4 Forskningssikkerhet i en tid med økende internasjonal spenning

4.1 Et politikkområde i rask utvikling

Tilgang på kunnskap, kompetanse og teknologi blir stadig viktigere i den globale konkurransen om makt og innflytelse, og dermed også for den nasjonale sikkerheten. Dette får implikasjoner for alle aktører i forskningssystemet.

Forskningssikkerhet står i dag høyt på den politiske dagsordenen, både i Norge og internasjonalt, og er et politikkområde i rask utvikling. Den vedvarende stormaktsrivaliseringen og økende spenningen globalt, den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og et mer sammensatt og sektorovergripende trussel- og risikobilde nasjonalt får konsekvenser for aktørene i forskningssystemet. Flere OECD-land har i de senere år lagt frem strategier, retningslinjer og andre ressurser for å møte nye utfordringer som følger av denne utviklingen, se boks 4.9.

Forskningssikkerhet er nært knyttet til den nasjonale sikkerheten, men handler også om å ivareta akademiske verdier, normer og prinsipper som kan komme under press.Norge deler en rekke utfordringer med likesinnede land, men må også ta høyde for særnorske geopolitiske forhold relatert til Norges geografiske plassering i nord – spesielt i Arktis og på Svalbard – og de strategiske implikasjonene av Norges status som EØS-land.

Denne meldingen til Stortinget presenterer tiltak regjeringen har iverksatt de siste årene og redegjør for pågående prosesser og nye initiativer som foreslås for å legge til rette for en mer helhetlig tilnærming til forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid i årene som kommer.

Regjeringen ønsker et åpent og inkluderende ordskifte om hvordan det norske forskningssystemet kan og bør rustes for å sikre den riktige og nødvendige balansen mellom åpenhet og aktsomhet. Dette forutsetter en grunnleggende kjennskap til gjeldende politiske føringer og innsikt i relevant regelverk, både på forsknings- og sikkerhetsområdet. Det krever også en felles forståelse av hva begreper som forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid innebærer og en oversikt over relevante aktører og deres roller og ansvar.

Målrettet arbeid med forskningssikkerhet og risikovurderinger, basert på en løpende oppdatert situasjonsforståelse, forutsetter i tillegg gode systemer for samordnet rådgivning og veiledning og en mer helhetlig tilnærming til utviklingen og delingen av kunnskap. Dette blir viktige samarbeidsområder fremover, både mellom myndighetene og virksomhetene, mellom ulike myndighetsaktører og internt i kunnskapssektoren.

4.2 Forskningssystemet skal være så åpent som mulig

Forskningssikkerhet er nøkkelen til et fortsatt åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Regjeringen vil balansere hensyn til sikkerhet med vern av grunnleggende prinsipper som akademisk frihet og åpen forskning.

4.2.1 Balansen mellom åpenhet og aktsomhet

De norske etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) har gjennom flere år understreket at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner er utsatt for uønsket kunnskapsoverføring og etterretningsvirksomhet.1 Norge er et attraktivt etterretningsmål for enkelte land blant annet på grunn av landets strategiske geografiske plassering og tilgangen på naturressurser, og fordi Norge er en viktig aktør i Arktis. I tillegg har Norge flere ledende fagmiljøer som utvikler kunnskap og teknologi av interesse for fremmede stater. Dette gjelder særlig naturvitenskap, matematikk, teknologi og ingeniørfag (STEM-fag), men også fagområder innenfor humaniora og samfunnsfag. De grunnleggende akademiske prinsippene knyttet blant annet til åpen forskning, internasjonalisering og utstrakt institusjonell autonomi bidrar til at kunnskapssektoren er spesielt sårbar. At Norge er et lite land med tette kontakter og et utstrakt samarbeid mellom forskning, næringsliv og politikk er andre faktorer som spiller inn.

Dette bildet bekreftes i EOS-tjenestenes oppdaterte trussel- og risikovurderinger fra februar 2025. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) slår fast at det er få tegn til at stormaktsrivalisering og globale konfliktlinjer blir dempet i nærmeste fremtid, og at norske myndigheter og virksomheter må være forberedt på en vedvarende krevende sikkerhetspolitisk situasjon.2 Dette krever oversikt over både materielle og imaterielle verdier, forståelse av i hvilken grad fremmede stater og trusselaktører er interesserte i disse, og en vurdering av hvor sårbare verdiene er. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) slår fast at krig, konflikt og rivalisering i verden vil fortsette å sette sitt preg på trusselbildet i Norge.3 Etterretningstjenesten (E-tjenesten) viser til at spenningen mellom Russland og Kina, på den ene siden, og Vesten, på den andre, har økt det siste året, og forventer at spenningen vil fortsette å øke gjennom 2025.4

PST viser til at fremmede stater fortsatt vil prøve å skaffe seg sensitiv kunnskap og teknologi på fordekte måter, og legger vekt på at forskningsinstitusjoner og kunnskapsbedrifter vil være særlig utsatt. Russland og Kina omtales fortsatt som de mest sentrale aktørene, men aktivitet fra Iran og Nord-Korea er også forventet. Nordområdene vil være av særlig interesse for Russland. Etterretningstrusselen fra Kina omtales som betydelig og forventes å tilta. Også E-tjenesten legger vekt på at Kina driver både fysiske og digitale operasjoner mot et bredt spekter av mål i Europa, inkludert institusjoner som driver med forskning og utviklingsarbeid.

Både PST og E-tjenesten peker på konkrete fagfelt og teknologiområder hvor det er spesielt viktig å utvise aktsomhet. Dette gjelder særlig STEM-fag. Advarslene gjelder både åpne og fordekte forsøk på å skaffe tilgang til kunnskap og teknologi som kan brukes til å styrke landenes militære kapasitet. Særlige utfordringer er knyttet til flerbruksteknologi, det vil si teknologier som kan ha både sivil og militær relevans og nytteverdi.

Regjeringen viser i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning til at den raske utviklingen av nye banebrytende teknologier – for eksempel på områder som stordata, kunstig intelligens, tingenes internett, autonomi, romteknologi og kvanteteknologi – reiser krevende spørsmål i skjæringsfeltet mellom kunnskapspolitikk og sikkerhetspolitikk.5 Dette gjelder særlig muliggjørende teknologier, hvor skillet mellom sivilt og militært brukspotensial kan være uklart. Tempoet i teknologiutviklingen bidrar til å skape gråsoner som er krevende å håndtere innenfor gjeldende regelverk.

Samtidig er Norge som en liten forskningsnasjon avhengig av å ha et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Regjeringens utgangspunkt er derfor at behovet for skjerpet sikkerhet og risikostyring må balanseres med prinsippet om åpen forskning og utstrakt samarbeid, som fortsatt skal være normen for vitenskapelig virksomhet. Økt bevissthet rundt hva som kan deles og med hvem, er en forutsetning for å lykkes med denne balansegangen. Komplekse sikkerhetsmessige og etiske utfordringer må møtes med mest mulig målrettede og presise tiltak som gjør norske institusjoner og forskere i stand til å delta i ansvarlig samarbeid med de beste fagmiljøene over hele verden innenfor trygge rammer. Dette omfatter også regimer hvor grunnleggende prinsipper som akademisk frihet og institusjonell autonomi ikke står like sterkt som i Norge.

Behovet for økt aktsomhet kan innebære at det på enkelte sensitive områder som er av betydning for den nasjonale sikkerheten vil være nødvendig å vurdere særskilte beskyttende tiltak, inkludert å avgrense samarbeidet til likesinnede land. Dette gjelder blant annet forskning innenfor nye teknologier med flerbrukspotensial. Dette er områder hvor Norge har behov for nasjonal kunnskap og kompetanse, både med tanke på omstilling og forsvaret av landet, men som er krevende å håndtere nettopp fordi kunnskapen kan brukes både til sivile og militære formål. På slike områder er det avgjørende at Norge ikke blir avhengig av å samarbeide med land som de nasjonale sikkerhetstjenestene advarer mot, og som kan utnytte denne type sårbarheter til formål som utfordrer nasjonale sikkerhetsinteresser.

Som en hovedregel legger regjeringen til grunn at internasjonalt kunnskapssamarbeid ikke bør avgjøres ut fra sikkerhetspolitiske allianser. Grunnleggende hensyn er at samarbeidet er i Norges interesse, kan gjennomføres innenfor trygge rammer og ivaretar grunnleggende akademiske normer og prinsipper. Dette forutsetter at både fysiske og immaterielle verdier og ulike former for risiko identifiseres og vurderes fortløpende.

For å navigere trygt i dette landskapet trengs det økt kompetanse om forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid på alle nivåer i kunnskapssektoren. Høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene er godt i gang med dette arbeidet, men det er behov for å intensivere innsatsen, slik at både institusjoner, forskningsmiljøer og enkeltforskere står best mulig rustet i tiden fremover.

4.2.2 Sentrale begreper og prinsipper

EUs arbeid med økonomisk sikkerhet har satt forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalisering høyt på den politiske dagsordenen særlig det siste året, se boks 4.1. Dette har bidratt til en mer omforent forståelse blant nordiske og europeiske land både av utfordringsbildet, mulige tilnærminger og begrepsbruken på området. På denne bakgrunnen legger regjeringen EUs definisjoner til grunn for denne meldingen.

I Norge ble ansvarlighet innført som et grunnleggende prinsipp for alt internasjonalt høyere utdannings- og forskningssamarbeid i 2021.6 Ansvarlighet viser til at både nasjonale interesser (inkludert nasjonal sikkerhet) og etablerte verdier, normer og prinsipper for akademisk samarbeid må ivaretas i internasjonale samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning.

EUs definisjon av forskningssikkerhet legger vekt på identifiseringen og håndteringen av risiko knyttet til 1) uønsket kunnskapsoverføring, 2) uønsket påvirkning og innblanding samt 3) brudd på forskningsetikk og faglig integritet gjennom bruk av kunnskap og teknologi til å underminere sentrale samfunnsverdier.7

EUs arbeid med forskningssikkerhet tar utgangspunkt i etablerte prinsipper for ansvarlig internasjonalisering.8 Det innebærer blant annet å fremme og forsvare akademisk frihet og institusjonell autonomi, tilrettelegge for fortsatt åpen forskning i tråd med prinsippet «så åpen som mulig, så lukket som nødvendig» og fremme bruk av mest mulig målrettede og proporsjonale tiltak som legger til rette for at risiko skal håndteres, ikke unngås. EUs tilnærming til disse spørsmålene ligger dermed nært opp til den linjen regjeringen har fulgt på dette området i de senere år.

Norge bidrar i arbeidet med å fremme økonomisk sikkerhet i Europa, og samarbeider nært med EU om å fremme forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. Dette omfatter også en multilateral dialog om verdier og prinsipper for internasjonalt forskningssamarbeid sammen med EUs medlemsland, land som er assosiert til Horisont Europa, EUs viktigste partnerland og internasjonale organisasjoner. Målsettingen er å komme nærmere en felles forståelse og ivaretakelse av grunnleggende verdier.

Høy tillit til norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner som trygge samarbeidspartnere er viktig for å få tilgang til internasjonale konkurransearenaer i årene som kommer. Ved å bruke de samme begrepene og utvikle gjenkjennelige systemer for å håndtere risiko knyttet til kunnskap, kompetanse og teknologi legger regjeringen til rette for at likesinnede land skal forstå at Norge tar den endrede sikkerhetspolitiske sitasjonen på alvor.

4.2.3 Regjeringens tilnærming til forskningssikkerhet

Forskningssikkerhet og ansvarlighet er land-nøytrale begreper. Selv om enkelte land eksplisitt omtales som trusselaktører legger regjeringen til grunn at arbeidet med sikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid som hovedregel bør innrettes som generelle tiltak fremfor særskilte tiltak rettet mot spesifikke land.

I dette arbeidet går det et skille mellom «myke» tiltak, som er rettet mot å øke bevisstheten og styrke kunnskapen og kompetansen i forskningssystemet om etiske og sikkerhetsmessige utfordringer og dilemmaer, og «harde» tiltak, som er knyttet til regelverk. Kravene i relevant regelverk, fra universitets- og høyskoleloven og forskningsetikkloven til blant annet regelverket for eksportkontroll, sanksjonsloven og sikkerhetsloven, skal etterleves. God etterlevelse av gjeldende regelverk forutsetter at alle berørte aktører er rustet til å foreta godt opplyste og kunnskapsbaserte vurderinger i det løpende sikkerhetsarbeidet. Regjeringen satser derfor både på tiltak som bidrar til økt kunnskap og bevissthet og på tiltak som tydeliggjør relevante regelverk, slik at dette er forståelig, treffsikkert og praktisk håndterbart.

Russlands angrepskrig på Ukraina har ført til at det må legges enda større vekt på spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet enn før, ikke minst når det gjelder risikoen for uønsket kunnskapsoverføring innenfor sensitive fagområder og teknologier som både har et sivilt og et militært brukspotensial. Derfor er det i de fleste land spesielt stor oppmerksomhet om utfordringer knyttet til forskning innenfor naturvitenskap, matematikk, teknologi og ingeniørfag (STEM-fag). I tillegg må arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid ta høyde for at også andre fagfelt er sårbare og opplever nye utfordringer som følge av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Konkrete sikkerhetshendelser ved høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i Norge de senere år har vist at også fagmiljøer innenfor humaniora og samfunnsfag er attraktive mål for utenlandsk etterretning.

Regjeringen tar på stort alvor at grunnleggende akademiske normer og verdier kan komme under press som følge av den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er viktig at forskningssystemet er rustet til å håndtere de krevende dilemmaene som mange norske fagmiljøer som jobber internasjonalt, står i som følge av dette.

Gjennom denne meldingen tar regjeringen grep som legger til rette både for beskyttelse og utvikling av kunnskap og kompetanse som er av betydning for den nasjonale sikkerheten. De fleste spørsmål som angår forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid vil følgelig ikke bare berøre forskning og forskere, men også høyere utdanning og dermed også studentene.

4.2.4 Regjeringens vurderinger og tiltak

Forskningssystemet må rustes til å håndtere stadig mer komplekse etiske og sikkerhetsmessige utfordringer. Dette krever høy kunnskap og bevissthet om balansen mellom åpenhet og aktsomhet, både på institusjons- og myndighetsnivå.

Regjeringen vil

• verne om åpenhet og akademisk frihet som grunnleggende prinsipper for forskningen

4.3 Kunnskapssektoren tar sikkerhet på alvor

Forskningssikkerhet er ikke et midlertidig krafttak, men noe som må innarbeides i hele forskningssystemet i møtet med en ny normalsituasjon. For mange har læringskurven vært bratt de siste årene.

4.3.1 Hvordan påvirkes fagmiljøene av de sikkerhetspolitiske endringene?

Undersøkelser av hvordan den sikkerhetspolitiske utviklingen påvirker aktiviteten i høyere utdanning og forskning viser at ulike fagmiljøer møter ulike utfordringer. En rapport fra 2022 viser at norske forskere og institusjoner opplever situasjonen som håndterbar, men at erfaringene spriker, særlig blant forskere som jobber med teknologi og forskere med utenlandsk statsborgerskap.9 Etiske utfordringer knyttes særlig til at ulike land forstår og følger opp forskningsetiske prinsipper på ulike måter, at samarbeidspartnere har uklare roller og at forskere må gjøre tilpasninger på grunn av politiske restriksjoner i samarbeidsland. Sikkerhetsrelaterte utfordringer knyttes særlig til mistanke om overvåkning i forbindelse med utenlandsopphold. Mange viser også til at den økte vektleggingen av sikkerhet gjør det vanskeligere å engasjere eller ansette statsborgere fra enkelte land til bestemte prosjekter eller stillinger. Flere er bekymret for utfordringene norske studenter kan møte i utlandet, og for en generell mistenkeliggjøring av ansatte og studenter fra enkelte land. De fleste tror imidlertid at det er mulig å videreføre internasjonalt samarbeid og samtidig håndtere utfordringene.

I en oppfølgende studie fra 2024 viser Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) til at utfordringene for faglig ansatte innenfor naturvitenskap, matematikk, teknologi og ingeniørfag (STEM-fag) er knyttet til samarbeid med et lite knippe land, og i hovedsak Kina.10 Det er generelt høy bevissthet om at overvåkning og spionasje kan forekomme, men få forskere rapporterer om egne erfaringer med konkrete sikkerhetshendelser. Mange oppgir at regelverket for eksportkontroll er vanskelig å forstå og følge opp i praksis. I tillegg trekkes lang behandlingstid og usikre utfall for lisenssøknader etter eksportkontrollregelverket og innreisetillatelser etter utlendingsregelverket frem som et vedvarende problem. Flere viser til at dette kan medføre at kandidater fra enkelte land utelukkes av praktiske årsaker, som i praksis betyr at man mister tilgang på gode kandidater uten at det er gjort en sikkerhetsmessig vurdering. Disse utfordringene ble også tematisert i høringsinnspill fra sektoren i 2022 i forbindelse med Utenriksdepartementets forslag til endringer i forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften), og er noe regjeringen tar grep for å følge opp, se kapittel 4.4.

Ifølge den samme rapporten viser ansatte innenfor humaniora og samfunnsfag i større grad til utfordringer som angår den akademiske friheten, inkludert spørsmål knyttet til faglig integritet og etiske dilemmaer i samarbeidet med land i konflikt og/eller med andre politiske styresett. Mange melder om tilfeller av selvsensur i den offentlige debatten, og henviser blant annet til fare for at de skal bli nektet visum til landet de forsker på. Flere er bekymret for at dette på sikt vil føre til mindre samarbeid og forskning innenfor politisk sensitive områder, og for at økt oppmerksomhet på utfordringene ved samarbeid kan føre til at norske studenter unngår studier knyttet til visse språk, land og regioner. Dette vil være uheldig for tilgang på kunnskap og kompetanse som Norge har stor bruk for nettopp i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Videre er mange opptatt av sikkerheten til partnere i samarbeidsland med ikke-demokratiske styresett, og av at forskere og studenter fra enkelte land kan oppleve stigmatisering og diskriminering. Dette er problemstillinger regjeringen tar på stort alvor, og som ligger i kjernen av arbeidet med å fremme ansvarlig internasjonalt samarbeid.

4.3.2 En ny normal

Norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har bred kunnskap om og lang erfaring med å fremme og beskytte akademiske verdier og normer. Håndtering av utfordringer knyttet til nasjonal sikkerhet er derimot nytt for mange. I tillegg slår trussel- og risikobildet ulikt ut for ulike virksomheter, og for ulike fagmiljøer innenfor samme institusjon.

EOS-tjenestene har gjennom de årlige, åpne trussel- og risikovurderingene og løpende dialog med virksomhetene bidratt til økt forståelse blant norske kunnskapsmiljøer om at deres virksomhet og samfunnsoppdrag kan ha betydning for nasjonal sikkerhet. I tillegg har flere sikkerhetshendelser de siste årene økt forståelsen for at institusjonene forvalter verdier som må beskyttes. Like fullt er dette komplekse problemstillinger som treffer aktørene i sektoren på forskjellige måter og i forskjellig grad, og som det kan være krevende å sette seg inn i.

De siste årene har både myndighetene og institusjonene selv jobbet mye med å styrke sikkerhetsarbeidet og etterlevelsen av relevant regelverk særlig knyttet til nasjonal sikkerhet, slik som sikkerhetsloven, eksportkontrolloven og sanksjonsloven. Flere institusjoner har bygget opp gode sikkerhetsmiljøer som jobber systematisk med å styre sikkerhetsarbeidet i henhold til lovpålagte krav og utviklet ulike ressurser for egne forskere og studenter, se boks 4.2. Dette omfatter også uformelle nettverk der relevante institusjoner møtes for å utveksle erfaringer knyttet til sikkerhetsarbeidet.

Regjeringens vurdering og tiltak

Regjeringens vurdering er at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har langt høyere bevissthet og kompetanse om sikkerhetsutfordringer i dag enn for bare få år siden. Innspillene til arbeidet med denne stortingsmeldingen bekrefter at det generelt er stor forståelse for at åpenhet må balanseres med behovet for økt aktsomhet. Regjeringen mener derfor at Norge har et godt utgangspunkt for videre arbeid med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid.

Regjeringen vil

• videreutvikle og legge til rette for god samordning av arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid på tvers av ulike departementer og regelverk

4.4 Hvem har ansvar for hva i arbeidet med forskningssikkerhet?

Forskningssikkerhet er et sektorovergripende tema som involverer mange aktører, både på myndighets- og institusjonsnivå. Institusjonene har et selvstendig ansvar for å ivareta sikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. Myndighetene bistår gjennom å stille tydelige krav og forventninger samt bidra med relevant informasjon og veiledning.

4.4.1 Sentrale departementer og regelverk

Alle departementer har et ansvar for forskningen og ivaretakelsen av sikkerheten i egen sektor. Som koordinerende departement har Kunnskapsdepartementet i tillegg et særskilt ansvar for å bidra til at ulike prosesser i skjæringsfeltet mellom kunnskapspolitikk, sikkerhetspolitikk og nasjonal sikkerhet utfyller hverandre best mulig og er godt samordnet.

Samfunnssikkerhetsinstruksen understreker at departementene har et ansvar for samfunnssikkerhet i egen sektor.11 For å følge opp sitt ansvar har Kunnskapsdepartementet utarbeidet et styringsdokument for arbeidet med sikkerhet og beredskap i kunnskapssektoren.12 Styringsdokumentet sammenstiller krav og forventninger til arbeidet med samfunnssikkerhet, informasjonssikkerhet og nasjonal sikkerhet, og gir viktige føringer for arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. Kravene som departementet stiller til underliggende virksomheter utover gjeldende lover og regler, er å anse som anbefalinger til øvrige institusjoner i sektoren, for eksempel private høyskoler og forskningsinstitutter.

Andre departementer som har en sentral rolle i spørsmål som angår forskningssikkerheten er Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet. Utenriksdepartementet har ansvar for regjeringens utenrikspolitikk, som også legger rammer for internasjonalt forskningssamarbeid. Utenriksdepartementet har videre ansvaret for eksportkontroll- og sanksjonsregelverket og for Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA), se boks 4.3.13 Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for sikkerhetsloven og for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). E-tjenesten er en del av Forsvaret og er underlagt Forsvarsdepartementet, som også har ansvar for utformingen og iverksettingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette berører blant annet kunnskaps- og kompetanseutvikling i skjæringsfeltet mellom sivil og militær forskning og utvikling, se kapittel 4.6. Forsvarsdepartementet arbeider også med et forslag til ny lov om beskyttelse av norsk forsvarsteknologi og sikkerhetsgraderte patenter.

Eksportkontroll og sanksjoner

Teknologi som kan ha både sivil og militær relevans og nytteverdi omtales som flerbruksteknologi og er beskyttet av eksportkontrollregelverket.14 Eksportkontrollen har to formål: 1) å sikre at eksport av forsvarsmateriell fra Norge skjer i tråd med norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og 2) å sikre at eksporten av flerbruksvarer ikke bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen (kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen) eller leveringsmidler for slike våpen. Forsvarsmateriell og flerbruksvarer, teknologi og tjenester kan ikke utføres uten lisens utstedt av DEKSA.

Eksportkontroll i kunnskapssektoren handler i hovedsak om kontroll av teknologioverføring. Begrepet teknologioverføring, fra det engelske begrepet intangible technology transfer, defineres som spesifikk informasjon som er nødvendig for utvikling, produksjon eller bruk av varer, slik disse begrepene er definert i forskriftens vedlegg.15

Alle aktører i forskningssystemet må også etterleve lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven) og tilhørende forskrifter. Alle som eksporterer varer, teknologi eller tjenester har et ansvar for å gjøre seg kjent med gjeldende sanksjoner og restriktive tiltak.

Utenriksdepartementet har fastsatt retningslinjer for arbeidet med opptak av studenter og ansettelser av utenlandske personer ved norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner innenfor fagområder der overføringen av kunnskap kan bidra til spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Regelverket kommer også til anvendelse ved forskningssamarbeid, ved deling av informasjon og forskningsresultater med utenlandske institusjoner, ved annen tilgjengeliggjøring av slik informasjon og ved deltakelse eller gjennomføring av kurs og konferanser.

Et komplisert regelverk kombinert med lang ventetid for å få veiledning og lang saksbehandlingstid for lisenssøknader er hovedutfordringene for forskningsutførende institusjoner. Disse utfordringene kan føre til at institusjoner går glipp av gode kandidater, prosjektfinansiering og verdifullt samarbeid, som i sin tur kan få alvorlige langsiktige konsekvenser for Norge som kunnskapsnasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen har opprettet DEKSA. I tillegg arbeider Utenriksdepartementet med endringer i eksportkontrollforskriften. Regjeringen vil tydeliggjøre regelverket og utgi en tilhørende veileder rettet mot kunnskapssektoren. Regjeringen har ambisjoner om å ferdigstille arbeidet første halvår 2025.

Sikkerhetsloven

Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) gjelder for alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organer. Dette betyr at alle Kunnskapsdepartementets underliggende virksomheter er underlagt sikkerhetsloven. Se også omtale i kap. 4.6. Dette innebærer blant annet et krav om at forebyggende sikkerhetsarbeid skal være en del av virksomhetenes styringssystem og at sikkerhetstilstanden skal kontrolleres regelmessig. Det innebærer også et krav om å sørge for et forsvarlig sikkerhetsnivå for skjermingsverdige verdier (informasjon, informasjonssystemer, infrastruktur og objekter) ved den enkelte virksomhet.

Regjeringen besluttet i 2024 at det under sikkerhetsloven utpekes en grunnleggende nasjonal funksjon (GNF) innenfor forskning og utvikling (FoU), se boks 4.4. Dette betyr ikke at all forskning og utvikling understøtter nasjonale sikkerhetsinteresser, og dermed må skjermes eller sikkerhetsgraderes. Det betyr at enkelte deler av forskning og utvikling anses å ha betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Formålet med å utpeke en GNF innenfor FoU er å identifisere disse delene.

En viktig del av arbeidet med en grunnleggende nasjonal funksjon består i å foreta en mest mulig presis avgrensning av disse skjermingsverdige verdiene, slik at de kan beskyttes for å oppnå et forsvarlig sikkerhetsnivå. Dette gjøres gjennom en grundig verdikartlegging. Metodikken følger av krav i sikkerhetsloven. Arbeidet ledes av Kunnskapsdepartementet, og er en kontinuerlig prosess som vil bli fulgt opp i samråd med relevante departementer og virksomheter.

Verdiene som vurderes som skjermingsverdige i henhold til sikkerhetsloven antas i utgangspunktet å utgjøre en svært avgrenset del av forskningssystemet.

4.4.2 Sentrale statlige tjenester

Norges nasjonale etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenester (EOS-tjenenestene) er viktige ressurser i det løpende arbeidet med sikkerhet i høyere utdanning og forskning:

• Etterretningstjenesten (E-tjenesten) er Norges utenlandsetterretningstjeneste, og har i oppgave å følge med på og varsle om ytre trusler mot Norge og norske interesser. Dette omfatter analyser av status og forventet utvikling innenfor områder som vurderes som særlig relevante for norsk sikkerhet og nasjonale interesser.

• Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges nasjonale innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste og skal forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Dette omfatter å identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme samt trusler mot myndighetspersoner.

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er Norges direktorat for nasjonal forebyggende sikkerhet. NSMs oppdrag er å bedre Norges evne til å beskytte seg mot spionasje, sabotasje, terror og sammensatte trusler, blant annet ved å gi råd og anbefalinger om hvordan sårbarheter kan reduseres og ved å føre kontroll og tilsyn med virksomheter som har verdier av betydning for den nasjonale sikkerheten.

EOS-tjenestenes årlige åpne trussel- og risikovurderinger er sentrale kilder til oppdatert informasjon og viktige ressurser i arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid. I tillegg er det løpende kontakt mellom tjenestene og virksomhetene i kunnskapssektoren. Regjeringen forventer at virksomhetene setter seg inn i de åpne trussel- og risikovurderingene og tar kontakt med relevante tjenester ved behov.

4.4.3 Hovedansvaret ligger hos den enkelte virksomhet

Norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har et selvstendig ansvar for å ivareta sikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. All forskning er omfattet av regelverk som forskningsetikkloven, helseforskningsloven og personvernlovgivingen. Universiteter og høyskoler er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Forskningsinstitutter med basisbevilgning er underlagt grunnleggende krav til blant annet akademisk frihet. Dette er regelverk som er godt kjent av de forskningsutførende institusjonene, og som setter nødvendige rammer for den akademiske friheten.

I tillegg kommer generelt regelverk om blant annet ansettelser. Likestillings- og diskrimineringsloven har et forbud mot usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet, inkludert nasjonalitet. Institusjonene må samtidig balansere diskrimineringsvernet opp mot nasjonale sikkerhetshensyn.

Regjeringen forventer at institusjonene setter seg godt inn i relevant regelverk knyttet til nasjonal sikkerhet og bygger nødvendig kunnskap og kompetanse internt i organisasjonen. I dette ligger også et ansvar for å søke råd hos relevante myndigheter ved behov.

Regjeringen forventer at det gode sikkerhetsarbeidet som er innledet videreføres og videreutvikles. Institusjonene oppfordres blant annet til å sette seg inn i EUs retningslinjer for forskningssikkerhet, se kapittel 4.2.2.16 I tillegg til å videreutvikle interne systemer for risikostyring, legger disse blant annet vekt på å utveksle erfaringer og vurdere muligheter for samarbeid med andre institusjoner, bygge kompetanse om forskningssikkerhet og etablere en kultur som fremmer god balanse mellom åpenhet og sikkerhet.

Forskningsfinansierende virksomheter har en særskilt rolle i å fremme forskningssikkerhet i kunnskapssektoren, både gjennom rådgivning, formidling og forvaltning av forskningsmidler gjennom konkurranseutsatte programmer og ordninger. Flere land har i de senere år tatt grep for å sikre at forskningssikkerhet inngår som en naturlig del av dette arbeidet. Dette gjelder blant annet USA, se boks 4.5. I Europa anbefaler EU medlemslandene å sikre at landenes forskningsfinansierende institusjoner integrerer forskningssikkerhet i søknadsprosesser, slik at alle som søker om midler, må vurdere ulike trusler og risikofaktorer i prosjektene de søker midler til.17 I tillegg blir de forskningsfinansierende institusjonene oppfordret til å gjennomføre risikovurderinger av prosjekter som skal motta støtte, og selv ta alle nødvendige forholdsregler ved inngåelse av internasjonale avtaler. Videre legger EU stor vekt på betydningen av at de forskningsfinansierende institusjonene bygger tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for å følge opp spørsmål knyttet til forskningssikkerhet internt, blant annet i forbindelse med monitorering og evaluering.

Regjeringen forventer at Forskningsrådet tar en tilsvarende aktiv rolle for å fremme forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. Dette gjelder i særlig grad arbeidet med søknadsbehandling og prosjektoppfølging, men også i forbindelse med rådgivning. Forskningsrådet jobber langs flere spor for å utvikle gode systemer på disse områdene og tar ulike grep for å ruste sin egen organisasjon til å møte de nye behovene som følger av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen.

Det er viktig at Forskningsrådet jobber systematisk med bevisstgjøring og langsiktig kunnskapsutvikling i norske forskningsmiljøer. Samtidig har den enkelte forskningsutførende institusjonen ansvaret for at prosjekter som mottar støtte gjennomføres i tråd med norske interesser (inkludert nasjonal sikkerhet) og at etablerte normer og prinsipper for akademisk virksomhet ivaretas. Regjeringen forventer at Forskningsrådet jobber videre med å konkretisere og videreutvikle sin egen rolle på dette området. Dette innebærer også å tydeliggjøre Forskningsrådets rolle i forhold til institusjonenes ansvar for øvrig.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) har også en viktig rolle i arbeidet med sikkerhet i høyere utdanning og forskning og ansvarlig internasjonalt samarbeid. HK-dir har fått et mandat fra Kunnskapsdepartementet om å være fagmiljø for arbeidet med sikkerhet og beredskap i kunnskapssektoren. HK-dir har også fått i oppgave å kartlegge og kontrollere sikkerhetstilstanden ved institusjonene, herunder arbeidet med nasjonal sikkerhet. Videre har HK-dir ansvar for å koordinere arbeidet med å drifte og videreutvikle den nettbaserte ressursen Retningslinjer og verktøy for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid, se boks 4.6, og forvalter i tillegg relevante konkurranseutsatte virkemidler. På denne bakgrunn forventer regjeringen at HK-dir fortsetter å ta en aktiv rolle i arbeidet med å fremme kunnskap og øke bevisstheten om forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid og at disse temaene integreres i direktoratets analyse- og formidlingsarbeid, rådgiving, utlysninger og søknadsbehandling.

4.4.4 Regjeringens vurderinger og tiltak

Arbeidet med forskningssikkerhet krever gode systemer for samhandling både internt i den enkelte virksomhet og mellom berørte aktører i kunnskapssektoren og på myndighetsnivå. En helhetlig tilnærming forutsetter at alle har en felles forståelse av egne og andres roller og ansvar samt god kjennskap til relevant regelverk. Regjeringen tar grep for å tydeliggjøre regelverk av særlig betydning for forskningsikkerhet og stiller klare krav om etterlevelse.

Regjeringen vil

• tydeliggjøre regelverket for eksportkontroll gjennom endringer i eksportkontrollforskriften med tilhørende veileder rettet mot kunnskapssektoren

• følge opp og legge til rette for videre arbeid med å identifisere, kartlegge, utpeke og beskytte konkrete verdier som er av betydning for en grunnleggende nasjonal funksjon innenfor forskning og utvikling, i dialog med aktuelle virksomheter

4.5 Ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid

En åpen og internasjonalt orientert forskningssektor er viktig for å sikre Norge tilgang på strategisk kunnskap, kompetanse og teknologi. Økende bevissthet om sikkerhetsmessige og etiske utfordringer preger samarbeidet.

4.5.1 Hvem samarbeider norske fagmiljøer med, og om hva?

Tall fra Forskningsrådet viser at norske forskere samarbeider med partnere over hele verden, men mest med andre nordiske og vesteuropeiske land samt USA og Canada. Dette gjelder både for samarbeid gjennom Forskningsrådets programmer og EUs rammeprogram for forskning og innovasjon for perioden 2021–2027 (Horisont Europa). Gjennom Forskningsrådets programmer er det registrert samarbeid med 125 land. USA, Storbritannia og Sverige ligger helt på topp, etterfulgt blant annet av Canada, Danmark og Finland.

Når det gjelder samarbeid med prioriterte land utenfor EU/EØS, har særlig samarbeidet med Kina og India gått kraftig ned etter 2021. Forskningsrådet har ikke startet opp nye prosjekter med Russland som partner etter 2021, og Russland kan heller ikke delta i samarbeid under Horisont Europa.

Tyskland, Storbritannia, Spania, Frankrike, Italia og Nederland er, som i tidligere rammeprogrammer, Norges viktigste samarbeidsland gjennom Horisont Europa. Sammenliknet med forrige programperiode har Norge økt sitt samarbeid med Portugal, Hellas, Spania og Belgia, mens samarbeidet med Østerrike og Ungarn har gått ned.

Samarbeidet med prioriterte land utenfor EU/EØS har økt i Horisont Europa. Minst én aktør fra ett Panorama-land deltar i hvert fjerde prosjekt med norske deltakelse. Dette skyldes særlig at samarbeidet med USA har økt betydelig, men også samarbeidet med Japan og India har økt. Videre viser tallene for Sør-Korea en svak økning, mens samarbeidet med Kina og Sør-Afrika har gått ned.

Tall fra Cristin-databasen bekrefter at norske forskere sampubliserer aller mest med USA og Storbritannia, etterfulgt av andre vesteuropeiske og nordiske land. Når det gjelder land som krever særlig aktsomhet ut fra hensynet til nasjonal sikkerhet, ligger Kina på tiende, Russland på tjuende og Iran på trettiende plass. Norge sampubliserer mest med andre land innenfor realfag og teknologi, og på disse områdene mest med USA, Storbritannia, Tyskland og Kina (i denne rekkefølgen).

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har i en ny rapport gjennomgått norske forskeres internasjonale samarbeid med utgangspunkt i vitenskapelig sampublisering og benyttet forskerpersonalregistrene til å kartlegge utenlandsk bakgrunn blant norske forskere.18 Studien viser både omfang av sampublisering og relativ samarbeidsintensitet målt i forhold til hvor mye det aktuelle landet sampubliserer med andre land.19 Rapporten slår fast at Kina er det landet i verden som publiserer flest vitenskapelige artikler, og at Kina og USA har mest forskningssamarbeid, både målt i absolutte tall og intensitet. Den viser at Norges internasjonale forskningssamarbeid har økt både i omfang og som andel av artiklene siden 2012. Omfanget og intensiteten er størst innenfor Norden og Europa, men også USA og Canada er viktige samarbeidspartnere.

Samarbeidet med Kina viser sterkest vekst og er nesten tredoblet siden 2012. Dette gjenspeiler Kinas økende betydning som forskningsnasjon. De andre nordiske landene og EU-landene har hatt samme eller høyere vekst i samarbeidet med Kina. Den relative intensiteten er likevel lav fordi Kina samarbeider mest intenst med USA og andre deler av verden. Tidligere NIFU-studier viser at Norge samarbeider mindre intensivt med kinesiske partnere enn øvrige nordiske land gjør.20

Russland er redusert til å bli en ubetydelig samarbeidspartner i alle europeiske relasjoner siden landets annektering av Krim i 2014. Russlands vitenskapelige produksjon har i seg selv gått kraftig ned. Irans vitenskapelige produksjon har derimot økt vesentlig. Også samarbeidet med Norge har økt, men den relative intensiteten er fortsatt svært lav.

Gjennomgangen av ulike fagfelt viser at selv om Norge sampubliserer lite med Russland og Iran, er samarbeidet på enkelte kritiske teknologiområder relativt sett intensivt.21 Dette gjelder blant annet for forskning på halvledere og materialvitenskap. På samme måte har norske forskere et relativt sett intensivt samarbeid med Iran innenfor robotikk og autonome systemer samt romteknologi og med Russland innenfor kunstig intelligens. Tallene er imidlertid små. Kina er i dag Norges største samarbeidspartner innenfor teknologifag, men samarbeidet innenfor kritiske teknologiområder er ikke særlig intensivt. Det mest intensive sampubliseringen mellom Norge og Kina foregår innenfor klima- og miljøforskning.

NIFUs rapport viser videre at andelen forskere med ikke-norsk statsborgerskap i akademia totalt økte fra 20 til 28 prosent i perioden som belyses. I 2012 kom flest fra nærstående land som Tyskland, Sverige, Danmark, Storbritannia og USA. I 2023 var det fortsatt flest forskere fra Tyskland, Sverige og Storbritannia, men Kina har gått forbi Danmark og står nå for den fjerde største gruppen utenlandske forskere i Norge med 650 personer. Av de andre høyrisikolandene er det antallet forskere fra Iran som har økt mest i perioden, fra 230 i 2013 til 570 i 2023.

Den største andelen forskere fra land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med er å finne ved universiteter og høyskoler. Av det totale antallet forskere fra disse landene er det en overvekt av forskere innenfor teknologi, matematikk og naturvitenskap, og over halvparten er ansatt i en stipendiat- eller postdoktorstilling. Disse tallene viser at Norge i økende grad er avhengig av forskerkompetanse fra utvalgte land som er forbundet med høy risiko, og særlig innenfor kritiske teknologiområder. Dette er funn regjeringen tar på stort alvor. Selv om intensiteten i samarbeidet relativt sett ikke er veldig høyt, tydeliggjør funnene for det første behovet for å styrke arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid ved berørte virksomheter, for å forebygge risiko for uønsket kunnskapsoverføring på sensitive fagområder. Videre tydeliggjør funnene at det, i tillegg til vern av sensitiv kunnskap, også er nasjonale behov for å legge til rette for mer målrettet utvikling av kunnskap og kompetanse på fagområder av strategisk betydning for nødvendig omstilling av samfunn og økonomi og for å ivareta norske sikkerhetsinteresser på kort og lang sikt. Dette er også relevante problemstillinger med tanke på spørsmål knyttet til fremtidig dimensjonering av doktorgradsutdanningen, se kapittel 6.

4.5.2 Samarbeid med land utenfor EU/EØS

Panorama-strategien setter rammene for norsk forsknings- og høyere utdanningssamarbeid med land utenfor EU/EØS.22 Den reviderte strategien fra 2021 omfattet opprinnelig følgende ni land: Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA. I tråd med Norges tilslutning til internasjonale sanksjonsregimer etter februar 2022 er Russland ikke lenger omfattet av Panorama-strategien eller virkemidler under denne.

I den reviderte Panorama-strategien ble ansvarlighet innført som et nytt grunnleggende prinsipp for internasjonalt samarbeid. I de påfølgende årene har både den globale konkurransen om kunnskap, kompetanse og teknologi og den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa blitt ytterligere skjerpet som følge av Russlands angrepskrig på Ukraina. Særlig oppmerksomhet og bekymring har vært knyttet til faglig kontakt og samarbeid med land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Tall og nyere studier blant annet fra Norges forskningsråd, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og NIFU indikerer tegn til nedkjøling av samarbeidet mellom Norge og enkelte land på enkelte områder, se kapittel 4.5.1.23

Regjeringens tilnærming til arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid er som en hovedregel land-nøytral. I lys av den sikkerhetspolitiske trusselsituasjonen ser regjeringen likevel et behov for å klargjøre den gjeldende politikken for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med land utenfor EU/EØS. På denne bakgrunn vil regjeringen gjennomføre en midtveisevaluering av Panorama-strategien, og vurdere en eventuell revidering av målene og prioriteringene basert på funn fra evalueringen. Formålet med en eventuell revidering vil i utgangspunktet være å tydeliggjøre de politiske føringene knyttet til forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid som er formulert i denne meldingen til Stortinget, og tilrettelegge for fortsatt samarbeid innenfor trygge rammer på områder som er i norsk interesse.

Kunnskapssamarbeid med Kina

Kina er det eneste landet som har status som et prioritert samarbeidsland innenfor høyere utdanning og forskning og som samtidig omtales åpent som en trusselaktør av norske etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenester (EOS-tjenestene). Dette kan fremstå som motstridende signaler fra myndighetene om hva som er gjeldende Kina-politikk. Flere har etterlyst tydeligere tilbakemeldinger om hva dette i praksis betyr for videre samarbeid med Kina innenfor høyere utdanning og forskning.

Regjeringen legger til grunn at norske aktører skal samarbeide og ha dialog med kinesiske partnere på flere områder, inkludert innenfor høyere utdanning og forskning. Som på alle andre områder legger regjeringen avgjørende vekt på å redusere risiko og norsk avhengighet av kinesiske aktører, blant annet gjennom samarbeid med nordiske naboer, nærstående europeiske land og allierte. Av hensyn til den nasjonale sikkerheten skal det utvises økt forsiktighet, og på visse sensitive områder skal samarbeid unngås.

Norge og Kina inngikk en bilateral myndighetsavtale om forsknings- og teknologisamarbeid i 2008. Regjeringen legger avgjørende vekt på at forskningssamarbeidet med Kina skal baseres på norske interesser og verdier. I tråd med dette ble det i april 2024 signert en revidert handlingsplan for forskningssamarbeidet under myndighetsavtalen for perioden 2024–2027. Handlingsplanen spisser samarbeidet inn mot forskning som bidrar til å løse globale utfordringer og som bygger opp under FNs bærekraftsmål. Handlingsplanen gir Forskningsrådet ansvar for å foreslå mulige rammer for hvordan disse prioriteringene kan følges opp i dialog med rådets kinesiske motpart.

4.5.3 Forskningssamarbeid i nord (Arktis, Svalbard)

Norges geografiske plassering i nord medfører unike muligheter, men også utfordringer knyttet til forskningssikkerhet og internasjonalt forskningssamarbeid. Den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene, spesielt Arktis og Svalbard, er økende og flere nasjoner er opptatt av å få tilgang til ressurser og strategisk innflytelse. Norge har en viktig rolle i å fremme internasjonalt samarbeid om forskning i Arktis, og en særskilt interesse i å koordinere og tilrettelegge for den naturvitenskaplige forskningsaktiviteten på Svalbard, spesielt ved forskningsstasjonen i Ny-Ålesund.24 Som en av de ledende nasjonene i regionen, har Norge et ansvar for å fremme bærekraftig forskning som tar hensyn til de komplekse miljømessige, sosiale og politiske forholdene. Regionen er særlig faglig interessant for klima- og miljøforskning, men også viktig for økonomiske og militære interesser. Dette krever en nøye balansert tilnærming fra norsk side.

Forskning og høyere utdanning er en viktig del av svalbardpolitikken og bidrar til å oppfylle overordnede svalbardpolitiske mål, blant annet om å opprettholde norske samfunn på øygruppen. De siste årene har det vært en nedgang i norsk vitenskapelig publisering innenfor polar- og svalbardforskning.25 Regjeringen vil arbeide for å få flere norske forskere til å benytte Ny-Ålesund forskningsstasjon og øke antallet norske studenter og fagpersoner ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS).26

Svalbard er interessant for forskere fra hele verden og danner grunnlag for viktig internasjonalt samarbeid om miljø-, klima- og polarforskning. Svalbardmeldingen gir mål og rammer for denne virksomheten. Svalbard må betraktes som en begrenset ressurs, også som forskningsarena. Det er derfor etablert en rekke virkemidler og plattformer for samarbeid og deling av utstyr, infrastruktur og data, noe som bidrar til å redusere belastningen på naturen og sikre at forskningsfasilitetene utnyttes bedre. Det er av stor verdi å samle forskere fra forskjellige fag og land som kan samarbeide for å frembringe ny kunnskap og utvikling. Forskning på Svalbard krever omfattende planlegging, og alle som skal gjennomføre forskning på øygruppen må sette seg inn i gjeldende regelverk. All forskningsaktivitet skal skje innenfor gjeldende svalbardpolitikk. Som vertskap for den internasjonale forskningsvirksomheten har norske myndigheter tydelige forventninger til forskningsaktørene.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen får implikasjoner for hvordan vi samarbeider med andre land og organiserer forskningsaktiviteten i Arktis og på Svalbard. Det er økende interesse for forskning på Svalbard fra utenlandske forskere og institusjoner. Norske myndigheter har gjennom mange tiår valgt å aktivt legge til rette for internasjonalt forskningssamarbeid på Svalbard og bygget opp Ny-Ålesund forskningsstasjon som en norsk plattform for internasjonalt naturvitenskaplig forskningssamarbeid av høy kvalitet. Per januar 2025 er det ifølge RiS-databasen 601 aktive forskningsprosjekter som ledes av forskere fra ca. 200 institusjoner fra til sammen 33 land. I tillegg er det 40 planlagte forskningsprosjekter med oppstart i 2025 som ledes av forskere fra 45 institusjoner fra til sammen 12 land. Den økte interessen medfører også nye utfordringer særlig knyttet til nasjonal kontroll på Svalbard. Regjeringen tar i lys av dette konkrete grep for å styrke den norske forskningsledelsen gjennom å etablere et eget forskningskontor på Svalbard, boks 4.7 om Svalbard forskningskontor.

4.5.4 Regjeringens vurderinger og tiltak

En åpen og internasjonalt orientert forskningssektor er viktig for å sikre Norge tilgang på kunnskap, kompetanse og teknologi, styrke norsk konkurransekraft og bidra til å finne løsninger på globale utfordringer. Norden og Europa har høy prioritet, men Norge er også avhengig av samarbeid med partnere på andre kontinenter. I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen ser regjeringen behov for å tydeliggjøre mål og prioriteringer for kunnskapssamarbeid med land utenfor EU/EØS. I nord har Norge et særskilt ansvar for å fremme bærekraftig forskning som tar hensyn til komplekse miljømessige, sosiale, økonomiske og sikkerhetspolitiske forhold. Dette krever en nøye balansert tilnærming fra norsk side.

Regjeringen vil

• gjennomføre en midtveisevaluering av Panorama-strategien

• etablere et eget forskningskontor på Svalbard

4.6 Et felles system for åpen, skjermet og gradert forskning

Regjeringen vil samordne FoU-systemene på sivil og militær side og legge til rette for mer samarbeid om åpen, skjermet og gradert forskning. Målet er bedre samordning og mer effektiv anvendelse av FoU på tvers av samfunnsområder og skjermingsbehov.

For å møte et skjerpet trussel- og risikobilde, opprettholde teknologiske fortrinn og styrke samfunnets motstandskraft er det viktig at nasjonale ressurser og innsats sees mer i sammenheng. Både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen pekte på behovet for økt tverrsektorielt samarbeid og anbefalte blant annet at det etableres flere mekanismer for å utvikle og ivareta relevant kunnskap på tvers av samfunnsområder, skjermingsbehov og gradering.27 I tråd med dette foreslo regjeringen i langtidsplanen for forsvarssektoren å gjennomføre strukturelle endringer som bidrar til å samordne forskningssystemene på sivil og militær side til et felles nasjonalt forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning.28 Gjennom denne meldingen følger regjeringen opp med forslag til systemendringer som bygger videre på funksjoner som allerede finnes på sivil og militær side.

Anbefalingene fra Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen var bakgrunnen for at Forskningsrådet, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet i 2023 fikk i felles oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet å gi en anbefaling om hvordan det norske forskningssystemet kan innrettes for å håndtere Norges totale kunnskapsbehov.29 Rapporten fra oppdraget har inngått som et viktig kunnskapsgrunnlag i arbeidet med denne meldingen til Stortinget.30

Regjeringen har utarbeidet mål og prinsipper for samordningen av et felles forskningssystem, som vil ligge til grunn for den videre utviklingen av systemet, se boks 4.8.

4.6.1 Forskningsrådet skal skape nye koblinger

Et viktig grep for å samordne forskningssystemet er å gi Forskningsrådet en utvidet funksjon som koblingsmekanisme mellom sivil og militær side. Hensikten er å understøtte videre politikkutvikling på området, bidra til bedre ressursutnyttelse og skape muligheter for mer FoU-samarbeid mellom sivile aktører og forsvarssektoren.

Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren understreker behovet for mer strategisk styring av FoU i forsvarssektoren og mer innsiktsbaserte beslutninger om igangsetting av FoU. Dette forutsetter blant annet et mer samordnet kunnskapsgrunnlag for forskningspolitiske analyser og veivalg som skaper muligheter for felles prioriteringer og tverrsektorielle satsinger.

Forskningsrådet vil derfor få en utvidet rolle knyttet til datafangst og innsikt i Norges totale forskningsinnsats på tvers av sivil og militær side. Dette innebærer at Forskningsrådet bygger kompetanse om forsvarssektorens FoU-aktivitet og forvaltning. Videre forutsetter det at relevante aktører i forsvarssektoren innhenter data og innsikt om forsvarssektorens FoU-innsats, slik at dette kan sees i sammenheng med tilgrensende relevant aktivitet i sivil sektor. Regjeringen legger derfor til grunn at forsvarssektoren samarbeider tettere med Forskningsrådet.

En viktig oppgave for Forskningsrådet vil være å identifisere og vurdere muligheter for synergier og gjensidig læring om forskning med flerbruksmuligheter som kan ha anvendelse både i forsvarssektoren og sivil sektor. I dette arbeidet vil blant annet resultater fra det pågående oppdraget knyttet til utvikling av et mer systematisk kunnskapsgrunnlag for vurdering av sensitive teknologier, som koordineres av Forskningsrådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, utgjøre en viktig ressurs, se kapittel 4.7.1.

Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren slår videre fast at flere FoU-midler skal lyses ut på konkurransebaserte arenaer. I dag finnes det ingen etablerte ordninger for konkurranseutsetting av midler til forskning som er skjermet eller gradert. Regjeringen vil utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles for å kunne omfatte også utlysning av midler til skjermet og gradert FoU.

I utformingen av tildelinger og utlysninger ligger det også muligheter for å bygge ny kunnskap på tvers av sektorer for å koble sammen forskningsmiljøer og samfunnsaktører som skal anvende kunnskapen. Regjeringen forventer at videreutviklingen av Forskningsrådet som koblingsboks langs de linjene som her er skissert vil skape synergieffekter og styrke nasjonal egenevne innenfor flere fagområder.

4.6.2 Hva kreves av de sivile forskningsmiljøene?

For å møte Norges totale kunnskapsbehov må flere forskningsutførende institusjoner kunne bidra med skjermet og gradert forskning, både på oppdrag og gjennom konkurranse. Dette kan i dag løses på ulike måter.

Virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven trenger ikke en formell godkjenning for å kunne behandle eller tilvirke gradert informasjon. Dette gjelder i dag for alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organer, herunder samtlige universiteter og statlige høyskoler, se kapittel 4.4.1.

Flere forskningsinstitutter er imidlertid ikke underlagt sikkerhetsloven. Blant disse er det flere sterke fagmiljøer som er relevante for forsvar, sikkerhet og beredskap, og som har uttrykt ønske om å delta i skjermet og gradert forskning. Det ansvarlige departementet kan fatte vedtak om at disse underlegges sikkerhetsloven. Da gjelder de samme pliktene, rettighetene og det samme ansvaret som for statlige, fylkeskommunale og kommunale organer. Et annet alternativ for virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven, er å benytte systemet for sikkerhetsgraderte anskaffelser, med sikkerhetsavtaler og eventuell leverandørklarering.

Samtlige alternativer stiller strenge krav om et forsvarlig sikkerhetsnivå. For virksomhetene som ønsker å ta del i gradert forskning kan det være krevende å vite hvordan man skal gå frem. Dette gjelder enten virksomhetene er underlagt sikkerhetsloven eller ikke. Regjeringen ønsker å gjøre det lettere for sivile virksomheter å delta i skjermet og gradert FoU, og vil se nærmere på mulige mekanismer som kan bistå med dette, inkludert utrede om det behov for å utvikle egne verktøy for rådgivning.

Figur 4.2 illustrerer et utvalg av lover og regelverk som påvirker hvorvidt, og på hvilket nivå, FoU-aktivitet skal skjermes eller graderes.

Kilde: Norges forskningsråd.

4.6.3 Vellykket samordning forutsetter egnet infrastruktur

Et velfungerende forskningssystem krever egnet infrastruktur for kommunikasjon, forvaltningsoppgaver, kunnskapsutvikling, deling av data med videre. Det norske forskningssystemet mangler i dag en del grunnleggende infrastruktur for sikker håndtering av skjermet og gradert forskning. Dette omfatter både digitale systemer for gradert kommunikasjon og informasjonsdeling, infrastruktur for forskningsforvaltning og fysiske fasiliteter som kan brukes til forskningsaktivitet som er skjermet og gradert.

Regjeringen har identifisert behov for gradert infrastruktur knyttet til digital samhandling og informasjonsutveksling mellom forskere, brukere og forskningsfinansierende aktører.

Videre må forskningsforvaltningen understøttes av infrastruktur som muliggjør søknadsbehandling, tildelinger, prosjektoversikter, rapportering m.m. for skjermet og gradert forskning.

Det er også behov for infrastruktur som gjør det mulig å sammenstille data om forskningsaktivitet på tvers av ulike graderingsnivåer. Dette er avgjørende for at Norges totale forskningsressurser skal kunne anvendes effektivt, og for at det skal være mulig å kunne ta innsiktsbaserte beslutninger om igangsetting av forskningsaktivitet.

I tillegg mener regjeringen det er behov for å videreutvikle eksisterende forskningsinfrastruktur for å møte de kravene som stilles til gradert anvendelse og sikring av forskningsinfrastruktur i gjeldende regelverk. Dette gjelder for eksempel vitenskapelig utstyr og utstyrsfasiliteter, laboratorier, elektronisk infrastruktur for tungregning, analyser og håndtering av store datamengder samt vitenskapelige databaser.

Det er også behov for mekanismer som legger til rette for at forskningsaktivitet som har vært åpen, men som av ulike årsaker er blitt vurdert som skjermings- eller graderingsverdig, kan videreføres innenfor sikre rammer for skjermet og gradert forskning.

Sist, men ikke minst, er det behov for fysiske møteplasser for forskere, brukere og forskningsfinansierende aktører, som er tilpasset skjermet og gradert diskusjon og samarbeid.

Infrastrukturbehovene som er skissert ovenfor, spenner bredt og vil kreve ulik grad av videreutvikling, investering og koordinering for å kunne dekkes.

Noe relevant infrastruktur er allerede på plass. Dette gjelder blant annet den nye etaten Statens graderte plattformtjenester, som er i drift fra januar 2025 og skal levere nasjonale fellestjenester for lavgradert og høygradert samhandling til offentlige og private virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven.

Behovet for tilgang til tjenester for gradert kommunikasjon og samhandling må følges opp av hver enkelt forskningsinstitusjon i dialog med ansvarlig departement. I dag finnes det ikke en felles forvaltningsinfrastruktur for forskning og datafangst på tvers av åpen, skjermet og gradert forskning, men det er mulig å bygge videre på infrastruktur som allerede finnes.

Når det gjelder mulige løsninger for å dekke de øvrige infrastrukturbehovene som er identifisert, legger regjeringen til grunn at dette må utredes nærmere. I den forbindelse vil det blant annet være behov for å gjøre en helhetlig vurdering av omfang, type infrastruktur, geografiske lokasjoner og skjermingsbehov.

4.6.4 Regjeringens vurderinger og tiltak

Som et lite land er Norge ikke tjent med å bygge opp parallelle funksjoner, kompetansemiljøer og infrastruktur. Samordningen til ett forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning vil kreve endringer i forsvarssektoren, på sivil side og i grensesnittet mellom sivil og militær side. Regjeringen legger til grunn at videre arbeid langs de linjene som skisseres i denne meldingen vil gi ytterligere erfaringer og kunnskap, som i sin tur vil danne grunnlag for det videre arbeidet med samordningen.

Regjeringen vil

• gi Forskningsrådet en utvidet rolle som koblingsmekanisme for å samordne den åpne, skjermede og graderte forskningen under et felles system, herunder

  • videreutvikle Forskningsrådet rolle som forskningspolitisk rådgiver, blant annet knyttet til samordningen av et relevant kunnskapsgrunnlag gjennom datafangst om norsk forskningsinnsats, både på sivil og militær side

  • videreutvikle Forskningsrådets rolle som finansiør, inkludert utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles til også å omfatte midler til skjermet og gradert FoU

• be relevante aktører i forsvarssektoren om å samarbeide tett med Forskningsrådet, herunder bistå Forskningsrådet med innhenting av data og innsikt om forsvarssektorens FoU-innsats

• legge bedre til rette for at flere sivile forskningsmiljøer kan bidra med skjermet og gradert FoU, herunder ta initiativ til at det utvikles verktøy og mekanismer for rådgivning

• utrede mulige løsninger for utvikling av egnet infrastruktur som vurderes som nødvendig for å etablere ett felles system for åpen, skjermet og gradert FoU

4.7 Arbeidet med forskningssikkerhet må være kunnskapsbasert

Oppdatert kunnskap er en forutsetning for å gjøre gode risikovurderinger og vite hvor det er særskilte behov for å sette inn beskyttende tiltak.

4.7.1 Et mer helhetlig og felles kunnskapsgrunnlag

Regjeringen ser behov for å utvikle mer systematisk kunnskap om sensitive fagområder og teknologier, om samarbeidsland av særlig bekymring og om Norges internasjonale forskningssamarbeid som et felles utgangspunkt for det videre arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt arbeid.

Det finnes allerede mye relevant informasjon og kunnskap, både nasjonalt og internasjonalt. Kunnskapen fremstår imidlertid som fragmentert. Noe er også gradert informasjon. I første omgang ser regjeringen derfor behov for å sammenstille relevant eksisterende kunnskap. Dette vil gjøres på en måte som gjør det mulig å inkludere både åpen og gradert informasjon der dette er relevant. En slik sammenstilling vil i neste omgang gjøre det mulig å identifisere eventuelle kunnskapshull og foreta en samlet vurdering av hvordan disse best kan tettes.

I lys av den raske utviklingen i forskningsfronten, særlig på teknologiområdet, og de løpende endringer i trussel- og risikobildet vil regjeringen som et ledd i dette arbeidet vurdere mulige systemer for å holde en slik felles kunnskapsbase løpende oppdatert. Hvordan det kan legges til rette for målrettet formidling til særlig berørte aktører i forskningssystemet, vil også inngå som et sentralt element.

Sensitive fagområder og teknologier

Særlige kunnskapsbehov er knyttet til hva som utgjør sensitive fagområder, og hvilken type risiko som er forbundet med ulike områder. Begrepet sensitive fagområder viser i denne sammenheng til akademiske disipliner som er viktige for å opprettholde og styrke den nasjonale sikkerheten og motstandskraften, og som ved misbruk kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette omfatter fagfelt både innenfor naturvitenskap, matematikk, teknologi og ingeniørfag (STEM-fag) og innenfor samfunnsfag og humaniora.

Begrepet sensitive teknologier (også omtalt som kritiske eller strategisk viktige teknologier) viser i all hovedsak til anvendt forskning innenfor STEM-fag. Dette inkluderer både teknologiske anvendelser og anvendelser knyttet til livsvitenskap. De siste årene har det internasjonalt vært mye oppmerksomhet rundt kartleggingen og vurderingen av slike sensitive teknologier. Australia, USA, Canada og andre land har utviklet ulike former for lister og oversikter, det samme har internasjonale organisasjoner som NATO og EU.31 I disse oversiktene vektlegges gjerne kriterier knyttet til teknologienes betydning for den nasjonale verdiskapingen og konkurranseevnen, teknologienes flerbrukspotensial og i hvilken grad teknologiene kan bidra til banebrytende endringer i samfunnet. En sammenlikning av offentlig tilgjengelige lister over sensitive teknologier viser høy grad av overlapp på tvers av land og internasjonale organisasjoner.

Regjeringen har tatt initiativ til å utvikle et mer systematisk kunnskapsgrunnlag om hvilke teknologiområder og konkrete teknologier som til enhver tid vurderes som særlig sensitive for den nasjonale sikkerheten og hvordan forskningsfronten utvikler seg over tid.32 En felles forståelse av dette på tvers av ulike sektorer er en forutsetning for å kunne iverksette målrettede og proporsjonale risikoreduserende tiltak, både på virksomhets- og myndighetsnivå. Et slikt felles kunnskapsgrunnlag er også viktig for å kunne vurdere hvor det er behov for å utvikle nasjonal kunnskap og kompetanse. Arbeidet er organisert som et felles oppdrag til Forskningsrådet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets forskningsinstitutt og skal ferdigstilles innen utgangen av 2025. Oppdragstakerne skal se hen til relevant internasjonalt arbeid på området, men legge norske forhold og interesser til grunn.

Som et ledd i EUs arbeid med økonomisk sikkerhet anbefales medlemslandene blant annet å gjennomføre nasjonale risikovurderinger med utgangspunkt i EUs egen liste over kritiske teknologiområder, se boks 4.10. Kunnskapsgrunnlaget som etableres gjennom det pågående oppdraget vil legges til grunn for en liknende vurdering av sensitive teknologier med utgangspunkt i norske forhold og interesser.

Når det gjelder samfunnsvitenskap og humaniora, er det i utgangspunktet fagområder som berører norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og nordområdene, som kan være sensitive. Dette omfatter særlig forskning som leverer beslutningsstøtte for utforming av norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I lys av de dokumenterte utfordringene fagmiljøer og enkeltforskere innenfor samfunnsfag og humaniora står i som følge av den sikkerhetspolitiske utviklingen, ser regjeringen behov for å utvikle et mer systematisk kunnskapsgrunnlag også på disse områdene, etter mønster av arbeidet som er innledet på teknologiområdet.

Land av særlig bekymring

Regjeringen ser også behov for en mer samordnet kunnskapsbase om utvalgte land som i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen vurderes som særlig krevende å samarbeide med innenfor forskning og høyere utdanning. Innspill til meldingsarbeidet viser til at det vil være nyttig for institusjonene å ha tilgang på mer systematisk kunnskap om enkeltland av bekymring i det løpende sikkerhetsarbeidet og i internasjonale aktiviteter. På denne bakgrunn vil regjeringen i første omgang ta initiativ til å identifisere og sammenstille relevant eksisterende kunnskap om utvalgte land på tvers av ulike fagmiljøer og etater og vurdere hvordan en slik felles kunnskapsbase kan gjøres tilgjengelig for flest mulig. Arbeidet vil legge vekt på å sammenstille særlig aktuell kunnskap om forhold knyttet til for eksempel styresett og politiske mål og prioriteringer, kulturelle og samfunnsmessige forhold og informasjon om konkrete aktører og institusjoner som norske fagmiljøer bør være godt kjent med når de skal vurdere risiko fra sak til sak og samlet sett.

Norges internasjonale forskningssamarbeid

I tillegg er det behov for mer detaljert kunnskap om hvem Norge samarbeider med på hvilke fagområder, og hvordan dette samarbeidet utvikler seg over tid. Regjeringen vil ta initiativ til å etablere en mer systematisk og felles kunnskapsbase om Norges internasjonale forskningssamarbeid og vurdere mulige opplegg for å monitorere hvordan samarbeidet utvikler seg over tid.

4.7.2 Regjeringens vurderinger og tiltak

En felles kunnskapsbase er en forutsetning for å gjøre gode og helhetlige risikovurderinger, både på virksomhets- og myndighetsnivå.

Regjeringen vil

• utvikle et mer helhetlig og systematisk kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid

4.8 Mer samordnet informasjon og veiledning

Aktørene i forskningssystemet må rustes til selv å kunne foreta godt opplyste vurderinger i det løpende arbeidet med å vurdere risiko og beskytte både materielle og immaterielle verdier.

Innspillene til meldingsarbeidet tilsier at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har behov for mer og bedre koordinert informasjon, råd og veiledning fra myndighetene i spørsmål knyttet til forskningssikkerhet. Denne situasjonen er ikke unik for Norge. I lys av det skjerpede trussel- og risikobildet og den løpende sikkerhetspolitiske utviklingen er dette spørsmål som drøftes i en rekke likesinnede land, både i og utenfor Europa.

4.8.1 Informasjons- og erfaringsdeling

Norske kunnskapsmiljøer må ha tilgang på oppdatert og godt samordnet informasjon om aktuelle spørsmål som angår arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid. Regjeringen har i de senere årene etablert flere møteplasser og ressurser som skal bidra til økt kunnskap og bevissthet om relevante problemstillinger.

Et eksempel er regelmessige rundebord for akademisk samarbeid med Kina, som koordineres av Kunnskapsdepartementet i nær dialog med Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet, se boks 4.11.

Kunnskapsdepartementet organiserer også årlige sektormøter om sikkerhet i høyere utdanning og forskning mer generelt. Disse ledes av forsknings- og høyere utdanningsministeren. Andre departementer og relevante myndighetsaktører inviteres også inn. Målgruppen er strategisk ledelse ved institusjonene. I tillegg har Kunnskapsdepartementet etablert et eget nettverk for nasjonal sikkerhet i kunnskapssektoren, som er mer rettet mot det operative nivået ved institusjonene.

Videre har Kunnskapsdepartementet gitt Forskningsrådet og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) i felles oppdrag å utvikle Retningslinjer og verktøy for ansvarlig internasjonalt samarbeid, se boks 4.6.33 Regjeringen vil legge til rette for at denne nettbaserte ressursen videreutvikles som en felles plattform for kunnskaps- og informasjonsdeling på tvers av ulike departementer og regelverk. Som et ledd i arbeidet med å drifte og videreutvikle retningslinjene organiserer HK-dir og Forskningsrådet blant annet regelmessige webinarer. Disse når målrettet ut til ulike deler av høyere utdanning- og forskningsinstitusjonene med informasjon om aktuelle temaer. De legger også til rette for erfaringsdeling og innspill til hvordan retningslinjene kan videreutvikles for å møte konkrete behov.

Et viktig formål med de ovennevnte tiltakene er å bidra til utvikling og deling av relevant kunnskap, informasjon og erfaring – både mellom myndighetene og virksomhetene, og mellom institusjonene selv. Regjeringen ønsker med dette å ruste norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner til å ta informerte valg og kunnskapsbaserte beslutninger i det løpende sikkerhetsarbeidet, og samtidig få tilbakemelding om hvordan myndighetene kan bistå institusjonene.

4.8.2 Råd og veiledning

Regjeringen vil legge til rette for at norske kunnskapsmiljøer får tydelige råd og mer samordnet veiledning på tvers av ulike departementenes ansvarsområder i saker som angår forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid.

I Norge er det særlig spørsmål knyttet til eksportkontroll som har dominert diskusjonen på dette området i de senere år. Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) vil heretter være kontaktpunkt for kunnskapssektoren i spørsmål knyttet til eksportkontroll, se boks 4.3. Regjeringen vurderer løpende om det er behov for ytterlige støttefunksjoner knyttet til arbeidet med forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid mer generelt, og følger nøye med på hvordan likesinnede land både i og utenfor Europa organiserer tilsvarende virksomhet.

Flere land har i de senere årene utviklet nasjonalt tilpassede løsninger som legger til rette for samordnet rådgivning på tvers av ulike myndigheter og regelverk, se boks 4.12. En mer samordnet tilnærming til rådgivning og veiledning står også sentralt i EUs arbeid med forskningssikkerhet. For å bistå egne forsknings- og innovasjonsmiljøer med oppdatert informasjon og råd i konkrete saker anbefales medlemslandene blant annet å etablere eller styrke eksisterende støttefunksjoner som samler ekspertise på tvers av ulike sektorer.34 I Sverige er ansvarlig internasjonalisering et tema i meldingen om forskning og innovasjon som ble lagt frem for Riksdagen i desember 2024.35 Her står det at regjeringen tar sikte på å utvikle nasjonale retningslinjer og vurdere en tilhørende støttefunksjon for ansvarlig internasjonalisering, blant annet basert på anbefalinger fra et eget regjeringsoppdrag.36

De modellene som er etablert eller under utvikling i andre land er tilpasset nasjonale forhold og behov. Regjeringen er opptatt av å finne løsninger som tar utgangspunkt i norske forhold og behov, inkludert hvordan det norske forskningssystemet er skrudd sammen. Regjeringen tar disse spørsmålene på stort alvor, og vil derfor utrede hvilke behov kunnskapssektoren har når det gjelder rådgiving og veiledning om forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid, og hvordan disse best kan møtes. Arbeidet vil se hen til erfaringer fra andre land, men legge avgjørende vekt på norske rammebetingelser.

Fra myndighetshold er det allerede tatt flere tverrgående initiativer for å bidra til økt kunnskap og bevissthet i norske kunnskapsmiljøer om sikkerhet i høyere utdanning og forskning, se kapittel 4.8.1. I tillegg har regjeringen satt i gang nye prosesser som kan være relevante også med tanke på støttefunksjoner for tverrfaglig og tverrsektoriell rådgivning. Dette gjelder blant annet etableringen av et felles system for åpen, skjermet og gradert forskning, se kapittel 4.6, og oppdraget knyttet til å etablere et mer systematisk kunnskapsgrunnlag for vurdering av sensitive teknologier, se kapittel 4.7. Regjeringen vil i videre vurderinger av behov for rådgivning og veiledning i saker som angår forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid se hen til disse og andre relevante prosesser.

4.8.3 Regjeringens vurderinger og tiltak

Regjeringen vil legge til rette for mer samordnet informasjonsdeling, rådgivning og veiledning på tvers av ulike departementers ansvarsområder. Formålet er å gjøre institusjonene best mulig rustet til selv å foreta opplyste valg og kunnskapsbaserte beslutninger, i tråd med prinsippet om akademisk frihet og utstrakt institusjonell autonomi.

Regjeringen vil

• kartlegge eventuelle behov for mer koordinert rådgiving og veiledning i spørsmål knyttet til forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid

• vurdere eventuelle behov for å etablere egne støttestrukturer som samler relevant ekspertise på tvers av ulike sektorer