2 Sammenlikning av kvinne- og mannslønninger

2.1 Innledning

I dette vedlegget går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn det siste ti-året. Selv om det generelt har vært en tilnærming mellom kvinners og menns lønn i denne perioden, er det fortsatt slik at gjennomsnittslønnen for kvinner ligger under menns gjennomsnittslønn.

En større andel kvinner enn menn er ansatt i næringer/bransjer med et lavt lønnsnivå. Dernest varierer forskjellen mellom menns og kvinners gjennomsnittslønn innen ulike næringer og bransjer. Kvinners gjennomsnittslønn som andel av menns i 1993 varierte fra om lag 91 prosent for kommuneansatte til om lag 71 prosent for ansatte i forsikringsvirksomhet.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innen samme næring/bransje skyldes flere forhold. Bl.a har menn generelt et høyere utdanningsnivå enn kvinner, selv om det har vært en utjevning blant de yngre årsklasser i arbeidsstyrken. Flere menn enn kvinner er ledere. Dessuten har menn i gjennomsnitt flere og høyere tillegg til den faste lønnen. Det som i følge en analyse 1 synes å bety mest for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, er at de arbeider på ulike stillingsnivåer. Ulik fordeling av kvinner og menn på høyt- og lavlønnsbedrifter har mindre betydning. Videre viser analysen at innenfor et område betyr segregering på bransjer lite for lønnsforskjellene.

De sentrale organisasjonene har i stadig sterkere grad satt likelønn mellom kvinner og menn på dagsorden. I denne sammenheng kan nevnes rammeavtalen mellom LO og NHO om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet og Hovedavtalen for arbeidstakere i staten som sier at det skal opprettes likestillingsavtaler for å fremme likestillingen mellom kjønnene. Norge har også undertegnet ILO-konvensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi og konvensjon om diskriminering i spørsmål om sysselsetting og yrke.

Vedlegget tar først for seg utviklingen i kvinners og menns yrkesaktivitet. Deretter omtales lønnsnivå, lønnsutviklingen og utviklingen i relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, herunder betydningen av ulike tillegg til regulativlønnen og såkalte frynsegoder. En går også inn på enkelte av årsakene til lønnsforskjellene, deriblant hvilken betydning profilen på lønnstilleggene i noen næringer synes å ha hatt for lønnsutviklingen for henholdsvis menn og kvinner de senere år.

2.2 Utviklingen i yrkesaktivitet

Yrkesaktiviteten blant kvinner har steget sterkt i siste halvdel av 1970-åra og på 1980-tallet fram til 1987. Andelen av kvinner som er i arbeidsstyrken, har vært relativt konstant de senere årene. For menn har det imidlertid vært en reduksjon i den samme perioden.

I 1993 var 73,3 prosent av alle kvinner (85,6 prosent av alle menn) fra 25 til og med 66 år yrkesaktive. Menns og kvinners yrkesaktivitet nærmerer seg hverandre. Om lag 45 prosent av alle yrkesaktive i 1993 var kvinner, mot om lag 40 prosent i 1980.

Mens veksten i sysselsettingen på 1970-tallet var sterkest blant kvinner mellom 35 og 45 år, kom veksten på 1980-tallet i større grad i yngre aldersgrupper.

Halvparten av alle yrkesaktive kvinner jobber deltid. Andelen yrkesaktive på heltid har økt, særlig blant småbarnsmødrene. Andelen av kvinnene som arbeider deltid er høyest blant de over 50 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Blant sysselsatte kvinner som jobber deltid, hadde ca 46 prosent kort deltid (1-19 timer i uken) i 1993. Denne andelen har gått noe ned på 1990-tallet.

Ulike undersøkelser viser at kvinners yrkesdeltaking på 1970- og 1980-tallet hadde høy sammenheng med det økende utdanningsnivået, men at sammenhengen var tydeligere i eldre enn i yngre generasjoner. Utdanningsnivået har i dag fått redusert betydning. De nye generasjonene småbarnsmødre er i større grad yrkesaktive uansett utdanningsbakgrunn (R. Kjeldstad; 1991). Vel halvparten av yrkesaktive kvinner med ett barn under 16 år har heltidsjobb.

2.3 Lønnsutviklingen for ­kvinner og menn

Lønnsbegrepet

I dette vedlegget har en lagt til grunn samme lønnsbegrep som i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. F. eks har en tatt med skifttillegg og ulempetillegg for timelønte og faste og variable tillegg samt naturallønn og fast overtidsgodtgjørelse for månedslønte.

Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bdrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg V.

Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng (1993-tall for arbeidere i alt i NHO-bedrifter) dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Vi har ikke noe godt mål for den relative lønnsforskjellen mellom alle menn og kvinner under ett. Levekårsundersøkelsen 1991 viser imidlertid at gjennomsnittlig timelønn for kvinner utgjorde 81,5 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1980 viste en andel på 77 prosent. Lønnsbegrepet som brukes i disse undersøkelsene er inklusiv overtidsbetaling.

I tabellene 1 og 2 går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn i perioden 1980/83-93.

Tabellene viser at det generelt sett har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå fra 1980/83 til 1993 innen alle de sektorer vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært innenfor de sektorene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, bl.a for ansatte innen forsikringsvirksomhet og blant funksjonærene i NHO-bedrifter.

De relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i 1993 varierte fra 8,7 prosentpoeng for skoleverket til 28,7 prosentpoeng for ansatte i forsikringsvirksomhet. For alle grupper som er med i tabell 2, forsikring unntatt, har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt ytterligere redusert fra 1992 til 1993.

Tilnærmingen i lønnsnivå innen de ulike sektorer/næringer var sterk tidlig på 1980-tallet, for så å stagnere, og for enkelte sektorer gå noe tilbake på midten av ti-året. De senere år (1987/88-93) har kvinner hatt en høyere lønnsvekst enn menn innen de fleste sektorer og tilbakegangen på midten av 80-tallet er mer enn innhentet. Det har vært en betydelig tilnærming i lønnsnivå innen alle sektorer i denne perioden, og spesielt for ansatte i forretnings- og sparebankene, for ansatte i interesseorganisasjonene og for statsansatte.

For heltidsansatte på månedslønn i hotell- og restaurantnæringen har gjennomsnittlig månedslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig månedslønn for menn økt fra ca 87 prosent i 1981 til knapt 94 prosent i 1993.

Vi vet forholdsvis lite om årsakene til stagnasjonen og tilbakegangen i tilnærmingen mellom manns- og kvinnelønninger i en del sektorer og industribransjer på midten av 1980-tallet. Imidlertid faller tilbakegangen sammen med forholdsvis høy lønnsglidning og lave sentrale tillegg. Bedringen i kvinners relative lønnsnivå innen hver enkelt sektor fra 1987 til 1989 antas imidlertd å ha sammenheng med bl.a de faste kronetilleggene, som ble gitt både i 1988 og 1989 og med inntektsreguleringslovene i disse to årene. I årene 1990 til 1992 hadde en også en klar lavlønnsprofil ved det sentrale oppgjøret (bl. a i LO/NHO-oppgjøret), ved at de med lavest inntekt fikk høyest kronetillegg.

For de siste årene har utvalget for noen grupper beregnet at endel av den registrerte lønnsveksten har kommet ved endringer i aldersstrukturen, se kapittel 3, avsnitt 3.1. De lønnsmessige virkninger av endringer i aldersstrukturen har vanligvis vært høyere for kvinner enn for menn. Dette betyr at endel av lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn i de siste årene skyldes slike strukturendringer. Utvalget har ikke foretatt slike beregninger for de årene det var vekst i sysselsettingen. I enkelte sektorer/bransjer kan en ikke se bort fra at noe av den stagnasjonen (tibakegangen) i tilnærmingen mellom kvinne- og mannslønninger en så rundt midten av 1980-tallet, kom av veksten i den kvinnelige sysselsettingen. I perioder med rask vekst i sysselsettingen vil forholdsvis mange av de ansatte være nyansatte. Disse får (vanligvis) lavere lønn enn gjennomsnittet for de som allerede er ansatt.

Tabell 3 viser utviklingen innen en del bransjer i industrien og i landtransport. I store trekk finner vi samme utvikling som for sektorene/næringene i tabellene 1 og 2. Størst reduksjon i de relative lønnsforskjeller i peioden 1980-93 har en hatt i hermetikkindustrien som er en kvinnedominert bransje og i treindustrien. Det gjennomsnittlige lønnsnivået er nå tilnærmet likt for menn og kvinner i disse to bransjene.

Fordeling av tillegg og ekstraytelser

Innen de fleste sektorer og bransjer utbetales det ulike tillegg og ekstraytelser utover grunnlønna (regulativlønn). Hva det gis tillegg for, hvem som får ekstraytelser og hvor mye det gis varierer fra sektor til sektor, og også innenfor en og samme sektor.

For månedslønte har tilleggene til regulativlønn/grunnlønn noe forskjellig innhold for de ulike lønnstakergruppene. Type og omfang kan variere mellom næringer, bransjer, yrker og mellom privat og offentlig virksomhet. Enkelte tillegg har heller ikke noen direkte sammenheng med arbeidsinnsatsen eller arbeidsforholdene slik som f. eks barnetillegg i forsikringsvirksomhet. En del tillegg vil også være knyttet til bestemte yrker eller bransjer, f eks vakttillegg og polititillegg.

Ved en sammenlikning vil det også være viktig å forsøke å ta hensyn til forhold som skyldes ulik arbeidsbelastning som kompenseres i lønnssystemene. Med ulik arbeidsbelastning menes ikke bare arbeidstid av ulik lengde, men også ulik grad av ubekvem, risikofylt eller ansvarsfullt arbeid. Hva som kompenseres vil imidlertid ofte være historisk bestemt.

I vedlegget skilles det mellom 3 hovedgrupper av tillegg: 1) Faste tillegg, som f.eks. fast overtidsgodtgjørelse, fast reisegodtgjørelse, samt naturalytelser som f.eks. fri bolig, 2) Provisjon/gratiale/bonus m.v., 3) Diversetillegg (i følge NHOs statistikk for arbeidere)/ variable tillegg, som omfatter f.eks vakttillegg, komitegodtgjørelse og alt fra skifttillegg til smusstillegg for industriarbeidere.

Utover dette yter arbeidsgiver også ekstra fordeler eller frynsegoder som f.eks. fri bolig, bil og telefon, pensjonsforsikring eller kjøp av varer og tjenester til redusert pris. Dette er ytelser som ikke registreres i den ordinære lønnsstatistikken.

Relative forskjeller i tillegg og ekstraytelser

Tall fra lønnsstatistikken for 1993 viser at det er ganske store variasjoner i hva menn og kvinner får i tillegg, og forskjellene er som regel langt større enn for grunnlønn/regulativlønn.

Den relative betydningen av dette illustreres i figur II.2, hvor en ser på variasjonen i relativ lønn for kvinner avhengig av lønnsbegrep. Figuren viser at den relative lønnsforskjellen mellom kjønnene øker om en trekker inn tillegg. Størst betydning synes det å ha for arbeidere i industrien, statsansatte og ansatte i skoleverket.

1. 1992-tall

Kilde: Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk

De absolutt største forskjellene i samlede tillegg, innen de sektorer det er beregnet tall for i 1993, finner en i staten, skoleverket, forsikringsvirksomhet og i varehandelen. Her får menn utbetalt fra tre til fire ganger så mye som kvinner i form av tillegg.

Det synes å være størst forskjell når det gjelder de faste tilleggene. Dette gjelder spesielt innenfor offentlig sektor. Blant statsansatte utgjorde faste tillegg for kvinner bare 17 prosent av faste tillegg for menn.

Tabell 4 viser at det innen enkelte sektorer har vært relativt store variasjoner i relative tillegg fra år til år. I perioden 1980-93 har det vært en tilnærming blant ansatte i interesseorganisasjonene, varehandel og arbeidere i industrien, mens en har fått økte forskjeller innen bankvirksomhet, skoleverket og forsikring.

Arbeidslivsundersøkelsen 1989 viser også at menn langt oftere enn kvinner har såkalte frynsegoder. Dette gjelder de fleste typer av ekstraytelser, bortsett fra barnehageplasser. Mens 86 prosent av alle heltidsansatte menn mellom 16 og 66 år oppgir å ha ekstra fordeler knyttet til jobben, gjelder dette 67 prosent av de heltidsansatte kvinnene. Regnet i kroner mottar menn i gjennomsnitt mer enn kvinner i form av ulike frynsegoder. (Samfunnsspeilet 1/94, SSB.)

De vanligste frynsegodene, både for kvinner og menn er pensjonsordninger, fri livs- og ulykkesforsikring og mulighet for kjøp av varer og tjenester til redusert pris, se tabell 5.

Deler av forskjellene i ekstraytelser har sammenheng med at menn langt oftere enn kvinner innehar høyere posisjoner i arbeidslivet, og at det relativt sett arbeider flere menn enn kvinner i privat sektor, hvor slike ekstraytelser er mer utbredt (SSB-rapp 90/21).

2.4 Nærmere om noen av årsakene til de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner

Deler av de lønnsforskjeller som er vist foran kan tilskrives ulike former for diskriminering. I Levekår i Norge, NOU 1993:17, sies det at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan framkomme ved flere forskjellige mekanismer som kan inneholde elementer av diskriminering, selv om formen for diskriminering vil være forskjellig. En situasjon kan være at kvinner og menn er ulikt fordelt på stillinger og foretak som har forskjellige lønnsnivå. Dette kan innebære et element av diskriminering som dels skyldes at menn og kvinner har ulik adgang til stillinger og virksomheter, og dels ulike muligheter ved senere forfremmelser. Dette er en form for stillingsdiskriminering. En annen situasjon som det pekes på i utredningen kan være at kvinner mottar lavere lønn enn menn med den samme stillingen og innen den samme virksomheten. Denne formen kalles direkte diskriminering. Et tredje forhold som trekkes fram kan være at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårligere betalt enn mannsdominerte stillinger, og det til tross for at kompetansekrav og andre lønnsrelevante faktorer ellers er like, altså en form for verdsettingsdiskriminering.

Endringer i de relative lønnsforskjellene har derfor ikke bare sammenheng med størrelsen og formen på de sentrale og lokale tilleggene som gis ved oppgjørene, men også med segregeringen i endringer i arbeidsmarkedet.

Bransje og sektortilhørighet

I følge tabell 6 arbeidet om lag 56 prosent av de yrkesaktive kvinnene i 1993 i helse- og sosialtjenesten, varehandel og i undervisning. Fra 1980 til 1993 har det vært relativt få endringer i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Sysselsettingsveksten for kvinner har hovedsakelig kommet i de tradisjonelle næringene; bl.a. helse- og sosialtjenesten.

Figur II.3 viser at kvinners gjennomsnittslønn innen de fleste næringer/sektorer ligger under den gjennomsnittlige årslønnen for alle heltidsansatte.

Kilde: Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk og beregninger i AD.

For de gruppene som er med i figur II.3 har kvinner i varehandelen, i industrien og i offentlig virksomhet, med unntak av skolesektoren, lavest relativ lønn.

Sammenligner vi lønnsutviklingen mellom sektorer og næringer i perioden 1983-1993, se figur II.4, har den gjennomsnittlige lønnsveksten vært svakest for kvinner innen offentlig sektor. Lønnsveksten har likevel vært sterkere enn for menn i offentlig sektor. Kvinnelige funksjonærer i NHO-bedrifter, varehandelen og forretningsmessig tjenesteyting har hatt sterkest gjennomsnittlig lønnsvekst blant kvinner i perioden 1983-93.

Plassering i stillingshierarkiet

Kvinner befinner seg som oftest på lavere stillingsnivåer enn menn. Det har imidlertid skjedd en betydelig utjevning de siste ti-tolv årene. Arbeidsmarkedsstatistikken viser at det fra 1981 til 1993 har blitt relativt flere kvinner på høyere nivåer blant funksjonærene generelt, selv om kvinneandelen fremdeles er langt høyere på lavere stillingsnivåer, jf tabell 7.

Deler av denne utviklingen har sammenheng med kvinners økte utdanningsnivå i denne perioden. I følge arbeidsmarkedsstatistikken for 1993 har om lag 26 prosent både av kvinner og menn i arbeidsstyrken utdanning på universitets- og høyskolenivå. I 1984 var andelen om lag 17,5 prosent for kvinner og om lag 18,5 prosent for menn.

De relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner reduseres når vi sammenligner menn og kvinner på samme stillingsnivå innen samme sektor, jf bl.a. tabell 8 og tabell 9.

Tabell 8 viser den lønnsutjevning som har foregått mellom kvinner og menn i funksjonærstillinger i nesten alle stillingskategorier i NHO-bedrifter i 1980-årene.

I 1980 hadde en blant kontorfunksjonærer både i NHO-bedrifter og i varehandelen, se tabell 9, en økende relativ lønnsforskjell mellom menn og kvinner med stigende stillingsnivå. Blant NHO-funksjonærene har det imidlertid skjedd en utjevning, slik at de relative lønnsforskjellene er tilnærmet de samme på alle stillingsnivåer. Blant kontorfunksjonærene innen varehandel har derimot tilnærmingen vært størst i de lavere stillingskategoriene.

Levekårsutvalget (NOU 1993:17)

For å belyse omfanget av stillings- og lønnsdiskriminering er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata (Petersen, Becken og Snartland, 1993). Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på de viktigste grupper av privat ansatte i norsk økonomi: Arbeidere i NHO-bedrifter, funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i varehandel, ansatte i banker, ansatte i forsikring og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av de 6 gruppene. Resultatene av analysen, som er hentet fra utredningen Levekår i Norge, er oppsummert i tabell 10.

Tabellen viser at når vi ser på lønnsforskjellen mellom kvinner og menn, er det tre forhold som må trekkes frem. Det første er at lønnsforskjellene er forholdsvis små når vi sammenlikner kvinner og menn som arbeider i samme stilling og bedrift. Når en ser på stilling-bedriftsparet tjener kvinner i gjennomsnitt 2-6 prosent mindre i timen enn menn. Dersom det korrigeres for ansiennitet, vil trolig forskjellene reduseres ytterligere. Det kan m.a.o. synes som omfanget av direkte diskrimineringer lite blant privat ansatte.

Det andre forholdet er at det er stillingssegregering som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene. Av tabellen ser en at lønnsgapet mellom kvinner og menn reduseres betraktelig i samtlige grupper når en kontrollerer for stilling. Dette kan gi en indikasjon på omfanget av det som er kalt stillingsdiskriminering.

Det tredje forholdet er at innenfor hver av de seks gruppene som er undersøkt, betyr segregering på bransjer lite for lønnsforskjellene. Dette innebærer at lønnsgapet bare i liten grad skyldes at kvinner og menn er ulikt fordelt på høyt og lavtlønnsbransjer. Resultatet kan gi en indikasjon på at omfanget av verdsettingsdiskriminering mellom privat ansatte er lite.

Lønnsoppgjørene i 1993 og 1994

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene vil være av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner vil utvikle seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v.

2. Formen på de lokale tilleggene (lønnsglidningen), bl.a. fordelingen av eventuelle avsetninger til lokal forhandlinger.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Oppgjørene i privat sektor

Ved oppgjøret i 1993 ble det i LO/NHO-oppgjøret gitt kr. 1,- pr. time i bedrifter uten lokal forhandlingsrett og kr. 0,60 pr. time i bedrifter med slik forhandlingsrett. En regner med at i ca 65 prosent av bedriftene er det lokal forhandlingsrett.

I det forbundsvise oppgjøret i 1994 ble det stort sett gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr. time i alle overenskomstområder.

Tabell 8 i vedlegg B i rapport 2/91 (NOU 1991:23) viser at de lokale tilleggene (lønns-glidningen) i perioden 1. kvartal 1980 til 1. kvartal 1990 under ett, prosentvis har vært sterkere for kvinner enn for menn innen LO/NHO-området. Eter 1990 har lønnsglidningen prosentvis vært om lag like sterk for kvinner og menn innen dette området.

Forretnings- og sparebanker

Ved fjorårets oppgjør ble partene enige om et generelt tillegg på 1,7 prosent fra 1. mai. I oppgjøret våren 1994 ble det gitt et generelt tillegg på kr 2 100 opp til lønnstrinn 23 (ca kr 216 000) og 1 prosent på øvrige trinn.

Lokale tillegg fra 1. januar og 1. juli har i flere år spilt en vesentlig rolle for lønnsutviklingen for ansatte i forretnings- og sparebanker. Tabell 11 viser lokale tillegg (lønnsglidningen) som andel av total lønnsvekst siden 1984.

Lønnsglidningen synes å ha fått økende betydning de senere år. Kvinnene innen bankvirksomhet har ofte kommet relativt godt ut når det gjelder fordelingen av lokale tillegg (Jf. Det tekniske beregningsutvalgets rapport nr. 2 for 1991, NOU 1991:23).

Varehandel

Ved det sentrale oppgjøret i varehandel mellom HK og HSH ble det både i 1993 og 1994 gitt generelle kronetillegg. I 1993 på gjennomsnittlig kr. 1,- pr. time og i 1994 kr. 1,42 pr. time. Likt kronetillegg vil isolert sett gi høyest prosentvis vekst til kvinner i det de dominerer i de laveste stillingskategoriene. Ved oppgjøret i 1993 var det i tillegg en viss lavlønnsprofil som en må anta slo gunstig ut for kvinner. Lønnstakere med årslønn under om lag 133 000 kroner i året fikk et tillegg på inntil kr 2,- pr. time, mens de med årslønn over om lag 133 000 kroner fikk et tillegg på 60 øre pr. time.

Staten

I oppgjøret i 1993 ble de sentrale avtalepartene enige om å tilrå at kvinner skulle gis en større andel av de lokale lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsa. De protokoller som foreligger pr. 1. juni 1994, viser at kvinner fikk i underkant av denne fordeling av lokale midler pr. 1. mai 1993.

Både i 1993- og 1994-oppgjøret ga det generelle tillegget på 2 100 kr. pr. år på hovedlønnstabellen en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, siden kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

Strukturendringer på lønnsrammene pr. 1. juli 94 utgjør omlag 0,2 prosent av lønnsmassen. Stillinger hvor arbeidstakere har 3-årig høgskole i helse- og sosialfag ble overført til annen ramme med høyere avlønning. Dette er stillingsgrupper som i hovedsak er kvinnedominert. Tilsvarende førte endringer til at lærere, som også er en kvinnedominert stillingsgruppe, fikk bedret opprykkstakt.

Godskrivingsreglene for omsorgsarbeid beskrevet i Fellesbestemmelsene ble endret. Dette er spesielt til fordel for hjemmeværende kvinner. En får ved tilsetting etter 1. mai 1994 godskrevet inntil 2 års ansiennitet for omsorgsarbeid mot tidligere inntil 15 måneder.

Kommunene

Både i 1993 og i 1994 ble det gitt et generelt tillegg på kr 2 100 pr. år fra 1. mai. Pga lavere lønnsnivå for kvinner enn for menn, slår dette tillegget ut med et noe høyere prosentvist tillegg for kvinner.

Fra 1.oktober 1993 skjedde det endringer i lønnsrammesystemet/stillingsregulativet svarende til om lag 1,1 prosent pr. denne dato. Grupper med stort innslag av kvinnelige arbeidstakere fikk del i dette tillegget.

Med virkning fra 1. oktober 1994 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,5 prosent av lønnsmassen. Partene tilrår at kvinner/kvinnedominerte yrkesgrupper får en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier. Videre skal et utvalg vurdere avansementsmulighetene for kvinnedominerte yrker i kommunesektoren.