1 Sammendrag

Forvaltningsplanen for Norskehavet ble lagt frem i 2009 i St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan). Med oppdateringen av forvaltningsplanen viderefører regjeringen en langsiktig og helhetlig havmiljøpolitikk som skal legge til rette for verdiskaping og samtidig beskytte hav- og kystmiljøet i de norske havområdene.

Forvaltningsplanenes formål

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy for både å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene.

Forvaltningsplansystemet

Grunnlaget for den helhetlige og økosystembaserte forvaltningen av de norske havområdene ble lagt i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Her ble det formulert en visjon om å sikre et rent og rikt hav, slik at også fremtidige generasjoner skal kunne høste av de rikdommer som havet kan gi. Siden den gang har Stortinget behandlet helthetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner for alle de norske havområdene.

Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. De bidrar til økt forutsigbarhet og sameksistens mellom næringene som er basert på bruk av havområdene og utnyttelse av havområdenes ressurser. Det er gjeldende sektorregelverk som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdet.

Som oppfølging av Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold tar regjeringen sikte på å revidere forvaltningsplanene minimum hvert tolvte år og oppdatere dem hvert fjerde år.

Noen sentrale utviklingstrekk i havforvaltningen

Viktige utviklingstrekk i norsk og internasjonal havforvaltning er omstilling i havbaserte næringer, globale diskusjoner under FN om forvaltning av hav og havressurser, en voksende anerkjennelse av økosystemenes rolle i havøkonomien, og havets rolle som en del av løsningen på globale utfordringer.

I 2015 vedtok FNs generalforsamling 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Bærekraftsmål 14 om hav er å «bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.» Ifølge rapporten TheOcean Economy in 2030, utgitt av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 2016, har verdens havområder stort potensial for økonomisk vekst gjennom nye næringer og utvikling av eksisterende næringer. En forutsetning for å realisere havets potensial fullt ut, er ifølge rapporten at havområdene brukes på en ansvarlig og bærekraftig måte.

Kunnskap om økosystemene, deres tilstand og hva som påvirker dem er grunnlaget for økosystembasert forvaltning. Det er siden forvaltningsplanen for Norskehavet ble lagt frem i 2009 gjennomført en rekke tiltak for å styrke kunnskapen om havrelaterte tema generelt og om Norskehavet spesielt. Samtidig er det fortsatt betydelige behov for økt kunnskap om havområdene, som eksempelvis kartlegging av havbunn over større områder.

I tillegg til oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet, legger regjeringen denne våren frem en melding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og en havstrategi.

Oppdatering av forvaltningsplanen

I forvaltningsplanen fra 2009 ble miljøtilstanden i Norskehavet karakterisert som god. Det ble likevel pekt på at særlig effekter av klimaendringer og forsuring av havet, overbeskatning av enkelte fiskebestander, risiko for akutt forurensning, nedgang i sjøfuglbestandene og behovet for bevaring av korallområder var betydelige utfordringer.

I oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet legges det særlig vekt på å omtale temaer som på grunn av ny kunnskap gir behov for nye eller oppdaterte tiltak.

Arbeidet med oppdateringen har blitt ledet av den interdepartementale styringsgruppen for helhetlig forvaltning av norske havområder, som består av berørte departementer og ledes av Klima- og miljødepartementet. Et viktig trekk ved forvaltningsplanene er at det faglige grunnlaget utarbeides av berørte underliggende etater og sentrale forskningsinstitusjoner i fellesskap. Faglig forum for norske havområder ledes av Miljødirektoratet og utarbeider det faglige grunnlaget. Overvåkingsgruppen ledes av Havforskningsinstituttet og samordner og rapporterer på overvåkingen av de marine økosystemene.

Oppdateringen bygger i hovedsak på det faglige grunnlaget fra Faglig forum og innspill fra høringen i 2015, samt Overvåkingsgruppens rapport fra 2016. Indikatorer for vurdering av tilstand og påvirkning i Norskehavet er utviklet som oppfølging av forvaltningsplanen fra 2009. Resultatene fra overvåkingen inngår i grunnlaget for å vurdere måloppnåelse i forvaltningen av havområdet.

Det er kommet ny kunnskap om blant annet sjøfuglbestandene i Norskehavet, korallforekomster, miljøverdier i særlig verdifulle og sårbare områder, og marin forsøpling.

I forvaltningsplanen fra 2009 ble det fastsatt overordnede mål for forvaltningen av havområdet. I tillegg ble det fastsatt konkrete mål for beskyttelse og bærekraftig bruk. Frem mot sommeren 2017 pågår det et arbeid med å utvikle kriterier for god økologisk tilstand, som vil gi grunnlag for å konkretisere og supplere målene i forvaltningsplanene. Målene fra 2009 videreføres derfor i sin opprinnelige form i denne oppdateringen.

Miljøtilstand og samlet belastning

Norskehavet er særpreget av store havdyp, den varme atlanterhavsstrømmen (Golfstrømmen) og stor biologisk produksjon og naturmangfold. De store dybdeforskjellene gir en variert bunnfauna. Langs kanten av kontinentalsokkelen finnes det store korallrev. Den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen går gjennom Norskehavet, og har områder med særegen dyphavsfauna knyttet til muddervulkaner, utstrømningsområder og metanhydrater.

Det faglige grunnlaget for oppdateringen konkluderer med at miljøtilstanden i Norskehavet fortsatt er god, men at utfordringene i hovedsak er de samme som i 2009. I meldingen oppdateres status og utvikling for miljøtilstanden og utfordringer det er viktig å adressere i den videre forvaltningen, slik som konsekvenser knyttet til klimaendringer og forsuring av havet, marin forsøpling, nedgang i flere sjøfuglbestander og forurensningssituasjonen.

Norskehavet belastes med miljøfarlige stoffer som transporteres inn i havområdet via luft- og havstrømmer, samt fra utslipp av olje og miljøfarlige stoffer fra virksomhet i havområdet. Forurensning spres og fortynnes i de store vannmassene slik at konsentrasjonene av olje og miljøfarlige stoffer som måles i sedimenter og vannmasser er lave, men enkelte miljøgifter oppkonsentreres til relativt høye nivåer i spesielt utsatte arter på toppen av næringskjedene.

Sjømat fra Norskehavet er i hovedsak vurdert som trygg. Nivåene av miljøgifter som er påvist i sjømat er generelt under grenseverdiene for mattrygghet, men nivået av miljøgifter er problematisk for noen arter av fisk, taskekrabbe, sjøfugl og sjøpattedyr. Nivåer av radioaktiv forurensning i havområdet er lave og generelt synkende og er ikke vurdert å være skadelige for livet i havet.

Gjennomgangen av faglig status for de særlig verdifulle og sårbare områdene, knyttet til miljøverdier og områdenes betydning for økosystemet i Norskehavet, har ikke medført endringer i den identifisering og avgrensningen av særlig verdifulle og sårbare områder som ble gjort i forvaltningsplanen i 2009. I tillegg er det frem mot neste oppdatering grunnlag for å vurdere om områder med muddervulkaner, hydrotermiske utstrømmingsområder og metanhydrater oppfyller kriteriene for særlig verdifulle og sårbare områder.

Viktige kunnskapsbehov knyttet til miljøet i Norskehavet er kartlegging av havbunnen i større områder, økt kunnskap om hvordan klimaendringer og havforsuring påvirker økosystemene, om interaksjoner mellom fiskeslag, om årsaker til sjøfuglnedgangen, om kilder, tilførsler og spredning av miljøgifter og om samlet støypåvirkning under vann.

Marin forsøpling og mikroplast i havet

Marin forsøpling og mikroplast i havet er et økende problem, og gis en særlig omtale i meldingen. Rundt 80 % av marin forsøpling er plast. Det tar 450 år før en plastflaske og 600 år før en fiskeline er brutt ned i sjøen. I nedbrytningsprosessen blir plasten fragmentert til mikroplast. Plastsøppel og mikroplast transporteres med havstrømmene over store områder og finnes igjen langt fra kilden.

I 2001 anslo en FN-rapport at om lag 1 million sjøfugl, 100 000 marine pattedyr og et ukjent antall fisk og andre dyr ble skadet eller drept av marint avfall hvert år. Søppelet reduserer videre opplevelsesverdien av kysten og er negativt for friluftsliv og turisme. Avfall kan skade fiskeredskap, garn og båtmotorer. Tapte fiskegarn og teiner kan fortsette å fiske i lang tid etter at de er gått tapt. Plast og mikroplast er funnet i mange marine organismer. Det er så langt lite kunnskap om hvordan plast og mikroplast nærmere kan påvirke økosystemene og næringskjedene. EUs organ for mattrygghet, EFSA, vurderer at de minste plastpartiklene er til stor bekymring fordi de kan passere cellemembraner.

Rundt en femtedel av plasten i verdenshavene kommer fra kilder i sjø, som fiskerier og skipstrafikk. Resten kommer fra kilder på land. Omfanget av marin forsøpling overvåkes gjennom forvaltningsplansystemet, gjennom Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) og i det årlige økosystemtoktet i Barentshavet.

FNs bærekraftsmål 14.1 fra 2015 sier at all marin forurensning, spesielt fra landbaserte kilder, og inklusive marin forsøpling og næringssalter, skal forebygges og signifikant reduseres innen 2025. Videre er det satt mål om reduksjon av marin forsøpling i OSPARs handlingsplan mot marin forsøpling og i hver av forvaltningsplanene for de norske havområdene. Målene vurderes som ikke nådd.

Et godt system for avfallshåndtering er avgjørende for å forebygge marin forsøpling. Regjeringen vil før sommeren 2017 legge frem en egen melding om avfallspolitikk og den sirkulære økonomien, med blant annet nye tiltak mot marin forsøpling og mikroplast. Opprydning er også et viktig tiltak, som blant annet skjer gjennom årlige tokt med opprydning av tapte fiskeredskaper, prosjektet Fishing for Litter og frivillig strandrydding.

Marin forsøpling er et globalt miljøproblem som ikke kan løses uten et sterkt internasjonalt samarbeid. Norge har tatt initiativ til globalt samarbeid mot marin forsøpling og mikroplast i havet gjennom FN-systemet. Norges internasjonale arbeid mot plast i havet vil bli nærmere presentert i regjeringens stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken våren 2017.

Næringsaktivitet og verdiskaping

De viktigste næringsaktivitetene knyttet til Norskehavet er petroleumsvirksomhet, fiskeri og havbruk, skipstrafikk og reiseliv.

Fiskeri og havbruk: De fire fylkene som grenser til Norskehavet har en betydelig andel av Norges totale aktivitet i fiskerisektoren. Trenden de siste tiårene har vært at det har blitt færre fiskefartøy, men gjennomsnittsstørrelsen på fiskefartøyene har økt. Den største fiskeriaktiviteten i planområdet er sildefisket. Noe under halvparten av alle norske lokaliteter for oppdrett av laksefisk befinner seg langs norskehavskysten. Fiskeri og havbruk i og langs kysten av Norskehavet sto i 2014 for et bidrag til BNP på 19,9 milliarder kroner og sysselsatte 14 800 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger.

Fiskeriaktiviteten påvirker fiskebestandene det høstes på og økosystemet som helhet. Fiske med bunntrål kan også ha en uønsket påvirkning på bunnsamfunn. Helt siden 1999 har korallområder blitt stengt for bunntråling, og flere områder i Norskehavet er blitt stengt i senere år. De stengte korallområdene har fått status som marine beskyttede områder. Fiske med bunnredskaper på dyphavet ble regulert i forskrift i 2010.

Norge deler storparten av sine fiskeressurser med andre land, noe som gjør internasjonalt samarbeid helt nødvendig. Det internasjonale samarbeidet i Norskehavet foregår i flere ulike fora, med Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) som det viktigste.

Skipstrafikk: Norskehavet er et viktig område for godstransport i Norge, og flere av de største havnene ligger med utløp mot Norskehavet. I 2015 utgjorde skipstrafikken i Norskehavet 31 % av den samlede trafikken i norske havområder. Skipstrafikken er tettest i farledene langs kysten og i den sørlige delen av Norskehavet. En relativt stor andel av skipstrafikken i Norskehavet går i transitt, altså gjennomfart uten å anløpe en havn. Omfanget av skipstrafikken i Nordøstpassasjen kan få betydning for trafikktettheten og trafikkmønsteret i Norskehavet.

Sjøfartsbedriftene lokalisert i de fire norskehavsfylkene bidro i 2014 med 4,4 milliarder kroner til BNP og sysselsatte 5 000 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger.

Skipstrafikken kan påvirke havmiljøet gjennom driftsutslipp til luft og sjø, ulovlige og akutte utslipp, spredning av fremmede arter samt undervannsstøy. Siden 2009 er det innført flere forebyggende tiltak som har bidratt til å styrke sjøsikkerheten i Norskehavet, blant annet trafikkseparasjonssystemer, anbefalte seilingsruter og bedre overvåking av skipstrafikken. Statens beredskap mot akutt forurensning er styrket.

Petroleumsvirksomhet: Etter mer enn 50 år med petroleumsvirksomhet har næringen vokst frem som Norges største målt som andel av verdiskaping, statlige inntekter, eksport og investeringer. Det er i dag 16 felt i produksjon i Norskehavet, hvorav syv nye siden 2009. Totalproduksjonen fra Norskehavet har falt noe de senere årene, men forventes å holde et relativt stabilt nivå i årene som kommer. Deler av dypvannsområdene vest i Norskehavet anses fremdeles som relativt umodne, og det er fortsatt muligheter for å gjøre større funn.

Petroleumsvirksomheten i Norskehavet representerer betydelige pågående og fremtidige investeringer. Den etablerte petroleumsvirksomheten i Norskehavet står for om lag en tredjedel av de som er direkte sysselsatt i petroleumsnæringen i Norge. Petroleumsvirksomheten i Norskehavet bidro i 2014 med 219,6 milliarder kroner til BNP og sysselsatte direkte 42 200 personer.

Petroleumsvirksomheten kan generelt påvirke miljøet gjennom driftsutslipp til sjø og luft, akutte utslipp, undervannsstøy fra seismiske undersøkelser og fysisk påvirkning på/i havbunnen.

Reiseliv: Turister trekkes til områdene langs Norskehavet for å nyte naturen, fiske, spise sjømat og for å observere sjøpattedyr og fugleliv. Reiselivsnæringen i Norge har et betydelig potensial for vekst, noe som kan knyttes til utviklingen i internasjonal turisme. Reiseliv i kommunene langs Norskehavet bidro i 2014 med 2,98 milliarder kroner til BNP og sysselsatte 7 230 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger.

Mulige fremtidige næringer i Norskehavet er fiske på nye arter, høsting på raudåte, nye former for havbruk, utnyttelse av restråstoff fra sjømatnæringen, vindkraft til havs, mineralutvinning på havbunnen og marin bioprospektering.

Arealbruk og arealforvaltning

I forvaltningsplanene tas det overordnede beslutninger knyttet til disponeringen av havarealene. Økt bruk av havområdene vil stille store krav til avveininger mellom ulike brukerinteresser og miljøhensyn.

Økt petroleumsvirksomhet, omfattende fiskeriaktivitet og noe økende skipstrafikk er hovedtrekk i næringenes arealbruk siden 2009. Videre utvikling i eksisterende aktiviteter og potensial for etablering av ny marin næringsvirksomhet i havområdet vil medføre større behov for samordning av arealbruk.

Det er siden 2009 opprettet fire marine verneområder i medhold av naturmangfoldloven i kyst- og fjordområdene langs Norskehavet. I tillegg er det etablert seks marine beskyttede områder etter havressursloven. Det er satt i gang et arbeid med en plan for det videre arbeidet med marine verneområder.

Som en del av forvaltningsplansystemet er det utviklet en første versjon av et arealverktøy for de norske havområdene, som på en helhetlig og samlet måte skal gi en oversikt på kart over næringsaktivitet, miljøverdier og reguleringer i havområdene. Arealverktøyet vil gi bedre oversikt over beslutninger og tiltak knyttet til arealbruk i havområdene, både gjennom forvaltningsplanene og sektorprosesser.

MAREANO-programmet kartlegger havbunnen i de norske havområdene og har gitt verdifull ny kunnskap om blant annet naturtyper og arter, og påvirkning fra menneskelig aktivitet. Kunnskapen gir grunnlag for en bedre forvaltning og beskyttelse av sårbare naturtyper. Kunnskapen om miljøverdiene i de særlige verdifulle og sårbare områdene har blitt bekreftet og styrket gjennom MAREANO.

Tiltak for bærekraftig bruk og beskyttelse av økosystemene

Forvaltningsplanen fra 2009 fastsatte langsiktige mål for forvaltningen av Norskehavet. Denne oppdateringen rapporterer på gjennomføringen av tiltakene i forvaltningsplanen fra 2009 og vurderer behovet for videreføring og nye tiltak. Det presenteres tiltak knyttet til klimaendringer, arealforvaltning, god miljøtilstand og bærekraftig bruk, kunnskapgrunnlag og -formidling samt videreutvikling av forvaltningsplansystemet.

Forvaltningsplanen fra 2009 fastla helhetlige rammer for petroleumsvirksomheten i Norskehavet (utlysning, leteboring og seismikk). Regjeringens vurdering er at disse rammene videreføres med presiseringer og endringer frem til neste oppdatering av forvaltningsplanen.

For å følge opp det internasjonale målet for bevaring av kyst- og havområder, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester, vil regjeringen utarbeide en plan for det videre arbeidet med marint vern. For å bedre situasjonen for sjøfuglbestandene vil regjeringen blant annet utarbeide en nasjonal handlingsplan for sjøfugl. Det foreslås en rekke tiltak knyttet til marin forsøpling og forurensning. Regjeringen vil foreslå ny lov om mineralutvinning på havbunnen. Samtidig vil kunnskapen om naturtyper og arter på store havdyp økes. Behovet for vern eller beskyttelse av særegne og sjeldne naturverdier i dyphavet vil bli vurdert. I tillegg foreslås en rekke tiltak knyttet til kunnskapsoppbygging, samt tiltak om videreføring av internasjonalt arbeid om helhetlig havforvaltning.