1 Innledning og sammendrag

I forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet for 2010 (Prop. 35 S (2010-2011)), ble det varslet at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med en nærmere gjennomgang av arbeidet med CO₂-fangst på Mongstad tidlig i 2011. I denne meldingen blir det gitt en redegjørelse for status i arbeidet med CO₂-håndtering i Norge og andre relevante land. Arbeidet på Mongstad er sentralt i regjeringens politikk og omtalen av dette arbeidet utgjør derfor hoveddelen av meldingen.

Kapittel 2 omtaler CO₂-håndteringens plass i energi- og klimapolitikken. Den nødvendige velstandsutviklingen utenfor OECD-landene vil medføre betydelig økning i det globale energiforbruket. Fossil energi vil være nødvendig i energiforsyningen i tiår fremover. Både Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel mener at fangst og lagring av CO₂ vil være et sentralt tiltak i utviklingen mot lavere klimagassutslipp. Norge har bl.a. gjennom Sleipner-prosjektet opparbeidet betydelig kompetanse på lagring av CO₂ i geologiske formasjoner. Sammen med CO₂-håndteringsprosjekter i andre land, vil CLIMIT-programmet, CO₂ Technology Centre Mongstad (TCM) og fullskala CO₂-fangst på Mongstad gi ny kunnskap og bidra til å utvikle mer effektive og billigere løsninger for CO₂-håndtering. Fullskalaanlegget og teknologisenteret på Mongstad vil gi unik erfaring med å etablere CO₂-fangst ved eksisterende gasskraftverk. Fullskala CO₂-håndtering på Mongstad vil begrense de norske klimagassutslippene. Et like viktig mål er at den norske teknologi- og kompetanseutviklingen også kommer til anvendelse utenfor Norge.

Kapittel 3 CO₂-fangst på Mongstad omtaler teknologisenteret, arbeidet med å realisere fullskala CO₂-fangst på Mongstad, behov for mer kunnskap om effekter på helse og miljø ved bruk av aminteknologi og Gassnova og Statoils vurderinger knyttet til dette arbeidet. På bakgrunn av informasjonen som har fremkommet om behov for økt kunnskap om mulige effekter på helse og miljø ved bruk av aminteknologi, beskrives en gjennomføringsplan som åpner for alternative teknologier i det videre planleggingsarbeidet. Til nå har planen vært at kvalifisering av aminteknologi skulle pågå i parallell med prosjekteringen av selve CO₂-fangstanlegget. En slik prosjektmodell vil øke risikoen for uforutsette hendelser og økte kostnader når det samtidig åpnes for flere, alternative CO₂-fangstteknologier. For å redusere denne risikoen, legges det til grunn en modell hvor teknologikvalifiseringen i all hovedsak foregår før prosjekteringen av selve anlegget på Mongstad. Alle kjente teknologier for CO₂-fangst fra røykgass fra kull- og gasskraftverk er umodne, og selv om noen teknologier er mer utviklet enn andre, er det behov for et langsiktig utviklingsarbeid.

Den justerte prosjektmodellen innebærer at det i den nærmeste fasen av planleggingsarbeidet skal sikres tilstrekkelig kunnskap og oversikt over aktuelle teknologier. Teknologikvalifiseringen skal inkludere teknologier som kan være egnet for CO₂-fangst fra eksisterende gasskraftverk. Formålet er å kvalifisere minst én fangstteknologi som kan anvendes. Neste fase med prosjektering av anlegg innebærer bl.a. detaljerte utredninger av den valgte hovedteknologien integrert med kraftvarmeverket, infrastruktur og de omkringliggende anleggene. Varigheten av fasen for teknologikvalifisering anslås til tre år. Planen for teknologikvalifiseringsfasen vil være beheftet med usikkerhet fordi det er usikkert når ønskede resultater oppnås. Hvis en fangstteknologi skulle bli tilstrekkelig utviklet og kvalifisert tidligere enn dette, skal denne fasen kortes ned. Det påfølgende prosjekteringsarbeidet anslås til omtrent to år. Dagens informasjon tilsier at regjeringen vil kunne legge frem et samlet beslutningsgrunnlag for Stortinget senest i 2016.

Videre omtales den planlagte organiseringen av samarbeidet mellom staten, representert ved Gassnova, og Statoil i det videre planleggingsarbeidet. Utgangspunktet er å utarbeide to avtaler. Den første avtalen skal regulere planleggingsfasen frem til ferdigstillelsen av et investeringsgrunnlag, mens en neste avtale skal regulere utbyggingen og driften. Avtalen for planleggingsfasen skal danne grunnlaget for notifikasjon til ESA og tre i kraft ved ESAs godkjennelse. Staten og Statoil har et felles ansvar for å realisere fullskala CO₂-fangst, men partenes roller og bidrag til dette er ulike. Statens bidrag er i hovedsak å finansiere CO₂-fangstanlegget, mens Statoil skal være prosjektgjennomfører. Det legges opp til at Gassnova skal utøve statens rettigheter og oppfylle statens forpliktelser etter avtalen. Statoil, som prosjektgjennomfører, skal rapportere til den felles styringskomitéen hvor Statoil og Gassnova er representert.

Regjeringen er opptatt av å realisere fullskala fangst og lagring av CO₂ til lavest mulig kostnad. Gassnova skal gjennomføre et utredningsarbeid hvor hensikten er å bidra til en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet for realisering av fullskala CO₂-håndtering utover prosjektet på Mongstad. Resultater fra dette arbeidet skal inngå i regjeringens arbeid med Klimameldingen, og i regjeringens arbeid med CO₂-håndtering. Utredningen skal skje parallelt med gjennomføringen av teknologikvalifiseringen i Mongstad-prosjektet.

Kapittel 4 omtaler transport og lagring av CO₂. Det fremgår av gjennomføringsavtalen at staten har ansvaret for gjennomføringen av transport og lagring av CO₂ fra Mongstad. I det pågående planleggingsarbeidet legges det til grunn at det skal være etablert en løsning for transport og sikker lagring av CO₂ ved oppstart av det planlagte fullskalaanlegget for CO₂-fangst. Gassco og Gassnovas planleggingsarbeid har til nå blant annet omfattet studier av aktuelle lagringslokaliteter, havbunnen og løsninger for en CO₂-rørledning ut fra Mongstad.

Gassnova har gjort en foreløpig utredning av ulike modeller for organisering av eierskap, utbygging og drift for transport og lagring av CO₂ fra Mongstad. Den fremste ekspertisen på transport og lagring av CO₂ besittes av aktører og selskaper tilknyttet olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. Regjeringen ser det som naturlig å ta i bruk disse aktørenes kunnskap, og deltakelse fra industrien er en ambisjon i arbeidet med å utvikle en modell for eierskap og drift.

Kapittel 5 og 6 omhandler henholdsvis teknologi, kunnskap og kompetanse og CO₂-håndtering internasjonalt og Norges plass i dette bildet. Det er behov for teknologiutvikling og kompetanseoppbygging på et bredt felt, fra langsiktig forskning til bygging av fullskala anlegg for fangst, transport og sikker lagring av CO₂. Den norske innsatsen ivaretar dette. Internasjonalt er arbeidet med CO₂-fangst i kraftsektoren i hovedsak rettet mot kullkraftverk. Den norske satsingen er i større grad rettet mot CO₂-fangst fra gasskraftverk. Norges innsats kompletterer således det internasjonale arbeidet. Erfaringsoverføring fra norske prosjekter til andre land vil bidra til å fremme CO₂-håndtering internasjonalt. Samtidig bidrar deltakelse i internasjonalt samarbeid til å styrke kompetanseoppbyggingen hos norsk industri, forskningsmiljøer og myndigheter.

Kapittel 7 omhandler økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene i meldingen.