2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt slik de fremkommer i nasjonalregnskapet. I avsnittet etter (2.2) presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger, der en fokuserer spesielt på betydningen av ulik lønnsutvikling, skattesystemet og omfanget av gjeldsrenter. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt for husholdninger ifølge nasjonalregnskapet

• Klar økning i husholdningenes disponible realinntekt i 1994. Størst positive vekstbidrag fra lønnsinntekter. Negativt bidrag fra stønadene til realinntektsveksten i 1994.

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster for årene 1985-1994. I forhold til konvensjonene i nasjonalregnskapet er arbeidsgiveravgift trukket ut både på inntektssiden (lønn) og utgiftssiden (direkte skatter og trygdepremier). Beregningene viser en betydelig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene de fem siste årene, etter nær nullvekst gjennom de tre forutgående årene sett under ett. Veksten var i 1992 hele 4,6 prosent, men ble i 1993 redusert til 2,5 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte husholdningenes disponible realinntekt i 1994 med 2,2 prosent.

Tabell 2.2 viser hvordan de ulike komponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt i perioden 1985-1994.

Nedgang i sysselsettingen sørget for at veksten i lønnsinntektene bidro negativt til husholdningenes disponible realinntekt i perioden 1988-1990. I 1991 var bidraget nær null, mens sterkere lønns- enn prisvekst ga positive vekstbidrag i 1992 og 1993. I 1994 var det vekst i sysselsettingen som sammen med økt reallønn sørget for det klart sterkeste vekstbidraget fra lønnsinntektene siden 1987.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Driftsresultatet er hovedinntektskilden til selvstendig næringsdrivende. Med unntak for 1990 hvor det var sterk vekst i husholdningenes næringsinntekter, har bidraget fra driftsresultatet til økningen i disponibel realinntekt vært beskjedne og tildels negative helt fra 1985. Foreløpige regnskapstall viser imidlertid markerte positive bidrag i både 1993 og 1994.

Stønadene, som er den viktigste inntektskilden til pensjonister og trygdede, har gjennom de 10 siste årene gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Som andel av disponibel inntekt har stønadene økt fra 31,5 prosent i 1985 til vel 40 prosent i 1993 (se figur 2.1). Dette skyldes for en stor del en økning i antall eldre og utbetalte pensjoner, som er den største stønadsposten. Fra og med 1988 og til 1993 har det også sammenheng med økt arbeidsledighet og dermed økte trygdeutbetalinger. Fra 1988 og fram til 1993 utgjorde veksten i stønadene det klart viktigste bidraget til økningen i husholdningenes disponible realinntekter. Det har imidlertid vært en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten helt fra toppen i 1988. En avtakende tendens i økningen i antall eldre og i antall arbeidsledige forklarer mye av utviklingen. I de senere årene har også veksten i antall uføretrygdete flatet ut. Blant annet som en følge av markert nedgang i antall arbeidsledige bidro realutviklingen i stønadene negativt til husholdningenes disponible realinntekt i 1994.

Bidragene fra direkte skatter vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med innføringen av det nye skattesystemet i 1992 førte likevel lettelser i den direkte beskatningen til et anslått bidrag på 2,4 milliarder 1991-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt. Både i 1993 og 1994 er det anslått en svak økning i gjennomsnittsskatten for husholdningene i alt, og med positiv realinntektsvekst fås dermed et negativt bidrag fra skatter i begge disse årene.

Som vist i tabell 2.2, bidro utviklingen i realverdien av netto renteutgifter stort sett negativt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt gjennom siste halvdel av 1980-årene. I de siste årene har denne utviklingen snudd, noe som blant annet har sammenheng med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. For 1993 og 1994 viser de foreløpige nasjonalregnskapstallene bare svake positive vekstbidrag fra netto renteinntekter.

Veksten i renteinntektene og renteutgiftene kan splittes på henholdsvis endring i fordringer/gjeld og endring i gjennomsnittlige rentesatser. En slik analyse foretatt av Norges Bank, er vist i figur 2.2.

Figuren viser at gjeldsveksten var betydelig sterkere enn fordringsveksten i årene før 1988, hvoretter det motsatte har vært tilfelle. Renteutgiftene nådde en topp i 1988 og har deretter, med unntak for en meget liten økning i 1990, blitt redusert stadig mer hvert år frem til og med 1994. Ifølge Norges Banks beregninger utgjorde renteutgiftene i 1994 nominelt bare 60 prosent av nivået i 1988. Nedgangen i renteutgiftene i de fire siste årene er i hovedsak styrt av nedgangen i rentenivået og bare i liten grad av utviklingen i husholdningenes brutto gjeld. For 1994 viser disse beregningene at rentenedgangen bidro med vel 25 prosentpoeng til den kraftig nedgang (knappe 24 prosent) i renteutgiftene.

1. Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og -utgifter i figurene 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabell 2.1 og 2.2. Forholdet mellom de ulike bidragene vil likevel være omtrent de samme.

Kilde: Norges Bank

I de seks siste årene har endringer i rentesatsene bidratt negativt mens endringene i bruttofordringene har bidratt positivt til veksten i husholdningenes renteinntekter. De årlige endringene i renteinntektene var forholdsvis beskjedene i årene 1989 til 1992, men har i de siste to årene som en følge av den sterke rentenedgangen falt kraftig. Ifølge Norges Banks anslag bidro nedgangen i rentesatsene i 1994 med vel -34 prosentpoeng, mens fordringsveksten bidro positivt med knappe 4 prosentpoeng.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Nedenfor er det derfor gitt tall for husholdningenes gjennomsnittsinntekt og realinntektsutvikling pr. person.

Disponibel inntekt i husholdningssektoren regnet pr. person kan anslås til 96 100 kroner i 1994. Med omtrent 2,4 personer i gjennomsnitt pr. husholdning (Folke- og boligtellingen 1990) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt pr. husholdning om lag 230 600 kroner.

Tabell 2.3 viser årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet pr. person i perioden 1985-1994. Veksten ser i 1993 ut til å ha vært 1,9 prosent. De foreløpige nasjonalregnskapstallene innebærer en vekst i disponibel realinntekt pr. person på 1,7 prosent i 1994 som er litt lavere enn den gjennomsnittlige årlige veksten i femårsperioden 1990 til 1994, men langt høyere enn gjennomsnittet i den foregående femårsperioden som bare var på 0,4 prosent.

Det foreligger på det nåværende tidspunkt ikke ny informasjon om veksten i disponibel realinntekt i husholdningssektoren fordelt på lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede i forhold til tallene gitt i tabell 2c i Beregningsutvalgets rapport nr. 2 1994 (NOU 1994: 14). kap2

2.2 Beregnede endringer i inntekter for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Inntektsskattereglene for 1993, 1994 og 1995 er i all hovedsak en videreføring av skattereglene for 1992. For lønnstakere som har hatt en lønnsvekst om lag på linje med justeringen av inntektsgrensene i skattesystemet har skattereglene i liten grad påvirket utviklingen i reallønn etter skatt siden 1992. Lønnstakere som har hatt en lønnsvekst på 2,7 prosent fra 1993 til 1994, som tilsvarer anslått gjennomsnittlig årslønnsvekst, fikk isolert sett en økning i reallønn etter skatt på vel 1 prosent fra 1993 til 1994. For lønnstakere med netto renteutgifter kan rentefallet ha bidratt til en større vekst i disponibel realinntekt i perioden.

Under lønnsoppgjør forhandles det om lønnsutviklingen og ikke om den totale inntektsutviklingen for ulike grupper av lønnstakerhusholdninger. Skatter og økning i priser vil bidra til at realverdien av det lønnstillegget som ­lønnsstakeren mottar blir mindre enn det nominelle lønnsstillegget det forhandles om. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

For mange lønnstakerhusholdninger har utviklingen etter 1992, i inntekt som er disponibel til konsum, i større grad vært påvirket av endringer i rentenivået enn av endringer i skattereglene, jf. også omtale i avsnitt 2.1.

Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1992 til 1994 for utvalgte lønnstakerhusholdninger

Reglene for beskatning av inntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 1994. Maksimal skatt på alminnelig inntekt er for lønnstakere 28 prosent i disse årene. Samlet maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992 og 49,5 prosent i 1993 og 1994. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1992 til 1995 fremgår i vedlegg 5, tabell 5.2.

Beregningsutvalget har i tabell 2.4 beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for følgende grupper:

• Lønnstakere med en lønnsinntekt i 1993 på henholdsvis 200 000 kroner og 350 000 kroner. Beregningene er utført for henholdsvis enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2. Utvalget har i beregningene i tabell 2.4 lagt til grunn en lønns­vekst på 2,9 prosent fra 1992 til 1993 og 2,7 prosent fra 1993 til 1994. Dette tilsvarer gjennomsnittlig årslønnsvekst i perioden. I januarrapporten la utvalget til grunn en lønnsvekst på 2 3/4 prosent fra 1993 til 1994. Konsumprisindeksen økte med 2,3 prosent fra 1992 til 1993 og 1,4 prosent fra 1993 til 1994.

Tabell 2.4 viser at reallønnen etter skatt var om lag uendret eller økte noe fra 1992 til 1993 for de valgte eksemplene. Tabellen viser at reallønnen etter skatt økte med vel 1 prosent fra 1993 til 1994 med de forutsetninger som er benyttet her. Det henger hovedsakelig sammen med at lønnsveksten som er lagt til grunn er høyere enn prisveksten fra 1993 til 1994.

I januarrapporten ble det beregnet vekst i reallønn etter skatt for utvalgte inntektsgrupper fra 1992 til 1993 og fra 1993 til 1994. Nedenfor er beregnet vekst i reallønn etter skatt fra 1993 til 1994 for utvalgte grupper oppdatert. I tabell 5.1. i vedlegg 5 er det gjengitt beregnet vekst i reallønn etter skatt for 1992/1993 og 1993/1994 for flere grupper. Det er tatt utgangspunkt i samme data som i tabell 3.1.

For lønnstakere med 200 000 kroner i inntekt og en lønnsvekst på 2,9 prosent eller om lag som anslått for gjennomsnittet av voksne industriarbeidere, økte reallønnen etter skatt med knapt 1 1/2 prosent fra 1993 til 1994. For lønnstakere med 350 000 kroner i inntekt og en lønnsvekst på 3,4 prosent, eller om lag som for ledende funksjonærer, økte reallønnen etter skatt med knapt 1 3/4 prosent fra 1993 til 1994. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt fra 1993 til 1994.

Den gjennomsnittlige årslønnsveksten for ansatte i staten er anslått til 2,2 prosent fra 1993 til 1994. Anslagene bygger på tall for gjennomsnittlig lønnsnivå. I 1993 var gjennomsnittlig årslønn i staten 208 700 kroner. For lønnstakere med en lønnsinntekt på 200 000 kroner i 1993 og en lønnsvekst om lag som for gjennomsnittet av statlig ansatte økte reallønnen etter skatt med om lag 3/4 prosent fra 1993 til 1994.

I tabell 2.4 er det beregningsmessig antatt at fradragene vokser i takt med lønnen. I første del av kapittel 2 ble det gjengitt tall for utviklingen i husholdningenes renteinntekter og renteutgifter, jf. figurene 2.2. a og b. Figurene illustrerer at husholdningenes netto renteutgifter har blitt betydelig redusert i perioden 1992 til 1994. For slike lønnnstakere kan reduksjonen i netto renteutgifter i større grad ha bidratt til vekst i disponibel realinntekt i perioden enn endringer i lønn og skatt, jf. også beregninger i janurarrapporten.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1992 til 1994

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er ett grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 1/2 for ektepar), særtillegg og kompensasjonstillegg (fram til 1.5.1992). Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden ble endret 1.mai 1992, 1. mai 1993 og 1. mai 1994. Fra 1.mai 1992 økte grunnbeløpet med 1 000 kroner til 36 500 kroner. 1 Fra 1. mai 1993 ble grunnbeløpet i folketrygden økt med 800 kroner til 37 300 kroner. Etter forslag fra Regjeringen ble særtillegget for minstepensjonistektepar økt til det dobbelte av særtilleggssatsen for enslige fra og med 1. januar 1994, dvs. fra 109,6 prosent til 121,0 prosent. Fra 1. mai 1994 ble grunnbeløpet økt med 780 kroner til 38 080 kroner.

Pensjonister har rett til særfradrag for alder, uførhet m.v. ved skatteligningen. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer at minstepensjonister uten netto formue ikke skal betale skatt. Disponibel inntekt for minstepensjonister uten andre inntekter blir dermed lik minstepensjonen. Skattereduksjonsregelen medfører at også pensjonister med inntekt noe utover minstepensjonen ikke betaler skatt.

Gjennomsnittlig årlig minstepensjon var i 1993 59 440 kroner for enslige og 96 128 kroner for ektepar. I 1994 var gjennomsnittlig årlig minstepensjon 60 701 kroner for enslige og 102 496 kroner for ektepar. Tabell 2.5 nedenfor viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue. Ved omregning til realinntekter har en brukt konsumprisindeksen.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin inntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Fra 1992 til 1993 var den isolerte økningen i grunnbeløpet 2,4 prosent. Økningen i konsumprisene fra 1992 til 1993 var 2,3 prosent.

Økningen i særtillegget for minstepensjonistektepar fra 1.1. 1994 har ført til at også enkelte pensjonistektepar som var tilleggspensjonister i 1993 fikk høyere pensjon som følge av at særtilleggssatsen ble økt. Pensjonistektepar med tilleggspensjon mellom 109,6 og 121 prosent av G har hatt en sterkere vekst i samlet pensjon enn økningen i grunnbeløpet (mellom 6,6 og 2,1 prosent).

Det er flere årsaker til at gjennomsnittlig pensjonsinntekt for pensjonister sett under ett reelt sett har økt de siste årene. Foruten økninger i grunnbeløpet, mottar en stadig større del av pensjonistene tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon for pensjonistene som gruppe øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For den disponible realinntekten kan resultatet variere noe, avhengig av pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

Pensjonsregulering i 1995

I St. prp. nr. 60 (1994-1995) la Regjeringen fram forslag om pensjonsregulering pr. 1. mai 1995. Forslaget, som innebærer at grunnbeløpet i folketrygden økes med 1 150 kroner til 39 230 kroner, ble vedtatt av Stortinget. Minstepensjonen blir etter dette hhv. 63 372 kroner for enslige og 107 136 kroner for ektepar fra 1. mai 1995.