4 Formålet med pelsdyrhold
4.1 Vurderinger av formålet med pelsdyrhold
Pelsdyrutvalget påpekte at et sentralt spørsmål rundt pelsdyrhold er hvilken betydning formålet har i en etisk vurdering av dyreholdet. Det ble blant annet vist til en rapport fra Ipsos Public Affairs med tittelen Image of fur-farming in Europe, som underbygger at formålet med dyreholdet tillegges etisk relevans. Rapporten viser at det for mange er forskjell på om dyr holdes for å bli til mat, for medisinsk forskning eller for skinn eller pels. Mindretallet i pelsdyrutvalget, som anbefalte en styrt avvikling av næringen, vurderte også at nytten av pelsproduktene ikke rettferdiggjør en produksjon hvor det stilles spørsmål ved dyrevelferden.
Spørsmålet om produksjonen er nødvendig, og dermed om formålet er godt nok, er også trukket frem i den politiske debatten om pelsdyrhold i Norge. Problemstillinger som gjelder formålet med pelsdyrhold er tidligere behandlet av Landbruksdepartementets etikkutvalg (nå Rådet for dyreetikk) i dets uttalelse om pelsdyr fra oktober 1994. Utvalget uttalte følgende:
«Pelsdyroppdrett oppfattes av mange som en form for luksusproduksjon. Varme nok klær kan i dag lages med kunstfibre eller med skinn fra matproduserende dyr. Det produseres imidlertid også mange andre dyreprodukter som i like høy grad må kunne karakteriseres som luksusartikler. Dette kan også gjelde mat, f.eks. laks, som fôres på fullverdig fiskeprotein. Etter etikkutvalgets syn er det vanskelig å legge avgjørende vekt på nødvendigheten av produktet i vurderingen av om et dyrehold er akseptabelt. Det bør imidlertid være et prinsipp at det stilles minst like strenge krav til dyrehold eller oppdrett som kan sies å være unødvendig, som til produksjon av nødvendighetsartikler. Utvalget vil her vise til at arealkrav m.v. i dyreparker oftest er strengere enn for hold av tilsvarende art i oppdrett.»
Betydningen av formålet med pelsdyroppdrett er også behandlet i Det Dyreetiske Råd i Danmarks uttalelse om pelsdyrproduksjon fra januar 2003 og i den svenske offentlige utredningen Djurens välfärd och pälsdjursnäringen (SOU 2003:86).
4.2 Høringsinstansenes innspill
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane uttaler følgende: «Det vert hevda at pelsdyrproduksjonen er meir uetisk enn anna husdyrhald fordi produkta er luksusvarer som vi eigentleg ikkje treng. Frå andre vert det hevda at det viktigaste er at dyra har tilfredsstillande dyrevelferd, ikkje kva produkta skal brukast til. Dette er eit verdispørsmål som reiser fleire dilemma. I ei verd der 20 prosent av folket lir av underernæring, kan også ein typisk vestleg meny basert på ein stor del animalske matprodukt reknast som luksus. Stadig meir av desse animalske matvarene blir jo produserte av korn og vekster som er fullverdig menneskemat.
Frå vår ståstad er det viktigast at vi syter for at alle husdyr, uansett dyreslag og produkt, har ei forsvarleg dyrevelferd som det står i dagens dyrevelferdslov, eller som det stod i den gamle dyrevernlova; ‘det skal farast vel med dyr så dei ikkje kjem i fare for å lida i utrengsmål.’
Dette synest vi er eit godt utgangspunkt for alt husdyrhald, både i fjøsane og i heimane, uavhengig av kva føremål og motiv vi har for å halde dyr i fangenskap.»
Kopenhagen Fur viser til uttalelsen om pelsdyrproduksjon fra januar 2003 fra Det Dyreetiske Råd i Danmark. Det sies at de fleste rådsmedlemmer mener at pelsdyrhold skal betraktes på like fot med all annen husdyrproduksjon, og at det som utgangspunkt ikke er hva dyrene brukes til, men om deres forhold er rimelige, som betyr noe. Det sies videre at noen rådsmedlemmer trekker inn andre betraktninger, men at det av alle medlemmer en gang for alle slås fast at det ut fra en såkalt luksusbetraktning er vanskelig å se forskjell på pels og f.eks kjøtt «hvis man vel at mærke vil holde fast i en vis konsekvenslogik.»
Norges Pelsdyralslag (NPA) sier seg enig i prinsippet om at god dyrevelferd skal ligge til grunn for alt dyrehold, uansett formål med dyreholdet. NPA uttaler at «[u]tgangspunktet for dette prinsippet er at dyrets subjektive opplevelse av egen velferd er upåvirket av sluttproduktet. Dyrevelferdsloven § 3 slår fast at: ‘dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennekser.’ Dette må tolkes dithen at alle dyr skal behandles likeverdig, uansett nytteformål, og er således helt i tråd med hva pelsdyrnæringen oppfatter som etisk riktig dyrehold.» Videre uttales at «[m]otstanderne av pelsdyrnæringen vil hevde at pels ikke er en nødvendighet, ettersom det finnes alternativer som forbrukeren kan nytte for å holde varmen. Det er imidlertid ikke et holdbart argument. Så lenge mennesker bruker dyr i ulike sammenhenger, skiller ikke pels seg fra kjøtt, huder eller ull. For dyrets opplevelse av egen velferd er sluttproduktet irrelevant, og ut fra miljøhensyn og menneskelige behov kan også kjøttproduksjon beskrives som en luksus.»
Den norske kirke – Kirkerådet har uttalt at dyrs «behov må vektlegges sterkt» og ikke kan «tilsidesettes av økonomiske hensyn.» Det er deretter uttalt at dette «gjelder særlig pelsdyrnæringen hvor produktene neppe kan betegnes som livsviktige. Men dette gjelder også andre områder for husdyrhold i et industrialisert og presset landbruk.»
Universitetet i Bergen, Institutt for biologi beskriver formålet som å produsere produkter som i hovedsak brukes til pynt, og mener dette gir en så svak begrunnelse for næringen at det tilsier avvikling.
Den norske veterinærforening mener betydningen av formålet må knyttes til en vurdering av dyrevelferdsloven § 3 som åpner for at man kan tillate «nødvendige belastninger» i gitte tilfeller.
Rådet for dyreetikk uttaler at «de belastninger som påføres dyr alltid må stå i forhold til den nytten mennesker mener å ha av bruken», og senere at «[u]t i fra en dyreetisk synsvinkel mener Rådet at formålet med pelsdyrproduksjon skiller seg fra formålene med annen husdyrproduksjon, da pels er et unødvendig produkt. Formålet er derfor ikke av en slik art at det kan rettferdiggjøre en produksjon hvor det stilles spørsmål ved om dyrevelferden er godt nok ivaretatt.»
Veterinærinstituttet skriver at «[f]ormålet med pelsproduksjon skiller seg fra matproduksjon, og nytten av pelsproduksjon er ikke av en slik art at unødige belastninger på dyrene kan rettferdiggjøres.» Veterinærinstituttet viser i den sammenheng deretter til dyrevelferdsloven § 3.
NOAH uttaler blant annet: «NOU (2014: 15) nevner at kommentardelen til Dyrevelferdsloven la til grunn at kommersielt dyrehold har ‘bred aksept i samfunnet.’ NOAH mener den utvidede formulering bør nevnes, da den skaper større forståelse for hvordan dette bør tolkes i en etisk sammenheng. Kommentardelen sier: ‘Diskusjonen om det etiske grunnlaget for å bruke dyr i strid med deres interesser er vanskelig, blant annet fordi det er vanskelig å finne noen avgjørende og allmenngyldige etiske begrunnelser. Man bruker dyr fordi man har mulighet for og nytte av det, og fordi det har bred aksept i samfunnet.’ Her innrømmes det i Dyrevelferdslovens forarbeider at den etiske begrunnelsen for bruk av dyr generelt er svak (vanskelig), og at det er en opportunistisk tankegang om at makt gir rett snarere enn etisk vurdering som ligger til grunn for vår bruk av dyr. Denne opportunismen hviler tungt i forarbeidene på nettopp ‘bred aksept.’ For pelsdyrholdets del er dette mildt sagt fraværende. Det andre elementet som føres inn er ‘nytte’ – som igjen nettopp skal veies opp mot ‘kostnad’ i en etisk kost/nytte-analyse. Er ‘nytten’ lav, tilgrensende ‘unødig’, og aksepten likeså, faller også den opportunistiske begrunnelsen for utnytting bort. NOU (2014: 15) burde ha drøftet dette.»
Minding animals, Norge uttaler: «I tillegg er pels et statussymbol, ikke nødvendig matproduksjon. Kombinert med dyrevelferdsproblemene er det da særlig vanskelig å etisk forsvare et slikt dyrehold.»
4.3 Departementets vurdering
Pelsdyrhold innebærer som annet husdyrhold at dyrene holdes for menneskelige formål. Dersom man godtar dette, og heller ikke har prinsipielle innvendinger mot kommersielt dyrehold som sådan, kan det deretter spørres på hvilke vilkår man vil godta en slik produksjon. Mange vil da legge vekt på forhold ved produksjonsformen, som hvilken dyrevelferd og miljøbelastning den gir, mens andre også vil legge vekt på formålet. For mange vil en kombinasjon av disse forholdene være avgjørende.
For den enkelte pelsdyroppdretter er formålet med pelsdyrholdet å skaffe seg en inntekt, men i en etisk vurdering av pelsdyrholdet tas det gjerne utgangspunkt i det formål som særpreger denne produksjonen, nemlig å produsere pels som omsettes for å benyttes til klær eller utsmykning.
Høringsuttalelsene illustrerer at det er noen ulike hovedposisjoner med hensyn til vurderingen av formålets betydning for aksept av pelsdyrhold. Disse kan nok uttrykkes på forskjellig måte, men omfatter synspunktet om at det ikke er formålet med dyreholdet som er avgjørende, men om dyrevelferden er tilstrekkelig høy. Videre omfattes synspunktet om at formålet med pelsdyrhold tilsier at det her må kreves et høyere nivå av dyrevelferd enn ved andre dyrehold. Endelig omfattes synspunktet om at formålet med pelsdyrhold er uakseptabelt.
Departementet finner det ikke unaturlig at ulike personer og instanser kan vurdere spørsmålet om formålets betydning forskjellig. Dette er antakelig tilfelle for mange etiske spørsmål, og vurderingene kan også være influert av, eller gjort i sammenheng med, en vurdering av andre forhold som for eksempel dyrevelferden i pelsdyrholdet.
Flere høringsinstanser har trukket frem at det er vanskelig å se forskjell på formålene pels- og kjøttproduksjon ut fra en betraktning om hvor nødvendig produktet er. Landbruksdepartementets etiske råd var også inne på dette i sin uttalelse om pelsdyrhold fra 1994. Synspunktet formuleres slik av Det Dyreetiske Råd i Danmarks uttalelse om pelsdyrproduksjon (2003):
«I vores samfund omgiver vi os med produkter, der ikke er nødvendige for os, og definitionen af, hvornår noget er luksuriøst kan derfor forekomme noget tilfældig. Det er for eksempel vanskeligt at argumentere for, hvorfor pels skulle være mere luksuriøst end kød, da der i vores del af verden findes rigeligt med erstatningsmuligheder for begge. Og hvis man vælger at brede diskussionen ud til at dække miljøhensyn, kan pels synes mindre luksuriøst end kødspiseri, idet man kan argumentere for brugen af pels som et mere miljøvenligt produkt end syntetiske materialer og mod produktion af kød, som giver en større miljøbelastning og ringere energiudnyttelse af jorden end planteproduktionen.»
Dersom en skulle mene at det ikke er stor forskjell på pels og kjøtt ut fra en vurdering av nødvendigheten av produktet, tilsier dette i seg selv verken at pelsdyrhold skal være tillatt eller forbudt, men det kan tilsi at en vurderer produksjon av pels og av kjøtt likt med hensyn til formålets betydning.
Departementet finner det ikke nødvendig å konkludere i spørsmålet om det er etisk relevante forskjeller i formålet med pelsdyrhold og hold av dyr for kjøttproduksjon, men mener som uttalt av Rådet for dyreetikk i 1994 at det kan være vanskelig å legge avgjørende vekt på nødvendigheten av produktet i vurderingen av om et dyrehold er akseptabelt. For øvrig er det også svært mye annet dyrehold, særlig av hobby- og selskapsdyr, som vanskelig kan sies å være nødvendig, uten at dette resulterer i at en vurderer forbud mot slikt dyrehold.
Departementet mener at formålet i seg selv ikke taler for et forbud mot pelsdyrhold, og at dette dyreholdet, på samme måte som andre tillatte dyrehold, er akseptabelt dersom det kan foregå på en måte som gir tilfredsstillende dyrevelferd.