1 Store oppgaver krever mer av oss

1.1 Et forskningssystem for en verden i endring

Etterprøvbar kunnskap og forskning er grunnleggende for et åpent og demokratisk samfunn med gode beslutningsprosesser. For at forskningen skal tjene samfunnet, trenger den finansiering, infrastruktur og rammebetingelser som sikrer effektiv ressursbruk, høy kvalitet, akademisk frihet og arenaer for både formidling og bruk av kunnskapen som forskningen bringer frem.

Mye av det vi har tatt for gitt de siste tiårene, er mindre opplagt nå. Da arbeidet med denne meldingen startet høsten 2022, hadde Russlands angrepskrig i Ukraina rast for fullt i flere måneder. Selv om ukrainske styrker gjennomførte motoffensiver og verden ellers var i ferd med å komme til hektene igjen etter utbruddet av Covid-19, var det opplagt at verden hadde blitt et mer usikkert sted også for Norge. Dette har blitt enda tydeligere de siste månedene. Den verdensordenen som møysommelig ble bygget opp etter andre verdenskrig er ikke lytefri, men den har lagt rammer for samkvem, handel og tvisteløsning mellom land, noe som har tjent Norge vel. Forskningsbasert kunnskap og samarbeid blir enda viktigere for å støtte opp under denne verdensordenen og de allianser og sikkerhetsgarantier vi har innenfor denne.

Parallelt med rystelsene i det sikkerhetspolitiske landskapet, blir vitenskap, forskning og sannhet satt under press og utfordret flere steder i verden og på ulike plattformer. Det har vokst frem digitale imperier utenfor demokratisk kontroll som med stor kraft driver påvirkning og desinformasjon. Feil- og desinformasjon som er generert av kunstig intelligens har på kort tid utviklet seg til å bli en global trussel. Deregulering av kunstig intelligens, som vi nå ser tendenser til globalt, gjør at utfordringer knyttet til forskningssikkerhet og eierskap til egne data blir mer akutte.

I en utrygg verden kan det være fristende å vende blikket innover. Det er en farlig strategi. I en urolig verden trenger vi sterkere internasjonale samarbeid og mer utsyn. I en usikker verden må både forsvarsverk og samhandling styrkes. De store utfordringene vi står overfor må løses i større fellesskap enn det nasjonale. Forskning og sikker kunnskap skapes gjennom åpenhet, deling og internasjonal samhandling. For forskningen betyr det at internasjonal rekruttering og forskningssamarbeid blir enda viktigere, og at vi sammen med likesinnede hegner om akademisk frihet og etterprøvbar kunnskap. Den globale sikkerhetssituasjonen har også betydning for hvordan vi samler og lagrer data og benytter kunnskapen forskningen genererer. Norge har, og skal ha, forskningssamarbeid og dialog også med land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Forskningen skal være så åpen som mulig, og så sikker som nødvendig. Da trenger vi infrastrukturer og regelverk som sikrer åpenhet og tilgjengelighet der det er mulig, men også beskyttelse og skjerming der det er nødvendig.

I Norge har vi et betydelig omfang av data med høy kvalitet. Norske offentlige og private virksomheter skaper og samler mengder av data som kan brukes til verdiskaping, hvis de blir delt. Viderebruk av data innebærer å gi næringsliv, forskere og sivilsamfunn tilgang til informasjon, slik at den kan anvendes i nye sammenhenger, utvikle nye tjenester og øke verdiskapingen. Utredningen Med lov skal data deles fra Viderebruksutvalget påpeker utfordringen med å få tilgang til tilstrekkelig kvalitetsdata som kan gjenbrukes.1 Utredningen gir et godt grunnlag for økt deling av data i offentlig sektor. Samtidig kan åpne, offentlige data i kombinasjon med kunstig intelligens og den løpende utviklingen i trusselbildet utgjøre en sikkerhetsrisiko. Et førende prinsipp, både for datadeling og forskningssamarbeid, er at det skal være så åpent som mulig, og så lukket som nødvendig.

Samfunnsutfordringene stiller store krav til og legger rammer for forskning, formidling og bruk av ny kunnskap. Energiomstilling, klimaløsninger og global helse trenger sterke forskningsmiljøer som er koblet på internasjonale fellesskap. Vi har mange sterke forskningsmiljøer i Norge. Norske forskere gjør det sterkt i EUs rammeprogrammer og har et utstrakt samarbeid med forskerkolleger på alle kontinenter. Norge skal ha en langsiktig og solid finansiering av forskning, og forskningsmidlene må prioriteres godt. Vi skal fortsette å satse på grunnforskning av høy kvalitet, og vi skal satse internasjonalt. Det er også et mål for regjeringen å øke næringslivets bidrag til forskningsfinansieringen, og styrke samarbeid mellom akademia, næringsliv og offentlig forvaltning.

Forskning og kunnskap er også viktige bolverk mot falske nyheter og desinformasjon. Det er ikke alltid opplagt at det er fakta og prøvd kunnskap som legges til grunn for informasjonen som formidles, verken i det offentlige ordskiftet eller i andre informasjonskanaler. Selv i samfunn med en høyt utdannet befolkning og med god tilgang til informasjon, kan det være utfordrende å skille mellom pålitelig og misvisende innhold.

Forskningen, som skal ha gode kår og tjene samfunnet både på kort og lang sikt, foregår i en kontekst som har endret seg betydelig på bare få år. Bakteppet er det gjennomgripende teknologiskiftet og dramatiske endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Dette stiller nye krav til omstilling også i forskningssystemet.

Forskningssystemet omfatter først og fremst forskerne selv, institusjonene eller virksomhetene der de arbeider, og infrastrukturene de benytter. Systemet omfatter dessuten myndigheter og virkemiddelaktører, både nasjonale og internasjonale. Alle som bruker forskning, er også en viktig del av systemet. Og alt dette – alle menneskene, fagmiljø og fellesskap, instrumenter og infrastrukturer, datasamlinger og nettverk utgjør en vesentlig del av reisverket i et opplyst samfunn.

Norge trenger et forskningssystem som står seg i møte med samfunnsutviklingen i årene fremover. I denne meldingen til Stortinget foreslår regjeringen tiltak på områder med særskilte muligheter og utfordringer. Forskningssystemet må være rigget for å nå regjeringens forskningspolitiske mål. Disse er omtalt i boks 1.1. Målene og de tematiske prioriteringene som ble bestemt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, ligger fast i arbeidet med forskningssystemet.2 Samtidig skal de grunnleggende prinsippene og verdiene som forskningen bygger på beskyttes. Regjeringen vil verne om den akademiske friheten og forskningens uavhengighet og integritet. Åpenhet, etterprøvbarhet og forskningsetikk er bærebjelker i det norske forskningssystemet.

Et velfungerende forskningssystem er viktig for å opprettholde et opplyst samfunn. Et samfunn som er basert på rasjonalitet og demokratiske verdier, som har en kunnskapsbasert forvaltning og et utdannings- og forskningssystem som ruster befolkningen til å vurdere holdbarheten av informasjon og argumenter, resonnere og bruke vitenskapelige tenkemåter for å løse problemer. I Norge er den generelle tilliten til forskningen høy.3 Befolkningens tillit er en grunnstein og en forutsetning for at samfunnet skal fortsette å investere i, og basere samfunnsutviklingen på, forskningsbasert kunnskap.

1.2 Et godt utgangspunkt

Norske forskere er verdensledende på en rekke felt, og inngår i globale samarbeid om vår tids store utfordringer. Det norske forskningssystemet kjennetegnes av velfungerende institusjoner og forskningsmiljøer i hele landet, som understøttes av forskningsinfrastrukturer.4 Volumet av den vitenskapelige publiseringen i Norge har økt år for år, og siteringsraten ligger over verdensgjennomsnittet.5 Norske forskningsmiljøer konkurrerer stadig bedre i de europeiske rammeprogrammene for forskning og innovasjon. Norge er nå på åttende plass av totalt 140 land når det gjelder retur fra Horisont Europa, og foran Sverige, Danmark og Finland. Satsingen på sentre for fremragende forskning gjennom Norges forskningsråd er et eksempel på hvordan forskningssystemet har prioritert banebrytende forskning og løftet de fremste vitenskapelige miljøene.

Et godt system kan alltid bli bedre. For det første gjør storpolitiske spenninger og nye trusselbilder at forskningssystemet må rustes til å håndtere stadig mer komplekse etiske og sikkerhetsmessige utfordringer. For det andre påvirker ny teknologi, språkmodeller og kunstig intelligens alle samfunnssektorer, noe som tilsier at den digitale forskningsinfrastrukturen må tilpasses og videreutvikles. For det tredje kjøper norsk næringsliv mindre forskning og utviklingsarbeid fra norske forskningsinstitusjoner enn tidligere. Utviklingen kan indikere at samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og næringslivet ikke er så tett som det burde være. For det fjerde er det mange eksempler på at forskningen ikke blir allment kjent og kommer til anvendelse. Å legge til rette for samarbeid og en kultur for å ta i bruk og dele kunnskap i alle deler av forskningssystemet, er en forutsetning for at forskningen skal komme til nytte. For det femte har tallet på doktorgradsutdannede økt de siste tiårene, men det er usikkert om utviklingen i stor nok grad dekker akademias og samfunnets behov for forskerkompetanse.

Innenfor disse fem områdene som meldingen trekker opp, trengs det økt innsats og forsterkning fremover for at vi skal ha et forskningssystem som

• er rustet for det digitale skiftet

• tar høyde for forskningssikkerhet i en tid med økende global spenning

• fremmer omstilling i næringslivet gjennom styrket samarbeid og privat finansiering

• rekrutterer internasjonale talenter og sikrer forskerkompetanse i bredden av arbeidslivet

• bygger opp under tilliten til og bruken av forskning i samfunnet

1.3 Omfang og finansiering av forskning

De samlede investeringene i forskning og utviklingsarbeid (FoU) i Norge har hatt en tilnærmet kontinuerlig vekst de siste 50 årene.6 Figur 1.2 viser at næringslivet har hatt den sterkeste veksten i FoU-utgifter. Universitets- og høyskolesektoren har også hatt en kraftig vekst i FoU-utgifter og gikk i 1997 forbi instituttsektoren. Mens instituttsektoren var den største forskningsutførende sektoren frem til begynnelsen av 80-årene, er det nå næringslivet som er den største forskningsutførende sektoren i Norge. Sammenliknet med situasjonen for 40 år siden er instituttsektorens andel av de totale FoU-utgiftene i Norge i dag halvert.7

Helseforetakene presenteres samlet og inngår dels i universitets- og høyskolesektoren (helseforetak med universitetssykehusfunksjon), dels i instituttsektoren (øvrige helseforetak og private, ideelle sykehus).

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk.

I internasjonale sammenlikninger er Norges bruk av offentlige midler på FoU relativt høy, mens andelen private investeringer i FoU er lav. FoU-andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) brukes ofte som en indikator for FoU-innsatsen i et land. Den gir et overordnet bilde av hvor mye et land bruker på FoU i forhold til verdiskapingen. Som andel av BNP har de samlede FoU-utgiftene i Norge ligget relativt stabilt på rundt 1,5 prosent siden 1990-årene, men det var en stor økning i perioden 2014–2017.8 Sammenliknet med andre land ligger Norge lavt når det gjelder FoU som andel av BNP og et godt stykke bak de andre skandinaviske landene. Dette skyldes delvis at norsk BNP er svært høyt samtidig som det norske næringslivet har relativt lav FoU-intensitet. Mens knapt 50 prosent av den totale norske FoU-innsatsen kommer fra næringslivet, ligger gjennomsnittet i OECD på 74 prosent og i EU på 66 prosent.

I Norge er om lag halvparten av all FoU finansiert av offentlige kilder, mot 25–30 prosent i andre nordiske land.

En annen måte å måle nivået på et lands FoU-bevilgninger på er å relatere det til antall innbyggere. Figur 1.3 viser at Norge ligger som nummer tolv blant et utvalg land når næringslivets andel inkluderes i beregningen. Når beregningen kun inkluderer statlige bevilgninger, ligger Norge på tredjeplass, over gjennomsnittet både for OECD og EU27-landene, se figur 1.4.

Kilde: Norges forskningsråd (2024c).

Kilde: Norges forskningsråd (2024c).

Forskerårsverk per tusen innbyggere sier også noe om FoU-intensiteten i et land. Norge har en relativt høy andel FoU-årsverk per innbygger. Figur 1.5 viser totale FoU-årsverk per 1 000 innbyggere i utvalgte OECD-land i 2021.

Kilde: Norges forskningsråd (2023b).

De siste 50 årene har det også vært en sterk økning i antall personer som deltar i FoU i Norge, fra 17 000 til 96 700. Som vist i figur 1.6 har det, særlig siden midten av 1990-årene, vært en formidabel vekst i FoU-personalet både i næringslivet og i universitets- og høyskolesektoren, mens veksten i instituttsektoren har vært betydelig mindre.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk.

Deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon

Norge har deltatt i de europeiske forskningsprogrammene siden 1994. Resultatene kommer hele Norge til gode i form av økt kvalitet i norsk forskning, flere innovative miljøer, bedre offentlige tjenester og et mer konkurransedyktig næringsliv.9 Norske aktører får mulighet til å samarbeide med toppmiljøer, tilgang på resultater og tilgang til forskningsinfrastrukturer som ikke finnes i Norge.

Horisont Europa, det niende rammeprogrammet i rekken, har et budsjett på om lag 95 mrd. euro og er dermed verdens største åpne forsknings- og innovasjonsprogram. Forskningsrådet og Innovasjon Norge utgjør støtteapparatet for norsk deltakelse i Horisont Europa og har ansvar for å sørge for god kobling mellom nasjonale og europeiske virkemidler.

Norske forskningsmiljøer gjør det svært godt i rammeprogrammet for forskning og innovasjon. Samlet sett utgjør bevilgninger fra Horisont Europa om lag en tredel (34 prosent) av midlene som totalt sett tilfaller norske miljøer i konkurranse (det vil si midler fra både Forskningsrådet og Horisont Europa). Suksessen, målt som returandel av de konkurranseutsatte midlene, har økt betydelig over tid. Per oktober 2024 har norske forskningsmiljøer konkurrert seg til 1,4 mrd. euro, nesten 15 mrd. kroner. Norge er nå på åttende plass av totalt 140 land når det gjelder returandel fra Horisont Europa. Norge er det landet som har mottatt høyest retur per FoU-årsverk. Universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren har de høyeste andelene av EU-midlene til Norge, begge med 31 prosent, mens næringslivet har 19 prosent. Figur 1.7 viser Norges resultater på ulike delprogram i Horisont Europa.

Kilde: Norges forskningsråd (2024c).

1.4 Forskningen skal løse store samfunnsoppgaver

1.4.1 Et forskningssystem som tar høyde for klima- og miljøendringene

Klimaendringene, økt forurensning og det eskalerende tapet av naturmangfold utgjør en grunnleggende trussel for økosystemer og samfunn verden over. Dette handler om menneskets livsgrunnlag og fremtidige eksistens både direkte og indirekte. Disse truslene forsterker dessuten andre utfordringer. Matsikkerheten trues av endrede værmønstre og hyppigere tilfeller av ekstremvær. Kampen om knappe ressurser kan bidra til krig og konflikt som driver mennesker på flukt, noe som kan medføre utfordringer, både i samfunnene de reiser fra, og i samfunnene de reiser til. Når klima og økosystemer endres, øker også risikoen for pandemier og zoonoser.10 Omstillingen til lavutslippssamfunnet er krevende, og det er utfordringer knyttet til knapphet på energi, arbeidskraft, areal, natur og bioressurser.11 Naturpanelets Nexus-rapport fra 2024, som omhandler sammenhenger mellom naturmangfold, matsikkerhet, vannkvalitet og god helse, peker på at samarbeid og helhetlig planlegging på tvers av sektorer er nødvendig.12 Komplekse samfunnsutfordringer har også stor betydning for hvordan forskningssystemet rigges.

I det offentlig finansierte systemet for forskning, høyere utdanning og innovasjon er utfordringene som gjelder klima og miljø, ivaretatt på flere måter. Det er et grunnleggende premiss at forskningen skal bidra til en bærekraftig fremtid. Ett av de overordnede målene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Dette er også et av formålene som universiteter og høyskoler skal bidra til, ifølge universitets- og høyskoleloven.13 Både generelle og målrettede virkemidler for næringsrettet forskning og innovasjon i Norges forskningsråd og Innovasjon Norge bidrar til grønn omstilling i næringslivet. Videre er det et hovedprinsipp at prosjekter som mottar støtte gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet, skal ha en plass på veien mot Norges forpliktelser under Parisavtalen og lavutslippssamfunnet i 2050. Prinsippet favner både prosjekter med nøytral effekt og prosjekter med positiv effekt på grønn omstilling og er for eksempel ikke til hinder for å støtte gode prosjekter i petroleumsnæringen.

Internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for å møte klima- og miljøutfordringene. I EUs rammeprogram, Horisont Europa, er det en ambisjon at minst 35 prosent av midlene i programmet skal gå til prosjekter som dreier seg om klima, og at 10 prosent skal gå til prosjekter om biodiversitet. Se også boks 1.5 om samfunnsoppdrag.

Det kommer stadig mer forskning og kunnskap – både om grunnene til og konsekvensene av – klimaendringer, naturtap og forurensning. Hovedutfordringene sett fra et forskningssystemperspektiv er å ta kunnskapen i bruk raskere. På klima- og miljøområdet er det – i likhet med på mange andre områder – ikke noe tydelig skille mellom forsknings- og forvaltningsdata. Datainfrastrukturer består av de verktøyene, tjenestene og systemene, inkludert kompetanse, som er nødvendige for å innhente, analysere, lagre, organisere, dokumentere og tilgjengeliggjøre data på et gitt fagområde.14 Mye av forskningen er avhengig av tilgang på data og datainfrastrukturer som ligger i forvaltningen, og mye av dataene som er finansiert og fremskaffet som en del av forskningssystemet, er viktig for at andre aktører skal kunne ivareta forvaltningsoppgavene sine.

1.4.2 Et forskningssystem rustet for det digitale skiftet

I likhet med samfunn i resten av verden står Norge i en betydelig digital transformasjon som påvirker de fleste samfunnssektorer. I alt fra helse- og omsorgstjenester og forsvar til landbruk, finans, offentlig forvaltning og forskning dukker det opp nye muligheter og løsninger. Samtidig oppstår det nye utfordringer blant annet når det gjelder personvern, forskningsetikk og forskningssikkerhet. Videre vil økt bruk av datasentre og superdatamaskiner føre til økt behov for energi, noe som påvirker hvordan vi forvalter areal- og energiressursene

Utviklingen stiller nye krav til forskningssystemet. En fundamental forutsetning for mye av dagens forskningsaktivitet er dataene, databasene, databehandlingssystemene, nettverkene og regnekraften som ligger i den digitale forskningsinfrastrukturen.

Norge har et godt utgangspunkt når det gjelder datainfrastruktur. Det vil likevel kreve justeringer, prioriteringer og samordning for at mulighetene som teknologiskiftet fører med seg, skal bli virkeliggjort, og for at det skal skje på en ansvarlig og trygg måte. Deler av den digitale forskningsinfrastrukturen må dessuten videreutvikles for å tjene bredere samfunnsformål enn forskning. Flere viktige datainfrastrukturer som i utgangspunktet ble utviklet med forskning for øye, har nemlig vist seg å være svært nyttige – og kritiske – for sektorer og aktører utenfor forskningen. Dette er også tydelig i deler av offentlig forvaltning, hvor det er utfordrende å opprettholde, digitalisere eller oppdatere forvaltningsdataene i tråd med nye krav og økte behov i forskningen.

I denne meldingen til Stortinget legger regjeringen grunnlaget for å bevare og videreutvikle en oppdatert digital forskningsinfrastruktur og sikre tilstrekkelig regnekraft. Regjeringen har også utarbeidet en oversikt over tiltak med relevans for forskningen innenfor kunstig intelligens og fremtidens databehandling. Oversikten gir et bilde av departementenes totale innsats på området og skal oppdateres årlig.

1.4.3 Forskningssikkerhet i en tid med økende internasjonal spenning

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og globalt er skjerpet, og trussel- og risikobildet er mer sammensatt og sektorovergripende også nasjonalt. Endringene i trusselsituasjonen har satt forskningssikkerhet høyt på den politiske agendaen over hele verden. Dette skyldes at tilgang på kunnskap, kompetanse og teknologi blir stadig viktigere både for internasjonal konkurranse og nasjonal sikkerhet.

Utviklingen får konsekvenser for alle aktører i forskningssystemet og krever høy bevissthet om en rekke problemstillinger i skjæringsfeltet mellom kunnskapspolitikk, sikkerhetspolitikk og nasjonal sikkerhet. Regjeringen ser derfor behov for å ruste det norske forskningssystemet til å håndtere stadig mer komplekse sikkerhetsmessige og etiske utfordringer.

Internasjonalt foregår det en rivende politikkutvikling på området, blant annet basert på kunnskap, råd og anbefalinger fra prosesser i tilknytning til EU, OECD, NATO og G7.15 Norge deltar i den internasjonale diskursen om forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid og følger særlig nøye med på hvordan nordiske og andre nærstående land forholder seg til pågående prosesser i EU knyttet til økonomisk sikkerhet, se boks 1.2.

Regjeringens utgangspunkt er at det norske forskningssystemet skal være så åpent som mulig og så lukket som nødvendig. Dette er og blir avgjørende for å sikre Norge tilgang på kunnskap og kompetanse som er nødvendig for å nå langsiktige forskningspolitiske mål.

I denne meldingen til Stortinget foreslår regjeringen derfor tiltak for å sikre at forskningssystemet legger til rette for den nødvendige balansen mellom fortsatt åpenhet og behovet for økt aktsomhet. Meldingen legger til grunn at forskningssikkerhet er nøkkelen til fortsatt åpenhet i en stadig mer usikker verden og dermed en viktig forutsetning for norsk konkurransekraft og norske bidrag til å løse globale utfordringer.

For å utvikle mest mulig presise tiltak er det viktig at alle berørte aktører har høy kunnskap og bevissthet om denne balansegangen, både på virksomhets- og myndighetsnivå. Arbeidet må baseres på en felles situasjonsforståelse som oppdateres i takt med løpende endringer i trussel- og risikobildet. Dette krever et system som både sikrer stabile og forutsigbare rammer for norsk forskning, og som samtidig er fleksibelt nok til å håndtere at den sikkerhetspolitiske situasjonen er i kontinuerlig utvikling. En del av dette handler også om å følge opp Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 og legge til rette for at forskningssystemet kan håndtere forskningsaktivitet på tvers av åpne, skjermede og graderte nivåer.

1.4.4 Forskning som grunnlag for vår konkurransekraft

Forskning har stor verdi for samfunnet og utvider vår forståelse av verden, se kapittel 7. Forskning er også en sentral drivkraft for teknologisk utvikling og innovasjon, og avgjørende for at norske bedrifter skal hevde seg internasjonalt. Perspektivmeldingen understreker at innovasjon og omstilling må prege utviklingen av fremtidens arbeidsplasser, og at forskning og utvikling er avgjørende for at norske bedrifter skal kunne hevde seg internasjonalt over tid.16

Flere EU-rapporter fremhever betydningen av forskning og innovasjon for å styrke europeisk konkurranseevne. Disse er kort oppsummert i boks 1.3. OECD legger vekt på betydningen av forskning og innovasjon for å møte kriser og samfunnsutfordringer, se boks 1.4.

Draghi-rapporten understreker viktigheten av forskning og utviklingsarbeid i samarbeid med næringslivet for å løfte forskning og innovasjon til kommersialisering og konkurransekraft.17 Europa må lukke innovasjonsgapet for å kunne konkurrere med USA og Kina, spesielt innenfor fremvoksende teknologier. Videre peker Draghi-rapporten på at innovasjon vil være avgjørende for å finansiere Europas velferdssystem etter hvert som befolkningen eldes og arbeidsstyrken krymper.

De siste ti årene har det vært en positiv utvikling i norsk næringslivs FoU-investeringer. Næringslivets investeringer er likevel lavere i Norge enn OECD-gjennomsnittet og i de andre nordiske landene. Regjeringen har derfor en bred tilnærming for å legge til rette for økt innovasjonsevne og omstilling i næringslivet. Regjeringen vil løfte næringslivets konkurranseevne blant annet gjennom å utrede nye tiltak for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor.

I 2024 la regjeringen frem en strategi for å øke næringslivets investeringer i FoU. Viktige punkter i strategien er blant annet å bidra til at næringslivet har tilstrekkelig med kompetanse og å utvikle ordningen med doktorgrader i næringslivet. Sentrene for forskningsdrevet innovasjon i Norges forskningsråd, er et annet godt virkemiddel som regjeringen vil videreføre. Regjeringen har igangsatt arbeid for å tiltrekke og beholde høyt kvalifisert personell fra utlandet, noe som er viktig for å øke næringslivets kapasitet til å jobbe med forskning og utvikling.

1.4.5 Mer samarbeid på tvers av fag og sektorer

De fleste samfunnsutfordringer er tverrsektorielle, og de øker i antall, omfang og kompleksitet. Derfor øker også behovet for samordning på tvers av samfunnssektorer og forvaltningsnivåer – både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Flere aktører enn tidligere må jobbe sammen på nye måter. Tverrfaglig forskning og brukermedvirkning er viktig for å finne svar på komplekse samfunnsutfordringer.

I denne meldingen er behovet for samarbeid og samordning gjennomgående. For eksempel bør deler av den digitale forskningsinfrastrukturen videreutvikles for å tjene bredere samfunnsformål enn forskning, og deler av den digitale infrastrukturen i offentlig forvaltning bør videreutvikles for å tjene som datakilde også for forskning. Meldingen følger også opp arbeidet med å samordne FoU-systemene på sivil og militær side og åpne for flere leverandører av skjermet og gradert forskning. Dette forutsetter gode systemer for utvikling og deling av kunnskap – både mellom myndighetene og virksomhetene, på tvers av ulike sektorer og internt i kunnskapssektoren. Innenfor næringsrettet forskning har regjeringen et mål om at virkemiddelapparatet skal utløse mer verdiskapende næringsutvikling i hele landet gjennom økt koordinering og samarbeid på tvers.

I norsk forvaltning er sektorprinsippet et grunnleggende prinsipp. Norsk forskningspolitikk er basert på at hvert departement finansierer og har ansvar for forskning innenfor sine områder. Sektoransvaret for forskning innebærer blant annet at departementene skal ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov og systematisk vurdere forskning som virkemiddel for å nå sektorpolitiske mål.18 Kunnskapsdepartementet har et overordnet ansvar for forskningssystemet og for å koordinere regjeringens forskningspolitikk. Det viktigste forskningspolitiske virkemiddelet for tverrdepartemental samordning er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

På enkelte områder har andre departementer en koordinerende rolle. Et eksempel på dette er klima- og miljøforskning som koordineres av Klima- og miljødepartementet, som har opprettet en interdepartemental dialogarena for klima- og miljøkunnskap for å bedre samordningen. Det er flere departementer som ivaretar tverrsektorielle forskningsbehov gjennom sektoransvaret for forskning, enkeltvis og i samarbeid. Velferd, likestilling og diskriminering er eksempler på områder der sektordepartementer initierer og finansierer forskning for å møte tverrsektorielle samfunnsutfordringer. Utenforskap blant barn og unge er et annet eksempel på en samfunnsutfordring som både er kompleks og tverrsektoriell, og der det er behov for å utvikle solid kunnskap som tas i bruk. Se også boks 7.5. Målrettede samfunnsoppdrag, som ble lansert i den siste langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, er et nytt virkemiddel som krever samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, se boks 1.5. Samfunnsoppdrag er en styrings- og samarbeidsmodell for å utvikle løsninger på komplekse samfunnsutfordringer. Samskaping og bred involvering er sentralt.

Samordning skjer også gjennom de strukturelle sidene ved forskningssystemet. I det samlede systemet med ett forskningsråd som dekker alle fagområder – og hele spekteret fra grunnforskning til utviklingsarbeid – har Norges forskningsråd en helt sentral rolle. Om lag en firedel av de totale bevilgningene til FoU kanaliseres gjennom Forskningsrådet, som er en sterk samordningsmekanisme for finansiering av forskning. Norges forskningsråd mottar bevilgninger og styringssignaler over statsbudsjettet fra alle departementer. Forskningsrådet har en unik mulighet til å se departementenes forskningsmidler i sammenheng og ivareta behovet for forskning som dekker tverrsektorielle utfordringer. Se nærmere omtale av Norges forskningsråd i kapittel 2.3. Samordning skjer også på europeisk nivå. EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, dekker flere tverrsektorielle områder.

Regjeringens vurdering er at sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk i det store og hele fungerer bra, og at det i seg selv ikke er til hinder for samarbeid. For å lykkes er det imidlertid nødvendig med sterke pådriverdepartementer som fungerer som «isbrytere» for å finne farbare veier for å løse sammensatte problemstillinger. Eksempler på dette er Nærings- og fiskeridepartementet i arbeidet med Grønn plattform19 og Kunnskapsdepartementet i arbeidet med KI-milliarden20. Det kan likevel være utfordrende å utvikle brede forskningssatsinger for å møte tverrsektorielle samfunnsutfordringer, og i lys av denne utfordringen er det behov for å forbedre praktiseringen av sektorprinsippet. Regjeringen vil derfor arbeide for en sterkere koordinering av departementenes samlede forskningsinnsats, i lys av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Videre vil regjeringen se på arbeidsmåter og finansieringsmekanismer for å samordne og prioritere innsatsen for forskningsbasert kunnskap om tverrsektorielle samfunnsutfordringer. Eventuelle tiltak skal være i tråd med sektorprinsippet for forskning.