5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

5.1 Om konkurranseevnebegrepet

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å opprettholde en langt høyere materiell leve-standard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.

Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over en viss tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

I omtalen nedenfor vil Beregningsutvalget i hovedsak se på utviklingen i industriens konkurranseevne. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på sitt produktmarked, og med andre norske næringer på markedene for innsatsfaktorene arbeidskraft, kapital og råvarer. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.

For Norge vil utviklingen i oljesektoren ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I 1994 ventes driftsregnskapet overfor utlandet å vise overskudd for sjette år på rad. Overskuddene i disse årene kan bl.a. henføres til en sterk økning i oljeproduksjonen. Økt produksjon i eksport- og importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeprisen.

Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene er industrien den viktigste enkeltnæringen. En forbedring av industriens evne til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Industriens konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte av faktorene er først og fremst knyttet til forhold i den enkelte bedrift, og vil i mindre grad påvirkes av endringer i de økonomiske rammevilkårene for bedriften. Dette gjelder i stor grad for produktivitet i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å utnytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring.

Lønnskostnadene, både direkte og indirekte via innenlandske underleveranser, er for de fleste bedriftene den dominerende kostnadskomponeneten. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for offentlige avgifter og subsidier. For viktige deler av norsk industri er energikostnadene, særlig knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen. Også endringer i prisforholdet mellom ulike energibærere kan få betydning for konkurransesituasjonen for norsk industri. Slike endringer kan finne sted i løpet av forholdsvis kort tid. Bruken av olje som energikilde er relativt mindre i enkelte næringer i Norge enn i andre land. Derfor vil lave oljepriser på kort sikt bidra til å svekke den relative konkurransesituasjonen for enkelte norske bedrifter.

Også kapitalkostnadene har betydning for konkurranseevnen. På kort sikt vil den nominelle renten korrigert for valutakursendringer kunne avvike betydelig fra ett land til et annet. For den enkelte bedrift vil forholdet mellom realrenten etter skatt og den marginale realavkastningen av kapital etter skatt si noe om muligheten til å gjennomføre bedriftsøkonomiske lønnsomme investeringer.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i det konkurranseevnemålet som benyttes i denne rapporten. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO₂ -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å fremskaffe sammenliknbare tall mellom land.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv, særlig i de skjermede næringene. Disse næringene leverer varer, energi og investeringer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne.Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om kapital og arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapital. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Beregningsutvalgets materiale skal først og fremst benyttes foran de store lønnsoppgjørene, og utvalget har i denne rapporten, som tidligere, gjengitt tall for lønnskostnadsutviklingen i norsk industri sammenliknet med utviklingen i industrien i andre land.

Foruten timelønnskostnadene vil også andre forhold være av betydning for hvordan kostnadene ved bruk av arbeidskraft utvikler seg i norsk næringsliv sammenliknet med andre land. Utviklingen i valutakursene vil bl.a. være av betydning. Utviklingen i valutakursene er nærmere omtalt i vedlegg IV.

Industriens konkurranseevne vil, som nevnt ovenfor, avhenge av en rekke faktorer. Mange av faktorene er vanskelige å måle. I tillegg kan begrepet konkurranseevne defineres både i forhold til en enkelt bedrift, en næring og for landet under ett. Det vil derfor være umulig å konstruere en enkelt indikator som på en fullstendig måte kan gi et mål på konkurranseevnen. I de følgende avsnittene beskrives derfor utviklingen i noen sentrale indikatorer som kan bidra til å forklare norsk industris evne til å konkurrere internasjonalt.

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene målt i felles valuta kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. produksjon pr. timeverk. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med tilsvarende tall for andre land vil derfor, med de forbehold som er nevnt ovenfor, kunne brukes som en indikator for utviklingen i industriens konkurranseevne. Beregningsutvalget har gjengitt tall for utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet (LPE) i norsk industri og hos våre viktigste handelspartnere i avsnitt 5.2.

Beregningsutvalget mener tallene for utvikling i lønnskostnader pr. produsert enhet sammenliknet med tilsvarende tall for andre land som legges fram for å belyse utviklingen i norsk industris konkurranseevne, har krav på betydelig interesse. Momentene som er nevnt ovenfor, understreker imidlertid hvor komplisert saksforholdet er. Dette er drøftet mer utfyllende i Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1986 (NOU 1986:14).

I tillegg til en analyse av utviklingen i de relative lønnskostnadene pr. produsert enhet bør en mer fullstendig analyse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne også omfatte nivåtall for kostnader og produktivitet for å gi grunnlag for å vurdere nivåforskjeller mellom landenes konkurranseevne. På grunn av store metodemessige problemer er det imidlertid foreløpig ikke etablert standarder for internasjonale sammenlikninger av produktivitetsnivåene i ulike land. For lønnskostnadsnivået finnes det derimot internasjonale sammenlikninger for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere. I avsnitt 5.4 omtales lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og i andre land.

I ettertid kan en et stykke på veg avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter ute og hjemme, og i industriens andeler av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og kapitalbeholdning. Utviklingen i markedsandeler for import- og eksportkonkurrerende produkter er omtalt i avsnitt 5.3.

5.2 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien

• Industriens kostnadsmessige konkurranseevne bedret seg med i underkant av 4 prosent fra 1992 til 1993 ifølge foreløpige tall. Siden 1988 har dermed konkurranseevnen målt på denne måten styrket seg med nesten 11 prosent.

Tabell 5a viser utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i norsk industri (LPE) sammenliknet med våre viktigste handelspartnere i perioden 1981-93. Tabellen gir også et inntrykk av bidraget fra de ulike faktorene lønnskostnader i nasjonal valuta, produktivitet og valutakurser, dvs. hvordan utviklingen i relativ LPE (RLPE) i ettertid framkommer som resultat av utviklingen i disse tre faktorene. Det må imidlertid understrekes at disse komponentene ikke utvikler seg uavhengig av hverandre over en så lang periode og at tallene derfor ikke gir uttrykk for en enkel årsaks- og virkningssammenheng.

Historiske tall for handelspartnerne er i hovedsak basert på statistikk fra IMF. Siden Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1994 (NOU 1994:5) ble lagt fram, har IMF revidert regnskapstallene for en rekke av landene. Revisjonene gir en mindre svekkelse i RLPE i perioden 1981-1988 enn en tidligere har lagt til grunn. Til gjengjeld var bedringen i konkurranseevne i perioden 1988-92 noe mindre enn antatt i januarrapporten.

Lønnskostnadene pr. time hos våre viktigste handelspartnere økte med vel 3 prosent fra 1992 til 1993 ifølge foreløpige tall, mens arbeidsproduktiviteten økte med 4 prosent. Samlet ga dette en LPE-vekst på -0,8 prosent fra 1992 til 1993 hos våre handelspartnere.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri er beregnet til 0,9 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Veksten var dermed klart lavere enn hos våre handelspartnere, og også betydelig lavere enn i de foregående årene, jf. tabell 5a. Den lave veksten i lønnskostnadene i 1993 henger sammen med nedsettelsen av satsen for arbeidsgiveravgift fra 1. januar 1993, noe som isolert sett ble antatt å bidra til en reduksjon i lønnskostnadene på 2 prosentpoeng. På den andre siden bidro økte innbetalinger til sluttvederlagsordningen og AFP-fondet fra 1. oktober 1992 til en økning av de gjennomsnittlige lønnskostnadene i 1993.

Arbeidsproduktiviteten i norsk industri økte med 2 prosent fra 1992 til 1993 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri kan dermed anslås å ha gått ned med vel 1 prosent fra 1992 til 1993.

Kronekursen – målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg IV – økte i verdi med 3,7 prosent i gjennomsnitt fra 1992 til 1993.

Alt i alt kan den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk industri – målt ved relative lønnskostnader pr. produsert enhet – ha blitt forbedret med om lag 3 3/4 prosent fra 1992 til 1993. Dette innebærer en nedjustering på 1/2 prosentpoeng i forhold til januarrapporten, hovedsakelig som følge av at produktiviteten hos våre handelspartnere er klart oppjustert.

De internasjonale anslagene for 1994 som er benyttet i denne rapporten bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI (Data Resources Incorporated) og enkelte nasjonale kilder. Ifølge disse kildene er anslagene for veksten i lønnskostnadene og arbeidsproduktiviteten hos våre viktigste handelspartnere noe svakere i 1994 enn i 1993. LPE-veksten kan anslås til om lag 1/4 prosent, dvs. om lag 1 prosentpoeng over veksttakten i 1993.

I Revidert Nasjonalbudsjett 1994, som ble lagt fram 6. mai, ble det anslått en produktivitetsvekst i norsk industri på linje med handelspartnernes, dvs. om lag 2 1/2 prosent i 1994. Kronekursen, målt som industriens effektive valutakurs, har svekket seg noe siden desember i fjor, og ligger nå om lag 2 1/2 prosent under gjennomsnittet i 1993. Dersom en som en teknisk forutsetning holder gjennomsnittsnivået i første halvdel av juni for alle bilaterale kurser som inngår i beregningen av industriens effektive valutakurs uendret ut året, vil kronen svekkes med om lag 2 prosent fra 1993 til 1994. Svekket krone bidrar til styrket konkurranseevne.

Lønnsbegrepet som brukes i sammenlikninger av konkurranseevnen mellom land inkluderer både funksjonærer og arbeidere i industrien. Dessuten inngår skifttillegg og overtidsbetaling i industriarbeiderlønningene, jf. avsnitt 3.3.

Med de forutsetningene for produktivitets- og valutakursutvikling som er lagt til grunn ovenfor, vil en lønnsvekst i industrien på 2 1/2 prosent i år innebære en konkurranseevneforbedring på om lag 2 1/4 prosent fra 1993 til 1994. Med en lønnsvekst på 3 prosent vil konkurranseevneforbedringen bli 1/2 prosentpoeng svakere.

Beregningsutvalget finner grunn til å understreke at beregninger av utviklingen i RLPE er svært usikre. Usikkerheten gjelder både anslagene for lønnskostnader og produktivitet for Norge og våre viktigste handelspartnere, samt kursutviklingen for norske kroner. Tallene må derfor tolkes med stor varsomhet.

Utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen er gjengitt i tabell 5b. Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke nødvendigvis vil gi et korrekt uttrykk for den endring i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.

Etter den betydelige valutauroen høsten 1992 og beslutningen om å gjøre den norske kronen flytende fom. 10. desember 1992, svekket kronekursen seg med om lag 5 prosent overfor ECU, men har siden vært gjennomgående stabil. Heller ikke opphevelsen av svingningsmarginene innenfor det europeiske valutasamarbeidet fra 2. august 1993 bidro til å endre situasjonen for den norske kronen. I gjennomsnitt falt, som nevnt overfor, verdien av norske kroner med 3,7 prosent målt ved industriens effektive valutakurs i 1993. Det bidro til en betydelig del av forbedringen i den kostnadsmessige konkurranseevnen i norsk industri. Utviklingen i de bilaterale valutakursene gjennom det siste året bidro imidlertid også til betydelige utslag i kostnadsforholdene mellom enkeltland. Overfor viktige handelspartnere, bl.a. Sverige og Finland, ble norsk industris kostnadsmessige konkurranseevne svekket i fjor. Så langt i 1994 har imidlertid både svenske kroner og finske mark styrket seg noe mot norske kroner igjen.

5.3 Markedsandeler

• Fallet i markedsandelene har avtatt betydelig de siste par årene. Hjemmemarkedsandelene falt fortsatt noe, mens det er vanskelig å si noe sikkert om utviklingen i eksportmarkedsandelene fra 1992 til 1993, som følge av store tolkningsproblemer med tallene.

I omtalen foran har Beregningsutvalget konsentrert seg om forhold som særlig antas å påvirke utviklingen i industriens konkurranseevne.

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på veg avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Den økte internasjonale arbeidsdelingen har bidratt til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene i hele perioden fra 1980 til 1993.

Endringene i norsk industris eksportmarkedsandeler kan belyses ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer (dvs. skip og oljeplattformer er ikke inkludert) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport.

Industrien tapte markedsandeler på eksportmarkedene på hele åttitallet sett under ett, og særlig i perioden 1983 til 1986. Et visst omslag fra slutten av 1986 hadde hovedsakelig sammenheng med konjunkturomslaget i utlandet, men også devalueringen av norske kroner våren 1986 spilte trolig inn. Fra slutten av 1990 tapte industrien markedsandeler igjen, men utviklingen gjennom 1992 kunne tyde på at fallet flatet ut. Fra 1992 til 1993 tyder foreløpige tall på at industrivareeksportørene vant markedsandeler igjen. Utviklingen dette året er imidlertid beheftet med særlig stor usikkerhet som følge av statistikkomlegging i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre marked. Avskaffelsen av grensekontrollen har medført at den interne handelen i EU høyst sannsynlig er anslått for lavt. Foreløpige tall for 1993 viser f.eks en klar nettoeksport internt i EU.

For varer fra utekonkurrerende industri ble virkningen av det internasjonale konjunkturoppsvinget fra slutten av 1986 forsterket av lagerbevegelser mellom de norske produsentene og deres utenlandske kunder. Denne industrien er sterkt kapital- og energiintensiv, og utviklingen i energipriser og rentekostnader har generelt større betydning enn utviklingen i lønnskostnader. Devalueringen betydde derfor mer for denne industriens konkurranseevne enn virkningene av den sterke lønnsveksten og arbeidstidsforkortelsen. Fra slutten av 1990 har denne industrien tapt markedsandeler, men gjennom 1992 stoppet denne utviklingen opp og norske eksportører av utekonkurrerende industrivarer har siden midten av 1992 økt sin markedsandel noe. Markedsandelene for verkstedprodukter ble klart redusert fra midten av 1989 til begynnelsen av 1993. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall snudde denne utviklingen i fjor og gjennom 1993 økte denne industrien sin markedsandel igjen. Tallene kan erfaringsmessig bli betydelig revidert.

Tabell 5c viser utviklingen i norske produsenters markedsandeler på hjemmemarkedet fra 1984 til 1. kvartal 1994. Markedsandelene er beregnet ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varer som delvis dekkes ved import.

Norske produsenters gjennomsnittlige markedsandel for tradisjonelle industrivarer i alt avtok med vel 3 prosent årlig fra 1983 til 1986. Dette er dermed med på å forklare importveksten for tradisjonelle varer over samme periode. Spesielt store tap av markedsandeler hadde produsenter av tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske råvarer og metaller. Fra 1986 til 1989 opprettholdt bedriftene markedsandelene på hjemmemarkedet. Siden 1990 har bedriftene på hjemmemarkedet tapt markedsandeler igjen. Tapet har imidlertid blitt betydelig mindre de siste to årene, og fra 1992 til 1993 gikk markedsandelene ned med 1 3/4 prosent ifølge foreløpige tall.

Ser en perioden 1984-93 under ett, har produsenter av metaller mer enn halvert sine markedsandeler på hjemmemarkedet, mens produsentene av tekstil- og bekledningsvarer og kjemiske råvarer har fått redusert sine hjemmemarkedsandeler med vel en tredjedel. Det er bare produksjonen av skip og oljeplattformer som har økt sine hjemmemarkedsandeler over perioden.

Kilde: 

5.4 Lønnskostnader i industrien i Norge og andre land.

• Et veiet gjennomsnitt av lønnskostnader for industriarbeidere viser at lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere lå ca. 10 prosent over våre handelspartnere for året 1993, mot ca. 17 prosent i 1992.

I tillegg til en analyse av utviklingen i kostnader og produktivitet som er presentert foran, bør en mer fullstendig analyse av industriens konkurranseevne også omfatte en analyse av nivået på kostnader og produktivitet. Selv om en nøyer seg med å se på lønnskostnader og produktivitet er det imidlertid svært vanskelig å fremskaffe internasjonale sammenlignbare tall på dette området.

For lønnskostnadsnivået har det i mange år vært foretatt internasjonale sammenlikninger for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere.

Funksjonærene har stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri utgjøres nå av funksjonærer. Det vil imidlertid fortsatt ta endel tid før sammenlignbare lønnstall for funksjonærene i industrien og sysselsettingsfordelingen mellom funksjonærer og arbeidere av tilfredstillende kvalitet vil foreligge.

Beregningsutvalget har i tidligere rapporter gått ut fra at lønnsfordelinger mellom funksjonærer og arbeidere i Norge er jevnere enn i andre land. Utvalget har i disse rapportene vist til beregninger utført i Statistisk sentralbyrå for å illustrere hvilken betydning det kan ha for de relative lønnstallene i industrien ved at funksjonærene tas med i sammenligningen. Tallene er basert på en rekke usikre forutsetninger og forskjellene gir derfor bare en indikasjon på hvordan de relative lønnskostnadsnivåene blir påvirket når både arbeidere og funksjonærer tas med i sammenligningen.

For produktivitetsnivåer har det bare sporadisk vært foretatt internasjonale sammenligninger og det er ennå ikke etablert standarder for hvordan slike sammenligninger skal gjøres.

På flere hold arbeides det med å komme videre i arbeidet med å bringe fram internasjonalt sammenlignbar statistikk for lønnskostnader og produktivitet. Beregningsutvalget vil videreformidle slike undersøkelser så snart de kan sies å ha oppnådd tilstrekkelig data- og metodemessig kvalitet.

Industriarbeidere: Lønnskostnader pr. time i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere i industrien.

I rapport nr. 2 i 1993(NOU 1993:26) og rapport nr.1 i 1994 (NOU 1994:5) ble det presentert sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i Norge og i en rekke andre industraliserte land i norske kroner.Disse tallene bygget i hovedsak på innsamlet data i BLS(Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallgrunnlaget gir et godt sammenligningsgrunnlag for industriarbeidere.

Det foreligger nå oppdaterte og sammenlignbare 1993-tall fra BLS. I revideringen har BLS foretatt en grundig tilbakerevidering for noen land.

De totale lønnskostnadene består av fortjeneste pr. arbeidet time og indirekte personalkostnader.De indirekte personalkostnadene som ved måling av totale lønnskostnader kommer i tillegg til lønn pr. arbeidet time, omfatter lønn for helge- og feriedager, lønn under sykdom, velferdspermisjoner, arbeidsgiveravgifter og andre sosiale kostnader som knytter seg til bruken av arbeidskraft i overensstemmelse med ILOs standard for klassifisering av de indirekte personalkostnadene.

Figur 5.2 og tabell 5d viser at norske lønnskostnader pr. time for industriarbeidere regnet i felles valuta, lå ca. 10 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i 1993, mot ca. 17 prosent året før. I 1988, da de norske lønnskostnadene for industriarbeidere lå på sitt høyeste i forhold til handelspartnerne, lå lønnskostnadene ca. 25 prosent høyere i Norge.

I 1980 hadde Sverige, Tyskland-vest, Belgia og Nederland høyere lønnskostnader enn Norge, mens i 1985 var det bare USA og Canada som hadde høyere lønnskostnader enn Norge av landene i tabellen. Devalueringen av den norske krone i mai 1986 hindret ikke at fall i dollarkursen bidro til et betydelig fall i lønnskostnadene pr. time regnet i norske kroner i USA og Canada i forhold til i Norge, slik at disse land igjen fikk lavere lønnskostnader enn Norge.

På grunn av den sterke lønnsveksten i Norge i 1986 og 1987, blant annet på grunn av lønnskompensasjonen for arbeidstidsforkortelsen i 1986/87, økte lønnskostnadene i Norge mere enn i de fleste land i disse årene.

I årene fra 1988 til 1991 gikk lønnskostnadene for norske industriarbeidere opp mindre enn i de andre nordiske landene og de fleste mellom-europeiske landene målt i norske kroner, mens lønnskostnadene økte sterkere enn i USA, Canada og Japan.

Fra og med 1992 har det relative lønnskostnadsnivået i forhold til de aller fleste av våre handelspartnere blitt redusert tildels kraftig som følge av blant annet lavere lønnsvekst og reduserte arbeidsgiveravgifter. I tillegg har store valutakursendringer det siste året gitt lavere lønnskostnader i Norge, målt i felles valuta. Men det er store endringer i forhold til enkeltland.

I 1991 og 1992 lå gjennomsnittlig lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere i Sverige klart over Norge, mens Finland i 1990 og 1991 lå tett opp mot det norske nivået. Sverige og Finland har i motsetning til de fleste andre land i tabellen i perioden frem til 1993 senket sitt nivå i forhold til Norge betydelig og lønnskostnadene lå i 1993 for Sverige på 89 prosent av det norske, en forbedring på 16 prosentpoeng fra året før, mens Finland lå på 72 prosent, en forbedring på 17 prosentpoeng på 2 år. Sammen med Italia og Spania er Sverige og Finland de eneste landene i tabellen som Norge har svekket sin kostnadsposisjon mot fra 1992 til 1993.

Lønnsnivå for ansatte i industrien når funksjonærene er med i sammenligningen.

Tallene som er presentert foran omfatter industriarbeidere og lønnsnivået for funksjonærer er ikke trukket inn. Som tidligere omtalt er det grunn til å tro at inntektsfordelingen mellom arbeidere og funksjonærer er jevnere i Norge enn i de fleste andre land og at det totale lønnskostnadsnivået for Norge derfor er noe lavere enn tabell 5d viser.

I Beregningsutvalgets rapport nr.2, 1993 (NOU 1993:26) er det gjengitt beregninger av Statistisk sentralbyrå som indikerer at forskjellen mellom lønnskostnadene i Norge og handelspartnerne reduseres med 6 til 10 prosentpoeng i 1992 når også funksjonærene er med i sammenligningen. Gjøres tilsvarende beregninger for 1993, hvor man antar at de relative lønnskostnadene i prosent reduseres tilsvarende for funksjonærer som for arbeidere, vil de totale lønnskostnader i norsk industri ligge 0 til 4 prosent høyere enn hos våre handelspartnere, mot 10 prosent når bare industriarbeidere er med i sammenligningen. Det må imidlertid understrekes at disse beregningene er beheftet med stor usikkerhet og at de er følsomme overfor selv mindre endringer i forutsetningene.