6 CO₂-håndtering internasjonalt

Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel peker på at CO₂-håndtering vil være et sentralt tiltak i utviklingen mot lavere klimagassutslipp. Dette forutsetter at en rekke land satser på teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO₂-håndtering. Ved å bygge på våre erfaringer fra Sleipner- og Snøhvitprosjektene, satsing på FoU og ved å være tidlig ute med fangst av CO₂ fra avgasser fra kraftverk, ønsker Norge å bidra til teknologiutvikling, læring og derigjennom reduserte kostnader på sikt. Erfaringsoverføring fra norske prosjekter til andre land vil bidra til å fremme CO₂-håndtering internasjonalt. Samtidig bidrar deltakelse i internasjonalt samarbeid til å styrke kompetanseoppbyggingen hos norsk industri, forskningsmiljøer og myndigheter.

Kapitlet gir en oversikt over CO₂-håndtering internasjonalt, og Norges plass i dette bildet. Kapittel 6.1 beskriver regjeringens handlingsplan for det internasjonale arbeidet med CO₂-håndtering, samt noen viktige internasjonale samarbeidsfora. Status for fullskala CO₂-håndteringsprosjekter og pilotanlegg beskrives i henholdsvis kapittel 6.2 og 6.3. I kapittel 6.4 presenteres internasjonal FoU-aktivitet på området.

6.1 Handlingsplan for det internasjonale arbeidet med fangst og lagring av CO₂

I henhold til klimaforliket, la regjeringen i 2008 frem en handlingsplan for det internasjonale arbeidet for å fremme fangst og lagring av CO₂ som klimatiltak. Olje- og energidepartementet er ansvarlig for koordineringen, og flere departementer samt utenriksstasjonene deltar aktivt i oppfølgingen av handlingsplanen. Hovedmålsettingen er raskere utbredelse og bruk av fangst og lagring av CO₂ internasjonalt. I regjeringsplattformen understreker regjeringen at den vil intensivere arbeidet med å være et foregangsland for internasjonal aksept for fangst og lagring av CO₂ som et nødvendig klimatiltak.

En sentral utfordring er å skape forståelse for det store potensialet for utslippsreduksjoner som CO₂-håndtering representerer. Demonstrasjon av teknologien gjennom flere prosjekter i en rekke land vil være viktig for å oppnå økt kunnskap og forståelse. Det er imidlertid knapphet på insentiver for å utløse pilot- eller fullskalaprosjekter på verdensbasis. Dersom et tilstrekkelig antall slike prosjekter skal iverksettes internasjonalt, er det nødvendig å etablere insentiver.

Erfaringsoverføring fra norske lagringsprosjekter er et viktig bidrag i arbeidet med å fremme CO₂-fangst og -lagring internasjonalt. Etter hvert vil også erfaringene fra teknologisenteret på Mongstad og fullskala fangst på Mongstad være viktige bidrag i oppfølgingen av handlingsplanen. Regjeringens visjon er at teknologien som blir utviklet på dette området i Norge, skal bidra til betydelige reduksjoner i CO₂-utslipp også utenfor Norge.

Handlingsplanen inneholder et sett av aksjonspunkter på kort og lang sikt. Prioriterte oppgaver på kort sikt er å øke forståelsen av CO₂-håndtering som et klimatiltak, bidra til å heve andre lands myndigheter og andre aktuelle aktørers kompetanse med hensyn til nødvendig regulering og tilrettelegging for CO₂-håndtering, fremme samarbeid om utvikling av rammer og regelverk for transport og lagring av CO₂ og medvirke til samarbeid om lagring av allerede utskilt CO₂. På mellomlang sikt bør prosjekter for lagring av eksisterende utslipp hvor CO₂ allerede er utskilt og pilot- og demonstrasjonsprosjekter for fangst og lagring av CO₂ fra kraftproduksjon, vurderes. På lang sikt bør det fokuseres på overføring av kunnskap og erfaring fra de norske prosjektene for fangst og lagring av CO₂.

Det er iverksatt en rekke regionale og internasjonale initiativ hvor Norge deltar aktivt. Norge deltar blant annet i North Sea Basin Task Force, Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på CO₂-fangst og -lagring, Carbon Sequestration Leadership Forum, The 4-Kingdom Initiative og Det globale instituttet for fangst og lagring av CO₂. Norge samarbeider også nært med EU om utvikling av rammer og regelverk for sikker fangst og lagring av CO₂. Norge deltar sammen med Europakommisjonen og Storbritannia i prosjektet Near Zero Emission Coal i Kina. I tillegg samarbeider Norge med internasjonale organisasjoner som Det internasjonale energibyrået (IEA) og United Nations Industrial Development Organisation (UNIDO).

Norge har i klimaforhandlingene arbeidet for at det må legges til rette for at teknologi kan spres og implementeres på en effektiv og miljømessig forsvarlig måte. Derfor har det fra norsk side vært arbeidet for å få godkjent CO₂-håndtering som prosjektaktiviteter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) under Kyotoprotokollen. I Cancún ble det enighet om å åpne for en slik mulighet. Dette er viktig både for å skape økonomiske insentiver til prosjekter og regelverk som sikrer en felles og høy miljømessig standard på prosjekter i utviklingsland. I tillegg har Norge foreslått at det etableres en egen mekanisme for CO₂-lagring under Klimakonvensjonen.

Det ble i handlingsplanen foretatt en prioritering av viktige utslippsland hvor regjeringen ønsker en særskilt innsats innen CO₂-håndtering. Dette gjelder Kina, Indonesia, Gulfstatene (Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater), og det sørlige Afrika. Samtidig har det vokst frem nye muligheter for å bidra til CO₂-håndtering etter at handlingsplanen ble fremlagt, bl.a. gjennom EØS-finansieringsmidler til utvalgte EU-land som for eksempel Polen.

6.2 Storskalaprosjekter internasjonalt

Det internasjonale energibyrået (IEA) og Carbon Sequestration Leadership Forum (CSLF), i samarbeid med Det globale instituttet for fangst og lagring av CO₂, gjennomførte en kartlegging av pågående og planlagte CO₂-håndteringsprosjekter for G8s møte i Canada i 2010. Kartleggingen omfatter 80 storskala1 CO₂-håndteringsprosjekter, og er den mest omfattende analyse som er gjennomført til nå.

Prosjektene har ulike CO₂-kilder, fangstteknologier og ulik anvendelse av fanget CO₂. Hoveddelen av prosjektene er i kraftsektoren, og knyttet til kullkraft. I tillegg er det prosjekter tilknyttet industrielle prosesser, som gassprosessering tilsvarende Sleipner og Snøhvit. I følge oversikten er det kun få prosjekter innen CO₂-fangst knyttet til gasskraftverk under planlegging2. Fullskalaanlegget på Mongstad er derfor et viktig prosjekt på verdensbasis for å utvikle CO₂-håndtering på gasskraftverk. 40 prosent av prosjektene planlegger å bruke fanget CO₂ til økt utvinning av petroleum. Sju av prosjektene er i utviklingsland (inkludert Kina), de øvrige er hovedsakelig i USA, EU, Australia, Canada, Japan, Norge og Sør-Korea.

Prosjektene er inndelt etter hvor langt i beslutningsprosessen prosjektene er kommet. Det er ni storskalaprosjekter i drift i verden. Prosjektene er listet i tabell 6.1. I seks av prosjektene brukes CO₂ til økt oljeutvinning. Fem av prosjektene har etablert rutiner og systemer for å overvåke lagret CO₂. Det gjelder Rangely Weber Sand Unit i USA, Weyburn-Midale i Canada, In Salah i Algerie og Sleipner og Snøhvit i Norge.

To prosjekter er i følge studien besluttet utbygd. Det ene er et prosjekt i Texas i USA hvor CO₂ skal skilles ut fra naturgass og anvendes til økt oljeutvinning. Det andre er Gorgonprosjektet i Australia hvor CO₂ skilles ut fra naturgasstrømmen og naturgassen kjøles ned for transport i skip. Dette er tilsvarende Snøhvitprosjektet i Norge. Det norske Gudrunprosjektet, som ble vedtatt utbygd av Stortinget våren 2010, er for lite til å kvalifisere til IEA/CSLFs definisjon av storskala.

21 prosjekter har i følge studien definert utbyggingskonsept og er i gang med mulighetsstudier. Av disse er 15 CO₂-fangst fra kullkraftverk og seks fra industrielle prosesser.

På lik linje med andre prosjekter i planleggingsfasen, er det betydelig usikkerhet knyttet til fremdrift og gjennomføring av prosjektene i studien, men alle skal i følge opplysninger oppgitt til IEA/CSLF være planlagt satt i drift senest i 2020. For 59 av prosjektene er planlagt idriftsettelse oppgitt til innen 2015.

I analysen av status internasjonalt fremkommer det tydelig at det er CO₂-håndtering i petroleumsindustrien og da spesielt gassprosessering som er mest moden, teknologisk og kommersielt. Her viser de norske erfaringene med Snøhvit og Sleipner at det kan være tilstrekkelig med en pris på CO₂ for at CO₂-håndtering skal være kommersielt attraktivt.

EU har, i likhet med Norge, en ambisiøs CO₂-håndteringspolitikk. Den overordnede målsettingen er at fangst og lagring av CO₂ skal bli et kommersielt attraktivt klimatiltak så raskt som mulig og innen 2020. EU har en bred tilnærming for å nå dette. De har utviklet felles lovverk, tilpasset sitt kvotesystem, endret reglene for statsstøtte til miljøformål og etablert støttesystemer for en overgangsperiode. EU-landene har en felles målsetting om å realisere opp til tolv storskala demonstrasjonsanlegg innen 2015.

Det er bred enighet om at de første prosjektene vil være avhengig av finansiell støtte fra myndigheter. EU har derfor etablert flere økonomiske støttesystemer.

European Energy Programme for Recovery

I EUs European Energy Programme for Recovery (EEPR), vedtatt i desember 2008, ble det øremerket 1 milliard Euro til støtte av CO₂-håndteringsprosjekter.

I desember 2009 godkjente EU-kommisjonen støtte til seks prosjekter – ett prosjekt i hvert av landene Italia, Nederland, Polen, Spania, Storbritannia og Tyskland. Støtten varierer fra 100 til 180 millioner Euro per prosjekt.

EU-kommisjonen har etablert Det europeiske nettverket for demonstrasjonsprosjekter innen fangst og lagring av CO₂. Nettverket koordineres av Det Norske Veritas. Prosjekter som får støtte fra EEPR forutsettes å delta i nettverket og dele informasjon knyttet til teknologiutvikling og prosjektfremgang. Nettverket skal bidra til best mulig flyt av informasjon og kunnskapsdeling, og samtidig styrke det sivile samfunns forståelse av potensialet ved CO₂-håndtering.

Kvotereserven for demonstrasjonsprosjekter innen fangst og lagring av CO₂ og innovative prosjekter innen fornybar energi (NER 300)

Under EUs kvotesystem er det, i henhold til revidert kvotedirektiv for perioden 2013-2020, satt av en kvotereserve på 300 millioner kvoter som skal bidra til å finansiere demonstrasjonsprosjekter innen fangst og lagring av CO₂ og innovative prosjekter innen fornybar energi. Kvotereserven kalles «New Entrants Reserve 300» (NER300).

Kvotereserven er et finansielt instrument som skal stimulere til realisering av prosjekter. Midlene kommer fra salget av de 300 millioner kvotene. Størrelsen på finansieringen vil derfor avhenge av kvoteprisen på det tidspunktet hvor kvotene selges.

Midler fra kvotereserven vil kunne dekke inntil 50 prosent av de relevante kostnadene ved hvert enkelt prosjekt. Dersom et CO₂-håndteringsprosjekt også har fått støtte fra EEPR, vil støtten reduseres med beløpet som er tildelt fra EEPR.

Det skal gjennomføres to utlysningsrunder. Den første utlysningen fant sted i november 2010. Den andre utlysningen skal etter planen finne sted i 2013. Prosjektene som får innvilget støtte må være operative innen henholdsvis 2015 og 2017. Det er et uttrykt ønske om å tildele støtte til prosjekter som representerer spredning av teknologi. Det legges opp til at minst åtte prosjekter for fangst og lagring av CO₂ får støtte, i tillegg til 34 prosjekter innen innovativ fornybar energi.

EØS-finansieringsordningene

EØS-finansieringsordningene ble opprettet da EØS ble utvidet med ti nye land i mai 2004 – Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Litauen, Latvia, Estland, Slovenia, Kypros og Malta. Ordningene ble utvidet i 2007 til også å omfatte Romania og Bulgaria.

I desember 2009 signerte EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein en ny avtale med EU om bidrag til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa for perioden 2009-2014. Norge vil bidra med nær 3 milliarder kroner (347 millioner euro) per år. Mottakere er de tolv nyeste EU-landene pluss Portugal, Hellas og Spania.

Dette er to støtteordninger, hvorav én felles EØS-ordning, og én norsk ordning. Fangst og lagring av CO₂ er et av satsningsområdene i den norske ordningen. 160 millioner Euro er øremerket CO₂-håndteringsprosjekter i mottakerlandene. Norge vil på denne måten kunne bidra til å realisere slike prosjekter i mottakerlandene, og derigjennom bidra til at EU kan nå målet om opp til tolv demonstrasjonsprosjekter innen 2015.

6.3 Pilotanlegg internasjonalt

Det finnes en rekke mindre CO₂-håndteringsanlegg internasjonalt som primært er for forsknings- og demonstrasjonsformål. For planlagte prosjekter er det usikkerhet om tidsplaner, kapasitet og fremdrift. Anleggene finnes i svært ulik størrelse, behandler ulike gasstrømmer og har ulikt formål.

Tabell 6.2 viser anlegg som er sammenlignbare med teknologisenteret på Mongstad med hensyn til fangstkapasitet, fangstteknologi og prosjektstatus.

Det finnes også andre anlegg med lignende størrelser, men som benytter andre teknologier. Tabell 6.3 viser noen eksempler.

Ved teknologisenteret vil man kunne teste forskjellige fangstteknologier for etterforbrenning med røykgasskilder. Slik planen er i dag inkluderer teknologisenteret en aminprosess og en ammoniakkprosess, men det er plass til flere teknologier i fremtiden, jf kapittel 3.2. Røykgasstilførselen er fleksibel ved at det er direkte tilgang på to kilder fra henholdsvis gasskraftverket og raffineri samt at røykgassen fra gasskraftverket kan berikes med allerede fanget CO₂. Dette gir muligheter for å utforske CO₂-fangstteknologier som kan passe for både kull- og gassfyrte kraftverk, så vel som raffineri og annen industriell virksomhet. Dette gjør teknologisenteret til et unikt anlegg i verdenssammenheng.

6.4 Forskning og teknologiutvikling internasjonalt

Det pågår omfattende forskning og teknologiutvikling på CO₂-håndtering i mange land. De mest fremtredende landene og regionene for forskning på CO₂-håndtering omfatter USA, Canada, EU, Tyskland, Storbritannia, Norge, Nederland, Australia, Japan og Kina. Aktiviteten er økende i land som lenge har forsket på temaet, samtidig som stadig flere land starter med forskningsaktiviteter på CO₂-håndtering.

Etter flere år med internasjonal forskning på CO₂-håndtering, er det bred enighet blant forskere og industrien at et naturlig neste steg er å demonstrere teknologien i stor skala. Dette reflekteres i pågående forskning. Forskningen kan deles i to hovedgrupper:

• Forskning på forbedring av eksisterende teknologi. Dette omfatter forskning som vil være relevant for de første demonstrasjonsanlegg som bygges.

• Langsiktig forskning for å frembringe neste generasjons teknologi. Dette omfatter forskning for å frembringe ny teknologi for CO₂-håndtering som kan være aktuell etter 2020.

Landene tilpasser sin forskning til egne behov. Kraftsektoren i mange land er i stor grad basert på kullkraft, og disse landene retter derfor innsatsen mot utvikling av fangstteknologi knyttet til kullkraft. Globalt er det langt større forskningsaktivitet på utvikling av fangstteknologi for kullkraftverk enn for gasskraftverk. Den norske forskningsaktiviteten retter seg mer mot gasskraftverk enn kull, og kompletterer derfor internasjonal forskning.

Kraftproduksjon fra gasskraftverk gir CO₂-utslipp som er mindre enn halvparten av kullkraftproduksjon. Land som har mye kullkraftproduksjon kan oppnå betydelige utslippsreduksjoner de nærmeste årene ved å erstatte kullkraft med gasskraft. CO₂-håndtering på gasskraft gjør det mulig å redusere CO₂-utslippene ytterligere på sikt. Den norske satsingen gjennom CLIMIT, teknologisenteret og fullskala CO₂-fangst på Mongstad, utgjør viktige bidrag i denne sammenhengen.

For å realisere det langsiktige potensialet for CO₂-håndtering må teknologien tas i bruk for industrielle kilder som sementfabrikker, stålverk, aluminiumsverk og raffinerier. Det er derfor et globalt behov for forskning på rensing av industrielle kilder. Med utvidelse av CLIMITs mandat til å inkludere industrielle kilder, har Norge posisjonert seg for en slik satsing.

Norske aktører har de senere årene bygd opp en betydelig kompetanse på CO₂-lagring, og norske miljøer innen lagring har høy anseelse internasjonalt. Denne posisjonen er det viktig å videreutvikle, spesielt for å kunne kapitalisere den store lagringskapasiteten som finnes på norsk sokkel.

EUs Strategic Energy Technology Plan

Strategic Energy Technology Plan (SET-planen) av 22.11.07 er teknologipilaren i EUs «energi- og klimapakke». Utgangspunktet for planen er at lavutslippsteknologier vil spille en avgjørende rolle for å nå EUs energi- og klimamål. Hensikten med SET-planen er å akselerere utviklingen og implementeringen av disse teknologiene. Norge deltar i dette arbeidet.

Det skal innenfor prioriterte teknologiområder i SET-planen etableres European Industrial Initiatives (EII), der industrien sammen med forskningsmiljøer kan konsentrere innsatsen om nøkkelutfordringer og flaskehalser knyttet til utvikling av nye energiteknologier og foreslå konkrete handlinger for perioden 2010-2020. Det er etablert et eget industriinitiativ på CO₂-håndtering.

Det er også innenfor SET-planen etablert en European Energy Research Alliance (EERA), et samarbeid mellom utvalgte nasjonale forskningsinstitutter, slik at man sammen kan identifisere og implementere felles programmer.

EUs 7. rammeprogram for forskning

EUs 7. rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter for årene 2007-2013 (FP7) står sentralt i SET-planen. Innenfor energidelen av FP7 gir programmet støtte til utvikling og demonstrasjon av teknologier knyttet til fornybare energikilder, energieffektivisering, effektivt energisystem, renere kullkraft og CO₂-fangst og -lagring. Norge deltar gjennom EØS-avtalen som fullverdig medlem av FP7 og er i rammeprogrammets energikomité representert ved Olje- og energidepartementet og Norges forskningsråd. Energikomitéen beslutter innholdet i arbeidsprogrammene for de ulike budsjettårene. Arbeidsprogrammet er førende for de årlige prosjektutlysningene. «CO₂ capture and storage technologies for zero emission power generation» er en av ti hovedaktiviteter innenfor arbeidsprogrammet.

IEA

IEA utarbeider sentrale analyser av status, utfordringer og fremtidige utviklingstrekk for CO₂-håndtering og er en viktig arena for internasjonalt FoU-samarbeid.

IEAs Working Party for Fossil Fuels, WPFF, er en styringskomité for teknologispørsmål og teknologisamarbeid rettet mot fossile energibærere. Komitéen ledes av Norge. WPFF har initiert et internasjonalt nettverk basert på erfaringsutveksling mellom ledende CO₂-håndteringsprosjekter. Teknologisenteret på Mongstad er pekt ut som et av prosjektene i nettverket. Siktemålet er å etablere et ledende tverregionalt nettverk for utveksling av tekniske og andre utfordringer og erfaringer knyttet til testing og operasjon av storskala CO₂-håndteringsanlegg.

Samarbeidsavtalen IEA Greenhouse Gas Implementing Agreement under WPFF arbeider med forsknings- og utredningsrettede analyser av fangst og lagring av CO₂. Gjennom programmet studeres og evalueres teknologier som kan bidra til å redusere utslipp av klimagasser fra bruk av fossilt brensel. Programmet gir informasjon til medlemslandene om rollen teknologi kan ha for å redusere utslippet av klimagasser. Norge er ett av 19 medlemsland i avtalen, i tillegg til EU-kommisjonen og OPEC.

6.4.1 Eksempler på FoU i USA, Tyskland og Storbritannia

USA

Nasjonale forskningsprogram på CO₂-håndtering i USA administreres av Department of Energy (DoE). I USA har det vært en betydelig økning i offentlige midler til forskning på CO₂-håndtering de senere årene. Tilgjengelige midler ble mer enn doblet fra 2006 til 2010. I 2010 var budsjettet på over 150 mill.USD.

Forskningen på CO₂-håndtering er motivert ut fra et mål om at USA skal ha forutsigbar og rikelig tilgang på energi fra fossile brensler i en fremtid hvor det kan bli restriksjoner på CO₂-utslipp. USA er i stor grad avhengig av kull, og forskning på CO₂-fangst er derfor primært rettet inn mot kullkraftverk med CO₂-håndtering.

USA har en bred FoU-satsing innen CO₂-fangst. Både post- og pre-combustion CO₂-fangst og oxyfuel fangstteknologier er godt representert i forskningsporteføljen. Det legges vekt på å støtte langsiktig forskning rettet mot helt nye teknologier, mens forskning på de mest markedsnære teknologiene i betydelig grad overlates til leverandørindustrien.

DoE har de siste årene økt budsjettene til forskning på CO₂-lagring langt mer enn forskning på fangstteknologier. Aktivitetene på lagring er i stor grad knyttet opp mot de såkalte Carbon Sequestration Regional Partnerships som er opprettet av DoE. Dette er regionale nettverk som skal utvikle teknologi, infrastruktur og reguleringer som kan bane vei for storskala CO₂-lagring.

Tyskland

Offentlige midler til forskning på fangstteknologier i Tyskland er administrert gjennom COORETEC-programmet. Programmet er etablert av Bundesministeriums für Wirtschaft und Technologie (BMWi) for å blant annet utvikle fossilt fyrte kraftverk med CO₂-håndtering.

COORETEC-programmet er basert på to strategiske hovedprioriteringer:

• Utvikle teknologi som øker kraftverkenes effektivitet.

• Utvikle teknologi for fangst, transport og trygg lagring av CO₂.

COORETEC hadde i 2009 et budsjett på i størrelsesorden 140 millioner euro. Om lag 40 prosent av budsjettet var allokert til prosjekter på forbedring av effektivitet i kraftverk. Om lag like stor andel av budsjettet gikk til CO₂-fangstprosjekter. Det er betydelig mer aktivitet på oxyfuel og pre-combustion CO₂-fangst enn på post-combustion CO₂-fangst. Tyskland har også et eget program på CO₂-lagring.

Tyskland har hatt en betydelig økning i offentlige midler til forskning på CO₂-håndtering de siste årene. COORETEC-programmets budsjett ble økt med 80 prosent fra 2007 til 2009.

Storbritannia

Programmet Carbon Abatement Technology (CAT) har et budsjett i størrelsesorden 50 millioner pund, primært til støtte for demonstrasjonsprosjekter innen «clean coal»-teknologier og CO₂-håndtering. Støtte til forskning på CO₂-håndtering utgjorde 15 millioner pund i 2008. Programmet støtter prosjekter innen både fangst og lagring av CO₂.

Det er etablert nasjonale sentre for forskning på CO₂-håndtering:

• Scottish Centre for Carbon Storage (SCCS) er etablert ved Universitetet i Edinburgh. Dette senteret har den største gruppen av eksperter på CO₂-lagring i Storbritannia, og 65 forskere deltar i senteret.

• The National Centre for Carbon Capture and Storage (NCCS) er etablert av Universitetet i Nottingham og British Geological Survey som begge besitter betydelig forskningskompetanse innen CO₂-håndtering. NCCS representerer en koordinert forskningssatsing der eksperter fra to av Storbritannias fremste miljøer på forskning innen CO₂-håndtering samarbeider om sentrale forskningsoppgaver.

6.4.2 Laboratorier internasjonalt

Økt forskningsaktivitet internasjonalt har medført at det etableres en rekke laboratorier innen fangst og lagring av CO₂. Samarbeid mellom laboratorier vil bli viktig fremover for å koordinere forskningsinnsatsen og for å maksimere utbyttet av offentlige forskningsmidler.

Et eksempel på samarbeid mellom CCS-relevante laboratorier er det europeiske prosjektet ECCSEL. Formålet er å etablere en felles europeisk infrastruktur for CO₂-håndteringslaboratorier. Prosjektet startet i januar 2011 med deltakelse fra ti europeiske land. Prosjektet ledes av NTNU. Den første fasen, som går over to år, er en forberedelsesfase, hvor hensikten er å etablere en juridisk og finansiell struktur.

Realisering av ECCSEL kan gi den nasjonale og europeiske forskningen på CO₂-håndtering et betydelig løft. Lokalisering av hoveddelen av laboratoriene i Trondheim og tilhørende norsk vertskapsrolle vil kunne bidra vesentlig til oppbygging av kunnskap som vil tjene satsingen på CO₂-håndtering og bidra til at Norge vil være langt fremme i forskningen globalt. Det vil også være viktig å se på mulige synergier og kunnskapsoverføring mellom ECCSEL og TCM.

Det finnes flere relevante laboratorier i Europa enn de som er aktuelle for ECCSEL, for eksempel CO₂-lagringsprosjektet ved Ketzin i Tyskland. I tillegg finnes det viktige laboratorier flere andre steder i verden. I USA er det blant annet flere laboratorier på CO₂-lagring knyttet til de regionale partnerskapene. Canada har også etablert laboratorier, mange av dem ledet av myndighetene i Saskatchewan og Petroleum Technology Research Centre (PTRC). I Australia har forskningsinstituttet CSIRO etablert laboratorier på post-combustion fangst fra kullkraft, og Cooperative Research Centre for Greenhouse Gas Technologies (CO2CRC) har etablert laboratorier i forbindelse med Gorgon-prosjektet, jf kapittel 6.2. Japan har flere laboratorier, blant annet har Mitsubishi laboratorier for post-combustion CO₂-fangst. Kina har de senere år lansert mange aktiviteter innen CO₂-håndtering, og landet er i ferd med å bli en svært sentral aktør.