3 Om pelsdyroppdrett

3.1 Kjennetegn ved pelsdyrnæringen

Pelsdyroppdrett har både likheter med og forskjeller fra annen husdyrproduksjon. Nedenfor redegjør vi for noen hovedtrekk, i stor grad basert på en rapport fra Menon Economics. Rapporten er innhentet av Landbruks- og matdepartementet som grunnlag for å vurdere samfunnsøkonomiske konsekvenser og pelsdyroppdretternes tap ved et eventuelt forbud mot pelsdyroppdrett.

Jordbruksnæring i åpen, internasjonal konkurranse

Praktisk talt alle norskproduserte pelsdyrskinn eksporteres og selges på årlige internasjonale auksjoner i København og Helsingfors. Ca. 75 % av minkskinnene selges gjennom danske Kopenhagen Fur, mens resten av minkskinnene samt reveskinnene selges gjennom Saga Furs i Finland. Kundene er skinnhandlere og fabrikker fra hele verden, med hovedvekt fra Kina, Russland og Øst-Europa.

Høy økonomisk risiko for langsiktige investeringer

Prisene for pelsskinn varierer fra år til år og påvirkes blant annet av faktorer som værforhold, motesvingninger og betalingsevne i ulike markeder. Ordningen med Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond, som er en mulighet for avsetning til fond med skattefordel, er derfor etablert for å jevne ut inntektene, samt å gjøre det mulig å starte opp produksjon også i perioder når prisene er lave. Investeringene i en pelsdyrfarm er på sin side langsiktige. Det kan regnes med at pelsdyrhus har en levetid på flere tiår, mens burene må fornyes noe oftere avhengig av kvalitet på netting og endring i krav til burenes størrelse og utforming. I all hovedsak har norsk pelsdyrproduksjon en marginal andel av verdensproduksjonen (mink ca. 1 % og rev knapt 2 %), men for sølvrev av høy kvalitet er den norske andelen større. Det er likevel ikke slik at man kan forvente at norske produsenter kan påvirke markedspris.

Kvalitet er avgjørende

Kvalitetsvurdering av produktene foretas av omsetningsleddet, og pelsen deles i et stort antall kvalitetsklasser. Prisvariasjonen mellom kvaliteter er stor. Norske skinn har gjennomgående høy produktkvalitet. Avlsarbeid og kompetanse om kvalitetsegenskaper er viktige årsaker til dette. Norsk revepels markedsføres under merkenavnet SAGA som nå eies av det finske auksjonshuset Saga Furs Oyj.

Dyreholders kompetanse har stor betydning

Pelsdyroppdretternes kompetanse har stor betydning, særlig for avl og valpetall. Evnen til å se og forstå dyrenes reproduksjonsevne, trivsel og utvikling, og til å drive parings-/inseminasjonsarbeid effektivt, må oppøves over tid. Også håndteringen av rå skinn må oppøves. I noen grad brukes spesialister i sesong, for eksempel ved inseminering av rev. I tillegg kommer daglig drift med ettersyn og fôring. Tradisjonelt har også oppdretterne vært aktive i lokale pelsdyrfôrlag. Den teknologiske utviklingen synes moderat. Fôringen er endret slik at særlig blåreven har økt betydelig i størrelse ved pelsing. Fôrmaskiner har mer enn 20 års historie, det samme gjelder kunstig inseminering av rev.

Personlige foretak underlagt detaljert regelverk og sertifiseringsordning

Pelsdyroppdrett drives i all hovedsak av personlige foretak, i likhet med annen jordbruksproduksjon i Norge. Det betyr at oppdretter er personlig ansvarlig for det økonomiske resultatet av virksomheten og hefter personlig for alle virksomhetens forpliktelser. Pelsdyrhold er ikke konsesjonspliktig. Hold av pelsdyr er regulert av et detaljert dyrevelferdsregelverk. Norges Pelsdyralslag (NPA) har i tillegg en bransjestandard for oppdrett av mink og rev for produksjon av pels, FarmSert. Dette er et kvalitetssikringssystem som bygger på forskrift om hold av pelsdyr sammen med næringens egne bransjekrav, og har vært en obligatorisk ordning for NPAs pelsdyroppdrettere siden 1. januar 2012. Medlemskap i NPA er en forutsetning for å få tildelt og beholde sertifikatet som viser at man er sertifisert.

Livsstilsnæring

Pelsdyrhold drives til dels som selvstendig virksomhet og til dels som tilleggsnæring til annen landbruksvirksomhet. Eier er normalt også den primære driveren, og de fleste drivere har en meget langsiktig holdning til virksomheten. Aktørene synes å ha samme snittalder som jordbrukere for øvrig, i overkant av femti år.

Sesongpreget arbeid med varierende bruk av leid arbeidskraft

Arbeidsbyrden på farmen varierer gjennom året. I de arbeidskrevende sesongene kan en middels stor farm i dag ha to personer i betydelig mer enn normal arbeidsdag. Periodene mellom sesongene er mindre arbeidskrevende. Arbeidet består da hovedsakelig av tilsyn, stell og fôring av dyrene, i tillegg til noe vedlikeholdsarbeid. Sesongmønsteret er dermed av stor betydning for bruk av arbeidskraft.

3.2 Beskrivelse av driftsformen

Pelsdyrholdets historie er relativt kort sammenlignet med hold av de tradisjonelle husdyrartene. I Norge har det vært drevet oppdrett av pelsdyr i ca. 100 år, noe lenger med rev enn med mink. De artene det er lov å holde for pelsproduksjon i Norge i dag er mink, sølvrev, blårev og krysninger mellom disse reveartene. Blåreven stammer fra villfanget fjellrev fra arktiske strøk, mens sølvreven for en stor del stammer fra importerte rever fra Amerika. Mink er ikke naturlig hjemmehørende i norsk fauna, og oppdrettet mink stammer derfor utelukkende fra importerte dyr.

Både rev og mink holdes i dag over bakkenivå i bur med nettingbunn der urin og avføring faller ned på underlaget under. Dette gjøres for å minimalisere problemer med tilgrising av pelsen til dyrene, fuktighet og smittepress. Rever holdes gjerne i revehus med to eller fire burrekker, mens mink kan holdes i tilsvarende minkhus eller inne i større haller med mange burrekker.

Kilde: Foto: Ragna Følling Elgjo/Landbruks- og matdepartementet

Voksen rev holdes enkeltvis oppstallet frem til valping. Når valpene er ca. åtte uker gamle flyttes tispa og ofte en hannvalp over i et annet bur, mens resten av kullet går sammen frem til det ved elleve ukers alder deles og to og to valper går sammen frem til pelsing. Også voksen mink holdes enkeltvis oppstallet frem til valping. Ved avvenning flyttes vanligvis tispa sammen med en eller to hannvalper i et eget bur, mens resten av kullet deles opp i par eller grupper på inntil fire dyr fra elleve ukers alder og frem til pelsing.

Produksjonsåret i en pelsdyrgård deles inn i fire forskjellige faser med hver sine kjennetegn. Både rev og mink starter reproduksjon rundt ti måneders alder. Under paringssesongen på senvinteren blir mink naturlig paret, mens 80 % av revetispene befruktes med kunstig sædoverføring. Valpingssesongen strekker seg fra april til juni. Tispene føder og steller valpene i en redekasse der valpene tilbringer den første tiden. Etter åtte ukers tid opphører melkeproduksjonen, og valpene er klare til å skilles fra moren når de er i stand til å ta til seg vann og fast føde på egenhånd. Vekstperioden strekker seg fra juni til november når pelsingssesongen starter.

Pelsingen foregår i november og desember. Først pelses mink, deretter blårev og til slutt sølvrev, bestemt ut i fra når pelsen anses å være moden. Avliving av pelsdyr foregår på den enkelte gård uten forutgående transport av dyrene. Mink avlives med gass, og rev avlives med strøm. Pelsing foregår enten på gården eller på pelsingssentraler der slike finnes.

Det er i dag tre fôrlag organisert som samvirkeforetak, som produserer fôr ved hvert sitt produksjonsanlegg (Sirevåg, Hamar og Oppdal). De aller fleste pelsdyrprodusentene får fôret sitt fra disse. I tillegg er det enkelte produsenter som lager fôr til egne besetninger. Pelsdyr fôres med ferskt våtfôr som leveres til gårdene fra fôrprodusentene én til tre ganger pr. uke. Råvarene er i stor grad biprodukter fra slakterier for husdyr, oppdrettsfisk og fiskerier.

Pelsdyrfôret gis i grøtform én til to ganger daglig, eventuelt flere ganger daglig mellom valping og avvenning. Fôrets sammensetning skal i henhold til regelverket være tilpasset dyrenes behov i de forskjellige fasene. Mink eter av fôret gjennom hele dagen, mens særlig blårev gjerne fortærer hele fôrrasjonen umiddelbart etter utfôring.

3.3 Omfang og økonomisk betydning

Pelsdyroppdrett drives i en rekke land verden over, og The International Fur Federation opplyser på hjemmesiden «We Are Fur» å ha medlemmer i 38 forskjellige land. Det drives oppdrett av ulike arter, blant annet mink, blårev, sølvrev, ilder, mårhund og chinchilla. Pelsdyrartene som er tillatt holdt i Norge er mink, blårev og sølvrev, samt krysninger av reveartene. Dette er også pelsdyrartene med størst produksjon globalt. Rev og mink holdes i en rekke europeiske land, Kina, Russland, Canada og USA.

International Fur Federation har laget en oversikt over størrelsen av pelsdyrproduksjonen basert på tall fra 2014–2015 (eller de sist oppdaterte tallene) som viser en årlig verdensproduksjon av minkskinn på ca. 71 millioner skinn. Av dette står Kina og Danmark hver for ca. 25 % av produksjonen, mens den norske produksjonen utgjør ca. 1 % av verdensproduksjonen. Når det gjelder reveskinn, er verdensproduksjonen på ca. 9 millioner skinn hvor Kina står for ca. 67 % av produksjonen, Finland for ca. 28 % og Norge for under 2 % av produksjonen. Kilden for tallene for produksjonen i Kina er auksjonshusene Kopenhagen Fur (mink) og Saga Furs (rev), mens tall fra China Leather Industry Association viser en vesentlig høyere produksjon i Kina.

Når det gjelder verdien av produksjon av mink og reveskinn, har International Fur Federation opplyst at det i 2013–14 ble produsert 87,2 millioner minkskinn globalt med en total verdi på 3,7 milliarder euro og 7,78 millioner reveskinn med en verdi på mer enn 880 millioner euro.1

I Europa er de største pelsdyrprodusentene Danmark, Polen, Nederland og Finland, men produksjonen skjer foruten i Norge også i blant annet Sverige, Tyskland, Hellas, Irland, Belgia, Frankrike, Spania, Island, Italia, Estland, Latvia og Litauen.

Norsk pelsdyroppdrett er i dag en lønnsom eksportnæring som bidrar til økonomisk verdiskaping i landet. Næringen er liten, men viktig i flere distrikter. På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet leverte Menon Business Economics i mars 2016 en rapport om samfunnsøkonomiske konsekvenser og pelsdyroppdretternes tap ved et forbud mot pelsdyroppdrett. Menonrapporten angir at pelsdyrnæringen, særlig reveproduksjon, er overrepresentert i distriktene, selv om den også er til stede i mer sentrale strøk.

Det foregår pelsdyroppdrett i de fleste fylker. Sør-Trøndelag, Oppland og Sogn og Fjordane har flest reveprodusenter. De største produsentkommunene er Oppdal og Agdenes. Rogaland er det klart største fylket innen minkproduksjon. Store produsentkommuner er Klepp, Sandnes og Hå.

Kilde: Utarbeidet av NIBIO basert på tall hentet fra søknader om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket

Ifølge NPA var det i juni 2016 i alt 245 pelsdyrgårder i drift i Norge. De fleste oppdretterne har enten mink eller rev, men enkelte produsenter har begge deler. Det er noen flere som driver med rev enn med mink. De siste 10–15 årene har det vært en betydelig økning i minkproduksjonen og en betydelig reduksjon i reveproduksjonen. Det har i siste tiårsperiode vært en dobling av gjennomsnittlig besetningsstørrelse. De fleste besetningene er likevel betydelig mindre enn besetningene i våre nordiske naboland.

Nær halvparten av pelsdyrgårdene har også annen landbruksproduksjon. Pelsdyrhold er derfor en viktig tilleggsproduksjon for mange gårdbrukere. I januar 2016 var det i alt 237 foretak som oppga pelsdyr i den felles søknaden om produksjons- og avløsertilskudd, mot 266 året før. Av de 237 var det 117 som søkte om arealtilskudd i august 2015. Av disse igjen hadde 51 % også sau, 25 % hadde melkeku og 16 % hadde ammeku.

Kilde: Utarbeidet av NIBIO

NPAs oversikt over omsetning av norske skinn gjennom auksjonshusene i Finland og Danmark viser at det i 2015 ble solgt 59 118 sølvrevskinn til en verdi av 49,1 mill. kroner, 51 392 blårevskinn til en verdi av 49,2 mill. kroner og 811 000 minkskinn til en verdi av 336,6 mill. kroner. Dette utgjør 435 mill. kroner til sammen. I tillegg kommer noe innenlandsk salg, men dette utgjør svært lite.

I perioden 2000–2011 har førstehåndsverdien av den norske pelsdyrproduksjonen, forstått som salgsverdien etter fradrag for omsetningsavgift og salgsomkostninger, samt justert for uttak/tilførsel fra markedsutjevningsfondet, ligget på mellom 207 og 320 millioner kroner årlig (nominelle tall, ikke prisjustert). I 2013 kom verdien opp på i overkant av 485 millioner kroner. Foreløpig tall for 2015 er på rundt 376 millioner kroner. Tallene er hentet fra Budsjettnemnda for jordbruket, Jordbrukets totalregnskap.

I NOU 2014: 15 var det gjengitt anslag fra NILF (nå NIBIO) over sysselsetting og verdiskaping i pelsdyrnæringen. Sysselsettingen i primærproduksjon, fôrproduksjon, organisasjoner og tilgrensende næringer ble pr. 2014 anslått til om lag 450 årsverk, hvorav 350 årsverk var i primærproduksjonen. Basert på regnskapsdata fra 2013, da skinnprisene var høye, ble verdiskapingen (bruttoproduktet) ut i fra dette beregnet til å være gjennomsnittlig om lag 660 000 kroner pr. årsverk i primærproduksjonen og 662 000 kroner pr. årsverk for næringen totalt. Verdiskapingen i primærproduksjonen ble beregnet til 231 millioner kroner.

Nyere beregninger fra Menon viser at det i 2015 var totalt 316 årsverk i primærproduksjonen av pelsdyr. De anslo at 231 årsverk ble utført av oppdretteren og dennes familie, mens innleid arbeidskraft utgjorde 85 årsverk. Til sammen bidro denne primærproduksjonen i pelsdyrnæringen med en verdiskaping (bruttoprodukt) på 201 millioner kroner. Av dette bidro minkproduksjonen med 144 millioner kroner og reveproduksjonen med 57 millioner kroner. I tillegg sysselsatte næringen ytterligere 98 personer i produksjon og distribusjon av pelsdyrfôr, og disse bidro med en verdiskaping på 52 millioner kroner.

Det alt vesentlige av norske pelsskinn eksporteres. Prisene for pelsskinn varierer fra år til år og påvirkes blant annet av faktorer som værforhold, motesvingninger og betalingsvilje i ulike markeder. Prisen som oppnås avhenger av kvalitet og etterspørsel. De fleste norske pelsdyroppdretterne produserer skinn av god kvalitet og oppnår gode priser, mens eksempelvis kinesiske og russiske skinn ofte har mindre størrelse og dårligere kvalitet og prisoppnåelse. Kunder har de senere årene dessuten begynt å verdsette skinn som kommer fra gårder som er sertifiserte, slik som norske gårder sertifisert gjennom FarmSert.

Kilde: Utarbeidet av Menon Economics basert på tall fra Norges Pelsdyralslag

3.4 Regelverk – internasjonalt og nasjonalt

Hold av pelsdyr i EU og EØS omfattes av produksjonsdyrdirektivet (rådsdirektiv 98/58/EF) som fastsetter felles minstekrav for beskyttelse av dyr som holdes for produksjonsformål. Regelverket setter generelle krav vedrørende forhold som tilsyn med dyr, dokumentasjon, plass til bevegelse, bygninger og miljø, tekniske innretninger samt krav til fôring, vanning og stell. I tillegg gjelder avlivingsforordningen (rådsdirektiv 1099/2009/EF) som skal ivareta dyrevelferd ved avliving. Det finnes også regelverk som gjelder pelsdyr spesielt. I 1999 ble det vedtatt en Europarådsanbefaling om pelsdyr som blant annet omfatter biologiske behov, røkt og tilsyn, oppstalling og utstyr, avl, avliving og forskning. De fleste landene i Europa med pelsdyroppdrett har gjennomført denne i nasjonal lovgivning eller administrativ praksis. Noen land har tilleggskrav ut over de som følger av Europarådsanbefalingen. Dette gjelder blant annet Norge, Sverige og Danmark.

Utenfor Europa har verdens største pelsprodusent, Kina, regelverk for hold av ulike typer pelsdyr. Dette regelverket er veiledende. Kina har nå utgitt nye retningslinjer for pelsdyrhold som trer i kraft i desember 2016. Disse er, etter det departementet har fått opplyst, basert på velferdskravene i Europarådsanbefalingen for hold av pelsdyr fra 1999. I Canada finnes det noe lovgivning, men viktigst er bransjestandarder for både mink og rev som er utarbeidet av National Farm Animal Care Council. Gruppehold av mink er ikke tillatt i Canada. I USA er det meget begrenset lovgivning, men når det gjelder oppdrettsmink har bransjen etablert et dyrevelferdsprogram med standarder (Humane Care Merit Award Programme). Russland har også noe dyrevelferdsregelverk for pelsdyr. Dette regelverket har likhetstrekk med Europarådsanbefalingen, men inneholder også andre bestemmelser, blant annet er det krav om at mink skal ha tilgang til et innhegnet aktivitetsområde i tillegg til buret. Det er også forbud mot gruppehold av mink. Voksne dyr skal holdes enkeltvis mens ungdyr kan holdes i par av motsatt kjønn. Ifølge næringen (National Association of Russian Fur Farmers) er dette den vanligste måten å holde ungdyr på, men gruppehold av mink forekommer også.

Flere land har forbud mot pelsdyrproduksjon, eller har regler for hold av pelsdyr som er så omfattende at produksjonen ikke er lønnsom. Storbritannia og Østerrike har forbud mot å holde dyr for pelsens skyld. Kroatia har også hatt et slikt forbud fra 2007, men med en ti års utfasingsperiode. I Bosnia-Herzegovina trer et slikt forbud i kraft i 2018. Danmark har vedtatt forbud mot hold av oppdrettsrev med overgangstid frem til 2024. Sverige har så strenge krav for hold av rev at det fra 2001 ikke har vært slike farmer i landet. På grunn av strengt regelverk drives det ikke pelsdyroppdrett i Sveits. I Nederland har oppdrett av rev og chinchilla vært forbudt siden 2008, og det er vedtatt et forbud mot minkoppdrett med en overgangsperiode frem til 2024. Gyldigheten av forbudet behandles for tiden i det nederlandske rettssystemet. Mens forbudene i andre land har hatt begrensede økonomiske konsekvenser på grunn av liten eller ingen produksjon, er Nederland en stor minkprodusent.

Det norske regelverket for hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften) inneholder nasjonale tilleggskrav ut over EØS-regelverket og Europarådsanbefalingen. Krav om tilsyn og stell minst to ganger pr. døgn, fleksible bursystemer, bruk av aktivitetsobjekter og journalføring og dokumentasjon av driftsrutiner er eksempler på dette. Pelsdyrforskriften krever også at dyr skal gis adgang til ønsket sosial kontakt med artsfrender, og at nødvendige tiltak for å redusere konkurranse og aggresjon mellom dyr skal iverksettes. I perioden mellom avvenning og pelsing er det vanlig å holde mink i grupper på tre eller fire dyr, mens rev ofte holdes to, og noen ganger flere, i hvert bur. Næringens sertifiseringsordning kombinert med tett oppfølging fra Mattilsynet, gjør at det er god kunnskap om hvordan det norske dyrevelferdsregelverket for pelsdyr etterleves.

Flere land, og spesielt de store pelsproduserende landene, har hver på sin måte satt i verk tiltak for å sikre et minumumsnivå av dyrevelferd. Nivået på dyrevelferden i det enkelte land avhenger ikke bare av regelverket, men også av hvordan dette etterleves og av andre rammebetingelser for driften. For eksempel kan forholdet mellom antall dyr og bemanning i pelsdyrgårdene ha betydning for hvilken oppmerksomhet som kan vies det enkelte dyr. I tillegg vil høyt kompetente dyreholdere ha bedre forutsetninger for å oppnå god dyrevelferd enn andre. Det norske regelverket, og kontrollen med dette, vurderes å være vel utviklet og blant de beste i internasjonal sammenheng.