2 CO₂-håndtering i energi- og klimapolitikken

På partsmøtet under Klimakonvensjonen i Cancún i 2010 ble landene enige om et langsiktig mål om å begrense stigningen i den globale middeltemperatur til under to grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Det ble også enighet om å gjennomføre en revisjon av dette målet i 2013-2015, der vurdering av et fremtidig mål om å begrense økningen i den globale middeltemperaturen til under 1,5 grader celsius vil bli spesielt vurdert. Regjeringen viser til at selv en begrensning av den globale temperaturøkningen til to grader celsius kan ha alvorlige konsekvenser for natur og samfunn.

Togradersmålet er en ambisiøs målsetting. I følge FNs klimapanel må samlet global reduksjon i klimagasser være på minst 50-85 prosent i forhold til 2000-nivået innen 2050 for å nå dette målet. Reduksjonen i industrilandenes samlede utslipp må være minst 25-40 prosent innen 2020, og minst 80-95 prosent i forhold til 1990-nivået i samme periode. For å nå målet vil ikke industrilandenes utslippsreduksjoner alene være tilstrekkelig. Utviklingslandenes samlede utslipp må også begrenses i størrelsesorden 15-30 prosent i forhold til hva de ville ha vært uten nye tiltak innen 2020 og ytterligere reduksjoner deretter. Etter partsmøtet i København i 2009 har en rekke land spilt inn sine utslippsmål. Basert på disse har Det internasjonale energibyrået (IEA) gjort beregninger som indikerer at dette kan resultere i en global temperaturøkning på 3,5 grader celsius. Regjeringen understreker at vi er langt fra målet, og landene må sette mer ambisiøse mål. Ut fra dagens utslippsnivå, ressurser og kapasitet vil industrilandene måtte ta ansvar for de største utslippskuttene.

Produksjon og bruk av energi står i følge FNs klimapanel for om lag 2/3 av de globale utslippene av klimagasser. Dette skyldes i stor grad at verdens energibruk er basert på bruk av fossile energikilder som kull, olje og gass. Dersom vi skal nå togradersmålet må verden redusere utslippene fra produksjon og bruk av energi.

Analyser fra IEA viser at nesten all vekst i energiforbruket i verden vil komme i landene utenfor OECD. I «Ny politikk» scenarioet i World Energy Outlook 2010 er det tatt hensyn til vedtatte og planlagte energi- og klimatiltak, inkludert nasjonale utslippsmål og utfasing av økonomiske subsidier på fossil energi. Verdens samlede energiforbruk er i dette scenarioet beregnet til å øke med 1/3 de neste 25 årene. Landene utenfor OECD vil bidra med mer enn 90 prosent av denne veksten, og 2/3 av verdens energiforbruk i 2035 vil finne sted utenfor OECD-området. Dette er både en konsekvens av og forutsetning for økonomisk vekst. Det skyldes blant annet at energibruk henger nært sammen med velstandsnivå og velstandsutvikling. Energibruk gjør at maskiner og utstyr kan fremstilles og tas i bruk for å lette menneskers hverdag, og arbeidskraft frigjøres fra lavproduktivt manuelt arbeid til oppgaver der den er mer produktiv. Dette bidrar igjen til økt produksjon, høyere lønninger og en mindre fysisk krevende arbeidssituasjon.

Den nødvendige velstandsutviklingen utenfor OECD-landene, vil medføre en betydelig økning i det globale energibehovet i årene fremover. Til tross for sterk vekst i energiforbruket, vil energiforbruket per innbygger bare øke moderat, fordi utgangspunktet er lavt og fordi befolkningene ventes å øke mye. IEAs analyser viser at energiforbruket per innbygger i utviklings- og fremvoksende land bare vil være tredjeparten så stort som i OECD i 2035.

Fossil energi vil være nødvendig i energiforsyningen i tiår fremover. I de siste årene har det vært høye vekstrater for fornybar energi som vind, sol og biodrivstoff, men det skjer fra et lavt nivå i forhold til den totale globale energibruken. Det vil derfor ta lang tid før disse energikildene vil kunne dekke en stor del av energibruken.

Kraftproduksjon basert på naturgass kan få en viktigere rolle i klima- og energipolitikken internasjonalt ved å erstatte kull og ved å balansere svingninger i kraftsystemet som følger av økt utbygging av uregulerbar fornybar kraftproduksjon. Verdens reserver av naturgass er meget store, og nok til å møte dagens etterspørsel i over 250 år. Ny utvinningsteknologi har gjort ukonvensjonell gassproduksjon lønnsom. IEA har anslått at Europas ukonvensjonelle gassressurser er seks ganger større enn kontinentets reserver av konvensjonell gass. Kraftproduksjon basert på naturgass kan i følge IEA stå for en vesentlig del av markedet for ny kraftproduksjon frem mot 2035.

Både IEA og FNs klimapanel mener at fangst og lagring av CO₂ vil være et sentralt tiltak i utviklingen mot lavere klimagassutslipp. Hvis vi lykkes i storskala utvikling og bred implementering av fangst og lagring av CO₂ internasjonalt, vil vi kunne oppnå betydelig reduksjon i klimagassutslippene.

IEA har i Energy Technology Perspectives 2010 utarbeidet et scenario som beskriver hvordan ulike teknologier kan bidra til å nå målet om å begrense global oppvarming til under to grader celsius. I dette scenarioet, kalt Blue Map Scenario, står energieffektivisering, fornybare energikilder og CO₂-håndtering for i overkant av ¾ av energirelaterte utslippsreduksjoner i 2050. Den relative betydningen av CO₂-håndtering øker gjennom perioden, og utgjør nærmere en femdel av energirelaterte utslippsreduksjoner i 2050. Utslippsreduksjonen knyttet til CO₂-håndtering er i scenarioet om lag likt fordelt mellom kraftproduksjon og industri.

Kilde: IEA Energy Technology Perspectives 2010.

Utviklingen beskrevet i IEAs scenario krever at vi både må ta i bruk eksisterende teknologi og utvikle ny. Ikke minst er det viktig med en bred spredning av ulike teknologier til mange land.

Norge har i klimaforhandlingene arbeidet for at det må legges til rette for at teknologi kan spres og implementeres på en effektiv og miljømessig forsvarlig måte. Derfor har det fra norsk side vært arbeidet for å få godkjent fangst og lagring av CO₂ som prosjektaktiviteter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) under Kyotoprotokollen. I Cancún ble det enighet om å åpne for en slik mulighet. Dette er viktig både for å skape økonomiske incentiver til prosjekter og regelverk som sikrer en felles og høy miljømessig standard på prosjekter i utviklingsland. I tillegg har Norge foreslått at det etableres en egen mekanisme for CO₂-lagring under Klimakonvensjonen.

Norge har betydelig kompetanse på lagring av CO₂ i geologiske formasjoner. Siden 1996 har Statoil i forbindelse med gassproduksjonen på Sleipner skilt ut en million tonn CO₂ årlig fra gasstrømmen og lagret den i Utsiraformasjonen. På Snøhvit separeres 700 000 tonn CO₂ årlig fra gasstrømmen og lagres i en geologisk formasjon under havbunnen. I tillegg er Statoil involvert i In Salah-prosjektet i Algerie der man fra 2004 har skilt ut og lagret 1,2 millioner tonn CO₂ årlig på land.

Sammen med CO₂-håndteringsprosjekter i andre land, vil CLIMIT-programmet, teknologisenteret og fullskalaanlegget på Mongstad gi ny kunnskap og bidra til å utvikle mer effektive og billigere løsninger for CO₂-håndtering. Fullskalaanlegget på Mongstad vil gi unik erfaring med å etablere CO₂-fangst ved eksisterende gasskraftverk. Slik kompetanseoppbygging er viktig tatt i betraktning rollen kraftproduksjon fra naturgass vil ha i den globale energiforsyningen. Land med kullkraftproduksjon kan oppnå betydelige utslippsreduksjoner de nærmeste årene ved å erstatte kullkraft med gasskraft. CO₂-håndtering på gasskraft gjør det mulig å redusere CO₂-utslippene ytterligere på sikt.

Fullskala CO₂-håndtering på Mongstad vil begrense de norske klimagassutslippene. Et like viktig mål for den norske teknologi- og kompetanseutviklingen er at den kommer til anvendelse også utenfor Norge. Først da vil man oppnå store reduksjoner av klimagassutslipp som følge av den norske satsingen.