2 Innledning

2.1 En helhetlig og økosystembasert havforvaltning

Formålet med forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanen er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Dette krever en klargjøring av de overordnede rammene for aktivitet i havområdet for derved å legge til rette for sameksistens mellom ulike næringer, særlig mellom fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet. Forvaltningsplanen skal medvirke til felles forståelse av forvaltningen av havområdet mellom næringsinteressene, lokale, regionale og sentrale myndigheter, samt miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper.

Forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten var den første forvaltningsplanen for et norsk havområde. Regjeringens forslag ble presentert i St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) og behandlet av Stortinget våren 2006. Både den forutgående prosessen og forvaltningsplanen var senere modell for St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan), som ble behandlet av Stortinget høsten 2009. Regjeringen tar sikte på å presentere en tilsvarende forvaltningsplan for Nordsjøen–Skagerrak i 2013.

Norge er en havnasjon. Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Arbeidet med forvaltningsplanene for norske havområder har også fått betydelig internasjonal oppmerksomhet.

Foto: Cecilie von Quillfeldt

2.2 Bakgrunn og grunnlag for oppdateringen

Det fremgår av St.meld. nr. 8 (2005–2006) at forvaltningsplanen skal være rullerende og oppdateres jevnlig. Regjeringen varslet i meldingen at den vil:

• løpende vurdere behovet for oppfølging og oppdatering av forvaltningsplanen

• på bakgrunn av statusrapportene, første gang i 2010 og deretter jevnlig, vurdere samlet behovet for nye tiltak for å nå målene i planen.

Oppdateringen i denne meldingen gir ikke en full gjennomgang av tiltak som ble presentert i forvaltningsplanen i 2006, men legger størst vekt på særskilte spørsmål som ble reist og oppfølgingen av disse. Ut fra et samlet behov, vil det i god tid startes en prosess med sikte på å revidere hele planen i 2020 for perioden frem mot 2040.

Regjeringen sa i St.meld. nr. 8 (2005–2006) at man ville gå varsomt frem med ny petroleumsvirksomhet i Barentshavet – Lofoten. Rammer for petroleumsaktivitet i området ble etablert ut fra hensynet til de områdene som ble identifisert som særlig verdifulle og sårbare og en vurdering av risikoen for akutt oljeforurensning. Regjeringen varslet i forvaltningsplanen at disse rammene vil bli vurdert på nytt med utgangspunkt i det kunnskapsgrunnlaget som foreligger i forbindelse med jevnlig oppdatering av planen, første gang i 2010. På spesifikke områder var det behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget, spesielt gjaldt dette kartlegging av havbunn, sjøfugl og geologi.

Det fremgår av den politiske plattformen for flertallsregjeringen at regjeringen «vil ikke åpne for petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen (Nordland VI og VII og Troms II) i denne stortingsperioden. Regjeringen vil ta stilling til hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet i forbindelse med revideringen av Forvaltningsplanen i 2010.» Videre fremholdt St.meld. nr. 8 (2005–2006) at spørsmålet om petroleumsvirksomhet i området mellom 35–50 km fra grunnlinjen utenfor Troms og Finnmark skulle vurderes i denne oppdateringen.

Regjeringen varslet videre i St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan) at det i forbindelse med oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten også vil bli vurdert om det skal settes i gang en åpningsprosess, herunder konsekvensutredning, for petroleumsvirksomhet i nordlig del av kystsonen i Norskehavet.

Oppdateringen av forvaltningsplanen bygger på tidligere og ny kunnskap om miljøverdier og viktige ressurser for verdiskaping i havområdet og utvikling i miljøtilstand, påvirkning på økosystemene og miljørisiko. Det er utarbeidet et utvidet faglig grunnlag for vurdering av samfunns- og næringsmessige forhold og økosystemverdier med særlig vekt på områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Meldingen omtaler delvis, men behandler ikke, temaer og politikkområder som folkerettslige spørsmål, klimapolitikk, sikkerhetspolitikk og næringspolitikk.

Geografisk hovedfokus

Faglig grunnlag, beskrivelser og vurderinger i denne meldingen omfatter forhold i hele forvaltningsplanområdet. Det er likevel lagt særlig vekt på beskrivelse og vurdering av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Bakgrunnen for dette er den særlige innsatsen på kunnskapsoppbygging i disse områdene og at rammene for petroleumsvirksomhet nå vurderes på nytt.

Avgrensningen mellom forvaltningsplanområdene i Barentshavet og Norskehavet ble justert i forvaltningsplanen for Norskehavet for å følge en naturlig avgrensning av økosystemene. Innholdet i denne meldingen følger den nye avgrensningen.

Kilde: IBCAO

Avtalen om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet

Overenskomsten mellom Norge og Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet ble undertegnet i Murmansk 15. september 2010. Avtalen klargjør den nøyaktige grensen for henholdsvis norske og russiske soner og kontinentalsokler i Barentshavet og Polhavet. Avtalen vil skape klarhet, forutsigbarhet og stabilitet hva gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene i dette området. Den inneholder også bestemmelser om videreføring av det omfattende og gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet, samt bestemmelser om samarbeid om utnyttelse av mulige grenseoverskridende petroleumsforekomster i disse havområdene.

Stortinget ga sitt samtykke til ratifikasjon av avtalen 8. februar 2011. I midten av februar 2011 oversendte den russiske presidenten avtalen til Dumaen for beslutning om ratifikasjon. Det er på tidspunktet for trykking av denne meldingen ikke kjent når Dumaen vil ta stilling til ratifikasjonsspørsmålet, men forhåpentligvis vil Dumaen fatte beslutning om ratifikasjon i nær fremtid slik at avtalen kan ratifiseres og tre i kraft.

Avtalen innebærer at det tidligere omstridte området på omkring 175 000 km² deles i to tilnærmet like deler. En omtale av miljøstatus og aktivitet i det tidligere omstridte området gis i kapittel 3.2.

2.3 Sentrale, overordnede rammer og prosesser

Forvaltningen av havmiljøet er i stadig utvikling. Særlige utviklingstrekk de siste to årene omtales kort her. For en mer utførlig omtale vises det til St.meld. nr. 8 (2005–2006) og St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan).

Internasjonalt

FNs havrettskonvensjon av 1982 utgjør det grunnleggende folkerettslige rammeverk for all maritim aktivitet, og angir dermed også den overordnede rettslige rammen for aktiviteter og tiltak i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Den fastsetter rettigheter og plikter for Norge som kyststat både når det gjelder utøvelse av myndighet vedrørende sjøtransport, utnyttelse av de levende ressursene og petroleumsressursene, samt ivaretakelse av miljøhensyn. Havrettskonvensjonen utgjør også det folkerettslige grunnlaget for fastsettelsen av norsk territorialgrense 12 nautiske mil fra grunnlinjen, de norske 200 nautiske mils sonene ved fastlandet, Svalbard og Jan Mayen og kontinentalsokkelens utstrekning.

Norge leverte i november 2006 dokumentasjon til Kontinentalsokkelkommisjonen (CLCS) over norsk kontinentalsokkels utstrekning utenfor 200 nautiske mil i Barentshavet, Norskehavet og Polhavet. Kommisjonen ga i sin endelige anbefaling for disse områdene i mars 2009 i det alt vesentlige tilslutning til den norske dokumentasjonen. Anbefalingen omfatter et sokkelområde på omkring 235 000 km² utenfor 200 nautiske mil, noe som tilsvarer nesten tre fjerdedeler av Norges fastlandsareal.

Avtale om gjennomføring av bestemmelsene i Havrettskonvensjonen om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langt migrerende fiskebestander av 1995 (FN-avtalen om fiske på det åpne hav) implementerer og presiserer Havrettskonvensjonens regler om fiske på vandrende og migrerende fiskebestander. FNs fiskeriresolusjon fra 2006 (A/RES/61/105) oppfordrer stater og regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner til å beskytte sårbare marine økosystemer mot destruktive fiskemetoder, herunder skadelig bunnfiske, i samsvar med føre-var-prinsippet og innenfor rammen av en økosystembasert forvaltning. Oppfordringen ble gjentatt i resolusjonen fra 2009 (A/RES/64/72) der man gjennomgikk statenes oppfølging av 2006-resolusjonen. FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) vedtok i 2008 retningslinjer for dyphavsfiske på åpent hav som har vært styrende for regelverksutviklingen i de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene.

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en rammekonvensjon som omfatter både vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av godene som oppnås ved bruk av genetiske ressurser. Partsmøtet under CBD, som fant sted i Nagoya, Japan i oktober 2010 vedtok målsettinger om blant annet:

• å stanse tapet av biologisk mangfold slik at man innen 2020 har robuste økosystemer,

• å verne eller beskytte 10 prosent av havområdene innen 2020,

• å minimere presset fra menneskelige aktiviteter på korallrev og andre økosystemer som er sårbare for effekter av klimaendringer innen 2015 og

• å forvalte levende marine ressurser bærekraftig innen 2020.

Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR) danner et helhetlig rammeverk for beskyttelse av havmiljøet mot forurensning og annen skadelig påvirkning. Konvensjonen bygger blant annet på føre-var-prinsippet, anvendelsen av best tilgjengelige teknologi og beste miljøvernpraksis samt prinsippet om at forurenseren betaler. Ministermøtet i OSPAR i Bergen i september 2010, fattet vedtak på flere områder. For første gang ble seks marine beskyttede områder utenfor nasjonal jurisdiksjon innlemmet i OSPARs nettverk av marine beskyttede områder, som i tillegg omfatter rundt 160 områder innenfor partenes nasjonale jurisdiksjon. Det ble også fattet vedtak knyttet til arbeid for reduksjon av marint søppel og oppfølgingen av ulykken på Deepwater Horizon.

Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har i tråd med føringene fra FNs generalforsamling de senere årene bidratt mye til utviklingen av gode regionale kontrollregimer og en mer økosystembasert forvaltning av havområdene utenfor 200-milssonene. I 2009 vedtok NEAFC blant annet å lukke flere områder på til sammen 355 000 km², noe som innebærer forbud mot bunntrål i disse områdene, samt (med reservasjon fra EU) forbud mot utkast av en rekke av de viktigste artene som reguleres av NEAFC. Samarbeid mellom OSPAR og NEAFC, blant annet knyttet til vern og beskyttelse av marine områder, er forankret i en egen samarbeidsavtale mellom de to organisasjonene.

Den nordvestatlantiske fiskerikommisjon (NAFO) har i likhet med NEAFC og i tråd med oppfordringen fra FNs generalforsamling, vedtatt omfattende prosedyrer og regelverk for beskyttelse mot skadelig fiske med bunnredskaper.

Samarbeidet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om fiskeriforvaltning i Barentshavet er det mest langvarige fiskerisamarbeidet Norge har, og et viktig institusjonelt knutepunkt mellom Norge og Russland. De sentrale fiskebestandene i Barentshavet har utbredelse i både norske og russiske farvann, og kvotene fastsettes i tråd med vitenskapelige tilrådninger og trygt innenfor bærekraftige rammer. Fiskerisamarbeidet omfatter også et utstrakt og langvarig forskningssamarbeid mellom partene. Samarbeid om ressurskontroll og felles forvaltningsstrategier har lagt grunnlaget for at bestandssituasjonen i Barentshavet nå er svært god i global sammenheng. Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet inneholder også tiltak om harmoniserte tekniske regler for fisket, herunder avtalt felles maskevidde, felles minstemål for enkeltarter og kriterier for stenging og åpning av fiskefelt.

Innenfor samarbeidet under Den blandete norsk-russiske miljøvernkommisjon, foregår et omfattende havmiljøsamarbeid. Dette er rettet mot å utvikle det nødvendige kunnskapsmessige grunnlag og en helhetlig, mest mulig felles tilnærming til en forsvarlig forvaltning av Barentshavet. En milepæl ble nådd i 2009, da en felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet ble lagt frem. Rapporten tok blant annet utgangspunkt i de årlige økosystemrapportene utarbeidet av Havforskningsinstituttet og russiske PINRO under den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen. Miljøstatusrapporten skal søkes fulgt opp gjennom etablering av et felles miljøovervåkingssystem for havområdet. Den vil også være viktig når man nå fra russisk side skal i gang med utarbeidelsen av en helhetlig forvaltningsplan for sin del av Barentshavet. Et felles miljøovervåkingssystem og forvaltningsplaner bygd på de samme prinsipper vil være av betydning i forbindelse med økt økonomisk aktivitet i nordlige områder, særlig innenfor olje- og gassvirksomhet, fiskeri og skipsfart. Innen havmiljøsamarbeidet er det i økende grad fokus på petroleumsrelaterte problemstillinger, blant annet sammenligning av norsk og russisk regelverk for petroleumsvirksomhet i nordområdene, erfaringsutveksling når det gjelder tilsyn og kontroll og harmonisering av metoder for miljøovervåking.

Et omfattende internasjonalt samarbeid pågår gjennom Arktisk Råd der ministermøtet i Tromsø i april 2009 satte fokus blant annet på klimaendringene i Arktis. Arbeidsgruppen som arbeider med beskyttelse av det marine miljø i Arktis (PAME) har blant annet gjennomført en utredning om skipsfart i arktiske strøk og behovet for tiltak (Arctic Marine Shipping Assessment 2009). Utredningen er blant annet fulgt opp innenfor rammen av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) som har besluttet å utvikle bindende regler for å øke sikkerheten og trygge havmiljøet i polare havområder («Polarkoden»). Arbeidet startet i IMO våren 2010, og regelverket antas å kunne ferdigstilles i 2012 (med ikrafttredelse i 2015).

Det ble på det ovennevnte ministermøtet i Arktisk Råd i Tromsø i 2009 også etablert en arbeidsgruppe for å utvikle en folkerettslig bindende avtale om samarbeid innen søk og redning i Arktis innen 2011. Formålet med en slik avtale er å etablere en bedre regional organisering av søk og redning i Arktis, samt å dele inn Arktis i hensiktsmessige nasjonale søk- og redningsregioner for å tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom polhavsstatene.

Den internasjonale hydrografiorganisasjonen (IHO) opprettet høsten 2010 en egen regional hydrografisk kommisjon for Arktis. I dag er mindre enn ti prosent av havområdene i Arktis sjømålt med moderne teknologi, og med isens tilbaketrekning anses det som svært viktig å utvikle en maritim infrastruktur og pålitelige sjøkart for å sikre sikker navigasjon og en bærekraftig forvaltning i disse områdene.

Konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr (Bonnkonvensjonen) omfatter blant annet en avtale om vannfugler. Avtalen trådte i kraft i 1999, og Norge tiltrådte denne avtalen i 2008. Avtalen omfatter i alt 255 arter av fugl tilknyttet vann, herunder mange av våre sjøfugler. Blant arter i Barentshavet og Lofoten er storskarv, fiskemåke, polarmåke, gråmåke, sildemåke, krykkje, alkekonge, lomvi, polarlomvi, alke, teist og lundefugl. Målsettingen med avtalen er å opprettholde, eller gjenopprette, en gunstig bevaringsstatus for trekkende vannfuglarter, med særlig fokus på truede arter og arter som har en ugunstig bevaringsstatus.

EU

EU har gjennom de senere årene aktivt lansert virkemidler som skal bidra til en helhetlig havmiljøpolitikk i EUs medlemsstater. Norge har et nært samarbeid med EU på dette området, og EUs havstrategidirektiv fra 2008 er i stor grad bygd opp etter samme modell som de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder. De fleste av EUs medlemsland har nå gjennomført havstrategidirektivet i sin nasjonale rett, noe som har ført til omfattende ny lovgivning i en rekke land. For tiden pågår et relativt omfattende samarbeid, både innenfor EUs egne strukturer og i de regionale havmiljøkonvensjonene (herunder OSPAR) om gjennomføringen av direktivet. Direktivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norske eksperter bidrar imidlertid aktivt med erfaringer og faglige innspill til arbeidet.

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven trådte i kraft i 2009 og kommer til anvendelse ved alle beslutninger som berører naturmangfold.

Loven gjelder som hovedregel på landterritoriet og i territorialfarvannet (ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene). Formålbestemmelsen og enkelte av de alminnelige bestemmelsene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II er også gitt anvendelse i økonomisk sone og på kontinentalsokkelen. Dette gjelder lovens formålsbestemmelse (§1), som sier at naturen skal tas vare på ved bærekraftig bruk og vern. Bærekraftig bruk baserer seg på tre hovedpilarer: Den økonomiske, den sosiale og miljøet. Videre er lovens bestemmelser om forvaltningsmål for naturtyper, økosystemer og arter (§§4 og 5) og sentrale prinsipper knyttet til kunnskapsgrunnlag (§8), føre-var-prinsippet (§9) og økosystemtilnærming og samlet belastning (§10) gitt anvendelse i disse områdene så langt de passer.

Naturmangfoldloven skal sammen med relevante sektorlover sikre at utnyttelsen av ressursene er bærekraftig og at naturen tas vare på ved bærekraftig bruk og vern.

Lovens alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, og det skal fremgå av beslutningen hvordan disse prinsippene er tatt hensyn til og vektlagt, jf. naturmangfoldloven § 7. Loven innebærer ingen myndighetsoverføring til miljøvernmyndighetene fra forvaltningsorganer som har ansvaret etter annen lovgivning. Prinsipper, mål og retningslinjer for bærekraftig bruk i naturmangfoldloven vil bli anvendt av sektormyndigheten ved forvaltning etter deres lovverk. I forhold til havområdene vil naturmangfoldlovens prinsipper med andre ord supplere krav som følger av de ulike sektorlovene som regulerer aktiviteten i havområdene, for eksempel havressursloven, forurensningsloven, petroleumsloven og havenergiloven. De nevnte prinsippene vil inngå i saksforberedelsen og skjønnsutøvingen når de relevante sektormyndighetene fatter beslutninger etter disse lovene. Naturmangfoldloven vil dermed i saker som berører naturmangfoldet sammen med sektorlovene legge rammer for aktiviteter og beskyttelse av naturmangfold i havområdene. Prinsipper, mål og retningslinjer for bærekraftig bruk i naturmangfoldloven vil bli anvendt av sektormyndigheten ved forvaltning etter deres lovverk. Det er dermed bestemmelsene i blant annet havressursloven, forurensningsloven, petroleumsloven, havenergiloven og naturmangfoldloven, supplert av prinsippene i naturmangfoldloven kapittel. II, som vil legge rammer for aktiviteter og beskyttelse av naturmangfoldet i havområdene, herunder hvilke begrensninger og forbud som kan pålegges den enkelte. De nevnte prinsippene vil inngå i saksforberedelsen og skjønnsutøvingen når de relevante sektormyndighetene fatter beslutninger etter disse lovene.

I tillegg fastsetter naturmangfoldloven § 14 at tiltak etter naturmangfoldloven (for eksempel knyttet til marine verneområder jf. § 39, prioriterte arter jf. § 23 og utvalgte naturtyper jf. § 52) skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser og mot samiske interesser.

Adgangen til høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser følger av havressursloven, som trådte i kraft i 2009. Sentralt i havressursloven står forvaltningsprinsippet (§ 7 første ledd). Her forplikter forvaltningen seg til å vurdere hvilke forvaltningstiltak som er nødvendig for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende, marine ressursene. For å kunne gjøre dette er man avhengig av et godt kunnskapsgrunnlag. Økt satsing på fremskaffelse av kunnskap om ressursene som blir utnyttet og det tilhørende miljø blir fremhevet som et sentralt i denne forbindelse. Videre er føre-var-prinsippet og prinsippet om en økosystembasert forvaltning som tar hensyn til leveområder og biologisk mangfold, et grunnleggende hensyn nedfelt i § 7 annet ledd. Havressursloven hjemler beskyttelse av sårbare områder for fiskeriaktivitet og gjelder i hele den økonomiske sonen.

Lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) gjelder forvaltningen av petroleumsressursene og har som utgangspunkt at disse skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Før virksomhet kan igangsettes, må et område formelt åpnes for petroleumsvirksomhet (§ 3–1). Åpning av nytt område for petroleumsvirksomhet forelegges Stortinget. Som grunnlag for Stortingets beslutning gjennomfører Olje- og energidepartementet en bredt anlagt konsekvensutredning.

Lov om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) trådte i kraft i 2010. Sammen med loven ble det i Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) også lagt frem en strategi for havenergi. Havenergilova gir et rammeverk for regulering av fornybar energiproduksjon til havs og gjelder i utgangspunktet utenfor grunnlinjene og på kontinentalsokkelen, men kan også gjøres gjeldende innenfor grunnlinjene. I henhold til havenergiloven skal det gjennomføres konsekvensutredninger før det tas beslutning om åpning av geografiske områder for søknader, jf. nærmere omtale i kapittel 4.6. Aktiviteter til havs er omfattet av forurensningsloven og vil i mange tilfeller kreve tillatelse i henhold til lovens § 11. I forbindelse med slik tillatelse settes det konkrete vilkår for virksomheten. Som grunnlag for de vurderinger som gjøres i denne forbindelse, kan det også stilles krav om konsekvensanalyse (§ 13). Forurensningsloven og aktuelle sektorlover virker i slike tilfeller side om side.

Lov om havner og farvann trådte i kraft i 2010. Loven skal legge til rette for god fremkommelighet, trygg ferdsel og forsvarlig bruk og forvaltning av farvannet i samsvar med allmenne hensyn og hensynet til fiskeriene og andre næringer. Loven skal videre legge til rette for effektiv og sikker havnevirksomhet som ledd i sjøtransport og kombinerte transporter samt for effektiv og konkurransedyktig sjøtransport av personer og gods innenfor nasjonale og internasjonale transportnettverk.

Et omfattende regelverk kommer videre til anvendelse på skipsfart. Blant annet trådte ny forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften) i kraft i 2010.

For Svalbard og Jan Mayen er det på flere av de områdene som nevnt ovenfor egen lovgivning. Blant annet gjelder i utgangspunktet lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard og lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen i stedet for naturmangfoldloven og forurensningsloven.

Særlig om kravet til kunnskapsgrunnlag

Det alminnelige kravet om kunnskapsbasert forvaltning av naturmangfold etter naturmangfoldloven § 8 er en retningslinje for offentlig beslutningstaking. Bestemmelsen pålegger myndighetene å bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap når det treffes beslutninger som kan påvirke naturmangfoldet. Dette gjelder i utgangspunktet kunnskap som allerede er tilgjengelig. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og omfang. Bestemmelsen pålegger ikke myndighetene å utføre generell kartlegging av naturmangfold.

Kravet til kunnskap i naturmangfoldloven skal dreie seg om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand og effekten av påvirkninger på arter, naturtyper og økosystemer. Denne kunnskapen vil utdype og supplere de vurderinger og avgjørelser etter den sektorlovgivning som får anvendelse på kontinentalsokkelen og i økonomiske sone. Dette må videre ses i sammenheng med kravet om at man ved vurderingen av påvirkninger skal legge til grunn en økosystembasert forvaltning og samlet belastning (§ 10). Dette innebærer at de ulike typer påvirkninger ikke bare skal vurderes isolert. De må også vurderes i lys av den samlede belastningen som økosystemet, inkludert naturtypene og artene, er eller vil bli utsatt for.

Der det ikke er tilstrekkelig kunnskap, tilsier føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven og havressursloven at det skal tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet.

Meldingen bygger på et oppdatert faglig grunnlag om naturmangfoldet, påvirkning og aktivitet m.v. og legger vekt på styrkingen av og endringer i kunnskapsgrunnlaget man baserte meldingen på i 2006. Det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget er gjort nærmere rede for i kapittel 3–5, i tråd med kunnskapskravet i blant annet naturmangfoldloven og havressursloven

Den samlede belastningen på økosystemene i Barentshavet er identifisert, sammenstilt og vurdert i kapittel 6, tråd med blant annet prinsippene om samlet belastning i naturmangfoldloven og havressursloven. Dermed blir det mulig å få en oversikt over den samlede belastningen fra ulike sektorer som økosystemet, herunder naturtypene og artene, i Barentshavet er utsatt for, samtidig som det legges bedre til rette for å vurdere målrettede tiltak.

2.4 Arbeidsmetode og prosess

Arbeidet med forvaltningsplanene for havområdene koordineres av en interdepartemental styringsgruppe ledet av Miljøverndepartementet. For den faglige oppfølgingen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er det etablert tre rådgivende grupper; Faglig forum (ledet av Norsk Polarinstitutt), Overvåkingsgruppen (ledet av Havforskningsinstituttet) og Risikogruppen (ledet av Kystverket) (Figur 2.3).

Kilde: Miljøverndepartementet

Det er også etablert en referansegruppe for de rådgivende gruppene, bestående av berørte interessegrupper. Basert på en evaluering av arbeidet vil referansegruppen bli vurdert erstattet med bedre arenaer for deltakelse og involvering. De tre rådgivende gruppene la 15. april 2010 frem sin fellesrapport med det faglige grunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen. Rapporten er basert på vitenskapelig publisert og annen dokumentert kunnskap per mars 2010. 26 institusjoner har deltatt i arbeidet med fellesrapporten. Det faglige grunnlaget er utarbeidet av de deltagende institusjonene i fellesskap og er som felles kunnskapsgrunnlag omforent mellom disse. Det faglige grunnlaget utgjør kjernen i kunnskapsgrunnlaget for vurderingene og avveiningene som gjøres i denne oppdateringen. I forbindelse med forhold knyttet til vurdering av spørsmålet om petroleumsvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja er det utarbeidet supplerende eksterne rapporter om blant annet beskrivende statistikk om samfunnsmessige forhold, ringvirkninger av eventuell utvidet petroleumsvirksomhet, betydningen av marine økosystemtjenester og en samfunnsøkonomisk analyse. I tillegg er det utarbeidet en samlet vurdering av erfaringene etter ulykken i Mexicogulfen. Det er i arbeidet med meldingen også tatt inn ny kunnskap fra blant annet Naturindeks for Norge og Norsk rødliste for arter 2010. For utdypende informasjon vises det til det faglige grunnlaget for oppdateringen, samt underlagsrapporter til dette. En oversikt over det faglige grunnlaget og underlagsrapportene er gitt i vedlegg 1.

Interessegrupper har blitt involvert i oppdateringen av forvaltningsplanen gjennom en høringsperiode, hvor det kom inn ca. 80 høringsuttalelser. En høringskonferanse med det faglige grunnlaget som bakgrunn ble arrangert i Svolvær 8. juni 2010 med ca. 300 deltagere. Høringsuttalelser har blitt systematisert, faglig vurdert og eventuelt kommentert av de rådgivende gruppene for forvaltningsplanen. Resultatene fra høringen er tatt inn i arbeidet med meldingen til Stortinget.