4 Aktivitet, forvaltning og verdiskaping i havområdet

I dette kapittelet omtales og vurderes de viktigste næringsaktivitetene i Barentshavet – Lofoten, både den verdiskaping og samfunnsnytte som næringene representerer og påvirkning på miljøtilstanden. Det gis en egen omtale av verdiskaping og samfunn særlig relatert til områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i kapittel 4.9.

De viktigste næringsaktivitetene i havområdet er i dag fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, men også andre næringer som reiseliv, marin bioprospektering og mulig fremtidig havenergi og mineralleting på havbunnen omtales i det følgende. De marine økosystemtjenestenes betydning for verdiskaping og samfunn omtales også.

4.1 Fiskerier og havbruk

4.1.1 Utvikling innenfor fiskeriforvaltningen

De store fiskebestandene i Barentshavet høstes i dag innenfor sikre biologiske grenser og er i god forfatning. Disse forvaltes i henhold til prinsippene i havressursloven og forvaltningsmålet i naturmangfoldloven. Samarbeidet med den russiske fiskeriforvaltningen er svært viktig for å sikre at høstingen i Barentshavet er bærekraftig. Fiskeriforvaltningen har de siste 10 årene gjort et vellykket arbeid nasjonalt og internasjonalt for å redusere ulovlig, urapportert og uregulert fiske av torsk i Barentshavet. I 2009 ble det ikke avdekket noe ulovlig fiske av torsk og hyse. Dette er resultat av et tett samarbeid mellom norske og russiske myndigheter, og utvikling av nye kontrollmekanismer som NEAFCs havnestatskontrollregime. Ressurskontroll og et uttak i tråd med fastsatte kvoter er en viktig forutsetning for et bærekraftig forvaltningsregime.

Satellittsporing er en viktig del av norsk ressurskontroll. Alle norske fiske- og fangstfartøy med større lengde enn 15 meter er underlagt sporingsplikt, uavhengig av hvor de befinner seg. Også utenlandske fartøy som opererer i norske farvann har sporingsplikt.

Det er også arbeidet mye med internasjonale regler for utøvelse av bunnfiske for å beskytte naturmangfoldet. Et nytt forslag til bunnfiskeforskrift er i ferd med å bli sluttført. Det skjer en stadig utvikling av fiskeredskaper som er mer skånsomme for bunnen. Det arbeides blant annet med å finne frem til metoder for å fiske med trål som er mer skånsom mot bunnhabitatene enn dagens bunntrål og som samtidig reduserer drivstofforbruk og utslipp av NO_x. Viktig i denne sammenhengen er også at omfanget av bunntråling i 2009 er redusert sammenlignet med 2005.

Boks 4.1 Tekniske fiskerireguleringer i Barentshavet – Lofoten

Generelt forbud mot fiske med trål innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjene

Det er generelt forbudt å fiske med trål utenfor det norske fastland i området innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Det finnes unntak fra regelen som gir adgang til å fiske inntil 6 nautiske mil fra grunnlinjene. Forbudet gjelder ikke taretrål, reketrål uten lenker og krepsetrål.

Trålfrie soner og fleksible områder

Det er videre etablert en rekke trålfrie soner i enkelte perioder av året og fleksible områder for vern av yngel og sårbare områder. Bestemmelsene bidrar også til havdeling for å unngå redskapskonflikter og er regulert i forskrift om utøvelse av fisket i sjøen.

Med fleksibelt område menes nærmere avgrensede områder der fisket reguleres i bestemte tidsrom, med begrensninger eller forbud mot fiske med bestemte redskaper, i hele området eller deler av området. I slike områder kan antall deltagende fartøy også begrenses.

Kystreketrål

Det foregår et kystnært fiske med reketrål både i nord og i sør. Dette fisket utøves med mindre fartøyer som fisker med lette trålredskaper i begrensede områder. Det er ikke grunn til å tro at denne aktiviteten medfører vesentlig skade på sårbare bunnhabitater. Kystrekefisket er strengt regulert i henhold til en rekke lokale forskrifter langs kysten.

Kilde: Fiskeridirektoratet

4.1.2 Beskrivelse av aktivitet

De mest betydningsfulle fiskeriene i områdene fra Lofoten og langs kysten nordover til og med Barentshavet har tradisjonelt foregått på norsk vårgytende sild (NVG-sild), nordøstarktisk torsk, nordøstarktisk hyse, nordøstarktisk sei og lodde. Bestandene har samlet sett vært økende på 2000-tallet, spesielt torsk og hyse, og kvoteøkninger gjenspeiler dette. I 2011 er den norske torskekvoten satt til 319 000 tonn, hysekvoten til 148 000 tonn, seikvoten til 173 000 tonn, NVG-sildekvoten til 602 680 tonn og loddekvoten til 275 000 tonn.

Hovedtyngden av det norske fisket etter NVG-sild foregikk i noen år inne i Vestfjordsystemet. Fra 2003 endret vandringsmønsteret seg. De yngre årsklassene overvintret på bankene og i havområdene vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. Dette skjedde samtidig med at bestanden økte kraftig. Svært lite sild har kommet inn i Vestfjordsystemet i de siste årene. Endringene i vandringsmønsteret for silda betyr at også fisket med not og trål er rettet mer inn mot disse områdene enn tidligere.

Det tradisjonelle «lofotfisket» (skreifisket) som pågår i Øst-Lofoten i perioden februar–april er nå redusert betydelig på grunn av torskens (skreiens) endrede vandringsmønster. Gytingen har i de seneste årene i større grad enn tidligere pågått lengre ut i Lofoten til Røst og videre nordover utenfor Vesterålen og så langt nord som til Vest- Finnmark. Slik nordlig fordeling er ikke helt nytt, ettersom dette også var tilfelle i perioden 1930–1950. Fiskefartøy som tradisjonelt har fisket i Øst-Lofoten fisker nå på vestsiden og videre nordover langs kysten.

Endring i flåtestruktur og fiskefelt

Det ble i 2009 landet 1,17 millioner tonn fisk i de tre nordligste fylkene. Over lang tid har det skjedd en gradvis strukturrasjonalisering innenfor fiskeriene. Antall fartøy er redusert, og dette har bidratt til økt produktivitet og forbedret lønnsomhet ved at fangstmengden fordeles på færre fartøy. Total fangstmengde er relativt stabil fra år til år, og svinger først og fremst som følge av biologiske variasjoner. Det er variasjon i vandringsmønster fra år til år og over tid for nordøstarktisk torsk og NVG-sild. Dette medfører at fiskeriene foregår i forskjellige områder og at man ikke alltid kan forutsi hvilke områder som vil komme til å ha den største fiskeriaktiviteten i fremtiden.

Kilde: Fiskeridirektoratet

4.1.3 Betydningen av fiskeri og havbruk for verdiskaping og samfunn

På bakgrunn av tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Nofima er den direkte betydningen av fiskeri- og havbruksnæringen målt i verdiskaping (bidrag til BNP) beregnet til 18 milliarder kroner på nasjonalt nivå i 2009. I tillegg til kjernevirksomheten (fiskeri, havbruk, fiskeriforedling og grossist) bidrar fiskeri- og havbruksnæringen med ringvirkninger til andre sektorer. Eksempler på dette er teknologiarbeidsplasser som lokal verftsindustri, leverandører av diverse teknisk utstyr m.m. I følge SINTEF viste det seg at i 2008 medførte hver krone verdiskaping i fiskeri- og havbruksnæringens kjerneaktiviteter 0,96 kroner i verdiskaping i annet norsk næringsliv, det vil si tilnærmet en fordobling av verdiskapingen i kjernevirksomheten alene.

Den samlede eksportverdien fra fiskeri- og havbruksnæringen var på 44,7 milliarder kroner i 2009 og 53,8 milliarder kroner i 2010.

Fiskeri- og havbruksnæringen utgjør i underkant av 5 prosent (ca. 11 000 personer) av sysselsettingen i Nord-Norge. I tillegg til direkte arbeidsplasser bidrar næringen med et betydelig antall arbeidsplasser innenfor blant annet leverandørindustrien, foredling og transport. I fiskerisektoren er koblingen mellom bosetting og tilgangen til marine ressurser sterk. Det er likevel store variasjoner innad i landsdelen når det gjelder fiskerisektorens betydning. I noen øysamfunn, som Træna, Røst, Værøy og Moskenes, utgjør fiskerisektoren mer enn 40 prosent av de sysselsatte.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Panda.

Fiskerier

Tall fra SSB viser at den samlede førstehåndsverdien av fiskefangsten i Barentshavet – Lofoten var på 6,3 milliarder kroner i 2009, som utgjør 56 prosent av den totale førstehåndsverdien til norske fartøyer dette året.

Den samlede fangstmengden fra forvaltningsområdet har økt fra ca. 750 000 tonn i 2000 til over 800 000 tonn i 2009. Norske fiskerier har i løpet av få tiår utviklet seg fra å være en næring med relativt få begrensninger til å bli en strengt regulert industri med kvoter og konsesjonskrav. Alle våre viktigste fiskebestander er delt med andre nasjoner. Internasjonalt samarbeid er derfor avgjørende i det norske forvaltningssystemet. En god og bærekraftig ressursforvaltning har bidratt til at kvotene har kunnet øke de siste årene. Kystfiskeflåten er svært viktig i området Barentshavet – Lofoten med i overkant av 40 prosent av førstehåndsverdien. I kystkommunene fra Lofoten og til den norske grensen mot Russland er det bosatt 4 900 personer som har fiske som heltidsyrke og 1 300 som har fiske som deltidsyrke. Av 3 650 registrerte fiskefartøy i samme område er 90 prosent av disse mindre sjarker under 15 meter lengde. Disse fartøyene fisker oftere i sine nærområder. De er preget av mindre mobilitet og et fiske som er ensidig rettet mot torskefisk. I flere lokalsamfunn er den mindre sjarkflåten av stor betydning, og det er få alternative arbeidsplasser.

Havbruk

Havbruksaktiviteten foregår innenfor grunnlinjene og derfor ikke innenfor forvaltningsplanområdet. Næringen vil imidlertid kunne bli påvirket av den generelle miljøtilstanden i havområdet og uhellshendelser.

Om lag en tredjedel av Norges oppdrettsproduksjon finner sted i Nord-Norge. I 2009 ble det produsert 280 000 tonn laks, 23 000 tonn ørret, 11 500 tonn torsk og omkring 500 tonn andre marine arter og 500 tonn skalldyr i de tre nordligste fylkene. Førstehåndsverdien for produksjonen i Finnmark, Troms og Nordland var 7,5 milliarder kroner i 2009. Mesteparten av produksjonen eksporteres. Havbruksnæringen bidro direkte med om lag 1 600 arbeidsplasser i Nord Norge i 2009.

Troms og Nordland har hatt en betydelig vekst i oppdrettsproduksjonen de siste årene. I Troms har produksjonen doblet seg siden 2005 og i Nordland har produksjonen økt med 35 prosent. I Finnmark har produksjonen vært stabil de siste årene. Nord-Norge har mye tilgjengelig kystareal, og potensialet for videre utvikling av oppdrettsnæringen i regionen anses som stort. I tildelingsrunden 2009 tilfalt halvparten av de 65 nye tillatelsene til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret virksomheter i Nord-Norge. I tillegg har regjeringen åpnet for inntil 5 prosent økt produksjon i oppdrettsanlegg for laks og ørret i Troms og Finnmark i 2011.

Kilde: Fiskeridirektoratet/Norge Digitalt

Trygg sjømat – betydningen av omdømme for verdiskapingen i fiskerier og havbruk

Det er av stor betydning for verdiskapingen i sjømatnæringen at norske sjømatprodukter er trygg mat og har et godt omdømme, både nasjonalt og internasjonalt. Det er også viktig å legge vekt på åpenhet og god informasjon. Når det gjelder trygg sjømat, er det viktig at myndighetene har overvåkingssystem som dekker:

• kjente miljøgifter i sjømat,

• parasitter som reduserer kvalitet eller kan gi sykdom hos mennesker,

• naturlige giftstoff hos skjell,

• hygieneparametre,

• screening for nye miljøgifter.

Slik kunnskap vil hjelpe oss å sikre at sjømaten vår er trygg, samt bidra til å opprettholde norsk sjømats gode omdømme i markedene både hjemme og ute. I dag drives overvåking av fremmedstoffsituasjonen i villfisk gjennom både basisundersøkelser og stikkprøver, i tillegg til at fremmedstoffer i fiskefôr og oppdrettsfisk kartlegges.

En annen viktig faktor relatert til omdømme er at Norge følger internasjonalt regelverk på mattrygghetsområdet og har god kontroll med at regelverk etterleves i virksomhetene. Mattilsynet har mange virkemidler som de bruker når de finner brudd på regelverket, og trapper opp styrken på virkemidlene ved alvorlige og gjentatte brudd.

Ved en eventuell ulykke med forurensning som medfører fare for sjømattryggheten er det avgjørende at myndighetene har god overvåking av og kontroll med mattryggheten i det området som er rammet. Erfaringer fra tidligere oljeutslipp eller produkter som i perioder har vært gjenstand for negativ oppmerksomhet, viser at det på kort sikt oppstår problemer med å få solgt produkter fra det aktuelle området. Dette gjelder også produkter som åpenbart ikke er kontaminert og til og med produkter fra andre næringer som kan knyttes til området. Det er imidlertid vanskelig å finne tydelige priseffekter på lengre sikt.

Fremtidig utvikling i verdiskaping

Utvikling i ressursgrunnlaget, klimaendringer, teknologi og rammebetingelser vil påvirke fremtidig næringsvirksomhet basert på marine ressurser. De viktigste fiskebestandene i Barentshavet er i dag i god forfatning og fiskeforvaltningssystemene er gode. Likevel endrer bestandssammensetningen og -størrelsene seg gjennom naturlig migrasjon m.v. Effektene av klimaendringene er usikre, blant annet knyttet til havforsuring, og det er vanskelig å forutsi hvordan vekstforholdene for oppdrettsfisk vil endres. Det er også muligheter for at bestandssammensetningen av villfisk endrer seg noe og får konsekvenser for fiskeriene. Men dette er svært usikkert.

Miljømessig bærekraft, problemstillinger knyttet til arealbruk og markedssituasjonen legger føringer på en eventuell vekst og utvikling i havbruksnæringen. Hvis dagens utvikling fortsetter vil imidlertid havbruksvirksomheten vokse både når det gjelder sysselsetting og verdiskaping. Over lang tid har det skjedd en gradvis strukturrasjonalisering innenfor fiskeriene. Antall fartøy er blitt redusert, og dette har bidratt til økt produktivitet og forbedret lønnsomhet. En fortsatt utvikling innenfor dagens forvaltningsregime vil på lang sikt medføre en noe redusert sysselsetting i fiskeriene og en noe økt verdiskaping sammenlignet med dagens situasjon.

Samlet sett trekker dette i retning av økt verdiskaping i fiskeri- og havbrukssektoren frem mot 2025.

4.1.4 Vurdering av fiskerienes påvirkning på miljøet

Fiskeriene har en betydelig påvirkning på økosystemene i Barentshavet – Lofoten. Når det høstes av en fiskebestand påvirker dette bestanden og dette vil i en normalsituasjon være den største menneskeskapte påvirkningen. Et økosystem er imidlertid i naturlig konstant endring der blant annet predasjon (dyrene spiser hverandre), migrasjon (de flytter på grunn av temperaturendringer eller endret fødetilgang) eller at sykdom påvirker bestandene. En bærekraftig forvaltning av fiskebestandene betyr at det i prinsippet er produksjonsoverskuddet i bestanden som høstes. Fisket på de store kommersielle bestandene (lodde, sild og torsk) skjer i dag innenfor sikre biologiske grenser. Fortsatt er fiskepresset vurdert til å være for høyt for noen mindre bestander som blålange, vanlig uer og snabeluer. Disse bestandene er under oppbygning og nye tiltak vurderes årlig.

Økt kartlegging av havbunnen de siste årene har vist at fiskeriaktiviteten, særlig bunntråling, har hatt en større påvirkning på bunnøkosystemene enn tidligere antatt. Havforskningsinstituttet har i denne anledning gjennomført flere forsøk med bruk av flytetrål og kartlagt ulike trålers påvirkning på ulike bunnhabitater. Erfaringer fra disse toktene gir oss kunnskap for videreutvikling av pelagisk trål og utforming av redskap som er mer skånsomme med tanke på påvirkning av havbunnen.

Fiskeriaktiviteten på Tromsøflaket kan karakteriseres som høy, og habitatskader er som ventet påvist i relativt stort omfang på korallrev og svampsamfunn. Effekter av fiskerier har også vært påvist på Eggakanten og stedvis på dypt vann i Nordland VII. På Eggakanten er det gjennom MAREANO påvist at trålspor er svært vanlige. På 51 av 76 undersøkte lokaliteter finnes slike spor. I områder med størst tetthet av trålspor ble det funnet 42 trålspor per kilometer havbunn, eller ett spor per 25 meter. Det er observert lite spor av andre menneskelige aktiviteter enn fiskeri. Forenklet kan man si at i de kartlagte områdene er omlag 2 av 10 korallrev skadet i større eller mindre grad, og rundt 6 prosent av alle inspiserte rev i forvaltningsplanområdet er ødelagt. Trålaktiviteten er vesentlig redusert i forhold til hva som var tilfelle for en del tiår tilbake og mange av skadene som er observert er flere år gamle.

Lokalt vil områder som tråles gjentatte ganger over tid bestå av arter som lever i kort tid (opportunister). De vil forbli i et «ungt» suksesjonsstadium med hensyn til rekolonisering og reparasjon. På lengre sikt kan det oppstå permanente endringer. På trålt bunn med svampsamfunn er det vanlig å se bare små svamper.

Kilde: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Fiskeriene påvirker også sjøfugl og sjøpattedyr. Påvirkningen kan skje gjennom effekter på næringsgrunnlaget, gjennom uønsket bifangst i fiskeredskaper og forsøpling fra fiskebåter. Kunnskapen om omfanget av bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr er begrenset. Det pågår arbeid for å beregne størrelsen på uønsket bifangst. I løpet av 2011 vil registrering av bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr inngå i den elektroniske fangstdagboken. Det er ingen registrerte endringer i påvirkning av sjøfugl, mens for sjøpattedyr er fangsten redusert mens anslag for bifangst av nise i enkelte områder er høyere på grunn av økt kunnskap.

4.2 Skipstrafikk

Sjøsikkerheten og statens beredskap mot akutt forurensning er blitt styrket gjennom en rekke tiltak og videreutvikling av teknologi og kunnskap. For å styrke sjøsikkerheten er det etablert flere tiltak som reduserer sannsynligheten for at en ulykke inntreffer. Dette er beskrevet særlig i kapittel 5 om risiko. I dette kapittelet omtales skipstrafikkens verdiskaping og påvirkning ved ordinær drift.

4.2.1 Beskrivelse av aktivitet

Trafikkutvikling 2005 – 2009

Trafikken av seismikkskip, offshore forsyningsskip og tankskip har økt betydelig mer enn andre fartøysgrupper, men fra relativt lave nivåer. Tankskipene har også blitt større. Fiskefartøyene sto for flest skipsbevegelser i 2008 med om lag 58 prosent av den totale utseilte distansen i området.

Over 80 prosent av all utseilt distanse for skip over 10 000 bruttotonn i planområdet foregår nå i trafikkseparasjonssystemet Vardø–Røst, inkludert nær 100 prosent av all trafikk av tankskip. Den resterende trafikken i området domineres av stykkgodsskip på 1 000–5 000 bruttotonn, men det er også aktivitet med andre lasteskip, offshorefartøy og andre servicefartøy.

Kilde: Kystverket

Transittrafikken består av de store tank- og bulkskipene til/fra russiske havner. Frem til 2008 har trafikkmengden vært relativt stabil både regnet i lastevolum og antall passerende skip. Lastemengden har vært i størrelsesorden 10 til 12 millioner tonn per år, og dette volumet er fraktet på 200 til 240 fullastede tankskip. I 2009 steg volumet vesentlig (se figur 4.7). Mye tyder på at fraktet volum fra denne transittvirksomheten vil fortsette å øke de kommende årene. Gjennomsnittlig størrelse på tankskipene som frakter oljen forventes å øke.

Kilde: Forsvaret

Skipstrafikken til og rundt Svalbard har variert de siste 10 årene. Trafikken består av større oversjøiske cruisefartøy, kystcruisefartøy, ekspedisjonsfartøy, godstrafikk, forskningsrelatert skipsfart, fiskeriaktivitet på kysten og i enkelte fjorder, samt utskiping av kull fra gruvedriften.

Omlasting av russisk råolje fra skip til skip gjennomføres i Bøkfjorden ved Kirkenes og Sarnesfjorden ved Honningsvåg. Omlastingene foregår om vinteren. I 2005/6 – 2008/9 var det i gjennomsnitt 9 omlastninger per vinter. Det har ikke vært noen omlastninger de to siste sesongene (2009/10 og 2010/11). Aktiviteten vil lokalt endre risikobildet ved at tankskipstrafikk finner sted nærmere land. Det stilles særskilte beredskapskrav til omlastingsaktiviteten.

Det har vært en viss nedgang i antall skipsanløp til de største havnene som berører forvaltningsplanområdet siden toppåret 2005. Utviklingen i godsmengden ved ulike havner i landsdelen er varierende og ikke sammenhengende med utvikling i skipsanløp. Narvik er fortsatt den klart største havnen, og godsmengden er nesten utelukkende malmtransport fra LKAB. Snøhvitutbyggingen har medført en stor økning av godstransport i Hammerfest.

Anslått endring av skipstrafikken frem mot 2025

Aktivitetsnivået i forvaltningsplanområdet Barentshavet er lavt sammenlignet med havområder lenger sør. Beregning av forventet trafikkutvikling i forvaltningsplanområdet Barentshavet – Lofoten viser en liten økning i totalt utseilt distanse (ca. 3 prosent) i perioden 2008 til 2025. Det er ventet en generell økning i utseilt distanse for de fleste skipstyper (se figur 4.8). Den største økningen er antatt å komme i slutten av perioden. For fiskefartøyer er det imidlertid ventet markant nedgang. Fiskefartøyene sto i 2008 for om lag 58 prosent av total utseilt distanse i området, mens den i 2025 ventes å representere ca. 50 prosent av total utseilt distanse. Tankskip vil mer enn fordoble sin aktivitet i utredningsområdet. Økningen vil i hovedsak knytte seg til store olje- og gasstankere.

Kilde: Kystverket

Fremtidig skipstrafikk over Polhavet i isfrie perioder

Interessen for skipstrafikk i Polhavet, inkludert nordøstpassasjen, har økt med den raske issmeltingen de siste årene. Sommerisen har trukket seg så langt tilbake at det har blitt tidsvinduer hvor hele eller deler av seilingsledene nord for Russland og Canada/USA er åpne før tilfrysingen starter igjen. Samtidig har smeltingen gjort at langt større områder av Polbassenget er dekket av ettårsis, som er tynnere og enklere å forsere med skip enn tykkere flerårsis. Dagens trafikk i selve Polhavet er lav, og det forventes at skipstrafikken i Polhavet i de nærmeste årene fremdeles vil domineres av skip som har reisemål i området.

Arktisk Råds arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME) vurderer nå, som en oppfølging av sin rapport av 2009 (Arctic Marine Shipping Assessment), hvilke deler av de arktiske havområdene som eventuelt vil kreve en særskilt beskyttelse mot miljøkonsekvenser av fremtidig skipstrafikk over Polhavet. Denne vurderingen vil ligge til grunn for myndighetenes vurdering av behovet for tiltak for å styrke sjøsikkerheten, som for eksempel å foreslå for IMO å utpeke deler av havområdet som enten «særskilt område (Special Area)» eller «særskilt sårbart havområde (Particularly Sensitive Sea Area – PSSA)» for skipstrafikk.

4.2.2 Sjøtransportens betydning for verdiskaping og samfunn

Sjøtransporten er viktig for kystsamfunnene i området da det tar den største andelen av gods og passasjerer internt i landsdelen. Som næring utgjør innenriks- og utenriks sjøtransport mindre enn to prosent av sysselsettingen med ca. 3 700 personer i de tre nordligste fylkene. Regjeringen har som mål å få mer av godstrafikken over på kjøl.

Når det gjelder sysselsetting og verdiskaping på nasjonalt nivå er sjøfartstjenester en stor og viktig næring som sysselsetter rundt 100 000 personer med en verdiskaping på 85 milliarder kroner (2008). Siden 2006 er det kommet tallgrunnlag som i større grad er representativt for det avgrensede planområdet. I Nord Norge og Nord-Trøndelag har den maritime næringen rundt 700 bedrifter, med en samlet omsetning på rundt 15 milliarder kroner (2007) og rundt 10 000 ansatte. 25 prosent av sysselsettingen er knyttet til fiskerinæringen. Nordland står for 3 milliarder kroner i verdiskaping, Finnmark vel 1 milliard kroner, og Troms omtrent det samme. Når det gjelder underleverandørsystemet har en ca. 40 operative verft i Nord-Norge. Disse verftene er knyttet opp mot modifikasjon og vedlikehold, spesielt når det gjelder fiskeflåten, ferger og hurtigbåter.

Den maritime næringen i nord har særlig to hjørnesteiner. Det dreier seg om fiskeriene med et bredt spekter av store og små fartøy, samt kystnær passasjertrafikk på oppdrag fra det offentlige. Innenfor lokaltransport og cruisetrafikk er det mellom 150–200 rederier. Vi finner her en håndfull store aktører som Torghatten trafikkselskap, Veolia Nord og Hurtigruten, samt mange små. Kystvakten er også en betydelig aktør på fartøysiden. Rederiene representerer relativt sett en større andel av den maritime næringen i Nord-Norge sammenlignet med resten av landet.

Det har vært en påfallende dreining fra utenriks sjøfart til innenriks sjøfart (se figur 4.9). Nedgangen i antall norske sjøfolk i utenriks sjøfart kan forklares med endrede konkurranseforhold og bruk av utenlandske sjøfolk. Når det gjelder økningen i sysselsatte i innenriks sjøfart kan dette sees i sammenheng med nedgangen i fiskerisektoren. Dette kan forklares med bedre rammevilkår for skip i innenriks sjøfart med for eksempel bedre lønnsforhold grunnet nettolønnsordningen.

Kilde: SSB og Panda

Fremtidig utvikling (mot 2025)

Når det gjelder utvikling av skipstransport i området vil dette også påvirke utviklingen i etterspørselen etter for eksempel havnetjenester. Skipstrafikk forbi området ventes ikke å påvirke verdiskaping og samfunn i stor grad. Prognoser om petroleumsvirksomhetens påvirkning på etterspørselen etter skipstransport og maritime tjenester frem mot 2025 er usikre. Petroleumsaktivitet i havområder vil medføre behov for skipstransport. Erfaringsmessig fra andre områder på norsk sokkel har det medført økende etterspørsel etter tjenester fra supplyfartøy, som igjen vil kreve økte ressurser og kapasitet fra land.

4.2.3 Vurdering av skipstrafikkens påvirkning på miljøet

Skipsfarten kan påvirke miljøet i planområdet negativt gjennom uhellsutslipp av petroleumsprodukter og andre kjemikalier, driftsutslipp til sjø og luft, introduksjon av fremmede arter gjennom ballastvann og skipsskrog, tilførsler fra bunnstoff, støy og lokale utslipp fra sinkanoder i ballasttanker. Sammenlignet med andre transportformer er likevel skipstrafikken en miljøvennlig transportform.

Trafikkseparasjonssystemet for skipstrafikk på strekningen Vardø–Røst har vært et sentralt tiltak for reduksjon av risikoen for ulykker med skip i havområdet. Statlig slepebåtberedskap og trafikkovervåking fra Vardø trafikksentral har også bidratt til risikoreduksjon. Forebyggende sjøsikkerhet og risiko for akutt forurensning er omtalt særskilt i kapittel 5.1.1.

Basert på trafikkmengden i 2008 og prognose for 2025 er det foretatt anslag av driftsutslipp til luft fra skip. På grunn av flere skip med større motorer forventes CO₂-utslippene å øke, mens NO_x og SO_x-utslippene vil bli redusert som følge av regelverksendringer og ny teknologi. Når det gjelder driftsutslipp til sjø, er det ikke mulig å kvantifisere verken mengde eller konsekvensene av denne typen utslipp fra skip.

Sjøtransport kan bidra til å introdusere fremmede organismer til økosystemet i forvaltningsplanområdet. Introduksjonen øker med økt sjøtransport, og særlig med trafikk fra områder med tilsvarende havklima. Varmere klima kan øke sannsynligheten for at arter som introduseres fra sørligere havområder kan etablere seg i våre havområder, og en mulig fremtidig trafikk gjennom nordøstpassasjen vil øke faren for introduksjoner fra fjerntliggende områder med tilsvarende havklima.

Skipstrafikken som påvirkningsfaktor på sjøfugl er knyttet til utslipp av olje og søppel. Ulovlige driftsutslipp kan gi olje på overflaten og føre til økt dødelighet hos voksen sjøfugl. Små, ulovlige oljeutslipp foregår i ukjent omfang. Det er per i dag ikke mulig å kvantifisere verken driftsutslippskvantum eller konsekvensene av denne typen utslipp fra skip. Forsøpling fra skip har vært forbudt siden 1998, men det oppdages stadig plast i det marine miljøet. Det kan antas at ulovlige utslipp av søppel, spesielt plast, enten hel eller oppmalt, har negativ påvirkning på flere arter i utredningsområdet. Søppelet kan være til stor skade for arter som plukker mat fra havoverflaten, eksempelvis krykkje, havhest og pattedyr fordi de kan vikle seg inn i det eller fordi de lett får i seg plastikk som kan skade fordøyelsessystemet. Det er ikke registrert endringer i påvirkningsbildet siden 2006.

Støy og særlig propellslag fra skip vurderes på grunn av ny kunnskap som et større problem for sjøpattedyr enn man gjorde tidligere. Bortsett fra ved større uhellsutslipp av petroleumsprodukter og kjemikalier, har skipsfarten ikke kjente og dokumenterte påvirkninger på fiskebestander og sjømat.

Det er stor oppmerksomhet rundt mulighetene av økt skipstrafikk i Polhavet, som i stor grad vil måtte passere gjennom norske havområder. I Barentshavet har utskipingen av olje fra russiske områder økt siden 2006. I de nærmeste årene forventes det at denne typen trafikk, som baserer seg på utskiping av ressurser fra Arktis, vil vokse i randhavene rundt Polhavet. Det er gjennomført enkelte forsøk med transittrafikk mellom kontinentene, og slik trafikk kan på lengre sikt komme til å øke. Forutsetningen er at rutene over Polhavet blir mer lønnsomme enn alternative sjøruter og landtransport, samt at regularitet og sikkerhet vurderes å være tilstrekkelig god.

4.3 Petroleumsvirksomhet

4.3.1 Gjeldende rammer

Det har vært drevet petroleumsvirksomhet i form av seismiske undersøkelser og leteboring i Barentshavet siden 1980. Deler av Tromsøflaket (i Troms I) ble åpnet i 1979. I første halvdel av 1980-årene ble ytterligere områder i sydlige Barentshav åpnet (Bjørnøya Sør, Troms I nordvest og nordlige del av Finnmark Vest). Barentshavet Syd ble formelt åpnet for letevirksomhet i 1989 (St.meld. nr. 40 (1988–1989)) basert på en konsekvensutredning for havområdet. Her ble det også konkludert med at Troms II ikke skulle åpnes.

I 2001 ble all petroleumsvirksomhet i Barentshavet, med unntak av den pågående Snøhvitutbyggingen, innstilt i påvente av utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Lofoten. Regjeringen Bondevik II besluttet i desember 2003 at helårig petroleumsvirksomhet i området kunne gjenopptas, med unntak av de kystnære områdene i Nordland VI, og utenfor Troms og Finnmark, og de særlig verdifulle områdene polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.

Ved beslutningen om å gjenoppta for petroleumsvirksomhet i Barentshavet i 2003 ble det satt som krav at det ikke skulle være utslipp til sjø ved normal drift (se tekstboks 4.2). Dette innebærer i realiteten null fysiske utslipp med unntak av utslipp fra boring av topphullseksjonen. Denne føre-var-tilnærmingen ble blant annet begrunnet med at havområdet er relativt rent og lite påvirket av menneskelig aktivitet, forekomst av sårbar natur og usikkerhet omkring langtidsvirkninger av utslipp, manglende renseteknologi for å fjerne miljøgifter og radioaktive stoffer fra produsert vann, samt vurdering om at det var geologisk og teknologisk mulig med injeksjon av produsert vann, borekaks og borevæske. Dette er et skjerpet utslippsregime for petroleumsvirksomheten i forhold til det som gjelder andre steder på norsk sokkel (se tekstboks 4.3).

4.3.2 Aktivitet

Leteboring og produksjon

Siden oppstart av petroleumsvirksomhet i Barentshavet syd i 1980 og frem til utgangen av 2010 er det i dette området tildelt 79 utvinningstillatelser og påbegynt 85 undersøkelses- og avgrensningsbrønner, hvorav 21 letebrønner er påbegynt i 2005 og senere. Om lag halvparten av boringene har påvist hydrokarboner. Leteboringene har resultert i en rekke mindre og middels store funn, hovedsakelig gass. Siden 2006 har det vært boret flere undersøkelses- og avgrensingsbrønner for å utforske funnene videre. Flere av funnene vurderes som interessante, blant annet Tornerose og Nucula.

Foto: Even Edland/Statoil

Kilde: Statoil

Det er en lang prosess før et funn er klart for eventuell produksjon. Så langt utvinnes det petroleum fra kun ett felt i Barentshavet, mens ett felt er i utbyggingsfasen. Gassfeltet Snøhvit ligger i Hammerfestbassenget utenfor Finnmark (Troms I) og består av funnene Askeladd Vest, Askeladd Sentral, Askeladd, Albatross, Snøhvit Nord, Beta og Albatross Sør (figur 4.10). Produksjonen startet opp i august 2007 og vil produsere gass i minst 30 år fremover. Uten innretninger på havoverflaten bringes naturgassen 160 km til land for å kjøles ned ved LNG (liquid natural gas)-anlegget på Melkøya ved Hammerfest. CO₂ skilles ut fra brønnstrømmen og pumpes deretter tilbake til en formasjon under reservoaret på Snøhvitfeltet. Utvinnbare ressurser ved oppstart var 160,6 milliarder Sm³ gass, 6,4 millioner tonn NGL (natural gas liquid) og 18,1 millioner Sm³ kondensat.

Kilde: Olje- og energidepartementet

Goliatfeltet, som ligger 85 km nordvest for Hammerfest, er det første oljefeltet som utvikles i Barentshavet. Plan for utbygging og drift av feltet ble vedtatt av Stortinget i 2009 og produksjonstart forventes i løpet av 2013. Operatøren ENI skal bygge ut feltet med en flytende lagrings- og losseinnretning. Oljen vil bli lastet på tankskip og transportert til markedet. Totale investeringer knyttet til utbyggingen forventes å bli på nærmere 30 milliarder kroner. Påviste utvinnbare ressurser er ca. 28 millioner Sm³ olje og ca. 8 milliarder Sm³ gass.

Konsesjonstildelinger

Siden forvaltningsplanen kom i 2006 har det vært utlyst areal både gjennom ordinære konsesjonsrunder, som foregår annethvert år, og gjennom årlige tildelinger i forhåndsdefinerte områder (TFO). Tildeling i forhåndsdefinerte områder er den årlige konsesjonsrunden for tildeling i modne områder som ble etablert i 2003. De modne områdene er de mest utforskede områdene på sokkelen og har kjent geologi, mindre tekniske utfordringer og godt utbygd eller planlagt infrastruktur. De overordnede rammene for petroleumsvirksomheten (arealer, boretidsbegrensninger, andre hensyn) blir fastlagt gjennom forvaltningsplanene for hvert enkelt havområde basert blant annet på tilgjengelig kunnskap om miljø og fiskerier. Disse gjelder for nye tildelinger i et område uavhengig av om det utlyses gjennom TFO-ordningen eller i en nummerert konsesjonsrunde. Regjeringen vil redegjøre nærmere for evalueringen av TFO-ordningen i den kommende meldingen til Stortinget om petroleumsvirksomheten.

I TFO 2007 ble det tildelt syv nye utvinningstillatelser i Barentshavet, mens det i TFO 2008, TFO 2009 og TFO 2010 ble tildelt henholdsvis to, tre og to nye utvinningstillatelser i Barentshavet. I de regulære konsesjonsrundene ble de i 19. runde, i 2006, tildelt seks nye utvinningstillatelser i Barentshavet mens det i 20. runde, i 2009, ble tildelt ni nye utvinningstillatelser i området. I 21. konsesjonsrunde ble det høsten 2010 utlyst 51 blokker i forvaltningsplanområdet. Tildeling av nye utvinningstillatelser er planlagt våren 2011.

Tildelingene i TFO har bidratt til økt og mer stabil aktivitet i forvaltningsplanområdet. Siden 2006 har TFO-området blitt utvidet til om lag dobbel størrelse (figur 4.12). TFO-ordningen skal evalueres i petroleumsmeldingen som skal legges frem våren 2011.

Kilde: Oljedirektoratet

4.3.3 Kartlegging av petroleumsressurser

Barentshavet er den minst utforskede delen av norsk kontinentalsokkel med hensyn til petroleumsressurser. Sammen med områdene på dypt vann i Norskehavet og områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, vurderes Barentshavet som den petroleumsprovinsen der det er størst sannsynlighet for å gjøre nye, store funn i fremtiden. Statistisk forventningsverdi for uoppdagede ressurser i den norske delen av Barentshavet som ligger utenfor området som er omfattet av delelinjeavtalen mellom Russland og Norge, er 945 millioner Sm³ oljeekvivalenter, tilsvarende 37 prosent av de totale uoppdagede ressurser på norsk kontinentalsokkel.

Da Stortinget behandlet forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten ble Oljedirektoratet gitt i oppdrag å kartlegge geologien i Nordland VII og Troms II for å styrke kunnskapen om mulige petroleumsressurser i områdene. I perioden 2007–2009 samlet Oljedirektoratet inn geologiske, seismiske, elektromagnetiske og gravimetriske data i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms (Nordland VII og Troms II) (se figur 4.13).

I lys av konklusjonene fra forvaltningsplanen for Norskehavet angående mulig åpningsprosess for den nordlige delen av kystsonen i Nordland kartla Oljedirektoratet også ressurspotensialet i Vestfjorden, uåpnet del av Nordland V, Nordland VI og Eggakanten basert på tidligere data. Med unntak av Nordland VI, er kunnskapen om områdene begrenset og prospekter ikke påvist, men Oljedirektoratet utelukker ikke at det kan være potensial for hydrokarboner i disse områdene.

Havområdene utenfor Nordland og Troms har en variert og interessant geologi. Kontinentalsokkelplatået er her på sitt smaleste, noen steder smalere enn 20 kilometer. Havdypet går ned til ca. 400 meter for deretter å stupe ned til dyphavsslettene som ligger mer enn 2 500 meter under havflaten. Områdene er i petroleumsmessig forstand forventet å være fortsettelser av geologiske trender fra syd og nord. Viktige reservoarbergarter i Nordland VI vil ha likhetstrekk med påviste reservoarer av samme alder lenger syd i Norskehavet. Nordlig del av Nordland VII og Troms II er på sin side forventet å ha større likhetstrekk med geologien i Barentshavet. Hovedkildebergarten for olje og gass i området er en organisk rik leirstein fra senjura alder. De potensielle reservoarbergartene i de kartlagte områdene består av sandsteiner avsatt i trias, jura, kritt og paleogen, der det er høyest potensial for petroleum i avsetninger fra trias og jura. De kartlagte petroleumsprospektene ligger i stor grad kystnært.

Kilde: Oljedirektoratet

Basert på dagens kunnskap er hovedkonklusjonene fra seismiske undersøkelser og kartlegging at:

• det forventes å finne 202 millioner Sm³ oljeekvivalenter (med et usikkerhetspenn fra 76 til 371 millioner Sm³ oljeekvivalenter) i det utredete området,

• Nordland VI fremstår som det mest prospektive området med hensyn til olje- og gassressurser,

• Nordland VII og Troms II har et samlet forventet ressursestimat på høyde med det som forventes i Nordland VI,

• det er størst sannsynlighet for å finne olje i Nordland VI og VII. Troms II har størst sannsynlighet for gass.

  Oljedirektoratet konkluderer i sin rapport med at det nå er tilfredsstillende dekning av seismiske data for Nordland VII og Troms II, men at kunnskapen om geologien i havområdet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja imidlertid fortsatt er begrenset og anslaget for de uoppdagede ressursene er forbundet med stor usikkerhet. Usikkerheten kan reduseres ved ytterligere bearbeiding av innsamlede data og ved leteboring.

4.3.4 Petroleumsvirksomhetens betydning for verdiskaping og samfunn

Petroleumsressursene på norsk sokkel har lagt grunnlaget for utviklingen av en betydelig olje- og gassnæring i Norge. Næringen omfatter oljeselskaper, leverandørindustri og petroleumsrettede forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Til sammen står disse for en vesentlig del av norsk verdiskaping og genererer arbeidsplasser over hele landet.

I 2009 stod petroleumssektoren for 22 prosent av verdiskapingen i Norge, og samme år utgjorde petroleumseksporten nærmere 480 milliarder kroner. Petroleumssektoren står videre for mer enn en fjerdedel av statens inntekter og samlede investeringer. I løpet av de 40 årene det har vært utvinning av olje og gass på norsk sokkel har næringen skapt verdier for rundt 8 000 milliarder kroner målt i dagens pengeverdi.

Etterspørselsimpulsene fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel skaper mange arbeidsplasser. SSB har estimert at virksomheten i 2009 direkte og indirekte sysselsatte rundt 206 000 personer.

Fordi petroleumsvirksomheten ikke har eksistert så lenge i nord, og bare i lite omfang, er sysselsettingen i nord som følge av næringen langt under landsgjennomsnittet. I Nord-Norge sysselsetter olje- og gassnæringen i overkant av 2 000 personer, mindre enn én prosent av alle sysselsatte i landsdelen. Aktiviteten og sysselsettingen i næringen i Nord-Norge er imidlertid økende. I alle fylker i Nord-Norge øker den mer enn landsgjennomsnittet, og særlig i Finnmark på grunn av utbygging og drift av Snøhvitfeltet.

Utbyggingen av Snøhvitfeltet i 2002 var den første gassutbyggingen i Barentshavet, og anlegget på Melkøya ved Hammerfest det første anlegget for flytende naturgass i Norge. På det meste var 2 500 personer i arbeid under anleggsvirksomheten frem til produksjonsstarten i 2007. Drift, vedlikehold, modifikasjon og støttetjenester til Snøhvit har skapt over 300 varige og direkte arbeidsplasser i Nord-Norge og ført til store investeringer i regionalt næringsliv. Nærmere 3 milliarder kroner av de samlede leveransene til feltet kommer fra selskaper registrert i Nord-Norge.

Følgeforskningsanalyser viser at Snøhvit har snudd en negativ befolknings- og sysselsettingsutvikling i Hammerfest. Nye bedrifter etablerer seg i byen, og det er nå mangel på arbeidskraft i regionen. Det har vært en kraftig ekspansjon i boligbyggingen, og de kommunale inntektene er forventet å øke betydelig. Det har også blitt gjort omfattende investeringer i opprusting av skolebygg, infrastruktur, og utbygging av kulturtilbud i Hammerfest. Utbyggingen har skapt kompetanseoppbygging i regionen, noe som får positiv virkning også for andre næringer.

Når det gjelder Goliat, kan feltet bygge videre på det miljøet Snøhvit bidro til å bygge opp. Regionkontoret med driftsfunksjoner vil legges til Hammerfest og helikopter- og forsyningsbase til Hammerfestområdet. Dette vil til sammen kunne bidra til 150–200 arbeidsplasser over driftsperioden. I tillegg kommer indirekte sysselsetting gjennom leverandører til feltet og ringvirkninger i regionen. Driftsfasen for Goliat er beregnet til minst 15 år. Operatøren samarbeider med leverandørnettverk.

I et samarbeid med fiskerinæringen er det nå lagt til rette for at fiskefartøy skal kunne brukes i oljevernberedskapen både langs kysten og på sokkelen, for å styrke beredskapen og gi større fleksibilitet. Det er også åpnet for at andre typer båter som for eksempel slepebåter, oppdretts- og redningsfartøy kan brukes i oljevernberedskapen.

I snart 25 år har Helgelandsbase i Sandnessjøen holdt leterigger og felter, blant annet Norne, på Nordlandssokkelen med forsyninger av varer og utstyr til virksomheten utenfor Helgelandskysten. Om lag 50 mennesker er sysselsatt på Helgelandsbase. Virksomhet på basen kjøpte varer og tjenester fra bedrifter i Nordland for om lag 280 mill kroner i 2007. Samme år hadde basen nærmere 390 skipsanløp. Skarv/Idun er olje- og gassfelt som i dag blir bygget ut med flytende produksjonsskip. Helgelandsbase i Sandnessjøen fungerer som forsyningsbase for Skarv/Idun. Sandnessjøen doblet fra 2006 til 2008 sin petroleumsrelaterte omsetning. Dette kan tyde på at nærheten til Norne, Skarv og Idun stimulerer til vekst i regionen.

I Nordland var mer enn 20 prosent av industriomsetningen, over 1,5 milliarder kroner knyttet til leveranser til petroleumssektoren i 2008. Dette representerer en økning på 50 prosent fra 2006.

Fremtidsbilde

Petroleumsvirksomhet gir sysselsetting både lokalt og regionalt. Størrelsen på sysselsettingstallene avhenger i første rekke av om man gjør funn, hvor store ressursene er og hvordan man bygger ut feltene.

Asplan Viak har i samarbeid med Nordlandsforskning beregnet mulige ringvirkninger knyttet til eventuell utvidet petroleumsvirksomhet i Barentshavet – Lofoten. Utredningens vurderinger knyttet til eventuell petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er nærmere omtalt i kapittel 4.9.

Analysen tar utgangspunkt i Oljedirektoratets Fremtidsbilde 2009, som viser et stilisert bilde av forventede petroleumsressurser i havområdet fra nordlig del av kystsonen i Norskehavet til og med åpnede områder i Barentshavet Sør. Fremtidsbildet inkluderer 18 ulike felt der de samlede ressursene utgjør om lag 600 millioner Sm³ oljeekvivalenter. Fremtidsbildet gir et forsiktig bilde av ressursanslaget i Barentshavet, markant lavere enn de utvinnbare ressursene i Oljedirektoratets ressursregnskap.

Asplan Viak beregner at utbygging av de gitte feltene kan gi økt sysselsetting i Nord-Norge på mellom 4 000 og 6 000 sysselsatte fra 2016 og frem til 2043. Før 2016 vil det være en gradvis opptrapping, mens det etter 2043 vil skje en gradvis nedtrapping. I følge beregningene vil det bli størst aktivitet i den nordlige regionen. Dette skyldes i all hovedsak at det i fremtidsbildet antas å være større ressurser utenfor denne regionen. En eventuell videreutvikling av Snøhvit vil ifølge rapporten kunne gi landsdelen en sysselsettingstopp på opp mot 2 800 arbeidsplasser i utbyggingsfasen og i driftsfasen føre til godt over 1 000 nye sysselsatte i landsdelen. Det regnes med at en stor andel av disse vil komme fra Nord-Troms og Finnmark.

4.3.5 Vurdering av petroleumsvirksomhetens påvirkning på miljøet

Produsert vann

Produsert vann inneholder blant annet rester av kjemikalier som er tilsatt ved boring og utvinning og miljøfarlige stoffer som forekommer naturlig i reservoaret (som alkylfenoler, PAH, tungmetaller og radioaktive stoffer). Mengden produsert vann øker med alderen på brønnen. Produsert vann forekommer først og fremst ved oljeutvinning, i mindre grad fra gassproduksjon.

Kortsiktige (akutte) virkninger av regulære driftsutslipp av produsert vann og borekaks er vurdert å være ubetydelige, da disse generelt vil være av lokal og midlertidig karakter uten konsekvenser på bestandsnivå. Basert på dagens kunnskap fra overvåking er det heller ikke påvist langsiktige konsekvenser på bestandsnivå. Det forskes imidlertid videre på mulige langtidseffekter av eksponering av lave konsentrasjoner av miljøfarlige stoffer i produsert vann.

Generelt for norske havområder er det etablert et strengt utslippsregime. Nullutslippsmålet ble etablert i St.meld. nr. 58 (1996–1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Det innebærer at det som hovedregel ikke skal slippes ut olje og miljøfarlige kjemikalier til sjø. Målet gjelder både tilsatte og naturlig forekommende miljøfarlige kjemiske stoffer, jf. tekstboks 4.3 i kapittel 4.3.1. I tillegg gjelder skjerpede utslippskrav i forvaltningsplanområdet hvor utslipp av produsert vann og borekaks ikke tillates, jf. tekstboks 4.2.

Norskehavet og Nordsjøen

Det produserte vannet renses før det slippes ut. Imidlertid blir ikke alle miljøfarlige komponentene som stammer fra reservoaret fjernet med dagens renseteknologi. I følge Klima- og forurensningsdirektoratets nullutslippsrapport 2010 er injeksjon av produsert vann det eneste tiltaket som i dag kan eliminere utslipp av naturlig forekommende miljøgifter. Rensing kan redusere innholdet av olje og oljerelaterte komponenter som PAH og alkylfenoler betydelig, men de har ingen effekt på innholdet av tungmetaller eller radioaktive stoffer.

Nullutslippsmålet som gjelder generelt for sokkelen har siden 2005 blitt ansett som nådd når det gjelder tilsatte miljøfarlige kjemikalier. For enkelte naturlige forekommende stoffer er målet ikke nådd. Det ble i 2008 vurdert om det var behov for nye krav til utslipp til sjø i Nordsjøen og Norskehavet. Rapporten fra Statens forurensingstilsyn (nåværende Klima- og forurensingsdirektoratet), Oljedirektoratet og Statens strålevern konkluderte med at det ikke bør innføres generelle krav til null utslipp av produsert vann og borekaks og borevæske på norsk sokkel.

Barentshavet

Det er for petroleumsvirksomhet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten satt som krav at det ikke skal være utslipp til sjø ved normal drift, se tekstboks 4.2. Dette gjelder nye utbygginger. For Snøhvitfeltet gjelder at den planlagte driften av anlegget ikke skal skade miljøet. Dette betyr at det i en driftssituasjon ikke skal forekomme miljøskadelige utslipp. Kun mindre mengder produsert vann kan forekomme, og dette vil bli renset gjennom landanleggets biologiske renseanlegg før utslipp til sjø. Alle utslipp til sjø krever tillatelse fra Klima- og forurensningsdirektoratet. Utslippene fra renseanlegget skjer på 40 meters dyp på nordsiden av Melkøya i et område med god strøm. Konsekvensene fra utslippene vurderes som små og svært lokale. Utbyggingen av Goliat-feltet er det planlagt med injeksjon av produsert vann som også vil bli brukt som trykkstøtte for å øke utvinningen av olje.

Påvirkning ved akutte utslipp av olje beskrives særskilt i kapittel 5.2 om miljørisiko.

Utslipp av borekaks og boreslam

Borekaks er utboret steinmasse (sand og grus) som fjernes fra borehullet etter hvert som brønnen bores. Borekaks inneholder også kjemikalier fra borevæsken. Utslipp av borekaks fra petroleumsvirksomheten kan påvirke bunnfauna (koraller, svampsamfunn mv.) gjennom nedslamming i mindre områder nær borestedet. I havområdene Barentshavet – Lofoten stilles det strengere krav til håndtering av borekaks enn for resten av sokkelen ved at det er et generelt krav om at borekaks skal reinjiseres eller tas til land for behandling. Borekaks og boreslam fra boring av topphullet vil normalt kunne slippes ut. Dette gjelder kun i områder hvor potensialet for skade på sårbare miljøkomponenter vurderes som lavt. Som grunnlag for slike vurderinger skal det foreligge grundige kartlegginger av sårbare miljøkomponenter.

I forbindelse med boring av letebrønner i Barentshavet har operatørene i tillatelsene til virksomhet etter forurensningsloven fått spesifikke krav om rapportering til Klima- og forurensningsdirektoratet for hver enkelt letebrønn. Kravet er at operatørene skal gjennomføre miljøovervåking etter boringen av letebrønnene og følge opp hvordan ilandført kaks håndteres.

Operatørene (Statoil og Eni) har rapportert erfaringene fra kakshåndteringen til Klima- og forurensningsdirektoratet. Boringene i Barentshavet har medført utslipp av 7 673 tonn borekaks, mens 5 525 tonn kaks er tatt til land for deponering og/eller gjenbruk (tabell 4.1).

Ved boringene blir det benyttet flere typer kjemikalier, blant annet borevæskekjemikalier, sementeringskjemikalier, riggkjemikalier og gjengefett. Borekjemikalier utgjør omlag 90 prosent av totalt kjemikalieforbruk og utslipp. Ved boring av topphull og pilothull er det stort sett benyttet sjøvann og kaliumklorid (en naturlig bestanddel av sjøvann). Utslippene består i hovedsak av vann og kjemikalier i grønn kategori. Utslipp av kjemikalier i gul kategori utgjør 0,04 prosent av de totale utslippene og forbruk og utslipp av røde kjemikalier er minimale (tabell 4.2). Det er ikke brukt eller sluppet ut kjemikalier i svart kategori (i utgangspunktet forbudt å bruke og å slippe ut).

Det er ikke funnet signifikant forhøyet nivå av hydrokarboner i prøvene som operatørene har tatt av sedimentene rundt noen av letebrønnene som er undersøkt. Tilstedeværelse av barium, som kan være en indikasjon på utslipp av borekaks, er funnet ved noen av brønnene.

Operatørenes undersøkelser av havbunnen etter boring viser tildekking av sedimentene med borekaks i en radius på 50 meter rundt borestedet. Utenfor dette området er det kun delvis tildekking innenfor en radius på 100 meter. Undersøkelser utført av Statoil etter boring på Snøhvit indikerer at kaksens utbredelse avtar over tid og at dyrelivet i området vil vende tilbake til normal tilstand. Dette støttes av undersøkelser utført av Statoil ved Morvin-feltet i Norskehavet, som viste at etter tre år var faunaen på vei tilbake til normal tilstand.

Transport av borekaks til land, behandling for deponering og gjenvinning gir en økt miljøbelastning. Transport medfører et stort energiforbruk og dermed et betydelig utslipp til luft (om lag 305 kg CO₂ per tonn kaks). Klima- og forurensningsdirektoratet har beregnet at utslipp av CO₂ ved ilandføring av kaks vil utgjøre om lag 3 prosent av de totale CO₂-utslippene ved leteboring.

Kaks fra boring med vannbasert borevæske må gjennomgå en behandling for å redusere innholdet av salt og løst organisk karbon før kaksen kan deponeres på land. Fordelen ved gjenbruk av borekaks ved boring av andre brønner har vært mindre enn antatt på grunn av høye transportkostnader og behov for tilsetning av ytterligere kjemikalier. Vi har på nåværende tidspunkt ikke nok kunnskap om muligheter for gjenvinning av borekaks, men dette er et alternativ som bør vurderes nærmere siden gjenvinning normalt vil være en bedre løsning enn deponering. Det finnes imidlertid tester som har vist at kaks fra boring med vannbasert borevæske kan benyttes som råstoff i betong.

Vanlige slangebaserte systemer for overføring av kaks fra rigg til fartøy kan ikke benyttes for borekaks med vedheng av vannbasert borevæske. Per i dag har kaksen derfor blitt overført i konteinere fra rigg til fartøy ved hjelp av kranløft, noe som kan medføre økt risiko for personell. Bedre teknologi er imidlertid under utvikling.

Innhenting av seismikk

Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn, nå Klima- og forurensningsdirektoratet, la i 2009 frem «Rapport om skremmeeffekt og andre skadevirkninger av seismiske lydbølger – anbefalinger omkring testaktivitet.» Når det gjelder skremmeeffekt på fisk konkluderte ikke rapporten på hvor langt fra lydkilden slik effekt gjør seg gjeldende. Ønsket om å fastsette en generell minsteavstand for skremmeeffekt ble derfor ikke etterkommet. Dette skyldtes i hovedsak at det forelå relativt lite forskning omkring skremmeeffekt og at næringsinteressenes syn ikke var forenlige. I denne sammenheng kan det vises til at hvor langt og hvordan lydbølgene forplanter seg i havet til en hver tid, er avhengig av de hydrografiske forholdene som veksler gjennom året og gjerne fra område til område. Ved innsamling av seismiske data i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen sommeren 2009 ble det i perioden 29. juni–9. august 2009 gjennomført et følgeforskningsprosjekt i regi av Havforskningsinstituttet. Formålet med prosjektet var å fremskaffe bedre dokumentasjon på hvordan lyden fra seismiske undersøkelser påvirker en del kommersielle fiskearter og dermed fiskernes fangstmuligheter.

Hovedkonklusjonene fra denne undersøkelsen var at seismikkundersøkelsene ikke påviste skade på det marine liv, men at lyden påvirket fiskens adferd og at fangstene forandret seg (økte eller avtok) i perioden med seismisk datainnsamling. Garnfangster av blåkveite og uer økte under og etter seismikkinnsamlingen. Linefangstene av blåkveite og hyse ble redusert, men økte igjen i løpet av perioden etter innsamlingen. Fisken økte svømmeaktiviteten. Økt svømmeaktivitet kan være et symptom på en stressreaksjon. Det var imidlertid ingen klare endringer i fødeopptak hos fisken. Under seismikkinnsamlingen ble det målt lavere tetthet av sei i området, men det ble ikke påvist forandringer i fordelingene av de andre artene. Når det gjelder direkte skader på fiskelarver har tidligere forskning vist at skade kun forekommer innenfor den aller nærmeste omkrets, maksimum 5 meter, rundt lydkilden. På denne bakgrunn er det konkludert med at de seismiske undersøkelsene ikke medfører skade på bestandsnivå.

4.4 Reiseliv

4.4.1 Forvaltning

Regjeringens nordområdestrategi fra desember 2006, samt den oppdaterte strategien fra 2009 trekker frem reiselivsnæringen som en næring hvor regionen er særlig konkurransedyktig. Satsing på reiseliv kan bidra til utviklingen av kystsamfunnene og skape nye arbeidsplasser som kan bidra til å stoppe eller begrense den nedgangen i folketallet som mange kystkommuner sliter med.

I regjeringens reiselivsstrategi fra desember 2007, Verdifulle opplevelser, omtales nordområdene og de samiske områdene særskilt. Her fremgikk det at det var et behov for større grad av samordning og koordinering på tvers av de tre fylkeskommunene i nord og at landsdelen ville tjene på en felles og tydelig markedsføring i utlandet. I 2009 etablerte de tre nordligste fylkene en felles markedsføringsorganisasjon, Nordnorsk Reiseliv AS. Organisasjonen har vært operativ fra januar 2010 og har som hovedoppgave å profilere og markedsføre landsdelen i utlandet.

4.4.2 Reiselivets betydning for verdiskaping og samfunn

Reiselivsnæringen lever av og bidrar til å opprettholde levende kystsamfunn langs norskekysten. Få land har en like lang og variert kystlinje som Norge, og kystmiljøene, fjordene og havområdene representerer et stort potensial i reiselivssammenheng. Reiselivsnæringen er en fellesbetegnelse på bransjer der salget til reisende utgjør en betydelig andel av produksjonen. Overnattings-, serverings-, transport- og opplevelsesbedrifter utgjør alle deler av reiselivsnæringen. Økt antall reisende i en region har ringvirkninger utover den direkte verdiskapingen som skjer i reiselivsbedriftene, spesielt innen varehandel.

Statistisk Sentralbyrå sin rapport om statistikk om reiselivsnæringen viser at reiselivsnæringen relativt sett utgjør en større del av de tre nordligste fylkenes totale produksjon enn den gjør i landet for øvrig. Bare i Akershus utgjør produksjonen i reiselivsnæringen en større andel av total produksjon (9,7 prosent.). I 2006 utgjorde reiselivsnæringen 6,7 prosent av total produksjon i Nordland og 6 prosent av total produksjon i Troms og Finnmark. Gjennomsnittet for fastlands-Norge totalt var 5,5 prosent. Det samlede turistkonsumet i Nord-Norge ble i 2009 beregnet til å være om lag 19 milliarder kroner. Denne summen fordeler seg på de tre fylkene som følger: 8,6 milliarder kroner i Nordland, 6,6 milliarder kroner i Troms og 3,8 milliarder kroner i Finnmark.

Reiselivssektoren i Nord-Norge sysselsetter om lag 17 970 personer i de tre nordligste fylkene. Halvparten av disse er sysselsatt i Nordland, en tredjedel er sysselsatt i Troms, og en sjettedel er sysselsatt i Finnmark. Reiselivsnæringen er relativt sett viktigere for sysselsettingen i Nordland, hvor 8,6 prosent av totalt antall sysselsatte arbeider innenfor reiselivsnæringen, enn i Troms og Finnmark, hvor tilsvarende tall er 5,7 prosent og 6,9 prosent.

Foto: Dag Vongraven

Kilde: Norsk Polarinstitutt

Ser vi på utviklingen i antall kommersielle gjestedøgn i de tre nordligste fylkene i perioden 2005–2009 ser vi at antallet gjestedøgn i landsdelen har økt med 5,9 prosent (se figur 4.15). Etter å ha tapt markedsandeler fra 2003 til 2007 har Nord-Norge igjen tatt markedsandeler av det samlede norske overnattingsmarkedet de siste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Enkelte regioner i området som grenser til forvaltningsplanområdet har hatt en særlig markant vekst de senere årene. Spesielt gjelder dette Lofoten som i perioden 2005–2009 har hatt en økning i totalt antall gjestedøgn på 34,6 prosent. Dersom deler av natur- og kulturlandskapet i Lofoten kommer på UNESCOs liste over natur- og kulturarv av enestående verdi, vil dette kunne ha en positiv virkning for en allerede raskt voksende reiselivsnæring i området. Verdensarvstatus har i de fleste tilfeller positiv betydning for turismen, og i UNESCO er det økende oppmerksomhet rundt de utfordringer og muligheter verdensarvturismen representerer. Enkelte områder får en økning av besøkende på mange hundre prosent, andre langt mindre. På Vega-øyan har man sett en seksdobling av besøkende fra 2004, da området ble innskrevet på verdensarvlista, frem til 2009.

Spektakulær natur, det eksotiske Arktis og levende kystsamfunn er hovedgrunnlaget for den natur- og opplevelsesbaserte reiselivsvirksomheten i nordområdene. Begge disse momentene står sentralt i markedsføring av reiselivsproduktet Norge. I Innovasjon Norges kommunikasjonsstrategi for markedsføring av Norge som reisemål er «Kysten og kystkultur» og «Det arktiske Norge» plukket ut som to av fire «spydspisser» til bruk i reiselivsprofileringen av Norge.

Lofoten, Nordkapp og Hurtigruten er blant Norges mest kjente reiselivsattraksjoner og reiselivsprodukter. Cruisenæringen er i sterk vekst langs hele kysten. Så også i Nord-Norge hvor spesielt Lofoten, Tromsø og på Nordkapp har opplevd sterk vekst i perioden 2006–2010.

Seks av i alt 18 nasjonale turistveger som er eller planlegges bygget ut befinner seg nær planområdet Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (Helgelandskysten Nord, Lofoten, Andøya, Senja, Havøysund og Varanger). De nasjonale turistvegene har vært gjenstand for mye internasjonal oppmerksomhet. Det er forventet at disse vil spille en sentral rolle også i fremtidig markedsføring av Nord-Norge i utlandet, samt at de vil bidra til produktutvikling i reiselivsnæringen i områdene tilknyttet turistvegene.

Reiselivsvirksomheten på Svalbard har hatt en markant vekst det siste tiåret, fra 61 277 gjestedøgn i 2000 til 81 718 gjestedøgn i 2010, med en foreløpig topp på om lag 92 000 gjestedøgn i rekordåret 2008. Fra 2003 til 2009 økte antall årsverk direkte sysselsatt i reiselivet fra 165 i 2003 til 179 i 2009, med en topp på 227 i 2008. I tillegg til å sysselsette 179 personer direkte, bidro reiselivsnæringen også til 73 årsverk i avledet virksomhet i 2009. I samme periode (2003–2009) har omsetningen i reiselivsnæringen økt fra 215 millioner kroner til 371 millioner kroner i 2009. I tillegg genererte reiselivsnæringen en ekstraomsetning i lokalt kjøp tilsvarende ca. 104 millioner kroner. Den siste Svalbardmeldingen (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) slår fast at reiselivsnæringen er én av tre basisnæringer på Svalbard, og at regjeringen ønsker å videreutvikle reiselivsnæringen som grunnlag for størst mulig verdiskaping på øygruppen, og som grunnlag for bosettingen i Longyearbyen. Svalbards attraksjonskraft er i stor grad basert på ferdsel i og nær øygruppens sårbare og uberørte natur. Følgelig er det viktig at videreutviklingen av reiselivsnæringen på Svalbard skjer innen miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlige rammer.

Det er satt i gang arbeid med å vurdere om deler av øygruppen skal innlemmes på Unescos verdensarvliste. Dette er nærmere omtalt i Svalbardmeldingen.

Sjøfisketurisme

Sjøfisketurisme som næringsaktivitet har vokst betraktelig i Norge de 10–15 årene. I flere kystsamfunn har næringen utviklet seg til å bli en vesentlig del av verdiskapingen og sysselsettingen, spesielt i sommersesongen hvor reiselivet er en viktig inntektskilde.

Den totale årlige verdiskapingen generert fra 434 fisketurismebedrifter er anslått til å være 222 millioner kroner i Norge, mens Nord-Norge utgjør ca. 100 millioner kroner av dette.

For å bidra til at dette fisket drives bærekraftig har Fiskeri- og kystdepartementet opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere behovet for å regulere næringsvirksomhet basert på sjøfisketurisme, og eventuelt gi en redegjørelse for mulige forvaltningstiltak. Gruppen er sammensatt av representanter fra blant annet næringen, forskning og forvaltning.

Når arbeidet er avsluttet, vil det bli fremlagt en rapport om gruppens arbeid og eventuelle forslag til tiltak.

4.5 Miljøforvaltning

Miljøforvaltningen har viktige virkemidler knyttet til aktivitet i Barentshavet – Lofoten. Innenfor territorialfarvannet er disse nå i stor grad forankret i naturmangfoldloven. I økonomisk sone og på kontinentalsokkelen er forurensningsloven, samt politisk forankrede handlingsplaner og strategier viktige virkemidler.

4.5.1 Forvaltning og tiltak

Marine verneområder og marine beskyttede områder

Det er et nasjonalt mål å få på plass et representativt nettverk av marine verneområder og beskyttede områder i de ulike biogeografiske regionene i norske kyst- og havområder innen 2012. Vern eller annen beskyttelse av utvalgte marine områder er en viktig del av en økosystembasert forvaltning, og skal blant annet bidra til å forhindre fremtidig tap av biologisk mangfold, sikre ressursgrunnlaget og bevare et representativt utvalg av marin natur som referanseområder til forskning og miljøovervåking. Marine verneområder og marine beskyttede områder vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser, herunder målet under Konvensjon om biologisk mangfold (CBD) om å verne eller beskytte minst 10 prosent av de marine områdene innen 2020.

Fiskeriforvaltningen har allerede en rekke beskyttede områder som ledd i forvaltningen av levende marine ressurser. I St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan) vedtok Regjeringen igangsettelse av den formelle planprosessen for marin verneplan. I september 2009 ble det kunngjort oppstart for de første 17 områdene, hvorav fire (Lopphavet, Ytre Karlsøy, Rystraumen og Rossfjordstraumen) ligger i kystsonen eller rett innenfor forvaltningsplanområdet. For de resterende av de 36 områdene i første fase av marin verneplan vil planprosessen starte i løpet av våren 2011. Av disse ligger fire (Transekt fra Tanafjorden, Indre Porsangerfjord, Transekt fra Andfjorden og Røstrevet) i kystsonen eller rett innenfor forvaltningsplanområdet.

I tillegg er 87 prosent av territorialfarvannet rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya, innenfor naturreservater og nasjonalparker som er vernet i henhold til Svalbardmiljøloven.

Vernetiltak for sjøfugl

En viktig del av arbeidet med sjøfugl er vern av spesielle leveområder for sjøfugl. Alle kystfylkene har fått egne verneplaner som skal sikre viktige sjøfuglkolonier for fremtiden.

Jakttider for sjøfugl

Direktoratet for naturforvaltning fastsetter hvilke fuglearter som kan være gjenstand for jakt, jakttiden for den enkelte art og innen hvilke områder jakten kan foregå. Forskrift fastsettes for femårsperioder. Gjeldende forskrift gjelder til og med 31. mars 2012 og vil bli revidert innen den tid.

Prioriterte arter

Nærmere angitte arter kan ved forskrift gis status som prioritert, jf. naturmangfoldloven § 23. Bestemmelsene om prioriterte arter gjelder ut til territorialgrensen (12 nautiske mil). Tiltak for å beskytte arten kan blant annet omfatte forbud mot uttak, skade eller ødeleggelse, jf. naturmangfoldloven § 24 første ledd. Reglene om beskyttelse av prioriterte arters økologiske funksjonsområder i § 24 annet ledd gjelder ikke i sjø. Det er ingen marine arter eller sjøfugler blant de tolv første artene som er foreslått som prioriterte i høringsforslag fra Direktoratet for naturforvaltning av 2010. Det vil imidlertid komme flere runder med forslag til prioriterte arter som også vil kunne omfatte arter som inngår i forvaltningsplanens geografiske virkeområde. Ved eventuell prioritering av marine arter er det viktig med tett samarbeid og samordning mellom miljøforvaltningen og fiskeriforvaltningen.

Utvalgte naturtyper

Bestemte naturtyper kan ved forskrift gis status som utvalgte i hele eller deler av landet, jf. naturmangfoldloven § 52. Bestemmelsene om utvalgte naturtyper gjelder ut til territorialgrensen (12 nautiske mil). Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde. Når en naturtype er utvalgt, skal det ved utøving av offentlig myndighet tas særskilt hensyn til forekomster av naturtypen slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås. Direktoratet for naturforvaltning sendte i 2010 forslag om fem utvalgte naturtyper på land på høring. Utvalgte naturtyper i sjø er foreløpig ikke foreslått. Det vil imidlertid komme flere runder med forslag til utvalgte naturtyper som også vil kunne omfatte naturtyper som inngår i forvaltningsplanens geografiske virkeområde.

Fremmede arter

Skipstrafikk mellom biogeografiske regioner medfører risiko for spredning av fremmede arter via utslipp av ballastvann og gjennom påvekst på skipsskrog. Den internasjonale Ballastvannskonvensjonen ble vedtatt av FNs Sjøfartsorganisasjon (IMO) i 2004, og skal regulere håndtering og redusere risiko for spredning via ballastvann. Konvensjonen er ennå ikke trådt i kraft, men Norge har gjennomført deler av konvensjonens krav gjennom forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften), som trådte i kraft 1. juli 2010. Forskriften setter krav til utskifting av ballastvann på dypt vann for alle skip som seiler inn og ut av norsk territorialfarvann og økonomisk sone, og som har tatt opp ballastvann utenfor nærmere bestemte områder. Krav til rensing av ballastvann vil innføres når konvensjonen med tilhørende rensekrav trer i kraft.

Etter at forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten ble ferdigstilt er det lagt frem en stortingsmelding om kongekrabbe (St.meld. nr. 40, 2006–2007), et utvalg fremmede arter har blitt evaluert med hensyn til økologisk risiko (Norsk svarteliste 2007) og det er i 2007 utarbeidet en tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak for fremmede skadelige arter. Fremmede arter i Barentshavet som snøkrabbe og kongekrabbe er begge vurdert å ha en høy risiko for negative effekter på biologisk mangfold i Norsk svarteliste. Den tverrsektorielle strategien retter blant annet søkelyset på den potensielt økende faren for introduksjon av fremmede organismer fra fjerntliggende områder ved økt skipstrafikk gjennom nordøstpassasjen.

Verdensarvstatus for Lofoten

Lofoten ble i 2002 oppført på Norges tentative liste over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten de kommende år. Arbeidet med en verdensarvnominasjon ble formelt startet opp av regjeringen Bondevik II i 2005 og hadde tilslutning fra alle seks Lofoten-kommunene. Etter anmodning fra Lofotrådet i september 2009 ble søknadsarbeidet stilt i bero av Miljøverndepartementet i påvente av den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. På bestilling fra Miljøverndepartementet har Direktoratet for naturforvaltning ferdigstilt søknadsdokumentet innenfor de rammer og begrensinger som foreligger. I dette dokumentet beskrives natur- og kulturverdier som kan gi Lofoten status som verdensarvområde. Dersom det blir aktuelt å ta opp arbeidet med en verdensarvsøknad må det til en prosess for å komplettere og ferdigstille materialet før oversendelse til Unesco. Samtidig er det behov for en avsluttende lokal politisk forankring av dokumentet. Unesco krever at både lokale og nasjonale myndigheter forplikter seg til å gjøre sitt ytterste for å ta vare på verdensarvverdiene i området i et langsiktig perspektiv.

Kilde: Miljøverndepartementet

4.6 Havenergi

Det er i dag ingen anlegg for havenergi i forvaltningsplanområdet. Det teoretiske potensialet for fornybar energiproduksjon i norske havareal er svært stort. Havenergi omfatter vindkraft til havs, bølgekraft, kraft fra havstrømmer, tidevann og saltkraft.

4.6.1 Forvaltning

Havenergilova (se kapittel 2.3) bestemmer at etablering av fornybar energiproduksjon til havs i utgangspunktet kun kan skje etter at staten har åpnet nærmere bestemte geografiske områder for søknader om konsesjon. Gjennom forutgående, myndighetsstyrte arealprosesser er målet å styre konsesjonssøknader for energiproduksjon til havs til områder med lavest mulig konfliktpotensial. I henhold til loven skal det gjennomføres strategiske konsekvensutredninger i statlig regi før det tas beslutning om åpning av geografiske områder.

Første steg i prosessen med å vurdere hvilke arealer som kan være egnet for fornybar energiproduksjon til havs ble avsluttet høsten 2010. En direktoratgruppe bestående av Norges vassdrags- og energidirektorat, Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Kystverket og Oljedirektoratet har utarbeidet rapporten «Havvind – Forslag til utredningsområder». I rapporten er det vurdert havareal som kan være egnet for utbygging av vindkraft til havs. Vurderingen omfatter tekniske og økonomiske forhold som vil være avgjørende for hvor vidt utbygging vil være aktuelt. Dette inkluderer blant annet vindressurser, havdyp, kraftoverføring, forsynings- og markedsmessige forhold. Videre er miljø- og arealbruksinteresser til havs vurdert i utredningen (se kapittel 4.6.4). Rapporten og innkomne høringsuttalelser vil danne grunnlag for utvelgelse av hvilke arealer som vil omfattes av en første runde med strategiske konsekvensutredninger. Det tas sikte på oppstart av strategiske konsekvensutredninger i 2011. Status og plan for det videre arbeidet vil bli lagt frem for Stortinget ved oppdatering av havenergistrategien i 2012.

Totalt er det i direktoratgruppens rapport «Havvind – Forslag til utredningsområder» foreslått 15 arealer for vindkraft til havs, hvorav fem i områdene utenfor Lofoten, Troms og Finmark (se figur 4.17).

Kilde: Norges Vassdrags- og energidirektorat

Kun utredningsområdet Sandskallen ligger i planområdet (rett utenfor grunnlinjene), mens grunnlinjen går gjennom Nordmæla. De tre andre områdene ligger rett innenfor grunnlinjene. De foreslåtte arealene er på såpass grunt vann at det kan legges opp til bruk av bunnfaste installasjoner og kopling til kraftnett på land. Frem mot 2020 er det mest sannsynlig at eventuell åpning av arealer vil skje innenfor de områder som er utpekt av direktoratgruppen.

4.6.2 Aktivitet

Det er per i dag ikke etablert kraftverk for fornybar havenergi innenfor forvaltningsplanområdet. Det er imidlertid to tidevannskraftverk innenfor grunnlinjene. En prototype for tidevannskraftverk har vært i drift siden 2003 i Kvalsundet i Finnmark. Kraftverket har i den perioden levert kraft inn i energinettet. Prototypen ble verifisert og reinstallert i 2009. I tillegg har Hydra Tidal plassert ut en prototype av et flytende kraftverk høsten 2010 for uttak av hav- og tidevannstrømmer i Gimsøystraumen i Nordland (Morild). Uttestingen av kraftverket startet opp i november 2010.

Myndighetene er per i dag ikke kjent med planer for anlegg for havenergi innenfor forvaltningsplanområdet, men NVE har mottatt meldinger om tre vindkraftprosjekter innenfor grunnlinjene utenfor Lofoten og Troms (Lofoten havkraftverk, Gimsøy og Vannøya). I påvente av det videre arbeidet med arealprosessen skissert i kapittel 4.6.1, er NVE bedt om ikke å prioritere behandling av nye meldinger om større vindkraftprosjekter innenfor grunnlinjene.

4.6.3 Betydning for verdiskaping og samfunn

Norsk næringsliv og forskningsmiljø har høy kompetanse innen ulike sider av offshore teknologi, marine operasjoner og andre tema som er viktige ved utbygging og drift av fornybare energikilder og infrastruktur til havs. Utbygging og drift av vindkraftanlegg på land vil videre medvirke til å utvikle kompetanse som er nødvendig for fremtidig utbygging av vindkraft til havs i stor skala.

Teoretisk potensial for havbasert vindkraft i norske områder er tidligere anslått opptil 14 000 TWh/år. Gjennom en grovsiling av arealer i rapporten «Havvind – Forslag til utredningsområder» er anslaget for potensialet avgrenset til konkrete områder og kraftsystemmessige hensyn og forholdet til andre miljø- og arealinteresser tatt inn i vurderingen. For hvert av arealene som er omtalt i rapporten, er det beskrevet en antatt mulig kapasitet i MW. Disse tallene er basert på blant annet områdenes geografiske utstrekning og ulik innpassing i kraftsystemet. Samlet er det innen de utpekte arealene mulig å bygge opptil 5–12 GW installert effekt, noe som kan gi en produksjon i spennet 18–44 TWh. De fem arealene utenfor Lofoten, Troms og Finnmark kan gi rom for 0,5–1,5 GW installert effekt, noe som kan tilsvare produksjon i spennet 2–5 TWh. Gjennom videre prosess med strategiske konsekvensutredninger og etter hvert eventuell åpning av arealer for søknader vil kunnskapsgrunnlaget om et fremtidig utbyggingspotensial bedres ytterligere.

4.6.4 Vurdering av påvirkning fra eventuell fremtidig havenergi

Etablering av vindkraftverk til havs kan ha virkninger på miljøet både i konstruksjonsfasen, i driftsfasen og ved nedstenging og fjerning. Ettersom det foreløpig er etablert få vindkraftverk til havs er det knyttet usikkerhet til en del aspekter ved hvordan disse påvirker det marinøkologiske miljøet. Mulige miljømessige virkninger er knyttet til effekt av støy på sjøpattedyr og fisk, tap av leveområder, skader på bunnhabitater, kollisjoner med fugl og vindturbiner og visuelle effekter. Videre vil vindkraftverk legge beslag på areal som kan ha virkning for annen aktivitet, som petroleumsvirksomhet, skipsfart og fiske, frilufts- og reiselivsinteresser og marine beskyttede områder (se kapittel 4.8.6).

Disse forholdene er omtalt i rapporten «Havvind – Forslag til utredningsområder» og vil utredes videre i strategiske konsekvensutredninger før eventuell åpning av områder.

4.7 Andre næringer: Bioprospektering og mineralutvinning

4.7.1 Marin bioprospektering

Regjeringen ser på marin bioprospektering som en kilde til ny og bærekraftig verdiskaping. Verdiskapingspotensialet er stort og Norge har gode muligheter til å hevde seg i en internasjonal konkurranse. Regjeringen mener at Norges lange kystlinje og våre havområder gir store muligheter med hensyn til ressurstilgang og artsmangfold. Norge har infrastruktur og forskningsmiljøer som gjør at vi kan hente inn og karakterisere et vidt spekter av marine organismer. I kombinasjon med den nasjonale kompetansen som allerede er bygget opp innen marin sektor og bioteknologi, gir dette Norge et godt utgangspunkt for en satsing på marin bioprospektering. Regjeringen la frem en egen nasjonal strategi høsten 2009 som presenterer ulike tiltak med formål om å tilrettelegge for forskning og næringsutvikling relatert til marin bioprospektering. Ambisjonen er å utløse bredden i verdiskapingspotensialet gjennom en målrettet og koordinert nasjonal satsing. Nordområdene står sentralt i strategien og det gis prioritet til innsamling av marine organismer fra nordlige havområder.

Norge forvalter store havområder som er lite undersøkt. Noen av de marine organismene lever i ekstreme miljøer, i arktiske havområder med lave temperaturer og skiftende lysforhold eller i oljereservoar under høyt trykk og høye temperaturer, mens andre lever langs kyst og fjord med høy konsentrasjon av arter. Det er god grunn til å anta at flere av disse marine organismene har egenskaper som kan utnyttes og danne grunnlag for ulike produkter og prosesser innenfor en rekke næringsområder.

Bioprospektering er samtykkebasert og spesielt regulert i havressurslovens § 9 og § 10 og naturmangfoldloven kapittel VII. Genetisk materiale fra naturen er en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Norge og forvaltes av staten. Utnyttingen av genetisk materiale skal være til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, der det også legges vekt på en hensiktsmessig fordeling av fordelene ved utnytting av genetisk materiale og slik at urfolks og lokalbefolkningers interesser ivaretas. Bestemmelsene gir hjemmel for å utferdige forskrift hvor staten kan kreve tillatelse for leting og uttak av genetisk materiale samt at staten kan kreve deling av fordeler som følge av slik aktivitet.

Regjeringen ser behovet for en slik regulering og vil konkretisere dette i forskrifter til havressursloven og naturmangfoldloven.

Universitetet i Tromsø er sentral i satsingen på marin bioprospektering blant annet gjennom MabCent som er et senter for forskningsdrevet innovasjon. Det finnes også flere sterke miljøer ved andre universiteter og institutter som er viktige for å realisere den nasjonale strategien.

Når det gjelder næringsutvikling relatert til marin bioprospektering befinner man seg på et tidlig stadium. I likhet med bioteknologi generelt er kommersialiseringsløpet relatert til marin bioprospektering preget av langsiktighet, tverrfaglighet, høy kapitalintensitet og høy risiko. I forhold til disse elementene vil det være store variasjoner etter hvilket anvendelsesområde man retter seg mot, for eksempel vil utviklingskostnader for produkter til medisinsk behandling av mennesker normalt være langt høyere enn for andre produkter. Det finnes flere næringsaktører i Norge som har aktivitet i tilknytning til marin bioprospektering. Noen har kommersielle produkter i salg, mens andre er fortsatt på utprøvingsstadiet. Bioprospektering i Norge har allerede vist at våre kyst og havområder inneholder organismer og forbindelser med en rekke interessante egenskaper og som tidligere ikke har vært kjent eller karakterisert.

4.7.2 Mineralutvinning

Kartleggingen i regi av MAREANO-programmet har påvist områder med grus og skjellsand på kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen i det sørlige Barentshavet og utenfor Lofoten og Vesterålen. Forekomstene ligger på 100–300 meters dyp. Sandlaget her er rikt på karbonat, hovedsaklig hele og knuste skjell. Skjellsand er en aktuell ressurs i kystsonen, og kan også tenkes å bli en ressurs på kontinentalsokkelen på lang sikt. Også grusforekomstene kan ha en potensiell økonomisk verdi på lang sikt. Sørvest for Svalbard går midthavsryggen ganske nær land og innenfor forvaltningsplanområdet. Enkelte steder skjer det en aktiv utstrømning av mineralrike væsker med temperaturer mellom 200 og 400 °C som kan gi opphav til mulige fremtidige drivverdige forekomster av metallsulfider. I 2008 ble det oppdaget et aktivt utstrømningsområde med såkalte svarte skorsteiner, og et tilknyttet område med avsetninger. En slik avsetning kan potensielt være økonomisk interessant. Eventuell utvinning av metallsulfider og grus og skjellsand vil først være aktuell på lang sikt.

4.8 Sameksistens og interessekonflikter mellom næringer

4.8.1 Petroleumsvirksomhet og fiskerier

Siden starten av petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for om lag 40 år siden har myndighetene vektlagt at virksomheten skal drives i sameksistens med andre næringer, spesielt fiskeriene. Siden 2006 er særlig kunnskapen om hvilke effekter seismikkskyting kan ha på fisk styrket. Det er også etablert erstatningsordninger som skal dekke eventuelle økonomiske tap fiskere påføres som følge av petroleumsvirksomhet, jf. petroleumsloven kapittel 8.

Innhenting av seismikk

Seismiske undersøkelser foregår i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra før et område åpnes til langt ut i produksjonen for å følge utviklingen i reservoaret. Det er denne aktiviteten som har gitt de største konfliktene mellom de to næringene. Årsaken til slike tids- og arealbestemte konflikter er todelt, dels er den knyttet til at lydbølgene som sendes ut fra seismikkfartøyet midlertidig påvirker fisket i området og dels at et seismikkfartøy med hydrofonkabler trenger stor plass og har begrenset manøvrerbarhet under gjennomføringen av undersøkelsen.

For å redusere konfliktnivået mellom fiskeriene og seismiske undersøkelser har en arbeidsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet foretatt en gjennomgang av regel- og lovverket knyttet til seismiske undersøkelser. Som følge av rapporten fra denne arbeidsgruppen er det gjort endringer i ressursforskriften som regulerer seismiske undersøkelser. Endringene omfatter krav om kurs for fiskerikyndig person, klargjøring av fiskerikyndiges rolle, oppdaterte krav til fiskerikyndig person og loggbok etter fastsatt mal. Endringene omfatter videre samordning av krav til melding for undersøkelser og trasé- og andre grunnundersøkelser, angivelse av område for undersøkelsen inkludert snuområde og krav om endringsmelding. I tillegg til endringene i ressursforskriften er det også gjort endringer i petroleumsloven og tilhørende forskrift. Endringen omhandler krav om sporing av seismisk fartøy. Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Kystvakten, Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet hvor Kystvakten er primærkontakt for fiskerikyndig person, og det er gjennomført flere kurs for fiskerikyndig person.

For å oppfylle kravet om sameksistens mellom de to næringene reguleres den seismiske virksomheten i dag i områder av fiskerimessig betydning både av hensyn til fiskeressursene (gyting med videre) og til fiskeriene. De viktigste virkemidlene som regjeringen vil prioritere å videreføre, er:

• Tids- og områdebegrensninger for innsamling av seismikk.

• Fiskerikyndig person om bord i seismikkfartøyet som foretar innsamlingen.

Arealbeslag

Ved utbygging og drift av innretninger på sokkelen vil det bli lagt beslag på areal i kortere eller lengre perioder. Ved avslutning av virksomheten skal området ryddes og tilbakeføres til normal tilstand. Per i dag er det ett felt i drift og ett felt under utbygging i Barentshavet. Snøhvitfeltet ble satt i produksjon i august 2007 og er et gassfelt uten innretninger på havoverflaten. Goliat ventes å være i produksjon fra høsten 2013. Dette feltet skal bygges ut med en flytende produksjonsenhet med tilknyttede havbunnsbrønner og vil derfor legge beslag på et mindre areal til havs i produksjonsperioden.

I henhold til det norske regelverket skal det opprettes sikkerhetssoner rundt petroleumsinnretninger som stikker opp over havoverflaten. Sikkerhetssonene utgjør et område med en radius på 500 meter regnet fra innretningens ytterpunkter. En leterigg medregnet oppankringsbeltet beslaglegger i størrelsesorden 7 km² over en typisk periode på en til to måneder for hver brønn. Dynamisk posisjonerte rigger brukes imidlertid ofte i forvaltningsplanområdet. Disse beslaglegger en sikkerhetssone på mindre enn 1 km². På norsk sokkel beslaglegger sikkerhetssoner i størrelsesorden 100 km² av i alt 675 571 km² som er åpnet for petroleumsvirksomhet.

Størrelsen på det arealet som beslaglegges i forbindelse med utøvelsen av fiske vil variere avhengig av både fisketilgjengelighet, om det er «sesongfiskerier» og av hvor fisket finner sted og med hvilken type fartøy.

Fiske rundt undervannsinnretninger

I henhold til norsk regelverk tillates det ikke å etablere sikkerhetssoner rundt undervannsinnretninger, og det er et krav at alle undervannsinnretninger skal være overtrålbare. For fiske med konvensjonelle redskaper som garn og line, og for pelagisk fiske med ringnot og trål, medfører undervannsinnretninger vanligvis ikke noe arealbeslag, men i praksis velger mange fiskere å tråle utenom av frykt for fasthekting av trålutstyr.

Det er bare fiske med bunnredskaper som trål og snurrevad som kan påvirkes av rørledninger på sjøbunnen. Det foregår lite norsk fiske med snurrevad omkring rørledninger på norsk sokkel, og det er ikke rapportert om vesentlige problemer knyttet til fiske ved disse. Det er lite sannsynlig at eksisterende rørledninger medfører merkbare fangstreduksjoner for trålfisket på norsk sokkel. Ulemper for trålfisket er særlig knyttet til rørledninger med steinfyllinger, frie spenn eller med ytre skader.

Rørledninger og kabler som er stabilt nedgravd, medfører relativt små ulemper for fisket.

Informasjon i forkant av utbygginger samt inspeksjon og informasjon om endringer ved undervannsinnretninger er viktig for å redusere potensielle problemer ytterligere.

4.8.2 Skipstrafikk og fiskerier

Sammenstøt

Sjøveisreglene gjelder så vel for fiskefartøy som for øvrig skipstrafikk, og med alminnelig aktsomhet holdes mulige konfliktsituasjoner på et minimum. I forvaltningsplanområdet er konfliktpotensialet ytterligere redusert ved innføringen av et seilingsledsystem på strekningen Vardø-Røst i 2007 etter at IMO 5. desember 2006 vedtok det norske forslaget. I forbindelse med utarbeiding av forslaget ble det ved valg av posisjoner for trafikkseparasjonssystemene tatt hensyn til fiskeriaktivitetene i området. Dette betyr at gjennomgangstrafikken til og fra Nordvest-Russland for det meste ikke vil komme i konflikt med passive fiskeredskaper operert fra kystflåten. Seilingsledsystemet er blant annet omtalt i kapittel 5.1.1.

For den kystnære skipstrafikken kan det oppstå konfliktsituasjoner spesielt i forhold til kystflåtens fiske med passive redskaper. Erfaringen tilsier at med nødvendig og god merking av fiskeredskapene bør konflikter kunne unngås.

Fartøystøy

All motorisert ferdsel på havet generer støy og i områder med stor trafikk kan denne form for støy virke skremmende på fisk med den følge at fangstene kan bli redusert. I forvaltningsplanområdet er trafikknivået så lite at skipstrafikken ikke ansees å kunne gi merkbare utslag på fiskefangstene.

4.8.3 Konsekvenser av akutt forurensning på havbruk

Havbruksnæringen er avhengig av rent hav for å kunne opprettholde produksjonen og omdømmet til norsk oppdrettsfisk.

Fisk i merder kan ikke rømme unna et oljesøl, og fysiske skader kan oppstå som følge av fluktadferd inne i merdene. I tillegg vil fisken kunne påvirkes ved blokkering av gjellene eller ved at den tar opp skadelige stoffer fra oljen. Voksen oppdrettsfisk er lite sårbar for oljeforurensning, men fet fisk som laks kan ta opp og akkumulere fettløselige oljekomponenter som setter smak og lukt på, og fører til misfarging av muskelvev. Noen av de polyaromatiske hydrokarbonene (PAH) som finnes i olje er giftige, arvestoffskadelige og/eller kreftfremkallende, og kan utgjøre en helserisiko for konsumenten. I tillegg til redusert kvalitet på oppdrettsfisken, vil et oljesøl også kunne føre til tap av produksjonsutstyr på grunn av tilgrising. For oppdrettere som er av hengig av naturlig tilgang til yngel, som ved blåskjelldyrking, kan oljeutslipp påvirke både eksisterende og fremtidig produksjon.

Erfaringer av effekter på havbruksnæring fra historiske oljeutslipp stammer hovedsaklig fra skipsuhell. Eksempler på slike uhell i Norge er «Rocknes»-forliset (2004) og «Server»-ulykken (2007). Begge ulykkene fant sted vinterstid på kysten av Hordaland, og i begge tilfeller var oljeutslippene begrenset til 400–500 m³. Flere havbruksanlegg ble berørt av utslippet, men ikke i den grad at det medførte behov for spesielle tiltak.

Større oljeutslipp (>75 000 tonn) i andre land har vist hvordan oljeforurensning, gjennom potensialet for innvirkning på fiskekvalitet, har påvirket omdømme og omsetning av oppdrettsfisk fra det berørte området på verdensmarkedet. Forliset av oljetankeren «Braer» utenfor Shetlandsøyene førte til at markedsklar oppdrettslaks innenfor et influensområde på over 1 000 km² ble destruert. Dette ble gjort for å hindre at forurenset fisk nådde markedet, og på den måten kommunisere til omverdenen at laks fra Shetland alltid er «ren». Til tross for dette, ble omdømmet til sjømat fra Shetland merkbart svekket i månedene som fulgte på grunn av omfattende mediedekning av oljeutslippet. Erfaringene fra Shetland viste at tap av markedsverdi og nedslakting av laks som ikke var direkte berørt av olje medførte et større tap enn de direkte skadene som følge av oljeforurensningen. Det er imidlertid vanskelig å finne tydelige priseffekter på lengre sikt.

4.8.4 Skipstrafikk og petroleumsvirksomhet

Sammenstøt

I forvaltningsplanområdet er skipstrafikken relativt sett beskjeden og de alminnelige sjøveisreglene vil ivareta hensynet til petroleumsrelatert skipstrafikk i forhold til alle andre skipsbevegelser slik at mulige konfliktsituasjoner i minst mulig grad oppstår. Det innførte trafikkseparasjonssystemet på strekningen fra Vardø–Røst gir sammen med Kystverkets overvåkingssentral i Vardø, som følger skipstrafikken i området, en ekstra sikkerhet for at mulige sammenstøt avverges.

Når det gjelder petroleumsinnretninger vil disse være tydelig merket og all trafikk i nærområdet overvåkes enten dette er faste posisjonerte innretninger eller temporære under boreoppdrag eller rørlegging.

Ankerdropp/rørledninger

På norsk sokkel skal undervannsinnretninger og rørledninger i prinsippet være overtrålbare. Dette betyr også at disse i de aller fleste tilfeller har en styrke som vil kunne tåle et uhells ankerdropp uten at rørledningen får skade.

4.8.5 Petroleumsvirksomhet, skipstrafikk og reiseliv

Erfaringene fra Snøhvit og Ormen Lange viser at utbygging av olje- og gassfelt kan medføre økt aktivitet i reiselivsnæringen i regionen gjennom økt etterspørsel etter overnattings- og servicetjenester, spesielt i anleggsfasen. I driftsfasen kan petroleumsvirksomheten også gi et grunnlag for økt kurs-, konferanse- og yrkestrafikk til regionen, som kan bidra til å redusere sesongavhengigheten noe.

Lofoten og Vesterålen markedsføres i stor grad som naturbaserte reisemål, hvor autentisitet, godt ivaretatt kulturlandskap, rent hav og opplevelser i spektakulær natur står sentralt. Det er usikkert i hvilken grad denne merkevaren kan kombineres med utstrakt, synlig petroleumsvirksomhet. Et eventuelt akutt oljeutslipp fra petroleumsvirksomhet eller skipstrafikk vil på kort sikt kunne ha betydelig negativ effekt på grunnlaget for reiselivsnæringsvirksomheten i regionen. Likedan vil en utslippsulykke kunne ha negative konsekvenser for norsk reiseliv som helhet. Den norske merkevareprofilen som Innovasjon Norge baserer sine markedsføringskampanjer på, fremmer Norge som et bærekraftig reisemål, hvor nærheten til uberørt, spektakulær natur regnes som et av de fremste komparative fortrinnene i konkurransen med andre land. Internasjonal medieoppmerksomhet om en utslippsulykke i Lofoten og Vesterålen vil bidra til å svekke profilen Innovasjon Norge over tid har jobbet med å bygge opp.

4.8.6 Fremtidige vindkraftanlegg til havs og andre næringer

Storskala vindkraftverk til havs kan berøre relativt store arealer, men hvilket utbyggingsomfang som kan bli aktuelt i norske havområder er uavklart. Avstanden mellom enkeltturbiner kan være opp mot én kilometer. Mellom turbinene vil det være et nettverk av elektriske kabler på sjøbunnen for å samle produksjonen fra enkeltturbinene før det føres i kabel ut av anleggsområdet. Områdene utenfor Lofoten, Troms og Finnmark som er pekt ut i rapporten «Havvind – forslag til utredningsområder» er mellom 105 og 332 km² (se figur 17). Gjennom strategiske konsekvensutredninger må det forventes at områdene avgrenses ytterligere. Ettersom det er lagt til grunn at hvert vindkraftverk i de utpekte områdene vil ha en kapasitet på maksimalt 300 MW for å kunne levere kraft i regionalnettet, vil ett vindkraftverk berøre opptil 60 km². Dette er imidlertid avhengig av turbinstørrelse.

I rapporten slås det fast at det ikke finnes områder som både er egnet for havbasert vindkraft og som ikke vil påvirke andre miljø- og arealbruksinteresser, men de utpekte områdene er vurdert til å være de minst konfliktfylte. Strategiske konsekvensutredninger vil klargjøre negative virkninger for ulike interesser, og hvordan virkningene kan forsøkes redusert.

Vindkraft og fiskerier

I et område med vindkraftverk kan det være aktuelt med begrensninger på ferdsel og aktivitet. I områdene som er pekt ut i rapporten pågår det betydelig tradisjonelt kystfiske, og det fiskes med garn, line, jukse, snurrevad, ruser, teiner, trål og/eller not i ulikt omfang i de ulike områdene. Hvilke restriksjoner som vil bli pålagt fisket i og i nærheten av fremtidige vindkraftverk til havs i Norge er ikke klarlagt. I Danmark er det ikke generelt ferdselsforbud i områder med vindkraftverk. Det er heller ikke generelle forbud mot fiskeriaktivitet, men det er begrensninger på fiskemetoder, som for eksempel tråling.

Ettersom det foreløpig er etablert få vindkraftverk til havs er det knyttet usikkerhet til hvordan disse påvirker det marine miljøet. Etablering av vindkraftverk til havs kan trekke til seg fisk gjennom konstruksjonens funksjon som kunstig rev. Forhold som kan ha innvirkning på fisk er blant annet lysendring gjennom skyggekast og refleksblink fra turbintårn og rotorblader, lydnivå gjennom vibrasjoner i turbinene og elektromagnetiske felt fra kabler og transformatorer. Virkninger vil variere fra område til område, noe som gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner hva gjelder virkninger av vindkraft til havs. Eksempelvis er ingen av områdene som utpekes i rapporten «Havvind» ukompliserte med hensyn til fiskeriinteresser. Det er derfor viktig å følge opp de konsekvensutredninger som gjøres i forkant av en bygging ved å gjennomføre gode miljøoppfølgingsprogram i forbindelse med de vindkraftverk som blir bygget.

Elektriske overføringskabler i sjø forutsettes i nødvendig utstrekning å bli gravd ned eller overbygd, slik at de er overtrålbare. Kablene vil derfor trolig ikke innebære at det innføres formelle restriksjoner på fiske. Det er også etablert erstatningsordninger som skal dekke eventuelle økonomiske tap fiskere påføres som følge av vindkraftverk, jf. petroleumsloven kapittel 9.

Vindkraft og petroleumsvirksomhet

Områdene som er pekt ut utenfor Lofoten, Troms og Finnmark ligger nær land og er egnet for bunnfaste vindturbiner ned mot 70 meters dybde. I de utpekte utredningsområdene er det ingen direkte arealkonflikt mellom petroleumsinnretninger og eventuell etablering av havvind. I noen av de utpekte områdene er det kartlagt letemodeller. Selv om ressurspotensialet for petroleum per i dag er lavt for disse områdene, utelukkes det ikke at det finnes petroleumsforekomster i områdene. Eventuell ny informasjon om ressurspotensialet for petroleum må vurderes i videre utredninger og før eventuell åpning av områder for fornybar energiproduksjon til havs.

Vindkraft og skipstrafikk

Eventuelle konflikter mellom vindkraft og skipsfart er hovedsakelig knyttet til arealbruk og faren for kollisjoner.

I hvilken grad etablering av vindkraftverk til havs vil komme i konflikt med skipstrafikken vil avhenge av vindkraftverkets plassering, utbredelse og omfang. Frem mot 2020 vil ett storskala vindkraftverk utenfor Lofoten, Troms og Finnmark kunne legge beslag på arealer opp mot 60 km². Med unntak av deler av området Sandskallen utenfor Sørøya er ingen av de utpekte områdene i konflikt med farleder, men i noen av områdene er det lokaltrafikk. Deler av området Sandskallen er lokalisert i innseilingen til Sørøya og Hammerfest, men det er lagt vekt på å unngå de mest trafikkerte trafikkstrømmene.

Hensyn til kysttrafikken vil normalt også kunne ivaretas under utforming av et vindkraftverk. Avstand til hver turbin vil være opptil 1 km, noe som kan gi rom for farleder gjennom vindkraftverket.

Vindkraft og frilufts- og reiseliv

Etablering av vindkraftverk til havs kan påvirke friluftsliv og reiseliv gjennom direkte arealbeslag, visuelle virkninger, støy og skyggekast. Virkningene vil avhenge av blant annet antall vindturbiner, avstand mellom vindkraftverket og friluftsområdet og verdien av friluftsområdet.

Landskap, natur- eller kulturmiljø som har helt spesielle opplevelseskvaliteter eller som har spesielt stor symbolverdi vurderes som særlige kvalitetsområder. Dette kan gjelde nasjonalt verdifulle kulturlandskap, øyer og øygrupper, fjorder, daler og mindre områder med en helt spesiell symbolverdi. Slike områder kan ha stor verdi som bruks- og opplevelsesområder for friluftsliv, og også for reiseliv.

Områdene som er utpekt utenfor Lofoten, Troms og Finnmark ligger relativt nær kysten (0–14 km). I rapporten «Havvind – forslag til utredningsområder» er ikke frilufts- og reiselivsinteressene kartlagt, men det legges til grunn at dette vil kartlegges i de strategiske konsekvensutredningene.

4.9 Om verdiskaping og samfunn relatert til områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja

Folketallet i Nord-Norge er stabilt, men det skjer en sentralisering innad i landsdelen. Sentrale regioner vokser, og perifere regioner har befolkningsnedgang – for eksempel har alle fylker i Nord-Norge netto innenlandsk flyttetap. Dette har først og fremst sammenheng med at enkelte byregioner i Norge vokser nokså mye, snarere enn at befolkningen i periferien går ned. Nedgangen i folketallet har også vært vesentlig mindre i norske utkantområder enn i tilsvarende områder i andre europeiske land.

Utviklingen i det nordnorske arbeidsmarkedet er svakere, og Nord-Norge har en noe lavere yrkesdeltaking enn andre deler av landet. Arbeidsledigheten i landsdelen ligger om lag på landsgjennomsnittet. Utdanningsnivået i landsdelen er lavt, med unntak av Tromsøregionen. Veksten i total sysselsetting fra 1998 til 2008 var på vel 14 prosent i Nord-Norge, mot om lag 21 prosent i landet som helhet. I en del regioner har det vært nedgang i sysselsettingen. Den økonomiske veksten har vært svakere enn i resten av landet, og negativ i enkelte regioner.

Offentlig sektor står for en stor andel av sysselsettingen i Nord-Norge, om lag 39 prosent, mot en andel på om lag 29 prosent i hele landet. Varehandel og annen privat tjenesteyting sysselsetter nær 28 prosent, mens landsgjennomsnittet er om lag 38 prosent. Fiskerisektorens andel av sysselsettingen er 4,7 prosent. Andelen for hele landet er om lag 1 prosent. I noen øysamfunn utgjør fiskerisektoren mer enn 40 prosent av sysselsettingen. Reiseliv er relativt viktig og sysselsetter om lag 8 prosent av de sysselsatte, noe som er marginalt høyere enn landsgjennomsnittet. Den direkte sysselsettingen i olje og gass er under én prosent av alle sysselsatte i Nord-Norge, mot et landsgjennomsnitt på om lag 2,5 prosent. Dette har sammenheng med at petroleumsvirksomheten i liten grad har foregått i den nordlige landsdelen. Aktiviteten og sysselsettingen i næringen er imidlertid økende i Nord-Norge, og særlig i Finnmark på grunn av utbygging og drift av Snøhvitfeltet.

Som ledd i oppdateringen av forvaltningsplanen er det utført enkelte analyser knyttet til nærings- og samfunnsutvikling i planområdet:

• Asplan Viak og Nordlandsforskning: Regional ringvirkningsanalyse i forbindelse med oppdatering av helhetlig forvaltningsplan Barentshavet – Lofoten.

• Samfunns- og næringslivsforskning (SNF): Betydningen av fiskeri- og havbruksnæringen i området Lofoten og Barentshavet

• Sweco Norge: Marine økosystemtjenester i Barentshavet – Lofoten.

• Vista Analyse: Samfunnsøkonomisk analyse av eventuell utvidet petroleumsvirksomhet i Barentshavet – Lofoten.

Slike analyser vil alltid være bygd på forenklinger, forutsetninger og metodikk som kan diskuteres. Det er for eksempel gjort noe ulike antakelser i tre av analysene for virkningene av eventuell petroleumsvirksomhet på arbeidsmarkedet i regionen. Den samfunnsøkonomiske analysen omfatter, i tråd med mandatet, bare to alternativer, et nullalternativ som skal vise fremtidig utvikling uten ny petroleumsvirksomhet og et alternativ med full utbygging utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Utbyggingsalternativet er således svært stilisert, og det er, blant annet av tidshensyn, lagt begrenset innsats i å utvikle nullalternativet. Her gjengis et utdrag av hovedinnholdet i analysene, uten at forutsetninger eller resultater er vurdert eller kommentert. Dette vil derimot skje i kapittel 7, eksplisitt eller implisitt, i den grad rapportenes resultater er relevante for Regjeringens konklusjoner.

4.9.1 Samfunnsøkonomisk analyse av eventuell utvidet petroleumsvirksomhet i Barentshavet – Lofoten

Konsulentselskapet Vista Analyse har gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av eventuell utvidet petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, basert på det faglige grunnlaget, herunder Oljedirektoratets anslag for petroleumsressurser og Risikogruppens vurderinger.

I analysen er et nullalternativ med videreføring av dagens forvaltning – altså ingen petroleumsvirksomhet – sammenliknet med et alternativ der alle de aktuelle havområdene åpnes for slik virksomhet. Vista oppsummerer spørsmålet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet slik: «Våre beregninger viser at petroleumsutvinning i de nevnte havområdene sannsynligvis vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, gitt at man finner drivverdige felt. Det tallmaterialet som beregningene er basert på er imidlertid både mangelfullt og usikkert. For eksempel mangler det gode tall på kostnader for fiskeri og havbruk ved et større akuttutslipp. Vi har imidlertid ikke grunn til å tro at disse kostnadene, i hvert fall ikke på lang sikt, vil ha noen avgjørende betydning for resultatet. Samtidig betyr det begrensede kunnskapsgrunnlaget, både hva gjelder størrelsen på petroleumsressursene og effektene på spesielt miljøet, at det kan ligge en ikke ubetydelig opsjonsverdi i å vente med en beslutning om petroleumsvirksomhet i de berørte havområdene.» Når det gjelder størrelsen på petroleumsressursene fremgår det imidlertid av Oljedirektoratets rapport at usikkerheten kan reduseres ved ytterligere bearbeiding av innsamlet seismikk og ved boring av letebrønner.

«Samfunnsøkonomisk lønnsomt» betyr i denne sammenhengen at nåverdien av fremtidige inntekter fra petroleumsvirksomhet i de aktuelle områdene er beregnet å ville overstige nåverdien av fremtidige kostnader – for Norge som helhet. Det er gjennomgående brukt en kalkulasjonsrente på 4 prosent. Vista har i tillegg analysert hvor robust resultatet er, ved å variere kalkulasjonsrenten og andre forutsetninger i beregningene. Lønnsomheten er noe påvirket av hvilken kalkulasjonsrente som brukes, men er sterkest påvirket av forutsetningene om mengden og markedsverdien av olje og gass. Nåverdien er positiv i alle de alternativene Vista har analysert.

I det følgende er rapporten nærmere omtalt.

Vista Analyse har basert sine beregninger på Oljedirektoratets anslag for utvinnbare petroleumsressurser i 50 prospekter i områdene Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Den forventede nåverdien av lønnsomheten (ressursrenten, dvs. avkastningen utover avlønning av innsatsfaktorer som arbeidskraft og kapital) ved samlet utbygging er ca. 105 milliarder kroner. Utfallsrommet er fra -7 til 650 milliarder kroner, der en negativ nåverdi betyr at man ikke finner drivverdige felt. Den øvre grensen tilsvarer et «wild card»-scenario helt i ytterkant for usikkerhetsspennet for ressursfordelingen, med store petroleumsressurser fordelt i store funn.

Analysen omfatter også anslag for nåverdien av produksjon som helt eller delvis er basert på økosystemene i området, så som fiskeri, havbruk og reiseliv. Mens det forutsetningsvis er enkelt å sette nåverdien av petroleumsressursene i et nullalternativ til null i analysen, er det vanskeligere å anslå nåverdien av fremtidige inntektsstrømmer fra andre næringer. Ressursrenten i fiskeriene og havbruksnæringen er i dag relativt lav. Beregnet nåverdi av ressursrenten i disse næringene varierer fra 3 milliarder kroner, gitt videreføring av lønnsomheten i 2004, til om lag 48 milliarder kroner. Vista baserer disse anslagene på SNF-rapporten som er nærmere omtalt i kapittel 4.9.4. Det høye anslaget forutsetter bortfall av toll i eksportmarkedene, doblet produksjon i havbruk og strukturrasjonaliseringer internt i henholdsvis kystfiskeflåten og havfiskeflåten.

Reiselivet i Lofoten og Vesterålen er langt på vei basert på naturopplevelser. Lønnsomheten i næringen er lav, blant annet på grunn av en kort sommersesong, og virksomheten er i mange tilfeller en sesongbasert tilleggsnæring. Vista finner ikke grunnlag for å beregne nåverdien av reiselivet i et nullalternativ uten petroleumsvirksomhet, men skriver at det kan forventes en fremtidig vekst. Rapporten omtaler også skipsfart og petroleumsbaserte næringer, og mulig ny virksomhet basert på bioprospektering i havet, men uten å gjøre noe forsøk på å anslå nåverdier i et nullalternativ.

Når det gjelder økosystemtjenester utover de produserende, som blant annet kommer til syne i fiskeri og havbruk, bygger Vistas omtale mye på Swecos rapport, som er nærmere omtalt i kapittel 4.9.2. Vista påpeker at det ikke finnes beregninger av disse verdiene for det aktuelle havområdet eller anslag fra andre områder som forsvarlig kan overføres.

Til sammen betyr dette at Vista ikke finner det mulig å beregne en nåverdi av nullalternativet: «Grunnlagsrapportene gir kun i begrenset grad tilstrekkelig informasjon til å verdsette den samfunnsøkonomiske verdien av de relevante næringene og de økosystemtjenestene som havområdene bidrar med.» De skriver videre at dette ikke er vesentlig for analysen. Det viktige er å fokusere på eventuelle endringer i lønnsomhet av andre næringer, og av de ikke markedsomsatte økosystemtjenestene, hvis man åpner opp for petroleumsvirksomhet i de aktuelle områdene.

Om utvinningsalternativet skriver Vista at kostnadene ved «normal drift» uten akuttutslipp, i form av ulemper for andre næringer eller for naturmiljøet, «er marginale sammenliknet med forventet ressursrente fra petroleumsvirksomheten.» Dette begrunner de blant annet med strenge miljøkrav, herunder krav om nullutslipp ved normal drift. Det vil si at usikkerhetene om samfunnsøkonomisk lønnsomhet er knyttet til eventuelle akuttutslipp.

Vista skriver som en generell konklusjon at «fiskeri og havbruk kan sameksistere med petroleumsvirksomhet i normal drift». De potensielle konfliktene som vurderes, gjelder seismikkskytinger, arealkonflikter og konkurranse om arbeidskraft. Når det gjelder fiskeriene, vil eventuelle arealkonflikter først og fremst gjelde kystfiskeflåten og eventuelt havbruk. Vista finner det ikke dokumentert hvorvidt petroleumsvirksomhetens arealbruk vil berøre havbruksnæringen, men mener at det «er rimelig å anta at arealkonflikter kan unngås gjennom lokaliseringer».

Reiselivsnæringen kan påvirkes både positivt og negativt av petroleumsvirksomhet – gjennom økt omfang av yrkesreiser og redusert ferieturisme.

Vista refererer ringvirkningsanalysen fra Asplan Viak og Nordlandsforskning, som er omtalt i kapittel 4.9.3. Slike analyser vurderes som lite egnet til å si noe om petroleumsvirksomhetens betydning for samlet sysselsetting eller verdiskaping i Norge, og slike studier bør brukes med varsomhet i beregninger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Vista legger til: «Gitt et distriktspolitisk mål om å skape arbeidsplasser i Nord-Norge er imidlertid ringvirkningsanalyser relevante for å se hvilke aktiviteter som skapes gjennom et tiltak.»

Når det gjelder virkninger i arbeidsmarkedet, viser Vista til SNF-rapporten (omtalt i kapittel 4.9.4), der det sies at petroleumsvirksomheten «ikke vil bidra til å skape press i arbeidsmarkedene som fortrenger aktivitet innenfor fiske og havbruk». Dette begrunnes med at tilleggsbehovet for arbeidskraft antas å dekkes gjennom pendling, netto innflytting fra Sør-Norge og utlandet, samt økt yrkesdeltakelse lokalt. Vista finner det imidlertid vanskelig å utelukke at økt aktivitet i området kan bidra til en raskere strukturendring gjennom tiltrekning av arbeidskraft fra fiskeriene.

Når det gjelder akuttutslipp, vil beregningene av samfunnsøkonomisk lønnsomhet avhenge av sannsynligheten for ulike typer akutte utslipp, sammenstilt med de forventede kostnadene knyttet til hver utslippstype. Vista skriver: «Et stort akuttutslipp kan ha høye kostnader, men risikoen er lav», fordi risikoen beregnes som produktet av antatt kostnad ved et slikt utslipp og sannsynlighet for at denne situasjonen oppstår.

Vista har beregnet «samlesannsynligheter» for ulike utslippskategorier for perioden 2010–2080, basert på statistikk for historiske frekvenser (nærmere omtalt i kapittel 5.1.2). De tar forbehold om at selv om sannsynligheten for utslipp når en produserer i flere felt er større enn når en produserer i ett felt, er sammenhengen erfaringsmessig ikke lineær. De skriver videre: «I den grad samlesannsynlighetene er overvurdert i vår beregning, kan det likevel forsvares ut fra et føre-var perspektiv. Føre-var-prinsippet, som er et bærende prinsipp i forvaltningsplanen for Barentshavet, kan knyttes til risikoaversjon, til irreversible effekter, til usikkerhet som reduseres over tid (dvs. opsjonsverdien av å innhente mer kunnskap) osv. En mulig operasjonalisering av føre-var-prinsippet i vår sammenheng er at en skal legge ekstra vekt på risikoen for akuttutslipp fra petroleumsvirksomheten.»

Vista går også inn på mulige kostnader knyttet til akuttutslipp fra petroleumsvirksomheten. Disse vurderingene bygger på risikogruppens rapport, og omfatter kostnader for fiskerier, havbruk, reiseliv, samt kostnader i form av opprydding.

Det fremgår av Vistas rapport at en stor utfordring er å fange opp de verdiene knyttet til økosystemene i Barentshavet som ikke avspeiles i en markedspris, og videre hvilke potensielle endringer i disse verdiene som kan forventes i et utbyggingsalternativ. Som nevnt over finner de ikke grunnlag for å anslå slike verdier på grunnlag av eksisterende kunnskap. I noen sammenhenger er det gjennomført undersøkelser av folks betalingsvillighet for å bevare et naturområde uberørt. Vista skriver at det er «grunn til å anta at Norges befolkning har en positiv betalingsvillighet for å unngå et større utslipp i Lofoten og Barentshavet,» men finner ikke grunnlag i underlagsrapportene eller i andre studier for å anslå hvor stor denne er. De anbefaler derfor å verdsette disse «ikke-bruksverdiene» implisitt, dvs. å beregne hvor stor betalingsvilligheten må være «for at total betalingsvillighet skal overstige forventede netto oljeinntekter, fratrukket andre kvantifiserte kostnadskomponenter». Vista beregner dette beløpet til å være mellom 18 000 og 275 000 kroner per norske husholdning som et engangsbeløp, avhengig av størrelsen på anslått netto nåverdi.

4.9.2 Marine økosystemtjenester i Barentshavet – Lofoten

De ulike økosystemene i de aktuelle havområdene og deres tilstand er beskrevet i kapittel 3. Vi kan beskrive vår nytte og avhengighet av økosystemene i form av et stort spenn av goder de gir oss. I Swecos rapport «Marine økosystemtjenester i Barentshavet – Lofoten» er disse godene, eller økosystemtjenestene, beskrevet og klassifisert i fire typer:

• Støttende tjenester, dvs. de grunnleggende økosystemtjenestene biodiversitet og primærproduksjon, som er grunnleggende for alle de andre økosystemtjenestene.

• Regulerende tjenester, i form av regulering av klimaet, rensing av vann m.v.

• Produserende økosystemtjenester, så som fisk, skalldyr og energi, men også genetiske ressurser som gir grunnlag for farmasøytisk og bioteknologisk industri.

• Kulturelle økosystemtjenester, som gir oss nytte i form av rekreasjon, estetiske opplevelser og følelse av tilknytning og identitet.

Denne klassifiseringen følger metodikken i «The Millennium Ecosystem Assessment» fra 2005, og samme tilnærming er brukt i det omfattende prosjektet «The Economics of Ecosystems and Biodiversity» (TEEB).

Sweco påpeker at selv om vår velferd og livskvalitet er helt avhengig av disse økosystemtjenestene, er flesteparten av dem fellesgoder som ikke omsettes i et marked, og som derfor ikke har noen markedspris. De legger til: «De siste årene har det imidlertid skjedd mye for å forsøke å beskrive og kategorisere denne typen goder og tjenester, og delvis verdsette dem i penger – for derved lettere å bringe dem inn i økonomiske analyser og gjøre dem mer synlige i beslutningsprosesser.» De understreker imidlertid at dette er gjort i mindre utstrekning for marine økosystemer enn tilsvarende på land.

Sweco anvender en tankemodell som også finnes i TEEB-rapporten, og som beskriver den gjensidige sammenhengen mellom økosystemer og samfunnet. Økosystemene produserer tjenester som bidrar til menneskers velferd, dels i form av markedsprodukter, men ofte også utenom markedene. Modellen beskriver videre hvordan ulike menneskelige aktiviteter («drivere») påvirker økosystemene og endrer tjenestene som produseres, og dermed i neste omgang virker tilbake på vår velferd. Arealendringer, forurensning og beskatning av ressurser er viktige drivere.

For en del av de produserende tjenestene vil vi finne markedspriser, for eksempel på olje og gass, fisk og skalldyr. Sweco gjengir noen tall som indikerer den økonomiske verdien av disse tjenestene, men skriver: «I dette arbeidet har vi lagt vekt på å beskrive og vurdere de tjenestene fra havet som vanligvis ikke beskrives og beregnes.» De legger tilsvarende mindre vekt på å beskrive kommersielle goder, og henviser til andre grunnlagsrapporter. Øvrige produserende goder og tjenester representerer for en stor del fremtidige bruksverdier (opsjonsverdier). Dette gjelder for eksempel genetiske ressurser og ressurser for farmasøytisk, kjemisk og bioteknologisk industri, som ikke lar seg verdsette i dag.

Enkelte av de kulturelle tjenestene – rekreasjon og estetiske verdier – kan fanges opp av markedspriser, for eksempel gjennom tall for reiselivsbransjen. Sweco gjengir noen tall for turistnæringen i Lofoten - Vesterålen. Men bredden i rekreasjonsverdier kan ikke fanges opp gjennom dette. Sweco skriver videre at for eksempel estetiske verdier, kulturell arv og identitet og verdien av å levere havet og dets økosystemer intakt til neste generasjon, er viktige verdier som er vanskelige å verdsette i kroner.

Det finnes metoder for å avdekke folks betalingsvillighet for ikke markedsomsatte økosystemtjenester, enten gjennom spørreundersøkelser eller mer indirekte. Sweco refererer anslag for rekreasjonsverdien av fritidsfiske i de tre nordligste fylkene, men ikke avgrenset til Lofoten-Vesterålen. De har også en gjennomgang av nasjonale og internasjonale studier som søker å anslå rekreasjonsverdier, verdier av unngått oljesøl, verdier av å unngå synlige installasjoner m.v., men ingen av disse er direkte knyttet til de aktuelle havområdene.

De regulerende tjenestene har ikke heller noen direkte markedsverdi, men verdien kan noen ganger innhentes ved å se på hvilke kostnader disse tjenestene kan spare samfunnet for. Verdien av havets opptak av karbon kan for eksempel beregnes ved å benytte fremtidige kvotepriser eller liknende. Sweco påpeker imidlertid at en må være klar over at det kan ksistere kapasitetsgrenser for disse regulerende tjenestene.

Når det gjelder de støttende økosystemtjenestene, vil deres økonomiske verdi først og fremst fremkomme ved at disse tjenestene legger grunnlag for andre tjenester, som bidrar mer direkte til vår velferd.

Det er altså ikke gjort primære verdsettingsundersøkelser av ikke markedsomsatte økosystemtjenester i Barentshavet. Sweco skriver at om vi ønsker å verdsette disse tjenestene i kroner, må vi derfor «.enten gjennomføre nye verdsettingsstudier for Barentshavet eller overføre verdier fra eksisterende studier fra andre havområder (med den økte usikkerheten det innebærer).»

Sweco konkluderer med at det finnes «.betydelige kunnskapshull knyttet til både naturgrunnlag, samspill mellom ulike arter og fysiske/kjemiske forhold i økosystemet, hvilke tjenester havet forsyner oss med (og omfanget av disse nå – og ikke minst i fremtiden), og metoder for økonomisk verdsetting.» De konkluderer slik: «I slike situasjoner med stor usikkerhet både med hensyn til sannsynligheten for mulige utfall/konsekvenser av et inngrep/prosjekt, at en ikke kjenner alle mulige utfall og at enkelte utfall vil kunne medføre irreversible effekter bør en i større grad også støtte seg til andre beslutningsregler enn økonomisk verdsetting og samfunnsøkonomisk analyse. Dette inkluderer etiske prinsipper som føre-var-prinsippet og prinsippet om å bevare sikre minimumsstandarder for økosystemtjenester gitt at kostnadene ikke er uakseptabelt store.»

Swecos rapport går ikke inn på i hvilken grad de beskrevne økosystemtjenestene påvirkes og potensielt svekkes av aktivitet i forvaltningsområdet. Dette er nærmere behandlet i andre grunnlagsrapporter, og står sentralt punkt i rapporten fra Vista Analyse (se kapittel 4.9.1).

4.9.3 Lokale og regionale ringvirkninger knyttet til eventuell utvidet petroleumsvirksomhet

Asplan Viak har, i samarbeid med Nordlandsforskning, beregnet mulige ringvirkninger på land av petroleumsvirksomhet i havområdene som vurderes i forvaltningsplanen. Studien dekker både åpnede og uåpnede områder, og anslår forventede sysselsettingseffekter dersom man bygger ut felt med alternative størrelser, lokaliseringsvalg og utbyggingsløsninger.

Studien tar utgangspunkt i Oljedirektoratets Fremtidsbilde 2009, som viser et stilisert bilde av forventede petroleumsressurser i havområdet fra nordlig del av kystsonen i Norskehavet til og med åpnede områder i Barentshavet Sør. Fremtidsbildet er nærmere beskrevet i kapittel 4.3.4.

Studien ser på ringvirkninger i to store regioner:

• Nordland, Sør-Troms og Midt-Troms

• Nord-Troms og Finnmark

I Barentshavet Sør (Nord-Troms og Finnmark) er det i fremtidsbildet lagt til grunn fire oljefunn (inklusiv Goliatfeltet) som bygges ut som offshoreutbygginger, og fem gassfunn som alle produseres ved ilandføring til Melkøya. Utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms er det lagt til grunn tre oljefunn. To av disse er utbygd som offshoreløsninger, og ett med ilandføring til et landanlegg. Videre omfatter fremtidsbildet i denne regionen fem gassfunn som produseres via et nytt LNG-anlegg på land.

I analysegrunnlaget er det lagt inn forutsetninger om de to regionenes muligheter når det gjelder å levere varer og tjenester til petroleumssektoren.

Asplan Viak beregner at utbygging av de gitte feltene kan gi økt sysselsetting i Nord-Norge, dvs. de to nevnte regionene til sammen, på mellom 4 000 og 6 000 sysselsatte fra 2016 og frem til 2043. Før 2016 vil det være en gradvis opptrapping, mens det etter 2043 vil skje en gradvis nedtrapping.

I følge beregningene vil det bli størst aktivitet i den nordlige regionen. Dette skyldes i all hovedsak at det i fremtidsbildet antas å være større ressurser utenfor denne regionen. En eventuell videreutvikling av Snøhvit vil i følge rapporten kunne gi landsdelen en sysselsettingstopp på opp mot 2 800 arbeidsplasser i utbyggingsfasen og i driftsfasen føre til godt over 1 000 nye sysselsatte i landsdelen. Det regnes med at en stor andel av disse vil komme fra Nord-Troms og Finnmark. På den annen side antas det at næringslivet i den sørlige regionen vil ha større mangfold og et mer petroleumsrelevant næringsliv, og derfor generelt vil ha større mulighet til å få leveranser til petroleumsvirksomheten.

I gjennomsnitt over hele perioden frem til 2050 vil om lag en fjerdedel av sysselsettingen komme innen olje- og gassnæringen. En nesten like stor andel vil komme innen transport, lager og forsyning. For den resterende halvparten vil forretningsmessig tjenesteyting, handel og hotell- og restaurantnæringen være de viktigste. Denne bransjespredningseffekten vil kunne gi et bredere nærings- og sysselsettingsgrunnlag i landsdelen, særlig i privat sektor. Dette kan i følge rapporten dempe ungdommens fraflytting fra landsdelen i perioden. For noen regioner vil det også kunne demme opp for den uheldige utviklingen i aldersstrukturen.

Ressursanslaget i fremtidsbildet er markant lavere enn de utvinnbare ressursene som ligger i Oljedirektoratets ressursregnskap. I tillegg inkluderes ikke områder som Jan Mayen og tidligere omstridt område. Oljedirektoratets ressursanslag for Barentshavet er nesten tre ganger så høyt som ressursgrunnlaget rapporten om ringvirkninger baserer seg på. Ringvirkningene i Nord-Norge kan derfor bli høyere enn de 4 000–6 000 sysselsatte som er beregnet i rapporten.

Når det gjelder de uåpnede havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, har Asplan Viak beregnet virkningene knyttet til utbygging av ulike enkeltfelt. Sysselsettingseffekten avhenger av omfang og ilandføring. Utbygging av et oljefelt på 35 millioner Sm³ oljeekvivalenter i Nordland VI, med offshoreløsning, beregnes for eksempel å gi om lag 800 arbeidsplasser i Nordland, Sør- og Midt-Troms i en utbyggingsfase, og vel 300 i driftsfasen. Om en i tillegg bygger ut gassfelt i Nordland VII og Troms II på 100 millioner Sm³ oljeekvivalenter, med ilandføring til et landbasert LNG-anlegg, vil dette i alt kunne gi mellom 3 000 og 4 000 sysselsatte i en utbyggingsfase og 1 300 sysselsatte i en driftsfase i Nordland, Sør- og Midt-Troms. For Nord-Norge som helhet vil tallene kunne være høyere.

Til sammenligning har Oljedirektoratet på grunnlag av sin ressurskartlegging beregnet ressursene for havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja til å være 202 millioner Sm³ oljeekvivalenter, med et usikkerhetsspenn på 76–371 millioner Sm³. Ettersom sysselsettingen vil avhenge av hvor store funn man gjør og om de er drivverdige, kan ringvirkningene bli mindre og større enn det som skisseres i studien.

Asplan Viak antar at omfanget av virkninger og mangfoldet i virkninger ikke vil føre til uheldige fortrengninger av andre næringer som fiskeri eller reiseliv. Innenfor reiseliv forventes et internasjonalt arbeidsmarked med ulike kompetansekrav i forhold til oljerettet aktivitet. Fiskeriene antas heller ikke å være truet i «kampen» om arbeidskraften på sikt. Fiskeriene vil kunne konkurrere når det gjelder lønnsevne, og det vil også her kunne rekrutteres utenfra.

4.9.4 Betydningen av fiskeri- og havbruksnæringen i området Barentshavet – Lofoten

Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har utført en samfunnsøkonomisk vurdering av betydningen av fiskeri- og havbruksvirksomheten i Barentshavet – Lofoten, sett i et langsiktig tidsperspektiv. Det er benyttet numeriske modeller for å få frem effektene av ulike forutsetninger på størrelser som produksjonsverdi, produktinnsats, bruttoprodukt, sysselsetting og ressursrente. Indirekte ringvirkninger er ikke med i analysen. I tillegg til modellberegningene har SNF vurdert enkelte effekter som eventuell ny petroleumsvirksomhet kan ha på deler av fiskeri- og havbruksvirksomheten.

Analysen er avgrenset til kyst- og havområdene i forvaltningsplanområdet. Det er tatt utgangspunkt i fiskeressursene som Norge har tilgang til i området (målt ved norsk fangst og oppdrettet kvantum), og denne fisken følges fra hav til marked. 2004 er referanseår for fangstmengder og kvoter, og holdes uendret i alle beregningene. Fangstuttaket til utenlandske fartøy er ikke inkludert i beregningene. Verdien av de norske ressursene er beregnet uten å ta hensyn til hvor de norske båtene hører hjemme eller hvor råstoffet foredles.

Det er foretatt beregninger under ulike forutsetninger for tollregime, vekst i havbruk og strukturering av fiskeflåten. De ulike forutsetningene representerer ikke politiske mål, men er med på å skissere et teoretisk mulighetsspenn for situasjonen svært langt frem i tid.

Beregningene viser at nåverdien for produksjonsverdien (4 prosent kalkulasjonsrente) for de fleste alternativene ligger mellom 277 og 372 milliarder kroner. For ressursrenten ligger beregnet nåverdi i de fleste tilfellene mellom 3 og 48 milliarder kroner. Ressursrenten er hovedindikator for samfunnsøkonomisk lønnsomhet i fiskeriene, og kan defineres som avkastning på arbeid og kapital utover hva som er normalt i andre næringer, basert på utnyttelse av en begrenset naturressurs. Beregningene viser at ressursrenten er positiv, men relativt lav.

Sysselsettingen i 2004 er beregnet til vel 11 000 årsverk, som utgjør 0,5 prosent av den totale norske sysselsettingen og ca. 5 prosent av sysselsettingen i Nord-Norge. Tallet inkluderer sysselsetting i fiske, havbruk og foredling av fiskeressursene i forvaltningsplanområdet. Analysen viser at vekst i havbruk isolert sett vil øke sysselsettingen, både i primærproduksjon og foredling. I et langsiktig tidsperspektiv er det beregnet at en dobling av havbruksproduksjonen vil øke den totale sysselsettingen med nær 1 000 årsverk. På den annen side vil strukturrasjonalisering, innenfor rammen av dagens forvaltningspolitikk, på lang sikt redusere sysselsettingen med om lag 2 000 årsverk. Den kombinerte virkningen av disse to scenarioene betyr en reduksjon i sysselsettingen på om lag 1 000 årsverk. Gitt dagens kvoter i fiskeriene, er det først og fremst vekst i havbruk som vil bidra til en økning i fiskebasert sysselsetting i området.

Potensielle fortrengnings- og synergieffekter ved olje- og gassvirksomhet

Når en ser forvaltningsområdet under ett finner SNF ingen sterke holdepunkter for at olje- og gassvirksomhet vil skape et press i arbeidsmarkedene som fortrenger aktivitet innenfor fiske og havbruk. Den olje- og gassrelaterte veksten i sysselsettingen er av Asplan Viak og Nordlandsforskning beregnet å bli relativt lav, både i forhold til total sysselsetting og andre viktige næringer i landsdelen. Sysselsettingsveksten er i tillegg spredd på en rekke forskjellige segmenter i arbeidsmarkedet som adskiller seg med hensyn til kvalifikasjoner og lønnsnivå.

SNF mener videre det er sannsynlig at et ekstra behov for arbeidskraft vil kunne dekkes gjennom en kombinasjon av pendling, netto innflytting fra Sør-Norge, økt yrkesdeltagelse og innvandring fra naboland, og at dette vil kunne forhindre press i arbeidsmarkedet. I den grad økt olje- og gassaktivitet i Nord-Norge likevel skulle føre til press i arbeidsmarkedet, mener SNF at det er lite sannsynlig at det vil redusere produksjonen eller utnyttelsen av ressursene i fiske og havbruk. Slik aktivitet kan imidlertid fremskynde strukturrasjonalisering gjennom sin økte betalingsevne for arbeidskraft, mens det for fiskeforedling kan føre til mindre arbeidsintensiv foredling av fisken.

Olje- og gassvirksomheten og fiskeri og havbruk vil til en viss grad etterspørre varer og tjenester fra de samme næringer. Spesielt gjelder dette transport, lager, verksted- og maskinindustri og maritimt utstyr, men også handel og forsikring. Dette er næringer som kjennetegnes med lave etableringskostnader, slik at en over tid kan forvente en stor grad av fleksibilitet og konkurranse. Det er derfor ikke grunnlag for å slutte at økt etterspørsel fra olje- og gassvirksomhet vil påføre fiskeri og havbruk økte kostnader.

Olje- og gassvirksomheten etterspør også offentlige tjenester som har karakter av fellesgoder i den forstand at en nærings bruk av tjenestene i liten grad fortrenger andre næringer. I hovedsak vil dette være infrastrukturinvesteringer som veier og kaianlegg. I mer vid forstand vil det være tjenester som bidrar til å gjøre det attraktivt å bo i et område. Dette er eksempler på en positiv synergieffekt av olje og gassvirksomhet som fiske og havbruk også kan nyte godt av. SNF har ikke sett på problemstillinger knyttet til konkurranse om arealbruk, seismikk mv.

Økonomiske konsekvenser av oljeutslipp – effekter på bestander

En konsekvens av et større oljeutslipp er at det fremtidige produksjonspotensialet vil kunne reduseres gjennom tap av egg og larver. SNF benytter allerede foreliggende beregninger som illustrerer økonomiske kostnader for torsk og sild, og tar utgangspunkt i foreliggende estimater fra Det Norske Veritas (DNV) med hensyn til hvordan fiskelarvene og hydrokarbonene sprer seg i vannet.

Størrelsen på rekrutteringen i det året utslippet finner sted er av avgjørende betydning for hvilken effekt det får. I tilfelle med en middels stor årsklasse vil et 50-døgns utslipp av 4 500 olje per døgn føre til en akkumulert reduksjon i fangst over 15 år som utgjør 0,57 prosent av totalfangst uten utslipp for torsk (tilsvarende en verdi på 1,17 milliarder kroner over 15 år målt i prisnivået for 2007). Tilsvarende for sild utgjør 1,13 prosent av fangsten og 0,5 milliarder kroner.

I et worst-case scenario basert på forutsetningene fra DNV (med høy rekruttering i utslippsåret) beregnes det at den akkumulerte reduksjonen i fangst av torsk over 15 år vil utgjøre fire prosent av fangsten uten utslipp. For denne tidsperioden tilvarer dette nesten 8,5 milliarder kroner målt i 2007-prisen på torsk. For sild er den akkumulerte reduksjon i fangst beregnet til 1 600 000 tonn i worst-case scenarioet, noe som betyr nesten 4 milliarder kroner i akkumulert verdi over 15 år.

Potensielle omdømmeeffekter ved olje- og gassvirksomhet

Basert på erfaringer fra tidligere oljeutslipp (Exxon Valdez, Prestige, Braer) eller produkter som i perioder har vært gjenstand for negativ oppmerksomhet, har SNF drøftet om det kan observeres langsiktige negative omdømmeeffekter (etter at kyst og havområdene er friskmeldt eller ved normal oljeaktivitet) som materialiseres i form av lavere pris. De fleste erfaringene fra oljeutslipp viser at det på kort sikt oppstår problemer med å få solgt produkter fra det aktuelle området, også produkter som åpenbart ikke er kontaminert og til og med produkter fra andre næringer som kan knyttes til området. Det er imidlertid vanskelig å finne tydelige priseffekter på lengre sikt.