2 Globale utfordringer

De tre siste tiårene før 2020-tallet var preget av historisk fremgang for mange utviklingsland: ekstremfattigdom og barnedødelighet gikk ned og forventet levealder og utdanningsnivå økte. Men allerede i årene før pandemien var det tegn til at denne trenden var i ferd med å snu. I mange utviklingsland var det en svak nedgang i økonomisk vekst flere år før pandemien, og i kjølvannet av den har vi, for første gang på flere tiår, sett en økning i antallet fattige i verden. I flere land har spedbarnsdødeligheten, som har falt jevnt i tiår, som en følge av pandemien nå gått opp.4 Fremover er prognosene mer usikre men mindre optimistiske. I stadig økende grad vil vi på kort sikt se negative tendenser knyttet til blant annet klimakrise, naturkrise, geopolitisk krise, matvarekrise, og energikrise.5

De pessimistiske prognosene står i kontrast til det håpefulle arbeidet som ledet frem til bærekraftsmålene i 2015. Covid-19-pandemien viste, nok en gang, hvor sårbare alle samfunn er for hendelser andre steder på kloden. Krigen i Ukraina har ført til mat- og energikriser som rammer hele verden. Inflasjon og finansiell ustabilitet sprer seg raskt over verdensdeler. Klimakrisen er det klareste utrykket for disse gjensidige sårbarhetene. Den vil ramme alle, men hardest flere fattige land og grupper som har bidratt minst til problemet.6

Allerede før Russlands invasjon av Ukraina var den geopolitiske spenningen i verden høyere enn på noe tidspunkt siden den kalde krigens slutt. USA og Kina konkurrerer i økende grad om makt og innflytelse. For utviklingssamarbeidet er det spesielt effekten denne spenningen har på det multilaterale systemet, og hvordan dette utspiller seg på bakken i mange utviklingsland, som står sentralt.

UNDP har de siste to årene for første gang sett en tilbakegang på indeksen for menneskelig utvikling.7 Tap av natur og mulig kollaps av økosystemer vil ha katastrofale konsekvenser for samfunn og levekår i det globale sør, men allerede nå regner FNs Klimapanel med at Afrika har tapt 13 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger på grunn av klima- og naturkrisen. Vi har dessuten sett en global demokratisk tilbakegang over flere år, og antall land som beveger seg i autoritær retning er nå dobbelt så stort som gruppen land som beveger seg i demokratisk retning.8 I absolutte tall har antallet mennesker som trenger nødhjelp aldri vært høyere – 274 millioner – opp fra 136 millioner i 2012.9

Gjeldsbelastningen for verdens fattigste land økte frem mot covid-19-pandemien, som på sin side kraftig forverret situasjonen. Over halvparten av verdens lavinntektsland (58 prosent) har nå gjeldsproblemer eller høy risiko for å få det.10 Kombinasjonen av svak vekst i skattegrunnlaget, sterk USD og store budsjettunderskudd har økt gjeldsbelastningen. Selv om gjeldskrisen på 1990-tallet var mer alvorlig advarer det internasjonale pengefondet (IMF) mot at en tilsvarende kritisk situasjon kan oppstå på mellomlang sikt, spesielt når gjeld må refinansieres til stadig økte renter hos en langt mer differensiert gruppe kreditorer.11

FNs generalsekretær påpekte i sin tale til Verdens økonomiske forum i Davos i januar 2023 at verden står overfor en tillitskrise i forholdet mellom det global nord og det globale sør.12 Dette gir seg uttrykk på mange måter, blant annet på klimafeltet. Klimasårbare utviklingsland – som allerede i dag merker konsekvensene av klimaendringer i form av hyppigere ekstremvær og tapt levebrød – oppfatter at rike land, som i stor grad har stått for de akkumulerte utslippene som forårsaket problemet, nå ikke bidrar slik de burde til å løse problemet.

Med dette som bakteppe vil vi i dette kapittelet beskrive noen sentrale globale utfordringer, som danner rammen for utviklingspolitikkens mandat og bidrag.

I dette kapittelet vil vi

• vise at verden har sett en betydelig fremgang i menneskelig utvikling de siste 30 årene, som nå kan være en trend som er i ferd med å snu om vi ikke handler raskt og klokt
• vise at det er et stort behov for å investere i global problemløsning, og det haster
• vise at selv om finansieringsbehovet virker stort og bistandens relative betydning er minkende, er gevinstpotensialet av gode investeringer betydelig. Samtidig må vi bidra med langt mer kapital utover bistandsbudsjettets rammer for å finansiere globale fellesgoder
• vise at vi med en treffsikker innsats de neste to til tre tiårene – i grønn omstilling, fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling – kan unngå det mangedobbelte i fremtidige kostnader, samtidig som vi bidrar til at fattige land får tilstrekkelig vekstevne

2.1 Fattigdom, økonomisk utvikling og ulikhet

Økt globalisering og økonomisk vekst har preget de siste tretti årene. Denne økonomiske veksten har bidratt til betydelig reduksjon i ekstremfattigdom i lav- og mellominntektsland. Likevel, som figur 2.1 viser, viser prognoser at verden vil ha mange hundre millioner som lever i ekstremfattigdom i 2030. Hvis vi til dette tallet legger til de som lever rett over grensen for ekstremfattigdom får vi et enda dystrere bilde. For en fattigdomsgrense på 3,65 USD dagen, som er nærmere gjennomsnittet av nasjonale fattigdomsgrenser i flere lavere mellominntektsland, vil 23 prosent av verdens befolkning leve i fattigdom.

Forstørr bilde

Figur 2.1 Tre scenarier for reduksjon i ekstrem fattigdom

Note: Global fattigdomsrate på 2,15 dollar dagen i kjøpekraftsjusterte 2017 USD. Andel av verdens befolkning.

Kilde: World Bank. 2023. Poverty and Inequality Platform. Tilgjengelig fra: https://pip.worldbank.org/home.

Selv om prognosene fremover er noe mer dystre, er det større bildet at verden har sett en betydelig positiv utvikling i fattigdom de siste 30 årene. Særlig i Asia, i land som Vietnam, Kina og India, har den økonomiske veksten og tilhørende fattigdomsreduksjonen vært formidabel. Omtrent én milliard mennesker har arbeidet seg ut av fattigdom i Asia – og det kun på ca. én generasjon.13

Flere land i Afrika sør for Sahara opplevde betydelig vekst mellom 1990 og 2018. Ekstremfattigdommen ble redusert fra 55 prosent til 41 prosent. På samme tid doblet befolkningen seg (til over én milliard), slik at antallet mennesker i ekstrem fattigdom økte med om lag 150 millioner.14

Figur 2.2 viser at både økonomisk vekst og reduksjon i antallet fattige i utviklingsland var betydelig lavere i perioden 2011 til 2019 enn i perioden 2000 til 2010. Trenden vil forsterke seg fremover. Verdensbanken anslår at global økonomisk vekst i perioden 2020–25 vil være den svakeste på 60 år. En ny rapport konkluderer med at de langsiktige faktorene for vekst er svekket og peker mot betydelige lavere vekst i utviklingsland fremover.15 Dette kan indikere at økonomiene i mange lav- og mellominntektsland opplevde strukturelle problemer også før pandemien og krigen i Ukraina.

Forstørr bilde

Figur 2.2 Utvikling bremset opp i lavinntektsland i årene før pandemien

Note: Gjennomsnitt for de gitte periodene. Merk at tall for andel ekstremfattige i lavinntektsland kun finnes tom 2018.

Kilde: World Bank. 2022.World Development Indicators (sist oppdatert april 2022). Tilgjengelig fra: https://databank.worldbank.org/source/world-development-indicators.

Korrupsjon, og særlig korrupsjon på tvers av landegrenser og annen ulovlig kapitalflyt, er fremdeles et betydelig hinder for utvikling i det globale sør. FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC) uttrykker bekymring over problemer og trusler som korrupsjon medfører for stabiliteten og sikkerheten i et samfunn. Den undergraver institusjonene og setter bærekraftig utvikling, demokrati og rettsstaten i fare. UNCAC uttrykker også bekymring over sammenhengen mellom korrupsjon og andre former for kriminalitet, særlig organisert og økonomisk kriminalitet, inkludert hvitvasking av penger. Ulovlig utførsel av kapital fra blant annet korrupsjon og skatteunndragelser fører til netto kapitalflyt fra land i det globale sør til land i det globale nord, særlig til land med lav skatt og høyt hemmelighold. Dette bidrar til ulikhet nasjonalt og globalt og gir grobunn for sosial uro og mistillit.

Ekstremfattigdom i verden er i økende grad geografisk konsentrert på en måte som har store implikasjoner for fremtidig utviklingssamarbeid. Fremover vil fattigdom i økende grad være konsentrert i Afrika sør for Sahara.16

De siste 25 årene har ulikhet mellom land gått betydelig ned.17 Pandemien førte til at andelen ekstremt fattige i verden økte, fra 8,4 prosent i 2019 til 9,3 prosent i 2020. Ettersom inntektene i de fattigste landene falt mer enn i rike land, har vi igjen sett at ulikheten mellom land har økt.

Innad i land er ulikheten fremdeles høy og i mange land økende. Kartet i figur 2.3 sammenligner ulikhet på tvers av verdens land. Globalt viser anslag at en reduksjon i Gini-koeffisienten på et prosentpoeng per år vil bidra mer til redusert fattigdom enn én prosentenhets høyere økonomisk vekst.18 Å håndtere ulikhet kan derfor i noen tilfeller være en effektiv måte å redusere fattigdom på. Omfordeling alene er imidlertid ikke en realistisk vei ut av fattigdom for mange lavinntektsland, og spesielt ikke for en del land i Afrika sør for Sahara, der samlet inntekt fremdeles er så lav at betydelig økonomisk vekst er eneste måte å løfte større deler av befolkningen ut av fattigdom på. Ikke desto mindre viser kartet at denne regionen, i tillegg til å huse mange av verdens fattigste land, også har noen av de høyeste ulikhetsratene i verden.19

Forstørr bilde

Figur 2.3 Størst relativ ulikhet i Sør-Amerika og Afrika

Note: Figuren viser hvor mange ganger mindre de nedre 50 prosent av befolkningen tjener enn de øvre ti prosent i 2021. Eksempelvis tjener de nedre 50 prosent av befolkningen i Brasil 29 ganger mindre enn de øvre ti prosent. Inntekt inkluderer pensjon, trygt og andre individuelle goder, men ekskluderer andre overføringer og skatter.

Kilde: World Inequality Lab. 2022. Methodology. World Inequality Report 2022. Tilgjengelig fra: wir2022.wid.world/methodology/.

Trender i ulikhet viser seg på flere områder. I tillegg til den rent økonomiske nedgangen under pandemien, var det også i de fattigste landene vi så de største tilbakeslagene for utdanning og helse. I midten av 2022 hadde 72 prosent av innbyggere i høyinntektsland blitt vaksinert med minst én vaksinedose mot covid-19, mens andelen vaksinerte i lavinntektsland var kun 21 prosent på samme tid. For utdanning var omfanget av tapte skoledager klart størst i lavinntektsland og lavere mellominntektsland, der kapasiteten til hjemmelæring er lavest. I disse landgruppene var andelen 10-åringer som ikke kunne lese, hele 53 prosent før pandemien.20 De økonomiske konsekvensene av læringstapet vil bli vedvarende og betydelige. Uttrykt ved økte år i fattigdom eller redusert nasjonalprodukt kan de ifølge enkelte beregninger være enda større enn den direkte økonomiske effekten av pandemien.21

Det er i dag en utpreget grad av klimaulikhet. Verdens 10 prosent rikeste, rundt 770 millioner mennesker, står for omtrent 48 prosent av verdens klimagassutslipp. Den fattigste halvparten av verdens befolkning, hele 3,8 milliarder mennesker, står kun for 12 prosent av verdens utslipp. Mange av disse bor i land som er svært sårbare for klimaendringenes konsekvenser.22

2.2 Sårbare stater som en spesiell utfordring

Ekstremfattigdom vil i økende grad være konsentrert i det som ofte blir klassifisert som sårbare stater. Sårbare stater er forstått som stater preget av væpnet konflikt og politisk vold og/eller der statlige institusjoner jevnt over er svake og uten evne til å gjennomføre politikk. Det er liten tvil om utfordringen sårbare kontekster utgjør for fremtidig utviklingssamarbeid og bærekraftig utvikling. OECD fremhever at 60 kontekster, for det meste stater, i dag er sårbare.23 Det betyr at 1,9 milliarder mennesker bor i sårbare kontekster. Disse områdene er hjem for 73 prosent av verdens ekstremfattige, en andel som er estimert å øke til 86 prosent i 2030. Disse samme landene er videre blant landene som er mest sårbare for klimaendringer i årene fremover.

Bistand er en dominerende finansieringskilde i sårbare kontekster. I de 15 mest sårbare kontekstene har ODA vært syv ganger større enn direkte utenlandsinvesteringer og tre ganger større enn overføringer fra migranter (remitteringer). I 2020 var total internasjonal bistand til sårbare kontekster på rekordhøye 91,4 milliarder USD.

Sårbare stater er en prioritering i norsk utviklingssamarbeid. I dag er 11 av Norges 16 partnerland for utvikling definert som sårbare stater. Flere av de aller største enkeltmottakere av norsk bistand, som Etiopia og Syria, er nettopp slike stater. Demografisk utvikling vil forsterke dette ytterligere fremover. Halvparten av verdens totale befolkningsvekst frem til 2050 vil foregå i kun tolv land, hvorav tre av de fem med størst vekst er sårbare stater, se figur 2.4.

Forstørr bilde

Figur 2.4 Halvparten av verdens befolkningsvekst frem til 2050 vil skje i tolv land

Note: Befolkningsøkning innen 2050 i tolv land. FNs framskriving av global befolkningsvekst viser enn økning på rundt to milliarder mennesker innen 2050. De tolv landene i figuren står for en milliard av økningen.

Kilde: UN. 2022. World Population Prospects 2022. Tilgjengelig fra: https://population.un.org/wpp/.

Utfordringene knyttet til sårbare stater peker på et grunnleggende problem. Fred og stabilitet, som er en viktig dimensjon av sårbarhet, er en grunnleggende forutsetning for utvikling og økonomisk vekst. For lav- og mellominntektsland koster en voldelig konflikt i snitt omtrent 30 år med BNP-vekst.24 Økonomisk utvikling er på samme tid en viktig driver av redusert konflikt og vold innad og mellom land.25 Dette er utgangspunktet for det den såkalte konfliktfellen. Lav sosio-økonomisk utvikling er en driver av konflikt samtidig som konflikt ytterligere skader økonomisk utvikling.26 Denne dynamikken kan fange land i en spiral av konflikt og fattigdom som er vanskelig å stoppe. Hadde imidlertid verden bestått av kun stabile fattige land, hadde vi mest sannsynlig oppnådd bærekraftsmål 1 (utryddelse av ekstrem fattigdom) allerede dette tiåret.27

Økningen i antallet konflikter som vi har sett i senere år, og den medfølgende økningen i antall mennesker som er fordrevet fra sine hjem, er derfor et illevarslende tegn for 2030-agendaen.28 Fremskrivinger basert på dagens konfliktnivå og historiske trender anslår et globalt økonomisk tap (redusert økonomisk aktivitet) mellom 2022 og 2030 på 28 billioner USD (amerikanske «trillion»).29 Det økonomiske tapet er ventet å vokse til 292 USD billioner i 2050. Omtrent 150 millioner mennesker er forventet å leve i ekstrem fattigdom forårsaket av borgerkrig i 2030, sammenlignet med et scenario uten konflikt.30 Omtrent 130 millioner av disse bor i kun ti spesielt utsatte land der forebygging av konflikt kan gi et svært effektfullt bidrag til reduksjon av ekstrem fattigdom. Alle disse anslagene er nødvendigvis heftet med betydelig usikkerhet, men de gir en indikasjon av omfanget på denne utfordringen.

2.3 Klima som stadig større utfordring

Klimakrisen risikerer å nå et «vippepunkt» med potensielt irreversible konsekvenser. Allerede nå kan vi observere hvordan klimaendringer øker hyppigheten av ekstremvær og tørke, som ødelegger matproduksjon og driver mennesker på flukt. Samlet sett vil klimaendringer over tid kunne reversere den fremgangen i menneskelig utvikling som er oppnådd til nå. Det haster med å redusere klimautslipp og sikre tilpasning.

Konsekvensene av klimaendringer er størst i land i sør, som har bidratt minst til å skape problemet. Selv om det på lang sikt er utvilsomt at økonomisk vekst og klimatiltak må gå hånd i hånd, så er det på kort og mellomlang sikt reelle dilemmaer mellom å prioritere økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon på denne ene siden, og klimatiltak på den andre.31

FNs klimapanel fremhever i sin synteserapport for sin sjette hovedrapport (se boks) at for å nå klima- og bærekraftsmålene må verden lykkes med klimarobust utvikling (climate resilient development). Klimarobust utvikling handler om utslippsreduksjon, klimatilpasning og bærekraftig utvikling, med formål om å sikre et trygt klima på jorden, møte grunnleggende menneskelige behov, utrydde fattigdom og muliggjøre rettferdig og bærekraftig utvikling.

En ny rapportserie fra Verdensbanken viser at det for lavinntektslandene og enkelte mellominntektsland er de økonomiske og finansielle utfordringene som er størst, både de direkte kostnadene klimaendringene medfører og kravene til investeringer i omstilling.32

Mellominntektslandene omfatter 5,5 milliarder mennesker og står for en rask vekst i utslippene. Utslipp per innbygger korrelerer sterkt med inntektsnivå, og er derfor høyest i høyinntektsland (figur 2.5). På samme tid ser vi at den tidligere sterke sammenhengen mellom vekst og utslippsendringer er i ferd med å endre seg. Mange EU-land har for eksempel allerede i stor grad klart å frakoble økonomisk vekst og økte klimagassutslipp.33 Det er imidlertid ikke nok at utslippene vokser saktere enn økonomien; utslippene må reduseres kraftig i årene fremover dersom vi skal nå 1,5-gradersmålet.

Forstørr bilde

Figur 2.5 Høyinntektsland og høyere mellominntektsland står fremdeles bak mesteparten av klimagassutslippene

Note: Totale klimagassutslipp per år, fordelt på inntektskategori.

Kilde: World Bank. 2022. World Development Indicators (sist oppdatert 23. april 2022). Tilgjengelig fra: https://databank.worldbank.org/source/world-development-indicators.

Grønn omstilling bort fra en fossilbasert økonomi vil bli avgjørende i tiårene som kommer. I fossiltunge land vil dette på kort sikt medføre store inntektstap og investeringer, men på lengre sikt er gevinsten det mangedobbelte. Målkonflikten mellom klima og økonomisk utvikling er derfor mest prekær på kort- og mellomlang sikt, og er klart størst i lavinntektsland med begrenset finansielt handlingsrom. I omstillingsperioden vil graden av målkonflikt og klimatiltakenes legitimitet avhenge av tilgang på finansiering og sosiale sikkerhetsnett for dem som rammes av omstilling.

2.4 Investeringsmuligheter

Afrika har over 60 prosent av verdens ubrukte dyrkbare jord, og med 90 prosent av maten produsert av små produsenter. Med enkel teknologi og private investeringer forventes det at matproduksjonen kan mangedobles – og sikre mat til de 200 millioner afrikanere som får for lite, men også bidra til den globale matsikkerheten.34

Til tross for pessimistiske vekstprognoser på kort sikt ligger mye til rette for gode investeringer i utviklingsland. 60 prosent av verdens solenergiressurser av høyeste kvalitet er i Afrika. Disse kan bli et avgjørende bidrag til å løse verdens energikrise dersom det bygges ut. I tillegg er det ett unikt utgangspunkt for elektrifisering av en verdensdel: økt industrialisering og bærekraftig økonomisk vekst. Verdensbanken beskriver Afrikas solenergiressurser som å ha et unikt potensial til å tilby rimelig, sikker og bærekraftig elektrisitet.

Det afrikanske kontinentets potensiale for utbygging av digital infrastruktur er betydelig. Afrika har hatt større vekst i mobil- og internettilgang enn noen annen region i det siste tiåret. Over 40 prosent av Afrikas befolkning har nå tilgang til internett, og dette forventes å vokse med 11 prosent de neste 10 årene og bidra til 2,5 prosent vekst i BNP.35Økt tilgang til internett vil i tillegg bety økt tilgang til ett globalt digitalt arbeidsmarked for en voksende ung befolkning, og en unik tilgang på arbeidskraft for globale teknologiselskaper.

I dag er mer enn 60 prosent av Afrikas befolkning under 25 år. Mens verdens ellers har en aldrende befolkning, vil unge afrikanere utgjøre 42 prosent av ungdommer globalt i 2030. Disse vil utgjøre en stor andel av den globale arbeidsstyrken, og vi ser allerede i dag at de unge afrikanere er med å skape sin egen fremtid. Majoriteten av afrikanske oppstartsbedrifter er ledet av afrikanere under 35 år.

Det er også andre positive demografiske utviklingstrekk som gir grunn til optimisme. Barne- og mødredødelighet har katastrofale konsekvenser ikke bare for familien, men for hele samfunnet i form av tap av økonomiske muligheter. Barnedødeligheten har sunket med 59 prosent siden 1990, og mellom 2000 og 2021 har mødredødelighet blitt redusert med 38 prosent.36 På tross av at flere land nå har sett en økning i mødre- og spedbarnsdødelighet som følge av covid-19-pandemien, viser disse tallene en formidabel utvikling og en viktig forutsetning for vekst.

Investering i utdanning for jenter har lenge vært kjent som en av de beste investeringene utviklingsland kan gjøre. Utdanning for jenter bidrar til å redusere mødre- og barnedødelighet, lavere befolkningsvekst og færre barneekteskap, i tillegg til at det beskytter barns rettigheter og styrker kvinners stilling i hjemmet og på jobb. I dag fullfører 87 prosent av jenter grunnskolen, en økning med 20 prosent (fra 67 prosent) i 1995.37 Dette legger et godt grunnlag for økonomisk vekst.

2.5 Pandemi, klima, krig, proteksjonisme og manglende tillit

Flere av de viktigste utviklingsproblemene i vår tid er globale i sin natur. Pandemier, klima, krig og ulikhet er eksempler. Også havforvaltning, naturmangfold, forskning og digitale fellesgoder er spørsmål som i varierende grad berører alle land og krever internasjonal samhandling. Dette betyr at utviklingspolitiske utfordringer i lavinntektsland i flere tilfeller er sammenvevd med utviklingen i rike land.

Forebygging og håndtering av pandemier krever global innsats, både i rike og fattige land. Covid-19 viste imidlertid i hvor stor grad ressursene for å håndtere en pandemi er preget av alvorlig skjevfordeling mellom rike og fattige land. Internasjonale klimaforhandlinger preges også av motstridende interesser: Rike land som har stått for de største klimagassutslippene, ber nå fattige land om å avkarbonisere egen økonomi. Det kan oppfattes som dobbeltmoralsk. Utviklingsland har pekt på at klimafinansiering i dag ofte går på bekostning av tradisjonell ODA, fokusert på fattigdomsreduksjon, og ikke er addisjonell, som Norge og alle andre land forpliktet seg til under FNs sekstende klimakonferanse (COP 16) i 2010.

Internasjonal handel, som var en av de viktigste katalysatorene til de asiatiske utviklingsmiraklene i senere tiår, møter nå stadig flere proteksjonistiske tiltak, for eksempel i form av toll, tariffer eller tekniske handelshindre.38 Internasjonale mål om å øke de minst utviklede landenes (MUL) andel av global eksport har ikke lykkes, og de utgjør fortsatt kun én prosent (det samme som i 2011). Hvis vi ekskluderer investeringer i Kina, har direkte utenlandsinvesteringer til lav- og mellominntektsland gått betydelig ned siden 2008, fra nesten fire prosent av BNP til rett i overkant av to prosent.

Flere tiår med vekst i internasjonal handel har bidratt til økt økonomisk vekst og reduksjon i antall fattige mennesker i verden, til tross for en kraftig økning i folketallet. Pandemien og krigen i Ukraina har ført til brudd i mange globale verdikjeder, ved at tilgangen på råvarer, transport og produksjonskapasitet har blitt dyrere, eller i verste fall blitt borte. Flere land har besluttet, også av sikkerhetspolitiske grunner, å gjøre seg mindre avhengige av disse verdikjedene ved å styrke egen produksjonskapasitet. Brudd på globale verdikjeder og redusert internasjonal handel vil føre til redusert økonomisk vekst. Dette vil også ramme de fattigste landene og bremse nedgangen i antall fattige, eller i verste fall øke antallet fattige.

Vi har sett en betydelig økning i tallet på flyktninger og migranter de siste ti årene. Denne trenden påvirker både hvordan bistanden blir brukt og hvordan relasjonene er mellom land. Ifølge FNs migrasjonsbyrå (IOM) var det omtrent 281 millioner internasjonale migranter i 2020, noe som representerer en økning på 81 millioner fra 2000. Samtidig har antallet flyktninger økt dramatisk de siste ti årene, til rundt 32,5 millioner flyktninger i 2022.39 Dette kan delvis forklares av flere konflikter og politisk ustabilitet i en rekke land, som Syria, Afghanistan og Venezuela, som har tvunget millioner av mennesker til å flykte fra sine hjemland. I økende grad ser vi at klimaendringer bidrar til denne økningen.

Russlands invasjon av Ukraina har hatt direkte konsekvenser for tilgangen til energi og gjødsel, for matsikkerheten og det generelle prisnivået. Effekten av dette er spesielt dramatisk for lavinntektsland som opplever disse konsekvensene, samtidig som en større andel av ODA nå kanaliseres mot Ukraina, uten en tilsvarende økning i ODA for lavinntektsland. Dette har videre bidratt til at tilliten mellom land i det globale nord og globale sør er kommet under sterkt press.

2.6 Konklusjon

Prognosene for økonomisk vekst globalt er svakere enn på mange tiår. Klimakrisen har for alvor bragt inn nye dilemmaer for land som trenger både rask økonomisk vekst og grønn omstilling. Globale kriser har utvidet det som før ble omtalt som «utvikling», til å handle om grenseoverskridende problemer som treffer alle – men som regel treffes hardest dem som har minst fra før. Sagt enkelt, verdens fattige er avhenge av at verdenssamfunnet løser disse globale utfordringene.

2020-tallet har bragt med seg fundamentale endringer i det globale utviklingsbildet. De sterke positive trendene som dominerte i tiårene frem mot etableringen av bærekraftsmålene, har blitt svekket, samtidig som nye og overlappende kriser har lagt ytterligere press på utviklingssamarbeidet. Vi har sett hvor raskt ting kan snu og gå i revers. Noen av de nye krisene har vært under oppseiling over lang tid, andre er mer akutte. Noe av dette var forutsigbart og annet ikke, men ingen av krisene har oppstått i et vakuum. FNs generalsekretær Antonio Guterres oppsummerte utfordringen i en tale til World Economic Forum i januar 2023 med å peke på at vi står overfor en serie alvorlige kriser som krever hurtig og kraftfullt internasjonalt samarbeid, samtidig som mistillit og geopolitiske spenninger gjør at slikt samarbeid om kollektive løsninger er vanskeligere enn på lenge. Dette oppsummerer på mange måter kjernen i problemet: De globale problemene har vokst ut av den politiske og finansielle arkitekturen som ble satt opp for å løse dem. Dette er tema for neste kapittel.