8 Mer innovasjon i arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og tiltak

8.1 Innledning

For å møte utfordringene i arbeidet mot utenforskap vil regjeringen videreutvikle og styrke den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen i arbeids- og velferdsforvaltningen. I tillegg må innovasjonskraften som finnes i offentlig, frivillig og privat sektor utnyttes fullt ut for å få bedre tjenester og tilbud til de som trenger bistand til å komme i arbeid eller bli inkludert i samfunnsliv.

Tjenesteutvikling i arbeids- og velferdsforvaltningen skjer både gjennom sentralt initierte forsøk og utviklingstiltak, og ved ulike forsøk og utprøvinger i det enkelte NAV-kontor. Større lokalt handlingsrom har stimulert til lokal tjenesteutvikling og flere NAV-kontor utvikler nye måter å løse oppgavene på. Utprøvingene som skjer er et godt utgangspunkt for tjenesteutvikling, men gir i dag ikke tilstrekkelig læring mellom NAV-kontorene og kunnskapsbygging over tid. En sentral utfordring i den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen er hvordan det lokale handlingsrommet kan kombineres med systematikken som er nødvendig for å gå fra mange lovende lokale løsninger til veldokumenterte, effektive løsninger andre kontorer kan lære av.

Sosiale entreprenører kan være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv gjennom utvikling og levering av nyskapende løsninger. Disse aktørene kan tilby andre veier inn i arbeidslivet og bidra til sosial inkludering og deltakelse i samfunnsliv. Mye av det praktiske utviklingssamarbeidet mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører skjer i dag med tidsbegrensede prosjektmidler fra den kommunale siden i NAV-kontoret. En utfordring for mange sosiale entreprenører er knyttet til å skalere gode løsninger, etter at de har vist sin nytte i mindre målestokk, slik at virksomheten kan bli økonomisk bærekraftig over tid.

Arbeidsmarkedstiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting fra arbeidslivet. I dag kan det være krevende for små aktører eller aktører med nye ideer og løsninger å få innpass på tiltaksfeltet. Dette kan bety at nye løsninger som potensielt gir bedre overgang til arbeid eller utdanning, ikke blir prøvd ut. For å sikre videre utvikling og fornyelse av virkemidlene, vil regjeringen åpne for nye aktører gjennom flere innovative anskaffelser, som fornyer Arbeids- og velferdsetatens anbudspolitikk.

Effekten av arbeidsmarkedstiltak varierer mellom ulike tiltakstyper og brukergrupper. Å ha god kunnskap om hvilke tiltak som virker for hvem, og hvilke rammebetingelser som må være til stede for at tiltaket skal ha effekt, er sentralt. Samtidig må NAV-kontoret ta i bruk denne kunnskapen ved tildeling av tiltak.

Dette kapitlet tar for seg hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen gjennom systematisk kunnskapsbasert tjenesteutvikling, mer samarbeid med sosiale entreprenører og økt brukt av innovative anskaffelser kan utvikle og ta i bruk bedre tjenester og tiltak. Kapitlet ser særlig på hvordan arbeidsmarkedstiltak kan utvikles med mål om at flere kan komme i arbeid.

8.2 Skape mer innovasjon i arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester

8.2.1 Tjenesteutvikling i arbeids- og velferdsforvaltningen

Kapittel 7 tok for seg hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen må utvikles videre for at brukerne skal møte en forvaltning som både har verktøy, kompetanse og muligheter til å arbeide helhetlig med brukere som har sammensatte behov. For å understøtte dette må også arbeids- og velferdsforvaltningen styrke den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen og ta i bruk mulighetene som ligger i teknologisk utvikling og digitalisering.

Styrke den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen

De siste årene har stadig flere NAV-kontor utviklet nye arbeidsmåter og tiltak for å støtte brukerne sine på bedre måter, i tråd med intensjonen om å gi kontorene økt myndighet og handlefrihet. De årlige mulighetskonferansene til Arbeids- og velferdsetaten har vist fram mange gode eksempler og skapt en viktig arena for erfaringsdeling. Tilskuddsordningen som skal stimulere til utvikling av sosiale tjenester i NAV-kontorene, har bidratt til at mange nye tiltak er prøvd ut på det området. I 2020 fordelte direktoratet i samarbeid med statsforvalterne 110 millioner kroner til slike tiltak.

Etter all sannsynlighet er det noen av disse løsningene som virker bedre enn eksisterende praksis. Å spre disse løsningene til andre kontor med lignende utfordringer vil gi bedre tjenester til flere brukere. Samtidig er det en utfordring for det enkelte kontor å etablere og gjennomføre utprøving av nye løsninger på en slik måte at arbeidsmåter og resultater dokumenteres tilstrekkelig til at de gir sikker nok kunnskap om effekter, og kan spres til andre kontor.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har igangsatt et utviklingsarbeid som skal lede fram til et system for å støtte og bygge videre på lokal utvikling av tiltak og virkemidler som har potensial til å være overførbare til andre kontor med lignende utfordringer. Gjennom målrettet støtte til NAV-kontorene skal kvaliteten i de lokale utprøvingene øke og ressurser prioriteres til å videreutvikle og evaluere lovende løsninger. For å sikre læring vil det være viktig å dokumentere og oppsummere læring fra alle forsøk, uansett om løsningene virket eller ikke. I kapittel 6 ble det pekt på at NAV-kontoret ofte møter personer med komplekse behov for bistand om tjenester. Det stiller krav til både individuell tilpasning og helhet i tjenestene som tilbys. En mer systematisk bruk av lokale utprøvinger og læring fra disse kan bidra til å identifisere flere gode metoder for oppfølging og bistand til brukere med sammensatte behov.

I tillegg til den lokale tjenesteutviklingen skjer det betydelig forsknings- og utviklingsvirksomhet på arbeids- og velferdsfeltet, både gjennom forskningsprogrammer, evalueringer, kunnskapsoversikter og en rekke FoU-prosjekter og analyser i regi av forvaltningen selv. Allikevel er arbeids- og velferdsområdet karakterisert som et relativt kunnskapssvakt område. Sysselsettingsutvalget peker i sin utredning på at det bør legges til rette for mer systematiske utprøvinger med mål om å få testet nye ideer og tiltak som gir grunnlag for kunnskapsbasert politikkutvikling.1 I Arbeids- og velferdsetatens nye FoU-plan for 2021–2025 har direktoratet gitt tydelige prioriteringer som skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget i praksisutøvelse, tjenesteutvikling og innovasjon, samt for beslutninger, råd og anbefalinger. Planen legger til grunn at FoU-innsatsen framover skal prioritere å styrke kunnskapgrunnlaget innen fire tematiske områder: samhandling med brukere, arbeidsrettede tiltak og virkemidler, pålitelig forvaltning, og sosiale tjenester i NAV.

Et løsningsdyktig NAV-kontor må basere sine tjenester på en kunnskapsbasert praksis bygget på brukerperspektivet, erfaringsbasert kunnskap og forskningsbasert kunnskap. Den forskningsbaserte kunnskapen må bidra med pålitelig og relevant kunnskap. Dette betyr å legge mer vekt på systematisk kunnskapsinnhenting for å avdekke effekter framover og å sikre metodisk og god implementering lokalt av kunnskapsbaserte metoder. Noen måter å jobbe på er bedre for å hjelpe brukerne i arbeid enn andre arbeidsmåter. Noen metoder fungerer bedre opp mot enkelte brukerbehov enn andre, og noen har sammensatte barrierer mot arbeid som krever bruk av ulike virkemidler sammen. Bedre kunnskap om hva som virker for hvem og i hvilke livssituasjoner, vil gjøre veiledere i stand til å gi bedre bistand til brukere.

Regjeringen vil at Arbeids- og velferdsdirektoratet framover legger vekt på mer systematisk kunnskapsinnhenting for å avdekke effekter av tiltak og tjenester i arbeids- og velferdssektoren, og hvorfor disse gir ønsket resultat. Dette vil innebære å styrke samarbeid mellom tjenestene og forskningsmiljøer knyttet til tjenesteutvikling, forsøk og utprøvinger. Det vil også arbeides videre med systemer og metoder for mer løpende resultatinformasjon og læring mellom NAV-kontor.

Økt satsing på tjenesteutvikling og digitalisering

Ny teknologi og tilgang på data gir nye muligheter for innovasjon i tjenestene. Dette kan bety bedre kvalitet og bedre samordning mellom tjenester overfor den enkelte. Regjeringens digitaliseringsstrategi2 legger vekt på sammenhengende tjenester overfor innbyggerne basert på livshendelser og den enkeltes situasjon. Knyttet til innsatsen mot utenforskap kan økt digitalisering og økt deling av data både frigjøre tid hos veiledere til mer individuell oppfølging og bidra til mer samordnede og sammenhengende tjenester. Det kan også være synergier ved å ha en kombinasjon av digitale informasjons- og veiledningstjenester sammen med personlige tjenester, slik som oppfølging mot arbeid.

Arbeids- og velferdsforvaltningen og andre offentlige etater samler inn og besitter en stor mengde data som kan brukes til analyser av behov, atferd og effekter, eller til å forutsi mulige behov og gi beslutningsstøtte i individuelt tilpasset oppfølging av den enkelte. Hittil er digitalisering særlig forbundet med automatisert saksbehandling, selvbetjening og effektivisering av manuelle prosesser. Framover blir det også viktig å dreie utviklingsaktivitetene mot sammenhengende og helhetlige tjenester, som er særlig viktig for personer som står lenger fra arbeidsmarkedet eller har behov for flere tjenester samtidig.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har samarbeidet med kommunene, KS og fagsystemleverandører for å utvikle digitale løsninger for brukere av de sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen. I prosjektet DigiSos har man integrert brukeres behov, juridiske problemstillinger, og teknisk utvikling for å skape nye digitale løsninger for veiledere og brukere i arbeids- og velferdsforvaltningen. De digitale løsningene bidrar til at brukerne får bedre oversikt og mer eierskap over sine saker, samtidig som de kan være en god støtte for veiledere når de skal kartlegge og vurdere hjelpebehovene. Utgangspunktet for prosjektet var at brukere pekte på problemer med å orientere seg i systemet, at de må forholde seg til flere veiledere på tvers av statlige og sosiale tjenester og at prosessen med å søke om økonomisk stønad var krevende. Brukerne hadde heller ingen innsyn i saksgangen og beskrev tiden etter at søknaden ble sendt som «det sorte hullet». Prosjektet utviklet en digital søknad som forenklet søknadsprosessen både for bruker og veileder, og en tilhørende innsynsløsning som skulle gi brukerne innsyn i egen sak.

Prosjektet DigiSos viser at samarbeid mellom kommune og stat om gode felles digitale løsninger kan gi kvalitets- og tidsgevinster. Forutsetninger for å lykkes er at en arbeider godt og integrert med brukerbehov, juridiske problemstillinger, herunder personvern, teknisk utvikling og eierskap. Dette innebærer også å være enige om mekanismer for kommunal og statlig finansiering, og at det jobbes aktivt med endringsledelse for å skape ny praksis i NAV-kontorene.

Gjennom arbeidet med å lage digitale selvbetjeningsløsninger for de sosiale tjenestene har Arbeids- og velferdsdirektoratet fått bedre innsikt i sosialtjenestebrukernes behov for helhetlige tjenester. Videre er det blitt tydelig at veiledere som jobber med brukere med sammensatte behov trenger bedre oversikt i sakene og samhandlingsverktøy innad i arbeids- og velferdsforvaltningen og med eksterne samarbeidsparter. For at NAV-kontorene skal kunne gjøre gode vurderinger av hjelpebehov og koordinere tiltakene som settes inn, trenger veilederne oversiktlige og enkle digitale løsninger som gir mulighet for rask og tett oppfølging. Utvikling av bedre digitale løsninger, sammen med en satsing på økt kompetanse i NAV-kontorene, vil kunne gi brukerne bedre tjenester.

Utvikling av sammenhengende tjenester på tvers av sektorer og mer personaliserte tjenester

En stor utfordring er at dagens digitale tjenester i stor grad er bygget opp ut fra hvem som har eierskap til tjenesten, dvs. kommune eller stat, og ikke ut fra brukerbehovene. I en utredning utarbeidet i forbindelse med områdesatsingen i Oslo3 pekes det på at fragmenterte saksopplysninger i statlige og kommunale systemer bidrar til å splitte og komplisere oppfølgingsarbeidet. Mangel på oversikt over brukers utfordringer og hvilke virkemidler som har vært satt inn tidligere, kan føre til uhensiktsmessige oppfølgingsaktiviteter.

I Digital agenda for Norge og i strategien for digitalisering i offentlig sektor legges det vekt på at brukerne skal unngå å oppgi informasjon som det offentlige allerede har innhentet. Økt deling av data er også en forutsetning for utvikling av sammenhengende tjenester på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Personer som opplever sammensatte sosiale problemer eller flere barrierer mot arbeid vil ofte ha behov for tjenester på tvers av sektorer, jf. kapittel 5 og 6. Samarbeid på tvers av sektorer er avhengig av at man har rettslige hjemler for deling av informasjon, f.eks. mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og utdanning- og helsesektoren. Som pekt på i digitialiseringsstrategien, og synliggjort i områdegjennomgangen i Oslo, er det stort behov for å arbeide videre med det juridiske rammeverket og rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger på en måte som både tar hensyn til personvern og legger til rette for å utvikle tjenester og systemer som gir både brukerne og forvaltningen større muligheter til helhetlig dialog og oppfølging.

Den teknologiske utviklingen har gått betydelig fremover siden regelverket som regulerer Arbeids- og velferdsforvaltningens tilgang til og deling av informasjon ble utformet. For å kunne utnytte mulighetene i denne utviklingen, er det avgjørende at regelverket følger etter. Denne regelverksutviklingen innebærer både forenkling av dagens regelverk, men også at det tar for seg problemstillinger som ikke er omtalt i det gjeldende regelverket per i dag. Regjeringen vil forsterke arbeidet med å utvikle gode regler for informasjonsdeling og personvern for å kunne utnytte teknologiske muligheter i innovasjon og tjenesteutviklingen på en trygg og etisk forsvarlig måte.

Det ligger potensielt betydelige muligheter for å hjelpe flere raskere ut i arbeid gjennom å utnytte teknologiske muligheter til å sammenstille opplysninger om brukerne og kunnskap om arbeidsmarkedet og arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe flere raskere ut i arbeid. Formålet vil være å kunne tilby personaliserte tjenester til bruker og beslutningsstøtte til NAV-veilederne slik at det blir enklere å identifisere og veilede om bistand og tiltak som passer for brukerens situasjon. Det kan øke treffsikkerheten og brukermedvirkningen, noe som kan bidra til både en opplevelse av økt relevans av bistanden og tiltak som er bedre og mer tilpasset livssituasjonen.

I digital tjenesteutvikling er brukerens behov grunnleggende både i innsiktsarbeidet og i utviklingsarbeidet som nå i stor grad foregår etter smidige prinsipper. Brukermedvirkning kan være intervju av brukere og generelt innsiktsarbeid i forkant av at tjenesten utformes, eller underveis i utviklingen av en ny tjeneste. Digitale plattformer gir mulighet for å få kontinuerlig tilbakemelding fra brukere når de benytter tjenestene. Dette muliggjør korte læringssløyfer i den digitale tjenesteutviklingen og er med på å sikre tjenester som i størst mulig grad er tilpasset brukernes behov. Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene prioritert brukermedvirkning og anvendelse av tjenestedesign og interaksjonsdesign innenfor digital tjenesteutvikling.

8.2.2 Økt samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører

Sosiale entreprenører utvikler og tar i bruk, eller leverer, nyskapende løsninger og kan være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å forebygge utenforskap og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Økt samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører kan gi et bedre tilbud til brukere med sammensatte utfordringer eller som har utfordringer som ikke fanges opp godt nok i dag. Løsningene kan også komplementere offentlige tjenester slik at den enkelte samlet får et bedre tilbud. Regjeringen vil fortsette å stimulere til mer sosialt entreprenørskap.

Mange sosiale entreprenører oppgir at de opplever utfordringer i møte med offentlig sektor. Dette handler bl.a. om holdninger, kultur og organisering i det offentlige, men også om kunnskapen sosiale entreprenører har om offentlig sektor.4 En kartlegging av samarbeid mellom sosiale entreprenører og arbeids- og velferdsforvaltningen peker på behovet for en klarere definisjon og forståelse av sosialt entreprenørskap i arbeids- og velferdsforvaltningen. Videre opplever enkelte ved NAV-kontorene usikkerhet knyttet til hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder omfang av samarbeid og innkjøp av tjenester.5 Sosiale entreprenører arbeider ofte tverrsektorielt og søker å løse gjenstridige utfordringer. Manglende kompetanse og insentiver i det offentlige til å jobbe på tvers av forvaltninger og sektorer tas også opp som utfordringer sosiale entreprenører møter når de søker å etablere samarbeid med offentlig sektor.

Utvikling av nye løsninger skjer i flere faser og samarbeidet mellom sosiale entreprenører og arbeids- og velferdsforvaltningen vil normalt endres over tid. I starten vil det gjerne være et utviklingssamarbeid finansiert gjennom tilskudd. Når en løsning er prøvd ut og det er ønskelig å skalere opp eller finne mer langsiktige løsninger, vil det ofte være aktuelt med et leverandørsamarbeid. Her ses det derfor på hvordan arbeids- og velferdsforvaltningen kan øke kompetansen om mulighetene i sosialt entreprenørskap og hvordan samarbeid med sosiale entreprenører kan etableres. Videre ses det på hvordan statlige tilskuddsordninger kan bidra til at flere nye løsninger utvikles og hvordan offentlig sektor kan bruke mulighetene som innovative anskaffelser gir.

Kompetansebygging og deling av erfaringer i arbeids- og velferdsforvaltningen om samarbeid med sosiale entreprenører

Sosialt entreprenørskap er fremdeles et ukjent begrep og fenomen. Sosialt entreprenørskap kan også være vanskelig å avgrense fra virksomhet i regi av frivillige og ideelle organisasjoner, og kan ha likhetstrekk med initiativ og tiltak i offentlig sektor.6 Manglende klarhet og delt operativ forståelse/definisjon av sosialt entreprenørskap kan skape usikkerhet og delvis holdningsmessig motstand til sosialt entreprenørskap.7

Det har de senere årene vært økende oppmerksomhet rundt ideelle aktørers og sosiale entreprenørers muligheter for å samarbeide med og levere arbeids- og velferdstjenester. En kartlegging av samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører finner at det eksisterer noe samarbeid i dag.8 Samarbeidet skjer i første rekke lokalt på NAV-kontorene. Regionene har en tilbaketrukket rolle og Arbeids- og velferdsdirektoratet er i all hovedsak en finansieringskilde gjennom tilskuddsordningen for sosialt entreprenørskap. Totalt 19 NAV-enheter hadde én eller flere relasjoner til sosiale entreprenører. 17 av disse var NAV-kontor i kommuner og bydeler. Geografisk skjer det meste av samarbeidet på Østlandet. Blant de sosiale entreprenørene var det 35 som var organisert som kommersielle bedrifter, mens 17 var organisert som ideelle AS, frivillige foreninger eller stiftelser. Typisk kan samarbeid handle om å bidra til kursing av ungdommer, utvikling av arbeidsplasser eller tilbud om arbeidstrening for arbeidsledige.

Kartleggingen finner at ansatte på NAV-kontor fremhever samarbeidet med sosiale entreprenører som nyttig, men enkelte opplever usikkerhet knyttet til hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder omfanget av samarbeid og innkjøp av tjenester. Blant de sosiale entreprenørene er det mange som har positive erfaringer fra samarbeidet. Enkelte opplever utfordringer knyttet til å få NAV-kontoret til å forstå hva entreprenørene tilbyr som er nytt og annerledes i forhold til andre og forskjeller i hvordan ledelsen ved kontorene tilnærmer seg sosialt entreprenørskap.

Økt kunnskap i arbeids- og velferdsforvaltningen om sosialt entreprenørskap, hvilke muligheter som ligger i samarbeid med sosiale entreprenører og hvordan dette samarbeidet kan gjennomføres i praksis er viktig. Arbeids- og sosialdepartementet vil derfor gi Arbeids- og velferdsdirektoratet i oppdrag å utarbeide veiledningsmateriale om samarbeidet med sosiale entreprenører og legge til rette for erfaringsutveksling mellom enheter i arbeids- og velferdsforvaltningen og med sosiale entreprenører og andre aktører som arbeider med sosialt entreprenørskap, inkludert KS.

Bedre bruk av tilskuddsordninger for å utvikle flere nye løsninger

Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter en egen tilskuddsordning til sosialt entreprenørskap rettet mot fattigdom og sosial eksklusjon. Ordningen ble etablert i 2011 og har som formål å stimulere til utvikling av sosialt entreprenørskap, herunder bidra til at egenorganiserte som har erfart fattigdom og sosial eksklusjon stimuleres til utvikling av sosialt entreprenørskap. Målgruppen for tilskuddsordningen er sosialt og økonomisk vanskeligstilte som enten opplever eller står i fare for å oppleve fattigdom og sosial eksklusjon. Tilskuddet skal virke som såkorn for å få sosiale entreprenører i gang, og etter hvert bli levedyktige og bærekraftige. Det kan innenfor ordningen også gis et utviklingstilskudd med formål å utvikle gode ideer og gode forretningsmodeller for søkere som er eller vil bli sosiale entreprenører knyttet til fattigdomsfeltet.

Tilskuddsordningen til sosialt entreprenørskap har en samlet økonomisk ramme på om lag 14 mill. kroner. I 2020 mottok 22 aktører tilskudd gjennom ordningen. Om lag en tredjedel av tilskuddsmottakerne har barn og unge som målgruppe. Personer med rusproblemer og tidligere innsatte, personer med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er også i målgruppen for flere av aktørene.

Det er i tilbakemeldinger fra ulike hold pekt på flere problemstillinger knyttet til tilskuddsordningen. Det har bl.a. blitt stilt spørsmålstegn ved kravet om at søkerne må være registrert i Frivillighetsregisteret, og det er pekt på at den økonomiske rammen burde økes og at nedslagsfeltet for ordningen burde være bredere.9 Det framgår av en kartlegging i 2020 av samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører at mottakere av midler fra tilskuddsordningen til sosialt entreprenørskap vurderer denne som verdifull.10 De sosiale entreprenørene som intervjues i denne kartleggingen kommer med flere forslag til forbedringer i støtte som gis, bl.a. at Arbeids- og velferdsdirektoratet følger opp tilskuddsmottakerne tettere og forsikrer seg om at de sosiale entreprenørene har en fornuftig plan for å bli en bærekraftig sosial virksomhet. Flere etterlyser en type møteplass eller et nettverk for sosiale entreprenører som forsøker å få til samarbeid med arbeids- og velferdsforvaltningen. Flere av de NAV-ansatte etterlyser veiledning fra direktoratet om hvordan man kan samarbeide med sosiale entreprenører.

Det er igangsatt en evaluering av tilskuddsordningen til sosialt entreprenørskap sammen med tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner. Proba Samfunnsanalyse er tildelt oppdraget og rapport fra denne evalueringen skal foreligge høsten 2021. Hovedformålet med evalueringen er å få kunnskap om tilskuddene bidrar til målene for ordningene, herunder bidrar til innovative og nyskapende tiltak og løsninger. Evalueringen skal belyse spørsmål knyttet til innretning og forvaltning av tilskuddsordningen, måloppnåelse og eventuell finansiering fra andre og videreføring etter endt tilskuddsperiode samt hvordan tilskuddsordningen bør innrettes framover.

Regjeringen vil på bakgrunn av evalueringen og kartleggingen av samarbeid vurdere endringer i både regelverk og forvaltningen av tilskuddsordningene som kan bidra til bedre måloppnåelse.

I kartleggingen av samarbeid om arbeidsinkludering mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører vises det til erfaringer med andre tilskuddsordninger hvor kommunene mottar tilskuddsmidlene og har ansvar for prosjektene. Flere av respondentene peker på at dette kan gjøre det enklere å gå inn i samarbeid og utvikle tjenester med sosiale entreprenører.

Innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen gis det i dag tilskudd til utvikling av de sosiale tjenestene i NAV-kontorene. Formålet med tilskuddet er å stimulere til utvikling av sosiale tjenester og tiltak i kommunene etter sosialtjenesteloven. Ordningen skal bidra til et helhetlig og samordnet tjenestetilbud tilpasset brukernes behov og økt kvalitet på tjenestene. Sosiale entreprenører kan være en nyttig samarbeidspartner for kommunen i utviklingen av de sosiale tjenestene. Regjeringen vil vurdere endringer som bidrar til at slike samarbeid i større grad inngås. Dette vil ses i sammenheng med oppfølging av evalueringen av tilskuddsordningen for sosiale entreprenører rettet mot fattigdom og sosial eksklusjon.

Mulighetene i innovative offentlige anskaffelser

Det viktigste tiltaket for å stimulere til mer sosialt entreprenørskap er at det offentlige bruker anbudsprosesser og innkjøp på en slik måte at sosiale entreprenører kan delta i konkurransen og får vist frem sine tilbud.

Anskaffelsesregelverket skal sikre effektiv ressursbruk ved offentlige innkjøp. I hovedsak dreier dette seg om å sikre best mulig behovsdekning til best mulig pris. I tillegg kan offentlige anskaffelser brukes som virkemiddel for å nå andre samfunnshensyn, som f.eks. innovasjon, ivareta svake grupper i samfunnet, bekjempe arbeidslivskriminalitet, bedre miljøet og redusere klimautfordringene. Et mangfold av leverandører er viktig for å få til velfungerende konkurranse om offentlige kontrakter.

Innovasjon i offentlige anskaffelser handler om at offentlige oppdragsgivere fokuserer mer på hvilket behov som skal dekkes fremfor en bestemt løsning. Det åpner opp for at flere aktører kan delta i konkurransen om å levere løsningen eller bidra til utviklingen av nye. I en anskaffelse vil en innovativ prosess kunne bidra til at den innkjøpende virksomheten får flere mulige løsninger.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) jobber for å øke andelen innovative offentlige anskaffelser. DFØ har publisert en veileder11 for offentlige oppdragsgivere i møte med en sosial entreprenør. Veilederen er utarbeidet av Ferd sosiale entreprenører, med innspill fra flere aktører, inkludert DIFI (nå DFØ). I inspirasjonsheftet Veier til samarbeid. Sosiale entreprenører som samarbeidspartnere i offentlig sektor – eksempler og ideer, utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, gis det også informasjon om anskaffelsesregelverket og hvordan sosiale entreprenører kan gå fram for å komme i dialog med det offentlige og delta i konkurranser om offentlige anskaffelser.12

Anskaffelsesregelverket legger til rette for å fremme innovasjon og praksisen med innovative anskaffelser øker. Det er imidlertid mye som tyder på at handlingsrommet kan utnyttes i større grad. Utgangspunktet for innovative anskaffelser er at oppdragsgiver fokuserer på hvilket behov løsningen skal dekke framfor mulige løsningsforslag. Innovative anskaffelser kan være et godt virkemiddel til å stimulere til nytenking. Både ansatte i offentlig sektor og sosiale entreprenører må ha god kunnskap om mulighetene som ligger i anskaffelsesregelverket og hvordan innovative anskaffelser kan gjennomføres. For nærmere omtale av innovative løsninger og anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak, se kapittel 8.3.

8.2.3 Effektkontrakter som virkemiddel for å utvikle nye løsninger på sosiale problemer

Effektkontrakter, internasjonalt omtalt som Social Impact Bonds, er en alternativ modell for offentlig-privat samarbeid med fordeling av ansvar og risiko. Resultater av tiltak fremfor aktiviteter og ressursinnsats vektlegges. Effektkontrakter er en forholdsvis ny modell for finansiering av sosiale tiltak, men fra det første forsøket i 2010 er det etablert kontrakter i minst 25 land.13 I Norden har Finland prøvd ut effektkontrakter som metode innenfor flere områder, inkludert tiltak for utsatte barn og unge og tiltak for å redusere langtidsarbeidsledighet.14

Effektkontrakter kan organiseres på flere måter, men utgangspunktet er en modell hvor private investorer finansierer et sosialt tiltak med et fastsatt resultatmål, og blir tilbakebetalt av det offentlige om målene nås. Myndighetene betaler kun hvis resultatene oppnås og investorene tjener kun penger dersom samfunnet også gjør det.15 Ulike private eller ideelle leverandører utfører tjenestene eller tiltakene som skal bidra til å nå resultatmålene i effektkontrakten. I mange av effektkontraktene som er gjennomført internasjonalt er det i praksis en mer nyansert tilnærming, med delmål og utbetaling underveis eller andre grep som gjør det mulig å bruke opparbeidet kunnskap underveis og deling av ansvar og risiko.16 En kunnskapssammenstilling peker på at en utfordring i bruken av effektkontrakter er å identifisere målbare prosjektmål som sikrer sammenheng mellom innsats og resultat for den ønskede målgruppen. Effektkontrakter er en forholdsvis ny metodikk og kunnskapsgrunnlaget er under utvikling.

I Norge er det etablert en effektkontrakt i Lier kommune. Trygg av natur, Lier kommune og Ferd sosiale entreprenører har inngått en avtale hvor det kortsiktige målet er å øke livsmestring og motivasjon, samt å redusere stress. Det langsiktige målet er redusert frafall i videregående skole. Modellen i Lier innebærer at Lier kommune tilbakebetaler Ferd halvparten av investeringen dersom avtalte resultater oppnås. I tillegg viderefører kommunen tilbudet dersom det viser seg å fungere som forventet.17

Det er videre under oppstart en effektkontrakt i Vestfold. Dette er en del av pilotprosjektet med bruk av velferdsobligasjoner som skal teste ut effektkontrakter som modell for utvikling og finansiering av nye tiltak for å forebygge tilbakefall til kriminalitet (Se nærmere omtale i boks 8.8).

Det er også under utprøving resultatbasert finansiering av oppfølging (REFINO), som er en finansieringsmodell med noen likheter med effektkontrakter. Forsøket ble etablert i 2018 og skal gi grunnlag for å vurdere om resultatbasert finansiering av arbeidsmarkedstiltaket Oppfølging resulterer i høy grad av formidling til ordinært arbeid. Innholdet i forsøket er identisk med det eksisterende oppfølgingstiltaket, og det er kun selve betalingen til tiltaksarrangør som organiseres på en annen måte i forsøket. I forsøket får tiltaksarrangøren betalt etterskuddsvis i bolker og siste utbetaling skjer når deltaker har vært fast ansatt i over seks måneder, eventuelt midlertidig ansatt i over ni måneder. Institutt for samfunnsforskning (ISF) gjennomfører, i samarbeid med PROBA samfunnsanalyse, en randomisert, kontrollert studie av forsøket.

Endringer i arbeidsliv og samfunn skaper nye utfordringer, og gjør at innsatsen mot utenforskap er et arbeid som ikke tar slutt. Manglende sosial inkludering og opplevelse av mestring i oppveksten kan føre til frafall i videregående opplæring. Ungt utenforskap kan føre til et liv utenfor arbeid og inkludering på viktige samfunnsarenaer. Omstilling, teknologisk utvikling og endringer i krav til kompetanse gjør det vanskeligere for utsatte grupper å komme inn eller få et stabilt fotfeste i arbeidslivet. Regjeringen vil derfor legge til rette for utprøving av nye løsninger som kan forebygge sosiale problemer og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Det er gitt et oppdrag til Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere hvilke områder, utover det igangsatte forsøket for å forebygge tilbakefall til ny kriminalitet, som kan være aktuelle for forsøk med effektkontrakter eller liknende modeller for finansiering og utvikling av nyskapende løsninger på sosiale problemer.

8.3 Økt mangfold og bedre løsninger i markedet for arbeidsmarkedstiltak

8.3.1 Om arbeidsmarkedstiltakene

Arbeids- og velferdsetaten kan tilby arbeidsmarkedstiltak til personer som har behov for bistand for å komme i arbeid. Målet med de fleste arbeidsmarkedstiltakene er å styrke deltakerens muligheter til å skaffe seg, eller beholde arbeid. Tiltakene kan også benyttes for å avklare arbeidsevne. Tiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA) skal gi et meningsfullt arbeid til personer som har vanskeligheter med å få arbeid på ordinære lønns- og arbeidsbetingelser. Dette tiltaket omtales nærmere i kapittel 6.

Arbeidsmarkedstiltakene finansieres ved en rammebevilgning over statsbudsjettet. Størrelsen på bevilgningen vil variere avhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet og Stortingets prioriteringer. Dette gir ulikt rom for hvor mange tiltaksplasser som kan gjennomføres fra år til år. I tillegg vil endringer i tiltakssammensetningen ha betydning. Ulike brukergrupper vil ha behov for ulike typer tiltak, med ulike priser. Situasjonen på arbeidsmarkedet vil også legge føringer for hvilke typer tiltak det vil være mest hensiktsmessig å tilby.

Tilgangen til arbeidsmarkedstiltak er begrenset, og Arbeids- og velferdsetaten må prioritere hvem som skal tilbys tiltak. Regjeringen legger føringer for dette gjennom tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet, hvor det løftes fram enkelte grupper som skal prioriteres for tiltak. De senere årene har dette omfattet ungdom, innvandrere fra land utenfor EU/EØS og langtidsledige. Mange av de som trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten har nedsatt arbeidsevne, og en betydelig andel av tiltaksplassene tildeles denne gruppen. Eksempelvis utgjorde personer med nedsatt arbeidsevne i gjennomsnitt om lag 80 pst. av tiltaksdeltakerne i 2020. NAV-kontorets behovs- og arbeidsevnevurderinger vil alltid ligge til grunn for tildeling av tiltak, sammen med hensynet til situasjonen på arbeidsmarkedet.

Mange personer med sammensatte bistandsbehov eller usikker produktivitet kan ha nytte av tiltak rettet mot arbeidsgiver. Slike tiltak kan bidra til å redusere arbeidsgivers opplevde usikkerhet knyttet til produktivitet og framtidig bidrag til virksomheten. Tiltak som f.eks. lønnstilskudd, ulike former for tilrettelegging av arbeidssituasjonen og støtte til arbeidsgiver kan bidra til å trygge arbeidsgiver og stimulere til ordinær ansettelse. Lønnstilskudd og andre tiltak rettet mot arbeidsgivere er omtalt i kapittel 4.

Personer med store og sammensatte bistandsbehov kan ofte ha behov for utprøving av arbeidsevne før de går videre til andre tiltak. Tiltaket arbeidsforberedende trening (AFT) legger til rette for arbeidstrening i et tilrettelagt og skjermet miljø før deltakelse i tiltak i ordinært arbeidsliv, og er mye brukt for denne gruppen. AFT er i dag reservert for forhåndsgodkjente tiltaksarrangører som får direkte tilskudd fra Arbeids- og velferdsetaten. Riksrevisjonen har kritisert at Arbeids- og velferdsetaten ikke har etablert gode nok kontroller for å sikre at midlene kommer attføringsarbeidet og tiltaksdeltakerne til gode. Regjeringen vil følge opp Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere hensiktsmessigheten i dagens tilskuddsordning, med mål om å komme fram til ordninger som gir et best mulig tilbud til den aktuelle brukergruppen. Arbeids- og sosialdepartementet arbeider med et høringsnotat med ulike alternative forslag til endringer.

Oppfølging som arbeidsmarkedstiltak kan kjøpes fra eksterne leverandører, eller tilbys fra Arbeids- og velferdsetaten selv. Oppfølgingstjenester i etatens egen regi omfatter innsats med utvidet oppfølging og innsatsen med individuell jobbstøtte (IPS). Målgruppen for utvidet oppfølging er personer som har behov for individuell oppfølgingsbistand for å få og beholde en vanlig, lønnet jobb. Individuell jobbstøtte kan tilbys personer som mottar behandling av en viss varighet for psykiske lidelser og/eller rusproblematikk. Innsatsen med individuell jobbstøtte omtales i kapittel 5.

Sysselsettingsutvalget er opptatt av at det bør føres en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere får tett oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Utvalget forslår mer ressurser til tettere oppfølging, og økte rammer for bruk av arbeidsmarkedstiltak. De peker på at koronakrisen, med redusert sysselsetting og økt ledighet, har forsterket dette behovet.

Det er viktig for regjeringen å iverksette tiltak som motvirker at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå, og unngå at utsatte grupper skyves lengre unna arbeidsmarkedet. Dette er bakgrunnen for at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak og oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten er betydelig styrket i 2021, både gjennom Prop. 1 S (2020–2021) og Prop. 79 S (2020–2021).

I lys av koronasituasjonen vil regjeringen fortsatt følge situasjonen på arbeidsmarkedet nøye, med særlig fokus på situasjonen for utsatte grupper. Regjeringen vil vurdere å øke andelen ledige, sykemeldte og personer med nedsatt arbeidsevne som får oppfølging og arbeidsmarkedstiltak fra Arbeids- og velferdsetaten, i tråd med sysselsettingsutvalgets anbefalinger.

8.3.2 Effekter av arbeidsmarkedstiltak

I forbindelse med sysselsettingsutvalgets arbeid utarbeidet Kristine von Simson en kunnskapsoversikt som sammenfatter og vurderer forskning om effekter av arbeidsmarkedsinnsatser i Norge.18 Generelt peker von Simson på at effekten av arbeidsmarkedstiltak ser ut til å variere mellom ulike tiltakstyper og brukergrupper, men at de fleste studiene i hennes utvalg finner positiv effekt på sysselsetting ved deltakelse på arbeidsmarkedstiltak.

Von Simson finner gjennomgående positive resultater av lønnstilskudd i privat sektor for alle målgrupper. For ordinære arbeidssøkere ser bistand til jobbsøking ut til å være det mest effektive tiltaket på kort sikt, mens opplæringstiltak og lønnstilskudd viser best effekt på lengre sikt. For personer med nedsatt arbeidsevne er effekten av lønnstilskudd særlig stor når det brukes som siste tiltak i en kjede med andre tiltak. Lønnstilskudd forutsetter ansettelse, og det kan for mange være nødvendig å gjennomgå andre tiltak før lønnstilskudd blir aktuelt. Arbeidspraksis alene viser ikke god effekt på overgang til jobb, men gir store positive effekter på overgangen til skole/utdanning for unge. Tiltaket viser bedre effekt på overgang til arbeid når det brukes i etterkant av opplæringstiltak.

Mottakere av sosialhjelp kan være en særlig utsatt gruppe, som ofte står langt fra arbeidslivet. Arbeidsmarkedstiltak ser likevel ut til å ha positiv virkning på sysselsetting og lønn også for denne gruppen. Von Simson viser til forskning som finner særlig stor effekt av lønnstilskudd og opplæringstiltak for denne gruppen, samt for arbeidspraksis brukt i etterkant av opplæringstiltak.

Effekten av tiltakene påvirkes av situasjonen på arbeidsmarkedet, og bruken av de ulike arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses denne. Ifølge von Simson finner mange norske studier at arbeidsmarkedstiltak har bedre effekt på overgang til arbeid i perioder med oppgangskonjunktur enn i perioder med nedgangskonjunktur. For eksempel har ulike opplæringstiltak noe lengre varighet, og vil normalt ha en viss innlåsingseffekt. Denne effekten vil ha mindre betydning i et vanskelig arbeidsmarked når sannsynligheten for rask overgang til arbeid uansett er lav. I en slik situasjon kan det være fornuftig å benytte tiltak som kan øke kompetansen blant de ledige, for å øke mulighetene for en god tilknytning til arbeidslivet når situasjonen på arbeidsmarkedet bedres.

Sysselsettingsutvalget peker på at et generelt trekk ved erfaringer og evalueringer av tiltak er at ressurskrevende innsats synes å ha god effekt. Individuell jobbstøtte (IPS) trekkes fram som eksempel, sammen med kvalifiseringsprogrammet. Sysselsettingsutvalget peker videre på viktigheten av en kunnskapsbasert politikk, og trekker bl.a. fram betydningen av forskning på effekter av arbeidsmarkedstiltak og oppfølging av arbeids- og velferdsforvaltningens brukere. Sysselsettingsutvalget ser fortsatt behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som virker for hvem, og hvilke rammebetingelser som må være til stede for at tiltaket skal ha effekt. Samtidig pekes det på betydningen av at Arbeids- og velferdsetaten tar i bruk denne kunnskapen ved tildeling av tiltak. Regjeringen vil innhente mer kunnskap om effekter av ulike typer arbeidsmarkedstiltak for arbeidssøkere i ulike situasjoner.

8.3.3 Innovative løsninger og anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak

Regjeringen er opptatt av å videreutvikle de arbeidsrettede tjenestene slik at flere kan komme i arbeid.

En stor del av arbeidsmarkedstiltakene gjennomføres direkte hos arbeidsgivere i ordinært arbeidsliv eller i utdanningsinstitusjoner, mens en betydelig andel anskaffes også fra eksterne tiltaksarrangører. Samarbeid med ulike typer leverandører er viktig for å sikre mangfold og et variert tilbud innenfor arbeidsmarkedstiltakene. Anbudsutsettingen av avklarings- og oppfølgingstiltakene i 2015 hadde som mål å forenkle regelverket for arbeidsmarkedstiltakene, bidra til økt mangfold og sikre økt kvalitet i det samlede tiltakstilbudet. En evaluering fra Proba Samfunnsanalyse viser at dette har gitt bedre resultater i form av overgang til arbeid til en lavere pris for ulike typer oppfølgingstiltak.19

Hvordan Arbeids- og velferdsdirektoratet gjennomfører anskaffelsesprosessene for arbeidsmarkedstiltak, har betydning for innovasjonsgraden i arbeidsmarkedstiltakene og utviklingen av markedet for arbeids- og velferdstjenester. Gjennom anskaffelser kan sosiale entreprenører og ideelle aktører levere tjenester og produkter til det offentlige på like vilkår som andre private aktører. Som leverandør av arbeidsmarkedstjenester kan eksempelvis ideelle virksomheter og sosiale entreprenører konkurrere om utlyste oppdrag, og slik være med å øke både mangfoldet og kvaliteten i tilbudet. Det er imidlertid få nye ideelle og sosiale entreprenører som har kommet inn som leverandører av arbeidsmarkedstiltak. Dette kan bety at nye løsninger som potensielt kan gi bedre overgang til arbeid eller utdanning, ikke blir prøvd ut. En viktig utfordring er derfor å legge til rette for økt utprøving av nye, gode ideer og løsninger gjennom å gi nye og mindre tilbydere innpass på tiltaksfeltet. Det handler om å utforme anbudene slik at små og innovative aktører kan få prøvd ut nye ideer i et system, der de dårlige ideene blir silt ut og de gode ideene gir mulighet for å vinne større kontrakter framover i tid.

Leverandørsamarbeid gir økonomiske muligheter, men for nystartede og mindre virksomheter kan det være krevende å oppfylle formelle vilkår og nå opp i konkurranse med etablerte og større aktører. I en analyse gjennomført av Arbeidsforskningsinstituttet pekes det på at sosiale entreprenører ofte ikke når opp i anbudskonkurranser med de større og mer etablerte leverandørene. Utfordringene for de sosiale entreprenørene er blant annet knyttet til å utvikle virksomheten fra oppstartsfasen til en mer profesjonalisert form som kan gi en mer etablert plass i det markedet de opererer innenfor. Det pekes også på manglende forståelse hos de sosiale entreprenørene av anskaffelses- og tiltaksregelverkene som regulerer Arbeids- og velferdsetatens rolle og muligheter i slike samarbeid. I tillegg har de ofte mindre erfaring med et tett bestiller-leverandørforhold.

Situasjonen kan bedres bl.a. gjennom dialog med Arbeids- og velferdsetaten, holdningsendring og bedre forståelse av bestiller og leverandørrollen. Veiledninger kan være et behov. Det opplyses også av entreprenørene at det er krevende å nå opp i konkurranse med de større og mer etablerte tiltaksarrangørene om samarbeidsavtaler. Hvordan anskaffelsene blir beskrevet og størrelsen på anskaffelsen, kan ha stor betydning for hva slags aktører som kan tilby løsninger og tjenester. Særlig mindre aktører kan ha utfordringer med å vinne fram i store, offentlige anskaffelsesløp. Undersøkelsen peker videre på at sosiale entreprenører har særlige utfordringer i anbudsrunder fordi de ikke kan levere store nok volum og heller ikke har et profesjonelt apparat for å skrive og levere anbud.20

Innovative anskaffelser kan være et godt virkemiddel til å stimulere til nytenkning. Innovasjon i offentlige anskaffelser handler om at offentlige oppdragsgivere fokuserer mer på hvilket behov som skal dekkes framfor en bestemt løsning. Det åpner opp for at flere aktører kan delta i konkurransen. Se mer om mulighetene som ligger i bruk av innovative anskaffelser i eget avsnitt over. Det at løsningene er innovative vil ofte innebære at leverandørene tilnærmer seg samfunnsproblemer på nye måter, f.eks. gjennom utviklingen av nye inkluderingsarenaer eller nye metoder. Eksempler på sosiale problemer det er behov for å fokusere på er sosialt utenforskap, inkludering av sårbare personer i arbeidslivet og integrering av flyktninger og innvandrere i arbeids- og samfunnsliv.

Som en stor offentlig innkjøper har Arbeids- og velferdsetaten store muligheter for å bidra til nytenkning og utvikling i leverandørmarkedet for arbeidsmarkedstiltak ved å etterspørre nye og bedre løsninger. For å legge bedre til rette for at flere gode krefter får bidra med nye, innovative løsninger på arbeids- og velferdsfeltet, har Arbeids- og sosialdepartementet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet øke bruken av mer innovative anskaffelsesmetoder for innkjøp av arbeidsmarkedstiltak. Det skal bidra til flere anskaffelser som aktivt søker nye innovative løsninger og tilnærminger herunder fra mindre aktører, ideelle aktører og sosiale entreprenører. Målet med en slik utprøving er større variasjon i leverandørmarkedet og større variasjon i virkemidler og tiltak ut mot arbeids- og velferdsforvaltningens brukere. Dette kan gi et grunnlag for å bedre overgangen til arbeid og utdanning.

Arbeids- og velferdsetaten har over tid hatt fokus på nytten av innovative anskaffelser og har fra starten i 2010 vært partner i leverandørutviklingsprogrammet for innovative anskaffelser som drives av bl.a. NHO, KS, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Arbeids- og velferdsdirektoratet erfarer at i en innovativ anskaffelsesprosess er dialogen med leverandørmarkedet i forkant av anskaffelsen viktig. Dialogen må tilpasses at flere aktuelle leverandører gjerne er mindre virksomheter som har et beskjedent administrativt apparat. For å bidra til at flere mindre leverandører, både kommersielle og ideelle, kan delta i anbudskonkurransene, vurderer direktoratet bl.a. å innhente innspill fra leverandørmarkedet på hva som kan være gode resultatmål og hensiktsmessige tildelingskriterier. Formålet er at det utarbeides kravspesifikasjoner som åpner opp for nye løsninger og tilbydere. I innovative anskaffelser må kriteriene for hvilke grupper de ulike tiltakene skal nå, være mer åpne enn i dag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer også andre tilnærminger som gjør det enklere for mindre leverandører å delta i anbudskonkurranser i regi av Arbeids- og velferdsetaten, herunder om det kan være aktuelt med rammeavtaler hvor tilbyderne selv får anledning til å tilby det antall plasser de kan levere. Det vurderes også om det kan være hensiktsmessig å dele opp anbudskonkurranser i mindre delkonkurranser. Lokale behov og prioriteringer for utprøving av nye løsninger og tilnærminger skal vektlegges, slik at også lokale NAV-kontor i større grad får finne fram til, samarbeide med og følge opp mindre, lokale, innovative løsninger. Særlig aktuelt er det å bruke metoden med mer innovative anskaffelser for tiltak i tilknytning til avklaring og oppfølging, særlig av unge og personer som har stått lenge uten arbeid. Virkemidler som samarbeid med sosiale entreprenører bør også vurderes som et supplement, overfor personer som har stått lenge uten arbeid og som har prøvd flere arbeidsmarkedstiltak uten å komme i ordinær jobb. Det er viktig at en slik utprøving evalueres ut fra målene for arbeidsmarkedstiltak, som i hovedsak er overgang til arbeid og utdanning, og mål om effektiv ressursbruk.

Ideelle aktører er en viktig del av velferdssamfunnet og utgjør et viktig alternativ til både det offentlige og kommersielle tilbudet. Gjennom Granavolden-plattformen har regjeringen lagt opp til å invitere ideelle leverandører på arbeids- og velferdsfeltet for å utvikle en strategi som sikrer utvikling av ideell sektors rolle og tilbud. Som ledd i dette har Arbeids- og sosialdepartementet gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet i oppdrag å nedsette en arbeidsgruppe med ideelle aktører, som bl.a. skal kartlegge barrierer og muligheter for at flere ideelle og mindre aktører kan levere arbeidsmarkedstiltak til Arbeids- og velferdsetaten. Arbeidsgruppen vil vurdere tiltak og mulige endringer som kan bidra til å øke mangfoldet blant leverandørene av arbeidsmarkedstiltak. Samarbeid med flere ulike typer leverandører, både kommersielle og ideelle, herunder sosiale entreprenører, er viktig for å sikre mangfold og et variert tilbud innenfor arbeidsmarkedstiltakene. Regjeringen er opptatt av at potensielle gode løsninger på samfunnsutfordringer prøves ut og at virksomme tiltak og metoder skaleres opp. Regjeringen vil på bakgrunn av innspillene fra arbeidsgruppen med ideelle aktører og Arbeids- og velferdsdirektoratets arbeid med å øke andelen innovative anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak, utforme en strategi for innovative anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak og arbeide videre med å utvikle en strategi for ideelle aktører i tråd med målsettingen i Granavolden-plattformen.

8.4 Oppsummering av tiltak

Regjeringens mål er at flere skal inkluderes i arbeids- og samfunnsliv. Dette krever at innovasjonskraften som finnes i offentlig, frivillig og privat sektor utnyttes fullt ut.

Å stimulere til utvikling av nye løsninger, teste disse og deretter ta i bruk de som gir bedre resultater er en forutsetning for å kunne forebygge bedre og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. De siste årene har stadig flere NAV-kontor utviklet nye arbeidsmåter og tiltak for å støtte brukerne sine på bedre måter. En sentral utfordring i den kunnskapsbaserte tjenesteutviklingen er hvordan det lokale handlingsrommet kan kombineres med systematikken som er nødvendig for å gå fra mange lovende lokale løsninger til stadig flere effektive løsninger andre kontorer kan lære av. Det er behov for å etablere bedre systemer for å identifisere effekter av tiltak og tjenester i arbeids- og velferdssektoren og mer læring mellom enheter.

Ny teknologi og tilgang på data gir nye muligheter for innovasjon i tjenestene. Dette kan bety bedre kvalitet og bedre samordning mellom tjenester overfor den enkelte. Dagens digitale tjenester er i stor grad bygget opp ut fra hvem som har eierskap til tjenesten, og ikke ut fra brukerbehovene. Samarbeid på tvers av sektorer om brukere er avhengig av at man har rettslige hjemler for deling av informasjon. Det er stort behov for å arbeide videre med det juridiske rammeverket og rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger på en måte som både tar hensyn til personvern og legger til rette for å utvikle tjenester og systemer som gir større muligheter til helhetlig dialog og oppfølging.

Sosiale entreprenører utvikler og leverer nyskapende løsninger og kan være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å forebygge utenforskap og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. Det er en del samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og sosiale entreprenører, men det er potensial for å øke samarbeidet.

Arbeidsmarkedstiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting fra arbeidslivet. En utfordring er å legge til rette for økt utprøving av nye, gode ideer og løsninger. Bruk av anbud og samarbeid med ulike typer leverandører er også viktig for å sikre mangfold og et variert tilbud innenfor arbeidsmarkedstiltakene. Innovative anskaffelser kan være et godt virkemiddel til å stimulere til nytenkning.

For å legge til rette for bedre tjenester og økt innovasjon i arbeidet mot utenforskap vil regjeringen:

• Styrke samarbeid om tjenesteutvikling mellom tjenestene og forskningsmiljøer. Det skal bidra til mer systematisk kunnskapsinnhenting om effekter av tiltak og tjenester.

• Arbeide videre med systemer og metoder for mer løpende resultatinformasjon og læring mellom NAV-kontor.

• Forsterke arbeidet med å utvikle gode regler for informasjonsdeling og personvern for å kunne utnytte teknologiske muligheter i innovasjon og tjenesteutviklingen på en trygg og etisk forsvarlig måte.

• Vurdere endringer i regelverk og forvaltning av tilskuddsordningene til sosialt entreprenørskap og tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner. Målet er å bidra til mer nyskapende løsninger og tiltak.

• Vurdere endringer som bidrar til at samarbeid med sosiale entreprenører i større grad inngås i utvikling av de sosiale tjenestene.

• Legge til rette for utprøving av nye løsninger som kan forebygge sosiale problemer og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv.

• Vurdere å øke andelen ledige, sykemeldte og personer med nedsatt arbeidsevne som får oppfølging og arbeidsmarkedstiltak fra Arbeids- og velferdsetaten, i tråd med Sysselsettingsutvalgets anbefalinger.

• Innhente mer kunnskap om effekter av ulike typer arbeidsmarkedstiltak for arbeidssøkere i ulike situasjoner, jf. forslag fra Sysselsettingsutvalget.

• Legge til rette for samarbeid med flere ulike typer leverandører, både kommersielle og ideelle, inkludert sosiale entreprenører, innenfor arbeidsmarkedstiltakene.

• Vurdere andre virkemidler slik som samarbeid med sosiale entreprenører overfor personer som har stått lenge uten arbeid og som har prøvd flere arbeidsmarkedstiltak uten å komme i ordinær jobb.

• Øke bruken av innovative metoder i anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak som utviklingskontrakter, rammeavtaler og mindre anbud med sikte på større mangfold og bedre tilbud til sårbare grupper for å motvirke utenforskap. I innovative anskaffelser må kriteriene for hvilke grupper de ulike tiltakene skal nå, være mer åpne enn i dag.

• I utprøvingen av innovative metoder i anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak skal lokale behov og prioriteringer for utprøving av nye løsninger og tilnærminger vektlegges, slik at også lokale NAV-kontor i større grad får finne fram til, samarbeide med og følge opp mindre, lokale, innovative løsninger.

• Utarbeide en strategi for innovative anskaffelser av arbeidsmarkedstiltak.

• Utvikle en strategi som sikrer utvikling av ideell sektors rolle og tilbud på arbeids- og velferdsfeltet, jf. målsetting i Granavolden-plattformen.