3 Tidlig og samordnet innsats overfor barn og unge

3.1 Innledning

De fleste barn i Norge vokser opp i trygge omgivelser, med gode levekår og muligheter til å utvikle seg, i barnehagen, på skolen, i nabolaget og gjennom fritidsaktiviteter. Gode og bredt tilgjengelige tjenester innen helse, barnehage og skole bidrar til like muligheter og til å redusere forskjeller i levekår. For mange barn og unge er likevel oppvekstsituasjonen medvirkende til at de opplever utenforskap i ungdomsår eller voksen alder. Innsatsen for å forebygge utenforskap og fremme inkludering i arbeids- og samfunnsliv må derfor starte tidlig. Målet er at alle barn og unge skal ha en trygg og god oppvekst, som legger grunnlaget for at de blir selvstendige og trygge voksne som bidrar til samfunnet og fellesskapet.

Gode oppvekstsvilkår er avgjørende for barn og unges mulighet til læring og utvikling. Å mestre skole og utdanning er en viktig forutsetning for deltakelse i arbeidslivet og for å skape et godt liv. Barnehager og skoler som løfter alle barn, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, er blant de viktigste bidragene for å skape like muligheter for alle og hindre utenforskap. Det å stå uten fullført videregående opplæring øker risikoen for utenforskap for den enkelte. Unge som dropper ut av skoleløpet, eller står i fare for å gjøre det, må sikres tett oppfølging.

Deltakelse i fritidsaktiviteter og uorganiserte aktiviteter bidrar til at barn og unge opplever sosiale fellesskap og tilhørighet, og til mestring og uformell læring. Dette er derfor også viktige arenaer for å forebygge utenforskap.

Vanskelige oppvekstsvilkår og levekårsutfordringer i familien kan få konsekvenser for barns skolegang og deltakelse. Forebyggende innsats og tjenester og tiltak for å skape trygge familier er viktig for å forebygge utenforskap og for å redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv.

Barn og unge med helseproblemer og utfordringer knyttet til læring og mestring er ofte i kontakt med flere tjenester i det offentlige hjelpeapparatet. Manglende samarbeid og samhandling mellom tjenestene medfører at barn, unge og familier ikke alltid får god nok hjelp. Det er en kontinuerlig utfordring å gi barn, unge og familier med sammensatte utfordringer et mer koordinert og helhetlig tjenestetilbud.

Dette kapitlet omtaler regjeringens innsatser for å sikre gode oppvekstvilkår og trygge familier, og læring og mestring i skolen. I kapittel 3.2 omtales utdanningssektorens bidrag til å forebygge utenforskap og tiltak for økt mestring og fullføring i skolen. Andre arenaer for deltakelse, inkludering og mestring omtales i kapittel 3.3. Tjenester og tiltak for å skape trygge familier omtales i kapittel 3.4, og innsatsen for bedre samordnede tjenester til utsatte barn og unge og deres familier i 3.5. Trygge og gode boforhold og nærmiljøer er også viktig for å forebygge utenforskap, og innsatsen her er omtalt i kapittel 3.6.

3.2 Utdanningssektorens bidrag til å forebygge utenforskap

Barnehage og tidlig læring

Gode barnehager og skoler som løfter alle barn uavhengig av bakgrunn, er blant de viktigste bidragene for å skape like muligheter for alle og hindre utenforskap. Barns allsidige utvikling og læring i barnehage og skole legger grunnlaget for videre læring og deltakelse i samfunnet.

Barn har rett til plass i en barnehage, som ifølge barnehageloven skal ivareta barnas behov for omsorg og lek, fremme læring og danne grunnlag for allsidig utvikling. Ifølge rammeplanen skal barnehagen legge til rette for at barn i alle aldersgrupper får varierte leke-, aktivitets- og læringsmuligheter, og at alle barna skal kunne utvikle seg, lære og oppleve framgang.

Språk er nøkkelen til like muligheter i skolen og i samfunnet. De første årene i barns liv har stor betydning for den videre språkutviklingen. Dersom barna har et godt ordforråd og god begrepsforståelse i barnehageårene, øker sannsynligheten for god språkutvikling og gode skoleprestasjoner senere.1

Forskning viser at det betyr mye hvilken familie barn vokser opp i, og at forskjeller gjerne viser seg tidlig i livet. Barn som vokser opp med foreldre med ulike utfordringer, som f.eks. økonomiske vansker, rus eller psykiske lidelser, får ofte mindre støtte og stimulering hjemme enn andre.2 Det gir barnehagene og skolene et stort ansvar for å bidra til at alle barn får en god start på livet og for å kompensere for manglende støtte og stimulering hjemme.

Gode barnehager bidrar til å styrke barns språkferdigheter og reduserer atferdsvansker.3 Barnehager er særlig viktig for minoritetsspråklige barns språkutvikling i norsk og for deres videre integrering i det norske samfunnet.4 Jo tidligere minoritetsspråklige barn begynner i barnehage, desto bedre språkutvikling har de, og de får bedre resultater på skolen.5

For å redusere økonomiske hindre for at barn kan gå i barnehage, er det innført moderasjonsordninger i form av redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid for barn i alderen to til fem år fra familier med lav inntekt. Ordningene skal sikre en bedre sosial profil på foreldrebetalingen i barnehage, og legge til rette for at flere får mulighet til å bruke tilbudet om barnehageplass. Kunnskapsdepartementet ser på hvordan regelverket kan forenkles og moderasjonsordningene gjøres mer tilgjengelige, slik at flere i målgruppen tar dem i bruk.

Sammen med skolen og deltakelse i frivillige organisasjoner, er skolefritidsordningen (SFO) den viktigste arenaen for barn i småskolealder for å knytte vennskap og oppleve fellesskap. En god overgang fra barnehage til skole og SFO kan derfor ha stor betydning for barns trivsel, utvikling og læring. Et godt SFO-tilbud kan bidra til inkludering og til å jevne ut sosiale forskjeller som på sikt kan bidra til mindre utenforskap. For barn som nylig har kommet til Norge, vil SFO kunne spille en viktig rolle for at de skal bli inkludert i sitt nye miljø, trives og få gode norskferdigheter. For mange familier kan det være både kulturelle og økonomiske barrierer for å sende barna på SFO. Et godt samarbeid med foreldre med innvandrerbakgrunn er derfor avgjørende.

Det er store kvalitetsforskjeller og variasjoner i SFO-tilbudet. Ifølge den nasjonale evalueringen av SFO gir mange kommuner et godt SFO-tilbud og har pedagogiske planer.6 Andre steder ser tilbudet ut til å være mer preget av å være et sted der barna får tilsyn. Mange SFO-er er for dårlige til å tilpasse tilbudet for barn med behov for særskilt tilrettelegging. Kommuner som jobber godt med SFO, ser sammenhengene mellom barnehagen, skolen og SFO.

For å redusere økonomiske hindre for at barn kan gå i SFO, er det innført inntektsgradert foreldrebetaling i SFO på 1.–2. trinn fra og med høsten 2020 ved offentlige skoler. Det er innført gratis SFO for elever med særskilte behov på 5.–7. trinn. Fra høsten 2021 blir ordningen med inntektsgradert foreldrebetaling i SFO utvidet til 3. og 4. trinn. Det er også satt av midler til en tilskuddsordning for SFO ved friskoler som ønsker å tilby inntektsgradert foreldrebetaling i SFO på 1.–4. trinn. Det er videre bevilget midler til gratis SFO for familier med lav inntekt i utvalgte kommuner.

Tilgang til utdanning

Barn mellom seks og 16 år har ifølge opplæringsloven rett og plikt til gratis grunnskoleopplæring. Opplæringen skal bidra til at den enkelte utvikler kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Også personer over 16 år har rett til gratis grunnskoleopplæring hvis de har behov for det.

Regjeringen har som mål at ni av ti skal fullføre og bestå videregående opplæring. Regjeringen la i mars fram Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører mot verden og fremtiden. Et sentralt tiltak i fullføringsreformen er å utvide retten til videregående opplæring. Ungdom og voksne har som hovedregel rett til tre år med gratis videregående opplæring. Årlig er det mer enn 5 000 personer som går ut av videregående etter tre års fulltids opplæring uten at de har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse. De har brukt opp retten til videregående opplæring, og veien videre i utdanningssystemet er heller ikke åpen for dem. De fleste mangler bare ett eller noen få fag for å oppnå vitnemål eller fagbrev. Å stå uten fullført videregående opplæring øker risikoen for utenforskap for den enkelte. Det store antallet som ikke fullfører innebærer også høye samfunnsmessige omkostninger. Regjeringen vil derfor foreslå å utvide retten til videregående opplæring og gi alle elever rett til opplæring inntil de har fullført og bestått videregående opplæring. En tidsubegrenset rett til videregående opplæring vil gjøre det enklere for fylkeskommuner å planlegge lengre opplæringsløp for elever som trenger det.

Ungdom utenfor utdanning og arbeid følges opp av oppfølgingstjenesten. Tjenesten gjelder til og med det året den enkelte fyller 21 år. Oppfølgingstjenestens formål er at ungdom i målgruppen skal få tilbud om opplæring, arbeid eller andre kompetansefremmende tiltak.

I en rapport fra 2016 påpekte Riksrevisjonen flere svakheter ved oppfølgingstjenestens arbeid.7 Riksrevisjonen pekte bl.a. på at det var stor variasjon i oppfølgingen fra fylke til fylke, at det helhetlige samarbeidet med ulike aktører ikke fungerte godt nok, og at det ofte tok lang tid før ungdommene ble fanget opp. Som et resultat ble det i 2017 og 2018 lyst ut midler til forsøksordninger i fylkeskommunene med nye tiltak for ungdom som står utenfor opplæring og arbeid. Tiltakene besto bl.a. av opplæring i skolefag, intensivkurs og arbeidstrening. Fylkeskommunenes evalueringer peker på at tett og forpliktende samarbeid mellom oppfølgingstjenesten, Arbeids- og velferdsetaten, helseteam og den enkelte skolen var nødvendig for å lykkes.

I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører mot verden og fremtiden foreslår regjeringen flere tiltak for å styrke oppfølgingstjenestens arbeid. Dagens aldersavgrensning harmonerer dårlig med at regjeringen i fullføringsreformen foreslår flere tiltak som vil gi fylkeskommunene større ansvar for aldersgruppen 16–24 år. Regjeringen vil derfor vurdere om målgruppen skal utvides opp til 24 år.

Et gjennomgående prinsipp for hele fullføringsreformen er at elevene bør få hjelp før de står utenfor videregående opplæring, og at forebyggende innsats er viktig. Med den utvidede retten til videregående opplæring vil fylkeskommunene ha et sterkt insentiv til å jobbe forebyggende, slik at flest mulig fullfører videregående opplæring. Regjeringen har også nylig foreslått en regelendring som vil gi alle velferdstjenestene en tydelig plikt til å samarbeide med hverandre.

Regjeringen mener det også bør vurderes om oppfølgingstjenesten skal få i oppgave å jobbe forebyggende mot frafall, og varsler dette i Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører mot verden og fremtiden. De som jobber i oppfølgingstjenesten, kjenner videregående opplæring godt og samarbeider tett med de kommunale og statlige tjenestene og med arbeidslivet. Denne kunnskapen og erfaringen vil kunne benyttes både i overgangen til og underveis i videregående opplæring.

Som en del av denne vurderingen vil regjeringen gi Utdanningsdirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet et oppdrag om å kartlegge samarbeidsflater og ev. barrierer i samarbeidet mellom oppfølgingstjenesten og Arbeids- og velferdsetaten, og sette i gang en pilot med forebyggende arbeid i et fylke fra 2022. I piloten skal det prøves ut hvordan oppfølgingstjenesten kan samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten og andre tjenester, som f.eks. skolehelsetjenesten, om forebyggende arbeid. Arbeidet evalueres og dette kan gi et grunnlag for vurdering av ev. oppskalering. I lys av dette vil det også vurderes om Arbeids- og velferdsetaten skal få et tydeligere oppdrag knyttet til forebyggende innsats.

Fullføringen er for lav særlig innenfor yrkesfagene. Mangel på læreplasser hindrer mange elever i å fullføre med yrkeskompetanse. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak som har ført til at antall læreplasser har økt betydelig de siste årene, men like mange står uten plass som før. På tross av at det finnes ledige læreplasser, er det mange som ikke får plass fordi bedriftene anser dem som uegnede og derfor ikke vil ansette dem. Dette rammer spesielt søkere med dårlige karakterer, høyt fravær, helseproblemer, elever med behov for tilrettelegging eller innvandrerbakgrunn. De har krav på et alternativt tilbud i skole, men det er bred enighet om at dette tilbudet er for dårlig. Regjeringen har derfor besluttet å lovfeste et tilbud som skal være likeverdig med læreplass. Tilbudet vil ha ny organisering, innhold og finansiering som til sammen skal gi et likeverdig tilbud som læreplass. Det blir et utvidet tilbud som har bedre kvalitet sammenlignet med dagens Vg3 i skole. Elevene skal, som i dag, møte de samme kravene til sluttkompetanse i fag- eller svenneprøven som lærlingene i faget.

Flere av tiltakene i regjeringens fullføringsreform vil føre til et økt behov for læreplasser, og det gjør det nødvendig å se på hvordan fag- og yrkesopplæringen er finansiert. Regjeringen mener videregående opplæring også framover i hovedsak skal finansieres gjennom fylkeskommunenes frie inntekter. I lys av det vedvarende problemet med for få læreplasser og at det kan bli et enda større behov for læreplasser med nye rettigheter som varsles som en del av fullføringsreformen mener regjeringen likevel det er grunn til å vurdere om dagens finansiering er den beste for å bidra til tilstrekkelig antall læreplasser. Regjeringen vil derfor sette i gang et arbeid for å vurdere om endringer i hvordan læretiden finansieres, kan bidra til flere læreplasser.

Innsatsen for å øke mulighetene for fullføring for voksne som ikke har oppnådd videregående kompetanse er omtalt i kapittel 5.

Tilgang til utdanning utover videregående opplæring er ikke rettighetsfestet. Statlige universiteter og høyskoler skal som hovedregel tilby gratis utdanning, mens fagskoler og private høyskoler kan ta studieavgifter fra studentene. Store ungdomskull og økt studietilbøyelighet har ført til høyere poenggrenser på en rekke fag, og antall kvalifiserte søkere som står uten et tilbud har økt nesten hvert år de siste årene.

I tillegg til god tilgang på offentlig finansiert utdanning, har Norge en godt utbygget ordning for studiestøtte gjennom Lånekassen. Tilgang på støtte til livsopphold i form av studielån og stipend skal bidra til like muligheter til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske og sosiale forhold.

Mestring og inkluderende fellesskap

Barnehagen skal ifølge rammeplanen tilpasse det allmennpedagogiske tilbudet etter barnas behov og forutsetninger. Barn i barnehagen har også rett til et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø, jf. ny bestemmelse i barnehageloven fra 1. januar 2021. Opplæringsloven stiller krav til opplæringen og læringsmiljøet i grunnskolen og i videregående opplæring, som skal sikre at barn og unge opplever mestring og inkludering. Opplæringen skal tilpasses den enkeltes evner og forutsetninger, og elevene har rett til et trygt og godt skolemiljø. Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Kommunen har plikt til å tilby skolehelsetjeneste med et tverrfaglig tilbud til barn og ungdom i alderen 0–20 år, herunder helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid.

I tillegg til disse universelle bestemmelsene, inneholder lovverket en rekke bestemmelser rettet mot individer og grupper som er spesielt utsatte for å falle utenfor. Barn under opplæringspliktig alder har rett til spesialpedagogisk hjelp, dersom de har særlige behov for det. Kommunen skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud. Elever i grunnskolen og videregående opplæring som ikke får tilstrekkelig utbytte av den ordinære opplæringen i skolen, har rett til spesialundervisning. Elever med et annet morsmål enn norsk har krav på ekstra norskopplæring. Likevel skjer det for ofte at barn og unge ikke får den hjelpen de trenger. Regjeringen har innført en rett til intensiv opplæring for elever på 1.–4. trinn som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning. Det er også brukt store ressurser på et kompetanseløft for lærere. Det er innført en samarbeidsplikt for å sikre god overgang fra barnehage til skole og SFO. I fullføringsreformen foreslås en tilsvarende plikt for overgangen mellom ungdomsskolen og videregående opplæring, samt en plikt til å følge opp elever med fravær. Videre blir ulike modeller for flerfaglig samarbeid systematisk prøvd ut i skolen i prosjektet «et lag rundt eleven», men det har vist seg vanskelig å spore betydelige effekter av slike innsatser på elevenes læring.8

Mange elever med nedsatt funksjonsevne får et dårligere tilbud i videregående opplæring enn elever uten funksjonsnedsettelser. Dette gjelder bl.a. muligheter til å fullføre, til å velge utdanningsprogram og til å velge seg en vei videre etter videregående opplæring. Regjeringen vil sette i gang arbeidet med en strategi for å gi elever med nedsatt funksjonsevne et bedre tilbud i videregående opplæring.

Mobbing, ensomhet og psykiske vansker øker risikoen for frafall og utenforskap. Stadig flere ungdommer i videregående opplæring rapporterer om ensomhet og psykiske vansker. Regjeringen har gjennom fagfornyelsen innført folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen. Temaet skal bidra til at elevene utvikler kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Det har stor betydning for folkehelsen at vi som samfunn legger til rette for at alle kan ta gode valg. Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte.

Det er mye som tyder på at skolene ikke har god nok tilgang til kompetanse om hvordan skolen kan drive forebyggende psykisk helsearbeid. I forbindelse med fullføringsreformen i videregående opplæring vil regjeringen derfor vurdere tiltak slik at kompetanse om forebyggende arbeid med elevenes psykiske helse blir bedre. God tilgang på kunnskap og kompetanse om psykisk helse vil også bidra til at det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring skal fungere etter hensikten. Samtidig gir fylkeskommunene og videregående skoler tilbakemeldinger på at de trenger verktøy for å kunne legge opp gode opplæringsløp for elever som opplever psykiske plager i kortere eller lengre perioder og som derfor erfarer at psykiske plager er et hinder for å fullføre opplæringen. Kompetanseutviklingstiltak vil også kunne ta for seg denne problemstillingen.

Rapport fra ekspertutvalget for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging (Nordahl-rapporten) konkluderte med at for mange barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging ikke får den hjelpen de trenger.9 Barn og elever med vedtak om spesialpedagogiske tiltak opplever for ofte at de møter voksne uten relevant kompetanse, og for ofte blir tatt ut av barnegruppen og klassefellesskapet for å få et eget tilbud. Meld. St. 6 (2019–2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO bygger på at kompetansen skal flyttes nærmere elevene. Regjeringen vil styrke det tverrfaglige samarbeidet og sette i gang et varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet for ansatte i barnehager, skoler og PP-tjenesten. Det skal opprettes et senter for forskning på spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Regelverksendringer vil bli vurdert i arbeidet med ny opplæringslov, herunder å stramme inn for å sikre at fagpersoner med rett kompetanse gir spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning, og presisere at PP-tjenesten i kommunene og fylkene skal jobbe mer forebyggende og med tidlig innsats. Videre vil regjeringen vurdere hvordan alle barnehager og skoler skal få tilstrekkelig tilgang til spesialpedagogisk kompetanse.

I forbindelse med fullføringsreformen i videregående opplæring vil regjeringen vurdere å foreslå en plikt for fylkeskommunene til å jobbe systematisk og forebyggende med elever som står i fare for å ikke bestå fag. Elevene skal få hjelp før det blir for mye å ta igjen. På samme måte som med tidlig innsats på 1.–4. trinn, er det viktig at de videregående skolene identifiserer og setter inn tiltak tidlig for de elevene som har risiko for å ikke fullføre og bestå. Den nærmere innrammingen av forslaget vil bli vurdert i arbeidet med ny opplæringslov.

Med et større mangfold av utdanningsbakgrunner og språkferdigheter i videregående opplæring, er det nødvendig å vurdere tiltak som kan bidra til å gi et likere utgangspunkt for å kunne fullføre og bestå. Erfaringer fra forsøk og evalueringer tyder på at særskilt organiserte tilbud i overgangen fra grunnskole til videregående opplæring er positive tiltak for elever med kort botid og svake norskferdigheter. Det er imidlertid store variasjoner i tilbudene som gis, og det er ikke alle elever i målgruppen som får mulighet til å benytte seg av tilbudene. Regjeringen vil derfor vurdere å innføre en plikt for fylkeskommunene til å ha et overgangstilbud rettet mot elever som har innvandret og som har svake språkferdigheter og/eller faglige utfordringer.

Forsøket med NAV-veileder i videregående skole synliggjør et behov for bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen for en elevgruppe med ulike levekårsutfordringer og sosiale problemer. Elever som har fått oppfølging fra NAV-veiledere i skolen har fått bistand knyttet til bolig, hjemmesituasjon, helseutfordringer, økonomi og andre sosiale problemer. Det nasjonale forsøket ble avsluttet i 2019. For mange av de lokale pilotene i forsøket er det besluttet en eller annen form for videreføring.

Etter universitets- og høyskoleloven har studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Med særskilte behov vises det til tilretteleggingsbehov som går utover dem som er hjemlet i likestillings- og diskrimineringsloven. De kan ofte være av kortvarig karakter (sykdom, svangerskap, osv.). Universitetene og høyskolene har normalt egne kontaktpunkt for studenter med tilretteleggingsbehov.

I forslaget til endring av universitets- og høyskoleloven mv. som ble lagt fram 26. mars 2021, Prop. 111 L (2020–2021), foreslår regjeringen å oppdatere læringsmiljøbegrepet slik at det, i tillegg til det fysiske, også omfatter digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold. Kunnskapsdepartementet utreder nå om det er behov for ytterligere endringer i universitets- og høyskoleloven for å styrke studentenes rettssikkerhet og tydeliggjøre institusjonenes ansvar for tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser og særskilte behov.

Arbeids- og velferdsetaten er også i oppsøkende kontakt med studiestedene for å spre kunnskap om tilrettelegging og hjelpemidler. Studenter som tar høyere utdanning kan ha rett til stønad til nødvendige hjelpemidler for å gjennomføre studiene over ordningen hjelpemidler på arbeidsplass. Det kan også ytes stønad til tolketjenester og lese- og sekretærhjelp til studenter som har behov for dette.

3.3 Deltakelse, inkludering og mestring

Deltakelse på sosiale arenaer er grunnleggende for en god oppvekst i Norge. Det er godt dokumentert at deltakelse på skolen bidrar til sosial mobilitet, og at barnehage er viktig for barn i familier med lav utdanning og inntekt. Også gjennom å delta i fritidsaktiviteter og uorganiserte aktiviteter, får barn oppleve fellesskap og utvikler sosiale ferdigheter og relasjoner. Deltakelse gir sosial og kulturell kompetanse som etterspørres i dagens samfunn. Som omtalt i kapittel 2, er det studier som tyder på en positiv sammenheng mellom sosial kapital og sosial mobilitet. Det er imidlertid behov for mer forskning om hvordan ulike former for sosial deltakelse påvirker sosial mobilitet. Dette gjelder også barns deltakelse på mer uformelle arenaer, som fritidsaktiviteter, fritidsklubber og ungdomshus, i organisasjoner og egenorganiserte aktiviteter.

De aller fleste unge klarer seg godt gjennom ungdomstiden og i overgangen til voksentilværelsen. Gode venner, engasjerte foreldre, en god skole og et trygt nærmiljø er viktige faktorer for trivsel og inkludering. Ungdomstiden er likevel en særlig sårbar periode for de fleste. Tiltak som bidrar til læring, mestring og sosial inkludering bidrar til å forebygge utenforskap blant ungdom. Dette gjelder ikke minst for unge som lever under vanskelige forhold hjemme, som mistrives i skolen, eller som har risikoatferd knyttet til rus og kriminalitet.

Frivillige organisasjoner innen idrett, kunst og kultur er viktige inkluderingsarenaer for barn og unge. Idrett handler om fysisk og psykisk mestring, men også om deltakelse i sosiale fellesskap. Lokale idrettslag er gjennom sin brede tilslutning i barnegruppen et av sivilsamfunnets viktigste bidrag til gode og trygge oppvekstsvilkår. Idretten rekrutterer bredt og svært mange barn har erfaring fra idretten. Selv om oppslutningen blir gradvis lavere i løpet av ungdomsårene, er idrett en dominerende fritidsaktivitet også for denne aldersgruppen.

I tillegg til de brede økonomiske ordningene til frivillige organisasjoner gis det også støtte til målrettede tiltak for å senke terskler for deltakelse og rekruttere flere barn og unge inn i organiserte aktiviteter og fellesskap.

Det frivillige kulturliv, fritidsklubbene, Ung Kultur Møtes og kulturskolen er blant kulturtilbud som tilbys lokalt. Barn og unges sosiale deltakelse foregår i dag også i betydelig grad på digitale plattformer. Meld. St. 18 (2020–2021) om barne- og ungdomskulturfeltet tar opp muligheter og risikofaktorer i barn og unges digitale hverdag.

Regjeringen vil gjøre det lettere å delta i fritidsaktiviteter for barn og unge som i dag ikke deltar. Det er satt i gang et prøveprosjekt med fritidskortordninger for barn fra seks til fylte 18 år. Fritidskortet kan benyttes til å dekke deltakeravgifter til faste, organiserte fritidsaktiviteter. Målet med ordningen er at flere barn og unge får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter sammen med jevnaldrende. Tiltaket vil være særlig viktig for barn og unge som vokser opp i lavinntektsfamilier. I 2019 ble det satt i gang et pilotforsøk med fritidskortordninger i Arendal og Vadsø kommune. Fra høsten 2020 ble ytterligere ti kommuner med i prøveprosjektet, og fra høsten 2021 skal prosjektet utvides med ytterligere 12 kommuner. Formålet er å finne ut hvordan en nasjonal fritidskortordning kan innrettes på en måte som bidrar til økt deltakelse. I prøveprosjektet skal det arbeides særskilt med å få utsatte grupper som i utgangspunktet har lav deltakelse, til å benytte kortet. Prosjektet følgeevalueres.

Gjennom Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge kan offentlige instanser, private aktører og frivillige organisasjoner søke om tilskudd til ferie- og fritidsaktiviteter og alternative mestringsarenaer for barn og ungdom.

Fritidsklubber, ungdomshus og andre åpne møteplasser er viktige inkluderingsarenaer for ungdom. Det varierer i hvilken grad kommuner eller bydeler har inkluderende, åpne og rusfrie tilbud til ungdom. Fritidsklubbene utgjør i dag den nest største fritidsaktiviteten for ungdom etter den organiserte idretten.10 Fritidsklubbene har en forebyggende funksjon, og skal tilby et trygt og inkluderende miljø der ungdommer opplever mestring og tilhørighet. En studie viser at fritidsklubbene når alle typer ungdom, men at ungdom fra lavinntektsfamilier, minoritetsungdom og ungdom med sosialt svake relasjoner til foreldre og skole er overrepresentert blant deltakerne.11 Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn er et virkemiddel for å stimulere til etablering og videreutvikling av åpne møteplasser i de største byene.

Mange elever har behov for ekstra oppfølging for å fullføre videregående opplæring. Tilskuddsordningen Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom gir kommuner midler til å følge opp barn og unge som står i fare for å falle ut, eller som har falt ut av skolen. Losene hjelper ungdommene med motivasjon og hvordan de kan benytte seg av ressursene som finnes i skolen og andre hjelpetjenester for å fullføre skolegangen. Ungdommene har ofte andre utfordringer i tillegg til skoleprestasjoner, noe som gjør losens rolle som støtte og formidler og koordinator av hjelpetilbudet viktig. Mange kommuner viderefører losfunksjonen etter endt tilskuddsperiode. Velferdsforskningsinstituttet NOVA evaluerte ordningen i 2014, som viste at 70 pst. av ungdommene hadde fått en forbedret situasjon. NOVA har fått i oppdrag å evaluere ordningen på nytt. Sluttrapporten vil foreligge ved utgangen av 2021.

Regjeringen legger opp til å slå sammen Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge, Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn og Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom til én ordning. Sammenslåingen skal gjøre det enklere for offentlige instanser, frivillige organisasjoner og private aktører å søke om tilskudd.

Tilgang på sommerjobb kan gi utsatte unge verdifull arbeidserfaring og virke motiverende for videre deltakelse og aktivitet. Sommerjobb kan også gi verdifull erfaring med tanke på videre utdannings- og karrierevalg. For ungdom kan arbeid være en alternativ mestringsarena som gir praktisk erfaring som kan tas med videre i livet. Gjennom Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge kan kommuner, frivillige organisasjoner og private aktører søke om tilskudd for å kunne tilby ungdom i lavinntektsfamilier sommerjobber eller deltidsjobber. Det vil i 2021 bli innført et eget tilskudd til virksomheter som tar inn unge arbeidssøkere med bistandsbehov på sommerjobb. Arbeids- og velferdsetaten vil inngå avtaler om tilskudd til sommerjobb med private og offentlige virksomheter som ønsker å tilby sommerjobb.

Arbeids- og sosialdepartementet har i samarbeid med Nordisk Ministerråd tatt initiativ til å få utarbeidet en kunnskapssammenstilling av norsk og nordisk forskningslitteratur om utsatte unge, utenforskap og inkludering. Formålet er å få kunnskap om metoder, virkemidler, satsinger og intervensjoner som har vist seg å være effektive for inkludering av unge i utdanning, arbeid eller annen aktivitet. OsloMet gjennomfører kunnskapssammenstillingen, som vil foreligge ved utgangen av 2021.

Oppsøkende tjeneste og utekontakt er ikke en lovpålagt tjeneste for kommunene, men flere kommuner har utekontakter eller losfunksjoner som følger opp ungdom i vanskelige livssituasjoner. Frivillige organisasjoner driver også oppsøkende tjenester enkelte steder.

3.4 Tjenester og tiltak for å skape trygge familier

Familien er den viktigste rammen rundt barns liv og utvikling. Alle foreldre vil i perioder kunne ha behov for støtte for å være gode omsorgspersoner og mestre foreldrerollen. Noen familier er mer utsatt enn andre, f.eks. familier der foreldre eller barn har fysisk eller psykisk sykdom, skadelig rusmiddelbruk og rusavhengighet, og der det utøves fysisk og psykisk vold. Foreldre og barn som gjennomgår samlivsbrudd og andre livshendelser kan ha behov for støtte. Regjeringen har utarbeidet en strategi for foreldrestøtte.12 Strategien skal bidra til at alle foreldre som trenger det, får god og riktig hjelp til å være gode omsorgspersoner for sine barn.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en av de viktigste tjenestene for barn, unge og deres familier. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud for barn og ungdom. Formålet med tjenesten er å fremme psykisk og fysisk helse, forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt mv. Gjennom dette bidrar tjenesten til å gi barn en trygg og god oppvekst. Regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Fastlegen har også en viktig funksjon i å fange opp barn og unge med behov for utredning, behandling og oppfølging. Alle kommuner er fra 2020 lovpålagt å ha psykologkompetanse. Tilskuddet for å øke rekrutteringen av psykologer til kommunene er økt.

Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019–2024) inneholder et bredt spekter av helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak for barn og unge mellom 0 og 25 år. I flere kommuner finnes det egne lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp til barn og unge med psykiske plager. Regjeringen vil stimulere til utbredelse av kunnskapsbaserte og tilgjengelige lavterskeltilbud, og vil i oppfølgingen av opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse sette i gang et pilotprosjekt for lavterskel behandling av psykiske helseutfordringer for barn og unge.

Familievernet skal medvirke til gode og trygge oppvekstsvilkår og forebygge konflikter og negative samspillsmønstre i familier. Tjenesten er et lavterskeltilbud, og er tilgjengelig i hele landet. Tjenesten hjelper familier med samlivsproblemer og konflikter i parforhold, og tilbyr mekling og hjelp til foreldresamarbeid. Familieverntjenesten er styrket, og flere personer får nå hjelp i familievernet. Ventetiden er redusert, og kapasiteten er økt. Familievernutvalget tilrår at familievernet fremdeles bør være en tilgjengelig og forebyggende lavterskeltjeneste med høy kompetanse på relasjoner og familie.13 Utvalget mener at tjenesten bør være mer tilgjengelig enn i dag, og at den bør nå ut til nye grupper. Dette innebærer at andre offentlige tjenester må kjenne til tilbudet fra familievernet, og en må jobbe med å sikre bedre kunnskap om familieverntjenesten. Barne- og familiedepartementet arbeider nå med oppfølging av NOUen og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Barneverntjenesten har ansvar for å følge med på de forholdene barn lever under, og søke å avdekke omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås. Gjennom forebygging og tidlig innsats kan barnevernet bidra til at utfordringer innad i familien ikke utvikler seg, og at barn ikke utsettes for omsorgssvikt. Gjennom barnevernsreformen vil kommunene få økt ansvar på barnevernsområdet. Kommunenes nærhet til familiene gir et godt utgangspunkt for innsikt i barnas og foreldrenes behov. Endringene skal bidra til å styrke kommunenes muligheter og insentiver til forebygging og tidlig innsats. Reformen trer i kraft i 2022.

Det er iverksatt flere tiltak for å bidra til at barn og unge ved barneverninstitusjonene får nødvendig psykisk helsehjelp. Et tiltak er utvikling av samhandlingsforløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn i barnevernet. I psykisk helsevern for barn og unge er det utpekt egne barnevernansvarlige, og i barnevernet er det etablert helseansvarlige. Regjeringen vil videreføre og forsterke samarbeidet mellom barnevern og helsesektoren for å gi barn i barnevernet bedre helsehjelp.

På lik linje med andre ungdommer, trenger unge voksne med barnevernserfaring hjelp til å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig mangler de ofte et nettverk som kan gi veiledning og støtte. Unge som har opplevd omsorgssvikt har høy risiko for å havne utenfor utdanning og arbeidsliv. Ettervern kan bidra til at flere fullfører videregående skole og hindre langvarig utenforskap. Forskning viser at de som mottar ettervern, klarer seg bedre senere i livet enn de som ikke mottar dette. Retten til hjelp fra barnevernet er derfor forlenget fra 23 til 25 år fra 1. januar 2021. Formålet med lovendringen er å gi unge voksne med barnevernserfaring viktig støtte i overgangen til voksenlivet. Både barneverntjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for ungdom mellom 18 og 23 år som mottar ettervernstiltak.

For barn som vokser opp i en familie preget av vold, overgrep eller omsorgssvikt kan konsekvensene være betydelige og følge barnet gjennom hele livet. Det er et mål å avdekke vold og overgrep så tidlig som mulig og å hindre at nye overgrep skjer. Det er avgjørende at yrkesutøvere som møter barn og unge, har kompetanse til å snakke med barn om vanskelige temaer. Barn og unge selv må også få god kunnskap om vold og overgrep. Regjeringens arbeid mot vold og overgrep er forankret i Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Regjeringen tar sikte på å fremme en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner i 2021.

Kommunene skal ha oversikt over og legge folkehelseutfordringer til grunn for sin planlegging, samfunnsutvikling og tjenester, og iverksette nødvendige tiltak knyttet til bl.a. oppvekst- og levekårsforhold. Innsatsen for bedre folkehelse skjer i flere sektorer og på flere områder, som nærmiljø, fritid, barnehage og skole. Program for folkehelsearbeid i kommunene er et tiårig samarbeid mellom regjeringen og KS. Hensikten er å styrke psykisk helse og rusforebyggende arbeid i kommunene og å inkludere psykisk helse i folkehelsearbeidet. Barn og unge er prioritert i arbeidet. Tiltakene handler bl.a. om utjevning av sosiale helseforskjeller, mestring og psykisk helse i skolen, økt trivsel i barnehagen og etablering av gode møteplasser. For å styrke psykisk helse i skolen er det etablert en tilskuddsordning rettet mot elever som har psykiske vansker og for å heve kompetansen i skolen. For å mobilisere mot ensomhet blant unge og eldre er det etablert en tilskuddsordning for frivillige organisasjoner.

Det er iverksatt en rekke tiltak som vil styrke det forebyggende arbeidet innen folkehelse. Det vil kunne gi mer kunnskap om forebygging av utenforskap. Det omfatter bl.a. styrking av Ungdata for å få mer kunnskap om unges hverdagsliv, vaner og rusmiddelbruk, tiltak innen vold og mobbing, strategi for å motvirke ensomhet blant barn og unge, og styrking av det rusforebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Folkehelseinstituttet har utarbeidet oppvekstprofiler som tilgjengeliggjør statistikk om barn og unge og oppvekstfeltet på kommune- og bydelsnivå.

Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet samarbeider om programmet DIGI-UNG, for å samordne digitale tjenester til barn og unge. Nettsiden Ung.no gir kvalitetssikret informasjon til barn og unge innenfor temaer som helse, oppvekst, utdanning, økonomi, lover og rettigheter.

3.5 Bedre samordnede tjenester til utsatte barn og unge

Enkelte barn og unge har utfordringer på flere områder samtidig, og har behov for bistand fra flere tjenester. Det kan være utfordringer knyttet til fysisk eller psykisk helse, lærevansker eller språkutfordringer, eller utfordringer i barnehage- og skolemiljøet. Barn og unge kan også ha en vanskelig livssituasjon på grunn av utfordringer i familien. Sammensatte utfordringer krever en samordnet innsats fra hjelpeapparatet.

Flere offentlige utredninger og tilsyn viser at de ulike velferdstjenestene i mange saker ikke samarbeider godt nok. Manglende samarbeid og samordning mellom velferdssektorene kan ofte være en årsak til at det glipper, eller at hjelpen som gis ikke er tilstrekkelig. Uklare rolle- og ansvarsforhold og for liten kjennskap til hverandres tjenester kan føre til manglende samordning og samarbeid.

Mange av sektoriserings- og samordningsutfordringene i kommunene har sitt utspring på statlig nivå. Det er tatt flere initiativ for at staten i større grad skal samordne sine virkemidler og innsatser slik at de bedre legger til rette for samordning av tjenestene lokalt. Målet er bedre samordnede tjenester og mer helhetlig innsats lokalt slik at utsatte barn og unge og deres familier får den hjelpen de har behov for.

3.5.1 0–24-samarbeidet og strukturer for tverrsektorielt samarbeid og samordning

0–24-samarbeidet (2015–2020) har hatt som formål å styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge gjennom bedre samordnede tjenester og mer helhetlig innsats for utsatte barn og unge under 24 år og deres familier. Det overordnede målet har vært at barn og unge skal lykkes i skolen og gjennomføre videregående opplæring, som grunnlag for en varig tilknytning til arbeidslivet.

Gjennom 0–24-programmet er det etablert et felles kunnskapsgrunnlag og utfordringsbilde. Det er utarbeidet oppvekstprofiler for kommuner og bydeler som tilgjengeliggjør statistikk om barn og unge og på oppvekstfeltet.

Det er foretatt en gjennomgang av de ulike tjenestenes roller, ansvar og samarbeid som følger av dagens sektorlover, gråsoner og samarbeidsområder. Se om harmonisering og styrking av samarbeidsbestemmelser i kapittel 3.5.2.

Det er satt i gang en pilot for programfinansiering i tolv kommuner i tre fylker, Trøndelag, Innlandet, og Vestfold og Telemark. Programfinansieringen innebærer en sammenslåing av statlige tilskudd rettet mot barn og unge fra flere sektordepartementer. Hensikten er at kommunene skal ha handlingsrom til å bruke tilskuddsmidlene til tiltak tilpasset målgruppens behov og lokale utfordringer. Forsøket startet opp i 2020 og vil gå fram til 2023. Piloten følgeevalueres.

I prosjektet Bedre tverrfaglig samarbeid (BTS) har direktoratene og KS sett på støtte-, utviklings- og veiledningsressurser knyttet til tverrsektorielt samarbeid om utsatte barn og unge, bl.a. på muligheten for en bedre samordning av eksisterende innsatser som læringsnettverk, Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI) og Tidlig identifikasjon og oppfølging av utsatte barn (Modellkommune).

Det er et stort behov for å koordinere samarbeid om utsatte barn og unge som overskrider sektorområder og forvaltningsnivåer. I Strategi for utvikling av departementsfellesskapet – gode hver for oss best sammen (2021−2025) er kjernegrupper en ny arbeidsform for å sikre flerfaglig samarbeid og forankring ved gjenstridige problemer. Kjernegrupper skal ivareta samordnet utvikling og gjennomføring av tverrgående politikk på komplekse områder. Det er under etablering en kjernegruppepilot for samordning av arbeidet for utsatte barn og unge. Det videre samarbeidet om utsatte barn og unge vil tas inn i kjernegruppepiloten.

3.5.2 Harmonisering og styrking av samarbeidsbestemmelser

Regjeringen la 12. mars 2021 fram Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) med forslag til endringer i sektorregelverkene for å legge bedre til rette for at barn og unge med behov for et sammensatt tjenestetilbud skal kunne få et tilpasset og helhetlig tilbud. Forslagene går ut på å harmonisere og styrke velferdstjenestenes plikt til å samarbeide med hverandre, både i enkeltsaker og utover oppfølgingen av det enkelte barn og ungdom. Det foreslås videre at kommunen skal ha en tydelig plikt til å avklare hvilken velferdstjeneste som skal samordne tjenestetilbudet for barn og unge som trenger helhetlige og samordnede tjenester.

Det foreslås å endre bestemmelsen om individuell plan i barnevernloven, slik at reglene i lovverkene som har bestemmelser om individuell plan blir mest mulig like, for å sikre felles forståelse av regelverket og fremme samarbeid mellom tjenestene. I tillegg foreslås det å innføre en felles forskrift om individuell plan som skal gjelde for alle velferdstjenestene som har plikt til å utarbeide slike planer. Velferdstjenester som ikke selv har plikt til å utarbeide en individuell plan, vil få plikt til å medvirke i arbeidet med barnets eller ungdommens plan. Det varsles i proposisjonen at det vil bli utarbeidet en felles veileder om regelverket om samarbeid mellom de som yter tjenester til barn og unge.

Det foreslås å innføre en rett til barnekoordinator for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Det foreslås også at statsforvalteren skal føre tilsyn med samarbeids- og samordningsreglene i lovverkene hvor det ikke finnes slik tilsynshjemmel i dag. Videre foreslås det å utvide ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten til å omfatte barn og unge. I tillegg blir det foreslått å rettighetsfeste gjeldende koordinatorordning i pasient- og brukerrettighetsloven.

3.5.3 Koordineringsgruppen til sårbare barn og unge under koronapandemien

Under koronapandemien har det vært et særskilt samarbeid knyttet til barn og unges situasjon. Våren 2020 satte regjeringen ned en koordineringsgruppe på direktoratsnivå for å vurdere tjenestetilbudet til barn og unge under pandemien og gi et kunnskapsgrunnlag om konsekvensene av pandemien og smitteverntiltak for barn og unge. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ledet gruppen, som i tillegg har bestått av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Politidirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene og Folkehelseinstituttet. Gruppen har levert jevnlige rapporter til barne- og familieministeren. Koordineringsgruppen opprettholdes til smittesituasjonen blir mindre alvorlig.

Hovedbudskapet til gruppen har under hele pandemien vært at barn og unge må ha lavest mulig tiltaksbyrde og at barnehager, skoler og tjenester for barn og unge må sikres så normal drift som mulig. Smitteverntiltakene må være forholdsmessige. Ved behov for midlertid stenging av tjenester ved smitteutbrudd, er det viktig at virksomhetene gjør en risikovurdering av konsekvenser for sårbare barn og unge, og iverksetter kompenserende tiltak for å nå sårbare barn og unge.

3.6 Bolig og nabolag

Som omtalt i kapittel 2, har nabolag og bolig stor betydning for barns oppvekst. Dårlige boforhold og trangboddhet gjør at mange barn i lavinntektsfamilier tilbringer mye tid ute i nabolaget. Boforhold og nærmiljø kan ha betydning for barn og unges framtidige utdanningsløp, inntekt og yrkesdeltakelse. En oppvekst i områder med en opphopning av sosiale problemer, dårlige levekår, lav utdannelse og inntekt kan redusere barnas livssjanser. På den andre siden kan nabolag med ulike sosioøkonomiske grupper og en blandet boligsammensetning være positivt for barns utvikling.14

Kommunene kan i sin planlegging og regulering tilrettelegge for nok boliger til alle i gode bomiljø, trygg etablering i eid eller leid bolig, og stabile boforhold. Kommunene har et ansvar for å hjelpe de som ikke selv klarer å skaffe seg en egnet bolig og beholde den. Boligsosialt arbeid omfatter alt kommunene gjør for å sikre vanskeligstilte på boligmarkedet en trygg bosituasjon. Barnefamilier som leier bolig er spesielt sårbare og trenger et godt bomiljø og mulighet for å bo i samme nabolag over tid. Gode leieboliger i trygge bomiljø er derfor en viktig del av planleggingen. Kommunalt disponerte boliger er et virkemiddel. Tilvisningsavtaler med lån fra Husbanken, der kommunen får tilvisningsrett til inntil 40 pst. av utleieboligene, er et supplement for å skaffe flere leieboliger i trygge bomiljø. Regjeringen har sendt på høring et forslag om en ny lov som klargjør kommunenes ansvar for det boligsosiale arbeidet, herunder plikten til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil vurdere om kommunene trenger flere verktøy for å ta boligsosiale hensyn i planleggingen, bl.a. krav om nye etableringsmodeller og leieboliger i boligprosjekter.

Regjeringen la i 2020 fram en ny strategi for den sosiale boligpolitikken, Alle trenger et trygt hjem (2021–2024). Regjeringen vil i strategiperioden rette en særskilt innsats mot dem som står i fare for å bli eller er bostedsløse, barn og unge, og personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien har flere tiltak for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, med mål om å gi flere muligheten til å eie egen bolig og at leie skal være et trygt alternativ. Strategien omhandler også sosial bærekraft i boligpolitikken, og roller, kunnskap og kompetanse. Regjeringen varsler i strategien at den vil forsterke statsforvalterens samordningsrolle på det boligsosiale området i årene som kommer. Det skal gjennomføres forsøk i to av Husbankens regioner hvor Husbankens veiledningsoppgaver og ressurser ovenfor kommunene overføres til statsforvaltningsembetene. Målet er å skape et samlet og styrket fagmiljø, hvor bolig i større grad sees i sammenheng med fagområdene helse, sosial, rus, barnevern og arbeidsliv.

Startlånet er det viktigste virkemiddelet for å hjelpe husstander med varige lave inntekter til å kjøpe egen bolig. Regjeringen vil prioritere startlån også framover. Barnefamilier er en prioritert målgruppe. Regjeringen vil stimulere til flere offentlige og private leie-til-eie-modeller og andre kjøpsmodeller for dem som med litt ekstra hjelp og tid kan kjøpe egen bolig. Regjeringen vil at det å leie bolig skal være et trygt alternativ til å eie. Husleietvistutvalgets virkeområde utvides til hele landet fra og med 1. september 2021. I tillegg vurderes endringer i husleieloven, bl.a. å øke minstetiden på leiekontrakter. Det kan bidra til mer bostabilitet for utsatte husholdninger og bedre oppvekstsvilkår for barn og unge. Bostøtten skal legge til rette for at husstander med lav inntekt og høye boutgifter kan skaffe seg og beholde en egnet bolig. Regjeringen har styrket bostøtten for barnefamilier. Regjeringen har satt ned en ekspertgruppe som skal evaluere bostøtten og foreslå innretning på den framtidige bostøtteordningen.

Staten har i dag avtale med Oslo, Drammen, Stavanger og Bergen kommune om et samarbeid om områdesatsing i utvalgte byområder. Områdesatsing er et virkemiddel for å bedre nærmiljø, boforhold og levekår i et geografisk avgrenset område med store levekårsutfordringer. Områdesatsingene er tilpasset utfordringene i de enkelte områdene, og kommunene har valgt ulike måter å innrette og organisere samarbeidet på. Felles for satsingene er at de skal bidra til en varig forbedring av tjenester og nærmiljøkvaliteter der behovene er størst. Områdesatsingene forankres i en intensjonsavtale om langsiktig satsing, og er et spleiselag mellom flere departementer og kommunene.

Et regjeringsoppnevnt utvalg har i NOU 2020: 16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle kartlagt og beskrevet geografisk konsentrasjon av levekårsutfordringer i og rundt større byer i Norge og sett på årsaker til og konsekvenser av dette. Enkelte av perspektivene fra utvalgets innstilling er behandlet nærmere i kapittel 2. Regjeringen har sendt NOUen på offentlig høring. I etterkant av høringen vil regjeringen vurdere forslag til tiltak fra utvalget som kan bidra til å fremme barns muligheter i livet, og forhindre utenforskap på lang sikt.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Meldingen vil ta for seg betydningen av generell forebygging, men også forebyggingspotensialet som ligger i tidlig identifisering av barn, ungdom og familier som er i risikosonen. Forebygging av kriminalitet krever innsats fra flere velferdssektorer, samarbeid på tvers av sektorer og koordinerte tjenester.

3.7 Oppsummering av tiltak

Regjeringen vektlegger tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO for å få flere gjennom skoleløpet. Regjeringen har lagt fram en fullføringsreform for at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring.

Regjeringen har styrket den forebyggende innsatsen og det sosiale sikkerhetsnettet rundt utsatte familier. Innsatsen omfatter barnevernet, familievernet, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, rus- og psykiatriomsorgen, oppfølging av barn av psykisk syke og barn av rusmisbrukere og innsats mot vold og overgrep.

Barn, unge og familier med sammensatte utfordringer kan oppleve at de ikke får et koordinert og helhetlig tjenestetilbud. Tverrsektorielt samarbeid er en forutsetning for at barn og unge som har behov for bistand fra flere tjenester samtidig skal få et helhetlig og koordinert tilbud.

For at barn, unge og familier med sammensatte utfordringer skal få et koordinert og helhetlig tjenestetilbud vil regjeringen:

• Harmonisere og styrke samarbeidsbestemmelser og lovfeste en tydelig plikt for kommunen til å samordne tjenestetilbudet, jf. Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator). Regjeringen foreslår også å harmonisere reglene om individuell plan, å innføre en plikt for velferdstjenestene til å medvirke i arbeidet med individuell plan og å innføre en felles forskrift om individuell plan.

• Videreføre arbeidet som har vært gjennomført innenfor rammen av 0–24-samarbeidet for bedre samordnede tjenester og mer helhetlig innsats for utsatte barn og unge og deres familier.

• Styrke innsatsen for å forebygge at unge i videregående opplæring slutter og blir gående inaktive. I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden varsler regjeringen at det skal vurderes om oppfølgingstjenesten skal jobbe forebyggende. Utdanningsdirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet gis i oppdrag å kartlegge samarbeidsflater og ev. barrierer knyttet til dette, samt etablere en pilot som prøver ut hvordan fylkeskommunene ved oppfølgingstjenesten kan samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten og andre tjenester, som f.eks. skolehelsetjenesten, om forebyggende arbeid. Piloten skal evalueres og kan legge grunnlag for en modell som siden kan oppskaleres. I lys av dette vil det også vurderes om Arbeids- og velferdsetaten skal få et tydeligere oppdrag knyttet til forebyggende innsats.

NAV-kontorene er i kontakt med mange vanskeligstilte barnefamilier, og skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Barne- og familieperspektivet i arbeids- og velferdsforvaltningen er omtalt i kapittel 7.