5 Naturmangfold og miljø

Kapittel 5 i NOU 2014: 15 omhandler naturmangfold og miljø. Her gis det en omtale av pelsdyrholdets påvirkninger på naturmangfold, og i tillegg redegjøres det kort for håndtering av kadaver samt at det nevnes at det på internasjonalt nivå arbeides med en kartlegging når det gjelder beredning av skinn. Andre miljøbelastninger som forurensning fra gjødsel samt transport av fôr, skinn og kadaver er ikke behandlet. I kapittel 3 gis det en omtale av bruk av biprodukter fra slakterier for husdyr og oppdrettsfisk og fra fiskerier i produksjon av fôr til pelsdyr. Enkelte høringsinstanser mener at det vies for lite plass i NOU 2014: 15 til omtale av miljøutfordringer forbundet med pelsdyrproduksjon.

5.1 Naturmangfold

Mink

Mink er ikke naturlig hjemmehørende i Norge. Arten har likevel etablert seg de fleste steder i landet etter rømming av dyr fra pelsgårder. Utbredelsen i norsk natur har vært relativt stabil de siste 40–50 årene.

Minken er et rovdyr som utnytter et bredt spekter av føderessurser. I Norge anses den å utgjøre en stor økologisk risiko fordi den blant annet livnærer seg på arter som er utrydningstruet i norsk fauna. Minken tar blant annet smågnagere, fugl, egg, frosk, fisk og kreps. Viltlevende mink kan gjøre så store innhugg i bestander av andre arter at det blir endringer i tetthet og fordeling i den naturlig hjemmehørende fauna. Dette kan igjen føre til endret vegetasjon og livsgrunnlag for stedegne arter.

Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) har utarbeidet en handlingsplan mot mink. Denne presenterer mål, handlingsmåter og hovedprioriteringer for å minske de negative effektene mink har på norsk natur, og danner grunnlaget for videre overvåking, forskning og utredning på området. Verneområder med sjøfugl prioriteres, men det bevilges også midler til Norges jeger- og fiskerforbund til tiltak utenfor verneområdene. Bekjempelse er krevende, blant annet fordi de viltlevende bestandene raskt bygger seg opp igjen.

Rev

Fjellreven er i Norge kategorisert som en kritisk truet art. Blårev fra oppdrett kan få avkom med viltlevende skandinavisk fjellrev, og kan derfor utgjøre en trussel mot fjellreven gjennom genetisk forurensning av den gjenlevende truede populasjonen. Slike hybrider anbefales derfor fjernet fra naturen. Det dokumenteres nesten årlig forekomster av rømt farmrev i nærheten av fjellområder, og det er også dokumentert individer som er krysninger mellom viltlevende dyr og dyr fra oppdrett. I henhold til NOU 2014: 15 er det uvisst hva omfanget eller konsekvensene er av kontakt mellom fjellrev og rømt blårev fra oppdrett.

Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) har utarbeidet en handlingsplan for fjellrev. I tilknytning til denne ble det i 2003 etablert et nasjonalt overvåkingsprogram for fjellrev, men overvåking av fjellrevhi har i enkelte områder pågått i mer enn 30 år. Overvåkingen dokumenterer bestanden og årlig reproduksjon av fjellrev fra år til år.

5.1.1 Høringsinstansenes innspill

Flere høringsinstanser påpeker at mink er en fremmed og uønsket art som truer eller kan gjøre skade på norsk fauna og tar opp flere av de utfordringene knyttet til naturmangfold som er omtalt ovenfor. Blant disse er Klima- og miljødepartementet (KLD), Miljødirektoratet, Naturvernforbundet, SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold), Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Vegårshei kommune, Dyrevernalliansen, Norsk Ornitologisk Forening og Foreningen Våre Rovdyr.

Om biologisk mangfold uttaler KLD også at: «Norge er internasjonalt forpliktet gjennom FNs konvensjon om biologisk mangfold til å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, leveområder eller andre arter. Miljømyndighetene utarbeidet i 2011 en handlingsplan mot mink. I dag brukes ca. en halv million kroner årlig til arbeidet med å holde minkbestanden nede i viktige verneområder for sjøfugl. Statens naturoppsyn setter blant annet opp feller, og bruker spesialtrent hund til hiuttak. For å hindre negativ påvirkning av mink i en større andel verneområder er behovet langt større.»

KLD peker også på utfordringer knyttet til at pelsdyr rømmer og uttaler: «Rømming forekommer stadig, i de senere år mest på grunn av det som Norsk Pelsdyralslag betegner som ‘naturskade’: sterk vind eller store snømengder som forårsaker at pelsdyrbygningene faller sammen. Forskriften om hold av pelsdyr har en bestemmelse om yttergjerder og lukkede anlegg som skal sikre mot rømming. Utredningsarbeidet viser at denne bestemmelsen ikke er tilstrekkelig effektiv for å forhindre rømming. Det er derfor behov for både å se på bestemmelsene om rømningssikring og etterlevelse.»

Videre viser KLD til varslings- og tiltaksplikten som følger av de generelle reglene om dette i naturmangfoldloven etter bestemmelsene i kapittel IV som ennå ikke var gjort gjeldende mens høringen pågikk, men som trådte i kraft 1. januar 2016. De viser også til arbeidet med forskrift om fremmede organismer. Denne trådte også i kraft 1. januar 2016.

Miljødirektoratet viser også til varslingsplikten som følger av forskrift om fremmede organismer ved rømming. Direktoratet viser til sitt innspill til pelsdyrutvalget om at «det er usikkert i hvilken grad de krav som stilles i medhold av forskrift om hold av pelsdyr etterleves og om de er tilstrekkelig for å forhindre at naturmangfoldet påvirkes negativt av rømming.Det fremgår av utvalgets utredning at næringens egne retningslinjer til dels ikke er oppdatert og etterlevelsen av kravene er varierende. En styrking av regelverket med tilhørende kontroll av etterlevelsen vil kunne ivareta disse utfordringene.» Videre bemerker direktoratet at grunnet «den store risikoen for naturmangfoldet som særlig rømming av mink kan utgjøre, bør det derfor blant annet vurderes nærmere om den fysiske utformingen av anleggene er egnet til å hindre rømming, og om kravene til journalføring er spesifikke nok til at rømming vil avdekkes ved tilsyn. Aktuelle tiltak vil her kunne være å stille strengere inneslutningskrav i sårbare områder, samt å forby etablering av nye minkgårder i spesielt sårbare områder. Også i forhold til hold av farmrev bør regelverket gjennomgås på samme måte som for mink, herunder bør det vurderes om det bør gis mulighet til å stille strengere inneslutningskrav i sårbare områder, og mulighet til å forby etablering av nye pelsdyranlegg for rev i spesielt sårbare områder.»

Miljødirektoratet mener også at et krav om merking av dyrene kan anvendes forebyggende og at man i så fall kan «identifisere hvilken pelsdyrfarm individet har rømt fra og derved avklare årsak til rømming og eventuelt sette inn tiltak. Et slikt tiltak vil også bidra til å ansvarliggjøre den enkelte dyreholder. Det foreslås at dyrene merkes på en hensiktsmessig måte, som for eksempel ved bruk av chip.»

Miljødirektoratet peker også på at «dersom man i sterkere grad har fokus på sanksjoner ved brudd på regelverket vil dette bidra til større etterlevelse av regelverket.»

Også Naturvernforbundet og SABIMA påpeker problemer forårsaket av rømte pelsdyr. I tillegg mener Naturvernforbundet at «[i] tråd med det universelle rettsprinsippet om at den som forårsaker skade også har ansvaret for å bidra til å rette opp i den ved å betale for det, er det klart at pelsdyrnæringen har uvanlig mye å svare for.»SABIMA mener at «videreføring av pelsdyroppdrett er ikke forenlig med å hindre videre spredning av disse artene.» De føyer til at: «Videreføring av pelsdyroppdrett er ikke i tråd med naturmangfoldloven §§ 5 og 9. All erfaring viser at det er umulig å etablere virkelig rømningssikre anlegg.»

Fylkesmannen i Rogaland påpeker at Jæren både er «eit tyngdepunkt for pelsdyrnæring» og i tillegg har mange verneområder for fugler, men der villmink utgjør en trussel. Fylkesmannen sier at «det vert brukt relativt store ressursar i Rogaland for å halde villminkstamma i sjakk», og mener næringen «bør bidra til bekjemping av villmink for å retta opp denne historiske skaden.» Bygningstekniske forhold nevnes som viktige faktorer for å hindre rømming, samt at krav om rapportering og tiltak ved eventuell rømming er nødvendig. Andre momenter som omtales er klare ansvarsforhold mellom Mattilsynet og miljømyndighetene, krav om merking av dyr for å forebygge rømming, forbud mot oppdrett av rev i områder med fjellrev eller der fjellrev kan tenkes å reetableres, samt ønske om å informere allmennheten om uheldige virkninger på naturmangfoldet hvis pelsdyr slippes ut i protest mot næringen.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener rømte pelsdyr påfører skadelige virkninger på våtmarks- og sjøfuglarter. De mener «[d]et må satses sterkere på forebyggende tiltak mot rømming av pelsdyr. Fylkesmannen vil anbefale at det innføres rutiner som sikrer dette, basert på en før-var holdning», noe som må omfatte fortsatt forbud mot oppdrett av andre arter enn de som er tillatt i dag, bygningsmessige tiltak med dobbeltsluser, overvåking med feller utenfor farmen, varslingsplikt ved rømming, krav til beredskapsplan og tilgang til gjenfangsutstyr samt bransje- og sektoransvar for tiltak mot rømte dyr og tverrsektorielt arbeid senere.

Fylkesmannen i Oppland sier om rømming at «[p]elsdyrholderne har gjort mange tiltak for å hindre dette bl.a. ved å ta i bruk nye rømningssikre bur og tette anlegg. Det er viktig å få fram informasjon om at konsekvensen av å sleppe pelsdyr ut av burene som protest mot næringa er svært uheldig både fra et dyrevelferdssynspunkt, men også fra et naturmangfoldsynspunkt.»

Norges Pelsdyralslag (NPA) uttaler at «[o]ppdrett har bidratt til å dempe beskatningen av truede arter» og at de «arbeider aktivt for å sikre at gårdene er så rømningssikre som mulig.» Videre sier NPA at de «ønsker et godt samarbeid med berørte myndigheter om tiltak og varsling i forbindelse med eventuelle rømninger.» De påpeker videre at også næringen har «stor interesse i å bekjempe villminkbestanden, blant annet på grunn av risiko for overføring av plasmacytosesmitte mellom ville og tamme mink. Utover de tiltak som allerede er iverksatt og som skal iverksettes for å hindre rømning, ønsker Norges Pelsdyralslag å stimulere til økt jakt og fangst på villmink slik at bestander om mulig kan desimeres.» I denne forbindelse påpeker NPA at «[e]t effektivt salgssystem stimulerer til økt beskatning av minkbestandene» og «Norges Pelsdyralslag og Oslo Skinnauksjoner vil gjerne bidra til fortsatt bekjempelse av villminkbestanden», gjennom «kostnadsfri omsetning av skinn fra villfanget mink», «subsidiert fangstutstyr» og ved å «invitere berørte myndigheter og andre interessenter til et samarbeid.» Under overskriften viltforvaltning sier NPA at «[f]or jegere er det viktig at det finnes et tilgjengelig omsetningssystem og kunnskap om skinnbehandling i forbindelse med markedsføring. Norges Pelsdyralslag bistår med rådgivning for skinnbehandling og omsetning gjennom Oslo Skinnauksjoner.»

5.1.2 Departementets vurdering

De viltlevende minkbestandene ble etablert i en tid da rømningssikringen av pelsdyranlegg var dårligere enn i dag. Siden 2009 har det i regelverket vært krav om inngjerding som sikrer mot rømming. Rømming kan likevel skje, men det er usikkert i hvilken grad dette påvirker de allerede etablerte ville bestandene.

Flere høringsinstanser har pekt på behov for varslings- og tiltaksplikt ved rømming av pelsdyr. Departementet er enig i disse bekymringene, og viser i den forbindelse til at varslings- og tiltaksplikt i naturmangfoldloven kap. IV ble gjort gjeldende fra 1. januar 2016. Forskrift om fremmede organismer hjemlet i denne loven trådte i kraft samme dato. Det fremgår av forskriften at det ikke kreves tillatelse for innførsel eller hold av mink, sølvrev og blårev, men holdet må skje i samsvar med generelle krav om blant annet aktsomhet og internkontroll. Dette innebærer blant annet å iverksette forebyggende tiltak for å hindre rømming, samt å iverksette egnede tiltak for å avverge og begrense skade dersom rømming skjer. Ved rømming av dyr skal Miljødirektoratet varsles, og den ansvarlige skal så langt det er mulig fjerne (det vil si fange og avlive) rømte dyr. Departementet mener at disse kravene, sammen med de kravene som er nedfelt i dyrevelferdsregelverket, er hensiktsmessige og tilstrekkelige for å forebygge rømming og begrense skader som følge av eventuell rømming og vil bidra til å imøtekomme bekymringene reist av miljømyndighetene.

Merking nevnes av et par høringsinstanser som et mulig forebyggende tiltak mot rømming. Identitetsmerking av dyr gir anledning til å identifisere individer og opphavsgård. Ved innfanging av rømte dyr vil man dermed kunne identifisere eier og plassere ansvaret for iverksetting av nødvendige tiltak ved rømming. Avkom etter rømte dyr vil imidlertid ikke kunne identifiseres gjennom et merkekrav.

Departementet antar at merking med mikrochips (transpondere som injiseres under huden) slik det i dag gjøres med mange kjæledyr, ville vært den mest aktuelle merkemetoden for pelsdyr. I medhold av dyrehelsepersonelloven § 18 skal dette utføres av autorisert veterinær.

Systemet for merking av hund og katt er utviklet for identifikasjon av enkeltindivider og er i praksis lite egnet for storskala merking av pelsdyr. Departementet anser derfor ikke krav om merking som et aktuelt tiltak pr. i dag, og påpeker at merking i seg selv ikke påvirker rømmingsrisikoen. Varslings- og tiltaksplikt følger allerede av nylig ikrafttrådt regelverk om naturmangfold, og det antas derfor i de fleste tilfeller å være klart hvorfra rømmingen har skjedd. Departementet mener derfor at et eventuelt krav om merking først bør vurderes når vi har erfaringer med effekten av den nylig innførte varslings- og tiltaksplikten og egnede merkemuligheter foreligger.

Departementet merker seg at NPA ser viktigheten i å bistå i arbeidet med å bekjempe villminkbestanden, og at de ønsker å samarbeide med relevante myndigheter både om tiltak og varsling ved eventuell rømming og ved å stimulere til økt bekjemping av villmink. Regjeringen vil gå i dialog med næringen om eventuelle bidrag til å ta ut villmink av norsk fauna.

For øvrig er departementet enig med Miljødirektoratet i deres syn på at økt bruk av sanksjoner ved brudd på regelverket vil kunne bidra til bedre etterlevelse av regelverket som allerede er på plass, også når det gjelder forebygging av og tiltak ved rømming.

5.2 Fôr

De aller fleste pelsdyroppdretterne bruker fôr fra fôrprodusenter (fôrlag) som kjører ut fôret til oppdretterne én til tre ganger pr. uke. Det finnes i dag tre slike fôrlag. Disse produserer ferskt våtfôr med grøtkonsistens. Det er det samme fôret som brukes både i mink- og reveoppdrett. Basert på en rapport fra NILF (nå NIBIO) fra 2014, er det samlede volumet av råvarer til pelsdyrfôr om lag 55 000 tonn pr. år.

Pelsdyrfôr baseres på biprodukter fra slakterier for husdyr, oppdrettsfisk og fiskerier, samt karbohydratkraftfôr og vann. Biproduktene er avskjær og andre bestanddeler som ikke ellers ville blitt benyttet til humant konsum innenlands, og som heller ikke kan benyttes til fôr til annet husdyrhold. Basert på NILF-rapporten utgjør disse i størrelsesorden 80 % av fôrråvarene, og har en verdi på rundt 30 millioner kroner. Råvarene kan alternativt eksporteres for produksjon av pelsdyrfôr i andre land, og noe av råvarene ville trolig også kunne benyttes til produksjon av kjæledyrfôr. Andre anvendelsesområder kan være biomasse og kjøttbenmel som gjødsel/jordforbedring.

Med virkning fra 1. januar 2016 ble en ordning med tilskudd for å redusere kostnadene med frakt av pelsdyrfôr avviklet. Dette tilskuddet utgjorde knapt 18 millioner kroner.

5.2.1 Høringsinstansenes innspill

En rekke høringsinstanser trekker frem pelsdyrnæringen som en viktig avtaker for produkter som bare til dels ville hatt andre anvendelsesmuligheter eller som ville utgjort avfall man måtte brukt ressurser på å avhende. Dette bidrar både til god ressursutnyttelse og til å skape arbeidsplasser. Et par høringsinstanser påpeker at biråstoffene har flere andre bruksområder og således er attraktive for andre næringer.

Norges Bondelag sier: «I tillegg til å produsere skinn har pelsdyrnæringa en viktig plass i verdikjeden for landbruket. Den tar hånd om avfall fra slakting og foredling av husdyrprodukter. […] Kostnaden ved renovasjon og destruksjon er noe slakteriene og bedriftene ellers måtte ha betalt for hvis ikke pelsdyrnæringa hadde vært til stede og brukt dette som en råvare til pelsdyrfôr.»

Videre påpeker de at «[u]tfordringa innen biogass og andre nye former for fornybar energi generelt, er å skape tilstrekkelig lønnsomhet i produksjonen. Det er ikke råstofftilgangen i seg sjøl som er flaskehalsen. Det er derfor ingen motsetning mellom satsing på bioenergi og leveranse av råstoff til pelsdyrfôr. De er begge verdikjeder som omdanner avfall til nye produkter på en miljøvennlig måte. Vi trenger flere slike verdikjeder, og produksjonen av pelsdyrfôr er en verdikjede som er blant de mest lønnsomme i dag.»

Nortura peker på «den betydelige verdiskapingen som pelsdyrnæringa genererer for vår sektor – i kraft av lønnsomt salg av biprodukter fra slakterivirksomhet til pelsdyrfôr. Våre tall viser at verdiskapingen i selve fôrproduksjonen utgjør om lag 100 mill. kr, og at råvareverdien for biprodukter fra slakteriene utgjør om lag 40 % av dette. Dette er et betydelig høyere tall for verdiskaping enn det Utredningen opererer med i tabell 3.1 side 26.» De sier videre at «pelsdyrnæringen er en stor og viktig avtaker av biprodukter fra slakteriene, og forbruket har dessuten økt betydelig i løpet av de siste 5 åra. Dette skyldes både økt andel av slakteribiprodukter i pelsdyrfôret og at forbruket av pelsdyrfôr har økt som følge av økning i pelsdyrbestanden.» Endelig fremhever de at «[s]alg av biprodukter til pelsdyrfôr gir et bedre økonomisk utbytte enn om det selges til alternative formål, som f.eks til produksjon av kjæledyrfôr eller eksporteres. For mange produkter er det ingen andre betalingsvillige avsetningskanaler enn dette, og da må gjenværende biprodukter fra slakterivirksomheter leveres til destruksjon, noe som medfører en ekstra kostnad for bransjen.»

Norsk Landbrukssamvirke (NL) mener at pelsdyrnæringen inngår «i en bærekraftig verdikjede hvor blant annet fiskeindustrien får omsetning for sine plussprodukter. Det er verdt å merke seg at pelsdyrbøndene gjennom dette skaper viktige distriktsarbeidsplasser.» Videre sier de at «NL mener det ut fra et økonomisk, miljømessig og etisk perspektiv er vesentlig at fisk- og kjøttbransjen lykkes med best mulig utnyttelse av biprodukter. Pelsdyrnæringen er storforbruker av biprodukter fra fiskeri- og slakteriindustrien til fôrproduksjon. Dette er biomasse som uten pelsdyrnæringen neppe ville møtt et marked. Alternativet til dagens praksis vil ofte være destruksjon som vil medføre økte kostnader i tillegg til de etiske betenkelighetene som bør oppstå ved unødig destruksjon.»

NPA «savner en grundigere drøfting av de positive miljøeffekter knyttet til pels» og nevner blant annet «resirkulering av biprodukter fra andre næringer.» Videre omtales bruk av biprodukter som «bærekraftig utvikling ved gjenbruk av ressurser.»

En rekke kommuner (Oppdal, Marnadal, Ørsta, Orkdal, Surnadal, Hjelmeland) og fylkesmenn (Sogn og Fjordane, Rogaland, Sør-Trøndelag, Vest-Agder, Telemark) påpeker at næringen løser et avfallsproblem ved å gjøre avskjær om til en ressurs som gir verdiskaping. Klepp kommune sier dessuten at «[p]elsdyrnæringa har ringverknader til andre næringar i kommunen og regionen», og redegjør for fôrproduksjonen med tilhørende årsverk og omsetning samt at mye av råstoffet kommer lokalt fra. Kommunen viser videre til at fiske- og slakteavfall også blir eksportert som råvarer til pelsdyrfôr i Danmark og Finland. Vegårshei kommune supplerer med å nevne alternative bruksområder for avfallet, men sier at «det at biproduktene benyttes som fôr bidrar til en mer direkte økonomisk verdiskaping.» I tillegg til å være avtaker for slakteri- og fiskeavfall påpeker NHO Mat og Drikke og Sjømat Norge at «[b]iprodukter og avfall fra animalsk produksjon (slakterier etc.) som ikke kan brukes til fôr til matproduserende dyr får en anvendelse og en positiv verdi. Alternativet er ofte destruksjon som både vil innebære kostnader og i noen tilfeller miljøproblemer.» På denne bakgrunn sier de at «[e]n avvikling av næringen vil således berøre andre næringer i uønsket retning.»

Dyrevernalliansen er derimot kritisk til at pelsdyrbransjen fremstiller seg selv som en nyttig renovatør. De sier i sitt høringsinnspill at «[b]iråstoffene fra slakteri-, fiskeri- og fra matindustrien ansees som attraktive ressurser. Stadig flere næringer etterspør disse råstoffene, både i Norge og internasjonalt. Til ettertanke har man i andre land som ikke har pelsdyroppdrett, i en helt annen grad funnet alternative måter å få brukt disse biråstoffene på. Tyskland har for eksempel storstilt satsing på produksjon av biogass. Dette viser at pelsnæring ikke er eneste løsning for å bruke biråstoffene. Næringen er dermed ikke en renovatør men en ressursforbruker.» Blant fôrråstoffene som benyttes til pelsdyrfôrproduksjon peker Dyrevernalliansen på at fiskeavskjær er «tillatt å bruke i fôr også til andre landbruksdyr og oppdrettsfisk», at kraftfôret som inngår i pelsdyrfôr «alternativt [kan] benyttes som fôr til griser», at man kan «øke andelen av fisken som brukes til menneskemat», at «[f]iskeskinn og bein kan brukes til gelatinproduksjon», at «fiskeavskjær brukes i helsekost, eksempelvis omega-3-olje og kalsium fra ryggbeinet på fisk», at det er «potensial for større utnyttelse av blant annet tørkede torskehoder, kinnmedaljonger, torsketunger, rogn, mage og lever til produksjon av omega 3», at nye bruksområder kan være «ernæringsprodukter for mennesker samt hudpleie», samt at fiskeavskjær prosesseres til «proteinpulver og fiskeolje. Omtrent 80 prosent av fiskeproteinet selges rett til produsenter av dyrefôr i Europa og Nord-Amerika.» De mener at fiskeavskjær dessuten alternativt kan brukes til produksjon av bioenergi. Videre påpeker Dyrevernalliansen at også «[b]iråstoffene fra husdyrslakteriene har flere bruksområder. Det kan eksempelvis benyttes til å produsere biogass, fôr til familiedyr og kjøttbeinmel.» Sistnevnte kan igjen benyttes «til gjødsel, bioenergi og kjæledyrfôr.» De mener at man sannsynligvis også kan få «[ø]kt utnyttelse til humant konsum.» Også biråstoffer fra matindustrien (matavfall) hevdes å ha alternative bruksområder som bioenergi, biogjødsel og kompost. Dyrevernalliansen påpeker dessuten at det er økende etterspørsel etter slike råvarer fra utenlandske oppkjøpere.

Også Naturvernforbundet viser til at det er «andre alternativer for denne typen avfall – eller ressurser – som vi mener samfunnet vil ha god nytte av. Å behandle denne typen avfall i biogassanlegg (som fins flere steder i landet, og flere er under etablering) vil gjøre at både biogassen (energien) og biogjødselen (næringsstoffene) tas vare på.» Om næringsstoffer sier de at «[d]et kan se ut som at i pelsproduksjon blir viktige plantenæringsstoffer som nitrogen og fosfor et avfalls- og forurensningsproblem heller enn en ressurs. Dette fordi næringsstoffer som fosfor forsvinner med avrenning, og utslipp av ammoniakk fra farmene fjerner nitrogen. Dette kretsløpsperspektivet for energi og plantenæringsstoffer er også noe som bør vurderes i forhold til bærekraftig bruk av ressurser.»

5.2.2 Departementets vurdering

Departementet mener det er god ressursutnyttelse at pelsdyrfôr i stor grad baseres på råstoffer som er biprodukter fra slakterier. På denne måten oppnås en gunstig totalutnyttelse av organisk materiale fra fisk og slaktedyr, samtidig som mengden avfall fra slakteriene reduseres. Råstoffene har høy verdi for fôrprodusentene. Departementet er ikke kjent med om det finnes andre produkter som på samme måte kan tjene som råstoff i fôrproduksjonen til pelsdyr, samtidig som det bidrar til å utnytte ressurser med få andre anvendelsesmuligheter.

Bruk av slakteavfall som råstoff har gitt fôrprodusentene erfaring med effektiv utnyttelse av ressursene. Selv om det ut i fra høringsinnspill synes å være flere mulige alternative avtakere for denne typen biprodukter, anser departementet at det er vesentlig usikkerhet forbundet med realismen i dette pr. i dag. Usikkerheten gjelder blant annet den økonomiske verdien av produktene brukt i alternative produksjoner. Dersom norsk pelsdyrnæring blir avviklet, er trolig eksport av råvarene til bruk i pelsdyrfôr i andre land den mest realistiske alternative anvendelsen.

5.3 Gjødsel

Gjødsel fra pelsdyr utgjør en minimal andel av den samlede produksjonen av husdyrgjødsel i Norge.

Driftsformen der dyr holdes i bur med nettinggulv hindrer at urin og avføring fra dyrene blir liggende i buret og forårsaker problemer med fuktighet, smittepress og tilgrising av pelsen. Haller med minkoppdrett har en gjødselrenne under burene slik at gjødsel og spillvann kan samles opp for så å lagres. I utendørsanlegg faller gjødselen noen steder rett på bakken, mens det andre steder er montert utstyr for oppsamling av gjødsel. Gjødsel som faller rett på bakken kan gi både forurensning og medføre tap av næringsstoffer ved avrenning og fordamping.

Forurensningsfaren avhenger av flere forhold som for eksempel terreng og beliggenhet, grunnforhold (tett eller gjennomtrengelig grunn), materiale i bakken under burene (sand, pukk, leire, strø), rutiner for fjerning og bruk av gjødselen, nedbør, takutstikk og takrenner, overflatevann og fare for utvasking. Overflatevann kan gi avrenning dersom grunnen er for tett, mens for grov grunn og liten avstand til grunnvann kan gi for dårlig drenasje og tap av nitrogen til grunnvannet.

For å redusere faren for avrenning og uheldige belastninger på miljøet, er det viktig at gjødsel lagres, deponeres og spres forsvarlig. Verken pelsdyrforskriften eller forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav (her referert til som gjødselvareforskriften) gir noe eksplisitt krav om oppsamling av pelsdyrgjødsel. Gjeldende pelsdyrforskrift § 10 krever imidlertid at pelsdyranlegg skal ha egnet underlag og utstyr til forsvarlig gjødselhåndtering. Videre heter det at der det er flere pelsdyrhus i anlegget, skal det være nok plass mellom husene til å kunne fjerne gjødsel.

Gjødselvareforskriften § 18 fastslår at anlegg for husdyrhold og lagring av husdyrgjødsel/avløpsslam ikke må plasseres på flomutsatte områder eller så nær vassdrag, brønn eller annet vannforsyningssystem at det medfører fare for forurensning. Gjødselvareforskriften setter videre et krav om at gjødselrenne for pelsdyr mv. skal ha tett bunn, sider og port, jf. § 19, samt at gjødsel fra utegarder og pelsdyrhold skal fjernes regelmessig og minst en gang i året, jf. § 20. Gjødselen kan så spres på egnet spredeareal eller pløyes ned i jorden.

Videre angir gjødselvareforskriften § 24 at husdyrgjødsel bare kan spres på godkjent spredeareal. Det settes krav til spredeareal beregnet ut i fra gjødselens forventede innhold av fosfor, som igjen er beregnet ut i fra normtall for utskillelse fra hvert enkelt dyr. Bruk av gjødselen på landbruksarealer skal følge en gjødslingsplan, jf. § 22. Pelsdyrholdere som ikke disponerer egne jordbruksarealer, må likevel ha tilgang til spredeareal for gjødselen.

Gjødselvareforskriften angir arealkrav for spredning basert på begrepet gjødseldyrenhet, der en enhet tilsvarer det antall dyr som produserer tilsvarende mengde fosfor og nitrogen i gjødselen pr. år som en ku (dvs. ca. 14 kg utskilt fosfor). Sammenlignet med andre typer husdyrgjødsel inneholder pelsdyrgjødselen mye fosfor. Dagens normtall for innhold av fosfor og nitrogen i pelsdyrgjødsel stammer fra beregninger foretatt på 80-tallet. I henhold til gjødselvareforskriften vedlegg 2 er det beregnet at det på en gjødseldyrenhet går 25 avlstisper med tilhørende valper av rev og 40 avlstisper med tilhørende valper av mink.

Til sammenligning med norske normtall la Danmark til grunn tre ganger så høy fosforutskillelse pr. minktispe i 2013, der tallene for næringsinnhold i gjødsel oppdateres årlig. Norske tall for innhold av fosfor og nitrogen i husdyrgjødsel ble oppdatert i 2012 for artene storfe, fjørfe og svin, men ikke for pelsdyr.

Det kan være vanskelig å avdekke forurensning basert på observasjoner slik som synlig avrenning og andre tydelige tegn. Det er dessuten i liten grad foretatt systematiske målinger for å avdekke forurensning fra pelsdyrgårder. Enkelte undersøkelser har imidlertid avdekket til dels svært høye verdier av fosfor og nitrogen i vannprøver fra omkringliggende arealer.

5.3.1 Høringsinstansenes innspill

Et lite fåtall av høringsinstansene tar opp gjødselhåndtering, og enkelte av disse uttrykker bekymring for forurensningsfaren fra pelsdyrfarmer.

Miljødirektoratet viser til sitt brev til pelsdyrutvalget datert 14. april 2014 der de har uttalt at pelsdyrgjødsel «ikke [er] et større forurensningsmessig problem enn lagring og bruk av hvilken som helst annen type husdyrgjødsel,» og at «avrenning av fosfor og nitrogen til vann og vassdrag ikke er et større problem fra pelsdyrnæringen enn annet husdyrhold, gitt at gjødselvareforskriften følges.» Direktoratet oppsummerer at «når det gjelder annen forurensning enn avrenning til vann og vassdrag faller pelsdyrhold inn under samme regelverk om forurensning som all annen landbruksdrift. Det er unntak for forurensning som kan anses som vanlig forurensning fra landbruket, dvs at forurensningen er så liten at den ikke resulterer i nevneverdig forurensning/skade. Hvis forurensningen er betydelig er den forbudt etter forurensningsloven. Synlig eutrofiering er et eksempel på betydelig forurensning.»

Fylkesmannen i Rogaland nevner kort at «[e]ldre umoderne bygg og anlegg er framleis ei utfordring. Det gjeld også forureining og lukt til omgjevnadane frå desse.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdal sier følgende: «Pelsdyrgjødsel er konsentrert på plantenæringssalt som nitrogen og fosfor, og utgjør derfor stor fare for vannforurensing. Dette krever gode løsninger for oppsamling og lagring av gjødsel. Gjødsla må utnyttes som en ressurs i landbruket. Pelsdyrfarmer skaper lukt og støy, og dette kan være generende i nærområda.

Vi foreslår at det innføres bedre rutiner for utnytting av pelsdyrgjødsel ved:

• Gode, tette oppsamlingssystem for gjødsla som ikke medfører avrenning

• Det blir stilt krav til eget spredeareal eller langsiktige avtaler om spredeareal

• Spredearealet for pelsdyrgjødsel blir basert på reelt fosforinnhold

• Plassering av pelsdyrfarmer baseres på arealplaner der det tas hensyn til lukt og støy.»

Oppdal kommune meddeler at de «har et forskningsprosjekt på gang for å få nyttiggjort den fosforressursen som ligger under hvert pelsdyrfarmbur på Tågvollan, det er ikke ubetydelige ressurser og når vi vet at fosfor kan bli mangelvare i nær framtid, er det ønskelig å finne en mulighet til å utnytte denne.»

Naturvernforbundet sier følgende om næringsstoffer og pelsdyr: «Det kan se ut som at i pelsproduksjon blir viktige plantenæringsstoffer som nitrogen og fosfor et avfalls- og forurensningsproblem heller enn en ressurs. Dette fordi næringsstoffer som fosfor forsvinner med avrenning, og utslipp av ammoniakk fra farmene fjerner nitrogen. Dette kretsløpsperspektivet for energi og plantenæringsstoffer er også noe som bør vurderes i forhold til bærekraftig bruk av ressurser.» Refleksjonene og kommentarene de fremmer i høringsbrevet begrunner de med at «dette er nødvendig med bakgrunn i at (a) pelsnæringen argumenterer for positive miljøsider ved pels, som ikke er nyanserte, og at (b) miljøaspekter i liten grad er reelt diskutert i NOU-ens vurderinger rundt alternativet med bærekraftig utvikling av næringen. Vi oppfordrer derfor til at de ulike miljøaspektene ved pels blir nærmere studert og vurdert når det blir gjort vurderinger rundt bærekraften til næringen.»

I sitt felles høringsinnspill mener Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet (NDF) at NOUen ga en «svært mangelfull utredning av pelsdyrnæringens miljøbelastning.» De påpeker at på grunn av «proteinrikt fôr, inneholder pelsdyrgjødsel usedvanlig høye konsentrasjoner av næringsstoffer som fosfor og nitrogen. I Norge stilles det likevel langt lavere krav til gjødselhåndtering i pelsdyrnæringen enn i øvrige dyrehold.» De viser videre til at «[d]agens gjødselhåndteringspraksis forårsaker miljøbelastninger i form av avrenning av næringsstoffer, forurensning av grunnvann, ammoniakk- og lystgassfordamping, og overgjødsling som følge av utdaterte arealkrav for gjødselspredning.» For å underbygge dette refererer de til målinger foretatt i Oppland og Rogaland, presentert i rapporter fra vedkommende fylkesmenn i henholdsvis 1988 for Rogaland og 1991 for Oppland. I høringsinnspillet refereres det videre til målinger foretatt i 2014 av NDF ved tre tilfeldig utvalgte gårder i Hedmark, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag, med henblikk på utslipp av fosfor og nitrogen til omgivelsene.

Dyrevernalliansen er også opptatt av avrenning og peker blant annet på at «[f]osfor gir grobunn for algeoppblomstring i bekker og vassdrag, noe som kan føre til fiskedød. I 2008 ble det registrert avrenning til vassdrag på de pelsfarmene som ikke hadde oppsamling, på Jæren i Norge. Det ble også registrert noe avrenning fra gårder med oppsamling.» Videre påpeker de at «[d]et høye innholdet av fosfor i pelsdyrgjødselen gjør det viktig at den spres i små mengder pr. dekar når den benyttes som gjødsel i landbruket» og at det enkelte steder kan være «problematisk å finne nok spredeareal til gjødsel med høyt fosforinnhold.» De er også opptatt av luftforurensning på grunn av utslipp av ammoniakk fra pelsdyrenes avføring.

Frank Nervik viser til sin filmdokumentasjon av regelverksbrudd som blant annet omfatter «alvorlige brudd på gjødselvareforskriften,» og at «en stor oppdretter på fellesområdet på Oppdal (der ca. 1/5 av norsk oppdrettsrev holdes) fortalte at halvparten av oppdretterne der ikke hadde fjernet gjødsel på 20 år.» Han fremholder videre at «selv lovlig gjødselhåndtering i pelsdyrnæringen [forårsaker] vesentlige miljøbelastninger.» I denne sammenheng omtaler Nervik både utfordringer med høyt innhold av næringsstoffer i pelsdyrgjødsel, utdaterte normtall for pelsdyrgjødsel, avrenning når gjødsel lagres på bakken, forsuring som følge av nitrogeninnhold og bidrag til klimagassutslipp. Som en følge av dette mener han at eventuell videre drift forutsetter blant annet innføring av «[krav] til tette gjødseloppsamlingssystemer, og innskjerpede krav til spredeareal for pelsdyrgjødsel.»

5.3.2 Departementets vurdering

Selv om gjødsel fra pelsdyr utgjør en minimal andel av den samlede produksjonen av husdyrgjødsel i Norge, har flere høringsinstanser tatt opp fare for forurensning fra slik gjødsel. Normtall for innhold av fosfor og nitrogen i pelsdyrgjødsel samt tilhørende krav til spredeareal for denne gjødselen er ikke oppdatert. Som enkelte høringsinnspill peker på, kan innholdet av næringsstoffer være høyere enn det som er lagt til grunn for dagens regelverk. Dette kan ha flere årsaker. Normtallene kan opprinnelig ha blitt satt for lavt, endringer i fôrsammensetningen kan ha påvirket innholdet av næringsstoffer i gjødselen og gjennomgående større dyr kan ha påvirket gjødselmengden pr. dyr.

Dagens mangel på et eksplisitt krav om oppsamling av gjødsel fører til at gjødselen på en del gårder blir liggende rett på bakken. Det er rimelig å anta at dette i unødvendig grad kan gi infiltrasjon av urin til grunnen og tap av næringsstoffer ved fordamping og avrenning til omkringliggende arealer.

Departementet har i samarbeid med miljømyndighetene satt i gang en gjennomgang av gjødselvareforskriften og vil i den sammenheng blant annet gjennomgå krav til spredeareal for pelsdyrgjødsel. Krav om tett oppsamling av gjødsel vil også bli vurdert.

5.4 Andre forhold

Dyrevernalliansen, Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet er opptatt av miljøkonsekvensene av lang transport av både fôr, skinn, skrotter og ferdige pelsprodukter.

Dyrevernalliansen, NOAH og Naturvernforbundet påpeker at kjemisk bearbeiding av pelsdyrskinn gir miljøbelastninger og medfører helserisiko. Bearbeiding av pelsdyrskinn foregår i dag ikke i Norge.

Norges Pelsdyralslag og Moteskolen AS Esmod mener imidlertid at pels er et miljøvennlig og nedbrytbart naturprodukt sammenlignet med syntetiske produkter.

Departementet vurderer ikke disse forholdene nærmere fordi en eventuell avvikling av pelsdyrhold i Norge neppe vil påvirke den globale omsetningen av pelsprodukter. Videre har både pelsdyroppdrett og mange mulige alternative virksomheter noen negative virkninger på miljøet. Selv om pelsdyrfôr er en ferskvare som til dels transporteres langt, har ikke departementet grunnlag for å forutsi hvilke alternative virksomheter og hvilken miljøbelastning som vil bli konsekvens av en eventuell avvikling av pelsdyrnæringen i Norge.

Kilde: Foto: Alf Ove Hansen/Scanpix