Sammendrag

Verden er preget av globale kriser. De geopolitiske spenningene er økende, verden er fortsatt preget av ekstrem ulikhet, fattigdomsreduksjonen har avtatt, antallet voldelige konflikter øker, parallelt med en klima- og naturkrise som krever umiddelbar handling. Samtidig som det mobiliseres langt fra nok ressurser for å håndtere disse problemene, er mange innsatser ikke effektive.

Norge har et unikt finansielt handlingsrom sammenliknet med de fleste andre land. Store deler av denne rikdommen er tett forbundet med driverne av de globale klimautfordringene. Dette er et ansvar Norge må være seg bevisst. Som investorstat med en åpen økonomi som er helt avhengig av handel med utlandet, har Norge dessuten en egeninteresse i å bidra til å forebygge og håndtere globale kriser.

Norge har et ekstra ansvar og muligheter for å mobilisere mer ressurser og bruke disse ressursene effektivt for å bidra til fattigdomsreduksjon samtidig som vi må bidra mer til å løse globale fellesutfordringer. Denne rapporten gir råd og anbefalinger som kan brukes i dette viktige arbeidet. Vi skisserer et nytt rammeverk for utviklingspolitikken organisert rundt et overordnet prinsipp om «Investering i bærekraftig utvikling». Dette rammeverket innebærer at bistand ikke forstås utelukkende som gaver, men som investeringer i en felles fremtid. Det betyr klarere mål og fokus på resultater. For å sikre at vi gjør de riktige tingene riktig, foreslår vi kriterier for måling av effektivitet og et rapporteringssystem.

Sentrale anbefalinger:

• Fra 1 til 2 prosent: De globale utfordringene og Norges rikdom tilsier et økt norsk ambisjonsnivå
• Norge bør ha en mer ambisiøs utviklingspolitikk, med et mål om at Norges samlede bidrag til utvikling – fra offentlig og privat sektor – skal økes til om lag 2 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI). Dette reflekterer økte behov, økte forventninger til Norge, og Norges finansielle evne.
• Fra gave til investering: Vi kan få vesentlig mer igjen for pengene hvis vi klargjør målene og reduserer kostnadene
• Det etableres et nytt overordnet rammeverk for utviklingspolitikken: Investering i bærekraftig utvikling.
• Det betyr tydeligere og mer avgrensede mål, og et sterkere fokus på effektive tiltak for å oppnå resultater.
• Vi må både redusere fattigdommen og løse de globale fellesutfordringene – men de to målsettingene krever ulike tilnærminger
• Norsk utviklingspolitikk bør ha en tydelig fattigdomsprofil, men også et sterkere fokus på å løse globale fellesutfordringer, spesielt klima, men det bør skilles tydeligere mellom de to. Fattigdommens og klimautslippenes geografi er ulike.
• Innsatsen for å redusere global fattigdom skjerpes og tydeliggjøres. 0,7 prosent av BNI – og mer ved humanitære kriser – øremerkes til fattigdomsreduserende bistand og nødhjelp. Deler av dagens bistandsbudsjett tilfredsstiller ikke dette kravet.
• Innsatsen for å løse klimakrisen og andre globale fellesutfordringer skilles ut som en egen kategori. Over tid trappes den opp til 0,7 prosent av BNI.
• Privat sektor må sterkere med – og staten kan bidra mer til det
• Norge etablerer en ambisjon om å mobilisere tilsvarende 0,7 prosent av BNI i private investeringer i utviklingsland.
• Det krever en opptrapping av eksisterende virkemidler, etablering av noen nye og en tettere samordning av virkemidlene gjennom et «Team Norway» for utvikling.
• Den nye utviklingspolitikken bør forankres politisk gjennom en ny Stortingsmelding

I vår gjennomgang av norsk og internasjonal bistand viser vi at utfordringene med dagens utviklingspolitikk først og fremst er at den strekkes over for mange og ulike mål, at disse er for elastiske, at virkemidlene ikke oppdateres i takt med nye problemer og at systematiske vurderinger av kostnader er for svake. Dette gir både en mindre effektiv bistand og en svakere mobilisering enn behovene tilsier. Vår rapport lanserer derfor to hovedgrep.

For det første introduserer vi et nytt rammeverk for vurdering av effektivitet som blir gjennomgående for oppfølging av utviklingspolitiske mål. Konkret innebærer dette å etablere et investeringsrammeverk og en tilhørende «Investeringsinstruks» for å sikre mest mulig effektiv bruk av ressurser for bærekraftig utvikling. For det andre lanserer vi en re-kategorisering av norsk internasjonal innsats som orienteres mot tydeligere avklarte mål og bedre differensierte innsatser langs spekteret av innsatser som må settes inn i årene som kommer. Dette hviler på et syn om at utviklingspolitikkens ulike ambisjoner i større grad må rendyrkes for å oppnå større effekt av hvert tiltak. En operasjonalisering av dette innebærer en skarpere to-deling av norsk internasjonal innsats:

• Kategori 1: hovedfokus på fattigdomsreduksjon og utvikling i de fattigste landene, samt humanitær bistand.
• Kategori 2: forebygging og håndtering av globale utfordringer som rammer utviklingsland særlig hardt.

Mens første kategori vil innebære en strengere praktisering av ODA-reglene, vil den andre kategorien representere en mer fleksibel tilnærming til utviklingsrelevante globale fellesgoder basert på viktige prinsipper for effektivitet. Støtten i kategori 2 vil i all hovedsak kvalifisere som offisiell utviklingshjelp (ODA), men ikke nødvendigvis alt.

I tillegg til disse grepene drøfter rapporten hvordan Norge mest mulig effektivt kan bidra til å mobilisere private investeringer og hvilke konkrete mekanismer som fremstår lovende. Dette inkluderer bruk av garantier og forsikringsordninger, økt støtte til Norfund og Klimainvesteringsfondet, i tillegg til å støtte utviklingsbankene og de forslag om å øke bankenes utlånskapasitet som foreligger.

I sum gir dette et nytt utgangspunkt for å bidra i internasjonale diskusjoner om hvordan nye globale utfordringer har endret rammene for utviklingssamarbeidet. Det gir en ny klarhet omkring målsettinger og viktige avgrensninger rundt tiltak for å finansiere utviklingspolitiske mål og såkalte globale fellesgoder, samt mulige unntak fra gjeldende ODA-regler. Vi mener vårt råd vil virke disiplinerende, ettersom offentlige investeringer bindes opp mot en ny utredningsmetodikk og må bygge tydeligere på eksisterende kunnskap og forskning, men også frigjørende da vi åpner for mer fleksibilitet og flytter fokus mot resultater og langsiktig samfunnsmessig avkastning.

Som et ledd i å styrke norsk utviklingspolitisk engasjement i møte med bærekraftsmålenes universelle ambisjon, foreslår vi at Norge aktivt bidrar til å videreutvikle og bruke «Total Official Support for Sustainable Development» (TOSSD) som supplement til ODA. Dette kan også sikre en universell deltakelse i diskusjoner om rapportering av utviklingsfinansiering.

I vårt arbeid har et sentralt spørsmål vært hvordan Norges finansielle ressurser og kompetanse best kan benyttes for å redusere fattigdom og samtidig bidra til å sikre fremtidige generasjoner en bærekraftig fremtid. Gruppens vurdering er at det i dag finnes en rekke globale trusler som truer vår felles fremtid: i første rekke klima- og naturkrisene med alle sine konsekvenser, men også krig og konflikt, haltende internasjonalt samarbeid og pandemier. Dette påvirker fattige land mest, men også Norge – politisk, sosialt og økonomisk. Ekspertgruppen foreslår at en noe større andel av den norske stats finansielle handlingsrom skal brukes til å investere i tiltak som vil bidra til å redusere slik global risiko og sikre produksjon av globale fellesgoder. Dette er begrunnet i langsiktig og opplyst egeninteresse. Denne innsatsen bør ikke komme på bekostning av, men i tillegg til midler vi har forpliktet oss til å gi til fattigere land.