4 Transport og lagring av CO₂

Norske selskaper og forskningsmiljøer har unik og omfattende kompetanse på transport og lagring av CO₂ i geologiske formasjoner. Dette skyldes i stor grad at Norge var det første landet som benyttet fangst og lagring av CO₂ som et klimatiltak. I 1996 startet Statoil utskilling av CO₂ fra naturgasstrømmen på Sleipner, i 2008 startet CO₂-lagring på Snøhvit og når Gudrunfeltet kommer i drift i 2014 vil CO₂ fra naturgasstrømmen bli utskilt på Sleipner og lagret i Utsira-formasjonen. Kapittel 4.1 omhandler arbeid med CO₂-lagring i Norge.

Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 2006, med tilhørende endringer, og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil danner utgangspunktet for etableringen av anlegg for fangst og lagring av CO₂ på Mongstad. Det fremgår av gjennomføringsavtalen at staten skal dekke investerings- og driftskostnader for fangstanlegget samt transport- og lagringskostnader, utover det som dekkes av Statoils bidrag. For transport- og lagring av CO₂ fra Mongstad har staten ansvaret for gjennomføring og organisering av prosjektet. Det blir gjort nærmere rede for transport og lagring av CO₂ fra Mongstad i kapittel 4.2.

Det vil bli utformet nye forskrifter om transport og lagring av CO₂ i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen. Forskriftene vil være hjemlet i kontinentalsokkelloven av 1963 og forurensningsloven, og vil være tuftet blant annet på bestemmelsene i EUs lagringsdirektiv. Arbeidet med forskrift om CO₂-lagring omtales i kapittel 4.3. Sikkerhet i forbindelse med transport og lagring av CO₂ er omtalt i kapittel 4.4.

4.1 CO₂-lagring i Norge

4.1.1 CO₂-lager i bruk

I 1991 innførte Stortinget en avgift på utslipp av CO₂. Avgiften omfattet petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og var en medvirkende årsak til at Norge fikk verdens første prosjekt der CO₂ lagres i et geologisk reservoar under havbunnen.

Naturgassen i Sleipnerfeltet i Nordsjøen har et CO₂-innhold som overstiger spesifikasjonen hos kjøperne. Rettighetshaverne på Sleipnerfeltet måtte derfor i utbyggingsplanen finne en måte å redusere CO₂-innholdet i naturgassen slik at spesifikasjonene hos kjøperne ble oppfylt. Alternativene som ble vurdert var blant annet utslipp av CO₂ til luft, eller å reinjisere og lagre CO₂ i en geologisk formasjon under havbunnen. CO₂-avgiften medvirket til at det var lønnsomt for rettighetshaverne å lagre CO₂. I 1996 startet lagringen av CO₂ fra Sleipnerfeltet.

På Sleipner transporteres CO₂-rik naturgass til Sleipner Vest-plattformen der CO₂ skilles fra naturgassen i et fangstanlegg. Utskilt CO₂ blir deretter reinjisert og lagret i et saltvannsreservoar i Utsiraformasjonen, en geologisk formasjon ca 1 000 meter under havbunnen. Om lag en million tonn CO₂ har vært skilt ut og lagret årlig siden oppstarten av prosjektet.

Ettersom Sleipner var første prosjekt av sitt slag, ble det etablert omfattende forskningsprosjekter for å følge utviklingen i prosjektet nøye. Utsiraformasjonen overvåkes ved hjelp av seismikk, og det er utviklet omfattende modeller for beregning av hvordan CO₂ beveger seg i reservoaret. De seismiske undersøkelsene viser at den lagrede CO₂-en oppfører seg i tråd med modellanslagene.

Norges andre CO₂-håndteringsprosjekt er lokalisert på Melkøya utenfor Hammerfest. Naturgassen på Snøhvit kjøles ned slik at den blir flytende (LNG), og transporteres med skip til markedet. Av tekniske årsaker må CO₂ skilles ut fra naturgassen før naturgassen kjøles ned. Naturgassen på Snøhvit inneholder i utgangspunktet fem til åtte prosent CO₂. I stedet for å slippe ut utskilt CO₂ til luft og betale CO₂-avgift, valgte rettighetshaverne å reinjisere og lagre utskilt CO₂.

Ved normal drift separeres årlig 700 000 tonn CO₂ fra gasstrømmen i fangstanlegget på Melkøya. CO₂-en transporteres og lagres i Tubåen, en sandsteinsformasjon 2 600 meter under havbunnen. Injeksjonen av CO₂ har medført en trykkoppbygning i en del av denne formasjonen. Det blir derfor innført tiltak for å jevne ut trykket i formasjonen. Ved injeksjon av CO₂ vil det være satt opp kriterier for hvor høyt trykk en kan akseptere. Hvor mye trykket øker lokalt som følge av at CO₂ injiseres, er avhengig av hvor stor motstand det er mot strømning av vann og CO₂ i formasjonen og hvor stort volum av vann som er til stede i utgangspunktet. Ved oppstart av injeksjon er disse egenskapene modellert, men det vil være nødvendig å oppdatere modellene etter hvert som en får erfaring. Generelt kan flere tiltak være aktuelle for å jevne ut trykket i formasjonen, for eksempel ved å injisere i flere nivåer i formasjonen eller bore flere injeksjonsbrønner. Det kan også være et alternativ å produsere ut vann fra området der CO₂ injiseres.

4.1.2 Videre muligheter for CO₂-lagring i Norge

CO₂ kan lagres i vannfylte formasjoner, nedstengte hydrokarbonfelt eller injiseres for å øke utvinningen i produserende felt. For å finne gode lagringsplasser for CO₂ må det gjøres et grundig forarbeid, ikke minst i form av innhenting og tolking av seismikk og boring av test- og letebrønner. Oljedirektoratet vurderer lagringsegenskapene på norsk sokkel til å være spesielt gode, og kartlegger mulige vannfylte reservoarer for lagring av CO₂ på dyp mellom 600 og ned mot 3000 meter. CO₂ vil akkumuleres i hulrom mellom sandkorn og opprinnelig væske vil bli fortrengt. Formasjonen det injiseres i må ha gode gjennomstrømmingsegenskaper, og i tillegg må reservoaret være forseglet av en tett bergart slik at ikke CO₂ lekker ut fra den aktuelle strukturen.

CO₂ har egenskaper som endrer seg med temperatur og trykk. Fanget CO₂ (separert fra andre gasser) komprimeres og fraktes i væskelignende tilstand ut til en injeksjonsbrønn via rørledning eller med skip.

Det oppstilles strenge krav til lagringsløsninger for å sikre at det ikke oppstår lekkasje fra lagringslokaliteten, jf. også omtalen av arbeidet med forskrifter for lagring av CO₂ i kapittel 4.3. Det er derfor nødvendig å foreta grundige stedsspesifikke undersøkelser ved ethvert CO₂-lagringsprosjekt. Kunnskap om forsegling, migrasjonsruter, reservoaregenskaper og effektiv lagringskapasitet er avgjørende før start av CO₂-lagring. Det samme gjelder brønnintegritet, både for injeksjonsbrønner, og eventuelt andre brønner som går gjennom reservoaret hvor CO₂ skal lagres.

En klar forutsetning for at fangst og lagring av CO₂ skal få bred internasjonal anvendelse som klimatiltak, er at miljømessig sikre CO₂-deponier kartlegges, modnes og sertifiseres. Dette gjelder også for norsk sokkel, hvor det er ønskelig å få en mer enhetlig forståelse av hva som kan være lagringspotensialet. Dette er ikke minst viktig i lys av at geologiske formasjoner på norsk sokkel antas å egne seg meget godt for lagring av store mengder CO₂, og på lengre sikt kan være aktuelle for lagring av andre lands CO₂. Det har vært behov for en økt satsing innenfor kartlegging av mulige lagringsområder for CO₂. Siden 2009 har regjeringen gitt Oljedirektoratet særlige årlige bevilgninger for å trappe opp dette arbeidet.

Som følge av lagringsprosjektene på Sleipner- og Snøhvitfeltet, har norske aktører opparbeidet betydelig kompetanse på CO₂-lagring. Norske miljøer har derfor gode forutsetninger for å estimere lagringspotensialet og lagringssikkerheten i geologiske formasjoner på norsk sokkel.

Det finnes i dag flere norske initiativ rettet mot kartlegging av CO₂-deponier. Det er ønskelig at ulike initiativ sees i sammenheng og drar nytte av hverandres kunnskap og erfaring, samt at aktørene kan drøfte spørsmål knyttet til metode og datamateriale i vurderingene av områdenes egnethet og størrelse. Det kan også være naturlig å se CO₂-lagring i sammenheng med mulig fremtidig bruk av CO₂ til økt oljeutvinning.

Olje- og energidepartementet ga i 2009 Oljedirektoratet i oppdrag å etablere et faglig forum for lagring av CO₂ i geologiske formasjoner under havbunnen. CO₂-lagringsforum er sammensatt av aktører innen forskning, akademia, industri og næringsliv i Norge med relevante aktiviteter innen lagring av CO₂ på norsk sokkel. Forumet ledes av Oljedirektoratet.

Formålet med forumet er å ha et kontaktpunkt for relevante fagmiljøer, og på denne måten holde best mulig oversikt over pågående aktiviteter relatert til CO₂-lagring på norsk sokkel, herunder aktiviteter i regi av myndigheter, forskningsinstitusjoner og industri. Forumet vil bidra til at aktivitetene knyttet til CO₂-lagring kan sees i sammenheng og partene kan dra nytte av hverandres kunnskap og erfaring. Forumet er en faglig arena der tekniske utfordringer og spørsmål om metode og datamateriale kan diskuteres. Forumet skal gjennom dette arbeidet bidra til å styrke kunnskapen om lagringspotensialet på norsk sokkel. Forumet vil også fungere som kunnskapsbase for myndighetenes arbeid innen lagring av CO₂.

Oljedirektoratet har, med bakgrunn i sitt kartleggingsarbeid og med innspill fra CO₂-lagringsforumet, lagt frem en skisse til hvordan man kan få en bedre oversikt over lagringspotensialet på norsk sokkel, og hvordan et atlas for CO₂-lagring kan utarbeides. Det legges opp til at en første versjon av et norsk CO₂-lagringsatlas med hovedvekt på Nordsjøen ferdigstilles innen utgangen av 2011. Videre planlegges det å utvide atlaset med Norskehavet innen utgangen av 2012. Atlaset vil bli et interaktivt atlas som er GIS-basert og søkbart. I atlaset vil det være en beskrivelse av lagringsmuligheter både i saltvannsholdige formasjoner og nedstengte olje- og gassfelt, hvor man viser datatilgjengelighet og hvordan lagringskapasiteten er beregnet.

4.2 Transport og lagring av CO₂ fra Mongstad

4.2.1 Transport og lagring fra fullskala CO₂-håndtering på Mongstad

I forbindelse med arbeidet med fullskala CO₂-fangst på Mongstad skal det også etableres en løsning for transport og sikker lagring av CO₂. Gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil fra 2006 regulerer samarbeidet om fullskala CO₂-håndtering på Mongstad. Dette omfatter både fangst, transport og lagring. Hovedprinsippet i avtalen er at Statoil skal dekke kostnader for fullskala CO₂-håndtering tilsvarende selskapets alternative CO₂-kostnad dersom CO₂-håndtering ikke hadde vært gjennomført. Staten skal dekke investerings- og driftskostnader for fangstanlegget og for en transport- og lagringsløsning, utover det som dekkes av Statoils bidrag. En eventuell positiv verdi av CO₂ i en verdikjede skal komme til fradrag fra statens kostnader.

I det pågående planleggingsarbeidet legges det til grunn at det skal være etablert en løsning for transport og sikker lagring av CO₂ ved oppstart av det planlagte fullskalaanlegget for CO₂-fangst. Staten har ansvaret for både gjennomføring og organisering av transport- og lagring av CO₂ fra Mongstad.

Gassnova fikk på den bakgrunn ansvaret for å forvalte statens interesser i arbeidet med transport og lagring av CO₂ fra fullskala CO₂-håndtering på Mongstad i desember 2007. Foretaket har i oppgave å forberede beslutningsgrunnlag for investering i en løsning for transport og lagring av CO₂ fra det planlagte CO₂-fangstanlegget. Videre er Gassnova bedt om, i samråd med departementet, å arbeide frem forslag til organisering av eierskap og gjennomføring av transport- og lagringsprosjektet.

Gassco fikk i januar 2010 i oppdrag å utarbeide forprosjekteringsgrunnlaget knyttet til transport av CO₂ fra Mongstad, samt forberedende aktiviteter knyttet til slik forprosjektering. Gasscos oppdrag inngår som en viktig del av arbeidet med transport og lagring av CO₂ fra Mongstad, organisert som et prosjekt ledet av Gassnova.

Gassco og Gassnovas planleggingsarbeid har til nå omfattet aktiviteter knyttet til forberedelse og utarbeidelse av beslutningsgrunnlag, inkludert blant annet studier av aktuelle lagringslokaliteter, studier av havbunnen og rørtraséer, konseptstudier, og utvikling av løsninger for en CO₂-rørledning ut fra Mongstad. Gassco har bistått Gassnova i arbeidet med å utrede en transportløsning.

Potensialet for å lagre CO₂ i undersjøiske reservoarer på norsk sokkel vurderes som stort, jf. kapittel 4.1.2. Dette innebærer at det er flere forskjellige lokasjoner som kan være aktuelle for lagring av CO₂ fra ulike CO₂-kilder på land eller til havs. Hovedaktiviteten i Gassnovas pågående planleggings- og forberedelsesarbeid er å finne et egnet lager for deponering av CO₂ fra Mongstad. Gassnova anser at Johansenformasjonen, gitt sin størrelse og beliggenhet, kan ha et potensial for å kunne bli et stort, sentralt lager for CO₂ på sikt. Det er et omfattende arbeid å modne frem et egnet lager for CO₂, og det er derfor behov for å bruke tilstrekkelig tid til å kartlegge lager i god tid før lagringen skal begynne.

I Gassnovas arbeid med å kartlegge Johansenformasjonen er det samlet inn og tolket seismikk. I sørlige deler av Johansenformasjonen ble det samlet inn ny seismikk i 2010. Denne seismikken er prosessert og Gassnova jobber nå med å tolke denne. Når seismikken er tolket ferdig er det naturlig å vurdere lokalisering av en test- og verifikasjonsbrønn på egnet sted i formasjonen. En slik brønn vil gi viktig informasjon om hvorvidt Johansenformasjonen er egnet som lager for CO₂.

Gassnova har tidligere vurdert Utsiraformasjonen som aktuelt lager for CO₂, hovedsakelig fra Kårstø. Gassnovas vurdering er at Utsiraformasjonen er mindre aktuell som mulig lager for CO₂ fra Mongstad. En eventuell lagring i Utsiraformasjonen vil blant annet kreve uforholdsmessig høye investeringer i rørledning på grunn av den lange avstanden fra Mongstad.

Gassco har utarbeidet et beslutningsgrunnlag for å velge konsept for transportløsningen fra Mongstad. I arbeidet er det vurdert transport til ulike lagringslokasjoner i eller i nærheten av Johansenformasjonen. En utfordring i transportarbeidet har vært å finne en mulig rørledningstrasé gjennom de ytre deler av Fensfjorden med spesielt vanskelige forhold. Fensfjorden er dyp og smal med sterke strømmer. Å legge et nytt CO₂-rør i samme trasé som oljerørledningene fra Trollfeltet kan føre til økt risiko for de eksisterende rørledningene når CO₂-rørledningen blir installert. Basert på havbunnsundersøkelser er det funnet en foretrukket trasé som i stor grad unngår de mest utfordrende områdene i ytre Fensfjorden.

Gassco har i sine vurderinger lagt til grunn et transportbehov på 1,2 millioner tonn CO₂ per år fra kraftvarmeverket på Mongstad. Rørledningen som er utredet vil ha reservekapasitet på om lag 2,5 millioner tonn CO₂ som gir mulighet til å håndtere CO₂ også fra andre utslippskilder.

I områder der for eksempel trålaktivitet kan føre til økt risiko for rørledningen vil denne bli gravd ned. Det er foretatt analyser for å identifisere trålaktivitet langs rørledningstraséen. Hele rørledningssystemet utenfor Fensfjorden vil bli gravd ned for å legge til rette for sameksistens.

Gassco understreker i sitt arbeid viktigheten av at roller og ansvar i utbyggings- og driftsfasen blir klarlagt så snart som mulig. I neste fase av arbeidet vil det være nødvendig å utføre detaljert ingeniørarbeid og undersøkelser av hvordan CO₂ vil strømme i rørledningssystemet. For å ha et godt nok investeringsestimat viser Gassco også til at det kan være nødvendig å starte en anskaffelsesprosess før investeringsbeslutning er fattet. Det vil ikke være behov for å signere kontrakter før investeringsbeslutning, men det er vanlig industripraksis å hente inn tilbud fra relevante aktører i markedet.

4.2.2 Utredning av ulike modeller for eierskap og drift

Gassnova skal i samråd med Olje- og energidepartementet utarbeide forslag til organisering av eierskap og gjennomføring av transport og lagring av CO₂ fra det planlagte CO₂-fangstanlegget på Mongstad. Det er et mål at arbeidet med transport- og lagringsløsninger for CO₂ fra Mongstad skal bidra til økt kunnskap og generell innsikt om sikker lagring av CO₂. Det er også et mål at arbeidet skal bidra til økt industriell virksomhet og erfaringsoppbygging innenfor transport og sikker lagring av CO₂.

Transport og lagring av CO₂ fra Mongstad vil bli ett av de første prosjektene av sitt slag, der CO₂ tas fra en kilde på land for lagring offshore. Det bør legges til rette for at selskaper som har opparbeidet seg teknisk kompetanse og ønsker å delta i prosjektet får mulighet til dette. Det vil vurderes hvordan private aktører kan inviteres til å delta i prosjektet for å bidra med kompetanse og for å utvikle kompetansen og erfaringen med CO₂-lagring videre.

Gassnova har gjort en foreløpig utredning av ulike modeller for organisering av eierskap, utbygging og drift i forbindelse med transport og lagring av CO₂ fra Mongstad. Den fremste ekspertisen på transport og lagring av CO₂ besittes av aktører og selskaper tilknyttet olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. Regjeringen ser det som naturlig å ta i bruk disse aktørenes kunnskap, og er positiv til at alternative lokasjoner for CO₂-lagring utredes. Deltakelse fra industrien vil være en ambisjon i arbeidet med å utvikle en modell for eierskap og drift. Det vil arbeides videre med å utrede mulige gjennomføringsmodeller for transport og lagring av CO₂ fra Mongstad. Regjeringen vil legge frem en plan for organisering og gjennomføring av transport- og lagringsprosjektet når dette arbeidet er ferdig.

I arbeidet med å utrede slike modeller, vil kompetansekrav for transport og lagring av CO₂ vektlegges. Utnyttelse av et undersjøisk reservoar på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ innebærer boring av letebrønner, bygging av injeksjonsfasiliteter som havbunnsrammer og drift av lagringslokaliteten frem til lukning og nedstengning. Driften av et CO₂-lager krever blant annet omfattende reservoarstyring og god overvåkning av reservoaret i henhold til en overvåkningsplan. Dette er krevende, og de aktørene som skal forestå denne virksomheten bør ha reservoarfaglig og teknisk kompetanse på linje med en operatør i petroleumsvirksomheten. Dette for å kunne identifisere utfordringene og iverksette kompenserende tiltak. I tillegg må disse aktørene kunne dokumentere evne til å ivareta de finansielle forpliktelser som følger av aktiviteten under den aktuelle tillatelsen.

Det legges til grunn at regelverket for transport og lagring av CO₂ i stor grad vil bygge på den reguleringserfaring en har innenfor petroleumsvirksomheten. I lys av at oppgavene knyttet til CO₂-håndtering vil kreve betydelig kompetanse og klare ansvarsforhold tas det sikte på at kravene til aktørene som skal drive med transport og lagring av CO₂ i stor grad utformes etter samme prinsipper som i petroleumsvirksomheten. Oppgavene er imidlertid ikke helt like innenfor de to områdene og det er derfor noe ulik fagkompetanse som kan kreves.

Myndighetene vil utforme spesifikke kompetansekrav som skal legges til grunn for å kvalifisere som rettighetshaver og operatør i transport- og lagringsvirksomheten. Kompetansekravene vil bli gjort kjent for industrien på egnet måte når de foreligger.

4.3 Om arbeid med forskrift for CO₂-lagring

EUs direktiv om geologisk lagring av CO₂ (direktiv 2009/31/EC) etablerer et juridisk rammeverk for miljømessig sikker lagring. Direktivet trådte i kraft i juni 2009 og skal være gjennomført i medlemsstatenes lovgivning innen ultimo juni 2011. Direktivet antas å være EØS-relevant, men er ennå ikke vedtatt innlemmet i EØS-avtalen.

Lagringsdirektivet oppstiller krav ometablering av en konsesjonsordning for leting etter en lagringslokalitet, tillatelse til miljømessig sikker lagring av CO₂, overvåking av lagret CO₂, rapportering til myndighetene, plan for avbøtende tiltak ved evt. lekkasje, inspeksjoner m.v., avslutning av lagringen og lukning av lagringslokaliteten, overføring av det juridiske ansvaret for lagringslokaliteten til staten, overvåkning av lagringslokaliteter etter nedlukning av lagringslokaliteten, finansiell sikkerhet, grenseoverskridende transport av CO₂, tredjepartsadgang til rørledninger for transport av CO₂ og til lagringslokaliteter.

Olje- og energidepartementet, Arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet vil ha ansvar for å gjennomføre ulike deler av direktivet i norsk rett.

I mars 2009 ble Olje- og energidepartementet og Arbeidsdepartementet delegert myndighet i medhold av kontinentalsokkelloven av 1963 som følger:

• Olje- og energidepartementet for så vidt gjelder leting, utbygging og drift av undersjøiske geologiske formasjoner med henblikk på transport og lagring av CO₂ og utnyttelse av slike formasjoner for lagring av CO_2,

• Arbeidsdepartementet for så vidt gjelder sikkerhet med henblikk på transport og lagring av CO₂ i undersjøiske geologiske formasjoner på kontinentalsokkelen.

I tråd med ovennevnte delegasjonsvedtak vil det bli utformet en ny forskrift om transport og lagring av CO₂ i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen. Denne forskriften vil være basert på bestemmelsene i EUs lagringsdirektiv og gjeldende petroleumslov og petroleumsforskrift. Lagringsaktiviteten har mange likhetstrekk med petroleumsaktiviteten og mange bestemmelser fra petroleumslovgivningen vil være relevante også i forhold til transport og lagring av CO₂ på kontinentalsokkelen.

Miljøverndepartementet har ansvar for å regulere de miljømessige sidene av transport og lagring av CO₂. Miljøverndepartementet vil fastsette en forskrift i medhold av forurensningsloven.

Arbeidsdepartementet har ansvaret for sikkerhet for transport og lagring av CO₂ i undersjøiske formasjoner på kontinentalsokkelen og vil på denne bakgrunn fastsette nye regler for helse, miljø og sikkerhet (HMS) for denne virksomheten. Arbeidsdepartementet tar sikte på å sende utkast til forskrift på høring i løpet av 2011.

I dag lagres CO₂ fra produksjon av gass på Sleipner i Nordsjøen og Snøhvit i Barentshavet. Lagringen er forutsatt godkjent Plan for utbygging og drift i medhold av petroleumsloven. Klif har utstedt særskilt tillatelse til injeksjon, lagring og overvåkning av CO₂ i tilknytning til gassproduksjonen i medhold av forurensningsloven.

4.4 Sikkerhet i forbindelse med transport og lagring av CO₂

I forbindelse med injisering av CO₂ i reservoarer på sokkelen, gjelder de samme sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til bore- og brønnintegritet og barrierer som for bore- og brønnområdet i petroleumsvirksomheten. Etablering og drift av infrastruktur for transport av CO₂ på sokkelen har også mange fellestrekk med petroleumsvirksomheten. Likeledes er virksomheten på landanleggene definert som høyrisikovirksomhet med betydelig potensial for storulykke.

Arbeidsdepartementet har ansvaret for regelverk og tilsyn for så vidt gjelder sikkerhet og arbeidsmiljø ved fangst, transport og injeksjon av CO₂ (herunder boring og brønn). Den kompetansen som Arbeidsdepartementet, ved Petroleumstilsynet, har bygget opp gjennom regelverk og tilsyn for HMS i petroleumsvirksomheten blir svært relevant også ved ivaretakelsen av dette nye forvaltningsansvaret.

Samtidig er det foretatt flere grep for ytterligere å kartlegge hvilke risikoer som er forbundet med virksomheten. Det Norske Veritas har gjennomført en studie på oppdrag fra Petroleumstilsynet, knyttet til kartlegging av potensielle farer ved CO₂-håndtering. De potensielle farene og utfordringene kan grovt sett deles inn i tre grupper:

• CO₂-rørledningsutfordringer; innvending og utvendig korrosjon, hydratdannelse, lastfordeling ved frie spenn, løpende brudd

• Materialutfordringer; CO₂-løsemiddelegenskaper og materialkompatibilitet, elastomerer – det vil blant annet si at materialene som brukes må være tilpasset CO₂s syreegenskaper

• Drifts- og designutfordringer; CO₂ faststoffdannelse, trykkreduksjon (både kontrollert og ukontrollert), lave temperaturer, feiling av trykksatte systemer, CO₂ BLEVEs – det vil si hvordan CO₂ oppfører seg i ekstreme omgivelser – for eksempel ved høyt trykk kombinert med sterk varme

Studien konkluderer med at det ikke er forventet at noen av de identifiserte HMS-utfordringene og potensielle farene vil utgjøre noen betydelig hindring for implementering og anvendelse av CO₂-fangst og -lagring, så lenge risiko vurderes og håndteres på en fullstendig og tilfredsstillende måte. Det er Arbeidsdepartementets vurdering at eksisterende strategier for risikohåndtering i petroleumsvirksomheten i stor grad bør kunne tilpasses slik at de potensielle farene håndteres på en akseptabel måte.

Det legges også til grunn at retningslinjer, standarder, god praksis, erfaring og kunnskap fra eksisterende industrier i stor grad kan benyttes for den relativt umodne virksomheten knyttet til CO₂-håndtering. I den forbindelse vil det imidlertid være en utfordring både for virksomhetene og myndighetene å vurdere anvendbarheten i det enkelte tilfelle.

Gjennom det arbeidet som til nå er gjennomført for å identifisere HMS-utfordringer i denne nye industrien er det fremkommet enkelte gap i kunnskap og erfaring som bør utredes nærmere for å øke forståelsen og sørge for pålitelig design og drift gjennom hele verdikjeden for CO₂-håndtering. Arbeidsdepartementet understreker at det er nødvendig at disse gapene fylles, og vil for sin del følge opp at Petroleumstilsynet, gjennom sin kontakt med industrien påvirker til at dette arbeidet gjennomføres. I denne forbindelse fremheves det spesielt at det er behov for å utvikle kriterier for å måle styrke og tåleevne til sementering som barriere i injeksjonsbrønner for CO₂ og at det på denne bakgrunn er et klart råd fra Petroleumstilsynet at næringen må jobbe målrettet med problemstillinger knyttet til brønnintegritet og CO₂-injeksjon.