10 Vurdering av hvorvidt pelsdyrhold kan være i strid med dyrevelferdsloven

Lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) erstattet den tidligere lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevernloven). Den nye loven anerkjenner at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Ved utarbeidelsen ble det lagt vekt på at loven skulle være en moderne lov som beskyttet dyrene ut fra faglig viten og med utgangspunkt i hva som var dyrenes interesse. Dyrevelferdsloven angir, på samme måte som dyrevernloven gjorde, generelle overordnede prinsipper for folks omgang med dyr. Mer detaljerte bestemmelser til utfylling av loven er nedfelt i forskrifter, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 1.1 side 7. Loven var således hjemmelsgrunnlag for den forskriften om hold av pelsdyr som gjaldt da loven ble vedtatt, slik den også er for gjeldende forskrift om hold av pelsdyr som ble vedtatt 17. mars 2011.

Det har blitt reist spørsmål om pelsdyrhold er i tråd med både den gamle og den nye loven.

Eidsivating lagmannsrett avsa 15. desember 1999 en dom (LE-199-306) som omhandlet lovligheten av pelsdyroppdrett. Dyrebeskyttelsen Norge hadde fremsatt påstand om at to tilfeldige saksøktes pelsdyroppdrett var i strid med den dagjeldende dyrevernloven. De saksøkte ble frifunnet.

Partene i saken var enige om at de saksøkte (ankemotpartene) drev innenfor den dagjeldende forskrift 20. september 1998 nr. 901 om hold av pelsdyr, men Dyrebeskyttelsen Norge hevdet at forskriften var i strid med dyrevernloven § 2 og § 4. Disse bestemmelsene lød:

§ 2. Ålment om åtferd med dyr.

Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.

§ 4. Tilhaldsrom.

Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte skal syta for at dyret har fullt tenleg tilhaldsrom der det er stor nok plass, høveleg varmt, nok lys og tilgang på frisk luft m.v., alt etter trongen hjå det einskilde dyreslaget.

Når verlaget tillet det, kan departementet for visse dyreslag gjere unntak frå plikta til å ha tilhaldsrom.

Lagmannsretten viste til Landbruksdepartementets etikkutvalgs uttalelse fra 1994 og siterte følgende fra denne:

«Etikkutvalget peker på at pelsdyroppdrett dreier seg om rovdyr med en begrenset domestiseringsgrad som plasseres i små, stimulifattige nettingbur, der dyra ikke får utløp for mye av sin naturlige adferd. Selv om den fysiske helsetilstanden hos norske pelsdyr er god, og mor og unger får være sammen lenge, tyder stereotyp adferd, fryktreaksjoner og valpedrap på at dyra er mistilpassede i miljøet. Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. De bør derfor avvikles.»

Retten sa seg enig i at dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville en slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres. Det avgjørende for saken var likevel om måten dyrene ble behandlet på var i strid med dyrevernloven § 2 og § 4.

Ved vurderingen av hva som ville være unødig lidelse etter dyrevernloven § 2 siterte lagmannsretten Ot.prp. nr. 27 (1973–74) side 29, annen spalte siste avsnitt:

«Spørsmålet er imidlertid hvilken lidelse som er «unødig» eller ikke. Her kommer en lang rekke kryssende interesser og hensyn inn, likesom vurderingene baseres på inkommensurable verdier: etiske, moralske, religiøse, økonomiske, emosjonelle. Spørsmålet er uhyre vanskelig å ta stilling til. Komiteen1 vil i den forbindelse innledningsvis peke på at moderne pelsdyravl berøver dyrene friheten i en grad som for de fleste pelsdyr antagelig føles som en lidelse. Samtlige pelsdyr som holdes i fangenskap er utpreget ‘ville dyr’ som i naturlig tilstand streifer vidt omkring. Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet i etisk lys, skulle pelsdyrholdet – for å skaffe vakkert, moderne eller kledelig pelsverk – ikke kunne forsvares såfremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp av annet materiale, f.eks vevede stoffer. Komiteen finner det ikke realistisk å trekke så stramme grenser for ‘unødig lidelse’ at slikt dyrehold blir forbudt.»

Lagmannsretten uttalte at det fremgikk av dette at «lovgiver da dyrevernloven ble vedtatt i 1974, uttrykkelig vurderte forholdet til pelsdyroppdrett og kom til at slikt dyrehold måtte aksepteres.»

Retten kom videre til at pelsdyroppdrett ikke «i dag innebærer mer lidelse for dyrene enn slik virksomhet medførte den gangen loven ble vedtatt i 1974», og la tvert imot til grunn at velferden var blitt bedre. Retten la også vekt på at «det ikke er noe ved utviklingen, forskningen e.l som tilsier en annen vurdering av dyrenes samlede velferd i dag enn tidligere», og at det ikke er noe som tyder på at lovgiver selv vurderer pelsdyroppdrett annerledes enn tidligere. Andre forhold som ble trukket inn i vurderingen var at det ikke var kommet frem noe som tydet på at det eksisterte en bred samfunnsmessig oppfatning om at pelsdyroppdrett er til unødig lidelse for dyrene og at det ikke var avgjørende at skinn ikke var noen nødvendighetsartikkel. Det ble også uttalt at domstolene

«må være tilbakeholdne med å gripe inn på områder som lovgiver tidligere har vurdert og tatt særskilt stilling til. Det gjelder spesielt på områder hvor det foreligger store interessemotsetninger og hvor resultatet vil være avhengig av en avveining av en rekke motstridende hensyn. Det vises her til at det i nærværende sak i realiteten vil være spørsmål om et være eller ikke være for en hel næring som får offentlig støtte og som er viktig i distriktspolitisk sammenheng. En slik bred samfunnsmessig vurdering vil først og fremst være av politisk karakter, og domstolene må derfor være varsomme med å overprøve vurderinger som tidligere er foretatt av lovgiver og hvor de faktiske forhold lovgiver bygget på, ikke har endret seg.»

10.1 Høringsinstansenes innspill

Også når det gjelder dagens dyrevelferdslov, bestrider flere høringsuttalelser til pelsdyrutvalgets NOU 2014: 15 at dagens pelsdyrhold er i tråd med denne.

Morten Tønnesen og Minding Animals Norge uttaler at rev og mink «holdes i bur som umuliggjør naturlig adferd, slik dyrevelferdsloven krever at det skal legges til rette for.»

Dyrevernalliansen mener pelsdyroppdrett er i strid med dyrevelferdslovens intensjon, og minner om dyrevelferdsloven § 23 andre ledd som sier at «[d]yreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.» Videre sies det at på bakgrunn av de vesentlige manglene ved driftsformen bør det også diskuteres om pelsdyroppdrett er i strid med dyrevelferdsloven § 3 som sier at «[d]yr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og at «[d]yr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Dyrevernalliansen trekker også frem dyrevelferdsloven § 25 c) som sier at det ikke skal drives avl som vekker «allmenne etiske reaksjoner».

NOAH påpeker at prinsippet i dyrevelferdsloven § 3 er «helt sentralt i forhold til vurderingen av pelsdyroppdrett», og at dersom «belastningen eller påkjenningen (eller faren for dette) er unødig (eksempelvis for et formål flertallet anser unødig) skal dyret etter loven beskyttes mot dette.» Det sies også at i «vurderingen av om en utnytting av dyr er ‘unødig belastning’ etter dyrevelferdsloven, gjelder det ikke hva hvert enkelt menneske burde anse som unødig, men hva flertallet av mennesker i samfunnet faktisk anser som ‘unødig’ (og som de dermed ikke verken føler at de trenger eller faktisk trenger).»

Den norske veterinærforening (DNV) mener at dagens pelsdyrhold åpenbart er uforenlig med dyrevelferdslovens krav i §§ 22-24, men sier at dyrevelferdsloven § 3 imidlertid åpner for at man kan tillate «nødvendige belastninger» i gitte tilfeller. Det er her gjengitt følgende fra dyrevelferdslovens forarbeider Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1 side 94 annen spalte:

«I vurderingen av om en påkjenning eller belastning er unødig, må det legges vekt på disses karakter og omfang, om de er påført av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for dette og om handlingen er allment akseptert.»

DNV sier at når «det gjelder de påkjenninger som pelsdyr åpenbart blir utsatt for, tatt i betraktning deres artstypiske og individuelle behov, er de påført av oss mennesker med formål å markedsføre pelsverk. Om handlingen er allment akseptert vil være avhengig av den til enhver tid rådende oppfatning i et flertall av befolkningen.» Det vil etter DNVs syn være en helt sentral oppgave for Stortinget å ta stilling til nettopp dyrevelferdsloven § 3 og de presiseringer av paragrafen som fremgår av lovforarbeidene.

Veterinærinstituttet sier blant annet at «mink og rev er lite domestiserte, aktive rovdyr som i dag holdes i nettingbur på begrenset plass», og at pelsdyrene fortsatt «mangler muligheten for å tilfredsstille viktige adferdsmessige behov.» Veterinærinstituttet viser i denne sammenheng til dyrevelferdsloven § 23.

Rådet for dyreetikk finner det vanskelig å se at dagens driftsformer innenfor pelsdyrnæringen er i overensstemmelse med dyrevelferdslovens krav om at dyr skal holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov. Dette fører igjen til at dyrene utsettes for unødig lidelse slik rådet ser det. Her er det vist til lovens formål og til § 3.

Universitetet i Bergen, Institutt for biologi sier at dyrene «som holdes er rovdyr som ikke er domestisert. Artsfrendene som lever i det fri holder store revirer, opptil 40 km² pr familie for fjellrev. De svømmer, graver, jakter og er på kontinuerlig vandring store deler av døgnet. Å holde slike dyr innsperret hele livet i bur på mindre enn 1 m³, uten sand, uten svømmemuligheter (det gjelder mink), og med bare netting å bevege seg på, gir en svært unaturlig tilværelse som nødvendigvis må være svært stressende, og det vil aldri kunne gi noe godt liv for dyrene. Det er etter vårt syn ikke mulig å tilfredsstille kravene i Lov om dyrevelferd med slike forhold.»

NPA uttaler derimot at «da Stortinget vedtok dyrevelferdsloven i 2009 var pelsdyroppdrett, som annet husdyrhold, åpenbart forenlig med lovens bestemmelser. Senere er dyrevelferdsnivået hevet, blant annet gjennom ny forskrift, slik at det ikke kan være tvil om at pelsdyroppdrett som drives etter forskriftens bestemmelser også er i overensstemmelse med loven.»

10.2 Departementets vurdering

Dyrevelferdsloven angir overordnede prinsipper, og overlater i stor grad til forvaltningen å utforme nærmere forskrifter, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) Om lov om dyrevelferd pkt 1.4.1 side 12. Når det gjelder pelsdyrhold, eksisterte allerede forskrift om pelsdyrhold av 20. september 1998 da loven ble gitt. To år etter lovens vedtakelse ble denne erstattet av en ny forskrift om pelsdyrhold, nemlig forskrift 17. mars 2011 nr. 296 om hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften), gitt med hjemmel i ulike bestemmelser i dyrevelferdsloven. Det er dermed lagt til grunn at pelsdyrforskriften ikke er i strid med dyrevelferdsloven. Med dette som utgangspunkt, vil pelsdyroppdrett som drives i tråd med forskriften også være i tråd med loven. Mattilsynet fører tilsyn med etterlevelse av forskriften. Brudd på denne forekommer, men vurderingen gjøres i det videre av pelsdyrhold som drives i tråd med forskriften.

Overordnet mener departementet at en forståelse av loven som skulle innebære et forbud mot et etablert dyrehold som pelsdyroppdrett, måtte ha kommet klart til uttrykk i loven og eventuelt også i forarbeidene. Slik er det ikke. Nedenfor omtales nærmere de ulike lovbestemmelsene det er pekt på i høringsuttalelsene.

Dyrevelferdsloven kapittel II har særlige bestemmelser om dyrehold, og flere av disse bestemmelsene er tatt opp i høringen. Den første av disse er § 22 som lyder:

§ 22. Generelle vilkår for hold av dyr

Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Kongen kan gi nærmere forskrifter som begrenser eller forbyr hold av visse dyrearter, raser eller avlslinjer.

Første ledd innebærer at dyr ikke skal holdes hvis de ikke kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Som nevnt tidligere i denne meldingen innebærer alt dyrehold visse begrensninger i forhold til dyrenes normale atferd i naturen, og kommersielt dyrehold kan neppe drives uten at dette forholdet aksepteres. Hva som er dyrevelferdsmessig forsvarlig i bestemmelsens forstand beror heller ikke bare på en faglig vurdering av dyrevelferden i seg selv, men også på en bredere vurdering av hvilket nivå av dyrevelferd som anses forsvarlig. Dyrevelferden innen pelsdyroppdrett er vurdert av departementet både ved fastsettelse av tidligere forskrift om pelsdyrhold som ble gitt med hjemmel i dyrevernloven, og ved fastsettelsen av dagens forskrift. I begge tilfeller var vurderingen at forskriftene la til rette for forsvarlig dyrevelferd. Det vises også til vurderingene av dyrevelferden i pelsdyrholdet i kapitlene 6 og 8.

Av forarbeidene til dyrevelferdsloven § 22 fremgår at første ledd blant annet er ment å sette visse begrensninger for etablering av hold av nye arter, hvilket krever særlig aktsomhet med hensyn til dyr som ikke er tilvendt et liv i dyrehold, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.2 side 107. Forarbeidene til bestemmelsen nevner også hold av pelsdyr, men da i den sammenheng at Europarådsanbefalingen for hold av pelsdyr sier at det ikke skal være tillatt å fange inn viltlevende rev for bruk i oppdrett. Forarbeidene forklarer dette med at slike dyr ikke antas å kunne tilpasse seg holdet på adekvat og forsvarlig vis, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.3.1.2, og at dyr som holdes som hovedregel bør være født i fangenskap. I pelsdyrforskriften § 3 siste ledd, gitt med hjemmel i dyrevelferdsloven § 22 andre ledd, er det fastslått at individer som ikke er født i pelsdyrhold ikke skal holdes som pelsdyr. Eksemplene i forarbeidene, og det at pelsdyrhold er nevnt bare i tilknytning til bruk av villfangede dyr i oppdrett, taler for at bestemmelsen ikke var ment å forby pelsdyroppdrett.

Dyrevelferdsloven § 23 gir overordnede bestemmelser om dyrs levemiljø og en hjemmel til å gi nærmere forskrifter om krav til levemiljøet:

§ 23. Dyrs levemiljø

Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.

Dyr skal ha adgang til egnet og trygt tilholdsrom utenom normal beiteperiode.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til dyrs levemiljø, herunder om egnet og trygt tilholdsrom, tiltak for å forebygge, oppdage og bekjempe brann og om unntak fra krav om tilholdsrom.

Bestemmelsene er til dels en videreføring av § 4 og prinsipper utledet av § 2 i den tidligere dyrevernloven. Pelsdyroppdrett ble av Eidsivating lagmannsrett ikke ansett å være i strid med dyrevernloven § 2 og § 4 jf. dom 15. desember 1999 (LE-199-306).

Flere høringsinstanser mener kravene i dyrevelferdsloven § 23 ikke er tilfredsstilt i pelsdyrholdet, noe som også er et uttrykk for at spørsmål om dyrevelferd og levemiljø i pelsdyrholdet er omstridt. Departementets vurdering av dyrevelferden og levemiljøet for dyrene i pelsdyroppdrett, som blant annet bygger på rapporten fra VKM, er beskrevet i kapittel 6 og 8. Departementets vurdering berører flere viktige elementer som det er pekt på i forarbeidene til § 23 når det blant annet heter at «[v]elferden vil blant annet være avhengig av i hvilken grad de essensielle behov er dekket, i hvilken grad dyret har anledning til å reagere naturlig på stimuli, gjøre valg i miljøet, utøve sosial og utforskende adferd, utfolde seg i aktivitet og lek og utøve naturlig eteadferd», jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.3.2.2.

I høringen av dyrevelferdsloven påpekte enkelte høringsinstanser at «denne bestemmelsen bør få konsekvenser for dagens hold av visse dyrearter, eksempelvis hold av pelsdyr, hold av fjørfe i broileroppdrett, hold av storfe på bås og laks og annen fisk i steng og merder», jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.3.2.3 side 64 første spalte. Departementet bemerket imidlertid at «denne bestemmelsen i seg selv ikke forbyr dyrehold som er lovlige i dag», men at bestemmelsen imidlertid vil «legge rammer for nærmere krav til dyrs levemiljø», jf. pkt. 2.3.2.3 side 65 første spalte. Ved tolkningen av disse rammene må det også ses hen til at det gjør seg gjeldende kryssende hensyn ved utformingen av forskrifter om dyrehold. Dette kommer til uttrykk i Innst. O. nr. 56 (2008–2009) Innstilling fra næringskomiteen om lov om dyrevelferd der komiteen mener det er «en utfordring å balansere krav til en streng dyrevernlovgivning og hensynet til de som skal eie dyr og spesielt de som benytter dyr i en kommersiell sammenheng, for eksempel i landbruket». Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for å forstå § 23 slik at bestemmelsen skulle forby pelsdyrhold som drives i tråd med pelsdyrforskriften.

En høringsinstans har også ment at pelsdyrhold er uforenlig med kravene i dyrevelferdsloven § 24 som lyder:

§ 24. Tilsyn og stell

Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at:

• a) fôr, beite og vann er av god kvalitet, dekker dyrets behov for næring og væske og fremmer god helse og velferd. Dyr skal ikke tvangsfôres eller tvangsvannes, med mindre det skjer av dyrehelsemessig grunn,

• b) dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig,

• c) spredning av smitte begrenses, og

• d) dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte

Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til omfang av tilsyn og stell og om beskyttelse og behandling av dyr.

Første ledd fastsetter en plikt for dyreholder til å sørge for at dyr får godt tilsyn og stell. Etter forarbeidene skal bestemmelsen «sikre at dyr får nødvendig beskyttelse, stell eller behandling, og om nødvendig blir avlivet», jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.2 side 109 annen spalte. Tilsyn kan ikke hindre alle skader, men der det anses å være vesentlig risiko må dyreholders tilsyn med dyrene intensiveres. Med hjemmel i dyrevelferdsloven § 24 andre ledd er det i pelsdyrforskriften fastsatt nærmere krav til omfang av tilsyn og stell og til beskyttelse og behandling av dyrene. Mattilsynet fører tilsyn med at dyreholder oppfyller de krav til forsvarlighet som følger av dyrevelferdsloven og pelsdyrforskriften. I praksis kan det forekomme brudd på bestemmelsene innenfor både pelsdyrhold og annet dyrehold, men pelsdyrhold drevet i tråd med pelsdyrforskriften er ikke i seg selv i strid med bestemmelsene i dyrevelferdsloven § 24 første ledd.

Dyrevernalliansen har vist til dyrevelferdsloven § 25 annet ledd bokstav c). Hele paragrafen lyder:

§ 25. Avl

Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse.

Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som:

• a) endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg,

• b) reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller

• c) vekker allmenne etiske reaksjoner.

Dyr med arveanlegg som nevnt i andre ledd, skal ikke brukes i videre avl.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om avl av dyr i strid med prinsippene i denne bestemmelsen.

Dyrevernalliansen har sitert følgende fra forarbeidene til dyrevelferdsloven, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 1.2 side 9 første spalte: «Et utbredt moralsyn i Norge i dag er at man skal kunne holde og avlive dyr for viktige menneskelige hensyn. Samtidig mener de fleste at man ikke skal utsette dyr for vilkårlig, tankeløs eller formålsløs avliving.» I tilknytning til dette uttalte Dyrevernalliansen at nordmenns motstand mot pelsdyrhold er betydelig, og viste til en undersøkelse gjort på vegne av Dyrevernalliansen i 2014, og som viser at 68 % mener pelsdyroppdrett er galt mens 15 % mener pelsdyroppdrett er riktig. Undersøkelsen er omtalt i NOU 2014: 15 kapittel 6 på side 67 sammen med andre opinionsmålinger.

Departementet mener sitatet fra Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 1.2 side 9 første spalte utfylles av de neste to linjene som lyder: «Det viktigste er imidlertid hvordan dyrene holdes og behandles mens de lever, at avlivingen skjer skånsomt, og at formålet med den aktuelle aktiviteten lar seg forsvare som tilstrekkelig viktig.» De særskilte merknadene til § 25 i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.2 side 111 andre spalte nevner ikke pelsdyroppdrett som eksempel på avl som vil være forbudt etter bestemmelsen. Eksemplene som nevnes er derimot fra utlandet og gjelder katter uten pels og avl av blinde høner for å forhindre at de hakker på hverandre.

Når det gjelder motstanden mot pelsdyrhold er det på det rene at dette dyreholdet er omstridt, selv om resultatene fra ulike meningsmålinger som er gjengitt i NOU 2014: 15 ikke er entydige. Selv om motstanden mot pelsdyrhold er stor, er den likevel ikke en «allmenn etisk reaksjon». Videre kan det ikke legges til grunn at motstanden nødvendigvis er knyttet til avlen i seg selv, fordi den også kan være begrunnet i oppfatninger om dyrevelferden og formålet som går ut over de spørsmål § 25 c) er ment å regulere.

Dyrevelferdsloven § 25 c) er presisert i forskrift om pelsdyrhold § 6 som lyder:

§ 6. Avl

Ved avl av pelsdyr skal formålet være robuste og friske dyr med god fysisk og mental funksjon.

Ved utvalg av avlsdyr skal det særlig legges vekt på at dyrene er tillitsfulle overfor mennesker, og rolige og ikke spesielt aggressive overfor artsfrender. Avlsdyr skal være testet for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl. Testingen skal gi pålitelige og dokumenterbare resultater.

Dyr med arvelige defekter skal ikke brukes i avl.

Departementet finner ikke grunnlag for å si at avl på pelsdyr som drives innenfor disse bestemmelsene vekker allmenne etiske reaksjoner.

Dyrevelferdsloven kapittel I inneholder generelle bestemmelser, blant annet § 3 om behandling av dyr som lyder:

§ 3. Generelt om behandling av dyr

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger

Bestemmelsen representerer blant annet en videreføring av prinsippene i den tidligere dyrevernloven § 2, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1 side 94 første spalte. I forarbeidene er bestemmelsen blant annet kommentert slik, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1 side 94: «Bestemmelsen fastsetter at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Bestemmelsen vil, på samme måte som tidligere lovs § 2, ha selvstendig betydning i tilfeller der lovens øvrige bestemmelser ikke dekker et konkret forhold, og er spesielt relevant for handlinger som foretas av andre enn dyreholder. I tillegg vil den være førende for tolkning og anvendelse av lovens øvrige bestemmelser.» Det fremgår av uttalelsen og av lovens oppbygning at bestemmelsen presiseres av de senere mer konkrete bestemmelser om dyrehold, herunder av § 23. Når det i forarbeidene fremgår at sistnevnte bestemmelse ikke var ment å forby «dyrehold som er lovlige i dag», må det være klart at heller ikke § 3 skal forstås å innebære et slikt forbud.

Begrepet «egenverdi» ble tilføyd ved Stortingets behandling av lovproposisjonen. I Innst. O. nr. 56 (2008–2009) side 29 anførte komiteflertallet at det la «vekt på at ordetegenverdi ikke skal tolkes så vidtgående at det kan stilles spørsmålstegn ved vanlig/normalt husdyrhold slik som vi kjenner det i dag.» Flertallet anførte videre blant annet at det ville «understreke at utvidelsen av lovteksten i seg selv ikke gir grunnlag for å vurdere noen forskrifter for husdyrhold på nytt».

DNV har sitert en uttalelse fra Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1 side 94 annen spalte som innebærer at det i vurderingen av om en påkjenning eller belastning er unødig, må legges vekt på disses «karakter og omfang, om de er påført av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for dette og om handlingen er allment akseptert.» I sine høringsuttalelser synes både DNV og NOAH å gi uttrykk for at forståelsen av hva som er en unødvendig påkjenning eller belastning etter § 3 kan ses som et spørsmål om hva som er den rådende oppfatning i et flertall av befolkningen. Departementet mener dette er en for snever forståelse av både loven og forarbeidene, idet spørsmålet om en påkjenning eller belastning i et kommersielt husdyrhold er unødig må trekke inn en rekke kryssende interesser og hensyn. Det kan her vises til at vurderingstemaet viderefører den tidligere dyrevernloven § 2 om unødig lidelse («lida i utrengsmål»), og at uttalelsene i forarbeidene til denne bestemmelsen som er sitert ovenfor under omtalen av Eidsivating lagmannsretts dom, er relevante også for forståelsen av gjeldende dyrevelferdslov § 3. Også næringskomiteen pekte på behovet for å avveie kryssende interesser da de i Innst. O. nr. 56 (2008–2009) uttalte at det er «en utfordring å balansere krav til en streng dyrevernlovgivning og hensynet til de som skal eie dyr og spesielt de som benytter dyr i en kommersiell sammenheng, for eksempel i landbruket».

Ut fra det som er anført ovenfor er det departementets vurdering at pelsdyrhold i tråd med gjeldende forskrift ikke er i strid med gjeldende dyrevelferdslov. Departementet mener likevel det er ønskelig med innstramminger i forskriften og viser i den sammenheng til omtale i kapittel 8.