produkter. Utviklingen av lønnsomme og velfungerende sirkulære verdikjeder for full råstoffutnyttelse, effektiv og god produksjon, gjenbruk, materialgjenvinning og energigjenvinning, som åpner for samarbeid på tvers av etablerte verdikjeder og landegrenser, forventes å bli viktig for å redusere miljøpåvirkningen av havbruksproduksjonen. For Norge, som er et lite marked med en næring avhengig av eksport vil det bli spesielt viktig å samordne og harmonisere krav, standarder og kontrollregimer mellom land, for å oppnå mål satt til trygge produkter, helse, klima og miljø samtidig som man får gevinster ved handel.

Overgangen til en mer sirkulær økonomi krever i en del tilfeller at flere ulike regelverk blir sett i sammenheng, og en del gjeldende regelverk vil måtte endres. I tillegg vil digitalisering og god markedsadgang være viktig for å lykkes. Digitale løsninger og effektiv samhandling er avgjørende for oversikt over, kunnskap om og håndtering av råstoff og produkter i og mellom verdikjeder. Etter regjeringens syn bør dokumentasjon av bærekraft være en integrert del av det offentlig-private sektorutviklingssamarbeidet. Regjeringen vil derfor støtte et prosjekt som ser på hvordan man kan dokumentere og dele data om aktuelle varestrømmer og få vurdert mekanismer og løsninger for økt gjenbruk av restråstoff, biprodukter, plast og utstyr gjennom en digital markedsplass i bionæringene. Formålet er å få til økt ressursutnyttelse og sirkularitet gjennom etterrettelig dokumentasjon og helse- og miljømessig trygg bruk og gjenbruk. Tverrsektorielle løsninger som kan bygges videre ut mot internasjonale markeder vil være sentralt. Gjennom sektorutviklingssamarbeidet kan informasjonen deles mellom kunder, konsumenter, investorer, NGOer og andre interessenter og slik styrke markedsplassen for disse produktene.

Utfordringene for å lykkes med en mer sirkulær økonomi er ofte sammensatte. Ny teknologi og kunnskap må tas i bruk for å utnytte ressursene i større grad enn det som blir gjort i dag. Det handler også om å utvikle nye forretningsområder på tvers av etablerte verdikjeder rettet mot nye markeder. Dette fordrer igjen dokumentasjon på at ressursene er trygge å bruke, slik at vi kan få gjennomslag for endringer i regelverket for å få godkjent produktene. For å lykkes med utvikling av slik ny næringsvirksomhet er det nødvendig med samarbeid og koordinert innsats mellom næringsliv, forsknings- og innovasjonsmiljøer og myndigheter.

Regjeringens bioøkonomistrategi «Kjente ressurser – uante muligheter»12 vektlegger samarbeid på tvers av sektorer og fagområder som viktig for å lykkes med en lønnsom og mer sirkulær økonomi. Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA har som en oppfølging av denne strategien utarbeidet en felles handlingsplan for bioøkonomi, med formål å koordinere innsatsen og sikre en best samlet virkemiddelbruk tilpasset det enkelte prosjekt. Det næringsrettede virkemiddelapparatet forholder seg aktivt til utviklingstrekk, utfordringer og muligheter som har betydning for norsk næringslivs utvikling, og har en rekke ordninger som tilbyr nettverk og samarbeid. Et eksempel på et slikt virkemiddel er økosystemtilskudd i Innovasjon Norge og kompetanse- og samarbeidsprosjekt (KPS-prosjekt) i Norges forskingsråd, hvor aktører utenfor forskningssektoren, som tilsyn og direktorat, kan delta. Det utvikles også et bedre samspill av virkemidler for å realiseres nasjonale mål. Grønn plattform er et eksempel på dette. Gjennom plattformen gis det støtte til prosjekter langs hele løpet fra forskning til kommersialisering og lansering på markedet. Det betyr at aktørene kan sette sammen en finansieringspakke av ulike virkemidler ut ifra prosjektets innhold. (Om Grønn plattform, se også kap. 4.2 og 7.4.)

7.1 Laksens klimaavtrykk

Klimamessig har produksjon av oppdrettsfisk noen grunnleggende fordeler, sammenlignet med dyreproduksjon på land. Fordi laksen er vekselvarm og har samme temperatur som vannet, trenger den ikke å bruke energi på å opprettholde en høyere kroppstemperatur enn sine omgivelser. Fisk bruker også lite energi på bevegelse og trenger heller ikke bruke energi på å holde seg oppreist. Oppdrettslaks har derfor et lavt klimagassutslipp sammenlignet med annen animalsk matproduksjon (Se figur 7.1). I tillegg har den et lavt ferskvannsforbruk og lav bruk av landarealer til tross for at mye av fôret er vegetabilsk. Akvakultur har derfor en viktig rolle i fremtidens matforsyning både for Norge og globalt.

Forstørr bilde

Figur 7.1 Klimautslipp av sjømat (blå søyler) ved landing/slakting vs. europeiske landbaserte kjøttprodukter (oransje søyler), relativt til europeisk storfe. De svarte søylene for sjømat representerer minimum og maksimumverdier med gjeldende produksjonspraksis. Tilsvarende estimater for minimum og maksimum, eller variasjon, er ikke tilgjengelig for landbaserte produkter i dataene som er benyttet.

Kilde: SINTEF.

Klimakur peker på å erstatte deler av kjøttkonsumet med mer fisk og grønt som ett av de viktigste tiltakene for å redusere klimagassutslippene i Norge.13 En dreining mot mer sjømat samtidig som vi gjør tiltak for å ytterligere redusere klimautslippene fra denne sektoren vil kunne befeste akvakultur som en fremtidsrettet matproduksjon med lave klimautslipp.

SINTEF har gjennomført en livsløpsanalyse (LCA) av ulike sjømatprodukter inkludert norsk oppdrettslaks med tall fra 2017.14 Studien ser på de samlede utslippene fra hele verdikjeden fra fôrråvarer, fôrproduksjon, selve oppdrettsaktiviteten og transport i alle ledd og ut til markedet.

Forstørr bilde

Figur 7.2 Klimagassutslipp fra laks for ulike produkter og transportformer.

Kilde: SINTEF.

Som figuren over illustrerer, vil klimagassutslippet fra 1 kg laks ute i butikk avhenge av både transportform og hvilket marked den skal til. Ikke overraskende vil flyfrakt av fersk laks til Shanghai ha betydelig høyere klimautslipp enn en laks på lastebil til Paris. Hvis vi tar utgangspunkt i oppdrettslaksen ut fra oppdrettsanlegget tilsvarer utslippet 5,3 kg CO₂e/kg for laks produsert i 2017, hvorav 1,6 tilskrives såkalt land usechange, LUC (arealbruksendringer primært i forbindelse med bruk av soya i fiskefôret). Videre viser resultatene fra analysen at klimagassutslipp fra produksjon og transport av fôret utgjør mellom 73 og 80 pst. av de totale utslippene fra laksen levert til butikk (med unntak av laks som blir fraktet med fly).

Forstørr bilde

Figur 7.3 Klimagassutslipp for ulike lakseprodukter ved ulike transportformer.

Kilde: SINTEF.

Forstørr bilde

Figur 7.4 Klimagassutslipp i kg CO₂e per kg levende laks ved oppdrettsmerd fordelt på ulike prosesser i livsløpet fra fôrråvare og frem til slakteklar laks. Bidrag fra direkte arealbruksendring via fôrråvarene er skilt ut.

Kilde: SINTEF.

7.1.1 Tiltak for å redusere klimagassutslipp

SINTEF foreslår følgende tiltak for å redusere klimagassutslippene fra lakseoppdrett:

• Forbedre fôreffektiviteten (redusere økonomisk fôrfaktor)
• Endre sammensetningen av fôret
• Sikre full bruk av biprodukter langs hele distribusjonskjeden
• Minimere transportbehovet (for eksempel unngå unødvendig transport for foredling og transport av biprodukter)
• Finne alternativer til flytransport av laks og generelt skifte til transportmåter og produktformer som gir lavere utslipp av klimagasser
• Øke energieffektiviteten og bytte til fornybare energikilder

Regjeringen ønsker å legge til rette for å redusere klimagassutslippene fra dagens lakseoppdrett. Dette vil være viktig for å sikre fiskeoppdrett en posisjon som klimavennlig matproduksjon i fremtiden med stadig skjerpede krav fra både nasjonale og internasjonale markeder, samt økende bevissthet om dette hos forbruker.

Av de samlede utslippene fra lakseproduksjonen er det en relativt liten andel av dette som slippes ut i Norge. Selv svært strenge krav til utslipp i Norge vil ha begrenset effekt på totalutslippet. Vi må derfor også legge til rette for å ta ned utslippene både før og etter selve aktiviteten i de norske oppdrettsanleggene. Over 70 pst. av klimagassutslippene fra lakseoppdrettet kan knyttes til fôret. Om vi får på plass effektive tiltak her vil det kunne ha stor effekt.

Fremveksten av ny teknologi og nye driftsformer innebærer at vi i dag har fått en mer diversifisert akvakulturnæring, med ulikt energibehov. Helt generelt kan man si at jo mer lukket produksjonen er, jo større er behovet for energi som følge av mer pumping og rensing av vann. Dette innebærer at vi i veivalgene for norsk oppdrettsnæring fremover må finne en god balanse mellom hensynet til miljø og hensynet til klima.

7.2 Krav om lav- og nullutslipp til havbruksfartøy

Arbeidsbåter, lokalitetsbåter, mindre servicebåter og fôrflåter står for et utslipp på rundt 0,4 mill. tonn CO₂-ekvivalenter per år. Disse mindre havbruksfartøyene egner seg godt for elektrifisering fordi de ofte kjører korte avstander lokalt, kombinert med størrelsen på fartøyene. Om lag 70 pst. av fôrflåtene er i dag tilknyttet landstrøm. Den resterende andelen har større utfordringer med slik tilknytning, blant annet på grunn av større avstand til tilgjengelig infrastruktur og dårlig kapasitet i el-nettet.

Regjeringen har tiltak og virkemidler innen de fleste fartøysegmenter. I Maritim melding (Meld. St. 10 (2020–2021) og Klimaplan 2030 (Meld. St. (2020–2021) varslet regjeringen en trinnvis innfasing av lav- og nullutslippskrav for servicefartøy i havbruksnæringen, der det ligger til rette for det, fra 2024.

En stor andel av nye arbeidsbåter bygges i dag som hybridelektriske. I tillegg er det stort fokus på ytterligere elektrifisering av fôrflåter og lokaliteter. Bremnes Seashore etablerte i 2021 verdens første helelektriske oppdrettslokalitet. De viktigste årsakene til denne positive trenden er kombinasjonen av en økt CO₂-avgift og tilskuddsordningen fra Enova. Disse verktøyene vil også være viktige i den videre utviklingen av null- og lavutslippsløsninger i havbruksnæringen. Det varslede kravet fra 2024 vil ytterligere stimulere til en slik utvikling.

7.3 Utnyttelse til mer høyverdiprodukter, utnyttelse av restprodukter og slam

Det er et generelt mål å arbeide for en så høyverdig bruk av råvarer, restråstoff og slam som mulig, innenfor trygge rammer. Per i dag begrenser regelverket i matproduksjonskjeden hvilket råstoff som kan benyttes og hvordan det kan utnyttes, og er slik en barriere for mer høyverdig utnyttelse. Begrensningene i regelverket rammer særlig råstoff fra havet, da regelverket er utviklet for landbasert produksjon og de mer tradisjonelle marine artene. Det er ikke gjort tilpasninger i tilstrekkelig grad for å ta i bruk nye arter og nytt råstoff fra havet til mat og fôr. Det fører til at mye råstoff kun kan benyttes til å fôre dyr som ikke går inn i matkjeden eller til energigjenvinning. Det vil være nødvendig med et godt kunnskapsgrunnlag som dokumenterer bruk og risiko, for å kunne endre regelverket. Skal vi lykkes med en mer sirkulær økonomi er det derfor viktig å bygge opp kunnskap om de aktuelle råvarene og produksjonsmetodene, og se hvert enkelt regelverk i (mat)produksjonskjeden i sammenheng og ikke bare som uavhengige ledd i matkjeden. Mest sannsynlig må bruksområder baseres på mer enn antatt risiko, og grunnprinsippene bak sirkularitet må få en mer prominent plass.

God kunnskap om mattrygghetsaspekter og forhold knyttet til smittefaren ved bruk av råstoffet er avgjørende for å få gjennomslag i EU for endringer i regelverket. Vi må også øke forståelsen i EU og andre internasjonale organisasjoner for at risikonivåene er forskjellige for fisk og landdyr. Et eksempel er om det, innenfor rammene av animaliebiproduktregelverket som blant annet regulerer bruk av død fisk, med bedre dokumentasjon kan være mulig å utnytte mer av de animalske biproduktene til fôr og mat, slik at mindre må benyttes til jordforbedringsmiddel eller forbrennes til energi.

Norsk havbruksnæring utnytter det meste av råstoffet som oppstår i produksjonen. I 2019 oppstod det vel 460 000 tonn restråstoff fra havbruk i Norge, hvor 93 pst. ble utnyttet til humant konsum, fôringredienser (fiskefôr, kjæledyrfôr) og energi. Blod/blodvann utnyttes ikke, og utgjør omtrent 7 pst. av det totale volumet, tilsvarende 30 200 tonn i 2019. Det pågår flere prosjekter med sikte på å kunne utnytte lakseblodet bedre. Et eksempel er et prosjekt i Nofima, finansiert av Norges forskningsråd og FoU-programmet MABIT, som utnytter lakseblod for å produsere jerntilskudd. Tilskuddet er testet på mennesker i lav skala og har vist gode resultater. Effekten av jernpulveret skal fremover testes gjennom omfattende kliniske forsøk. Dette er ett eksempel av flere prosjekter rettet mot å utnytte reststrømmene til helsekost, medisiner, kjæledyrfôr, kosmetikk og andre ulike ingredienser i matproduksjon.

Rundt 26 pst. av restråstoffet fra havbruksnæringen er fisk som dør før slakting i matfiskanleggene. Dette restråstoffet regnes som kategori 2-materiale (høyrisikomateriale), og kan ikke brukes i produkter som skal gå til humant konsum eller i fôr til matproduserende dyr. Dette råstoffet går derfor hovedsakelig til energiproduksjon. EU-regelverket som ligger til grunn for kategoriseringen er basert på landdyrproduksjon, hvor det er et viktig prinsipp at selvdøde dyr ikke kan tilbakeføres til matkjeden. Fisk fra oppdrett skiller seg mye fra landbasert produksjon. Det er argumenter for at regelverket (biproduktregelverket) kan tillempes akvakulturdyr, slik at fisk som dør før slakting kan tillates benyttet som fôr (lavrisikomateriale, kategori 3-materiale), gitt god håndtering. Det betinger et målrettet og strategisk arbeid for å løfte problemstillingen inn i aktuelle fora for regelverksutvikling i EU. For å redusere andelen som går til forbrenning er uansett det viktigste tiltaket å redusere dødeligheten i oppdrett.

Slam fra settefiskanlegg kan per i dag ikke benyttes til fôr til matproduserende dyr eller som substrat til oppdrett av insekter til fôr. EU vedtok i 2019 en standard for råvarer godkjent som gjødselvarer, og produkter i tråd med dette regelverket (CE-merket gjødsel) kan handles fritt i EØS-området. Fiskeslam inngår ikke som godkjent råvare. For å få til en endring av regelverket på disse områdene er det nødvendig å skaffe frem vitenskapelig basert kunnskap om smittestoffer og uønskede stoffer, hvordan disse påvirkes av behandlingsmetoder, effekter ved bruk og betydning for mattrygghet. Eksempelet illustrerer at det er omfattende og tidkrevende å bygge tilstrekkelig dokumentasjon nødvendig for å sikre trygg bruk, slik at råstoffets kvaliteter kan bli utnyttet fullt ut fremfor å gå til lavverdianvendelse som energiproduksjon.

Teksten over illustrerer nødvendigheten av at regelverk og tilsyn utvikles i tråd med utviklingen av teknologi, prosesser og produkter. For å legge best mulig til rette for forutsigbar og trygg bruk av restråstoff på tvers av sektorer og landegrenser ser regjeringen at en strategisk bruk av felles standarder kan bli viktig. Åpne standarder utvikles med deltakelse fra berørte parter, slik at behovene til alle involverte, fra produsenter, til kunder, forskere og offentlige myndigheter blir ivaretatt. Videre kan nasjonale standarder legge grunnlaget for utvikling av europeiske standarder (CEN) og globale standarder (ISO). Europakommisjonen peker også på viktigheten av den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN sitt arbeid som kan harmoniseres med europeisk regelverk, og slik styrke internasjonalt samarbeid og markedsadgang. Arbeidet i de standardsettende organisasjonene under FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO) som skal sikre trygg mat og rettferdig handel kan også spille en viktig rolle her. Utfordringene med å få godkjent videre bruk av slam illustrerer et behov for definerte dokumentasjonskrav med mål om å kunne godkjenne biologiske produkter til trygg bruk og gjenbruk i matkjeden.

Det er også over mange år investert betydelige midler i marin bioprospektering knyttet til den store diversiteten i naturmiljø og arter i våre havområder. Gjennom den nasjonale marine biobanken MARBANK på Havforskningsinstituttet i Tromsø samler en inn og tilgjengeliggjør marine organismer og prøver for bioprospektering, noe som bl.a. kan ha applikasjoner inn mot utvikling av havbruksnæringen. (Om dette, se også kap. 13.)

Tabell 7.1 Tabellen viser restråstoff fra havbruk (matfisk, laks og ørret) i tonn fordelt på fraksjoner i 2019.

Kilde: Fiskeridirektoratet, SSB, Norges Sjømatråd, Kontali Analyse, SINTEF.

7.4 Nye, bærekraftige fôrråstoffer

Tilgang på bærekraftig fôr er grunnleggende for videre bærekraftig vekst i norsk lakseproduksjon. Det er behov for nye fôrråstoff som sikrer fiskens grunnleggende ernæringsbehov, gir god helse og lavt klimaavtrykk. Forskningsutfordringene knytter seg både til å frembringe råvarer av høy kvalitet, ernæringsmessige forhold og alle elementer av bærekraft, som økonomisk, sosial og miljømessig.

Mer enn 70 pst. av klimagassutslippene fra oppdrettsnæringen har sin opprinnelse fra fiskefôret gjennom råvarene som benyttes, transport og produksjon. Om lag 90 pst. av råvarene til fôr er importert. For å redusere klimagassutslippene, er det viktig å satse på alternative, bærekraftige fôrressurser.

Det brukes 1,6 mill. tonn fôr til dagens produksjon på 1,3 mill. tonn laks. Fiskefôret består i dag av ca. 70 pst. vegetabilske råvarer, hvorav 10–25 pst. er proteinkonsentrat fra soya. Andre vegetabilske råvarer som brukes er bl.a. hvetegluten, ulike vegetabilske oljer, bønner og erter. Innholdet av fiskemel og fiskeolje varierer mye, men er på minst 10 pst. hver. Soya kan ikke dyrkes i Norge, og dersom det skal utgjøre en viktig bestanddel i fôret i fremtiden er det viktig å sørge for at produksjonen er bærekraftig.

Det fremtidige behovet for fiskeolje i oppdrettsnæringen forventes å overskride dagens forsyning i løpet av det neste tiåret, og det er lite sannsynlig at produksjonen av fiskeolje kan økes vesentlig. Det er derfor et behov for alternative fôrmaterialer for å erstatte de tradisjonelle fiskeoljekildene. Det foregår omfattende forskning på alternative kilder til fôr, fra bruk av insektmel til utnyttelse av nye marine arter og produksjon av olje fra mikroalger. Slike fôrråvarer er allerede tatt i bruk i kommersielt fiskefôr, men foreløpig i mindre skala.

Fremtidens fôr må basere seg på ny og tilpasset bruk av eksisterende fôringredienser, og gjenbruk av restråstoff og sidestrømmer fra blant annet hav-, skog og jordbruk og gjennom en mer sirkulær økonomi.

I rapporten «Bærekraftig fôr til norsk laks» av 2. november 2020, anslår SINTEF at om lag 75 pst. av proteinet i fremtiden må fremstilles fra andre råvarer og gjennom andre industrielle prosesser enn dem vi har i dag, dersom veksten i fôrforbruket til oppdrettsnæringen ikke skal dekkes gjennom økt import av soya.I den sammenheng vurderte SINTEF 23 ulike råvarer ut fra mengde og tilgjengelighet, om de kan dekke behovet for protein og omega-3-fettsyrene (EPA/DHA) og fremskaffes på en bærekraftig måte til en akseptabel pris. SINTEF fant at syv råvarekilder kan bli realistiske bidragsytere for å dekke det fremtidige fôrbehovet, hvorav tre allerede er i storskala industriell produksjon, mens fire krever utvikling og/eller oppskalering:

Industriell produksjon i dag

• Pelagisk fisk
• Marint restråstoff
• Soya og andre proteinrike vekster

Krever utvikling og/eller oppskalering

• Mesopelagisk fisk
• Protein fra gras
• Hetero- og kjemoautotrofe mikroorganismer
• Mikroalger

Flere av de andre fôralternativene som SINTEF vurderte, var blant annet høsting av raudåte/andre krillarter og zooplankton, tare, insekter og ulike vegetabilske protein- og oljekilder som kan dyrkes i Norge, som rapsolje og camelinaolje.SINTEF pekte på mulighetene som ligger i oppskalering, høsting og fremstilling av fôr fra mesopelagisk fisk, og at norske forskningsmiljøer og industri har gode forutsetninger for å bli globalt ledende på dette området.

Det pågår flere forskningsprosjekter som ser på mulighetene for oppdrett av organismer lavt i næringsnettet, som tare, blåskjell og sekkedyr. Disse har et uutnyttet potensial både som mat og fôrressurser, og kan inngå i en sirkularitet for å redusere utslipp av løste næringsstoffer fra havbruk. Selv om ikke alle tarearter er rike på protein, kan tare bidra med viktige mikronæringsstoffer og opptak av CO₂. Generelt vil det også være behov for å utvikle gode og effektive løsninger knyttet til produksjon, prosessering og transport av denne type nye fôrråstoff.

De fleste fôrmidler er også beheftet med uønskede stoffer. For eksempel inneholder enkelte tarearter høye konsentrasjoner av kadmium, arsen og jod, og blåskjell kan inneholde algegifter som må tas hensyn til i forbindelse med fôr- og mattrygghet. Det er viktig at man etablerer et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som sikrer at disse ressursene kan tas i bruk på en egnet og trygg måte. Studier av eksisterende og nye risikofaktorer vil være avgjørende for å kunne gjennomføre risikovurderinger som fundament for næringsutvikling, altså for at fôringrediensen tillates brukt og at man utvikler et tilpasset regelverk, metodikk og tilsyn for å sikre trygt fôr og trygg mat. Det er derfor behov for transparens i mat- og fôrproduksjon og utvikling av kunnskapsgrunnlag som ivaretar regelverksutforming som gir forutsigbare rammer for næringsutvikling.

I et langt perspektiv er det ikke usannsynlig at det vil utvikles råvarer og prosesser vi ikke kjenner eller ser muligheten for å utnytte i dag. Mange mulige råvarer faller i dag gjennom på kvantum og/eller pris, men nye eller endrede forhold kan gjøre dem aktuelle i fremtiden. Videre forskning på høsting av andre marine arter, konvertering av halm og trevirke og/eller dyrking av nye organismer (insekter, gammaridaer, tunikater, børstemark, tare, m.m.) kan også lede til andre anvendelser enn til fôr (humant konsum, ingredienser, mv.) som kan bære fremstillingskostnadene. Det er også mulig at fremstilling av disse produktene vil gå inn som viktige trinn i en mer sirkulær økonomi. Her ligger også mulighetene i samspillet på tvers av verdikjeder. Noen slike eksempler er å produsere alger som mates med karbon og nitrogen fra røykgasser fra prosessindustrien og ulike fermenteringsteknologier for å utnytte trevirke til å produsere encelleprotein.

Regjeringen har en betydelig satsing på Grønn plattform (jf. omtalen i kap. 4.2) og denne er også åpen for søknader om støtte til forsknings- og innovasjonsprosjekter for å utvikle bærekraftige råvarer til fiskefôr. Det kan gis støtte til store samarbeidsprosjekter i størrelsesorden 50-150 mill. kroner, som ser hele løpet fra forskning til lansering på markedet i sammenheng. Prosjektene skal beskrive hele løpet fra forskning og teknologiutvikling til forretningsutvikling, og koble ulike faser fra kunnskapsproduksjon til implementering, kommersialisering og skalering av grønne teknologier, prosesser, produkter og tjenester. Innovasjon Norge deltar i Grønn plattform gjennom virkemidler som Bioøkonomiordningen og Miljøteknologiordningen, som kan benyttes til demonstrasjon, piloter og oppskalering. Det er satt av totalt 1 mrd. kroner til Grønn plattform fordelt i perioden 2020 til og med 2022.

Fire klynger – Biotech North, NCE Heidner Biocluster, NCE Seafood Innovation og NCE Blue Legasea – har etablert et samarbeid kalt Land møter hav. Disse har fått finansiell støtte fra Grønn plattform til et forprosjekt på bærekraftig fôr til laks og produksjonsdyr. Gjennom forprosjektet vil klyngene konkretisere hvilke råvarekategorier (krill, insekter, raudåte, sagflis, tare m.m.) som de vil satse videre på gjennom teknologiutvikling, pilotering, industrialisering og markedsintroduksjon, og slik skape synergieffekter på tvers av næringene, grønne arbeidsplasser og styrket konkurranseevne innenfor global matproduksjon.

Boks 7.6 Mikroalgeproduksjon på et ferrorsilisiumsmelteverk – bruk av karbon fra utslipp (CCU)

UiT Norges Arktiske Universitet med flere har etablert et samarbeid med Finnfjord smelteverk om å produsere mikroalger som vokser på utslippene av CO₂ og nitrogengasser fra smelteverket. Mikroalgene inneholder næringsrike marine ingredienser og prosjektet ser på hvordan disse kan utnyttes til fôr og som tilsettinger i mat. Målet er å produsere 80 000 tonn mikroalger hvert år. Smelteverket har en visjon om å bli verdens mest miljøvennlige smelteverk, og prosjektet kan ha overføringsverdi til andre industrianlegg med punktutslipp av CO₂.

Forstørr bilde

Kilde: Prosjekt om mikroalgeproduksjon på et ferrorsilisiumsmelteverk.

Kilde: Illustrasjon: Renate Døving Osvik.

Gjennom forskningssamarbeidet Norge har med EU vektlegges nå forskning på nye, bærekraftige og lokalt produserte fôrråvarer. Gjennom internasjonalt samarbeid enes man om mål og arbeidsdeling på tvers av landene som øker mulighetene for å få raskere svar på utfordringene. For Norge blir et viktig bidrag inn i arbeidet å sikre at oppdrettsfiskens ernæringsmessige behov blir ivaretatt.

7.5 Miljøpåvirkning fra anlegg

Stor tilgang på rent og friskt sjøvann er et av de viktigste naturgitte fortrinnene for sjømatproduksjon i Norge. Derfor må sjømatproduksjonen skje uten at det påvirker naturmiljøet på en slik måte at det undergraver dette fortrinnet.

God fiskehelse i oppdrettsanleggene er viktig for villfisken. Frisk fisk sprer ikke smitte til ville bestander eller annen oppdrettsfisk, og frisk fisk trenger ikke medikamentelle behandlinger som kan påvirke miljøet. Dårlig fiskehelse og høy dødelighet gjør at det miljømessige fotavtrykket til oppdrettsnæringen øker. Fôret blir dårligere utnyttet av syk fisk, og alle ressursene som er investert i fisk som dør, går tapt.

Lakselus og genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks er regnet som de største miljøpåvirkningene fra oppdrettsnæringen. Påvirkningen fra lakselus på viltlevende laksefisk må reduseres, og rømming av oppdrettsfisk hindres. Som det framgår av Granavolden-plattformen, vil regjeringen ha en handlingsplan for å oppfylle kvalitetsnormen for villaks. For å oppfylle kvalitetsnormen, vil det i planen vurderes nye tiltak mot lakselus og rømt oppdrettslaks.

7.5.1 Utslipp

Utslippene av organisk materiale og næringssalter må ligge innenfor naturens tålegrenser. Dagens fiskeoppdrett har utslipp av oppløste og partikulære organiske forbindelser som fôrrester og fekalier, løste uorganiske næringssalter (nitrogen og fosfor), miljøgifter fra fôret, impregneringsmiddel og legemidler. Miljøpåvirkningen vil avhenge av produksjonsstørrelse, teknologi og anleggets plassering. Miljøpåvirkningen fra partikulære organiske forbindelser er størst rett under og i umiddelbar nærhet til hvert anlegg. I områder med god vannkvalitet og vannutskifting, vil utslipp av organisk materiale fra oppdrett ofte ha begrensede miljøeffekter. I områder hvor de naturlige forholdene ikke er like gode, kan den totale belastningen bli stor.

Bunndyrene under oppdrettslokalitetene sørger for at det organiske materialet som synker ned fra anleggene, effektivt blir spist og brutt ned. Hvis bunnen tilføres for mye organisk materiale i forhold til hva bunndyrene klarer å fortære, dør dyrene og det organiske materialet hoper seg opp. Da blir miljøtilstanden under anlegget dårlig. Artssammensetningen og antallet arter på bunnen gir et bilde av miljøforholdene. Alle oppdrettere har siden akvakulturloven trådte i kraft i 2005 hatt plikt til å overvåke påvirkningen fra anleggene, slik at det er mulig å sette inn tiltak ved for høy belastning. Oppdretterne må leie inn uavhengig fagpersonell til å gjennomføre miljøundersøkelsene, og rapportere dette til myndighetene.

Miljøundersøkelser av bunnforholdene ved akvakulturlokaliteter skal foregå etter Norsk standard 9410:2016 «Miljøovervåkning av bunnpåvirkning fra marine akvakulturanlegg» eller tilsvarende internasjonal standard (jf. akvakulturdriftsforskriften § 35).

Alle matfiskanlegg skal gjennomføre «B-undersøkelse», som er en enkel og kostnadseffektiv trendovervåkning av bunnforholdene under og i umiddelbar nærhet til et akvakulturanlegg og måler påvirkningen fra anlegget.

«C-undersøkelsen» er en mer omfattende bløtbunnsundersøkelse, hvor bunntilstanden fra anlegget (anleggssonen) og utover mot resipienten (overgangssonen) blir målt. Hensikten er å vurdere utstrekningen av påvirkning fra akvakulturanlegget.

Undersøkelsen måler blant annet sedimentets kjemi og sammensetning, bunndyrsfauna med mer, for å kunne vurdere om organisk materiale kommer fra akvakulturanlegget eller andre kilder i området.

Generelt viser denne overvåkingen stabile og gode forhold under oppdrettsanleggene, til tross for økningen i produksjonen. Naturen har stor evne til å omsette organiske utslipp og næringssalter så lenge produksjonen foregår på lokaliteter med god gjennomstrømming. Regjeringen arbeider likevel med bedre kartlegging av det marine miljøet og forbedring av regelverket, slik at risikoen for overbelastning av det marine miljøet kan reduseres ytterligere.

Myndighetene får stadig bedre grunnlag for å gi tillatelse til plassering av lokaliteter, blant annet i form av strømkartlegginger, grabbprøver og kartlegging av de topografiske bunnforholdene. Dette kunnskapsgrunnlaget sørger også for at vi i større grad kan tildele lokaliteter som tåler dagens produksjon og at forvaltningen og oppdretterne får bedre kunnskap om hvordan lokaliteten må drives.

Overvåkingen gir forvaltningen bedre mulighet til å innføre tiltak ved lokaliteter der det er uakseptable miljøutfordringer, for eksempel lokaliteter i områder der omsetningen av det organiske materialet er begrenset. Slike anlegg følges blant annet opp med økt overvåkning og brakklegging. Samspillet mellom produksjon, miljøovervåking og brakklegging er viktig for å kunne drive miljømessig forsvarlig og legge til rette for langsiktig god økonomisk drift.

Selv om konsekvensene av dagens utslipp er relativt små og utslippene kan være nyttige i ellers næringsfattige sjøområder, har de også en problematikk knyttet til utnyttelse av fôr og tapte ressurser. Som vi har vært inne på tidligere, kan det organiske materialet være verdifullt blant annet som gjødsel og til energiproduksjon. Det foregår en rekke pilotprosjekter for utnyttelse av fiskeslam i oppdrett. En viktig utfordring i fremtiden vil være å finne produksjonsmetoder som legger til rette for oppsamling og utnyttelse av disse ressursene i stor skala.

7.5.2 Lakselus

Lakselus betegnes som den største ikke-stabiliserte trusselen mot villaksen av Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning (VRL). Med dagens reguleringer er ikke lakselus i seg selv et fiskehelseproblem for oppdrettsfisken. Imidlertid utgjør håndtering i forbindelse med lusebehandlinger et betydelig helse- og velferdsproblem. Det store antallet verter oppdrettsfisken utgjør, medfører på tross av innsatsen til næringen, at påvirkningen på viltlevende laksefisk flere steder er uakseptabel. Dette var noe av bakgrunnen for at lakselus ble en indikator i trafikklyssystemet. Dette systemet er beskrevet i Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.

Gjennom trafikklyssystemet vurderes den samlede påvirkningen fra lakselus på villaks for hvert produksjonsområde av en ekspertgruppe. Annethvert år fargelegger departementet produksjonsområdene og gir tilbud om vekst i de områdene som har lav påvirkning fra lakselus (grønne områder). Områder med høy påvirkning (røde) må redusere sin produksjonskapasitet. På sikt skal systemet, både direkte og ut ifra de incentiver det gir for utvikling av ny teknologi, medføre at produksjonskapasiteten justeres slik at påvirkningen på den ville laksefisken holdes innenfor akseptable rammer.

Samtidig har lakselus stor effekt på en rekke bestander av villaks innen de fleste produksjonsområder. Bestandene klassifiseres etter «Kvalitetsnorm for villaks» hvert femte år. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning vurderte i 2018 tilstanden for alle 448 norske laksebestander. Bare én av fem bestander var i god eller svært god tilstand (20 pst.), 35 pst. av bestandene var i moderat tilstand, 41 pst. var i dårlig tilstand, og 4 pst. var under rehabilitering etter behandling mot Gyrodactylus salaris. De største negative påvirkningene var rømt oppdrettslaks og lakselus, fulgt av vannkraftregulering og arealinngrep. For de bestandene som ikke oppnår målet om god tilstand, vil regjeringen vurdere aktuelle tiltak. Tilsvarende vurderinger skal også gjøres i forbindelse med vannplanarbeidet.

En forbedret lokalitetsstruktur vil også kunne redusere påvirkningen på villaksbestandene fra lus og andre sykdommer, jf. omtalen av fiskehelse. Det vil også være viktig å legge til rette for en teknologiutvikling som kan bidra til å løse miljø- og arealutfordringer i havbruk, herunder påvirkning fra lakselus. Dette har blant annet blitt gjort gjennom utviklingstillatelsene. Det vil også legges vekt på å øke kunnskapen om villfiskens vandringsruter, samt å revidere forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg.

7.5.3 Rømming

Stort sett har det vært mellom 30 og 40 rømmingshendelser for laks per år de siste ti årene, men det er stor variasjon i antall og størrelse på fisken som rømmer. Dette viser at rømming fortsatt forekommer, på tross av betydelig innsats rettet mot forebygging og teknologi. Regjeringen har utarbeidet en egen strategi mot rømming fra akvakultur. Strategien består av fem satsingsområder som regjeringen prioriterer. Disse er kunnskap, erfaringsformidling og dialog, sterk sikkerhetskultur, effektivt sikkerhetsregelverk og profesjonell beredskap. Som en del av oppfølgingen av strategien er det blant annet opprettet et dialogforum som ledes av Fiskeridirektoratet. Det er også sendt på høring regelverksendringer med sikte på å redusere risiko for rømming.

De fleste rømminger skyldes uhell eller menneskelige feil. Ekstreme værsituasjoner gir økt risiko for rømmingshendelser. Selv om rømt oppdrettsfisk generelt har dårlige forutsetninger for å overleve utenfor merdene, vil det være enkelte som klarer å konkurrere med villaksen. Konsekvensen er genetisk innblanding av oppdrettslaks i villaks, noe som har vist å gi redusert overlevelse også hos avkommet. Genetisk påvirkning vil ta lang tid å reversere når den først har skjedd. Det er derfor sentralt at man i tillegg til forebyggende tiltak har gode og effektive avbøtende tiltak når fisk først har rømt. Dette følges opp av Fiskeridirektoratet og Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks (OURO).

7.5.4 Tapt utstyr fra akvakulturvirksomhet

Fiskeridirektoratet og andre får inn meldinger og observerer tidvis komponenter fra havbruksnæringen som ligger forlatt langs kysten. I noen tilfeller har oppdrettsaktører fått tillatelse fra kommuner eller fra Kystverket til å lagre driftskomponenter på ulike steder utenfor den godkjente lokaliteten. I andre tilfeller forlates hele anlegg og lokaliteter etter opphørt drift, uten fullstendig opprydding. Slike tilfeller forsøpler i seg selv, og utstyret brytes gradvis ned av vær og vind i mindre komponenter og til mikroplast som spres med strømmen. Mindre utstyr eller utstyrsdeler som blåser, kuler, tau/taustumper og ulike rør kan slites fra sjøanlegg på grunn av uhell, værforhold, uforsvarlig lagring og dårlig håndtering. Fiskeridirektoratet har derfor utarbeidet en handlingsplan mot marin forsøpling, med opprydningstiltak, forebyggende arbeid og satsning på forskning og utvikling for en femårsperiode, fra 2021–2026.

7.6 Regjeringen vil

• gjennomgå rapport fra Nofima om hindringer næringsaktører opplever for å kunne utvikle/få godkjent produksjon og produkter innen sirkulær økonomi, og følge denne opp på egnet måte
• støtte prosjekt for å kartlegge og dokumentere biobaserte restråstoff, plast, utrangert utstyr m.m. og ulike løsninger for en digital markedsplass i bionæringene. Offentlig-privat samarbeid og løsninger som treffer mange, og som kan bygges videre ut mot internasjonale markeder, vil være sentralt.
• fortsatt støtte FoU rettet mot sirkulær økonomi og grønt skifte, i samarbeid med næringen, FHF med flere
• ta sikte på å innføre krav om lav- og nullutslippsløsninger for servicefartøy i havbruksnæringen med en trinnvis innfasing fra 2024, der forholdene ligger til rette for det
• oppdatere kunnskapsstatus og risikoanalyser for å styrke kunnskapsgrunnlaget med sikte på å få et regelverk bedre tilpasset utnyttelse av marine råvarer, restråvarer og slam
• legge til rette for å utvikle nye fôrråvarer til oppdrettsnæringen. Fortsatt investere i forskning og utvikling som muliggjør en mer høyverdig utnyttelse av marint råstoff
• legge til rette for en teknologiutvikling som kan bidra til å løse miljø- og arealutfordringer i havbruk, herunder påvirkning fra lakselus og smittespredning av sykdommer
• gjennomgå arbeidet med uttak av rømt fisk med mål om å effektivisere, forbedre og rasjonalisere metodene