8 Undersøkelser om forbruk av produksjonsmateriell og beredskapsforberedelser i avisene

Utvalget engasjerte i 1991 Grafisk Institutt (GI) til å gjennomføre to undersøkelser. GI utformet et spørreskjema som ble sendt ut til alle medlemsaviser i Norske Avisers Landsforening (NAL) og Landslaget for Lokalaviser (LLA).

GI rettet i tillegg en forespørsel til leverandører av produksjonsmaterialer til aviser om hvilke kvanta som årlig forbrukes av norske aviser. På bakgrunn av tallene fra undersøkelsen har GI beregnet hvor lenge dagspressen vil kunne opprettholde avisproduksjonen under en handelsmessig avskjæring fra utlandet, med visse begrensninger i volumet.

Utvalget har dessuten gjennomført en undersøkelse ved fylkesmennenes beredskapsavdelinger for å kartlegge hvordan de gjeldende beredskapsordninger for dagspressen administreres, og hvor god utnyttelsesgraden er for de ulike ordningene. Undersøkelsen omfatter de regionale industriberedskapsregistrene, ordningen med utsettelse med fremmøte ved mobilisering og viktige prioriterte telefoner.

Videre har utvalget henvendt seg til Arbeidsdirektoratet og enkelte fylkesarbeidskontor for å kartlegge hvordan ordningen med registrering av behovet for arbeidskraft til dagspressen i krise og krig fungerer.

8.1 Undersøkelse for å kartlegge avisenes beredskapsforberedelser

8.1.1 Innledning

Formålet med undersøkelsen var å skaffe tilveie en oversikt over de beredskapsforberedelser som er foretatt i avisene. Den enkelte avis ble spurt om det er utarbeidet en beredskapsplan for bedriften, i hvilken grad denne er oppdatert, og hvorvidt avisen trykkes i eget trykkeri eller benytter leietrykking. Utvalget ønsket også avisenes vurdering av egen reparasjonskompetanse og teknisk beredskap i ulike avdelinger av avisproduksjonen. GI har bearbeidet de innkomne svarene. Spørreskjemaet er gjengitt som vedlegg til rapporten (jfr. vedl. 4).

Henvendelsen ble sendt til de 150 medlemsavisene i NAL og 45 medlemsavisene i LLA. Svarprosenten og fordelingen av avisene, både regionsmessig og størrelsesmessig, er slik at de innkomne svar kan betraktes som representative for norske aviser som helhet. I tillegg er det i ettertid innhentet ytterligere opplysninger vedrørende avisenes trykkested. Det må dessuten påpekes at enkelte av spørsmålene var utformet på en måte som ikke ga et entydig bilde av situasjonen. Likevel viser de innkomne resultatene en klar trend, og kan etter utvalgets oppfatning tjene som et tilstrekkelig grunnlagsmateriale for en generell vurdering av avisenes beredskapsforberedelser.

LLA-avisene har generelt sett små opplag, og kommer ut én og to dager pr. uke. De er små bedrifter med få heltidsansatte, og legger beslag på en meget liten andel av de samlede ressurser for avisproduksjon. Deres størrelse gjør også at mulighetene for improvisasjon i kriser er langt bedre enn for NAL-avisene. De nevnte faktorer gjør derfor at LLA-avisene bare i liten grad er omtalt i undersøkelsen.

Tallmaterialet er brutt ned på følgende seks avisregioner:

En drøfting med utgangspunkt i fylkesnivå vil være uhensiktsmessig, fordi de geografiske forholdene skaper ulikheter mellom landsdeler snarere enn mellom hvert enkelt fylke.

Betingelsene for avisproduksjon varierer fra region til region. Ulik avstand fra leverandører av produksjonsmateriell og -utstyr stiller avisene overfor differensierte krav og betingelser. Avisproduksjon i utkantstrøk skjer under andre forhold enn i det sentrale østlandsområdet. Besvarelsene fra avisene er derfor delvis brutt ned på de enkelte regioner. Dette gir informasjon om hvorvidt beredskapsforberedelsene varierer mellom regionene.

Avisene ble stilt spørsmål om personellbehovet ved mobilisering, og om det er gitt utsettelse med frammøte ved mobilisering for nøkkelpersonell. Svarene på dette punktet var av svært varierende kvalitet. Punktet er derfor tatt ut av dette kapitlet, og omtalt under kapitlet om fylkesmennenes håndtering av gjeldende beredskapsordninger for dagspressen.

8.1.2 Avisenes beredskapsplaner

Utvalget stilte spørsmål om hvorvidt avisen har utarbeidet en beredskapsplan for en krise- og/eller krigssituasjon, og om rutinene for oppdatering av denne. Bare 13 NAL-aviser oppgav at de har en beredskapsplan. Ingen av LLA-avisene oppgav at de har utarbeidet en beredskapsplan. Avisene som svarte positivt på forespørselen fordeler seg jevnt på de ulike regionene. Unntaket er Vestlandet, der ingen aviser har gitt et positivt svar. Hoveddelen av de 13 avisene som oppgav å ha en beredskapsplan er mellomstore aviser.

Det eksisterer i dag ingen objektive krav til hva en beredskapsplan for den enkelte avis skal inneholde. Hvilke forberedelser som skal betraktes som tilstrekkelig for at det samlet kan anses å utgjøre en beredskapsplan, vil derfor variere fra avis til avis. Svarene gir dermed heller ingen opplysninger om kvaliteten på den enkelte avisbedrifts beredskapsplan. Arbeid for å utforme en beredskapsplan kan i tillegg være iverksatt i enkelte aviser, uten at det av den grunn er svart bekreftende på om en slik plan allerede foreligger.

Det ble dessuten spurt konkret etter en beredskapsplan for krise- og/eller krigssituasjoner. Det kan derfor hevdes at skjemaet ikke fanget opp eventuelle beredskapsforbredelser som kun retter seg mot kriser i fredstid. Her må det også nevnes at omtrent 25 av landets største aviser og trykkerier har et industrivern i bedriften, som bl.a. innebærer plikt til å planlegge tiltak mot brann og eksplosjon. Hovedinntrykket er likevel at svært få aviser i dag er forberedt på å møte en krise- eller krigssituasjon på en planmessig måte.

8.1.3 Leietrykking og alternativt trykkested

107 NAL-aviser trykker i eget trykkeri, mens 43 NAL-aviser leier trykkekapasitet i andre aviser eller andre trykkerier. Av LLA-avisene trykkes 17 aviser hos medlemsbedrifter i NAL, 22 aviser leietrykker i andre trykkerier, mens seks LLA-aviser trykkes i eget trykkeri.

En trykkpresse er en stor investering for den enkelte avis. Utviklingen mot større bruk av kulører i avisene medfører at det stilles økt krav til et stort antall trykkverk i trykkpressene. 67 norske aviser har et opplag på over 10 000 eksemplarer. En gjennomsnittlig trykkpresse har en kapasitet på 15 000 – 20 000 eksemplarer pr. time. Dette illustrerer hvor stor ledig trykkekapasitet som finnes for produksjon av aviser. Det er i de senere år inngått en rekke avtaler om felles trykkesteder for flere aviser. Utviklingen peker klart i retning av at stadig flere aviser velger å samordne trykkingen, noe som vil føre til en mer rasjonell drift.

24 av NAL-avisene oppgav at de har ett eller flere trykkerier som alternativt trykkested i de tilfeller hvor enten eget trykkeri eller den faste trykkeriforbindelsen er ute av stand til å trykke avisen. Dette må kunne karakteriseres som et forholdsvis lavt tall. En forklaring kan være at avisene anser strømforsyningen for å være så stabil at behovet for å inngå en avtale om alternativt trykkested anses som unødvendig. Dessuten kan andre uhell ved trykkpressen, som f.eks. tretthetsbrudd, betraktes som lite sannsynlig. Det lave tallet kan også skyldes at avisene betrakter problemstillingen som så lite aktuell at den av den grunn ikke er ofret oppmerksomhet. Besvarelsene skiller ikke mellom skriftlige og muntlige avtaler om alternativt trykkested.

Av avisene som har oppgitt at de har alternativt trykkested, befinner ca. halvparten seg i de to østlandsregionene. Kun fem av avisene i Midt- og Nord-Norge har inngått en slik avtale. Blant de aviser som svarte positivt er det flest mellomstore aviser, men størrelsesmessig er alle grupper representert.

Det er usikkert i hvor stor grad aviser uten eget trykkeri har sørget for å skaffe seg en avtale om alternativt trykkested, men det antas at ansvaret for en slik tilleggsavtale i dette tilfellet oftest vil ligge på det trykkeri som avisen har inngått kontrakten om leietrykk med.

8.1.4 Beredskap og reparasjonskompetanse ved produksjonsutstyr

Utvalget stilte spørsmål om avisenes egen reparasjonskompetanse for utbedring av tekniske feil i produksjonsutstyret. Utvalget ba også om en oversikt over hvilke aviser som har tilgang på elektrisk strøm fra nødstrømsaggregat, og som har sikret riktig spenning for sitt datautstyr.

Elektrisitetsforsyning

Stabil tilgang på elektrisk kraft er av avgjørende betydning for avisproduksjonen. Ved oppstarting av trykkpressen stilles det spesielle krav til strømkapasiteten. Erfaringer fra kriser andre steder i verden viser i tillegg at spenningspulser på elektrisitetsnettet kan sette datautstyr ut av funksjon hvis dette ikke er forsynt med utstyr som sikrer at strømforsyningen til data-anlegget oppfyller spesifiserte krav til stabil spenning.

Det er i de tre regionene Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge at noen aviser har gått til anskaffelse av nødstrøms­aggregat. Dette må trolig sees i sammenheng med at værforholdene i disse regionene øker sannsynligheten for at strømbrudd kan forekomme i perioder. Om avisen kan trykkes ved hjelp av et nødstrømsaggregat, vil avhenge av aggregatets størrelse. Når ingen av avisene i de andre regionene har gått til anskaffelse av nødstrømsaggregat, kan dette delvis forklares ved at strømforsyningen i de større byene anses for å være relativt sikker.

Behovet for å sikre stabil spenning er ivaretatt av 53 av avisene. Dette viser at avisene er oppmerksom på problemet som skiftende nettspenning kan forårsake også i fredstid.

Service- og back­up-avtaler

Aviser har et meget avansert og sårbart teknisk produksjonsutstyr. Servicekontrakter og backup-avtaler med utstyrsleverandører er en måte avisene benytter seg av for å forebygge og løse problemer med feil i produksjonsutstyret. Ved at avisene i økende grad har tatt i bruk standard programvare og spesielt standard maskinutstyr, har avisenes sårbarhet på EDB-området blitt redusert.

Tallene på dette området viser så store sprik at de ikke gir grunnlag for å trekke noen konklusjoner om inngåtte service- og backup-avtaler i avisene.

Reservedeler og reparasjonskompetanse

Alternativet til service-/backup-avtaler er å inneha egen reparasjonskompetanse, og samtidig etablere et lager av reservedeler og -krets­kort. Tabellene nedenfor (tabell 8.2 og 8.3) gjengir NAL-avisenes svar.

Reservedelsberedskapen kan synes lav. Dette må vurderes ut fra at avisene for en stor del, spesielt på satssiden, nytter standard maskinutstyr. Her finnes reservedeler og – komponenter lett tilgjengelig over hele landet. Dernest har man som regel flere like maskinenheter.

Når reservedelsberedskapen er best på trykksiden, kan dette forklares ved at man som regel bare har en trykkpresse med tilhørende styreenhet. Her utsettes både mekaniske og elektriske deler for store påkjenninger. I tillegg er mye av dette spesialutstyr og – komponenter, noe som nødvendiggjør eget reservedelslager. På trykksiden er også tidsfaktoren langt mer kritisk enn ved de øvrige avdelinger.

Reparasjonskompetanse synes likt prioritert av avisene, selv om det eksisterer ulikheter mellom regionene. Det er gjennomgående en høyere kompetanse på trykk- og pakkerisiden sammenliknet med sats og repro. Dette kan ha sammenheng med at tidsfaktoren for pressen og pakkeriet er kritisk, og at man har fått spesialopplæring i forbindelse med større reservedelslager. Dernest har man i disse avdelinger tradisjon for systematisk forebyggende vedlikehold.

Reservedelsberedskap er størst for trykkeriet. Vi observerer at avisene mener å ha høyere reparasjonskompetanse enn beredskap på reservedeler. Det er mulig at regulariteten og transporttilbudet oppleves som så tilfredsstillende at det gjør beredskapslagring av deler lite aktuelt for den enkelte avis.

Tabellen viser hvilken reparasjonskompetanse som finnes i avisene i fredstid. Hvorvidt avisene vil få beholde denne kompetansen i en mobiliseringssituasjon avhenger av om avisene har søkt om utsettelse med frammøte ved mobilisering.

8.1.5 Sammendrag

Det er ingen formelle krav om beredskapsplaner for aviser. Kun 13 av medlemsavisene i NAL har utarbeidet beredskapsplaner.

42 av LLA-avisene og 43 av NAL-avisene har avtale om leietrykking. Bare 24 av NAL-avisene svarte positivt på om det er etablert avtaler om alternativt trykkested i tilfelle egen trykkpresse ikke kan anvendes.

Bare 11 aviser svarte at de disponerer nødstrømsaggregat. Disse avisene ligger langs kysten. 53 aviser har utstyr som sikrer stabil spenning. I Nord-Norge svarte omlag halvparten av avisene at de har anlegg for stabilisering av spenningen.

Omlag en fjerdedel av avisene har etablert beredskap på reservedeler og/eller reserve­krets­kort. Omlag 1/3 av avisene har reparasjonskompetanse. Denne kompetanse er stort sett likt fordelt i bedriftens avdelinger for sats, repro, trykk og pakkeri.

8.1.6 Utvalgets kommentar

På grunnlag av undersøkelsen kan det fastslås at avisene generelt ikke er kommet særlig langt med hensyn til beredskapsforberedelser for å kunne møte krisesituasjoner på en planmessig måte. En rekke av de forhold det ble spurt om retter seg i like stor grad mot kriser som kan oppstå i fred som i krig, men det ser ikke ut til at dette har noen avgjørende innvirkning på avisenes vurdering av behovet for beredskapsforberedelser. Dette inntrykket bekreftes også av de kontaktene som utvalget gjennom sitt arbeid har hatt med representanter for avisbransjen.

En avtale om alternativt trykkested er en sikkerhet som etter utvalgets oppfatning vil være svært aktuell både i fred og i krig. Men det forholdsvis lave antallet aviser som har planlagt alternativt trykkested, bekrefter at avisene heller ikke på dette området er tilstrekkelig forberedt på krisesituasjoner. Fra et beredskapsmessig synspunkt vil imidlertid konsentrasjonen om større og færre trykkerier øke sårbarheten ved avisproduksjon i krise- og krigssituasjoner.

Selv om svært få aviser oppgir å ha utarbeidet egen beredskapsplan, viser likevel resultatene at mange aviser har arbeidet aktivt mot å forebygge konsekvensen av uønskede hendelser på enkeltområder. Utvalget mener derfor at det ligger et beredskapsmessig potensiale i avisene som kan utløses gjennom en mer systematisk planlegging utover de forberedelsene som allerede er gjort.

8.2 Undersøkelse hos importører og leverandører av innsatsfaktorer til produksjonen

8.2.1 Innledning

GI henvendte seg til leverandører av produksjonsmateriell til avisene med forespørsel om hvilke mengder som årlig forbrukes av norske aviser. Produksjonsmateriellet er delt inn i fire hovedkategorier; avispapir, trykkfarger, trykkplater og fotomateriell.

Forespørselen gjaldt også andre forhold omkring forsyningssituasjonen på materiellsiden, slik som innenlandsk produksjon, lagerhold og lokalisering av varelageret. De norske avispapirprodusentene ble kontaktet gjennom sin markedsorganisasjon Norske Skog Sales. GI har videre hatt kontakt med minst to leverandører innenfor hver av de andre typene produksjonsmateriell. Opplysningene er sammenholdt med det erfaringsmaterialet GI besitter. Opplysninger om forbruket danner grunnlaget for beregning av hvordan forsyningssituasjonen vil være for hovedkategoriene av innsatsfaktorer under krise og krig.

Avispapir produseres i Norge av norske råvarer. Trykkfarge produseres også i Norge, men alle råvarene til fargeproduksjonen importeres. Trykkplater og fotomateriell importeres som ferdige produkter. Det samme gjelder nesten alt forbruk av fotografiske kjemikalier. Det er likevel en liten norsk produksjon av fremkallere og fiks til fotografisk film og papir. Denne utgjør omlag 10% av forbruket. Det produseres også noe offsetplatefremkallere i Norge. Volumet av den norske produksjonen er liten, men produksjonen kan økes ved behov i en krisesituasjon på grunn av god tilgang på råvarer.

Leverandører av materiellet til avisproduksjon er nesten i sin helhet lokalisert til Oslo-området, det finnes bare enkelte mindre regionale lagre. Unntaket er produsentene av avispapir, som er lokalisert i Buskerud, Telemark og Nord-Trøndelag.

Distribusjon av produksjonsmateriellet til avisene i Sør-Norge foregår i dag med bil fra Oslo-området, og til avisene i Nord-Norge med båt, bil og tog.

GI har ikke sett på transportbehovet ved distribusjon fra produsent og leverandør ut til den enkelte avis, og fra trykkeri til forbruker, utover å peke på at dette vil kunne bli en kritisk faktor i en krise- og krigssituasjon. Regulering og tilrettelegging av transporttjenesten under disse forhold er Samferdselsdepartementets ansvar (jfr. kap. 2.1).

De fire kategoriene produksjonsmateriell er behandlet hver for seg. GI har innhentet opplysninger om forsyningssituasjonen og det samlede forbruket i fredstid for den norske dagspresse. GI har også sett på hvor lenge det kvantum produksjonsmateriell som befinner seg innenfor landets grenser vil kunne vare under bestemte forutsetninger.

Med dette som utgangspunkt har GI beregnet forbruket av produksjonsmateriell ved produksjon av en kriseavis. En kriseavis er definert som en avis med 1/3 av normalt sidetall, trykt med sort trykkfarge. Beregningene bygger på en total forsyningskrise, dvs. en situasjon hvor landet er fullstendig avskåret fra muligheten for tilførsel av forsyninger utenfra.

8.2.2 Trykkfarger

Trykkfarger for norske aviser blir produsert av tre norske trykkfargefabrikker. Alle de tre fabrikkene ligger i det sentrale østlandsområdet. Ingen av fabrikkene er i norsk eie. Coates-Lorilleux er fransk/engelsk eiet, mens de to andre, Casco-Nobel Inks og Torda Fabrikker, er kontrollert av svenske interesser. Fabrikkene har omlag like stor omsetning. Importen av ferdig trykkfarge er ubetydelig.

Framstillingen behandler kun sort trykkfarge. I utgangspunktet vil avisene i krise og krig hovedsaklig være et produkt uten stor bruk av kulører, med i alt vesentlig sort farge. Bruk av kulører i en krisesituasjon forutsettes å bli så lite at dette ikke vil være noe forsyningsmessig problem.

Hovedkomponentene i trykkfarge for aviser er i korthet fargestoff (sot for sort trykkfarge og organiske pigmenter for kulørte farger), ferniss (bindemiddel) og oljer. I tillegg kommer en gruppe tilsetningsstoffer som skal gi god vann-/fargebalanse og kjørbarhet. Kjørbarhet innebærer trykkfargens evne til å fungere godt i maskinen.

Det årlige forbruket av sot til trykkfarger i Norge er omlag 330 tonn. Omlag 1000 tonn oljer, 330 tonn bindemiddel og ca. 90 tonn tilsetningstoffer kommer i tillegg. Alle råvarene til trykkfarger for avis blir produsert utenfor landets grenser. Oljen, som er hovedkomponent, blir utvunnet i Venezuela og raffinert i Sverige. Norske raffinerier produserer ikke den type olje som trykkfargeindustrien har behov for. De fleste råvarene importeres direkte av trykkfargefabrikkene. Det eksisterer derfor ikke mellomlager (bufferlager) for langt de fleste råvarers vedkommende utover det som finnes på produksjonsstedene.

Den kritiske komponenten ved produksjon av trykkfarger er sot. Det er denne råvaren produsentene tidligst vil slippe opp for. Sotmengden vil dermed bestemme hvor mye farge som kan produseres, under forutsetning av at landet blir avskåret fra forsyninger utenfra. Tre produsenter; Degussa, Cabot og Columbian Carbon er tilnærmet enerådende på verdensmarkedet. Alle produsentene har produksjonsanlegg i Europa. Degussa har i 1992 tatt opp sotproduksjon for trykkfarger i Sverige.

Trykkfargefabrikkene kjøper inn råvarene til avisfargene på forskjellig måter. Innkjøps­måten avhenger av råvarens natur, de økonomiske betingelser som knytter seg til selve innkjøpet og hvordan råvaren leveres. Målet for produsenten er et tilstrekkelig råvarelager til økonomisk fordelaktige betingelser. Sot importeres vanligvis i partier på 8 tonn eller 20 tonn. Størrelsen er satt vesentlig utfra økonomiske kriterier, samt i hvilken form soten leveres. Frekvensen på bestillingene varierer fra produsent til produsent. De to største produsenter av avisfarger mottar omlag 10-12 partier årlig. Ut fra 8 tonn og 20 tonn sot kan det produseres henholdsvis 44 tonn eller 111 tonn sort trykkfarge.

Forsyning av sort trykkfarge i beredskaps- og krigssituasjoner

Forbruket av trykkfarge i norske avistrykkerier var i 1992 på ca. 1750 tonn. Dette gir et gjennomsnittlig månedsforbruk på ca. 145 tonn.

En normal lagersituasjon på råvaresiden i tillegg til lagerhold på ferdigvaresiden hos de norske trykkfargefabrikantene, vil gi en tilgang på totalt 150 tonn trykkfarge. Med utgangspunkt i en kriseavis, vil det kreve 48 tonn trykkfarge pr. måned å produsere alle norske aviser i en sikkerhetspolitisk krise-/krigssituasjon.

Ved en total avskjæring av handelsforbindelsene med utlandet vil det m.a.o. være mulig å produsere nok trykkfarge til å dekke behovet ved produksjon av alle aviser i 3 måneder med 1/3 av normalt sidetall.

I de senere år er forbruket av kulørt trykkfarge øket til ca. 20% av totalforbruket av avisfarge. Halvparten av dette volumet er så mørke nyanser at de kan anvendes til trykking av en én-fargeavis. Dette kommer i tillegg til den beregningen som er gjort på sort trykkfarge.

I tillegg forbruker et stort antall siviltrykkerier store mengder sort og kulørt trykkfarge. Hvis trykking av aviser prioriteres framfor sivilproduksjon i en krise- og krigssituasjon, vil forsyningssituasjonen bli ytterligere forbedret.

Krisehandelsavtalen mellom Norge og Sverige vil sikre ytterligere tilgang på trykkfarge. Handelsavtalen tilsvarer leveranser av ca. 40 tonn trykkfarge pr. måned når avtalen trer i kraft.

Alle de tre trykkfargefabrikkene ligger i Oslo-området. Ca. 60% av trykkfargeforbruket finner sted her, mens 40% av produksjonen må transporteres til de andre regionene. Her vil tilgjengelighet til transporttjenester under krise- og krigssituasjoner kunne bli en kritisk faktor.

Forbruk av trykkfarge i små aviser

LLA hadde pr. desember 1993 48 medlemsaviser. Avisene kommer ut med varierende frekvens, få dager i uken. Opplaget varier fra ca. 1000 til ca. 5500, med et gjennomsnittsopplag på 2234 aviser. 70% av avisene kommer ut én dag eller sjeldnere pr. uke, 24% kommer ut to dager i uken. LLA-avisenes volum regnet i opplag og årgangsvekt utgjør 0.2% av NAL-avisenes volum. Dette gjelder også trykkfarge- og papirforbruket.

Av det samlede forbruket av trykkfarge i norske aviser i 1992 brukte medlemsavisene i LLA bare omlag 4 tonn. Dette representerer et så lavt forbruk at det ikke vil ha vesentlig innvirkning på den totale forsyningssituasjonen. Utfordringen overfor LLA-avisene vil ligge i å få trykkfargen distribuert ut til de enkelte trykkerier. LLA-avisene trykkes i 26 ulike trykkerier, og bare fem av avisene har eget trykkeri.

8.2.3 Avispapir

Produksjon av avispapir finner sted tre steder i landet, og alle fabrikkene inngår i selskapet Norske Skogindustrier. Produksjonen skjer med norske råvarer, hvor tremasse er hovedkomponent. Forbruket av avispapir i norske aviser var i 1992 ca. 148 000 tonn. Leveransene fordelte seg på følgende måte: Follum Fabrikker på Hønefoss med 72 000 tonn, Union Bruk i Skien med 39 000 tonn og Nordenfjeldske Treforedling i Skogn med 37 000 tonn. Salget av avispapir foregår gjennom Norske Skog Sales, som er Norske Skogs salg- og markedsføringsselskap.

Transport av avispapiret fra produksjonssted til den enkelte avis er avisbedriftens ansvar, men papirprodusenten er behjelpelig med arrangementet. I de tilfeller hvor jernbane benyttes, skjer transporten oftest med papirprodusentens transportmateriell. Follum fabrikker er den eneste papirfabrikk som ligger i innlandet. Bedriften har eget kaianlegg i Oslo og frakter alt papiret til eksport med jernbane. Transporten fra produksjonssted til det enkelte avistrykkeri i Norge utføres hovedsakelig med bil. Transport til aviser i Nord-Norge foregår med båt, bil, og tog. De tre produksjonsstedene leverer stort sett til forskjellige regioner. Norske Skogindustrier har ca. 35 000 tonn avispapir på lager til enhver tid ved de tre produksjonsstedene på Hønefoss, i Skien og i Skogn. I tillegg til dette kommer papirlageret beregnet på eksport.

Bredden på papirrullene avhenger av avisenes trykkpresser, og avisene har pr. idag liten grad av standardisering av rullbredden.

Forsyningssituasjonen i beredskap og krig

I beregningene er det tatt utgangspunkt i 1992 som et normalår. Da var det innenlandske forbruket pr. måned på ca. 11 000 tonn. Det innenlandske forbruket utgjør bare ca. 10% av den totale produksjonen. Omlag 90% av produksjonen går til eksport.

Norske Skogindustriers lager alene er tilstrekkelig til å sikre leveranser til norske aviser i nesten tre måneder med normal avisproduksjon. Dette tilsvarer ni måneders produksjon av en kriseavis. Økende standardisering av rullbreddene har medført at rulldimensjonene som eksporteres er de samme som anvendes i Norge.

I tillegg kommer den løpende produksjonen av papir, hvor 90% går til eksport. Hvis handelsmessige hindringer skulle oppstå i en krisesituasjon, er det rimelig å anta at dette ikke bare vil ha virkning for importen til Norge, men også for den norske eksporten av varer. Dette kan føre til at en større andel av den totale produksjonen tilfaller norske kunder, og vil ytterligere bidra til å trygge forsyningene til avistrykkeriene.

I papirproduksjonen inngår det ingen kritiske råvarer som kan begrense produksjonen av avispapir i krise- eller krigstid. Men tekniske problemer ved produksjonsutstyret vil kunne skape vanskeligheter, likeledes strømbrudd eller ødeleggelser som følge av krigshandlinger.

Tallene viser at avispapir neppe vil bli noen knapphetsfaktor i en krise eller krigssituasjon.

Tabellen viser at papirforbruket er tolv ganger større på Østlandet enn i Nord-Norge til tross for det samme antallet trykkerier. Avistrykkeriene er minst i Nord-Norge, på Sørlandet og på Vestlandet, i nevnte rekkefølge.

Hele 89 av landets avistrykkerier bruker mer enn 50 tonn avispapir pr. år. De store avistrykkeriene med et forbruk på over 3000 tonn produserer riksdekkende aviser.

8.2.4 Trykkplater

Norske aviser produseres i offsettrykk, med unntak av Bergens Tidende. I offsettrykk overføres trykkbildet til papiret via en gummiduk fra en trykkplate som er spent rundt en platesylinder. Trykkplatene er aluminiumsplater med en lysømfintlig hinne. Mest brukt i aviser er offsetplater som fremkalles med nesten nøytrale, vannbaserte fremkallere. Det benyttes også plater med hinner som fordrer en basisk vannbasert fremkaller. Begge typer trykkplater kan brukes om hverandre i trykkeriet, men krever ulike fremkallere og kjemikalier. Trykkplater kan behandles med platekjemikalier fra forskjellige leverandører. Det årlige forbruket av trykkplater i den norske dagspresse ligger mellom 400 000 og 500 000 m² .

Det er flere leverandører av trykkplater i Norge. De seks produsentene DuPont-Howson, Kalle (Hoechst), Polychrome, Fuji, Anitec-Horsell og Kodak dekker omlag hele avismarkedet. Avisene bruker tre typer trykkplater, vanlige negative offsetplater, direkte plater (elektrolith-plater) og blindplater. Trykkeriene anvender de ulike produsentenes plater om hverandre.

Platekjemikalier kan vanligvis også anvendes uten hensyn til hvilken produsent trykkplaten har. Alle plateprodusenter markedsfører egne kjemikalier. Disse går via lager hos importører som alle ligger i østlandsområdet. Leverandørene har i gjennomsnitt ca. to måneders normalforbruk av kjemikalier på lager. Det antas at dette vil rekke fra fire til fem måneders produksjon av en kriseavis på 1/3 volum. Det er en norsk produsent av platekjemikalier, Den norske Eterfabrikk.

Forbruket av trykkplater er ikke direkte avhengig av opplaget, men av antall sider i avisen. Generelt gjelder at hver farge krever én plate. Avisen kan også produseres i dobbelt- eller flerdobbelt produksjon alt etter hvor mange falser som er i bruk. De fleste produserer én avisside pr. plate for broadsheet, og to avissider pr. plate ved tabloidformat.

Det brukes trykkplater i norske aviser for omlag 25 mill. kr. pr. år. Trykkplatene representerer en stor kostnad for den enkelte avis. Mens det tidligere fantes et visst lager hos den norske leverandøren, er dette av kostnadshensyn ikke tilfellet i dag. Leverandørene holder kun et bufferlager i de tilfellene hvor det er inngått spesifikke avtaler om dette for den enkelte avis. I praksis kan en se bort fra slike avtaler, de eksisterer bare i meget begrenset omfang.

Forsyningssituasjonen i beredskap og krig

Normalt gjør avisene avtale om leveranser av trykkplater hvert kvartal på 500 stk., 1000 stk., 2000 stk., eller det kvantum som årsforbruket tilsier. Trykkplatene bestilles av en norsk agent, men leveransen skjer direkte til avisen fra produsenten i utlandet. Normalt vil avisene ha en egen plate-beredskap som tilsvarer opp til ca. tre ukers produksjon av avisen i fredstid.

Produksjon av en kriseavis vil forlenge produksjonstiden til ni uker. Dessuten vil én-fargetrykk antagelig medføre en enda større reduksjon i forbruket av trykkplater enn reduksjonen i sidetallet.

Et moment som vil virke positivt inn på forsyningssituasjonen er at flere avistrykkerier også har en sivilproduksjon i tillegg til avisproduksjonen. Siviloppdragene produseres med de samme trykkplater som avisen. Avisene vil dermed ha en reserve gjennom omdisponering av trykkplatene til produksjon av aviser.

Plateformatet bestemmes av trykkpressen. Pressene er av en rekke forskjellige fabrikater og konstruksjoner. Dette krever trykkplater av forskjellig format og tykkelse. Under en forsyningskrise vil dermed en eventuell leveringsstans av trykkplater berøre avisene ulikt. Årsaken til dette er den store variasjonen i trykkpresser og derfor også i plateformater som eksisterer. Det er også tilfeldig hvilke aviser som vil ha platetyper i ønskede dimensjoner tilgjengelig. Det er derfor usikkert om platemangel i en avis kan avhjelpes med trykkplater fra en annen avis.

I tillegg kommer at direkte-plater (elektrolith-plater) ikke kan anvendes på lik linje med vanlige trykkplater. Ved bruk av direkte-plater skjer produksjonen rett fra paste-up til trykkplaten, mens den konvensjonelle trykkplaten produseres via en sidefilm. Direkte-platene utgjør ca. 10% av det totale forbruket. Normalt vil avisene bruke platekjemikalier fra samme produsent som for platene. Likevel kan ulike produsenters platekjemikalier anvendes til andre produsenters plater. Det er som nevnt en norsk produsent av platekjemikalier, Den Norske Eterfabrikk. Fabrikken baserer deler av produksjonen på importerte råvarer, og har 30 % av det norske markedet. Produksjonen kan økes i en krisetid. Vi forventer derfor at tilgangen av platekjemikalier ikke vil være noe problem i en krisetid. Derimot vil toner til direkte-plater ikke kunne produseres i Norge.

Tabellen gir et estimat på hvordan forbruket av trykkplater fordeler seg på landsbasis i fred og krig. I estimatet for produksjon av en kriseavis er det tatt hensyn til at bruken av kulører blir vesentlig redusert. Dette vil dermed gi en noe større reduksjon av forbruket enn 2/3.

8.2.5 Fotomateriell

Fotomateriell som brukes i avisproduksjonen kan hensiktsmessig deles inn i fire grupper; sidefilm, fotosatspapir, film for vanlig billedarbeid og copyproof-materiell. All film og fotosatsmateriell importeres. Det samme gjelder den overveiende del av kjemikaliene som benyttes til fremkalling og fikséring av fotografisk film og papir. Alle leverandører av fotografisk materiell til den grafiske bransjen holder til i Oslo-området. Leveranser til avisene foregår med bil, dels gjennom egne transporter, eller på det generelle fraktgodsnettet. Det er en norsk produsent av fotokjemikalier for grafisk industri, Den norske Eterfabrikk, som dekker ca. 10% av markedet.

Sidefilmen benyttes som leddet før produksjon av trykkplaten, der hvor man ikke går direkte fra sidemontasje til plate (direkte-plater). Fotosatspapir brukes til utkjøring av tekst i avisen. Bilder i avisen håndteres ved hjelp av vanlig film, copyproof- eller scannerfilm.

Undersøkelsen viser at totalforbruket av fotomateriell i avisene i 1992 var ca. 880 000 m² . I dette tallet inngår 150 000 m² sidefilm, 70 000 m² scannerfilm, 460 000 m² fotosatspapir og 200 000 m² copyproof. For å anvende dette i produksjonen kreves ca. 500 000 liter fotokjemikalier.

Det er flere leverandører av fotomateriell. Den dominerende leverandør er Agfa. Flere leverandører tilbyr sammenlignbare produkter, hvilket betyr at fotokjemikalier fra ulike produsenter i stor grad kan brukes om hverandre. Stort sett er det de samme produktene som brukes i aviser og i siviltrykkerier, men avisene har et stort forbruk av sidefilm i store format. Avisene forbruker også en stor andel av fotosatspapir.

Forsyningssituasjonen i beredskap og krig

Leverandører av fotomateriell har et lager tilsvarende gjennomsnittlig 40 dagers forbruk i fredstid av de viktigste produktene for hele den grafiske industri. Avisene har i fredstid et forbruk som er omlag 25% av dette. Enkelte formater og typer av varer er mer brukt i aviser enn i grafisk industri forøvrig, men grovt sett skiller ikke avisenes forbruk seg spesielt fra forbruket i grafisk industri ellers. Lagersituasjonen i de enkelte avisene vil selvsagt variere, men materiell til omlag fire ukers produksjon er et normalt beredskapslager.

Det faktum at hele den grafiske bransjen benytter de samme produktene, vil ha positive konsekvenser for forsyningssituasjonen i en krise- og krigstid. Materiell som normalt ville blitt brukt til produksjon av sivilprodukter kan dermed kanaliseres til avisproduksjon. Aviser produsert i krise- eller krigssituasjoner vil inneholde meget lite kulører. Sivilprodukter, som f.eks. tidsskrifter og ukeblader, er fargerike produkter, og forbruket av fotomateriell er drastisk høyere ved firefarge-produksjon sammenlignet med én-fargeproduksjon.

Det finnes i tillegg alternative produksjonsmetoder for fremstilling av tekst. Fotosettere kan f.eks. erstattes av laserprintere.

Et annet moment er den tekniske utvikling innenfor elektronisk produksjon av tekst og bilder. Pressefotografene utstyres i stadig større grad med digitale kameraer, hvor bilder behandles elektronisk og ikke krever fotomateriell før ved utkjøring av det ferdige bildet. Redigering, billedbehandling og ombrekking på skjerm vil også radikalt minske behovet for fotomateriell.

Med utgangspunkt i avisproduksjon i fredstid er det derfor vanskelig å vurdere hvor stor mengde fotomateriell som vil være nødvendig for produksjon av en kriseavis. En kriseavis vil imidlertid kreve et lavere forbruk av fotomateriell siden det er et enklere produkt. Spesielt vil bortfallet av firefarge-illustrasjoner redusere forbruket. Myndighetenes mulighet for regulering av omsetningen av fotomateriell i en krisesituasjon vil også kunne bedre forsyningssituasjonen, dersom produktene blir forbeholdt prioritert avisproduksjon.

Med disse forhold tatt i betraktning bør beholdningen av fotomateriell kunne rekke til over seks måneders produksjon av en kriseavis.

8.2.6 Sammendrag: alle hovedkategorier produksjonsmateriell

GI har behandlet forsyningssituasjonen i fred og krig for de fire viktigste hovedkategoriene av produksjonsmateriell til avisproduksjon: trykkfarger, avispapir, trykkplater og fotomateriell. Forsyningssituasjonen for krig tar utgangspunkt i produksjon av en kriseavis med 1/3 av normalt sidetall, trykt med sort trykkfarge.

Avispapir produseres innenlands av norske råvarer. Det innenlandske forbruket utgjør ca. 10% av den totale produksjonen. Uavhengigheten av importerte råvarer gjør at en eventuell handelsmessig avskjæring av Norge fra utlandet neppe representerer noe problem mht. opprettholdelse av papirproduksjonen. Derimot er avistrykkeriene avhengig av jevn tilførsel av avispapir, og fortsatte forsyninger til det enkelte trykkeri vil avhenge av prioritering av transportressurser til dette formål.

Trykkfarge til avisproduksjonen leveres av tre norske produsenter. Trykkfargen produseres utelukkende med importerte råvarer. Den kritiske komponent i produksjonen er sot. Mengden trykkfarge som kan produseres med de råvarer som befinner seg innenfor landets grenser ved en eventuell forsyningskrise anslås til ca. 150 tonn ferdig vare. Dette tilsvarer ca. tre måneders produksjon av en kriseavis. Det er inngått en krisehandelsavtale mellom Norge og Sverige som under krise- og krigssituasjoner skal sikre leveranser av ca. 40 tonn sort avisfarge pr. måned. Dette vil ytterligere bedre forsyningssituasjonen på dette området.

Ved regulering av omsetningen av trykkfarger kan dessuten en større andel av det totale forbruket i den grafiske bransjen forbeholdes avisproduksjon enn behovet i fredstid tilsier.

Trykkplater peker seg ut som den mest kritiske produksjonsfaktoren. Trykkplater og kjemikalier for fremkalling av platene produseres ikke i Norge. Alt importeres, og importen skjer direkte fra produsent i utlandet til den enkelte avis. Den enkelte ordre følger en syklus slik at den enkelte avis har tilstrekkelige leveranser i beredskap ved eventuelle fredskriser. Agentene for de ulike plateprodusentene holder ikke bufferlagre, med unntak av i spesielt avtalte tilfeller. Bruk av ulike platedimensjoner og platetyper vil også vanskeliggjøre en omfordeling av trykkplater mellom avistrykkeriene. Ved produksjon av en kriseavis vil reduksjonen både i volum og bruk av kulører føre til betydelige reduksjoner i plateforbruket. Beregningene viser at det i gjennomsnitt finnes trykkplater i den enkelte avis for minimum ni ukers produksjon av en kriseavis. Platefremkallere vurderes ikke som et problem, men tilgangen på toner til direkte-plater vil være det.

Fotografisk film og papir importeres i sin helhet. Ca. 10% av fotokjemikaliene produseres i Norge. Fotomateriellet som benyttes i avisproduksjonen brukes også i den generelle grafiske industri. Produksjon av aviser i en krisetid vil være mindre ressurskrevende enn i fredstid når det forutsettes overgang til bruk av i alt vesentlig sort trykkfarge og reduksjon av avisenes volum. Samtidig vil alternative produksjonsmåter kunne redusere ressursforbruket. Det er også muligheter for en omfordeling av fotomateriellet til avisproduksjon på bekostning av sivilproduksjon. Leverandørene har lagre som tilsier produksjon av en kriseavis i minst seks måneder.

Papirlageret som produsentene av avispapir har til enhver tid er tilstrekkelig for produksjon av en kriseavis i 9 måneder. I tillegg kommer den løpende produksjonen av avispapir som forventes å kunne fortsette inntil eventuelle tekniske mangler eller fysiske ødeleggelser hindrer produksjonen. En eventuell redusert eksport vil også føre til at en forholdsmessig større andel enn 10% av produksjonen vil kunne tilfalle norske kunder. Avispapir kan derfor ikke sies å skulle bli en mangelvare i krise- og krigssituasjoner.

Ved regulering av omsetningen av trykkfarger kan dessuten en større andel av det totale forbruket i den grafiske bransjen forebeholdes avisproduksjon.

8.2.7 Utvalgets kommentar

Beregningene baserer seg på det verst tenkelige tilfellet; en total handelsmessig avskjæring av Norge fra utlandet. Mens det i det tidligere planleggingsgrunnlaget for det sivile beredskap har vært lagt til grunn at man skal se bort fra mulig import i en innledende fase av en krig, konkluderer både Forsvarskommisjonen av 1990 og den nye Stortingsmeldingen for det sivile beredskap (St.melding nr. 24 (1992-93)) med at det i dag er lite sannsynlig at man vil kunne avskjære Norge – eller Vest-Europa – fra forsyninger utenfra. Utvalget antar derfor at en viss mengde import vil kunne påregnes selv i en krise- ­eller krigssituasjon.

Videre forutsetter beregningene at myndighetene benytter seg av fullmaktene i beredskapslovgivningen til å kunne regulere omsetningen av produksjonsfaktorer dersom det skulle oppstå knapphet på viktige ressurser. Utvalget vil understreke den beredskapsmessige betydningen av de reservene som totalt sett befinner seg i den grafiske bransjen. Forutsatt at myndighetene benytter seg av hjemmelen til å kunne prioritere mellom ulike typer av kunder innen den grafiske bransjen hvis en knapphetskrise skulle oppstå, vil dette i vesentlig grad styrke avisenes muligheter for fortsatt produksjon.

GIs beregninger baserer seg på en volumreduksjon under beredskap og krig på 2/3 i forhold til avisenes ordinære sidetall. Utvalget legger til grunn at en reduksjon i volumet vil forekomme, men det er vanskelig å anslå hvor stor reduksjonen vil bli. Det vil avhenge av hvor stort bortfallet av annonser vil bli, og effekten av de to ovennevnte faktorene. Utvalget vil i denne sammenheng vise til Sverige og Finland, som opererer med en volumreduksjon på henholdsvis 66% og 50%.

Undersøkelsen viser at forsyningssituasjonen vil være forskjellig for de fire hovedkategoriene av produksjonsmateriell. Men med utgangspunkt i 1/3 av ordinært sidetall for avisproduksjon under krise og krig, viser tallmaterialet at forsyningssituasjonen for en krise- eller krigssituasjon må kunne karakteriseres som tilfredsstillende.

Eventuelle problemer som knytter seg til den innenlandske distribusjonen av produksjonsmateriellet er ikke behandlet. Med papirfabrikkene beliggende på Hønefoss, i Skien og Skogn, og resten av leverandørene av produksjonsmateriell lokalisert til Oslo-området, er avstanden til avistrykkerier i andre landsdeler stor. Tildeling av tilstrekkelig transportkapasitet i krise og krig vil dermed bli avgjørende for opprettholdelse av avisproduksjon i hele landet.

8.3 Undersøkelse av hvordan gjeldende beredskapsordninger håndteres hos fylkesmennene

Utvalget har foretatt en undersøkelse vedrørende fylkesmennenes administrering av de ulike beredskapsordningene som dagspressen inngår i. Undersøkelsen omfatter hvilke aviser og trykkerier som er med i de regionale industriberedskapsregistrene, hvilke aviser og trykkerier som har fått utsettelse med frammøte ved mobilisering for sitt nøkkelpersonell, og hvilke aviser som er oppført som viktige prioriterte telefoner (VPT-abonnenter) i det enkelte fylke. Undersøkelsen følger som vedlegg til rapporten (jfr. vedl. 3).

Utvalgets vurderinger og forslag til endringer i beredskapsordningene behandles i kap. 9.3.2.

8.3.1 Det regionale industriberedskaps­registeret

Avisene og trykkeriene ble med virkning fra 01.01.89 samlet i det regionale industriberedskapsregisteret. Registeret skal inneholde viktige regionale og lokale produksjons- og servicebedrifter, i motsetning til det sentrale industriberedskapsregisteret som inneholder viktige bedrifter i nasjonal sammenheng.

Hvert fylke skal føre sitt eget regionale industriberedskapsregister, og fylkesmannen skal utarbeide og holde registeret ajour. Utvelgelse av bedrifter skal skje i samarbeid med fylkesindustrikontaktmennene. Registeret skal danne grunnlaget for fordeling av planlagt krigstidsproduksjon, og registreringen gir avisene prioritet ved kjøp av rasjonert produksjonsmateriell og transporttjenester i krise- og krigssituasjoner.

Undersøkelsen viser at alle fylker har et regionalt industriberedskapsregister. Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag fylker anser imidlertid registeret for å være såpass foreldet på dagspressens område at det ikke kan sies å være operativt.

Registrering av LLAs medlemsaviser

Iht. retningslinjer fra Direktoratet for sivilt beredskap vedrørende registrering av dagspressen, skal kun medlemsaviser i NAL eller trykkerier som trykker NAL-aviser oppføres i de regionale industriberedskapsregistrene. Undersøkelsen viser imidlertid at 10 av de 18 fylkene også har registrert LLAs medlemsaviser i registeret.

Hvilke aviser/trykkerier som registreres

Undersøkelsen viser at 15 fylker har et ajourført industriberedskapsregister på avis/trykkeri-siden.

Det er avisenes trykkerier, eller trykkerier som har trykkeoppdrag for aviser, som skal registreres i det regionale industriberedskapsregisteret. I besvarelsene oppgis det imidlertid at både aviser, trykkerier og trykkerier som trykker aviser er registrert. Forklaringen på ulikheten i hva som registreres bunner trolig i en forskjell mht. hva respondentene har oppfattet med begrepene avis og trykkeri. For aviser med eget trykkeri er det oppgitt at avisen er registrert, mens det i realiteten her refereres til avisens trykkeridel.

Ajourføring av registeret

Det regionale industriberedskapsregisteret skal revideres i etterkant av revisjonen i det sentrale registeret, dvs. hvert annet år. Undersøkelsen viser at praksis på dette området varierer. Flere fylker har ikke revidert registret siden det ble utarbeidet i 1989. Sør-Trøndelag og Østfold fylker reviderer registeret hvert år. Åtte fylker oppgir at de ikke har noen form for fast revisjon.

Bortsett fra endrede avtaler om leietrykking, vil antallet aviser i et fylke være forholdsvis stabilt over tid. At halvparten av fylkene ikke har faste rutiner for revidering av registeret, behøver derfor ikke å bety at registrene av den grunn ikke er tilstrekkelig oppdatert.

Prioritet

Det er utarbeidet et prioriteringssystem for industriberedskapsregistrene. I det regionale registeret føres prioriteten direkte inn i registeret, med betegnelsene gruppe 1, 2 eller 3. Gruppe 1 innebærer at bedrifter i denne gruppen vil ha høyeste prioritet ved kjøp/tildeling av ressurser for videre produksjon.

Undersøkelsen viser at alle registrerte aviser og trykkerier som trykker aviser er gitt prioritet 1, med unntak av Sogn og Fjordane fylke.

8.3.2 Utsettelse med frammøte ved mobilisering

En av rettighetene som følger av å være registrert i det regionale industriberedskapsregisteret, er at bedriftene kan søke om utsettelse med frammøte ved mobilisering for sitt nøkkelpersonell. Bedriftene pålegges ingen plikter i denne sammenheng, men oppfordres til å ha laget en arbeidsplan for en krise-/krigssituasjon ved bedriften, som bl.a. angir hvilket minimum av personer som trengs for å opprettholde avisutgivelsen.

Ordningen omfatter hele avisen, men administreres gjennom to ulike kvoter; én for trykkeriene og én for det redaksjonelle personellet. Trykkeriene får utsettelse med frammøte for nøkkelpersonell gjennom en kvote som administreres av Nærings- og energidepartementet (NOE) beregnet på industriberedskapsregistrene. Det redaksjonelle personellet i avisene søker om utsettelse med frammøte for sitt nøkkelpersonell gjennom en kvote som administreres av Statsministerens kontor.

Undersøkelsen viser at totalt 16 fylker gir utsettelse med frammøte til avisbedrifter og trykkerier med trykkeoppdrag for aviser. Undersøkelsen skiller ikke mellom de ulike kvotene.

Hvilke aviser som omfattes av ordningen

Det har hittil formelt bare vært NALs medlemsaviser som har kunnet søke om utsettelse for sitt nøkkelpersonell. For trykkeribedriftene har det ikke vært satt noen betingelser for å få utsettelse med frammøte ut over at de skal ha trykkeoppdrag for en eller flere av NALs medlemsaviser.

Undersøkelsen viser at det i åtte fylker kun er NALs medlemsaviser som innvilges utsettelse med frammøte, mens ti fylker også har innvilget utsettelse med frammøte til medlemsaviser i LLA.

Størrelsen på kvotene

Det er kun Vest-Agder fylke som har 100% utnyttelse av de tildelte kvotene på redaksjons- og trykkerisiden. På landsbasis er totalt bare 53% av kvotene utnyttet. Dette kan ha sammenheng med at den redaksjonelle kvoten i 1991 ble utvidet fra 250 til 320 personer, og at søknad om utsettelse gis liten prioritet ved den enkelte bedrift.

Som eksempel på dette nevnes en forespørsel utvalget rettet til avispapirprodusentene om hvorvidt bedriftene hadde søkt om utsettelse med frammøte, og hvordan de vurderte mulighetene for å opprettholde driften med det nøkkelpersonellet det var innvilget utsettelse for. To av bedriftene hadde ikke meldt inn behov i det hele tatt. De to andre bedriftene hadde fått utsettelse for et begrenset antall nøkkelpersonell, og vurderte muligheten for fortsatt drift som tilfredsstillende.

I denne sammenheng må det dessuten gjøres oppmerksom på at menig personell over 45 år ikke blir innkalt ved mobilisering. Tilsvarende aldersgrense for befal er 53 år. Avisene vil derfor totalt ha til disposisjon mer personell under beredskap og krig enn den kvoten de får innvilget utsettelse med frammøte for. I tillegg kan det også søkes om eventuell tilleggsarbeidskraft fra arbeidskraftmyndighetene.

Det er fylkesmannen i det enkelte fylke som skal sørge for at søknadsskjema blir sendt ut til bedriftene.

Administrering av de to kvotene

Statsministerens kontor er ansvarlig for kvoten for avisenes redaksjonelle personell. Denne kvoten er på 320 personer. I tillegg kommer kvoten for avisenes tekniske personell som NOE er ansvarlig for. Det er imidlertid fylkesmennene som innhenter opplysninger fra bedriftene om hvilke personer det søkes om utsettelse med frammøte for, og dette gjøres i én og samme henvendelse.

8.3.3 Viktige prioriterte telefoner (VPT)

Undersøkelsen viste at 15 av 18 fylker registrerte aviser som VPT-abonnenter. Av de 15 fylkene hvor avisene var med, var det kun i fire av fylkene fullstendig samsvar mellom de aviser som var registrert i det regionale industriberedskapsregisteret og avisene som var VPT-abonnenter. Det er særlig LLAs medlemsaviser som faller utenfor i denne sammenheng. Undersøkelsen viste også at det var stor spredning på gruppe A- og gruppe B-status.

Tidligere var det bare NALs medlemsaviser som etter regelverket hadde adgang til å bli fritatt fra utkobling, men utvalgets spørrerunde viste at flere fylker også tok LLAs medlemsaviser med i denne ordningen. Det henger sammen med at flere fylkesmenn gir LLAs medlemsaviser denne muligheten på lik linje med de to ovennevnte beredskapsordningene.

I 1993 utarbeidet Televerket og Direktoratet for sivilt beredskap forslag til nye retningslinjer for VPT. I henhold til disse retningslinjene skal dagsavisene nå registreres som VPT-abonnenter med B-status.

8.4 Registrering av behovet for tilleggsarbeidskraft

Utvalget kontaktet Arbeidsdirektoratet og enkelte fylkesarbeidskontorer for å kartlegge hvordan ordningen med registrering av behovet for arbeidskraft fungerer.

Fortegnelsen over aviser som fylkesarbeidskontorene benytter ved henvendelse til avisene i hvert fylke tilsvarer listene over de aviser/trykkerier som fylkesmennene har registrert i de regionale industriberedskapsregistrene. På denne måten oppnås et samsvar mellom avisene som fylkesmannen har registrert/gitt utsettelse med frammøte ved mobilisering, og fylkesarbeidskontorenes registrering av behov for tilleggsarbeidskraft under beredskap og krig. LLAs medlemsaviser er formelt sett ikke berettiget til tilleggsarbeidskraft i en krise- og krigssituasjon gjennom denne ordningen.

Pr. 01.01.93 er dagspressens registrerte behov for tilleggsarbeidskraft etter mobilisering på 823 personer. Dette utgjør det innmeldte behovet i de avisene som er registrert i de regionale industriberedskapsregistrene. Både teknisk personell og redaksjonelt/administrativt personell inngår i dette tallet, med hovedvekt på faglært teknisk personell til trykkeriene.