7 Forskning som samfunnet har tillit til og bruker

Forskning har stor verdi for samfunnet, og for å utnytte denne ressursen må samfunnet se, anerkjenne og bruke forskningen. Til tross for økende omfang av samfunnsrelevant kunnskap, er tillit til og bruk av etterprøvbar forskning ikke opplagt. I ytterste konsekvens kan spredning av desinformasjon undergrave tillit og gode politiske beslutninger. Vårt beste bolverk mot desinformasjon er åpen og tilgjengelig kunnskap som deles og brukes. Dette kapittelet går nærmere inn på noen av områdene som er sentrale for å fremme bruk av forskning, fra praktiske grep som kan bidra til økt anvendelse, til mer strategisk arbeid mot desinformasjon.

7.1 Verdien av forskning

Forskning er av stor verdi for samfunnet. Forskning utvider vår forståelse av verden, den gir kunnskap som grunnlag for innovasjon og for beslutningstaking, den er avgjørende for å ha gode utdanninger og den gir oss muligheter til å møte samfunnsutfordringer på rasjonelt vis. For å ta ut verdien av forskning er det en forutsetning at samfunnet ser den, oppfatter verdien av den og bruker den.

Samfunnets nytte og bruk av forskning har i lang tid vært gjenstand for oppmerksomhet, og med dagens store omstillingsbehov og en stadig raskere omstillingstakt har oppmerksomheten økt både i omfang og intensitet. Uttrykket «å ta kunnskap raskere i bruk» har blitt en gjenganger i den norske forskningsdebatten. Selv om samfunnet har behov for ny kunnskap raskt, understreker regjeringen at forskningen som brukes må være av høy kvalitet. Bruk av forskningsresultater som ikke er i tråd med dagens kvalitetskrav kan potensielt gjøre mer skade enn gavn.

7.2 Hvordan brukes forskning?

I litteraturen finnes det en rekke ulike definisjoner på og modeller for bruk av forskning. En tradisjonell modell er basert på antakelsen om at bruk av forskning er knyttet til konkrete beslutninger. I en slik modell skilles det gjerne mellom tre ulike måter å bruke forskning på:1 Instrumentell bruk innebærer at forskningen brukes til å fatte en beslutning, for eksempel gjennom å justere eller endre en praksis eller et tiltak. Konseptuell bruk er mer indirekte og handler om at forskningen brukes til å belyse en sak eller gi ny forståelse av et problem. Symbolsk bruk innebærer at forskningen primært brukes som støtte for å underbygge eller legitimere beslutninger som allerede er tatt.

Bruk av forskning kan også forstås som en prosess.2 Denne prosessen inkluderer å få tilgang til, forstå og vurdere forskningsbasert kunnskap og omsette den til politikk eller videre forskning. En slik forståelse kan forklare at ny kunnskap ofte «siver inn» i organisasjonene gjennom en rekke ulike interaksjoner og aktiviteter fra brukernes side.3

Brukerne av forskning kan sies å være alle som på et eller annet vis får tilgang til og forholder seg til forskning i sitt liv og virke, men det er ikke slik at alle borgere og ansatte i ulike organisasjoner er aktive brukere av forskning. Variasjonen i bruk kan for eksempel ha sammenheng med arbeidsoppgaver, motivasjon og kompetanse på individnivå, med kultur, tid og strukturer på organisasjonsnivå, og med kvaliteten og relevansen i forskningen selv.

Forskningssystemet inkluderer både produksjon av, involvering i og bruk av forskning.4 I samspillet mellom disse elementene legges forholdene til rette for kunnskapsbasert praksis- og politikkutvikling. Det er lett å forestille seg at det er klare skillelinjer mellom produksjon og bruk av forskning, men i virkeligheten er det mulig å innta ulike roller, på samme tid, i dette systemet. På den ene siden tar forskerne beslutninger om hva det skal forskes på. De utvikler og formidler ny kunnskap og er samtidig aktive brukere av egen og andres forskning. På den andre siden kan befolkningen generelt og ansatte i politikk, forvaltning, næringsliv og samfunnsliv medvirke til forskning og/eller formidling, bidra til å definere kunnskapsbehov og ta ny kunnskap i bruk. Brukerne av forskning trenger derfor ikke å være passive mottakere av forskningen, men kan i stedet spille viktige roller som leverandører av fagkompetanse, problemstillinger og relevant innsikt som bidrar til gjennomføringen av forskningen og gir den retning. Forholdet mellom forskning og bruken av den er dermed dynamisk og avhengig av dialog og relasjoner mellom ulike aktører.

Et godt verktøy for å skaffe oversikt over et forskningsfelt er systematiske kunnskapsoppsummeringer. Slike oppsummeringer er litteraturstudier som gjennomføres etter en eksplisitt metode. Kunnskapsoppsummeringer kan bidra til legitimitet på tvers av sektorer, og redusere risikoen for at beslutninger tas på sviktende grunnlag. Regjeringen vil bidra til å øke bruken av systematiske kunnskapsoppsummeringer i offentlig virksomhet, se kapittel 7.5 i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

7.3 Åpen forskning

Åpen tilgang og tilgjengelighet til forskningsresultater er en forutsetning for et velfungerende forskningssystem, og det er nødvendig for å få kunnskap raskere i bruk. Fagfellevurdert og tilgjengelig forskning er også viktig for en åpen og opplyst offentlig samtale. Desinformasjon er en utfordring for demokratiet.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning slår fast at forskningsdata fra offentlig finansiert forskning i all hovedsak skal regnes som offentlig informasjon. Regjeringen satte også et mål om at alle norske vitenskapelige artikler som er finansiert gjennom offentlige midler skal være åpne innen 2024. Målet er ikke helt nådd, men Norge ligger godt an internasjonalt, med over 80 prosent av offentlig finansierte forskningsartikler åpent tilgjengelig.5 Det er likevel verdt å merke seg at utviklingen de siste årene har vært relativt stabil, og at det har vært en tendens til utflating i veksten av åpen tilgang. Dette kan blant annet skyldes utfordringer med rettighetsklarering og at det arkiveres versjoner av artikler som det ikke er tillatt å tilgjengeliggjøre.6 De siste årene har andelen publiseringer i lukkede kanaler stabilisert seg på i underkant av 20 prosent.

Andelen diamant-artikler holder seg på et forholdsvis stabilt og lavt nivå, mens andelen publikasjoner med grønn åpen tilgang har gått markant ned. Se boks 7.3 for forklaring av publiseringskategorier. Norske universiteter og høyskoler utmerker seg imidlertid internasjonalt ved at mange har innført en Harvard-inspirert institusjonell rettighetsstrategi. Det innebærer at forskere kan laste opp postprint-versjoner av sitt arbeid i åpne institusjonelle arkiver uten forsinkelse, uavhengig av hvor det er publisert eller hvem som har finansiert det. Institusjonene sørger for at forskerne beholder rettighetene til sine publikasjoner, noe som muliggjør egenarkivering og grønn åpen tilgang.7 At så mange norske institusjoner har innført rettighetsstrategier kan på sikt bidra til at andelen åpent tilgjengelige artikler vil øke ytterligere.

Regjeringen understreker at målet om full og åpen tilgang står fast. Det har vært en svært positiv utvikling på dette området, og Norge har vært en pådriver i internasjonalt samarbeid for å nå dette målet. Det er godt samarbeid mellom de ulike aktørene, og Norge har en velutviklet infrastruktur for publisering, men det er fortsatt behov for kontinuerlig innsats og oppmerksomhet fra alle involverte parter i systemet. Utfordringer som gjenstår treffer både forskere, forskningsutførende institusjoner, finansiører og myndigheter, og den videre utviklingen vil foregå i et internasjonalt publiseringslandskap i endring.

Det er problematisk at offentlige forskningsmidler går til kommersielle forlag som har høye og lite transparente kostnader for lesing og publisering av forskningsresultater. Sikt – kunnskapssektorens tjenesteleverandør forhandler konsortieavtaler, såkalte publiser og les-avtaler, for norske forskningsinstitusjoner. Selv om avtalene er kostbare for institusjonene, viser tall fra Sikt at flere av publiser og les-avtalene er rimeligere enn det som tidligere ble betalt for lesetilgang. I fremtidige forhandlinger vil det være viktig å legge vekt på kostnadsreduksjon og transparente betingelser samt harmonisering av krav på tvers av land.

Nasjonalt vitenarkiv, som skal samle publikasjoner og andre forskningsresultater og gjøre dem åpent tilgjengelige i en felles løsning, er under ferdigstillelse. Sikt har ansvaret i samarbeid med Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Universitets- og høgskolerådet (UHR), Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) og forskningsmiljøene. Registeret over vitenskapelige publiseringskanaler, som gir oversikt til forskerne over anbefalte vitenskapelige publiseringskanaler som holder et godt faglig nivå, vil også bli videreutviklet.8 Samlet vil Norge ha en god infrastruktur for publisering og tilgang til forskning.

Med mandat fra langtidsplanen ble det satt ned en arbeidsgruppe med medlemmer fra FFA, UHR, de regionale helseforetakene, Sikt, HK-dir og Forskningsrådet som fikk i oppgave å bistå forskningsinstitusjonene med en strategi for vitenskapelig publisering etter 2024. Basert blant annet på innspill fra forskningsinstitusjoner la gruppen i desember 2023 frem en rapport med anbefalinger for både forskere, institusjoner, finansiører og myndigheter.9 Forskningsinstitusjonene må særlig vurdere hvordan anbefalingene i rapporten kan følges opp videre.

Det er stor oppslutning i forskningsmiljøene og institusjonene om å styrke diamantmodellen som foretrukken publiseringsløsning. Denne løsningen utgjør fortsatt en liten andel av publiseringen innenfor de fleste fagfelt, og det pekes på flere barrierer, for eksempel finansieringsmodeller og infrastruktur, for at diamantmodellen skal kunne øke i omfang. I Norge bidrar Den nasjonale støtteordningen for åpne norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap (NÅHST) til å støtte norskspråklige diamanttidsskrifter. Ordningen driftes av HK-dir i tett dialog med fagmiljøene gjennom Det nasjonale publiseringsutvalget. Ordningen ble styrket med 2 mill. kroner i 2024-budsjettet som oppfølging av handlingsplanen for norsk fagspråk. I strategi for vitenskapelig publisering etter 2024 anbefales det en utvidelse av NÅHST ordningen, både for å sikre gode norskspråklige diamanttidsskrifter og norsk som fagspråk.

Europakommisjonen legger stor vekt på å etablere og støtte infrastruktur som fremmer diamantpublisering, og har etablert Open Research Europe (ORE). Dette er en diamantpubliseringsplattform der alle som mottar støtte fra EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, kan publisere vitenskapelige artikler gratis. ORE dekker alle fagfelt, sikrer fagfellevurdering med høye kvalitetskrav og sørger for full transparens i publiseringsprosessen. Forskningsrådet er én av ti europeiske forskningsfinansierende organisasjoner som har gått sammen om å støtte en utvidelse av plattformen, slik at den vil bli tilgjengelig for alle forskere fra de deltakende landene og institusjonene fra 2026. Dette betyr at alle norske forskere vil få muligheten til å publisere gratis med åpen tilgang på plattformen.

Regjeringen vil

• arbeide videre for å nå målet om full og åpen tilgang til vitenskapelige resultater

• sørge for at Den nasjonale støtteordningen for åpne norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap (NÅHST) utvides for å sikre gode norskspråklige diamanttidsskrifter og norsk som fagspråk på flere fagområder

7.4 Forskning på og motstandskraft mot desinformasjon

Forskning kan danne grunnlag for politiske beslutninger og for folks meninger om politiske spørsmål. Manglende tillit til forskning kan føre til at samfunnet ikke klarer å enes om hva som er sant og usant. Samtidig kan blind tillit føre til mangel på kritisk debatt og beslutninger basert på sviktende grunnlag.

Den åttende årlige demokratirapporten fra Varieties of Democracy Institute viser at demokratier over hele verden er i tilbakegang, med Øst-Europa som et spesielt bekymringsområde.10 Ytringsfrihet, inkludert mediefrihet, er det som angripes mest i land med autoritære styresett. Regjeringssensur av media har forverret seg i 45 land i perioden 2013 til 2023. I samme periode har trakasseringen av journalister økt i 36 land. Ytringsfriheten er forverret i 39 land, mens 35 land opplever tilbakegang på indikatorer for frie og rettferdige valg.

De siste årene har vist at høy tillit til forskning ikke kan tas for gitt, og at denne tilliten har blitt utfordret av økende politisering av forskningskunnskap. Forskningsrådet har samarbeidet med Verian (tidligere Kantar) siden 2019 om å kartlegge den norske befolkningens tillit til og syn på forskning. Tall fra Forskningsrådets siste måling i 2024 viser at tillit til forskning i befolkningen holder et jevnt høyt nivå sammenliknet med tidligere målinger. Åtte av ti nordmenn sier de har ganske eller svært stor tillit til forskning. Samtidig er tilliten til flere forskningsfelt på sitt laveste nivå siden målingene begynte i 2019. Det er en betydelig reduksjon i andelen som har stor eller svært stor tillit til forskning på fornybar energi og klimaendringer. Tilliten har hatt en nedadgående trend fra 67 prosent i 2019 til 52 prosent i februar 2024. For klimaforskning har andelen med stor eller svært stor tillit vært stabil på rundt 60 prosent, men har nylig falt til rundt 55 prosent.

Både statlige og ikke-statlige aktører gjør forsøk på å manipulere andre lands demokratiske prosesser. Slik påvirkningsaktivitet har akselerert som følge av den økte stormaktsrivaliseringen og en rask teknologisk utvikling. World Economic Forum fremholder KI generert feil- og desinformasjon som en av de største globale risikoene vi står ovenfor.11 PST forventer at autoritære stater vil forsøke å påvirke Norge fremover gjennom blant annet desinformasjon.12 Det trengs mer kunnskap om hvordan avanserte påvirkningsoperasjoner fungerer og hvordan effekten av dem kan reduseres.

Gjennom forskningsprosjektet «Cyber-Social Propaganda & Influence (C-SPI) – Påvirkning i informasjonsmiljøet» undersøker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) hvilken trussel påvirkningsoperasjoner utgjør, og hvordan disse kan skade samfunnet. Prosjektet fokuserer spesielt på sosiale medier som et virkemiddel i påvirkningsoperasjoner og har som mål å gjøre norske myndigheter og Forsvaret bedre rustet til å forstå og begrense effektene av slike operasjoner.

Forskning på desinformasjon skjer innenfor ulike fagfelt som kommunikasjon, medievitenskap, statsvitenskap og helsefag, blant annet i forbindelse med Covid-19. Grovt sett kan temaer det forskes på i Norden deles inn i forskning på sikkerhet og russisk aktivitet, media og faktasjekking, helse og kildekritikk, og sosiale medier. Forståelse av sårbarheter i Norge og Norden er viktig for å utvikle tiltak som styrker motstandskraften mot desinformasjon.

Den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen for kunstig intelligens og valg la i februar 2025 frem sin rapport om hvordan KI kan påvirke demokratiske valg.13 Norge har gode forutsetninger for å motvirke at KI får en negativ innvirkning på valgprosessen og den politiske samtalen. For å motvirke utfordringer som falske bilder, videoer og annen desinformasjon, anbefaler rapporten rask innføring av relevante EU-lover for å beskytte den politiske samtalen og valgprosessen.

Norge er et stabilt og velfungerende demokrati, og er derfor hardfør i møte med desinformasjon, men det norske demokratiet er ikke immunt mot tilbakegang. Regjeringen jobber bevisst med dette og vil legge frem en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon i løpet av våren 2025 og en strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale i løpet av 2025.

7.5 Relasjoner og relevans gjennom samarbeid

7.5.1 Medvirkning i forskning

Brukerinvolvering kan blant annet omfatte ulike former for partnerskap som bidrar til å øke forskningens relevans og til bedre kvalitet i praksis. Ekstern finansiering av forskning – for eksempel gjennom Forskningsrådet – krever ofte samarbeid. Et annet eksempel er samfunnsoppdragene som har høy grad av brukerinvolvering, se boks 1.5.

Innbyggerinvolvering i forskning er beslektet med brukerinvolvering. Slik involvering spenner bredt – fra at innbyggere blir informert om vitenskapelige resultater, til at de selv finansierer forskning, deltar i forskningsprosesser ved å observere, identifisere forskningsbehov, samle inn eller behandle data eller deltar i prosjektutvikling eller evaluering av forskning.

Folkeforskning innebærer å involvere folk som ikke har forskningsbakgrunn i forskningsprosjekter der de deltar aktivt i ulike faser av prosjektet. Folkeforskning brukes av en del forskere i Norge, og det er etablert et nasjonalt nettverk der Forskningsrådet har en sekretariatsfunksjon. Forskningsrådet har utarbeidet etiske retningslinjer for involvering av innbyggere i forskning, og Byantropologene og Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK-senteret) har laget en veileder for forskere som vil involvere innbyggere i forskning.14

Mange andre land og EU-kommisjonen har satt innbyggerinvolvering høyt på den politiske agendaen og legger nå større vekt på dette i politikkutvikling.15 Kommisjonen har finansiert en rekke prosjekter som bruker folkeforskning som metode i rammeprogrammene, og ser på dette som et verktøy som vil øke tillit til forskning og forskningens relevans i samfunnet. I de fem samfunnsoppdragene i Horisont Europa stilles det krav om innbyggerinvolvering i enkelte utlysninger. I tillegg har Det europeiske forskningsrådet (ERC) finansiert ulike prosjekter som tar i bruk folkeforskning som metode.

Brukerinvolvering er ikke bare viktig for å definere kunnskapsbehov. Det bidrar også til verdifull utveksling av kunnskap og innsikt, bygger bro mellom teori og praksis og minsker avstanden mellom aktørene. Samtidig er det viktig at forskerne opprettholder en viss distanse til brukerne for at forskerne skal kunne ha et kritisk blikk og utføre det samfunnsoppdraget de er satt til å gjøre gjennom forskningen, og for å sikre legitimitet i forskningsfunn og anbefalinger.16

7.5.2 Kunnskap i kriser

Alle kriser er forskjellige, men behovet for rask og pålitelig kunnskap vil alltid være viktig. Erfaringene fra koronapandemien viste at det er svakheter i dagens kunnskapssystem, og at det er behov for bedre beredskap for å håndtere behovet for kunnskap som skal støtte myndighetenes beslutninger i kriser. På denne bakgrunnen satte regjeringen i 2021 ned en interdepartemental kjernegruppe for et bedre kunnskapssystem for håndtering av kriser.17 Kjernegruppen er et samarbeid mellom ulike departementer og skal bidra til at norske myndigheter raskest mulig har tilgang til mest mulig pålitelig kunnskap som kan støtte dem når de skal ta beslutninger i fremtidige kriser. Hovedprinsippene for beredskap i Norge – ansvar, likhet, nærhet og samvirke – ligger til grunn for kjernegruppens arbeid. Kjernegruppens arbeid skal ikke erstatte linjeorganisasjonene i departementene, men bidra til merverdi i form av bedre samordning. Arbeidsgrunnlaget omfatter blant annet rapporter fra to ekspertgrupper utnevnt av gruppen, en utredning fra Forskningsrådet og øvrig arbeid som pågår i departementene. Forskningsrådets utredning inneholder et forslag til et rammeverk som kan bidra til at analysekapasiteten og -infrastrukturen raskt kan oppskaleres i kriser.

Rapportene fra de to ekspertgruppene handler om effektiv og sikker infrastruktur som skal sikre tilgang til, deling og bruk av relevant statistikk og data i kriser (Markussen-gruppen),18 og juridiske og etiske problemstillinger knyttet til innsamling, tilgjengeliggjøring, deling og bruk av data og til bruk av randomiserte forsøk i kriser (Rege-gruppen).19 Begge ekspertgruppene presiserer at et godt fungerende kunnskapssystem må bygges i en normalsituasjon – det er blant annet behov for raskere tilgang til sanntidsdata og rådata både i normaltid og kriser. I tillegg innebærer det å utvikle fellesløsninger for deling av data mellom kommunene og sentrale myndigheter. Med dette som utgangspunkt har kjernegruppen jobbet med problemstillinger knyttet til rask tilgang til data og forsvarlig viderebruk og til dataflyt mellom forvaltningsnivåene.

De to ekspertgruppene peker som nevnt på at det er behov for raskere tilgang til sanntidsdata og rådata både i normaltid og i krise. Videre peker de på at det er behov for å investere i infrastruktur for mottak og prosessering av store datamengder. Regjeringen satser derfor på infrastruktur som vil ha viktige funksjoner både i normaltid og kriser.

På bakgrunn av rapportene fra de to ekspertgruppene og utredningen fra Forskningsrådet har kjernegruppen kommet frem til at det er behov for å få tydelig frem at departementene må ha kunnskapsberedskap.20 Regjeringen har derfor satt i gang et arbeid for å tydeliggjøre dette i departementenes kriseplanverk. Et av tiltakene som omtales i Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig, går ut på at regjeringen skal forsterke kravene til departementenes kunnskapsberedskap i samfunnssikkerhetsinstruksen.

Regjeringen vil

• påse at departementenes kriseplanverk omfatter kunnskapsberedskap

7.5.3 Flere forsøk i forvaltningen

Forvaltningen står ofte overfor en rekke komplekse problemstillinger der det er viktig å ha et solid kunnskapsgrunnlag for å kunne utforme effektiv politikk og effektive tiltak. I mange tilfeller er det ønskelig å avdekke om ett eller flere tiltak har effekt. Forsøk kan være godt egnet for å utrede effekter av tiltak i forvaltningen, både i normale situasjoner og i krisesituasjoner, og er dessuten et godt eksempel på samarbeid mellom produsentene og brukerne av forskning.

Det kan være krevende å gjennomføre forsøk som bidrar til solid kunnskap, blant annet fordi det fordrer bruk av egnede forskningsmetoder. For å gjennomføre forsøk må forvaltningen ha tilgang til den relevante fagkompetansen. Det betyr at det er krevende for forvaltningen å øke bruken av forsøk, enten behovet oppstår i normale tider eller under kriser, dersom den ikke har erfaring med forsøk eller med å samarbeide med relevante fagmiljøer i gjennomføringen av forsøk.

Rege-gruppen utredet juridiske og etiske problemstillinger knyttet til innsamling, tilgjengeliggjøring, deling og bruk av data og til bruk av randomiserte forsøk i kriser. De vurderte at den begrensede bruken av forsøk i normale tider kan skyldes at forvaltningen har lite kompetanse på forskningsmetodene, i tillegg til at lovverket for å benytte slike metoder og de etiske vurderingene oppleves som kompliserte.21 Gruppen anbefalte at det, som et oppfølgingstiltak, etableres et kompetansemiljø som kan gi veiledning og redusere usikkerheten knyttet til bruken av randomiserte og kvasieksperimentelle forsøk i norsk forvaltning. Kjernegruppen for et bedre kunnskapssystem for håndtering av kriser har fulgt opp anbefalingen fra Rege-gruppen og utredet en modell for et kompetansemiljø som forvaltningen kan rådføre seg med, og som er tilknyttet et nettverk av relevante fagmiljøer.

Nye tiltak bør i større grad prøves ut før de blir gjennomført i full skala. Regjeringen vil derfor legge til rette for økt bruk av forsøk i forvaltningen. For å bidra til dette vil regjeringen ta sikte på å etablere en veiledningstjeneste som skal organiseres av Statistisk sentralbyrå, og som blant annet skal bidra med å avklare informasjonsbehov, kartlegge kunnskapsgrunnlag, gjøre metodevalg og kost–nytte-vurderinger, utvikle forsøksdesign og stå for den praktiske gjennomføringen og evaluering. Tjenesten skal være fleksibel nok til at den kan tilpasses de ulike behovene til forskjellige forvaltningsorganer, samtidig som den også skal være strukturert nok til å sikre at veiledningen er effektiv og av høy kvalitet. Veiledningstjenesten skal kunne skaleres etter de behovene som oppstår i forvaltningen, for eksempel ved en krise.

Regjeringen vil

• ta sikte på å etablere et veiledningsmiljø hos Statistisk sentralbyrå for forsøk i forvaltningen

7.5.4 Statistikk for kunnskapsbasert politikk

Regjeringen mener at politikkutvikling skal være kunnskapsbasert. I forskningspolitikken er den nasjonale FoU-statistikken derfor en viktig del av grunnlaget.

Norge har i hovedsak fire forskningsutførende sektorer: universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren), instituttsektoren, helseforetakene og næringslivet. I den nasjonale FoU-statistikken er helseforetakene splittet mellom UH-sektoren og instituttsektoren. Videre dekker statistikken for instituttsektoren langt flere institusjoner enn dem instituttpolitikken gjelder for, slik det er avgrenset i Strategi for helhetlig instituttpolitikk.22 Det er behov for å se nærmere på inndelingen i statistikken.

Regjeringen vil

• utrede om statistikken bør inkludere en inndeling som er mer i tråd med den faktiske sektorinndelingen, og som gjør at den kan fungere enda bedre som kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling

7.5.5 Kommunenes samarbeidsarena for forskning

Kommunene må håndtere både den daglige driften og kriser i førstelinjen. Mange steder opplever de allerede mangel på personell, kapasitet og rett kompetanse innenfor flere samfunnskritiske tjenesteområder. For å håndtere utfordringene er det ikke nok med mer penger eller flere folk. Kunnskapsutvikling og radikale innovasjoner er avgjørende for å utvikle helhetlige tjenester og et bærekraftig velferdssamfunn. Vi trenger relevant og oppdatert kunnskap om hva som virker, hva som ikke virker, hvor og hvorfor, og kunnskapen må være tilgjengelig for kommunene når de trenger den.

Kommunenes samarbeidsarena for forskning (KSF) er en samarbeidsstruktur som skal styrke rammebetingelsene for forskning, innovasjon og kunnskapsutvikling. KSF bygger samarbeid mellom små og store kommuner, forskningsmiljøer og andre aktører som understøtter kunnskapsutvikling og spredning av kunnskap i kommunene. Strukturen skal også bidra til å samordne og prioritere kommunenes kunnskapsbehov, bidra til mer kommunerelevant forskning, og til bedre spredning og bruk av kunnskap, innovasjons- og forskningsresultater. Målet med KSF er å styrke grunnlaget for kunnskapsbaserte beslutninger og tjenesteutvikling i kommunene og bidra til å utjevne forskjellen mellom kommunene ved å sikre mer likeverdig tilgang til forskning og kunnskapsutvikling.

Kommunesektorens organisasjon (KS) har finansiert to piloter for KSF siden 2019 med midler fra medlemmenes FoU-kontingent. I statsbudsjettet for 2024 tildelte regjeringen 10 mill. kroner til etablering, utvikling og drift av KSF, og det er lagt opp til en etableringsperiode frem til 2028 med bærekraftige kommunale helse- og omsorgstjenester som tema. På sikt er det naturlig at den statlige finansieringen av driften av KSF trappes ned og avvikles, og at den kommunale finansieringen gradvis tiltar.

I statsbudsjettet for 2024 tildelte regjeringen 103,7 mill. kroner til Norges forskningsråd til etablering av en ordning som skal finansiere FoU-prosjekter som er forankret i behovene til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Forskningsrådet samarbeider med KS om utlysningen for å sikre at den treffer kommunenes behov. Samspillet mellom KSF og kommunene som inngår i ordningen, skal sikre at forskningen treffer kommunenes behov, at kommunene kan delta i forskningsprosessen, og at kunnskapen kan tas i bruk for å forbedre tjenestene.