4 Nasjonal koordinering og bedre samhandling

En rekke aktører spiller viktige roller i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme. Departementene skal følge opp de politiske føringene, direktoratene skal koordinere og styrke samvirke hos aktørene, og de ulike førstelinjetjenestene skal forebygge og håndtere enkeltsaker.

En godt koordinert innsats der kommuner og alle relevante sektorer er involvert, vil ha stor betydning i forebyggingsarbeidet. For å kjenne igjen bekymringstegn og sette inn målrettede tiltak, må ansatte ha kunnskap om radikalisering og ekstremisme og ha kjennskap til effektive forebyggende strategier. Det er behov for bedre organisering av arbeidet med å forebygge ekstremisme i Norge. Regjeringen vil bidra til at førstelinjetjenester enklere får tilgang til fenomenkunnskap og veiledning når det er behov for det, og tilrettelegge for styrket samarbeid mellom ulike etater og tjenester.

4.1 Dagens organisering for forebygging av voldelig ekstremisme

Justis- og beredskapsdepartementet har det koordinerende ansvaret for den nasjonale innsatsen på kontraterrorfeltet. Dagens forebyggende arbeid er blant annet forankret i den nasjonale kontraterrorstrategien og i Handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. En rekke departementer har ansvar for å følge opp og samordne tiltak i egen sektor og for samspillet på tvers av sektorene. Dette er i tråd med den helhetlige tilnærmingen til forebyggingsansvaret hvor det legges til grunn at en rekke sektorer har et ansvar i forebyggingsarbeidet.

Sivilt samfunn og en rekke myndigheter spiller viktige roller i dette arbeidet, som begynner tidlig gjennom barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Politiet og PST har viktige oppgaver med å forebygge, avdekke og håndtere de alvorligste truslene.

4.1.1 Den nasjonale kontraterrorstrategien

Den første nasjonale kontraterrorstrategien ble lagt fram av regjeringen i 2021.1 Den beskriver roller og ansvar, og danner grunnlaget for en samlet innsats på tvers av alle relevante sektorer. Strategien ble revidert i november 2022.2 Tiltak som retter seg mot saker som kan være i skjæringspunktet mellom voldelig ekstremisme og psykiatri er blant de viktigste prioriteringene i den reviderte strategien. Det omfatter særlig bedre informasjonsutveksling mellom politiet, PST og helse- og omsorgstjenestene, innenfor rammene av reglene om taushetsplikt og personvern.

Kontraterrorstrategien bygger på fire hovedområder: forebygge, beskytte, avverge og håndtere terror. Det skal være en samordnet felles innsats innenfor de fire hovedområdene slik at de utgjør en helhetlig tilnærming til bekjempelse av terrorisme.

På bakgrunn av de fire hovedområdene er tiltakene i den nasjonale kontraterrorstrategien inndelt i følgende fem innsatsområder: regelverksutvikling, teknologiutvikling, trusselkommunikasjon, kunnskap og kompetanse samt samarbeid. Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer implementeringen av strategien.

Regjeringen vil revidere den nasjonale kontraterrorstrategien for å sikre at prioriteringene er i tråd med utviklingen på feltet. I den sammenheng vil regjeringen også vurdere en videreutvikling av Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

4.1.2 Handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme

Den første handlingsplanen mot radikalisering og ekstremisme Felles trygghet – felles ansvar ble lagt fram i 2010 av regjeringen Stoltenberg II.3 I 2014 la regjeringen Solberg fram en ny handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.4 Den må ses i lys av at Norge hadde opplevd terroren 22. juli 2011. Den internasjonale utviklingen på feltet, primært innen ekstrem islamisme, hvor flere personer fra blant annet Norge hadde reist til Syria som fremmedkrigere, utgjorde også et viktig bakteppe. Ambisjonen i handlingsplanen er å fange opp personer i risikosonen så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker.

Handlingsplanen er revidert flere ganger, sist i 2020.5 Planen er dynamisk, tiltak er justert og nye tiltak har kommet til i tråd med utviklingen på feltet. Etter siste revisjon i 2020 består handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme av 30 tiltak. En viktig prioritet i arbeidet har vært å øke kunnskap og kompetanse hos praktikere i førstelinjen, slik at personer som er i en radikaliseringsprosess kan blir fulgt opp så tidlig som mulig og på en god måte. Innsatsområdene er, i tillegg til kunnskap og kompetanse, samarbeid og koordinering, å forebygge tilvekst til ekstreme miljøer, forebygge radikalisering og rekruttering på nett og internasjonalt samarbeid.

Planen inneholder tiltak rettet mot alle former for ekstremisme. Det har vært et viktig premiss å benytte allerede eksisterende forebyggingsstrukturer for samarbeid og oppgaveløsning. Samarbeid på tvers av fagområder og samfunnssektorer er sentralt, både på nasjonalt og lokalt plan. Mye av det forebyggende arbeidet gjøres i lokalsamfunn. Det ble gjennomført en rapportering om status på tiltakene i handlingsplanen i 2024.6 Gjennomgangen viste at 29 av 30 tiltak var påbegynt eller fullført.

Det er etablert en tverrdepartemental gruppe som skal følge opp og videreutvikle handlingsplanen. Gruppen koordineres av Justis- og beredskapsdepartementet, og har medlemmer fra ni departementer.7 Gruppen bidrar til koordinering av arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, blant annet ved å utveksle informasjon fra de ulike sektorene og diskutere eventuelle behov for justering av eksisterende tiltak eller utvikling av nye.

Direktoratsgruppen mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble opprettet i 2017. Gruppen koordineres av Sekretariatet for konfliktrådene, og består ellers av medlemmer fra ni direktorater og etater.8 Direktoratsgruppen skal styrke koordineringen og samvirket mellom ulike sektorer. Medlemmene skal følge utviklingen, utveksle erfaringer og informasjon og gi faglige vurderinger og anbefalinger om utvikling av nye eller eksisterende tiltak på feltet.

4.1.3 Internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid samt utveksling av kunnskap og erfaringer er grunnleggende for å kunne utvikle det forebyggende arbeidet. Norske myndigheter deltar i nordiske, europeiske og globale samarbeidsfora. Regjeringen vil videreføre Norges deltakelse i det internasjonale samarbeidet mot radikalisering og forebygging av voldelig ekstremisme og terrorisme, og særlig synliggjøre Norges rolle i nordiske, europeiske og multilaterale fora. Nedenfor omtales kort utvalgte internasjonale samarbeid. Omtalen er ikke uttømmende. Det pågår samarbeid med en rekke ulike aktører ut over det som omtales under.

Nordisk samarbeid

Det er etablert et nordisk nettverk mot ekstremisme, hvor en formell samarbeidsavtale ble inngått mellom relevante departementer i 2015.9 Nettverket bidrar til å styrke den systematiske kunnskapsdelingen mellom de nordiske landene om forskning og metodeutvikling, samt styrke utveksling av erfaringer om forebyggende tiltak og deres praktiske gjennomføring, inkludert involvering av sivilsamfunnsaktører og andre lokale samarbeidspartnere.

Høsten 2024 etablerte Nordisk Ministerråd i samarbeid med Nordic Safe Cities et nytt årlig Nordic Democracy Forum. En rekke norske aktører deltok i dette forumet som skal bidra til strategisk og langsiktig tenkning mellom nordiske aktører om forebygging av polarisering og ekstremisme.

Europeisk og globalt samarbeid

EU har samlet sin innsats mot radikalisering og ekstremisme og lanserte sommeren 2024 samarbeidsmodellen EU Knowledge Hub.10 Bakgrunnen var at et bredere forebyggende arbeid må til, og det må omfatte forskning, mer samarbeid mellom land og på tvers av faglige profesjoner. I tillegg er det behov for å styrke det langsiktige strategiske arbeidet for blant annet å kunne identifisere nye utviklingstrekk innen radikalisering på et tidlig stadium. Selv om Norge ikke er medlem av EU, inngår Norge i EU Knowledge Hub som et prioritert tredjeland.

FNs globale kontraterrorstrategi GCTS er et sentralt dokument som skal styrke nasjonalt, regionalt og internasjonalt arbeid mot terror og voldelig ekstremisme. Resolusjonen (A/RES/60/288) ble vedtatt første gang i Generalforsamlingen i 2006 og er senere revidert annethvert år.11 Norske myndigheter har vært særlig opptatt av å styrke fokuset på forebyggingsagendaen, menneskerettigheter, kvinners og sivilsamfunnets rolle, og at folkeretten – inkludert internasjonal humanitærrett – respekteres i kontraterrorarbeidet. Den uavhengige organisasjonen, Global Center on Cooperative Security12 har det siste tiåret vært Norges viktigste samarbeidspartner for å fremme disse perspektivene i arbeidet med GCTS.

Global Counter Terrorism Forum (GCTF) ble initiert av USA i 2011 og har fungert som en plattform for strategisk dialog, faglig utveksling og praktisk samarbeid for å bekjempe terrorisme og voldelig ekstremisme. GCTF har 32 medlemmer. Norge er ikke medlem, men da det i 2021 ble etablert et eget initiativ mot voldelig høyreekstremisme, ble Norge invitert inn som co-lead og har hatt dette vervet sammen med USA. Initiativet har hatt som mål å utvikle en handlingsplan og verktøykasse for helhetlig innsats mot voldelige høyreekstremisme. Handlingsplanen ble lansert under FNs høynivåuke i 2022, og siden da har det blitt avholdt flere møter for å synliggjøre rammeverket og fremme implementering av anbefalingene. Norge ved Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet arrangerte i samarbeid med USA et seminar i forumet i Oslo og på Utøya sommeren 2024.

Norske myndigheter samarbeider med flere relevante FN-organer, herunder FNs kontraterrorkontor (UNOCT) og FNs kontraterrordirektorat (CTED).13 Blant annet har politiet i flere år samarbeidet tett med UNOCT i etableringen av bistandsprosjektet CT Travel. Prosjektet har som mål å styrke medlemslandenes kapasitet til å forebygge, oppdage og etterforske terrorvirksomhet ved å bruke data fra Advance Passenger Information System (APIS) og Passenger Name Record (PNR) i tråd med ulike FN-resolusjoner, internasjonale standarder, anbefalte praksiser og menneskerettighetsprinsipper.

CTED har som hovedoppgave å støtte Sikkerhetsrådets kontraterrorkomité, som ble etablert for å overvåke implementeringen av FNs sikkerhetsråd resolusjon 1373 (2001) (S/RES/1373 (2001)).14 Resolusjonen pålegger alle stater å kriminalisere støtte til terrorisme, nekte finansiell støtte og tilfluktssted til terrorister og dele informasjon om terrorgrupper som planlegger angrep. CTED gjennomfører besøk til medlemslandene for å kartlegge og vurdere i hvilken grad landene har fulgt opp resolusjon 1373 og andre forpliktelser om forebygging og bekjempelse av terrorisme og voldelig ekstremisme. Norge ble i 2012 gjenstand for et slikt besøk og det planlegges for et nytt CTED-besøk i løpet av 2025.

Norge har vært medlem av Financial Action Task Force (FATF) siden 1991. FATF er den internasjonale standardsetteren når det gjelder bekjempelse av hvitvasking, terrorfinansiering og finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen. Norsk regelverk er utformet i henhold til FATFs anbefalinger når det gjelder terrorfinansiering og båndlegging (frys) av terrormidler. Internasjonalt samarbeid, og felles standarder som gjelder både for myndigheter og for private aktører som for eksempel banker eller betalingsforetak, er essensielt for å hindre pengestrømmer på vei til terrorister eller terrororganisasjoner. FATF publiserer jevnlig rapporter om risiko og modus knyttet til terrorfinansiering. De siste årene har det også vært fokus på at land ikke skal misbruke FATFs standarder om terrorfinansiering for å hindre sivilt samfunn i å utføre sitt legitime arbeid. EU er også en viktig premissleverandør på dette feltet, og det pågår et arbeid for å vurdere hvordan Norge skal implementere EUs nye antihvitvaskingspakke som ble vedtatt i EU sommeren 2024.

Norge er medlem av, og militær bidragsyter til, den globale koalisjonen mot IS, og støtter flere tiltak innen forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme og terrorisme globalt. Dette inkluderer blant annet program-/prosjektsamarbeid mellom Norad og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), Global Community Engagement and Resilience Fund (GCERF), International Civil Society Action Network (ICAN) og Global Center on Cooperative Security. Flere av tiltakene fokuserer på anti-terrorfinansiering i henhold til FATFs standarder.

Norske myndigheter deltar også i andre fora med tematikk som kan ha relevans for radikalisering og ekstremisme. Europarådets styringskomité for ikke-diskriminering, mangfold og inkludering (CDADI) og Styringskomiteen for like muligheter for kvinner og menn (GEC) dekker samarbeidsområder innen likestilling mellom kvinner og menn, bekjempelse av hatefulle ytringer og hatkriminalitet, antisemittisme og muslimfiendtlighet, lhbt+-rettigheter, nasjonale minoriteters rettigheter, diskriminering på grunnlag av etnisk opprinnelse, samt utfordringer knyttet til kunstig intelligens, likestilling og ikke-diskriminering. Videre arbeider Styringskomité for media og informasjonssamfunnet (CDMSI) for en fri og uavhengig presse, journalisters sikkerhet, ytringsfrihet, samt utfordringer knyttet til kunstig intelligens og digitalisering. Styringskomiteene setter rammen for departementenes Europarådsarbeid, og er premissleverandør for de vedtakene som treffes.

4.2 En helhetlig struktur for styrket forebyggende innsats

Erfaringer viser at relevant kunnskap om ekstremisme og radikalisering ikke i tilstrekkelig grad når førstelinjetjenesten, og at det mangler et nasjonalt knutepunkt for informasjon, kunnskap og veiledning om forebygging på feltet. Flere europeiske land har erkjent liknende utfordringer og løst dette med ulike modeller for styrket forebyggende innsats og samarbeid. For eksempel har Sverige og Danmark etablert nasjonale sentre for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Ekstremismekommisjonen mente det mangler tydelig nasjonal styring og fagutvikling på feltet, og at etablerte funksjoner ikke møter behovene godt nok. I Norge finnes det sterke fagmiljøer, men ingen struktur som sikrer den nødvendige broen mellom fagmiljøer, førstelinjetjenestene og myndighetene. Kommisjonen anbefalte at det burde opprettes et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Ekstremismekommisjonens vurderinger og anbefalinger på dette punktet fikk bred støtte under høringsrunden våren 2024. Samtidig ble det reist noen spørsmål, blant annet om et nasjonalt senter kommer til å duplisere eksisterende arbeid, og om det vil være mer effektivt å styrke eksisterende institusjoner framfor å bruke ressurser på å etablere en helt ny aktør.

Regjeringen erkjenner at dagens organisering av arbeidet ikke har vært tilstrekkelig for å videreutvikle og koordinere et felt med stor betydning for nasjonal sikkerhet og trygghet. Dagens organisering er heller ikke god nok for å støtte kommunene og aktører i førstelinjen med kunnskap, kompetanse og bistand i konkrete saker.

Regjeringen har vurdert ulike tiltak for en helhetlig struktur for innsatsen og kompetanseheving på feltet. Forslaget om nasjonalt senter er vurdert opp mot andre løsninger for et mer tydelig samarbeid for å redusere sårbarheten i dagens arbeid, som for eksempel å videreutvikle dagens strukturer eller å gi et utvidet ansvar til en av de eksisterende aktørene på feltet.

4.2.1 Nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme

Regjeringen vil etablere et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Senteret skal bidra til bedre organisering, en helhetlig struktur, og tydeligere samarbeidsstrukturer som reduserer sårbarheten i dagens arbeid på feltet.

Det nasjonale senteret skal ha som oppgave å forebygge ekstremisme forstått som aksept av og bruk av vold for å nå bestemte mål. Sentrale oppgaver vil være å gi veiledning og støtte til kommuner i hele landet, formidle kompetanse og kunnskap om fenomener og utviklingstrekk, og bistå med forebyggende arbeid til nasjonale, regionale og lokale aktører. Senteret skal også veilede pårørende, øvrige nærstående og andre aktører ved bekymring for radikalisering, inkludert bekymringer knyttet til barn og unge. Ekstremismekommisjonens anbefalinger om å utvikle risikovurderingsverktøy er en oppgave som også skal ivaretas av det nasjonale senteret.

Regjeringen ser behov for at det utarbeides en særlig veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen som omfatter spørsmål knyttet til det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Senteret skal i samarbeid med relevante aktører utarbeide en slik veileder. Senteret skal også gi kurs og opplæring i regler om taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjen.

Det nasjonale senteret skal fylle et totalbehov som i dag ikke dekkes fullstendig av noen enkeltaktører. Senteret skal ikke overta ansvaret for håndtering og oppfølging av enkeltsaker som andre myndigheter utfører i dag. Senteret skal bistå og veilede andre aktører ved situasjoner og konkrete spørsmål, med mål om at saker skal håndteres før de når et alvorlighetsnivå som tilsier at de må overtas av PST.

Senteret skal bidra inn i departementenes arbeid med politikkutvikling på feltet, og delta i internasjonalt arbeid. Det skal søke samarbeid med liknende sentre i andre land, som sentrene i Danmark og Sverige. Senteret skal også sikre involvering av sivilsamfunn og utsatte grupper. Senteret skal ikke bedrive egen forskning, men samarbeide med aktuelle og relevante forskningsinstitusjoner, og benytte og videreformidle oppdatert kunnskap og forskning. Det vil også kunne være aktuelt at senteret får oppdrag knyttet til andre, tilgrensende fenomener.

For å styrke tjenesteapparatets arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme, ble det i 2020 etablert en nasjonal veilednings- og ressursfunksjon på feltet. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) fikk denne oppgaven. Veiledningsfunksjonen rettes primært mot tjenester i kommunene og direktorater som jobber med ulike innsatser mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Den kan også gi råd til privatpersoner om hvor de kan henvende seg lokalt med en bekymring. RVTS’ nettressurs utveier.no kan benyttes av alle som søker kunnskap om forebygging av utenforskap og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme.15

Ekstremismekommisjonen påpekte at denne ordningen er lite kjent, og at det fortsatt er et udekket behov for råd og veiledning, kunnskap og informasjon til førstelinjetjenester og til privatpersoner. Dette mener kommisjonen blant annet skyldes at det er uklart hvilket organ eller myndighet man skal kontakte ved bekymring, og at det kan være utfordrende for regionale sentre å gjennomføre et nasjonalt mandat.

Det er naturlig at det nye senteret overtar ansvaret for den nasjonale veilednings- og ressursfunksjonen, som i dag ligger hos RVTS. Det foreligger samtidig god fagkunnskap og kompetanse i RVTS, som skal ivaretas og benyttes i det fremtidige arbeidet. RVTS vil fortsatt ha en sentral rolle som faginstans på de helserelaterte perspektivene på feltet og er en naturlig samarbeidspartner for et nasjonalt senter.

Det skal utarbeides et mandat for senterets arbeid, hvor blant annet betydningen av samhandling på tvers av sektorer vektlegges. Regjeringen vil jobbe videre med spørsmål knyttet til økonomiske og administrative rammer samt lokasjon for senteret med sikte på etablering i 2026. Senteret skal evalueres etter noen års virketid.

4.2.2 Taushetsplikt og informasjonsdeling

Mange aktører er involvert i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme i Norge. For at disse tjenestene skal kunne samarbeide om enkeltsaker, er det ofte en forutsetning at de kan dele informasjon seg imellom. Ofte vil det være spørsmål om å dele personopplysninger som er underlagt taushetsplikt.

Aktører som arbeider med forebygging av voldelig ekstremisme, er underlagt taushetsplikt enten de arbeider i politiet, kommunen, helsevesenet, barnevernet eller andre deler av tjenesteapparatet. Taushetsplikten for de nevnte aktørene er regulert i ulike lover, og reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt henger sammen med samfunnsoppdraget og oppgavene aktørene er pålagt. Hvordan regelverket tolkes og utøves, kan også variere mellom tjenester og mellom alle menneskene som benytter det.

Forholdet mellom taushetsplikt og informasjonsdeling berører flere problemstillinger. Reglene om taushetsplikt skal sikre tillit til at opplysninger om personen det gjelder, forvaltes forsvarlig og ikke spres unødvendig. For eksempel har helsepersonell og ansatte i barnevernet strengere taushetsplikt og snevrere unntak fra taushetsplikten enn andre offentlige tjenester. Trygghet for at helsetjenesten ikke deler opplysninger som er gitt i fortrolighet, er viktig for at pasienter skal ha den nødvendige tilliten til behandleren sin.

Balansen mellom mulighet for informasjonsdeling og taushetsplikt i det forebyggende arbeidet er et spørsmål som gjør seg gjeldende på flere områder enn forebygging av ekstremisme. Problematikken er blant annet tatt opp av Partnerdrapsutvalget,16 Barnevoldsutvalget,17 Barnevernslovutvalget18 og Forvaltningslovutvalget19. I desember 2023 behandlet Stortinget flere saker knyttet til organisert kriminalitet og ungdomskriminalitet, og det ble i den forbindelse fattet vedtak om at regjeringen skal gjennomføre «en juridisk gjennomgang av relevant lovverk knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt for alle relevante instanser som jobber med barn og unge som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, med spesielt henblikk på mulighetsrommet for informasjonsflyt».20

Også andre arbeider kan trekkes fram. Det finnes i dag en veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen.21 Denne inneholder ikke et eget punkt om det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Veilederen er generell og gir en overordnet oversikt over reglene. Regjeringen deler Ekstremismekommisjonens vurdering om at det er behov for en mer spesialisert og omfattende veileder om temaet. Regjeringen vil igangsette arbeidet med å utarbeide en veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt med retningslinjer for det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, samt sørge for at det tilbys kurs og opplæring i regler om taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjen.

Blant annet på bakgrunn av flere alvorlige hendelser hvor psykisk syke har begått alvorlig voldskriminalitet, og etter innspill fra blant annet Helsedirektoratet, politiet og PST, vil regjeringen utrede mulige lovendringer for å sikre utveksling av nødvendige opplysninger mellom helsetjenesten, politiet og PST om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko.

Ekstremismekommisjonen har også foreslått at det utarbeides kurs og gis opplæring i reglene om taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjetjenesten. Kommisjonen har blant annet ment at opplæringen bør gjennomføres som en del av de profesjonsbaserte opplærings- og utdanningsløpene for blant annet radikaliseringskontakter og koordinatorer i politiet og kriminalomsorgen. Som det framkommer i kapittel 4.2.2 skal det nye nasjonale senteret tilby kurs og opplæring i regler om taushetsplikt og informasjonsdeling for aktørene i førstelinjen.

Når det gjelder skole, er det kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere som har ansvar for at ansatte har kompetanse til å anvende regelverket som gjelder for skolen, inkludert regler om taushetsplikt, opplysningsrett- og opplysningsplikt. Kommunen og fylkeskommunen skal sørge for rett og nødvendig kompetanse i skolen.22 Ansatte i skolen kan på nærmere vilkår gi informasjon om lovbrudd til politiet uten hinder av taushetsplikten. Ansatte i skolen kan også dele opplysninger med politiet når det er nødvendig for å unngå fare for liv og helse.23 Opplæringsloven pålegger ingen særskilte plikter for skolens ansatte til å samarbeide med politiet, men etter straffeloven har ansatte som andre, plikt til å avverge visse straffbare forhold.24 Ansatte kan drøfte bekymringer om elever anonymt med politiet, forutsatt at behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at opplysningene gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte.25 Det vises også til ordninger for kompetanseheving og støtte og veiledningsmateriell, slik som lenken til Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på Udir.no sine sider for Sikkerhet og beredskap.26

Revisjon av rundskrivet om Helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse – oppgaver og samarbeid ble sluttført sommeren 2023. I rundskrivet redegjøres det for relevant regelverk om samhandling og utveksling av helse- og personopplysninger mellom helsetjenesten, politiet og PST, fortrinnsvis i forbindelse med politiets bistand til helsetjenestene. For å implementere det reviderte rundskrivet i etatene ga Helsedirektoratet og Politidirektoratet underliggende virksomheter i oppdrag å gjennomføre ulike former for opplæringstiltak gjennom 2024. Regjeringen vil legge til rette for at politiet, PST og helsetjenesten skal få en større gjensidig forståelse av hverandres taushetsplikt, og informasjonsdeling. Dette er i tråd med arbeidet Politidirektoratet og Helsedirektoratet har gjort i forbindelse med implementeringen av samarbeidsrundskrivet.

4.2.3 Lokale og regionale samarbeidsarenaer

Samordnede og helhetlige tiltak i situasjoner hvor en person eller grupper radikaliseres, eller det er fare for ekstremistisk vold, er svært viktig. Det er derfor nyttig for kommunene å ha faste og kjente strukturer som kan benyttes for informasjonsutveksling og samarbeid i slike situasjoner.

Statsforvalterne er viktige bindeledd mellom kommunene og de sentrale myndighetene. Statsforvalteren veileder, har dialog og fører tilsyn med kommunene innenfor sine sektorområder, og er klageinstans for mange kommunale vedtak. Statsforvalteren har flere oppgaver av betydning for beredskap, sivil motstandskraft og totalforsvaret, herunder utvikling av kommunenes evne til forebygging, beredskap og krisehåndtering. Statsforvalteren skal videre sørge for at arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå er samordnet og forberedt på krisehåndtering. Det nasjonale senteret vil også kunne være en ressurs for statsforvalterne, for kompetanseheving og som diskusjonspart.

På kommunalt nivå finnes det i dag primært to samarbeidsstrukturer mellom kommune og lokalt politi; Politiråd og Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT). I tillegg finnes det enkelte andre lokale samhandlingsordninger. Hensikten med slike ordninger kan for eksempel være å skape fora for informasjons- og erfaringsutveksling, vie mer oppmerksomhet til forebyggende tiltak, og utvikle koordinerende tiltak. Det er frivillige for kommunene om de vil delta i politiråd og SLT, og det er ikke regulert i lov.

Nesten alle landets kommuner deltar likevel i et politirådssamarbeid. I tillegg har om lag 200 kommuner etablert et samarbeid etter SLT-modellen. Dette samarbeidet bidrar til å koordinere informasjon, kunnskap og ressurser mellom kommunale aktører og politi, samt næringsliv og frivillige organisasjoner når det er naturlig. For å ivareta formålet med effektiv innsats, opprettes det som regel en egen stilling eller funksjon som SLT-koordinator i kommunen.27 Det er Sekretariatet for konfliktrådene som har det nasjonale ansvaret for faglig oppfølging og støtte til SLT-samarbeidet i kommunene.

SLT-ordningen organiseres ulikt i forskjellige kommuner. Hovedfokus er på målgruppen barn og unge, og forebygging av kriminalitet og rus. I flere kommuner inngår også arbeidet mot radikalisering og ekstremisme i ordningen. Noen kommuner, blant annet Oslo og Kristiansand, har også forebygging av radikalisering og ekstremisme blant voksne som en del av sitt mandat.

Det nasjonale senteret skal, som omtalt i 4.2.1, bidra med informasjon, kompetanse og veiledning til ulike aktører, blant annet i kommunene. Det er opp til kommunene selv å vurdere hvordan de kan sikre at nødvendig informasjon og kompetanse når de tjenestene som er involvert i en konkret sak.

4.2.4 En mer strukturert samhandlingsmodell og risikovurderingsverktøy

Ekstremismekommisjonen anbefalte bedre og mer forpliktende samhandlingsmodeller for forebygging og utvidede hjemler for informasjonsdeling av taushetsbelagte opplysninger i det tverretatlige samarbeidet.

Tidlig intervensjon og tverretatlig samarbeid er nøkkelfaktorer i det kriminalitetsforebyggende arbeidet, også når det gjelder forebygging av radikalisering og ekstremisme. Informasjonsdeling mellom etater er en forutsetning for å kunne samarbeide om enkeltsaker og sette inn egnede tiltak fra ansvarlige fagetater. Slikt samarbeid krever ofte deling av personopplysninger som er underlagt taushetsplikt.

Regjeringen vil vurdere et mer strukturert, formalisert og forpliktende kriminalitetsforebyggende samarbeid hvor informasjonsutveksling inngår som et sentralt element. Hensynet til det kommunale selvstyret og den kommunale organisasjonsfriheten skal ligge til grunn. Et viktig punkt er å balansere hensynene til samfunnsvern og personvern. Informasjonsdelingen må være egnet til å forebygge kriminalitet og forholdsmessigheten av informasjonsdelingen (unntaket fra taushetsplikten) må også vurderes opp mot kriminalitetstrusselen.

Ekstremismekommisjonen anbefalte også å utvikle et felles risikovurderingsverktøy for å styrke arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge. En standardisering for vurdering av enkeltsaker kan bidra til en mer enhetlig og systematisk tilnærming til risikovurdering på tvers av kommuner og sektorer. Verktøyet vil også gjøre det lettere å følge utviklingen over tid. Et standardisert verktøy kan gjøre det lettere for ulike aktører å dele informasjon og samarbeide om risikovurderinger, noe som kan forbedre kvaliteten på forebyggende tiltak. Et felles verktøy kan også bidra til å effektivisere arbeidet med å identifisere og håndtere radikalisering, ved å gi klare retningslinjer og prosedyrer for vurdering og oppfølging.

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet Politidirektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) høsten 2023 en anbefaling om mulig bruk av et felles risikovurderingsverktøy for politiet, PST og kriminalomsorgen i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Virksomhetene anbefalte å utrede en forpliktende samhandlingsmodell for vurdering og oppfølging av bekymringer knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge. De viste i den forbindelse til relevante samhandlingsmodeller i andre land, herunder Infohus-modellen i Danmark.

Regjeringen vil gi det nasjonale senteret for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme i oppgave å utvikle et slikt risikovurderingsverktøy. Arbeidet må sees i sammenheng med vurderingen av et mer strukturert, formalisert og forpliktende kriminalitetsforebyggende samarbeid, da et risikovurderingsverktøy vil ha størst gevinst innenfor rammene av et slikt samarbeid.

Ekstremismekommisjonen anbefalte videre at det etableres regionale samarbeidsfora og at kommunenes rolle i det forebyggende arbeidet tydeliggjøres. Kommunene står fritt til å organisere det forebyggende arbeidet i sin kommune, og det vil være variasjoner mellom kommuner blant annet på grunn av ulikheter i kommunenes størrelse, lokale forhold, behov og prioriteringer. Det vil være behov for lokale tilpasninger også på dette saksfeltet.

Regjeringen erkjenner at kommunene er forskjellige og at ikke alle jobber med radikalisering i det daglige. Gitt de svært alvorlige konsekvensene for liv og samfunn ekstremisme kan ha, vil regjeringen se på hvilke virkemidler kommunene har til å forebygge radikalisering og ekstremisme i forbindelse med det videre arbeidet med opprettelsen av et nasjonalt senter og det igangsatte arbeidet med utveksling av taushetsbelagte opplysninger.

4.3 Kunnskap og kompetanse for god forebygging

Et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag er en forutsetning for å treffe riktig med politikk og tiltak for å forebygge ekstremisme. Kunnskap om ekstremisme og årsaker til radikalisering samt kunnskap om konkrete forebyggingspraksiser er en forutsetning for å kunne utføre godt arbeid. Oppdatert kunnskap bidrar til forståelsen av hvordan antidemokratiske holdninger kan utvikle seg og til å identifisere bekymringsfulle tegn. En bredt anlagt forskning bidrar til å løfte ulike synspunkter, og bringer nye perspektiver inn i forebyggingsarbeidet. Forskning, kunnskapsoppsummeringer og evalueringer gir kunnskap om hva som virker og hva som bør endres for å få best mulig og ønskede resultater.

4.3.1 Pågående forskning

En rekke ulike forskningsinstitusjoner, universiteter og høgskoler har i flere år forsket mye på ekstremismefeltet. Noen spesialiserer seg på forskning med utgangspunkt i voldelig ekstremisme, terror og internasjonal konflikt. Andre forskningsinstitusjoner og forskningsmiljøer har prosjekter og forskning som på ulike måter er viktige for forståelsen av hvordan man kan forebygge ekstremisme i bredere forstand. Relevante forskningsfelt kan være digital utvikling og framveksten av ekstremisme, voldsforskning, forskning på kjønn og ekstremisme, minneforskning, dokumentasjon og historisk forskning, forskning på rettsprosesser og lovgiving, forskning på barrierer for deltakelse og på utenforskap i ulike former, og på demokratibygging, tilhørighet og tillit. Ekstremismekommisjonens utredning gir en grundig oversikt over relevant forskning.

PSTs årlige trusselvurderinger de siste årene har pekt på at terrortrusselen i Norge primært kommer fra ekstreme islamister og høyreekstremister. For å møte dette trusselbildet, vil regjeringen sikre sterke forskningsmiljøer som kan levere kunnskap av høy forskningsmessig kvalitet.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 økte oppmerksomheten om behovet for mer forskning på høyreekstremisme. I 2015 bevilget Stortinget midler til å styrke slik forskning. Midlene ble tildelt Norges forskningsråd og lyst ut i nasjonal konkurranse som en senterbevilgning. C-REX – Senter for ekstremismeforskning – vant konkurransen og fikk midler for ti år, med forbehold om positiv midtveisevaluering. C-REX er derfor garantert en bevilgning gjennom Norges forskningsråd til og med januar 2026. Ekstremismekommisjonen anbefalte at C-REX videreføres som et permanent senter og fortsetter med dagens mandat om høyreekstremisme samt tilgrensende temaer. Regjeringen vil vurdere om finansieringen av C-REX fremdeles skal skje via Norges forskningsråd eller med en direktebevilgning til Universitetet i Oslo, og kommer tilbake til dette i kommende statsbudsjetter.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) etablerte i 1999 et forskningsprosjekt for å bygge kunnskap om trusselen som voldelige ikke-statlige aktører representerer for norsk og internasjonal sikkerhet under navnet Terrorisme og asymmetrisk krigføring (TERRA). Formålet med forskningen er å frembringe forskningsbasert kunnskap og aktørforståelse som kreves for at norske myndigheter har tilstrekkelig situasjonsforståelse i en tid med et komplekst trussel- og aktørbilde. Nåværende forskningsprosjekt er det niende i rekken, det videreføres og er finansiert i 2025.

Konsortiet for terrorismeforskning (Konsortiet) er et av Europas ledende forskningsmiljøer på terrorisme, kontraterror, radikalisering, voldelig ekstremisme og relatert tematikk, og bidrar til forskningsformidling, grunnforskning, kompetansebygging og informasjonsutveksling. Konsortiet ble opprettet i 2002 og består av forskere ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Senter for ekstremismeforskning (C-REX), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Politihøgskolen (PHS). Regjeringen gir Konsortiet ytterligere midler i 2025.

Den nasjonale kontraterrorstrategien slår fast at innsatsen på kontraterrorfeltet skal være kunnskapsbasert. Terrorismeforskning er et tverrsektorielt anliggende. I forbindelse med den kommende revisjonen av den nasjonale kontraterrorstrategien, vil Justis- og beredskapsdepartementet, i samråd med berørte departementer, vurdere om det er behov for å gjøre justeringer i den fremtidige innretningen av terrorismeforskningen, herunder Terra.

4.3.2 Kompetanseheving

Det er nødvendig at alle aktører som gjennom sitt generelle arbeid kan komme i kontakt med personer som er i ferd med å radikaliseres, har kunnskap nok til å gjenkjenne bekymringsfulle tegn slik at de eventuelt kan gå videre med saken. Dette kan for eksempel være lærere, idrettsledere og ansatte i helsetjenesten og ved Nav-kontorer. Med kompetanse menes fenomenforståelse og kjennskap til verktøy og virkemidler, og kunnskap om risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer hos personer som står i faresonen for å bli radikalisert eller trekkes til ekstreme miljøer.

Mange kommuner og førstelinjetjenester har ansatte med kompetanse på forebyggende arbeid mot radikalisering og ekstremisme, og det gjøres mye godt arbeid rundt om i landet. Ekstremismekommisjonen pekte på at det til tross for mye kunnskap totalt sett, likevel er mange aktører som mangler nødvendig og oppdatert kunnskap. Det er videre vanskelig å finne fram til relevant kunnskap, og vite hvor man kan henvende seg dersom man er bekymret. Dessuten er det ofte få muligheter i arbeidshverdagen til å holde seg oppdatert om nye fenomener og problemstillinger.

Det nasjonale senteret for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme vil gjøre forskning og relevant kunnskap enklere tilgjengelig for tjenesteapparatet, for lokale og nasjonale myndigheter, for sivilsamfunn og for befolkningen. Slik vil ansatte og ulike tjenester hos kommunale, regionale og nasjonale myndigheter få enklere tilgang til oppdatert kunnskap som er nyttig i deres arbeid. Sivilsamfunnsaktører, media og befolkningen ellers vil også kunne holdes oppdatert om fenomener og forebyggende arbeid. I tillegg til det nasjonale senteret styrker regjeringen arbeidet med intern kompetanseheving i arbeids- og velferdsforvaltningen, skole og helsetjenestene.

Ekstremismekommisjonen har foreslått at det opprettes et tverrsektorielt studieemne for dem som jobber med forebygging av radikalisering og ekstremisme. Ved ulike universiteter og høyskoler tilbys en rekke studier og emner som er relevante for dem som arbeider med forebygging. Den viktigste forutsetningen for at relevante profesjonsgrupper får den kompetansen de trenger, er et tett samspill mellom arbeidsliv og institusjonene i høyere utdanning. Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler innenfor sine faglige forutsetninger tilbyr utdanninger som er relevante for de som skal fylle viktige samfunnsfunksjoner, herunder profesjonsutøvere og andre som jobber med forebygging av radikalisering og ekstremisme.

Studietilbud som tilbys i Norge, skal være akkreditert av NOKUT eller av et universitet, en vitenskapelig høyskole eller en høyskole med myndighet til å akkreditere sine egne tilbud. Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen. Flere universiteter og høyskoler tilbyr likevel relevante studieemner som bidrar til å bygge kompetanse om forebygging av radikalisering og ekstremisme.

Politihøgskolen har utviklet et studieemne innen forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Formålet med studiet er å gi politiets radikaliseringskontakter og deres samarbeidspartnere i PST, kommuner og kriminalomsorgen kunnskap om sentrale teorier og utfordringer knyttet til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i konteksten av liberale demokratier. Studiet har oppstart høsten 2025.

OsloMet – storbyuniversitetet tilbyr i dag videreutdanning i kunnskap om ekstremisme og radikalisering som særlig retter seg mot profesjonsutøvere som møter ungdom, slik som lærere, helsesykepleiere, barneverns- og sosialarbeidere og politi. Forskere fra C-REX foreleser om ulike emner, blant annet ved Universitetet i Oslo og Politihøgskolen.

Ekstremismekommisjonen har anbefalt at kompetansehevende tilbud innen forebygging av radikalisering og ekstremisme gjøres systematisk tilgjengelig for ansatte i skolen. Det er skoleeier som har ansvar for at de ansatte har nødvendig og relevant kompetanse til å oppfylle kravene i sektorregelverket. Staten legger til rette for at kommunene og skoleeierne har tilgang på den kompetansen de trenger. Ifølge rammeplanene for lærerutdanningene skal alle nyutdannede lærere ha kunnskap om barn og unge i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om mobbing og vold, gjeldende lovverk og barn og unges rettigheter. Slik kunnskap er avgjørende for å være i stand til å fange opp elever som man frykter er på vei til å radikaliseres eller på vei inn i ekstremistiske miljøer.

Regjeringen vil gi Utdanningsdirektoratet i oppdrag å bidra til at skolene får god tilgang til pedagogiske ressurser for å øke kompetansen hos ansatte når det gjelder forebygging av radikalisering og ekstremisme. Arbeidet med ressursen må sees i sammenheng med det som omtales i meldingen når det gjelder etablering av nasjonalt senter og veiledningstjeneste, utvikling av risikovurderingsverktøy og veileder om og retningslinjer for taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.