1 Den samlede inntektsutviklingen

1.1 Disponibel inntekt for Norge

• 7 prosent økning i disponibel realinntekt for Norge i 1994 – produksjonsveksten bidrar klart mest.

I 1994 var det sterk vekst i disponibel inntekt for Norge. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser en økning med 48,1 milliarder kroner, fra 591,2 milliarder kroner i 1993 til 639,3 milliarder kroner i 1994. Til sammenlikning økte disponibel inntekt for Norge med 25,6 milliarder kroner i 1993 og bare 8,7 milliarder kroner i 1992.

I de to siste årene har det vært markert vekst i disponibel realinntekt for Norge, noe som representerer et klart brudd med de forutgående 7 årene. Med unntak for 1990 hvor den disponible realinntekten økte med knappe 3 prosent har det vært svak og tildels negativ vekst helt fra 1986 til og med 1992. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall økte disponibel realinntekt for Norge med 2,7 prosent fra 1992 til 1993, og med hele 7,0 prosent fra 1993 til 1994. Til tross for den markerte veksten i de to siste årene var nivået på Norges disponible realinntekt i 1994 bare vel 3 prosent høyere enn i 1985, mens befolkningsveksten i samme tidsrom har vært på om lag 4 1/2 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt for Norge kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ( terms of trade). Vekstbidragene er vist i tabell 1.1, der bidraget fra produksjonsveksten er oppdelt videre på oljevirksomhet og øvrige næringer. Oljevirksomhet er definert som summen av næringene utvinning og rørtransport av olje og gass.

Bidraget fra produksjonsveksten har klart tatt seg opp gjennom første halvdel av 1990-tallet. Produksjonsutviklingen i oljevirksomheten har gjennom lengere tid bidratt positivt til veksten i disponibel realinntekt for Norge, mens flere års tendens til svake og tildels negative vekstbidrag fra produksjonen i de øvrige næringer først ble brutt i 1992 med et positivt vekstbidrag på 2,0 prosentpoeng. For 1994 ser bidraget ut til å ha vært rekordhøyt med nær 4 prosentpoeng som en må 10 år tilbake for å overgå. Produksjonsveksten i oljevirksomheten var også meget høyt, slik at det samlede vekstbidraget fra produksjonsvirksomhet i 1994 kan anslås til 6,4 prosentpoeng.

Bytteforholdet overfor utlandet har gjennomgående forverret seg i første halvdel av 1990-tallet, men endringene er beskjedne i forhold til utviklingen på 1970- og 1980-tallet. For 1994 er endringen i bytteforholdet anslått å ha gitt et negativt vekstbidrag til disponibel realinntekt på 1,3 prosentpoeng. Reduksjon i rå­oljeprisen fra 1993 til 1994 var den helt dominerende faktoren bak denne utviklingen.

I de senere årene har inntektsbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen vært moderate. Store overskudd på driftsbalansen med utlandet i første halvdel av 1990-tallet har bidratt til en stadig lavere nettogjeld til utlandet som isolert sett har virket i retning av lavere netto renteutbetalinger. Bidragene i perioden har imidlertid i noen grad vært preget av litt spesielle forhold. I 1991 medvirket ekstraordinært store utbetalinger av aksjeutbytte fra oljeselskaper til utenlandske eiere til at inntektsbidraget fra rente- og stønadsbalansen ble negativt. Utbetalingene av aksjeutbytte til utlandet økte ytterligere i 1992, til over 13 milliarder kroner regnet netto, mot rundt 6,5 milliarder kroner i 1991. Økningen må ses i lys av skattereformen og endringer i regnskapslovgivingen fom. regnskapsåret 1992, som har åpnet for høyere utbytteutdeling enn tidligere. I 1993 fikk Norges Bank forskjøvet renteinnbetalinger opptjent i 1993 fra desember 1993 til januar 1994 noe som bidro til at bidraget fra endringen i rente- og stønadsbalansen ble tilnærmet null. En markert nedgang i utbetalt aksjeutbytte til utlandet i 1994 var en viktig faktor bak at vekstbidraget i fjor ble nær 2 prosentpoengs.

1.2 Faktorinntekt, lønn og ­driftsresultat

Etter sterk vekst på 1970- og 1980-tallet har lønnskostnadene de siste årene økt moderat. Til og med 1993 var dette en refleks av både sysselsettingsnedgang og forholdsvis beskjeden vekst i lønn pr. årsverk. Godt hjulpet av arbeidsgiveravgiftnedsettelsen med virkning fra 1. januar 1993 kom den nominelle veksten i lønnskostnadene i hele økonomien ned i 1,3 prosent dette året. I 1994 endret dette bildet seg noe ved at vi igjen fikk vekst i sysselsettingen, slik at lønnskostnadene i følge de foreløpige nasjonalregnskapstallene økte med 5,0 prosent.

Etter et kraftig fall i driftsresultatet fra 1985 til 1986, utløst av oljeprisfallet, fortsatte nedgangen i 1987 og 1988, men med minsket styrke. I 1989 snudde denne tendensen og driftsresultatet økte med rundt 34 prosent fra 1988. Den sterke veksten i driftsresultatet for økonomien som helhet fortsatte i 1990. En vesentlig del av inntektsveksten i disse to årene skriver seg fra oljevirksomheten. I 1991 og 1992 ga svak og tildels negativ prisutvikling på viktige norske eksportprodukter en svakere utvikling i driftsresultatet. I 1993 økte driftsresultatet markert blant annet som en følge av god produktivitetsutvikling, moderat lønnsvekst, nedsettelsen av arbeidsgiveravgiften og en gjennomgående tendens til noe lavere prisvekst på importert vareinnsats enn på ferdige produkter. De foreløpige nasjonalregnskapstallene viser en oppgang i driftsresultatet på 5,9 prosent fra 1993 til 1994, som er i overkant av faktorinntektsveksten.

Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5,1.6 og figur 1.2a-c vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen. På grunn av den store usikkerheten som er knyttet til tallmaterialet og det pågående arbeidet med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet, har Statistisk sentralbyrå ennå ikke publisert næringsfordelte tall for driftsresultat for årene 1992 til 1994. De næringsfordelte driftsresultatstallene som er vist i tabeller og figurer nedenfor, er Beregningsutvalgets anslag.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønns­kostnadene i 1994 er anslått til vel 391,8 milliarder kroner, er lønnskostnadene i næringsvirksomhet 270,3 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning. Industriens lønnskostnader utgjør i overkant av en fjerdedel av totale lønnskostnader i næringsvirksomhet. Ser en på fordelingen av fastlands-Norges lønnskostnader etter konkurransetype, er skjermet virksomhet, som omfatter hovedtyngden av private tjenesteytende næringer, dominerende.

I 1985 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 26,8 prosent av de totale lønnskostnadene. Andelen har gjennomgående økt i den siste 10-årsperioden og var i 1994 kommet opp i 31,0 prosent. En forholdsvis jevn økning i sysselsetting i offentlig virksomhet samtidig som privat sysselsetting har falt fra og med 1987, er viktige faktorer bak denne utviklingen.

Tall for driftsresultat (jf. tabell 1.6) er påvirket av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelige svingninger fra år til år. Spesielt vil endringer i prisene på norske eksportprodukter føre til sterke fluktuasjoner i driftsresultatet i en del næringsgrupper. Bevegelser i oljeprisen er her av særlig betydning på grunn av at overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig andel av samlet driftsresultat i næringsvirksomhet i Norge. En forholdsvis sterk konsentrasjon av norsk tradisjonell vareeksport på produkter som metaller og andre lite bearbeidde varer, hvor prisene på verdensmarkedet fluktuerer betydelig, bidrar også til å forklare variasjonene i driftsresultatet i tradisjonelle eksportsektorer.

Nedgangen i det samlede driftsresultatet på vel 35 milliarder kroner fra 1985 til 1988 skyldes i hovedsak inntektssvikt i oljevirksomheten etter prisfallet på råolje. I 1985 svarte oljesektoren for 46,5 prosent av det totale driftsresultatet; i 1988 var denne andelen redusert til 12,7 prosent. Hittil på 1990-tallet har driftsresultatet i petroleumssektoren utgjort en forholdsvis stabil andel på om lag 30 prosent av driftsresultatet for økonomien under ett.

Tabell 1.6 viser at også driftsresultatet for fastlandsnæringene under ett har økt betydelig de siste årene; fra vel 82 milliarder kroner i 1988 til vel 126 milliarder kroner i 1994 ifølge foreløpige anslag.

Med tanke på å belyse utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen er det av interesse å studere nærmere hvordan lønnskostnadene som andel av den totale faktorinntekten har endret seg over tid. Utviklingen i slike lønnskostnadsandeler er vist i figur 1.2a-c for de samme gruppene av sektorer som i tabell 1.5 og 1.6. Lønnskostnadsandelen i næringsvirksomhet (utenom offentlig forvaltning) var nede i 54 prosent i 1984 (jf. figur 1.2a). Etter en økning i lønnskostnadsandelen i årene 1985-88 falt andelen markert i 1989 hvoretter den har stabilisert seg på knappe 60 prosent.

Utviklingen i petroleumsvirksomheten påvirker også i stor grad lønnsandelene i figur 1.2a. Figur 1.2b viser utviklingen i lønnskostnadsandelene for næringsvirksomhet når en trekker ut petroleumsvirksomheten og i industrien når raffineringssektoren er trukket ut. For næringsvirksomhet utenom oljesektoren nådde lønnskostnadsandelen i 1987 en topp på om lag 69 prosent. I de etterfølgende årene har andelen gått forholdsvis jevnt ned, til under 63 prosent i 1994 ifølge anslag foretatt for Beregningsutvalget. For industrien (utenom raffinerier) har lønnskostnadsandelen på 1990-tallet ligget meget jevnt på rundt 78 prosent, med unntak av 1992 hvor andelen krøp opp i overkant av 80 prosent.

¹⁾ Beregningsutvalgets anslag for 1993 og 1994.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 1.2c viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for fastlands-næringer (eksklusive offentlig forvaltning) gruppert etter konkurransetype. I de skjermede næringene har lønnskostnadsandelen vært jevnt nedadgående i de senere årene – fra 74 prosent i 1988 og ned mot 65 prosent i 1994. Hjemmekonkurrerende næringer har hatt en helt parallell lønnsandelsutvikling, fra om lag 78 prosent i 1988 og ned til i overkant av 68 prosent i 1994. For utekonkurrerende næringer observeres derimot store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen. Dette reflekterer som nevnt konjunkturfølsomheten i norsk eksportindustri, med store prisendringer som gir seg utslag i svingninger i faktorinntekt og driftsresultat. Fra en bunnivå på rundt 55 prosent i 1989, økte lønnskostnadsandelen i årene etter betydelig på grunn av prisfall på flere viktige eksportprodukt. Med et negativt driftsresultat (jf. tabell 1.6) var lønnskostnadsandelen for denne næringsgruppen i 1992 og 1993 over 100 prosent. En markert bedring i konjunktursituasjonen bidro til at lønnsandelen i 1994 gikk ned til om lag 83 prosent.

1.3 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk ved inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektorinndeling. På grunn av den pågående hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet er deler av inntektsregnskapet, hvor disse tallene er hentet fra, ikke bli revidert/beregnet for årene 1992 til 1994. Nye tall for årene 1988 til 1992 fra inntektsregnskapet etter det nye beregningsopplegget vil bli publisert samtidig med den øvrige nasjonalregnskapsstatistikken, trolig i løpet av sommeren. Det er videre planlagt å publisere nye regnskapstall for 1993 og 1994 i begynnelsen av september.

I dette avsnittet vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis imidlertid en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren. Der er også tallene fra inntektsregskapet supplert med tradisjonelle beregninger av utviklingen av disponibel realinntekt for utvalgte typehushold, differensiert etter familietype og inntektsnivå.

Disponibel inntekt for offentlig forvaltning har etter 1985 gjennomgående vokst mindre enn disponibel inntekt for landet under ett. Nedgangen i skatteinntektene fra petroleumsproduksjonen som følge av oljeprisnedgangen i 1986, økte stønadsutbetalinger til husholdninger og en generelt sett svak utviklingen i aktivitetsnivået som har bremset skatteinngangen – er noe av forklaringen bak utviklingen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse i disse årene har også ført til en reduksjon i nettorenteinntektene for offentlig forvaltning. Som en følge av det generelle konjunkturoppsvinget snudde imidlertid denne utviklingen i fjor og offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge er anslått til å ha økt med vel 1 prosentpoeng.

Offentlig forvaltnings inntekter ser ut til å ha vært nær 183 milliarder kroner i 1994. Dette er det beløpet som i 1993 var disponibelt for offentlig konsum og til sparing, enten i form av realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre grupper (netto finansinvestering).

Etter sterkt fall i finansinstitusjonenes inntekter gjennom 1988 og 1989 ble disponibel inntekt brakt tilbake til nivået fra begynnelsen av 1980-tallet, dvs. rundt 9 milliarder kroner. Etter svak nedgang også i 1990 viser foreløpige anslag for 1991 at finansinstitusjoners disponible inntekt i dette året kom opp i nær 14 milliarder kroner. Det er her viktig å være klar over at finansinstitusjonenes tap på utlån ikke kommer med i denne oppstillingen. Tapene regnes som omvurderinger av fordringer/gjeld, og hører hjemme i et kapitalregnskap.

Ikke-personlige foretak (selskaper) hadde sterk vekst i sine inntekter frem til 1986 da disponibel inntekt ble mer enn halvert, som en følge av reduksjonen i driftsresultatet i petroleumssektoren. Etter et par år med svak inntektsvekst, økte disponibel inntekt igjen markert i 1989. Sterk inntektsvekst i oljevirksomheten var en hovedforklaring, men også driftsresultatet i industrien økte markert. Inntektene i selskapssektoren endret seg lite i de to neste årene.

Det foreligger pr. i dag ikke reviderte 1992-tall og nye 1993- og 1994-tall for finans- og selskapssektoren hver for seg. Summen av de to sektorenes inntekter kan imidlertid beregnes som en restpost (jfr. fotnote 1 i tabell 1.7).

Disponibel inntekt for finans- og selskapssektoren samlet ble kraftig redusert fra 1991 til 1992. Fra 1992 til 1993 var det imidlertid i følge Beregningsutvalgets anslag en moderat vekst og fra 1993 til 1994 en markert økning i de to sektorenes samlete inntekt. I 1994 gjorde disse sektorene samlet beslag på en andel av disponibel inntekt i Norge som var nesten på høyde med toppåret 1985 og identisk med andelen i 1991.

Husholdningssektoren er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponible inntekt. Av tabellen på forrige side fremgår at andelen også stort sett har økt gjennom de 10 siste årene; fra 57 prosent i 1985 til vel 68 prosent i 1992 og 1993. Ifølge de siste nasjonalregnskapstallene økte husholdningenes disponible inntekt med 3,6 prosent fra 1993 til 1994, som er noe lavere enn for landet som helhet slik at andelen da kom ned i noe over 65 prosent. Faktorene bak inntektsutviklingen for husholdningene belyses nærmere i neste kapittel.