3 CO₂-fangst på Mongstad

3.1 Bakgrunn for arbeidet med CO₂-håndtering på Mongstad

Kampen mot klimaendringer og utfordringene knyttet til å dekke verdens energibehov er viktige årsaker til regjeringens satsing på fangst og lagring av CO₂, jf. kapittel 2. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til teknologiutvikling og økt kunnskap om bruk av slik teknologi. I tillegg til at man må lykkes med å løse de tekniske utfordringene, er det en forutsetning at kostnadene reduseres før fangst og lagring av CO₂ kan få bred anvendelse som et effektivt klimatiltak. Regjeringen er derfor opptatt av at realisering av fangst og lagring av CO₂ skjer til lavest mulig kostnad. I dette arbeidet er det en målsetting å bidra til å utvikle effektive teknologier for CO₂-håndtering, og til at erfaring og teknologi som blir utviklet i norske prosjekter kan resultere i reduksjoner av CO₂-utslipp også utenfor Norge.

Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 2006 med tilhørende endringer og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om håndtering av CO₂ på Mongstad (gjennomføringsavtalen) danner utgangspunktet for etableringen av anlegg for fangst og lagring av CO₂ fra Mongstad. I gjennomføringsavtalen heter det blant annet at «Partene er enige om at det er behov for en stegvis utvikling frem mot et samlet CO₂-fangstanlegg på Mongstad, samt også en stegvis utvikling av teknologien for fangst av CO₂ for å redusere kostnader og risiko.» Byggingen og driften av teknologisenteret for CO₂-fangst (steg 1) og arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskala CO₂-fangst på Mongstad (steg 2) er sentrale elementer i regjeringens innsats for å utvikle og realisere CO₂-håndtering i årene som kommer. Ved første steg, teknologisenteret for CO₂-fangst, er byggingen godt i gang. Staten, representert ved Gassnova, er sammen med Statoil, Shell og Sasol eiere av teknologiselskapet, som står for samarbeidet om realiseringen av teknologisenteret. I neste steg planlegges det et fullskala fangstanlegg for CO₂ fra kraftvarmeverket på Mongstad, med tilhørende løsning for sikker lagring av CO₂.

3.2 Teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad

3.2.1 Om planleggingen og byggingen av teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad

Arbeidet med teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad (CO₂ Technology Centre Mongstad) står sentralt i regjeringens satsing på å få frem teknologier som kan redusere utslipp av CO₂, jf. St.prp. nr. 38 (2008-2009) om investering i teknologisenter for CO₂-håndtering på Mongstad. Utvikling av teknologi for CO₂-fangst er krevende og det vil hele tiden være usikkerhet involvert i forbindelse med utvikling av teknologier fra forskningsstadiet til industriell skala. Det er en målsetting for regjeringen at teknologisenteret kan skape en arena for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO₂-fangst. Det er også et mål å bidra til internasjonal spredning av disse erfaringene slik at kostnader og risiko for fullskala CO₂-fangst kan reduseres.

Alle kjente teknologier for CO₂-fangst fra røykgass fra kull- og gasskraftverk er umodne. Selv om noen teknologier er mer utviklet enn andre, er det behov for et langsiktig utviklingsarbeid, jf. kapittel 5. I denne sammenheng er det avgjørende å ha tilgang på fasiliteter der CO₂-fangstteknologier kan testes ut og verifiseres i en skala som nærmer seg industriell skala. Gjennom samarbeidet ved teknologisenteret, er formålet å vinne praktisk erfaring med CO₂-fangstteknologier knyttet til design, oppskalering og drift av store CO₂-fangstanlegg. Erfaringene til nå viser at størrelsen og innretningen av teknologisenteret på Mongstad gjør at dette vil være et vesentlig norsk bidrag til internasjonal teknologiutvikling.

Samarbeidet om å utvikle, bygge, eie og drifte teknologisenteret på Mongstad er organisert gjennom en deltakeravtale og teknologiselskapet TCM DA. Eierne i teknologiselskapet inngikk deltakeravtale og selskapsavtale og dannet TCM DA våren 2009. Samtidig ble det fattet investeringsbeslutning for teknologisenteret. Deltakeravtalen regulerer alle relevante forhold knyttet til utbygging og drift av teknologisenteret. Staten har i dag en eierandel på 75,12 prosent i TCM DA, Statoil en andel på 20 prosent og Sasol og Shell har andeler på 2,44 prosent hver. Staten vil kunne invitere med flere, egnede selskaper som deleiere i TCM DA.

Byggingen av teknologisenteret er om lag 70 prosent ferdig, og vil etter planen stå klart til drift rundt årsskiftet 2011/2012, etterfulgt av en avtalt testperiode på fem år. De samlede byggekostnader for teknologisenteret er estimert til om lag 5,2 mrd. kroner, eks. mva. Om lag l/3 av investeringene er knyttet til de to CO₂-fangstanleggene, og om lag 2/3 av investeringene er knyttet til infrastruktur og hjelpesystemer. Teknologisenteret bygges med infrastruktur og kapasitet til å kunne støtte flere teknologier samtidig og vil være robust nok til å ha en levetid på flere tiår. Det vil i første omgang bli testet to forskjellige teknologier. En teknologi fra Alstom som benytter nedkjølt ammoniakk og en teknologi fra Aker Clean Carbon som benytter amin. I første periode av driften vil anleggene i hovedsak anvendes til gjennomføring av de to teknologileverandørenes testprogrammer.

Det er en målsetting for regjeringen at industrielle selskapers eierskap i teknologisenteret på Mongstad skal sikre industriell og teknologisk kompetanse, samt å tilføre kunnskap, kapital og erfaring om gjennomføring av store prosjekter. Statoil, Shell og Sasols deltakelse i utviklingen og gjennomføringen av teknologisenteret er viktig for prosjektet og underbygger prosjektets internasjonale relevans. Alle eierne i TCM DA er potensielle sluttbrukere av CO₂-fangstteknologi og har dermed en felles interesse for at teknologien på sikt skal bli kommersielt tilgjengelig og at det er konkurranse i markedet for CO₂-fangstteknologier. Driftsorganisasjonen til TCM DA består av personell fra Gassnova, Statoil, Shell og snart Sasol. Selskapene vil kunne bringe erfaring og kunnskap om CO₂-fangst tilbake i egne organisasjoner for anvendelse i fremtidige CO₂-håndteringsprosjekter.

Planleggingen og byggingen av teknologisenteret har allerede gitt kunnskap om så vel tekniske som kommersielle utfordringer knyttet til å utvikle ny teknologi. Dette gjelder for eksempel erfaring med design, byggemetode, oppskalering og prosessutforming i forbindelse med å knytte et CO₂-fangstanlegg til kraftverk og raffineri i drift. Dette er nyttig erfaring som kan være viktige for fremtidige prosjekter der CO₂-fangstteknologi i full skala skal ettermonteres. Videre er det høstet erfaringer knyttet til kommersielle forhold i forbindelse med utvikling og bruk av uprøvd teknologi. Selv om det legges opp til konkurranse om leveranser av slik ny teknologi, vil det være krevende å oppnå stor grad av garantier for kostnader og funksjonalitet fra leverandørenes side. Dette innebærer at utbygger av denne type prosjekter sannsynligvis må være villig til å påta seg risiko for økte kostnader i utviklingen og gjennomføringen av prosjektet.

3.2.2 Om drift av testanleggene og arbeid med teknologiutvikling

Partnerne i TCM DA har kommet frem til følgende hovedmålsettinger for arbeidet ved teknologisenteret:

• Testing, verifikasjon og utprøving av teknologi for CO₂-fangst som eies og markedsføres av leverandører

• Redusere kostnader samt teknisk, miljømessig og økonomisk risiko

• Fremme markedsutviklingen for CO₂-fangstteknologi

• Sikte mot internasjonal utvikling av CO₂-fangstteknologi.

Etter en omfattende planleggings- og utredningsprosess, pågår bygging av to anlegg for testing av to forskjellige teknologier ved teknologisenteret; en teknologi fra Alstom som benytter nedkjølt ammoniakk, og en teknologi fra Aker Clean Carbon (ACC) som benytter amin. Begge disse teknologiene vil fange CO₂ etter forbrenning, og benytter seg av en kjemisk oppløsning for å absorbere CO₂ fra røykgassene. For at erfaringen fra teknologisenteret skal ha bredest mulig relevans, er det lagt opp til testing av CO₂-fangst fra to forskjellige røykgasskilder.

Det er valgt å teste og demonstrere to teknologier for fangst av CO₂ etter forbrenning fordi slik teknologi vil kunne ettermonteres på eksisterende anlegg. De valgte teknologitypene vurderes også til å være mest modne, med et forbedringspotensial med hensyn til energiforbruk og miljøeffekt. Det største kostnadselementet i forbindelse med drift av CO₂-fangstanlegg er knyttet til prosessens energibehov. Redusert energibehov vil derfor kunne gi viktige kostnadsreduksjoner, jf. kapittel 5.

Teknologisenteret på Mongstad er designet for å kunne fange 100 000 tonn CO₂ per år, og vil bli det største demonstrasjonsanlegget av sitt slag i verden. Størrelsen på anlegget, fleksibilitet og utformingen gjør det mulig å gjennomføre flere forskjellige testtyper. Teknologisenteret har tilgang til røykgasser fra kraftvarmeverket og krakkeranlegget på oljeraffineriet. CO₂-innholdet er på hhv. 3,5 prosent og 13 prosent. Begge røykgasskildene kan ledes til både det amin- og det ammoniakkbaserte CO₂-fangstanlegget. I tillegg vil anlegget kunne justere konsentrasjonen av CO₂ i røykgassen ved å berike eksosgass fra kraftvarmeverket med fanget CO₂. Dette gjør det mulig å teste CO₂-fangst fra røykgasser med ulike konsentrasjoner av CO₂. Teknologisenteret kan derfor teste CO₂-fangstteknologier som er relevante for både kull- og gassfyrte kraftverk, samt raffineri og annen industriell virksomhet.

TCM DA har lagt opp til at testprogrammene og den praktiske erfaringen fra driften av CO₂-fangstanleggene skal gi nyttig erfaring og kunnskap om teknologienes egnethet for fullskala anvendelse, og bidra til utvikling og kvalifisering av CO₂-fangstteknologiene. Dette kan være med på å redusere kostnader til drift og investering i fullskala CO₂-fangstanlegg. Teknologisenteret bygges med en robust infrastruktur som vil gjøre det mulig å gjennomføre ulike utviklings- og testaktiviteter i industriell skala i flere år fremover. Det legges også til rette for at det skal kunne gjennomføres ombygginger og tilpasninger av de to fangstanleggene for å kunne teste alternative teknologier. Eventuelle ombygginger vil være forbundet med kostnader utover foreliggende investeringsestimat.

Når teknologisenteret kommer i drift, vil de reelle utslippene fra CO₂-fangst med aminteknologi blir målt og vurdert, jf. kapittel 3.3.2. Testaktivitetene vil for eksempel bidra til verdifull innsikt knyttet til dannelsen av nitrosaminer og nitraminer. Sammen med nasjonalt og internasjonalt FoU-arbeid, vil testaktivitetene bidra til mer kunnskap om bruk av aminer til CO₂-fangst.

Etter at testaktivitetene knyttet til de to teknologiene fra Alstom og Aker Clean Carbon er gjennomført, kan det bli aktuelt å slippe til flere teknologileverandører. Det er ennå ikke besluttet testprogram utover testprogrammene til ACC og Alstom, som i hovedsak gjennomføres i 2012. TCM DA arbeider med å etablere flere testprogram, og å få nye samarbeidspartnere til anlegget. Det legges til grunn at TCM DA både vil kunne gjennomføre egne testprogram, og testprogram for nye samarbeidspartnere. Slike samarbeidspartnere kan være teknologileverandører, komponentleverandører eller sluttbrukere av teknologien, som ønsker å benytte etablert infrastruktur og prosesser på teknologisenteret for å utføre testprogram. Både utprøving av nye kjemikalier, og forsøk med annet utstyr og andre prosessløsninger er aktuelt.

Det er avsatt plass til uttesting av en tredje teknologi i samme størrelse som de to som nå bygges. Hvilke teknologier som kan være aktuelle er ikke evaluert ennå. TCM DA vil utarbeide kriterier for utvelgelse av en eventuell tredje teknologi, samt utforme en strategi for etableringen av nye teknologiutviklingsprogrammer. Dette arbeidet vil pågå i 2011. Den nærmere organiseringen og betingelsene for inkludering av nye samarbeidspartnere på teknologisenteret må avklares når dette eventuelt blir aktuelt.

I tillegg til testing i industriell skala, kan det bli aktuelt å legge til rette for testing av mindre pilotanlegg på teknologisenteret. TCM DA har allerede samarbeid med forskningsinstitusjoner med kompetanse på CO₂-håndtering, for eksempel SINTEF. Forskningsinstitusjonene vil kunne tilby TCM DA å prøve ut forhold i laboratorier før testing i større skala. Tilsvarende vil forskere kunne få problemstillinger testet og verifisert ved hjelp av anleggene tilknyttet teknologisenteret. I samarbeid med forskningssentrene planlegges det også at doktorgradsstudenter skal kunne hospitere ved senteret.

Et fullskala CO₂-fangstanlegg vil normalt bli minst ti ganger så stort som hvert av de to testanleggene som bygges på Mongstad. Anlegg på teknologisenterets størrelse anses som et viktig skritt på veien mot fullskala anlegg for å kunne verifisere de tekniske løsningene, sørge for nødvendig driftserfaring og for å minimere risikoer. I dag er det svært få steder i verden hvor testing av CO₂-fangstteknologi foregår i denne skala og ingen steder hvor flere teknologier kan testes samtidig på røykgass med ulik CO₂-konsentrasjon. Samtidig arbeider flere leverandørselskaper med utvikling av nye og forbedring av eksisterende løsninger. TCM DA vurderer derfor at det kan være sannsynlig at det vil komme flere teknologier for CO₂-fangst og at leverandørene vil ønske å teste dem i industriell skala.

Partene i TCM DA har avtalt å samarbeide om testing og utprøving av CO_2-fangstteknologi i fem år etter at det første testanlegget er overlevert partnerskapet. Dersom partene ønsker å fortsette samarbeidet utover denne perioden, eller eventuelt korte ned samarbeidsperioden, kan dette avtales. Etter at den avtalte testperioden på fem år er gjennomført kan den eller de partnerne som ønsker å fortsette virksomheten vederlagsfritt beholde anleggene. Det legges med dette til rette for at testarbeidet på teknologisenteret kan videreføres etter at dagens partnerskap i TCM DA er ferdig med sitt testarbeid.

TCM DA opplever økende interesse knyttet til aktivitetene ved teknologisenteret. I 2010 var mer enn 1000 besøkende innom senteret for en omvisning, og senteret er i ferd med å bli en viktig besøks- og møtearena for aktører med interesse for CO₂-fangst og lagring. Innenfor rammene for samarbeidet mellom TCM DAs partnere og teknologileverandørene, legges det opp til at testresultater fra teknologisenteret skal bli publisert og presentert i ulike internasjonale fora etter hvert som testarbeidet gir resultater. Det er viktig at kunnskapen som vinnes på teknologisenteret blir spredt slik at erfaringene kan anvendes i fremtidige prosjekter verden over.

Arbeidet med teknologisenteret på Mongstad vil kunne gi ringvirkninger til lokale, nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer og virksomheter. Teknologisenter er i ferd med å etablere et nettverk av samarbeidende bedrifter og institusjoner, både i Norge og i utlandet. I begynnelsen av februar i år ble det inngått en intensjonsavtale om uttak av inntil 30 000 tonn CO₂ fra teknologisenteret for industriell anvendelse. Bak planene om industriell anvendelse står en arbeidsgruppe fra Institutt for Energiteknikk (IFE), Christian Michelsen Research (CMR), Universitetet i Bergen, Bergen Teknologioverføring AS og Nordhordland Handverk- og Industrilag (NHIL). Arbeidsgruppen har tatt utgangspunkt i at fanget CO₂ er en ressurs som kan anvendes som et supplement til deponering. Intensjonen er at det skal etableres forskjellige typer prosjekter, i første omgang knyttet til algeproduksjon for produksjon av biodiesel og fiskefôr, og kjemisk produksjon basert på CO₂ som råvare. Arbeidsgruppen planlegger også å etablere et selskap hvor forskningsinstitusjoner og industrielle aktører deltar i det videre arbeidet på Mongstad.

3.3 Fullskala CO₂-fangst på Mongstad

3.3.1 Bakgrunn

Miljøverndepartementets utslippstillatelse av oktober 2006, med tilhørende endringer, og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil danner utgangspunktet for planlegging, bygging og drift av et fullskala anlegg for CO₂-håndtering på Mongstad. I tiden etter at staten og Statoil inngikk gjennomføringsavtalen, har det vært arbeidet fortløpende med teknologisenteret for CO₂-fangst og planleggingen av fullskala CO₂-håndtering på Mongstad. Gjennomføringsavtalen og utslippstillatelsen danner rammen for et prosjekt hvor staten og Statoil har et felles ansvar, med ulike roller, for å realisere fullskala CO₂-fangst på Mongstad. Statens bidrag er i hovedsak å finansiere CO₂-fangstanlegget, mens Statoil skal være prosjektgjennomfører. Et omfattende arbeid har pågått i tråd med statens og Statoils rettigheter og forpliktelser som følger av gjennomføringsavtalen og utslippstillatelsen.

Regjeringens ambisjon om å realisere CO₂-håndtering på Mongstad har hele tiden vært utfordrende, jf. St.prp. nr. 49 (2006-2007) om samarbeid om håndtering av CO₂ på Mongstad, Prop. 125 S (2009-2010) om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2010, Prop. 1 S (2010-2011) og Prop. 35 S (2010-2011) om endringar i statsbudsjettet for 2010 under Olje- og energidepartementet.

Det er lagt ned et betydelig arbeid med å planlegge fullskala CO₂-fangst med sikte på å bringe prosjektet nærmere et grunnlag for investeringsbeslutning. I tråd med utslippstillatelsen og gjennomføringsavtalen, og som redegjort for blant annet i Prop. 125 S (2009-2010), oversendte Statoil i februar 2009 en overordnet utredning for fremtidig fangst av CO₂ fra de største utslippene på Mongstad («masterplanen») til Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet. Utredningen identifiserer utslippskilder på Mongstad som er aktuelle for CO₂-fangst, og viser at det er teknisk mulig å etablere fullskala CO₂-fangst ved kraftvarmeverket og krakkeranlegget ved oljeraffineriet. Utredningen peker også på utfordringer ved å gjennomføre et slikt banebrytende prosjekt. Det fremkommer av Statoils utredning at vurderingene som gjøres, er i en tidlig fase av prosjektgjennomføringen, og at konsept og kilder for CO₂-fangst ikke er valgt.

Statoils utredning utgjorde et omfattende innspill i en tidlig fase av arbeidet med å planlegge og forberede fullskala CO₂-håndtering på Mongstad. Etter at utredningen var mottatt av Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, ble det igangsatt et samarbeid mellom Gassnova og Statoil for å kartlegge og vurdere mulige alternativer til hovedløsningen som beskrives i Statoils utredning. Dette, samt påfølgende utredningsarbeid, er redegjort for i Prop. 125 S (2009-2010) og i forbindelse med Stortingets behandling av samme proposisjon, jf. Innst. 350 S (2009-2010).

Erfaringsgrunnlaget for planlegging, bygging og drift av anlegg for fullskala CO₂-fangst er svært begrenset. Planleggingsarbeidet som er gjennomført til nå har imidlertid bidratt til en gradvis oppbygging av kunnskap og erfaring. Prosjektet har vist seg mer krevende og komplekst enn opprinnelig lagt til grunn. Dette gjelder både utfordringer ved de teknologiske og kommersielle løsningene og tilknytningen av et fullskala CO₂-fangstanlegg til kraftvarmeverket ved et stort oljeraffineri i drift. På bakgrunn av det omfattende arbeidet som var gjennomført, og en samlet vurdering av tilgjengelig informasjon, la regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett våren 2010 opp til at det skulle legges frem et samlet beslutningsgrunnlag for fullskala fangst, transport og lagring av CO₂ fra kraftvarmeverket på Mongstad for Stortinget i 2014.

Tilsvarende anlegg til det som planlegges på Mongstad har aldri vært bygget tidligere, jf. kapittel 6 om arbeid med CO₂-håndtering internasjonalt. I planleggingsarbeidet er det gått detaljert inn i de forskjellige utfordringene ved å realisere fullskala CO₂-fangst, og erfaringen er at arbeidsomfanget og kompleksiteten er stor. På bakgrunn av informasjonen som har fremkommet om behov for økt kunnskap om mulige effekter på helse og miljø ved bruk av aminteknologi, varslet regjeringen høsten 2010 at den ville komme tilbake til Stortinget med en nærmere gjennomgang av arbeidet med CO₂-fangst på Mongstad, jf. Prop. 1 S (2010-2011) og Prop. 35 S (2010-2011). I dette kapitlet redegjøres det for vurderinger knyttet til gjennomført og videre arbeid med planlegging og forberedelser av grunnlag for investering i fullskala CO₂-fangst på Mongstad. Blant annet fremkommer Statoil og Gassnovas vurderinger i forbindelse med det videre arbeidet.

3.3.2 Behov for økt kunnskap om effekter på helse og miljø

CO₂-fangst med aminer, en gruppe organiske forbindelser, foregår ved at røykgassen fra kraftverket avkjøles og føres inn i et absorbsjonstårn der den passerer gjennom en løsning av aminer i vann. CO₂ reagerer med amin og tas opp av løsningen. Den CO₂-rike aminløsningen føres så inn i desorbsjonstårnet der den blir varmet opp ved hjelp av damp. Løsningen frigir CO₂-gass som er nesten helt ren, og aminløsningen fortsetter tilbake i kretsløpet. Små mengder aminforbindelser blir med den behandlede avgassen ut i atmosfæren.

Aminer har i lengre tid vært benyttet til å fjerne CO₂ fra gasstrømmer, blant annet fanges CO₂ fra naturgasstrømmen på Sleipner og Snøhvit. En viktig forskjell fra CO₂-fangst ved kull- og gasskraftverk, er at fangstsystemene på Snøhvit og Sleipner er lukkede systemer hvor aminene ikke slippes ut til luft.

FoU-aktivitetene som har pågått de senere årene har fremskaffet viktig informasjon og kunnskap om utslipp og dannelse av aminprodukter. Aktivitetene har også avdekket behov for ytterligere kunnskap. Det er blant annet behov for mer kunnskap om hva som skjer med dannelsen og levetiden til aminprodukter når det ikke er dagslys, hvordan aminprodukter reagerer i våt atmosfære, nedbrytning av stoffer og uavklarte helsemessige effekter av ulike stoffer som dannes. I prosjektplanleggingen pågår derfor et arbeid for å sikre kunnskap om bruk av aminteknologi slik at denne kan tas i bruk innenfor trygge rammer for helse og miljø.

Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) har den senere tiden gitt to vurderinger som relaterer seg kunnskapsstatus når det gjelder helse- og miljøfare ved bruk av aminer til rensing av CO₂, først i brev til Miljøverndepartementet 4. november 2010 og deretter i nytt brev til Miljøverndepartementet 1. mars 2011.

I KLIFs brev av 4. november 2010 peker direktoratet på at «De største kunnskapshullene består av at vi ikke vet nok om hvor mye eller hvor lite, og akkurat hvilke typer nitrosaminer (eller nitraminer) som vil dannes underveis i en CO₂-fangstprosess, og i atmosfæren etter at aminene har sluppet ut av pipene. Vi vet også for lite om hvor giftige de forskjellige nitrosaminene som dannes fra slike prosesser er, og i hvilken grad og hvor hurtig nitrosaminene brytes ned i luft og vann.» Videre kommenterer direktoratet nye resultater fra FoU-virksomhet, slik de ble presentert av Statoil i brev til Olje- og energidepartementet 27. september 2010. KLIF sier i brev av 4. november at det i det siste året er framkommet ytterligere opplysninger som styrker holdepunkter for at nitrosaminer og nitraminer dannes i CO₂-fangstprosessen. Direktoratet sier videre at de ikke har «tilgjengelig estimater på hvor stor endringen i dannelse av nitrosaminer og nitraminer er i forhold til tidligere vurderinger. Uten konkrete data på dette er det ikke mulig for Klif å vurdere i hvilken grad disse nye opplysningene endrer risikobildet for fullskala CO₂-fangst».

Under henvisning til de forutsetningene som er lagt til grunn i den foreliggende utslippssøknaden for TCM uttalte KLIF i brevet av 4. november 2010 at «Hvis det viser seg at de konservative forutsetninger blir bekreftet, kan utslipp fra et fullskala fangstanlegg uten rensing av aminer, få utfordringer med å overholde grenseverdiene for nitrosaminer som er valgt i TCM vurderingene». Samtidig pekes det i brev av 4. november til at en gjennom å redusere utslippene av aminer vil kunne redusere potensialer for dannelse av nitrosaminer, og det vises til at det testes ut ulike blandinger av aminer og at renseteknologi er under utvikling for dette formål.

I brev av 1. mars 2011 uttaler KLIF at de vurderer at nitrosaminer i atmosfæren grunnet CO₂-fangst med aminer representerer mindre risiko enn tidligere antatt, at økning i maksimal konsentrasjon av utslippskomponenter ved bakken er betydelig lavere i fullskala enn tidligere antatt, og at det fortsatt er kunnskapshull knyttet til nitraminer. Ifølge Folkehelseinstituttet er nitraminer trolig mindre potente som kreftfremkallende substanser enn nitrosaminer. Under henvisning til nye opplysninger fra FoU-prosjekter de siste månedene, at det ser ut til at nitrosaminer i atmosfæren grunnet CO₂ fangst med aminer representerer mindre risiko enn tidligere antatt, og at økning i maksimal konsentrasjon av utslippskomponenter ved bakken er betydelig lavere i fullskala enn tidligere antatt.

KLIF uttaler videre at de ikke kan «se at kunnskapen om risikoen for helsefarlige utslipp ved aminteknologi har gitt noen økt grunn til bekymring, snarere tvert imot trekker ny kunnskap i positiv retning i og med at risikoen for dannelse og spredning av nitrosaminer er mindre enn tidligere antatt». Samtidig peker de på at det fremdeles mangler kunnskap om nitraminer.

Når det gjelder usikkerhet knyttet til nitraminer uttaler KLIF at de «ser at det her fremdeles er store kunnskapshull og at videre fokus med forskning på dette er nødvendig. KLIF har bedt Folkehelseinstituttet om å vurdere risiko for helseskade også fra nitraminer innen midten av mars 2011».

Behovet for å få bedre kunnskap knyttet til bruk av aminteknologi ble blant annet omtalt i St.prp. nr. 38 (2008-2009) om investering i teknologisenter for CO₂-håndtering på Mongstad, som ble lagt frem i januar 2009. I proposisjonen ble det påpekt at eksisterende kunnskap om helse- og miljøeffekter av aminer og kjemikalienes nedbrytningsprodukter er begrenset, og at det ikke eksisterer veiledende normer eller kvalitetskriterier for hvilke konsentrasjoner eller utslippsmengder som er akseptable.

I forbindelse med Statoils arbeid med en overordnet utredning av CO₂-fangst på Mongstad (masterplanen) var omtalen av dette spørsmålet basert på resultat fra teoretiske studier, som tilsa at det kunne dannes helseskadelige reaksjons- og nedbrytningsprodukter, dvs. nitrosaminer og nitraminer. Det er senere bekreftet at aminer brytes ned til mange ulike kjemiske forbindelser, deriblant nitrosaminer og nitraminer. Nitrosaminer og nitraminer er en gruppe kjemiske forbindelser hvorav flere har kreftfremkallende egenskaper.

I forbindelse med forberedelsene til at testaktivitetene ved teknologisenteret på Mongstad skal starte opp, er det sendt inn søknad om utslippstillatelse. Søknaden omhandler blant annet utslipp av aminforbindelser, og er nå til behandling hos KLIF. Forhold knyttet til helse og miljø vil på vanlig måte løses før det kan gis utslippstillatelse.

Teknologisenteret er en av flere kilder til økt kunnskap om helse- og miljøeffekter ved CO₂-fangst, jf. kapittel 3.2.3. Erfaringer fra driften av teknologisenteret vil gi verdifull innsikt fordi man da kan måle reelle utslipp. Målinger av ulike aminer og deres degraderingsprodukter vil sammen med forskjellige FoU-prosjekter bidra til å redusere usikkerheter i vurderinger av fullskala fangst av CO₂.

Det er iverksatt et omfattende teknologikvalifiseringsprogram som del av planleggingen og prosjekteringen av anlegget på Mongstad, jf. kapittel 3.3.5. Videre vil testingen av teknologier ved teknologisenteret for CO₂-fangst gi nyttig og viktig informasjon fra faktisk drift av et CO₂-fangstanlegg, jf. kapittel 3.2.3. Det pågår også flere prosjekter i regi av CLIMIT for å øke kunnskapen om bruk av aminteknologi, jf. kapittel 5.

3.3.3 Statoils vurdering

Statoil la i fjor høst frem ny informasjon hvor selskapet vurderer at det er økt usikkerhet vedrørende ulemper knyttet til helse- og miljøforhold ved bruk av aminteknologi i CO₂-fangstanlegg. Selskapet har arbeidet videre med problemstillingen og innhentet oppdatert informasjon gjennom deltakelse i FoU-aktiviteter knyttet til bruk av aminteknologi. Det er fortsatt Statoils vurdering at usikkerheten knyttet til helseeffekter fra utslipp fra fullskalaanlegg, og derved risikoen knyttet til at aminteknologi ikke lar seg anvende, er høyere nå enn i 2009, da masterplanen ble fremlagt. I lys av disse vurderingene har Statoil vurdert konsekvenser for det videre planleggings- og forberedelsesarbeidet med fullskala CO₂-fangst på Mongstad.

CO₂ Masterplan Mongstad (masterplanen), som ble oversendt Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet i februar 2009, avdekket behov for økt kunnskap om mulige effekter og konsekvenser for helse og miljø fra utslipp til luft og vann av absorbsjonskjemikalier og/eller reaksjons- og nedbrytningsprodukter ved bruk av aminteknologi til CO₂-fangst. Masterplanen refererte til en studie under ledelse av NILU (Norsk institutt for luftforskning), som påpeker en teoretisk mulighet for dannelse av flere reaksjonsprodukter, blant annet nitrosaminer og nitraminer. Flere stoffer i denne gruppen kan representere en kreftfare avhengig av eksponeringsnivå og eksponeringstid.

I masterplanen pekte Statoil på at den manglende kunnskapen om helse- og miljøeffekter utgjorde den største risikoen ved anvendelse av aminteknologi. Det ble imidlertid forutsatt at FoU-innsats og økt kunnskap ville kunne avklare risiko og bidra til å finne metoder for å redusere risikoen. Masterplanen skisserte to hovedalternativer hvorav det ene var basert på anvendelse av dagens tilgjengelige aminbaserte teknologi, gitt avklaring av helse- og miljørisiko slik at risikoen vurderes akseptabel før investeringsbeslutning.

Testing og FoU-arbeid har imidlertid senere påvist at stoffer som kan representere en kreftfare faktisk dannes, og selv om noe av den gjennomførte testingen har gitt positive resultater for nitrosaminer, er det etter Statoils vurdering fortsatt usikkerhet knyttet til mulige helseeffekter fra et aminbasert fullskalaanlegg for CO₂-fangst. Usikkerheten vurderes å være knyttet til helse- og miljøeffekter for nitraminer, kunnskap om mengder av aminforbindelser som slippes ut fra et absorbsjonsanlegg og hvordan de dannes, samt levetiden i våt og mørk atomsfære. I tillegg vurderer Statoil at det er behov for å utvikle gode analyse- og målemetoder.

På denne bakgrunn vurderer Statoil at en videreutvikling av prosjektet kun basert på aminteknologi innebærer en risiko for at en på et senere tidspunkt må konkludere med at risikoen for ikke å møte utslippskravene er for høy. Selskapet vurderer at usikkerheten knyttet til bruk av aminteknologi i det planlagte fullskalaanlegget for CO₂-fangst på Mongstad gjør at det bør vurderes å introdusere alternative teknologier til amin. Statoil vurderer at aktuelle alternative teknologier er mindre utviklet enn aminteknologier fordi det mangler praktisk erfaring knyttet til anvendelse av disse teknologiene på eksosgass fra gassfyrte kraftverk. Alternative teknologier som er aktuelle vurderes å ikke ha tilsvarende mulige helseeffekter som er identifisert for aminteknologi. Statoil vurderer at det i dag ikke er opplagt hvilken teknologi som bør velges for prosjektet på Mongstad, men at usikkerheten rundt virkninger ved bruk av aminer tilsier utvidelse av antall teknologier for å sikre at man får kvalifisert minst én teknologi.

Statoil peker på at prosjektmodellen til nå, som primært har vært styrt av målet om raskest mulig oppstart, har medført at prosjektet har vært planlagt med samtidig teknologikvalifisering og prosjektering basert på et definert teknologivalg (amin). En slik prosjektmodell vil i følge Statoils vurdering være krevende risikomessig og kostnadsmessig, dersom en skal utrede flere teknologier parallelt. En utvidelse til å inkludere alternative og mindre utviklede teknologier innebærer etter Statoils syn at en bør følge en industriell prosjekttilnærming som ivaretar usikkerhetsmomentene på en tilfredsstillende måte. Dette innebærer at teknologikvalifiseringen foregår før forprosjekteringen starter. Statoil vurderer at dette er spesielt viktig når det ikke foreligger opplagte teknologikandidater. Formålet er at teknologikvalifiseringen drives frem til et modenhetsnivå som gjør at man kan velge hovedteknologi før forprosjekteringen starter.

Statoil legger til grunn at teknologikvalifisering er en systematisk metode for å redusere risiko ved anvendelse av ny teknologi. Selskapet peker på at anvendelse av ny teknologi alltid er forbundet med risiko, og at risiko skal reduseres til et akseptabelt nivå før en beslutter å bruke teknologien i et prosjekt. Dette gjøres ved å etablere et teknologikvalifiseringsprogram som relativt detaljert beskriver hvilke kvalifiseringsaktiviteter som må gjennomføres og hvilke resultater som må oppnås. På Mongstad skal CO₂-fangsten skje etter forbrenning og som ettermontering uten vesentlige ombygginger av eksisterende anlegg.

Kvalifiseringsutfordringene for amin- og ammoniakkteknologiene, som i dag vurderes som mest utviklet, er forskjellige da aminbasert teknologi i hovedtrekk er CO₂-fangstteknisk kvalifisert, men har utfordringer når det gjelder helse- og miljøaspekter. For ammoniakkbasert teknologi er vurderingen at det er teknologiens mulighet til å fungere tilfredsstillende, og spesielt for eksosgass med lave CO₂-konsentrasjoner, som er beheftet med usikkerhet.

Statoils anbefalte prosjektmodell legger til grunn en tidsplan som forutsetter teknologimodning frem til valg av CO₂-fangstteknologi og helhetlig konseptløsning ved beslutning om videreføring av prosjektet. Fasen frem til beslutning om videreføring av anbefalt konsept (DG2) vil da inkludere teknologimodning og konseptstudier med en forventet varighet på tre år. En slik plan er beheftet med usikkerhet fordi en er avhengig av at teknologikvalifiseringen gir de nødvendige resultater for å kunne gå videre. Gitt modning av en eller flere teknologier, antar Statoil en varighet på ytterligere to år fra DG2-beslutning og frem til ferdigstillelse av et investeringsgrunnlag.

Statoils anbefalte prosjekttilnærming tilsier at teknologivalget besluttes før forprosjekteringsfasen. Etter Statoils vurdering, gir dette mulighet for å redusere det totale arbeidsomfanget i forprosjekteringsfasen og å redusere risikoen for forsinkelser i denne fasen på grunn av teknologiutfordringer. Statoil vurderer imidlertid at samlet varighet av prosjektet vil forlenges sammenliknet med planen som ble lagt frem i Prop. 125 S (2009-2010), og at dette i seg selv vil medføre en lengre periode hvor kostnader påløper.

3.3.4 Gassnovas vurdering

Gassnova anbefaler at det åpnes for flere teknologier i det videre arbeidet med fullskala CO₂-fangst på Mongstad, samt etableringen av et teknologikvalifiseringsprogram. I brev til departementet heter det videre at Gassnova anbefaler at det åpnes for å vurdere flere alternativer i parallell med arbeidet med Mongstad-fullskalaprosjektet. Det endelige valget med tanke på realisering av fullskala CO₂-håndtering kan da gjøres når den planlagte teknologikvalifiseringsfasen er avsluttet.

Det er avgjørende at teknologikvalifiseringsprogrammet tilrettelegges på en slik måte at dette kan ha stor nytteverdi for realisering av fullskala CO₂-håndtering generelt:

• Programmet bør være generisk knyttet til kvalifisering av fangstteknologi, uavhengig av lokasjon. «Mongstad-spesifikke» elementer bør utredes utenfor dette programmet i parallell med andre alternativer.

• Programmet må gjennomføres på en slik måte at resultatene blir tilgjengeliggjort og kan benyttes i et eventuelt videre arbeid med andre alternativer.

• Programmet bør ha fokus på utvikling av leverandørmarkedet fremfor kompetansebygging internt i prosjektoperatørens organisasjon.

• Tidsrammen for gjennomføring av programmet bør fastlegges og må koordineres med utredningsarbeidet for de ulike alternativer.

Med basis i en slik gjennomføringsstrategi vil det på tidspunktet hvor teknologikvalifiseringsprogrammet er avsluttet foreligge et bedre beslutningsgrunnlag for det videre arbeidet med realisering av fullskala CO₂-håndtering. Det endelige valget kan da gjøres når følgende aktiviteter er gjennomført:

• Utredning av alternative veivalg for fullskala CO₂-håndtering som i større grad vil tilfredsstille statens målsettinger og belyse forhold knyttet til tiltakskostnader (kroner/tonn CO₂) for det første fullskalaanlegget. Utredningene vil også omfatte vurdering av eventuelle konsekvenser for etablerte forpliktelser og utslippstillatelsen på Mongstad.

• Teknologikvalifiseringsprogrammet vil gi økt innsikt i de teknologiske utfordringer og således bidra til å redusere usikkerhet og risiko knyttet til fullskala fangstanlegg.

Det vil på dette tidspunkt også foreligge økt kunnskap fra aktiviteter i CLIMIT-programmet og annet forsknings- og utviklingsarbeid, samt nyttig erfaring fra Teknologisenteret på Mongstad og eventuelle andre internasjonale demoprosjekter knyttet til CO₂-håndtering. Med en slik løsning bør arbeidet med utredning av alternativer kunne gjennomføres uten å svekke en målrettet norsk satsing mot demonstrasjon av fullskala CO₂-håndtering.

3.3.5 Det videre planleggings- og forberedelsesarbeidet med fullskala CO₂-fangst på Mongstad

Regjeringen ønsker å realisere fullskala CO₂-fangst på Mongstad og legger vekt på at dette arbeidet skal være et viktig steg videre i utviklingen av teknologi som kan redusere utslippene av klimagasser. Regjeringen er opptatt av at det videre arbeidet med prosjektet sikrer god balanse mellom fremdrift, kvalitetssikring og kostnadskontroll. Målsettingen er derfor at investeringsgrunnlaget, som skal legges frem for Stortinget, er godt gjennomarbeidet og kvalitetssikret. På grunnlag av erfaringene til nå, og erfaringer fra internasjonalt arbeid med CO₂-håndteringsprosjekter, er det regjeringens vurdering at det gjenstår et omfattende og utfordrende arbeid de nærmeste årene før et investeringsgrunnlag kan fremmes for Stortinget.

I Prop.125 S (2009-2010), ble det redegjort for planlagt fremdriftplan for fullskala fangst av CO₂ fra kraftvarmeverket på Mongstad. Denne fremdriftsplanen og organiseringen av prosjektet har til nå ligget til grunn for arbeidet. Med bakgrunn i målsettingen om raskest mulig realisering av fullskala CO₂-fangst, forutsatte denne planen bruk av aminteknologi. Dette var basert på en vurdering av at slik teknologi er kommet lengst i teknologiutviklingen, har størst erfaringsgrunnlag og dermed var mest relevant for en raskest mulig ettermontering på det eksisterende kraftvarmeverket.

På bakgrunn av informasjonen som har fremkommet vedrørende behov for økt kunnskap om effekter ved bruk av aminteknologi til CO₂-fangst, legger regjeringen opp til å åpne for alternative teknologier i det videre planleggingsarbeidet. Dette for å bidra til et mest mulig robust beslutningsgrunnlag. Når flere teknologier inkluderes i planleggingsfasen, legger regjeringen til grunn at modellen for planleggingsarbeidet justeres. Til nå har det vært lagt opp til at kvalifisering av aminteknologi skulle pågå i parallell med prosjekteringen av selve CO₂-fangstanlegget på Mongstad. En slik prosjektmodell vurderes som krevende risikomessig og gjennomføringsmessig når det åpnes for flere forskjellige CO₂-fangstteknologier. For å redusere risiko for uforutsette hendelser, legges det derfor til grunn en modell hvor teknologikvalifiseringen i all hovedsak foregår før prosjekteringen av selve anlegget på Mongstad. Dette innebærer at det i den nærmeste fasen av planleggings- arbeidet legges opp til å sikre tilstrekkelig kunnskap og oversikt over aktuelle teknologier.

Det legges også opp til at det videre planleggingsarbeidet skal ta hensyn til usikkerhet knyttet til kapasitetsutnyttelsen og røykgassmengder ved kraftvarmeverket. For å sikre at arbeidsomfanget og kompleksiteten i planleggingen av prosjektet ikke skal bli unødig stort, legges det til grunn at det skal utredes en utbyggingsløsning basert på full kapasitet fra kraftvarmeverkets to gassturbiner. Løsningen skal etter planen også være fleksibel med hensyn til at kraftvarmeverket kan opereres med én eller to gassturbiner med redusert eller full kapasitet.

Teknologikvalifiseringen skal inkludere teknologier som er egnet for CO₂-fangst fra eksisterende gasskraftverk, og skal foregå i samarbeid med teknologileverandører. Formålet er å kvalifisere minst én CO₂-fangstteknologi som kan anvendes. Det pågår arbeid med å utarbeide et program for teknologikvalifiseringen. Programmet vil blant annet beskrive kriterier for kvalifikasjon av teknologialternativer, forslag til aktiviteter, tester og leveranser som skal gjennomføres og den nærmere organiseringen av arbeidet. Teknologileverandørene skal utarbeide spesifikke program for egen teknologi. Parallelt med teknologikvalifiseringen, vil det pågå utredninger av tilkoblingen av CO₂-fangstanlegget til kraftvarmeverkets skorsteiner og hvilke omkringliggende hjelpesystemer som må tilrettelegges.

Amin- og ammoniakkteknologier vurderes som mest aktuelle fordi CO₂-fangstanlegget på Mongstad etter planen skal ettermonteres på et kraftvarmeverk. Også andre teknologier kan imidlertid være aktuelle. Et viktig mål med kvalifiseringen av aminteknologi er å oppnå tilstrekkelig sikkerhet for at denne teknologien kan tas i bruk uten uønskede helse- og miljøeffekter. Som en del av arbeidet er det allerede satt i gang et omfattende teknologikvalifiseringsprogram for aminer. Flere studier hos forskningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt vil blant annet gi mer kunnskap om dannelsen og spredningen av aminforbindelser samt helseeffekter av slike forbindelser. Følgende hovedaktiviteter er planlagt under det igangsatte programmet:

• Etablering av prøvetakings- og analysemetoder for de aktuelle helseskadelige stoffene for å kunne gjennomføre nøyaktige målinger av sammensetningen og mengden av utslippet fra fangstanlegget.

• Etablering av testkrav for de ulike fangstleverandørene med fokus på dannelse og utslipp av potensielt farlige forbindelser. Testene forutsettes utført i mindre laboratorier samt i større demonstrasjonsanlegg med leverandørenes anbefalte aminløsninger.

• Økt teoretisk forståelse av kjemiske reaksjoner i atmosfæren inkludert lysets nedbrytningseffekt. De ulike aminleverandørene vil ha ulike aminløsninger med ulike reaksjoner og egenskaper.

• Videreutvikling av atmosfæriske spredningsmodeller med fokus på å inkludere de viktigste dannelses- og nedbrytningsprosesser av helseskadelige stoffer i atmosfæren tatt i betraktning lokale vær- og vindforhold. Det fokuseres på å bestemme luftkonsentrasjoner samt hvor mye av stoffene som kan havne i drikkevannskilder.

• Etablering av relevante kreft- og giftighetstester som gir tilstrekkelig kunnskap på kort tid samt spesielt å kartlegge giftighet og kreftfare knyttet til stoffgruppen nitraminer hvor det i dag er mangelfull kunnskap.

• Evaluering og testing av teknologier som vil kunne redusere det fysiske aminutslippet fra fangstanleggene betydelig. Dette kan være forbedrede vaskeprosesser, filtre, UV-bestråling med mer.

I tillegg omfatter teknologikvalifiseringen klarlegging av forskjellige aminteknologiers egenskaper knyttet til CO₂-fangstgrad, oppskaleringsrisiko og energieffektivitet.

Målsettingen med kvalifiseringen av ammoniakkteknologi knytter seg til å oppnå tilfredsstillende krav til CO₂-fangstgrad, energieffektivitet og teknologimodenhet. Det er blant annet planlagt å gjennomføre mulighetsstudier for et fullskalakonsept og testing i pilotanlegg med representativ design og eksos fra gasskraftverk.

For eventuelle andre teknologier, kan det bli utarbeidet tilpassede teknologikvalifiseringsprogrammer, men også her vil tilfredsstillende krav til CO₂-fangstgrad, energieffektivitet og teknologimodenhet være viktige parametre. Når minst én teknologi vurderes som kvalifisert, legges det opp til at den valgte CO₂-fangstteknologien skal inngå som del av et konseptvalg for hele løsningen for fullskala CO₂-fangst på Mongstad. I forbindelse med slikt konseptvalg, vil vurderinger av kostnadseffektivitet, risiko og utslippsnivåer være sentrale.

Neste fase, med prosjektering av anlegg, innebærer blant annet utarbeidelse av detaljerte utredninger av den valgte hovedteknologien integrert med kraftvarmeverket og de omkringliggende anleggene på Mongstad, inkludert hjelpesystemer for tilførsel av energi og kjølevann mv. til CO₂-fangstanlegget. Det skal besluttes hvilke teknologiske løsninger som skal være med videre i en mer detaljert forprosjektering av fangstanlegget (FEED-studier; front-end engineering and design). Deretter skal FEED-studiene evalueres for å kunne beslutte hvilke teknologiske løsninger som skal ligge til grunn for den avsluttende fasen i konkurransen om utbyggingskontrakten for fangstanlegget. Denne kontrakten (EPC-kontrakt; engineering, procurement, construction) vil utgjøre en viktig del av det endelige beslutningsgrunnlaget.

Varigheten av fasen for teknologikvalifisering og teknologivalg anslås til omtrent tre år. Den nærmere planen for teknologikvalifiseringsfasen vil være beheftet med usikkerhet fordi det er usikkert når ønskede resultater oppnås. Hvis en fangstteknologi skulle bli tilstrekkelig utviklet og kvalifisert tidligere enn dette, skal spørsmålet om teknologivalg tas opp umiddelbart. Dette vil kunne bidra til en raskere fremdrift i prosjektet. Det påfølgende prosjekteringsarbeidet anslås til omtrent to år, som i opprinnelig fremdriftsplan. Dagens informasjon tilsier at regjeringen vil kunne legge frem et samlet beslutningsgrunnlag for Stortinget senest i 2016.

Et foreløpig, grovt kostnadsanslag for denne fremdriftsplanen, tilsier samlede kostnader for planleggingen og forberedelsen av fullskala CO₂-fangst på Mongstad frem til ferdigstillelsen av et investeringsgrunnlag på om lag 2,9 mrd. kroner. Økningen sammenliknet med omtalen i Prop. 1 S (2010-2011) henger sammen med at arbeidsomfanget i prosjektet vil bli større ved åpning for flere teknologier. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til omtale av arbeidsomfang og tilhørende budsjettbehov i budsjettdokumenter til Stortinget.

3.3.6 Organiseringen av samarbeidet om fullskala CO₂-fangst på Mongstad

Det følger av gjennomføringsavtalen av 2006 at avtaleverket som regulerer staten og Statoils videre arbeid med gjennomføringen av prosjektet på Mongstad skal utdypes og konkretiseres. Det pågår derfor et arbeid med å utvikle et slikt avtaleverk som regulerer staten og Statoils rettigheter og forpliktelser i forbindelse med planleggingen, utbyggingen og driften av fullskala-anlegget for CO₂-fangst ved kraftvarmeverket på Mongstad.

Det er enighet mellom partene om å utarbeide to avtaler. Den første avtalen, utviklingsavtalen, skal regulere planleggingsfasen frem til ferdigstillelsen av et investeringsgrunnlag, mens neste avtale skal regulere utbyggingen og driften av anlegget. Arbeidet med utviklingsavtalen er nå i sluttfasen, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en orientering om saken. Olje- og energidepartementet legger opp til at en slik Steg 2-avtale for planleggingsfasen, skal danne grunnlaget for notifikasjon til ESA og tre i kraft ved ESAs godkjennelse.

Avtalene skal regulere nærmere det planleggingsarbeidet som må utføres for at partene skal kunne fatte beslutning om bygging og drift av CO₂-fangstanlegg på Mongstad. Det legges opp til at staten og Statoil har et felles ansvar for å realisere fullskala CO₂-fangst, men at partenes roller og bidrag til dette er ulike. Statens bidrag er i hovedsak å finansiere CO₂-fangstanlegget, mens Statoil skal være prosjektgjennomfører. Det legges opp til at Gassnova skal representere staten ved oppfyllelsen av avtalen. Dette innebærer etter planen at Gassnova skal utøve statens rettigheter og oppfylle statens forpliktelser etter avtalen.

Avtalen for planleggings- og forberedelsesarbeidet skal regulere hvordan partene skal samarbeide i denne fasen, og vil gi en beskrivelse av hovedtrekkene i arbeidet. Basert på status i arbeidet med å ferdigstille denne avtalen, legges det opp til at Statoil, som prosjektgjennomfører, skal stå for den daglige ledelsen av prosjektet. Prosjektgjennomføreren skal rapportere til den felles styringskomitéen hvor Statoil og Gassnova er representert. Beslutninger i styringskomitéen skal kreve enstemmighet mellom Gassnova og Statoil. Videre legges det opp til at Statoil skal oppdatere og revidere fremdriftsplanene hvert halvår, og dette skal skje i tråd med normal industripraksis for sammenlignbare prosjekter. Styringskomitéen skal holdes orientert om fremdrift og eventuelle avvik i forhold til den til enhver tid gjeldende fremdriftsplan. Eventuelle beslutninger om endringer i den overordnede fremdriftsplanen må imidlertid fattes i styringskomitéen.

Det legges opp til at Gassnova skal kunne nominere et begrenset antall personer til posisjoner i Statoils prosjektorganisasjon. Det legges også opp til at Gassnova skal ha tilgang til, innsyn i og rett til å kommentere kvalitetssikrede prosjektdokumenter. Videre skal Gassnova etter planen ha rett til å delta i kvalitetssikringsprosessene som Statoil i henhold til sine styrende dokumenter gjennomfører i prosjektarbeidet, samt ha rett til å delta i arbeidsmøter med teknologileverandørene i forbindelse med at disse fremlegger tekniske løsninger, konseptanbefalinger og teknologikvalifiseringsresultater.

Staten skal ha rettigheter til resultater og opparbeidet kunnskap fra teknologikvalifiseringen, og kunne utnytte dette i fremtidige CO₂-fangstanlegg i Norge som i det vesentligste finansieres med statlige midler. Rettigheter til å bruke resultater og kunnskap må på ordinær måte være innenfor rammene av avtaler som inngås med teknologileverandører, Statoil eller andre tredjeparter.

Regjeringen er opptatt av god balanse mellom fremdrift, kvalitetssikring og kostnadskontroll i det videre arbeidet med prosjektet. For å bidra til å sikre dette, legges det opp til at Olje- og energidepartementets politiske ledelse og Statoils øverste ledelse skal møtes om det pågående arbeidet en gang i halvåret i perioden frem til investeringsgrunnlaget er ferdigstilt.

3.3.7 Om Gassnovas arbeid med å utvikle og realisere fullskala CO₂-fangst

Gassnova ble etablert som statsforetak sommeren 2007. Foretaket spiller en viktig rolle i den norske satsingen på CO₂-håndtering, jf. St.prp. nr. 49 (2006-2007) om samarbeid om håndtering av CO₂ på Mongstad og Innst. S. nr. 205 (2006-2007).

I henhold til tildelingsbrev til Gassnova for 2011, heter det at Gassnova har i oppgave å forvalte statens interesser i TCM DA, og at foretaket skal sikre statens interesser i oppfølgingen av Gjennomføringsavtalen, deltakeravtale og andre relevante avtaler i forbindelse med teknologisenteret på Mongstad, herunder sikre statens behov for forsvarlig kostnadskontroll. Det fremgår videre at Statoil er operatør for utbyggingsfasen, og at Gassnovas representant leder selskapsmøtet. Gassnova skal legge til rette for at statens deltakelse i teknologisenteret kan nyttiggjøres best mulig, blant annet gjennom kunnskapsspredning og teknologiutbredelse.

Regjeringen legger opp til at Gassnova skal ivareta statens interesser og oppgaver under avtalen som regulerer planleggings- og prosjekteringsarbeidet med fullskala CO₂-fangst på Mongstad, jf. kapittel 3.3.6. En slik rolle vil være viktig med hensyn til utøvelsen av statens rettigheter og forpliktelser etter avtalen, og bidra til at staten kan dra god nytte av erfaringer og kunnskap som følger med arbeidet på Mongstad. Gassnova skal etter planen representere staten i styringskomitéen for det videre planleggingsarbeidet. Denne styringskomiteen skal være øverste organ for samarbeidet mellom staten og Statoil. Statoil skal lede styringskomitéen. Styringskomitéen skal etter planen fatte vedtak ved enstemmighet, med mindre annet fremgår av avtaleverket for samarbeidet. I avtaleverket vil det bli lagt til rette for at Gassnova på god og tilstrekkelig måte skal kunne ivareta statens interesser knyttet til finansieringsforpliktelsen.

Regjeringen er opptatt av å bidra til gode løsninger som både kan dekke verdens energibehov og redusere utslippet av klimagasser. Det er derfor et mål å utvikle og realisere fullskala transport og lagring av CO₂ på en måte som kan bidra til bred anvendelse av slik teknologi. Gassnova skal gjennomføre et utredningsarbeid hvor hensikten er å bidra til en bred og oppdatert kartlegging av mulighetsområdet for realisering av fullskala CO₂-håndtering utover prosjektet på Mongstad. Resultater fra dette arbeidet vil blant annet inngå i regjeringens arbeid med stortingsmelding om klimapolitikken, og i regjeringens videre arbeid med CO₂-håndtering.

Utredningen skal etter planen skje parallelt med gjennomføringen av teknologikvalifiseringsprogrammet i Mongstad-prosjektet. Utredningen skal blant annet bygge videre på Gassnovas erfaringer og kunnskap fra arbeidet med prosjektene på Mongstad og Kårstø. Det er også relevant å trekke på utredningsarbeidet i forbindelse med Klimakur 2020. Videre vil erfaringer fra prosjekter i utlandet være nyttig i arbeidet med CO₂-håndtering i Norge. I denne sammenheng er det blant annet relevant å se på erfaringer som er gjort knyttet til utviklingen av teknologiske løsninger, utviklingen av det internasjonale aktørbildet innenfor CO₂-fangst og -lagring, samt økonomiske og kommersielle spørsmål.