3 Miljøtilstanden – status og utvikling

Gjennom forvaltningsplanarbeidet er det etablert et system for overvåking av et sett med indikatorer valgt ut for å kunne si noe om tilstand og utvikling i miljøet (se vedlegg 2). Gjennom overvåking av indikatorene skal forvaltningen varsles om endringer som medfører behov for tiltak. Referanseverdier og tiltaksgrenser er etablert for flere av indikatorene for å fastlegge grenser for når tiltak bør iverksettes.

I dette kapittelet vil det bli gjort rede for eksisterende kunnskap om økosystemene, herunder arter og naturtyper, og miljøtilstanden i Barentshavet – Lofoten, basert på det faglige grunnlaget som er omtalt i kapittel 2.4. Gjennomgangen omfatter arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, mens miljøpåvirkninger på disse fra sektorene i hovedsak omtales i kapittel 4. Samlet belastning på økosystemene omtales i kapittel 6.

Tilstanden i økosystemet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er bestemt av både store, ytre påvirkninger som havforsuring og endringer i klima, hvordan artene i systemet påvirker hverandre og menneskelige aktiviteter som foregår i området.

Kunnskapsgrunnlaget

All natur skal forvaltes kunnskapsbasert. Det skal tas hensyn til miljøets tilstand og utvikling ved å synliggjøre effektene av og sammenhengene mellom påvirkninger og miljøkonsekvenser. I forvaltningsplanen fra 2006 ble det dokumentert omfattende kunnskap om havområdet, om havmiljøet og de levende marine ressursene generelt, og om de viktigste høstbare fiskebestandene spesielt. Det ble samtidig pekt på viktige kunnskapsbehov. Dette gjaldt særlig bunnfauna (som utbredelse av korallrev og svampsamfunn) og utbredelse av sjøfugl. Det var også behov for økt kunnskap om utbredelse av enkelte fiskearter, hvordan og hvor bunnfauna kan bli skadet og om bifangst av sjøfugl. I tillegg var det behov for mer kunnskap om konsekvenser av langtransportert forurensning og effekter av forurensning, konsekvenser av klimaendringer og konsekvenser av samlet påvirkning fra ulike sektorer på ulike deler av økosystemet. Det kom også frem at det var behov for mer kunnskap som grunnlag for risikovurderinger. Overvåkingsaktivitet på for eksempel sjøfugl, forurensning og fiskebestander var ikke tilstrekkelig samordnet og målrettet til forvaltningens behov. Kunnskapsgrunnlaget i 2006 var derfor sterkt varierende og i mange tilfeller ikke tilstrekkelig til å basere beslutninger om aktivitet på.

Etter fremleggelsen av forvaltningsplanen i 2006, har arbeidet med å dekke kunnskapsbehov særlig vært konsentrert om havbunn, sjøfugl og geologi. Kunnskapen er særlig styrket gjennom bunnkartleggingsprogrammet MAREANO, sjøfuglprogrammet SEAPOP og innsamling av seismikkdata om petroleumsressurser under havbunnen. Kartlegging av havbunn og sjøfugl omtales nærmere i kapittel 3.3 og kartlegging av geologi i kapittel 4.3. I tråd med forvaltningsplanen fra 2006 har den største innsatsen vært rettet mot områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og kysten av Troms, samt på deler av eggakanten. Disse områdene ble valgt ut i 2006 fordi de var interessante for petroleumsvirksomheten samtidig som de hadde status som særlig verdifulle og sårbare områder. Havbunnen er kartlagt også i en korridor nordover fra Nordkapp, men ikke i andre deler av det åpne Barentshavet og østover mot russisk sone. Sjøfuglprogrammet SEAPOP har styrket kunnskapen om sjøfuglenes utbredelse i Barentshavet.

Etablering av en egen overvåkingsgruppe for forvaltningsplaner har bidratt til en bedre samordning av overvåkingsaktiviteten i Barentshavet – Lofoten. Det er også gjort et betydelig arbeid med å styrke kunnskapen om tilførsel av miljøgifter til norske havområder gjennom Tilførselsprogrammet. Videre har kunnskapsgrunnlaget om effekter, omfang og tempo i klimaendringer og havforsuring endret seg betydelig siden 2006. Kunnskapen knyttet til vurdering av risiko for ulykkeshendelser og konsekvenser av akutt forurensning har blitt videreutviklet. Betydningen av havområdet for samfunnsøkonomiske forhold og verdien av økosystemtjenester har fått en mer fremtredende plass i kunnskapsgrunnlaget (se kapittel 4).

Det finnes nå omfattende kunnskap om de geografiske områdene hvor fiskebestandenes utbredelse og tilstand er kjent, og hvor det samtidig er gjennomført kartlegging av havbunn og sjøfugl. I områdene hvor kartlegging er gjennomført, er også effekten av enkelte viktige påvirkninger kjent.

Kunnskapsgrunnlaget for tilstand og utvikling for arter, naturtyper og økosystem er som helhet styrket og mer systematisk tilpasset en kunnskapsbasert forvaltning etter etableringen av et samordnet overvåkingssystem. Overvåkingen er imidlertid fortsatt under utvikling, og det gjenstår etablering av enkelte tilstandsindikatorer i systemet. I store deler av havområdet mangler fortsatt grunnlagsundersøkelser som kartlegging av havbunn. Når man vurderer tiltak som påvirker havbunnen, for eksempel etter petroleumsloven, må man der kunnskapen ikke er tilstrekkelig som en integrert del av beslutningen se hen til føre-var-prinsippet som kommer til uttrykk blant annet i naturmangfoldloven, jf. nærmere omtale i kapittel 2.

Kunnskapsgrunnlaget er under stadig oppbygning og revisjon. Derfor er det fremdeles viktig å identifisere kunnskapsbehov (se kapittel 3.4).

3.1 Særlig verdifulle og sårbare områder

I St.meld. nr. 8 (2005–2006) er det identifisert særlig verdifulle og sårbare områder i havområdet Barentshavet – Lofoten (se figur 3.1). Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, også utenfor områdene selv. Eventuelle skadevirkninger, særlig fra klimaendringer, kan få langvarige eller irreversible konsekvenser. I disse områdene må det tas spesielle hensyn, basert på økt aktsomhet.

Viktige fiskebestander som torsk og hyse har Barentshavet som oppvekstområde og gyter utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms. De relativt smale områdene innenfor eggakanten utenfor Lofoten og Vesterålen er spesielt rike og produktive og fungerer også som transportbånd for egg og fiskelarver. Områdene er derfor spesielt sårbare for forurensningspåvirkninger.

De særlig verdifulle og sårbare områdene kjennetegnes av kombinasjoner av for eksempel næringsrikt havvann, høy planteplanktonproduksjon, gyte- og gytevandringsområder og overvintrings- og beitevandringsområder for fisk, eller hekke-, myte- (fjærskifte) og overvintringsområde for sjøfugl. Miljøverdiene kan også være knyttet til kolonier, yngleplasser eller andre tette forekomster av sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger. På havbunnen er det i noen særlig verdifulle og sårbare områder forekomster av svamp og korallrev som også utgjør leveområder for andre arter.

Kartografi: Norsk Polarinstitutt 2011

Kilde: IBCAO

Høy miljøverdi i de særlige verdifulle og sårbare områdene er blitt ytterligere bekreftet og styrket gjennom ny kunnskap. Dette omfatter områdene utenfor Lofoten, Vesterålen, kysten av Troms og Eggakanten. Det er påvist stor variasjon i naturtyper og undersjøiske landskap, og blant annet registrert mange nye korallrev, flere potensielt nye naturtyper og kandidater til ansvarsarter for Norge. Det er også dokumentert naturtyper som kan klassifiseres som sårbare og truete i henhold til OSPARs habitatdefinisjoner, jf. figur 3.2. De fleste sjøfuglbestandene i mange av områdene er i tilbakegang, særlig langs fastlandskysten. Det er ikke kommet frem ny kunnskap som tilsier at man bør endre status for de områdene som ble identifisert som særlig verdifulle og sårbare i 2006.

Bunnkartlegging har vist påvirkning i form av trålespor og skader på enkelte korallrev, svamp og sjøfjær i særlig verdifulle og sårbare områder. Det er lite kunnskap om betydningen av dette for områdenes økologiske funksjoner og/eller biologisk mangfold. Fra andre havområder er det påvist at svamp og korallrev kan ha stor betydning for biologisk mangfold og økologiske funksjoner i områdene de lever. Dette er ikke konkret undersøkt i Barentshavet – Lofoten.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Eksisterende kunnskap gir ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om andre områder enn de allerede identifiserte særlig verdifulle områdene har tilsvarende miljøverdier som disse. Ny kunnskap fra kartlegging kan også gi grunnlag for nye vurderinger av hva som er særlig verdifulle og sårbare områder.

3.2 Særlig om miljøstatus i tidligere omstridt område

Overenskomsten med Russland om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet vil, når den trer i kraft, få implikasjoner for det totale forvaltningsplanarealet. Overenskomsten vil innebære en utvidelse av ubestridt norsk jurisdiksjonsområde i Barentshavet og Polhavet. For havbunnens del medfører avgrensningsavtalen sammenholdt med Kontinentalsokkelkommisjonens anbefalinger at all sokkel vest for avgrensningslinjen blir norsk sokkel. Når det gjelder vannsøylen i tidligere omstridt område, vil det aller meste av havområdene vest for avgrensningslinjen bli omfattet av norske 200 mils soner, mens et mindre område i den sørvestlige del av Smutthullet fortsatt vil være del av internasjonalt farvann. Blant de områder som kommer under norsk jurisdiksjon som følge av avtalen er deler av Sentralbanken og Storbanken, det vil si relativt grunne områder, men også et mindre areal nord for Svalbard med dyp ned mot 3 000–4 000 meter. Det faglige grunnlaget til forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten har hittil omfattet hele det tidligere omstridte området med hensyn til generell beskrivelse av miljøforhold, påvirkning fra menneskelige aktiviteter osv. ut fra eksisterende kunnskap. Det samme gjelder norsk-russisk miljøstatusrapport. Kunnskapsstatusen i dette området skiller seg ikke vesentlig fra andre deler av Barentshavet, kanskje med unntak av geologisk kartlegging av petroleumspotensialet.

Det tidligere omstridte området har mange viktige oppvekst- og beiteområder for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Også flere arter overvintrer i området, for eksempel polartorsk i nord og nordøstarktisk torsk i sør. I sør er kystbeltet identifisert som særlig verdifullt og sårbart område. Sentrale deler av Barentshavet er også viktig vinterstid for flere sjøfugl, for eksempel lomvi som er kritisk truet. Antall overvintrende lomvi varierer mye mellom ulike år uten at man kjenner årsaken. Området har spesielt store lomvibestander fra russisk side. Storbanken og Sentralbanken har antisykloniske virvler med betydning for vannmassenes oppholdstid i området og dermed også for organismer uten eller med begrenset egenbevegelse som forekommer i de samme vannmassene. Fenomenet utnyttes av høyere ledd i næringskjeden som søker mot disse områdene. Strømsystem sammen med andre fysiske faktorer som opprettholder en høy planktonproduksjon fører også til mye bunndyr på bankområdene. Sentralbanken har spesielt høye tettheter av sjøpinnsvin, i tillegg til sjøpølser i noen områder. Polarfronten strekker seg også inn i tidligere omstridt område. Forhøyet produksjon ved polarfronten gjør dette til et viktig beiteområde, samtidig som polarfronten er en naturlig og dynamisk biogeografisk grense og har derfor relativt høy biodiversitet. Den er imidlertid bredere og mindre markert i øst enn lenger vest. Sjøis dekker deler av området i perioder av året. Maksimum isutbredelse kan variere fra et år til et annet, mer jo lenger øst man kommer. En relativt kortvarig, men intenst produksjon følger iskanten når den trekker seg nordover. Iskanten er således et viktig beiteområde og individtettheten innenfor mange grupper av organismer kan være høy. Styrende faktorer og intensitet på produksjonen varierer imidlertid fra syd til de dype områdene i nord. Både polarfront og iskant er allerede identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder i forvaltningsplanen.

Tidligere omstridt område har vært stengt for olje- og gassaktivitet, herunder seismiske undersøkelser siden 1980-tallet i henhold til avtale mellom norske og russiske myndigheter (moratorium). Den fragmentariske kunnskap som finnes om mulige petroleumsreserver i tidligere omstridt område er derfor basert på gamle data og beheftet med stor usikkerhet. Moratoriet på olje- og gassaktiviteter i tidligere omstridt område vil falle bort når delelinjeavtalen trer i kraft. På 1970-tallet ble det gjennomført enkelte seismiske undersøkelser på norsk side i Barentshavet, særlig i Barentshavet Sør. En rekke seismiske undersøkelser på 1980-tallet i den russiske delen av Barentshavet (inkludert tidligere omstridt område) antyder, sammen med letebrønner nær delelinjen, lovende petroleumsstrukturer i området. Delelinjeavtalen inneholder blant annet bestemmelser om at eventuelle grenseoverskridende petroleumsforekomster skal utnyttes som en enhet (unitiseres).

Kartografi: Norsk Polarinstitutt 2011

Kilde: IBCAO

3.3 De enkelte delene av økosystemet

Nedenfor er det i vurderingen av påvirkningene på de enkelte delene av økosystemet lagt vekt på endringer siden 2006. Det trekkes også linjer fremover i form av prognoser for fremtidig påvirkning og konsekvenser i 2025.

3.3.1 Fysisk/kjemisk miljø

Klimaendringer forventes å gi store endringer i økosystemet i Barentshavet. Sentrale effekter forventes å være at isavhengige arter blir satt under press og at sørlige arter får en nordligere utbredelse. Sørgrensene for arktiske kaldtvannsarter forventes å forskyve seg tilsvarende. Sentral ny kunnskap siden 2006 er at de første tegnene på slike effekter kan ha blitt synlige i Barentshavet.

Havforsuring er i dag ansett å kunne få store konsekvenser for marine økosystemer. Endringene vil inntreffe først i polare/subpolare strøk. Årsaken er at store deler av de menneskeskapte utslippene av CO₂ ender opp i havet, hvor gassen reagerer med vann og danner karbonsyre, og dermed endres surhetsgraden, pH, i havet. Dette kan ha en rekke effekter, i første rekke for organismer som danner skall av kalsiumkarbonat (se tekstboks 3.3).

Kilde: Bellerby m.fl., 2005

Selv om vi i dag kan måle at havvannet har blitt surere, er det ennå ikke påvist skader på biologisk mangfold.

Økosystemet i Barentshavet har forholdsvis store klimatiske variasjoner. Men de siste 30 årene har det vært en trend i retning av økende vanntemperatur og minkende utbredelse av sjøis. En fortsatt oppvarming av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten kan føre til betydelige endringer i økosystemet. Dersom oppvarmingen for eksempel forårsaker at voksen sild etablerer seg i Barentshavet, kan loddebestanden bli liggende på et permanent lavt nivå. Dette vil kunne føre til omfattende konsekvenser for øvrige deler av systemet. Havforsuring sammen med økte temperaturer kan føre til grunnleggende og irreversible endringer i systemet. Konsekvensene av dette er vanskelig å forutsi, men kan potensielt bli svært store.

Havisens utbredelse har avtatt raskere enn ventet. Mens beregninger før stortingsmeldingen i 2006 viste at Polhavet kunne bli isfritt om sommeren for første gang om 60–80 år, antas dette nå å kunne skje mye raskere. Enkelte nyere modeller forutsier at Arktis kan bli nærmest isfritt om sommeren allerede før 2040.

I tillegg til de langsiktige trendene i klima i Barentshavet, er det også mer kortsiktige variasjoner fra år til år. Etter at vanntemperaturen nådde et maksimum i 2006 har den vært nedadgående og ligger per 2010 litt under trendlinjen, men over langtidsgjennomsnittet (se figur 3.5).

Kilde: Havforskningsinstituttet

I 2006 nådde utbredelsen av havis om vinteren et minimum, men i årene etter har isdekket i Barentshavet økt noe. Om sommeren har Barentshavet vært fritt for havis flere sesonger etter år 2000. De høye vanntemperaturene og minkende utbredelsen av havis har gjort større deler av Barentshavet tilgjengelig for torsk og andre arter de senere årene. Dette er sannsynligvis nok en faktor som har bidratt til veksten i torskebestanden de senere årene. Innstrømming av vann fra Atlanterhavet er en annen faktor som varierer mellom år og som er viktig for utviklingen i vanntemperatur og isdekke. Det atlantiske vannet transporterer også store mengder egg, larver og dyreplankton inn i Barentshavet. Innstrømmingen har avtatt noe de siste årene, etter å ha vært på et høyt nivå i tidligere år.

Kilde: Kartografi: Norsk Polarinstitutt, 2011. Datakilder: IBCAO, LP DAAC, NSIDC

Hvor stor del av allerede observerte temperaturendringer som skyldes naturlige svingninger, og hvor stor del som er en konsekvens av økt CO₂-innhold i atmosfæren, er vanskelig å si med sikkerhet. Isdekket i Arktis sommerstid har i flere av de siste årene trukket seg lenger tilbake enn tidligere. Samtidig har smeltingen gjort at langt større områder av Polbassenget er dekket av tynnere ettårsis.

Isutbredelsen i Barentshavet øker nå noe etter at iskanten har trukket seg lengre nord både om vinteren og om sommeren i en årrekke. De årlige avvikene i mengden av næringssalter er små, men viser en svak nedadgående trend gjennom hele den observerte perioden. På den nordlige delen av kontinentalsokkelen vest for Spitsbergen har atlanterhavsvann erstattet arktisk vann, noe som kan være forårsaket av lite drivis i kyststrømmen i området. Dette har hatt omfattende effekter på artssammensetningen av plankton og fisk i området. Endret diett hos fugl er også påvist. Transportveien inn i havområdet og spredning av miljøgifter innenfor området forventes å bli betydelig påvirket av klimaendringer. Basert på dagens kunnskap er det ikke mulig å forutsi effekten.

Kunnskapsgrunnlaget knyttet til klimaendringer, havforsuring og havis tyder på at disse faktorene vil ha vesentlig betydning for tilstand og utvikling i økosystemene i årene fremover, og i raskere tempo enn tidligere forventet. Det er samtidig betydelige kunnskapsbehov knyttet blant annet til fysiske og biologiske prosesser ved iskanten, polarfronten og andre produktive områder. Det er også kunnskapsbehov innenfor tema som fremtidig innstrømming av atlanterhavsvann og konsekvenser av klimaendringer på komponentene i økosystemet. Manglende kunnskap om slike sentrale prosesser gjør at vurdering av samlet belastning på økosystemene i dag og i fremtiden er forbundet med usikkerhet. Ved vurdering av tiltak må man ved kunnskapsmangel se hen til føre-var-prinsippet. Klimaendringer, havforsuring og redusert utbredelse av havis ventes imidlertid å utgjøre en vesentlig del av samlet belastning på økosystemer og arter i årene fremover.

Prognose for 2025

Prognosene for 2025 er usikre, men modeller for klimaendring tyder på at det vil bli en økning i temperaturen, reduksjon i isdekket og ytterligere forsuring av havet. Slike endringer ventes å få betydning for økosystemene i Barentshavet – Lofoten.

3.3.2 Plante- og dyreplankton

Produksjonen av planteplankton, primærproduksjonen, er styrt av lys, tilgjengelige næringssalter og temperatursjiktninger i havet. Endringer i utbredelse er styrt av slike naturlige forhold.

Mengden observert dyreplankton i Barentshavet viser forholdsvis små variasjoner fra år til år. Fra 2006, som skiller seg ut med større mengder enn de tidligere åtte årene, har det likevel vært observert en svak nedgang frem til 2010 da mengden igjen økte.

Fordi mengden dyreplankton er av så stor betydning, spesielt for de pelagiske fiskeslagene, er det viktig å følge med på mengden dyreplankton fremover for å kunne få forvarsler om eventuelle endringer som kan være av betydning for utvikling i fiskebestandene og andre arter som er avhengige av dyreplankton. De store fiskebestandenes beiting påvirker artssammensetningen og størrelsen på planktonbestandene. Indirekte har derfor høsting av fiskebestandene en viss påvirkning på sammensetningen av dyreplankton.

Det er vanskelig å se noen trend i produksjonen av planteplankton de siste 10–15 årene i Barentshavet, men det er betydelige forskjeller i produsert biomasse i kalde og varme år. Dette skyldes først og fremst variasjonen i det isfrie arealet om vinteren. Høyere temperaturer gjennom en lengre periode har bidratt til en annen fordeling av resirkulerte næringssalter i Barentshavet enn det som er observert tidligere. Dette påvirker fordelingen av planteplankton. Oppvarmingen har nøye sammenheng med økt innstrømming av næringsrikt atlanterhavsvann. Produksjonen av planteplankton i polarfronten er begrenset til en relativt kort sesong, men fører til store konsentrasjoner av beitende fisk og krepsdyr i disse områdene.

Kunnskapsgrunnlaget om områdets plante- og dyreplankton og forholdet mellom disse og kommersielle planktonspisende fiskebestander er betydelig bedret. Det er likevel ikke god nok forståelse av hvordan variasjoner i primær- og sekundærproduksjonen påvirker resten av økosystemet. At man i dag har mindre plankton, men fortsatt mye fisk har man ingen fullgod forklaring på.

3.3.3 Havbunn og bunndyr

I områdene utenfor Lofoten, Vesterålen, kysten av Troms og på Eggakanten har bunnkartleggingen påvist stor variasjon i naturtyper og undersjøiske landskap, blant annet mange nye korallrev, flere potensielt nye naturtyper og nye arter. Kartleggingen viser også at omfanget og effekten av påvirkning på skjøre bunndyrsamfunn som korallrev, svampsamfunn og sjøfjær er større enn det som tidligere har vært dokumentert.

Det er påvist stor variasjon i naturtyper og undersjøiske landskap. Eksempler på naturtyper er «Grunn sokkel med morenerygger, isfjellpløyemerker og svamphabitater», «Dyp sokkel med slett sand- og grusbunn» og «Nedre dyphavsskråning med ravinelandskap». Generelt finnes det rikeste naturmangfoldet på grunnest dyp og på hard bunn. I de kartlagte områdene er det funnet størst naturmangfold i de sørligste områdene med variert undervannslandskap og bunntyper som utenfor Lofoten, Vesterålen og kysten av Troms, mens områdene lenger nord (Tromsøflaket og transektet fra Nordkapp) er mer ensartede. Kartleggingen i deler av områdene «Transekt Andfjorden» og «Lopphavet», som er foreslått til marin verneplan, har også avdekket viktige og sårbare naturverdier, blant annet korallrev og svamp.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Det er kjent fra havområder utenfor Barentshavet at svamper vokser sent og at kolonier opptrer som habitatbyggende organismer. I slike over tid stabile habitater utvikler det seg høyst spesialiserte bunndyr som er avhengige av svampene som økologisk funksjonsområde. I tillegg er det kjent at svamp er viktig som skjulested for yngel i et sårbart livsstadium. Kunnskapen om de økologiske funksjonene til ulike typer bunndyr og påvirkning på bunndyr er per i dag begrenset i Barentshavet. Der slike samfunn er studert er det påvist at de har viktige økologiske funksjoner. MAREANO-kartleggingen har registrert mer enn 1 400 forskjellige arter og grupper av dyr i forvaltningsplanområdet. Mange av disse er nye funn for området og noen er ikke tidligere funnet på norsk kontinentalsokkel. For om lag 100 arter er det påvist mer nordlig utbredelse enn tidligere kjent. Det er dokumentert flere potensielt nye naturtyper, som «medusahode steinbunn» og «sjølilje mudderbunn» og kandidater til ansvarsarter (arter som Norge har et særskilt forvaltningsansvar for) som sjøfjæren Umbellula, hornkorallen grisehalekorall (Radicipes) og bambuskorallen Isidella. Grisehalekorallen er kun funnet i Bjørnøyraset nord på Eggakanten, hvor den danner en forekomst som er karakterisert som unik og sårbar. Resultater fra MAREANO sine analyser av sammenhenger mellom landskap og fauna utgjør et viktig grunnlag i videre utvikling av typeinndelingen.

Boks 3.4 MAREANO-programmet

Kartleggingsprogrammet MAREANO kartlegger systematisk dybde, bunnforhold, naturtyper og forurensning på havbunnen. Så langt er områdene utenfor Lofoten, Vesterålen, kysten av Troms, deler av Tromsøflaket, deler av eggakanten og et transekt (korridor) nordover fra Nordkapp kartlagt. Dette utgjorde i 2010 totalt 67 600 km². Kartleggingen har gitt verdifull ny kunnskap med blant annet kart over undervannslandskap, bunntyper, spor etter fiskeredskap, miljøgiftnivå i sedimenter, utbredelse av naturtyper, herunder sårbare naturtyper.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Dataene fra MAREANO-kartleggingen gjøres tilgjengelige for aktuelle brukere blant annet gjennom MAREANOs nettsider og kartinformasjonstjenesten Norge digitalt. Videre brukes dataene av Artsdatabanken til utvikling av systemet for inndeling av norsk natur i naturtyper (Naturtyper i Norge, NiN), til kartfesting av artsutbredelser og til vurdering av status for naturtyper. Også data innsamlet av andre aktører, blant annet petroleumssektoren og Forsvarets forskningsinstitutt, er gjort tilgjengelig for MAREANO og inngår i MAREANOs kart og databaser.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

De enkelte områdene

Tromsøflaket er et stort, relativt flatt og grunt område med mye sand og slam. Her finnes store svampforekomster, mange ispløyemerker og morenerygger. Øst for Tromsøflaket, i Ingøydypet, er det påvist tusenvis av groper i havbunnen (pockmarks) som kan indikere gassutstrømming. I området kalt Eggakanten er sokkelen dominert av sand og grus med sjøanemoner og svamp. Kontinentalskråningen er her preget av sjøanemoner og blomkålkoraller øverst, mens det lenger nede dominerer rørbyggende børstemark og små krepsdyr på bløt bunn, og medusahode og svamp på hard bunn. Eggakanten er ellers preget av et stort historisk rasområde, Bjørnøyraset. Vest i dette rasområdet ligger Håkon Mosby leirvulkan.

Vest for Tromsøflaket er det påvist leirdiapirer, plugger av leire som trenger seg opp gjennom geologiske lag i havbunnen.

På kysten av Troms er Malangsgrunnen og Sveinsgrunnen artsrike områder med steinblokker, kalkalger, svamp og andre fastsittende dyr. Det finnes også korallrev, artsfattige områder med store sandbølger, og bløtbunn med sjøpølser, sjøpenner og sjøfjær. Området har også grunne og strømutsatte kystnære banker med grovere sedimenter og mer hard bunn enn områdene lenger vest og nord.

Områdene ved Lofoten og Vesterålen har det mest varierte undervannslandskapet. Her går man på kort avstand fra grunne banker til dype raviner ned til 3 700 meters dyp. Området har rik fauna i de grunne områdene, og sjøkreps har sin nordlige grense for utbredelse her. Her ligger også området Hola med 330 små og intakte korallrev, omgitt av sand. På dypere vann er det en arktisk fauna preget av sjøpølser, sjøliljer, krepsdyr og sjøpinnsvin. Geologiske strukturer og bakteriefilm indikerer gassoppkommer på 1 200 meters dyp.

Kunnskapen om bunndyr og naturtyper er ikke tilfredsstillende over hele planområdet, men er under oppbygging. Data på disse områdene samles jevnlig inn gjennom forskningsinstituttenes virksomhet og som en del av forvaltningsplanens overvåkingssystem. I områder hvor havbunnen er kartlagt av MAREANO, har flere av korallrevene skader. Slike verdifulle naturtyper er ikke i tilfredsstillende tilstand i forhold til forvaltningsmålene i de områder hvor havbunnen er kartlagt.

Det er gjort flere undersøkelser på omfanget av skadde korallrev i Barentshavet og Lofoten. På bakgrunn av de ulike beregningsgrunnlagene som er skaffet til veie, kan man ikke konkludere med at det har forekommet en økt skadepåvirkning fra bunntråling. Mange av skadene som er observert er flere år gamle. Forenklet kan man si at i de kartlagde områdene er omlag 2 av 10 korallrev skadet i større eller mindre grad, og rundt 6 prosent av alle inspiserte rev i forvaltningsplanområdet er ødelagt.

Høsten 2009 ble området «Korallen» nordvest for Sørøya beskyttet mot bunntråling.

Prognose for 2025

Situasjonen for bunndyr og bunndyrsamfunn i 2025 vil først og fremst være avhengig av aktivitetsnivået og hvilke forvaltningstiltak som blir gjennomført. Fiskeriforvaltningen har i de siste ti årene hatt et stadig økende fokus på bunndyrsamfunn og konkrete forvaltningstiltak er iverksatt. Petroleumsvirksomhet kan ha mindre, lokale effekter på bunndyrsamfunn. Det stilles imidlertid strenge krav om at petroleumsvirksomheten skal kartlegge og ikke skade korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn. Temperaturendringer kan føre til at utbredelsesområder for bunnlevende arter flyttes nordover.

Mange arter av bunndyr vil være sårbare for havforsuring, men det er usikkert hvor store de direkte og indirekte effektene vil være.

3.3.4 Fiskebestander

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Fiskebestandene har store naturlige variasjoner. Sammen med et godt forvaltningssystem, har de naturgitte forholdene de siste årene bidratt til historisk svært sterke bestander av sentrale fiskeslag som eksempelvis torsk, hyse og sei.

Lodde, sild og torsk er sentrale arter for dynamikken i økosystemet i Barentshavet og er sammen med blåkveite, uer, snabeluer og kolmule indikatorartene i overvåkingen av økosystemet i dette havområdet.

Nordøstarktisk torsk: Gytebestandsnivået for nordøstarktisk torsk er det høyeste som er observert siden 1947, og er i 2010 beregnet til over 1,14 millioner tonn. Gytebestanden i 2005 var på 700 000 tonn.

Sild og lodde: Kunnskapsgrunnlaget viser at det per 2010 var lite ungsild og mye lodde i Barentshavet. Dette gir gode forhold for mange av de andre artene i økosystemet. De store mengdene lodde er sannsynligvis en viktig del av årsaken til at den nordøst-atlantiske torskebestanden har økt gjennom flere år og at gytebestanden nå er på størrelse med nivået fra årene etter andre verdenskrig.

For å unngå at fiskeriaktivitet skulle redusere den svake gytebestanden ble det fastsatt nullkvote for kommersielt fiske på lodde i Barentshavet i årene 2004–2008. I 2009 og i 2010 var gytebestanden stor nok til at det ble åpnet for et direkte fiske om vinteren, samtidig som torskens behov for lodde som mat ble beregnet å være fullt ut ivaretatt. Torsk og lodde inngår i en egen flerbestandsmodell som legges til grunn for kvoteberegningene. Kvotene som er fastsatt av Norge og Russland, er i henhold til høstingsregler godkjent av ICES.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Norsk vårgytende sild (NVG-sild): Bestanden av norsk vårgytende sild har vært svært god de siste årene, og gytebestanden har kommet på høyde med nivåer som ble observert på 1950-tallet. Rekrutteringen har blitt noe svakere igjen de siste årene, og dette har medført at bestanden i 2010 har gått noe ned fra det foreløpige toppåret 2009.

Barentshavet er et viktig oppvekstområde for norsk vårgytende sild, men det foregår ikke fiske på ungsild i Barentshavet. Den totale sildebestanden har siden 1999 vært beskattet i henhold til en forvaltningsplan vedtatt av kyststatene. Planen medfører at beskatningen holdes lavere enn det ICES har anbefalt som en føre-var-grense. Dette er et viktig bidrag til å opprettholde bestanden med et høyt biomassenivå. Voksen sild lever ikke i Barentshavet, men sildelarver kommer drivende inn i området fra gytefeltene langs norskekysten. De oppholder seg 3–4 år i Barentshavet før de igjen vandrer tilbake til Norskehavet der de gyter. De tre kollapsene i loddebestanden siden 1970 har således falt sammen med innsig av store årsklasser av ungsild. Man har likevel i enkelte tilfeller fått god lodderekruttering selv når det er mye ungsild i Barentshavet, trolig som følge av at de to artene enkelte år kan befinne seg i ulike deler av havområdet.

Kysttorsk: Torsk som befinner seg i kyst- og fjordområder kalles kysttorsk. Det finnes flere bestander av kysttorsk langs kysten fra Stad til grensen mot Russland. Andelen kysttorsk i forhold til nordøstarktisk torsk øker fra nord mot sør. Mengden (antall og biomasse) øker derimot fra sør mot nord, og om lag 75 prosent finnes nord for 67°N. Kysttorsk finnes fra tarebeltet til dypere vann ned mot 500 meter. Den gyter langt inne i de fleste fjordene eller i sidearmer i større fjordsystem, men også i samme områder som nordøstarktisk torsk. Larvene til kysttorsken bunnslår seg på svært grunt vann og vandrer sjelden ned på dypere vann før de er to år gamle. Den blir tidligere kjønnsmoden enn nordøstarktisk torsk, vokser hurtigere og vandrer i mindre grad. En gjenoppbygningsplan ble vedtatt våren 2010.

Blåkveite: Gytebestanden har vært lav i en rekke år, men svakt voksende det siste tiåret. Bestanden er klassifisert som livskraftig på Norsk rødliste 2010. Fra og med 2010 har Norge og Russland innført felles forvaltning, der forbudet mot direkte fiske er opphevet, og det er fastsatt en treårig kvote på 15 000 tonn. Grunnen til dette er at man gjennom et felles forskningsarbeid har fått bedre kunnskap om bestandens biologi og utbredelse.

Vanlig uer og snabeluer: I 2005 vurderte ICES både vanlig uer og snabeluer til å ha redusert reproduksjonsevne. Toktresultat viste en klar reduksjon i forekomst, og indikerte at bestandene var nær et historisk lavmål. Årsklassene det foregående tiåret hadde vært svært svake og blir stadig mindre. ICES anbefalte stopp i alt direkte fiske, utvidelse av fredningen, og skjerpede bifangstreguleringer. Fiskeriene har vært og er begrenset av fredningstid, bifangstregler og redskapsregler. Dette har bidratt positivt til beskyttelse av blant annet ueryngel. For snabeluer er det nå tegn på bedre rekruttering i oppvekstområdene i Barentshavet. I 2010 vurderte ICES fremdeles begge bestandene til å ha redusert reproduksjonsevne. Bestanden av vanlig uer er svært svak, og denne situasjonen ventes å vedvare i mange år. På denne bakgrunnen tilrår ICES strengere reguleringer. Vanlig uer er klassifisert som sterkt truet på Norsk rødliste 2010 og snabeluer er klassifisert som sårbar.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Kolmule: Barentshavet er et marginalt område for kolmulebestanden, og det foregår ikke fiske på kolmule i dette området. Arten ble i 2006 tatt med som indikator på klimaendringer. Mengden av ung kolmule har avtatt i Barentshavet de siste seks årene.

En rekke bestander av mindre kommersiell betydning har også tilhold i Barentshavet. Noen av disse har en svak bestandssituasjon, blant annet en del skatearter. Storskate er oppført som kritisk truet i norsk rødliste 2010. Brugde og blålange er nå oppført som sterkt truet. Håbrann er fremdeles oppført som sårbar. Det foregår ikke direkte fiske på noen av artene som er nevnt her.

Kunnskapen om kommersielle fiskebestander er generelt god. Kunnskapen om ikke-kommersielle fiskearter, inklusive haifisk er varierende og bør styrkes. Overvåkingen av de kommersielle fiskebestandene er godt etablert og gir god oversikt over tilstanden til de ulike bestandene. Det årlige økosystemtoktet i Barentshavet som gjennomføres av Havforskningsinstituttet gir også et godt grunnlag for overvåking av ikke-kommersielle arter.

Kilde: Havforskningsinstituttet/Direktoratet for naturforvaltning/Det Norske Veritas

Prognoser for 2025

Det er ikke mulig å gi sikre prognoser for fiskebestandene over et langt tidsrom fremover, men mye tyder på at forvaltningen av de store kommersielle bestandene vil sikre gode bestander med full reproduksjonsevne. Fokuset i årene fremover vil således være på gjenoppbygging av noen mindre, men like fullt viktige bestander som uer/snabeluer og blåkveite. På grunn av økt temperatur forventes det på kort til mellomlang sikt at mengden fisk i Barentshavet vil øke sammenlignet med nå, særlig i nordlige og nordøstlige deler av Barentshavet. Klimaendringer kan føre til endrede fysiske forhold og isdekke, som i stor grad vil påvirke utbredelse og fordeling av fiskeartene. I tillegg vil en eventuell høsting av dyreplankton kunne påvirke fiskebestandene. Havforsuring vil påvirke lavere trofiske nivåer og gi effekter på andre deler av økosystemet, inkludert fisk.

Med en nordligere posisjon av iskanten, kan nye områder for fiskerier åpnes mot Polhavet. Det er imidlertid usikkert om produktiviteten i Polhavet og randhavene vil øke når isen trekker seg tilbake og i hvilken grad primærproduksjonen vil kanaliseres til kommersielt interessante fiskeslag. I selve Barentshavet kan det allerede nå observeres hvordan fiskeslag som tradisjonelt har holdt til lenger syd har flyttet seg nordover. En rekke usikkerheter om økosystemenes respons på varmere klima gjør det vanskelig å tegne et klart bilde av hvilke fiskeslag som vil dominere og størrelsen på fremtidige bestander.

3.3.5 Sjøfuglbestander

Status

Det siste tiåret har mange bestander av sjøfugl i området Barentshavet – Lofoten hatt en sterk tilbakegang. Dette gjelder flere arter, men problemene er størst for de mest tallrike artene som typisk hekker i fuglefjell og beiter i åpent hav. I de sørlige og vestlige delene av planområdet er det påvist problemer også for enkelte kystlevende arter.

Lomvi og krykkje har hatt en særlig stor reduksjon, og da særlig i den sørvestre delen av forvaltningsplanområdet. For lomvi er situasjonen så alvorlig at det kan være et tidsspørsmål før arten forsvinner som hekkefugl i mange fuglefjell langs fastlandskysten. Lenger nord i Barentshavet har situasjonen vært bedre, men bestanden av polarlomvi viser nå klare tegn på tilbakegang både på Bjørnøya og på Spitsbergen. En ser også tegn til nedgang for krykkje i dette området. Polarmåke har vært i nedgang de siste 20 årene på Bjørnøya. Bestanden er redusert med 65 prosent siden 1986. For flere store lundekolonier er bestandsutviklingen de siste fem årene negativ. Hekkesuksess siste fire år er under tiltaksgrensen definert i overvåkingssystemet. For krykkje er det observert tilsvarende nedgang i store deler av det nordlige Atlanterhavet, noe som indikerer at årsaken til artens problemer kan være å finne i storskala miljøendringer i hele dette området. Klimaendringer diskuteres derfor nå som en viktig utløsende faktor for bestandsnedgang hos sjøfugl, i første rekke gjennom sin effekt på sjøfuglenes næringsgrunnlag.

På fastlandet har bestandsnedgangen for krykkje, lunde, alke og lomvi pågått over mange år. Her er lomvibestanden nå bare omkring én prosent av hva den var i 1980, mens krykkjebestanden avtar med 5–14 prosent årlig og er nede på 15–35 prosent av bestanden for 20–30 år siden. Blant de truede sjøfuglartene på Norsk rødliste for arter 2010 (se kapittel 3.3.7) har lomvi, polarlomvi, teist, lunde, alke, krykkje, ismåke og sabinemåke en vesentlig del av sin norske bestand i forvaltningsplanområdet Barentshavet – Lofoten, mens stellerand som hekker på den russiske tundraen, overvintrer på finnmarkskysten. Typiske sjøfuglarter som er klassifisert som nær truet, er havhest, gulnebblom, fiskemåke, stormsvale, tyvjo, samt praktærfugl, ringgås og polarmåke (Svalbard).

Nesten alle indikatorene for sjøfugl viser en større eller mindre tendens til nedgang, både i de siste ti årene og samlet over tidsperioden de har vært overvåket.

Foto: T. Anker-Nilssen

Kilde: Faglig forum Barentshavet – Lofoten, 2010.

Sjøfugl blir ansett for å være velegnede indikatorer for det som skjer i det marine økosystemet. De er synlige elementer i et miljø der de fleste dyr og planter lever under havoverflaten, de er lette å telle og de samles ofte i produktive marine «hotspots». Overvåkingsindikatorer for sjøfugl har to funksjoner. Den første er å vise hvor mye tilgang på biomasse det er i de øvre vannmasser, den andre er å gi grunnlag for forvaltning av det naturmangfoldet sjøfuglbestandene representerer. Sjøfuglenes rolle i økosystemet gjør at de er blant de mest sårbare marine organismegruppene. Samtidig er de tilpasset et omskiftelig og ustabilt miljø der næringstilgangen kan variere naturlig. De lever lenge, noe som gjør det vanskelig å spore påvirkninger og effektene av disse i løpet av et kort tidsvindu.

Næringstilgang

Endringer i næringstilgang er pekt på som en hovedforklaring til den omfattende nedgangen i flere sjøfuglbestander. Redusert tilgang på viktige byttedyr antas å være den utløsende faktoren. Årsakene til disse endringene er sammensatte og bare delvis forstått, men kan blant annet skyldes klimarelaterte endringer i de marine økosystemene, lavere produksjon av byttedyr (plankton og fisk), endrede vandringsmønstre for larver og yngel, eller varierende rekruttering til bestander som er viktige byttedyr for sjøfugl.

Mange sjøfuglarter er særlig følsomme for tilgangen på pelagiske stimfisk som lodde og sild. Det var fra 2002 og frem mot 2005 svært gode bestander av ungsild, etterfulgt av en kraftig økning i loddebestanden i Barentshavet. Økt tilgang på lodde har vært et viktig bidrag til at flere av sjøfuglbestandene i Øst-Finnmark og på Bjørnøya ikke har erfart den samme hekkesvikten de siste årene som mange bestander av de samme artene lenger sør. Langs fastlandskysten fra Vest-Finnmark og sørover er tilstanden derimot vesentlig dårligere både mht. antall hekkefugl og reproduksjon. I Lofoten er sildelarver som driver nordover viktig føde for mange sjøfugler, men etter 2004 har det bare vært svake årsklasser av sild.

Sviktende næringstilgang i kritisk viktige faser er en del av forklaringen på nedgangen i enkelte bestander. Dette kan settes i sammenheng med både klimatiske endringer og fiskerienes direkte og indirekte påvirkning på byttedyrbestandene. Her er det trolig endringene i fiskebestandenes størrelse og forholdet mellom arter som bidrar mest til å endre beitebetingelsene for sjøfugl. Når disse komplekse relasjonene i tillegg påvirkes av storskala klimaendringer, blir det vanskelig å avdekke årsakene til de observerte trender presist. Gjennom sjøfuglprogrammet SEAPOP (Seabird Populations) har myndighetene iverksatt systematisk kartlegging og overvåking av sjøfugl i alle norske havområder. Hensikten med SEAPOP er å fremskaffe nødvendig basiskunnskap for forvaltningen av sjøfugl, blant annet ved å avdekke generelle trekk ved bestandsutviklingen og vurdere de mest sannsynlige årsakene til dokumentert utvikling.

Kilde: SEAPOP/Norsk institutt for naturforskning

Kunnskap om sjøfugl

Bedre kunnskap om hvordan sjøfuglenes reproduksjon, overlevelse (og diett) påvirkes av interaksjoner mellom sild, lodde og torsk ser ut til å være en hovednøkkel for å forstå utviklingen til de mest tallrike sjøfuglbestandene i området Barentshavet – Lofoten. Med unntak av bifangst, har arbeidet i SEAPOP så langt ført til en vesentlig forbedring av kunnskapsgrunnlaget. Kunnskapen om bestander, bestandenes utbredelse og deres valg av næring, sammenheng med utbredelse av næringsorganismer, trekkveier og overvintringsområder er betydelig forbedret de siste årene.

Når det gjelder gjenstående kunnskapsbehov, er en aktuell problemstilling å se på sammenhengen mellom forvaltningen av de største bestandene av kommersielle fiskearter (blant annet sild, lodde, sil (tobis), torsk og sei) og sjøfugl. De marine økosystemene er meget komplekse, og en helhetlig økosystemforvaltning vil stille svært store krav til kunnskap om artene og hvordan de påvirker hverandre. ICES tar imidlertid allerede med dagens modeller hensyn til alle komponenter av naturlig dødelighet når anbefalt fiskedødelighet og tilhørende kvoter blir beregnet. I beregningen av den naturlige dødeligheten inngår predasjon fra andre arter, herunder sjøfugl. Den naturlige dødeligheten varierer i stor grad, men ICES tar høyde for denne usikkerheten gjennom føre-var-tilnærmingen i rådgivningen, slik at gytebestandene med størst mulig sannsynlighet holdes på produktive nivåer og dermed fortsetter å være tilgjengelig næringskilde for predatorbestandene. En stor gytebestand innebærer ikke automatisk god næringstilgang for sjøfugl. Sjøfuglene beiter mest på unge livsstadier av fisk, og forekomstene av disse i hekkefuglenes nærområder estimeres ikke i modellene til ICES. Det er ikke tillatt å fiske på unge livsstadier av fisk i dag. En god gytebestand er heller ingen garanti for at alle årsklasser av fisk blir gode. Selv på bestander det ikke fiskes på i det hele tatt kan rekrutteringen av naturlige årsaker slå feil slik at det blir lite mat for sjøfugl. Fisket på bestandene av sild og lodde i forvaltningsplanområdet har ikke økt vesentlig de siste årene. Det er viktig at kunnskapen om og forståelsen av sjøfuglenes næringsbehov og -tilgang fortsatt forbedres.

Kunnskapsgrunnlaget om bifangst av sjøfugl i fiskeriene er mangelfullt og vanskelig kvantifiserbart, men det pågår arbeid med dette. Videre ansees det som viktig å klarlegge sjøfuglenes arealbruk gjennom året og ulike livsfaser på en mer systematisk måte.

3.3.6 Sjøpattedyr og isbjørn

Nise forekommer langs norskekysten og i Barentshavet nord til polarfronten. Det foreligger bare et minimumsestimat for bestanden i deler av dette området, og vi kjenner heller ikke noe til utviklingen av bestanden. Havforskningsinstituttets overvåking har vist at det er forholdsvis stor bifangst av niser, men det er ikke noe tegn på at denne bifangsten er økende. Lokalt, særlig i helt kystnære områder med intensivt garnfiske, kan bifangstene være høyere enn den lokale forekomsten kan bære. Men inntil populasjonsstrukturen er klarlagt er det ikke mulig å vurdere i hvilken grad bifangst i forvaltningsplanområdet medfører reduksjon i biologisk mangfold, og om forvaltningsmålet i naturmangfoldloven for denne bestanden er nådd.

Tellinger utenfor forvaltningsområdet tyder imidlertid på en stabil bestand.

Hvert sjette år blir det gjennomført en vitenskapelig vurdering av vågehvalbestanden i regi av vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). Resultatet av denne evalueringen danner grunnlaget for norske forvaltningstiltak i neste seksårsperiode. For den forvaltningsperioden som begynte i 2009 har IWCs vitenskapskomite lagt til grunn et bestandsestimat på 103 000 vågehval. Den årlige fangsten av vågehval har de siste årene ligget på 400–600 dyr.

Tellingen av klappmyssbestanden viser en sterk nedgang i ungeproduksjonen siden 1997. Denne nedgangen i observert ungeproduksjon kommer trolig ikke av fangstuttak. Klimatiske forhold har ført til endringer i utstrekning og kvalitet på drivisen i Vestisen. Vi kan på denne bakgrunn ikke se bort fra at dette har ført til at deler av klappmyssbestanden føder i andre områder. Øvrige mulige forklaringer på nedgangen i ungeproduksjon kan være epidemiske sykdommer, eksempelvis hvalpesyke (PDV) eller bakterier som Brucella-bakterier, som er påvist hos sel i Nord-Atlanteren. Det har på denne bakgrunn ikke vært lov å jakte på klappmyss siden 2007.

Ringsel er en av flere arter som lever på isen og er avhengig av gode isforhold for å få frem unger. Som en følge av redusert utbredelse av sjøis med egnet kvalitet, har det i de senere årene (2006, 2007 og 2008) vært omfattende svikt i reproduksjonen hos ringsel langs vestkysten av Spitsbergen. Tilsvarende reproduksjonssvikt er sett i de tradisjonelle yngleområdene for andre islevende arter i områder som grenser opp til Barentshavet. I Kvitsjøen, som ligger sør for den russiske delen av Barentshavet, har ungeproduksjon hos grønlandssel falt betydelig de senere årene, sannsynligvis som en følge av dårlige isforhold. I Norskehavet er betydelig nedgang i ungeproduksjonen, og bestandsnedgang hos klappmyss blitt knyttet til den nedadgående trenden i isdekket i dette området. Inntil en får kartlagt større geografiske områder, er det uråd å konkludere om dette er en reell nedgang eller endring i yngleområdenes utbredelse på grunn av mindre og dårligere is.

Det har ikke vært foretatt noen nye tellinger av isbjørn i området siden 2004. For sjøpattedyr som nylig har vært eller er gjenstand for kommersiell beskatning (grønlandssel, klappmyss og vågehval) er det generelt et godt kunnskapsgrunnlag om bestandsstørrelse og biologi, og usikkerheten i bestandsanslagene er redusert. Det foreligger også tilfredsstillende kunnskap om bestandsutvikling hos de andre hvalartene som fanges opp av de årlige telletoktene. Det mangler imidlertid kunnskap om bestandsstørrelsen for de høyarktiske artene ringsel, storkobbe, hvalross, narhval og grønlandshval. Det er viktig at disse artene også overvåkes, og det er ønskelig med bedre bestandskunnskap om nise og hvithval i området. Det er begrenset kunnskap om langtidsendringer i sjøpattedyrbestandene som følge av klimaendringer. Dette er særlig kritisk for de isavhengige artene.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Prognose for 2025

Det er antatt uendret eller minkende påvirkning fra fiskeri og fangst. For istilknyttede arter (ishavssel, ringsel, isbjørn) vil klimaendringer direkte påvirke tilgjengeligheten av egnet leveområde. For andre arter kan tilgang på byttedyr bli endret. Det er antatt at effektene av klimaendringer på sjøpattedyr vil øke frem mot 2025. Økt aktivitetsnivå av skipstrafikk og petroleumsvirksomhet kan også gi økt påvirkning på sjøpattedyr, blant annet gjennom økning i støy og kollisjonsfare.

3.3.7 Truete arter

Når bestandssituasjonen for en art tilsier at den er truet eller kan bli truet av utryddelse dersom den negative bestandsutviklingen fortsetter, vil arten få status som kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) på den nasjonale rødlisten. Disse tre kategoriene benevnes til sammen som truete arter.

Rødlistens kategorier baserer seg på en vurdering av graden av risiko for at arten ikke vil være levedyktig i fremtiden. Artenes fremtidige levedyktighet blir vurdert ut fra et kriteriesett utviklet av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Kriteriesettet er bygd opp av fem kriterier der de tre viktigste er:

1. Arten (dvs. antall reproduserende/voksne individ) er i tilbakegang.

2. Arten finnes på få eller små arealer som er i tilbakegang, som er fragmenterte eller det foreligger en kjent trussel.

3. Arten er svært sjelden, det vil si færre enn 1 000 individer.

Kategoriene har lik betydning på tvers av alle artsgrupper. Det som kan utgjøre en forskjell er generasjonstiden, det vil si tiden det i ytterste konsekvens tar før en art dør ut.

Kunnskapen om truete arter i St.meld. nr. 8 (2005–2006) bygget på rødlisten fra 1998. Her var ikke marine fisk tatt med. I 2006 ble det utarbeidet en ny liste der marine fisk var inkludert. Denne ble oppdatert i 2010 samtidig som kriteriene ble revidert. Det er flere endringer i oppføringen av artene i forvaltningsplanområdet fra 2006 til 2010. For noen arter skyldes endring i bestandskategori reelle bestandsendringer, mens for andre skyldes dette at man har fått mer kunnskap om bestandene.

I Norsk Rødliste 2006 hadde 27 arter som forekommer i havområdet Barentshavet – Lofoten status som truete. I Norsk Rødliste 2010 er antallet truete arter økt til 36.

Indikatoren for truete arter i området Barentshavet – Lofoten er ennå ikke ferdig utviklet. Styrket innsats på arbeidet med sårbare og truete arter har medført et bedret kunnskapsgrunnlag.

Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen (hvalross/isbjørn), Hallvard Strøm (lomvi), Havforskningsinstituttet (vanlig uer).

Prognose for 2025

Se under de enkelte artsgruppene.

3.3.8 Nye og fremmede arter

Introduksjon og innvandring av fremmede organismer kan påvirke viktige elementer i økosystemet. Blant fremmede arter i forvaltningsplanområdet er kongekrabbe den som har størst utbredelse/bestand. Arten utnyttes også som ressurs i fiskeriene. Kongekrabbe kan som fremmed art skade viktige elementer i økosystemet, se avsnittet nedenfor. I senere år har den kombinerte effekten av det kommersielle fisket fra 26°Ø, øst av Nordkapp og desimeringsfiske vest for 26°Ø vært betydelig. Størrelsen på kongekrabbebestanden i norske områder er derfor vesentlig redusert. Det er imidlertid et problem at Russland som har den største delen av bestanden, kun forvalter arten som en ressurs. Her er kongekrabben vernet i et stort område langs kysten inntil norskegrensen. Dette fører til at det kommer en jevn strøm av krabber inn langs kysten av Finnmark.

Overvåking av fremmede arter

Indikatoren for fremmede arter i overvåkingssystemet er under utvikling. Foreløpig er kongekrabbe og snøkrabbe valgt som to arter det anbefales å følge utviklingen nøye på. Det er mye som tyder på at snøkrabbe vil få en mer nordlig utbredelse i Barentshavet enn kongekrabben. Utbredelsen av kongekrabbe vestover langs kysten har endret seg i forhold til 2006. Det ble i 2010 fangstet mye kongekrabbe ved Sørøya (vest for Hammerfest), altså lenger vest enn tidligere.

Estimatene av totalbestanden av kongekrabbe (krabber større enn 70 millimeter skjoldlengde) for 2010 er noe lavere enn i 2009. For snøkrabbe viser resultater fra bifangster at det er tatt flere bifangster av snøkrabbe i garn og linefisket i Øst-Finnmark i 2009 enn tidligere år.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Kilde: Havforskningsinstituttet

Effekter på økosystemet av kongekrabbe og snøkrabbe

Kongekrabbe har effekter på bunndyr som ikke var kjent i 2005. Nyere undersøkelser i Varangerfjorden (2008/09) har vist at kongekrabben bidrar til betydelige endringer i bunndyrssamfunnene på bløtbunn. En sammenligning med situasjonen før kongekrabben ble tallrik i de undersøkte områdene (1995) viser en dramatisk nedgang både i antall arter og i biomasse. I tillegg bekrefter undersøkelsen at store individer av arter av muslinger, pigghuder og børstemark er nærmest fraværende. Det er uklart om effektene er permanente. Undersøkelser i Varangerfjorden indikerer at beitingen på dominerende organismer i sedimentene bidrar til oksygenreduksjon i sedimentene. Forskning på russisk side i Barentshavet viser lignende effekter, men reduksjonen i artsmangfoldet og biomasse er betydelig mindre enn det en finner på norsk side i Varangerfjorden.

Snøkrabbe er funnet i Barentshavet i økende antall. Arten har opprinnelig utbredelsesområde i Beringhavet, det nordøstlige Canada og på Grønlands vestside. Det er ikke kjent om den er blitt introdusert som larver via ballastvann eller om den selv har vandret inn i området. Det pågår genetiske undersøkelser for å forsøke å fastslå opphavet. Det er foreløpig ikke gjennomført studier av hvilke effekter snøkrabben kan ha på økosystemet. Arten lever av bunndyr, og det antas at den først og fremst vil påvirke bunndyrsamfunnene.

Prognose for 2025

Risiko for spredning av organismer via ballastvann ventes å bli betydelig redusert når ballastvannkonvensjonen trer i kraft, på grunn av strenge krav til ballastvannrensing. Dersom konvensjonen ikke har trådt i kraft i 2025 er prognosen usikker, men økt aktivitetsnivå for skipstrafikk, og særlig tankbåter, vil øke risikoen for både spredning av organismer via ballastvann og fra påvekstorganismer på skrog. Varmere klima kan øke sannsynligheten for at arter som introduseres fra sørligere havområder kan etablere seg i våre havområder. En mulig fremtidig trafikk gjennom nordøstpassasjen vil øke risikoen for introduksjoner fra fjerntliggende områder med tilsvarende havklima – særlig fra det artsrike Stillehavet til Barentshavet. Temperaturøkning vil også kunne påvirke utbredelsen av kongekrabbe og snøkrabbe. Det er usikkert hvor store påvirkningene fra kongekrabbe og snøkrabbe vil være i 2025.

3.3.9 Forurensning

Hovedkilden til forurensning i forvaltningsplanområdet er langtransportert forurensning via luft og havstrømmer. Økt overvåkingsaktivitet siden 2006 har gitt oss økt innsikt i miljøtilstanden. Resultater fra den pågående overvåkingen i Barentshavet – Lofoten viser at forurensningsnivået i miljøet er lavt. Sjømat fra disse områdene er i hovedsak trygg, og arktiske områder er per i dag vurdert som lite forurenset. Arktiske områder er imidlertid mer sårbare for forurensning enn andre områder. Dyr øverst i arktiske næringskjeder akkumulerer betydelige mengder fettløselige miljøgifter, kanskje spesielt fordi fett som opplagsnæring og isolasjon spiller en sentral rolle i arktiske dyrs evne til å overleve. Regelmessige screeningundersøkelser oppdager stadig nye miljøgifter i området.

Overvåkingen er styrket siden 2006

I St.meld. nr. 8 (2005–2006) forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten ble det besluttet å innføre et samordnet overvåkingssystem med indikatorer, referanseverdier og tiltaksgrenser for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, herunder å intensivere overvåkingen av forurensning i de marine økosystemene. Det ble valgt et sett forurensningsindikatorer slik at de skulle dekke tilførsler av forurensning (atmosfæriske tilførsler, elvetilførsler og strandsøppel) og forurensning i miljøet (sediment, bunnlevende dyr, fisk, fugl, sel og isbjørn).

Boks 3.8 Tilførselsprogrammet

Tilførselsprogrammet ble startet opp i 2009 som en direkte oppfølging av forvaltningsplanen for Barentshavet, hvor det ble pekt på stor kunnskapsmangel om forurensningssituasjonen i åpne havområder. Tilførselsprogrammet er et bredt anlagt overvåkingsprogram og formålet er at det på lengre sikt skal gi et helhetlig bilde av den generelle forurensningssituasjonen i norske havområder. Følgende mål er satt opp:

• Identifisere de viktigste kildene til olje, miljøfarlige stoffer inkl. radioaktivitet.

• Gi en oversikt over tilførslene og tilførselsveiene til regionene.

• Dokumentere tilstanden for utvalgte forurensningsindikatorer.

• Kartlegge endringer i kilder, påvirkning og tilstand over tid.

• Gi en oversikt over forsuringstilstanden i norske havområder.

Programmet bringer sammen ekspertise på mange ulike områder fra en rekke ledende norske forskningsinstitusjoner.

Programmet dekker alle tilførselsveier for forurensninger til havet, både havstrømmer, lufttilførsler, avrenning fra land, utlekking fra berggrunn og sedimenter i havet og tilførsler fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet i norske havområder.

Programmet har fokus på ett havområde i året. I 2009 var Barentshavet i fokus, i 2010 Nordsjøen og i 2011 vil Norskehavet dekkes. For å få et mer geografisk representativt bilde av tilførsler med luft og havstrømmer i Barentshavet – Lofoten ble det i 2010 etablert en ny stasjon på Andøya og satt ut passive prøvetakere på Bjørnøya og Jan Mayen.

Programmet benytter og supplerer pågående overvåkingsprogrammer, blant annet i regi av Klima- og forurensningsdirektoratet, Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Norsk institutt for vannforskning, Norsk institutt for luftforskning, Bjerknessenteret og Statens strålevern.

Kilde: Havforskningsinstituttet/Norsk Institutt for vannforskning/Norsk Institutt for luftforskning/Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning/Statens strålevern/Klima- og forurensningsdirektoratet

Det har vært en betydelig styrking av overvåkings- og kartleggingsaktiviteten siden forvaltningsplanen kom i 2006, særlig knyttet til de valgte indikatorene. Det har også vært en videreutvikling av indikatorene. Selv om en ikke har klart å få på plass en dekkende overvåking av alle indikatorene, så har den økte aktiviteten gitt oss bedre innsikt og kunnskap om forurensningssituasjonen i forvaltningsplanområdet. En oversikt over status for de ulike forurensningsindikatorene er vist i vedlegg 2.

Langtransporterte tilførsler er hovedkilder til forurensning

Måling av organiske miljøgifter i luft og nedbør utført på Svalbard siden tidlig på 1980-tallet viser at for de fleste «gamle» miljøgiftene har det vært en nedadgående trend. Denne positive utviklingen har i de seneste 2–6 årene (avhengig av forbindelse) stoppet opp for miljøgiftene DDT, PCB, PAH og HCB. Årsaken kan være en kombinasjon av fortsatt bruk av DDT i andre deler av verden eller frigjøringer fra deponier i miljøet som følge av klimaendringer, en sterkere fordamping av tidligere avsatt HCB og PCB på grunn av flere skogbranner, redusert isdekke eller større tilførsler av relativt varmt atlanterhavsvann.

For «nye» organiske miljøgifter er kunnskapen om forekomst og tidstrender mer begrenset grunnet kortere måleserier, men det er tendens til at miljøgiftene Polybromerte fenyletere (PBDE) avtar mens Perfluorerte alkylerte substanser (PFAS) øker.

For metaller ble det i St.meld. nr. 8 (2005–2006) indikert at nivåene av kvikksølv var forventet å øke frem mot 2020, mens det for de andre metallene var forventet en nedgang. Det har vist seg at nivåene av kvikksølv i luft har vært stabile i en årrekke, og det er ikke vist den forventede nedgangen i tilførsler via luft av andre tungmetaller, med unntak av nikkel.

Radioaktive stoffer tilføres med kyststrømmen

Radioaktiv forurensning transporteres i hovedsak til forvaltningsplanområdet med den norske kyststrømmen. Det er lave nivåer av radioaktive stoffer i Barentshavet, og generelt er nivåene i Arktis avtagende. I dag er Tsjernobyl-relatert cesium-137 fra Østersjøen den viktigste kilden til dette stoffet i forvaltningsplanområdet. Utslippene av technetium-99 fra gjenvinningsanlegget for brukt kjernebrensel i Sellafield på vestkysten av Storbritannia er blitt redusert siden 2003/2004 som følge av ny metode for rensing av avfall.

Kilde: Norsk institutt for luftforskning

Tilførsler fra nærområdene har mindre betydning

Det er fortsatt kun få store kilder til forurensning fra landbasert eller kystbasert virksomhet i nærområdet til forvaltningsplanområdet. Sedimentene i flere havner er forurenset som følge av utslipp fra skipsverft og båter. Forurensning fra istransport, landavrenning og elvetilførsler antas å være av mindre betydning med hensyn til forurensning av forvaltningsplanområdet, men kan være av lokal betydning. Pasvikelva, som ligger lengst øst ved grensen til Russland, er markert forurenset av nikkel og kobber. Hovedkilden til dette er lufttransporterte forurensninger fra smelteverket i Nikel. For øvrig er de målte nivåene av forurensende stoffer i Altaelva, Barduelva, Tanaelva og Pasvikelva lave. Når det gjelder utslipp fra gruveindustrien i nord vil påvirkningen først og fremst være lokal og ikke påvirke havområdet som sådant.

Kilde: Tilførselsprogrammet/Norsk institutt for vannforskning.

Tilstanden på havbunnen

Det har i de siste årene (2003–2009) vært en omfattende kartleggings- og overvåkingsaktivitet av nivåer av forurensende stoffer i sedimenter på havbunnen i Barentshavet. Spesielt gjelder dette konsentrasjoner av olje og metaller i sediment. Fordi miljøgifter gjerne binder seg til partikler og organisk materiale, ender de ofte opp i sedimentene. Nivåene av miljøgifter og radioaktive stoffer i sedimenter vil gjenspeile forurensningssituasjonen i et område. Forurensning kan spre seg fra sedimentene på sjøbunnen til vann og organismer.

Resultatene viser at nivået i sedimentene av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og totalt hydrokarbonnivå (THC), som benyttes som indikatorer på oljeforurensning, er relativt lave, men at det er en del variasjoner i nivåer av hydrokarboner i sedimenter i ulike deler av forvaltningsplanområdet. Variasjonen i nivåene i sedimentene kan forklares med sedimentenes geokjemiske opprinnelse, innbefattet naturlig lekkasje/erosjon av fossilt brensel (kull/olje). I tillegg kan det være et mindre bidrag som skyldes tilførsler av olje og annet fossilt brensel fra ulik menneskeskapt aktivitet.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Undersøkelser av overflateprøver fra havbunnen viser at både nivå av tungmetaller, klororganiske miljøfarlige stoffer og menneskeskapte radioaktive stoffer generelt er lave. Tidstrendundersøkelser fra Malangsdjupet og Ingøydjupet indikerer at spesielt tilførslene av tungmetallene bly og kvikksølv har økt svakt over en periode på 50–70 år. Selv om nivåene fremdeles er lave så kan altså menneskelig påvirkning spores som følge av langtransportert forurensning. Funn av lave konsentrasjoner av organiske miljøgifter i sedimentene i hele forvaltningsplanområdet er også et resultat av menneskelig påvirkning.

Nivåene av radioaktive stoffer i sedimenter i forvaltningsplanområdet er lave. Den årlige overvåkingen av radioaktivitet i sedimenter som utføres rundt den sunkne atomubåten Komsomolets som ligger på 1 700 meters dyp sørvest av Bjørnøya, viser at cesiumnivåene i sedimentene ikke er høyere enn i havområdet rundt, men det er registrert mindre utslipp til miljøet.

Forurensningsnivå i organismer

Undersøkelser av miljøgifter i sjøfugl og sjøpattedyr viser at internasjonale reguleringer av flere miljøgifter som PCB og organiske klorerte plantevernmidler har hjulpet.

En studie på ringsel fra Svalbard i perioden fra 1996 til 2004 viste en nedgang på 50–80 prosent for PCB og organiske klorerte plantevernmidler. Undersøkelser gjennom 35 år på polarmåke viser at nivåene av de fleste PCB-er og klorerte organiske pesticider har avtatt. Et unntak er nivåene av insektmidlene DDT og DDE hvor det i isbjørn og polarmåke ikke er vist noen nedgang de siste 10 årene. Dette tyder på at det fremdeles transporteres DDT til området eller at DDT frigjøres fra deponier i miljøet som følge av klimaendringene.

Det er indikasjoner på at den nedadgående trenden i konsentrasjon av PCB i isbjørn fortsetter (basert på data fra Svalbard frem til 2008), og den mulige påvirkningen dette representerer på isbjørn kan derfor være nedadgående. Til tross for avtagende nivåer for en del miljøgifter i isbjørn, er konsentrasjonen fortsatt høy. Deler av isbjørnbestanden på Svalbard og Frans Josef Land (ingen nye data siden 1995) har i dag nivåer av organiske miljøgifter, først og fremst PCB, som overskrider grenseverdier for effekt på hormon- og immunsystemet. Det er derfor grunn til å anta at miljøgiftene i isbjørn har negative effekter på immunforsvaret og forplantningsevnen. Nivåene av miljøgifter funnet i egg fra polarlomvi er for alle undersøkte stoffer under grenseverdiene for effekter på reproduksjon og /eller overlevelse.

Måling av radioaktivitet i flere sjøpattedyr har pågått siden 2000 og i sjøfugl siden 2005. Nivåene er lave, men sammenligner man konsentrasjonen av cesium-137 i sjøpattedyr, med konsentrasjonen i byttedyrene deres, antyder resultatene at cesium-137 blir oppkonsentrert i næringskjeden.

For kvikksølv er trendene noe mer sprikende, med nedgang i isbjørn og ingen endring i fugleegg.

PCB har vist seg å ha negativ innvirkning på reproduksjon hos sel. Ringsel og grønlandssel, som er de viktigste byttedyrene for isbjørn, har dårlig evne til å omsette miljøgifter og har hatt høye konsentrasjoner av PCB.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Nivåer av forurensende stoffer i fisk og skalldyr er generelt lave i Barentshavet.

Kartlegging av innhold av miljøgifter i fisk og skalldyr er svært viktig for å sikre at den sjømaten som omsettes er trygg. For de fleste indikatorstoffene for mattrygghet ligger målingene i sjømat godt under de maksimumsverdiene som er fastsatt. Resultater fra overvåking i Barentshavet siden 2006 viser imidlertid at innholdet av fremmedstoffer er varierende og i enkelte tilfeller overskrider fastsatte grenseverdier. Det er derfor behov for systematisk kartlegging for å kunne si noe om utviklingen i fremmedstoffsituasjonen. Det er også nødvendig med kunnskap om årsaken til variasjonen mellom ulike arter og geografiske områder.

For en del av de best kjente «nye» miljøgiftene, som nå er regulert (for eksempel den bromerte flammehemmeren PBDE), er det indikasjoner på at nivåene i miljøet avtar.

Nye miljøgifter som ikke er regulert kan imidlertid påvises i lave konsentrasjoner, og for noen av disse kan det være en tendens til at nivåene øker. Kartlegging av fosfororganiske flammehemmere viser høyere nivåer av slike forbindelser i torskearter i Barentshavet sammenlignet med kysttorsk i fjorder på Østlandet. Dette er overraskende funn sammenlignet med tradisjonelle miljøgifter hvor bildet vanligvis er omvendt.

Marint søppel krever oppmerksomhet

Store mengder søppel driver i land på strendene i forvaltningsplanområdet. Søppel langs kysten er en indikator som følges opp i forvaltningsplanarbeidet for å kunne vurdere om målet om å unngå forsøpling og annen skade på miljøet som følge av avfall nås.

I forvaltningsplanområdet foreligger det kun tidsserier for opprydding av strandsøppel på Svalbard. Siden 2001 har Sysselmannen årlig ryddet tre mindre strandstrekninger i forbindelse med renovasjonsarbeid. Undersøkelsene på Svalbard gjenspeiler i stor grad innsatsen i ryddeaksjonen, og det er derfor ikke mulig å trekke noen sikre konklusjoner i forhold til utvikling. Fiskeflåten i Norskehavet og Barentshavet antas å være kilden til det meste av strandsøppelet på Svalbard, men mye kan også komme fra cruisebåtene. Søppelet er spredt over store områder, og problemet er størst på nordvestsiden av Spitsbergen.

En annen utfordring er at det er variasjon i hva og hvordan søppelet registreres. I 2010 ble det i Rekvika på Kvaløya i Tromsø kommune satt i gang en opprydning i henhold til OSPARs metodikk for strandsøppelundersøkelser. Resultatene viser at den vanligste typen søppel i dette området er fiskeri- og akvakulturrelatert søppel av plast.

Norske myndigheter har ikke etablert noe systematisk system for rapportering av omsetning av avfall over mottaksordning for avfall fra skip. Det er derfor ikke tall tilgjenglig som kan si noe om utviklingen.

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet (foto: Bo Eide)

Plast kan være til stor skade for eksempel på overflatebeitende fugl som havhest og pattedyr fordi de vikler seg inn i søppel og dør, og fordi fordøyelsessystemet kan bli skadet. Dette er et stort problem i andre havområder, men omfanget av problemet er lite kjent i Barentshavet.

Kilde: OSPAR/KIMO. Foto: Jan van Franeker

Prognose for 2025

Transportveien inn i havområdet og spredning av miljøgifter innenfor området forventes å bli betydelig påvirket av klimaendringer. Basert på dagens kunnskap er det ikke mulig å forutsi effekten. Det er derfor viktig i det videre arbeidet at man fokuserer på å bedre kunnskapen om effekter av klimaendringer.

Nedgangen i tilførsler av flere stoffer som er internasjonalt regulert har stagnert. Det er usikkert hva som er årsaken til dette, og vanskelig å forutse utviklingen. Man skulle anta at det fortsatt vil være nedgang i de «gamle» miljøgiftene etter hvert som global bruk stanser, men det er usikkert i hvilken grad dette oppveies av økte tilførsler grunnet klimaendringer. Når det gjelder de nye miljøgiftene, vil trenden være avhengig av hvordan bruken av disse stoffene vil bli regulert globalt. Ved nedgang i tilførslene av dioksinlignende PCB til miljøet globalt vil konsentrasjonene i fisk og annen sjømat forventes å avta i perioden.

3.4 Viktigste kunnskapsbehov fremover

I St.meld. nr. 8 (2005–2006) fremgår det at kunnskapen om økosystemet i Barentshavet generelt kan karakteriseres som omfattende, men at det er en utfordring å få en enda bedre forståelse av samspill mellom organismer i næringskjeden. Det sies videre at de økologiske studiene har fokus på et fåtall arter. Effekter av menneskelig aktivitet på de ulike delene av økosystemet er mangelfull, særlig når det gjelder samvirkende effekter. Det er fortsatt kunnskapsmangler på enkelte tema som ble trukket frem i 2006. Dette gjelder blant annet kunnskap om transport, akkumulering og effekter av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer. Videre er det behov for kunnskap om samvirkende effekter av stoffene og mellom miljøgifter og andre stressfaktorer som for eksempel klimaendringer, næringsmangel og sykdommer. Faglig Forums rapport har pekt på behovet for mer kunnskap om motstandskraften i økosystemene i Barentshavet – Lofoten, mot store endringer av tilstanden, såkalte regimeskifter. Økosystemer har i utgangspunktet motstandskraft mot slike store endringer. En sentral utfordring er å få mer kunnskap om de faktorene som påvirker motstandskraften mot slike endringer for økosystemene i Barentshavet. Variasjon i klima og påvirkning fra menneskelig aktivitet i området setter rammer for bærekraftig virksomhet i utredningsområdet. En forståelse av hva som kan skape irreversible endringer og hvor motstandsdyktig Barentshavet er mot endringer, er et viktig overgripende tema.

«Baseline»-studier og lange tidsserier vil alltid være sentrale og bør i mange tilfeller inngå som en del av kunnskapsbehovene når disse prioriteres, for eksempel overvåking knyttet til havforsuring, sjøfuglbestander og tilførsler og nivåer av forurensende stoffer. I denne sammenheng er det derfor viktig å videreføre eksisterende satsinger som MAREANO, SEAPOP og Tilførselsprogrammet samt styrke øvrig overvåking som koordineres gjennom overvåkingsgruppen. Det er også behov for å etablere et systematisk kartleggingssystem for tilførsel av avfall langs strendene i hele forvaltningsplanområdet, samt mer kunnskap om opphav til avfallet.

Parallelt med økt oppmerksomhet rundt havforsuring som problem, er det også økt oppmerksomhet på hvordan effekter av havforsuring og klimaendringer kan samvirke med hverandre og med effekter av andre menneskelige aktiviteter som fiskerier, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk. Havforsuring og klimaendringer vil også kunne påvirke transport av forurensning inn i området, omsetning og akkumulering av forurensende stoffer.

Teknologi- og kunnskapsutvikling for å forhindre eller redusere menneskeskapt påvirkning er også et sentralt kunnskapsbehov.

Klimaendringer i Barentshavet kan gi store konsekvenser for økosystem og samfunn. Beregninger gjort med dagens globale og regionale klimamodeller indikerer store endringer i fremtiden. Det er imidlertid behov for en bedre prosessforståelse og bedre modellverktøy som kan gi økt kunnskap om effekter på økosystem og om samfunnsmessige konsekvenser. I dette bildet er det også viktig å fokusere på effekter av klimaendringer på teknologi, industristruktur og risiko for akutte uhell. Klimaendringer og effekter av disse er et overgripende tema som mange andre kunnskapsbehov er forventet å spille opp mot.

Når det gjelder effekter av påvirkning er det fremdeles mange kunnskapsbehov, særlig knyttet til samlet belastning og hvilken effekt ulike aktiviteter/påvirkninger har.

Det er behov for kunnskap om havområdenes betydning for verdiskaping og samfunn, herunder studier som ser på den samfunnsmessige betydningen av økosystemtjenester som ikke er knyttet til en spesiell næring og som per i dag ikke er omsatt i et marked.

Det er fortsatt betydelige kunnskapsbehov knyttet til blant annet bunnforhold og den samlede påvirkningen på bunnhabitater og bunnlevende organismer.