4 Marin forsøpling og mikroplast i havet

Marin forsøpling er et globalt problem, med spredning på tvers av landegrenser og mellom havområder. Plastavfall i alle størrelser, fra store gjenstander til mikro- og nanoplast, er spredd overalt i verdens hav- og kystområder. Plasten i havet har en negativ påvirkning på marine dyr, naturmangfold, økosystemer, fiskerier, sjøtransport, friluftsliv, turisme og lokalsamfunn. Plastforurensning kan potensielt være en trussel både mot matsikkerhet og mattrygghet. I en FN-rapport fra 2014 ble plastavfall i havet estimert å medføre skader for mer enn 13 milliarder amerikanske dollar i året. En rapport utarbeidet for World Economic Forum anslår at hvis det ikke iverksettes omfattende tiltak, vil det målt i vekt være mer plast enn fisk i havet i 2050. Dette er usikre anslag, men det er bred global enighet om alvorligheten av problemet. Under FNs bærekraftsmål 14 om hav har FN-landene blitt enige om å forhindre og i betydelig grad redusere marin forsøpling innen 2025.

I dette kapitlet omtales forekomster, skjebne og effekter av plast i havmiljøet, og kilder og virkemidler nasjonalt, regionalt og globalt. Landbaserte kilder og avfallspolitikken generelt behandles utfyllende i stortingsmelding om avfallspolitikk og den sirkulære økonomien som skal legges frem for Stortinget i vårsesjonen 2017. Regjeringens tiltak overfor det internasjonale samarbeidet mot marin forsøpling vil bli nærmere omtalt i stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken.

4.1 Forekomster i havet

Marin forsøpling omfatter avfall både i strandsonen og i havet. Plast utgjør ca. 80 % av avfallet i havet på global basis. Den globale tilførselen av plast til havet er raskt økende, og var i 2010 estimert å være mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn.

Det er stor variasjon i anslagene for fordeling av plastavfall i det marine miljøet. Tall som brukes mye, er at 70 % havner på sjøbunnen, 15 % i strandlinjen og 15 % i overflate og vannsøyle. Andre anslag angir enda større andel på havbunnen. Konsentrasjonen av plastavfall er ofte langt større i strandsonen enn i havet. Hvor avfallet ender opp vil avhenge både av utslippssteder, havstrømmer og flyteegenskaper til avfallet. Flyteegenskaper kan endres under nedbrytning av avfallet og som følge av begroing av organismer, og for eksempel få en plastflaske til å synke.

Plast er nyttig i bruk fordi den er så holdbar, men er av samme grunn et alvorlig og svært langvarig miljøproblem når den havner på avveie. Det tar for eksempel om lag 450 år før en plastflaske og 600 år før en fiskeline er brutt ned i sjøen. I nedbrytningsprosessen blir plast fragmentert i mindre og mindre biter, ned til mikroplast (1 mm til 5 mm) og deretter nanoplast (mindre enn 1 mm). Mikroplast brukes ofte som samlebetegnelse for alt under 5 mm, det vil si både mikro- og nanoplast. Hvor mye nanoplast det finnes i havet og hvor mye av plasten som blir fullt nedbrutt til grunnstoffer, vites ikke. Nedbrytningen går raskest i områder som strandsonen, hvor plasten blir skurt mot stein og sand, og eksponert for sollys og bakterier. På grunn av lave temperaturer, mangel på UV-lys og oksygen går nedbrytning på havbunnen og i sedimentene svært sakte. Det er usikkert hvorvidt plast på store dyp faktisk brytes ned. Ekstremvær, flom og naturkatastrofer fører til økt forsøpling.

Plastavfall og mikroplast transporteres med havstrømmene over store områder og finnes igjen langt fra kilden. Selv de mest urørte områder med svært liten menneskelig aktivitet, som i Arktis og fjerntliggende ubebodde tropiske øyer, forsøples. På 2500 meters dyp i Framstredet i Arktis er det funnet plastposer og annet avfall i mengder tilsvarende det som er funnet i dype havområder like utenfor storbyen Lisboa. På grunn av jordens rotasjon, vindforhold og strømmene i verdenshavene dannes store strømvirvler (gyrer) hvor plast, mikroplast og annet avfall hoper seg opp. Den største gyren finnes i Stillehavet og er mer enn 1,4 millioner km² i utstrekning. Flekkvis i disse gyrene ser man nokså tette ansamlinger av avfall i overflaten, men det meste av plasten i gyrene er små plastpartikler som flyter i overflate og vannsøyle. Antall partikler er estimert til over 200 000 per km², tilsvarende under en mikropartikkel per m². Plasten i havoverflaten er anslått å utgjøre under 1 % av den totale mengden plast i havet. En undersøkelse av mikroplast i is i Arktis viste høyere konsentrasjon enn i de mest forurensede gyrene, trolig fordi mikroplast oppkonsentreres i is når vannet fryser.

Siden 2011 har Norge overvåket og rapportert strandforsøpling til OSPAR (konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren). Vi har i dag fem lokaliteter på fastlandet og to på Svalbard. Registreringene viser at det meste av avfallet er liner og snører, garn og deler av garn, samt rep og tau. Både eldre målinger (før OSPAR-metoden kom) på Været utenfor Trøndelagskysten, og målinger på alle OSPAR-strender etter 2011 viser at mer enn 70 % av gjenstandene er av plast. Det generelle bildet er jevnt høye nivåer av avfall på strendene uten indikasjoner på vesentlig endrede mengder de senere år.

Det er observert avfall på 25 % av de 1626 stasjonene på havbunnen som så langt er kartlagt gjennom MAREANO i områdene i Norskehavet, Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Observasjonene indikerer en gjennomsnittlig mengde avfall på rundt 200 kg per km². Lokalt er det funnet nærmere 10 tonn per km² nær kysten. Spesielt kysten vest av Ålesund peker seg negativt ut. Det meste av avfallet her kan spores til fiskeriene og inkluderer tunge gjenstander som tapte fiskeredskaper, wire/kabel og en uspesifisert kategori som sannsynligvis også inneholder fiskerelaterte objekter. Avfallet hopes opp i marine daler og trange kløfter. Det meste finnes på mellom 200 og 300 meters dyp, men det er også økt forekomst på 1100–1400 meters dyp. Figur 4.1 viser fordeling av avfall i ulike undervannslandskap.

Kilde: Havforskningsinstituttet

4.2 Effekter av marin forsøpling og mikroplast i havet

I 2001 anslo en FN-rapport at om lag 1 million sjøfugl, 100 000 marine pattedyr og et ukjent antall fisk og andre dyr ble skadet eller drept av marint avfall hvert år. Det må forventes at tallene er langt høyere i 2017. Dyr kan forveksle plast med mat, eller sette seg fast i tapte garn eller rester av tauverk. De får fysiske ytre og indre skader, betennelser, kveles eller sulter i hjel. I følge en rapport fra FN i 2016 er mer enn 800 av verdens marine arter dokumentert negativt påvirket av plast i havet. Dette gjelder særlig sjøfugl, fisk, marine pattedyr og skilpadder. Plastavfall kan transportere med seg levende organismer på tvers av kontinenter og dermed spre fremmede og skadelige arter, og sykdomsfremkallende bakterier og virus. Marin forsøpling reduserer opplevelsesverdien av kysten og er negativt for friluftsliv og turisme. I enkelte områder er skader på fiskeredskap og avfall i garnene et problem for fiskere. Båter kan få skader, motorstopp og miste navigasjonsevnen ved kollisjoner med avfall i sjøen, eller ved at tau og fiskeredskaper setter seg fast i båtpropeller eller mindre plastbiter kommer inn motorers kjølevann.

Foto: Fiskeridirektoratet

Årlig mistes det mye garn og annen redskap under kommersielt fiske. Tapte garn og teiner som står igjen på havbunnen kan medføre uregistrert fiskedød og utgjør en ikke ubetydelig skjult beskatning av fiskeressursene, såkalt spøkelsesfiske. Det er en sløsing med ressurser og kan være en trussel mot truede og sårbare arter. Tapt fiskeredskap og annet avfall kan sette seg fast i koraller eller skade natur på havbunnen på annen måte. Tapt redskap medfører økonomiske tap. Der havdypet er grunnere enn 50–100 meter, blir fiskeevnen til tapte fiskegarn som regel raskere nedsatt på grunn av begroing og vannmassenes bevegelser. På dypere vann kan garn fortsette å fiske over lang tid. Utenfor kysten av Senja ble det dokumentert utstyr som fortsatt fanget fisk etter syv år. Tapt redskap kan videre ende opp som mikroplast når det omsider brytes ned. Komponenter fra fiskeredskaper og annet plastmateriale som i en tidlig fase havner i strandsonen blir fragmentert i biter som til slutt blir mikroplast.

Plast og mikroplast er funnet i mange marine organismer på ulike nivåer i den marine næringskjeden. Plastavfall er påvist i magen til sjøpattedyr, sjøfugl og en rekke fiskearter (figur 4.3). Forskning har påvist mikroplast i organismer som blant annet hummer, blekksprut, krabber, skjell og dyreplankton, som igjen er mat for mange andre organismer. Mennesker kan få i seg mikroplast ved inntak av sjødyr som spises hele. Studier har vist at nivået av mikroplast i dyrkede blåskjell og østers i Nordsjøen ble betydelig redusert etter tre dagers opphold i rent vann.

Foto: Universitetet i Bergen

Mikroplast kan skade og i verste fall ta livet av marine organismer. I skjell er det vist at nanoplast kan tas opp i blodsystemet og vev/celler og utløse betennelsesreaksjoner. En studie har vist at mikroplast fra blåskjell ble overført til krabber, og mikropartiklene ble senere funnet blant annet i kroppsvæske, gjeller og eggstokker i krabbene. Plast kan også inneholde miljøgifter. På grunn av stor overflate i forhold til volum, kan mikroplastpartikler også særlig ta til seg organiske miljøgifter fra havvannet. Slik kan mikroplast i tillegg til å være skadelig i seg selv, bidra til skader fra miljøgifter og at miljøgifter akkumuleres i næringskjedene.

Det er så langt lite kunnskap om hvordan plast og mikroplast nærmere kan påvirke økosystemene og næringskjedene. Vi har ikke kunnskap som indikerer at plast og mikroplast i sjømat utgjør en helserisiko, men usikkerheten er høy. EUs organ for matsikkerhet, European Food Safety Authority, vurderer at de minste partiklene, nanoplast, er til stor bekymring for mattrygghet fordi de kan passere cellemembraner.

4.3 Kilder til marin forsøpling

På global basis er det vanlig å anta at 80 % av plasten i verdenshavene kommer fra land, mens 20 % kommer fra kilder i sjø som fiskerier, skipstrafikk og annet. Dette er imidlertid et grovt gjennomsnitt på verdensbasis og i stor grad basert på registeringer av plastavfall i strandsonen, mens data for havoverflate og havbunn er mest mangelfulle. Det er også store forskjeller mellom havområder og regioner i hvor mye som stammer fra landbaserte og sjøbaserte kilder. Kilder til mikroplast vil bli nærmere omtalt i Stortingsmelding om avfallspolitikk og den sirkulære økonomien.

Data fra strandryddeaksjoner i Norge viser at det meste av avfallet på strendene i Sør-Norge er plast fra landbaserte kilder som husholdninger, industri, bygg og anlegg og landbruk, mens andelen avfall fra fiskeri og andre kilder i sjø øker jo lenger nord i landet en kommer (figur 4.4). Kasserte fritidsbåter er også en kilde til marin forsøpling. Sjøbaserte kilder omfatter fiskeri, skipstrafikk, petroleumsrelatert virksomhet, havner og akvakultur. På Svalbard stammer marint avfall i all hovedsak av plastavfall fra fiskeflåten fra flere land.

Kilde: Bo Eide, Tromsø Kommune

I Hold Norge Rents nasjonale strandryddeaksjonen i 2016 var 77 % av funnene plastmateriale. Figur 4.5 viser de ti største fraksjonene plastavfallet besto av, basert på antall enheter.

Kilde: Hold Norge Rent

MAREANO-programmet som kartlegger havbunnen i norske havområder, bidrar også med kunnskap om marin forsøpling. Over halvparten av avfallet observert på havbunnen under kartleggingen, er bekreftet å komme fra fiskerivirksomhet (figur 4.6).

Kilde: Havforskningsinstituttet

Fiskegarn blir i dag produsert av ulike typer kunstfiberstoff som brytes svært langsomt ned. Over 33 000 garn blir anslagsvis tapt hvert år i europeiske fiskerier på grunn av dårlige værforhold, havstrømmer og utstyr som svikter. Norge har en god ordning for melding av tap av fiskeutstyr fra kommersielt fiske som blir fulgt opp med opprydding. Men underrapportering forekommer, og tap av garn, teiner og annet under fritidsfiske har så langt ikke blitt registrert. Fiskerimyndighetene vurderer at årlige tap av fiskeriutstyr minst er på høyde med den årlige mengden som tas opp gjennom opprydding.

Eierløse forlatte skjellanlegg langs norskekysten utgjør også et marint forsøplingsproblem. Særlig kan de utgjøre en fare for skipstrafikk ved at fartøy kan få tauverk fra anlegget i propellen. Tauverk og annet som har drevet av anlegget kan være vanskelig å oppdage både visuelt og på radar.

4.4 Kartlegging og overvåking

For å forstå omfanget av marin forsøpling og for å kunne overvåke utvikling av mengder og type av marint avfall, og derved sette inn de rette tiltak, er det avgjørende å utvikle felles målemetodikk og ha tidsserier av relevante data. Norge har gjennom OSPAR sluttet seg til et internasjonalt samarbeid om overvåking av marin forsøpling i henhold til vedtatte mål og indikatorer. Strandavfall overvåkes etter OSPAR-indikatoren på syv utvalgte norske strender. I overvåkingssystemet under forvaltningsplanene er strandavfall indikator i Barentshavet – Lofoten og plast i magen til havhest indikator i Nordsjøen – Skagerrak.

I det årlige økosystemtoktet i Barentshavet som gjennomføres av Havforskningsinstituttet og det russiske havforskningsinstituttet PINRO (Knipovich Polar Research Institute of Marine Fisheries and Oceanography), har det siden 2010 blitt registrert en økning i plastavfall tatt som bifangst i pelagisk trål og bunntrål.

For å kunne etablere en vitenskapelig god kartlegging og overvåking av mikroplast i havmiljøet, er det er behov for å utvikle internasjonalt omforente definisjoner, standardiserte målemetoder og regionalt egnede indikatorer. Gjennom JPI Oceans er det satt i gang en koordinert innsats mellom flere europeiske land for å utvikle en felles standard for å analysere og kartlegge nivåene av mikroplast og undersøke hvilke effekter de gir i det marine miljø og i sjømat. Dette behovet gjelder også for nanoplast, som imidlertid vil være enda mer krevende å få på plass.

Det er også behov for indikatorer for kartlegging og overvåking av mikroplast både til bruk i overvåkingssystemet under forvaltningsplanene og i internasjonalt samarbeid om miljøovervåking, herunder OSPAR.

4.5 Mål og virkemidler

FNs bærekraftsmål 14.1 sier at all marin forurensning, spesielt fra landbaserte kilder, og inklusive marin forsøpling og næringssalter, skal forebygges og signifikant reduseres innen 2025. Under OSPARs handlingsplan mot marin forsøpling har Norge tilsluttet seg mål om at tilførsel av avfall som har negativ påvirkning i kystområder, på havoverflaten, i vannmassene og på havbunnen skal reduseres.

I forvaltningsplanene er det ulike målformuleringer for marin forsøpling for de ulike havområdene. For Barentshavet – Lofoten er målet at «Forsøpling og annen skade på miljøet som følge av avfall skal unngås». For Nordsjøen og Skagerrak er målet at «Tilførsel av søppel som har negativ påvirkning i kystområder, på havoverflaten, i vannmassene og på havbunnen skal reduseres». For Norskehavet er målet at «Forsøpling og annen skade på miljøet som følge av utslipp og avfall fra virksomhet i Norskehavet skal unngås». Målene vurderes som ikke nådd. Det er behov for å oppdatere og samordne målene for marin forsøpling i forvaltningsplanene. Videre er det behov for å styrke overvåkingen for å nærmere kunne vurdere status, utvikling og måloppnåelse.

Forurensningsloven slår fast at det er forbudt å forsøple. Forbudet gjelder både på land og i sjø. Et godt system for avfallshåndtering er avgjørende for å forebygge marin forsøpling. Etter forurensningsloven skal kommunene sørge for innsamling og behandling av avfallet fra husholdningene, mens næringslivet skal sørge for at deres avfall håndteres på en forsvarlig måte. De fleste kommuner har i dag separat innsamling av ulike typer avfall, herunder plastemballasje. For flere avfallstyper, inkludert emballasje, har produsentene et utvidet produsentansvar. Dette innebærer at de har ansvar for produktene de selger også når de er blitt avfall. Alle avfallsbehandlingsanlegg som kan medføre forurensning, skal ha tillatelse fra miljømyndighetene. Kommunene har også ansvar for avløp og behandling av avløpsslam.

For å forhindre forsøpling skal kommunene sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlige steder. Den som driver relevante utsalgssteder har en tilsvarende plikt.

Regjeringen vil før sommeren legge frem en egen melding om avfallspolitikk og den sirkulære økonomien. Her vil det blant annet redegjøres ytterligere for oppfølging av Miljødirektoratets anbefalinger mot marin forsøpling og mikroplast som ble lagt frem for Klima- og miljødepartementet i 2016.

Stortinget har anmodet Regjeringen om å fremme forslag med sikte på å forby mikroplast i kroppspleieprodukter. Miljødirektoratet har gjennomført en vurdering av mulige tiltak rettet mot de viktigste kildene til spredning av mikroplast fra landbaserte kilder i Norge. Tiltak er blant annet vurdert i forhold til spredning av mikroplast fra bildekk og veistøv, gummigranulat fra kunstgressbaner, vedlikehold av båter og skip, tekstiler og plastpellets. Miljødirektoratet er bedt om å følge opp flere av disse tiltakene.

Mikroplast i kroppspleieprodukter er en relativt liten kilde til spredning av mikroplast, og Norge har få produsenter av kosmetikk, og en liten markedsandel. Miljødirektoratet anbefaler derfor at norske myndigheter bør støtte opp om en internasjonal regulering av mikroplast i kroppspleieprodukter, fremfor å innføre et nasjonalt forbud.

Samtidig vurderer flere land nå nasjonale forbud. I Sverige vurderes nå et forbud mot plastpartikler i kosmetiske produkter som skal skylles av. Kosmetikk antas heller ikke i Sverige å være en stor kilde til mikroplast og det svenske forslaget viser til at bruk av mikroplast i kosmetikk er under utfasing av bransjen både nasjonalt og internasjonalt.

Klima- og miljødepartementet vil se nærmere på det svenske forslaget til nasjonal regulering av mikroplast i kosmetikk og innlede dialog med svenske myndigheter for å få nærmere informasjon om utforming av et nasjonalt forbud. Et eventuelt forbud mot mikroplast i kroppspleieprodukter i Norge, vil kunne innføres som forskrift i medhold av eksisterende lover.

Departementet vil også se på muligheten for å samarbeide med andre nordiske land om å påvirke EU til å innføre et forbud mot mikroplast i kroppspleieprodukter. Et forbud på EU-nivå vil ha langt større effekt enn et nasjonalt forbud og vil gjelde også for Norge. Norge har i 2017 formannskapet i Nordisk Ministerråd og har marin forsøpling og mikroplast høyt på agendaen. I forbindelse med dette vil miljømyndighetene ha kontakt med de andre nordiske landene om pågående arbeid og mulighet for videre samarbeid på dette området.

Utslipp av avfall fra skip er regulert nasjonalt i forskrift om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger, med hjemmel i skipssikkerhetsloven. I Norge er det gjennom avgiftssystemet også et økonomisk insentiv for innlevering av avfall fra skip. Mottak og behandling skal dekkes av et avfallsgebyr som skal innkreves uavhengig av om det leveres avfall i havn. Fritidsbåter og fiskebåter som ikke betaler havneavgift, ilegges ikke et slikt gebyr.

Havressursloven pålegger fiskere å sokne etter redskap de taper, og å rapportere tapet til Kystvaktsentralen dersom redskapen ikke blir gjenfunnet. Fiskeridirektoratet gjennomfører årlige tokt med opprydding av tapte fiskeredskaper. Opprydningen foregår i all hovedsak langs kysten mellom Ålesund og Kirkenes, med hovedvekt på områdene fra Lofoten og nordover. Siden oppryddingen startet på begynnelsen av 1980-tallet er det tatt opp ca. 20 000 garn (nærmere 600 km) samt store mengder med andre fiskeredskaper. Fra 2010 ble oppryddingsinnsatsen økt med 40 %. Dette har gitt et betydelig økt resultat. Fra 2010 til 2016 er det tatt opp 6 600 garn, 185 000 meter med linerigg, over 300 kongekrabbeteiner, 70 000 meter tauverk, 47 000 meter vaier, tråler, snurpenøter, snurrevad og mye annet (figur 4.7). Hoveddelen av fiskeredskapene rengjøres, sorteres og leveres til gjenvinning ved toktslutt.

Foto: Bo Eide

Opprydningen har bidratt til redusert fare for fasthekting og ytterligere tap av fiskeredskaper, redusert sløsing med sjømatressurser, sikrere bestandsdata og redusert påvirkning på naturmangfoldet. En så langvarig innsats og tidsserie for data om tapt redskap er trolig enestående i verdenssammenheng.

Gjennom prosjektet Fishing for Litter (boks 4.3) innhenter miljømyndighetene erfaringer og kunnskap som grunnlag for en mulig varig løsning for at eierløst avfall som fiskes opp av fiskeflåten kan leveres gratis til behandling i land. Miljødirektoratet utreder muligheten for å etablere et system for vederlagsfri levering av avfall i havn for fiskere og andre som får opp avfall fra sjøen.

Plast og annet avfall fra fiskeri- og dels oppdrettsnæringen er en kilde til marin forsøpling. Miljødirektoratet utreder nå forslag til en produsentansvarsordning for fiskeri- og oppdrettsnæringen.

I tillegg til opprydding arbeides det med ulike løsninger for raskere gjenfinning samt reduksjon i effekten av spøkelsesfiske ved å bruke andre materialer i garn og teiner. I 2017 vil Fiskeridirektoratet lansere en ny mobilapplikasjon for fritidsfiske som vil kunne bidra til ytterligere reduksjon i spøkelsesfiske.

Etter en rekke konkurser knyttet til blåskjellanlegg har Fiskeridirektoratet og Kystverket foretatt en rekke opprydninger av slike anlegg. For blåskjellanlegg etablert etter 2007 er det opprettet en depositumsordning for å sikre fjerning/opprydding av disse ved eventuelle konkurser. I 2015 ble det i Nordland fjernet 22 anlegg og i 2016 ble det tatt opp 26–30 tonn avfall fra fem anlegg. Fjerning av de eierløse anleggene styrker også sjøsikkerheten.

En periode ble det i stort omfang brukt engangsbatterier på Kystverkets lanterner og lysbøyer. Kystverket har mottatt informasjon om funn av gamle engangsbatterier i sjø ved noen av innretningene. Det ble gjennomført en kartlegging av dumpede batterier i fjordene i Møre og Romsdal i 2016. Videofilming av sjøbunnen på 29 lokasjoner viste batterier eller mulige batterier på seks av disse som lå i samme område. Kystverket vil fjerne disse batteriene i 2017, samt gjennomføre en kartlegging i andre kystområder.

Behovet for en betydelig opprydningsinnsats av marin forsøpling vil vedvare. Generelt er opprydning i strandsone det mest kostnadseffektive, fordi konsentrasjonene av avfall her er høye og fordi områdene er lettere tilgjengelige enn havområdene. Strandrydding bør prioriteres høyest i områder med sårbar natur og andre verdier som skades mest av forsøplingen, slik som viktige friluftsområder. Opprydning av tapt fiskeredskap på havbunnen i områder med mye tapt utstyr har også vist seg å være effektivt. Opprydning i havoverflate kan være aktuelt i havner og lignende tungt belastede områder, mens opprydning i overflate langt til havs er vurdert å være lite realistisk å få gjennomført kostnadseffektivt.

Foto: Bo Eide

I tillegg til den opprydningen som skjer i regi av statlige og kommunale myndigheter og etater spiller det frivillige arbeidet en helt sentral rolle, både for opprydning, holdningsskaping og spredning av kunnskap. Gjennom Miljødirektoratets tilskuddsordning gis det hvert år støtte til utvalgte tiltak for å forebygge og for å rydde opp i marin forsøpling. I 2016 ble 15 millioner kroner fordelt på 22 av over 70 søknader. I 2017 er tilskuddsmidlene økt til 35 millioner kroner. En del av midlene har gått til Hold Norge Rent som administrerer refusjon av utgifter som frivillige ryddere har hatt til transport og levering av plukket søppel. Det gis også betydelige tilskuddsmidler og bidrag med egeninnsats i opprydningsaksjoner fra næringsliv, private stiftelser med videre.

Regjeringen vil etablere et oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen hvor aktiviteter mot marin forsøpling vil inngå. Det utredes hvordan et slikt senter kan fremme kunnskap, teknologi og metoder for arbeid med oljevern og mot marin forsøpling for et renere havmiljø.

4.6 Internasjonalt samarbeid

Marin forsøpling er et globalt miljøproblem som ikke kan løses uten et internasjonalt samarbeid. Marin forsøpling og mikroplast spres med havstrømmer over hele kloden, og de største tilførslene globalt kommer fra noen få store folkerike land i Sørøst-Asia med mangelfull avfallshåndtering og stort plastforbruk. Videre kan folkerike kyststater med rask økonomisk utvikling bli store tilførselsland dersom forbruksvekst ikke følges opp med gode systemer for å forebygge plastforsøpling. Styrket avfallshåndtering i slike land kan være ressurseffektivt. Mange land som rammes hardt av marin forsøpling er hverken ressurssterke eller store bidragsland. Norge prioriterer derfor det internasjonale samarbeidet høyt. Norges internasjonale arbeid mot plast i havet vil bli nærmere presentert i regjeringens stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken.

Norge har tatt initiativ til globalt samarbeid mot marin forsøpling og mikroplast i havet gjennom FN-systemet. Norge har spesielt vektlagt FNs miljøforsamling (UNEA), FNs høyeste miljøorgan, og arbeidet under FNs miljøprogram (UN Environment). Norges forslag til vedtak i 2014 og 2016 ble omforent vedtatt; i 2016 av 170 land. Norge har også bidratt med finansiering til oppfølging av vedtakene i regi av FNs miljøprogram.

Som oppfølging av vedtaket i 2014 (UNEA 1/6) ble det under koordinering av FNs miljøprogram utarbeidet en global, fagfellevurdert ekspertrapport om best tilgjengelige kunnskap om kilder, effekter og erfaringer med tiltak. Rapporten ble lagt frem i 2016 som grunnlag for UNEAs oppfølgende vedtak i mai 2016 (UNEA 2/11). Vedtaket gir anbefalinger om tiltak og prioriteringer til myndigheter, industri, organisasjoner, kunnskapsleverandører, regionale og globale kommisjoner med videre. Herunder anbefales regionalt samarbeid gjennom handlingsplaner for de enkelte havområdene. Etter forslag fra Norge ble det vedtatt å utrede eventuelle mangler i internasjonale og regionale forvaltningsstrategier, avtaler og regelverk, og mulige tiltak for å utbedre disse. Utredningen skal legges frem til FNs tredje miljøforsamling i desember 2017. Utredningen skal bidra til å klarlegge potensialet i styrket samordning av internasjonale prosesser, eventuell utvidelse av eksisterende avtaler og om det bør utvikles en ny rettslig bindende avtale for å redusere tilførsler av plast til havet. Norge vil fortsette å legge høyt trykk på fremdrift i dette arbeidet.

Forsøpling til havs fra skip er internasjonalt regulert i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) gjennom den internasjonale konvensjonen om hindring av forurensning fra skip (MARPOL). Konvensjonen har et generelt forbud mot utslipp av avfall fra skip. Avfall fra skip som ikke er behandlet gjennom forbrenning om bord, skal leveres i havn.

Tiltak mot marin forsøpling og mikroplast er høyt prioritert i det regionale havmiljøsamarbeidet mellom landene rundt Nordøst-Atlanteren under OSPAR-konvensjonen, som Norge deltar aktivt i. OSPAR vedtok i juni 2014 en regional handlingsplan mot marin forsøpling (boks 4.5). Norge vil arbeide for å styrke fremdriften i gjennomføring av denne handlingsplanen.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har tatt flere initiativ for å redusere tap av redskap fra fiskebåter. FAOs fiskerikomité har et pågående arbeid på merking av fiskeredskap, for å muliggjøre gjenfinning og unngå spøkelsesfiske. Norge har bidratt til å holde saken på agendaen og å oppfordre andre land til å gjennomføre opprydningstokt.

Norge har også arbeidet aktivt for å sette marin forsøpling og mikroplast på agendaen i Nordisk Ministerråd de siste årene. Flere samarbeidsprosjekter er gjennomført, og det er bred nordisk enighet om viktigheten av temaet. Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd 2017, og løfter fokuset på tapte redskaper, spøkelsesfiske, marin forsøpling og mikroplast ytterligere. Den strategiske satsingen vil omfatte både styrket dialog på nordisk ministernivå, initiativ for styrket samarbeid mellom landene i regionale og internasjonale prosesser, og konkrete nordiske kunnskaps- og tiltaksprosjekter om blant annet mikroplast i marine organismer og tiltak mot spøkelsesfiske.

Norge vil ta lederskap gjennom Arktisk råd for å styrke kunnskapsgrunnlaget om marin forsøpling og mikroplast i Arktis. Dette vil være et viktig grunnlag for i neste trinn å utarbeide en regional handlingsplan mot marin forsøpling mellom de arktiske statene.

EU-kommisjonen la 2. desember 2015 frem en pakke om sirkulær økonomi. Pakken inneholder forslag til en rekke tiltak rettet mot håndtering av plast og marin forsøpling som blant annet skal bidra til å nå bærekraftsmålet for 2030 på dette området.

4.7 Kunnskapsbehov – marin forsøpling og mikroplast

Det er særlig behov for et bredt internasjonalt samarbeid for å fastsette vitenskapelige definisjoner av mikroplast og standardiserte prøvetakings – og målemetoder og indikatorer for disse. Dette er nødvendig for en god overvåking av miljøtilstanden for marin forsøpling og mikroplast i Norskehavet. Overvåking bør iverksettes basert på OSPARs indikatorer som så langt foreligger.

Det er også stort behov for forskning på plast i havet, både om forekomst i havmiljø og levende organismer, spredning og kilder, og nedbrytning under ulike realistiske forhold i strandsone og hav. Videre er det behov for mer kunnskap om effekter på marine organismer, biologisk produksjon, naturmangfold og økosystemer, mattrygghet og menneskers helse.

Det er videre behov for mer forskning på og utvikling av effektive og miljøvennlige metoder for å forebygge marin forsøpling og tilførsler av mikroplast til havet, og for å rydde opp i marin forsøpling.