6 Forskerkompetanse i bredden av arbeidslivet

6.1 Forskerkompetanse i arbeidslivet for målrettet omstilling

Kompetansepolitikken er viktig for omstillingen og verdiskapingen i fremtiden. Forskning viser at det er en klar sammenheng mellom ansatte med forskerkompetanse og økt bruk av forskning i arbeidslivet. I en tid med store behov for omstilling, er det avgjørende at relevant doktorgradskompetanse kommer samfunnet til gode på best mulig vis.

Forskerkompetanse og -kapasitet er ikke bare nødvendige betingelser for produksjonen av forskning, men også for bruken av den. Samfunnets viktigste kilde til oppdatert kunnskap er studentene og doktorgradskandidatene som hvert år uteksamineres fra høyere utdanningsinstitusjoner. Gjennom forskningsbaserte utdanninger får kandidatene opplæring i å søke etter, vurdere og bruke forskning. Denne opplæringen intensiveres for kandidatene som tar en doktorgradsutdanning. I forvaltning og næringsliv er bruken av forskning høyere blant ansatte med forskerutdanning enn blant ansatte uten tilsvarende kompetanse.1 Det er viktig å tilstrebe god dimensjonering av doktorgradsutdanningen for å sikre god arbeidslivsrelevans og en hensiktsmessig forvaltning av de menneskelige ressursene i samfunnet, også med tanke på den enkeltes opplevelse av å få brukt kunnskapen sin. I en tid med store utfordringer og omstillingsbehov er det viktig å vurdere hvordan doktorgradskompetanse kan komme samfunnet til nytte i enda større grad.

De siste tiårene har det vært en sterk vekst i antall doktorgradsstudenter som blir utdannet ved norske institusjoner. De siste to årene har imidlertid antallet gått noe ned. I følge tilbakemeldinger fra institusjonene skyldes dette et strammere økonomisk handlingsrom i universitets- og høyskolesektoren. I de kommende tiårene vil antall unge mennesker i Norge gå ned, samtidig som behovet for folk som kan bidra til omstillingen av viktige områder som helse, skole, IKT, og det grønne skiftet vil øke. I en slik situasjon med begrenset økonomisk handlingsrom og knapphet på arbeidskraft, særlig innenfor de ovennevnte områdene, må behovet for flere forskerutdannede på bestemte fagområder dekkes gjennom målrettede satsinger. Det vil også være behov for å jobbe målrettet for å imøtekomme mangelen på doktorgradsutdannede som kan sikkerhetsklareres. Den globale sikkerhetssituasjonen og fremvoksende teknologier krever spisskompetanse særlig på noen sensitive fagområder. Dette behovet er forventet å øke i tiden fremover gitt endrede sikkerhetspolitiske forhold, som omtalt i kapittel 4.

Norge har en noe høyere andel forskerutdannede arbeidstakere enn gjennomsnittet i OECD-landene,2 men koblingene mellom næringslivet og akademia er for svake.3 OECD konkluderer med at Norge bør styrke samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og næringslivet for å øke produktiviteten. Arbeidsrelevante forskerutdanninger som utvikles i tett samarbeid med arbeidslivet, er en viktig brikke i dette bildet. Forskning har påvist en sammenheng mellom arbeidstakernes forskerkompetanse og tilbøyeligheten til å oppsøke og ta i bruk ny kunnskap.4

Til tross for et økende behov for kompetanse og forskning i arbeidslivet viser Doktorgradsundersøkelsen 2019 at doktorgradsutdannede som jobber utenfor akademia, i begrenset grad opplever å få brukt sin spisskompetanse. Knapphet på kompetanse og begrensede budsjetter fremover krever at vi gjør nødvendige omprioriteringer som kan gjøre forskerutdanningen mer arbeidsrelevant slik at den i større grad imøtekommer samfunnets behov. Problemstillingen blir ikke mindre viktig i lys av utviklingen de siste to årene, med en nedgang i antall doktorgrader. Det er behov for å se nærmere på dagens organisering av doktorgradsutdanningen og utvikle en målrettet dimensjoneringspolitikk for en fremtidsrettet forskerutdanning som kan imøtekomme både akademias og arbeidslivets behov for rekruttering av forskerkompetanse og fagkompetanse.

6.2 Drivere for vekst og ressursbruk i doktorgradsutdanningen

Antallet doktorgrader i Norge har økt fra omtrent 400 i 1990 til 1600 i 2023. De doktorgradsutdannede utgjør verdifull arbeidskraft i bredden av arbeidslivet, men det er lite som tyder på at veksten drives av behov i virksomhetene utenfor akademia. Det brukes betydelige ressurser på doktorgradsutdanningen, men gjennomføringen i utdanningen er vedvarende lav.

Avlagte doktorgrader per år har de siste tiårene økt fra omtrent 400 i 1990 til 1600 i 2023.5 Utviklingen reflekterer et forsknings- og høyere utdanningssystem i generell vekst. I løpet av samme periode økte det samlede FoU-personalet av totalt antall sysselsatte i Norge fra 1,6 prosent i 1990 til 3,4 prosent i 2022.6 Økningen i avlagte doktorgrader har vært en ønsket utvikling fra myndighetene begrunnet i at høyt utdannende arbeidstakere med doktorgradskompetanse er nødvendige i et kunnskapsintensivt samfunn. Det er likevel lite som tyder på at økningen av forskerutdannede drives av etterspørsel fra virksomheter utenfor akademia,7 til tross for et uttalt behov hos bedriftene.8

Fra myndighetenes side har veksten i antall doktorgrader vært drevet av styringssignaler, øremerket finansiering og regelverk. Forskningsrådets utlysninger hadde også tidligere insentiver for å inkludere stipendiater i eksternfinansierte forskningsprosjekter. I tillegg har deler av veksten vært drevet av internasjonale universitetsrangeringer og nasjonale universitetsakkrediteringsprosesser i deler av sektoren.9

Norge bruker betydelige ressurser på forskerutdanningen og er ett av få land der doktorgradsstipendiater er ansatt i lønnet stilling. De vanligste formene for finansiering av doktorgradskandidater er gjennom grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene og gjennom eksternt finansierte forskningsprosjekter, hvorav et mindre antall kandidater finansieres gjennom spissede virkemidler i Norges forskningsråd, se boks 6.1.

Ressursbruken på stipendiatstillingene kan beregnes på ulike måter. Én måte er å ta utgangspunkt i antall årsverk i stipendiatstillinger og satsene som Forskningsrådet opererer med. Antall årsverk varierer noe fra år til år og var i 2023 noe lavere enn foregående år. I 2023 ble det i alt utført 6 356 årsverk i stipendiatstillinger.10 Ut fra satsen som Forskningsrådet legger til grunn for finansiering av et stipendiatårsverk på 1 312 000 kroner, tilsier dette en årlig finansiering på om lag 9 mrd. kroner. Inkluderes uttelling for studiepoengproduksjon og ph.d.-indikatoren i finansieringssystemet samt merkostnader til lønn, veiledning og administrasjon vil den offentlige finansieringen av forskerutdanningen være enda høyere.

En vedvarende utfordring med doktorgradsutdanningen er at mange bruker lang tid på å gjennomføre utdanningen, og at en for stor andel aldri fullfører. Lang gjennomføringstid legger beslag på arbeidskraft og kompetanse som samfunnet trenger. Normert tid er tre til fire år (fire år inkluderer ett års annet karrierefremmende arbeid) ikke medregnet permisjoner og sykefravær. De fleste bruker lengre tid, og de siste ti årene har antall kandidater som har gjennomført seks år etter oppstart ligget ganske stabilt på omtrent 65 prosent.11 Etter ti år er det derimot fortsatt 20 prosent som ikke har gjennomført. Blant disse antas de fleste å aldri gjennomføre.12 Årsakene til forsinket eller manglende gjennomføring er sammensatte.13 Et doktorgradsprosjekt er avhengig av mange faktorer, som tilgang til data, god og tilstrekkelig veiledning, et inkluderende arbeidsmiljø, publisering og fremdrift hos samarbeidspartnere. Stipendiater gjennomfører også ofte prosjektet i en livsfase med store endringer der mange blant annet etablerer familie. Internasjonale undersøkelser har vist at doktorgradskandidater i økende grad er utsatt for et høyt nivå av stress, depresjon og angst.14 Det er et betydelig potensial for å styrke gjennomføringen av doktorgradsutdanningen ved bedre og mer tilrettelagt oppfølging av kandidatene. Lang gjennomføringstid og manglende gjennomføring er en stor belastning for den enkelte, og utgjør i tillegg også et betydelig tap av ressurser og arbeidskraft for samfunnet.

6.3 Doktorgradskandidatenes karriere og arbeidslivsrelevans

Undersøkelser viser at doktorgradsutdannede ofte ikke får utnyttet spisskompetansen sin i arbeidslivet, til tross for at behovet for høyt kvalifisert arbeidskraft er stort i flere sektorer. Det er behov for en mer målrettet dimensjonering og justering av forskerutdanningen.

Dagens globale utfordringer viser hvilken betydning det har at et samfunn er kunnskapsbasert. I en tid der flere vestlige land erfarer sviktende tillit til forskningsbasert kunnskap, er doktorgradsutdanningen viktigere enn noen gang. Gjennom doktorgradsutdanningen bygger kandidatene forskningskompetanse og gjennom prosjektet sitt produserer de ny kunnskap. I tillegg til å opparbeide seg spisskompetanse på fagfeltet tilegner de seg betydelig generell kompetanse innenfor blant annet kritisk tenkning, analyse, metode og formidling. Doktorgradsutdanningen utgjør slik sett ikke bare fagspesifikk kompetansebygging, men er også et viktig element i et kunnskapsbasert og velfungerende demokrati.

Doktorgradsutdanningen er den viktigste inngangsporten til vitenskapelige karrierer ved høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Doktorgradsutdanningen skal også bidra til et kunnskapsbasert arbeidsliv gjennom tettere kobling mellom forskningen og virksomhetene. Utdanningen skal bidra til at samfunnet har ansatte med forskerkompetanse i alle sektorer i arbeidslivet.

Ferdigutdannede doktorer får seg raskt arbeid, og arbeidsledigheten i denne gruppen er svært lav. Flertallet av doktorgradskandidater ender opp i arbeid utenfor universitets- og høyskolesektoren, se figur 6.2. Til tross for at kun 40 prosent av kandidatene i Doktorgradsundersøkelsen 201915 så for seg en karriere utenfor akademia, arbeider nesten 70 prosent av doktorgradskandidatene utenfor et universitet eller høyskole fem år etter disputasen, og andelen stiger ytterligere ti år etter disputasen.16

Forskerutdannede har en solid kompetanse som bidrar til at de kan gjøre en god jobb på mange arbeidsplasser. Blant doktorgradsutdannede som arbeider i privat og offentlig sektor oppgir likevel over 80 prosent at det ikke kreves doktorgrad for å utføre arbeidsoppgavene.17 Dette gir en tydelig indikasjon på at doktorgradsutdannede i privat og offentlig sektor, der omstillingsbehovene er store, ikke får utnyttet spisskompetansen sin i arbeidslivet i tilfredsstillende grad. Undersøkelsen viste også at det er en viss forskjell mellom fagområder. Doktorgradsutdannede med bakgrunn fra humaniora, landbruksfag og veterinærfag som arbeider i sektorer utenfor akademia, opplever i størst grad at arbeidsoppgavene ikke krever en doktorgrad (omtrent 88 prosent). Majoriteten av doktorene utenfor universitets- og høyskolesektoren oppgir også at innholdet i forskerutdanningen passer middels eller lite godt til arbeidsoppgavene de utfører.

Kilde: SSB-tabell 13895.

Samtidig som en høy andel doktorgradsutdannede oppgir at de ikke trenger doktorgradsutdanning for å utføre arbeidsoppgavene, er behovet for spisskompetanse stort i deler av arbeidslivet utenfor akademia. I NHOs kompetansebarometer oppgir åtte prosent av NHOs bedrifter at de i noen eller stor grad har behov for å rekruttere personer med doktorgrad det kommende året.18 Dette utgjør et relativt stort behov ettersom den samlede andelen arbeidstakere med doktorgrad er på 1,5 prosent. Innenfor enkelte sektorer er behovet hos bedriftene langt større. Fjorten prosent av NHOs bedrifter oppgir at de forventer at fremveksten av kunstig intelligens vil bidra til et økt behov for personer med doktorgrad.

Behov for forskerkompetanse i arbeidslivet kan ikke bare sees ut i fra dagens uttalte behov hos virksomhetene. Virksomheter i offentlig sektor og næringslivet kan ha manglende kjennskap til og erkjennelse av verdien av forskerkompetanse, særlig i virksomheter med få forskerutdannede i arbeidsstokken. Samfunnets faktiske behov må sees i sammenheng med dagens og fremtidens kunnskapsbehov og behov for nødvendig omstilling.

Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen bør også vurderes i sammenheng med tidsbruk og hvem som utfører forskningsoppgavene ved universiteter og høyskoler. Mens stipendiater og postdoktorer i snitt bruker omtrent 70 prosent av tiden til å forske, var tilsvarende tall for førsteamanuenser og professorer på henholdsvis 24 og 30 prosent.19 Stipendiater og postdoktorer utgjør samlet en tredel av forskerpersonalet ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter. Ved de fire eldste universitetene i Norge er 40 prosent av forskningspersonalet stipendiater (30 prosent) og postdoktorer (10 prosent).20

Stipendiater er kandidater under forskerutdanning, og skal i løpet av doktorgradsperioden tilegne seg kompetanse som forskere. Det å produsere god forskning av høy kvalitet er en tidkrevende og kompleks oppgave, spesielt for forskere under opplæring. Stipendiater og postdoktorer har ansettelsesforhold på tre til fire år og planlegger og utfører sin forskning innenfor begrensede tidsrammer. Oppfølgingen av doktorgradskandidatene krever også ressurser fra fagmiljøene og administrasjonen. Det er grunn til å vurdere om ressursbruken og den høye andelen forskere under utdanning versus erfarne forskere er den mest hensiktsmessige. Dette er noe som først og fremst må vurderes av institusjonene selv. Myndighetene må på sin side vurdere hvorvidt virkemidlene som skal fremme doktorgradsproduksjon, og måten den eksterne finansieringen av forskningsprosjekter er innrettet på, bidrar til organisering av forskningen.

Dersom utdanningen og forskerkompetansen skal komme samfunnet bedre til nytte er det nødvendig å vurdere konkrete tiltak som kan bidra til en mer målrettet dimensjonering. Det er også nødvendig å vurdere hvordan forskerutdanningen er innrettet for å imøtekomme fremtidens kompetansebehov – både i akademia, offentlig sektor og næringslivet.

6.4 Barrierer for internasjonal rekruttering til høyere utdanning, forskning og arbeidsliv

I en tid med store omstillingsbehov og kompetansemangel, bør Norge ha en målrettet politikk for internasjonal rekruttering. I dag opplever både studenter og forskere som ønsker å komme til Norge og delta i norsk arbeidsliv, flere barrierer. Regjeringen vil bygge ned barrierer og utforme målrettede virkemidler for å styrke internasjonal rekruttering.

Norges kompetansebehov må sees i sammenheng med andelen internasjonale gradsstudenter og forskere som rekrutteres inn i norsk akademia, men som forlater landet etter endt utdanning. Det er grunn til å tro at manglende insentiver for å beholde studenter og forskere bidrar til at Norge taper talenter i den internasjonale konkurransen. I tillegg møter studenter og forskere på flere barrierer som gjør det mindre attraktivt å bli værende i Norge og ta i bruk kompetansen de har tilegnet seg.

Norge mottar færre internasjonale gradsstudenter enn gjennomsnittet for OECD-landene.21 Videre viser tall fra Statistisk sentralbyrå at over halvparten av studentene fra tredjeland forlater Norge i årene etter fullført utdanning.22 Etter innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits i 2023, har det vært en kraftig nedgang i nye tredjelandsstudenter. Selv om Norge med innføringen av studieavgift er på linje med sammenliknbare land, kan utviklingen tyde på at innretningen av avgiften gjør oss lite konkurransedyktige. Andre land har i tillegg fått på plass målrettede virkemidler for å tiltrekke seg talentfulle internasjonale studenter med ettertraktet kompetanse. Regjeringen opprettet i 2024 stipendordningen NORSTIP (Norsk stipendordning for studenter fra utvalgte partnerland) som et kompenserende tiltak for masterstudenter fra land i det globale sør. Ordningen er et viktig bistandstiltak, men representerer ikke et strategisk virkemiddel for rekruttering av internasjonale studenter som potensielt kan ta i bruk kompetansen sin i Norge etter endt utdanning. Det er et behov for å styrke den strategiske tilnærmingen til rekruttering av internasjonale studenter til Norge i tråd med fremtidens kompetansebehov.

Andelen internasjonale doktorgradsstipendiater ved norske institusjoner har økt vesentlig de siste tiårene – fra 13 prosent i 2000 til 48 prosent av nye stipendiater i 2023. Omtrent halvparten av de utenlandske stipendiatene forlater imidlertid Norge etter endt utdanning.23 Tilbakevendte studenter bidrar til viktig kontaktnettverk i andre land både innenfor akademia og næringsliv. Det er likevel nødvendig å se på hvordan vi kan beholde en større andel av denne viktige investeringen i kompetanse som Norge trenger.

Norge er et av svært få land der doktorgradsutdanningen normalt gjennomføres mens kandidaten er i en lønnet stipendiatstilling. Dette gir norsk akademia et fortrinn i konkurransen om de internasjonale talentene og bidrar til verdifull forskning og verdifullt forskningssamarbeid i norske fagmiljøer. Den høye andelen internasjonale doktorgradskandidater innebærer samtidig at betydelige beløp investeres i en gruppe som kun i begrenset grad går inn i det norske arbeidsmarkedet.

Det har så langt vært få insentiver og lite målrettet politikk for å beholde internasjonale talenter, og for å rekruttere internasjonale etablerte forskere. I en tid med stor politisk uro i flere land som fører til økt internasjonal forskermobilitet, er det enda viktigere enn tidligere at Norge markerer seg som et attraktivt land for internasjonale forskere. Manglende insentiver står i motsetning til andre europeiske land, der ulike ordninger er utviklet for å legge til rette for at forskertalenter blir i landet.

Internasjonale studenter og stipendiater oppgir å møte på betydelige barrierer for å søke arbeid i Norge etter endt studie- eller stipendiatperiode. En utfordring for internasjonale stipendiater er at de ofte leverer inn avhandlingen på samme tidspunkt som arbeidskontrakten og dermed også oppholdstillatelsen opphører. På grunn av tidspress i løpet av doktorgradsperioden er det for mange lite realistisk å levere inn avhandlingen før stipendiatperiodens slutt, og av samme grunn er det vanskelig å søke arbeid i tiden frem mot innlevering. Tilsvarende er det utfordrende for studenter å søke seg arbeid før de er ferdig uteksaminert. Både doktorgradskandidater og studenter må søke arbeidssøkertillatelse for å få oppholdstillatelse etter endt studie- eller doktorgradsperiode. For å få innvilget arbeidssøkertillatelse stilles det krav til betydelig egenfinansiering for å kvalifisere til oppholdstillatelse for å søke arbeid.

Barrierene er større for statsborgere utenfor EØS, som utgjør en betydelig andel av de internasjonale stipendiatene. Mange kan også oppleve at det er krevende å navigere i det norske forvaltningssystemet. Krav til egenfinansiering og visum gjør at terskelen for å søke arbeid i Norge blir høyere. Det er behov for en bedre oversikt over hvor mange utenlandske studenter og forskere dette gjelder, og over hvilke andre hindringer disse møter. Kunnskapsdepartementet har derfor sammen med Nærings- og fiskeridepartementet lyst ut et analyseoppdrag for å innhente mer konkret kunnskap, som en oppfølging av regjeringens strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling.

Sektoren påpeker også at krav om språkopplæring kan være en barriere for internasjonal rekruttering. I ny forskrift til universitets- og høyskoleloven som trådte i kraft i 2024 kreves det at institusjoner skal tilby internasjonale stipendiater og postdoktorer norskopplæring, samt at kandidatene skal gjennomføre språkopplæringen. Norsk fagspråk er viktig både for å legge til rette for at flere internasjonale stipendiater og postdoktorer opparbeider seg kompetanse for det norske arbeidsmarkedet, samt at arbeidsspråk og undervisning i akademia i størst mulig grad skal være på norsk. Sektoren har imidlertid vært tydelige på at de mener obligatorisk gjennomføring av språkopplæring ikke er riktig virkemiddel, og har uttrykt bekymring for at den internasjonale rekrutteringen vil svekkes. Dette begrunnes både med at stipendiater og postdoktorer må bruke tid på opplæringen, og at institusjonene må gjøre krevende omprioriteringer for å kunne tilby opplæring til alle kandidater som ikke mestrer norsk ved ansettelse. Det er behov for å vurdere om obligatorisk språkopplæring for stipendiater og postdoktorer er et treffsikkert tiltak for å sikre norsk fagsspråk, og om andre virkemidler kan tas i bruk som samtidig ivaretar og styrker internasjonal rekruttering til norsk akademia og arbeidsliv.

Som vist ovenfor, er det i Norge flere barrierer for internasjonal rekruttering, som må ses i sammenheng. Det er behov for en koordinert og strategisk tilnærming til hvordan vi kan rekruttere og beholde flere internasjonale studenter og forskere.

Regjeringen vil derfor vurdere å opprette en rekrutteringsenhet som skal formidle og koble nyutdannede forskere med virksomheter samt bistå både nasjonale og internasjonale stipendiater i rekrutterings- og søknadsprosessene.

6.5 Virkemidler for dimensjonering av doktorgradsutdanningen

Det er utviklet flere virkemidler rettet mot arbeidsrelevant doktorgradsutdanning. Det er imidlertid ikke utført en helhetlig vurdering av disse virkemidlene opp mot samfunnets behov for forskerkompetanse.

Regjeringen har ulike virkemidler til rådighet for dimensjonering av doktorgradsutdanningen. Det finnes allerede flere virkemidler i form av arbeidslivsrettede doktorgradsutdanninger som kan videreutvikles og styrkes. Dette gjelder særlig offentlig sektor-ph.d., nærings-ph.d. og institutt-ph.d.-ordningene, ordningene tilknyttet forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) og sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI), se boks 6.1. En evaluering av offentlig sektor-ph.d.-ordningen viser at ordningen er populær, men at det er et større potensial for å realisere gevinster av prosjektene og at de i begrenset grad resulterer i økt forskningsinnsats i virksomheten over tid.24 Forskningsrådet videreutvikler ordningen med utgangspunkt i anbefalingene i evalueringen.

Instituttsektorens hovedoppgave er å drive anvendt forskning, og sektoren kan dermed tilby en doktorgradsutdanning som er tett på arbeidslivet. Antallet doktorgradsutdannede i instituttsektoren er færre enn i universitets- og høyskolesektoren. Institutt-ph.d.-ordningen har bidratt til målrettet styrking av antall ph.d.-kandidater innenfor matematisk-naturvitenskaplige og teknologiske fag.

Dagens virkemidler bør sees i sammenheng med fremtidens behov for spesialist- og forskerkompetanse. Det er ikke gjennomført noen helhetlig vurdering av de samlede virkemidlene som finnes eller vurdering av behov for andre virkemidler for å fremme en arbeidslivsrettet forskerutdanning. I utviklingen av en dimensjoneringspolitikk, må en helhetlig vurdering bygge på et grundig kunnskapsgrunnlag. Det er derfor viktig at problemstillingen løftes inn i dialogen med sektoren, og at sentrale næringslivsaktører involveres i prosessen.

6.6 Regjeringens vurderinger og tiltak

Regjeringen vurderer at det er behov for flere arbeidstakere med forskerkompetanse innenfor områder med store omstillingsbehov. Dette fordrer en målrettet dimensjonering og vurdering av dagens doktorgradsutdanning, samt en mer strategisk internasjonal rekruttering av både studenter og forskere. En god dimensjonering av doktorgradsutdanningen må ta hensyn til behovene både i akademia og i arbeidslivet.

Regjeringen vil

• iverksette en gjennomgang av hvordan rammetilskudd til UH-sektoren disponeres til doktorgradsutdanning ved institusjonene. Gjennomgangen skal også inkludere en analyse av effekten av dagens arbeidslivsrettede doktorgradsutdanninger.

• sette ned en ekspertgruppe som skal vurdere dimensjonering av doktorgradsutdanningen. Vurderingen skal ta hensyn til samfunnets behov for kompetanse i lys av omstillingsbehov og en fremtidig reduksjon i arbeidsstokken. Ekspertgruppen får mandat til å fremme konkrete forslag til myndigheter og institusjoner.

• sende på forkortet høring et forslag om å fjerne krav til at stipendiater og postdoktorer skal gjennomføre norskopplæring

• igangsette et arbeid for å styrke den strategiske tilnærmingen med å rekruttere og beholde internasjonale studenter og forskere som skal bidra til å dekke fremtidens kompetansebehov. Arbeidet vil gjøres i tett dialog med universitets- og høyskolesektoren. I arbeidet skal det gjøres en vurdering av barrierer og behov for regelverksendringer og nye virkemidler, inkludert innretningen av studieavgiftsordningen og virkemidler for språkopplæring av forskere.

• vurdere å opprette en rekrutteringsenhet som skal formidle og koble nasjonale og internasjonale forskere med virksomheter, og ha en særlig rolle i å bistå internasjonale forskere i rekrutterings- og søknadsprosesser

• vurdere et pilotprogram for rekruttering av internasjonale forskere med spisskompetanse innenfor prioriterte områder

• videreutvikle statistikken for å følge doktorgradsutdannedes karriereutvikling

Regjeringen forventer

• at universiteter og høyskoler gjør en aktiv vurdering av behovet for faglig dimensjonering av forskerutdanningen ved egen institusjon, både med hensyn til egne behov for forskerrekruttering og organisering av forskningsaktiviteter og med hensyn til arbeidslivets behov for forskerkompetanse

• at universiteter og høyskoler styrker målrettet arbeid med å identifisere årsaker til at mange kandidater ikke gjennomfører doktorgradsutdanningen, og legger til rette for at flere fullfører

• at norsk næringsliv og universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter styrker samarbeidet om doktorgradsutdanningen