1 Den samlede inntektsutviklingen

1.1 Inntektsutviklingen for ­Norge

• Økning i disponibel realinntekt for Norge på nær 3 prosent i 1993 – positive bidrag fra produksjonsvekst og rente- og stønadsbalansen.

Bruttonasjonalproduktet gir uttrykk for den samlede verdiskapningen i landet, utført av innenlandske produsenter i næringsvirksomhet og offentlig forvaltning. Etter fradrag for kapitalslit, som er den beregnede verdireduksjonen av produksjonskapitalen i landet som følge av slitasje og elde, framkommer nettonasjonalproduktet som netto verdiskaping eller nettoinntekt opptjent i Norge.

Uten økonomisk samkvem med andre land ville nettonasjonalproduktet også vært landets disponible inntekt. Som deltaker i det internasjonale økonomiske samkvem vil imidlertid Norge ha finansinntekter av fordringer på utlandet og utlendinger ha tilsvarende inntekter på fordringer på oss, og vi kan motta og gi inntektsoverføringer. Nasjonalinntekten er den samlede inntekt som tilfaller nordmenn, og framkommer ved å legge netto renter, aksjeutbytte og annen faktorinntekt fra utlandet til nettonasjonalproduktet. Ved i tillegg å legge netto stønader fra utlandet til nasjonalinntekten, får en fram disponibel inntekt for Norge. Disponibel inntekt viser hva Norge har til disposisjon til privat og offentlig konsum og til sparing. For et land er sparing det samme som summen av netto realinvestering (økning av produksjonskapitalen) og netto finansinvestering (økning av netto fordringer på utlandet).

Tabell 1a viser at disponibel inntekt for Norge økte fra 535,7 milliarder kroner i 1990 til 556,9 milliarder kroner i 1991, eller med 4 prosent. For 1992 viser foreløpige nasjonalregnskapstall en økning i Norges disponible inntekt på vel 1,5 prosent fra året før, mens inntektsveksten fra 1992 til 1993 i de siste nasjonalregnskapsberegningene er anslått til i overkant av 4,5 prosent.

Tallene i tabell 1a er ikke korrigert for prisendringer. Ved å deflatere tallene med nasjonalregnskapets prisindeks for netto innenlandsk bruk av varer og tjenester, kommer en fram til begrepet disponibel realinntekt for Norge.

Tabell 1b viser den årlige veksten i disponibel realinntekt for Norge for årene 1984-1993. Med unntak for 1990 hvor den disponible realinntekten økte med knappe 3 prosent har det vært svak og tildels negativ vekst helt fra 1986 til og med 1992. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 1993 viser at veksten da igjen kom opp i nær 3 prosent. Til tross for dette var nivået på Norges disponible realinntekt om lag 3,5 prosent lavere enn i 1985.

Veksten i disponibel realinntekt for Norge kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ( terms of trade). Vekstbidragene er vist i tabell 1b, der bidraget fra produksjonsveksten er oppdelt videre på oljevirksomhet og øvrige næringer. Oljevirksomhet er definert som summen av næringene utvinning og rørtransport av olje og gass.

Bidraget fra produksjonsveksten var avtakende i andre halvdel av 1980-årene, fra en topp i 1985 på 6,4 prosentpoeng. Vekst i oljevirksomheten bidro gjennomgående positivt i denne perioden, mens produksjonen i øvrige næringer viste svikt og ga negative bidrag til veksten i disponibel realinntekt i 1988 og 1989. Denne tendensen ble brutt i 1990, med positive vekstbidrag både fra olje- og gassproduksjonen (0,4 prosentpoeng) og fra aktiviteten i øvrige næringer (1,5 prosentpoeng). For 1991 var vekstbidraget fra oljevirksomheten i underkant av 2 prosentpoeng, mens produksjonsveksten i andre sektorer sett under ett bidro svakt negativt. Foreløpige regnskapstall viser at produksjonsveksten i fastlandsøkonomien tok seg opp i 1992, og ga et bidrag til veksten i Norges disponible realinntekt på 2 prosentpoeng. Samtidig fortsatte veksten i olje- og gassproduksjonen, slik at det samlede vekstbidraget fra produksjonsvirksomhet i 1992 kom opp i vel 4 prosentpoeng. Petroleumsproduksjonen økte også i 1993, men veksttakten var klart svakere enn året før. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene var produksjonsveksten i øvrige næringer noe lavere enn året før, slik at vekstbidraget i 1993 fra produksjonsvirksomhet under ett er beregnet til 2,6 prosent.

Bytteforholdet overfor utlandet beregnes som forholdet mellom gjennomsnittlig eksportpris og gjennomsnittlig importpris. Hvis prisene på norsk eksport over en periode stiger mindre enn prisene på de varer og tjenester Norge importerer, betyr dette at landet kan importere mindre for hver enhet eksportvare enn tidligere. En slik forverring i bytteforholdet trekker isolert sett disponibel realinntekt ned.

Figurene 1.1a- c viser utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet for varer og tjenester i alt, for tjenester, for varer i alt og oppdelt i såkalte tradisjonelle og ikke-tradisjonelle varer. De ikke-tradisjonelle varene utgjøres av råolje og naturgass, skip, boreplattformer og direkte import og eksport til oljevirksomheten.

Bytteforholdet overfor utlandet bedret seg markert i 1989, i hovedsak som følge av oppgang i fraktratene. I 1990 økte disponibel realinntekt med ytterligere 0,9 prosentpoeng som følge av forbedret bytteforhold. Denne utviklingen skyldtes i særlig grad økte priser på råolje og naturgass i forhold til året før. For 1991 viser derimot foreløpige anslag en forverring av bytteforholdet med utlandet, med et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 1 prosentpoeng. Bakgrunnen for dette er først og fremst lavere gjennomsnittlige eksportpriser på olje og gass i forhold til 1990, men også flere tradisjonelle eksportvarer viste en negativ prisutvikling gjennom 1991. Eksportprisene på viktige norske eksportprodukter fortsatte å falle i 1992, og ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt fra endret bytteforhold på over 4 prosentpoeng. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser den samme gjennomsnittlige prisveksten for import og eksport fra 1992 til 1993, slik at bytteforholdet holdt seg uendret.

Som følge av redusert utenlandsgjeld og dermed lavere renteutgifter, ga endringen i rente- og stønadsbalansen et svakt positivt bidrag til veksten i disponibel realinntekt i 1990. En fortsatt reduksjon i utenlandsgjelden trakk renteutgiftene ytterligere ned i 1991, men dette ble oppveid av ekstraordinært store utbetalinger av aksjeutbytte fra oljeselskaper til utenlandske eiere. Alt i alt var det en svak forverring av rente- og stønadsbalansen i 1991. Utbetalingene av aksjeutbytte til utlandet økte ytterligere i 1992, til over 13 milliarder kroner regnet netto, mot rundt 6,5 milliarder kroner i 1991. Denne økningen må ses i lys av skattereformen og endringer i regnskapslovgivingen fom. regnskapsåret 1992, som har åpnet for høyere utbytteutdeling enn tidligere. Ifølge beregningene ga utviklingen i rente- og stønadsbalansen samlet et negativt vekstbidrag på knappe 1 prosentpoeng til veksten i disponibel realinntekt fra 1991 til 1992. De foreløpige tallene fra utenriksregnskapet viser at rente og stønadsbalansen bidro svakt positivt til veksten i disponibel realinntekt for Norge i 1993. Bedringen av rente- og stønadsbalansen skyldtes en reduksjon i Norges netto aksje- og stønadsutbetalinger til utlandet. Til tross for den generelle rentenedgangen og reduksjonen i Norges netto gjeld, var det en klar oppgang i netto renteutbetalinger fra 1992 til 1993. Mye av forklaringen bak dette ligger i at Norges Bank fikk forskjøvet renteinnbetalinger opptjent i 1993 fra desember 1993 til januar 1994.

1. Råolje og naturgass, skip, boreplattformer og direkte eksport og import til oljevirksomheten.

1.2 Faktorinntekt, lønn og ­driftsresultat

I nasjonalregnskapet blir det for landet som helhet og for hver næring beregnet en faktorinntekt som gir uttrykk for den inntekten som tilfaller arbeidskraft og kapital. Faktorinntekten beregnes som nettonasjonalprodukt (nettoproduktet for hver næring) fratrukket netto indirekte skatter. Faktorinntekten deles i lønnskostnader og driftsresultat. Lønnskostnadene omfatter lønn (inklusive andre sosiale utgifter) til lønnsmottakere samt arbeidsgiveravgift til folketrygden og andre trygdeordninger. Driftsresultatet utgjør den beregnede inntekt av produksjonsfaktorene kapital og eiernes egen arbeidsinnsats. Som følge av at tall for driftsresultat beregnes som restposter, må en regne med tildels store feilmarginer i disse anslagene.

Etter sterk vekst på 1970- og 1980-tallet har lønnskostnadene de siste årene økt moderat. Dette reflekterer både en svak utvikling i sysselsettingen de siste årene og redusert vekst i lønn pr. årsverk. Fra 1989 til 1990 og fra 1990 til 1991 økte de totale lønnskostnadene med vel 4 prosent begge år, mens veksten i 1992 var 3,4 prosent. Ifølge de siste nasjonalregnskapstallene var den nominelle veksten i lønnskostnadene i hele økonomien kommet ned i 1,3 prosent i 1993, noe som også må ses i lys av nedsettelsen av arbeidsgiveravgiften med virkning fra 1. januar 1993.

Etter et kraftig fall i driftsresultatet fra 1985 til 1986, utløst av oljeprisfallet, fortsatte nedgangen i 1987 og 1988, men med minsket styrke. I 1989 snudde denne tendensen og driftsresultatet økte med rundt 34 prosent fra 1988. Den sterke veksten i driftsresultatet for økonomien som helhet fortsatte i 1990, med en registrert økning på 17,8 prosent. En vesentlig del av inntektsveksten i disse to årene skriver seg fra oljevirksomheten. I 1991 og 1992 ga svak og tildels negativ prisutvikling på viktige norske eksportprodukter svakere utvikling i driftsresultatet. I 1991 økte disse inntektene med vel 4 prosent for så å gå ned med vel 1 prosent fra 1991 til 1992. De foreløpige nasjonalregnskapstallene viser en oppgang i driftsresultatet på nær 12 prosent fra 1992 til 1993. Den markerte bedringen har blant annet sammenheng med god produktivitetsutvikling, moderat lønnsvekst, nedsettelsen av arbeidsgiveravgiften og en gjennomgående tendens til noe lavere prisvekst på importert vareinnsats enn på ferdige produkter.

Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabellene 1e og 1f og figur 1.2a- c vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen. Med funksjonell inntektsfordeling menes at inntektene er gruppert på næring eller offentlig forvaltningssektorer etter hvor de er opptjent. På grunn av den store usikkerheten som er knyttet til tallmaterialet og det pågående arbeidet med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet, har Statistisk sentralbyrå ennå ikke publisert næringsfordelte tall for driftsresultat for 1992 og 1993. De næringsfordelte driftsresultatstallene som er vist i tabeller og figurer nedenfor, er Beregningsutvalgets anslag.

Tabell 1e viser at mens de samlede lønnskostnadene i 1993 er anslått til vel 373 milliarder kroner, er lønnskostnadene i næringsvirksomhet 257 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning. Industriens lønnskostnader utgjør i overkant av en fjerdedel av totale lønnskostnader i næringsvirksomhet. Ser en på fordelingen av fastlands-Norges lønnskostnader etter konkurransetype, er skjermet virksomhet, som omfatter hovedtyngden av private tjenesteytende næringer, dominerende. Den svake nominelle veksten i lønnskostnadene de siste årene skyldes svak, og tildels negativ utvikling i sysselsettingen, samt moderate lønnstillegg. Nedgang i industrisysselsettingen gjenspeiles i særlig svak vekst i lønnskostnadene i denne næringsgruppen. Jevn sysselsettingsvekst i offentlig virksomhet forklarer på den annen side den økende forskjellen mellom totale lønnskostnader og lønnskostnader for næringsvirksomhet.

Tallene for driftsresultat (jf. tabell 1f) er påvirket av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelige svingninger fra år til år. Spesielt vil endringer i prisene på norske eksportprodukter føre til sterke fluktuasjoner i driftsresultatet i en del næringsgrupper. Bevegelser i oljeprisen er her av særlig betydning på grunn av at overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig andel av samlet driftsresultat i næringsvirksomhet i Norge. En forholdsvis sterk konsentrasjon av norsk tradisjonell vareeksport på produkter som metaller og andre lite bearbeidde varer, hvor prisene på verdensmarkedet fluktuerer betydelig, bidrar også til å forklare variasjonene i driftsresultatet i visse sektorer.

Nedgangen i det samlede driftsresultatet på vel 35 milliarder kroner fra 1985 til 1988 skyldes i hovedsak inntektssvikt i oljevirksomheten etter prisfallet på råolje. I 1985 svarte oljesektoren for 46,5 prosent av det totale driftsresultatet; i 1988 var denne andelen redusert til 12,7 prosent. Året etter ble denne andelen nær fordoblet igjen, og driftsresultatet i oljevirksomheten økte ytterligere i 1990, til nær 48 milliarder kroner. De siste tre årene har driftsresultatet i petroleumssektoren ligget om lag uendret på dette nivået. I 1993 utgjorde dette nær 30 prosent av driftsresultatet for økonomien under ett.

Tabell 1f viser at også driftsresultatet for fastlandsnæringene under ett har økt betydelig de siste årene; fra vel 82 milliarder kroner i 1988 til nær 117 milliarder kroner i 1993 ifølge foreløpige anslag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Med tanke på å belyse utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen er det av interesse å studere nærmere hvordan lønnskostnadene som andel av den totale faktorinntekten har endret seg over tid. Utviklingen i slike lønnskostnadsandeler er vist i figur 1.1a- c for de samme gruppene av sektorer som i tabellene 1e og 1f. Mens lønnskostnadsandelen i næringsvirksomhet (utenom offentlig forvaltning) var økende gjennom store deler av 1970-tallet og nådde et toppnivå på nær 74 prosent i 1977, førte økende oljeinntekter til at andelen deretter avtok og kom helt ned i 54 prosent i 1984 (jf. figur 1.2a). Etter ny økning i lønnskostnadsandelen i årene 1985-88 har den falt igjen de siste årene. I 1993 var lønnskostnadsandelen i næringsvirksomhet knappe 57 prosent ifølge Beregningsutvalgets anslag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 1.2b viser utviklingen i lønnskostnadsandelene for næringsvirksomhet og industri når en trekker ut oljevirksomheten og raffinerier. For næringsvirksomhet utenom oljesektoren økte lønnskostnadsandelen i perioden 1984-87, fra vel 65 prosent til rundt 69 prosent. I de etterfølgende årene har andelen gått noe ned, til under 63 prosent i 1993 ifølge anslag foretatt for Beregningsutvalget. For industrien (utenom raffinerier) har lønnskostnadsandelen ligget mellom 75 og 80 prosent i den siste 10 års perioden. Foreløpige anslag viser en lønnskostnadsandel for industrien i fjor på knappe 79 prosent.

1. Beregningsutvalgets anslag for 1993

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 1.2c viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for fastlandsnæringer (eksklusive offentlig forvaltning) gruppert etter konkurransetype. I de skjermede næringene har lønnskostnads­andelen vært jevnt nedadgående i de senere årene – fra 74 prosent i 1988 og ned mot 65 prosent i 1993. For utekonkurrerende næringer observeres derimot store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen. Dette reflekterer som nevnt konjunkturfølsomheten i norsk eksportindustri, med store prisendringer som gir seg utslag i svingninger i faktorinntekt og driftsresultat. Fra en bunnivå på rundt 55 prosent i 1989, har lønnskostnadsandelen økt betydelig de siste tre årene på grunn av prisfall på flere viktige eksportprodukter. Med et anslått negativt driftsresultat (jf. tabell 1f) er lønnskostnadsandelen for denne næringsgruppen i 1992 og 1993 anslått til over 100 prosent. For hjemmekonkurrerende næringer har det vært mindre endringer i lønnskostnadsandelen. Etter å ha ligget på over 73 prosent gjennom 1980-tallet, har lønnskostnadene som andel av faktorinntekten falt ned mot 70 prosent i 1993 ifølge foreløpige anslag.

1.3 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk ved inntektsutviklingen i Norge etter såkalt institusjonell sektorinndeling. Dette betyr at disponibel inntekt for Norge er gruppert etter hvem inntektene tilfaller. Blant institusjonelle sektorer skiller en vanligvis mellom: Offentlig forvaltning, finansinstitusjoner, ikke-personlige foretak, husholdningene og utlandet. På grunn av den pågående hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet vil deler av inntektsregnskapet, hvor disse tallene er hentet fra, ikke bli revidert/beregnet for 1992 og 1993. Nye tall fra inntektsregnskapet etter det nye beregningsopplegget er ventet ferdig samtidig med den øvrige nasjonalregnskapsstatistikken i løpet av våren 1995. Det er da planlagt at en vil ha regnskapstall for årene fra 1988 til 1994.

I dette avsnittet vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis imidlertid en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren. Der er også tallene fra inntektsregnskapet supplert med tradisjonelle beregninger av utviklingen av disponibel realinntekt for utvalgte typehushold, differensiert etter familietype og inntektsnivå.

Offentlig forvaltning består av stats-, trygde- og kommuneforvaltningen. Inntektene består i hovedsak av direkte og indirekte skatter, mens de viktigste postene på utgiftssiden ved beregning av disponibel inntekt er subsidier og overføringer til private konsumenter. Disponibel inntekt for offentlig forvaltning vokste gjennom første halvdel av 1980-tallet sterkere enn disponibel inntekt for landet under ett. Økningen i inntektene for offentlig forvaltning var særlig sterk i 1984 og 1985, både på grunn av vekst i oljeskattene og som en følge av generelt økt aktivitetsnivå i økonomien. Det markerte fallet i disponibel inntekt i 1986 skyldes nedgangen i skatteinntektene fra petroluemsproduksjonen. De siste fem årene har disponibel inntekt for offentlig forvaltning vokst relativt sett svakere enn for økonomien som helhet. En viktig grunn til dette er økte utbetalinger til husholdninger i form av stønader. I tillegg har den generelt sett svake utviklingen i aktivitetsnivået bremset skatteinngangen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse de siste årene har også ført til en reduksjon i nettorenteinntektene for offentlig forvaltning. I 1993 er disponibel inntekt for offentlig forvaltning anslått til 157 milliarder kroner. Dette er det beløpet som i 1993 var disponibelt for offentlig konsum og til sparing, enten i form av realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre grupper (netto finansinvestering).

Finansinstitusjoner består av Norges Bank, private og offentlige banker, forsikringsselskaper, kredittforetak og andre finansieringsinstitusjoner. Etter sterkt fall i 1988 og 1989 ble disponibel inntekt brakt tilbake til nivået fra begynnelsen av 1980-tallet, dvs. rundt 9 milliarder kroner. Etter svak nedgang også i 1990 viser foreløpige anslag for 1991 at finansinstitusjoners disponible inntekt i dette året kom opp i nær 14 milliarder kroner. Det er her viktig å være klar over at finansinstitusjonenes tap på utlån ikke kommer med i denne oppstillingen. Tapene regnes som omvurderinger av fordringer/gjeld, og hører hjemme i et kapitalregnskap.

Ikke-personlige foretak (selskaper) består av statseide foretak (inklusive statens forretningsdrift, men eksklusive offentlig eide banker), kommuneforetak og private ikke-personlige foretak. Tabell 1g viser at denne sektoren hadde sterk vekst i sine inntekter fram til 1986 da disponibel inntekt ble mer enn halvert, som en følge av reduksjonen i driftsresultatet i petroleumssektoren. Etter et par år med svak inntektsvekst, økte disponibel inntekt igjen markert i 1989. Sterk inntektsvekst i oljevirksomheten var en hovedforklaring, men også driftsresultatet i industrien økte markert. Inntektene i selskapssektoren endret seg lite i de to neste årene.

Hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet medfører at reviderte 1992-tall og nye 1993-tall for disponibel inntekt for finans- og selskapssektoren ikke vil foreligge før våren 1995. Foreløpige anslag på de to sektorenes disponible inntekt samlet foreligger imidlertid og viser en kraftig reduksjon fra 1991 til 1992. Fra 1992 til 1993 var det imidlertid en markert økning i de to sektorenes samlete inntekt, og nivået på de disponible inntektene i 1993 ser ut til å ha kommet på et noe høyere nivå enn i 1991.

Husholdningssektoren omfatter alle personer hjemmehørende i Norge, inklusive selvstendige næringsdrivende som driver ikke-finansiell virksomhet og som ikke er inkludert i foretakssektoren. Husholdningssektoren er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. Av tabellen ovenfor framgår også at andelen har vært økende over tid; husholdningene mottok i 1992 hele 68 prosent av landets totale disponible inntekt. Tabellen viser at veksten i husholdningenes disponible inntekt var forholdsvis moderat (lavere enn gjennomsnittet) fram til midt på 1980-tallet. I 1986 sank disponibel inntekt for landet som helhet, mens inntektene for husholdningene viste markert vekst. Som en konsekvens økte husholdningenes andel av Norges disponible inntekt, fra ca. 57 til nær 62 prosent. I årene 1990 til 1992 var også veksten i husholdningenes inntekter betydelig og andelen av Norges disponible inntekt kom opp i hele 68 prosent i 1992. Ifølge de siste nasjonalregnskapstallene økte husholdningenes samlede disponible inntekt med 3,7 prosent fra 1992 til 1993, som er en noe lavere inntektsvekst enn for landet som helhet. Faktorene bak inntektsutviklingen for husholdningene belyses nærmere i neste kapittel.