2 Om straffegjennomføring
2.1 Bakgrunn og sentrale prinsipper
Formålet med kriminalpolitikken er å motvirke handlinger som er kriminalisert. Begrepet straff blir tradisjonelt definert som et onde som staten tilføyer en lovovertreder, på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at det skal føles som et onde. Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre hovedgrupper.
Straffen skal virke individualpreventivt ved at domfelte forhindres fra å begå nye lovbrudd så lenge frihetsberøvelsen varer (inkapasitering), at domfelte opplever straffen som så negativ at vedkommende avstår fra fremtidige lovbrudd (avskrekking), og ved at forholdene legges til rette for at domfelte skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke nye lovbrudd (forbedring). Straffen skal også virke allmennpreventivt ved at trusselen om straff skal virke avskrekkende nok til at allmennheten generelt sett vil avstå fra å begå kriminalitet, ved kost-nytte-virkninger der de mulige kostnadene anses større enn fordelene som kan oppnås ved lovbruddet, og på lengre sikt ved den holdningsskapende effekten i samfunnet. Den tredje tilsiktede virkningen av straffen er å opprettholde den sosiale ro, som har sin opprinnelse i gjengjeldelsesteoriene, og er knyttet til den atferdsregulerende virkning det har at lovbrudd blir straffet – gjengjeldt.
Hovedmålene for straff og for kriminalomsorgen er på den ene siden sikkerhet og samfunnsbeskyttelse og på den andre siden rehabilitering og tilbakeføring. Midler og metoder for hvordan man skal nå disse to målene, har variert opp gjennom historien og varierer fortsatt mye mellom ulike land. Straffegjennomføringsloven § 2 angir formålet med gjennomføring av straff:
Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.
Det skal gis tilbud om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen.
Ved varetektsfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.
Det som umiddelbart kan virke som uforenelige motsetninger, lar seg kombinere i en moderne kriminalomsorg som har de riktige rammene. Samfunnsbeskyttelsen er avhengig av god rehabilitering og tilbakeføring. God sikkerhet under straffegjennomføring er nødvendig for å drive et effektivt og godt rehabiliterings- og tilbakeføringsarbeid. Det er dokumentasjon på skadevirkningene av å sitte i fengsel, blant annet passivisering og institusjonalisering. Skadevirkninger kan gjøre det vanskeligere å vende tilbake til et normalt samfunn og øker derfor faren for tilbakefall til ny kriminalitet etter løslatelse.
For å realisere disse målene, og det humanistiske menneskesynet som ligger til grunn for kriminalomsorgen, er det over tid utviklet et knippe grunnleggende prinsipper for straffegjennomføring:
Rettighetsprinsippet innebærer at det er selve frihetsberøvelsen som er straffen. Domfelte skal ikke tape andre borgerrettigheter. Dette var tidligere ingen selvfølge, og er det fortsatt ikke i mange andre land. Det følger av menneskerettsloven at bestemmelsene i nærmere opplistede konvensjoner mv. ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Blant annet gjelder dette Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene (EMK) og De forente nasjoners internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Menneskerettighetene har i dag stor betydning for rettsutviklingen, og brudd på menneskerettighetene påberopes oftere enn før i saker om straffegjennomføring. Utgangspunktet for straffegjennomføringsloven er at domfelte har de samme rettighetene som andre personer, men med unntak og begrensninger som følge av selve straffegjennomføringen.
Fengselslovutvalget la i NOU 1988: 37 til grunn et normaliseringsprinsipp som utgangspunkt for utformingen av fengselsstraffens innhold. Utgangspunktet måtte, etter utvalgets oppfatning, være at den innsatte i størst mulig grad skulle leve en normalisert tilværelse under sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Normalitetsprinsippet ligger til grunn også for dagens straffegjennomføringslov. Normalitetsprinsippet innebærer at tilværelsen under straffegjennomføringen så langt som mulig skal være lik tilværelsen ellers i samfunnet. Straffegjennomføringen skal ikke være mer tyngende enn nødvendig. Normalitetsprinsippet har mange praktiske konsekvenser. Innsatte bør planlegge egen økonomi, handle og lage mat, vaske tøy og holde cellen ren og jobbe eller gå på skole under straffegjennomføringen. Innføring av mulighet for selvforpleining i fengslene er et viktig bidrag for å oppnå økt grad av normalisering under straffegjennomføring og på den måten utvikle og styrke den enkeltes ferdigheter og mulighet til å mestre dagliglivet ute i samfunnet. Med selvforpleining kan innsatte få mer kunnskap om matlagning, ernæring og privatøkonomi og styrke sine sosiale ferdigheter gjennom samhandling med andre på avdelingen. Det å trene på dagliglivets aktiviteter og ta ansvar for eget liv inkluderer også å legge til rette for at innsatte kan bli «digitale borgere», som i praksis er viktig i våre dager. Ved straffegjennomføring i samfunnet er ikke domfelte tatt helt ut av sitt daglige liv. Denne typen straffegjennomføring gir dermed en god oppfyllelse av normalitetsprinsippet.
Forvaltningssamarbeidet om offentlige tjenester i kriminalomsorgen kan ses som en viktig konsekvens av rettighets- og normalitetsprinsippet. Det innebærer at samfunnets ordinære tjenesteapparat yter sine tjenester også til fengselsinnsatte (ofte betegnet som importmodellen). Lovgivningen fastsetter hvilke rettigheter landets borgere har, slik som rett til helsehjelp, trygdeytelser, sosialhjelp, utdanning, bibliotek og religiøse tjenester. Ordningen med forvaltningssamarbeidet om offentlige tjenester skal blant annet sikre at innsatte mottar tjenester på linje med andre deler av befolkningen, og medfører at kriminalomsorgen som hovedregel ikke skal utvikle egne tiltak for funksjoner som andre etater er ansvarlige for. Eventuelle ordninger i regi av kriminalomsorgen vil være begrunnet i at eksisterende tiltak er utilgjengelige eller utilstrekkelige eller av sikkerhetsmessige grunner ikke kan benyttes.
Det følger av modellen med forvaltningssamarbeid at redusert tilbakefall til ny kriminalitet er et felles ansvar for flere sektorer og forvaltningsnivåer. For å realisere ønskede samfunns- og brukereffekter, som redusert kriminalitet og lovlydighet, skal domfelte ha tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester, bolig, opplæring og arbeidsrettede og sosiale tjenester. Kriminalomsorgen skal tilrettelegge for tjenesteyting fra andre sektorer. Forvaltningssamarbeidet skal sikre gode tjenester og dermed også bedre mulighet for god rehabilitering og tilbakeføring. Det at også andre etater enn kriminalomsorgen er til stede og utfører arbeid i fengslene, bidrar dessuten også positivt til transparens og rettssikkerhet.
Prinsippet om progresjon i straffegjennomføringen innebærer at rammene for straffegjennomføringen blir gradvis mindre strenge, og at den domfelte får mer frihet jo nærmere tidspunktet for endt tid kommer. Hensikten med progresjon er at den domfelte lettere skal kunne tilpasse seg livet etter straffegjennomføringen. Dette er særlig viktig for innsatte med lengre fengselsstraffer, hvor kontrasten mellom mange år i institusjon og et liv i frihet vil være stor. Det er et mål at domfelte ikke skal gjennomføre straff på et høyere sikkerhetsnivå enn det som er nødvendig for å trygge samfunnet. Mulighetene for å gjennomføre straff i samfunnet skal blant annet legge til rette for at domfelte i noen tilfeller kan få mulighet til å gjennomføre siste del av en lang straff utenfor fengsel. En hensiktsmessig progresjon kan redusere faren for ny kriminalitet.
Nærhetsprinsippet innebærer at domfelte så langt det er mulig skal gjennomføre straffen i nærheten av hjemstedet. Hensikten er å legge til rette for at den domfelte kan opprettholde kontakt med familie og nærmiljø. Ikke alle domfelte vil tilbake til hjemkommunen og sitt gamle nettverk ved løslatelse, og også andre hensyn medfører at nærhetsprinsippet ikke alltid bør veie tyngst. En del innsatte har behov for høyspesialiserte tjenester knyttet til sikkerhet eller rehabilitering under straffegjennomføringen. Kvinner og barn, som tallmessig utgjør små grupper innsatte, skal i prinsippet skjermes fra henholdsvis mannlige og voksne innsatte og i tillegg ha et tilbud som er likeverdig med tilbudet til andre innsatte. Dette kan være vanskelig å kombinere med nærhetsprinsippet. En andel av de utenlandske innsatte som til enhver tid sitter i norske fengsler skal overføres til fortsatt straffegjennomføring i hjemlandet eller transporteres ut fra Norge når straffen er ferdig gjennomført. For denne gruppen er det av mindre betydning hvor i landet fengselsstraffen gjennomføres. I en situasjon hvor det er mangel på straffegjennomføringskapasitet, vil nærhetsprinsippet dessuten måtte vike for hensynet til at straffegjennomføring skal påbegynnes så snart som mulig etter rettskraftig dom. På samme måte som for domfelte kan det også for varetektsinnsatte være av verdi å være i et fengsel nær hjemstedet. For denne gruppen kan det av ressurshensyn også være viktig med geografisk nærhet mellom varetektsplass, politi og domstoler.
Moderne kommunikasjonsteknologi, med mulighet for digitale besøk eller digitale møter, kan bidra til å redusere ulempene i tilfeller der innsatte må være i et fengsel langt hjemmefra. Straffegjennomføring i samfunnet, og særlig straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel, ivaretar i stor grad nærhetsprinsippet.
Kjernen i begrepet rettssikkerhet er at den enkelte skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side og dessuten kunne forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine interesser. Kriminalomsorgen skal ivareta innsattes rettssikkerhet gjennom hele straffegjennomføringen.
Likebehandling innebærer at alle, uansett kjønn, alder, sosial bakgrunn, funksjonsevne, etnisitet, religion, livssyn, politisk syn, seksuell orientering eller andre lignende forhold ved personen, skal ha samme muligheter og behandles likt. I tråd med dette må også kriminalomsorgen unngå usaklig forskjellsbehandling og så langt det er mulig, gi innsatte et likeverdig tilbud. Samtidig har de innsatte i mange sammenhenger krav på en individuell behandling, hvor det tas hensyn til blant annet risiko for ny kriminalitet, behov for rehabiliterende tiltak og motivasjon. Gjennomføring av straff og tilbakeføring til samfunnet skal legge til rette for at domfelte får en reell mulighet til å leve et liv uten kriminalitet. God tilbakeføring forutsetter et godt og nært samarbeid mellom flere aktører, engasjerte frivillige og offentlige etater.
2.2 Sikkerhet og rehabilitering i kriminalomsorgen
Balansen mellom sikkerhet, rehabilitering og normalitet er et grunnleggende dilemma i kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen trenger bygg som legger til rette for aktivitet og fellesskap, blant annet for å forebygge isolasjon og legge et godt grunnlag for tilbakeføring. Samtidig har bygningene en viktig sikkerhetsmessig funksjon. En hensiktsmessig utforming av byggene, og tilgang til nok areal, er en forutsetning for effektiv kontroll. Som beskyttelse for samfunnet er det dessuten behov for sikring med mur og gjerder. Særskilte materialvalg kan være viktige for å forebygge selvskadende handlinger eller vold og skadeverk blant innsatte, samtidig som byggenes utforming har betydning for både bomiljøet og arbeidsmiljøet. Med flere som gjennomfører straff i samfunnet, utvides også de sikkerhetsmessige oppgavene – ut fra kontrollerte omgivelser i fengslene. For å møte denne utviklingen trenger de ansatte kompetanse, nye arbeidsmetoder og verktøy, og regelverket må tilpasses også nye sikkerhetsutfordringer.
Foruten bygg er moderne teknologi vesentlig for å forebygge og avdekke sikkerhetstrusler. Teknologien gir muligheter for å effektivisere enkelte kontrolloppgaver og for å redusere svake punkter ved manuelle kontroller. Teknologi er også viktig med tanke på tilbakeføringsarbeidet. Innsattes mulighet for å ta utdanning er ofte avhengig av tilgang til internett. Digital kompetanse er vesentlig, og bruk av digitale hjelpemidler er både mål og middel i et utdanningsforløp. Digitalisering og bruk av teknologi medfører imidlertid også utfordringer siden det også kan misbrukes til å begå ny kriminalitet eller omgå kontroll under straffegjennomføringen.
Dynamisk sikkerhet står sentralt i kriminalomsorgen og betegner det at ansatte gjennom å delta i aktiviteter sammen med innsatte og domfelte innhenter informasjon og etablerer relasjoner som er til nytte i motivasjons- og endringsarbeidet og i risikovurderingene. Dynamisk sikkerhetsarbeid forutsetter at ansatte er til stede og har mulighet for å etablere relasjoner med de innsatte og domfelte.
Noen innsatte representerer en særskilt fare for at det skal utøves vold eller fremsettes trusler overfor ansatte og andre innsatte. Eksempelvis kan dette gjelde innsatte med psykiske lidelser. Risikoen kan medføre behov for tett oppfølging både under og etter straffegjennomføringen. Kriminalomsorgen opplever at gruppen innsatte totalt sett er blitt mer krevende enn før. Med mer krevende innsatte blir også det dynamiske sikkerhetsarbeidet vanskeligere. I 2020 ble det registrert 289 hendelser av vold eller trusler mellom innsatte og 499 slike hendelser mot ansatte i kriminalomsorgen. Målt per 100 innsatte har antallet hendelser mellom innsatte økt noe siden 2018. Enkelte innsatte står for gjentatte hendelser med vold eller trusler. At vold og trusler innebærer en risiko for både ansatte og andre innsatte, gjør tiltakene ressurskrevende, særlig satt opp mot målet om å redusere forekomsten av utelukkelse og isolasjon. Det fordrer bemanning, kompetanse og tilrettelagte bygningsmessige forhold å opprettholde tilgangen til meningsfull menneskelig kontakt for innsatte som det knytter seg en slik særskilt risiko til, samtidig som sikkerheten ivaretas.
Det ble gjennomført en medarbeiderundersøkelse for hele kriminalomsorgen i 2017. Hovedtrekkene fra undersøkelsen viste at ansatte skårer relativt høyt på engasjement. Ansatte er i stor grad stolte over å være ansatt i kriminalomsorgen og vet hva som forventes av dem i jobben. Undersøkelsen viste også at mange av de ansatte opplever at lederen deres gir dem handlingsrom til å løse oppgavene sine på en god måte, og at de opplever å få støtte fra lederen når de trenger det. KDI planlegger en ny medarbeiderundersøkelse høsten 2021.
2.3 Strafferettslige reaksjoner og strafferammer
En straffereaksjon er den straffen som er endelig idømt eller ilagt av domstol, påtalemyndighet eller tjenesteperson med delegert foreleggsmyndighet. Det finnes en rekke ulike straffereaksjoner, og hver av dem skal idømmes eller ilegges etter fastsatte straffeprosessuelle former. Forvaring, fengsel (ubetinget eller betinget) og de fleste andre straffereaksjoner idømmes av domstolene. Forelegg og påtaleunnlatelse kan ilegges av påtalemyndigheten. Kriminalomsorgen og konfliktrådet skal gjennomføre de straffereaksjoner som domstolene eller påtalemyndighet har besluttet, jf. figur 2.2. I noen tilfeller er det ulike måter å gjennomføre en idømt eller ilagt straff på. Innenfor lovens rammer kan idømt ubetinget fengsel gjennomføres i sin helhet med samme straffegjennomføringsform eller med en kombinasjon av flere former gjennom ulike stadier i straffegjennomføringen. Konfliktrådet gjennomfører mekling i konfliktråd, oppfølging i konfliktråd, ungdomsoppfølging og ungdomsstraff.
Over tid er det totale antallet ilagte eller idømte straffereaksjoner redusert. I 2010 var det totalt over 336 000 reaksjoner, mens det i 2019 var i underkant av 280 000 reaksjoner. Det har vært en nedgang i antallet for alle typer straffereaksjoner de siste ti årene, med unntak for betinget påtaleunnlatelse og særreaksjoner. Forenklede forelegg, forelegg og betinget påtaleunnlatelse utgjør nesten 95 prosent av alle straffereaksjoner. Den klart største kategorien straffereaksjoner er forenklet forelegg, med 217 000 reaksjoner i 2019. Overtredelser av vegtrafikkloven er bakgrunnen for de aller fleste forenklede forelegg.
I 2019 idømte domstolene totalt cirka 16 900 straffereaksjoner. Det var en reduksjon på cirka 28 prosent fra 2010. Blant disse reaksjonene var ubetinget fengsel den mest brukte straffereaksjonen, med cirka 8600 reaksjoner i 2019. Reduksjonen i antall dommer for ubetinget fengsel har primært skjedd etter 2016. Mellom 2016 og 2019 var det en nedgang på nesten 2000 ubetingede dommer. Reduksjonen for de andre straffereaksjonene, med unntak av særreaksjoner, har vært relativt jevn siden 2010.
Figur 2.1 Antall straffereaksjoner avgjort i domstol etter reaksjonstype1
1 «Særreaksjon eller annen type reaksjon» inneholder undertypene forvaring, tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg samt «annen type reaksjon». «Annen type reaksjon» omfatter rettighetstap, straffutmålingsutsettelse og ungdomsstraff (ny f.o.m. 2014).
Kilde: SSB 2020, tabell 10622.
Straffeloven angir hvilke typer straff som kan idømmes for et lovbrudd, og en øvre tidsramme for hvilken fengselsstraff som kan idømmes for overtredelse av det enkelte straffebud. For noen typer straffbare handlinger angir loven også en nedre tidsramme for hvilken straff som kan være aktuell. Strafferammene fastsettes på grunnlag av kriminalpolitiske vurderinger og i noen tilfeller også på bakgrunn av internasjonale forpliktelser på området. Begge disse elementene kan endre seg over tid og vil gjerne peke i retning av strengere straffer. For utmåling av straff for lovbrytere under 18 år kan lovgivningen sies å ha utviklet seg i motsatt retning, med blant annet nye straffereaksjoner og økt bevissthet om de folkerettslige forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon. Det kan variere hvor langt forhøyelse av den formelle strafferammen resulterer i strengere straffer i det enkelte tilfelle.
I 2003 fikk straffeloven nye regler om forhøyet strafferamme ved gjentakelse av kriminalitet. Formålet var særlig å skjerpe straffen for gjentatte vinnings-, volds- og seksualforbrytelser.1 Utøvelse av kriminalitet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe fikk også forhøyet strafferamme. Hovedformålet var å bidra til mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet i tillegg til å oppfylle internasjonale forpliktelser.
Dagens straffelov ble vedtatt i 2005. Det meste av straffeloven 2005 trådte i kraft i 2015, men deler av loven ble satt i kraft tidligere. Frem til ikrafttredelsen gjaldt straffeloven av 1902. I 2008 ble det vedtatt og satt i kraft et eget kapittel i straffeloven om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten (straffeloven 2005 kapittel 16). Det ble også vedtatt et eget kapittel om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger (ibid. kapittel 18). Mens høyeste strafferamme tidligere var 21 år, fikk de groveste av disse typene kriminalitet nå en strafferamme på 30 år.
I 2009 ble det angitt et høyere normalnivå for straff for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd enn det som inntil da var praksis.2 Stortinget og regjeringen ønsket at de nye normalstraffnivåene skulle tas i bruk så raskt som mulig, også mens det fortsatt var straffeloven 1902 som gjaldt. På denne bakgrunn ble det ved lov 25. juni 2010 nr. 46 gjort endringer i strafferammer og minstestraffer etter straffeloven 1902 for slik kriminalitet. Blant annet ble minstestraffen for voldtekt til samleie, eller seksuell omgang etter å ha satt fornærmede ute av stand til å motsette seg handlingen, hevet fra to til tre år. I proposisjonen ble det også uttalt at voldtekter som rammes av minstestraffen ikke bør innebære fengsel i mindre enn fire år, og at straffen i tillegg bør være ubetinget, jf. spesialmerknaden til forslaget til endring i straffeloven 1902 § 192.3
I tilfeller av voldtekt der det foreligger skjerpede omstendigheter, er det uttalt i proposisjonen at straffenivået ikke bør være under fengsel i fem år. Ved samme lov ble strafferammen hevet også for en rekke andre kategorier seksuallovbrudd, spesielt seksuallovbrudd mot barn.
Figur 2.2 Forenklet oversikt over straffereaksjoner og straffegjennomføringsformer.
2.4 Ubetinget fengsel og forvaring
Ubetinget fengselsstraff skal i utgangspunktet gjennomføres i fengsel. I noen tilfeller kan fengselsstraff også gjennomføres i institusjon eller sykehus. Dette kan være aktuelt for eksempel for personer med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser eller som har behov for sykdomsbehandling som ikke kan gjennomføres i fengsel. Videre er det etablert straffegjennomføringsformer som innebærer at hele eller deler av straffen i noen tilfeller kan gjennomføres i samfunnet etter en administrativ beslutning i kriminalomsorgen, hvorav særlig straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel er av stor praktisk betydning. Mange typer lovbrudd er imidlertid unntatt fra kategorien straff som kan gjennomføres med elektronisk kontroll utenfor fengsel. Forvaring kan heller ikke gjennomføres i denne formen.
2.4.1 Straffegjennomføring i fengsel
Fengslene inndeles i to kategorier: fengsler med høyt sikkerhetsnivå og fengsler med lavere sikkerhetsnivå. Fengsler med lavere sikkerhetsnivå inkluderer også overgangsbolig.
Fengsel med høyt sikkerhetsnivå
Et fengsel med høyt sikkerhetsnivå (også betegnet som lukket fengsel) har mur eller høyt gjerde rundt fengselsområdet. Alle dører er i hovedsak låst. Når de innsatte ikke er i arbeid, på skole, deltar i programvirksomhet, fritidsaktiviteter eller fellesskap, er de innelåst på sine celler.
Hovedregelen er at gjennomføring av ubetingede fengselsdommer på to år eller mer starter i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Innsatte vil deretter overføres til en avdeling eller et fengsel med lavere sikkerhetsnivå når deler av dommen er gjennomført. Rundt tre fjerdedeler av de tilgjengelige plassene i fengsel opptas av personer dømt til ubetinget fengsel. I tillegg til politiets behov for varetektsplasser er omfanget av dommer på ubetinget fengsel den faktoren som er av størst betydning for kapasitetsbehovet i kriminalomsorgen.
I fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan det etableres avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. En slik avdeling har et enda høyere sikkerhetsnivå enn hva man finner i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. I avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå kan det innsettes domfelte og varetektsinnsatte som antas å medføre særlig rømningsfare, fare for anslag utenfra for å bistå til rømning, fare for gisseltaking eller fare for ny, særlig alvorlig kriminalitet. Når andre sikkerhetsmessige tiltak har vist seg som, eller fremstår som, åpenbart utilstrekkelige, kan også innsatte som har gjort seg skyldig i gjentatt vold eller særlig truende atferd omfattes. Denne typen avdelinger benyttes i et lite antall saker.
Forvaring kan idømmes i tilfeller hvor en ordinær tidsbegrenset fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å ivareta samfunnsvernet. Dom på forvaring forutsetter at det er begått eller forsøkt begått alvorlig kriminalitet som krenker andres liv, helse eller frihet, og at det er en nærliggende fare for at vedkommende på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse. Forvaring skal i utgangspunktet gjennomføres i egne anstalter eller avdelinger som er spesielt tilrettelagt for dette. Det finnes forvaringsavdelinger ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, Trondheim fengsel og Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. I dag er det 77 forvaringsplasser for menn ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, 10 plasser i Trondheim fengsel og 5 plasser for kvinner ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. Forvaringsplassene er en del av fengselskapasiteten på høyt sikkerhetsnivå. I 2020 var det i gjennomsnitt 128 forvaringsdømte i fengsel. Bare få kvinner er dømt til forvaring. Forvaringsdømte kan også gjennomføre deler av straffen ved heldøgnsopphold på institusjon.
Ungdomsenheter
Ungdommer under 18 år som blir idømt ubetinget fengselsstraff, gjennomfører som hovedregel straff ved en av de to ungdomsenhetene i kriminalomsorgen. Enhetene er plassert ved Bjørgvin fengsel (Ungdomsenhet vest) og ved Romerike fengsel (Ungdomsenhet øst). Begge enhetene har høyt sikkerhetsnivå, har fire plasser og tar både imot varetektsinnsatte og domfelte. Selv om ungdomsenhetene tilfredsstiller bygningsmessige forutsetninger for høyt sikkerhetsnivå, skal straffegjennomføringen i henhold til kriminalomsorgens regelverk innrettes slik at også et regime med lavere sikkerhetsnivå/mer samfunnskontakt kan gjennomføres. For å sikre at unge innsatte får et tilpasset tilbud selv ved fullt belegg ved ungdomsenhetene, ble det i statsbudsjettet for 2020 satt av 6 millioner kroner til Indre Østfold fengsel, Eidsberg avdeling, til dette formålet. Tiltaket er videreført i 2021. Avdeling Eidsberg, som er et ordinært fengsel med høyt sikkerhetsnivå for menn, har etablert tre plasser for mindreårige innsatte med særskilt tilrettelagt tilbud.
Ungdomsenhetene skal ivareta barnas særskilte behov under frihetsberøvelse og bidra til at barn ikke sitter i fengsel sammen med voksne innsatte, i tråd med FNs barnekonvensjon. Ungdomsenheten skal ha en tverrfaglig basisbemanning. I tillegg skal ungdomsenheten ha et tverretatlig team for å sikre deltakelse fra ulike etater. De tverretatlige teamene ved ungdomsenhetene har kompetanse innen barnevern, psykisk helse og opplæring. Teamene skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse. Dette skal sørge for god og koordinert oppfølging og sikre at relevante forvaltningsmyndigheter følger opp den innsatte både under og etter straffegjennomføringen. Teamene har også et faglig oppfølgingsansvar for innsatte under 18 år som eventuelt plasseres i andre fengsler.
Norge har forpliktelser etter FNs barnekonvensjon ved bruk av fengsel for unge under 18 år. I konvensjonens artikkel 37 bokstav c slås det blant annet fast at barn som er berøvet sin frihet, skal holdes atskilt fra voksne, med mindre det motsatte anses å være til det beste for barnet. Det fremgår videre av barnekonvensjonen artikkel 40 at alle barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet.
Fengsel med lavere sikkerhetsnivå
Et fengsel med lavere sikkerhetsnivå (også betegnet som åpent fengsel) har færre fysiske sikkerhetstiltak enn fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men det er vanligvis gjerde rundt fengselsområdet, og innsatte har ikke lov til å forlate området. Fengselsbygningene er låst om natten, men de innsatte låses ikke inn i celler.
Kriminalomsorgen foretar en individuell sikkerhetsvurdering av alle som settes i fengsel. Gjennomføring av ubetingede fengselsdommer på inntil to års fengsel skjer i fengsel med lavere sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 11 fjerde ledd, eller eventuelt ved bruk av elektronisk kontroll utenfor fengsel for dommer under seks måneder. Forutsetningene for innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå er at formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det, eller at det er grunn til å anta at domfelte vil unndra seg gjennomføringen, jf. straffegjennomføringsloven § 11 fjerde ledd.
Domfelte med lengre dommer overføres normalt til straffegjennomføring i et fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha gjennomført en del av straffen i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Dette er et ledd i progresjonen frem mot løslatelse. Overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå kan normalt ikke skje om det er mer enn fem år igjen til oppnådd 2/3 tid av den totale tiden for straffegjennomføringen. Slik overføring vurderes når det er mindre enn to år igjen til 2/3 tid.
Det er to enheter i kriminalomsorgen med lavt sikkerhetsnivå som tar imot forvaringsdømte som skal ha progresjon i straffegjennomføringen og overføres til et fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Begge er plassert på Østlandet.
Overgangsboligene er også en type fengsel med et lavere sikkerhetsnivå og brukes vanligvis den siste tiden av straffegjennomføringen. Overgangsbolig er et ledd i den gradvise tilbakeføringen til samfunnet. De har klare kontrollopplegg, men oppleves som mindre restriktive enn andre fengsler. Det legges stor vekt på individuell oppfølging av innsatte i form av bo-, arbeids- og sosialtrening, nettverksarbeid og forvaltningssamarbeid med velferdstjenestene. Straffegjennomføring i overgangsbolig kombineres med frigang, hvor innsatte på dagtid har sysselsetting i form av enten arbeid eller utdanning ute i samfunnet. Unge innsatte med særlige behov kan gjennomføre straff i overgangsbolig i inntil to år. Kriminalomsorgen har 128 plasser i 7 overgangsboliger.
Gjennomføring av subsidiær fengselsstraff – bøter
Ved ileggelse av bøter fastsettes det samtidig en subsidiær fengselsstraff som i utgangspunktet må gjennomføres om boten ikke blir betalt. Den som ikke evner å betale boten, kan i mange tilfeller i dag gjennomføre den subsidiære straffen i form av bøtetjeneste utenfor fengsel. Denne muligheten har medført at andelen innsatte som gjennomfører subsidiær fengselsstraff, er redusert. I 2016 var det i gjennomsnitt 91 innsatte som gjennomførte subsidiær fengselsstraff for bøter, mens tallet for 2020 var 16 innsatte.
2.4.2 Gjennomføring av fengselsstraff i institusjon eller i samfunnet
I noen tilfeller kan ubetinget fengselsstraff gjennomføres også i institusjon eller i samfunnet. Straffegjennomføringsloven har regler om dette.
Straffegjennomføring i institusjon eller sykehus
Fengselsstraff kan gjennomføres helt eller delvis i institusjon dersom dette er nødvendig av hensyn til domfeltes rehabilitering, jf. straffegjennomføringsloven § 12. Mange § 12-overføringer er til døgninstitusjoner innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), der kostnader også dekkes av helsemyndighetene. En del § 12-overføringer går til andre typer institusjoner, herunder institusjoner drevet av private eller ideelle organisasjoner. En stor andel av § 12-plassene benyttes på Elevator, som er drevet av Frelsesarmeen og tilbyr bo- og arbeidstrening i tillegg til bistand vedrørende bolig og økonomi etter løslatelse. Kostnadene ved denne typen straffegjennomføring dekkes av kriminalomsorgen. Bruken av denne typen straffegjennomføring bidrar både til bedre rehabilitering og til å frigjøre ordinær kapasitet i kriminalomsorgen.
Etter straffegjennomføringsloven § 13 kan kriminalomsorgen beslutte at straff kan gjennomføres ved heldøgnsopphold i sykehus dersom behandling av sykdom gjør det nødvendig og behandlingen ikke kan gis under ordinær gjennomføring av straffen.
Straffegjennomføring utenfor fengsel (hjemmesoning)
Dersom det er hensiktsmessig for å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår når halvdelen av straffetiden er gjennomført, jf. straffegjennomføringsloven § 16. I praksis innebærer dette at domfelte overføres til straffegjennomføring i eget hjem sent i progresjonsløpet. Kriminalomsorgen skal alltid vurdere om vilkårene for å overføre domfelte under 18 år til gjennomføring av straffen utenfor fengsel er oppfylt når halvdelen av straffetiden er gjennomført. Det er en forutsetning for gjennomføring av straff utenfor fengsel at dette er sikkerhetsmessig forsvarlig, og at domfelte har fast bopel og er sysselsatt i form av arbeid, opplæring eller andre tiltak. Domfelte skal dessuten unnlate å bruke rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet.
Straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel
Dersom den idømte ubetingede fengselsstraffen, eller den resterende tiden frem til forventet løslatelse, er mindre enn seks måneder, og det i tillegg er hensiktsmessig for å sikre en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan straffen gjennomføres utenfor fengsel når det settes vilkår om at domfelte skal være undergitt elektronisk kontroll (EK), jf. straffegjennomføringsloven § 16 a. Straffegjennomføring med elektronisk kontroll skal ikke besluttes dersom formålet med straffen eller hensynet til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring taler imot det.
Denne gjennomføringsformen innebærer at det festes en fotlenke rundt domfeltes ankel. Lenken er i kontakt med en elektronisk mottaker som er installert i hjemmet til den domfelte. Ved eventuelle brudd på vilkår eller forsøk på å ta av lenken utløses en alarm som varsler kriminalomsorgen. Domfelte må selv søke om straffegjennomføring med elektronisk kontroll, og det er en forutsetning at vedkommende har bopel og deltar i arbeid, utdanning eller annen sysselsetting. Det følger av straffegjennomføringsforskriften at det ikke skal innvilges elektronisk kontroll for gjennomføring av dom for seksuallovbrudd eller for alvorlig eller gjentatt voldslovbrudd eller der vold er begått mot barn eller noen man bor eller bodde sammen med.
For domfelte under 18 år har kriminalomsorgen en plikt til å vurdere om straffen kan gjennomføres med elektronisk kontroll. For denne gruppen domfelte kan elektronisk kontroll innvilges uavhengig av straffens lengde, hvor lenge det gjenstår til forventet løslatelse og type lovbrudd. Begrensningene i gjennomføringstid og lovbruddskategori gjelder heller ikke for domfelte som er soningsudyktige, det vil si av helsemessige årsaker ikke i stand til å gjennomføre straffen i fengsel eller institusjon.
Ordningen med straffegjennomføring med elektronisk kontroll ble landsomfattende fra mai 2014. I dag er det en total kapasitet på 500 plasser. I 2020 ble gjennomføringstiden utvidet fra fire til seks måneder. Kriminalomsorgen fikk da også mulighet til å beslutte bruk av digital teknologi for å kontrollere domfeltes identitet, geografiske posisjon, bevegelse og eventuelle rusbruk. Dette gir kriminalomsorgen bedre muligheter for å kontrollere at domfelte overholder vilkårene for straffegjennomføringen. Den nye typen sporingsteknologi skal kun benyttes der det er nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av straffegjennomføring med elektronisk kontroll.
For situasjonen med covid-19 inneholder for øvrig straffegjennomføringsloven § 45 c en midlertidig, særskilt hjemmel for å innvilge straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel dersom kapasiteten i kriminalomsorgen krever det og sikkerhetsmessige forhold ikke taler imot.
Prøveløslatelse med møteplikt
Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført to tredjedeler av straffen og minst 60 dager, jf. straffegjennomføringsloven § 42. Kriminalomsorgen kan sette vilkår for prøveløslatelsen, jf. straffegjennomføringsloven § 43. Vilkår om møteplikt innebærer at kriminalomsorgen beslutter å gi en forsterket oppfølging i prøvetiden av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig prøveløslatelse. Dette er et tiltak som kan bidra til at overgangen fra fengsel tilbake til samfunnet blir mindre sårbar. I 2020 var det 41 prosent av de innsatte som ikke fikk innvilget prøveløslatelse etter 2/3 tid. Begrunnelsen vil være at prøveløslatelse fremstår som utilrådelig, i praksis særlig på grunn av faren for at den innsatte vil begå nye straffbare forhold i prøvetiden. Forvaringsdømte som blir prøveløslatt blir ilagt vilkår for prøveløslatelsen. Prøveløslatelsen gjennomføres som regel i samfunnet og følges opp av friomsorgskontorene. I 2020 var det i gjennomsnitt 30 forvaringsdømte som til enhver tid ble fulgt opp av friomsorgskontorene.
2.5 Andre straffereaksjoner
Andre straffereaksjoner som samfunnsstraff, narkotikaprogram med domstolskontroll, program mot ruspåvirket kjøring og bøtetjeneste gjennomføres i samfunnet, i all hovedsak av friomsorgskontorene i kriminalomsorgen. Mekling i konfliktråd, oppfølging i konfliktråd, ungdomsoppfølging og ungdomsstraff gjennomføres i samfunnet av konfliktrådet.
2.5.1 Kriminalomsorgen
Samfunnsstraff
Samfunnsstraff kan som hovedregel idømmes som alternativ til ubetinget fengsel i inntil ett år. Idømmelse av samfunnsstraff krever at domfelte samtykker og har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige. Samfunnsstraff skal i utgangspunktet ikke brukes ved alvorlige voldslovbrudd eller seksuallovbrudd. I dommen fastsettes et antall timer, fra 30 til 420. Det fastsettes også en subsidiær fengselsstraff som må gjennomføres ved alvorlige brudd på vilkårene, samt en gjennomføringstid som vanligvis tilsvarer den subsidiære fengselsstraffen. I henhold til straffegjennomføringsloven § 53 kan innholdet i samfunnsstraffen være samfunnsnyttig tjeneste, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet.
Narkotikaprogram med domstolskontroll
Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) kan fastsettes som særvilkår for en betinget dom og innebærer at det skal gjennomføres et program i regi av kriminalomsorgen, jf. straffeloven §§ 34 og 37. Idømmelse av ND forutsetter blant annet at den domfelte samtykker til denne reaksjonsformen. Personer som er avhengige av narkotika, kan dømmes til narkotikaprogram med domstolskontroll dersom han eller hun dømmes for kriminalitet knyttet til rusavhengigheten. Det kan for eksempel være kriminalitet begått i ruspåvirkning eller for å finansiere rus. Mange av dem som får dom på narkotikaprogram med domstolskontroll, har tidligere fengselsopphold bak seg.
Ved gjennomføringen av programmet må den domfelte følge et rehabiliteringsprogram. Programmet kan inneholde individuelt tilpasset behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, utdannings- og arbeidstiltak, booppfølging, fritidsaktiviteter, oppfølging fra sosialtjenesten og andre tiltak som er viktige for den enkeltes rehabilitering og integrering i samfunnet. Dersom den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter vilkårene for dommen, kan kriminalomsorgen bringe saken inn for retten med begjæring om dom for at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes, eller for at det skal fastsettes nye særvilkår, jf. straffeloven § 39.
I 2016 ble ordningen med ND gjort landsdekkende. Etter den tid har antallet iverksatte ND-saker økt. I 2016 ble det iverksatt 39 saker, i 2017 136 saker, i 2018 167 saker, i 2019 193 saker og i 2020 165 saker.
Program mot ruspåvirket kjøring
Også program mot ruspåvirket kjøring (RK) kan fastsettes som et særvilkår for en betinget dom, jf. straffeloven §§ 34 og 37, og gjennomføres i regi av kriminalomsorgen. Målgruppen for denne straffereaksjonen er personer som dømmes for ruspåvirket kjøring. Den er en alternativ reaksjon overfor personer som har et rusproblem og ellers ville blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for kjøring under påvirkning av rusmidler. Reaksjonen forutsetter domfeltes samtykke. Gjennomføringstiden er normalt på 10 måneder og består av individuelle samtaler og en undervisningsdel som utgjør 20 til 30 timer over 2 til 3 måneder. Også for denne reaksjonsformen gjelder at hvis den domfelte alvorlig eller gjentatt bryter vilkårene, kan kriminalomsorgen bringe saken inn for retten med begjæring om dom for at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes, eller for at det skal fastsettes nye særvilkår, jf. straffeloven § 39.
Bøtetjeneste
Ved ileggelse av bøter fastsettes det samtidig en subsidiær fengselsstraff som må gjennomføres om den botlagte ikke betaler boten. Dersom den som skal gjennomføre subsidiær fengselsstraff fastsatt i dom, forelegg eller forenklet forelegg, samtykker til det, kan kriminalomsorgen beslutte at den subsidiære fengselsstraffen skal gjennomføres ved bøtetjeneste, jf. straffegjennomføringsloven § 16 b. Bøtetjeneste er et alternativ til subsidiær fengselsstraff og besluttes administrativt av kriminalomsorgen.
Bøtetjeneste innebærer at man utfører to timer samfunnsnyttig tjeneste for hver dag av den subsidiære straffen. Målet med ordningen er å gi bøtelagte som ikke evner å betale boten, muligheten til å gjøre opp for seg ved samfunnsnyttig tjeneste i stedet for å sitte i fengsel. Ordningen skal bidra til å unngå at personer blir fengslet på grunn av manglende betalingsevne.
2.5.2 Konfliktrådet
Mekling i konfliktråd
Reaksjonen mekling i konfliktråd består av gjennomføring av ett eller flere meklingsmøter. Reaksjonen kan både idømmes av domstolen som særvilkår for betinget fengsel og ilegges av påtalemyndigheten. Det er et vilkår for reaksjonen at både siktede og fornærmede samtykker, og at saken egner seg for slik behandling. Metoden under et meklingsmøte er gjenopprettende prosess. Dette bygger på en tankegang om at alle som er berørt av et lovbrudd, skal få anledning til å delta i en prosess med å finne løsninger for hvordan konsekvensene av hendelsen skal håndteres. Møtet kan gi fornærmede en anledning til å høres og få plassert skyld og ansvar. Gjennomføring av en gjenopprettende prosess kan gi en viktig anerkjennelse av at det er begått urett, og gi økt trygghet for den som er fornærmet i saken. En slik prosess anses også å øke muligheten for at lovbryteren tydeligere ser konsekvensene av sine handlinger.
I saker om vold, trusler og seksuallovbrudd kan mekling i konfliktråd være av særlig verdi ved å bidra til bearbeiding, ansvarliggjøring og reintegrering og dermed også til å forebygge en negativ utvikling for begge parter. I et forebyggede perspektiv kan også mindre alvorlige lovbrudd være aktuelle for mekling. Forutsetningen er at partene ønsker en gjenopprettende prosess. Selv om ikke alle skader kan repareres, vil en gjenopprettende prosess kunne bidra til at partene og andre berørte lettere kommer videre i prosessen med å bearbeide hendelsene. I 2020 mottok konfliktrådet 1939 saker der det var ilagt mekling i konfliktråd.
Oppfølging i konfliktråd
Reaksjonen oppfølging i konfliktråd kan være aktuell der det er behov for oppfølging utover ordinær mekling i konfliktråd. Reaksjonen kan idømmes av domstolen som vilkår for betinget fengsel eller ilegges av påtalemyndigheten. Oppfølging i konfliktråd har ingen aldersgrense, men anses særlig egnet for unge voksne som begår lovbrudd etter fylte 18 år, og i enkelte saker som gjelder vold i nære relasjoner. Straffereaksjonen inneholder de samme elementene som ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ved at vedkommende forplikter seg til å følge en plan med tiltak og til å møte fornærmede til gjenopprettende prosess. Planen skal tilpasses den enkeltes behov og utfordringer og kan typisk inneholde tiltak som jobb eller skole, behandling hos psykolog eller kriminalitetsforebyggende samtale med politi. I motsetning til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging forutsetter oppfølging i konfliktråd samtykke fra fornærmede og dessuten fra siktede. Oppfølging i konfliktråd er i dag en lite benyttet reaksjon. I 2020 mottok konfliktrådet 37 saker der det var ilagt oppfølging i konfliktråd.
Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff
Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff ble innført i 2014. Dette er straffereaksjoner spesielt tilpasset unge lovbrytere som var mellom 15–18 år på gjerningstidspunktet, og som har et oppfølgingsbehov. Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff gjennomføres i konfliktrådet og bygger på prinsippene om gjenopprettende prosess og tverretatlig oppfølging. Reaksjonene er regulert i konfliktrådsloven. De er utformet på bakgrunn av forskning og erfaringer fra lokale, nasjonale og internasjonale forsøksprosjekter, der ulike reaksjonsmodeller for unge lovbrytere er prøvd ut. Et viktig grunnlag ble også lagt i NOU 2008: 15 Barn og straff. Straffereaksjonene er evaluert av Nordlandsforskning, som leverte en underveisrapport i 2017 og en sluttrapport i 2019. Rapportene viser at mange unge får hjelp til et liv uten kriminalitet, men at det også er utfordringer i gjennomføringen, og at det er et forbedringspotensial ved disse reaksjonene. Justis- og beredskapsdepartementet har hatt på høring forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven, straffeprosessloven mv. og arbeider nå videre med oppfølging av høringen. Det tas sikte på å fremlegge forslag til lovendringer i løpet av våren 2022.
Målgruppen for ungdomsoppfølging er ungdom som har begått ett eller flere lovbrudd, og hvor det vurderes at tverrfaglig oppfølging vil kunne forhindre ny kriminalitet. Ungdomsoppfølging kan ilegges av påtalemyndigheten eller idømmes av domstolen. I 2020 mottok konfliktrådet 451 saker der det var ilagt eller idømt ungdomsoppfølging.
Ungdomsstraff idømmes av domstolen og retter seg mot ungdom som har begått «gjentatt eller alvorlig kriminalitet». Reaksjonen er et alternativ til fengselsstraff og de strengeste samfunnsstraffene. Ungdomsstraff kan vare i inntil tre år og kan ved brudd på vilkår medføre ubetinget fengsel. I 2020 mottok konfliktrådet 64 saker der det var idømt ungdomsstraff.
Både ungdomsoppfølging og ungdomsstraff forutsetter at ungdommen har et oppfølgingsbehov og samtykker til denne reaksjonsformen. Målet er å hjelpe ungdommen til et liv uten kriminalitet. Begge reaksjonene er bygget over samme modell: gjenopprettende prosess og tett oppfølging. Dersom fornærmet samtykker, legges det til rette for et gjenopprettende møte med ungdommen. Det utarbeides også en individuelt tilpasset plan med tiltak som ungdommen må følge, eksempelvis skole, samtale med psykolog, møte med politi, rustiltak og fritidsaktiviteter. Ungdommen blir fulgt opp av et oppfølgingsteam som består av de som er ansvarlige for tiltakene i planen, og dessuten ungdomskoordinator i konfliktrådet. Konfliktrådene har ikke egne tiltak ut over å legge til rette for gjenopprettende prosess og er derfor avhengige av at offentlige velferdstjenester og andre forplikter seg til å levere tiltak inn i straffegjennomføringen.
Kriminalomsorgen utarbeider personundersøkelse før pådømmelse i retten og deltar i oppfølgingsteamene ved gjennomføring av ungdomsstraff. Kriminalomsorgen deltar også, sammen med representanter fra blant annet politi, påtalemyndighet og barnevern, i koordineringsgrupper (KOG) som ledes av konfliktrådet. KOGs primære oppgave er å gi en tverrfaglig vurdering av hvilke saker som er egnet for ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.
2.6 Varetekt
Varetekt innebærer at personer som er siktet for straffbare forhold, holdes fengslet selv om det ikke foreligger noen endelig avgjørelse av skyldspørsmålet. Varetekt er ikke en strafferettslig reaksjon, men et straffeprosessuelt tvangsmiddel som anvendes under etterforskningen for blant annet å forhindre at den siktede unndrar seg straffeforfølging eller forspiller bevis.
Når en person er pågrepet, og påtalemyndigheten ønsker å beholde den pågrepne, må vedkommende snarest mulig, og senest den tredje dagen etter pågripelse, fremstilles for tingretten med begjæring om fengsling, jf. straffeprosessloven § 183. Er den pågrepne under 18 år, må slik fremstilling som hovedregel skje senest dagen etter pågripelsen. I tillegg gjelder at den pågrepne skal overføres fra politiarrest til fengsel innen to døgn, med mindre slik overføring av praktiske grunner ikke er mulig. Er den innsatte under 18 år, skal overføring til fengsel skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Ved Prop. 146 L (2020–2021) er det foreslått enkelte endringer i nevnte bestemmelse i straffeprosessloven. Den som er varetektsfengslet, skal løslates så snart retten eller påtalemyndigheten finner at grunnen for varetektsfengsling er falt bort, eller der fengslingsfristen er utløpt.
Det er kriminalomsorgens oppgave å fremskaffe varetektsplasser og motta den pågrepne til innsettelse når vedkommende overføres fra politiarrest til varetekt. Dette innebærer at kriminalomsorgen til enhver tid må ha tilstrekkelig kapasitet for varetektsplasser. I 2019 og 2020 var det ikke brudd på fristene for overføring fra politiarrest til fengsel som følge av mangel på plass i fengsel.
Varetekt gjennomføres normalt i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. I 2020 utgjorde varetektsinnsatte om lag 25 prosent av alle fengselsdøgn i kriminalomsorgen og utgjør dermed en betydelig del av kapasitetsbehovet i kriminalomsorgen.
Figur 2.3 Gjennomsnittlig antall innsatte i varetekt og andelen fengselsdøgn til varetekt av alle fengselsdøgn i kriminalomsorgen.
Kilde: KDI 2021.
Ved innkomst har mange varetektsinnsatte behov for ulike typer bistand og tjenester fra samarbeidende etater, typisk tjenester fra NAV og helse. Kartlegging er et viktig virkemiddel for å få oversikt over hvilke behov den enkelte har, slik at de nødvendige prosessene blir igangsatt. Varetektsfengsling er en særlig sårbar fase, og mange opplever en personlig krise. For noen kan det utløse fare for selvmord. Gruppen varetektsinnsatte er sterkt overrepresentert i selvmordsstatistikken.4 Dersom fare for selvmord oppdages, er det behov for rask og samordnet tilnærming mellom kriminalomsorgen og helsetjenesten.
I motsetning til i en del andre land plasseres varetektsinnsatte og domsinnsatte i Norge i samme fengsel. Dette gjøres for å sikre god kapasitetsutnyttelse, ivareta nærhetsprinsippet og å kunne tilby best mulig innhold til begge gruppene innsatte. Varetektsinnsatte har så langt det er praktisk mulig, adgang til å delta i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, men kriminalomsorgen kan ikke pålegge varetektsinnsatte å delta i slike aktiviteter. Kriminalomsorgen skal prioritere tiltak for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.
Barn og unge i varetekt er en særlig sårbar gruppe som har behov for forsterket oppfølging fra kriminalomsorgen og samarbeidende etater. En del isolerer seg og har behov for helsehjelp. Andre kan ha en utagerende atferd som gjør det ekstra krevende å sørge for hjelp og støtte.
Det er en høy andel varetektsinnsatte med utenlandsk statsborgerskap. Mange utenlandske innsatte har lite besøk under fengselsopphold i Norge. Avstand til familie og venner i hjemlandet kan bidra til at innsatte opplever situasjonen som ekstra belastende.