5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

5.1 Innledning

Industriens konkurranseevne vil avhenge av en rekke faktorer, jf. diskusjonen i boks 5.1. Mange av faktorene er vanskelige å måle. I tillegg kan begrepet konkurranseevne defineres både i forhold til en enkelt bedrift, en næring og for landet under ett. Det vil derfor være umulig å konstruere en enkelt indikator som på en fullstendig måte kan gi et mål på konkurranseevnen. I de følgende avsnittene beskrives derfor utviklingen i noen sentrale indikatorer som kan bidra til å forklare norsk industris evne til å konkurrere internasjonalt.

I ettertid kan en et stykke på veg avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter ute og hjemme, og i industriens andeler av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og kapitalbeholdning. Utviklingen i markedsandeler for import- og eksportkonkurrerende produkter er omtalt i avsnitt 5.2.

Beregningsutvalgets materiale skal først og fremst benyttes foran lønnsoppgjørene, og utvalget har i denne rapporten, som tidligere, gjengitt tall for lønnskostnadsutviklingen i norsk industri sammenliknet med utviklingen i industrien i andre land.

Foruten timelønnskostnadene vil også andre forhold være av betydning for hvordan kostnadene ved bruk av arbeidskraft utvikler seg i norsk næringsliv sammenliknet med andre land. Utviklingen i valutakursene vil bl.a. være av betydning, og er nærmere omtalt i vedlegg 4.

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene målt i felles valuta kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. produksjon pr. timeverk. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med tilsvarende tall for andre land vil derfor, med de forbehold som er nevnt ovenfor, kunne brukes som en indikator for utviklingen i industriens konkurranseevne. Beregningsutvalget har gjengitt tall for utviklingen i relative lønnskostnader pr. produsert enhet i felles valuta (RLPE) i avsnitt 5.3.

Beregningsutvalget mener tallene for utvikling i relative lønnskostnader pr. produsert enhet har krav på betydelig interesse for å belyse utviklingen i norsk industris konkurranseevne. Momentene som er nevnt ovenfor, understreker imidlertid hvor komplisert saksforholdet er. Dette er drøftet mer utfyllende i Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1986 (NOU 1986:14).

I tillegg til en analyse av utviklingen i de relative lønnskostnadene pr. produsert enhet bør en mer fullstendig analyse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne også omfatte nivåtall for kostnader og produktivitet for å gi grunnlag for å vurdere nivåforskjeller mellom landenes konkurranseevne. På grunn av store metodemessige problemer er det imidlertid foreløpig ikke etablert standarder for internasjonale sammenlikninger av produktivitetsnivåene i ulike land. For lønnskostnadsnivået finnes det derimot internasjonale sammenlikninger for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere. I avsnitt 5.4 omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land.

5.2 Markedsandeler

• Markedsandelene for eksport økte betydelig fra 1993 til 1994 ifølge foreløpige tall, mens hjemmemarkedsandelene fortsatte å falle.

Eksportmarkedsandelene i norsk industri har vært relativt stabile siden 1990, etter en klar nedgang på store deler av 1980-tallet. Fra 1992 til 1993 økte imidlertid markedsandelene relativt betydelig, men denne utviklingen må ses i sammenheng med omleggingen av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet. Fjerningen av grensekontrollen har resultert i at den interne handelen i EU i 1993 trolig er for lavt anslått, og dermed at veksten i eksportmarkedsandeler er overvurdert. I revisjoner av tallgrunnlaget for 1993 har det imidlertid vært gjort forsøk på å minimere bruddet i serien. Blant annet er vekstratene for vareimporten i endel enkeltland innen EU justert opp i 1993. Også i 1994 kan statistikkomleggingen ha spilt en rolle for utviklingen.

Foreløpige tall for 1994 viser likevel en klar vekst i eksportmarkedsandelene fra 1993 til 1994. Volumveksten i eksporten av tradisjonelle varer på vel 14 pst. fra 1993 til 1994, var den sterkeste på 30 år. Hovedforklaringen til økningen er den internasjonale konjunkturoppgangen og dermed økt etterspørsel fra Norges viktigste handelspartnere. For enkelte viktige eksportvarer bidro trolig reduksjonen i eksportpriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom de siste årene til økte markedsandeler i fjor.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Siden 1985 har hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer eksklusive skip og oljeplattformer falt med vel 18 pst. Som det framgår av figur 5.2 og tabell 5.6 vedlegg 5, har produsenter av tekstil- og bekledningsvarer, verkstedsprodukter, kjemiske råvarer og metaller hatt de største tapene av markedsandeler i denne perioden. For andre varer fra industri og bergverk ble markedsandelene på hjemmemarkedet i hovedsak opprettholdt i andre halvdel av 1980-tallet, for deretter å avta noe igjen. Utviklingen må bl.a. ses i sammenheng med den økte internasjonale arbeidsdelingen, som har bidratt til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene i hele perioden. Samtidig har de norske hjemmeprisene økt klart mer enn prisene på konkurrerende importvarer i denne perioden.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var det en klar nedgang i hjemmemarkedsandelene for mange industrivarer fra 1993 til 1994, noe som delvis hadde sammenheng med en oppgang i investeringene og en dreining av konsumet mot mer importintensive varer. I tillegg økte eksporten betydelig for en del av varene som hadde sterk nedgang i hjemmemarkedsandelene i fjor.

¹⁾ Utenom skip og plattformer

²⁾ Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverksprodukter.

³⁾ Tekstil- og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedsprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

5.3 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien

• Etter flere år med bedring tyder foreløpige, men fortsatt svært usikre tall for 1994 på en klar svekkelse i industriens kostnadsmessige konkurranseevne fra 1993 til 1994.

Tabell 5.1 viser utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere målt i felles valuta siden 1980, samt bidragene til denne utviklingen fra de ulike faktorene lønnskostnader i nasjonal valuta, produktivitet og valutakurser. Det må imidlertid understrekes at disse komponentene ikke utvikler seg uavhengig av hverandre over lang tid og at tallene derfor ikke gir uttrykk for en enkel årsaks-virkningssammenheng. For eksempel kan depresieringen av den norske kronen fra 1980 og fram til 1987 bl.a. ses som et resultat av den sterke lønnsveksten i Norge i perioden. På kort sikt kan også RLPE-utviklingen bli påvirket av konjunkturmessige svingninger i produktivitetsveksten og endringer i antall arbeidsdager mm., som ikke gir uttrykk for de underliggende tendensene.

Kilde: IMF, OECD og Statistisk sentralbyrå.

De internasjonale anslagene som er gjengitt i dette avsnittet, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI (Data Resources Incorporated) og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten ved anslagene, både de utenlandske og de norske er svært stor, og særlig anslagene for produktiviteten revideres erfaringsmessig betydelig i ettertid. Dette har bl.a. sammenheng med at produksjonsutviklingen i de første foreløpige regnskapene bygger på korttidssindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede bruttoproduksjonen og ikke selve verdiskapingen fordi den ikke tar hensyn til utviklingen i vareinnsatsen. Dette ivaretas først i senere regnskap. Ulik kvalitet og ulike oppdateringsrutiner av nasjonalregnskapsstatistikken hos handelspartnerne innebærer også betydelig usikkerhet og ofte store revisjoner.

Lønnskostnadene pr. time hos våre viktigste handelspartnere økte med vel 3 prosent fra 1993 til 1994, mens arbeidsproduktiviteten økte med hele 5,3 prosent, dvs. klart høyere enn gjennomsnittet de senere årene, jf. tabell 5.1. Produktivitetsveksten i 1994 er oppjustert med 1 prosentpoeng siden januarrapporten, og hele 2 3/4 prosentpoeng siden junirapporten i fjor. En betydelig vekst i produksjonen gjennom fjoråret i bl.a. Tyskland og Frankrike, bidro til den sterke produktivitetsutviklingen. Produksjonen ble oppjustert flere ganger gjennom året, og også mot slutten av 1994 var produksjonsveksten i bl.a. Tyskland høyere enn tidligere antatt. Produktivitetsveksten ble ytterligere forsterket ved at det fortsatt var en viss sysselsettingsnedgang i Tyskland i 1994.

Timelønnskostnadene i norsk industri økte med 2,7 prosent fra 1993 til 1994 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, dvs. noe mindre enn hos handelspartnerne. Siden 1989 har dermed lønnskostnadsveksten i norsk industri ligget lavere enn hos handelspartnerne. Foreløpige anslag viser at arbeidsproduktiviteten i norsk industri økte med bare vel 1 prosent fra 1993 til 1994, dvs. en klar nedjustering siden januarrapporten. Den sterke industriproduksjonen i fjor medførte i første rekke at sysselsettingen økte betydelig og for første gang på 7 år, og ga liten vekst i produktiviteten.

Lønnskostnadene pr. produsert enhet (LPE) i norsk industri kan anslås å ha økt med vel 1 1/2 prosent fra 1993 til 1994, mens LPE hos handelspartnerne avtok med 2 prosent. Forskjellen på hele 3 1/2 prosentpoeng skyldes i hovedsak den svært lave produktivitetsveksten i norsk industri.

Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs- , jf. vedlegg 4, – svekket seg med 1,2 prosent fra 1993 til 1994. Selv om en tar hensyn til dette, kan relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE) alt i alt ha økt med nesten 2 1/2 prosent fra 1993 til 1994, og dermed ført til en like stor svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen.

Beregningsutvalget finner grunn til å understreke at beregninger av utviklingen i RLPE er svært usikre. Erfaringsmessig er usikkerheten spesielt stor i de foreløpige anslagene for produktivitetsutviklingen både i Norge og i utlandet, men det er også knyttet betydelig usikkerhet til anslagene for lønnskostnadsveksten. Tallene må derfor tolkes med stor varsomhet.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et korrekt uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor. Tabell 5.7 i vedlegg 5 gjengir utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.4 Sammenligning av nivåer på abeidskraftkostnader i industrien i norge og andre land.

Det er bare for arbeidere i industrien at det har vært foretatt internasjonale sammenlikninger av totale lønnskostnader pr. time, basert på harmonisert statistikk.

Som følge av endringer i arbeidsoppgaver over tid, er skillet mellom ansatt som funksjonær og ansatt som arbeider ikke like tydelig som før. Generelt er de fleste arbeidere (iallefall i Norge) timelønnet, mens funksjonærer er månedslønnet eller årslønnet. Definisjonen av begrepene arbeidere og funksjonærer i lønnsstatistikken er idag knyttet langt mere til avlønningsform og lønnsforhandlingssystem og i mindre grad til arbeidsfunksjoner. Sammenligningene av lønnsnivåene for arbeidere mellom land i dette avsnittet gjelder således bare en del av de sysselsatte innenfor industrien, da funksjonærene ikke er med. På slutten av dette kapitlet drøftes mulige nivåforskjeller, dersom funksjonærene hadde vært med.

Beregningsutvalget vil understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen. Som et supplement til de øvrige indikatorene, kan likevel sammenstillingen ha interesse.

Industriarbeidere: Lønnskostnader pr. time i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (ekskl.lønn under sykdom,feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr.arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens noen land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Vedlegg 5, tabell 5.8 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I rapport nr. 1 i 1995 ( NOU 1995: 7) ble det presentert sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i Norge i forhold til en rekke andre industrialiserte land frem til 1994, målt i norske kroner.Lønnskostnadstallene frem til 1993 var sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA,mens utviklingen fra 1993 til 1994 i hovedsak bygget på anslag fra OECD. Beregningsutvalget presenterer i denne rapporten oppdaterte tall for 1994 fra BLS, i tillegg til mindre revideringer av tallene for de seneste årene.

Fig 5.4 og tabell 5.2 viser lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske industriarbeidere, ca. 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnerne og Norge lå høyest av samtlige land i tabell 5.2 både i 1988 og 1989.

I årene fra 1988 til 1991 økte lønnskostnadene for norske industriarbeidere mindre enn i de andre nordiske landene og de fleste mellom-europeiske landene målt i norske kroner, mens lønnskostnadene økte sterkere enn i USA, Canada og Japan.

Fra 1991 har forholdene overfor de nordiske landene Sverige og Finland, utviklet seg noe annerledes enn overfor andre land, hovedsakelig p.g.a. valutakursendringene.I 1991 og 1992 lå gjennomsnittlige lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere i Sverige klart over Norge.Fra 1993 til 1994 stoppet nedgangen i lønnskostnadsnivået i Sverige i forhold til Norge opp, etter et fall på 19 prosentpoeng fra 1992 til 1993.Finland lå i 1990 og 1991 tett opp mot det norske nivået. Finland senket deretter i likhet med Sverige sitt nivå i forhold til Norge betydelig og lønnskostnadene i 1993 lå i Finland på 82 prosent av det norske nivået, en nedgang på 16 prosentpoeng på 2 år. Denne utviklingen ble kraftig snudd fra 1993 til 1994 slik at lønnskostnadene i Finland i forhold til for norske industriarbeidere økte med 8 prosentpoeng til 90 prosent av lønnskostnadsnivået i Norge, det samme som for Sverige.

Av landene i tabell 5.2 er det 6 av 16 land som i 1994 har et høyere gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere enn Norge. Disse landene representerer ca. 36 prosent av våre handelspartnere.(Målt ved konkurransevektene brukt i kap 5.3)

Funksjonærene, slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri gjelder funksjonærer.

Ulike indikatorer for enkelte land innenfor EU-området,indikerer at lønnskostnadene i Norge er på nivå med, eller noe i overkant av gjennomsnittet for våre handelspartnere for 1994, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien. Arbeidstid og de indirekte personalkostnadene er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærere og arbeidere være svært forskjellig. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner peker helt klart mot ovenstående konklusjon.

For produktivitetsnivåer har det bare sporadisk vært foretatt internasjonale sammenligninger og det er ennå ikke etablert standarder for hvordan slike sammenligninger skal gjøres.

For en mer fullstendig sammenligning, burde man også ha produktivitetstall på nivåbasis.