5 Næringsaktivitet og verdiskaping i Norskehavet

Regjeringen la 21. februar 2017 frem havstrategien Ny vekst, stolt historie. Hovedmålet med strategien er å bidra til størst mulig samlet bærekraftig verdiskaping og sysselsetting i havnæringene. De norske havnæringene skal utvikles med basis i eksisterende næringer, og i samspillet og skjæringspunktet mellom disse. Regjeringen skal satse videre på de havnæringene hvor vi allerede er sterke, og samtidig stimulere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å utvikle nye. Regjeringen vil bidra til gode rammebetingelser gjennom å videreføre og videreutvikle en effektiv, forutsigbar og kunnskapsbasert regulering av havnæringene. Regjeringen vil også styrke de norske havnæringenes internasjonale konkurransekraft gjennom å bistå i arbeidet med markedsadgang, internasjonalisering og profilering av havnæringene.

For å oppnå klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdet er det nødvendig med en helhetlig og oppdatert fremstilling av næringsaktiviteten og verdiskapningen i Norskehavet. I kapittel 5 redegjøres det for næringsaktivitet og verdiskaping i etablerte, nye og fremtidige næringer i Norskehavet. Det gis også en oversikt over sektorvis forvaltning og rammer. Sammenholdt med kapittel 3 gir kapittel 5 grunnlag for å tilrettelegge for videre verdiskaping og matsikkerhet samtidig som miljøverdiene i Norskehavet opprettholdes, i tråd med forvaltningsplanens formål.

Faglig forum har som en del av det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen innhentet fylkesfordelte tall for verdiskaping for 2014 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), jf. tabell 5.1. Tallene beskriver verdiskaping og sysselsetting i kjernevirksomhetene samt de største bidragsyterne i den direkte leverandørindustrien til sektorene. Det er ikke beregnet fullstendige ringvirkninger. De nasjonale verdiskapings- og sysselsettingstallene i delkapitlene om de ulike havnæringene er fra 2016 og omfatter ringvirkninger.

Petroleumsnæringen er den klart største næringen i Norskehavet, både målt i verdiskaping og sysselsetting. Dernest følger sjømatnæringen, hvor nesten halvparten av den totale nasjonale verdiskapingen skjer langs Norskehavet. Sjøfart og turisme er også viktige næringer i Norskehavet.

Siden 2014 har verdiskapingen i petroleumsnæringen og i maritim næring falt på grunn av lavere oljepris, mens verdiskapingen i sjømatnæringen har økt, blant annet grunnet svakere krone og økende etterspørsel. Sysselsettingen er mer stabil, men også her er det endringer fra år til år. Antall sysselsatte i petroleumsnæringen og i maritim næring er redusert siden 2014, mens sysselsettingen har økt noe i sjømatnæringen.

Arbeidet med faglig grunnlag om verdiskaping i forvaltningsplanarbeidet er under fortsatt utvikling.

5.1 Fiskeri og havbruk

Fiskeriene har i århundrer vært en viktig del av inntekstgrunnlaget og kulturen langs kysten. Norge er i dag blant verdens største eksportører av sjømat fra fiskerier og akvakulturvirksomhet.

5.1.1 Aktivitet i Norskehavet

De fire fylkene som grenser til Norskehavet har en betydelig andel av Norges totale aktivitet i fiskerisektoren. I 2015 hadde 44 % av fiskefartøyene hjemmehørende adresse i disse fire fylkene. For flere mindre tettsteder langs kysten av Norskehavet er marin sektor den viktigste næringen med tanke på bosetting og sysselsetting. Sektoren i bred forstand omfatter fiskeri- og havbruksnæringen, alt fra fangst og oppdrett til industri og eksportvirksomhet, samt marin tjeneste- og leverandørindustri. Trenden de siste tiårene har vært at det har blitt færre fiskefartøy (figur 5.1), men gjennomsnittsstørrelsen på fiskefartøyene har økt. Det er fortsatt et potensial for strukturering og effektivisering av fiskerinæringen, men reduksjonen i antall fartøy har flatet ut de siste årene.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Den største fiskeriaktiviteten i planområdet er sildefisket, som starter opp i 1. kvartal utenfor Møre før det etter hvert forflytter seg nord- og østover (til Barentshavet) i løpet av året. I tillegg foregår det et forholdsvis aktivt fiske med bunntrål ved Haltenbanken, Sklinnabanken og langs Eggakanten. Langs Eggakanten fiskes det også en del med garn og line. Ved Sklinnadjupet fiskes det etter vassild. Rundt Jan Mayen fiskes det i hovedsak etter reker, men der er også noe pelagisk aktivitet.

For å drive akvakultur kreves det tillatelse etter akvakulturloven. Tillatelser til kommersiell produksjon av matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann er antallsbegrenset. Siden tildelingsrundene fra 2009 har miljøhensyn blitt stadig viktigere, og det er politisk enighet om at videre vekst i oppdrettsnæringen må være miljømessig bærekraftig. Tillatelser i tildelingsrunden («grønne tillatelser») 2013 ble tildelt selskapene med de beste konseptene for å redusere utfordringene knyttet til lakselus og rømming. I 2015 innførte regjeringen ordningen med utviklingstillatelser, en type spesialtillatelser som skal bidra til kommersialisering av innovative konsepter som kan bidra til å løse havbruksnæringens miljø- og arealutfordringer.

Per 26. januar 2017 var det i landet som helhet godkjent 978 lokaliteter for oppdrett av laksefisk i sjø. Fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland hadde i 2017 til sammen noe under halvparten av disse (457).

Regjeringen har i Meld. St. 16 (2014–2015) lagt til rette for en forutsigbar vekst i oppdrettsnæringen. Vekst i norsk lakseoppdrett skal fremover styres gjennom en handlingsregel og miljøindikatorer som skal virke innenfor produksjonsområder. Det nye systemet skal sørge for at veksten kommer der miljøsituasjonen tillater det.

Det har vært en betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen både på utstyrssiden og innenfor utvikling av helt nye driftskonsepter. Åpne merder i kystsonen har vært den rådende produksjonsformen. Semi-lukkede anlegg og oppdrettsanlegg lenger til havs er under utvikling, jf. kapittel 5.5.3.

5.1.2 Verdiskaping

Statistikken for 2015 viser at fangstverdi av fisk og skalldyr levert av norske båter var på 16,4 milliarder kroner / 2,3 millioner tonn. Videre var førstehåndsverdi fra akvakultur 46,7 milliarder kroner / 1,4 millioner tonn.

Det gjennomføres jevnlig analyser av norsk sjømatnærings bidrag til verdiskaping. Sjømatnæringen blir da definert som summen av den havbruksbaserte og den fiskeribaserte verdikjeden, samt alle direkte og indirekte leverandører av varer og tjenester til de ulike delene av disse verdikjedene. Det er fire enkeltnæringer som utgjør verdikjedene fiske/fangst, akvakultur, fiskeforedling og eksport / handel med sjømat. En verdiskapingsanalyse fra SINTEF med tall fra 2014, viser at den norske sjømatnæringen samlet sett, inkludert ringvirkninger av næringsgruppen, utgjorde et verdiskapingsbidrag til BNP på 65,7 milliarder norske kroner. Sjømatnæringen står for en sysselsetting på ca. 51 800 årsverk. Av disse er 26 200 årsverk direkte tilknyttet sjømatnæringen og 25 600 årsverk i tilknyttet virksomhet.

Fiskeri og havbruk langs Norskehavet bidro i 2014 med 19,9 milliarder kroner til BNP og sysselsatte 14 800 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger (jf. tabell 5.2).

5.1.3 Påvirkning på miljøtilstanden fra fiskeri og havbruk

Høsting i havet påvirker fiskebestandene det høstes på og økosystemet som helhet. Fiskeriforvaltningen har som mål å minimere de negative sidene ved påvirkningen som høsting kan medføre gjennom langsiktige og bærekraftige forvaltningsstrategier. Uønsket bifangst er en uunngåelig konsekvens av fiskeriaktivitet, men det utvikles stadig nye metoder for å minimere slik påvirkning.

Fiskeriaktivitet kan også ha en uønsket påvirkning på bunnsamfunn, spesielt ved bruk av bunntrål i områder med korallrev eller annen verdifull bunnfauna. Antall bunntrålere og tråltimer i Norskehavet gått ned siden 2009, jf. tabell 5.3. Nedgangen tyder på at bunnpåvirkningen er redusert.

I 2011 ble det vedtatt en forskrift som regulerer fiske med bunnredskap i norske jurisdiksjonsområder. Forskriften innebærer at fiske med bunnredskap i områder dypere enn 1000 meter er forbudt, med mindre fartøyet har spesialtillatelse til prøvefiske fra Fiskeridirektoratet. Slik spesialtillatelse kan bare gis dersom fartøyet har utarbeidet grundige planer for fangsten, herunder planer om hvordan unngå skader på sensitive marine økosystemer og innsamling av data om sårbare bunnhabitater. Videre pålegger forskriften alle fiskefartøy å føre nøye oversikt over kontakt med sårbare habitater under fiske på alle dyp, rapportere slik eventuell kontakt til Fiskeridirektoratet og flytte seg minst to nautiske mil fra det aktuelle området før fiske kan gjenopptas. Frem til 2016 var grensen for rapportering 60 kg levende korall og 800 kg levende svamp. I 2016 ble rapporteringsplikten innskjerpet, og grensen er nå 30 kg levende korall eller 400 kg levende svamp pr. hal/fangst.

I følge forskriften om utøvelse av fiske i sjøen må det utvises særlig aktsomhet ved fiske i nærheten av kjente forekomster av koraller. I Norskehavet er fire korallområder stengt for bunntråling: Iverryggen, Sularevet, Trænarevet og Breisunddjupet. Iverryggen og Sularevet er identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder, og Breisunddjupet ligger innenfor området Mørebankene. Trænarevet og Breisunddjupet ble stengt for bunntråling etter 2010.

I 2016 ble alle områder som fra før var stengt for bunntråling, omgjort til marine beskyttede områder og ytterligere ni nye opprettet i norsk økonomisk sone med hjemmel i havressursloven. Totalt er det nå 18 slike områder i norsk økonomisk sone.

5.1.4 Rammer og forvaltning

Norge har som kyststat og forvalter av levende marine ressurser nasjonale og internasjonale folkerettslige forpliktelser. Av viktige internasjonale avtaler kan nevnes:

• Havrettskonvensjonen av 1982

• FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995

• FN-konvensjonen om biologisk mangfold av 1992

• FAOs atferdskodeks for ansvarlig fiskeri av 1995.

Et overordnet prinsipp er at forvaltningen av marine ressurser skal baseres på en føre-var-tilnærming i tråd med internasjonale avtaler og retningslinjer, samt en økosystembasert tilnærming som tar hensyn til leveområder og biologisk mangfold. Disse forpliktelsene er understreket og synliggjort i lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressursloven).

Havressursloven regulerer all høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Med havressursloven er det innført et forvaltningsprinsipp, som pålegger myndighetene jevnlig å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene.

I årene fremover vil en kunne se for seg en videreutvikling av tiltak som vil bidra til at den uregistrerte dødeligheten i fiskeriene blir redusert, og samtidig medvirke til at fiskeriene påvirker økosystemet mindre enn i dag. Kunnskapen om fiskebestandene vil trolig øke fremover, og den biologiske rådgivningen vil utvikle seg i retning av en mer kompleks økosystembetraktning.

Det internasjonale råd for havforskning (ICES) ivaretar samarbeid og koordinering av havforskningen i Nord-Atlanteren. ICES vurderer foreslåtte forvaltningsstrategier for bestandene og gir råd for totalkvoter på bakgrunn av disse. Havforskningsinstituttet er en aktiv deltaker i ICES og bidrar både med toktdata, kartlegging og en betydelig del av den forskningen som legges til grunn for rådgivningen.

Nesten alle bestandene Norge fisker på har utbredelse også i andre lands soner. Dette gjør internasjonalt samarbeid helt nødvendig. Det internasjonale samarbeidet i Norskehavet foregår i flere ulike fora, med Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) som det viktigste (boks 5.2). I tillegg til samarbeidet i NEAFC, inngår Norge egne kyststatsavtaler om fordeling og forvaltning av bestandene norsk vårgytende sild, makrell, kolmule, snabeluer og lodde ved Island, Grønland og Jan Mayen.

5.2 Skipstrafikk

Norskehavet er et viktig område for godstransport i Norge, og flere av de største havnene ligger med utløp mot Norskehavet.

5.2.1 Skipstrafikk i Norskehavet

Seks av de ti største tørrbulkhavnene i Norge ligger i tilknytning til Norskehavet. Narvik havn er Norges nest største havn, og klart største tørrbulkhavn med et årlig godsomslag på hele 17.5 millioner tonn. Havnene i Rana, Kristiansund, Trondheim, Molde og Brønnøysund er alle betydelige for utskiping av tørrbulk (tabell 5.4).

Det finnes også store havner for våt bulk (petroleum) i Kristiansund, Molde og Bremanger. Det er betydelig stykkgodstransport over havnene i Kristiansund, Rana, Trondheim og Ålesund. Ålesund havn er en spesielt viktig havn for fiskerinæringen. Bodø og Trondheim er viktige knutepunkt for godstransporten i sine regioner.

I 2015 var skipstrafikken i Norskehavet i overkant av 13 millioner nautiske mil i utseilt distanse. Dette utgjorde 31 % av den samlede trafikken i norske havområder. Trafikken i Norskehavet er større enn i Barentshavet og Lofoten, men mindre enn i Nordsjøen og Skagerrak. Stykkgodsskip og passasjerskip er de skipstypene som har høyest utseilt distanse i Norskehavet med henholdsvis 23 og 32 % av den totale trafikken. Norskehavet har en betydelig høyere andel små skip målt i utseilt distanse enn norske farvann for øvrig. Datagrunnlaget for skipstrafikk er blitt langt bedre siden 2009, blant annet på grunn av utbyggingen av AIS-basestasjoner langs kysten og oppskytingen av AIS-satellitter. Det er derfor vanskelig å vurdere trafikkutviklingen siden 2009.

Skipstrafikken er tettest i farledene langs kysten og i den sørlige delen av Norskehavet. En relativt stor andel av skipstrafikken i Norskehavet går i transitt, altså gjennom området uten å anløpe havn.

Omfanget av skipstrafikken i Nordøstpassasjen kan få betydning for trafikktettheten og trafikkmønsteret i Norskehavet. Selv om isen smelter fortere enn tidligere antatt, og man om sommerstid kan seile nord for både Russland (Nordøstpassasjen) og Canada/USA, er trafikken foreløpig beskjeden. I 2013 passerte det 71 skip gjennom Nordøstpassasjen. I 2014 og 2015 sank antallet til henholdsvis 31 og 18 skip. Det er vanskelig å forutsi fremtidig trafikkmengde i Nordøstpassasjen, men nedgangen de siste par år kan kanskje betraktes som et signal på at man tidligere har vært for optimistisk med tanke på lønnsomheten ved å bruke den nordlige sjøruten.

Basert på prognoserapporten fra Kystverkets sjøsikkerhetsanalyse (2015), er det rimelig å anta en vekst i den utseilte distansen i forvaltningsplanområdet på mellom 40 og 45 % innen 2040.

Det er ventet økt aktivitet for de fleste fartøytyper, med unntak av offshore-fartøy og fiskefartøy som er ventet å få redusert trafikk. Gasstankere og containerskip antas å få den største prosentvise veksten. Cruiseskip forventes også å få en høy prosentvis vekst.

Den forventede høye veksten for containerskip er basert på en forutsetning om at issmeltingen i Arktis vil fortsette, og at det på sikt vil bli kommersielt lønnsomt å gjøre større bruk av arktiske sjøruter. Veksten for tankfartøy kan i stor grad tilskrives petroleumseksport fra Nordvest-Russland og en forventning om økt petroleumsaktivitet i Barentshavet generelt.

Det antas at den økte skipstrafikken i stor grad vil følge de ruter som i dag benyttes for transittrafikk og kystnær seilas. Den er noe usikkerhet knyttet til fremtidig transpolar trafikk og hvordan dette vil påvirke trafikkbildet.

5.2.2 Næringsvirksomhet og verdiskaping

Den norske maritime næringen er en global kompetansenæring med en sterk posisjon i markeder over hele verden og med en samlet verdiskaping på nærmere 175 milliarder kroner og mer enn 110 000 personer ansatt i Norge. Med maritim næring menes alle virksomheter som eier, opererer, designer, bygger, leverer utstyr eller spesialiserte tjenester til alle typer skip og andre flytende enheter. Norge er i dag verdens ellevte største sjøfartsnasjon målt i tonnasje og verdens sjette største rederinasjon målt i skipsverdi.

Maritim verdiskapingsbok 2017 gir oversikt over verdiskapingen i maritim næring. Oversikten inkluderer også alle virksomheter som leverer og utvikler utstyr og tjenester til sjøfartsnæringen, og baserer seg i hovedsak på virksomhetenes regnskapstall fra 2015.

Kilde: Maritimt forum Verdiskapingsbok 2017

Norge er et av få høykostland som fortsatt bygger skip. Til gjengjeld er disse svært høyteknologiske og avanserte, noe som utgjør et viktig konkurransefortrinn for verftene. Som det minste segmentet i næringen, både målt i verdiskaping og i sysselsetting, har verftsindustriens verdiskaping tredoblet seg det siste tiåret.

Også aktører i maritim leverandørindustri er verdensledende innen sine felt. Næringens tjenesteleverandører er verdensledende innen design, forsikring, megling, klassifisering og finans. Dette segmentet står bak en femtedel av den samlede verdiskapingen i maritim næring og har det siste tiåret hatt sterk vekst. Utstyrsleverandørene står for leveranser av produkter innen mekanikk, elektronikk og drifts- og styringssystemer. For disse er spesielt norsk sokkel viktig, og Norsk Industri anslår at om lag 60 % av utstyrsleveransene går til offshoremarkedet.

Maritim næring har i lang tid vært rettet mot petroleumsvirksomheten, og oljeprisfallet og nedgangen i aktivitetsnivået på norsk sokkel har hatt betydelige konsekvenser. Dagens situasjon og de siste års omveltninger i verdensøkonomien preger fortsatt skipsfarten. Et fallende investeringsnivå på norsk sokkel har satt mange offshoreskip i opplag, ansatte permitteres, og ordrebøkene hos norske verft er reduserte.

Vi finner maritimt næringsliv langs hele norskekysten. Næringen er de siste 10–20 årene blitt mer konsentrert i lokale, spesialiserte klynger, jf. figur 5.3. Klyngen i Møre og Romsdal består av en sammenhengende verdikjede av selskaper som spesialiserer seg på skipsutstyr, design og bygging av offshorefartøy, samt et stort antall offshorerederier.

Kilde: Maritimt Forum Verdiskapingsbok 2017

Sjøfartsbedriftene lokalisert i de fire fylkene som grenser til Norskehavet (Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland), bidro i 2014 med 4,4 milliarder kroner til BNP og sysselsatte 5 000 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger, jf. tabell 5.5.

5.2.3 Påvirkning på miljøtilstanden

Skipstrafikken kan påvirke havmiljøet gjennom driftsutslipp til luft og sjø, ulovlige og akutte utslipp, spredning av fremmede arter samt undervannsstøy.

Utslipp til sjø og luft

Skipsfartens driftsutslipp til sjø består i hovedsak av oljeholdig lensevann, lasterester, vaskevann, ballastvann, kloakk og matavfall. Utslippene er regulert gjennom vedlegg I, IV og V i MARPOL-konvensjonen om hindring av forurensning fra skip, og er vurdert å ha liten innvirkning på miljøet i Norskehavet. Det finnes ingen oversikt over faktiske driftsutslipp til sjø, hverken i Norskehavet eller til andre havområder. En undersøkelse fra 2012 har vist at dagens oljeseparasjonssystemer i høy grad tilfredsstiller kravene i MARPOL vedlegg I om at skip ikke kan å slippe ut vann som inneholder mer enn 15 ppm olje og at majoriteten av de undersøkte systemene var i stand til å rense ned til 5 ppm eller mindre.

En innstramming i MARPOL vedlegg V om avfall forventes å føre til reduserte driftsutslipp av avfall fra skipsfarten.

Det foreligger tall for akutte utslipp siden 2013. De viser at de fleste akutte utslippene fra skipstrafikk er små. I 2015 var det 10 registrerte akutte utslipp av ulike typer olje samt oljebasert boreslam fra skipstrafikk i Norskehavet. Det totale volumet var ca. 17 000 liter.

Skipstrafikken bidrar med luftutslipp av klimagasser, forsurende og gjødslende stoffer fra motorer, i tillegg til avdamping av flyktige stoffer fra last (petroleum og petroleumsprodukter). Som det fremgår av tabell 5.6, er det størst utslipp av karbondioksid. Siden forrige forvaltningsplan er det kommet til flere internasjonale reguleringer, blant annet gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO, som vil bidra til å redusere forurensningen til luft fra skip. Også utvikling og innføring av ny teknologi vil bidra til at utslippene går ned. De eksterne kostandene ved sjøtransport er i gjennomsnitt lavere enn de eksterne kostnadene ved veitransport.

Introduksjon av fremmede arter

Introduksjon av fremmede arter er en trussel mot det biologiske mangfoldet fordi de kan fortrenge hjemlige arter og forstyrre økosystemene. Utslipp av ballastvann og begroing på skipsskrog er de viktigste årsakene til at fremmede arter spres.

Det er ingen regelmessig overvåking av fremmede arter i norske kyst- og havområder. Noen havner langs kysten i Norskehavet, som mottar mye ballastvann, undersøkes for fremmede arter.

Utslipp, inntak og behandling av ballastvann er regulert gjennom Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) ballastvannskonvensjon, som ble vedtatt i 2004. Når konvensjonen trer i kraft 8. september 2017, vil det stilles krav om at alle skip har nødvendig renseteknologi om bord. Den norske ballastvannforskriften har siden 2010 regulert utslipp av ballastvann, og vil revideres slik at hele konvensjonen blir gjort gjeldende i norsk rett. Introduksjon av fremmede organismer via begroing er ikke regulert internasjonalt, men IMO har vedtatt frivillige retningslinjer om håndtering av begroing av skip.

Undervannsstøy

Propellstøy fra skip ligger innenfor frekvensområdet for hørsel hos fisk og sjøpattedyr. IMO vedtok i 2014 retningslinjer for reduksjon av støy. Marinens fregatter bruker sonarer for å oppdage ubåter på lange avstander. Disse sonarene sender ut kraftige lydpulser i frekvensområder som er godt hørbare for hval og sel, men i mindre grad for fisk. Sjøforsvaret har innført retningslinjer for bruk av sonar i norske farvann. Miljøkonsekvenser av undervannsstøy omtales i kapittel 3.3.5.

Risiko for akutt forurensning

Meld. St. 35 (2015–2016) På rett kurs. Forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning presenterer en analyse av skipsulykker, sannsynlighet for ulykker og miljørisiko forbundet med skipstrafikken i norske havområder.

Skipsulykker som grunnstøting, kollisjon, strukturfeil og brann/eksplosjon, skjer med ujevne mellomrom. Bare en liten andel av ulykkene med skip fører til akutt forurensning.

Ulykkesstatistikken viser en nedgang i antall skipsulykker med alvorlig skade på fartøy. Det ser også ut til at det er en svak fallende tendens i antall årlige skipsulykker med akutt forurensning og totalt utslippsvolum. Dette skyldes blant annet at det er innført en rekke forebyggende tiltak som har styrket sjøsikkerheten, jf. omtale lenger ned. Samlet sett har vi sterke indikasjoner på at sannsynligheten for skipsulykker i forvaltningsplanområdet for Norskehavet er redusert siden 2009.

Sannsynligheten for skipsulykker påvirkes av en rekke faktorer, blant annet trafikkmengde, trafikkbilde, fartøyenes tekniske stand og utrustning, mannskapets kompetanse og ulike forebyggende tiltak. Den forventede ulykkesfrekvensen i Norskehavet er høyere enn i Barentshavet og Lofoten, og lavere enn i Nordsjøen og Skagerrak. Dette samsvarer med fordelingen av utseilt distanse mellom forvaltningsplanområdene og andel utseilt distanse nær kysten. Hovedvekten av ulykkene forventes å være grunnstøtingsulykker innenfor grunnlinjen langs fastlandskysten. Passasjerskip, fiskefartøy og stykkgodsskip har størst utseilt distanse og høyest forventet ulykkesfrekvens.

Forventningen av ulykkesfrekvens har sterk sammenheng med den forventede trafikkutviklingen. Kystverket har beregnet at antall ulykker i forvaltningsplanområdet vil kunne øke med omtrent 35 % til 70 ulykker årlig i 2040, dersom det ikke innføres nye forebyggende tiltak. Antall ulykker med akutt forurensning per år forventes også å øke med omtrent 35 % frem mot 2040.

Miljørisikoanalysen som DNV GL har gjennomført på oppdrag fra Kystverket, identifiserer flere områder langs norskekysten med forhøyet miljørisiko. Analysen viser videre at miljørisikoen generelt er høyere i Nordsjøen og Skagerrak enn i de andre forvaltningsplanområdene. Større sannsynlighet for utslipp på grunn av mer skipstrafikk langs kysten av Sør-Norge er utslagsgivende for at miljørisikoen er høyere i denne landsdelen.

De mulige miljøkonsekvensene er størst i Nord-Norge. Likevel gjør den relativt lave sannsynligheten for et utslipp at miljørisikonivået totalt sett blir lavere i nord enn i sør.

Kystverkets miljørisiko- og beredskapsanalyse for Svalbard og Jan Mayen (2014) viser at miljørisikoen i farvannet rundt Jan Mayen er lav grunnet liten skipstrafikk og lav forventet ulykkesfrekvens. Videre er mindre skipstyper dominerende i området, og størrelsen på mulige utslipp er derfor begrenset.

Forebyggende sjøsikkerhetstiltak

Sjøsikkerhetstiltak skal redusere sannsynligheten for ulykker til sjøs, og beskytte samfunnet mot hendelser som kan føre til tap av liv, personskade, miljøskader og økonomiske konsekvenser. For å forhindre ulykker til sjøs, er det viktig at skip er i god teknisk stand, har høy driftssikkerhet, og at mannskapet har tilstrekkelig kompetanse. Sjøfartsdirektoratet har ansvar for skip, dets mannskap samt kontroll av utenlandske fartøy i norsk havn og arbeider kontinuerlig med å sikre høy sjøsikkerhet. Et viktig bidrag for å styrke sjøsikkerheten er skipssikkerhetsloven, som trådte i kraft i 2007. Siden fremleggelsen av forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009, er det innført flere forebyggende tiltak som har bidratt til å styrke sjøsikkerheten og redusere miljørisikoen forbundet med skipstrafikken i Norskehavet.

Trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsruter utenfor territorialfarvannet ble etablert i 2011 på strekningene Runde – Utsira og Egersund – Risør. Sammen med tilsvarende tiltak på Vardø – Røst, som trådte i kraft i 2007, har dette bidratt til å flytte skipstrafikk ut fra kysten, separere motgående trafikkstrømmer og etablere et fast seilingsmønster. Selv om trafikkseparasjonssystemene formelt sett ikke omfatter hele forvaltningsplanområdet, viser tetthetsplott over skipstrafikken at de har tydelig effekt på trafikkstrømmene også i Norskehavet. Tiltaket reduserer sannsynligheten for kollisjon, forenkler trafikkovervåkingen og gir sjøtrafikksentralene bedre tid til å assistere fartøy ved behov.

Overvåkingen av skipstrafikk i norske havområder har blitt styrket siden 2009. Det er særlig utbygging av infrastruktur for mottak av signaler fra antikollisjonssystemet Automatic Identification System (AIS) som har styrket overvåkingen. Kystverket opererer, i samarbeid med Forsvaret, en kjede av AIS-mottakere langs kysten, og denne er bygd ut siden 2009. Siden 2010 har Norge også hatt satellittbaserte AIS-mottakere. Samlet sett har vi et langt mer detaljert maritimt situasjonsbilde enn tidligere.

Skipsrapporteringssystemet Barents SRS har også bidratt til bedre oversikt over skipstrafikken og hvilken last fartøyene fører i forvaltningsplanområdet. Systemet drives i samarbeid med Russland, og er godkjent av FNs sjøfartsorganisasjon IMO. Større fartøy og fartøy med farlig og forurensende last er pliktige til å avgi rapport gjennom systemet før innseiling i området mellom Lofoten og grenselinjen mellom Norge og Russland. Selv om virkeområdet i hovedsak ligger utenfor forvaltningsplanområdet, har systemet bidratt til bedre oversikt over risikotrafikk også i Norskehavet.

Kystverkets tjeneste for navigasjonsvarsler til skip (NAVCO-tjenesten) har blitt styrket i forvaltningsplanområdet. Navigasjonsvarsler er informasjon om farer for skipene, eksempelvis gjenstander i drift i sjøen eller slukkede fyrlykter. Siden 2010 har Norge sendt ut værvarsling og navigasjonsvarsler for farvannene i Norskehavet, Barentshavet og opp til polpunktet (NAVAREA XIX).

Kystverket har gjennomført flere farledsutbedringer i farvannet innenfor forvaltningsplanområdet siden 2009. Det er blant annet gjennomført større utbedringer i Måløysundet i Sogn og Fjordane, på Lepsøyrevet, Djupflua, i Åramsund og i innseilingen til Ålesund i Møre og Romsdal, og i Torgværleden og i innseilingen til Bodø i Nordland. Tiltakene har gitt økt sikkerhet og bedre fremkommelighet i trange eller krevende farvann. I forbindelse med farledsutbedringene er også sjømerkingen i de aktuelle farvannene gjennomgått og oppdatert.

Statens beredskap mot akutt forurensning

Forurensningsloven inndeler beredskapen mot akutt forurensning i privat, kommunal og statlig beredskap. På operativt nivå utgjør den samlede beredskapen mot akutt forurensning et samspill mellom private, kommunale og statlige aktører. Det er ingen vesentlige endringer i ansvarsforhold og rammer for norsk beredskap siden fremleggelsen av forvaltningsplanen for Norskehavet. Meld. St. 35 (2015–2016) gir en bred gjennomgang av statens beredskap mot akutt forurensning og peker på prioriterte tiltak i årene som kommer. Hovedmålet for statens beredskap mot akutt forurensning er å forhindre og begrense miljøskade eller fare for akutt forurensning.

Statens beredskap mot akutt forurensning er rettet inn mot fare for, og bekjempelse av, større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Den private beredskapen i petroleumsvirksomheten er omtalt i kapittel 5.3. Fartøy som seiler i norske farvann er ikke pålagt å holde egen beredskap mot akutt forurensning. Risiko for akutt forurensning fra skipsfart er særlig knyttet til utslipp av drivstoff og petroleumsprodukter (last). Den statlige beredskapen er derfor først og fremst innrettet mot å bekjempe akutte oljeutslipp fra skip.

Siden fremleggelsen av forvaltningsplanen i 2009, er det gjennomført en generell fornyelse og komplettering av oljevernutstyret som er utplassert i de statlige depotene og på Kystvaktens fartøy.

Det er satt inn tre nye ytre kystvaktfartøy (KV «Barentshavet», KV «Bergen» og KV «Sortland») i området. Disse har oljevernutstyr og oljeverndeteksjonsradar om bord. Kystverkets multifunksjonsfartøy «OV Utvær» har siden 2012 operert i den sørligste delen av forvaltningsplanområdet. Et tilsvarende fartøy («OV Skomvær») kom i operativ tjeneste på Nordlandskysten i 2013. Disse fartøyene har oljevernkapasitet, men brukes til daglig til å gjennomføre vedlikehold av navigasjonsinstallasjoner. Kapasiteten til å avdekke akutt forurensning i havområdene er styrket gjennom fornying og oppgradering av Kystverkets overvåkingsfly.

Det er gjennomført tiltak for å sikre hurtig innringing av havarist og bedre tilgang på egnede fartøy under statlige aksjoner i Norskehavet. Utstyr er blitt utplassert ved losbåtstasjonene i Sandnessjøen og Lødingen og ved redningsskøytestasjonene i Rørvik og Bodø. For å sikre tilgangen på egnede fartøy under statlige aksjoner, er det inngått avtaler med tre fartøyer til hvert av depotene i Ålesund, Ørland, Sandnessjøen, Bodø og Lødingen. For å være forberedt på situasjoner der det oppstår behov for å ta et skip inn til nødhavn, har Kystverket, i dialog med sentrale, regionale og lokale myndigheter, forhåndsvurdert mulige nødhavner langs kysten.

De interkommunale utvalgene mot akutt forurensning (IUA) har fått større kapasitet til å kunne bistå under statlige aksjoner. IUA-ene har blitt tilført statlig oljevernutstyr samt fått opplæring i bruk av utstyret.

Det er bygget opp en nasjonal kjemikalievernberedskap for håndtering av forurensningshendelser knyttet til kjemikalielast på skip. Beredskapen ivaretas gjennom avtaler som Kystverket har inngått med RITS-styrkene (rednings- og innsatsstyrker til sjøs) ved brannvesenet i Oslo og Bergen. Disse har fått spesialutstyr og blir trent på å bekjempe kjemikalieulykker.

Kystverkets beredskapsorganisasjon er blitt styrket, blant annet gjennom ansettelse av beredskapspersonell ved regionkontorene i Midt-Norge og Nordland. Det er gjennomført en betydelig økning i antall kurs og øvelsesaktiviteter og utviklet en nasjonal læreplan for opplæring i håndtering av akutt forurensning.

Beredskapsplanverk og organisering av aksjoner er gjennomgått og oppdatert, og det er utviklet og innført en mer ensartet organisering og ledelse av aksjoner (Enhetlig ledelsessystem). Kystverket har foretatt en beredskapsanalyse av tenkte verstefallshendelser og utarbeidet en nasjonal plan for beredskap mot akutt forurensning. I samarbeid med Norsk olje og gass og operatørselskapene er det utarbeidet et planverk for samordnet aksjonsledelse ved store forurensningshendelser knyttet til petroleumsvirksomheten, jf. omtale i kapittel 5.3.

Samlet sett er beredskapen mot akutt forurensning i forvaltningsplanområdet betydelig styrket siden 2009. Dette har bidratt til å redusere miljørisikoen i Norskehavet i samme tidsrom.

5.2.4 Rammer og forvaltning

Skipsfarten er en globalisert næring, og rammene fastsettes i stor grad internasjonalt. Gjennom internasjonalt samarbeid både globalt, regionalt og bilateralt arbeider norske myndigheter for å sikre mest mulig enhetlige globale krav til næringen, åpne markeder, frihandel og strenge krav til sjøsikkerhet, miljø og sosiale standarder. FNs havrettskonvensjon setter de viktigste folkerettslige rammene for regulering av sjøtransport og farvann. Regelverksutviklingen på skipsfartsområdet skjer i stor grad gjennom internasjonalt samarbeid i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) samt i EU, i kontrollsamarbeidet gjennom Paris MoU (Memorandum of Understanding), og FNs arbeidslivsorganisasjon (ILO).

Forpliktende internasjonalt samarbeid og internasjonal regelutvikling er av stor betydning for sikkerheten i norske farvann.

Skipsfarten har i de senere år blitt underlagt et strengere internasjonalt regime med regler som begrenser utslipp til luft og vann. Krav til utslipp, sammen med næringens ønske om å redusere kostnadene knyttet til drivstofforbruk, gjør at skipsfarten i økende grad søker etter måter å bli mer energieffektiv på. Det er gjennom internasjonale miljøkrav fastsatt i IMO de største miljøforbedringene kan oppnås, og hvor det kan skapes et marked for gode miljøløsninger. Norge er en pådriver for å utvikle et godt internasjonalt rammeverk for klima- og miljøvennlig skipsfart.

Skipsfart er i hovedsak et energieffektivt transportalternativ for godstransport. Regjeringen har ambisiøse miljømål for den maritime næringen. I Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU har regjeringen pekt på miljøvennlig skipsfart som et prioritert innsatsområde i klimapolitikken.

Ny teknologi og nye løsninger for operasjon av skip gir mulighet for fremtidige utslippsreduksjoner fra sektoren. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff og energieffektive skip er en nøkkelfaktor i å redusere utslippene fra skipsfarten.

Maritim21-strategien er en helhetlig strategi for forskning, utvikling og innovasjon for maritim sektor som ble overlevert regjeringen i november 2016. Strategien gir anbefalinger om hvordan stimulere til forskning, utvikling og innovasjon for maritim næring, og gjennom det bidra til bærekraftig vekst og verdiskaping, økt konkurranseevne i maritim næring og til å realisere potensialet i synergiene mellom de havbaserte næringene. Strategien identifiserer blant annet muliggjørende teknologier, smarte løsninger, digitalisering, klima- og miljøvennlig skipsfart og sikkerhet til havs som potensielle satsingsområder for maritim næring.

Regjeringen har gjennom Nasjonal transportplan (2018–2029) følgende målsetting: Transportkostnader for godstransport skal reduseres, de ulike transportmidlenes fortrinn utnyttes og mer gods overføres fra veg til sjø og bane.

5.3 Petroleumsvirksomhet

Det har vært petroleumsvirksomhet i Norskehavet siden 1980. Det første feltet som kom i produksjon i Norskehavet var Draugen i 1993. I Norskehavet er det påvist drøyt 2,0 milliarder standard kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Av dette er 1,1 milliarder solgt og levert. De resterende 0,9 milliarder er reserver og betingede ressurser i felt og funn. Totalproduksjonen fra Norskehavet har falt noe de senere årene, men forventes å holde et relativt stabilt nivå i årene som kommer.

5.3.1 Petroleumsaktivitet og -ressurser i Norskehavet

Områdene på Haltenbanken og ved Ormen Lange anses i dag for å være modne områder med stor olje- og gassproduksjon og velutviklet infrastruktur. Petroleumsproduksjonen i Norskehavet i 2015 var på til sammen 66 millioner Sm³ o.e.

Kilde: Oljedirektoratet

Det er i dag 16 felt i produksjon i Norskehavet. Feltene Draugen, Heidrun, Åsgard, Skarv og Norne er bygd ut med plattformer/produksjonsskip. Øvrige felt i Norskehavet er havbunnsinnretninger knyttet opp mot disse innretningene; Åsgard (Morvin) og Norne (Alve, Marulk og Skuld). Njord- og Hymefeltene er for tiden nedstengt fordi Njordplattformen skal oppgraderes. Funnene Aasta Hansteen, Maria, Dvalin og Trestakk er under utbygging. Det er tatt investeringsbeslutning for Bauge, og Pil/Bue- og Snadd-funnene planlegger investeringsbeslutning i inneværende år.

Kilde: Oljedirektoratet

Gassrørledningen Polarled ble ferdig lagt i 2015 og vil knytte Aasta Hansteen til det norske gasstransportsystemet. Gass fra Norskehavet blir i hovedsak transportert i rørledninger til ulike landanlegg i Norge og videre til Storbritannia og kontinentet. Oljen lastes på feltene og transporteres til markedet med skip.

Fra og med 2008 til 2016 har det vært gjennomført 106 seismiske undersøkelser i Norskehavet, herav 75 3D-seismiske undersøkelser. I tillegg til disse har det vært gjennomført 55 elektromagnetiske (EM-) undersøkelser. I 2015 og 2016 har det vært få innsamlinger.

Fra og med 2008 er det boret 89 avsluttede letebrønner og gjort 51 funn.

Halten- og Dønnterrassen utenfor Trøndelag og Nordland er det området i Norskehavet der petroleumsaktiviteten har vært størst. De fleste funn og utbygde felt ligger her. Dette er det mest modne området, men fortsatt forventes det at en stor del av de uoppdagede ressursene i Norskehavet ligger her.

Deler av dypvannsområdene vest i Norskehavet anses fremdeles som relativt umodne, og det er fortsatt muligheter for å gjøre større funn. Leteboring har medført en rekke funn, men med mindre volum enn forventet og i hovedsak gassressurser. I vest mot atlanterhavsmarginen er det særlige utfordringer knyttet til å få gode seismiske data under basaltlagene. Områdene er forholdsvis lite undersøkt og ressursanslagene er derfor meget usikre.

Så langt er det kun Ormen Lange-feltet som er utbygd i dypvannsområdene. Aasta Hansteen-feltet nord i Norskehavet er nå under utbygging og forventes å komme i produksjon i 2018. Det er gjort flere mindre gassfunn i Vøringbassenget de siste årene som utgjør viktige tilleggsressurser til Aasta Hansteen-feltet.

I fremtiden forventes det i hovedsak små til middels store olje- eller gassfunn på Haltenterrassen og Dønnterrassen, men det er også mulighet for enkelte større funn. I Vøringbassenget og Mørebassenget er det fremdeles muligheter for å gjøre større gassfunn.

De forventede uoppdagede ressursene i Norskehavet har en forventningsverdi på nesten 0,8 milliarder Sm³ o.e.

Kilde: Oljedirektoratet

Oljedirektoratet anslår at de totale oppdagede og uoppdagede petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel utgjør om lag 14,3 milliarder Sm³ o.e. per 31.12.2016. Ressurser er her et samlebegrep for teknisk utvinnbare petroleumsmengder. Regnskapet omfatter alle ressursene på norsk kontinentalsokkel, også de områdene som i dag ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet.

Kunnskapen om potensielle petroleumsressurser i uåpnede deler av Nordland IV og V er styrket gjennom seismiske undersøkelser og andre geologiske datainnsamlinger i regi av Oljedirektoratet. Sommeren 2012 ble det i dialog med fiskerinæring og fiskerimyndigheter innsamlet 2D-seismikk i området. Det ble samtidig foretatt en reprosessering av noen utvalgte eldre innsamlinger.

I forvaltningsplanen fra 2009 gikk daværende regjering inn for å starte en åpningsprosess med sikte på tildeling av utvinningstillatelser i havområdene ved Jan Mayen. Dette ble gjentatt og ytterligere operasjonalisert i Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten. Som et ledd i åpningsprosessen gjennomførte Oljedirektoratet innsamling av seismiske data i havområdene ved Jan Mayen i 2011 og 2012. Basert på datainnsamlingen publiserte direktoratet en ressursestimering i 2013, og på nåværende tidspunkt er det ikke grunnlag for å endre disse estimatene. De forventede ressursene i områdene ved Jan Mayen er anslått til 90 millioner Sm³ o.e., men det er betydelig usikkerhet knyttet til estimeringen av ressursene i området. En konsekvensutredning etter petroleumsloven for Jan Mayen har blitt gjennomført.

5.3.2 Næringsvirksomhet og verdiskaping

Etter mer enn 50 år med petroleumsvirksomhet har næringen vokst frem som Norges største målt som andel av verdiskaping, statlige inntekter, eksport og investeringer. Virksomheten består av oljeselskaper, leverandørindustri og petroleumsrettede forskningsmiljøer. I 2016 utgjorde verdiskapingen 12 % av BNP og genererte mer enn 125 milliarder kroner i netto kontantstrøm til staten. I tillegg bidrar aktiviteten fra petroleumsnæringen med betydelig etterspørsel også i tilgrensende og støttende næringer, ofte med positive regionale virkninger. Det meste av oljen og gassen som produseres, selges til utlandet og gir betydelig eksportinntekter. Olje- og gasseksporten utgjorde om lag 35 % av total eksport i 2016.

På landsbasis bidrar petroleumsvirksomheten til en samlet sysselsetting på om lag 185 000 personer spredt over hele landet. Dette er om lag 7 % av den samlede sysselsettingen i 2016.

Petroleumsvirksomheten i Norskehavet representerer betydelige pågående og fremtidige investeringer som vil sikre langsiktig høy verdiskaping og sysselsetting i mange tiår fremover. Petroleumsvirksomheten i Norskehavet bidro i 2014 med 219,6 milliarder kroner til BNP og sysselsatte direkte 42 200 personer, jf. tabell 5.7. Hvis man inkluderer personer som også indirekte har leveranser til petroleumsvirksomheten, var sysselsettingen om lag 67 500 personer.

Den allerede etablerte petroleumsvirksomheten i Norskehavet står for om lag en tredjedel av det antall personer som er direkte sysselsatt i petroleumsnæringen. En betydelig andel arbeider offshore, men landanleggene på Tjeldbergodden og Nyhamna, hovedforsyningsbasene i Kristiansund og Sandnessjøen samt driftsorganisasjonene i Stjørdal og Harstad bidrar til betydelig sysselsetting og ringvirkninger også på land. Leverandørindustrien leverer varer og tjenester til alle fasene av feltenes levetid. Det meste av leveransene skjer i driftsfasen, etterfulgt av utbyggingsfasen, men også en betydelig andel, rundt 20 %, i undersøkelses- og letefasene. Et stabilt og stort hjemmemarked er viktig for å videreutvikle den verdensledende leverandørindustrien som har vokst frem i Norge.

5.3.3 Påvirkning på miljøtilstanden

Petroleumsvirksomheten kan generelt påvirke miljøet gjennom driftsutslipp til sjø, utslipp til luft, akutte utslipp, undervannsstøy fra seismiske undersøkelser og andre påvirkninger som fysisk påvirkning på/i havbunnen.

Utslipp til luft

I 2007 så man for seg at utslippene til luft fra petroleumsvirksomheten ville reduseres frem mot 2025. Utslippsprognosene er nå justert, og både for karbondioksid (CO₂)og nitrogenoksider (NO_X) er utslippene antatt å ville ligge i samme størrelsesorden som i 2011 frem mot 2025. Årsaken til dette er at levetiden og driften av innretningene er forlenget. Det henger sammen med at feltene produserer lenger enn det som var antatt i 2007 og at nye ressurser fases inn til eksisterende og nye innretninger. Når det gjelder utslipp av flyktige organiske forbindelser (metan og nmVOC), er det ikke store endringer i utslipp i forhold til prognosene fra 2007. Utviklingen i utslipp til luft er vist i figur 5.7.

Kilde: Miljødirektoratet

Energiløsningen er en viktig del av en feltutbygging og behandles som del av myndighetenes arbeid med en utbygging. Behandlingen skjer både i prosessen med konsekvensutredning og i den etterfølgende behandlingen av utbyggingsplanen. For alle nye feltutbygginger på norsk sokkel skal det legges frem en oversikt over energimengde og kostnader ved å benytte kraft fra land fremfor å bruke gassturbiner. Dette gjøres for å sikre at kraft fra land blir valgt når det er hensiktsmessig.

Den største andelen av klimagassutslippene fra petroleumsvirksomheten er underlagt kvoteplikt. Virksomheten på norsk sokkel er også underlagt klimarelaterte virkemidler ut over kvoteplikten. De siste 25 årene har en stor del av virksomheten vært pålagt en høy CO₂-avgift. Utslippskostnaden oljeselskapene står overfor på om lag 500 kroner pr. tonn CO₂, gir oljeselskapene sterke insentiver til kontinuerlig å begrense sine utslipp. Fakling (brenning) av gass er på norsk sokkel kun tillatt av sikkerhetsmessige grunner.

Operasjonelle utslipp til sjø av olje og kjemikalier

Det er et mål at utslipp av de mest miljøfarlige tilsatte kjemikaliene skal stanses og at utslipp av naturlig forekommende prioriterte miljøgifter skal stanses eller minimeres. Når det gjelder olje og andre stoffer, er målet ingen utslipp eller minimering av utslipp som kan gi skade, jf. boks 5.5 om nullutslippsmålet.

Utslipp av olje i produsert vann har økt siden 2006, noe som skyldtes økende vannproduksjon fra aldrende felter og også en liten økning i oljekonsentrasjonen i utslippsvannet, se figur 5.8. Oljeinnholdet i produsert vann skal være så lavt som mulig og ikke overstige grenseverdien på 30 mg/l. Gjennomsnittlig oljeinnhold i produsert vann fra feltene i Norskehavet var i 2015 på 13,6 mg/l, men enkelte installasjoner klarer ikke å overholde grenseverdien. Samtidig har mengden injisert produsert vann vært større enn forutsett i 2008. Skarv-feltet startet opp senere enn antatt. Dette gjorde at utslipp av produsert vann derfra kom senere. Samlet medførte dette at økningen i utslipp av produsert vann ikke har vært så stor som det man antok i 2008. Nye prognoser tyder på at utslippene av produsert vann vil bli redusert til ca. 2/3 av 2011-nivået i 2025.

Kilde: Miljødirektoratet

Utslippene av de mest miljøfarlige tilsatte kjemikaliene (svart og rød kategori) på norsk sokkel sett under ett ble sterkt redusert frem til 2007 og har holdt seg på et lavt nivå. Det faglige grunnlaget konkluderer med at målet for utslipp av tilsatte miljøfarlige kjemikalier fra petroleumsvirksomhet er nådd for hele norsk sokkel, inkludert for Norskehavet. De siste par årene er det imidlertid rapportert økte utslipp av stoff i tilsatte miljøfarlige kjemikalier. Økning i stoff i svart kategori skyldes hovedsakelig at perfluorholdige brannslukkekjemikalier (brannskum) ble inkludert i rapportering av kjemikalier fra 2012. Operatørene arbeider med å bytte til brannskum med mindre miljøfarlige kjemikalier. Økning av stoff i rød kategori skyldes i hovedsak endring i klassifisering av stoff i gul kategori, og medfører dermed ikke en reell økning av utslipp. Utviklingen i utslipp av ulike kategorier tilsatte kjemikalier er vist i figur 5.9.

Kilde: Miljødirektoratet

Av sikkerhetsmessige og tekniske hensyn vil det fortsatt være behov for noe bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer til sjø i årene som kommer, men de nye utslippstallene viser at det fortsatt er viktig med nullutslippsarbeid.

Petroleumsvirksomheten slipper ut naturlig forekommende radioaktive stoffer sammen med det produserte vannet. I dag er eneste måte å redusere utslippene på å reinjisere produsert vann.

Fysisk påvirkning

Petroleumsvirksomhet kan påvirke sårbar bunnfauna som koraller og svamper blant annet ved nedslamming med borekaks. Legging av ankerkjettinger, rørledninger og kabler og plassering av andre installasjoner på havbunnen kan også skade koraller og annen bunnfauna.

Totalt utslipp i Norskehavet av kaks boret med vannbasert borevæske har økt siden forrige forvaltningsplan og hadde en topp i 2010/2011 på grunn av boring på Ormen Lange og Skarv.

Miljøovervåking rundt petroleumsinstallasjoner viser at arealet av oljeforurenset sediment er gått ned fra 80 km² i 2006 til ca. 44 km² i 2015 og at arealene med påvirket bunnfauna rundt installasjonene er gått ned de senere årene fra 0,7 km² til ca. 0,4 km² i 2015.

Petroleumsvirksomheten er pålagt å kartlegge eventuelle forekomster av korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn som kan bli berørt ved petroleumsaktivitet, og å sikre at eventuelle forekomster ikke skades av petroleumsaktiviteten. I områder med viktige korallforekomster har petroleumsvirksomheten blitt pålagt særskilte vilkår for å redusere eller eliminere utslipp som kan skade disse forekomstene. I 2015 ble korallundersøkelser innlemmet i miljøovervåkingen av sedimenter rundt relevante installasjoner i Norskehavet.

Det er siden forrige forvaltningsplan opparbeidet ny kunnskap om korallforekomster i Norskehavet, deres tilstand og sårbarhet samt påvirkning fra petroleumsaktivitet gjennom de enkelte operatørenes miljøovervåking. Det er mange korallrev og korallforekomster i sokkelområdene i Norskehavet, og det er også påvist koraller på Eggakanten. Det er gjennomført enkelte leteboringer i områder med korallrev som er beskyttet mot fiske med bunnredskaper, hvor boreaktiviteten har vært pålagt særskilte vilkår for å unngå skade.

Rapporter fra operatørenes miljøovervåking etter boring konkluderer med begrenset nedslamming av koraller og ingen synlige skader på koraller og annen sårbar bunnfauna.

Det er rapportert om noe ødeleggelse av koraller fra ankerkjettinger ved forhaling av rigg ved aktivitet i Norskehavet.

Per i dag er det ikke dokumentert skade på koraller og svamp som følge av utslipp av borekaks. Flere forskningsprosjekter på effekter av kaksutslipp på korallrev og svampsamfunn er igangsatt siden forrige forvaltningsplan. Et prosjekt indikerer at korallen Lophelia pertusa har begrenset evne til å takle nedslamming med borekaks. Det er samtidig studier som viser at Lophelia pertusa har god evne til å kvitte seg med sedimentert borekaks og at det skal store mengder til for å gi dødelig effekt.

For å kunne trekke klarere konklusjoner om effekten av petroleumsvirksomhet på koraller og svampforekomster, er det blant annet behov for vurdering av langtidseffekter på koraller og svamp.

Seismikk

Seismiske undersøkelser gjennomføres for å vurdere potensialet for forekomster av petroleumsressurser og er et viktig hjelpemiddel for gode beslutninger i både lete- og produksjonsfasen. Kartlegging av geologien under havbunnen gjøres ved hjelp av lydsignaler. Disse genereres av luftkilder som gir en lydpuls, og det er trykkbølger eller partikkelbevegelser i vannet som kan medføre uønskede effekter i det marine miljøet. Lyden er innenfor frekvensområdet som kan høres av fisk og sjøpattedyr.

Det har siden 2008 vært gjennomført 106 seismiske undersøkelser i Norskehavet, omtrent samme omfang som frem til 2008, men hvilke områder som undersøkes varierer. De siste årene har det vært få seismiske innsamlinger. Det har i tillegg vært gjennomført en mer omfattende seismisk datainnsamling i relativt kystnære områder langs Helgelandskysten. Miljøkonsekvenser av undervannsstøy omtales i kapittel 3.3.5.

Risiko for akutte utslipp fra petroleumsvirksomhet

Siden forvaltningsplanen fra 2009 er akutte utslipp i petroleumsvirksomheten vurdert årlig i rapporten Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP)-Akutte Utslipp. Med bakgrunn i rapporten som gjelder for perioden 2001–2015 kan følgende fremheves:

Det er en nedgang i antall inntrufne akutte utslipp av råolje og tilløpshendelser som kunne gitt akutte råoljeutslipp om flere barrierer hadde sviktet. Ingen av disse utslippene er større enn 4 400 kubikkmeter. Antall akutte råoljeutslipp og samlet utslippsmengde i Norskehavet for perioden 2001–2015 er vist i figur 5.10.

Kilde: RNNP-AU

Selv om det er en nedgang i antall akutte råoljeutslipp, er det ingen tilsvarende trend for årlig utslippsmengde. Skader på stigerør, rørledninger og undervannsanlegg samt brønnkontrollhendelser vurderes å bidra mest til risiko for akutt råoljeutslipp. Antallet skader på stigerør, rørledning og undervannsanlegg, og antall brønnkontrollhendelser har vært relativt stabilt i perioden. Dette gjelder både for norsk sokkel generelt og for Norskehavet isolert sett.

Av akutte utslipp er kjemikalier den klart dominerende utslippstypen på norsk sokkel. Akutte kjemikalieutslipp utgjør 80 % av alle akutte utslipp med utslippsmengde over 1 kubikkmeter. Antallet hendelser og hendelsenes samlede utslippsmengde har vært relativt stabilt over tid (figur 5.11). Det har i tillegg vært flere hendelser med lekkasjer fra injeksjonsbrønner. Økningen i antall akutte utslipp av kjemikalier i 2014 og 2015 kan forklares med en regelverkspresisering og endret rapportering. Økningen i årlig utslippsmengde skyldes akutte kjemikalieutslipp med stor utslippsmengde, og ikke regelverkspresiseringen.

Kilde: RNNP-AU

Petroleumsvirksomheten i Norskehavet karakteriseres av utstrakt bruk av undervannsteknologi og et stort antall havbunnsinnretninger. Basert på tall fra årene 2006–2015 har antallet akutte utslipp fra havbunnsinnretninger på norsk sokkel vært relativt stabilt.

Ovennevnte resultater fra RNNPAU viser ikke en forbedring av barierene mot akutt forurensning. Det er derfor behov for mer oppmerksomhet på barrierer som forebygger, varsler om og begrenser/stanser akutt forurensning. Det er spesielt behov for å prioritere teknologi for deteksjon av lekkasjer ved kilden, og barrierer som forhindrer at mindre lekkasjer pågår og gir betydelig utslippsmengde over tid.

En viktig læring fra ulykker er at informasjon om historiske ulykkestrender ikke er tilstrekkelig informasjon for å si noe om risiko for en ulykke i fremtiden. Risiko for akutt forurensning i Norskehavet frem mot 2025 må vurderes i sammenheng med annen informasjon om petroleumsvirksomheten på norsk sokkel generelt og i Norskehavet spesielt.

Aktuelle risikopåvirkende faktorer er for eksempel aldring av eksisterende innretninger og infrastruktur på havoverflate og havbunn, som kan bidra til usikkerhet blant annet knyttet til teknisk og operasjonell integritet. Systematisk innsamling av informasjon om historisk risikoutvikling og risikopåvirkende faktorer kan gi indikasjoner på endringer og dermed mulighet til å redusere risikoen for hendelser og ulykker.

Nye analyser av miljøkonsekvenser og -risiko

Siden forvaltningsplanen fra 2009 er det gjennomført nye utredninger av miljøkonsekvenser og miljørisiko i Norskehavet. Dette omfatter også analyser av mulige konsekvenser for tapsomfang og hvilken betydning tap av egg og larver i en årsklasse fisk vil kunne få for den videre rekrutteringen til bestandene. Med disse nye analysene foreligger det nå mer informasjon både om mulig spredning av olje, og hvilke områder og miljøressurser som vil kunne berøres og skades ved potensielle uhellsutslipp i Norskehavet, også i områder som tidligere ikke har vært utredet.

Analysene er basert på oppdatert datagrunnlag og videreutviklede modeller og metoder for fisk og sjøfugl. Oppdateringene gir bedre beskrivelse av strømforholdene i dette havområdet og spesielt innover i kystsonen. Bedre strømdata gir også en større effekt av den norske kyststrømmen. Dette fører til en større modellert spredning av olje (større influensområder), spesielt i nordlig retning sammenlignet med tidligere studier.

Analysene viser at sannsynligheten for at det skal skje et større utslipp fra petroleumsvirksomheten er gjennomgående lav, mens konsekvensvurderingene viser en betydelig økning i potensialet for alvorlige miljøkonsekvenser ved eventuelle uhellsutslipp, spesielt for kystnær sjøfugl i vår- og sommerperioden og sjøfugl i åpent hav. Den modellerte miljørisikoen for fisk er gjennomgående lav sammenlignet med sjøfugl. For fisk er det kun de største modellerte utslippene, i gitte perioder av året, som er forbundet med potensial for alvorlige konsekvenser.

Gjennom å sette boretidsbegrensninger for petroleumsvirksomheten, vil miljørisikoen imidlertid kunne reduseres betraktelig ved leteboring. For produksjonsboring er kunnskapen om reservoarforhold og oljetype godt kjent, og sannsynligheten for oljeutblåsning er redusert i forhold til en leteboring. Akuttutslipp av gass er primært relevant for brann- og eksplosjonsfare. Oljeverntiltak vil kunne redusere konsekvensene ved et utslipp. For petroleumsvirksomhet er muligheten for akutte utslipp av olje eller kjemikalier til stede i forbindelse med enhver aktivitet der det produseres olje eller bores i oljeførende lag. Det er derfor viktig at næringen opprettholder et høyt sikkerhetsnivå og arbeider med å kontinuerlig redusere risiko for akutte utslipp.

Forebyggende sikkerhetstiltak

Hendelser som blant annet kan medføre akutt forurensning, forebygges først og fremst ved å velge ut kompetente aktører i norsk petroleumsvirksomhet og ansvarliggjøre disse.

Siden forvaltningsplanen fra 2009 er det arbeidet med å holde risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene i Norskehavet som følge av akutt forurensning, på et lavt nivå. Det arbeides kontinuerlig med å redusere risikoen ytterligere.

I samme periode har det skjedd flere større ulykker internasjonalt og alvorlige hendelser i Norge. Storulykkesrisiko i norsk petroleumsvirksomhet har vært et høyt prioritert oppfølgingstema hos myndighetene, i selskapene og i sentrale fagmiljøer. Det er igangsatt en rekke prosjekter for å bidra til økt forståelse, ny kunnskap og effektive forbedringsprosesser.

Storulykken på innretningen Deepwater Horizon i Mexicogolfen i 2010 har fremhevet behovet for videreutvikling på kritiske områder som risikostyring, barrierestyring, sikkerhetskultur, organisasjon og ledelse, samt utblåsningssikring og utstyr for innkapsling og oppsamling.

Brønnsikkerhet er kritisk med tanke på forebygging av akutt forurensning. Regelverket er blitt strengere eller mer presist på flere områder. Det gjelder blant annet krav til avlastningsboring, krav til kapslingsutstyr for havbunnsbrønner og krav til raskere plugging og permanent forlating av midlertidig forlatte brønner.

Petroleumstilsynets arbeid med overvåking av historisk ulykkesrisiko, Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP), er videreutviklet. Siden 2010 er det gitt en årlig oversikt som dekker utfordringer med akutte utslipp fra petroleumsvirksomhet. RNNP styrker grunnlaget for en mer helhetlig forståelse av ulykkesrisiko og en mer effektiv forebygging av akutt forurensning.

Petroleumstilsynet har siden forvaltningsplanen fra 2009 jobbet kontinuerlig med metodeutvikling for egne vurderinger av ulykkesrisiko, og av områdespesifikk risiko for akutte utslipp til sjø. Også på dette området har læring fra Deepwater Horizon vært viktig. I arbeidet har det blitt rettet oppmerksomhet mot myndighetenes behov for å forstå hvordan geografiske og industrielle faktorer kan påvirke ulykkesrisiko, og hvilken informasjon som er relevant for risikohåndtering.

Oljeselskapenes beredskap mot akutt forurensning

Privat virksomhet skal selv planlegge for å iverksette nødvendige tiltak dersom det oppstår faresituasjoner eller hendelser knyttet til egen virksomhet. Staten ved Kystverket vil føre tilsyn med at operatørselskapet iverksetter tilstrekkelige tiltak og kan bistå med ressurser. Staten kan om nødvendig stille krav til ansvarlig forurenser om å iverksette tiltak, og kan i ytterste konsekvens helt eller delvis overta aksjonsledelsen på gitte vilkår. Den statlige beredskapen er omtalt ovenfor. Det er inngått avtale mellom staten og petroleumsvirksomheten om bruk av statlige ressurser under en aksjon der et operatørselskap er aksjonsansvarlig. Videre har Kystverket, Norsk olje og gass og operatørselskapene i fellesskap utarbeidet et samarbeidsdokument om prinsipper for samhandling ved statlig overtakelse av aksjonsledelsen. Petroleumsvirksomheten har i tillegg iverksatt tiltak for å øke tilgjengeligheten på kvalifisert personell som kan delta i en aksjon mot akutt forurensning nær og på kysten i området.

Siden forvaltningsplanen fra 2009 er beredskapsteknologien videreutviklet, blant annet gjennom et større program i regi av Norsk oljevernforening for operatørselskap (NOFO) og Kystverket. NOFO og Kystverket har igangsatt et nytt teknologiutviklingsprogram – Oljevern 2015, som skal stimulere industrien til å utvikle nye produkter og løsninger som kan forbedre og effektivisere oljevernoperasjoner i norske havområder, langs kysten og i strandsonen.

I etterkant av utblåsningen på Deepwater Horizon i Mexicogolfen har det, gjennom et samarbeidsprosjekt mellom operatører i Norge og internasjonalt, blitt utviklet utstyrspakker med kapsel for å stenge en brønn og utstyr for undervannsdispergering. Ett av disse systemene er plassert i Norge og er tilgjengelig for de norske operatørene gjennom avtale.

Petroleumsvirksomheten har styrket egen beredskap i Norskehavet gjennom blant annet avtaler om bruk av 30 fartøy i kystnær beredskap fra Nordland til Rogaland. For hele sokkelen er det anskaffet nytt utstyr for å oppdage og kartlegge akutt forurensning i form av blant annet radarsystemer.

Områdeberedskapsfartøyet Stril Poseidon på Haltenbanken utgjør første beredskapsressurs for alle de produserende feltene i Norskehavet, med unntak av Nornefeltet. Fartøyet har god ytelse og robusthet, og kan være relativt raskt på plass til aksjon. Videre er utviklet en ny fartøybasert dispergeringsløsning.

5.3.4 Rammer og forvaltning

Petroleumsvirksomhet foregår i de områder som er åpnet av Stortinget innenfor de rammer som følger av forvaltningsplanene for havområdene. Petroleumsvirksomheten skjer etter strenge krav til helse, miljø og sikkerhet og ivaretakelse av det ytre miljø. Det tillegges stor vekt å sikre god sameksistens med andre næringer.

Areal for petroleumsvirksomheten tildeles gjennom to likestilte konsesjonsrunder. I nummererte konsesjonsrunder tildeles nytt areal i umodne områder normalt hvert annet år. I mer modne områder, med bedre kjent geologi og nærhet til eksisterende og planlagt infrastruktur for produksjon og transport, tildeles arealer årlig gjennom ordningen med tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO). Tildeling av areal er en omfattende prosess. Før utlysning er det en offentlig høring om arealet som foreslås å inngå i en konsesjonsrunde. Etter at høringsuttalelsene er vurdert, besluttes det hvilke områder som bør utlyses med eventuelle vilkår. Etter søknadsfristens utløp, vurdering av søknadene og forhandlinger med selskapene, fatter regjeringen beslutning om hvilket areal som skal tildeles med arbeidsprogram.

Ved behov kan myndighetene stille vilkår og sette begrensninger for aktivitet knyttet til et geografisk område som vil fremgå av utlysningen av en konsesjonsrunde og nedfelles i utvinningstillatelsen. Tidsbegrensninger for hvilke deler av året seismiske undersøkelser og leteboring i oljeførende lag tillates, er begge arealbaserte tiltak som benyttes overfor petroleumsvirksomheten. Formålet med disse reguleringene er å unngå risiko for skade på miljøet i tidsrom hvor naturressursene kan være særlig sårbare, for eksempel under gytevandring eller gyting, samt hekkeperioder for sjøfugl.

I utvinningstillatelsene stilles det videre generelle krav om at rettighetshaverne skal foreta nødvendig kartlegging av eventuelle forekomster av korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn, herunder viktige tobishabitater som kan bli berørt ved petroleumsaktivitet i de aktuelle blokkene, og om å sikre at slike eventuelle forekomster ikke nedslammes eller skades av petroleumsaktiviteten, og det kan stilles særskilte krav for å unngå skade på slike forekomster. Krav til kartlegging av bunnsamfunn er også gitt i HMS-regelverket.

Det kreves myndighetstillatelse for aktivitet i alle faser av virksomheten, inkludert ved leteboring, utbygging, drift og disponering. Dette omfatter blant annet tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven og samtykke etter HMS-regelverket. Regelverkenes funksjonelle karakter innebærer at kravene blir strengere når virksomheten foregår i områder med særlige sikkerhetsmessige og miljømessige utfordringer.

Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende på helse, miljø og sikkerhet. Det er satt i gang et arbeid med en ny melding til Stortinget om dette. Meldingen vil blant annet inneholde en bred gjennomgang av HMS-tilstanden i næringen og en vurdering av tilsynsoppfølging og regelverk. Det tas sikte på å legge frem meldingen vinteren 2018.

5.4 Reiseliv

Reiselivsnæringen er en viktig aktør i norsk økonomi. Reiselivsnæringen i Norge har et betydelig potensial for vekst, noe som blant annet kan knyttes til utviklingen i internasjonal turisme. Reiseliv defineres etter aktivitet, men det er kundenes aktivitet, ikke bedriftens, som står i sentrum. Kundene etterspør helhetlige produkter som omfatter overnatting, servering, transport og opplevelser.

Reiseliv i kommunene langs Norskehavet bidro i 2014 med 2,98 milliarder kroner til BNP og sysselsatte 7 230 personer, ikke inkludert fullstendige ringvirkninger.

Naturopplevelser er fremdeles den viktigste grunnen til at utenlandske turister velger Norge som reisemål. Norges lange kyst byr på store variasjoner både når det gjelder natur og opplevelser. Levende kystsamfunn og spennende natur er grunnlag for verdiskaping i og rundt reiselivsnæringen. Turister trekkes til områdene for å nyte naturen, fiske, spise sjømat og for å observere sjøpattedyr og fugleliv. Utvikling av attraktive reiselivsprodukter kan bidra til å skape interessante arbeidsplasser og styrke kystsamfunnene.

Turistfiske

Trafikken av sportsfiskere til Norge har økt de siste årene. Innovasjon Norge startet i 2007 et eget sjøfiskeprosjekt med økt markedsinnsats og målrettede tiltak på markedet. Sportsfiske står for en betydelig høsting av kystnære bestander.

Fiske i sjøen er en populær aktivitet blant turister, og de siste 20 årene har det vokst frem mange reiselivsbedrifter langs kysten som legger til rette for turistfiske. Det kan være alt fra store rorbuanlegg som tilbyr både overnatting, velutrustede fiskebåter, guiding og opplæring i fiskebehandling, til aktører som kun leier ut egne hus/hytter og båter til turistene. Slik virksomhet bidrar til økt aktivitet og sysselsetting i en rekke lokalsamfunn.

Turist- og rekreasjonsfiske er underlagt få reguleringer i Norge. I internasjonal sammenheng er det norske regimet liberalt, uten kvoter eller avgifter. Det er imidlertid redskapsbegrensninger for utenlandske turistfiskere, som kun tillates å bruke håndsnøre og fiskestang.

Alle som beskatter våre felles ressurser har et medansvar for at uttaket er bærekraftig. God forvaltning av fiskeressursene er positivt for reiselivsnæringen, ettersom livskraftige fiskebestander er grunnlaget for all verdiskaping basert på fiskeressurser. Omfanget av turistfiske i regi av reiselivsbedrifter er ikke kjent, men aktiviteten er imidlertid raskt økende. I tillegg kommer de fisketuristene som ikke oppsøker turistfiskenæringen under oppholdet (som turister i bobiler som fisker underveis på reisen).

Regjeringen vil derfor introdusere nye ordninger for turistfiske som skal bidra til å ivareta både verdiskapingen i reiselivsnæringen og fiskeressursene i sjøen på en bærekraftig måte. Regjeringen har foreslått en lovendring og ny forskrift om turistfiskevirksomheter, som var på offentlig høring høsten 2016. Regjeringens forslag innebærer blant annet å øke utførselskvoten av fisk og fiskevarer fra sportsfiske for turister som har fisket i regi av registrerte turistfiskevirksomheter. Høyere kvoter skal stimulere flest mulige bedrifter til å registrere seg som turistfiskevirksomhet og flest mulig turister til å fiske via en registrert virksomhet. En registreringsordning vil også gi mer kunnskap om aktørene i næringen og gjøre det lettere å nå ut med informasjon som kan styrke sikkerheten til sjøs.

Alt i alt antas turistfiskenæringen å komme styrket ut med tanke på seriøsitet og legitimitet, ved at de får et tydeligere medansvar i å bidra til en bærekraftig ressursforvaltning.

Cruisetrafikk

Globalt har cruisenæringen økt markant i volum siden årtusenskiftet, fra om lag 7 mill. passasjerer i år 2000 til i overkant av 22 millioner i 2015. Av det globale markedet var Norges markedsandel på 2,2 % i 2015. Det utgjorde 511 000 cruisepassasjerer, et tall som var 29 % høyere enn i 2009. Totalt antall anløp i 2016 var 1 809.

Cruisenæringen er, i tillegg til å være en viktig næring i seg selv, en stor bidragsyter til den øvrige reiselivsnæringen. Den fungerer som innfartsåre til Norge for mange turister, og nesten 2,7 millioner dagsbesøkende cruiseturister gikk i land i norske havner i 2016, ifølge Innovasjon Norge. Prognosene for 2017 estimerer at dette tallet vil øke til rundt 3 millioner dagsbesøkende cruiseturister. Turistundersøkelsen Cruise 2014 fra SSB viste at cruiseturistene i Norge hadde et totalforbruk på 12 milliarder kroner, der rundt 2,3 milliarder kroner anslås å tilfalle norsk næringsliv.

Se nærmere omtale av skipstrafikkens påvirkning på miljøet i kapittel 5.2.3. Utslipp i fjordområdene fra cruisetrafikk omhandles ikke i forvaltningsplanene.

5.5 Mulige fremtidige næringer i Norskehavet

5.5.1 Fiske på nye arter

Det er økende interesse for kommersiell høsting av mesopelagiske fiskearter, det vil si arter som lever i de åpne vannmassene mellom 200 og 1000 meters dyp. Flere mesopelagiske arter kan ha potensial som fôr til oppdrettsfisk eller som næringsmidler eller andre ingredienser. Det er store kunnskapsbehov knyttet til mesopelagiske fiskearter og en eventuell kommersiell utnyttelse av disse artene.

5.5.2 Høsting på lave trofiske nivåer: Raudåte

Raudåte er et dyreplankton lavere i næringskjeden, det viktigste byttedyret for våre store pelagiske fiskebestander (sild og makrell) og en nøkkelart i økosystemet i Norskehavet. Videre er raudåte en forholdsvis stor marin ressurs i norske havområder. Biomassen er estimert til 33 millioner tonn, og hver sesong siden 2003 har det vært drevet høsting av raudåte i medhold av en forsøkstillatelse. Høstingen har vært begrenset både målt etter fangstmengde, høstingens varighet og antall aktører involvert.

Det er vunnet mye erfaring med høsting og utnyttelse av raudåte i denne perioden, og bestanden av raudåte i norske havområder vurderes å være livskraftig og biologisk sett i god eller middels god forfatning. Etter mange år med høsting som en forsøksaktivitet, er det nå nødvendig å fastsette rammer for kommersiell utnyttelse av raudåte i norske havområder. Myndighetene arbeider derfor med en forvaltningsplan for bestanden. Denne vil være basert på en langsiktig, økosystembasert forvaltning av raudåte, i tråd med føre-var-prinsippet og øvrige forpliktelser etter havressursloven.

Etter mange år med forsøksfiske tilrår nå Fiskeridirektoratet at det åpnes for begrenset fangst av raudåte i norsk økonomisk sone nord for 62 °N og vest for 24 °Ø, og utenfor 12 nautiske mil i Jan Mayen-sonen. Fiskeridirektoratet tilrår at det fastsettes en totalkvote på 165 000 tonn etter liknende mønster som for kvotefangst av krill i den delen av Antarktis som forvaltes av Kommisjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis (CCAMLR). Forvaltningen har lagt til grunn at raudåte er en nøkkelart i økosystemet.

5.5.3 Nye former for havbruk og taredyrking

Norsk akvakultur domineres av laks og regnbueørret som står for 99,7 % av den samlede akvakulturproduksjonen. Den resterende produksjonen består hovedsakelig av skalldyr, kveite og røye. Det drives imidlertid uttesting av en rekke andre arter. Oppdrett av torsk hadde et oppsving på 2000-tallet, men fikk etterhvert betydelige utfordringer knyttet til både produksjon og marked.

Nye oppdrettskonsepter som er under utvikling kan frigjøre nye arealer for akvakultur både med offshore anlegg ut mot storhavet, semi-lukkede anlegg på skjermede lokaliteter i fjordene og anlegg på land. Det er i dag ingen som driver med akvakultur av laks offshore, men flere aktører har konkrete planer om å utvikle konsepter for slik virksomhet. Dersom slike konsepter lykkes, er potensialet for offshore akvakultur stort.

Det er økende interesse for blant annet akvakultur av makroalger (tang og tare) til produksjon av blant annet næringsmidler, fôr og energi. Økt utnyttelse av tang og tare skaper økt kunnskapsbehov, blant annet knyttet til mattrygghet. Nærings- og fiskeridepartementet hadde per 1. oktober 2016 tildelt 35 tillatelser til akvakultur av makroalger til 20 ulike selskaper.

5.5.4 Utnyttelse av restråstoff

Fiskeri- og havbruksnæringen utnytter 76 % av de rundt 890 000 tonn restråstoff næringen produserer, ifølge en SINTEF-analyse fra 2014. En stor del av restråstoffet fra pelagisk sektor og havbruk utnyttes, mens det er store uutnyttede kvanta i hvitfisksektoren. Også for skalldyr kan utnyttelsen bli bedre. Pelagisk sektor har potensial for å levere enda større mengder restråstoff dersom fisken selges som filet og ikke rund fisk, som det er mye av i dag.

Restråstoff fra fiskeri- og havbruksnæringen går i hovedsak til fôr (ca. 78 %), humant konsum (ca. 13 %) og bioenergi (ca. 8 %). Nærings- og fiskeridepartementet arbeider med en strategi for økt lønnsom utnyttelse av restråstoff.

5.5.5 Vindkraft og annen fornybar energiproduksjon til havs

Vindkraft til havs er en bransje i sterk vekst internasjonalt, og særlig i havområdene nært Norge. I følge bransjeorganisasjonen Wind Europe ble det i 2015 satt i drift over 3 000 MW ny vindkraft i EUs havområder, slik at det ved utgangen av året til sammen var 11 000 MW vindkraft til havs i EU. Utenfor Europa er det bare Kina som har signifikante volumer (ca. 1 000 MW). Det aller meste av dette er bygget ut de siste ti årene, og det har vært en økende takt i utbyggingen frem til nå.

I nær fremtid synes det nå urealistisk med en storstilt utbygging av vindkraft i norske havområder, men norske bedrifter er aktivt med i utviklingen av vindkraftprosjekter i andre land.

Utbygging av vindkraft til havs er vesentlig mer kostbart og teknisk komplisert enn utbygging på land. Begrenset tilgang på egnede arealer på land er en viktig årsak til at det forventes en økning i utbygging til havs. De teknisk-økonomiske utfordringene kan i noen grad oppveies ved at vindforholdene er bedre på havet, og ved at vindturbiner kan bygges større enn på land.

Per i dag er eksisterende og planlagte vindkraftanlegg i havet for det meste basert på bunnfaste installasjoner på grunt vann, det vil si typisk havdyp på opp mot 40 meter. Mulighetene for å utnytte vindenergi til havs øker dersom det kan utbygges anlegg på større havdyp, for eksempel ved flytende teknologier. Flytende vindkraft er fortsatt under utvikling, og Statoils Hywind-turbin er i front av denne utviklingen.

En direktoratsgruppe ledet av NVE identifiserte i 2010 havområder som kan egne seg for vindkraftproduksjon til havs. De 15 områdene representerer et potensial på mellom 18 og 44 TWh i årlig kraftproduksjon. Av disse ligger Olderveggen, Stadthavet, Frøyabanken, Nordøyan – Ytre Vikna, Træna Vest og Trænafjorden – Selvær innenfor eller like ved forvaltningsplanområdet (figur 6.4 i kap. 6.1.6).

Havenergilova av 2010 fastsetter at fornybar energiproduksjon til havs utenfor grunnlinjene som hovedregel kun kan skje etter at staten har åpnet bestemte geografiske områder for søknader om konsesjon.

De femten områdene fra direktoratenes rapport ble videre gjennomgått av NVE i en strategisk konsekvensutredning som ble ferdigstilt i 2012. Her ble områdene rangert, og det ble pekt på fem områder som burde åpnes først. Regjeringen tar sikte på å klargjøre hvilke områder det kan være aktuelt å åpne for søknader om konsesjon.

Demonstrasjonsprosjekter i norske havområder vil åpne for at norske aktører kan få erfaring og bidra til innovasjon og utvikling innen vindkraft til havs.

Havenergilova åpner for at det kan gis konsesjon til mindre demonstrasjonsprosjekter for vindkraft til havs eller vindkraft tilkoblet offshore petroleumsinstallasjoner uten at det er åpnet areal på forhånd. Teknologiutviklingsprosjekter for vindkraft knyttet til petroleumsprosjekter offshore kan gi muligheter i fremtiden.

Vi har lite konkret erfaring å bygge på fra vindkraft til havs i Norge, men våre naboland rundt Nordsjøen har etter hvert en betydelig portefølje av prosjekter i drift. Ved en eventuell utbygging vil det være viktig å søke informasjon om erfaringene fra andre land, også når det gjelder miljøvirkninger, og norske myndigheter er i kontakt med relevante land om vindkraft til havs.

Vindturbiner genererer ikke utslipp til luft og det forventes ikke utslipp til sjø fra selve driften av turbinene. Eventuelle utslipp til luft og sjø vil derfor være relatert til installasjon/anleggsarbeid, samt operasjoner for drift og vedlikehold. NVEs strategiske konsekvensutredning har vurdert mulige virkninger for sjøfugl, fisk, sjøpattedyr og bunnsamfunn fra vindkraft til havs. Vindkraftverk til havs vil alltid gi noen lokale konsekvenser.

5.5.6 Mineralutvinning på havbunnen

Det drives i dag ikke utvinning av mineralressurser på havbunnen i Norskehavet eller andre norske havområder. I Norskehavet kan det finnes mineralforekomster blant annet ved Jan Mayen og nordover langs den midtatlantiske ryggen, se omtale i kapittel 3.2. Forekomstene er så langt ikke kartlagt.

Det forventes økt interesse for kommersiell utvinning av nye typer mineralforekomster på større havdyp. Det er derfor behov for et regelverk som legger til rette for god ressursforvaltning og miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig virksomhet, og at hensynet til samvirke med andre aktiviteter ivaretas. Det er behov for økt kunnskap om biologi, geologi og hvilke effekter mineralutvinning har på miljøet før slik virksomhet kan startes opp. Olje- og energidepartementet vil sende lovutkast og høringsnotat i nær fremtid.

5.5.7 Marin bioprospektering

Marin bioprospektering er en disiplin innenfor marin bioteknologi hvor man søker etter kunnskap om egenskaper ved marine organismer som kan utnyttes i kommersiell sammenheng. Naturmangfoldloven og havressursloven gir mulighet til å regulere bioprospektering. Det er viktig å legge til rette for at forskningsmiljøer og næringsliv kan ta ut biologisk materiale fra norsk natur i forbindelse med bioprospektering, og samtidig sikre at dette skjer innenfor bærekraftige rammer.

Hensikten med marin bioprospektering i næringsmessig sammenheng er å finne bestanddeler, forbindelser eller gener som kan inngå som komponenter i produkter eller prosesser. Anvendelsesområdene er eksempelvis medisin, prosessindustri, mat, fôr og brensel.

Norge forvalter store havområder med stort artsmangfold som er lite undersøkt. Mangfoldet omfatter arter som blant annet lever i arktiske farvann med lave temperaturer, vekslende salthet, lys og næringsforhold. Det lever også arter i oljereservoarene under høyt trykk og høy temperatur. Langs kyst og fjord finnes det arter som har utviklet spesielle egenskaper for å overleve i områder med høy konsentrasjon av arter og menneskeskapt forurensning. Det varierte og omfangsrike artsmangfoldet gir forventninger om marine organismer med unike biokjemiske egenskaper og med kjemiske forbindelser som kan utnyttes til en rekke ulike formål.