5 Samfunnets innsats for tidlig forebygging

En velfungerende velferdsstat som gir like muligheter og trygghet for at alle har et sterkt fellesskap i ryggen, virker generelt forebyggende.

Tidlig innsats og en bred, tverrsektoriell tilnærming er viktig i arbeidet med å forebygge ekstremisme og radikalisering. En slik tilnærming har ligget til grunn for myndighetenes innsats og forebyggingsarbeid på feltet i mange år. Et godt samspill mellom de forskjellige aktørene, både myndigheter på flere forvaltningsnivå, og sivilt samfunn, er sentralt i det brede forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. En bred forebyggende tilnærming omfatter også holdningsskapende arbeid, opplæring i kritisk tenkning og demokratisk kompetanse. Målet er å skape trygge og inkluderende miljøer der ekstremisme ikke får grobunn.

5.1 Tidlig forebygging

Forebygging av radikalisering og ekstremisme krever en helhetlig innsats, og involverer i praksis en rekke myndigheter og samfunnsaktører, fra departementer til fylkeskommuner og kommuner. Ulike myndigheter har ulike mandater for sitt arbeid, og bidrar på forskjellige måter inn i det forebyggende arbeidet. Forebygging av voldelig ekstremisme ligger primært til andre tjenester og aktører, som politi og PST, enn arbeid som har som mål å forebygge avvisning av demokrati og aktiv motarbeidelse av grunnleggende menneskerettigheter, som skader mennesker og samfunn på andre måter enn ved vold. Tidlig forebygging av radikalisering og ekstremisme krever at relevante aktører samarbeider på tvers av egne ansvarsområder.

Universell forebygging rettes inn mot alle innbyggere. Samtidig finnes mer selektive tiltak som rettes inn mot grupper eller personer med spesifikke utfordringer.

5.1.1 Risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer

Det er noen faktorer som går igjen hos personer som radikaliseres, selv om det ikke gjelder alle. Mange har løs tilknytning til arbeidslivet, lav utdanning og sliter med sosiale og økonomiske utfordringer. Mange har vokst opp med en dårlig omsorgssituasjon og vært utsatt for vold eller andre traumatiske hendelser.1 Psykiske plager og lidelser, og rusproblemer, både hos den enkelte og i familien, kan også ha betydning.2 Denne type faktorer og opplevelser gjelder mange mennesker, uten at de nødvendigvis blir ekstremister. Slike erfaringer kan imidlertid gjøre enkeltindivider mer sårbare for påvirkning fra ekstremistiske grupper som tilbyr tilhørighet i et fellesskap.

Som en del av sitt mandat, gikk Ekstremismekommisjonen gjennom 20 alvorlige saker med domfellelse som omhandlet ekstremisme og terror. Kommisjonens gjennomgang av de 20 sakene ga innsikt i ulike radikaliseringsløp, og fant fellestrekk ved disse.

I en høy andel av sakene avdekket Ekstremismekommisjonen sårbarhetsfaktorer som rus, utfordrende omsorgssituasjon i barndommen, erfaring fra krig og konflikt, lav sosioøkonomisk status og utdanning. I de fleste sakene ble personen først introdusert for ekstremistisk tankegods fra venner, bekjente eller familie, og få saker handlet om enslige aktørers radikalisering gjennom nettsøk alene. Gjennomgangen viste at i de aller fleste sakene observerte omgivelsene en bekymringsfull utvikling, gjennom for eksempel markante holdningsendringer eller endringer i den ytre framtoningen. Samtlige kommuniserte med andre mennesker om fundamentalistiske holdninger. Over halvparten skaffet, eller forsøkte å skaffe til veie våpen og beskyttelsesutstyr, og satte seg inn i hvordan disse brukes. Politisk engasjement i kriger og konflikter motiverte mange, og over halvparten av personene radikaliserte andre.

Mange av personene i de 20 sakene som kommisjonen gikk gjennom, hadde vært i kontakt med tjenesteapparatet, uten at radikalisering nødvendigvis var et tema. Det var da heller ikke naturlig for tjenestene å ta opp spørsmål om radikalisering. Tre fjerdedeler av dem hadde vært i kontakt med politiet før den straffbare handlingen. Med enkelte unntak handlet dette om kriminalitet uten kjent tilknytning til personens radikalisering. I over halvparten av sakene hadde personen vært i kontakt med barnevernet, enten som barn eller som foresatt. I halvparten av sakene hadde personen vært i kontakt med helsevesenet. Kontakten gjaldt både psykisk og somatisk sykdom. I de fleste sakene i utvalget var personens radikalisering kjent for omgivelsene, uten at tjenesteapparatet ble kontaktet. I svært få av sakene fant kommisjonen informasjon om forebyggende innsats før den straffbare handlingen.

Ekstremismekommisjonens gjennomgang av enkeltsaker viser at individene i flertallet av de 20 sakene hadde få beskyttende faktorer i sine liv, som kunne demmet opp for risiko og sårbarhet for påvirkning til ekstremisme. Beskyttende faktorer kan være alt fra opplevelse av gode og stabile familieforhold, gode sosiale nettverk og tilhørighet til samfunnet gjennom skole, trossamfunn, idrett eller andre aktiviteter.

5.1.2 Kommuners forebyggingsarbeid

Kommunene har ansvaret for sentrale velferdstjenester som barnehage, skole, helse- og omsorgstjenester og barnevern. Samtidig er kommunen en viktig arena for politisk deltakelse og demokrati. Kommunene skal også utøve myndighet på ulike områder og har et ansvar som samfunnsutvikler.

Norge har 357 kommuner som varierer betydelig i størrelse, geografi, ressurser og befolkning. Kommunene har selvstendig styresmakt grunnet i kommuneloven og legitimert gjennom lokalt demokrati. Dermed blir det variasjoner i hvordan tjenester organiseres og leveres mellom kommunene.

Kommunene spiller en viktig rolle i forebyggingsarbeidet. Dette gjelder både for forebygging av konkrete saker og arbeid rettet mot enkeltpersoner, og når det gjelder å bidra til demokratisk beredskap og motstandskraft. De brede, universelle tiltakene kommer hele befolkningen til gode og bidrar til å skape inkluderende samfunn. Samtidig kan de ha stor betydning for og effekt på de som trenger det mest. Kommunene er, gjennom å utvikle gode lokalsamfunn med tilgjengelige tjenester og tilrettelegging for sosiale aktiviteter, en viktig aktør. Lokale medvirkningsorganer, som for eksempel ungdomsråd og innvandrerråd, er sammen med frivillige organisasjoner og idrettsforeninger, nødvendige for å sikre deltakelse og tilhørighet i lokalsamfunn. Ved at innbyggere deltar i lokalpolitikken og blir innvalgt i lokaldemokratiske organer som kommunestyrer og medvirkningsorganer, representerer dette en «skole i demokrati».

Kommunene besitter lokal kunnskap og kan tilpasse forebyggingstiltakene til behovene i sitt lokalsamfunn. De kommunale tjenestene har nærhet til innbyggerne og har gode forutsetninger for å fange opp utfordringer på et tidlig tidspunkt. Mange forebyggende tjenester, som helse, bolig og skole, ligger til kommunale aktører sitt ansvar. Kommunene kan også fremme tverrfaglig samarbeid mellom tjenester som skole, helsevesen og barnevern, noe som er essensielt for effektiv forebygging. For å kunne gjøre nødvendige prioriteringer ut fra lokale behov, trenger kommunene økonomisk og juridisk handlingsrom til å tilpasse sine tjenester og sin organisering.

5.1.3 Barn og foreldre

Et trygt familieliv er viktig for helsen, livskvaliteten og utviklingen til barn og unge. Barneloven slår fast at foreldre både har rett, plikt og ansvar for å gi barnet omsorg, og til å ta avgjørelser på vegne av barnet. De som har foreldreansvar skal gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse, og skal sørge for at barnet får utdanning etter evne og anlegg. Det er lovfestet at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Foreldre kan ha behov for støtte for å kunne ivareta det ansvaret de har som omsorgspersoner for barna sine. Dette gjelder ikke minst der foreldre er bekymret for om barn eller ungdom de har ansvar for, er utsatt for risiko eller miljøer som kan lede til ekstremisme. I slike tilfeller kan foreldre også ha behov for veiledning om hvilke instanser som kan eller bør kontaktes. Se kapittel 4.2.1 om nasjonalt senter og veiledningstjeneste.

Foreldrehverdag.no er en inngangsport til digital informasjon for foreldre, drevet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Nettsiden gir foreldre lett tilgang til informasjon av høy kvalitet, til hjelp og støtte i foreldrerollen. Bufdir drifter også en nettressurs for foreldrestøttende tiltak, rettet mot ansatte fagpersoner i kommunene og andre som har foreldre som målgruppe. Formålet er faglig støtte for ansatte og ledere i kommuner som ønsker å styrke det foreldrestøttende arbeidet i ulike tjenester. Nettressursen beskriver metoder, hjelpetiltak og programmer som kommunene, ulike tjenester og frivillig sektor kan ta i bruk.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Omsorgssvikt, tap av omsorgsperson eller vold i hjemmet er eksempler på risiko- og sårbarhetsfaktorer for å bli radikalisert og involvert i ekstremistiske aktiviteter. Når problematiske forhold i hjemmet er kjent og meldt som bekymring til barnevernet, vil tjenesten kunne spille en rolle i tidlig forebygging av ekstremisme. Det er kommunen, og ikke den enkelte barnevernstjeneste, som har ansvar for forebygging, overfor både barn generelt, og barn og unge med forhøyet risiko. Kommunen skal sørge for å samordne tjenestetilbudet til barn og familier ut fra lokale hensyn og forutsetninger. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilke oppgaver barnevernstjenesten og andre tjenester skal ha i det forebyggende arbeidet.

Meldeplikten til barnevernstjenesten er et personlig ansvar som går foran lovfestet taushetsplikt. Offentlige myndigheter, samt en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. Dette skal blant annet gjøres når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når barnets atferd gir alvorlig grunn til bekymring. Dersom barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding som gjelder radikalisering, må barnevernstjenesten vurdere barnets omsorgssituasjon og behovet for å iverksette tiltak etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten må også vurdere behovet for samarbeid og dialog med andre myndigheter.

Ansvaret for å sikre barn og unge en god oppvekst og muligheter i utdanning, arbeid og samfunnsliv, omfatter en rekke politikkområder, forvaltningsnivåer og samfunnsaktører. Dette fordrer tett samarbeid mellom forskning, utdanning, tjenester, arbeidsgivere og frivillig og privat sektor. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget våren 2025 om sosial utjevning og mobilitet. Meldingen vil omtale familiens rolle og betydningen av økonomisk trygghet og støtte til familiene. Det legges vekt på at barn må få en god start på livet. Videre vil meldingen omhandle arenaene hvor barn og unge er, som barnehager, skoler og fritidstilbud, og hvordan de kan bidra til sosial mobilitet, og ulike aktørers rolle i dette arbeidet. Regjeringen jobber også med et målrettet samfunnsoppdrag for å inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Dette ble lansert i langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032.3 Det er også opprettet en «kjernegruppe» på departementsnivå for å styrke samarbeidet mellom flere departementer om utformingen av politikken på feltet, som understøttes av etatssamarbeid mellom direktorater og etater under de aktuelle departementene.

5.1.4 Barnehage og skole

Barnehage og skole er viktige fellesarenaer i det norske samfunnet. En god og inkluderende barnehage og skole kan virke beskyttende mot sårbarhet og forhindre utenforskap, og gi motstandskraft mot antidemokratiske holdninger.

Barnehagen skal synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Barna skal oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, og samtidig få felles erfaringer og opplevelser av fellesskap. Skolen skal gi alle elever ferdigheter, holdninger og verdier som hjelper dem å mestre livet, delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier, som blant annet respekt for menneskeverdet, likeverd og solidaritet.4

Barnehagens og skolens samfunnsoppdrag er med andre ord sentrale i det forebyggende arbeidet. I skolenes læreplanverk fra 2020 er demokrati og medborgerskap ett av tre tverrfaglige temaer. Elevene skal lære om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og rustes til å delta i demokratiske prosesser. Elevene skal lære om å leve sammen med ulike perspektiver, holdninger og livsanskuelser, øve opp evnen til å tenke kritisk, håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet. Gjennom arbeidet med temaet skal elevene lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det må utvikles og vedlikeholdes.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet ulike støtteressurser og kompetansepakker til de nye læreplanene. Regjeringen styrker demokratiopplæringen gjennom å støtte skolenes arbeid med de nye læreplanene og det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Styrkingen av 22. juli-senteret og freds- og menneskerettighetssentrene er en viktig del av dette arbeidet, se kapittel 6.1. Videre vil regjeringen videreføre støtten i 2025 til undervisningsressurser som Dembra og Tenk.no.

Barn og elever skal ha det trygt og godt i barnehagen og på skolen, og barnehagene og skolene skal arbeide kontinuerlig for å fremme helse, trivsel og inkludering. Ansatte må være årvåkne for barns behov og utvikling, gripe inn mot krenkelser og melde fra til ledelsen hvis de får mistanke om eller kjennskap til at barn og elever ikke har det trygt og godt. Barnehagen og skolen har plikt til å undersøke og rette opp situasjonen med egnede tiltak.

Regjeringen har innført flere tiltak som skal bidra til trygt og godt barnehagemiljø, blant annet kompetansepakker om trygt og godt barnehagemiljø og tilbud om støtte og veiledning til ansatte gjennom Læringsmiljøprosjektet.5 Gjennom tilskuddsordningen for lokal kompetanseutvikling kan barnehager og skoler også utvikle og styrke ansattes kompetanse ut fra lokale behov, gjennom partnerskap med universitet eller høyskole. Det gis ingen føringer for tema eller innhold, men nasjonale prioriteringer samsvarer ofte med de lokale vurderingene av kompetansebehov.

I 2024 la regjeringen fram Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn.6 Her foreslo regjeringen grep for å sikre bedre støtte til arbeidet med å utvikle og opprettholde trygge og gode miljøer, som å videreutvikle digitale støtte- og veiledningsressurser, videreføre Læringsmiljøprosjektet, etablere skolemiljøteam og lage en ny og helhetlig strategi for et trygt og godt barnehage- og skolemiljø.

I 2025 setter regjeringen av midler til å etablere eller styrke kommunale skolemiljøteam slik at skoler som har særlige utfordringer i skolemiljøet, får ekstra tett oppfølging og sikres raskere og bedre innsats. Skolemiljøteamene kan også ha barnehage som en målgruppe. Skolemiljøteamene er også et viktig tiltak i den brede innsatsen med å forebygge og hindre utenforskap, marginalisering og kriminalitet. For områder med de største utfordringene med barne- og ungdomskriminalitet, og dermed også utrygge nær- og skolemiljø, vil regjeringen opprette beredskapsteam som skal jobbe målrettet med forebyggende innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. I aktuelle områder hvor det allerede er opprettet tilsvarende team, skal disse teamene styrkes.

Utdanningsdirektoratet oppdaterte høsten 2024 veilederen om hvordan skoler kan arbeide med å beskytte barn mot skadelig innhold på internett.7 Rådene er oppdatert med innspill fra blant annet KS, partene i arbeidslivet og leverandører av digitale løsninger. Skolen skal bidra til at elevene gradvis utvikler selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale kilder og verktøy. Gjennom utdanningsløpet skal elevene lære ansvarlig, positiv og trygg nettbruk slik at de også kan nyttiggjøre seg av mulighetene i et digitalt samfunn. Skolen skal legge til rette for at elevene reflekterer over problemstillinger knyttet til kildekritikk, personvern, nettvett, digital mobbing og digital dømmekraft.

Utdanningsdirektoratet anbefaler at skoler og skoleeiere begrenser tilgang til internett og apper ut fra elevenes alder og modenhet, gjennom filter på elevenes digitale enheter og på skolens nettverk. Dette er ikke bare viktig for å begrense at elevene utsettes for blant annet hatefulle ytringer, negativ påvirkning og feil- og desinformasjon, men også med tanke på muligheter for radikalisering. Tekniske løsninger er ikke 100 prosent effektive, og må derfor komme i tillegg til grundig opplæring i digital dømmekraft, god læringsledelse og relasjonsledelse i klasserommet.

Ansatte kan komme opp i situasjoner der enkeltelever eller grupper viser faresignaler for radikalisering eller gir uttrykk for tilslutning til ekstremistisk ideologier eller tankesett som fremmer vold. For ansatte i skolen og instruktører i lærebedrifter kan det være vanskelig å vite når det er grunn til bekymring for om en ungdom står i fare for å bli radikalisert. De kan være usikre på hvordan de bør gå fram både i dialogen med den enkelte ungdom og i den eventuelle kontakten med politi, PST eller andre forebyggende instanser. Det er viktig at ansatte vet hvor de skal henvende seg om de har en slik bekymring. Regjeringen vil bidra til at skolene får god tilgang til pedagogiske ressurser for å øke kompetansen hos ansatte på forebygging av ekstremisme og radikalisering. Det nasjonale senteret for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme vil også være en støtte i dette.

5.1.5 Høyere utdanning

Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme er et felles samfunnsansvar som også inkluderer høyere utdanningssektor. Norske universiteter og høgskoler, fagskoler og folkehøgskoler har et ansvar for å bygge demokratisk kompetanse gjennom å legge til rette for fri debatt og åpen meningsutveksling. Arbeids- og læringsmiljøet ved lærestedene skal være preget av et sunt ytringsklima, tillit og respekt. Det er dessuten et overordnet mål å styrke det inkluderende arbeidet som ivaretar godt læringsmiljø og studentvelferd, noe som kan bidra til å forebygge ensomhet, marginalisering og utenforskap. Samtidig er det viktig å erkjenne at institusjonene også kan være arenaer for radikalisering og hatefulle ytringer og trusler, og at det er behov for å jobbe systematisk og målrettet for å forebygge dette.

Rådet for samfunnssikkerhet og beredskap i kunnskapssektoren (Beredskapsrådet) ga i 2018 ut en tiltaksliste for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i universitets- og høyskolesektoren.8 Beredskapsrådet inngikk et samarbeid med sikresiden.no om å lage sektortilpasset materiell som kan brukes i opplæring av ansatte og studenter.9 I 2023 ble tiltakslisten revidert og erstattet med 11 anbefalinger fordelt på tre hovedkategorier: (1) Studentvelferd og læringsmiljø (2) Opplæring og kompetanse og (3) Varsling og koordinering ved bekymring.

Et viktig premiss for anbefalingene er at institusjonenes totale sikkerhetsarbeid må ses under ett, og at forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme må kobles på allerede eksisterende prosesser og rutiner. Ledelsen har et særskilt ansvar for å tilrettelegge og følge opp dette arbeidet i egen organisasjon.

5.1.6 Deltakelse i arbeidslivet

Arbeid til alle i et trygt arbeidsliv og gode velferdsordninger, er nøkkelen til mer rettferdig fordeling og frihet for den enkelte. Det å ha en jobb å gå til og en inntekt man kan leve av, er viktige beskyttelsesfaktorer mot mange typer utenforskap. Arbeidsplassen er en viktig sosial arena for mange, og et sted hvor den enkelte kan få brukt sine ressurser. Personer som ikke har stabilt arbeid kan få økonomiske utfordringer, men kan også oppleve sosial isolasjon, en følelse av avmakt og manglende tilhørighet. Det kan gjøre enkelte mer mottakelige for ekstreme ideologier og grupper som tilbyr en opplevelse av fellesskap og mening. Deltakelse i samfunnet og arbeidslivet er derfor viktig for at utsatte personer har et godt alternativ til miljøer eller aktiviteter som bidrar til radikalisering.

Arbeids- og velferdspolitikken omfatter en bred innsats på en rekke områder. Regjeringen arbeider for å fornye og utvikle arbeids- og velferdspolitikken slik at flere får mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er iverksatt en rekke satsinger rettet mot inkludering av unge i arbeidslivet de senere årene. I Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje som ble lagt fram høsten 2024, presenterte regjeringen en mer aktiv politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd.10 Regjeringen vil sette i gang en rekke tiltak for å mobilisere, motivere og kvalifisere flere av dem som i dag står uten arbeid og styrke mulighetene deres til å komme i jobb. Det er også viktig å redusere hindre og barrierer for arbeidsgivere som trenger arbeidskraft og støtte opp om mulighetene deres til å inkludere og kvalifisere personer med den arbeidsevnen de har.

5.1.7 Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav)

Arbeids- og velferdsforvaltningen har en viktig rolle i arbeidet for å motvirke utenforskap gjennom å bidra til at flere kommer i arbeid og å forebygge og redusere fattigdom og sosiale problemer. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for de statlige arbeids- og velferdstjenestene innenfor arbeid, trygd og pensjon, mens kommunene har ansvar for de sosiale tjenestene. Arbeids- og velferdsdirektoratet er fagdirektorat for de sosiale tjenestene ved Nav-kontoret. I Nav-kontoret samarbeider stat og kommune om å tilby én dør inn til de offentlige arbeids- og velferdstjenestene og om å finne gode løsninger for brukerne.

Selv om de arbeids- og velferdspolitiske virkemidlene er utformet for å bistå utsatte grupper mer generelt, kan arbeids- og velferdsforvaltningen ha en viktig rolle i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. I Ekstremismekommisjonens saksgjennomgang kom det fram at alle personene i gjennomgangen hadde en løs tilknytning til arbeidslivet, og de fleste var uten arbeid på gjerningstidspunktet for den straffbare handlingen de ble dømt for. Arbeids- og velferdsforvaltningen var også en av aktørene som flest personer hadde kontakt med, selv om radikalisering og ekstremisme ikke direkte ble tatt opp med den det gjaldt. Det betyr at Nav-kontoret kan være en viktig aktør lokalt. Det er derfor viktig at ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen har kompetanse på radikalisering og ekstremisme eller har mulighet til å innhente dette på en effektiv måte.

Som ledd i revideringen av handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2020, ble det lagt vekt på å sikre et godt kompetansemiljø og et tydelig kontaktpunkt mot øvrige Nav-kontorer som kunne tilby nødvendig råd og veiledning i saker som omhandler radikalisering og voldelig ekstremisme. I juni 2020 ble det opprettet en nasjonal veiledningsfunksjon ved Nav Grünerløkka. Dette Nav-kontoret hadde lang erfaring som rådgivende enhet på nasjonalt nivå om menneskehandel, negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner.

Nav Grünerløkka har siden opprettelsen hatt ansvar for å gi råd og veiledning til andre Nav-kontorer om hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen kan arbeide for å forebygge og håndtere saker som omhandler radikalisering og voldelig ekstremisme. Veiledningsfunksjonen har vært tilgjengelig for råd og veiledning, eller for å delta i drøfting av enkeltsaker med andre Nav-kontorer. Eksterne samarbeidspartnere, som politiet og PST, har også kunnet kontakte veiledningsfunksjonen. I 2023 hadde tjenesten 27 henvendelser fra ulike Nav-kontorer, statsforvalter, politiet og PST. I 2024 hadde tjenesten til sammen 32 henvendelser, hvorav 14 henvendelser var fra politi/PST og 18 henvendelser fra ulike Nav-kontor. Flertallet av disse henvendelsene kom fra Nav-kontorer i Oslo kommune.

De fleste henvendelsene til veiledningsfunksjonen dreier seg om spørsmål knyttet til personvern og hvordan sensitiv informasjon skal journalføres. Funksjonen har også bidratt på kompetansehevende arrangementer, og hatt en viktig rolle som veileder.

Ekstremismekommisjonen anbefalte at veiledningsfunksjonen ved Nav Grünerløkka flyttes til Arbeids- og velferdsdirektoratet for å gis en tydeligere nasjonal posisjon. Det vurderes imidlertid at det nasjonale råd- og veiledningsansvaret overfor Nav-kontorer på feltet radikalisering og voldelig ekstremisme fortsatt bør være lokalisert ved Nav Grünerløkka. Det har sammenheng med at enkeltsaksbehandling i arbeids- og velferdsforvaltningen ivaretas på lokalt nivå og de fleste henvendelsene til veiledningsfunksjonen består i å ivareta råd- og veiledningsansvaret i enkeltsaker. At veiledningsfunksjonen forblir ved Nav Grünerløkka, vil sikre at funksjonen fortsatt er tett på praksisfeltet, samt at råd- og veiledningsfunksjonen i enkeltsaker videreføres. Nav Grünerløkkas kompetanse på temaer som menneskehandel, negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner gir også grunnlag for et bredere fagmiljø lokalt. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil på sin side sikre at funksjonen ved Nav Grünerløkka koples tett opp til direktoratet slik at den kan nå ut til alle Nav-kontorer og delta i samarbeidet med andre aktuelle aktører på nasjonalt nivå. Det kan gi funksjonen en tydeligere nasjonal posisjon.

For regjeringen er det viktig å styrke kunnskapen i Nav-kontorene om radikalisering og voldelig ekstremisme. Regjeringen vil derfor legge bedre til rette for at arbeids- og velferdsforvaltningen får økt bevissthet og kompetanse om sin rolle i det forebyggende arbeidet på feltet. Regjeringen vil styrke den eksisterende veiledningsfunksjonen ved Nav Grünerløkka, og utvide rollen for å kunne jobbe mer med kompetanseheving om radikalisering og ekstremisme. Det kan blant annet bestå i å utvikle kompetansemateriell om fenomenforståelse og håndtering av slike saker gjennom samtalemetodikk og tydelige retningslinjer for samarbeid på tvers av etater.

5.1.8 Integreringspolitikk

Politikk og tiltak som bidrar til økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv for innvandrere er viktig i det forebyggende arbeidet. En god integreringspolitikk som bidrar til deltakelse i arbeidslivet og i sivilsamfunn er beskyttelsesfaktorer mot radikalisering og ekstremisme.

Integreringspolitikkens overordnede mål er at flere kommer inn i og får varig tilknytning til arbeidslivet. Regjeringens politikk for integrering er sektorovergripende, der blant annet levekår, barrierer for deltakelse og innvandreres tilknytning til lokal- og storsamfunnet er sentrale temaer.11 For å kunne bidra og delta på samfunnets ulike arenaer må nyankomne innvandrere få og benytte mulighetene til å lære norsk, kvalifisere seg til det norske arbeidslivet og bli kjent med lover, normer og kultur i Norge. Myndighetene bidrar med introduksjonsprogram, norskopplæring og kvalifiseringstiltak. Frivilligheten og sivilsamfunnsaktører bidrar med møteplasser og arenaer for deltakelse. Inkluderende og trygge lokalsamfunn hvor alle føler seg velkomne og verdsatt, bidrar til å forhindre at individer føler seg marginalisert eller utenfor.

5.1.9 Helse- og omsorgstjenestene og det forebyggende folkehelsearbeidet

Målet med regjeringens helse- og omsorgspolitikk er å skape helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og sikre en desentralisert helse- og omsorgstjeneste som yter gode, trygge og likeverdige tjenester i hele landet. Likeverdige tjenester for hele befolkningen skal gjelde uavhengig av bosted og inntekt.12 Folkehelsepolitikken skal bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller, og tiltakene skal være bra for alle, men innrettes slik at de virker for dem som trenger det mest.

Regjeringen har igangsatt flere innsatser som underbygger det forebyggende arbeidet i helsesektoren. Helse- og omsorgssektoren skal også være forberedt i møte med kriser og katastrofer.13 Helseberedskapen er en del av regjeringens arbeid med samfunnssikkerhet.

Det er et mål for regjeringen å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet for barn, unge og familier. Det er også et mål at befolkningen skal ha god helse og mestring uavhengig av sosial bakgrunn, og at sosiale helseforskjeller som fortsatt finnes, utjevnes. Regjeringen har lagt fram en folkehelsemelding som vektlegger dette.14 Regjeringen har, sammen med Frivillighet Norge, lagt til rette for Møteplass for folkehelse. Dette er en arena for å ta opp folkehelseutfordringer og samfunnsproblemer, der frivilligheten kan bidra med løsninger. Helsesektoren er også med i den tverrsektorielle områdesatsingen som har som mål å skape inkluderende og gode nærmiljøer og bedre oppvekstsvilkår. Slikt arbeid er en del av det brede forebyggende arbeidet som kan bidra til å redusere sårbarheter, øke motstandskraft og styrke den sosiale bærekraften i samfunnet.

Program for folkehelsearbeid i kommunene (2017–2026) er en satsing for å utvikle og styrke det kommunale arbeidet for å fremme psykisk helse og livskvalitet i befolkningen. Barn og unge er en prioritert gruppe, og programmet vektlegger samarbeid mellom ulike aktører. Hovedgrep som å fremme psykisk helse, mestring og tilhørighet gjennom de ordinære virkemidlene som barnehage, skole, sivilsamfunn og frivillige organisasjoner, nærmiljøet og arbeidslivet, er i tråd med formål i folkehelseloven og folkehelsearbeidet hvor universelle tiltak bidrar til å forebygge utenforskap, redusere ulikhet og bygge sosialt inkluderende samfunn.

Helse- og omsorgstjenestene skal bidra til å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt og har en viktig rolle i dette arbeidet.15 Helse- og omsorgstjenestene har en viktig rolle i å følge opp voldsutsatte med helseutfordringer, men også mennesker som utøver eller står i fare for å utøve vold mot andre. Ansatte i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha kunnskap om vold, overgrep og omsorgssvikt, og om hvordan man etterlever opplysningsplikten. I helsesamtalen på 8. trinn på ungdomsskolen anbefales det å spørre alle ungdommer om de har opplevd vold eller overgrep, eller om de selv har utøvd vold. Det anbefales videre at elevene i forkant av samtalen får informasjon om at vold og overgrep, herunder negativ sosial kontroll, vil være blant temaene i helsesamtalen. Dersom det er grunn til å tro at barnet blir utsatt for vold, utøver vold eller det foreligger noen form for alvorlig omsorgssvikt, skal helsepersonell sende bekymringsmelding til barnevernet.

Helsepersonell har en plikt til å varsle politiet dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Helsepersonell er også omfattet av den generelle plikten etter straffeloven16 til å forsøke å avverge noen nærmere opplistede lovbrudd eller følgene av slike lovbrudd, blant annet brudd på straffelovens bestemmelser om terrorhandlinger,17 terrorforbund18 og terrorbombing.19 Forsøk på avverging kan for eksempel skje ved å anmelde forholdet til politiet. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Det er tilstrekkelig at helsepersonellet vurderer det som sikkert eller mest sannsynlig at det aktuelle lovbruddet er eller vil bli begått.20

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og i samarbeid med flere andre statlige aktører utarbeidet en nasjonal strategi for helsesektorens arbeid med personer som utøver vold og overgrep. I oppfølgingen jobbes det blant annet med et felles faglig rammeverk for å tilgjengeliggjøre kunnskap, verktøy og metoder som kan brukes på tvers av sektorer til å identifisere, vurdere og følge opp barn og unge i risiko for å skade andre. Flere direktorater har fått i oppdrag å bidra i arbeidet i 2025.

Sammenhengen mellom psykisk uhelse og radikalisering har vært gjenstand for debatt og forskning de senere årene. Forskningen har ikke etablert noen klare årsakssammenhenger mellom psykisk helse og ekstremisme, og diagnostiserte psykisk lidelser er bare påvist i en liten gruppe av dem som utøver ekstremistiske voldshandlinger. Studier finner imidlertid en noe høyere forekomst av psykiske lidelser blant såkalte soloterrorister. PST peker i sin trusselvurdering for 2025 på at flere av de mindreårige som radikaliseres har ulike utfordringer som gjør dem sårbare for ekstremistiske budskap.21 Psykiske plager og lidelser, ensomhet og utenforskap er eksempler på slike sårbarheter. Se også omtale av risiko-, sårbarhets- og beskyttelsesfaktorer i kapittel 5.1.1.

Psykisk helse er ett av regjeringens viktigste satsningsområder og regjeringen vil styrke innsatsen innen psykisk helse. Regjeringen la i 2023 fram Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), en plan som peker retning for utviklingen av den psykiske helsepolitikken i ti år framover.22 Målet er at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet, og at hjelp skal være lett tilgjengelig når den trengs. Planen omfatter hele befolkningen og hele bredden i det psykiske helsearbeidet, fra forebygging og helsefremming, til hjelp, behandling og oppfølging i kommunen og spesialisthelsetjenesten.

5.1.10 Innsats for likestilling og mot diskriminering

Ekstremistisk tankegods har ofte diskriminerende eller rasistisk innhold. Alle mennesker i et samfunn kan bli utsatt for terror eller ekstremisme. Noen grupper i samfunnet er særlig utsatt fordi de inngår i ekstremisters fiendebilder, som gjerne har en idé om at enkelte grupper har mindre verdi eller plass i samfunnet enn andre. Dette bidrar til å skape utrygghet for mange mennesker som tilhører en minoritet eller som på andre måter befinner seg i «målgruppen» for ekstremister. På den andre siden – et likestilt, inkluderende og mangfoldig samfunn vil kunne fungere som en beskyttende faktor mot radikalisering og ekstremisme.

Innsats for likestilling og for å hindre ulike former for diskriminering og hatytringer er derfor viktig også for å forebygge ekstremisme, og må skje på flere måter og nivåer. Dette gjøres gjennom lovverket, et solid likestillingsapparat både nasjonalt og regionalt, samt kunnskap om faktorer som fører til diskriminering og utenforskap. I tillegg er virkningsfulle tiltak for likestilling og inkludering avgjørende.

Vernet mot diskriminering er nedfelt i både grunnloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Enkelte andre lover forbyr også diskriminering, som for eksempel arbeidsmiljøloven, skipsarbeidsloven og boliglovene. Grunnloven § 98 stadfester et likhets- og ikke-diskrimineringsprinsipp: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling». Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på en rekke grunnlag,23 og pålegger virksomheter, organisasjoner og offentlige virksomheter plikt til aktivt likestillingsarbeid. Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner og er forpliktet etter rettsutviklingen i EU, som de senere årene har vedtatt en rekke relevante direktiver. Håndhevingsapparatet på likestillingsområdet består av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Sammen med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sine oppgaver på områdene likestilling og ikke-diskriminering og de regionale likestillingssentrene, utgjør de det nasjonale apparatet for å sikre en målrettet innsats for likestilling og for å hindre diskriminering.

I desember 2022 nedsatte regjeringen et ekspertutvalg for å utrede konsekvensene av å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk rett. Utvalget leverte sin utredning i januar 2024 og den var på høring fram til juni 2024. Regjeringen besluttet i februar 2025 at CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven.

Regjeringen har i løpet av regjeringsperioden lagt fram fem handlingsplaner som del av arbeidet for likestilling og mot diskriminering. I 2023 la regjeringen fram Handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023–2026). Handlingsplanen skal bidra til å bedre livskvaliteten til skeive, sikre rettighetene deres og bidra til større aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold. Handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ny innsats 2024–2027 ble lansert i november 2023. Høsten 2024 la regjeringen fram Handlingsplan mot antisemittisme og Handlingsplan mot muslimfiendtlighet. Handlingsplan mot hets og diskriminering av samer ble lansert i begynnelsen av 2025. De tre siste handlingsplanene gjelder for perioden 2025 til 2030. Samlet utgjør disse handlingsplanene regjeringens fornyede og forsterkede innsats mot rasisme og diskriminering. Handlingsplanene har tiltak med vekt på å skape dialog og et velfungerende demokrati, gi kunnskap og kompetanse til tjenester og befolkning, og å skape trygghet og sikkerhet for utsatte grupper. Dette er viktige forutsetninger i et forebyggingsperspektiv.

Gjennom handlingsplanene iverksetter regjeringen flere tiltak som skal styrke kunnskapen og kompetansen om rasisme og diskriminering i samfunnet for å sikre en målrettet innsats for å redusere diskriminering.

Regjeringen har regelmessig bestilt undersøkelser om befolkningens holdninger til etniske og religiøse minoriteter, gjennomført av blant annet HL-senteret. Senteret har gjennomført tidsserieundersøkelser av befolkningens holdninger til særlig jøder og muslimer i 2012, 2017 og 2022. Befolkningens holdninger til den nasjonale minoriteten romer er også med. Slike undersøkelser gir et godt grunnlag for viktig kunnskap om hvordan befolkningens holdninger utvikler seg over tid. Regjeringen har derfor lyst ut en ny undersøkelse i 2025, som skal lanseres i 2027.

Mannsutvalget leverte sin utredning NOU 2024: 8 Likestillingens neste steg24 til regjeringen i april 2024. Utvalget har pekt på en rekke forhold som kan være særlig relevante for å forebygge at gutter og menn trekkes mot ekstremistiske miljøer, fordi de opplever at de står utenfor i enkelte sammenhenger. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer. Flere av Mannsutvalgets forslag er også relevante når det gjelder forebygging av ekstremisme, og forslagene fra utredningen vil vurderes og følges opp.

Strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2025–2030 25 ble lansert i desember 2024. Strategien inneholder seks hovedmål for den nasjonale innsatsen framover. Et indikatorsett skal årlig følge utviklingen på hvert av strategiens hovedmål. Strategien peker på betydningen av å anerkjenne kvinners og menns likestilte plass i samfunnet, gjennom å skape likestilte muligheter og rom for deltakelse på sentrale arenaer. Det dreier seg blant annet om å redusere frafall i videregående skole, iverksette tiltak for færre kjønnsdelte yrkesvalg og et mer likestilt arbeidsliv, samt bekjempe vold og netthets; alle sentrale faktorer som også kan beskytte mot radikalisering og ekstremisme.

Kjønn inngår som sentral faktor i «mannosfæren», en digital subkultur med ulike kvinnefiendtlige fora og stemmer. Enkelte mannlige innfluensere målbærer en giftig form for maskulinitet som har vist seg å appellere til en del unge gutter og menn. Incels er også en del av mannosfæren. Incels er menn, som mener de blir avvist fra å ha fysisk kontakt med kvinner, og derfor lever i ufrivillig sølibat. Voldsfantasier rettet mot kvinner og minoriteter, og dyrking av massedrap og terror har preget fora som frekventeres av incels. Det er samtidig viktig å understreke at de aller fleste incels ikke tyr til vold. Incels retter imidlertid mye hat mot seg selv, og oppfordringer til selvdrap er utbredt blant incels. Det er liten kvantitativ og kvalitativ kunnskap om norske menn som identifiserer seg som incels, men en undersøkelse utført av Reform-ressurssenter for menn peker på ensomhet som den største fellesnevneren.26

Tradwives-begrepet oppsto på høyreekstreme nettfora hvor kvinnelige antifeminister portretterer seg som tradisjonelle husmødre som hegner om tradisjonelle verdier som barn og hjem.27 Disse foraene har bestemte særtrekk og må ikke forveksles med blogger eller andre fora hvor kvinner eller menn tar til orde for å være hjemme med barn eller leve i tråd med konservative verdier. I disse foraene finnes mennesker og grupper med vilje og evne til å radikalisere andre til hvit overmakt-ideologi og såkalt anti-kjønn-tenkning. Terminologi, memer og kulturprodukter lekker også inn i mer mainstream kanaler fra disse foraene, noe som kan bidra til å normalisere ekstremistiske og konspiratoriske påstander om kjønn og kjønnsroller. Det er behov for mer kunnskap om hvordan disse fenomenene påvirker samfunnsutviklingen og hvilken betydning det kan ha for rekruttering til voldelig ekstremisme. Regjeringen vil hente inn mer kunnskap om dette.

5.2 Forebygging av kriminalitet

Voldelig ekstremisme og terrorisme er alvorlige former for kriminalitet. Forebygging av ulike former for kriminalitet i vid forstand har også effekt og betydning for forebygging av ekstremisme. Det er i stor grad mange av de samme risiko- og sårbarhetsfaktorene som gjør seg gjeldende hos personer som radikaliseres inn i ekstremistiske grupper og vold, som hos dem som begår annen type kriminalitet. Faktorer som utenforskap, traumer, løs tilknytning til arbeidsmarkedet eller rus kan spille inn.

Terrorrelaterte handlinger truer borgernes grunnleggende trygghet og frihet. Det er derfor av stor betydning å ha tiltak som rammer både potensielle terrorister og deres støttespillere og aktive sympatisører. Hvis myndighetene for eksempel klarer å forhindre tilførselen av midler til terroraktivitet, kan det bli vanskeligere å rekruttere og radikalisere, og det kan virke forebyggende mot terrorangrep.

Erfaringer viser også at det ofte er en vekselvirkning mellom ulike former for kriminalitet. I 2019 publiserte PST en rapport om personer i høyreekstreme miljøer i Norge. Flere personer i PSTs materiale hadde begått straffbare handlinger, mange av dem voldsrelaterte. I tillegg hadde en stor andel selv blitt utsatt for voldshandlinger.28 Forskning på ekstreme islamistiske miljøer i Europa viser et sammensatt bilde. Det er ikke uvanlig å ha begått lovbrudd, inkludert vold, i forkant av en terrorhandling, men personer uten rulleblad har også vært involvert i terrorhendelser.29 De fleste i kriminelle nettverk er imidlertid motstandere av voldelig ekstrem islamisme.30

Tilskuddsordningen for forebygging av kriminalitet, som forvaltes av Sekretariatet for konfliktrådene på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet, retter seg mot organisasjoner som driver frivillig virksomhet. Ordningen skal bidra til å forebygge kriminalitet, særlig blant barn og unge. Midlene skal bidra til at hjelpeapparatet får økt kunnskap om hvordan kriminalitet forebygges, og at hjelpeapparatet fanger opp ungdom som er i risikosonen. Videre skal midlene bidra til at utsatt ungdom opplever mestring og at ungdomsmiljøer blir tryggere. Ordningen støtter tidlig kriminalitetsforebyggende tiltak, og kan dermed også ha en forebyggende effekt på radikalisering og ekstremisme. Sekretariatet for konfliktrådene forvalter også tilskuddsordningen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, omtalt i kapittel 5.2.8.

5.2.1 Barne- og ungdomskriminalitet

Etter en jevn nedgang i barne- og ungdomskriminalitet fra begynnelsen av 2000-tallet, har det siden 2016 vært en økning i den registrerte kriminaliteten blant barn og unge. Særlig gjelder dette gruppen under 15 år. Årsaken til økningen er sammensatt, men består både i at flere unge registreres med ett enkelt lovbrudd, og at en liten gruppe unge begår stadig mer gjentatt kriminalitet. Samtidig ser man en økning i antall alvorlige lovbrudd. Barn og unge under 25 år er overrepresentert i kriminalstatistikken.

For at det offentlige tjenesteapparatet skal kunne sette inn effektive tiltak, må barn, ungdom og familier som trenger det, fanges opp tidlig. Forebygging er blant annet å sikre barn og unge trygge nærmiljøer, bedre levekår og styrking av familieøkonomien gjennom gode universelle ordninger. Tidlig innsats, for eksempel i hjemmet og på skolen, kan bidra til å forebygge negativ utvikling og forebygge kriminalitet. Forebygging av barne- og ungdomskriminalitet har derfor mye til felles med innsats mot radikalisering og ekstremisme. Heller ikke her kan utfordringer løses av en sektor alene.

Regjeringen har styrket innsatsen mot kriminelle nettverk, kriminelle gjenger og organisert kriminalitet. I tillegg er grunnfinansieringen av politiet styrket for å blant annet få flere politifolk i gatene. Styrkingen innebærer også tiltak som opprettelsen av en ny tilskuddsordning for samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak. Midlene skal gå til kommuner/bydeler som har særlige utfordringer med kriminalitet og til målrettede tiltak som er bygget på etablert kunnskap om hva som virker. Videre er områdesatsingene i Oslo sør og Oslo indre øst styrket. Styrkingen skal bidra til å forebygge kriminalitet og utenforskap blant barn og unge i områder som har utfordringer knyttet til rekruttering til kriminalitet, og har erfaring med forebyggende prosjekter rettet mot barn og unge i risikosonen. Det er også etablert en tilskuddsordning for frivillige organisasjoner som etablerer lokale møteplasser og aktivitetstilbud der gutter og unge menn i risiko for utenforskap kan oppleve trygghet, fellesskap, mestring og tilhørighet. Tilskuddet skal være målrettet for å forebygge kriminalitet og skal bidra til å hindre rekruttering til kriminelle miljøer i utsatte områder. Dette tilskuddet forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Når kriminalitet først skjer, skal den møtes med en rask og treffsikker reaksjon. Dette er spesielt viktig når det gjelder barn og unge. Regjeringen har derfor forbedret straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og det er blant annet gjennomført lovendringer som skal sikre raskere reaksjoner og at domstolene har flere handlingsalternativer i møte med barn og unge som begår kriminalitet. Det er også innført lovendringer som legger til rette for at det nasjonalt kan etableres lokale hurtigspor for raskere pådømmelse av straffesaker med gjerningspersoner under 18 år. Regjeringen har i 2025 prioritert en særskilt innsats for hurtigere behandling av straffesaker for gjerningspersoner under 18 år i Agder, Oslo og Øst politidistrikt. Regjeringen vil nå se på muligheten for å utvide denne innsatsen til å også gjelde øvrige politidistrikt.

Noen få barn som gjør seg skyldig i gjentatt og alvorlig kriminalitet er krevende å ivareta innenfor dagens regelverk og rammer. Det er behov for å se nærmere på hvordan man kan ivareta hensynet til barnets beste og behovet for samfunnsvern på en bedre måte. Regjeringen har derfor satt ned en ekspertgruppe som skal utrede tiltak for barn og unge som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Ekspertgruppa skal blant annet se på muligheten for å etablere et nytt bo- og rehabiliteringstilbud, men også mindre inngripende tiltak skal vurderes. Arbeidet skal etter planen ferdigstilles våren 2025. Regjeringen har også bevilget midler til å pilotere et tilbud til barnevernsinstitusjoner med forsterket tverrfaglig innslag.

5.2.2 Politiet og PSTs forebyggende arbeid mot voldelig ekstremisme

Politiet har ansvar for å forebygge og bekjempe kriminalitet, inkludert terrorhendelser, på norsk jord. Politiets forebyggende innsats, operative evne, beredskap og krisehåndteringsevne er avgjørende for den nasjonale innsatsen på kontraterrorfeltet. PST skal i henhold til politiloven31 forebygge og etterforske sabotasje og politisk motivert vold eller tvang, eller overtredelser som omfattes av straffelovens paragrafer om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger.

Ansvarsdelingen mellom politiet og PST i oppfølgningen av enkeltsaker har vært tema i flere arbeider de siste årene, særlig i forbindelse med erfaringslæring og evalueringer etter enkeltsaker og terrorangrep. Evalueringene har blant annet pekt på sentrale forbedringsområder i saker hvor både politiet og PST har vært involvert, blant annet at avklaringer om hvem som holder i forebyggende tiltak enten har vært mangelfulle eller utfordrende i samarbeidet mellom etatene.

I 2014 ble det etablert en ordning med radikaliseringskontakter i syv utvalgte politidistrikter. Ordningen ble senere utvidet til alle politidistriktene. Politiets innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme er summen av arbeid fra flere av politiets fagområder og funksjoner, blant annet etterretning, forebygging og politikontakter. Formålet med radikaliseringskontaktene var å styrke den samlede innsatsen. Radikaliseringskontaktene skal være kontaktpunkter for lokalsamfunnet ved bekymring om radikalisering og voldelig ekstremisme, gi råd og videreformidle henvendelser til rette instans. De skal ha kunnskap om tilgjengelige ressurser, drive bevisstgjøringsarbeid og være kontaktpunkter for PST og de lokale samarbeidsaktørene. De skal også ha en rådgivende funksjon overfor politirådene, SLT og andre lokale samordningsstrukturer.

Politihøgskolen leverte i 2023 en evaluering av ordningen, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Sentrale funn i rapporten er at politiets rolle, ansvar, oppgaver og juridiske rammer innen dette virkeområdet er uklare. Ordningen forstås, organiseres og praktiseres svært ulikt både i og mellom politidistriktene. Evalueringen viste også til at kommunene mangler et forpliktende og forankret forvaltningsmessig ansvar, til tross for at det er de som sitter på de viktigste tiltakene. Som ledd i oppfølgingen av evalueringen, fikk PST og Politidirektoratet i 2024 i oppdrag å utarbeide forslag til konkretisering av ansvarsdelingen mellom politiet og PST i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Arbeidet er godt i gang og vurderes å være i tråd med anbefalingen fra Ekstremismekommisjonen. Politiet og PST har utviklet en felles nasjonal retningslinje for utveksling av opplysninger mellom politiet og PST. Det pågår også et arbeid med en nasjonal retningslinje for samhandling mellom politi og PST innen forebygging av voldelig ekstremisme. Radikaliseringskontaktfunksjonen og relevante ansvars- og rollebeskrivelser skal gjennomgås.

PST har et utstrakt samarbeid med politiet og deres radikaliseringskontakter. Tett samhandling er nødvendig for å kunne ivareta PSTs mandat om å forebygge terror. PST bidrar med kompetanse og kunnskap om fagfeltet samt informasjonsutveksling og, når hensiktsmessig, koordinering i saker hvor det er en konkret radikaliseringsbekymring.

Forebyggende samtaler

Både politiet og PST gjennomfører samtaler med barn og voksne med formål om å forebygge en framtidig straffbar handling. Relevant for denne meldingen til Stortinget er bekymring for en framtidig politisk, religiøs eller ideologisk motivert voldshandling. Politiloven32 gir politiet hjemmel til å pålegge barn og verger å møte for politiet til bekymringssamtaler dersom politiet har grunn til å tro at et barn under kriminell lavalder har begått en ellers straffbar handling.

Grunnleggende rettslige skranker for politiets og PSTs forebyggende samtaler med innbyggerne følger blant annet av legalitetsprinsippet; dersom samtaler kan regnes som inngrep i den enkeltes rettssfære, herunder privatlivets fred, kreves det klar og tydelig hjemmel i lov for å pålegge noen å delta i slike. Samtalene må også avgrenses mot avhør som ledd i etterforskning av straffesak.

Forebyggende samtaler betinger frivillighet fra den som inviteres, med mindre det er snakk om en bekymringssamtale etter politiloven.33 Slike samtaler forutsetter derfor et fritt, informert og veloverveid grunnlag for samtykke. Disse avgrensningene av handlingsrommet for forebyggende samtaler reiser flere problemstillinger, både med hensyn til prosessen for samtalene og innholdet av disse. Eksempelvis må politiet og PST være bevisst betydningen av egen maktposisjon overfor innbyggerne i samtykkeprosessen. Det må kunne gis tilstrekkelig informasjon om formålet med og innholdet i den for at et samtykke skal anses for å være tilstrekkelig «veloverveid», og samtalen må ikke innebære forhåndssensur eller krenkelse av den involvertes ytringsfrihet. Videre må politiet og PST være bevisst avgrensningen mot etterforskning i straffesakssporet.

Politidirektoratet og PST vil revidere styrende dokumenter som omhandler politiets og PSTs forebyggende samtaler, herunder rutiner som best mulig sikrer at samtykkene som gis for de forebyggende samtalene bygger på frie og veloverveide vurderinger.

Politiets fagutviklingsapparat

Politidirektoratet er i ferd med å teste ut og innføre «Tjenestemodellen i politiet» med Politidirektoratet som fagmyndighet. Tjenestemodellen vil erstatte fagutviklingsapparatene og vil gi politiet en helhetlig modell for styrt utvikling av politiets tjenester. Forebygging av ekstremisme er et relativt smalt, men viktig område. Fagområdet har sterke faglige avhengigheter til blant annet etterretning, forebygging og etterforskning. Området innebærer også omfattende samhandling på tvers av sektorer og fag. Politidirektoratet vil legge til rette for å ivareta behovene for utvikling og kontinuerlig forbedring av fag og metode knyttet til forebygging av ekstremisme gjennom Tjenestemodellen.

Politiets oppsøkende og forebyggende arbeid på nett

Politiets tilstedeværelse på nett bidrar til kunnskap om trender og fenomener på internett. Det testes fortløpende ulike former for tilstedeværelse tilpasset nye plattformer. Det er en utfordring at den digitale utviklingen skjer raskt, og at kriminaliteten på internett øker både i omfang og kompleksitet. Politiets nettpatruljer opptrer synlig for innbyggerne. Med tilstedeværelsen ønsker politiet å forebygge kriminalitet og uønskede hendelser. Tjenestene som ytes av nettpatruljene er viktige for politiets forebyggende innsats på nett. Kripos samarbeider også med PST.

5.2.3 Politiets arbeid mot hatkriminalitet

Politiet skal ha kunnskap og kompetanse om hatkriminalitet og hvordan den kommer til uttrykk både fysisk og digitalt. Politiet skal være i stand til å avdekke, forebygge og bekjempe hatkriminalitet, uansett hvor i landet det inntreffer.34 Politiets innsats, kompetanse og oppmerksomhet mot hatkriminalitet er styrket de senere årene. Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet (NKH) ble etablert i 2021, og skal bidra til å heve politidistriktenes kompetanse og kan veilede i konkrete saker. Kompetansen skal omfatte ulike deler av politiets arbeid; forebygging, etterretning, dialog og tillitsskapende arbeid, etterforskning og påtalebehandling. Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet er fra 2023 gitt oppgaver knyttet til videreutvikling av statistikk og analyse av anmeldt hatkriminalitet. De overtok samme år ansvaret for utarbeidelse av en nasjonal årsrapport om anmeldt hatkriminalitet i Norge.

I rapporten Hatkriminalitet i Norge i 2023 gis en analyse av 1090 anmeldelser om hatkriminalitet i 2023. Hudfarge og nasjonal eller etnisk opprinnelse er det vanligste hatmotivet, og utgjorde 46% av alle registrerte hatmotiv i 2023. Det er verdt å merke seg økningen i anmeldelser i 2023 med hatmotiv knyttet til antisemittisme, seksuell orientering, samt kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det understrekes i rapporten at det er uklart om økningen skyldes at det er begått flere straffbare handlinger, eller om det kan begrunnes i økt tilbøyelighet til å anmelde.35

Regjeringen har videreutviklet den nasjonale statistikken om hatkriminalitet for å få mer kunnskap om hvordan hatkriminalitet rammer ulike grupper i befolkningen. Det nasjonale kompetansemiljøet innen hatkriminalitet ble styrket i 2024-budsjettet, blant annet for å bidra til en styring av analyser av hatkriminalitet. Arbeid mot rasisme i ulike former, hat og hets mot skeive og mot personer med nedsatt funksjonsevne er en viktig del av å forebygge hatkriminalitet. Det vises også til regjeringens handlingsplaner mot diskriminering i ulike former, se kapittel 5.1.10.

5.2.4 Direkte berørte og trusselutsatte grupper

Personer og grupper som er direkte berørt av terror skal oppleve at de blir ivaretatt av myndighetene etter terrorangrep. Det gjøres et viktig arbeid av mange aktører, herunder direkte berørte selv, for å heve kunnskapen om hvordan det går med overlevende og etterlatte etter terror, både nasjonalt og internasjonalt. Norges erfaringer med terrorangrep har gitt verdifull kunnskap som kan utgjøre et grunnlag for hvordan direkte berørte av terrorangrep eller ekstremistisk vold bør ivaretas ved liknende hendelser i framtiden.

Regjeringen har tildelt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) midler til en forskningsstudie om rammede og berørte etter terrorangrepet 25. juni 2022. Studien gjøres i samarbeid med Støttegruppa 25. juni. Formålet med studien er å få kunnskap om utfordringer knyttet til helse, tillit og deltakelse for de som ble direkte rammet av terroren, og lhbt+-gruppen som helhet, for å utarbeide gode tiltak. Videre skal studien gi kunnskap for å styrke framtidig beredskap og respons i et bredere samfunnssikkerhetsperspektiv. Regjeringen har styrket studien slik at alle som ble rammet av angrepet kan få mulighet til å delta, og for å sikre et godt grunnlag for videre forskning som kan følge individene over tid.

Det er myndighetenes ansvar å sørge for trygghet for alle borgere. Politiets og PSTs dialog med grupper som inngår i voldelige ekstremisters fiendebilder er viktig i det forebyggende arbeidet. Kunnskap og kompetanse om utsatte grupper i ulike tjenester og hos ulike aktører må være et kontinuerlig arbeid. Politiet og PST skal ha god kunnskap om ulike gruppers utsatthet, og hvilke grupper som til enhver tid inngår i voldelige ekstremisters fiendebilder.

Hvem som er trusselutsatte grupper i samfunnet, påvirkes av utviklingen i trusselbildet. Dette påvirkes av sikkerhetspolitiske drivere som kriser, krig og konflikt, samt ekstremistisk propaganda. Tiltak for trusselutsatte grupper må derfor være av en slik art at de ikke anses som statiske og vedvarende. Det er det rådende trusselbildet som dimensjonerer for oppfølging og sikkerhet.

Politidirektoratet og PST har et godt samarbeid om disse utfordringene og har styrket dialogen med utsatte grupper. Blant annet har det blitt arrangert flere dialogmøter med relevante aktører om trusselbildet og politiets og PSTs arbeid på feltet. Eksempler på dialogpartnere er lhbt+-organisasjoner, Pride-arrangører og tros- og livssynssamfunn. PST vil opprette en funksjon for utadrettet virksomhet, som blant annet vil ha dialog med utsatte grupper som oppgave. PST arbeider også med å utvikle en egen strategi for samfunnskontakt. Politidirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for politiets arbeid med mangfold, dialog og tillit.36 Kompetanse og kunnskap er et eget satsingsområde i handlingsplanen. Det understrekes at det er et kontinuerlig behov for å utvikle kompetansen i politiet for å møte samfunnsendringer og befolkningens forventninger. Tiltakene handler både om å sikre et mangfoldsperspektiv i politiets opplæring og utdanning, samt å styrke kompetansen i politiet om ulike minoriteter. Dette står helt sentralt også i møte med ulike trusselutsatte grupper.

Arbeidet med å etablere faste dialogmøter på nasjonalt nivå fortsetter, og Politidirektoratet og PST samarbeider om deltakelse når relevante temaer settes på dagsorden. Regjeringen har også gitt føringer om at politidistriktene skal etablere dialog og møteplasser på distriktsnivå. Dette har vært benyttet overfor trusselutsatte aktører på ulike områder.

5.2.5 Støttesentre for kriminalitetsutsatte

Samtlige politidistrikter har minst ett støttesenter for kriminalitetsutsatte.37 Totalt finnes 15 sentre rundt om i landet. Støttesentrene kan bidra med ulike former for bistand og støtte gjennom straffesaksprosessen, fra politianmeldelse til saken er avgjort. De gir veiledning og informasjon om det å anmelde. De bidrar med informasjon om rettsprosessen, og kan støtte vitner under en rettssak. De kan også hjelpe med søknad om voldsoffererstatning fra staten. Utsatte for hets og hatkriminalitet og terrorisme omfattes av tilbudet ved støttesentrene, men tilbudet har i for liten grad vært kjent for publikum.

For å styrke kompetansen om hatkriminalitet ved støttesentrene har dette vært tema ved flere anledninger. Politiets nasjonale kompetansemiljø innen hatkriminalitet har bidratt med kompetanseheving. Ulike tiltak er også iverksatt for å gjøre sentrene kjent for personer som er utsatt for integritetskrenkede kriminalitet, eksempelvis informasjonstiltak med oversettelser til ulike språk. Det er også iverksatt tiltak for å gjøre tilbudet ved støttesentrene bedre kjent internt i politiet. Blant annet er det inntatt et nytt trinn i politiets elektroniske saksbehandlingssystem for straffesaker, hvor det gis en påminnelse om å informere fornærmede eller andre om tilbudet eller gi bistand til å sette disse i kontakt.

Antallet henvendelser til støttesentrene har økt årlig. Dette bidrar i seg selv til økt kjennskap om tilbudet, og til en ytterligere økning i nye henvendelser. Blant annet har støttesenteret i Oslo politidistrikt hatt omfattende oppfølging av mange fornærmede etter terrorhendelsen 25. juni 2022.

5.2.6 Kriminalomsorgen

Radikalisering kan også finne sted i fengsler. Innsatte kan utvikle ekstreme holdninger. Fengsler er også steder hvor personer med ekstremistiske ideologier kan møte andre innsatte som er mottakelige for slike ideer. Over tid kan kontakten mellom disse gruppene føre til radikalisering. Det er liten grunn til å tro at den enkeltes ekstremisme eller risikoen for bruk av voldelige midler vil avta som en konsekvens av fengsling eller straffegjennomføring i seg selv. Kriminalomsorgen har derfor en viktig rolle innenfor forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Kriminalomsorgens rolle og oppgaver på feltet er nedfelt i Retningslinjer om forebygging og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme i kriminalomsorgen.38

Det stilles i dag krav til kriminalomsorgen om å prioritere arbeidet mot radikalisering. I tildelingsbrevet er det krav om at «kriminalomsorgen skal legge til rette for god reintegrering til samfunnet av terrordømte og andre radikaliserte innsatte, samt hindre at innsatte radikaliserer andre innsatte». I årsrapporten må Kriminalitetsomsorgsdirektoratet (KDI) rapportere på statistikk over antall domfelte som er under straffegjennomføring etter brudd på terrorlovgivningen. KDI skal også gjøre rede for utviklingen over tid og for eventuelle særskilte forhold knyttet til statistikken. KDI skal blant annet gi en vurdering av vesentlige utfordringer og risikoer for radikalisering under straffegjennomføringen og mulige tiltak og en eventuell vurdering av effekten av tiltakene.

De siste årene har antall innsatte i målgruppen for arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme i fengsel, det vil si domfelte for terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger eller innsatte som er vurdert som sårbare for radikalisering og rekruttering til voldelig ekstremisme, sunket. I dag er det radikaliseringskontakter- og koordinatorer i alle enheter og regioner. Ordningen ble etablert i 2017. En radikaliseringskontakt skal delta i arbeidet med å vurdere tiltak i enkeltsaker og gjennomføre samarbeidsmøter med politi og PST. Det er lagt opp til at betjenter og andre ansatte skal kunne ta kontakt med sin lokale radikaliseringskontakt hvis de er bekymret for en innsatt, eller hvis de har behov for veiledning i forbindelse med kartlegging, utarbeidelse av tiltak eller målrettet dialog og samtaler med en innsatt. Ordningen ble evaluert av Rambøll i 2022. Evalueringen viste til noen utfordringer med ordningen, blant annet var den ikke godt nok kjent blant de ansatte. KDI følger opp evalueringen i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet. I styringsdialogen med regionene har KDI bedt om et fortsatt fokus på ordningen. Det er også en mentorordning for innsatte/domfelte i målgruppen. I tillegg er det etablert en fast struktur for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og politiet og PST.

Kriminalomsorgen skal, så langt det er praktisk mulig og forenlig med sikkerheten, tilrettelegge for at innsatte kan praktisere sin tro eller sitt livssyn under straffegjennomføringen. I 2021 fikk KDI i oppdrag å gjennomføre et forsøksprosjekt med livssynsteam-/medarbeidere i kriminalomsorgen. Formålet med prosjektet er å tilrettelegge bedre for at innsatte kan praktisere sin tro eller sitt livssyn under straffegjennomføringen og med dette redusere risikoen for diskriminering og radikalisering. Prosjektet ble gjennomført ved Kriminalomsorgen Innlandet ved avdeling utenlandske innsatte, høyt sikkerhetsnivå, Kongsvinger. Evaluering av prosjektet ble gjennomført høsten 2023. Et hovedinntrykk fra evalueringen er at prosjektet har gitt gode resultater. Prosjektet ble videreført i 2024 for å høste flere erfaringer. KDI har besluttet å videreføre prosjektet også i 2025. Regjeringen vil utrede behovet for ordningen og hvordan denne bør organiseres på lang sikt.

Innsatte i fengsel har lik rett eller plikt til opplæring som øvrige i borgere i Norge. Det er opplæringstilbud i alle fengslene i Norge. Rundt 40 prosent av de innsatte deltok i opplæring i 2023.39 Gjennomført videregående opplæring er en viktig faktor for å komme i arbeid og videre utdanning og slik også bidra til å motvirke utenforskap og bidra til god tilbakeføring til samfunnet. Tilskuddsordningen for opplæring i kriminalomsorgen skal bidra til at de innsatte får den opplæringen de har krav på. Fylkeskommunene har ansvaret for opplæringen i norske fengsler.

At innsatte har tilgang til egnede IKT-verktøy, bidrar til å kunne oppfylle rettighetene og pliktene til opplæring for innsatte. Det handler både om å kunne bruke læremidler, ulik programvare og gjennomføring av eksamen. Statsforvalteren i Vestland og KDI samarbeider med fylkeskommunene for å bedre tilgangen til bruk av IKT og digitale verktøy for innsatte. Prosjektet Digital skole ble startet for å kunne utvikle en ny digital plattform for undervisning i norske fengsler som tilfredsstiller både behovene opplæringssektoren har og sikkerhetshensynene kriminalomsorgsmyndighetene har. Piloten UTVEI startet i 2023 i Mandal videregående skole ved avdeling Mandal fengsel. Målet er å finne en løsning som kan erstatte den løsningen (Desktop for skole) som benyttes i dag.

5.2.7 Utlendingslovgivningen

På utlendingsfeltet har det blitt foretatt endringer i regelverket som skal hindre at personer som ville blitt ansett uverdige for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen, skal kunne oppnå oppholdstillatelse med grunnlag i andre bestemmelser i utlendingsloven. Det er derfor fastsatt i lovverket at den som kan ekskluderes fra flyktningstatus, også skal kunne ilegges et generelt innreiseforbud til Norge.

Justis- og beredskapsdepartementet ga i 2019 også en særskilt instruks til Utlendingsdirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste (GI-02/2019) om særskilte rutiner mv. for å sikre at personer med tilknytning til ISIL eller andre terrornettverk i Syria og Irak, ikke skulle få innreise eller opphold i Norge. Instruksen må ses i sammenheng med departementets generelle instruks GI-02/2025 om saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14, § 35 og saker etter eksportkontrollregelverket.

5.2.8 Tilskuddsordning for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme

Tilskuddsordningen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme ble etablert i 2015.40 Sekretariatet for konfliktrådene forvalter ordningen på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet. Kommuner og fylkeskommuner kan søke om midler til tiltak som retter seg mot forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Hovedmålene med ordningen er å stimulere til økt kompetanse om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i kommunen og utvikling av gode systemer, metodikk og tiltak lokalt og digitalt.

Erfaringer viser at tilskuddsordningen er et viktig virkemiddel for å stimulere til økt oppmerksomhet om tematikken lokalt og bidrar til økt tverrfaglig og regionalt samarbeid, kompetanseheving, metodeutvikling og innovasjon på feltet. Det tildeles blant annet midler til utdanning av mentorer, som kan fungere som ressurspersoner og drive oppfølgingsarbeid av radikaliserte personer, og til forebyggende arbeid blant barn og unge, samt kompetanseheving i kommunene. Kommunene søker ofte om kompetansehevingstiltak, gjerne knyttet opp mot lokale handlingsplaner og veiledere.

En gjennomgang av søknadene i årene 2021–2023 viser at mange kommuner samarbeider med frivillig sektor om tiltak. Noen samarbeider med frivillige organisasjoner om lokale tiltak, andre kjøper tjenester og kompetanseheving fra ikke-kommersielle stiftelser, og frivillig sektor er i målgruppen for kompetansehevende tiltak som kommuner arrangerer. Videre er flere av tiltakene som har mottatt tilskuddsmidler forankret i kommunenes SLT-modell, der samarbeid med frivillig sektor også er inkludert.

Regjeringen vil videreføre tilskuddsordningen hvor kommuner og fylkeskommuner kan søke om midler til tiltak som retter seg mot forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, og vil gjøre tilskuddsordningen mer kjent.

Ett av delmålene for tilskuddsordningen for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i kommunene er at personer som ønsker seg ut av ekstreme miljøer og berørte familier til personer i ekstreme miljøer får hjelp gjennom det lokale støtteapparatet, blant annet gjennom mentorer. Fra 2026 styrkes tilskuddsordningen for å stimulere til økt bruk av mentorordninger – både for exit-arbeid og for tidlig forebygging. Frivillige organisasjoner og andre kan tilby alternative aktiviteter eller møteplasser for personer som er i en radikaliseringsprosess eller har tilknytning til et ekstremistisk miljø, og regjeringen ønsker å bidra til at sivilsamfunnsaktører involveres i større grad i forebyggingsarbeidet. Det skal derfor også legges vekt på samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner.

5.2.9 Reintegrering og exit-arbeid

Reintegrering handler om å hjelpe en person tilbake til samfunnet. Arbeid med reintegrering og exit-arbeid rettes primært mot individer som har vært radikalisert og i ekstremistiske miljøer eller som er straffedømt for terrorisme, men kan også rettes mot personer som er relativt tidlig i en radikaliseringsprosess. Reintegrering skal støtte den enkelte og bidra til at vedkommende utvikler en motivasjon til vedvarende å avstå fra ideologisk begrunnede og voldelige handlinger rettet mot særlige kategorier av mennesker og annen kriminalitet. Reintegreringsinnsatser sikter på både å beskytte samfunnet og støtte den enkelte.41 Målet med prosessen er å tilrettelegge for en vellykket tilbakekomst til samfunnet, noe som blant annet krever at samfunnet gir tidligere radikaliserte og terrordømte mulighet til å ta del for eksempel i utdanning eller arbeid.

Norge har ikke et eget nasjonalt exit-program for enkeltpersoner som søker bistand for å trekke seg ut av ekstreme miljøer. Dette arbeidet blir håndtert i de etablerte strukturene som har ansvar for og kompetanse til å forebygge radikalisering og ekstremisme. Exit-arbeidet blir skreddersydd til den enkelte som ønsker seg ut av et ekstremistisk miljø eller tankesett, og blir gjennomført på tvers av etater og fagmiljøer. Hvilke tjenester som får en rolle i exit-arbeidet, vil variere fra sak til sak. Eksempler kan være SLT, Nav, skole, politi og konfliktråd. Den eksisterende veilederen for dette arbeidet ligger på regjeringens nettside radikalisering.no.42 Veilederen ble utarbeidet i et samarbeid mellom involverte direktorater og retter seg mot førstelinjen. Regjeringen vil gi i oppdrag til relevante underliggende virksomheter å oppdatere den foreliggende veilederen for exitarbeid.

En mentor kan brukes både i et forebyggende perspektiv, og til å hjelpe mennesker ut av et ekstremistisk verdensbilde eller ekstremistiske grupper. Mentoren kan gi støtte ved å aktivere, motivere, veilede, utfordre og bidra til refleksjon. Mentor har kjennskap til det offentlige systemet og kan fungere som et bindeledd mellom personen som får oppfølging og andre offentlige tjenester. RVTS har utviklet et kompetansehevingsprogram for mentorer og mentorutdanning, og veileder fortløpende kommunale og regionale mentornettverk. Kriminalomsorgen bruker også mentorer i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme blant innsatte.

I 2018 ga C-REX ut rapporten Hvordan håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre syriafarere? på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet.43 Forskerne bak rapporten la vekt på at opphold i et avstengt miljø som fengsler bør utnyttes godt da det er en mulighet til å påvirke personer i en annen retning. Samtidig kan man ikke forvente at alle har gått bort fra det ideologiske tenkesettet og er reintegrerte etter soning. Derfor er tett oppfølging etter soning, i samarbeid med relevante etater, viktig.