3 Lønnsutviklingen i senere år

• Gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper fra 1993 til 1994 er anslått til 2,7 prosent.

  For arbeidergrupper er årslønnsveksten beregnet til 2,6 prosent for industriarbeidere, 0,3 prosent for arbeidere i bygge- og anleggs­virksomhet, 2,3 prosent i landtransport og 1,9 prosent i hotell og restaurantvirksomhet.

  For funksjonærgrupper er årslønnsveksten beregnet til 3,5 prosent for funksjonærer i NHO-bedrifter. I forretnings- og sparebanker og forretningsmessig tjenesteyting er anslaget henholdsvis 3,8 og 2,8 prosent. I forsikringsvirksomhet er årslønnsveksten beregnet til 5,0 prosent og i varehandelen til 2,8 prosent.

  I det offentlige er lønnsveksten fra 1993 til 1994 anslått til 2,2 prosent i staten og 2,4 prosent i kommunene.

  Lønnsveksten for enkelte grupper er påvirket av endringer i aldersstrukturen.

  I følge tall fra nasjonalregnskapet økte lønn pr. normalårsverk med 3,0 prosent for fastlands-Norge fra 1993 til 1994. Etter konkurransetype var lønnsveksten i utekonkurrerende næringer 3,5 prosent, i hjemmekonkurrerende næringer 3,2 prosent og i skjermet sektor inklusive offentlig forvaltning 3,0 prosent.

  Overhenget til 1995 for alle grupper sett under ett, er anslått til 1,0 prosent eller 0,2 prosentpoeng lavere enn overhenget til 1994. I staten og i kommunene er overhenget til 1995 anslått til 0,9 prosent. For funksjonærer i NHO-bedrifter er anslaget 1,4 prosent, for forretningsmessig tjenesteyting 0,8 prosent og for forretnings- og sparebanker 1,2 prosent. For arbeidere i NHO-bedrifter er anslaget 0,8 prosent.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

I Beregningsutvalgets rapport fra januar i år ( NOU 1995: 7), ble det lagt fram en del statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 1993 til 1994 og dessuten anslag på overhenget til 1995 for ulike grupper. I denne rapporten gis det en ajourført oversikt over lønnsutviklingen fra 1993 til 1994 og overhenget til 1995. For endel grupper i stat og kommuner er oppgjøret gått til tvungen lønnsnemnd. For andre grupper er lønnsoppgjøret i 1995 stort sett ferdig. Utvalget gir en oversikt over lønnstilleggene i 1995 for endel grupper. inntek95

Beregningene bygger i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i tidligere rapporter. Utvalget understreker at en med dette ikke har tatt standpunkt til eventuelle andre prinsipper som partene måtte ønske å legge til grunn under forhandlinger.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1994 og gjengis i tabell 3.1. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. I tabell 3.1 presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabell 3.1 er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje, f eks skifttillegg og ulempetillegg, er med i tallene.

Tabell 3.1 viser at lønnsutviklingen de siste årene har variert endel mellom de ulike gruppene. Ansatte i varehandelen, funksjonærer i forretningsmessig tjenesteyting, forretnings- og sparebanker, forsikring og i NHO-bedrifter, har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel må den forholdsvis sterke prosentvise lønnsveksten ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. I varehandelen, i NHO-bedrifter og i forretningsmessig tjenesteyting har også ledende funksjonærer hatt en lønnsutvikling på eller i overkant av gjennomsnittet i perioden 1984-94.

Den laveste gjennomsnittlige lønnsveksten har en hatt blant enkelte arbeidergrupper i privat sektor og for offentlige ansatte. Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved betraktning av utviklingen i ett enkelt år.

Et veiet gjennomsnitt av anslagene i tabell 3.1, gir en samlet årslønnsvekst på 2,7 prosent fra 1993 til 1994. Gruppene i tabell 3.1 mottar knapt 90 prosent av samlet utbetalt lønn i alle sektorer.

Tabell 3.1 viser også gjennomsnittlig lønns­nivå for alle innen hver gruppe og for noen grupper også for lønnstakere i ledende stillinger. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for alle grupper under ett i tabell 3.1, kan beregnes til om lag kr 220 000 i 1994. I følge nasjonalregnskapet utgjorde gjennomsnittlig lønn pr. normalårsverk om lag kr 212 000 i 1994.

I tabell 3.2 har en samlet gruppene i tabell 3.1 i tre grupperinger. Tabellen viser gjennomsnittlig lønnsutvikling for:

• arbeidere og funksjonærer i industrien

• arbeidere og funksjonærer i annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Tabell 3.2 viser at funksjonærer under ett i næringsvirksomhet utenom industrien har hatt noe sterkere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i perioden 1985-94, mens arbeidere i annen næringsvirksomhet og ansatte i offentlig forvaltning har hatt den svakeste lønnsutviklingen i denne perioden.

Fra 1993 til 1994 er det funksjonærene i industrien som har hatt den høyeste lønnsutviklingen. Arbeidere i annen næringsvirksomhet har hatt den laveste. Dette kommer av forholdsvis lav lønnsvekst blant arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet. Dette skyldes bl.a strukturendringer i anleggsbransjen, jf avsnitt 3.3.

Endringer i aldersstrukturen

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f eks endrede kvalifikasjoner blant arbeidstakerne, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid etc. For mange grupper gir lønnsstatistikken begrenset informasjon om slike endringer.

For grupper der alder har stor betydning for lønnen til en arbeidstaker, vil endringer i alderssammensetningen kunne påvirke lønnsutviklingen. I den følgende oppstillingen illustreres dette med tall for hvordan endringer i aldersstrukturen har påvirket lønnsutviklingen fra tellingstidspunktet i 1993 til tellingstidspunktet i 1994 for en del grupper. (Alle tall i prosentpoeng).

3.2 Lønnsutviklingen ifølge ­nasjonalregnskapet

Tabell 3.3 viser lønnsøkning pr. sysselsatt normalårsverk basert på definisjoner og beregningsopplegg fra nasjonalregnskapet. I en sammenligning med tabell 3.1 bør det understrekes at lønnsbegrepet er noe forskjellig i de to tabellene. Lønnsbegrepet i tabell 3.1 er årslønn, mens lønnsbegrepet i tabell 3.3 er utbetalt lønn målt i forhold til antall sysselsatte normalårsverk. Årslønn er i tabell 3.1 definert som lønn for en heltidsansatt person som jobber normalarbeidstid, avbrutt av ferie, men eksklusive overtid, effekter av arbeidskonflikter og variasjoner i antall arbeidsdager i året. Lønn pr. normalårsverk i nasjonalregnskapet er derimot medregnet ovetidsbetaling, fratrukket lønnstrekk ved eventuelle arbeidskonflikter og korreksjoner for ferielønnstillegg. For nærmere orientering om lønns- og sysselsettingsbegreper i nasjonalregnskapet vises til en artikkel om dette emnet i Økonomiske analyser nr. 7 1989 utgitt av Statistisk sentralbyrå.

Som det fremgår av tabell 3.3, er lønnsveksten pr. normalårsverk i følge nasjonalregskapets definisjoner 3,0 prosent for alle næringer samlet fra 1993-1994. For fastlands-Norge, der utenriks sjø­fart og oljevirksomheten er holdt utenom, var lønnsveksten den samme.

Fordelt på konkurransetype er lønnsveksten fra 1993 til 1994 beregnet til 3,0 prosent for skjermede næringer medregnet offentlig forvaltning, 3,5 prosent for utekonkurrerende næringer og 3,2 prosent for hjemmekonkurrerende næringer.

Lønnsveksten i næringsvirksomhet er anslått til 3,1 prosent, mot 2,8 prosent i offentlig forvaltning. Lønnsveksten både i statlig og kommunal forvaltning er beregnet til 2,8 prosent. Noe av lønnsveksten i statlig forvaltning henger sammen med en nedgang i antall rekrutter – noe som bidrar til en beregnet lønnsvekst i forsvaret på 3,5 prosent, mens den gjennomsnittlige lønnsveksten i den sivile delen er an­slått til 2,2 prosent. Lønnsveksten i følge nasjonalregnskapet i den kommunale forvaltningen utenom undervisningssektoren er påvirket av at innskudd i kommunale pensjonskasser føres som lønn. En stor økning i disse innskuddene i 1994 bidro med om lag 0,5 prosentpoeng til lønnsveksten i kommunene som helhet. Lønnsveksten for industri i alt, som inkluderer både timelønte arbeidere og månedslønte funksjonærer, er beregnet til 3,1 prosent fra 1993 til 1994.

Lønnsveksten for bygge- og anleggssektoren, som omfatter både privat og offentlig virksomhet, er foreløpig anslått til 2,1 prosent. For offentlig bygge- og anleggsvirksomhet er det lagt til grunn at lønnsveksten følger offentlig virksomhet forøvrig.

3.3 Lønnsutviklingen i enkelte ­tariffområder

Lønnsutviklingen for arbeidere i LO/NHO-området. (Grupper som inngår i NHOs kvartalsstatistikk)

Fra 1993 til 1994 er lønnsveksten i anleggsvirksomhet og oljevirksomhet, offshore sterkt preget av strukturelle sysselsettingsendringer. Gjennomsnittlig lønnsutviklingen innenfor industri fra 1993 til 1994 er mer i tråd med den gjennomsnittlige lønnsveksten knyttet til den enkelte arbeidstaker i industri og er i liten grad preget av strukturelle sysselsettingsendringer og store endringer i arbeidsinnhold.

Som i forrige rapport ( NOU 1995: 7) legger utvalget større vekt på omtale av enkeltgruppene,mens beskrivelsen av arbeidere i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og transportvirksomhet, ikke er beskrevet som en samlet gruppe, som i tidligere rapporter.For sammenligning med rapportene i de tidligere årene er det i vedlegg 5, tabell 5.3 satt opp en oversikt over samlet total lønnsvekst og tariffmessig lønnstillegg og lønnsglidning for alle arbeidergrupper som inngår i NHOs kvartalsstatistikk.

• For INDUSTRIARBEIDERE eksklusiv offshorevirksomhet økte årslønnen fra 1993 til 1994 med 2,9 prosent, mot 2,4 prosent året før.

Den prosentvise årslønnsveksten de siste årene kan dekomponeres slik:

Den kvartalsvise lønnsutviklingen og fordeling på tariffmessige tillegg og lønnsglidning for industriarbeidere.

Målt fra tilsvarende kvartaler året før har lønnsveksten i løpet av alle kvartaler i 1994 ligget i underkant eller på 3 prosent. Lønnsveksten fra 1.kvartal 1994 til 1.kvartal 1995 ligger på 2,9 prosent. For hele tariffperioden 1.april 1994 til 1.april 1995, har den kvartalsvise lønnsveksten vært svært stabil.

Tallene er basert på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere. Utviklingstallene og anslagene er korrigert for eventuelle etterbetalinger mellom kvartaler. Timefortjenestene er forøvrig eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37.5 t/uke.

De gjennomsnittlige generelle tilleggene inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

Pr. 1.april 1991: 134 øre/time, 1,5 prosent.

Pr. 1.april 1992: 38 øre/time, 0,4 prosent.

Pr. 1.april 1993: 65 øre/time, 0,7 prosent.

Pr. 1.april 1994:¹⁾ 126 øre/time, 1,3 prosent.

Pr. 1.april 1995: 107 øre/time, 1,1 prosent

¹⁾ På grunn av forbundsvise lønnsreguleringer i 1994, ble tilleggene gitt fra det tidspunkt de enkelte bransjeavtalene hadde utløp. De fleste har utløp 31.mars. Ca. 3/4 av tarifftilleggene etter lønnsoppgjøret i LO/NHO-området i 1994 gjelder fra 2.kvartal 1994 og ca. 1/4 gjelder fra 3.kvartal.

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien(menn + kvinner).

Som tabell 3.4 viser, økte lønnsveksten etter lønnsreguleringslovens opphør 1.april 1990 til 6,7 prosent fra 1.kvartal 1990 til 1.kvartal 1991, hvoretter den falt til 2,3 prosent i siste halvår av 1993,i forhold til tilsvarende kvartaler året før. I 1994 var det en svak stigning i lønnsveksten, noe som har klar sammenheng med noe høyere gjennomsnittlige tarifftillegg i 1994 enn i 1993. Lønnsglidningen for industriarbeidere har vært forholdsvis stabil de siste to årene, men tok seg noe opp i overgangen fra 4.kvartal 1993 til 1.kvartal 1994, for deretter å falle ned på et lavere nivå fra 2.kvartal 1994. Dette avspeiler seg i tabellen.

Diversetillegg omfatter skifttillegg og andre lønnselementer som er knyttet til arbeidets art og er en del av årslønnen. Denne type lønns­vekst bidro fra 1993 til 1994 med 0,1 prosent høyere lønnsvekst. Disse former for lønnstillegg bidro i sterkere grad til lønnsvekst i tidligere år. Fra 1.kvartal 1994 til 1.kvartal 1995 er lønnsveksten med og uten diversetillegg den samme.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET økte årslønnen fra 1993 til 1994 til 2,5 prosent, mot 1,3 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor sten-,jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestre,elektrotekniske installasjonsfirmaer,malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l. Lønnsveksten i byggevirksomhet steg endel utover i 1994.Den kvartalsvise lønnsutviklingen målt fra tilsvarende kvartal året før økte fra 1,2 prosent i 1.kvartal 1994, til 2,6 prosent i 2.kvartal, 2,9 prosent i 3.kvartal og til 3,1 prosent i 4.kvartal 1994.

Tall for 1.kvartal 1995 viser en vekst på 3,2 prosent fra 1.kvartal 1994.

Basert på de faktiske innrapporterte timer og lønnsutbetaling for anleggsarbeidere gikk registrert årslønn ned med 2,5 prosent fra 1993 til 1994. Korrigert for nedgang i antall arbeidede timer fra oljerelaterte oppdrag(se nedenfor) var det en vekst i årslønn for anleggssektoren på 1,6 prosent fra 1993 til 1994.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl.tunnelarbeider). I 1993 og 1994 har det vært store variasjoner i omfanget av anleggsprosjekter og i typer av prosjekter og arbeidsoperasjoner med tildels betydelige lønnsforskjeller.Blant annet ble antall timer i oljerelaterte oppdrag nærmest halvert i løpet av 1994, i forhold til slutten av 1993.Dette har sammenheng med gjennomføring av enkeltprosjekter med egne akkordavtaler og bonussystemer etc. og har ført til betydelige variasjoner i timefortjenester og antall arbeidede timer kvartaler imellom.

Gjennomføringen av tariffoppgjøret i anleggsvirksomhet førte til at endel av lønnstilleggene ble gitt som indirekte lønnskostnader som brakketillegg, hjemreisetillegg, klesgodtgjørelse o.s.v. Slike tillegg er ikke med i den registrerte lønnsveksten og betyr ved full gjennomføring i alle bedrifter i bransjen ca. 1,5 prosent lavere registrert lønnsvekst pr. dato i forhold til om tillegg var gitt som lønn. For årslønnsveksten fra 1993 til 1994 vil dette forklare knapt 1 prosent lavere vekst.

I 1.kvartal 1995 fortsatte nedgangen i gjennomsnittlige timefortjenester, gjennom en sterk reduksjon i skifttimer og andre timer som har høyere fortjenestenivå på grunn av arbeidets art.Mens grunnlønnssatsene omlag har holdt seg uendret i tariffperioden 1.april 1994 til 1.april 1995 har diversetilleggene (betaling knyttet til arbeidets art som f.eks.skifttillegg) i gjennomsnitt blitt halvert i samme perioden ned til vel 7 kr/time.

• For bygge- og anleggsvirksomhet samlet ble det registrert et lønnsnivå i 1994 som lå bare 0,3 prosent over lønnsnivået for 1993. Den svake utviklingen i gjennomsnittlig lønnsnivå skyldes i hovedsak forhold innenfor anleggssektoren beskrevet overfor. Med de samme korrigeringer for oljerelaterte oppdrag beskrevet overfor for anleggsvirksomhet, ville lønnsveksten fra 1993 til 1994 vært 2,5 prosent for bygge- oganleggsvirksomhet under ett.

Anleggsvirksomhet utgjorde for 1994 16,3 prosent av bygge- og anleggsvirksomhet under ett, men andelen arbeidede timer var langt mindre mot slutten av 1994 og begynnelsen av 1995. Ettersom anleggsvirksomhet i gjennomsnitt er ca.30 kr. høyere betalt pr. time enn byggevirksomhet vil denne strukturelle endringen bety at registrert lønnsvekst for bygge- ag anleggsvirksomhet samlet blir langt lavere.

I 1. kvartal 1995 er det en nedgang for bygge- og anleggsvirksomhet under ett på 0,1 prosent fra 1.kvartal 1994, mens korrigeringer for oljerelaterte oppdrag betyr en vekst på 0,8 prosent.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. økte årslønn fra 1993 til 1994 med 2,3 prosent, mot 1,9 prosent året før.

Stor stabilitet preger lønnsutviklingen i bransjen og tarifftilleggene utgjør nesten hele lønns­veksten. I store deler av rutebilsektoren er det innført nye lønnssystemer, slik at prognosene framover kan være noe usikre.

Lønnsutviklingen i 1.kvartal 1995 viser en vekst på 2,6 prosent fra samme kvartal året før. Med de tarifftillegg som ble avtalt fra 1 april 1995, lønnnsoverhenget fra 1994 og utviklingen frem til 1.kvartal 1995, vil veksten fra 1994 til 1995 bli 2,6 prosent.

• I OLJEVIRKSOMHETEN,OFFSHORE ialt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet ble det registrert et gjennomsnittlig årslønnsnivå i 1994 som lå 4,7 prosent høyere enn registrert lønnsnivå i 1993, men store deler av økningen skyldes strukturelle endringer i arbeidsstokken mellom typer av arbeidsoperasjoner med tildels betydelige lønnsforskjeller og har liten sammenheng med tilleggene til den enkelte arbeidstaker.

Gjennomsnittstallene for lønnsveksten innenfor oljesektoren, offshore gjenspeiler ofte i liten grad tarifftilleggene og lønnstilleggene som er blitt gitt fra et år til et annet, men reflekterer i langt større grad endringer i sysselsettingen. De generelle tilleggene gis vanligvis fra 1. juli. Lønnsoppgjøret for store deler av oljesektoren ble i 1994 behandlet av Rikslønnsnemnda. Tilleggene ble gitt forholdsvis sent på året.

Oppgjørsformer med stadig endrede reguleringstidspunkter og lønnseffekter som følge av store endringer i antall arbeidstakere, fører til at lønnsveksten for enkelte år ikke er helt sammenlignbare med lønnsvekst for andre områder. Vi har i det foreliggende forsøkt å beskrive strukturelle endringer og hva som i særlig grad har påvirket lønnsveksten fra 1993 til 1994.

Diversetilleggene som også omfatter offshoretillegg, utgjør mere enn 1/3 av lønnen. Diversetilleggene har variert betydelig. Registrert lønnsvekst uten diversetillegg fra 1993 til 1994 var 2,7 prosent.

Den store lønnsforskjellen med og uten diversetillegg, gjenspeiler også i stor grad sysselsettingsvirkninger.Fra 1993 til 1994 er antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet betydelig redusert.Gjennomsnittlig lønnsnivå for denne gruppen offshorearbeidere ligger ca 50 kr/t lavere enn for øvrige offshorearbeidere, hvorav ca. 30 kr/t av forskjellen skyldes lavere diversetillegg(inkl. offshoretillegg) eller tillegg som følger av arbeidets art. Korrigert for nedgangen i antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet ville årslønnsveksten fra 1993 til 1994 blitt ca. 3 prosent.

Catering kom inn i lønnsstatistikken fra 1.kvartal 1994 og representerer ca. 7-8 prosent av statistikkmassen. Catering har et lavere lønnsnivå enn gjennomsnittlig lønnsnivå for offshorearbeidere i oljebedriftene, men ligger høyere enn offshorearbeidere innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet. For offshoregruppen under ett bidrar catering til at lønnsnivået blir ca. 0,5 prosent lavere.

Lønnsstatistikk for 1.kvartal 1995 viser en vekst på 2,6 prosent fra tilsvarende kvartal i 1994.

Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For FUNKSJONÆRENE i NHO-bedrifter (industri,bergverk, transportvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet) økte årslønnen fra 1993 til 1994 med 3,5 prosent, mot 3,7 prosent året før.

Beregningene over årslønnsveksten baserer seg på statistikk pr. 1.september, opplysninger fra bedriftene om normale lønnsreguleringstidspunkter og beregning av eventuelle alderseffekter. Den registrerte gjennomsnittlige månedslønnen økte med 3,4 prosent fra 1.september 1993 til 1.september 1994, basert på statistikk for bedrifter som er med i statistikken i begge årene, mot 3,7 prosent året før. Det er stort sett svært lik lønnsvekst for alle vesentlige funksjonærgrupper.

Noe av lønnsveksten skyldes at aldersgrupper med noe høyere lønnsnivå utgjør en relativ større del av funksjonærmassen i 1994, basert på beregninger for de bedrifter som er med på begge tellingstidspunktene. Lønnsvekst som følge av endringer i aldersstrukturen eller andre tillegg som er påløpt i tellingsperiodene, er antatt pågått jevnt i hele tellingsperioden. Med samme aldersfordeling pr. 1. september 1994 og pr. 1 september 1993, ville lønnsveksten isolert sett vært 0,4 prosentpoeng lavere.

Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,4 prosent.

For funksjonærene i industri var lønnsveksten fra 1.september 1993 til 1.september 1994 3,5 prosent. Årslønnsveksten er også beregnet til 3,5 prosent fra 1993 til 1994, den samme som året før. Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,4 prosent.

For ledende funksjonærer (i alle bransjer)var lønnsøkningen fra 1.september 1993 til 1.september 1994 3,6 prosent. Årslønnsveksten for denne gruppen er beregnet til 3,4 prosent fra 1993 til 1994. Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,5 prosent.

Lønnskostnader i NHO-bedrifter.

Tabell 3.5 viser utviklingen fra 1988 til 1995 for de obligatoriske indirekte personalkostnadene. Lønn under sykdom bygger blant annet på NHOs kvartalsvise fraværsstatistikk for arbeidere, fravær betalt av bedriftene. Disse kostnadene har bidratt til en betydelig reduksjon av lønnskostnadene for industriarbeidere fra 1988.

Endringer i regelverket for yrkesskadeforsikring er ikke tatt med i beregningene i tabell 3.5. Fra 1991 ble kostnader som var relatert til yrkesskadeforsikring obligatorisk. Norges Forsikringsforbund har tidligere overfor utvalget antydet en økning i premiebetalingene på i overkant av 800 mill. kroner fra 1990 til 1991. Dette gir 0,27 prosent høyere lønnskostnadsvekst for alle grupper under ett, unntatt i statssektoren. En bransjevis vurdering i NHO-området i 1990/91 av veiledende premiesatser som ble brukt i de fem største forsikringsselskaper, kombinert med opplysninger omkring avtaler med forsikringsselskapene som klart var avvikende fra veiledende priser, viste at prosentsatsene sannsynlig ville ligget på i alle fall det doble i forhold til næringslivet forøvrig og langt høyere for industriarbeidere. Det er ikke gjennomført undersøkelser i bedriftene. Tall for 1992 og 1993 tyder på at det har vært en liten økning i premiesatsene fra 1991. Det er usikkerhet omkring utviklingen i 1994 og 1995.

I tillegg til de indirekte personalkostnader som er med i tabell 3.5, vil bedriftene ha kostnader ved bedriftsvise ordninger. Det kan drøftes i hvor stor grad slike ordninger skal tas med i de indirekte personalkostnadene eller bør betraktes som driftskostnader forøvrig. I tabell 3.5 har vi fulgt internasjonale standarder for de obligatoriske personalkostnader i Norge. De bedriftsvise og mere frivillige ordningene er ikke med i oppstillingene.

Regjeringens næringslivspakke som ble vedtatt høsten 1992, førte blant annet til en nedgang i arbeidsgiveravgiftene med 2,4 prosentpoeng av avgiftsgrunnlaget fra 1.januar 1993. Dette førte til at de gjennomsnittlige obligatoriske indirekte personalkostnader i prosent av lønn for arbeidet tid gikk ned, og lønnskostnadene pr. arbeidet time økte langt svakere enn den direkte timefortjenesten fra 1992 til 1993. I tillegg var det færre bevegelige helligdager som falt på ukens 5 første dager i 1993 og i 1994, enn i årene før.Fra 1993 gikk derfor de indirekte personalkostnadene ned med ca. 3 prosentpoeng.

Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I utvalgets rapport fra januar i år ble det gitt anslag på årslønnsveksten fra 1993 til 1994 for en del grupper i privat virksomhet utenom LO/NHO-området. For de grupper det ikke forelå lønnsstatistikk for, ble anslagene i hovedsak gjort på grunnlag av overhenget til 1994, oppgaver over tarifftillegg i 1994 og anslag på lønnsglidning i 1994. I denne rapporten er anslagene oppdatert på grunnlag av ­lønnsstatistikk for 1994.

For de grupper slike beregninger er gjort, er lønnsvekst som skyldes endringer i aldersstrukturen lagt til 1.juli 1994. Denne form for glidning er dermed lagt til samme dato som i de foregående år. Ved å legge denne lønnsveksten til 1.juli, gir det samme resultat som en jevn fordeling over året.

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHOs lønnsstatistikk med 2,2 prosent for menn og kvinner under ett fra oktober 1993 til oktober 1994.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 0,6 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. mai 1993 – 31. oktober 1993 til 1. mai 1994 – 31. oktober 1994, mens dagsfortjenesten i den samme perioden økte med 1,2 prosent.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale ble det fra 1. april 1994 gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr. time. Søndagstilleggene ble økt med 10 prosent som tilsvarer 16 øre i gjennomsnitt. Økingen i kvelds- og natttilleggene bidro også med noen tiendeler i oppgjøret. Videre ble det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1994 på kr 0,58 pr. time.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst pr. årsverk (heltid og deltid) for prosentlønte er beregnet til 2,3 prosent fra 1993 til 1994.

For alle fastlønte som utgjør ca 80 prosent av timene, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 2,6 prosent.

For fastlønte og prosentlønte under ett (heltid og deltid) har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 1,9 prosent. Andelen arbeidede timer for prosentlønte med høyt lønnsnivå har gått ned. Dette forholdet trekker ned gjennomsnittlig lønnsvekst for hele området under ett.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale og kokker ble det fra 1. april 1995 gitt et generelt tillegg på kr 1,65 pr. time. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1995.

Overhenget til 1995 for fastlønte, beregnet til 1,2 prosent (alle bedrifter), og tarifftillegget 1. april 1995 gir en årslønnsvekst for denne gruppen på om lag 2 3/4 prosent fra 1994 til 1995. I tillegg kommer garantitillegget 1. oktober 1995 og eventuell lønnsglidning. Fra 1993 til 1994 bidro garantitillegget til årslønnsveksten med 0,2 prosentpoeng, mens bidraget fra lønnsglidningen var null.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,6 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994.

I oppgjøret våren 1994 ble det gitt et sentralt lønnstillegg fra 1. mai på kr 2 100 opp til lønns­trinn 23 (ca kr 216 000) og 1 prosent på de øvrige lønnstrinn. Ifølge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,6 prosent 1. januar og 1,1 prosent 1.juli 1994.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1994, beregnet til 1,4 prosent, lønnstilleggene fra 1. januar, 1. mai og 1. juli 1994 og lønnsøking som skyldes endringer i aldersstrukturen, vil gi en årslønnsvekst på 3,8 prosent fra 1993 til 1994.

I oppgjøret våren 1995 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 1,4 prosent fra 1. mai. Videre skal det fra 1. mai gis et lavlønns­tillegg i lønnstrinnene 8 til og med 22, dvs fra ca kr 127 000 pr år til ca kr 210 700. Tillegget innebærer kr 1 500 pr år på lønnstrinn 8 og deretter en reduksjon av tillegget med kr 100 pr lønnstrinn.

Overhenget til 1995, beregnet til 1,2 prosent, og de sentrale tillegg i 1995, gir en årslønns­vekst på 2 1/4 prosent fra 1994 til 1995. I tillegg kommer lokale tillegg 1.januar og 1.juli 1995 og annen glidning (strukturendringer). Fra 1993 til 1994 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lokale tillegg og strukturendringer 1,7 prosentpoeng.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 5,5 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994.

I oppgjøret våren 1994, ble det gitt et generelt tillegg på 1,25 prosent fra 1. mai. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,0 prosent 1. januar 1994. I tillegg ble det i 1994 gitt engangsutbetalinger i form av bonus og aksjeopsjoner til ansatte i noen forsikringsselskaper.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1994, beregnet til 0,8 prosent og lønnstilleggene (inklusive bonusutbetalingene) i 1994, gir en årslønnsvekst på 5,0 prosent fra 1993 til 1994.

I oppgjøret våren 1995, ble det gitt et generelt tillegg på 1,2 prosent til alle fra 1. mai. I tillegg ble det gitt kr 1000 pr. år til alle med årslønn under kr 201 000. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,1 prosent 1. januar 1995.

Overhenget til 1995, beregnet til 1,3 prosent, og de sentrale tillegg i 1995, gir en årslønns­vekst på 2 1/4 prosent fra 1994 til 1995. I tillegg kommer lokale tillegg 1.januar og 1.juli 1995 og annen glidning (strukturendringer). Fra 1993 til 1994 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lokale tillegg og strukturendringer (inklusive bonusutbetalinger) 3,4 prosentpoeng. Eksklusive bonusutbetalingene var bidraget 2,1 prosentpoeng.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte med 2,6 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1994 enighet om et generelt tillegg fra 1. april på kr 230 pr. måned eller kr 1,42 pr. time.

For varehandelen under ett har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 2,8 prosent.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1995 enighet om et gjennonsnittlig generelt tillegg fra 1. april på kr 210 pr. måned eller kr 1,30 pr. time.

For varehandelen under ett utgjør overhenget til 1995 0,8 prosent. Dersom avtalen mellom HK og HSH blir retningsgivende for hele varehandelen, utgjør dette knapt 1 prosent. Samlet bidrar dette til en årslønnsvekst på 1 3/4 prosent fra 1994 til 1995. Fra 1993 til 1994 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 1,0 prosentpoeng.

For noen grupper er lønnsspredningen stor både mellom menn og kvinner og mellom ulike stillingsgrupper. Det gjennomsnittlige lønns­nivå som er gjengitt i tabell 3.1, kan derfor være lite representativt for store grupper innen vedkommende næring. Varehandelen er den største gruppen innen privat virksomhet, målt ved sysselsettingen, av de gruppene som er med i tabell 3.1. I tabell 3.6 vises lønnsutvikling og lønnsnivå for noen stillingsgrupper innen varehandelen for å vise spredningen rundt det gjennomsnittlige lønnsnivået som er brukt i tabell 3.1.

Tabellen viser at lønnsnivået i 1994 for disse stillingsgruppene varierte fra kr 159 100 for kvinnelige butikkfunksjonærer til kr 272 400 for mannlige kontorfunksjonærer.

Forretningsmessig tjenesteyting omfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsføring, revisjon, databehandling, arkitektvirksomhet og byggeteknisk konsulentvirksomhet. Dessuten er også ansatte innen teknisk virksomhet og annonse- og reklamevirksomhet med. Felles for de fleste bedriftene i denne statistikken er at de ansatte ikke får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra 1. september 1993 til 1. september 1994 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 1,9 prosent for menn og kvinner under ett. Utvalget har beregnet årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 2,8 prosent.

En har ingen oversikt over lønnstillegg i 1995 i forretningsmessig tjenesteyting. Overhenget til 1995 har utvalget beregnet til 0,8 prosent.

I innenriks sjøfart steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for voksne sjømenn med 2,3 prosent fra november 1993 til november 1994. Den gjennomsnittlige hyren steg med 1,4 prosent i det samme tidsrommet.

I oppgjøret våren 1995 ble det fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 1,65 pr. time.

Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

Lønnsstatistikken for statstilsatte pr. 1. oktober 1994 omfattet 183.236 arbeidstakere som utførte 167.044 årsverk. Lønnsveksten pr. årsverk fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994 var på 2,3 prosent. For heltidstilsatte var økningen 2,5 prosent i den samme perioden. Både for heltidsansatte menn og kvinner var økningen 2,6 prosent.

I lønnsforhandlingene for 1. avtaleår våren 1994 ble staten, hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• med virkning fra 1. mai 1994 gis det et generelt tillegg på 2 100 kr pr. år på samtlige trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjør 1,0 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst.

• med virkning fra 1. juli 1994 ble det avsatt 0,2 prosent til sentrale justeringsforhandlinger.

• med virkning fra 1. september 1994 ble det ført lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,4 prosent av lønnsmassen, herav utgjorde tidligere tildelte midler (resirkulerte midler) 0,05 prosent.

• For å stimulere til planmessig arbeid med oppbygging av kompetanse, særlig rettet inn mot effektivisering og omstilling, ble det avsatt 30 millioner kroner.

Med virkning fra 1. mai 1994 ble det laget en ny hovedlønnstabell A med 75 lønnstrinn. Tabell B ble omformet til å inneholde 90 lønns­trinn.

Avsetningen av 25 mill. kr fra oppgjøret i 1993 for å stimulere til økt inntak av lærlinger, ble overført til tariffperioden 1994-96 fram til nytt system for fag- og yrkesopplæring under Reform '94 trådte i kraft.

Årslønnsveksten fra 1993 til 1994 er beregnet til 2,2 prosent. I disse tallene er den registrerte lønnsglidningen beregningsmessig lagt inn med 2/3 fra 1. mai 1994 og 1/3 fra 1. juli 1994.

Oppstillingen på neste side viser lønnsutviklingen for noen stillingsgrupper innenfor forvaltningen. Disse gruppene gir ikke et dekkende totalbilde for alle statstilsatte.

Tariffoppgjøret i staten våren 1995, som Administrasjonsdepartementet ble enige med Statstjenestemannskartellet, YS-K og Norsk Lærerlag om, hadde disse hovedelementene av lønnsmessig karakter:

• hovedlønnstabellen i staten har på alle trinn pr. 1. mai 1995 fått et generelt tillegg på kr 3.600. Det generelle tillegget utgjør ca 1,7 prosent av lønnsmassen pr. dato,

• det avsettes en pott på 1,0 prosent pr. 1. juli 1995 til sentrale justeringsforhandlinger,

• med virkning fra 1. september 1995 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,35 prosent av lønns­massen, hvorav 0,05 prosent er tidligere tildelte midler.

Overhenget i staten inn i 1995 er beregnet til ca 0,9 prosent. Sammen med de avtalte tillegg i 1995 gir dette en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 på vel 2 1/2 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1993 til 1994 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 0,4 prosentpoeng.

Skoleverket

Lønnsstatistikken for skoleverket pr. 1. oktober 1994 omfattet 86.007 arbeidstakere. Disse utførte 76.844 årsverk. Lønnsveksten pr. årsverk fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994 var 1,5 prosent. Lønnsveksten i full post var i samme periode 0,9 prosent. For kvinner i full post var stigningen 1,2 prosent, og for menn i full post 1,0 prosent. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten i skoleverket fra 1993 til 1994 er beregnet til 1,7 prosent. I tillegg ble en ny arbeidstidsavtale gjort gjeldende pr. 1.1.94 og leseplikten for undervisningspersonale over 60 år ble redusert med 7 prosent pr. 1.8.94. Nettokostnadene for disse elementene er beregnet til om lag 1 1/2 prosent.

Elementene bak lønnsveksten i skoleverket fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994 følger de samme hovedtrekk som for statstilsatte. Elementene i lønnsoppgjøret for staten pr. 1. mai 1995 vil være gjeldende også for skoleverket.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 1,7 prosent fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994. Ansatte i Oslo og Bærum er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1994 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1993-94 i tabell 3.1 er korrigert for dette.

I oppgjøret våren 1994 ble det med virkning fra 1. mai 1994 enighet om et kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 100 pr. år. Dette utgjorde 1,14 prosent pr. 1. mai eller 0,76 prosent på årsbasis. I tillegg ble det avsatt en pott på 0,5 prosent av lønnsmassen pr. 1. oktober eller 0,12 prosent på årsbasis til lokale forhandlinger.

Ved uravstemmingen 10. juni ble avtalen forkastet av de 5 AF-forbundene Norsk Sykepleierforbund, Norske Fysioterapeuters Forbund, Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Radiografforbund og Norsk Bioingeniørforbund. Oppgjøret for disse gikk til tvungen lønns­nemnd. Kjennelsen ble avgitt 25. oktober 1994. De nevnte gruppene fikk med virkning fra 1. juli 1994 det samme generelle tillegget som de andre kommuneansatte fikk fra 1. mai. Se vedlegg 1 for nærmere omtale av oppgjøret/kjennelsen.

Årslønnsveksten fra 1993 til 1994 er beregnet til 2,4 prosent.

I oppgjøret våren 1995 ble det med virkning fra 1. mai 1995 enighet om et generelt kronetillegg på lønnsregulativet på kr 3 600 pr. år. Dette utgjorde 1,9 prosent pr. 1. mai eller 1,3 prosent på årsbasis. I tillegg ble det fra 1. mai gitt kr 2 200 pr. år til alle arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere. Dette tillegget omfatter 3/4 av alle ansatte i kommunene.

Overhenget til 1995, beregnet til 0,9 prosent, og de avtalte lønnstilleggene i 1995 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 1994 til 1995 på vel 2 1/2 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1993 til 1994 er bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten beregnet til 0,3 prosentpoeng.

3.4 Lønnsoverhenget

I oppstillingen nedenfor vises anslått overheng til 1994 og 1995 for en del områder.

For de fleste grupper ser overhenget til 1995 ut til å bli av samme størrelsesorden eller noe lavere enn til 1994. Størst nedgang i overhenget er det i forretningsmessig tjenesteyting.

Samlet overheng til 1995 for gruppene i oppstillingen, kan beregnes til 1,0 prosent. Samlet overheng til 1994 for de samme guppene var 1,2 prosent og til 1993 1,0 prosent.

3.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

• I de fleste sektorer/bransjer har det vært ­lønnsutjevning mellom kvinner og menn i det siste ti-året. Utjevningen fortsatte også inn i 1994.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg III. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Vi har ikke noe godt mål for den relative lønnsforskjellen mellom alle menn og kvinner under ett. Levekårsundersøkelsen 1991 viser imidlertid at gjennomsnittlig timelønn for kvinner utgjorde 81,5 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1980 viste en andel på 77 prosent. Lønnsbegrepet som brukes i disse undersøkelsene er inklusiv overtidsbetaling.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I figur 3.1 og tabell 3.7 går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn i henholdsvis periodene 1984-94 og 1980-94.

Figuren og tabellen viser at det generelt sett har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de sektorer vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært innenfor de sektorene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, bl.a for ansatte innen forsikringsvirksomhet og blant funksjonærene i NHO-bedrifter.

Tabell 3.7 viser at det er relativt store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i de ulike gruppene. Imidlertid er gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forsikring f eks er alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien, dvs en mer homogen gruppe av arbeidstakere. Av tabell 3.7 går det videre fram at de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er uendret fra 1993 til 1994 blant arbeidere i industrien.

Tilnærmingen i lønnsnivå innen de ulike sektorer/næringer var sterk tidlig på 1980-tallet, for så å stagnere, og for enkelte sektorer gå noe tilbake på midten av ti-året. De senere år (1988-94) har kvinner hatt en høyere lønnsvekst enn menn og tilbakegangen på midten av 80-tallet er mer enn innhentet. Det har vært en tilnærming i relativt lønnsnivå innen alle sektorer utvalget gir tall for i denne perioden. Vi vet forholdsvis lite om årsakene til stagnasjonen og tilbakegangen i tilnærmingen mellom manns- og kvinnelønninger i en del sektorer og industribransjer på midten av 1980-tallet. Imidlertid faller tilbakegangen sammen med forholdsvis høy lønnsglidning og lave sentrale tillegg. Bedringen i kvinners relative ­lønnsnivå innen hver enkelt sektor fra 1987 til 1989 antas imidlertid å ha sammenheng med bl.a de faste kronetilleggene, som ble gitt både i 1988 og 1989 og med inntektsreguleringslovene i disse to årene. I årene 1990 til 1993 hadde en også en klar lavlønnsprofil ved det sentrale oppgjøret (bl. a i LO/NHO-oppgjøret), ved at de med lavest inntekt fikk høyest kronetillegg.

For de siste årene har utvalget for noen grupper beregnet at endel av den registrerte lønnsveksten har kommet ved endringer i aldersstrukturen, jf. avsnitt 3.1. De lønnsmessige virkninger av endringer i aldersstrukturen har vanligvis vært høyere for kvinner enn for menn. Dette betyr at endel av lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn i de siste årene skyldes slike strukturendringer. Utvalget har ikke ­foretatt slike beregninger for de årene det var vekst i sysselsettingen. I enkelte sektorer/bransjer kan en ikke se bort fra at noe av den stagnasjonen (tibakegangen) i tilnærmingen mellom kvinne- og mannslønninger en så rundt midten av 1980-tallet, skyldtes veksten i den kvinnelige sysselsettingen. I perioder med rask vekst i sysselsettingen vil forholdsvis mange av de ansatte være nyansatte. Disse får (vanligvis) lavere lønn enn gjennomsnittet for de som allerede er ansatt.

Tabell 3.8 viser utviklingen innen en del bransjer i industrien og i landtransport. I store trekk finner vi den samme utviklingen som for sektorene/næringene i tabell 3.7. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn i 1994, mens den største relative lønnsforskjellen var i bakerier og konditorier.

Flere undersøkelser (bl.a Hva betyr andelen kvinner i et yrke for lønn, M.N.Hansen, ISF) har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Av kolonnene 2 og 3 i tabell 3.8 ser vi at det ikke er en slik entydig sammenheng, men at det er en sterk tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer som f. eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er langt høyere i sterkt mannsdominerte bransjer som elektrokjemisk industri og i mekaniske verksteder. Sjokolade og sukkervareindustrien har også nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjørene i 1995

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene vil være av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner vil utvikle seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønns­tillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Formen på de lokale tilleggene (lønnsglidningen), bl.a. fordelingen av eventuelle avsetninger til lokale forhandlinger.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekkene i de sentrale oppgjørene våren 1995 i privat og offentlig sektor.

Privat sektor

I LO/NHO-området ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. I minstelønnsområder ble likevel hoveddelen av tilleggene gitt på individuelt grunnlag, avhengig av den enkeltes timelønn. Jo lavere lønn den enkelte har som andel av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (basert på timelønnen i 4. kvartal 1994 ekskl. alle tillegg), jo høyere ble tillegget. I normallønns­områder der gjennomsnittslønnen var lavere enn 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn ble det gitt et tillegg utover det generelle.

Ettersom mange kvinner arbeider i stillinger og bransjer med et relativt lavt lønnsnivå, har det sentrale oppgjøret en klar lavlønns-og likelønnsprofil. Hvor sterkt det sentrale oppgjøret vil påvirke de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, vil også avhenge av innretningen av de lokale tilleggene.

I varehandel er det enighet om en avtale etter samme mønster som i LO/NHO-området.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle. I tillegg ble det gitt et kronetillegg på de lavere og midlere lønnsnivå, noe som slo sterkere ut for kvinner enn for menn.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et generelt tillegg til alle. Dette ga i gjennomsnitt noe sterkere vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. I staten ble det dessuten avsatt en pott både til sentrale og lokale forhandlinger hvor partene er enige om at kvinner skal få en større andel enn en prorata fordeling tilsier. I kommunene ble partene enige om at arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere skal gis ytterligere et tillegg, noe som ga oppgjøret i kommunesektoren en klar kvinne- og lavlønnsprofil.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1995 er gitt i vedlegg I.

Nærmere om noen av faktorene bak de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner

Deler av de lønnsforskjeller som er vist foran kan tilskrives ulike former for diskriminering. I Levekår i Norge, NOU 1993:17, sies det at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan framkomme ved flere forskjellige mekanismer som kan inneholde elementer av diskriminering, selv om formen for diskriminering vil være forskjellig. En situasjon kan være at kvinner og menn er ulikt fordelt på stillinger og foretak som har forskjellige lønnsnivå. Dette kan innebære et element av diskriminering som dels skyldes at menn og kvinner har ulik adgang til stillinger og virksomheter, og dels ulike muligheter ved senere forfremmelser. Dette er en form for stillingsdiskriminering. En annen situasjon som det pekes på i utredningen kan være at kvinner mottar lavere lønn enn menn med den samme stillingen og innen den samme virksomheten. Denne formen kalles direkte diskriminering. Et tredje forhold som trekkes fram kan være at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårligere betalt enn mannsdominerte stillinger, og det til tross for at krav til utdanningslengde og enkelte andre lønnsrelevante faktorer ellers er like, altså en form for verdsettingsdiskriminering.

For å belyse omfanget av stillings- og lønnsdiskriminering er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata (Petersen, Becken og Snartland, 1993). Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på de viktigste grupper av privat ansatte i norsk økonomi: Arbeidere i NHO-bedrifter, funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i varehandel, ansatte i banker, ansatte i forsikring og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av de 6 gruppene. Resultatene av analysen er oppsummert i vedlegg 5, tabell 5.5.

Det framgår at det er flere forhold som har betydning for at kvinner har lavere lønn enn menn i gjennomsnitt. De relativt store lønnsforskjellene i gjennomsnittstall for hovedgrupper av næringer reduseres når tallene brytes ned. Lønnsforskjellene mellom gruppene som er med i vedleggstabell 5.5, varierer fra 2-6 prosent når vi sammenlikner kvinner og menn som arbeider i samme stilling og bedrift.

Av vedleggstabell 5.5 ser vi videre at for kvinner og menn i samme stilling i ulike bedrifter blir lønnsforskjellene langt mindre enn når vi sammenlikner kvinners og menns lønn i samme bedrift. Dette betyr at det er stillingskategori som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Som nevnt kan dette skyldes at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårligere betalt enn mannsdominerte stillinger selv om kompetansekrav og enkelte andre lønnsrelevante faktorer er like. Men resultatet kan også indikere at kvinner og menn har ulik adgang til stillinger og forfremmelser. Dette kan bl.a skyldes at menn i gjennomsnitt fortsatt har noe høyere utdannelsesnivå enn kvinner, men det kan også skyldes en tendens til at arbeidsgivere satser mer på menn enn kvinner ved forfremmelser o.l. Dette kan være bevisst eller ubevisst ved at kvinner og menn blir tilbudt ulike arbeidsoppgaver gjennom hele karrieren.

Vedleggstabellen viser ellers at lønnsforskjellene også i noen grad skyldes at kvinner og menn er fordelt på høyt og lavtlønnsbransjer, men at det som nevnt er stilling som betyr mest. Etter stilling betyr bedrift mest i varehandelen, mens det er bransje som betyr mest blant arbeidere i NHO-bedrifter.

1994-data for funksjonærgruppen i NHO-bedrifter

Undersøkelsen som det er referert til foran (Petersen, Becken og Snartland, 1993), er utført på data for året 1990. Det er mulig å gjøre samme undersøkelse på data for 1994 når det gjelder funksjonærgruppen i NHO-bedriftene. Mens kvinner i samme stilling og bedrift i 1990 i gjennomsnitt hadde 93,9 prosent av menns lønn, er resultatet for 1994 95,8 prosent. I dette materialet er gjennomsnittsalderen ca 2 år lavere for kvinner enn for menn innenfor samme stilling i samme bedrift. Det er derfor sannsynlig at korrigert for alder, er løn-nsforskjellen mellom kvinner og menn i samme stilling og bedrift innen funksjonærgruppen i NHO-bedriftene mindre enn 4 prosent i 1994.

Nærmere om noen årsaksforhold basert på 1990-datene

I fase 2 av prosjektet beskrevet ovenfor har en forsøkt å finne årsakene til de ulike lønnsgapene en fant i fase 1. Spesielt har en sett på:

1. Hva er årsakene til lønnsgapet mellom kvinner og menn med samme stillingsbetegnelse og som arbeider i samme bedrift?

2. Hva forklarer lønnsgapet mellom kvinner og menn innen samme bedrift?

3. Finner en større lønnsgap ved enkelte stillingstyper når en analyserer de som har samme stilling i samme bedrift?

4. Stillingsstrukturen i kvinne- og mannsdominerte virksomheter.

5. Graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå og stilling-virksomhetsnivå.

Enkelte hovedfunn

På stilling-virksomhetsnivå er det spesielt ulikhet i kvinners og menns alder som har betydning for lønnsgapet. Det viser seg at menns gjennomsnittsalder betyr mer for lønnsgapet mellom kjønnene enn kvinners gjennomsnittsalder, i det lønnsgapet øker med menns alder, men ikke reduseres i samme grad når kvinners alder øker.

Også organisasjonstilknytning betyr en del for lønnsgapet på stilling-virksomhetsnivå. De virksomheter som er knyttet til en arbeidsgiverorganisasjon, har gjennomgående noe mindre lønnsgap på stilling-virksomhetsnivå enn de som ikke er tilknyttet en slik organisasjon. Dette kan indikere at graden av organisering og graden av forhandlingsbasert lønn har betydning for størrelsen på lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Det prosentvise lønnsgapet mellom kvinner og menn med tilsvarende stillinger innen den enkelte bedrift, øker med stigende gjennomsnittslønn i bedriften. Det vil si at der lønnen generelt sett er høy, og der det er en viss spredning i lønn, er også lønnsgapet mellom kvinner og menn større.

Verken kvinnelig lederandel eller bedriftens geografiske beliggenhet har betydning for lønnsgapet på stillings-virksomhetsnivå.

Det er større grad av lønnsulikhet i manns- enn i kvinnedominerte virksomheter. Kvinnedominerte virksomheter er gjennomgående mindre hierarkisk oppbygget og har en lavere lederandel enn mannsdominerte. Andelen kvinnelige ledere er imidlertid større i kvinnedominerte enn i mannsdominerte virksomheter.

En finner at i den grad gapet mellom kvinners og menns lønn varierer mellom ulike bedrifter, så skyldes dette variasjoner i menns lønn. Kvinners lønn er stort sett den samme, uavhengig av lønnsgapet for virksomheten. Et resultat er at både menn og kvinner tjener på å ha personlig lønnsavtale, men at lønnsgapet i slike virksomheter øker likevel, fordi menn tjener relativt mer på dette.

Graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå er ganske høy i de sektorer som er undersøkt, men har gått noe ned fra 1984 til 1990.