3 Tilstand og påvirkningsfaktorer

3.1 Kunnskap og usikkerhet

Vi har relativt god kunnskap om sjøfuglenes tilstand i Norge, takket være omfattende kartlegging, overvåkning, forskning og ulike utredninger. Dette inkluderer informasjon om hekkesuksess og overlevelse, som begge er indikatorer på sjøfuglenes tilstand.

Klimaendringer og ulike former for menneskelig aktivitet påvirker sjøfuglene på komplekse måter som kan være vanskelige å forutsi. Denne usikkerheten gjør det utfordrende å planlegge effektive bevaringstiltak.

Norsk rødliste for arter gir en oversikt over truede arter i Norge, og vurderer risikoen for utryddelse basert på kriterier som populasjonsstørrelse, utbredelse og trender. For sjøfugler omfatter vurderingene fastlandet og norske havområder på den nordlige halvkule, samt egne vurderinger for Svalbard. IUCNs europeiske og globale rødlister sammenligner tilstanden til arter på tvers av landegrenser. Rødlistene er basert på omfattende data og forskning, og de oppdateres jevnlig for å reflektere nye funn og endringer i bestandene. Sammen gir de et helhetlig bilde av sjøfuglenes tilstand både nasjonalt og internasjonalt.

Arbeidet med å overvåke sjøfuglbestandene i Norge gjennomføres hovedsakelig gjennom programmet SEAPOP (SEAbird POPulations), som ble etablert i 2005. SEAPOP er et helhetlig og langsiktig overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler. Programmet har bidratt med betydelig ny kunnskap om utbredelsen av, tilstanden til og utviklingen av norske sjøfuglbestander. Spesielt fokus rettes mot innhenting av data som gjør det mulig å modellere effekter av menneskets inngrep og skille disse fra det som primært skyldes naturlig variasjon. SEAPOP fokuserer på å samle inn data om bestandsutvikling, hekkesuksess, overlevelse, diett og fenologi for ulike sjøfuglarter. Denne informasjonen er avgjørende for å forstå tilstandsutviklingen til sjøfuglbestandene. Regjeringen har økt bevilgningen til programmet i statbudsjettet for 2025. 4

Figur 3.1 Verdens sjøfuglbestander kan være redusert med 70 prosent i perioden 1950–2010. Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl indikerer at situasjonen er tilsvarende for norske sjøfuglbestander, både hekkende og overvintrende.

Figurkilde: Basert på Paleczny m. fl. (2015)4, oversatt av Klima- og miljødepartementet

SEATRACK (SEAbird TRACKing), et program innenfor SEAPOP, kartlegger sjøfuglenes arealbruk og identifiserer utbredelse og vandringer året rundt for sjøfugl som hekker i Nord-Atlanteren, med hovedfokus på Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. I 2023 ble SEATRACK utvidet med nye lokaliteter rundt Nordsjøen, blant annet i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, Storbritannia og Norge, og fem nye arter ble inkludert. Hensikten med utvidelsen er blant annet å styrke kunnskapsgrunnlaget i forbindelse med utbygging av havvind. SEATRACK har nå 75 studieområder som følger 16 utvalgte arter i medlemslandene Norge (inkludert Svalbard og Jan Mayen), Canada, Grønland, Færøyene, Island, Irland, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Finland.

3.2 Sjøfugl i verden

Statusen for verdens sjøfugler har forverret seg dramatisk de siste tiårene, og sjøfugler er nå en av de mest truede fuglegruppene. Det totale antallet sjøfugl i verden kan ha blitt redusert med så mye som 70 prosent i perioden 1950 til 2010 (se figur 3.1). Av verdens ca. 350 sjøfuglarter er 28 prosent globalt truet, og ytterligere 10 prosent er nær truet, og nesten halvparten av alle sjøfuglartene opplever eller mistenkes å oppleve bestandsnedgang. 5 De mest truede gruppene inkluderer pingviner, petreller og stormfugler, suler og fregattfugler, og måker og terner.

Menneskelige aktiviteter er hovedårsaken til denne nedgangen. Kommersielt fiske har redusert fiskebestandene, en viktig matkilde for sjøfugler, og forårsaket økt dødelighet hos utallige sjøfugler gjennom utilsiktet bifangst. 6 På land har innførte arter ødelagt mange hekkelokaliteter. Klimaendringer har også en betydelig innvirkning på verdenshavene, noe som forstyrrer de komplekse oseanografiske fenomenene og syklusene som styrer marine økosystemer.

3.3 Tilstanden for norske sjøfuglarter

Situasjonen for norske sjøfugler er kritisk. Av de 54 norske sjøfuglartene er 44 prosent klassifisert som truet på Norsk rødliste for arter (se full oversikt i vedlegg 1). Nedgangen er dramatisk i et økende antall bestander. For de fleste sjøfuglartene skyldes nedgangen redusert næringstilgang kombinert med klimaendringer. I tillegg er det en rekke påvirkningsfaktorer som varierer i tid og rom, men som samlet sett representerer et press på sjøfuglene og deres leveområder gjennom året.

Bestandene av de fleste sjøfuglartene i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak er i nedgang, men det er tegn til positiv utvikling for noen bestander og enkeltkolonier. Bestandene av pelagisk overflatebeitende fugler er i sterkest tilbakegang. Utbruddet av fugleinfluensa i 2022 og 2023 har rammet enkelte arter hardt. Svalbard deler mange av de samme utviklingstrekkene som Barentshavet, men det er noen unike trekk som skiller seg fra Barentshavet. Utbruddet av fugleinfluensa har også påvirket sjøfugl på Svalbard, men i mindre grad enn i andre deler av Barentshavet. Bestandene av de fleste sjøfuglartene på Jan Mayen er stabile, og det er tegn til positiv utvikling for noen bestander og hekkekolonier. Jan Mayens isolerte posisjon i et stort, produktivt havområde gjør øya til et svært viktig område for sjøfugl.

3.4 Påvirkningsfaktorer

Norsk rødliste for arter 2021 for Norge inkludert Svalbard (Rødlisten) 7 ligger til grunn for identifisering av de 8 viktigste påvirkningsfaktorene for sjøfugl som er gjengitt i denne planen. Dette er påvirkningsfaktorer som ifølge Rødlisten påvirker de sjøfuglartene som er truet eller nær truet i størst grad. Miljødirektoratet har gjennom analyse av Rødlisten identifisert ti slike vesentlige påvirkningsfaktorer. I tillegg er fugleinfluensa løftet frem, på grunn av de siste årenes utbrudd.

Figur 3.2 De viktigste påvirkningene og aktivitetene for sjøfugl i Nord-Atlanteren.

Figurkilde: Basert på OSPAR Commision (2024)8, oversatt av Klima- og miljødepartementet.

Figur 3.2 viser til sammenligning de viktigste aktivitetene og påvirkningene for sjøfugl i Nord-Atlanteren, basert på publikasjoner utarbeidet gjennom Quality Status Report 2023 . 9 Her presenteres klimaendringer som den største, og olje-, gass- og mineralutvinning som de minste av de nevnte aktivitetene og påvirkningene i dette havområdet.

Klimatiske endringer skiller seg ut ved at den sannsynligvis har bidratt indirekte til flere av de andre påvirkningsfaktorene.

De vesentlige påvirkningsfaktorene er nærmere omtalt i det følgende. Omtalen av klimaendringer, redusert mattilgang og fiskeriaktivitet er i all hovedsak hentet fra Fauchald m. fl. (2015). 10

3.4.1 Klimaendringer

Et varmere havklima har stor betydning for de marine økosystemene, og er indirekte med på å forsterke flere andre påvirkningsfaktorer. De mest drastiske forandringene ser man i det nordlige Barentshavet, hvor minkende isutbredelse og varmere hav fører til at det arktiske næringsnettet erstattes av et mer sørlig system. Denne forskyvningen har negative konsekvenser for mange arktiske arter, for eksempel polarlomvi. Mer sørlige arter vil kunne profitere på endringene i Arktis, og for sjøfugl ser dette ut til å kunne gjelde for arter som havsule, lomvi, lunde og alke, som alle øker i Barentshavet. En av de viktigste konsekvensene av klimaendringer for de store sjøfuglkoloniene er at et varmere klima forskyver gyteområdene for fiskebestander og endrer produksjonen og driften av fiskelarver til viktige fiskeslag som torsk, hyse og sild. Dette kan redusere tilgangen til fiskelarver utenfor koloniene i hekkeperioden, selv om det totalt sett kan være mye mat i havet. Slike forskyvninger i forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter mat, er sannsynligvis en av årsakene til den drastiske nedgangen i bestandene av lunde, lomvi og krykkje i Norskehavet.

3.4.2 Redusert mattilgang

Tilgangen til flere viktige matressurser for sjøfugl i Nordsjøen og Skagerrak er på et relativt lavt nivå, og flere næringsemner er i nedgang. Dette gjelder spesielt tobis og unge aldersklasser av sei og torsk. De siste årene har store mengder utsultet sjøfugl av ulike arter (særlig lomvi og ærfugl) strandet langs Oslofjorden og Skagerrak. Det er flere årsaker til redusert mattilgang, men det er uklart i hvor stor grad de ulike faktorene bidrar. For særlig noen av måkeartene har redusert kystfiske, forbud mot å kaste ut fiskeavfall og bifangst, og forbud mot åpne søppelplasser på land bidratt til mindre mat.

3.4.3 Fiskeriaktivitet

Etter en periode på midten av 1900-tallet preget av overfiske og etterfølgende kollaps i mange viktige pelagiske fiskebestander, har det i løpet av de siste tretti årene vært en økning i flere store fiskebestander som nordsjøsild, norsk vårgytende sild, makrell, sei, hyse og norsk arktisk torsk. Til tross for at de pelagiske fiskebestandene i Norskehavet har økt, har de store sjøfuglkoloniene langs kysten i det samme området gått drastisk tilbake. Lunde, lomvi og krykkje, som før hekket tallrike i disse koloniene, er avhengig av fiskeyngel fra de store fiskebestandene som mat, og kan i liten grad nyttiggjøre seg voksen sild og makrell. Voksen sild og makrell har overlappende diett med sjøfugl, og den store bestanden av makrell i Norskehavet konkurrerer med sjøfugl om næring, og kan ha negative konsekvenser og redusere næringstilgangen for bestandene av sjøfugl. Klimaendringer som medfører at småfisk er tilgjengelig på andre steder og til andre tider enn før, uten at sjøfugl rekker å tilpasse tidspunkt for hekking til dette, er også en viktig faktor.

3.4.4 Bifangst

Utilsiktet bifangst av sjøfugl i ulike fiskerier er en av de største påvirkningsfaktorene for sjøfuglenes bestandsutvikling på global skala. Også for norske sjøfuglbestander er bifangstproblemet ansett som en viktig faktor, og norske sjøfugler omkommer både i og utenfor norske farvann. Omfang og artsutvalg i bifangst varierer med fartøytype, redskapstype og bruk, område, sesong, tid på døgnet, værforhold og byttedyrforekomst. Tradisjonelt har fokuset vært rettet mot havlinefiske, men fiske med garn tar årlig livet av tusenvis av sjøfugl, primært kystnært. 11

3.4.5 Naturlige rovdyr

Næringsmangel gjør sjøfugl mer sårbare for andre påvirkningsfaktorer, slik som predasjon. I tillegg fører reduksjon i marine byttedyr til at store måker i større grad livnærer seg av egg og unger fra andre sjøfugl, og dermed øker predasjonstrykket. Økt predasjon fra for eksempel havørn, isbjørn (Svalbard), rev, oter, kråkefugl eller store måker kombinert med næringsmangel, eller alene, kan derfor ha store konsekvenser for enkelte bestander av sjøfugl.

Etter fredningen av havørn i 1968 har bestanden økt betydelig. Fra å være truet av utryddelse, teller havørnbestanden nå flere tusen individer langs norskekysten. Denne økningen har ført til økt predasjon på sjøfugl. Dette har resultert i redusert hekkesuksess for mange arter, og økning i antall havørner kan akselerere utryddelsen av truede sjøfuglpopulasjoner. 12

Hjemmehørende rovdyr kan i perioder medføre reduksjon av sjøfugl, men er ikke noe det er ønskelig å regulere aktivt med tiltak. Samtidig er det nødvendig å få innsikt i hvordan predasjon medfører endringer i overlevelse og hekkesuksess hos sjøfugl og hvordan endrede rovdyrsamfunn medfører tilpasninger hos sjøfugl. Flere måkearter trekker for eksempel i dag inn fra kysten og til byer og tettsteder for å søke menneskelig beskyttelse fra havørn og store måker. Dette igjen medfører konflikter på slike steder, hvor det er ulike oppfatninger om måkenes tilstedeværelse. Andre arter er i ferd med å tilpasse seg ved å endre hekkebiotop fra eksponerte fjellvegger til å bruke steiner og ur hvor havørn og store måker ikke har tilgang til reirene.

Endringene i de naturlige rovdyrbestandene skyldes i hovedsak en villet politikk, hvor mange rovdyr og alle rovfugler ble fredet for noen tiår tilbake. Flere av disse artene har økt sine bestander på grunn av dette. Sjøfuglbestandene vil derfor ikke komme tilbake til det samme høye nivået som da de var på topp, i en tid da alle midler for bekjempelse av rovfugl og rovdyr var tillatt.

3.4.6 Konkurranse

Konkurranse mellom arter om for eksempel næring eller hekkeplasser er en betydelig faktor som påvirker tilstanden til enkelte norske sjøfuglarter, selv om dette kan være naturlig. Når flere arter konkurrerer om de samme begrensede ressursene, kan det føre til at noen arter blir fortrengt eller får redusert tilgang til nødvendige ressurser. For eksempel kan klimaendringer og kommersielt fiske endre sammensetningen mellom arter, som igjen kan endre konkurranseforholdet i negativ favør for sjøfugl, om de ikke klarer å konkurrere like effektivt. Eksempler kan være konkurranse med store bestander av voksen sild og makrell, som nevnt i kapittel 3.4.3.

3.4.7 Fremmede arter

Blant de fremmede artene er det i all hovedsak mink ( Neovison vison ) som i dag utgjør en vesentlig utfordring for sjøfuglbestandene. Mink er et mårdyr opprinnelig fra Nord-Amerika, og som ble innført til Norge for pelsdyroppdrett for første gang i 1927. Mink er en effektiv reirpredator på bakkehekkende fugl, men kan også ta unger og voksne sjøfugler. 13 Dette har ført til betydelige nedganger i enkelte hekkebestander, spesielt i kystområder hvor minken har etablert seg.

3.4.8 Arealpåvirkning

Utbygging langs kysten kan ha betydelige negative effekter på enkelte sjøfuglbestander. Når for eksempel akvakulturvirksomhet og industriområder etableres, kan dette føre til tap av viktige funksjonsområder for sjøfuglene. I tillegg vil drift og vedlikehold av infrastruktur føre til økt menneskelig aktivitet, som igjen forsterker effekten av selve utbyggingen.

3.4.9 Forurensning

Forurensning kan være både akutt og langsiktig, med særlig oljesøl, organiske miljøgifter (som PCB) og tungmetaller som eksempler på stoffer som kan ha negative effekter på sjøfugl.

Plastforurensning er en annen betydelig trussel mot sjøfugl. Sjøfugl forveksler plastfragmenter med mat, noe som kan føre til kvelning, blokkering av fordøyelsessystemet eller frigjøring av giftige kjemikalier. Plast brytes i liten grad ned i det marine miljøet, men fragmenteres over tid til svært små plastpartikler (mikroplast og nanoplast), som kan trenge inn i organismenes celler og påvirke dem negativt.

Sjøfugl blir eksponert for plast og annen forurensning i hele leveområdet. Mange av sjøfuglene som hekker i Norge overvintrer langt utenfor Norges grenser og helt ned til Antarktis, hvor fuglene ofte kan få i seg giftige komponenter. Plast og annen forurensning blir også ført med havstrømmene til Norge. I tillegg er det et stort problem med forsøpling her til lands, for eksempel med tapte fiskeredskaper i havet.

Videre kan overgjødsling fra blant annet landbruk, kommunale avløp og akvakultur medføre forringelse av miljøtilstanden i kystvann, med påfølgende effekter på økosystemene og for eksempel næringstilgang for sjøfugl. For høye tilførsler av næringssalter er blant hovedårsakene til den alvorlige tilstanden for livet i Oslofjorden.

3.4.10 Påvirkning utenfor Norge

De fleste sjøfuglartene er trekkfugler, og mange av våre hekkebestander benytter periodevis hav- og kystområder utenfor norsk territorium. I disse områdene møter de ulike trusler, blant annet fra fiskerier som kan redusere mattilgangen og hvor sjøfugl tas som utilsiktet bifangst. Disse eksterne påvirkningene gjør det utfordrende å beskytte sjøfuglbestandene kun gjennom nasjonale tiltak.

3.4.11 Fugleinfluensa

De senere årene har fugleinfluensa hatt en påvirkning på norske sjøfuglbestander. Fugleinfluensa er et virus som først og fremst smitter mellom fugler. Ulike varianter av fugleinfluensavirus fører til sykdom av forskjellig alvorlighetsgrad. Det er vanlig å gruppere sykdommen i en alvorlig form (høypatogen fugleinfluensa) og en mindre alvorlig form (lavpatogen fugleinfluensa). Nesten alle fugler dør av høypatogen fugleinfluensa. I 2022 ble det påvist en ny variant av høypatogent fugleinfluensa-virus på villfugler i Nederland. Viruset var såkalt måkeadaptert, det vil si at det i særlig grad smitter til og gir alvorlig sykdom og død hos måkefugler. Tidligere varianter av viruset har rammet andre artsgrupper av fugl. I løpet av 2023 spredte dette viruset seg til villfugler i hele Europa, og det var dette viruset som ble funnet i utbruddet i Finnmark og hos fuglene som døde langs hele kysten i 2023. Særlig ble den sterkt truede sjøfuglarten krykkje hardt rammet, med over 24 000 døde fugler samlet inn.