6 Vurdering av samlet belastning og måloppnåelse

6.1 Økosystembasert forvaltning og samlet belastning

I kapittel 3 og 4 er det redegjort for tilstanden i Barentshavets økosystem og påvirkninger som følge av menneskelig aktivitet. I dette kapittelet blir den samlede belastningen på økosystemet som helhet vurdert så langt det er mulig.

Hva er samlet belastning

En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for, i lys av sammenhengene i økosystemene og deres funksjon. Effektene av samlet belastning må vurderes både for hver enkelt del av økosystemet, for arter og naturtyper, og for økosystemet som helhet. Der en naturtype er utsatt for en sterk belastning i det aktuelle området, må det legges vekt på om dette er den eneste forekomsten på landsbasis, eller om naturtypen er vanlig forekommende andre steder. En slik tilnærming er i samsvar med prinsippet om samlet belastning og økosystemtilnærming i naturmangfoldloven.

Som det fremgår tidligere i meldingen er påvirkningene på økosystemet i Barentshavet mange og ulike. Noen påvirkninger kommer som følge av menneskelige aktiviteter som pågår inne i området, slik som fiskerier, skipsfart og petroleumsvirksomhet. Her ligger forholdene godt til rette for norske myndigheter til å sette i verk tiltak nasjonalt eller ta initiativ til internasjonale tiltak for å regulere graden av påvirkning. Andre påvirkninger påføres imidlertid området utenfra. Klimaendringer med dertil stigende havtemperatur, økt issmelting, havforsuring og langtransportert forurensning hører med i dette bildet. Her er det i mindre grad opp til Norge alene å styre utviklingen. Det er derfor også vesentlig vanskeligere å forutsi hvilken grad av belastning som vil følge av denne typen ytre påvirkning når den samlede belastning i fremtiden skal vurderes.

I tillegg utgjør risiko for ulykker og utslipp, som er gitt en særskilt omtale i kapittel 5, en viktig del av bildet.

Det er vanskelig å vurdere den samlede belastningen på et stort og komplekst økosystem, som er utsatt for mange og ulike belastningsfaktorer, som har gjensidige påvirkningseffekter på økosystemelementer som igjen påvirker hverandre. Økosystemet Barentshavet – Lofoten er et slikt system. Forståelsen av denne typen kjedereaksjoner er større i 2010 enn i 2005, men på langt nær tilstrekkelig til å forstå hele kompleksiteten.

I den videre fremstillingen i dette kapittelet gjennomgås de ulike elementene i økosystemet i Barentshavet – Lofoten. Det er gjort rede for hvilken rolle de har i økosystemet og hvilke belastninger de utsettes for som følge av menneskelige aktiviteter i området, jf. gjennomgangen av de ulike sektorene i kapittel 4. Det er også gjort rede for belastninger på økosystemet fra menneskeskapte påvirkinger utenfra, som klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning. Så langt som mulig er det forsøkt å gjøre en vurdering av hvordan de ulike typene belastninger virker sammen på de enkelte artene og naturtypene og helheten i økosystemet.

Per i dag har vi verken tilstrekkelig kunnskap eller gode nok metoder til å foreta noen sikker og helhetlig analyse av disse sammenhengene. Føre-var-prinsippet, som blant annet er nedfelt i naturmangfoldloven, vil således måtte inngå i vurderinger av hvordan området skal forvaltes i henhold til aktuelle lover.

6.2 Samlet belastning for de enkelte delene av økosystemet

Plante- og dyreplankton

Planteplanktonet har en grunnleggende betydning for økosystemet i havet ved at det representerer primærproduksjonen som er første trinn i energioverføringen til høyere trofiske nivå (høyere nivåer i næringskjeden). Transport av dyreplankton fra Norskehavet har stor betydning for utviklingen av dyreplankton i Barentshavet om våren og utover sommeren. Tilgjengelig dyreplanktonbiomasse om høsten i Barentshavet innvirker på vekstvilkårene for høyere trofiske nivå det påfølgende året.

Gjennom året og mellom år er det store variasjoner i artssammensetning og biomasse av planteplankton. Viktige naturlige faktorer, som påvirker og regulerer dette, er næringssalter, i tillegg til lys, temperatur, saltholdighet, sjøis, omrøring av vannmasser, beiting og sedimentering på bunnen. Endringer i klima vil kunne påvirke flere av disse faktorene og dermed føre til endringer som forplanter seg oppover i næringskjeden. Klimatiske endringer som påvirker volum- og varmetransport inn i Barentshavet vil påvirke dyreplanktonbiomassen i Barentshavet, både fordi transporten av dyreplankton påvirkes, men også fordi temperatur har betydning for utvikling av de ulike stadiene av livssyklusen til dyreplankton.

Særlig planktonorganismer med kalkskall vil være utsatt ved en forsuring av havet. Dyreplankton, som for eksempel raudåte, har vist seg å være følsomme for langtidseksponering for selv moderat forsuring av havvannet, og det vil påvirke både fysiologi og reproduksjon. Oppvarming av havet kan bidra til at mindre karbondioksid tas opp i havet, men fortsatt vil overflatelaget i våre nordlige havområder være kaldere enn lengre sør slik at mer CO₂ tas opp, noe som igjen fører til en forsuring av havvannet.

Når det gjelder menneskelig aktivitet i dag påvirkes mengden av plankton kun indirekte gjennom utnyttelse av bestander høyere opp i næringskjeden. I fremtiden kan direkte utnyttelse av dyreplankton, for eksempel raudåte, endre dette bildet.

Også eventuelle oljesøl nær iskanten vil antagelig lokalt kunne påvirke den biologiske produksjonen. Mengden av plankton i Barentshavet totalt sett blir neppe påvirket negativt av forurensning, men stoffene kan overføres fra plankton til høyere trofiske nivåer.

Den samlede belastningen på plankton antas i dag å være på et nivå som ikke påvirker bestanden av plankton i Barentshavet negativt. Videre utvikling med økt forsuring, temperaturendring og endring i isdekke vil imidlertid kunne påvirke produksjon, artssammensetning og utbredelse av planktonorganismene på lengre sikt.

Prognose for 2025

Fremtidig påvirkning på plankton avhenger av utviklingen i miljøet. Økt forsuring av havet antas å medføre negative konsekvenser på kalkavhengige planktonorganismer og også raudåte. Temperaturendring og endring av isdekke vil også påvirke artssammensetningen og utbredelsen av planktonorganismene. Utviklingen i planktonbeitende fiskebestander vil også ha betydning for planktonbiomassen. Dersom det tillates høsting av dyreplankton i større omfang, vil dette også bli en ny menneskeskapt påvirkning på planktonbiomassen som kan ha betydning for økosystemene. Eventuell høsting skal være basert på vitenskapelige råd. Dersom det i det konkrete tilfellet likevel ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap eller det kan være tvil om konsekvensene for miljøet, skal beslutningen fattes i samsvar med føre-var-prinsippet.

Havbunn og bunndyr

Størstedelen av de bunnlevende (bentiske) artene er stasjonære og betydningen for økosystemet er hovedsakelig av lokal art. Artssammensetningen avspeiler det lokale forhold og vil derfor være viktige indikatorer på miljøkvalitet. Mange bunnfisk og andre dyregrupper beiter på bunndyrsamfunn. Endret artssammensetning vil kunne endre produksjonen i bunndyrsamfunnene og dermed påvirke næringsgrunnlaget.

Kilde: MAREANO/Statens Kartverk Sjø

Kaldtvannskorallrev er store biologiske konstruksjoner med en kompleks romlig struktur som gjør dem egnet som et leveområde for mange fastsittende og frittlevende organismer, det vil si at det er stor variasjon i mikrohabitater og dermed høyt artsmangfold på revene. Det er også grunn til å tro at svampsamfunn har en viktig økologisk betydning både for fisk og mange virvelløse dyr, men dette er lite undersøkt.

Bunnen er et viktig område for nedbryting av partikulært materiale, regenerering av næringssalter osv. Dette er grunnleggende prosesser for produksjonen i økosystemet. Enzymaktiviteten i de mikrobielle prosessene og dermed hastigheten på slike prosesser påvirkes blant annet av temperatur ved sjøbunnen.

Bunndyr er særlig utsatt for påvirkning og belastning fra bruk av bunnslepende redskap i fiskeriene. Fauna i relativt fint sediment påvirkes i større grad enn fauna i grovere, mer ustabilt sediment. Påvirkningen er redusert fra 2005 til 2009. Ved tråling kan arter med tilhold imellom de fastsittende dyrene bli drept direkte eller eksponert og stå i fare for å bli spist av predatorer når deres beskyttende omgivelser ødelegges. Bunntråleaktivitet fører også til en økning av partikler i vannet på trålefeltene. Disse synker ned på bunnsamfunnene og fører til økning i dyrenes renseaktivitet og energibruk.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Temperaturendringer kan føre til at utbredelsesområder for arter utvides nordover. Det er usikkert hvor store effekter dette vil ha på bunndyr.

Økt avrenning fra land og økt sedimenttilførsel fra breene på Svalbard vil få størst effekt ved elevmunninger og brefronter.

Forurensning i bunndyr er påvist, men i lave konsentrasjoner. Det er stabilt lave nivåer av organiske miljøgifter i sedimenter og organismer.

Bunndyrsamfunnene påvirkes av forekomster av kongekrabbe, da arten lever av bunndyr. Nyere undersøkelser i Varangerfjorden (2008/09) har vist at kongekrabben bidrar til betydelige endringer i bunndyrssamfunnene på bløtbunn. En sammenligning med situasjonen før kongekrabben ble tallrik i de undersøkte områdene (1995) viser en dramatisk nedgang både i antall arter og i biomasse. I tillegg bekrefter undersøkelsen at store individer av arter av muslinger, pigghuder og børstemark er nærmest fraværende. Det er uklart om effektene er permanente. Undersøkelser i Varangerfjorden indikerer at beitingen på dominerende organismer i sedimentene bidrar til oksygenreduksjon i sedimentene.

Ingen registrerte endringer i påvirkninger er tilknyttet skipstrafikk.

Økt petroleumsvirksomhet påvirker bunndyrsamfunn og bunndyr, men i begrenset utstrekning. Undersøkelser viser at områdene som dekkes og påvirkes av vannbasert kaks generelt er begrenset. Omfanget av tildekking fra utslipp av kaks fra topphullene i Barentshavet er avgrenset lokalt og havbunnen vil normalt restitueres etter få år.

Bunntråling medfører bifangst av ulike bunndyr, som i tillegg til korall og svamp omfatter leddyr, skjell, snegler, børstemark, pigghuder, nesledyr og andre. Mer enn 400 arter fordelt på 14 dyregrupper blir berørt, men effekten av dette på økosystemet er ikke kjent.

Høsting av bunnlevende virvelløse dyr, som reker og kongekrabbe, påvirker også bunnsamfunn. Rekebestanden er vurdert til å være i god stand og høstes bærekraftig. Fiskeriforvaltningen har de siste 10 årene hatt et stadig økende fokus på bunnsamfunn, og konkrete forvaltningstiltak er iverksatt. Det forventes at ytterligere tiltak vil bli innført. Påvirkningen fra fiskeriene forventes derfor å avta.

Det er identifisert en rekke ulike faktorer som påvirker bunndyr og naturtyper. Det er ikke foretatt undersøkelser eller forskning som gir kunnskap om hvordan den samlede belastningen av alle disse faktorene påvirker bestandene og bestandenes utbredelse.

Samlet sett er det klima og fiskeri som vil ha størst effekter for bunnøkosystemenes artssammensetning, utbredelse og produksjon. Vi har lite kunnskap om hvilken betydning påvirkning fra bunnredskaper har for artenes bestandssituasjon i planområdet eller på landsbasis. Samtidig er dette områder hvor det har vært drevet med trålfiske i årtier. I de områdene som er kartlagt av MAREANO viser det seg at naturtypene korallrevbunn og korallskogsbunn er redusert. Programmet har også avdekket at dette gjelder også svampsamfunn, men omfanget er usikkert. Man vet at økt forsuring av havet vil påvirke koraller negativt gjennom dårligere vekst. Dette kan gjøre korallene mer sårbare mot annen ytre påvirkning slik som nedslamming.

Det er vanskelig å si noe om den samlede belastningen på bunndyr og naturtyper. I de områdene hvor bunnkartlegging er gjennomført er det påvist at påvirkninger fra bunnredskaper i fiskeriene er betydelige og større enn man kunne dokumentere i 2005. Samtidig vet vi at aktiviteten av bunntråling er redusert siden 2005. I geografiske områder som ikke er kartlagt, mangler vi kunnskap til å si noe om samlet belastning og betydningen for økosystemene.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Fiskebestander

Ulike fiskeslag har ulik rolle og betydning i økosystemet som henholdsvis byttedyr og predator. Ulike arter kan konkurrere om felles matressurser. Dagens kunnskap tilsier at det er tre fiskebestander (torsk, sild og lodde) som i stor grad «styrer» det produksjonssystemet vi høster av i Barentshavet. Lodde er det viktigste byttedyret for torsk, og er også viktig for mange andre predatorer, inkludert flere arter av sel, hval og sjøfugl (se kapittel 3.3.4 om forholdet mellom sild og lodde). I nordlige deler av Barentshavet er polartorsk særlig viktig for mange predatorer.

Fiskebestandene utsettes for ulike typer påvirkninger, men fiskeriene er naturlig nok den aktiviteten som har størst påvirkning på bestandene. Dette gjelder både de artene fisket er rettet mot og arter som tas som bifangst. Indikatorarter for fiskebestandene i Barentshavet – Lofoten er nordøstarktisk torsk, lodde, blåkveite, vanlig uer, snabeluer, ungsild og kolmule.

Ett av målene for forvaltningen av de levende marine ressursene er å sikre et høyt langtidsutbytte. Imidlertid er ål, storskate, pigghå, brugde, blålange, vanlig uer, håbrann og snabeluer alle oppført som truede arter på Norsk rødliste 2010 (som henholdsvis kritisk truet, sterkt truet og sårbare bestander) (se kapittel 3.3.7). I forvaltningsplanområdet er det ikke direkte fiske på ål, brugde, blålange, håbrann og snabeluer. På grunn av tidligere overfiske er bestandene av snabeluer, vanlig uer og blålange på lave nivåer. Det er satt i gang forvaltningstiltak for alle artene og for snabeluer og blåkveite har det i de siste årene vært bedring i rekruttering og tegn til positiv utvikling i bestandene. Det direkte fisket etter snabeluer som foregår i internasjonalt farvann er bekymringsfullt, og Norge har i Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) gjentatte ganger gått inn for et stans i dette fisket. For kysttorsk er det ennå for tidlig å evaluere hvilken effekt forvaltningstiltakene har hatt.

Fisk kan også påvirkes av petroleumsvirksomhet. Det er påvist at seismikkundersøkelser påvirker fiskens atferd gjennom økt svømmeaktivitet. Økt svømmeaktivitet kan være et symptom på en stressreaksjon. Fisk blir også påvirket av undervannsstøy fra ulike andre kilder og ulike driftsutslipp selv ved lave konsentrasjoner. I tillegg kan fisk utsatt for lave nivåer av oljekomponenter i produsert vann over lengre tid utvikle skader på arvemateriale, modnes senere og få redusert vekst. Det er usikkert i hvor stor grad nivåene som kan registreres i naturen kan produsere langtidseffekter.

Langtransportert forurensning påvirker også enkeltbestander. Undersøkelser viser at det stort sett er lave nivåer av miljøgifter og radioaktive stoffer i miljøet. Unntaket er arter øverst i næringskjeden, som for eksempel sel, samt fisk som lever på store dyp og blir gamle.

Klimaendringer har allerede ført til endrede fysiske forhold og isdekke. Dette vil i økende grad påvirke utbredelse og fordeling av fiskebestandene.

Høsting av fiskebestandene er en villet og styrt belastning. ICES’ kvoteråd legges til grunn for uttaket, men forhandlinger med andre land og samfunnsmessige hensyn kan føre til avvik fra rådgivningen. Fiskeriforvaltningen kan for eksempel i enkelte tilfeller legge opp til en langsommere oppbygning av noen bestander av samfunnsmessige hensyn. Dette kan føre til at fiskepresset for enkelte bestander blir noe høyere enn ICES anbefaler.

Klimaendring kan føre til endrede fysiske forhold og utbredelse av isdekke, som i stor grad vil påvirke utbredelse og fordeling av fiskeartene. På grunn av økt temperatur forventes det på kort/mellomlang sikt at mengden fisk i Barentshavet vil øke sammenlignet med nå, særlig gjelder dette i nordlige/nordøstlige deler av Barentshavet. I tillegg vil en eventuell påvirkning som endrer mengde eller sammensetningen av dyreplankton kunne påvirke fiskebestandene. Det er uklart hvordan havforsuring vil påvirke lavere trofiske nivå og hvilke effekter dette eventuelt vil ha på andre deler av økosystemet, inkludert fisk. De samlede konsekvensene er derfor usikre.

Den samlede belastningen på de viktigste fiskebestandene antas i dag å være på et nivå som ikke påvirker bestandene i Barentshavet negativt. Den samlede belastningen på enkelte mindre, men likevel fullt viktige bestander som uer, snabeluer og blåkveite, er imidlertid for stor. Den viktigste påvirkningen på disse bestandene kommer fra fiskeriene. Videre utvikling med økt temperaturendring, forsuring, og endring i isdekke vil imidlertid kunne påvirke produksjon, artssammensetning og utbredelse av fiskebestandene på lengre sikt.

Sjøfugl

Det siste tiåret har urovekkende mange bestander av sjøfugl i området Barentshavet – Lofoten hatt en sterk tilbakegang. Den samlede belastningen, enten det skyldes klimaendringer, annen menneskeskapt påvirkning eller en kombinasjon av disse, er i dag for stor. Sjøfugl har lang levetid, lav reproduksjonsrate og stor mobilitet, og de fleste artene er nøye tilpasset forekomster av spesielle næringsressurser som direkte eller indirekte påvirkes av høstingsstrategier og klima. Siden sjøfuglene i deler av livssyklusen også er svært bundet til sine leveområder er de ekstra følsomme for en lang rekke andre menneskeskapte påvirkninger, blant annet arealbeslag, forstyrrelser, oljeforurensning, miljøgifter og jakt.

Sjøfugl som trekker ut av Barentshavet i deler av året eller deler av sin livssyklus vil også bli utsatt for ulike påvirkninger utenfor området. Sjøfugl er et bindeledd mellom marine og terrestriske økosystemer. Betydningen av dette øker jo lenger nord man kommer. På Svalbard er det spesielt viktig da dette er områder hvor biologisk produksjon på land i vesentlig grad støtter seg på det marine økosystemet.

Sjøfugl utsettes for påvirkninger både gjennom det fysiske miljøet og gjennom næringsgrunnlaget. Nedgangen i bestandene og sviktende hekkesuksess har i hovedsak vært knyttet til endringer i næringsgrunnlaget. Observerte endringer i forekomster av dyreplankton og vandringsmønsteret til viktige fiskebestander kan redusere sjøfuglenes tilgang på næring innenfor rekkevidde av hekkeplassene. Ismåke er sårbar for endringer i isutbredelse og er spesielt utsatt.

Foto: Hallvard Strøm

Klimatiske forhold påvirker sjøfugl direkte og indirekte blant annet gjennom endring i næringstilgang og miljøgifteksponering. Klimatiske forhold som endrer fordelingen av næring til sjøfugl påvirker bestandene forskjellig avhengig av hvor de hekker. Så lenge sjøfuglbestandene er svekket er de ekstra sårbare for annen negativ påvirkning. Alvorligheten av dette har økt siden 2005. Selv lave nivåer av miljøgifter kan ha negativ påvirkning dersom andre forhold (herunder næringstilgang) er ugunstige. Det er imidlertid foreløpig usikkert i hvilken grad dette har hatt konsekvenser på bestandsnivå. Nivåene av organiske miljøgifter i polarmåke er fortsatt urovekkende høye.

Sjøfuglene blir påvirket av mange sektorers aktiviteter. Fiskeriene kan påvirke fuglenes næringsgrunnlag og medføre bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper, og oljeutslipp, forsøpling og miljøgifter bidrar til negative effekter på artenes livsvilkår og leveområder. I nær fremtid kan produksjon av havenergi føre til ytterligere dødelighet og alvorlig arealbeslag. I tillegg kan klimaendringene bidra til å endre utbredelsen av byttedyr som sjøfuglene er avhengige av. Sjøfuglenes rolle i økosystemet gjør at de er blant de mest sårbare marine organismegruppene.

På tross av betydelig forbedring i kunnskapsgrunnlaget for sjøfugl er det fortsatt mangel på kvantitativ kunnskap om årsakssammenhenger knyttet til nedgang i bestandene. Redusert tilgang på næring er en årsak, men manglende kunnskap om hvilke påvirkninger som fører til mindre tilgjengelig næring, gjør også at vurderingen av samlet belastning på sjøfugl og deres leveområder i dag og i fremtiden er forbundet med usikkerhet.

Mange av de tydeligste utviklingstrekkene for norske sjøfugler de siste tiårene ser ut til å skyldes endret tilgang på viktige byttedyr, spesielt bestander av små stimfisk. Mange av de utfordringene vi står overfor her kan bare løses i et tettere faglig samarbeid mellom sjøfugløkologer, fiskeribiologer og oseanografer.

Nordisk rapport

I 2010 utga Nordisk Ministerråd «Action plan for Seabirds in Western-Nordic areas». I tillegg til handlingsplanen inneholder rapporten også en gjennomgang og evaluering av ulike typer påvirkninger på sjøfugl i Nordøst-Atlanteren, basert på informasjon fra nasjonale og internasjonale sjøfugleksperter. I denne gjennomgangen pekes det på tre generelle påvirkningsfaktorer som er av betydning for mange sjøfuglarter i store deler av dette havområdet. Disse faktorene er klimaendringer/ økt sjøtemperatur, konkurranse med fiskeriene og oljeforurensning. Matmangel forårsaket av konkurranse mellom sjøfugl og fiskerier er i rapporten identifisert som en viktig årsak til problemene for mange sjøfuglbestander der det fiskes på de samme bestandene som sjøfuglene har som næringsgrunnlag. Dette gjelder også i Barentshavet, men det betyr ikke nødvendigvis at sjøfugl og fiskeriene konkurrerer om den samme fisken der og da. Konkurransen er ofte forsinket og indirekte, og vi trenger fremdeles mer kunnskap for å forstå mekanismene og kvantifisere sammenhengene.

Den nordiske handlingsplanen peker videre på at mange sjøfuglarter er sårbare for oljesøl, særlig fordi fjærdraktens vanntette egenskaper blir påvirket selv av små mengder olje. Oljeforurensning kan også medføre toksiske effekter for fugler, spesielt ved forsøk på fjærstell, men også gjennom eksponering via byttedyr. Bifangst og forurensning trekkes også frem som spesifikke påvirkningsfaktorer med betydning for færre arter og/eller i mer lokale deler av Vest-Norden, deriblant norske områder.

Prognose for 2025

Sjøfugl vil alltid være påvirket av klimaendringer, også i perioden frem mot 2025. Miljøgifter ventes å utgjøre påvirkning på tilsvarende nivå som i dag, og sjøfugl vil fortsatt være påvirket av flere andre menneskelige aktiviteter. Det forventes at bifangst av sjøfugl reduseres etter hvert som ny teknologi tas i bruk og at et nærmere samarbeid mellom sjøfuglforskere og havforskere vil gi bedre kunnskap om sjøfugl og deres næringstilgang. På lengre sikt enn 2025 kan klimaendringer og eventuelt havforsuring likevel bidra til at den samlede påvirkningen fra menneskelig aktivitet øker. Havforsuring vil ikke være en direkte trussel for sjøfugl, men virke gjennom effekter på fuglenes næringsgrunnlag.

Sjøpattedyr og isbjørn

Ulike arter av hval og sel inngår i økosystemet i Barentshavet i tillegg til isbjørn. Selene dominerer i antall, og hvalene i biomasse. Noen hvalarter holder til i området i deler av året med polare beiteområder og tempererte parrings- og kalvingsområder (for eksempel vågehval, finnhval og knølhval), andre kan oppholde seg der året rundt (for eksempel hvithval, narhval og grønlandshval). De fleste er toppredatorer, men noen bardehval er sekundærkonsumenter og lever av krill og annet stort plankton. Samlet sett utnytter de store deler av økosystemet (for eksempel vingesnegl, krepsdyr, reker, krabber, ulike fiskeslag, skjell, snegler, blekksprut og sel). Isbjørn er toppredator i det arktiske økosystemet. Kadaverrester fra viktige byttedyr som sel er viktig næring for blant annet fjellrev, ismåke og polarmåke.

Sjøpattedyrene er utsatt for ulike typer påvirkningsfaktorer. I rødlista for 2010 er grønlandshval, narhval, klappmyss og steinkobbe listet som henholdsvis kritisk truet, sterkt truet og sårbare bestander i området. På Svalbard er hvalross, steinkobbe og isbjørn ført opp som sårbare bestander. Det foregår ingen fangst av disse bestandene i havområdet eller ved Svalbard, kun fangst av steinkobbe langs kysten av fastlandet.

Fangst av vågehval var i 2005 begrenset og konsekvensen for bestanden liten. I 2009 var fangsaktiviteten ytterligere redusert. Fangsten av grønlandssel var i 2005 en begrenset aktivitet med liten konsekvens for bestanden. Aktiviteten ble ytterligere redusert i 2009, blant annet på bakgrunn av en nedgang i ungeproduksjonen i Kvitsjøen de siste årene. Fangst på klappmyss foregår i Vesterisen.

Nye data viser med større sikkerhet at i noen områder er nivået av bifangst på nise så høyt at påvirkningen er betydelig. I disse områdene er arten avhengig av innvandring fra andre områder for å opprettholde bestanden av nise lokalt. For steinkobbe har nivåene av bifangst og jakt ikke vært bærekraftige, og det er nå fastsatt en forvaltningsplan for arten. Forvaltningen av kystselbestandene er nylig endret, og det er i fremtiden forventet en mer bærekraftig forvaltning ut fra hva den enkelte bestand tåler.

I fagrapporten henvises det til at undersøkelser fra andre havområder viser at sjøpattedyr kan bli påvirket av støy. Ny kunnskap har medført at støy, særlig propellslag fra skip, vurderes som et større problem for sjøpattedyr enn tidligere.

Økt aktivitetsnivå innen skipstrafikk og petroleumsvirksomhet kan også gi økt påvirkning på sjøpattedyr, blant annet gjennom økning i støy og kollisjonsfare. Det er antatt uendret eller minkende påvirkning fra fiskeri og fangst.

Generelt vil endring i isareal eller fronter med høy produksjon kunne få vesentlig effekt på populasjonsnivå for arter med sterk tilknytning til disse områdene for forplantning eller næringssøk. Arter som allerede er påvirket av klimaendringer, for eksempel isbjørn, vil være ekstra utsatt ved økt miljøgiftbelastning i tillegg. For istilknyttede arter (ishavssel, ringsel, isbjørn) vil klimaendringer direkte påvirke tilgjengeligheten av egnet habitat. For andre arter kan tilgang på byttedyr bli endret.

Siden 2005 har de første mulige effektene av klimaendringer på islevende sjøpattedyr blitt synlige i Barentshavet. Det er antatt at effektene av klimaendringer på sjøpattedyr vil øke frem mot 2025.

En vurdering av den samlede belastningen på sjøpattedyrene i dag må deles inn i isavhengige sjøpattedyr og andre arter. Den samlede påvirkningen på ringsel, grønlandssel, klappmyss og isbjørn er for stor og ser først og fremst ut til å være forårsaket av temperaturendringer. Arter som ikke er isavhengige, som de store hvalartene i området, ser ut til å tåle dagens samlede belastning. Steinkobbe og nise skiller seg imidlertid ut ved at henholdsvis fangst og bifangst lokalt påvirker bestandene negativt. Videre utvikling med økt forsuring, temperaturendring og endring i isdekke forventes å påvirke produksjon, artssammensetning og utbredelse av sjøpattedyr i økende grad frem mot 2025. Hvor stor påvirkningen vil bli avhenger av klimautviklingen og særlig utviklingen med hensyn til sjøisens utbredelse og kvalitet. Denne påvirkningen kommer i tillegg til påvirkning fra økt skipstrafikk og petroleumsvirksomhet.

Truete arter

Gjennomgangen foran viser at det er flere arter i de ulike delene av økosystemet i Barentshavet som er truet. En oversikt over disse er gitt i boks 3.6 i kapittel 3.3.7.

Den samlede påvirkningen på disse bestandene i forvaltningsplanområdet er omtalt under de enkelte delene av økosystemet. Flere av artene har sin hovedutbredelse i planområdet. Totalbelastningen her vil derfor ha stor betydning for hvordan artene utvikler seg også på landsbasis.

6.3 Samlet belastning på området Barentshavet – Lofoten

Å vurdere de kombinerte effektene av all menneskelig påvirkning på økosystemet som helhet er en kompleks og vanskelig oppgave. Menneskelig påvirkning på de ulike komponentene av økosystemet skal vurderes, og man må ta med i betraktningen hvordan ringvirkningene fra slike påvirkninger kan påvirke andre komponenter i økosystemet. Slike «dominoeffekter» kan føre til en økt sårbarhet hos arter og naturtyper. Innenfor større områder, som for eksempel hele forvaltningsplanområdet, må det også tas høyde for forskjeller i påvirkning og effekter i ulike deler av området.

Når man vurderer samlet belastning på deler av økosystemet, er det altså viktig å se på hva dette betyr for andre deler av det samme systemet. I denne sammenhengen er det spesielt viktig å vurdere effektene på nøkkelartene i Barentshavet. Hvis den samlede belastningen på en artsgruppe eller et område slår negativt ut på bestanden av for eksempel rauåte eller sild og lodde, vil dette bety langt mer for resten av artene i økosystemet enn om mindre sentrale arter ble rammet.

Det er vist til en lang rekke utfordringer knyttet til å gjøre en vurdering av den samlede belastningen i økosystemet i Barentshavet i dag og i fremtiden. Det at vi ikke har sikker kunnskap innebærer at føre-var-prinsippet i større eller mindre grad vil måtte komme til anvendelse som en retningslinje ved forvaltningen av området.

Erfaringer fra fiskerisektoren viser at det er behov for en føre-var-basert forvaltning for å kunne ta høyde for ukjente samvirkende effekter, slik også havressursloven legger opp til. Effekter av klimaendringer er en overgripende faktor som påvirker både økosystem og samfunn. Potensielle effekter av pågående storskala klimaendringer kommer i tillegg til de øvrige påvirkningene i et område, og det vil være geografiske forskjeller med hensyn til hvordan sårbarheten i et område påvirkes.

Samlet belastning på økosystemet generelt i forvaltningsplanområdet er vurdert til å være størst for koraller, svamp og sjøfjærsamfunn, sjøfugl, isavhengige selarter og de fiskebestandene som har en dårlig bestandssituasjon. Bestandsnedgang hos sjøfuglartene lomvi og krykkje som følge av for stor samlet belastning peker seg spesielt ut i denne sammenheng.

Noen av utviklingstrekkene i Barentshavet – Lofoten kan tyde på et økosystem i endring. Årsakene til bestandsnedgang hos sjøfugl er sammensatte, men redusert tilgang på viktige byttedyr er trukket frem blant de viktigste forklaringene. Spesielt pelagisk tilknyttede arter som lomvi, lunde og krykkje har hatt en negativ bestandsutvikling over lengre tid.

De store fiskebestandene er i god forfatning og blir høstet bærekraftig, men enkelte mindre bestander er fortsatt på lave nivåer. Fiskeriene har videre effekter på bunnfauna gjennom bunntråling. Det er flere steder dokumentert betydelige skader på korallrev og svampsamfunn. Disse organismene har funksjoner som er viktige for andre deler av økosystemet, for eksempel som oppvekstområde for fisk, men dette vet vi ikke nok om. Skader på bunnfauna vil kunne få alvorlige ringvirkninger.

I de senere årene har det vært nedgang i mengden havis i Barentshavet og omkringliggende områder som følge av klimaendringer. En betydelig svikt i reproduksjon hos islevende selarter er de første tydelige effektene av klimaendringer på økosystemene i Barentshavet og omkringliggende områder.

Ved normal aktivitet på dagens nivå utgjør høsting den største påvirkningen fra aktiviteter i forvaltningsplanområdet, mens påvirkninger fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er antatt å være små (tabell 6.1). Den økende aktiviteten fra disse sektorene vil imidlertid kunne øke påvirkningsgraden.

Fremover vil sannsynligvis den samlede belastningen fra klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning øke og få større betydning i forhold til de ulike aktivitetene i Barentshavet. På grunn av flere usikre og dårlig dokumenterte faktorer er det ikke mulig å si sikkert hvilke konsekvenser den samlede menneskelige aktiviteten faktisk har på økosystemet, men flere store påvirkninger på samme sted og tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet. For eksempel kan en varig endring i sjøtemperatur (se figur 6.5) og surhetsgrad føre til så store endringer i økosystemet at det gjennomgår et irreversibelt økosystemskifte/regimeskifte. Dette betyr at økosystemet endrer sin struktur, virkemåte og produksjon. Konsekvensene av dette er vanskelig å forutsi, men kan potensielt bli svært store.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Påvirkninger på en del av økosystemet vil i mange tilfeller ha betydning også for andre deler av systemet. Direkte fysisk påvirkning av korallrev kan forringe livsbetingelsene for andre som har korallrevet som leveområde, for eksempel bunnfiskarter eller krepsdyr. Dette kan redusere verdien av et korallrev og den rollen det har for biologisk mangfold og økologiske funksjoner.

Havforsuring på grunn av økt CO₂-innhold i vannet vil kunne medføre at kalkavhengige arter blir skadet. Dette vil ramme planteplankton, dyreplankton og bunndyr som koraller, krepsdyr, pigghuder og skjell. Korallrev er sentrale leveområder for fisk og virvelløse dyr mens plankton er nødvendige bytteorgansimer for fisk, fugl og hval. Svekkelser av disse plante- og dyregruppene kan føre til store endringer i økosystemet.

Det er indikasjoner på at klimaendringer kan føre til endret fordeling av plankton i havområdene. En slik endring vil kunne ha betydning for andre deler av økosystemet ved at fisk og andre organismer som beiter på plankton følger etter næringsgrunnlaget. Dette vil igjen ha stor betydning for artsgrupper som er mer stedfaste i deler av året, som sjøfugl. Næringstilgangen kan svekkes ved at næringen er for langt unna sjøfuglkoloniene. Dette kan føre til at sjøfuglenes unger ikke får tilstrekkelig næring til å vokse opp og at sjøfuglbestander blir svekket.

I en økosystembasert forvaltning skal forvaltningen av de menneskelige aktivitetene ta utgangspunkt i de rammene som økosystemet setter for opprettholdelse av dets struktur, virkemåte og produksjon. Eksemplene over viser at en påvirkning eller effekt for en del av økosystemet kan ha ringvirkninger til andre deler, og at kompleksiteten kan være betydelig. Dette vil ha særlig stor betydning dersom påvirkninger endrer bestand eller utbredelse av nøkkelarter som raudåte, sild eller lodde. Noen slike mekanismer er kjent ved for eksempel sammenheng mellom fiskebestander. I arbeidet med å utvikle en økosystembasert forvaltning mangler fortsatt kunnskap om viktige sammenhenger i økosystemet. Forvaltningen av økosystemet må derfor ta hensyn til at kunnskapen om disse sammenhengene i dag er ufullstendige.

Samarbeid på tvers av sektorer når det gjelder et systematisk arbeid med studier av samvirkende effekter på økosystemet bør derfor prioriteres. For eksempel er det behov for mer kunnskap om hvordan et surere hav og endret klima vil påvirke transport, omsetning, opptak og effekter av miljøgifter på enkeltarter, næringskjeder og økosystemer. Et annet eksempel er hvordan klima vil påvirke dagens fiskerimønster som følge av endringer i fiskens utbredelse eller tilgjengelighet av områder som følge av mindre sjøis, men også eventuelle direkte effekter av klimaendringer og forsuring på fiskebestander, deres føde og predatorer og hvordan fiskeuttak bør tilpasses dette.

Som det fremgår av kapittel 3 er hovedkonklusjonen at miljøtilstanden i Barentshavet – Lofoten i dag er god. Den samlede belastningen på økosystemet vil imidlertid trolig øke fremover, og det er viktig å følge utviklingen nøye.

Dersom den samlede belastningen på særlig verdifulle og sårbare områder blir stor kan dette ha potensielt store konsekvenser på grunn av de sentrale funksjonene disse områdene har for økosystemene i hele forvaltningsplanområdet. I disse områdene er det spesielt viktig å unngå for stor samlet belastning. I flere av områdene er det på grunn av relativt kystnær beliggenhet og rik tilgang på fisk og andre organismer både generelt stor aktivitet og spesielt stor høstingsaktivitet. Det er derfor viktig at det utvises spesiell aktsomhet med å etablere ny aktivitet i disse områdene.

6.4 Måloppnåelse

Forvaltningsplanen skal være et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. Regjeringen har som mål at:

• forvaltningen av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal legge til rette for bærekraftig bruk av områdene og ressursene til beste for regionen og samfunnet som helhet,

• forvaltningen skal sikre at aktivitetene i området ikke truer naturgrunnlaget og dermed mulighetene for fortsatt verdiskaping i fremtiden,

• forvaltningen skal legge til rette for næringsvirksomhet som er samfunnsøkonomisk lønnsom og som i størst mulig grad bidrar til verdiskaping og sysselsetting i regionen,

• virksomhet innenfor planområdet skal forvaltes i sammenheng, slik at ulike næringer tilpasses hverandre, og den samlede virksomheten tilpasses hensynet til miljøet,

• høsting av levende marine ressurser skal bidra til verdiskaping og sikre velferd og næringsutvikling til beste for det norske samfunnet,

• levende marine ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte gjennom en økosystembasert tilnærming,

• petroleumsvirksomheten skal bidra til verdiskaping og sikre velferd og næringsutvikling til beste for det norske samfunn,

• det skal legges til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i området innenfor rammer og krav til helse, miljø og sikkerhet, som er tilpasset hensynet til økosystemene og annen virksomhet, og

• det skal legges til rette for sikker og effektiv sjøtransport som tar hensyn til miljøet og bidrar til fortsatt verdiskaping i regionen.

I forvaltningsplanen er det fastsatt generelle mål for perioden frem til 2020 for en rekke tema, blant annet helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer, operasjonelle utslipp, forsøpling, trygg sjømat, håndtering av risiko ved akutt forurensning, forvaltning av særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper, forvaltning av arter og bevaring av marine naturtyper.

Hensikten med målene i forvaltningsplanen er å konkretisere innholdet i formålet for planen. Samtidig vil flere av målene bidra til å konkretisere innholdet i forvaltningsmålene for arter og naturtyper i naturmangfoldloven for sektorvise aktiviteter og tiltak og forvaltningsprinsippet og de grunnleggende hensynene i havressursloven.

Regjeringen har gjennom St.meld. nr. 8 (2005–2006) lagt målene gjengitt under til grunn i forvaltningen av Barentshavet frem mot 2020. I tillegg vil relevante nasjonale mål gjelde. Under gis en kortfattet gjennomgang av måloppnåelsen i forhold til målene som ble fastsatt i forvaltningsplanen.

6.4.1 Naturmangfold

Regjeringen har lagt følgende generelle mål til grunn for naturmangfold i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal forvaltes slik at mangfoldet av økosystem, naturtyper, arter og gener bevares, og økosystemenes produktivitet opprettholdes. Menneskelig aktivitet i området skal ikke skade økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet eller dynamikk.

Det generelle målet er konkretisert gjennom mål for særskilte tema, som gjennomgås under.

Forvaltning av særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper

Aktiviteter i særlig verdifulle og sårbare områder skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller biologiske mangfold.

Skade på marine naturtyper som anses som truete eller sårbare, skal unngås.

I marine naturtyper som er særlig viktige for økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet og dynamikk, skal aktiviteter foregå på en slik måte at alle økologiske funksjoner opprettholdes.

Målet om at aktiviteter i særlig verdifulle og sårbare områder skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller biologiske mangfold, er oppfylt for noen av områdene (iskanten, polarfronten, havområdene rundt Svalbard). For andre områder (Tromsøflaket, havområdene utenfor Lofoten til Tromsøflaket, Eggakanten og kystnære området fra Tromsøflaket til grensen mot Russland) er det usikkert om målet er nådd. Noen mindre fiskebestander er på lave nivå på grunn av tidligere overfiske. Selv i gjenoppbygget tilstand, utgjør disse mindre bestandene en liten andel av fiskeressursene målt som biomasse i disse områdene. I tillegg er det skader fra tråling på korallrev, svamp og sjøfjær. Målet om at skade på marine naturtyper som anses som truete eller sårbare skal unngås, er ikke oppfylt, men det er registrert en betydelig nedgang i antall tråltimer som betyr en nedgang i fysisk påvirkning fra 2005. Høsten 2009 ble området Korallen i forvaltningsplanområdet beskyttet mot bunntråling med hjemmel i havressursloven. Det er uklart om menneskelig aktivitet i områdene også er årsak til den omfattende nedgangen som er observert i flere bestander av sjøfugl.

Forvaltning av arter

Naturlig forekommende arter skal finnes i levedyktige bestander hvor det genetiske mangfoldet opprettholdes.

Arter som høstes, skal forvaltes innenfor sikre biologiske grenser slik at gytebestandene har god reproduksjonsevne.

Arter som er viktige for økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet og dynamikk, skal forvaltes slik at de kan ivareta sin rolle som nøkkelarter i økosystemet.

Truete og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer så raskt som mulig. Utilsiktet negativ påvirkning av slike arter som følge av virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal reduseres så langt det lar seg gjøre innen 2010.

Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal unngås.

Målet om at naturlig forekommende arter skal finnes i bærekraftige bestander er oppnådd for bestander av torsk, hyse, sei, lodde, sild og sjøpattedyr. For andre fiskebestander (uer, snabeluer, blåkveite og kysttorsk) har bestandene vært på lave nivå og har derfor ikke nådd sitt fulle reproduksjonspotensial. Dette målet er ikke oppnådd for sjøfuglbestandene. Bestanden av nordøstarktisk torsk var i 2005 utsatt for et omfattende ulovlig og urapportert fiske (IUU-fiske). Norge tok initiativ til et vellykket samarbeid med andre land for å redusere fiskepresset, slik at det urapporterte fisket nå er sterkt redusert. Norge har et veletablert samarbeid med russiske fiskerimyndigheter om forvaltningen av nordøstarktisk torsk gjennom Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Dette samarbeidet omfatter alt fra fastsettelse av totalkvoter til regler om redskapsbegrensninger. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon vedtok i 2006 en høstingsregel som skal sikre bærekraftig forvaltning av torskebestanden, og høstingsregelen er vurdert av Det internasjonale råd for havforskning (ICES) til å være både i samsvar med føre-var-tilnærmingen og målsetningen om et høyest mulig langsiktig utbytte. I 2010 er gytebestanden både tilstrekkelig stor og høstet bærekraftig i henhold til ICES. Forvaltningsregimet fremstår i 2010 som vellykket.

For kysttorsk er det på bakgrunn av tilstanden til bestandene og etter råd fra Havforskingsinstituttet og ICES innført en rekke vernetiltak for å avgrense både yrkesfisket og fritidsfisket av kysttorsk. De første tiltakene ble innført i mai 2004 og er siden utvidet og justert. ICES har tilrådd null fangst av kysttorsk frem til at det er etablert en gjenoppbyggingsplan for bestandene. Som et ledd i arbeidet for å sikre en god forvaltning av torsken i kystnære områder har Fiskeri- og kystdepartementet våren 2010 vedtatt en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk nord for 62°N. Dette vil føre til endrede tiltak fra 2011.

Målet om at arter som er viktige for økosystemenes funksjon, struktur, produktivitet og dynamikk skal forvaltes slik at de kan ivareta sin rolle som nøkkelarter i økosystemet, er vurdert som oppnådd for lodde, torsk og ungsild (disse artene er definert som nøkkelarter).

Målet om at truete arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer så raskt som mulig, er ikke oppnådd fordi det samlede bildet for mange sårbare og nasjonale ansvarsarter er at de ikke er på «livskraftige nivåer». Målet om at menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene skal unngås, er ikke oppfylt. Ballastvannkonvensjonen har ikke trådd i kraft, og det er ikke utviklet regler mot spredning av organismer via begroing på skipsskrog. Det er fastsatt forskrift for håndtering av ballastvann i norske farvann. Det er usikkerhet om risikobildet og hvilke arter som faktisk introduseres til havområdet. Norsk forvaltning av kongekrabbe skjer i henghold til St.meld. nr. 40 (2006–2007) Forvaltning av kongekrabbe. Det skal evalueres om det nye todelte forvaltningsregimet for kongekrabbe vil hindre spredning av krabben. Snøkrabbe utvider sitt utbredelsesområde i Barentshavet, men det er usikkert om snøkrabbe er introdusert eller har spredd seg naturlig til området.

Bevaring av marine naturtyper

Et representativt nettverk av marine, beskyttede områder skal opprettes i norske kyst- og havområder senest innen 2012. Dette inkluderer også de sørlige delene av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Det er et mål at det skal være opprettet et representativt nettverk av marine, beskyttede områder i norske kyst og havområder senest innen 2012. Norges nettverk av marine beskyttede områder vil bestå av marine beskyttede og vernede områder som fremgår av nasjonal marin verneplan og andre relevante prosesser.

6.4.2 Forurensning

Regjeringen har lagt følgende generelle mål til grunn for arbeidet med å forhindre og begrense forurensning av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

Utslipp og tilførsler av forurensende stoffer til Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke bidra til forhøyede nivåer av forurensende stoffer.

Det generelle målet er konkretisert gjennom mål for særskilte tema som gjennomgås under.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer

Konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer i miljøet skal ikke overskride bakgrunnsnivå for naturlig forekommende stoffer, og skal være tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Utslipp og tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier eller radioaktive stoffer fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal ikke bidra til overskridelser av disse nivåene.

Målte nivåer av miljøgifter og radioaktive stoffer er stort sett lave i området, inklusiv en rekke menneskeskapte forbindelser. Unntaket er nivåene i noen dyr på toppen av næringskjeden. Her er nivåene fortsatt høye grunnet akkumulering. Målet om at konsentrasjonen av slike stoffer ikke skal overskride naturlig bakgrunnsnivå for naturlige forekommende og null for menneskeskapte forbindelser, er per i dag ikke oppfylt.

Operasjonelle utslipp

Operasjonelle utslipp fra virksomhet i området skal ikke medføre skade på miljøet, eller bidra til økninger i bakgrunnsnivåene av olje eller andre miljøfarlige stoffer over tid.

Miljøovervåking viser at det generelt ikke er økte verdier av hydrokarboner eller metaller i sedimentene og at bunnfauna på alle målestasjoner er uforstyrret. Det skal ikke være utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten. Reglene om operasjonelle utslipp fra skip er så vidt strenge at det ikke forventes observerbar skade dersom reglene følges. Det forekommer imidlertid ulovlige utslipp fra skip. Skader fra disse utslippene kan ikke utelukkes, men omfanget av både utslipp og konsekvenser er ukjent.

Forsøpling

Forsøpling og annen skade på miljøet som følge av utslipp av avfall fra virksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skal unngås.

Den eneste systematiske registreringen av strandsøppel i forvaltningsplanområdet skjer foreløpig på utvalgte strender på Svalbard. Det er ikke foretatt noen systematisk observasjon av søppel som driver i land på fastlandskysten av Norge i perioden 2005–2009. Det observeres fortsatt søppel langs kysten. Målet er per i dag ikke nådd.

6.4.3 Trygg sjømat

Regjeringen har lagt følgende mål til grunn for trygg sjømat i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

Fisk og annen sjømat skal være trygg og oppleves som trygg av forbrukeren i de ulike markedene.

Miljøgiftinnholdet i polartorsk, reke og lodde er uproblematiske, likeså i torskemuskel, mens sum dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever viser gjennomsnittsverdier fra enkelte lokaliteter som er nær EUs og Norges øvre grenseverdi. I 2005 hadde verken EU eller Norge satt øvre grenseverdier for sum dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever. Disse er nå satt og viser at man er nær grenseverdien også i åpne havområder i Barentshavet. Målet krever pålitelig dokumentasjon, og slik dokumentasjon foreligger foreløpig ikke i tilstrekkelig grad. Stikkprøvebasert prøvetaking over tid, samt basisundersøkelser for de forskjellige artene som konsumeres, vil gi slik dokumentasjon. Slik dokumentasjon foreligger nå for norsk vårgytende sild, blåkveite og makrell. I løpet av 2011 vil slik dokumentasjon foreligge for torsk og sei nord for 62^oN. Vurderingen per i dag er at flere arter, som blåkveite og torskelever, kan stå i fare for å overskride grenseverdiene for lovlig omsetning til humant konsum.

6.4.4 Risiko for akutt forurensning

Regjeringen har lagt følgende mål til grunn for risiko for akutt forurensning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:

Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet som medfører fare for akutt forurensning.

Sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene.

Risiko for uønskede hendelser som kan føre til akutte oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten var i 2005 vurdert til å være lav i planområdet. Innenfor rapporteringsperioden er det identifisert en rekke prosesser og prosjekter som kan bidra til risikoreduksjon. Samtidig er det behov for bedre risikostyring på enkelte områder, og det er registrert enkelte forhold som kan føre til risikoøkning. Samlet sett er det imidlertid ikke identifisert forhold som tilsier at vurderingen i 2005 har endret seg i rapporteringsperioden. Skipstrafikken i området har økt, men en rekke tiltak for å redusere sannsynlighet for ulykker som kan føre til akutt forurensning har samtidig blitt gjennomført. Flere tiltak for å styrke beredskapen mot akutt forurensning fra petroleumsvirksomhet og skipsfart er gjennomført, men det er fortsatt behov for ytterligere tiltak for å oppfylle målet.

Økt trafikk av reaktordrevne fartøy, og eventuelt ny aktivitet knyttet til flytende kjernekraftverk, har medført økt sannsynlighet for en uønsket hendelse som inkluderer akutt radioaktiv stråling. Samtidig er ulike risikoreduserende tiltak igangsatt eller gjennomført på russisk side, et arbeid hvor Norge har vært en aktiv pådriver og støttespiller. I tillegg er den norske atomulykkesberedskapen utvidet til å skulle omfatte Svalbard og Jan Mayen, samt at den norske beredskapen er styrket. Sannsynligheten for at en ulykke skal skje er lav og vil fortsatt være lav om enn noe økende, men miljøkonsekvensen av en ulykke vil være stor.