1 Veien ut av utenforskap

Det siste året har understreket betydningen av å ha en jobb å gå til og betydningen av å oppleve sosial tilhørighet og sosiale felleskap. Det er en risiko for at koronapandemien og den påfølgende perioden med nedstenginger, høy arbeidsledighet og begrenset sosial kontakt fører til at flere blir stående varig utenfor arbeidslivet og at flere vil oppleve sosiale problemer. Regjeringen legger stor vekt på å motarbeide at koronapandemien fører til at flere blir stående permanent eller langvarig utenfor arbeidslivet og sosiale fellesskap.

Regjeringens mål er et samfunn med muligheter for alle, hvor alle som kan, deltar i arbeidslivet. I Norge har vi over tid hatt høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og et høyt utdanningsnivå sammenlignet med andre land. Et viktig anker for velferden er familien, nære fellesskap og det som ofte kalles det sivile samfunn. Sammen med godt utbygde universelle velferdsordninger og solide institusjoner skaper dette velferdssamfunnet som legger et godt grunnlag for at de fleste av oss får muligheten til å skape seg et godt liv. Brede velferdsordninger bidrar til at de fleste opplever økonomisk sikkerhet også i perioder de ikke er i jobb. Gode fellesfinansierte tjenester innen helse og velferd bidrar til å utjevne forskjeller og til at det store flertallet blir inkludert i arbeidsliv og samfunnsliv. Omsorgs- og utdanningstjenester som når ut til alle barn og unge gir flere gode muligheter, og kan bidra til mer utjevning av levekår dess høyere kvalitet de holder. Det norske velferdssamfunnet bidrar til at dårlige levekår i mindre grad går i arv i Norge enn i de fleste andre land.

Barn og unge i Norge skal ha en god barndom og oppvekst. De skal ha gode muligheter og frihet til å skape sin egen fremtid. En god oppvekst legger grunnlaget for å utvikle evnen til å takle utfordringer senere i livet. Barnehage og skole skal bidra til god språkutvikling og læring gjennom livet. Også trygge og gode boforhold og deltakelse i sosiale felleskap med jevnaldrende har stor betydning for å bli inkludert i arbeids- og samfunnsliv som voksen.

Likevel er det også i Norge slik at ikke alle har mulighet eller får sjansen til å delta. Regjeringen legger i denne meldingen fram en helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Målet er at ingen skal bli stående utenfor.

Utenforskap er ikke tilfeldig, men heller ikke forutbestemt. Ingen personer har den samme livshistorien. Når folk blir stående utenfor arbeid og utdanning, kan det bl.a. ha sammenheng med svake grunnleggende ferdigheter, helseproblemer eller vanskelige oppvekstsvilkår. Rusproblemer, gjeld og andre sosiale problemer kan gjøre det vanskelig å komme i og stå i arbeid. Manglende arbeidstilknytning kan gi økonomiske problemer og forsterke andre sosiale problemer.

Når de fleste deltar i arbeidslivet, kan det også være ekstra vanskelig å stå utenfor. Selv om grunnleggende materielle behov er dekket, er det vanskelig å ha klart dårligere råd enn de fleste rundt seg. Når de fleste finner mening og tilhørighet i lønnet arbeid, kan det være mer krevende å delta på en god måte på andre arenaer for de som har falt utenfor arbeidslivet.

Alle kan oppleve vanskelige situasjoner i livet, som sykdom eller arbeidsledighet. Samfunnsutfordringen er når disse utfordringene følger strukturelle mønstre. Hvis sosiale problemer vokser – og særlig hvis de konsentreres i bestemte befolkningsgrupper eller geografiske områder – vil de kunne forsterke hverandre, bite seg fast og i verste fall overføres til stadig nye generasjoner. Da blir fattigdom og utenforskap en ond sirkel.

Selv om den enkeltes vei til utenforskap er individuell, er det likevel mulig å se noen faktorer som går igjen. Utenforskap som samfunnsutfordring er tema for denne meldingen.

Når folk ikke kommer inn i eller faller ut av arbeidslivet, kan det bety at de mister muligheter til å skape et godt liv for seg og sine. Regjeringen vil arbeide for at færre blir stående utenfor utdanning og arbeid. Vi må bryte den onde sirkelen hvor fattigdom og utenforskap går i arv. Dette er et arbeid som ikke tar slutt. Over tid skaper endringer i arbeidsliv og samfunnet nye utfordringer. Endringer som følge av digitalisering, globalisering og det grønne skiftet påvirker arbeidsliv og krav til kompetanse og ferdigheter. Velferdsordninger, velferdstjenester og arbeidsrettet bistand må stadig utvikles for å møte endringene.

En systematisk politikk for å bekjempe utenforskap må først og fremst sikte mot å motvirke årsakene til at mennesker faller utenfor. Vi skal ha avbøtende tiltak, men en politikk som bare sikter mot å avbøte, vil ikke klare å løse de dypereliggende årsakene til at utenforskap oppstår.

Viktige punkter for regjeringens politikk er derfor:

• En inkluderende kunnskapsskole som gir alle barn det utgangspunktet de trenger for å kunne delta i samfunnet, og gode barnehager av høy kvalitet som gir en god start i livet.

• En politikk for å stimulere til verdiskaping og arbeidsplasser slik at flere kan komme i jobb, og der flere blir inkludert i arbeidslivet.

• Et arbeidsliv som gir trygge rammer for arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere.

• Et helsevesen som setter pasienten først, og som særlig løfter rusbehandlingen og psykiatrien.

• Økt integrering slik at innvandrere i større grad deltar i arbeids- og samfunnsliv.

• Støtte og trygghet til dem som faller utenfor, samtidig som vi har mål om deltakelse og aktivitet for alle som kan bidra.

• En politikk som fremmer likeverd, likestilling og respekt for den enkeltes frie valg, og bekjemper diskriminering, ufrihet og urettferdighet.

Regjeringen har ført en aktiv politikk for å bekjempe fattigdom og inkludere flere i utdanning og arbeid. Et viktig poeng i denne meldingen er at politikken mot utenforskap må være bred. Tiltak på områder som skole og oppvekst, helse og omsorg er derfor like viktige på sikt som konkrete tiltak knyttet til arbeids- og velferdsforvaltningen eller ytelsene for livsopphold. Politikken for å stimulere til verdiskaping og flere arbeidsplasser, og tiltak for å senke terskelen for å kunne delta i arbeidslivet, er viktig.

Samtidig er det en erkjennelse i meldingen av at et bredt tilbud av offentlige tjenester også kan ha problemer med samordning og koordinering. Kort sagt: At tilbudene finnes, men at de ikke når de riktige brukerne til riktig tid. Da kan et stort, offentlig system i verste fall miste den enkelte bruker av syne. Bedre samordning er derfor et hovedpoeng i denne meldingen.

Denne meldingen understøtter den nasjonale oppfølgingen av 2030-agendaen og bærekraftsmålene om å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Et grunnprinsipp bak 2030-agendaen er at ingen skal utelates – «Leave no one behind». Bærekraftsmålene må ses i sammenheng. God helse og utdanning gir et bedre grunnlag for å få jobb, og gjør det enklere å bekjempe fattigdom og redusere utenforskap. Et inkluderende samfunn gir muligheter til flere. Dette er sentrale temaer både i denne stortingsmeldingen og i arbeidet med å følge opp bærekraftsmålene.

1.1 Utfordringer i arbeidet mot utenforskap

Den norske samfunnsmodellen med brede fellesfinansierte tjenester og et godt sosialt sikkerhetsnett bidrar til bred deltakelse og inkludering i arbeids- og samfunnsliv. Likevel ser vi faresignaler som kan føre til økt utenforskap på sikt:

• For mange står utenfor utdanning og arbeid. I 2019 sto nesten 620 000 personer i alderen 18–66 år utenfor arbeid og utdanning. Det utgjorde i overkant av 18 pst. av alle i denne aldersgruppen. Gruppen som ikke er sysselsatt, består i stadig større grad av personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet eller som aldri har vært i arbeid. Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet.

• Ofte vil det å stå utenfor utdanning og arbeid også bety lavere deltakelse på andre samfunnsområder. Å stå utenfor arbeid betyr gjerne en krevende økonomisk situasjon for den enkelte og kan forsterke andre utfordringer.

• Selv om sysselsettingsandelen økte fra 2017 og fram til koronakrisen, har sysselsettingsutviklingen vært svakere i Norge enn i mange av landene rundt oss siden årtusenskiftet. Samlet sett er sysselsettingen fortsatt relativt høy. Velferdsstatens bærekraft svekkes hvis mange ikke deltar i arbeidslivet.

• Barn i familier med vedvarende lavinntekt har høyere risiko enn andre barn for en rekke påkjenninger i oppveksten. Sammenhengen mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og uheldige arbeidsmarkedsutfall er svakere i Norge enn i mange andre land. Det er likevel tegn til at det over tid har blitt større risiko for at barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt blir værende i den samme gruppen når de blir voksne. Oppvekst i en lavinntektsfamilie er også forbundet med dårligere utdanningsresultater og høyere risiko for langvarig arbeidsledighet.

• Innvandring kan trekke deltakelsen på arbeidsmarkedet ned, særlig hvis innvandrerne har liten eller ingen utdanning fra før. Hvis flere blir stående utenfor arbeid kan det bidra til økte inntektsforskjeller og sosiale problemer. En stor del av økningen i antallet barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har kommet i familier med innvandrerbakgrunn, mange med kort botid i Norge.

• Det er fortsatt ulikheter mellom grupper i f.eks. barnehagedeltakelse og skoledeltakelse.

Vanskelige vilkår i oppveksten kan hindre barns deltakelse og utvikling på ulike områder. Det kan bidra til svake skoleresultater, avbrutt skolegang og manglende tilknytning til arbeidslivet. Det finnes en rekke hjelpetjenester og tilbud. Likevel opplever fremdeles en del barn, unge og familier med sammensatte utfordringer at manglende samhandling og samarbeid mellom tjenestene gir et for lite koordinert og helhetlig tjenestetilbud – eller at tiltakene settes inn for sent.

Norge har gode inntektssikringsordninger, som gir økonomisk trygghet for personer som midlertidig eller varig ikke kan delta i arbeidslivet. Dette er viktig for å sikre at bl.a. personer med store helseutfordringer kan delta i samfunnslivet, selv om de ikke er i stand til å arbeide. Samtidig må ordningene utformes slik at det lønner seg å delta i arbeidslivet. For noen grupper er det lite å tjene på å gå ut i arbeidslivet. Samtidig er det noen som ikke kommer i jobb på ordinære vilkår uansett hvor hardt de prøver, mens andre har store helsemessige eller andre utfordringer. Noen stanses primært av at ingen er villige til å ansette dem. Hvis flere skal inkluderes i arbeidslivet, må inngangen til arbeidslivet bli lettere for dem som står utenfor. Det er et krevende, men svært viktig arbeid.

Helseproblemer og/eller manglende kompetanse er for mange barrierer for å komme i jobb. Samarbeidet mellom tjenestene i trekanten utdanning, arbeid og helse er derfor avgjørende for arbeidsdeltakelse. Samtidig har alle sektorene hver for seg ansvar for komplekse og omfattende tjenester. Ulikheter i organisering og prioriteringer, eller mangelfullt samarbeid mellom sektorene, gir i en del tilfeller et tjenestetilbud som i sum ikke treffer den enkelte godt nok. For å kunne nyttiggjøre seg f.eks. av arbeidsrettede tjenester, må andre problemer også håndteres. Samtidighet eller samordning mellom helseoppfølging, tiltak for arbeidsinkludering og/eller opplæringstiltak kan være nødvendig. Betydningen av et godt samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, utdanningssektoren og helsetjenestene er også trukket fram av Sysselsettingsutvalget1.

De sosiale tjenestene er et siste sikkerhetsnett i velferdsordningene og en del av kommunens ansvar for velferdstjenester. Mottakere av sosiale tjenester utgjør en sammensatt gruppe. Det er over tid avdekket mangler i kvaliteten på de kommunale sosiale tjenestene i NAV-kontoret, bl.a. knyttet til manglende individuelle vurderinger og kartlegging. Det er også behov for mer systematisk kunnskap om hvordan kommunene ivaretar ansvaret for forebyggende innsats og hvordan dette kan videreutvikles.

Alvorlige gjeldsproblemer kan være vanskelig å komme ut av og forsterke en allerede vanskelig livssituasjon. Det er behov for å bedre det offentlige hjelpetilbudet til personer med gjeldsproblemer.

Kompleksiteten i utfordringene enkelte står overfor gjør også arbeidet med å utvikle gode tjenester krevende. Mange aktører må bidra og samarbeide godt. En helt sentral aktør i dette arbeidet er arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen forvalter velferdsytelser, tilbyr velferdstjenester og bidrar med arbeidsrettet bistand. Mange av brukerne har sammensatte utfordringer og mottar både statlige og kommunale tjenester. Mange har også behov for oppfølging fra andre offentlige instanser. Disse gruppene trenger helhetlige og individuelt tilpassede tjenester. Å gi forvaltningen gode forutsetninger for å tilby dette handler bl.a. om effektiv drift for å frigjøre ressurser til å følge opp dem som har behov for personlig bistand. I tillegg må partnerskapet mellom kommune og stat i det lokale NAV-kontoret videreutvikles slik at samspillet mellom de kommunale og statlige virkemidlene i størst mulig grad gir helhetlige tjenester for den enkelte bruker.

En systematisk og kunnskapsbasert tjenesteutvikling kan gi viktige bidrag til dette. NAV-kontorene har mulighet til å utvikle nye måter å løse oppgaver på, og mange gjør dette. For å utnytte slike erfaringer best mulig, er det nødvendig med bedre kobling mellom lokale initiativer og sentralt initierte forsøk og utprøvinger. Også aktører utenfor offentlig sektor spiller viktige roller i å utvikle nye eller mer målrettede løsninger for utfordringene enkelte brukergrupper står over. Hvordan anskaffelsesprosessene for arbeidsmarkedstiltak gjennomføres har betydning for innovasjonsgraden i tiltakene og utviklingen av markedet for arbeids- og velferdstjenester. For nystartede virksomheter eller mindre aktører kan det være krevende å oppfylle formelle vilkår og nå opp i konkurranse med etablerte aktører. Det er vanskelig å finne gode måter å finansiere og teste ut nye løsninger. Samtidig er det viktig å sikre kvalitet og likebehandling.

Koronapandemien forsterker utfordringene

Koronapandemien og den påfølgende nedstengingen har gitt det dypeste økonomiske tilbakeslaget i etterkrigstiden, med kraftige utslag i arbeidsmarkedet. Selv om den registrerte ledigheten har avtatt fra de historisk høye nivåene våren 2020, er den fortsatt høy i 1. halvår 2021. Langtidsledigheten har økt. Dype nedgangskonjunkturer og perioder med omfattende omstilling i arbeidsmarkedet gir økt risiko for å falle varig ut av arbeidslivet. Et fortsatt svakt arbeidsmarked, med liten etterspørsel og få ledige jobber, gjør det vanskeligere for nye arbeidssøkere å komme inn i arbeidsmarkedet. Unge kan dermed også gå glipp av den viktige læringsarenaen arbeidsmarkedet er. En langvarig periode som arbeidsledig i starten av yrkeskarrieren kan gi følger for resten av yrkeslivet. Økt langtidsledighet og nedgang i yrkesdeltakelsen kan i seg selv redusere sannsynligheten for å komme tilbake i jobb.

Krisen har rammet skjevt. Smitteverntiltakene har i særlig grad rammet personrettet tjenesteyting i privat sektor. Det er bransjer med stort innslag av ufaglært arbeidskraft og relativt lave lønninger. Derfor har personer med lite utdanning, lavere tidligere inntekt, innvandrere og unge vært mest utsatt for ledighet og permitteringer. Det er grupper som allerede før krisen hadde større problemer med å få eller beholde jobber enn andre grupper. Hvis disse ikke kommer tilbake i arbeid, vil pandemien kunne forsterke problemene med manglende integrering i arbeidslivet og føre til økt overgang til helserelaterte ytelser. Det kan også bidra til økt fattigdom og til at flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier.

Mange barn og unge har vært henvist til hjemmeskole og stadige omorganiseringer av skoletilbudet. Skriftlige eksamener er avlyst. En koordineringsgruppe som har vurdert tjenestetilbudet til barn og unge under koronapandemien peker på at mange barn og unge med behov for tilrettelegging og rett til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning i lange perioder ikke har fått oppfylt sine rettigheter. Psykisk uhelse hos barn og unge ser ut til å ha økt i omfang og alvorlighetsgrad. Det er videre en bekymring for at flere barn og unge kan ha blitt utsatt for vold, overgrep og negativ sosial kontroll under pandemien, selv om det mangler tilstrekkelig empiri som dokumenterer dette.

Denne meldingen tar i hovedsak opp utfordringer av mer strukturell karakter. De langsiktige konsekvensene av koronapandemien for utdanning, helse, sysselsetting, integrering, deltakelse i samfunnsliv og sosial mobilitet, kjenner vi ennå ikke omfanget av. Erfaring og kunnskap fra tidligere kriser kan imidlertid tilsi at utfordringene som trekkes fram i denne meldingen vil kunne øke ytterligere uten en forsterket og fornyet innsats.

1.2 Forebygge bedre og inkludere flere

Å motvirke at folk blir stående utenfor arbeidslivet og samfunnslivet ellers, krever innsats på flere områder. For det første må samarbeidet om forebygging av utenforskap blant barn og unge forsterkes med mer samordnede og helhetlige tjenester. Videre må inntektssikringssystemene både gi økonomisk trygghet og støtte opp om arbeidsdeltakelse. Helhetlige oppfølgingstjenester fra arbeids- og velferdsforvaltningen, i samarbeid med bl.a. helse- og utdanningssektoren, vil styrke mulighetene for å bli selvhjulpen for de som står lenger unna arbeidsmarkedet. Nyskapende og potensielt bedre løsninger for arbeidsinkludering må prøves ut og skaleres opp der resultatene er gode. For noen arbeidsledige passer ikke de tradisjonelle arbeidsmarkedstiltakene. For å forhindre at personer blir gående lenge uten arbeid, bør arbeids- og velferdsforvaltningen i større grad samarbeide med private aktører og benytte seg av verktøy som innovative anskaffelser og effektkontrakter for å få flere i arbeid.

Flere skal sikres en oppvekst som beskytter mot fremtidig utenforskap. Flere må få en sjanse til å vise hva de kan. Flest mulig skal få muligheten til å delta i arbeidslivet. De som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet, skal likevel kunne delta i samfunnslivet ellers.

Regjeringen har i de siste årene tatt en rekke initiativ for å forebygge og redusere utenforskap, bl.a. ved å målrette arbeidet for å bekjempe fattigdom, med særlig vekt på tiltak for å fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn og ungdom i lavinntektsfamilier. Tiltak for redusert foreldrebetaling for lavinntektsfamilier gir flere barn mulighet til å gå i barnehage og skolefritidsordninger (SFO). Regjeringen har lagt fram en fullføringsreform i videregående skole. Det er også gjort en rekke endringer i arbeids- og velferdspolitikken for å hindre frafall fra arbeidslivet og for å inkludere flere i arbeid. Regjeringens integreringsløft legger til rette for at innvandrere kommer i jobb og blir aktive deltakere i samfunnet.

Regjeringen har identifisert seks områder i arbeidet med å forebygge utenforskap og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv hvor det er særlig behov for å videreutvikle og styrke innsatsen:

• Tidlig og samordnet innsats overfor barn og unge

• Arbeidsorientert inntektssikring og virkemidler for lettere innpass i arbeidslivet

• Bedre samhandling mellom utdanning, arbeid og helse

• Bedre forebyggende sosialt arbeid, sosiale tjenester og sosial inkludering

• Mer helhetlige og individuelt tilpassede tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

• Mer innovasjon i arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og tiltak

De seks områdene følges opp i hvert sitt kapittel i meldingen.

Det er ingen enkle løsninger i dette arbeidet. Det er behov for individuell tilpasning, men samtidig stilles krav til likebehandling og til at den enkelte skal få oppfylt sine rettigheter. Samarbeid på tvers vil i mange tilfeller være nødvendig for å gi et godt tjenestetilbud for den enkelte. Tjenester fra én sektor yter ofte viktige bidrag til at brukere kan dra nytte av tjenester fra en annen sektor. For å komme videre er det behov for å bygge ned skillene mellom fagområder og forvaltningsnivåer. Bedre samarbeid mellom arbeidsrettede og sosiale tjenester, og mellom disse tjenestene og innsats i utdanningssektoren og helsesektoren, er nødvendig. Samarbeid og samordning må ofte skje i førstelinjen. Det betyr at handlingsrom er viktig, samtidig som rammebetingelsene og organiseringen av tjenestene må legge til rette for samarbeid på tvers. Et gjennomgående tema i meldingen er derfor utviklingen av helhetlig og forsterket samordning av tjenester for å forhindre langvarig utenforskap.

Tidlig og samordnet innsats overfor barn og unge

Gode oppvekstsvilkår er avgjørende for barn og unges mulighet til læring og utvikling. Å mestre skole og utdanning er en viktig forutsetning for deltakelse i arbeidslivet og for å skape et godt liv.

De fleste barn i Norge vokser opp i trygge omgivelser, med gode levekår og muligheter til å utvikle seg, i barnehagen, på skolen, i nabolaget og gjennom fritidsaktiviteter. Gode og bredt tilgjengelige tjenester innen helse, barnehage og skole bidrar til like muligheter og til å redusere forskjeller i levekår. For mange barn og unge er likevel oppvekstsituasjonen medvirkende til at de får problemer i ungdomsår eller voksen alder. Innsatsen for å fremme inkludering i arbeids- og samfunnsliv må derfor starte tidlig.

Barnehager og skoler som løfter alle barn uavhengig av foreldrenes bakgrunn, er blant de viktigste bidragene for å skape like muligheter for alle. Det å stå uten fullført videregående opplæring øker risikoen for å falle ut av videre utdanning og arbeidslivet. Unge som dropper ut av skoleløpet, eller står i fare for å gjøre det, må sikres tett oppfølging. Regjeringen vektlegger tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Regjeringen har lagt fram en fullføringsreform for at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring.

Deltakelse i fritidsaktiviteter og uorganiserte aktiviteter bidrar til at barn og unge opplever sosiale fellesskap og tilhørighet, og mestring og uformell læring. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier inneholder en rekke tiltak for å fremme deltakelse og inkludering.

Vanskelige oppvekstsvilkår og levekårsutfordringer i familien kan få konsekvenser for barns skolegang og deltakelse. Forebyggende innsats og tjenester og tiltak for å skape trygge familier er viktig for å redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Regjeringen har styrket den forebyggende innsatsen og det sosiale sikkerhetsnettet rundt utsatte familier. Innsatsen omfatter barnevernet, helsestasjon- og skolehelsetjenestene, rus- og psykiatriomsorgen, oppfølging av barn av psykisk syke og barn av rusmisbrukere og innsats mot vold og overgrep.

Barn og unge med helseproblemer og utfordringer knyttet til læring og mestring er ofte i kontakt med flere tjenester i det offentlige hjelpeapparatet. Barn, unge og familier med sammensatte utfordringer kan oppleve at de ikke får et koordinert og helhetlig tjenestetilbud. Det er behov for å forsterke samarbeid og samhandling mellom tjenestene. Målet er at alle barn og unge skal ha en trygg og god oppvekst, som også legger grunnlaget for at de blir selvstendige og trygge voksne som bidrar til samfunnet og fellesskapet.

For at barn, unge og familier med sammensatte utfordringer skal få et koordinert og helhetlig tjenestetilbud vil regjeringen:

• Harmonisere og styrke samarbeidsbestemmelser og lovfeste en tydelig plikt for kommunen til å samordne tjenestetilbudet, jf. Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samordning, samarbeid og barnekoordinator). Regjeringen foreslår også å harmonisere reglene om individuell plan, å innføre en plikt for velferdstjenestene til å medvirke i arbeidet med individuell plan og å innføre en felles forskrift om individuell plan.

• Videreføre arbeidet som har vært gjennomført innenfor rammen av 0–24-samarbeidet for bedre samordnede tjenester og mer helhetlig innsats for utsatte barn og unge og deres familier.

• Styrke innsatsen for å forebygge at unge i videregående opplæring slutter og blir gående inaktive. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden varsler regjeringen at det skal vurderes om oppfølgingstjenesten skal jobbe forebyggende. Utdanningsdirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet gis i oppdrag å kartlegge samarbeidsflater og ev. barrierer knyttet til dette, samt etablere en pilot som prøver ut hvordan fylkeskommunene ved oppfølgingstjenesten kan samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten og andre tjenester, som for eksempel skolehelsetjenesten, om forebyggende arbeid. Piloten skal evalueres og kan legge grunnlag for en modell som siden kan oppskaleres. I lys av dette vil det også vurderes om Arbeids- og velferdsetaten skal få et tydeligere oppdrag knyttet til forebyggende innsats.

Arbeidsorientert inntektssikring og virkemidler for lettere innpass i arbeidslivet

Inntektssikringsordningene står sentralt i det norske velferdssystemet, og skal gi økonomisk trygghet for personer som midlertidig eller varig ikke kan delta i arbeidslivet. Ordningene skal sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter i forbindelse med bl.a. sykdom, arbeidsledighet, midlertidig svikt i arbeidsevnen og varig uførhet. Inntektssikringsordningene skal også bidra til utjevning av inntekt og levekår. I tillegg kommer gratis eller subsidierte offentlige tjenester som også er med på å jevne ut inntektsforskjeller. Inntekten og tryggheten som velferdsordningene gir den enkelte, legger til rette for at personer kan være en del av samfunnet selv om de ikke er i stand til å delta i arbeidslivet. Denne tryggheten er også viktig for viljen til å ta risiko og dermed for arbeidslivets omstillingsevne.

Arbeid vil for mange gi egenverdi og tilhørighet, samt en bedre økonomi. Samtidig er deltakelse i arbeid også viktig for bærekraften i offentlige velferdsordninger. Med godt utbygde inntektssikringsordninger og fellesfinansierte velferdstjenester er det særlig viktig at det lønner seg å arbeide framfor å motta trygd for de som har muligheten til å arbeide, helt eller delvis. Inntektssikringsordningene må bygge opp under arbeidslinja og målet om høy sysselsetting.

Det er et sentralt dilemma i utformingen av inntektssikringsordningene at de både skal støtte opp om arbeidslinja ved at det skal lønne seg å jobbe, men samtidig gi gode nok ytelser til at de gir økonomisk trygghet for de som ikke kan jobbe. Inntektssikringsordningene må balansere disse hensynene. Ordningene, og andre virkemidler av betydning for arbeidslinja, må derfor tilpasses og justeres i tråd med erfaringer og stadig ny kunnskap.

Regjeringen vil arbeide for inntektssikringsordninger og virkemidler som bidrar til at flest mulig kommer i jobb, og at vi unngår unødig langvarige stønadsløp. Unge er særlig prioritert i dette arbeidet, da tidlig inntreden i trygdesystemet kan medføre et langt liv utenfor både arbeids- og samfunnsliv. Samtidig må de som trenger det få nødvendig inntektssikring. Sysselsettingsutvalgets rapporter2 gir viktige bidrag inn i arbeidet med å videreutvikle ordningene. Rapportene er sendt på offentlig høring med høringsfrist i juni, og regjeringen vil vurdere forslagene i etterkant av høringen.

Utviklingen i sykefraværet har stor betydning for antall nye mottakere til de øvrige helserelaterte ytelsene, og overgangen til mer langvarige helserelaterte ytelser reduseres når antallet som bruker opp sykepengerettighetene går ned. Tiltak og innsats for å redusere særlig langtidssykefraværet er derfor viktig for hindre frafall fra arbeidslivet.

Svært få slutter å motta uføretrygd og går over i arbeid. I tillegg til tiltak som gir personer med helseproblemer mulighet til å fortsette i arbeidslivet, er det derfor behov for å legge til rette for at flest mulig mottakere av uføretrygd kan utnytte sin restarbeidsevne ved å kombinere arbeid og trygd. For å stimulere til økt arbeidsinnsats blant uføretrygdede, må det lønne seg for uføretrygdede å jobbe så mye de kan. Uføretrygden er samtidig sentral for å sikre inntekt og dermed også muligheter for deltakelse på andre samfunnsarenaer for de som av helsemessige årsaker er langvarig utenfor arbeidslivet.

Regjeringen vil inkludere flere i arbeid og gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette mer mangfoldig. Det må være arbeidsmuligheter for uføretrygdede og andre med særskilte utfordringer som ønsker å arbeide. Den høye andelen som mottar en helserelatert ytelse, kan være et uttrykk for at personer med helseproblemer har vansker med å få innpass i arbeidslivet. Sysselsettingsutvalget mener dette er en hovedutfordring i dagens uføreordning. Høye minstelønninger gjør det relativt kostbart for arbeidsgiver å ansette personer med antatt lavere produktivitet. En løsning på dette kan være økt bruk av virkemidler som reduserer de reelle kostnadene for arbeidsgiver ved å ansette arbeidstakere fra utsatte grupper, samt å øke disse arbeidstakernes mulighet til å være i ordinært arbeid gjennom tilrettelegging og oppfølging.

På bakgrunn av dette vil regjeringen starte et forberedende arbeid knyttet til enkelte av Sysselsettingsutvalgets forslag:

• Utrede forslaget til ny sykepengemodell videre, slik utvalget foreslår. Regjeringen vil igangsette et arbeid med å få utredet enkelte av de forhold utvalget peker på at krever mer utredning.

• Vurdere et avgrenset forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, herunder rammene for en ev. oppstart av et slikt forsøk.

• Vurdere omlegging av dagens avkortingsregler i uføreordningen og sende forskjellige forslag om dette ut på høring.

• Innhente mer kunnskap om hvordan hjelpemidler og tilrettelegging påvirker yrkesdeltakelsen blant personer med funksjonsnedsettelser.

• Vurdere økt bruk av ordningen med lønnstilskudd.

Bedre samhandling mellom utdanning, arbeid og helse

Mange som står utenfor arbeid og utdanning har sammensatte utfordringer. Det krever ofte løsninger som går utover en enkelt sektors ansvarsområde. Utdannings-, arbeids- og helserettede tjenester må virke sammen og tilpasses brukere med omfattende og sammensatte utfordringer på en best mulig måte.

I Norge har vi et arbeidsliv som kjennetegnes av høy kompetanse, høy produktivitet og høyt lønnsnivå, men også av omstillinger der jobber endres, blir borte og nye skapes. Omstillinger og endringer i arbeidsoppgaver skaper behov for å tilegne seg ny kompetanse for å kunne stå i arbeid. Personer med lav utdanning har økt risiko for å stå utenfor arbeidslivet og er også mer sårbare for å falle ut av arbeidsmarkedet ved omstillinger. Det norske arbeidslivet er også preget av en sammenpresset lønnsstruktur, noe som kan heve terskelen for å ansette personer med moderat eller lav kompetanse og produktivitet.

Personer med svake kvalifikasjoner og helseproblemer vil ofte ha problemer med å få eller beholde jobber, og vil derfor ha behov for bistand fra flere sektorer. Slik tversektoriell bistand vil være et viktig bidrag for å motvirke at grupper som har omfattende og sammensatte utfordringer knyttet til å få eller beholde jobber, manglende kvalifikasjoner og/eller helseutfordringer faller varig utenfor arbeidslivet. Samtidig vet vi at samvirket mellom ulike sektorer ikke er godt nok og at det er et potensial for at det kan bli bedre. Regjeringen vil derfor legge til rette for bedre samhandling mellom tjenestene innenfor utdanning, arbeid og helse.

Mange av Arbeids- og velferdsetatens brukere mangler den kompetansen arbeidsmarkedet etterspør. Arbeids- og velferdsetaten kan, ved behov, tilby opplæringstiltak, men bruken av opplæringstiltakene har over tid gått ned. Framover forventes færre jobber for ufaglærte og økt etterspørsel etter personer med gjennomgått fag- og yrkesopplæring. Det er behov for en forsterket, samordnet innsats mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene for å sikre at flere brukere som trenger det, får tilbud om tilrettelagt videregående opplæring – med vekt på fag- og yrkesopplæring.

Mange av dem som står utenfor arbeidslivet mangler grunnleggende ferdigheter. Grunnskoleopplæringen er i liten grad tilpasset voksne, og det kan være utfordringer knyttet til finansiering av livsopphold under opplæringen. Grunnskoleopplæringen er primært kommunens ansvar. Arbeids- og velferdsetaten kan likevel tilby opplæring i grunnleggende ferdigheter og norsk innenfor den tidsbegrensningen som gjelder for opplæring i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Det er behov for å styrke samarbeidet mellom kommunen, fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsetaten om å gi flere grunnleggende ferdigheter, bidra til at flere gjennomfører videregående opplæring og kommer i arbeid. Endringer i dagpengeregelverket skal støtte opp under og gi flere muligheter for opplæring og kompetansepåfyll mens de går ledige og mottar dagpenger.

Mange med helseproblemer som står utenfor arbeidslivet har behov for samtidig bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgstjenestene for at mål om økt arbeidsdeltakelse og bedre helse skal nås. Arbeid har ofte først blitt et tema når behandling er sluttført. Verken Arbeids- og velferdsetatens eller helse- og omsorgstjenestens virkemidler er alene tilstrekkelige for å bistå personer med f.eks. psykiske/psykososiale problemer, smerteproblematikk og/eller sammensatte helse- og livsproblemer. Dette gjør at helse- og omsorgstjenestene og Arbeids- og velferdsetaten må samarbeide bedre for å kunne møte brukernes behov for tjenester og få flere raskere i arbeid.

Regjeringen vil gjennomføre følgende tiltak for å bedre samhandlingen mellom utdanning, arbeid og helse:

• Videreføre og styrke innsatsen i inkluderingsdugnaden og videreutvikle samarbeidet mellom sektorene for arbeid, helse og utdanning. Innretningen vil vurderes nærmere, med sikte på å gjøre satsingen mer målrettet og tilpasset utviklingen i arbeidsmarkedet, og vil også bygge på erfaringer med kampanjen #Se muligheter.

• Legge til rette for at opplæring for voksne blir bedre tilpasset voksnes behov for fleksible og komprimerte løp, blant annet ved at modulstrukturert opplæring skal være hovedmodell for all opplæring for voksne opp til og med videregående opplæring, jf. Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden. Regjeringen foreslår også å gi unge og voksne rett til opplæring inntil de har fullført og bestått videregående opplæring, og en rett til yrkesfaglig rekvalifisering (fagbrev 2) for de som allerede har studie- eller yrkeskompetanse.

• Styrke og videreutvikle samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunen for å gi flere voksne utenfor arbeidslivet tilbud om tilpasset videregående opplæring. Dette vil blant annet følges opp gjennom felles oppdrag til Arbeids- og velferdsdirektoratet og Kompetanse Norge om utprøving av tilpasset opplærings- og utdanningstiltak, spredning av gode modeller for tilbud og samarbeid, mer systematisk realkompetansevurdering, vurdere forhold rundt deling og innhenting av personopplysninger på tvers av arbeids- og velferdssektoren og utdanningssektoren mv. Samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunen vil også styrkes gjennom egne opplæringskoordinatorstillinger i Arbeids- og velferdsetaten som bl.a. skal bygge bro mellom sektorene, og økt satsing på oppfølging av grupper med bistandsbehov som deltar i opplæringstiltak.

• Vurdere å sette i gang et forsøk hvor tilrettelagte opplæringstilbud kan finansieres gjennom felles tilskuddsmidler. Midlene vil kunne bidra til å dekke både opplæringstilbudet, oppfølging av deltakerne, nødvendig norskopplæring, tilgang til realkompetansevurdering samt spredning av informasjon om vellykkede samarbeidsprosjekt. Formålet med et ev. slikt forsøk er å stimulere til et utvidet tverrsektorielt samarbeid om en opplæringstjeneste som inkluderer både Arbeids- og velferdsetatens og fylkeskommunens virkemidler. Dette kan legge grunnlag for et framtidig samarbeid som finansieres på ordinær måte. En ev. tilskuddsordning skal være søkbar og underlegges et felles sett med styrings- og prioriteringssignaler til hhv. Kompetanse Norge og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

• Etablere et avgrenset forsøk i Arbeids- og velferdsetaten med opplæring for personer som har så svake grunnleggende ferdigheter at de trenger grunnopplæring av lengre varighet enn det opplæringstiltaket nå gir adgang til.

• Legge til rette for at flere ledige og permitterte får påfyll av kompetanse i ledighetsperioden gjennom endringer i dagpengeregelverket som skal gjøre det mulig for flere å fullføre grunnskole og videregående opplæring i ledighetsperioden, og bidra til at flere kvalifiseres til arbeid.

• Innhente mer kunnskap om hva som skal til for at flere ledige kan fullføre nødvendige opplæringsløp og hvordan det kan tilrettelegges bedre for dette.

• Sette i gang et arbeid for å videreutvikle og benytte kompetansen til unge gamere som står utenfor arbeidslivet, og koble denne opp mot bedrifter som trenger digital kompetanse. Det vurderes bl.a. å opprette piloter ved NAV-kontorer i to fylker med sikte på å videreutvikle og forsterke satsingen.

• Styrke norskopplæringen for voksne innvandrere ved å utarbeide prøver for standardisert kartlegging av deltakers norsknivå, slik at opplæringen kan tilpasses den enkeltes ferdigheter og legge til rette for oppnåelse av norskmål.

• Legge til rette for tettere og mer systematisk samhandling mellom arbeidsrettede tjenester og helse- og omsorgstjenestene. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet vil få et felles oppdrag om å undersøke barrierer og mulige tiltak for tettere og mer systematisk tjenestesamhandling. Oppdraget vil også innebære å prøve ut nye modeller for tjenestesamhandling.

• Arbeide for et bedre og mer effektivt samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og fastlegene.

• Prioritere arbeidet med å få på plass felles, nasjonale faglige anbefalinger innenfor arbeid og helse.

• Videreutvikle piloteringen av FACT ung med deltakelse fra utdannings- og jobbspesialist med sikte på å gi unge med psykiske lidelser og ruslidelser tett individuell oppfølging rettet mot arbeid og skole.

• Prøve ut individuell jobbstøtte for unge under 30 år der målet er at flere unge med moderate til alvorlige psykiske lidelser og/eller ruslidelser gjennomfører utdanning/lærlingeløp og kommer over i ordinært lønnet arbeid.

Bedre forebyggende sosialt arbeid, sosiale tjenester og sosial inkludering

For å bidra til bedre forebygging av sosiale problemer og legge til rette for en helhetlig innsats lokalt, har regjeringen tatt initiativ til flere nasjonale tverrgående strategier og handlingsplaner. Frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører er viktige samarbeidspartnere i dette arbeidet.

Sosialtjenesteloven skal både fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet og bidra til å bedre levekårene for vanskeligstilte og til økonomisk og sosial trygghet. Sosiale tjenester og sosialfaglig oppfølgingsarbeid er viktig i et helhetlig tjenestetilbud til personer som opplever utenforskap og sosiale problemer, men også i kommunens arbeid med å forebygge at slike problemer oppstår. Det finnes eksempler på enkeltstående initiativer for å forebygge sosiale problemer og utenforskap, men det er behov for å få mer systematisk kunnskap om hvordan kommunene kan ivareta sitt generelle forebyggingsansvar og hva som er gode virkemidler i dette arbeidet. Regjeringen vil derfor ta initiativ til et program for å få mer systematisk kunnskap om dette, og som samtidig kan styrke og videreutvikle kommunenes arbeid med forebyggende og helhetlig sosialt arbeid.

Økonomisk stønad og andre individuelle tjenester er ment å gi en midlertidig bistand og inntektssikring, men som sammen med sosialfaglig oppfølging og relevante tiltak skal bidra til å gjøre den enkelte selvhjulpen. Manglende individuell tilpasning av tiltak kan bidra til at stønadsperioden forlenges, mulighetene for å bli selvhjulpen reduseres og risikoen for økonomiske vansker øker. Her er vilkår om aktivitet et viktig virkemiddel, og regjeringen vil at innholdet i aktivitetsplikten utvikles og tilpasses den enkelte slik at den bidrar til å øke mulighetene for den enkelte til å komme i arbeid.

De sosiale tjenestene må ses i sammenheng med og virke sammen med andre tjenester i NAV-kontoret og ulike helse- og utdanningstjenester. God tilgang til relevante statlige arbeidsmarkedstiltak er viktig for at flere av de som mottar økonomisk stønad kan komme i arbeid. Arbeidsmarkedstiltakene må også utvikles og utformes med dette for øye. Sosiale tjenester som økonomisk rådgivning kan være aktuelle også for de som har en statlig ytelse som hovedinntekt, og må gjøres tilgjengelig for alle med behov for dette.

NAV-kontoret møter i dag ofte personer med komplekse behov for bistand og tjenester. For noen vil arbeid være et mål som kan nås i løpet av forholdsvis kort tid, mens det for andre er et mer langsiktig og usikkert mål. For disse vil inkludering på andre samfunnsarenaer enn ordinært arbeidsliv både kunne ha en verdi i selv, og i noen tilfeller bidra til at arbeid etter hvert blir et mer realistisk mål. For personer med en varig statlig inntektssikring vil også mulighet til å delta på andre arenaer enn ordinært arbeidsliv være viktig.

Politikken for å inkludere flere i arbeid må derfor sees i nær sammenheng med og virke sammen med en politikk for sosial inkludering. Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et tilbud for uføretrygdede med behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Antall plasser er økt vesentlig de senere årene, men regjeringen mener det er behov for en ytterligere styrking i årene framover. Gjennom VTA gis deltakeren anledning til å bidra til samfunnet og delta i et sosialt fellesskap på arbeidsplassen. De fleste jobber i en skjermet virksomhet, men regjeringen ønsker å øke bruken av ordinære virksomheter som arrangører av tiltaket gjennom å styrke oppfølgingen av deltakerne i VTA i ordinær virksomhet. Departementet vil vurdere hvordan VTA-bedriftene og andre leverandører kan bidra i en slik oppfølging.

For å motvirke utenforskap er offentlig innsats ikke tilstrekkelig. En rekke frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører er viktige samarbeidspartnere og yter viktige bidrag for å gi flere mulighet til å delta og bli inkludert i samfunnsliv. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for denne typen samarbeid.

For å styrke og videreutvikle forebyggende sosialt arbeid, sosiale tjenester og tiltak for sosial inkludering vil regjeringen:

• Ta initiativ til et program for å styrke og videreutvikle forebyggende sosialt arbeid og helhetlig forebyggende innsats lokalt. Programmet skal bidra til at kommunene i større grad forebygger utenforskap og sosiale problemer slik at færre blir stående permanent utenfor arbeids- og samfunnsliv.

• Iverksette tiltak for å bedre tilbudet og tilgjengeligheten til økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning i arbeids- og velferdsforvaltningen.

• Sende ut et høringsnotat om revisjon av gjeldsordningsloven før sommeren 2021.

• Styrke samarbeidet mellom namsmennene og økonomiske rådgivere i arbeids- og velferdsforvaltningen.

• Gjøre aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere under 30 år til et bedre virkemiddel for å få flere i arbeid og selvforsørget. Dette omfatter en vurdering av hvordan man kan stimulere til utvikling av et bredere spekter av tiltak for mottakerne og hvordan man kan dekke behovet for ytterligere kompetansehevende tiltak for å sikre individuell vurdering og tilpasning av tiltak.

• Forsterke tiltak for å bidra til at alle i målgruppen for kvalifiseringsprogrammet blir vurdert for deltakelse i programmet. Det inkluderer å innhente systematisk kunnskap om kjennetegn ved målgruppen og NAV-kontorenes praksis.

• Øke antall plasser i VTA og prioritere utviklingshemmede ved inntak til tiltaket. Styrkingen av VTA vurderes i forbindelse med den ordinære budsjettprosessen.

• Øke antallet VTA-plasser som arrangeres i ordinært arbeidsliv, vurdere å styrke oppfølgingen i VTA i ordinært arbeidsliv og gjøre det lettere for tilsatte i VTA i skjermet virksomhet å hospitere i ordinære virksomheter.

Mer helhetlige og individuelt tilpassede tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er en sentral utøver av arbeids- og velferdspolitikken, ved å forvalte velferdsytelser, tilby velferdstjenester og forebygge og hjelpe de som har behov for bistand til å kunne delta i arbeidslivet.

I arbeidet med å forbedre arbeids- og velferdsforvaltningen har retningsvalgene i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet ligget til grunn. I dette arbeidet er det lagt vekt på at forvaltningen skal bli mer arbeidsrettet med god kontakt med arbeidslivet, at brukerne skal få enklere og bedre tjenester tilpasset sine behov og at det lokale NAV-kontoret skal få økt handlingsrom til å tilpasse tjenestene til lokale forutsetninger og behov. Nylig gjennomførte evalueringer konkluderer bl.a. med at dette utviklingsarbeidet bør fortsette og at retningsvalg og strategier gir resultater, samtidig som det pekes på flere utfordringer og behov for forbedringer.

Endrede samfunnsbehov og brukernes forventning til stadig bedre tjenester betyr at utfordringene til forvaltningen framover vil antakelig bare øke. Også NAVs omverdenanalyse3 bekrefter at den påbegynte utviklingen med å sette brukernes behov i sentrum for tjenesteutviklingen bør forsterkes. Brukerne forventer at veiledning, oppfølging, tiltak og digitale tjenester er tilpasset deres konkrete situasjon og behov, uavhengig av hvordan offentlig sektor er organisert.

Selv om mye bra arbeid er gjort, er det behov for å gjøre arbeids- og velferdsforvaltningen enda bedre rustet til å forebygge og forhindre utenforskap. En sentral utfordring er å følge opp og gi sammenhengende tjenester til personer som møter flere barrierer mot arbeid eller sosiale problemer som er identifisert i arbeidet mot utenforskap. Brukerne skal møte en forvaltning som har verktøy og muligheter til å arbeide helhetlig med brukere som har sammensatte behov, både i dialog med andre tjenester lokalt og mellom kommune og stat i det lokale NAV-kontoret. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal kommunisere klart, tydelig og forståelig i alle plattformer.

Partnerskapet mellom kommune og stat i det lokale NAV-kontoret må utvikles slik at det gir mulighet til å utnytte de kommunale og statlige virkemidlene på en best mulig måte, tilpasset lokale forutsetninger og behov. Slik legger det også til rette for helhetlig og individuelt tilpasset innsats. Også mulighetene for læring, innovasjon og samarbeid med sosiale entreprenører og frivillig sektor lokalt må utnyttes på en god måte.

I kontakten med og bistanden til utsatte grupper skal arbeids- og velferdsforvaltningen så langt det er mulig tilpasse tjenestene til den enkeltes behov. For å få til dette er det avgjørende at brukerne medvirker og har eierskap og innflytelse i egen sak.

NAV-kontorene er i kontakt med mange vanskeligstilte barnefamilier og bistår mange voksne med forsørger- og omsorgsansvar for barn. Barn og unge er spesielt sårbare i vanskelige situasjoner, og det er viktig at deres særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med NAV-kontoret. Barne- og familieperspektivet i tjenestene skal styrkes.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med de forenklings- og forbedringstiltak som er satt i gang og som er nødvendige for at arbeids- og velferdsforvaltningen kan være rustet for nye behov og forventninger både fra samfunnet og den enkelte bruker. Samtidig er det vesentlig å forsterke innsatsen for å motvirke langvarig utenforskap. Helhetlige, tilgjengelige og individuelt tilpassede tjenester kan bidra til at flere kommer tilbake i arbeid, utdanning eller aktivitet. For å styrke arbeids- og velferdsforvaltningens evne og mulighet til å gi slik helhetlig og tilpasset bistand til brukere med behov for oppfølging vil regjeringen:

• Bidra til å utnytte mulighetene i partnerskapet ved økt lokalt handlingsrom og at NAV-kontoret i større grad involveres i kommunalt og statlig planarbeid med mål om sterkere lokalpolitisk involvering i drift og styring av NAV-kontorene.

• Videreutvikle og styrke partnerskapet bl.a. ved å understøtte arbeidet med å utvikle et felles ståsted for styring og felles forståelse av samfunnsmandatet for NAV-kontoret.

• Arbeide for at tjenestene skal være helhetlig og koordinert gjennom økt samhandling og deling av data/informasjon i tråd med regjeringens strategi for sammenhengende tjenester.

• Videreføre og styrke arbeidet med å gjøre tjenestene tilgjengelig og brukervennlige basert på brukernes ulike behov.

• Utvikle digitale systemer og verktøy som gjør det mulig å tilpasse tjenestene til individuelle behov og som gir god brukermedvirkning og muligheter for tettere oppfølging av utsatte brukergrupper.

• Utvikle nye tjenester i nye digitale flater for å nå ungdom på en bedre måte.

• Forsterke arbeidet med klart språk for å sikre korrekt, klart og brukertilpasset språk i skriftlig og muntlig kommunikasjon.

• Vurdere innføring av tydeligere kompetansekrav på kjerneområder for arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaveløsning.

• Opprette videreutdanninger på kjerneområder som bidrar til å støtte opp under arbeids- og velferdsforvaltningens kompetanseoppbygging og vurdere om masterutdanning kan være en hensiktsmessig ramme rundt disse.

• Videreutvikle brukerutvalgene som arenaer for brukermedvirkning, og legge bedre til rette for informasjonsutveksling mellom brukerutvalgene på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

• Videreutvikle verktøy og saksbehandlerstøtte for å sikre at barne- og familieperspektivet ivaretas.

Mer innovasjon i arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og tiltak

Regjeringen vil videreutvikle og styrke den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen. I tillegg må innovasjonskraften som finnes i offentlig, frivillig og privat sektor utnyttes fullt ut for å få bedre tjenester og tilbud til de som trenger bistand til å komme i arbeid eller bli inkludert i samfunnsliv.

Å stimulere til utvikling av nye løsninger, teste disse og deretter ta i bruk de som gir bedre resultater er en forutsetning for å kunne forebygge bedre og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Tjenesteutvikling i arbeids- og velferdsforvaltningen skjer både gjennom sentralt initierte forsøk og utviklingstiltak, og ved ulike forsøk og utprøvinger i det enkelte NAV-kontor. Større lokalt handlingsrom har stimulert til lokal tjenesteutvikling og flere NAV-kontor utvikler nye måter å løse oppgavene på. Utprøvingene som skjer er et godt utgangspunkt for tjenesteutvikling, men gir i dag ikke tilstrekkelig læring mellom NAV-kontorene og kunnskapsbygging over tid. En sentral utfordring i den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen er hvordan det lokale handlingsrommet kan kombineres med systematikken som er nødvendig for å gå fra mange lovende lokale løsninger til veldokumenterte, effektive løsninger andre kontorer kan lære av.

Ny teknologi og tilgang på data gir nye muligheter for innovasjon i tjenestene. Dette kan bety bedre kvalitet og bedre samordning mellom tjenester overfor den enkelte. Dagens digitale tjenester er i stor grad bygget opp ut fra hvem som har eierskap til tjenesten, og ikke ut fra brukerbehovene. Samarbeid på tvers av sektorer om brukere er avhengig av at man har rettslige hjemler for deling av informasjon. Det er stort behov for å arbeide videre med det juridiske rammeverket og rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger på en måte som både tar hensyn til personvern og legger til rette for å utvikle tjenester og systemer som gir større muligheter til helhetlig dialog og oppfølging, f. eks. mellom utdanningssystemet og arbeids- og velferdsforvaltningen.

Sosiale entreprenører kan være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv gjennom utvikling og levering av nyskapende løsninger. Disse aktørene kan tilby andre veier inn i arbeidslivet og bidra til sosial inkludering og deltakelse i samfunnsliv. Mye av det praktiske utviklingssamarbeidet skjer i dag med tidsbegrensede prosjektmidler fra den kommunale siden i NAV-kontoret. En utfordring for mange sosiale entreprenører er knyttet til å skalere gode løsninger etter at de har vist sin nytte i mindre målestokk slik at virksomheten kan bli økonomisk bærekraftig over tid

Arbeidsmarkedstiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting fra arbeidslivet. I dag kan det være krevende for små aktører eller aktører med nye ideer og løsninger å få innpass på tiltaksfeltet. Dette kan bety at nye løsninger som potensielt gir bedre overgang til arbeid eller utdanning, ikke blir prøvd ut. For å sikre videre utvikling og fornyelse av virkemidlene, vil regjeringen åpne for nye aktører gjennom flere innovative anskaffelser, som fornyer Arbeids- og velferdsetatens anbudspolitikk.

Effekten av arbeidsmarkedstiltak varierer mellom ulike tiltakstyper og brukergrupper. Å ha god kunnskap om hvilke tiltak som virker for hvem, og hvilke rammebetingelser som må være til stede for at tiltaket skal ha effekt, er sentralt. Samtidig må NAV-kontoret ta i bruk denne kunnskapen ved tildeling av tiltak.

For å legge til rette for bedre tjenester og økt innovasjon i arbeidet mot utenforskap vil regjeringen:

• Styrke samarbeid om tjenesteutvikling mellom tjenestene og forskningsmiljøer. Det skal bidra til mer systematisk kunnskapsinnhenting om effekter av tiltak og tjenester.

• Arbeide videre med systemer og metoder for mer løpende resultatinformasjon og læring mellom NAV-kontor.

• Forsterke arbeidet med å utvikle gode regler for informasjonsdeling og personvern for å kunne utnytte teknologiske muligheter i innovasjon og tjenesteutviklingen på en trygg og etisk forsvarlig måte.

• Vurdere endringer i regelverk og forvaltning av tilskuddsordningene til sosialt entreprenørskap og tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner. Målet er å bidra til mer nyskapende løsninger og tiltak.

• Vurdere endringer som bidrar til at samarbeid med sosiale entreprenører i større grad inngås i utvikling av de sosiale tjenestene.

• Legge til rette for utprøving av nye løsninger som kan forebygge sosiale problemer og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv.

• Vurdere å øke andelen ledige, sykemeldte og personer med nedsatt arbeidsevne som får oppfølging og arbeidsmarkedstiltak fra Arbeids- og velferdsetaten, i tråd med Sysselsettingsutvalgets anbefalinger.

• Innhente mer kunnskap om effekter av ulike typer arbeidsmarkedstiltak for arbeidssøkere i ulike situasjoner, jf. forslag fra Sysselsettingsutvalget.

• Legge til rette for samarbeid med flere ulike typer leverandører, både kommersielle og ideelle, inkludert sosiale entreprenører, innenfor arbeidsmarkedstiltakene.

• Vurdere andre virkemidler slik som samarbeid med sosiale entreprenører overfor personer som har stått lenge uten arbeid og som har prøvd flere arbeidsmarkedstiltak uten å komme i ordinær jobb.

• Øke bruken av innovative metoder i anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak som utviklingskontrakter, rammeavtaler og mindre anbud med sikte på større mangfold og bedre tilbud til sårbare grupper for å motvirke utenforskap. I innovative anskaffelser må også kriteriene for hvilke grupper de ulike tiltakene skal nå være mer åpne enn i dag.

• I utprøvingen av innovative metoder i anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak skal lokale behov og prioriteringer for utprøving av nye løsninger og tilnærminger vektlegges, slik at også lokale NAV-kontor i større grad får finne fram til, samarbeide med og følge opp mindre, lokale, innovative løsninger.

• Utarbeide en strategi for innovative anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak.

• Utvikle en strategi som sikrer utvikling av ideell sektors rolle og tilbud på arbeids- og velferdsfeltet, jf. målsetting i Granavolden-plattformen.