Til § 1-1. Lovens virkeområde

Paragrafen fastlegger lovens virkeområde.

I første ledd er det bestemt at loven gjelder sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner som har hovedsete her i riket. Det er videre et krav at finansinstitusjonen er gitt tillatelse til å drive virksomhet her i riket. Begrepet finansinstitusjon er nærmere definert i utkastet § 1-2. I spbl. § 3 og fbl. § 8 er det gitt nærmere regler om de krav en bank må oppfylle for at tillatelse skal kunne gis. Det er gitt lignende bestemmelser for forsikringsselskaper, jf. forsvl. § 2-1. I fil. § 3-3 er det gitt regler om konsesjon for finansieringsforetak.

I annet ledd er det presisert at loven også gjelder bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken). I forbindelse med at Norges Postbank og Postgiro ble slått sammen til en enhet fra 1. januar 1995, ble lov om Norges Postbank endret til lov om bank som eies av staten ved Postverket. Da Postbanken nå i stor grad tilbyr de samme typer tjenester som forretnings- og sparebankene, foreslås det at Postbanken også skal være medlem av en av bankenes sikringsfondsordninger, jf. § 2-1. Også kapittel 5 om betalings- og soliditetsvansker og kapittel 6 om offentlig administrasjon foreslås å gjelde for Postbanken.

I tredje ledd foreslås det at Kongen kan bestemme at hele eller deler av loven også skal gjelde for filial av utenlandsk kredittinstitusjon eller forsikringsselskap. Regelen må bl.a. ses i sammenheng med at etter utkastet § 2-1 annet ledd annet punktum kan Kongen bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i annen stat innenfor Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde skal være medlem av den norske innskuddsgarantiordningen. Tilsvarende gjelder for filial av bank med hovedsete i stat utenfor EØS-området, jf. utkastet § 2-1 tredje ledd. Etter § 3-1 annet ledd skal filial etablert her i riket av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området som driver direkte skadeforsikring, være medlem av en norsk garantiordning.

Til § 1-2. Definisjoner

Paragrafen definerer sentrale begreper som benyttes i lovutkastet. I utkastet § 2-3 er det i tillegg gitt enkelte definisjoner som gjelder særskilt for kapittel 2.

I finansinstitusjonsloven §§ 1-3 og 1-4 er det gitt en nærmere avgrensning av begrepet finansinstitusjon. Det er samme forståelse av begrepet som legges til grunn i lovutkastet her. I første ledd er finansinstitusjon definert som bank, finansieringsforetak, forsikringsselskap og morselskap i finanskonsern eller del av dette. Som bank regnes bl.a. forretnings- og sparebanker, jf. fbl. §§ 1 og 2 og spbl. § 1. Finansieringsforetak er definert i fil. § 3-1 og forsikringsselskap i forsvl. § 1-1. Også annen institusjon som omfattes av lov om forsikringsvirksomhet regnes som finansinstitusjon, jf. utkastet § 1-2 første ledd bokstav c). Dette vil f.eks. gjelde pensjonskasser og pensjonsfond.

Definisjonen av kredittinstitusjon i annet ledd er identisk med definisjonen av kredittinstitusjon i fil. § 1-5 nr. 3. I innskuddsgarantidirektivet 94/19 art. 1 nr. 4 er kredittinstitusjon definert som et foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd eller annen kapital fra allmenheten som skal tilbakebetales, og yte lån for egen regning. Se nærmere om begrepet kredittinstitusjon i de alminnelige motiver kapittel 2.8.2.

I tredje ledd avgrenses bankdefinisjonen mot statsbanker. Lovforslaget omfatter altså ikke de tradisjonelle statsbanker. Postbanken mottar innskudd fra publikum og regnes således som bank, jf. også utkastet § 1-1 annet ledd. For en nærmere redegjørelse om de norske statsbankene vises det til NOU 1995:11 Statsbankene under endrede rammevilkår kapittel 2.2. kap2.2

I fjerde ledd er filial definert. Det vises til innskuddsgarantidirektivet art. 1 nr. 5 samt forskrift 2. mai 1994 nr. 326 om filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, m.m. samt forskrift 22. september 1995 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde m.m.

For å forenkle lovteksten, er det foreslått at som generalforsamling regnes også forstanderskap i sparebanker, jf. femte ledd. Betegnelsen generalforsamling er brukt i lovutkastet §§ 5-2, 5-4 og 5-5.

Til § 2-1. Medlemmer (To fond)

Kommisjonen har drøftet om dagens ordning med to separate sikringsfond bør opprettholdes eller om det bør etableres ett felles fond for forretningsbankene, sparebankene og Postbanken. Etter en samlet vurdering har et flertall på 13 medlemmer, som består av Selvig, ­Fusdahl, Gjønnes, Gjelsvik, Graver, Nygaard Haug, Klemetsen, Løining, Melsom, Nygaard Ottesen, Raknerud, Rikheim og Stalheim, kommet til at dagens ordning med to fond bør opprettholdes. Et mindretall på 8 medlemmer, bestående av Nyhagen, Fidjestøl, Halvorsen, Kobberstad, Myhre, Prebensen, Skomsvold og Vannebo, mener at en ettfonds-løsning er å foretrekke. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 2.6. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at kommisjonens flertall og mindretall i dette spørsmålet ikke er det samme flertall og mindretall som har lagt frem hvert sitt lovforslag til kapittel 2. Det mindretall som har lagt frem et eget separat lovforslag mener at dette forslaget kan sees uavhengig av om det velges en løsning med ett eller to fond.

Både flertallets og mindretallets forslag til lovtekst om antall fond er gjengitt i lovutkastet. Lovteknisk er forskjellene begrenset til § 2-1, idet de øvrige bestemmelsene i utkastets kapittel 2 passer for begge alternativer. Det er således bare § 2-1 som får ulik utforming alt etter som en velger en løsning med ett eller to fond.

I lovutkastet kapittel 2 er entall bestemt form brukt ved omtale av Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond, f.eks. sikringsfondet og fondet. Selv om entallsformen er brukt, vil de foreslåtte bestemmelsene gjelde både for Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond. Av lovtekniske grunner benyttes imidlertid flertallsformen (sikringsfondene, fondene) i kapittel 4.

Flertallets forslag – to fond:

Etter første ledd skal alle banker som har hovedsete og er gitt tillatelse til å drive virksomhet her i riket, være medlem av et sikringsfond. Dette gjelder også datterbanker av utenlandske banker. Forretningsbanker skal være medlem av Forretningsbankenens sikringsfond og sparebanker skal være medlem av Sparebankenes sikringsfond.

Banker som driver virksomhet her i riket med tillatelse fra konsesjonsmyndighet i annen EØS-stat, faller derimot i utgangspunktet utenfor første ledd. Adgangen for slike institusjoners filial i Norge til å delta i en innskuddsgarantiordning etablert i Norge, er nærmere regulert i annet ledd.

I bokstav a) foreslås det at Kongen kan bestemme hvilket fond Postbanken, dvs. bank som eies av staten ved Postverket, skal være medlem av. Hovedbegrunnelse for at Postbanken skal være medlem av et av sikringsfondene er at Postbanken nå i stor grad tilbyr de samme type tjenester som forretnings- og sparebankene. Alle innskudd i Postbanken er i dag sikret ved statlig garanti, jf. postbankloven § 4-1 første ledd fjerde punktum. For denne sikkerheten må banken betale en premie til staten, jf. postbankloven § 5-5. I St.prp. nr. 38 (1993-94) om fusjon mellom Postgiro og Norges Postbank heter det om forholdet til sikringsordningene på side 19:

«I Nasjonalbudsjett 1994 (side 135 første spalte) uttales at Finansdepartementet vil avvente Banklovkommisjonens utredning før ordningene for sikringsfondene vurderes. En har derfor ikke sett det hensiktsmessig å vurdere ordningen i forbindelse med fusjonen.»

Dersom Postbanken blir medlem av et av sikringsfondene, antas det at den statlige garantien kan bortfalle. Denne garantien vil muligens kunne rammes av innskuddsgarantidirektivet art. 3 om forbud mot statlige garantier. Postbanken har imidlertid fra 1993 betalt en garantiavgift til staten beregnet etter samme regler som gjelder for sikringsfondsordningene for spare- og forretningsbankene. Spørsmålet om hvilken inntredelsesavgift Postbanken eventuelt skal betale, har vært reist i kommisjonen. Om dette vises det til spesialmotivene til § 2-6.

Etter spbl. § 41 og fbl. § 26 skal forretningsbank som sparebanker har alle aksjer i, være medlem av Sparebankenes sikringsfond. I bokstav b) er det foreslått at Kongen kan bestemme at en forretningsbank skal være medlem av Sparebankenes sikringsfond. Dette vil bl.a. kunne være aktuelt i de tilfeller hvor sparebanker har alle aksjene i en forretningsbank, men bestemmelsen er ikke begrenset til slike tilfeller. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det tradisjonelle skille mellom virksomheten til spare- og forretningsbanker ikke er så naturlig som tidligere. Små forretningsbanker kan i en del tilfeller sammenlignes med mellomstore sparebanker.

Medlemmet ­ Klemetsen, som er en del av flertallet som foreslår to fond, mener at hjemmelsbestemmelsen i første ledd bokstav b) bør være begrenset til forretningsbanker som bare kan eies av en eller flere sparebanker. Hun mener at noen av de hensyn som ligger bak ønsket om å videreføre gjeldende ordning med et eget sikringsfond for sparebankene, vil bortfalle hvis det kan pålegges at forretningsbanker som ikke har noen formell tilknytning til sparebanknæringen skal opptas som medlemmer av fondet.

Både flertallet og mindretallet, med unntak av ­ Klemetsen, mener at utviklingen kan vise at også store sparebanker får en profil på sin virksomhet som gjør det naturlig at de blir medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Med bakgrunn i dette, samt symmetrien i regelverket, er det derfor foreslått en regel om at Kongen kan bestemme at en sparebank skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond, jf. bokstav c). ­ Klemetsen mener at det ikke er noen reelle hensyn som tilsier at Kongen skal kunne bestemme at en sparebank skal kunne gå ut av Sparebankenes sikringsfond for å bli medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Dersom større sparebanker med profil nær forretningsbankenes går over til Forretningsbankenes sikringsfond, vil både sparebankenes og forretningsbankenes sikringsfond bli mer risikoutsatt. For fondene vil det således rent risikomessig være en styrke at den virksomheten medlemsbankene driver ikke er for ensartet, men at den frembyr variasjon. Klemetsen foreslår derfor at hjemmelsbestemmelsen i bokstav c) utgår.

I annet ledd første punktum foreslås at filial etablert her i riket av kredittinstitusjon med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området som mottar innskudd fra allmennheten, kan være medlem av innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-7. Filial er i innskuddsgarantidirektivet art. 1 nr. 5 definert som et forretningssted uten selvstendig rettshandelsevne, som er en del av en kreditt­institusjon, og som direkte utfører helt eller delvis de transaksjoner som inngår i kredittinstitusjoners virksomhet. I utkastet § 1-2 fjerde ledd er filial definert.

Etter innskuddsgarantidirektivet art. 4 nr. 2 har filialer av EØS-kredittinstitusjoner rett til å være medlem av innskuddsgarantiordningen i vertslandet for å dekke innskudd utover de innskudd som er dekket av hjemlandets sikringsordning. Dette må sees i sammenheng med det hjemlandsprinsipp som innskuddsgarantidirektivet bygger på. Selv om en filial av en kredittinstitusjon hjemmehørende i et annet EØS-land kan bli medlem av vertslandets ordning, skal den i utgangspunktet være dekket av hjemlandets innskuddsgarantiordning så langt den rekker, jf. art. 4 nr. 1. Av konkurransemessige grunner er det imidlertid satt krav om at hverken nivået eller omfanget av hjemlandets dekning skal kunne overstige dekningen som vertslandets garantiordning gir. Disse kravene gjelder foreløpig frem til og med 31. desember 1999.

Etter innskuddsgarantidirektivet art. 4 nr. 3 kan en filial bare tas opp som medlem av vertslandets innskuddsgarantiordning dersom den overholder de forpliktelser som er knyttet til ordningen, særlig gjelder dette betaling av avgifter. Ved gjennomføringen av denne bestemmelsen skal de ledende prinsippene i vedlegg II til direktivet følges. Det vises til kapittel 2.8.2 i de alminnelige motiver.

I annet punktum foreslåes det at Kongen kan bestemme hvilket sikringsfond filialen skal tilhøre og at slike medlemmer skal være medlem av en innskuddgarantiordning. Hovedbegrunnelsen for forslaget er at innskyternes midler skal være like sikre uavhengig av om midlene er plassert i en norsk bank eller filial av utenlandsk kredittinstitusjon. Dette vil ha stor betydning for innskyterne, da det foreslås at den norske innskuddsgarantiordningen skal dekke inntil NOK 2 millioner pr. innskyter pr. bank, mens flere andre land vil legge seg på minimumskravet i direktivet på ECU 20 000 (i overkant av NOK 160 000).

For å gi en kort oversikt over de synspunkter som har vært fremmet om spørsmålet, er det hensiktsmessig å referere til enkelte stortingsdokumenter. I St.meld. nr. 31 (1989-90) Strukturpolitikken på finansmarkedet er etablering av utenlandske bankfilialer i Norge omtalt på side 5:

«Det er i dag ikke tillatt at utenlandske banker kan ha filialer i Norge. Derimot kan utenlandske forsikringsselskaper etablere filial i Norge. Regjeringen har en positiv innstilling til etablering av filialer. Det vil være et vilkår at det må være et tilfredsstillende samarbeid mellom morlandets og norske tilsynsmyndigheter, samt at kundene må være sikret like gode sikringsordninger for sine innskudd som ved å plassere midlene i norske banker.»

I Innst.S. nr. 169 (1989-90) fra finanskomitéen om strukturpolitikken på finansmarkedet står det på side 19:

« Flertallet viser til at Regjeringen uttaler at den har en positiv innstilling til etablering av filialer, men at det vil være et vilkår at det må være et tilfredsstillende samarbeid mellom morlandets og norske tilsynsmyndigheter, samt at kundene må ha like gode sikringsordninger for sine innskudd som ved å plassere midlene i norske banker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at en adgang til direkte filialetablering vil reise omfattende problemer. Flertallet forutsetter at disse er løst før en endring gjennomføres på dette området, og vil avvente en nærmere vurdering av disse spørsmålene.»

I St.prp.nr. 1. Tillegg nr. 7 (1993-94) omtales høringsforslaget til forskrift om filialetablering av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området på side 36:

«I høringsnotatet antar Finansdepartementet at forbrukerhensynene vil være ivaretatt ved at det vil bli stilt vilkår om at filialen må være tilsluttet en innskytergarantiordning i bankens hjemland og at filialen vil bli pålagt skriftlig å informere kundene om hvilken innskytergarantiordning som gjelder for bankens virksomhet.»

Forskrift 2. mai 1994 nr. 326 om filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. har i § 7 følgende bestemmelse om innskuddsgarantiordning:

«Filialen har ikke rett til å bli medlem av Forretnings­bankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond.

Filialen skal skriftlig informere kundene om og i tilfelle hvilken innskuddsgarantiordning som gjelder for filialens virksomhet i Norge og om hvilken garanti for innskudd vedkommende ordning gir. Informasjonen skal være på norsk.»

Som tidligere nevnt fremgår det av innskuddsgarantidirektivet art. 4 nr. 2 at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat skal ha adgang til å være medlem av vertslandets innskuddsgarantiordning. Begrunnelsen for bestemmelsen er å sikre like konkurransevilkår for institusjonene uavhengig av hvilket land de er etablert i. Direktivet regulerer med andre ord filialers rett til å være med i vertslandets ordning, slik at ikke myndighetene i vertslandet kan holde dem utenfor en ordning som gir høyere dekning enn institusjonen har i sitt hjemland.

Direktivet inneholder ingen klar hjemmel til å pålegge en filial å være medlem av vertslandets innskuddsgarantiordning. Etter en tolkning av direktivet basert på prinsippet om at nasjonal myndighet ikke begrenses i større utstrekning enn uttrykkelig fastsatt i ordlyden, vil imidlertid et vertsland kunne kreve at en filial skal være med i vertslandets ordning.

Når det gjelder spørsmålet om vertslandets adgang til å kreve at en filial skal være medlem av vertslandets innskuddsgarantiordning, er det naturlig å ta utgangspunkt i læren om general good (allmenne hensyn). General good-doktrinen er en domstolskapt lære utpenslet av EF-domstolen som oppstiller en rekke lovmessige begrensninger på den enkelte stats adgang til å fastsette nasjonale regler på et område. Det er bl.a. oppstilt krav om at reglene må være ikke-diskriminerende, at allmenne interesser tilsier at det er behov for særregler, at det er proporsjonalitet mellom omfanget av regelverket og formålet med reglene m.v. Et annet viktig kriterium er at det aktuelle rettsspørsmål ikke er harmonisert innen EU.

Innskuddsgarantidirektivet inneholder minimums­krav som den nasjonale lovgivning plikter å oppfylle. Utover de rettsspørsmål som er harmonisert er det full adgang til å etablere bedre ordninger, noe som er og vil bli gjort i flere land.

Kommisjonen mener at det sentrale spørsmålet ved vurderingen av om læren om general good kan anvendes her, er om direktivets art. 4 nr. 2 skal anses å være en uttømmende regel eller ikke, da de øvrige vilkårene for å benytte general good anses å være oppfylt. Til det sistnevnte vises det bl.a. til at det fremgår av direktivets fortale og av at direktivet er hjemlet i EØS-avtalens artikkel 57, at innskuddsgarantidirektivet i tillegg til å beskytte innskytere også skal lette gjennomføringen av hjemlandsprinsippet.

Direktivet legger vesentlig vekt på å sikre lik konkurranse i ett og samme marked ved bestemmelser om at utenlandske banker kan slutte seg til en bedre garantiordning i vertslandet, men kan ikke tilby en bedre garantiordning enn den vertslandet har. Hensynet til lik konkurranse innen banksektoren er her det dominerende synspunkt. Dette synes å innebære at direktivet generelt sett ikke er ment å regulere i hvilken utstrekning en medlemsstat ut fra allmenne hensyn kan fastsette preseptoriske (ufravikelige) regler om innskuddskontrakter og kontoforhold til beskyttelse av brukerinteresser, herunder påby ordninger som sikrer kundene. Slike tiltak vil ikke stride mot det hensyn til lik konkurranse som innskuddsgarantidirektivet legger så stor vekt på, forutsatt at de preseptoriske tiltak gjøres gjeldende for alle aktører i samme marked. Plikten vil jo heller ikke være mer omfattende enn den retten som følger av direktivets art. 4 nr. 2.

Gjennom kommisjonens utredning NOU 1994:19 ­Finansavtaler og finansoppdrag er det lagt stor vekt på å sikre bankkundenes rettigheter etter de avtaler som inngås med alle banker som driver virksomhet her i riket. Når det gjelder kontoavtaler, er sikring av innskudd en vesentlig del av slik beskyttelse. Kommisjonen kan ikke se at EØS-regelverket er til hinder for at vertslandet ut fra allmenne hensyn ( general good) fastsetter preseptoriske regler til ivaretakelse av kunders interesser i kontraktsforholdene. Slike regler bør både av hensyn til kundene og for å sikre like regler for aktører i samme marked, også gjøres gjeldende i forhold til kontrakter med utenlandske institusjoner.

I Official Journal of the European Communities datert 4. november 1995, er Draft Commision communication som omhandler Freedom to provide services and the interest of the general good in the Second Banking Directive (95/C 291/06), publisert. I utkastet bes det om at eventuelle synspunkter på utkastet sendes Europakommisjonen senest innen fire måneder fra publiseringsdato. Under hovedpunkt II som omhandler general good, heter det blant annet:

«The Court has therefore spelt out a number of criteria for determining whether a measure can be relied upon against a service provider.

Such a measure must:

• be in the interest of the general good;

• be non-discriminatory;

• be objectively necessary; and

• be proportionate to the objective pursued.

It is also necessary for the interest of the general good not to be safeguarded by rules to which the provider of services is already subject in the Member State in which he is established.

Lastly, the restriction must also come within a field which has not been harmonized. National provisions concerning, for example, own funds, the solvency ratio, deposit guarantees or large exposures can no longer be justified on grounds of the general good. The level of harmonization achieved by the directives determines what one might call the Community general good.»

Flertallet i kommisjonen vil bemerke at det er en løpende diskusjon om læren om general-good, og at det kan stilles spørsmål ved om det er naturlig å sette likhetstegn mellom minimumskrav og maksimumskrav. Uavhengig av ovennevnte er det et faktum at det vil bli etablert forskjellige ordninger innenfor EØS.

Når det gjelder innskuddssikring, vil deltakelse i den norske innskuddsgarantiordningen etter flertallets oppfatning være en viktig og praktisk måte å etablere tilsvarende sikkerhet på for innskudd i utenlandske filialer etablert i Norge. Det er vesentlig at norske innskyteres rettsstilling ikke svekkes ved at de i tilfelle av betalingsvansker fra bankenes side, vil være nødt til å håndheve sine rettigheter i garantiordninger både i vertslandet og her hjemme. Dette gjelder særlig i forhold til forbrukere og mindre bedrifter. Derved vil den norske garantiordningen kunne foreta utbetalinger direkte til kundene, og søke regress hos den utenlandske garantiordning i den grad innskuddene dekkes derfra.

Kommisjonen foreslår at beløpsgrensen for innskuddssikring settes til NOK 2 millioner, jf. utkastet § 2-7. De fleste EØS-stater ventes å basere sin innskuddsgarantiordning på det minstebeløp på ECU 20 000 (i overkant av NOK 160 000) som fremgår av innskuddsgarantidirektivet. Dersom det blir satt krav om at filialene skal være medlem av den norske innskuddsgarantiordningen, vil den reelle betydningen av den utenlandske ordningen reduseres tilsvarende. Selv om det tas hensyn til utenlandsk dekning, vil derfor innskuddsdekningen i den norske ordning bli det vesentlige i innskuddsgarantien. Realiteten i kommisjonens forslag er derfor at utenlandske filialer skal ha en innskuddsikring som generelt ligger på samme nivå som den norske ordningen. Skal den norske beløpsgrensen få betydning også for innskuddskontrakter med EØS-filialer som er etablert i Norge, må disse ha plikt til å delta i den norske ordningen og betale avgift på innskudd i samsvar med dette til ett av sikringsfondene.

Et flertall i kommisjonen er på bakgrunn av ovennevnte kommet til at praktiske hensyn taler for at de utenlandske filialer skal kunne pålegges medlemskap i den norske innskuddsgarantiordningen. Kongen skal ha en rettslig adgang til å kreve at filialer skal være medlem av den norske innskuddsgarantiordningen. Det er ikke tatt endelig stilling til utøvelsen av denne rettslige adgangen, og det forutsettes at hjemmelen ikke brukes i større grad enn det som det er grunnlag for med hjemmel i EØS-avtalen. Ved pålegg om et eventuelt medlemskap må det tas hensyn til den utenlandske ordningen ved fastsettelse av avgiften til sikringsfondene, se utkastet § 2-5.

Enkelte av kommisjonens medlemmer er i tvil om direktivet åpner for å pålegge filialer av utenlandske kredittinstitusjoner fra andre EØS-stater å være medlem av innskuddsgarantiordninger i vertslandet.

Kommisjonens medlem Fidjestøl, som støtter en ettfonds-løsning, går imot at § 2-1 skal inneholde en fullmakt til Kongen til å pålegge filialer av utenlandske banker å være med i innskuddsgarantiordningen. Dette gjelder uavhengig av om en slik kompetanse kan begrunnes ut fra allmenne hensyn ( general good). Fidjestøl mener innskuddsgarantiordningen bør bygge på hjemlandsprinsippet, i alle fall innenfor EØS. Det er hjemlandets tilsynsmyndigheter som har ansvaret for tilsynet med institusjonen ifølge 2. bankdirektiv. Da er det mest nærliggende at også ansvaret for innskuddsgarantiordningene skal ligge i hjemlandet. Det er for øvrig også utgangspunktet i direktivet om innskuddsgarantiordning­er. Det er dessuten dagens rettstilstand i Norge etter at det ble åpnet adgang til å opprette filialer av utenlandske banker i Norge. Fidjestøl mener det for øvrig også er problemer knyttet til å ha filialer som medlemmer av en innskuddsgarantiordning med et så høyt garantert beløp som i Norge. Avgiftsberegningen er knyttet til innskudd i den norske filialen. Det er ikke noe til hinder for at innskudd kan flyttes fra hovedkontoret eller fra andre filialer til den norske filialen, og en kan risikere at dette kan skje når bankens stilling svekkes. Den norske sikringsfondsordningen kan da risikere å måtte dekke innskudd for et beløp som er vesentlig større enn det innskuddsbeløp som har vært grunnlaget for beregning av avgiften. Selv om det er vanskelig å ha noen klar oppfatning om i hvilken utstrekning dette faktisk vil kunne skje, og selv om det skulle være mulig å benytte alminnelige gjennomskjæringsregler til å forhindre garantidekning av slike innskudd, representerer dette en klar ulempe ved å ha filialer av utenlandske banker som medlemmer av den norske sikringsfondsordningen. Filialene av de utenlandske bankene må som følge av direktivet i alle fall tilbys medlemskap i sikringsfondsordningen på frivillig grunnlag slik at faren som er omtalt foran i alle fall vil være til stede. Dette er etter Fidjestøls mening likevel ikke noen god grunn til å gjøre medlemskap obligatorisk. Ved behandlingen av St. meld. nr. 31 (1989-90) gikk både Regjeringen og Stortinget inn for at kundene måtte ha minst like gode sikringsordninger for sine innskudd i filialer av utenlandske banker som for sine innskudd i norske banker. Dette var imidlertid før det aktuelle direktivforslaget var fremmet. På bakgrunn av dette og den senere utvikling i forbindelse med adgangen til opprettelse av filialer, mener Fidjestøl at det ikke kan legges særlig vekt på dette.

I tredje ledd foreslås tilsvarende at Kongen kan be­stemme at filial av bank med hovedsete utenfor EØS-området skal være medlem av innskuddsgarantiordningen og hvilket sikringsfond filialen skal tilhøre. Etter direktivets art. 6 skal den enkelte stat forvisse seg om at filialer opprettet av kredittinstitusjoner med hovedkontor utenfor EØS-området har en dekning som tilsvarer kravene i innskuddsgarantidirektivet. Dersom dette ikke er tilfelle, kan staten som hovedregel kreve at filialen skal tilsluttes en innskuddsgarantiordning i vertslandet.

Banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor EØS må i dag drive eventuell virksomhet i Norge gjennom datterselskap, jf. fbl. § 4 tredje ledd. I et høringsutkast 24. mars 1995 foreslår Finansdepartementet at blant annet banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor EØS skal kunne gis adgang til å etablere filial her i riket etter særskilt tillatelse fra norske myndigheter. Bakgrunnen for forslaget er en oppfølging av internasjonale avtaler knyttet til OECD og GATS, hvor et hovedmål er å utvikle et åpnere handelssystem mellom landene som et virkemiddel for å bedre den økonomiske velferden på lang sikt. I utkastet legges det opp til at tillatelse til filialetablering skal kunne nektes dersom tilsynsordningen i institusjonens hjemland ikke er tilfredsstillende sett i forhold til de krav som stilles her i riket. Det vil bli lagt frem en proposisjon om saken om kort tid.

I fjerde ledd foreslås det at Kongen kan bestemme at finansieringsforetak som har hovedsete og er gitt tillatelse til å drive virksomhet her i riket, skal være medlem av ett av sikringsfondene. Dette kan også gjelde grupper av finansieringsforetak. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om tilknytningen.

Det følger av innskuddsgarantidirektivet at en kredittinstitusjon har plikt til å være medlem av en innskuddsgarantiordning. Kredittinstitusjon er i direktivet art. 1 nr. 4 definert som et foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd eller annen kapital fra allmennheten som skal tilbakebetales, og yte lån for egen regning. For nærmere drøftelse av begrepet kredittinstitusjon, se de alminnelige motiver kapittel 2.8.2. Uttrykket kredittinstitusjon i relasjon til innskuddsgarantidirektivet kan etter omstendighetene i tillegg til banker også omfatte visse finaniseringsforetak. Finansieringsforetak er en fellesbetegnelse på institusjoner i Norge som driver virksomhet som kredittforetak eller finansieringsselskap. I Norge må imidlertid institusjoner som mottar innskudd fra ubestemt krets av innskytere, ha bankkonsesjon.

Det eksisterer i dag ingen formelle sikringsordninger for kredittforetak og finansieringsselskap i Norge. Finansieringsforetakene som gruppe mottar ikke innskudd og faller derfor utenfor innskuddsgarantiordningene. Kredittforetakene finansierer i hovedsak sin virksomhet i pengemarkedet eller obligasjonsmarkedet og obligasjoner kan unntas fra kravet til innskuddsgaranti, jf. art. 7 nr. 2 og vedlegg I nr. 12. Et slikt unntak foreslås også inntatt i norsk rett, se forslag til definisjon av innskudd i § 2-3 første ledd og spesialmotivene til paragrafen. Kredittforetakenes obligasjonsinnlån vil etter kommisjonens forslag derfor ikke bli omfattet av en innskuddsgarantiordning. Kredittforetakene har også andre typer innlån. Innskuddsgarantidirektivets definisjon av hvilke innskudd som krever innskuddssikring, skaper imidlertid heller ingen plikt til å etablere en delvis innskuddsgaranti for slike innlån. Tilsvarende antas å gjelde for finansieringsselskapenes innlån.

I utgangspunktet er det bare kredittinstitusjoner som rent faktisk mottar innskudd fra en ubestemt krets som skal være medlem av en innskuddsgarantiordning. Et flertall i kommisjonen, dvs. alle kommisjonens medlemmer med unntak av Skomsvold, foreslår derfor at Kongen skal kunne bestemme at finansieringsforetak som har hovedsete og er gitt tillatelse til å drive virksomhet her i riket, skal være medlem av ett av sikringsfondene. Flertallet mener at hvorvidt et finansieringsforetak skal være medlem, må underlegges en konkret vurdering utfra den tillatelse foretaket har og den virksomhet fore­taket rent faktisk driver. Enkelte typer av finansieringsforetak har en virksomhet av slik langsiktig karakter, at de bør kunne omfattes av ordningen. Det vises for øvrig til de alminnelige motiver kapittel 2.8.2 samt Skomsvolds dissens inntatt i motivene til mindretallets forslag nedenfor.

Mindretallets forslag – ett felles fond:

Kommisjonens mindretall på 8 medlemmerbestående av Nyhagen, Fidjestøl, Halvorsen, Kobberstad, Myhre, Prebensen, Skomsvold og Vannebo foreslår at det bør etableres ett felles fond.

Mindretallets forslag følger naturlig av valget av en ettfonds-løsning. Med unntak av spørsmålet om ett eller to fond og Fidjestøls dissens omtalt i flertallets forslag samt Skomsvolds dissens omtalt nedenfor, er det enighet i kommisjonen om det materielle innholdet i § 2-1. Det vises til alminnelige motiver kapittel 2.6 og motivene til flertallets forslag.

I tilknytning til annet ledd vises det til Fidjestøls dissens inntatt i motivene til flertallets forslag.

Skomsvold, som går inn for en løsning med ett fond, mener at dersom Bankenes sikringsfond i all hovedsak skal fungere som en innskuddsgarantiordning, slik det mindretallet som vil ha en snevrere definisjon av ordningens omfang foreslår, jf. dette mindretallets separate lovforslag, vil det ikke være aktuelt med medlemskap for finansieringsforetakene. Etter mindretallets forslag vil fondets sentrale oppgave da være å sikre innskyternes midler, og det er forbeholdt banker å ta imot innskudd. Dette reflekteres også i at bare innskudd etter dette mindretallets forslag forutsettes å danne beregningsgrunnlag for avgift til sikringsfondet. Skomsvold mener at dersom mindretallets forslag til sikringsfonds­ordning blir vedtatt, bør fjerde ledd sløyfes.

Skomsvold viser videre til at et flertall i kommisjonen foreslår at sikringsfondsordningen skal ha et vesentlig videre formål enn en ren innskuddsgarantiordning – det vises bl.a. til flertallets motiver til §§ 2-5 og 2-9. ­ Skomsvold mener at det under en slik ordning vil være naturlig at visse finansieringsforetak, bl.a. de obligasjonsutstedende kredittforetak, blir medlem av fondet fra første dag. Han peker på at en slik utvidet garantiordning vil innebære at også bankers obligasjonsgjeld vil dekkes av sikringsordningen som vil innebære en markant konkurransevridning mellom banker og andre finansinstitusjoner i obligasjonsmarkedet. Denne konkurransevridningen vil bli særlig merkbar for kredittforetak som i all hovedsak finansierer sin virksomhet i dette markedet. Han peker videre på at en banksikringsordning med betydelig vekt på adgang til å yte støttetiltak, vil innebære en videreføring av dagens syn på sikringsfondenes og myndighetenes rolle overfor finansinstitusjoner i krise. Det kan i denne sammenheng vises til at myndighetene fant det nødvendig å gripe inn og etablere et støtteapparat for de to kredittforetakene Realkreditt og Den Norske Hypotekforening da disse tidlig på 1990-tallet fikk refinansieringsproblemer. Da det ikke var et formelt apparat for støtte av denne type institusjoner, baserte myndighetene seg i disse tilfeller på løsninger hvor bl.a. store institusjonelle investorer i obligasjonsmarkedet og konkurrerende foretak ble pålagt å støtte foretakene. Skomsvold mener at en ville kunnet komme frem til smidigere og mer hensiktsmessige løsninger dersom kredittforetakene hadde vært tilknyttet bankenes sikringsfondsordninger.

I løpet av de seneste årene har alle de tre største bankene dannet finanskonsern med kredittforetak som datterselskaper. Ved eventuelle fremtidige problemer, enten i morbank eller datterselskap, vil det være vanskelig å holde tette skott mellom to selskaper i konsernet. Skomsvold mener derfor at et finansieringsforetak som er datterselskap av en bank også bør være medlem av samme sikringsfond som morbanken. Flertallets forslag til sikringsordning innebærer bl.a. at avgift til fondet dels vil beregnes ut fra bankenes beregningsgrunnlag for ansvarlig kapital. Avgiften vil således inngå som en faktor i marginalprising av større utlån og andre engasjement. Dersom banken har en finansinstitusjon som datterselskap som ikke er medlem av sikringsfondet og følgelig ikke betaler avgift, vil det være lønnsomt for banken å kanalisere forretninger gjennom datterselskapet for å unngå sikringsfondsavgift.

Skomsvold peker på at kommisjonen har hatt en bred diskusjon om størrelsen på en eventuell inntredenavgift for nye medlemmer i sikringsordningen som har drevet virksomhet før inntreden, jf. § 2-6 annet ledd. Det har blitt hevdet at det ville være urimelig om et nytt medlem av fondet skulle motta støtte fra ordningen, basert på hva eksisterende medlemmer har innbetalt over en årrekke. Ut fra et slikt syn mener Skomsvold det vil være særlig uheldig om en ventet til det oppsto problemer i ett eller flere finansieringsforetak før det eventuelt ble besluttet at denne type institusjoner skal inn under ordningen.

Som en konsekvens av ovennevnte resonnement mener Skomsvold at avgift til sikringsfondet fra finansieringsforetak eventuelt bør baseres på et beregningsgrunnlag lik beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital og bør være lik den avgift bankene betaler med utgangspunkt i samme grunnlag, med de modifikasjoner som følger av flertallets utkast § 2-5 annet ledd bokstav a) og b). Bruk av samme sats i forhold til beregningsgrunnlaget og med samme rabatt for soliditet vil virke konkurransemessig nøytralt i den forstand at det ikke vil fore­ligge noe insentiv for et finanskonsern til å legge forretninger enten i bankdelen eller finansieringsforetaksdelen av selskapet.

I forhold til flertallets utkast § 2-9 mener Skomsvold at de samme former for støttetiltak som kan nyttes overfor banker må kunne nyttes overfor finansieringsforetak. Tilsvarende må finansieringsforetak som er medlemmer av fondet, få en rimelig stemmerett og kunne velges til fondets styre, jf. § 2-10.

Til § 2-2. Formål. Vedtekter m.v.

Første ledd angir sikringsfondets formål. Et hovedformål er å sikre medlemsbankenes innskuddsforpliktelser gjennom en innskuddsgaranti, jf. første punktum. Nærmere bestemmelser om selve innskuddsgarantiordningen er foreslått i § 2-7. I annet punktum foreslås det at fondet kan yte støttetiltak til bank som er medlem av et av sikringsfondene for å sikre at den kan oppfylle sine forpliktelser eller at virksomheten blir videreført. Nærmere bestemmelser om dette er gitt i utkastet § 2-9.

Sikringsfondet er et eget rettssubjekt, og ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen deler av fondet, jf. annet ledd første og annet punktum. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende spbl. § 45 første ledd og fbl. § 29 første ledd. I tredje punktum fastslås at fondet skal ha vedtekter godkjent av Kongen. Bestemmelsen innebærer at endringer i vedtektene også skal godkjennes av Kongen. Det er naturlig at vedtektene inneholder nærmere bestemmelser om fondet og dets virksomhet, herunder regler om plassering av fondets midler. Ytterrammen for den virksomhet fondet kan drive, vil følge av §§ 2-7 og 2-9.

I tredje ledd første punktum er det bestemt at fondets øverste organ er generalforsamlingen. Etter annet punktum skal fondet ledes av et styre. Det er gitt nærmere regler om generalforsamling og styre i §§ 2-10 og 2-11. Se spesialmotiver til disse paragrafer.

Etter fjerde ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om sikringsfondet og dets virksomhet. Utviklingen, også internasjonalt, vil kunne skape behov for at supplerende regler fastsettes i forskrift.

Til § 2-3. Definisjoner

Første ledd bokstav a) inneholder en definisjon av begrepet innskudd. Innskudd foreslås definert som enhver kreditsaldo i kredittinstitusjon i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person, unntatt innskudd fra andre finansinstitusjoner. Det legges til grunn at vanlige gjeldsbrev utstedt av banken faller utenfor definisjonen, fordi dette normalt dekker et låneforhold.

Definisjonen bygger på innskuddsgarantidirektivet art. 1 hvor innskudd defineres som enhver kreditsaldo som skriver seg fra midler satt inn på konto eller fra midlertidige forhold som følge av vanlige banktransaksjoner, og som kredittinstitusjonen skal tilbakebetale i samsvar med gjeldende lov- og avtalefestede vilkår, samt enhver fordring i form av et gjeldsinstrument utstedt av en kredittinstitusjon. I utgangspunktet er direktivets definisjon svært omfattende idet all ordinær gjeld omfattes, inkludert gjeld det utstedes verdipapirer for. Det følger av direktivet at innskuddsgarantiordningens omfang kan begrenses gjennom nasjonale regler. Slike begrensninger kan rette seg både mot innskuddets art og den kundegruppe innskuddet gjelder. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 2.8.3 og 2.8.4.

Etter kommisjonens syn vil det kunne bidra til å skape effektive og solide finansinstitusjoner at profesjonelle kreditorer vurderer risikoen forbundet med plassering av midler i de ulike institusjoner. Sammen med eiernes kontroll og myndighetenes tilsyn representerer de profesjonelle kreditorer et viktig insentiv for finansinstitusjonene til å foreta grundig risikovurdering. Innskuddsgarantiordningen bør utformes under hensyn til at den i minst mulig grad svekker slike kreditorers signalrolle. Dette vil sannsynligvis bidra til at disse kreditorene over tid plasserer sine innskudd i de institusjoner som er best i stand til å forvalte midlene. Kommisjonen foreslår derfor at innskudd fra andre finansinstitusjoner unntas fra ordningen, jf. bokstav a) i.f. Se også utkastet § 2-7 tredje ledd med motiver.

Alle instrumenter som vil omfattes av definisjonen ansvarlig kapital i art. 2 i rådsdirektiv 89/299/EØF av 17. april 1989 om kredittinstitusjoners ansvarlig kapital, faller utenfor innskuddsgarantien, jf. direktivets art. 2. Slike instrumenter omfattes ikke av innskuddsdefinisjonen i bokstav a).

I Norge har det tradisjonelt vært et klart skille mellom bankinnskudd på den ene siden og obligasjoner og sertifikater som gjeldsinstrumenter på den annen side. Etter kommisjonens syn er gjeldsinstrumenter som obligasjoner og sertifikater i utgangspunktet former for fordring på bankene som har karakter av å være instrumenter for profesjonelle investorer. Bankobligasjoner og banksertifikater er normalt ikke naturlige plasseringsalternativer for alminnelige forbrukere. Etter kommisjonens mening bør derfor en norsk innskuddssikringsordning unnta obligasjoner og sertifikater fra dekning. Innskuddssikringen bør først og fremst gjelde ordinære innskudd på navn. Når innskuddsdefinisjonen i utkastet også omtaler innskuddsbevis til navngitt person, omfatter dette derfor ikke obligasjoner m.v., men tar sikte på å fange inn visse særlige innskuddsformer som benyttes i andre EØS-stater. Annen ordinær gjeld til kunder som følger av midlertidige situasjoner i den ordinære bankvirksomhet, f.eks. ved betalingsformidling skal imidlertid også dekkes, jf. § 2-7 første ledd. Slike tilgodehavender likestilles med vanlig innskudd.

Kommisjonen har lagt til grunn at garantiforpliktelser og andre utenombalanseforpliktelser faller utenfor definisjonen av innskudd.

I bokstav b) og c) defineres henholdsvis beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskrav og kjernekapital. Gjeldende bestemmelser om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjonene fremgår av forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 med senere endringer. Tilsvarende finnes gjeldende bestemmelser om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, herunder kjernekapital i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 med senere endringer.

Til § 2-4. Sikringsfondets størrelse

Paragrafen har regler om sikringsfondets samlede ansvarlige kapital. Minstekapitalen skal være tilgjengelig til enhver tid, enten som innbetalt kapital eller som garantikapital, jf. annet ledd.

Finansiering av et fond kan skje ved en årlig avgift eller ved en garantiforpliktelse som betyr at den enkelte bank må betale når fondet trenger midler til å dekke garantiutbetalinger eller andre støttetiltak. Gjeldende norske ordning baseres på en kombinasjon av ovennevnte finansieringsformer. Inntil fondet har fått innbetalt den fastsatte minstekapital eller dersom innbetalt kapital senere synker under minstekravet, må bankene stille garanti. Fordelen ved en slik årlig avgift er at det bygges opp et fond som det kan tæres på i vanskelige perioder. Ulempen med et rent garantisystem er at banknæringen ventelig vil være inne i en vanskelig periode nettopp i situasjoner hvor fondet kan trenge midler og må kalle inn kapital. Kravene fra fondet blir da en ekstra byrde. Kommisjonens forslag viderefører den någjeldende ordning basert på årlig avgiftsinnbetaling og dermed gradvis oppbygging av en tilgjengelig minstekapital, jf. utkastet § 2-5.

Minstekravet til ansvarlig kapital må sees i sammenheng med sikringsfondets formål etter utkastet § 2-2 første ledd. Med utgangspunkt i en risikovurdering bør sikringsfondet for det første utgjøre en viss andel av den samlede innskuddsmasse som er dekket av innskuddsgarantiordningen. For det andre bør fondets størrelse også relateres til og utgjøre en viss andel av medlemmenes beregningsgrunnlag for ansvarlig kapital som uttrykk for institusjonenes samlede virksomhet. Dette gjelder imidlertid bare i forhold til de norske medlemmene som også er knyttet til støttetiltaksordningen.

Kommisjonens forslag til minstekapital er bygget på kriterier som kan sies å utgjøre en kombinasjon av reglene i spbl. § 43, som bygger på forvaltningskapital, og fbl. § 28, som bygger på innskudd. Dette må bl.a. sees i sammenheng med strukturelle endringer i bankenes balansesammensetninger siden banklovene ble vedtatt.

Kommisjonen har imidlertid ikke funnet grunn til å foreslå vesentlige endringer i den samlede størrelsen på dagens fond, og faktorene er fastsatt med det for øye.

Første ledd fastslår at sikringsfondets samlede ansvarlige kapital til enhver tid minst skal være summen av 1,5 prosent av samlet innskudd hos medlemmene og 0,5 prosent av det samlede beregningsgrunnlag for ansvarlig kapital i institusjoner som er medlemmer etter § 2-1 første ledd. Ordningen innebærer at det samtidig stilles krav til faktisk innbetalt kapital til fondet, jf. utkastet § 2-5.

I annet ledd er det gitt regler om at medlemmene plikter å garantere for en eventuell differanse mellom minimumsnivået og faktisk innbetalt beløp. Bestemmelsen vil særlig ha betydning i en oppbyggingsperiode hvor innbetalt beløp vil være mindre enn minimumsbeløpet, jf. innbetalingsreglene i § 2-5. Tilsvarende situasjon oppstår dersom fondet har utbetalt midler fra fondet, slik at den samlede ansvarlige kapitalen er kommet under minimumsnivået, jf. annet punktum. Det legges til grunn samme beregningsmåte for det enkelte medlems garantibeløp som for beregning av det enkelte medlems avgift, jf. tredje punktum.

Etter tredje ledd første punktum skal styret foreta den konkrete fordelingen av garantibeløpene, og fastsette hvordan garantiansvaret skal sikres. Kongen skal godkjenne fordelingen, jf. annet punktum. Garantiansvaret for det enkelte medlem skal omberegnes når styret finner behov for det eller når Kongen krever det, jf. tredje punktum.

Dersom fondet skulle få behov for innkalling av kapital i henhold til medlemmenes garantiansvar, kan dette ha sin bakgrunn i utbetalinger som fondets styre vedtar når det gjelder dekning under innskuddsgarantiordningen eller når det gjelder støttetiltak, jf. utkastet §§ 2-8 og 2-9. Den omstendighet at innbetalt kapital er mindre enn minste ansvarlige kapital er ikke i seg selv grunn til å aktualisere garantiansvaret. Fondet kan da bygges opp igjen ved ordinær innbetaling av årsavgift. Kommisjonen antar imidlertid at det bør settes en grense for hvor mye kapital som kan innkalles på en gang i.h.t. garantiansvaret, bl.a. fordi innbetalingen kommer i tillegg til den vanlige årsavgiften. Etter fjerde ledd er det foreslått begrensninger på det garantiansvar som kan kreves innbetalt fra medlemmene for et enkelt år. For et enkelt år kan det ikke kreves innbetalt mer enn en tidel av minstekapitalen etter første ledd, jf. første punktum. Kongen kan gi tillatelse til at det kreves inn et høyere beløp, jf. annet punktum.

I femte ledd fastslås det at det ikke kan åpnes konkurs eller akkordforhandlinger i fondet. Det vises til alminnelige motiver kapittel 2.8.6.

Til § 2-5. Avgift fra medlemmene

Etter fbl. § 28 og spbl. § 44 skal det enkelte medlem betale en årsavgift basert på 1 1/2 promille av bankens forvaltningskapital etter nest siste års regnskap inntil fondets innbetalte kapital har nådd den fastsatte størrelse. For at regelverket skal gi en rimelig fordeling av avgiftsplikten medlemmene imellom, mener kommisjonen det er behov for visse endringer i forhold til dagens ordning.

Kommisjonen har vurdert alternative modeller for avgiftsberegning. Det har blitt lagt stor vekt på å finne en modell som gjør at den enkelte bank relativt enkelt kan beregne den årlige avgift den selv skal betale.

Det er enighet i kommisjonen om at sikringsfondsordningens formål bør avspeiles i de faktorer som bestemmer avgiftens størrelse. Det er imidlertid ulike syn i kommisjonen når det gjelder i hvilke tilfeller støttetiltaksordningen bør kunne iverksettes, herunder omfanget av støttetiltak. Dette har naturlig nok også ført til uenighet om beregningsgrunnlaget for den avgiften som det enkelte medlem skal betale. Avgiftsberegningen er nærmere omtalt i alminnelige motiver kapittel 2.7 og i motivene til det separate lovforslaget fra mindretallet, jf. del IV.

Flertallets forslag til avgiftsberegning:

Kommisjonens flertall på 12 medlemmer bestående av Selvig, Nyhagen, Fidjestøl, Gjelsvik, Graver, Nygaard Haug, Klemetsen, Løining, Nygaard Ottesen, ­Prebensen, Rikheim og Stalheim foreslår at det enkelte medlem pålegges, så lenge fondets faktiske kapital ikke overstiger minstekravet i § 2-4, å betale en årlig avgift til fondet, jf. første ledd. Med fondets faktiske kapital menes den kapital som er innbetalt til fondet og som ikke er brukt til å dekke tap på innskudd eller til å yte støttetiltak, jf. utkastet §§ 2-7, 2-8 og 2-9.

Annet ledd har regler om betaling av årsavgift fra det enkelte medlem, og fastlegger således fordelingen av den samlede avgift mellom de enkelte medlemmer. Basert på bankenes kapitaldekningsoppgaver pr. 31.12.94 hadde forretnings- og sparebankene en samlet gjennomsnittlig kjernekapitaldekning på 9,1 prosent. Medregnet Postbanken, men uten Postgiro, var den gjennomsnittlige kjernekapitaldekningen på 9,5 prosent. Det er lagt til grunn at avgiftssatsen for en bank med gjennomsnittlig kapitaldekning settes slik at årlige innbetalinger fra samtlige banker vil gi 1/10 av kravet til fondets størrelse. Når det gjelder utslaget på avgiftens størrelse avhengig av hvilket beregningsgrunnlag som velges, vises det til tabell 2.1 i alminnelige motiver kapittel 2.7. Flertallet i kommisjonen forutsetter at omlag en halvpart av årsavgiften skal være bidrag til henholdsvis innskuddsgarantiordningen og støttetiltaksordningen. Flertallet har tatt utgangspunkt i at det enkelte medlems årsavgift settes lik summen av 0,75 promille av innskudd og 0,75 promille av beregningsgrunnlag for kapitaldekningskravet.

Gitt ovennevnte forutsetninger blir avgiften – heretter stikkordsmessig kalt normalavgiften – som en bank med kjernekapitaldekning på 8 prosent skal betale:

normalavgiften =

0,00075 x innskudd + 0,00075 x beregningsgrunnlag.

Definisjonen av begrepet innskudd i § 2-3 første ledd er lagt til grunn. Det er altså innskudd fra andre enn finansinstitusjoner som skal regnes med.

For medlemmer som har en kjernekapitaldekning som avviker fra 8 prosent, er det i bokstav a) og b) forutsatt at avgiften skal justeres i forhold til normalavgiften på bakgrunn av medlemmets reelle kjernekapitaldekning. Ved en lavere kjernekapitaldekning enn 8 prosent skal det betales et prosentvis tillegg til normalavgiften. Det relative tillegget skal utgjøre 0,04 multiplisert med det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er lavere enn 8 prosent. Tilsvarende reduksjon i avgiften foreslåes dersom kjernekapitaldekningen er høyere enn 8 prosent. Beregningsfaktoren på 0,04 gir etter flertallets oppfatning uttrykk for en hensiktsmessig differensiering i avgiftsnivået etter kjernekapitaldekningen. En høyere verdi på faktoren 0,04 ville gi uttrykk for en sterkere differensiering av utbetalingene avhengig av kjernekapitalandelen. Avgiften kan likevel – etter flertallets forslag – uansett ikke settes lavere enn 65 prosent av normalavgiften. Dette innebærer at en bank med kjernekapitaldekning på 16,75 prosent vil få en avgift tilsvarende 65 prosent av normalavgiften. En bank med 4 prosent kjernekapitaldekning, dvs. lovens minstekrav, vil få en avgift på 116 prosent av normalavgiften.

Følgende formel viser avgiften som den enkelte bank skal betale:

avgiften =

(0,00075 x innskudd + 0,00075 x beregningsgrunnlag) x (1 – 0,04 x (kjernekapitaldekning – 8)),

der kjernekapitaldekningen ikke kan settes høyere enn 16,75.

Flertallets forslag innebærer at den samlede avgiften for bankene vil avta med økende kjernekapitaldekning og vice versa. Tilsvarende vil avgiften variere med bankenes samlede innskudd og beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Basert på de forutsetningene som ligger til grunn for avgiftsberegningen er en slik konsekvens naturlig. Det er en viss svakhet knyttet til forslagets forutsetning om at omtrent like mye av avgiften skal innbetales med utgangspunkt i hvert av de to elementene innskudd og beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Grunnen til dette er at forutsetningen om omtrent like stor innbetaling forrykkes dersom beregningsgrunnlaget for kapitaldekning ikke utvikler seg parallelt med innskuddene. Tilsvarende vil endringer i reglene for definering av beregningsgrunnlaget ha betydning. Slike endringer kan også føre til at samlet årsavgift til sikringsfondet ikke kommer opp i en tidel av minstekapitalen etter § 2-4. Disse forhold er imidlertid bare direkte konsekvenser av at alle parametrene for avgiftsberegningen fastsettes i loven, noe som flertallet mener er den mest hensiktsmessige løsningen. Slike forskyvninger kan imidlertid rettes opp, dersom det er ønskelig, ved at Kongen endrer satsen, se motivene til fjerde ledd.

I tredje ledd er det foreslått regler om avgift for filialer av kredittinstitusjoner fra annen stat. Som det fremgår av motivene til § 2-1 annet ledd vil filialer av utenlandske kredittinstitusjoner bare kunne være medlem av innskuddsgarantiordningen. Det er hjemlandet som har ansvaret for den utenlandske institusjonens generelle soliditet, og støttetiltak via den norske sikringsordning vil derfor ikke være aktuelt. Etter flertallets oppfatning bør derfor den avgift som filialen skal betale beregnes utelukkende ut fra filialens samlede innskudd fra andre enn finansinstitusjoner justert for morbankens kapitaldekning. Kommisjonen har drøftet om avgiften for slike filialer bør beregnes på bakgrunn av den samme satsen som for norske banker. Det har blitt påpekt at sikring av innskudd i norske banker i realiteten også vil bli finansiert ved deler av den avgiften som beregnes ut fra beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Det er ikke mulig å angi eksakt hvor mye dette vil utgjøre. For å ta hensyn til dette momentet foreslår flertallet at filialen skal betale en noe høyere avgift for innskuddselementet enn det norske banker skal gjøre. Det foreslås at satsen settes til 1,00 promille.

Justeringen i avgiften foretas etter de samme prinsipper som anvist i annet ledd bokstav a) og b). Ved bruk av disse korreksjonselementene er det naturlig å ta utgangspunkt i hele institusjonens kjernekapital. Eventuelle tallstørrelser basert på filialens kapitalforhold anses lite egnet. Filialen skal imidlertid ikke betale avgift for den del av garantibeløpet som er dekket via hjemlandets garantiordning. Dersom hjemstaten har en garantiordning som tilfredsstiller minimumskravet i innskuddsgarantidirektivet, dvs. garanterer innskudd inntil 20 000 ECU (ca. NOK 160.000), må filialen altså betale en avgift til ordningen i Norge basert på de resterende NOK 1.840.000. Dette har kommet til uttrykk i regelen i annet punktum om forholdsmessig beregning av avgiften.

Flertallet foreslår at de nærmere regler om avgiftsberegningen fastsettes av Kongen, jf. fjerde ledd. Kongen kan samtykke i at avgiften settes lavere enn det som fremgår av annet og tredje ledd, jf. første punktum. Kongen kan også øke satsene i annet og tredje ledd dersom det samlede avgiftsbeløp ett år utgjør mindre enn en tidel av fondets minstekapital, jf. annet punktum.

Det kan tenkes ulike måter å utforme flertallets forslag på. I vedlegg V er det redegjort for en slik alternativ utforming som har vært fremme under kommisjonens arbeide.

Til § 2-6. Endring i medlemskap

I første ledd er det gitt særlige bestemmelser om avgiften for nye medlemmer. Etter første punktum skal avgiften for første driftsår bare svares for den del av året som banken har vært medlem av ordningen. Ved lov 8. juni 1984 nr. 49 ble forretningsbankloven endret slik at bestemmelsen om sikringsfondsavgiften kunne tilpasses nye banker. I henhold til fbl. § 28 siste ledd kan en ny bank i en overgangsperiode pålegges å innbetale avgift til fondet etter nærmere regler fastsatt av departementet, se forskrift 24. mars 1992 om innbetaling av avgift til Forretningsbankenes Sikringsfond for nye banker. Da det ikke er foretatt noen tilsvarende endring i spbl. § 44, er det usikkert om det er en tilsvarende adgang til å kreve at en nyetablert sparebank skal betale sikringsfondsavgift for første driftsår.

Det følger av annet punktum at avgiften for første driftsår betales sammen med avgiften for neste driftsår, og at avgiften for første driftsår ikke kan være større enn avgiften for andre driftsår.

Den nærmere fastsettelsen av premiens størrelse for nye medlemmer bør etter kommisjonens mening skje ut fra de prinsipper som ellers er lagt til grunn for sikringsordningen. Det foreslås således at reglene for premiens størrelse for nyetablerte banker er de samme som gjelder for øvrige banker.

Etter annet ledd kan Kongen fastsette en særlig inntredenavgift for medlem som har drevet virksomhet før inntreden. Denne avgiften kan ikke overstige det beløp som medlemmet ville ha betalt hvis det hadde vært medlem av sikringsfondet foregående år. Dersom det ikke har blitt innkrevd avgift året før som følge av at fondet da var fullt, kan det heller ikke kreves slik inntredenavgift.

En slik inntredenavgift kan være aktuelt for f.eks. Postbanken, som p.t. er pålagt å betale en årlig avgift til staten, jf. postbankloven § 5-5. Garantiavgiften som Postbanken har betalt til staten, ble tidligere beregnet på bakgrunn av siste års regnskap. Dette ble endret i 1994 slik at avgiften skal beregnes ut fra bankens forvaltningskapital etter nest siste årsregnskap, slik tilfellet er for forretnings- og sparebankene. Det ble derved etablert likhet mellom Postbankens beregningsmetode og den metoden som forretnings- og sparebankene bruker.

Medlemmet Prebensen mener at det ikke skal fastsettes noen særskilt inntredenavgift for Postbanken, da dette vil gi en urimelig dobbeltbelastning. Dersom en likevel finner det riktig å fastsette en slik avgift, forutsetter Prebensen at den utredes av staten.

Medlemmene Fidjestøl og Klemetsen mener at nye medlemmer ut fra rimelighetsbetraktninger bør betale en viss avgift også om sikringsfondet oppfyller lovens krav til innbetalt kapital slik at de gamle medlemmene ikke betaler avgift. Det vil være et skjønnsspørsmål hvor stor en slik avgift skal være. Det må her blant annet tas hensyn til at avgiften ikke skal representere noe etableringshinder. Etter disse medlemmers vurdering synes det rimelig at nye medlemmer skal betale avgift f.eks. i to-tre år også om avgiftsplikten er falt bort for de øvrige medlemmer.

Disse medlemmer peker på at en slik regel for øvrig vil representere en begrenset belastning for nye banker, da både innskuddene og beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital vil være svært begrenset de to-tre første årene i forhold til senere. For institusjoner som er omdannet til banker, ville også avgiften på innskuddsleddet være svært liten i startfasen ettersom de tidligere ikke kunne motta innskudd, mens avgiften på leddet som gjenspeiler institusjonens størrelse ville være som for en bank med avgiftsplikt.

Det presiseres for ordens skyld at nye medlemmer kan enten være nyetablerte banker, eller institusjoner som har drevet ulik virksomhet før de ble medlemmer av sikringsfondet. Det er derfor vanskelig å gi generelle bestemmelser som vil virke rimelig i alle konkrete situasjoner som kan oppstå. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå følgende hjemmelsbestemmelse for Kongen som § 2-6 annet ledd:

«Nye medlemmer skal betale avgift etter nærmere regler gitt av Kongen. Dette gjelder også om avgiftsplikten er falt bort for de øvrige medlemmer.»

Etter tredje ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om plikt til å svare avgift ved inntreden, avvikling eller fusjon.

Til § 2-7. Innskuddsgaranti

Reglene om innskuddsgaranti må sees i lys av reglene om offentlig administrasjon i kapittel 6. Innskuddsgarantien er først og fremst aktuelt hvor det foreligger et vedtak om at en bank skal settes under offentlig administrasjon.

Første leddførste punktum lovfester den plikt sikringsfondet har til å dekke tap på innskuddsforpliktelser, jf. direktivet art. 3 nr. 1. I direktivet art. 1 nr. 1 er også midlertidige forhold som følge av vanlige banktransaksjoner en del av innskuddsdefinisjonen. Da definisjonen av innskudd i utkastet § 2-3 første ledd bokstav a) bl.a. brukes i §§ 2-4 og 2-5 for å bestemme henholdsvis fondets størrelse og det enkelte medlems avgift, har kommisjonen valgt å ikke ta med betalingsoppdrag o.l. i definisjonen av innskudd. Det er imidlertid presisert i annet punktum at innskuddsgarantien også skal omfatte tap på tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester. Dette innebærer at en bank som er satt under offentlig administrasjon er forpliktet til å godskrive betaler eller mottaker for det beløp den har fått til disposisjon for betalingsoppdraget. Dette kan f.eks. være oppgjør ved kjøp av fast eiendom, valutatransaksjoner og forskuddsbetalte remburser. Krav på bakgrunn av innskudd og betalingsoppdrag e.l. fra en kunde vurderes samlet i forhold til minimumsdekningen på NOK 2 millioner. Etter tredje punktum anses også ikke forfalte renter som innskudd, og omfattes derfor av innskuddsgarantien. Dette vil bl.a. omfatte renter som er fastsatt etter reglene om offentlig administrasjon i utkastet § 6-9 annet ledd.

I annet ledd foreslås det lovfestet et minimumskrav til dekning. Gjeldende bestemmelser i fbl. § 26 som gir Forretningsbankenes sikringsfond adgang til å fastsette utbetalingen til innskyterne i hvert enkelt tilfelle, vil ikke tilfredsstille direktivet art. 7 nr. 1, hvor hver innskyter skal ha en formell garanti på minst 20 000 ECU for sine innskudd i en kredittinstitusjon. Bestemmelsen i forretningsbankloven må derfor endres. Det må enten angis et minstebeløp som alle dekningsberettigede er garantert, eller garantere innskuddene til alle dekningsberettigede fullt ut, jf. gjeldende spbl. § 41 fjerde ledd.

Innskytere som samlet har et betydelig beløp stående i en bank, bør etter kommisjonens mening gis insentiver til å vurdere risikomessige sider ved sine plasseringer. Det må innebære et selvstendig ansvar å eie og forvalte midler. Disse hensyn må imidlertid vurderes mot mer alminnelige forbrukervernsbetraktninger hvor det bl.a. tas i betraktning at det ikke kan forventes at vanlige forbrukere setter seg inn i slike forhold.

Ut fra de hensyn som er nevnt ovenfor, antar kommisjonen at det bør settes en minstegrense vesentlig høyere enn minstegrensen i direktivet. Ved fastsettelsen av en beløpsgrense må det også i noen grad tas hensyn til at et nominelt beløp over tid kan innebære lavere dekning som en følge av generell prisstigning og økonomisk vekst. Kommisjonen foreslår en grense for dekning på NOK 2 millioner pr. innskyter pr. bank. Kommisjonen har valgt å lovfeste garantien i norske kroner. Dette anses uproblematisk så lenge minimumsgarantien etter direktivet er så mye lavere enn det som følger av forslaget. Det vises for øvrig til oppgjørsregelen i § 2-8 femte ledd som er knyttet opp til ECU.

Når innskuddsgarantien begrenses til å omfatte innskudd inntil et nærmere spesifisert beløp, vil det kunne være insentiver for nærstående personer til å fordele innskuddene mellom seg. Således vil f. eks. medlemmer av samme familie kunne fordele innskuddene mellom seg, for på den måte å få bedre dekning av innskuddsgarantien. Ved å sette den beløpsgrense som omfattes av innskuddsgarantiordningen relativt høyt, uten særlige identifikasjonsregler for øvrig, vil slike vurderinger bli mindre aktuelt for alminnelige husstander. En beløpsgrense på NOK 2 millioner er ment å ta hensyn til dette. På bakgrunn av ovenstående, samt hensynet til å etablere enkle og praktiske regler, foreslås det at beregningsgrunnlaget for omfanget av innskuddsgarantien knyttes til den enkelte persons samlede innskudd. Denne form for kumulering er enkel å praktisere, da innskuddsgarantien skal være registrert på person-/foretaks­nummer. Dekningen er imidlertid som nevnt samtidig begrenset til samtlige konti i én bank. Kommisjonen har heller ikke funnet det hensiktsmessig å skille mellom innskudd foretatt av offentlige institusjoner, bedrifter eller private. Disse behandles likt i forhold til innskuddsgarantien. Innenfor beløpsgrensen garanteres innskuddene 100 prosent, dvs. at innskytere med garanterte innskudd ikke skal betale noen egenandel. For nærmere om vurderingene knyttet til innskuddsgarantiens størrelse vises det til de alminnelige motiver kapittel 2.8.5.

Kommisjonen har vurdert om det bør gjelde en ubegrenset garanti for enkelte typer av innskudd, f.eks. advokaters og eiendomsmegleres klientkonto, umyndiges midler, private pensjonsinnskudd m.v. Flertallet i kommisjonen har ikke funnet grunnlag for å gi en slik ubegrenset lovgaranti. Det er særlig lagt vekt på at det garanterte minimumsbeløpet allerede er satt svært høyt. Dersom det gjelder beløp som overstiger NOK 2 millioner, mener flertallet at det kan benyttes forskjellige metoder for å redusere risikoen, f.eks. spre risikoen på ulike banker eller opprette en klientkonto pr. klient. Det vises til mindretallets lovforslag § 2-6 femte ledd med motiver.

I annet punktum foreslås at innskudd og forpliktelser i en bank skal kunne motregnes ved en utløsning av garantiforpliktelsen, m.a.o. at den enkelte kundes fordringer fratrukket gjeld danner grunnlag for garantiforpliktelsen, jf. direktivet art. 1 nr. 1 fjerde ledd. Et slikt motregningsprinsipp gjelder i Danmark. Det foreslås at det bare kan motregnes i kundens forfalte krav. Dette innebærer at det skal kunne gjøres fradrag for forpliktelser som på utbetalingstidpunktet var forfalt, og for kreditter ytet på vilkår om at banken – i tilfelle av en økonomisk krisesituasjon – kunne kreve kreditten betalt med kort varsel.

I tredje ledd er det foreslått unntak fra plikten til å dekke innskudd basert på henholdsvis kundegruppens og innlånets art. Medlemsstatene har etter direktivet art. 7 nr. 2 adgang til å fastsette at visse innskytere eller visse innskudd skal unntas fra garantien eller garanteres med et lavere beløp. En liste over mulige unntak fremgår av vedlegg I til direktivet. Kommisjonen antar at det neppe er aktuelt å benytte den listen uten videre, men enkelte unntak bør følges opp. I bokstav a) foreslås det at fondet ikke plikter å dekke tap på innskudd fra selskaper i samme konsern som institusjonen, jf. vedlegg I nr. 9. I bokstav b) foreslås det at fondet ikke plikter å dekke tap fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv innvestering, jf. vedlegg I nr. 5. For begge tilfellene vises det til spesialmotivene til § 2-3 første ledd bokstav a) og alminnelige motiver kapittel 2.8.4.

Etter direktivets vedlegg I nr. 11 kan innskudd som en innskyter på individuelt grunnlag har oppnådd en særlig rente på eller andre økonomiske fordeler av, unntas fra dekning når dette har bidratt til å forverre institusjonens økonomiske situasjon. Til forskjell fra de øvrige unntak som åpner for en forhåndsbestemt innsnevring av innskuddsgarantiordningen, åpner dette unntaket for en mer skjønnsmessig vurdering i etterhånd av om innskuddet likevel ikke skal dekkes ut fra rimelighetsbetraktninger. Bakgrunnen kan være at banken har tilbudt renter langt over normalt markedsnivå på individuelle vilkår, slik at kunden gjennom dette bør forstå og akseptere en økt risiko for tap. Etter kommisjonens mening bør et slikt unntak også innføres i den norske ordning, men slik at dette er kvalifisert til de tilfeller hvor bl.a. renten er uvanlig høy, jf. bokstav c). Ordningen antas å kunne virke disiplinerende både i forhold til bankenes drift og innskyternes disposisjoner, i det de ellers ikke ville ha noe behov for å vurdere risiko ved de ulike institusjoner.

Etter direktivet art. 2 skal innskudd som stammer fra transaksjoner som det er avsagt straffedom for i forbindelse med hvitvasking av penger utelukkes fra enhver tilbakebetaling fra fondet. Etter bokstav d) kan fondet unnta denne type innskudd fra dekning .

Etter vedlegg I nr. 13 kan innskudd i andre valutaer enn medlemsstatenes valuta og ECU også unntas. Etter kommisjonens mening vil dette ikke være hensiktsmessig. Det foreslås derfor ikke noe slikt unntak.

Et særskilt spørsmål er om innskuddsgarantien skal omfatte utenlandske innskytere. Kommisjonen mener at det ikke er ønskelig å særbehandle innskudd foretatt av norske borgere, og at innenlandske og utenlandske innskytere bør stilles likt i forhold til innskuddsgarantien. Det vises til alminnelige motiver kapittel 2.8.4.

Til § 2-8. Oppgjør

Etter første ledd plikter fondet å utbetale tap på innskudd som dekkes av garantien så snart som mulig og senest innen tre måneder etter at innskuddet forfalt til utbetaling, jf. direktivet art. 10 nr. 1. Tap på innskudd vil bl.a. kunne oppstå i tilfelle hvor banken er satt under offentlig administrasjon. Det er ikke nødvendig at bobehandlingen er kommet så langt at tapet kan beregnes. Utbetaler fondet innskuddsbeløpet, trer det inn i innskyterens krav.

I annet ledd reguleres tidspunktet som tre måneders fristen skal gjelde fra, dersom innskuddet ikke på annen måte er bragt til forfall. Fristen begynner å løpe fra det tidspunkt Kredittilsynet er kommet til at medlemmets økonomiske stilling er slik at det hverken kan eller vil kunne tilbakebetale innskudd, eller dersom medlemmet er satt under offentlig administrasjon. Det vises til lovutkastet kap. 6 om offentlig administrasjon.

Etter tredje ledd kan Kongen gi tillatelse til å forlenge fristen i første ledd, jf. direktivet art. 10 nr. 2. Etter kommisjonens forslag kan fristen maksimalt forlenges med tre måneder. Kommisjonen har lagt til grunn at det skal foreligge helt spesielle omstendigheter dersom slik forlengelse skal gis. Etter innskuddsgarantidirektivet art. 10 nr. 5 kan utbetalinger fra garantiordningen innstilles inntil det foreligger en domstolsavgjørelse når en innskyter eller enhver annen person som er berettiget til eller har interesse i beløp som står på en konto, er blitt siktet for hvitvasking av penger. Kommisjonen mener at de vanlige utbetalingsreglene skal gjelde for innskudd som ikke er knyttet til spørsmål om hvitvasking. Innskudd hvor det er tatt ut siktelse for hvitvasking skal ikke utbetales før det foreligger en domstolsavgjørelse. Kommisjonen har ikke sett behov for å regulere dette uttrykkelig i lovteksten. Dersom det skulle være behov for det, kan forskriftshjemmelen i § 2-2 fjerde ledd benyttes. Dersom det ikke blir avsagt straffedom for hvitvasking, vil alminnelige regler om mislighold av pengeforpliktelser gjelde for oppgjøret.

Fondet kan ikke påberope seg fristen i første og tredje ledd til å avslå å utbetale garantien til en innskyter som ikke har vært i stand til å gjøre sitt krav om utbetaling i henhold til garantien gjeldende i tide, jf. direktivet art. 10 nr. 3.

Etter fjerde ledd trer fondet inn i innskyternes rett tilsvarende det tap som fondet har dekket under innskuddsgarantien etter § 2-7. Tilsvarende gjelder ved tap som blir dekket ved støttetiltak etter § 2-9. Etter direktivet art. 7 nr. 1 skal innskuddsgarantiordningen som hovedregel sikre at den enkelte innskyter får dekket et beløp tilsvarende 20 000 ECU. I § 2-7 annet ledd er det foreslått at innskuddgarantien skal dekke et beløp på NOK 2 millioner pr. innskyter. Etter oppgjørsregelen i femte ledd første punktum skal fondet først sikre at alle innskyterne får dekket et innskuddsbeløp i norske kroner som svarer til 20 000 ECU. For innskytere som har beløp mellom 20 000 ECU og NOK 2 millioner, kan fondet utbetale de resterende beløp ved terminutbetalinger i samsvar med fondets likviditetssituasjon, jf. annet punktum. Det er altså snakk om en forskyvning av tidspunktet for utbetaling, og berører ikke selve innskuddsgarantien på NOK 2 millioner. Kommisjonen forutsetter at fondets adgang til å utsette betalingen av deler av garantibeløpet bare blir benyttet i de tilfeller hvor fondet har presset likviditet.

Etter sjette ledd første punktum kan den enkelte innskyter klage på fondets oppgjør og utbetalinger etter innskuddsgarantien. Klagen rettes til Kredittilsynet. Eventuell tvist om et krav omfattes av innskuddgarantien og om retten til dekning under denne avgjøres ved søks­mål, jf. annet punktum.

Til § 2-9. Støttetiltak

Gjeldende norske sikringsfondsordninger har som formål både å sikre innskudd og å støtte medlemsbankenes virksomhet. Innskuddsgarantidirektivet har derimot bare innskuddsgaranti som hovedformål. Imidlertid åpner direktivet for å opprettholde en støttetiltaksordning under forutsetning av at denne er egnet til å hindre at innskuddene fra kunder går tapt, og har nødvendige ressurser for dette formål. Videre forutsettes det at ordningen var godkjent og etablert på vedtagelsestidspunktet for direktivet m.m., jf. direktivets fortale og art. 3.

Kommisjonen mener at de erfaringer man har hatt under bankkrisen viser at fondene i hovedsak har vært formålstjenlig, selv om fondenes ressurser ikke var tilstrekkelige til å demme opp for alle konsekvenser av bankkrisen. Dette var imidlertid en konsekvens av at fondene, fra å yte støtte til enkeltbanker i krise, opplevde at krisen utviklet seg til å bli en omfattende systemkrise. De kollektivt finansierte sikringsfondene har hverken vært forutsatt, eller vil i fremtiden kunne forutsettes, å ha kapasitet til å ta seg av annet enn begrensede problemer innenfor næringen knyttet til krise i et begrenset antall banker, særlig mindre og mellomstore banker. Ved en mer omfattende systemkrise som rammer en eller flere storbanker, eller et betydelig antall banker, vil staten uansett måtte få en viktig rolle i håndteringen av krisen. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 2.4 og mindretallets separate lovforslag med motiver.

Første ledd angir ytterrammen for hvilke ulike støttetiltak sikringsfondet kan yte. Tiltakene er i hovedsak de samme som de nåværende sikringsfond kan yte, jf. spbl. § 41 og fbl. § 26.

I annet ledd første punktum fastslås at styret, etter nærmere bestemmelser i vedtektene, avgjør om støttetiltak skal ytes, og omfanget av slik støtte. Vilkår kan settes for støtte, jf. annet punktum. Kredittilsynet er gitt en særlig kompetanse etter tredje punktum til å treffe vedtak og fastsette retningslinjer som nevnt i § 5-2 i støtteperioden. Se motivene til denne paragraf.

Etter tredje ledd kan det ikke treffes vedtak om støtte etter annet ledd dersom det må antas at fondets gjenværende midler og fremtidige kapitaltilgang ikke er tilstrekkelige til å sikre fondets forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen. Dersom fondets innbetalte kapital reduseres for mye, vil det kunne bli nødt til å innkalle tilleggsavgifter i henhold til medlemmenes garantiansvar overfor fondet, jf. § 2-4 fjerde ledd. Det er videre satt formkrav til vedtakets gyldighet, bl.a. må minst 5 medlemmer stemme for at støtte skal gis og vedtaket skal begrunnes, jf. annet og tredje punktum.

I visse situasjoner kan det muligens være hensiktsmessig å gi støtten til morselskapet. Dersom det er morselskapet som er børsnotert, kan tilførsel av kapital til morselskapet gjøre det lettere for sikringsfondet å få igjen kapitalen, f.eks. om innskuddet skjer i form av preferansekapital som kan konverteres til aksjer. I fjerde ledd åpnes det derfor for at støtten kan gis til morselskap i finanskonsern, under forutsetning av at morselskapet gir støtten videre til medlemmet.

I femte ledd er det gitt nærmere bestemmelser om de plikter en medlemsbank som har mottatt støtte, har overfor sikringsfondet. Medlemsbanken er forpliktet til å gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre fondet mot tap. Medlemsbanken skal også rapportere regelmessig til fondet om bankens stilling og virksomhet. Styret kan til enhver tid innhente opplysninger om bankens situasjon, jf. annet punktum.

Etter sjette ledd kan fondet stille garanti eller påta seg andre forpliktelser i anledning av innskuddsgaranti eller støttetiltak som til sammen tilsvarer inntil to ganger minstekapitalen til fondet. Dette gjelder også adgangen til å ta opp lån. Kongen må gi samtykke til at fondet stiller garanti eller påtar seg andre forpliktelser utover nevnte ramme.

Til § 2-10. Generalforsamling

I første ledd foreslås det at det enkelte medlem skal ha én representant og én stemme på generalforsamling. Hensiktsmessigheten av denne stemmerettsregel vil bl.a. avhenge av om det opprettes ett eller to fond, se alminnelige motiver kapittel 2.6. Kongen kan fastsette andre regler for medlemmers stemmerett.

Etter annet ledd skal generalforsamlingen vedta vedtekter for fondet. Vedtektene bør inneholde regler om forvaltning av sikringsfondets midler. Forvaltningen av fondet skal ha som et vesentlig siktemål å administrere innskuddsgarantiordningen. Da sikringsfondet alltid skal tjene som en garanti overfor innskyternens midler i banken, er kommisjonen av den oppfatning at det bør trekkes forholdsvis snevre rammer rundt sikringsfondets virksomhet, jf. § 2-9 tredje ledd. De regler som fastsetter når det kan skje utbetalinger fra fondet, vil bygge opp under dette. Det vil likevel være nødvendig å presisere bestemmelser for forvaltningen av midlene i fondet.

Generalforsamlingens øvrige oppgaver er valg av styre- og varamedlemmer, fastsettelse av styreinstruks samt behandling av årsmelding og regnskap, jf. annet og tredje ledd.

Til § 2-11. Styre

Første ledd regulerer styrets størrelse og sammensetning. Styret skal bestå av syv medlemmer, jf. første punktum. Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges i utgangspunktet av generalforsamlingen, jf. annet punktum. De to øvrige medlemmene med varamedlemmer oppnevnes av henholdsvis Norges Bank og ­Kredittilsynet, jf. tredje punktum. Flertallet foreslår at ett eller to av de fem medlemmene som skal velges av generalforsamlingen, kan oppnevnes av Statens Banksikringsfond dersom fondet utbetaler lån til bankenes sikringsfond, se utkastet § 4-9 med motiver. Det antas at styret etter behov engasjerer forretningsfører.

Etter spbl. § 46 og fbl. § 30 skal Kredittilsynets direktør være fast medlem av styret i de respektive sikringsfondene. Bakgrunnen for dette har vært at man har ønsket å sikre en dialog mellom sikringsfondene og myndighetene representert ved tilsynsorganet. Dette hensynet vil etter kommisjonens mening være tilstrekkelig ivaretatt ved at både Kredittilsynet og Norges Bank oppnevner hvert sitt medlem med varamedlem.

Annet og tredje ledd har bestemmelser om henholdvis den perioden som styremedlemmene velges for samt hvilke krav som stilles for at et vedtak skal være gyldig.

Til § 2-12. Forholdet til Statens Banksikringsfond

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak fbl. § 30 a og spbl. § 46 a. Kommisjonen foreslår presisert at reglene om Statens Banksikringsfond ikke bare gjelder ved lån fra fondet men også ved annen kapitaltilførsel. Regelverket følger av kapittel 4 og regulerer forholdet mellom bransjens kollektivt organiserte fond og det statlige fond.

Kollektivt baserte sikringsfond eid av bankene vil ikke kunne opparbeide eller ha tilgang til tilstrekkelig kapital til å ivareta tiltenkte funksjoner dersom det oppstår en omfattende bankkrise. Etter kommisjonens mening bør derfor en ordning med et Statens Banksikringsfond opprettholdes som en del av et sikringsapparat for krisehåndtering ved en systemkrise.

Til § 3-1. Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning

Etter første ledd første punktum skal alle forsikringsselskaper som Kongen har gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikringsvirksomhet her i riket, være medlem av Skadeforsikringselskapenes Garantiordning. Ordningen omfatter alle selskaper som er etablert med hovedsete i Norge. Dette gjelder enten selskapet har norske eller utenlandske eiere. Utenlandske selskapers datterselskaper er m.a.o. omfattet. Det samme gjelder filialer som selskaper utenfor EØS-området har etablert i Norge. Videre omfattes filialer som selskaper med hovedsete i Norge etablerer i utlandet – forutsatt at den forsikrede risiko består her i riket.

Inntil nylig måtte alle filialer av utenlandske forsikringsselskaper som skulle etablere seg her i riket ha konsesjon. Ved forskrift 22. september 1995 ble reglene endret slik at forsikringsselskaper med hovedsete i en annen EØS-stat ikke lenger trenger konsesjon etter forsvl. § 2-4 for å etablere filial her i riket. Kommisjonen foreslår imidlertid at også slike filialer skal være omfattet av garantiordningen. En bestemmelse om dette er tatt inn i paragrafens annet ledd, se motivene til annet ledd.

Det er bare forsikringsselskaper som driver direkte skadeforsikring som omfattes av den obligatoriske garantiordningen. I forsvl. kapittel 2 er det gitt nærmere regler om konsesjonsplikten. For en nærmere avgrensning av skadeforsikring, vises det til forsvl. § 1-2 og forsikringsavtaleloven 16. juni 1989 nr. 69 § 1-1. For en nærmere avgrensning av begrepet direkte skadeforsikring vises det til motivene til § 3-2 første ledd.

Selv om et forsikringsselskap er medlem av den norske garantiordningen, vil ikke alle krav mot selskapet dekkes av ordningen. Bare krav som gjelder en forsikret risiko som består her i riket vil bli dekket, jf. utkastet § 3-4. Det er også foreslått kvantitative begrensninger i garantiordningens dekningsomfang, jf. utkastet § 3-3 første ledd. Se de alminnelige motiver i kapittel 3.4 om kommisjonens vurderinger knyttet til avgrensning av garantiordningens dekningsomfang.

Vilkåret om at forsikringsavtalen skal være tegnet av selskap eller filial som er medlem av garantiordningen (jf. utkastet §  3-2 første ledd), innebærer i praksis at forsikringsavtaler inngått av utenlandsk selskap bare faller inn under ordningen forsåvidt gjelder avtaler inngått gjennom selskapets datterselskap eller filial i Norge. Forsikringsavtaler som er inngått med utenlandsk forsikringsselskap gjennom såkalt grenseoverskridende virksomhet faller utenfor dekningsområdet.

Dersom et krav dekkes både av en utenlandsk og en norsk garantiordning, kan det være behov for samordning. I utkastet § 3-8 foreslås det at Kongen kan gi nærmere regler om slik samordning.

I annet punktum er det gjort unntak fra pliktig medlemskap i Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning for visse gjensidige forsikringsselskap med hovedsete her i riket. Dette er en videreføring av bestemmelsen i gjeldende forskrift 8. september 1989 nr. 929 om skadeforsikringsselskapenes garantiordning § 1 annet ledd. Det er to kumulative betingelser for at gjensidige selskaper ikke skal omfattes av garantiordningen. For det første må selskapet ha rett til å foreta etteravregning overfor forsikringstakerne, dvs. at slik etteravregning må være vedtektsfestet. For det andre må det faktisk foretas en slik årlig etteravregning. Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, skal det gjensidige selskapet være medlem av garantiordningen.

Det er bare noen få norske gjensidige selskaper som driver forsikring basert på reell etteravregning av premier. Som eksempel kan nevnes P & I-selskapene Skuld og Gard.

Gjensidig selskap som dekker trafikkforsikring omfattes ikke av unntaket i annet punktum, jf. annet punktum i.f. Bestemmelsen tilsvarer § 1 tredje ledd i forskriften om skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Bakgrunnen er at trafikkforsikring er en lovbestemt ansvarsforsikring som dekker de skader som et motorkjøretøy påfører tredjepersoner og ting. Solidariseringen mellom forsikringstakerne i det gjensidige selskap kan ikke begrunne at de sikrede ikke skal omfattes av garantiordningen. Annet punktum gjelder heller ikke for filial av gjensidig selskap fra EØS-området. Det følger av annet ledd at slike filialer skal være medlem av garantiordningen.

I annet ledd foreslås det at forsikringsselskap med hovedsete i annen stat innenfor Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde som driver direkte skadeforsikring gjennom filial etablert her i riket skal være medlem av garantiordningen. Dette bør gjelde selv om slike filialer nå kan etableres uten konsesjon. Kommisjonen anser denne ordning for å være forenlig med det hjemlandsprinsipp som ligger til grunn for reguleringen av forsikringsvirksomhet i EU. I den grad det ikke er gitt særskilte fellesregler på et område har det enkelte land kompetanse til å regulere dette området bl.a. ut fra allmenne hensyn ( general good). Kommisjonen mener at både hensynet til kundene og like konkurransevilkår for aktørene i markedet, tilsier at kunder av filial av et utenlandsk forsikringsselskap med hovedkontor i annen EØS-stat skal ha samme vern som kunde i norsk institusjon.

For det tilfelle at filialen både tilbyr skadeforsikring og kredittforsikring i samme selskap, vil det bare være krav etter avtale om direkte skadeforsikring som dekkes av garantiordningen. Dersom den forsikrede risiko består i utlandet, skal garantiordningen ikke dekke kravet, jf. utkastet § 3-4.

Til § 3-2. Formål. Vedtekter m.v.

I første ledd angis formålet til Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning. Formålet er å sikre at forsikringskrav etter avtale om direkte skadeforsikring tegnet av selskap eller filial som er medlem av garantiordningen blir dekket. De virkemidler som garantiordningen kan ta i bruk for å oppfylle formålet omtales i motivene til § 3-6 annet ledd.

Bare krav knyttet til avtale om direkte skadeforsikring omfattes av garantiordningens dekningsområde. Det er derfor parallellitet mellom formål og krav om medlemskap i ordningen etter § 3-1. Samtidig er det bare sikrede etter avtale om direkte skadeforsikring som omfattes av ordningen. Det er i utgangspunktet parallellitet mellom massen av støtteberettigede, dvs. de sikrede, på den ene side og hvilke selskap som er medlem og deres avsetnings- og bidragsplikt på den annen side.

En begrensning av dekningsomfanget til direkte skadeforsikring innebærer at gjenforsikring (reassuranse) faller utenfor dekningsområdet. Avgjørende for om det er direkte skadeforsikring i denne forbindelse er om forsikringsyter har påtatt seg å dekke en risiko og er erstatningspliktig direkte overfor den enkelte forsikringskunde. Ved gjenforsikring har forsikringstaker eller sikrede ikke noen direkte avtale med eller krav mot reassurandører.

Koassuranse innebærer direkte forsikring i lovens forstand sålangt selskapene har kontrakt direkte med forsikringstaker. Koassuranse omfattes derfor av garantiordningen.

Annet ledd første punktum fastslår at garantiordningen er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler, jf. annet punktum. Etter tredje punktum skal garantiordningen ha vedtekter som er godkjent av Kongen. Regelen innbærer at også endringer av vedtektene skal godkjennes av Kongen. I tillegg til vedtektsbestemmelser om styrende organer m.m., bør vedtektene inneholde regler om forvaltningen av midler som garantiordningen disponerer.

Garantiordningen skal ledes av et styre oppnevnt av Kongen, jf. tredje ledd første punktum. Styrets leder utpekes av Kongen, jf. annet punktum. Nærmere bestemmelser om styret er gitt i utkastet § 3-7. I Justisdepartementets brev 14. mai 1993 til Finansdepartementet behandles blant annet spørsmålet om styret i skadeforsikringsselskapenes garantiordning er å anse som et forvaltningsorgan i relasjon til forvaltningsloven. Justisdepartementet konkluderer med at styret er et forvaltningsorgan. Det pekes på at styrets oppgaver er å administrere en lovfestet garantiordning, og at de i den forbindelse er tillagt kompetanse til å pålegge private rettssubjekter plikter, blant annet ved å innkalle bidrag fra medlemmene. Videre pekes det på at styrets vedtak kan påklages til og omgjøres av Kongen, at styremedlemmene er oppnevnt av Kongen, at Finansdepartementet fastsetter størrelsen på styremedlemmenes godtgjørelse samt at Kredittilsynet er styresekretariat for ordningen. Kommisjonen foreslår ikke vesentlige endringer i styrets rolle og oppgaver i forhold til gjeldende ordning, og legger derfor til grunn at styret er å anse som et forvaltningsorgan.

Etter fjerde ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om garantiordningen og dens virksomhet. Etter omstendighetene kan det være behov for utfyllende forskrifter. Det kan bl.a. være behov for nærmere regler for captives, jf. alminnelige motiver kapittel 3.3.

Til § 3-3. Garantiordningens ansvar

Paragrafen har regler om garantiordningens samlede garantiansvar og det enkelte medlems garantiansvar. De fastsatte grensene er ikke til hinder for at garantiordningen kan dekke ytterligere krav.

Første ledd første punktum angir garantiordningens samlede garantiansvar. Garantiansvaret skal til enhver tid være 1,5 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen. Når forsikring som medlemmene tegner for risiko som består i utlandet ikke skal omfattes av ordningen, jf. § 3-4, er det naturlig at premie- og utligningsgrunnlaget tar utgangspunkt i bruttopremiene for forsikringer som omfattes av garantiordningen. Med siste tre regnskapsår menes de siste tre årene forut for det året hvor et selskap ikke lenger greide å dekke sine forpliktelser, eller kom i en slik situasjon at garantiordningen måtte treffe tiltak.

I annet punktum presiseres det at grensen for garantiansvaret etter første punktum gjelder alle krav som er oppstått i ett og samme år. Grensen gjelder alle krav mot garantiordningen som følge av at ett eller flere selskaper ikke greier å dekke sine forpliktelser. Oppstår det flere større krav samme år, vil kravene bli dekket i den grad den årlige garantirammen gjør det mulig. Det gjelder m.a.o. en løpende garantiramme for det enkelte år på 1,5 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de tre siste regnskapsår. Dette innebærer at for krav mot garantiordningen i 1996, beregnes det samlede garantiansvaret på bakgrunn av innbetalt premie i 1993, 1994 og 1995. Dersom det oppstår nye krav mot garantiordningen i 1997, gjelder det en ny garantiramme som beregnes på bakgrunn av innbetalt premie for årene 1994, 1995 og 1996. En slik ordning med årlige ansvarsbeløp sikrer at store krav mot garantiordningen ett år ikke innvirker på ordningens plikt til å dekke krav som oppstår senere år. Imidlertid kan det bli en forsinkelse i selve utbetalingen av kravene. For krav oppstått i et enkelt år kan det årlig ikke kreves innbetalt mer enn 1 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår, jf. utkastet § 3-5 annet ledd. Dette innbærer at dersom hele det samlede garantiansvaret blir gjort gjeldende et år, og det forutsettes konstant premieinntekt, vil bare 2/3 av garantiansvaret kunne kreves innbetalt fra medlemmene samme år. Bestemmelsen i § 3-5 annet ledd kan således medføre at tidspunktet for utbetalingene blir skjøvet frem i tid. Med mindre garantiordningen har andre likvide midler tilgjengelig, må utbetalingen av det gjenstående garantiansvar utsettes til neste år. Neste år kan restbeløpet fra foregående år kreves innbetalt. I tillegg vil det kunne kreves innbetalt inntil 1 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de tre siste år til dekning av krav som måtte oppstå dette året. Garantiordningen kan eventuelt benytte seg av rammekreditten etter § 3-3 tredje ledd eller ta opp likviditetslån etter § 3-5 tredje ledd.

Dersom krav mot garantiordningen oppstått et år materialiserer seg på et senere tidspunkt, eller kravet viser seg å bli større enn først antatt, mener kommisjonen at det skal gis samme forholdsmessige dekning som dersom kravet hadde blitt meldt samtidig med øvrige krav for det aktuelle år.

Kommisjonen har drøftet om også renter på krav skal være dekket av garantiordningen. Under dagens ordning har det vist seg at det kan ta lang tid fra krav blir rettet mot forsikringsselskapet/garantiordningen til det foretas eventuell utbetaling. Etter kommisjonens forslag til utbetalingsregler, jf. § 3-5, vil det også kunne ta noe tid fra det er fastslått at et krav skal dekkes av garantiordningen, til hele beløpet blir utbetalt. Det kan hevdes at renter på slike krav må anses som en helt ordinær forretningsmessig risiko på linje med tap på forhåndsbetalt premie (ristorno). Etter en samlet vurdering er kommisjonen kommet til at også renter på krav bør dekkes, men at det bør fastsettes nærmere regler for rentens størrelse og fra hvilket tidspunkt den skal begynne å løpe, se motiver til § 3-6 første ledd.

I annet ledd er det foreslått nærmere regler om omfanget av det enkelte medlems garantiansvar. Hvert medlem hefter overfor garantiordningen forholdsmessig for den del av garantiansvaret som svarer til medlemmets andel av bruttopremien, jf. første punktum. Det er bare brutto premie opptjent ved direkte skadeforsikring her i riket som skal regnes med. For utenlandske filialer som tegner skadeforsikring for risiko som består her i riket vil premie- og utligningsgrunnlaget knyttes opp mot bruttopremien ved forsikring av norske risikoer.

Det enkelte medlem skal foreta årlige avsetninger til dekning av ansvaret, og Kredittilsynet skal fastsette nærmere regler om slik avsetning, jf. annet punktum. Dette er overensstemmende med gjeldende bestemmelser i forsvl. § 9-1 tredje ledd. Etter dagens regler skal det hvert år avsettes 1 prosent av direkte opptjent bruttopremie inntil summen av de avsatte midlene utgjør 1,5 prosent av summen av selskapets opptjente bruttopremie i Norge de siste tre år, jf. forskrift 8. september 1989 nr. 929 § 3. Dette tilsvarer det enkelte selskaps forholdsmessige del av det samlede ansvarsbeløp som er foreslått i utkastet § 3-3 første ledd. Det enkelte selskaps innbetalingsplikt er ikke begrenset til det beløp som faktisk er avsatt. Kommisjonen forutsetter derfor at det foreslåtte nye system med årlige ansvarsbeløp i stedet for gjeldende system med treårsperioder ikke skal føre til at avsetningen må økes utover de någjeldende avsetningsregler.

I tredje ledd foreslåes en ny bestemmelse om at styret skal etablere en rammekreditt for å sikre at garantiordningen til enhver tid har tilstrekkelig likviditet. Erfaringer fra krisehåndtering har vist at det kan være hensiktsmessig at garantiordningen har noe midler til disposisjon straks en særlig situasjon måtte oppstå.

Til § 3-4. Forsikret risiko i utlandet

Paragrafen avgrenser garantiordningens virkeområde. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 3-1 og hvem som plikter å være medlem av garantiordningen.

Gjeldende regelverk er blitt tolket slik at ordningen dekker all direkte forsikring tegnet i norske selskaper uansett hvor risikoen eller forsikringstaker befinner seg. Kommisjonen mener at en slik avgrensning kan gi uheldige utslag, og har foreslått en avgrensning av garantiordningens dekningsomfang basert på hvor risikoen består.

Etter første ledd dekker ikke garantiordningen forsikringskrav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. I annet ledd er det gitt en nærmere avgrensning av når den forsikrede risiko skal anses å bestå her i riket. Denne bestemmelsen er i hovedsak en implementering av rådsdirektiv 88/357/EØF (2. skadedirektiv) art. 2 bokstav d), jf. lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring § 2.

Etter bokstav a) anses en forsikret risiko å bestå her i riket ved forsikring av fast eiendom som ligger her i riket. Det samme gjelder innbo som er dekket av samme avtale som den faste eiendommen. Etter bokstav b) anses den forsikrete risiko ved forsikring av transportmidler å bestå her i riket når transportmiddelet er registrert her i riket. Ved forsikring som ikke gjelder fast eiendom eller transportmidler, anses den forsikrete risiko å bestå her i riket når forsikringen er tegnet av forsikringstaker som har sitt vanlige bosted her i riket, jf. bokstav c). Det samme gjelder når forsikringstaker er en juridisk person og virksomheten som forsikringsavtalen gjelder befinner seg her i riket.

I tredje ledd er det presisert at forsikring som dekker risikoer i forbindelse med reiser eller ferier anses å bestå her i riket dersom forsikringen er tegnet her i riket og avtalen har en varighet på fire måneder eller mindre. Dette vil f.eks. gjelde reiseforsikring med en varighet på fire måneder eller mindre som en utenlandsk statsborger tegner i Norge. Selv om forsikringstilfellet deretter oppstår i utlandet vil den utenlandske statsborger være dekket. Ved reiseforsikringer med en varighet over fire måneder må forsikringstaker ha sitt vanlige bosted i Norge dersom den forsikrete risiko skal anses å bestå i Norge, jf. annet ledd bokstav c).

Til § 3-5. Innkalling av kapital

Paragrafen har bestemmelser om innkalling av kapital.

Etter dagens system skal omkostningene som er forbundet med ordningen utlignes særskilt etter de regler som gjelder for utligning av Kredittilsynets utgifter knyttet til tilsynet med forsikringsbransjen, jf. forsvl. § 9-2 tredje ledd. Beløpene kommer i tillegg til selskapenes bidrag etter forsvl. § 9-1 annet ledd. En slik separat utligning har ikke vist seg hensiktsmessig. Kommisjonen foreslår derfor at omkostningene knyttet til ordningen skal dekkes av ansvarsbeløpene etter § 3-3 første ledd i lovutkastet. Det vil dreie seg om en art massekrav som må dekkes foran forsikringskravene hvis ansvarsbeløpene ikke gir full dekning.

I første leddførste punktum foreslås det at styret skal treffe vedtak om medlemmenes innbetaling av kapital for å dekke krav som omfattes av garantiordningen. Det enkelte medlems innbetalingsplikt følger de samme prinsipper som for beregning av det enkelte medlems garantiansvar etter § 3-3 annet ledd, jf. annet punktum.

I annet ledd første punktum er det gitt regler om det maksimale beløp som årlig kan innkalles for krav mot garantiordningen oppstått i et enkelt år. Det kan årlig ikke kreves innbetalt mer enn et beløp tilsvarende 1 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie ved direkte forsikring i Norge de siste tre regnskapsår. Dette tilsvarer 2/3 av det årlige maksimale ansvar. Regelen er en periodiseringsregel og må sees i sammenheng med garantiansvaret etter § 3-3 første ledd, se motiver til denne paragraf.

Med siste tre regnskapsår menes de siste tre år forut for det året hvor selskapet ikke lenger greide å dekke sine forpliktelser, eller kom i en slik situasjon at garantiordningen måtte treffe tiltak. I praksis kan det ta lang tid fra et krav blir reist til det blir endelig fastsatt. Styret i garantiordningen skal påse at den nødvendige kapital blir innbetalt. Fra det tidspunkt krav blir reist bør garantiordningen årlig innkalle kapital fra medlemmene. Dette vil fore­bygge at endringer i garantiordningens medlemsmasse fra et krav blir reist til det er endelig fastslått, skaper problemer ved innkrevingen av det aktuelle beløp.

I tredje ledd foreslås det at garantiordningen kan ta opp likviditetslån dersom innbetalinger etter første og annet ledd ikke er tilstrekkelig til å dekke ansvaret. Styret må foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om adgangen til å ta opp lån skal nyttes. Det må ved vurderingen tas hensyn til flere forhold. For det første må det legges vekt på at de sikrede ønsker å få utbetalt beløpet så raskt som mulig. For det andre kan det ikke tas opp mer lån enn det som følger av formålet med garantiordningen. For det tredje må styret påse at garantiordningen ikke svekkes vesentlig i sin evne til raskt å kunne treffe tiltak. For det fjerde må det tas hensyn til forholdene knyttet til det aktuelle forsikringsselskap. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med garantiordningens adgang til å fastsette terminer for utbetaling av krav, jf. § 3-6 annet ledd annet punktum. Se også § 3-3 tredje ledd. Etter fjerde ledd kan styrets vedtak påklages til eller omgjøres av Kredittilsynet. Kredittilsynet kan altså omgjøre et vedtak av eget tiltak.

Til § 3-6. Utbetaling fra garantiordningen

Etter første ledd første punktum skal garantiordningen først sikre dekning av alle krav på inntil NOK 5 millioner innbefattet renter. Beløpet gjelder hvert krav for hver sikret ved hvert forsikringstilfelle. Har en sikret flere forsikringstilfeller gjelder det m.a.o. en grense på NOK 5 millioner for hvert forsikringstilfelle. Grensen på 5 millioner er et nettobeløp etter fratrekk av eventuell egenandel.

Etter annet punktum kan Kongen fastsette utfyllende regler om retten til dekning, herunder om hva som skal forstås med forsikringstilfelle og sikret, nedsettelse av krav, rentekrav og utbetaling under ordningen.

Bakgrunnen for forslaget om at Kongen kan gi nærmere regler om hvem som, ved anvendelsen av disse reglene, skal anses å være sikret og hva som skal anses å være et forsikringstilfelle, er at kommisjonen er usikker på om forsikringsavtalelovens definisjoner i alle tilfelle vil være dekkende for garantiordningens formål. Det alminnelige utgangspunkt i norsk skadeforsikring er at når fast eiendom eller et realregistrerbart løsøre forsikres, gjelder forsikringen til fordel for forsikringstakeren og innehaver av tinglyst eiendomsrett, panterett eller annen tinglyst sikkerhetsrett, jf. forsikringsavtaleloven § 7-1. Utenfor næringsvirksomhet gjelder forsikringen dessuten til fordel for ektefeller og andre som er medlem av den faste husstand. I forsikringsavtaleloven § 1-2 er forsikringstakeren definert som den som inngår en individuell eller kollektiv forsikringsavtale med et forsikringsselskap, og sikrede er definert som den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum. I ansvarsforsikring er sikrede den hvis erstatningsansvar er dekket. Sikrede omfatter følgelig en vesentlig videre personkrets enn forsikringstaker. Som eksempel kan nevnes et bygg tilhørende et seksjonert sameie som vanligvis forsikres med en fellesforsikring tegnet i sameiets navn. Premien, som vanligvis innkalkuleres i husleien, utlignes på den enkelte seksjonseier. Hver seksjonseier som har fått tinglyst sin eierrett anses som sikret og er således prioritert. Kommisjonen mener at det samme bør være tilfelle for andelseier i et borettslag og at dette bør nedfelles i forskrift.

Regler om nedsettelse av krav vil kunne være aktuelt for krav over NOK 5 millioner. Kongen kan også fastsette nærmere regler om utbetaling, f.eks. periodiseringsregler. Se for øvrig annet ledd annet punktum.

Kongen kan også fastsette nærmere regler om rentekrav. Slike regler bør blant annet omfatte rentens størrelse og fra hvilket tidspunkt renten skal begynne å løpe. Kommisjonen antar at det ikke vil være naturlig å forrente et slikt krav med morarente. Startidspunktet for beregning av renten kan enten være fra det tidspunkt kravet rettes mot forsikringsselskapet eller garantiordningen, eller fra det tidspunkt skifteretten har fastslått at kravet skal dekkes.

Kommisjonen har vurdert om garantiordningen også skal dekke tap på forhåndsbetalt premie, såkalt ristorno. I NOU 1983:52 Forsikring i Norge side 97, jf. også Ot.prp. nr. 42 (1986-87) Om lov om forsikringsvirksomhet side 135, uttales det at styret i garantiordningen i hvert enkelt tilfelle avgjør om ordningen også skal dekke slike krav. Styret i dagens garantiordning har avvist krav om dekning av ristorno. Kommisjonen vil peke på at ristorno ikke er forsikringskrav i vanlig forstand, dvs. det er ikke erstatning for inntruffet forsikringstilfelle. I realiteten er det en fordring på selskapet. Tap av krav på ristorno må anses som et helt ordinær forretningsmessig tap, som kommisjonen mener ikke bør omfattes av ordningen.

Etter annet ledd første punktum skal styret avgjøre hvordan garantiordningens midler skal nyttes. Garantiordningens midler skal nyttes på en slik måte at man hindrer eller reduserer tap for sikrede etter forsikringsavtaler som omfattes av ordningen, jf. også § 3-2 første ledd. Tilsvarende gjelder etter dagens ordning, jf. forsvl. § 9-3. Garantiordningens styre står relativt fritt til å bestemme hvordan ordningens midler skal benyttes. Styret må kunne bruke garantiordningens midler til å få andre selskaper til å overta hele eller deler av porteføljen til selskapet som ikke kan innfri sine forpliktelser. Garantiordningen må også kunne gi lån eller stille garanti overfor et forsikringsselskap som er i vanskeligheter. Styret bør i så fall fastsette vilkår for lånet/garantien. Slike vilkår kan være krav om at ledelsen fratrer, at aksjekapitalen nedskrives eller at selskapet fusjonerer med et annet selskap e.l.

Etter annet punktum kan styret fastsette terminer for utbetaling. Dette vil være særlig aktuelt i tilfeller hvor garantiordningen har presset likviditet og har behov for å foreta utbetalingene over noe tid. Bestemmelsen må sees i sammenheng med den maksimale kapitalen som kan innkalles pr. år, jf. § 3-5 annet ledd. I styrets vurderinger bør det tas hensyn både til bidragspliktige, selskapets virksomhet og de sikrede. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med garantiordningens rammekreditt, jf. § 3-3 tredje ledd og garantiordningens adgang til å ta opp likviditetslån, jf. § 3-5 tredje ledd. Styrets vedtak om utbetalinger må være innenfor rammen av de regler som Kongen eventuelt har fastsatt med hjemmel i første ledd annet punktum.

Dersom garantiordningen dekker krav, trer den inn i de sikredes krav mot selskapet, jf. tredje ledd første punktum. Styret avgjør disponeringen av de midler som kommer inn ved at krav blir innfridd, jf. annet punktum. Styret kan enten betale tilbake hele eller deler av midlene til medlemmene eller velge å holde midlene i beredskap. Det vanlige vil være at midlene utbetales til medlemmene. Det må likevel foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle hvor det blant annet tas hensyn til omfanget av ordningens likvide midler, behovet for å styrke ordningen på grunn av forventede utbetalinger i den nærmeste fremtid samt hva som vil medføre minst kostnader for medlemmene.

Etter fjerde ledd kan styrets vedtak etter annet ledd påklages til eller omgjøres av Kredittilsynet. Kredittilsynet vil, på samme måte som etter § 3-5 fjerde ledd, kunne omgjøre et vedtak av eget tiltak.

Til § 3-7. Styret

Etter første ledd skal styret bestå av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Styrets medlemmer oppnevnes av Kongen, jf. utkastet § 3-2 tredje ledd. Styresammensetningen frem til i dag har vært slik at to medlemmer er oppnevnt etter forslag fra næringen, mens to er utenforstående, herunder en advokat. I tillegg har et medlem fra Kredittilsynet vært oppnevnt. Bakgrunnen for å la bransjen være representert i styret er blant annet at de har særlig kompetanse på området, samt at de ved å være representert i styret kan skape tillit til ordningen innad i bransjen. I annet punktum er det gitt regler om krav til gyldig vedtak. For at et vedtak skal være gyldig kreves at minst tre styremedlemmer må stemme for forslaget.

Annet ledd første punktum bestemmer at Kredittilsynet skal organisere styresekretariat for garantiordningen. I dag er sekretariatet for skadeforsikringsselskapenes garantiordning lagt til Kredittilsynet.

Det forutsettes at vedtektene har regler om styremøter, herunder innkalling. Kredittilsynet kan av eget tiltak også kalle sammen styret, jf. annet punktum.

Til § 3-8. Samordning med utenlandsk garantiordning

I første ledd er det foreslått en bestemmelse om samordning mellom den norske garantiordningen og tilsvarende ordninger i andre EØS-stater. Kongen kan gi nærmere regler om slik samordning. Etter § 3-1 annet ledd skal filial etablert her i riket av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat innenfor Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet som driver direkte skadeforsikring, være medlem av den norske garantiordningen. Da filialen i mange tilfeller vil være omfattet av en garantiordning i hjemlandet, vil det være hensiktsmessig å ha regler som angir hvordan krav som omfattes av begge ordningene skal behandles. Dette gjelder særlig spørsmål knyttet til dekningsomfang og oppgjør, f.eks. hvilke krav som dekkes av ordningene, hvilke av ordningene som skal foreta utbetaling i førstehånd, eventuell tilbakebetaling fra den andre ordningen m.v. Tilsvarende vil det kunne være behov for samordning av garantiordninger i de tilfeller hvor norske selskaper driver skadeforsikring i annen stat i EØS.

Til § 3-9. Andre garantiordninger

I første ledd gis Kongen hjemmel til å opprette garantiordninger for kredittforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Kongen kan fastsette nærmere regler for ordningene. Kommisjonen har ikke sett behov for å lovfeste en garantiordning for kredittforsikringsselskapene. Dette er hovedsaklig begrunnet i at det for tiden bare er tre aktive kredittforsikringsselskaper i Norge, og at det i begrenset grad tegnes kredittforsikringer i forbrukerforhold. De øvrige kredittforsikringsselskapene er enten avviklet eller er under avvikling. Kommisjonen foreslår at dagens bestemmelse i forsvl. § 9-4 om at Kongen har hjemmel til å bestemme at det skal etableres en garantiordning for kredittforsikringsselskaper videreføres. Det finnes ingen tilsvarende garantiordning for livsforsikringsselskaper i dag, men etter forsvl. § 9-4 kan ­Kongen gi regler om en slik ordning. Kommisjonen foreslår at denne adgangen opprettholdes. Hjemmelen til å kunne fastsette en garantiordning for pensjonskasser er ny.

Til § 4-1. Formål

Paragrafen angir formålet til Statens Banksikringsfond.

I nåværende lov om Statens Banksikringsfond er formålet beskrevet ved å angi de virkemidler som Statens Banksikringsfond har til rådighet. Bestemmelsen sier imidlertid lite om hva som er fondets hovedoppgave.

Kommisjonen foreslår en bestemmelse som uttrykkelig angir hva som er banksikringsfondets hovedformål. Kommisjonen har lagt vekt på at det skal fremgå av formålsbestemmelsen at Statens Banksikringsfond skal være et krisehåndterende organ. Dette er etter kommisjonens oppfatning i samsvar med den relle funksjon fondet har hatt hittil, og som det bør fortsette å ha.

I første ledd foreslås to kumulative betingelser som må være oppfylt for at Statens Banksikringsfond (Fondet) skal kunne bistå bankene direkte eller gjennom sikringsfondene. For det første må stabiliteten i det finansielle system trues som følge av likviditets- og soliditetssvikt i en eller flere banker. For det andre er det en betingelse at soliditeten ikke kan sikres av bankene selv eller av sikringsfondene. Dersom ovennevnte betingelser er oppfylt, kan Fondet tilføre kapital direkte til den banken som har likviditets- eller soliditetsproblemer. Alternativt kan kapitalen tilføres Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond som kanaliserer midlene videre til den aktuelle bank.

Fondets virkemidler er angitt i generell form som tilførsel av kapital. Kapitalen kan enten tilføres som lån eller egenkapital. Den nærmere beskrivelse av virkemidlene foreslås tatt ut av formålsparagrafen og i stedet regulert i egne paragrafer, jf. utkastet §§ 4-5 og 4-6.

I annet ledd videreføres regelen om at Fondet også kan stille egenkapitalgaranti overfor norske banker. Betingelsene for at det skal kunne stilles egenkapitalgaranti er de samme som for kapitaltilførsel. Slik garanti kan stilles i stedet for eller i kombinasjon med tilførsel av kapital.

Til § 4-2. Fondets midler

Paragrafen er i all hovedsak en videreføring av banksikringsfondsloven § 2.

I første ledd fremgår det at fondets midler bevilges av Stortinget. Selv om fondet også tilføres midler på andre måter, f.eks. ved renter på lån som Fondet har gitt, ved utbytte på aksjer og ved salg av andre verdipapirer, har kommisjonen ikke sett behov for å foreta noen endring av bestemmelsen.

I annet ledd foreslås det enkelte mindre endringer av redaksjonell karakter, som har sammenheng med endringer i formålsbestemmelsen og lovens systematikk for øvrig.

Til § 4-3. Organiseringen av Fondet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 3 første, annet og fjerde ledd.

I første ledd første punktum er det presisert at Fondet eies av staten. Dette følger implisitt av Fondets navn og det faktum at Fondets midler bevilges av Stortinget. Kommisjonen finner det derfor naturlig at dette også kommer til uttrykk i loven. Annet punktum tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 3 fjerde ledd.

Annet ledd tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 3 annet ledd. Det foreslås en viss oppmykning av bestemmelsen ved at det skal være minst to medlemmer i tillegg til styrets leder. Tilsvarende foreslås ordet eventuelle tatt inn foran varamedlemmer. Endringene er begrunnet i et ønske om økt fleksibilitet.

Til § 4-4. Styret

Kommisjonen har valgt å skille ut bestemmelsene om styrets virksomhet i en egen paragraf. Paragrafen tilsvarer i all hovedsak gjeldende banksikringsfondslov § 3 tredje ledd.

Første ledd første punktum tilsvarer banksikringsfondsloven § 3 tredje ledd første punktum, med unntak av at ordet forestår foreslås erstattet med ordet leder. Dette gir etter kommisjonens mening en mer dekkende beskrivelse av styrets rolle.

Ved lovendring 23. juni 1995 fikk banksikringsfondsloven § 3 tredje ledd annet punktum slik ordlyd:

Styret kan overlate sitt ansvar for forvaltning av hele eller deler av Fondets eiendeler til Statens Bankinvesteringsfond.

Lovendringen er innarbeidet i annet punktum. Tredje punktum tilsvarer gjeldende § 3 tredje ledd annet punktum.

Annet ledd tilsvarer gjeldende § 3 tredje ledd, fjerde, femte og sjette punktum. Formålet med en foreleggelsesplikt er at departementet og Regjeringen er sikret forhåndsinformasjon før Fondet treffer vedtak i saker av særlig viktighet.

Til § 4-5. Lån til sikringsfondene

Som nevnt i motivene til § 4-1, har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å skille ut Fondets virkemidler i to separate bestemmelser, henholdsvis § 4-5 om lån og § 4-6 om tilførsel av egenkapital.

I første ledd første punktum reguleres Fondets adgang til å gi lån til sikringsfondene. Bestemmelsen bygger på gjeldende § 4 første ledd første punktum. I annet punktum er det presisert at lån skal forrentes med samme rente som den staten mottar for sine innskudd på ordinær foliokonto i Norges Bank. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende rentebestemmelse i forskrift 29. november 1991 om virksomheten til Statens Banksikringsfond § 1-4 første ledd annet punktum.

Annet ledd tilsvarer banksikringsfondsloven § 5 første ledd.

Tredje ledd tilsvarer banksikringsfondsloven § 5 annet ledd.

Fjerde ledd tar utgangspunkt i banksikringsfondsloven § 5 tredje ledd første punktum. Kommisjonen foreslår imidlertid en oppmykning av denne bestemmelsen ved at det åpnes for at sikringsfondene kan ettergi lån etter særskilt samtykke fra Statens Banksikringsfond. Tilsvarende regel foreslås for nedskrivning av egenkapital.

Femte ledd tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 5 tredje ledd annet og tredje punktum. Se også § 4 første ledd annet og tredje punktum

Til § 4-6. Tilførsel av egenkapital

Paragrafen har bestemmelser om tilførsel av egen­kapital, og er en videreføring av banksikringsfondsloven § 4 første ledd fjerde punktum.

I første ledd er den generelle adgangen til å erverve aksjer, grunnfondsbevis og andre egenkapitalinstrumenter i norske banker innarbeidet.

Etter annet ledd første punktum har Fondet adgang til å stille egenkapitalgaranti. Det vises til § 4-1 annet ledd med motiver. I Ot. prp. nr. 20 (1992-93) side 3 første spalte er spørsmålet om avsetning i forbindelse med garantistillelse drøftet:

«En garanti er et løfte om en ytelse som utløses av betingelser fastsatt i garantiavtalen. For Banksikringsfondet innebærer det ingen umiddelbar utbetaling av kapital, men en forpliktelse til en mulig fremtidig utbetaling. Det forutsettes at Banksikringsfondet avsetter minst 30 prosent av hver garanti i et eget tapsfond. Staten garanterer for hele det beløp garantien lyder på. Det forutsettes derfor at Stortinget stiller garanti overfor Banksikringsfondet. Det vises forøvrig til St.prp. nr. 32 (1992-93).»

I Innst. O. nr. 47 (1992-93) side 2 heter det:

« Flertallet er enig i at det forutsettes at SBF avsetter minst 30 pst. av hver garanti i et eget tapsfond og at staten garanterer for hele det beløpet garantien lyder på.»

Kommisjonen foreslår i annet punktum at Fondet skal avsette kapital som svarer til garantibeløpet.

Til § 4-7. Vilkår

Kommisjonen foreslår at Fondets adgang til å stille vilkår reguleres i en generell bestemmelse som gjelder både for lån til sikringsfondene etter § 4-5 og Fondets direkte kapitaltilførsler til banker etter § 4-6, jf. første ledd første punktum. Paragrafens bestemmelser tilsvarer i hovedsak banksikringsfondslovens § 4 tredje ledd. Det vises til alminnelige motiver kapittel 4.4.

Når det gjelder de enkelte vilkår som kan stilles, har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å slå sammen gjeldende § 4 tredje ledd bokstav a) og bokstav f). Henvisningen i gjeldende bokstav a) til preferansekapital foreslås sløyfet. Begrunnelsen er at preferansekapital er et spesielt instrument, og at nærmere presiseringer derfor egner seg best i forskrifts form. Bestemmelsene i banksikringsfondsloven § 4 tredje ledd bokstav b), c), d), e) og g) foreslås, med enkelte mindre endringer, videreført. Det legges til grunn at vilkår om nedskrivning av grunnfonds­kapital også omfatter nedskrivning av grunnfondsbeviskapital.

I forskriften for Statens Banksikringsfond er det både listet opp vilkår som skal og vilkår som kan stilles, jf. forskriften §§ 4-5 og 4-6. I forskriften er det også gitt anvisning på kriterier som fondet skal legge vekt på ved behandling av søknader om kapitaltilførsel og vilkårsstillelse. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å innarbeide disse kriteriene i loven.

Det vil neppe være aktuelt for Statens Banksikringsfond å yte lån eller tilføre annen kapital, med mindre situasjonen i vedkommende bank er av så alvorlig karakter at vilkårene for å sette banken under offentlig administrasjon er til stede. En bestemmelse som gir Statens Banksikringsfond adgang til å gå inn med tilsvarende tiltak som ved offentlig administrasjon ved bankens etterfølgende mislighold av avtale om kapitaltilførsel kan derfor være en konsistent følge – selv om lovens vilkår for å sette bankens under offentlig administrasjon ikke fullt ut skulle foreligge på det tidspunkt vilkårsbruddet konstateres. I praksis vil det for øvrig dreie seg om avtalebrudd ettersom vilkårene vil være fastsatt direkte i avtale om kapitaltilførsel til banken eller avledet av denne. I annet ledd foreslår kommisjonen en ny bestemmelse om sanksjonsmidler. Det foreslås sanksjoner av administrasjonslignende karakter. Når fastsatte vilkår er vesentlig misligholdt, kan Kongen, etter forslag fra Statens Banksikringsfonds styre, foreta utskiftninger i bankens styre, jf. første punktum. Kongen kan også, etter forslag fra Fondets styre, beslutte å iverksette tiltak for å sikre oppfyllelse av vilkårene. Kongen kan dessuten sette bankens øvrige styrende organer ut av funksjon, jf. annet punktum. Det vises til alminnelige motiver kapittel 4.5.

Til § 4-8. Foreleggelse m.v.

Etter banksikringsfondsloven § 4 fjerde ledd skal spørs­mål om vedtak vedrørende lån eller erverv av aksjer eller grunnfondsbevis m.v. forelegges sentralbanksjefen og kredittilsynsdirektøren. Bestemmelsen foreslås skilt ut som egen paragraf.

I første ledd foreslås det at forslag til vedtak skal forelegges Norges Bank og Kredittilsynet. Kommisjonen anser det mer naturlig å angi at sakene skal forelegges henholdsvis Norges Bank og Kredittilsynet enn sentralbanksjefen og kredittilsynsdirektøren. Dersom det ikke er tid til å behandle sakene i de styrende organer, forutsettes det å følge av interne regler at uttalelse kan avgis av sentralbanksjefen respektive kredittilsynsdirektøren.

Bestemmelsen i annet ledd tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 4 femte ledd.

Til § 4-9. Endring av styre i sikringsfondene

Paragrafen tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 6 med unntak av enkelte redaksjonelle endringer. Se flertallets utkast til § 2-11 og mindretallets utkast til § 2-9.

Kommisjonens flertall på 12 medlemmer bestående av Selvig, Nyhagen, Fidjestøl, Gjelsvik, Graver, Nygaard Haug, Klemetsen, Løining, Nygaard Ottesen, Prebensen, Rikheim og Stalheim har ikke sett behov for å endre det materielle innhold i bestemmelsen. Det vises til Ot. prp. nr. 20 (1990-91) side 14 hvor det heter:

Dersom Statens Banksikringsfond tilfører sikringsfondene støttelån vil det imidlertid etter departementets oppfatning være nødvendig at dette kombineres med at Fondet oppnevner ytterligere to representanter til styret i sikringsfondene. Departementet foreslår lovfestet at dette gjøres ved at Statens Banksikringsfond før utbetaling av støttelån oppnevner to medlemmer med varamedlemmer til styret i det sikringsfond som mottar støttelånet. De styremedlemmer som oppnevnes av Fondet skal tre i stedet for to av de medlemmer som er valgt av sikringsfondets generalforsamling. I en slik situasjon vil de bankoppnevnte representanter komme i mindretall. De offentlige representantene vil representere ulike institusjoner som har ulike oppgaver iht. lovgivning og regelverk for øvrig. (Flertallets utheving.)

Et mindretall på 9 medlemmer, bestående av Fusdahl, Gjønnes, Halvorsen, Kobberstad, Melsom, Myhre, Raknerud, Skomsvold og Vannebo mener det ikke er behov for at Statens Banksikringsfond skal ha anledning til å oppnevne medlemmer til styret i sikringsfondene. Det pekes på at den nødvendige kontakt med myndighetssiden må anses fullt tilfredsstillende gjennom at Norges Bank og Kredittilsynet er representert i styrene i sikringsfondene på permanent basis, og således har to av syv medlemmer. Dersom Statens Banksikringsfond i en situasjon hvor det har ytet lån til sikringsfondene skulle oppnevne ytterligere to medlemmer av styret til erstatning for to bankoppnevnte representanter, vil staten ha full kontroll over sikringsfondene som således i praksis vil være satt under administrasjon. Det knytter seg etter disse medlemmers syn klare prinsipielle betenkeligheter til dette. Styremedlemmer oppnevnt av Statens Banksikringsfond vil naturlig nok se det som sin oppgave også å ivareta dette fondets økonomiske og øvrige interesser, og det vil kunne oppstå uklarheter særlig i forhold til behandlingen av mellomværende mellom sikringsfondene og Statens Banksikringsfond, som i en slik situasjon vil være en særlig viktig sak for styrene i sikringsfondene. Det synes langt mer hensiktsmessig at de vilkår som Statens Banksikringsfond måtte ønske å stille overfor sikringsfondene stilles åpent som vilkår i låneavtalen direkte. Slike vilkår har Statens Banksikringsfond full adgang til å stille i henhold til lovutkastet § 4-7. Mindretallet peker for øvrig på at det er ukjent i andre sammenhenger at kreditor i forbindelse med at det ytes lån går inn og overtar majoriteten i debitors styre. Innenfor den lovbestemte maksimalgrense som er satt for fondenes låneadgang, mener mindretallet at det neppe kan hevdes å være sannsynlig at fondene ikke skulle klare å betjene en gjeld innenfor slike rammer.

Til § 4-10. Forholdet til forvaltningslovens bestemmelser m.v.

Paragrafen tilsvarer banksikringsfondsloven § 7.

Til § 4-11. Årsregnskap, årsmelding m.v.

Paragrafen tilsvarer banksikringsfondsloven § 8.

Til § 4-12. Revisjon

Paragrafen er identisk med banksikringsfondsloven § 9.

Til § 4-13. Avvikling av Fondet

Paragrafen tilsvarer banksikringsfondsloven § 10.

Til § 4-14. Utfyllende regler

Paragrafen tilsvarer i hovedsak banksikringsfondsloven § 11. I dag er Kongens adgang til å fastsette nærmere regler i forskrifts form delegert til Finansdepartementet, jf. res. 15. mars 1991 nr. 142.

Til § 5-1. Melding om betalingsvansker m.v.

Paragrafen har bestemmelser om finansinstitusjoners meldeplikt til Kredittilsynet ved betalings- og soliditetsvansker m.v.

Et viktig mål i Kredittilsynets arbeid er å avdekke økonomiske problemer i enkeltinstitusjoner eller det finansielle system for øvrig før kriser inntrer. Dette gjør det naturlig å pålegge institusjonene å melde fra til Kredittilsynet når institusjonen selv frykter at det kan oppstå svikt i institusjonens likviditet og/eller soliditet.

I lovutkastet § 1-2 første ledd er det foreslått en definisjon av begrepet finansinstitusjon. Som finansinstitusjon regnes bank, finansieringsforetak, forsikringsselskap og morselskap i finanskonsern eller deler av dette. I tillegg skal annen institusjon som omfattes av lov om forsikringsvirksomhet anses å være en finansinstitusjon. Se for øvrig motivene til § 1-2.

Etter første ledd har styret og forretningsfører i en finansinstitusjon plikt til å melde fra til Kredittilsynet dersom det er grunn til å frykte for betalings- eller soliditetsproblemer. Selv om plikten er pålagt både styret og forretningsfører hver for seg, vil det være tilstrekkelig at én av partene varsler Kredittilsynet. Den som ikke selv varsler, må imidlertid forsikre seg om at den andre faktisk har varslet eller varsler Kredittilsynet. I alminnelighet vil det være en koordinering mellom forretningsfører og styret før melding gis til Kredittilsynet. Dersom det på grunn av tidspress ikke er praktisk mulig å involvere styret, vil forretningsfører ha selvstendig plikt til å melde fra til Kredittilsynet selv om styret ikke har behandlet saken. Lignende regler finnes i dag i fbl. § 35, spbl. § 49 og forsvl. § 11-1, men etter disse bestemmelsene er meldeplikten kun pålagt institusjonens styre. Kommisjonens forslag innebærer derfor en utvidelse av den krets som plikter å gi melding.

Kommisjonen har funnet det hensiktsmessig å bruke fellesbetegnelsen forretningsfører på den som er daglig leder i en finansinstitusjon. Ofte vil vedkommende ha tittel som administrerende direktør. Gjeldende lovgivning inneholder ulike betegnelser på den daglige ledelse. Aksjeloven bruker betegnelsen administrerende direktør (forretningsfører, disponent) jf. aksjeloven § 8-4. Forretningsbankloven og sparebankloven bruker betegnelsen banksjef (administrerende direktør), jf. fbl. § 9 og spbl. § 14. Finansinstitusjonsloven § 3-9 benytter tittelen administrerende direktør og forsikringsvirksomhetsloven § 5-2 bruker betegnelsen administrerende direktør (daglig leder). Den daglige ledelse vil i alminnelighet bli ivaretatt av én person, men kan også bli ivaretatt av to eller flere personer, jf. Melsom og Steen, Finansieringsvirksomhetloven (1984) side 108 flg. Kommisjonen har derfor funnet betegnelsen forretningsfører egnet. Når den daglige ledelse ivaretas av flere, påhviler meldeplikten direksjonen.

Tilsvarende er det styret som sådan som har meldeplikt og ikke det enkelte styremedlem. Et styremedlem vil imidlertid ut fra alminnelige rettsprinsipper ha plikt til å sørge for at styret behandler spørsmålet dersom medlemmet har grunn til å frykte betalings- eller soliditetsproblemer.

Bokstavene a) til c) inneholder betingelsene for at meldeplikt skal foreligge. Meldeplikt inntrer dersom det er grunn til å frykte at institusjonen kan komme i en situasjon hvor den ikke lenger kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, jf. bokstav a). Meldeplikten inntrer altså før institusjonens forpliktelser har forfalt til betaling. Grensen for når meldeplikt inntrer er skjønnsmessig. På den ene siden må det bygge på mer enn løse rykter før meldeplikt inntrer, på den annen side kreves det mindre enn antesipert mislighold.

I bokstav b) foreslås det at meldeplikt skal inntre dersom det er grunn til å frykte at den ansvarlige kapital vil kunne synke under de minstekrav til ansvarlig kapital eller andre soliditets- og sikkerhetskrav som er fastsatt for institusjonen. Et eksempel på dette kan være en institusjon hvor kapitaldekningen i løpet av kort tid har falt fra 12 prosent til 8,5 prosent. Selv om institusjonen fremdeles oppfyller det lovfastsatte kapitalkrav på 8 prosent, kan den store negative endringen i kapitaldekningen skape frykt for at kapitalkravet ikke vil kunne oppfylles i tiden fremover. Det er således grunn til at myndighetene følger utviklingen i institusjonen nøye.

Etter bokstav c) oppstår det også meldeplikt dersom det er grunn til å frykte at det er inntrådt forhold som kan medføre alvorlig tillitssvikt eller tap som vesentlig vil svekke eller true soliditeten. Dette kan f.eks. være alvorlig svikt i ledelsen av selskapet, manglende evne til å skaffe finansiering (funding) o.l.

I annet ledd pålegges institusjonens revisor en underretningsplikt til Kredittilsynet dersom denne blir kjent med forhold nevnt i første ledd. Denne plikten er subsidiær og gjelder ikke dersom styret eller forretningsfører har meldt fra til Kredittilsynet i samsvar med første ledd. Revisor har plikt til å forsikre seg om at slik melding er gitt. Det stilles ingen spesielle krav til underretningens form. Også muntlig underretning vil således kunne foretas. Underretningen må likevel ha en form som sikrer at meldingen ikke kan bli misforstått eller ikke når frem til Kredittilsynets ledelse.

Melding etter første ledd skal derimot være skriftlig, jf. tredje ledd. Slik melding skal inneholde opplysninger som er av betydning for å vurdere foretakets likviditets- og kapitalsituasjon, samt gjøre rede for grunnen til de vanskeligheter som institusjonen har eller antas å ville kunne få. Formålet med bestemmelsen er å bidra til at Kredittilsynet har et så godt grunnlag som mulig for å kunne vurdere situasjonen og iverksette tiltak som er nødvendig.

Til § 5-2. Kredittilsynets myndighet

Paragrafen har bestemmelser om Kredittilsynets myndighet ved mulige betalings- og/eller soliditetsvansker i en finansinstitusjon. Kredittilsynet foreslås gitt relativt vid kompetanse til raskt å fremtvinge tiltak som anses nødvendige.

Når Kredittilsynet har mottatt melding eller for øvrig har grunn til å tro at meldeplikt foreligger, skal Kredittilsynet i samråd med institusjonen klarlegge hvilke tiltak som er nødvendige å iverksette, jf. første ledd første punktum. Omfanget og arten av denne kontakten vil være avhengig av hvor alvorlig situasjonen er, og den tid man har til rådighet. Det antas at institusjonen og tilsynet i alminnelighet vil komme frem til en felles forståelse av hvilke tiltak som er nødvendig. I tilfelle forutsetter regelen at institusjonen selv iverksetter slike tiltak.

Det følger av annet punktum at Kredittilsynet skal varsle Norges Bank om den meldingen tilsynet har mottatt. Slikt varsel skal også gis dersom det på bakgrunn av tilsynets eget initiativ innledes kontakt med institusjonen. Varsel til Norges Bank har blant annet sin bakgrunn i at likviditetsstøtte i regi av banken vil kunne være et sentralt virkemiddel når det oppstår likviditetsproblemer i en finansinstitusjon.

Kommisjonen har vurdert om også institusjonens sikringsordning bør underrettes på dette stadium. Beredskapshensyn kunne tale for at sikringsordningen ble varslet så tidlig som mulig. For det første vil den da kunne forberede eventuelle tiltak for å bistå finansinstitusjonen som er i vanskeligheter. For det andre vil den, i den grad det er mulig, kunne bidra til å forebygge en eventuell systemkrise. I motsatt retning trekker hensynet til at mulige problemer i en finansinstitusjon ikke bør bli kjent i for vide kretser, da slik kunnskapsspredning vil kunne virke selvforsterkende på de problemer som har oppstått eller fryktes å kunne inntre. I denne sammenheng bemerkes at styret er sammensatt av representanter fra konkurrerende institusjoner. I særlige tilfelle antas også at konkurransesituasjonen i markedet vil kunne bli påvirket på en uheldig måte om representanter for konkurrerende institusjoner får kunnskap om forholdet. Et krav om at den aktuelle sikringsordning skal varsles umiddelbart kan i visse tilfelle også tenkes å innebære at institusjonen vegrer seg for å sende melding til Kredittilsynet, og således motvirke ønsket om snarlig rapportering. Etter en samlet vurdering har kommisjonen kommet til at den ikke vil forslå at Kredittilsynet skal varsle sikringsordningen på dette stadiet. Imidlertid legges det til grunn at Kredittilsynet har adgang til å ta kontakt med sikringsordningen, og i praksis vil gjøre det, når tilsynet etter en samlet vurdering finner det naturlig. En minner om at Kredittilsynets taushetsplikt bare gjelder uvedkommende, jf. tilsynsloven § 7.

Etter annet ledd er Kredittilsynet gitt myndighet til å iverksette tiltak som Kredittilsynet mener er påkrevet. Slik myndighetsutøvelse vil være nødvendig dersom institusjonen og tilsynet ikke blir enige om hvilke tiltak som skal iverksettes, eller dersom institusjonen unnlater å iverksette de tiltak den er blitt enig med tilsynet om at skal iverksettes. Dersom krisen er akutt, vil tilsynet kunne iverksette slike tiltak selv om en dialog med institusjonen etter første ledd ikke er blitt gjennomført. Forvaltningslovens alminnelige regler om forhåndsvarsling m.v. gjelder imidlertid på vanlig måte.

Kredittilsynet kan innkalle til generalforsamling i institusjonen, jf. bokstav a). Se også tilsynsloven § 5 første ledd tredje punktum. Innkalling kan skje med kortere frist enn den som følger av foretakets vedtekter. For sparebanker gjelder reglene tilsvarende for forstanderskap, jf. utkastet § 1-2 femte ledd.

Etter bokstav b) kan Kredittilsynet gi pålegg om endringer i sammensetning av de styrende organer. Som styrende organer regnes i dag styret i finansinstitusjon, samt representantskap/bedriftsforsamling/forstanderskap, jf. fil. § 2-8 annet ledd med tilhørende forskrift.

I bokstav c) er det foreslått en regel om at Kredittilsynet kan fastsette vilkår eller retningslinjer som anses nødvendige for å sikre at den videre virksomhet blir drevet på betryggende økonomisk og for øvrig forsvarlig måte. Vurderingstemaet er institusjonens økonomi, dvs. institusjonens likviditets- og soliditetssituasjon. De vedtak som tilsynet måtte fatte, vil være basert på skjønnsmessige vurderinger, og vil forutsetningsvis være av midlertidig karakter.

Kredittilsynet kan kreve at det utarbeides revidert statusoppgjør, jf. bokstav d). Nærmere regler om statusoppgjør er foreslått i § 5-3.

I tredje ledd presiseres det at paragrafen ikke gjør noen innskrenkninger i Kredittilsynets myndighet etter kredittilsynsloven. Dersom Kredittilsynet finner det hensiktsmessig, kan det således iverksette tiltak med hjemmel i tilsynsloven i stedet for eller som et supplement til tiltak etter § 5-2. Det vises til alminnelige motiver kapittel 5.4.

Til § 5-3. Revidert statusopgjør

Etter § 5-2 annet ledd bokstav d) kan Kredittilsynet kreve at det utarbeides revidert statusoppgjør for institusjonen. Styret i institusjonen skal i tilfelle påse at det straks blir gjort, jf. § 5-3 første ledd første punktum. I annet punktumpresiseres det at reglene om årsoppgjør gjelder tilsvarende ved utarbeidelse av revidert statusoppgjør.

Det følger av annet ledd første punktum at Kredittilsynet, for å få oversikt over institusjonens økonomiske stilling, kan oppnevne én eller flere revisorer. Kredittilsynet kan gi nærmere bestemmelse om revisors arbeid og fastsetter godtgjørelsen, jf. annet punktum. Godtgjørelsen betales av finansinstitusjonen, jf. tredje punktum.

Til § 5-4. Innkalling til generalforsamling

Paragrafen har bestemmelser om innkalling til ekstraordinær generalforsamling og de vurderingstemaer som generalforsamlingen skal ta stilling til. For sparebanker gjelder reglene tilsvarende for forstanderskap, jf. utkastet § 1-2 femte ledd.

I første ledd første punktum foreslås det at dersom det reviderte statusoppgjøret viser at en betydelig del av egenkapitalen er tapt, skal styret straks innkalle generalforsamlingen. Tapet av egenkapitalen skal vurderes i forhold til siste årsoppgjør. Hva som skal til for å anse en betydelig del av egenkapitalen for tapt, må vurderes skjønnsmessig i det enkelte tilfelle. Det er naturlig å se dette i sammenheng med hvilke vedtak generalforsamlingen i tilfelle vil måtte ta stilling til etter annet og følgende ledd.

Styret skal også straks innkalle til generalforsamling dersom det reviderte statusoppgjøret viser at mer enn 25 prosent av aksjekapitalen er tapt, jf. annet punktum. Tilsvarende gjelder for en sparebank dersom mer enn 25 prosent av summen av grunnfondsbeviskapitalen og grunnfondet er tapt.

Bestemmelsene i første ledd representerer en utvidelse av fbl. § 32 hvor kriteriet for innkalling av generalforsamling bare er relatert til tap av aksjekapital og ikke til tap av annen egenkapital.

Generalforsamlingen skal ta stilling til om institusjonen har tilstrekkelig kapital til videre forsvarlig drift og om driften i så fall skal fortsette, jf. annet ledd første punktum. Tilsvarende ordning gjelder i dag etter fbl. § 32 tredje ledd.

Det følger av annet punktum at vedtak om fortsatt drift skal treffes etter de regler som gjelder for endring av institusjonens vedtekter. Etter spbl. § 5 skal endringer i en sparebanks vedtekter vedtas av forstanderskapet. Vedtaket er gyldig når minst to tredjedeler av dem som er til stede, og minst halvdelen av alle forstandere stemmer for det. Bestemmelsen i spbl. § 5 om at forslaget til vedtektsendring skal være satt frem i et tidligere møte, er ikke ment å skulle gjelde for vedtak etter § 5-4. Lignende regler om endringer av vedtektene i henholdsvis forretningsbanker og forsikringsselskaper er gitt i fbl. § 4 femte ledd og i forsvl. § 3-2, jf. § 5-8 og aksjeloven § 9-14.

Vedtak som generalforsamlingen treffer etter annet ledd, skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. tredje ledd. Dersom godkjenning ikke blir gitt, skal institusjonen avvikles, jf. femte ledd tredje punktum.

Fjerde og femte ledd tilsvarer i hovedsak fbl. § 32 fjerde og femte ledd. Etter femte ledd annet og tredje punktum skal Kredittilsynet oppnevne et avviklingsstyre. Når et avviklingsstyre er oppnevnt, trer det ordinære styret ut av funksjon. For avvikling av finansinstitusjoner vises ellers til sparebankloven kapittel 8, forretningsbankloven kapittel 6, forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10, finansinstitusjonsloven §§ 3-6 og 3-7 annet ledd, postbankloven § 10-1 og aksjeloven kapittel 13.

Til § 5-5. Nedsetting av aksjekapital og grunnfondsbeviskapital

Paragrafen har regler om nedsetting av aksjekapital dersom bare 25 prosent eller mindre av aksjekapitalen er i behold. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak fbl. § 32 sjette ledd som ble endret ved lov 29. november 1991. Endringen hadde sammenheng med bankkrisen og behovet for å refinansiere enkelte banker. I Ot. prp. nr. 10 (1991-92) på side 1 flg. er det gitt en nærmere begrunnelse for bestemmelsen:

«For forretningsbankers vedkommende skal Statens Banksikringsfond i tilfelle kunne tre inn som aksjonær for på den måten å styrke bankens egenkapital. Dette forutsetter at det besluttes å foreta en emisjon. Aksjer utstedt av forretningsbanker kan ikke emitteres under pari, og aksjene kan ikke ha forskjellig pålydende.

....

Det kan tenkes tilfelle der generalforsamlingen ikke med tilstrekkelig flertall fatter de beslutningene som vil være nødvendige for å kunne rette en emisjon mot Statens Banksikringsfond. Dersom banken ikke blir tilført nødvendig kapital, vil den i så fall trolig raskt komme i en situasjon der den ikke kan dekke sine forpliktelser etterhvert som de forfaller.

Dersom banken er illikvid (ikke kan dekke sine forpliktelser etterhvert som de forfaller), vil den kunne settes under offentlig administrasjon, jf. forretningsbankloven §§ 35 flg. Offentlig administrasjon av en bank utløser en rekke rettsvirkninger, og innebærer en omfattende prosess med tildels lite oversiktlige virkninger. ....

I enkelte situasjoner vil det ikke være ønskelig å la en bank komme i en situasjon hvor vilkårene for offentlig administrasjon foreligger.»

Etter første ledd skal styret orientere generalforsamlingen om den økonomiske stillingen, og foreslå nedskrivning av aksjekapitalen mot tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjøret.

Dersom generalforsamlingen ikke treffer vedtak etter første ledd innen den fristen Kredittilsynet har satt, kan Kongen beslutte nedskrivning av aksjekapitalen, jf. annet ledd. Nedskrivningen av aksjekapitalen kan ikke omfatte mer enn den del av aksjekapitalen som i henhold til det reviderte statusoppgjøret er tapt. Kongen kan også fastsette at det skal foretas en aksjeemisjon for å øke aksjekapitalen slik at det sikres et forsvarlig grunnlag for videre drift. Vilkår knyttet til emisjonen fastsettes av Kongen. Kongen kan også vedta at aksjonærenes fortrinnsrett til å tegne aksjer ved emisjoner skal fravikes og fastsette hvem som i tilfelle skal kunne tegne den nye kapitalen. Dette kan være nødvendig for blant annet å sikre at emisjonen blir fulltegnet. Dersom hverken institusjonen eller Kongen fatter vedtak om kapitaltilførsel, vil institusjonen bli avviklet med mindre fortsatt drift kan skje på et betryggende økonomisk grunnlag.

Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende for sparebanker, jf. tredje ledd. Se også § 1-2 femte ledd.

Frostatings lagmannsrett avsa 25. januar 1993 kjennelse i sak mellom en gruppe tidligere aksjonærer i Fokus Bank AS og staten ved Finansdepartementet. Saken gjaldt spørsmålet om tidligere aksjonærer kunne kreve skjønn til fastsettelse av verdien av aksjene i banken, som følge av at aksjene ble nedskrevet til null med hjemmel i fbl. § 32 sjette ledd, og deretter overtatt av staten etter tilførsel av ny kapital. Lagmannsretten mente at vedtaket ikke kunne anses som et vedtak om ekspropriasjon i henhold til skjønnsloven § 46, og at aksjonærene dermed ikke hadde adgang til å kreve aksjenes verdi fastsatt ved skjønn. Saken ble påkjært til Høysteretts kjæremålsutvalg, men senere trukket tilbake av aksjonærene. Det vises for øvrig til Frostating lagmannsretts kjennelse.

Til § 5-6. Nedsetting av ansvarlig lånekapital

Paragrafen omhandler nedsetting av ansvarlig lånekapital. Reglene gjelder både for tidsbegrensete og evigvarende ansvarlige lån. Erfaring fra bankkrisen har vist at det er behov for å ha regler om nedsetting av ansvarlig lånekapital i de tilfeller hvor mer enn den opprinnelige egenkapitalen er tapt, og man velger å fortsette institusjonens virksomhet.

Opptak av ansvarlig lånekapital krever samtykke fra myndighetene, jf. spbl. § 2 tredje ledd, fbl. § 5 tredje ledd, forsvl. § 3-7 og fil. § 3-5 annet ledd. I forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner er det fastsatt nærmere regler for når slik kapital kan regnes med ved beregning av institusjonens kapitaldekning.

Dersom det reviderte statusoppgjør viser at både egenkapitalen og hele eller deler av den ansvarlige lånekapitalen vil gå tapt ved en avvikling, er det i første ledd bestemt at § 5-5 første ledd og annet ledd første punktum gjelder tilsvarende. Dette betyr at generalforsamlingen, eventuelt Kongen, kan bestemme at kapitalen skal nedskrives. Uavhengig av når lånekapitalen er opptatt, kan den nedskrives såfremt låneavtalen åpner for slik nedskrivning.

I annet ledd er det bestemt at for lån som opptas etter at loven trer i kraft og har en løpetid på mer enn fem år, kan nedskrivning foretas selv om låneavtalen ikke inneholder bestemmelser om dette. Eiere av slik kapital har gjennom lovbestemmelsen fått tilstrekkelig varsel om at slik nedskriving vil kunne bli foretatt og kan da ikke gjøre gjeldende innsigelser mot dette. Regelen innebærer at det etter lovens ikrafttredelse i alminnelighet ikke vil bli gitt samtykke til opptak av ansvarlig lånekapital med løpetid over fem år dersom slik nedskrivningsadgang ikke fremgår klart av lånevilkårene.

Lovforslaget åpner for at det i forbindelse med samtykke til opptak av ansvarlig lånekapital kan bestemmes at nedskrivningsadgang etter paragrafen likevel ikke skal kunne foretas. Dette skal i så fall fremgå uttrykkelig av samtykket fra vedkommende myndighet.

Til § 6-1. Virkeområde

Første ledd bestemmer at kapitlet gjelder for banker og forsikringsselskaper.

Bestemmelsene gjelder også for finansieringsforetak som er medlem av enten Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond, jf. annet ledd første punktum og utkastet § 2-1 fjerde ledd. Også andre finansieringsforetak kan settes under offentlig administrasjon, jf. annet punktum.

I tredje ledd er det bestemt at kapitlet også gjelder for morselskap til bank og forsikringselskap. Det samme gjelder for morselskap til finansieringsforetak som enten er medlem av Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond eller finansieringsforetak hvor Kongen har vedtatt offentlig administrasjon. Videre kan også andre konsernselskaper som inngår i samme finanskonsern settes under offentlig administrasjon. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastet § 6-5 annet ledd som bestemmer at dersom morselskap settes under offentlig administrasjon, kan Kongen samtidig bestemme at hele finanskonsernet skal settes under offentlig administrasjon.

I fjerde ledd foreslås en fullmakt for Kongen til å fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av offentlig administrasjon.

Til § 6-2. Gjeldsforhandling eller konkurs

Paragrafen bestemmer at det ikke kan åpnes gjeldsforhandling eller konkurs i institusjoner som omfattes av § 6-1. Etter gjeldende rett finnes tilsvarende bestemmelser for banker og forsikringsselskaper, jf. fbl. § 35 første ledd, spbl. § 49 første ledd og forsvl. § 11-1 annet ledd. Det vises til alminnelige motiver kapittel 6.

Tilsvarende regel som gjelder for banker og forsikringsselskap, foreslås for finansieringsforetak som er medlem av et av bankenes sikringsfond eller som er blitt satt under offentlig administrasjon etter § 6-1 annet ledd. For finansieringsforetak som ikke er medlem av noen av bankenes sikringsfond, vil offentlig administrasjon kunne besluttes selv om begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs foreligger til behandling i skifteretten. Er gjeldsforhandling eller konkurs åpnet, vil det imidlertid være for sent å vedta offentlig administrasjon. Offentlig administrasjon vil likevel kunne vedtas i forbindelse med innstilling av gjeldsforhandling eller konkursbehandling.

Til § 6-3. Soliditetssvikt

Paragrafen har bestemmelser om når Kredittilsynet skal melde fra til Norges Bank og de respektive sikrings-/garantiordninger om at en bank eller et forsikringsselskap har økonomiske problemer.

Underretnings- og meldesystemet i § 6-3 antas å ville kunne bidra til å sikre det finansielle system generelt og den enkelte institusjon spesielt ved at eventuelle tiltak kan forberedes i tide. Det vises for øvrig til spesielle motiver til § 5-2 første ledd.

Første ledd regner opp de situasjoner som medfører meldeplikt for Kredittilsynet. I bokstav a) er kriteriet at en institusjon ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. En tilsvarende regel er i dag nedfelt både i forretnings- og sparebankloven. Videre foreslås det meldeplikt dersom en institusjon ikke greier å oppfylle gjeldende kapitaldekningskrav, jf. bokstav b). Etter bokstav c) skal Kredittilsynet melde fra dersom institusjonens eiendeler og inntekter tilsammen ikke er tilstrekkelig til å dekke institusjonens forpliktelser, dvs. at institusjonen er insuffisient.

Dersom en bank eller et finansieringsforetak som er medlem av Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond har økonomiske problemer, skal Kredittilsynet melde fra til Norges Bank, bankens sikringsfond og Statens Banksikringsfond, jf. annet leddførste punktum. Dersom dagens ordning med et sikringsfond for forretningsbanker og et for sparebanker opprettholdes, skal det altså meldes fra til det sikringsfondet som institusjonen er medlem av. Dersom det er et forsikringsselskap som har økonomiske problemer, skal det meldes fra til Norges Bank og til eventuell garantiordning som omfatter selskapet. Det finnes i dag to garantiordninger for forsikringsselskaper, henholdsvis en for skadeforsikringsselskaper og en for kredittforsikringsselskaper. Det er ikke etablert garantiordning for livsforsikringsselskaper.

Kommisjonens forslag om at Kredittilsynet også skal sende melding til Norges Bank er ny. Forslaget er begrunnet i hensynet til at Norges Bank bør være orientert om mulige betalingsproblemer knyttet til en finansinstitusjon, bl.a. fordi banken kan spille en sentral rolle i løsningen av det aktuelle problem, særlig i forbindelse med tilførsel av likviditet. Det er også en naturlig videreføring av den underretningsplikt som følger av utkastet § 5-2 første ledd. Dersom et morselskap i finanskonsern settes under offentlig administrasjon, må de garantiordninger som dekker virksomhet som drives i finanskonsernet varsles.

Det fremgår av tredje ledd første punktum at de organer som er varslet etter reglene i annet ledd, skal gi Kredittilsynet sin vurdering av om institusjonen kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift. Norges Bank og de aktuelle sikringsordningene skal gjøre rede for arten og omfanget av støtte som eventuelt tilbys, jf. annet punktum. Nærmere formkrav er ikke satt til den vurdering som skal gis. Dersom det er sterkt tidspress, må slik redegjørelse alternativt kunne gis muntlig.

Til § 6-4. Melding til Finansdepartementet

Etter første ledd første punktum skal Kredittilsynet melde fra til Finansdepartementet dersom det antar at banken ikke kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift. Tilsvarende gjelder etter forsvl. § 11-2 første ledd. Se også fbl. § 36 annet ledd og spbl. § 50 annet ledd. Meldingen skal inneholde en vurdering av om institusjonen bør settes under offentlig administrasjon, jf. annet punktum.

Til § 6-5. Vedtak om offentlig administrasjon

Paragrafen inneholder vilkårene for at Kongen skal kunne treffe vedtak om offentlig administrasjon, samt regler om kunngjøring av vedtaket.

Vedtakskompetansen er skjønnsmessig. Etter første ledd første punktum kan en institusjon som ikke kan dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og som ikke kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift, settes under offentlig administrasjon. Tilsvarende gjelder dersom institusjonen ikke kan oppfylle kapitaldekningskravet, og det ikke blir gitt dispensasjon fra dette kravet, jf. annet punktum. Kongens myndighet vil kunne delegeres til departementet. Før vedtak treffes skal styret i institusjonen hvis mulig være gitt anledning til å uttale seg, jf. tredje punktum. Se fbl. § 36 annet ledd og spbl. § 50 annet ledd.

Annet ledd bestemmer at dersom morselskap i finanskonsern settes under offentlig administrasjon, kan Kongen bestemme at hele finanskonsernet skal settes under offentlig administrasjon, se fil. § 2a-16. Dersom morselskapet er morselskap i delkonsern, kan delkonsernet settes under offentlig administrasjon. Bestemmelsen er begrunnet i at det i konserner vil kunne være så nære bånd mellom de ulike juridiske enheter, at det er naturlig å sette hele finanskonsernet under offentlig administrasjon. Det antas at de hensyn som en offentlig administrasjon tar sikte på å ivareta, vil kunne bli fremmet bedre gjennom en felles offentlig administrasjon av hele konsernet fremfor å ha separate offentlige administrasjoner for de ulike deler av konsernet. Selv om en finansinstitusjon i konsernet ikke er i en slik situasjon at det isolert sett er behov for å sette den under offentlig administrasjon etter § 6-5 første ledd, vil den kunne omfattes av en slik felles offentlig administrasjon. Konsernselskaper som ikke omfattes av kapitlets virkeområde, jf. § 6-1, vil derimot ikke kunne bli satt under offentlig administrasjon.

Etter tredje ledd første punktum skal vedtak om offentlig administrasjon kunngjøres snarest mulig. I annet og tredje punktum er det fastsatt minstekrav til kunngjøringen. Vedtaket skal meldes til Foretaksregisteret, registreres i Verdipapirsentralen og tinglyses i de rettskretser der institusjonen har fast eiendom, jf. annet punktum. I de tilfeller det gjelder vedtak om offentlig administrasjon av en institusjon som er etablert på et mindre sted, vil det være naturlig at vedtaket kunngjøres i lokalavisen. Uansett skal vedtaket kunngjøres i Norsk lysingsblad, jf. tredje punktum. Denne kunngjøringen skal inneholde en oppfordring til fordringshavere om å melde sine krav til administrasjonsstyret innen en fastsatt frist. Individuell varsling av fordringshaverne kreves ikke, se dog § 6-12 for forsikring. Kommisjonen forutsetter at kunngjøring i samsvar med § 6-5 ikke vil inneholde preklusivt proklama etter § 6-6 tredje ledd. Fristen for å melde krav innen fristen vil således i første omgang ikke være preklusiv. Banker vil for øvrig ha oversikt over sine innskytere, slik at selv om innskyter ikke varsler om sitt krav vil kravet bli tatt med ved beregning og utdeling av dividende. For innskudd vil preklusivt proklama heller ikke kunne utstedes, jf. § 6-6 tredje ledd.

Etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet, skal institusjonen føye Under offentlig administrasjon til sitt firma, jf. tredje ledd. Tilsvarende bestemmelse er gitt i spbl. § 50 tredje ledd, fbl. § 36 tredje ledd og forsvl. § 11-2 tredje ledd.

Til § 6-6. Virkninger av vedtak om offentlig administrasjon

Vedtak om offentlig administrasjon har umiddelbare virkninger for institusjonen, dens tillitsmenn og dens kunder. Første ledd inneholder en oppregning av slike virkninger. Disse virkningene må ses i lys av at offentlig administrasjon er et alternativ til insolvensbehandling etter konkursloven. Lignende regler finnes i spbl. §§ 51 og 52, fbl. §§ 37 og 38 og forsvl. §§ 11-3, 11-4 og 11-5.

Etter bokstav a) skal foretakets tidligere organer tre ut av virksomhet ved vedtak om offentlig administrasjon. Dette vil bl.a. gjelde styre og kontrollkomité. Administrasjonsstyret overtar den myndighet som tilligger disse organer. Tilsvarende regler er gitt i fbl. § 37 første ledd, spbl. § 51 første ledd og forsvl. § 11-3 første ledd. I forarbeidene til banklovene av 1961 (Penge- og Bankkomitéens Innstilling side 99) ble det blant annet uttalt om dette:

«Det antas best stemmende med de alminnelige prinsipper for offentlig booppgjør, at det tidligere styre og bankens andre organer ikke lenger skal ha noen befatning med sparebankens ledelse, uten hensyn til om disse kan bebreides at banken er kommet i en slik stilling, at den må settes under offentlig administrasjon.»

Administrasjonsstyret vil, ved siden av de særskilte oppgaver som følger av at banken er satt under offentlig administrasjon, ha de samme funksjoner som et vanlig styre. Det er derfor naturlig å gi reglene som er gitt for institusjonens ordinære styre vedrørende kompetanse, virksomhetsområde m.v., anvendelse også på administrasjonsstyret. I tillegg følger det av annet punktum at administrasjonsstyret overtar den myndighet som i al­minnelighet tillegges de øvrige organer som er trådt ut av virksomhet. Etter tredje punktum skal imidlertid det sist fungerende styre avgjøre saker som ikke kan utsettes til administrasjonsstyret er tiltrådt. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at institusjonens virksomhet kan videreføres i så stor grad som mulig, og at virksomheten ikke skal bli unødig skadelidende. Tilsvarende regler er i dag inntatt i fbl. § 37 tredje ledd, spbl. § 51 tredje ledd og forsvl. § 11-3 tredje ledd.

Også revisor anses som et organ etter bokstav a) første punktum. Etter utkastet § 6-7 annet ledd skal Kredittilsynet oppnevne ny revisor.

Det fremgår av bokstav b) at medlemmene av styret og kontrollkomitéen samt revisor plikter å gi administrasjonsstyret alle opplysninger om institusjonens stilling og virksomhet. Tilsvarende regler finnes i fbl. § 37 fjerde ledd, spbl. § 51 fjerde ledd og forsvl. § 11-3 fjerde ledd.

Etter bokstav c) kan en bank som hovedregel ikke motta innskudd fra allmennheten etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet. Tilsvarende regler er i dag inntatt i spbl. § 52 annet ledd og fbl. § 38 annet ledd. For forsikringsforpliktelser foreslås en lignende regel i § 6-11 første ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med denne paragrafs annet ledd som bestemmer at forpliktelser stiftet under administrasjonen skal anses som massegjeld. Ved en generell tillitssvikt til bankvesenet vil publikum kunne ha et ønske om å overføre innskudd fra andre banker til en bank under offentlig administrasjon. Dette ville være en utilsiktet effekt av en offentlig administrasjon, se motiver til annet ledd. Kommisjonen foreslår en ny regel om at en bank i utgangspunktet heller ikke skal kunne påta seg nye eller øke tidligere inngåtte engasjementer. Begrunnelsen for denne regel er at det ikke anses naturlig at banker under offentlig administrasjon foretar nye utlån til publikum, stiller garantier e.l. Slik virksomhet vil bl.a. ha risikomomenter som vil kunne slå negativt ut for bankens fordringshavere.

Av hensyn til kreditorene og bankens låntakere kan det være ønskelig at bankens virksomhet kan fortsette. Etter en nærmere vurdering av bankens stilling bør det derfor – etter Kredittilsynets godkjenning – være adgang for banken til å ta imot nye innskudd og påta seg nye eller øke tidligere inngåtte engasjementer. Det kan særlig være aktuelt hvis administrasjonsstyret antar at banken igjen kan settes i fri virksomhet. Økning av kassakreditt eller lignende rammekreditt og ytterligere opptrekking av allerede inngått rammekreditt vil i denne sammenheng være å anse som økning av tidligere inngått engasjement.

Etter bokstav d) kan utbetaling til innskytere eller andre fordringshavere ikke finne sted uten Kredittilsynets godkjenning. Regelen må ses i sammenheng med risikoen for forfordeling av kreditorer og institusjonens likviditetssituasjon. Innskyternes innskudd vil – innenfor rammer bestemt i kapittel 2 – være garantert av sikringsfondene. Kredittilsynets godkjenning av utbetaling til innskytere kan f.eks. gis i forbindelse med at det aktuelle sikringsfond velger å tilføre administrasjonsboet tilsvarende midler som utbetales. Sikringsfondet trer da inn i innskyternes krav, jf. utkastet § 2-8 fjerde ledd.

Det fremgår av bokstav e) at lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) gjelder tilsvarende. Et sentralt begrep ved konkursbehandling er fristdagen, jf. dekningsloven § 1-2. I bokstav e) er det bestemt at fristdagen ved offentlig administrasjon skal være dagen da vedtaket om å sette institusjonen under administrasjon ble fattet.

Etter bokstav f) kan fordringshavere med krav som er stiftet før vedtaket om offentlig administrasjon, ikke ta utlegg, eller på annen måte få sikkerhet for slike krav i verdier som tilhører institusjonen, jf. fbl. § 38 fjerde ledd og spbl. § 52 fjerde ledd

Bestemmelsene i annet ledd om at innskudd og andre forpliktelser som er stiftet under offentlig administrasjon skal anses som massegjeld, tilsvarer spbl. § 52 femte ledd og fbl. § 38 femte ledd. Penge- og Bankkomitéen uttaler på side 101 om dette spørsmålet:

«Nye innskudd kan som massegjeld antas å få en særlig stor sikkerhet i en bank under offentlig administrasjon. Det kan føre til at innskudd fra andre banker flyttes over til en bank under administrasjon. Forholdene kan likevel være slik at det er rimelig grunn til å tillate at en administrert bank får adgang til å ta mot nye innskudd. Det kan f.eks. være tilfelle, hvis det er en nærliggende mulighet for, at banken snart kan komme i ordinær virksomhet igjen, eventuelt ved at den blir sluttet sammen med eller overtatt av annen bank.

Det er naturlig at konkurslovens materiellrettslige bestemmelser kommer til anvendelse så langt de passer når en sparebank er satt under offentlig administrasjon. Dette gjelder både bestemmelsene om hva som hører med til massen, herunder hvilke rettsstiftelser som kan gjøres gjeldende, hvilke som kan omstøtes, og de ­bestemmelser som har betydning når man skal beregne dekningsprosentene.»

Etter tredje ledd kan vedkommende departement gi styret tillatelse til å innkalle institusjonens fordringshavere ved preklusivt proklama. Departementet må særlig vurdere hvor vanskelig og tidkrevende det vil være å få oversikt over bankens fordringshavere på annen måte. Institusjonens administrasjonsstyre må klargjøre dette. Tilsvarende bestemmelser gjelder etter spbl. § 52 sjette ledd og fbl. § 38 sjette ledd i dag. Proklama kan ikke omfatte innskudd i banken eller skattekrav. Når det gjelder innskudd, vil bankens kontoutskrifter vanligvis gi de nødvendige opplysninger. På denne bakgrunn – samt at antall innskytere vanligvis vil være svært høyt, og at man ikke kan forvente at alle innskyterne blir oppmerksomme på et proklama – foreslår kommisjonen at regelen om at proklamaet ikke skal omfatte innskudd videreføres. Frist og kunngjøringsmåte for proklama fastsettes i tillatelsen, jf. tredje punktum.

Til § 6-7. Administrasjonsstyre og revisor

I motsetning til under frivillig avvikling trer institusjonens tidligere organer ut av funksjon ved offentlig administrasjon, jf. utkastet § 6-6 første ledd bokstav a). Administrasjonsstyret, som overtar myndigheten som var lagt til disse organene, skal bestå av minst tre medlemmer, jf. § 6-7 første ledd første punktum. Etter de tilsvarende bestemmelser i fbl. § 37 annet ledd, spbl. § 51 annet ledd og forsvl. § 11-3 annet ledd skal administrasjonsstyret bestå av tre medlemmer. Lovutkastet åpner således for et styre med flere medlemmer enn etter gjeldende regler. Konkursloven § 83 bestemmer at bo­styret skal bestå av 2 til 4 medlemmer.

Lederen av administrasjonsstyret skal ha juridisk embetseksamen, jf. annet punktum. I domstolloven § 235 er det gitt regler om i hvilken grad tilsvarende utdanning avlagt i utlandet kan godkjennes som likeverdig med norsk juridisk embetseksamen. Lovutkastet har ikke formelle kvalifikasjonskrav til de andre medlemmene av administrasjonsstyret. Det åpnes for at f.eks. en person som kjenner banken og lokalmiljøet godt eller en representant fra Norges Bank eller fra en sikringsordning oppnevnes.

I annet ledd er det bestemt at Kredittilsynet oppnevner en eller flere revisorer. Tilsvarende regler finnes i dag i fbl. § 37 sjette ledd og spbl. § 51 sjette ledd. Etter kkl. § 90 er det skifteretten som oppnevner revisor. Revisjonens oppgave under administrasjonen blir til dels en annen enn når en bank driver ordinær virksomhet. Bl.a. vil undersøkelser av faktum m.h.t. omstøtelige disposisjoner og mulige forhold knyttet til ansvar for tidligere tillits- eller tjenestemenn kunne være sentrale oppgaver.

I tredje ledd første punktum er det bestemt at Kredittilsynet fastsetter regler for revisors arbeide, sml. fbl. § 37 sjette ledd, spbl. § 51 sjette ledd og forsvl. § 11-3 sjette ledd. Også regler for admininstrasjonsstyret skal fastsettes av Kredittilsynet, se fbl. § 37 femte ledd, spbl. § 51 femte ledd og forsvl. § 11-3 femte ledd.

I dag er det Finansdepartementet som fastsetter godtgjørelsen til administrasjonsstyret og revisor i bank under offentlig administrasjon, jf. fbl. § 37 og spbl. § 51, mens Kredittilsynet skal fastsette godtgjørelsen til administrasjonsstyret i forsikringsselskap, jf. forsvl. § 11-3. Kommisjonen foreslår at Kredittilsynet – uavhengig av type institusjon som settes under offentlig administrasjon – fastsetter administrasjonsstyrets og revisorenes godtgjørelse.

Til § 6-8. Administrasjonsstyrets og revisors oppgaver og kompetanse

Det fremgår av første ledd at administrasjonsstyrets hovedoppgave er å arbeide for at institusjonen kan settes i fri virksomhet, fusjoneres, overdras eller avvikles.

Etter annet ledd første punktum skal administrasjonsstyret utarbeide interne retningslinjer for institusjonens drift. Bestemmelsen er ny, og er begrunnet i at det vil være behov for å vurdere og eventuelt oppdatere de interne retningslinjer i forbindelse med en ekstraordinær situasjon som offentlig administrasjon. Etter annet punktum skal adminstrasjonsstyret påse at det opprettes et kreditorutvalg. Dette utvalg har ingen besluttende myndighet, men vil være et organ administrasjonsstyret kan rådføre seg med. Dette utvalget er således noe annet enn et kreditorutvalg etter konkurslovens regler. Administrasjonsstyret kan også engasjere sakkyndige.

Etter tredje ledd skal Kredittilsynet godkjenne beslutninger fattet av administrasjonsstyret som er av vesentlig betydning. Bestemmelsen er ny. Hensikten med regelen er å bidra til at samfunnsmessige hensyn blir ivaretatt, og vil dessuten kunne representere en ekstra sikkerhet for institusjonens kreditorer.

Bestemmelsen i fjerde ledd bygger på spbl. § 51 femte ledd og fbl. § 37 femte ledd. I Penge- og Bankkomitéens innstilling side 100 heter det:

«Den tid en sparebank står under administrasjon bør være så kort som mulig. Det bør derfor snarest mulig tas standpunkt til om den kan sammensluttes med eller overdras til en annen bank, om den kan fortsette virksomheten som selvstendig bank eller om den må avvikles. Administrasjonsstyret må derfor straks det er oppnevnt, sette seg inn i bankens stilling, og gjøre seg opp en mening om hvilke alternativer som er gjennomførlige, og som etter dets oppfatning bør foretrekkes. En innberetning med oversikt over bankens stilling, samt uttalelse fra administrasjonsstyret om hvilket alternativ som bør velges, bør derfor så snart som mulig sendes Bankinspeksjonen. Man har antatt at en frist på 3 måneder i alminnelighet bør være tilstrekkelig, men i enkelte tilfelle kan forholdene være så kompliserte at fristen bør være lengre. Man har derfor inntatt bestemmelse om at Bankinspeksjon en kan forlenge fristen.»

Etter femte ledd skal revisor revidere institusjonens forretningsførsel og utarbeide revisjonsberetning.

Til § 6-9. Fri virksomhet

Bestemmelsen i første ledd svarer i hovedsak til gjeldende fbl. § 39 første ledd, spbl. § 53 første ledd og forsvl. § 11-7 første ledd. Dersom administrasjonsstyret mener at det er et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for forsvarlig drift, skal styret fremme forslag om at institusjonen settes i fri virksomhet. Kongen treffer et eventuelt vedtak om at institusjonen skal settes i fri virksomhet.

Etter annet ledd første punktum kan forslaget etter første ledd legge til grunn at krav settes ned i den utstrekning det ikke antas å være dekning for dem. Videre kan forslaget inneholde bestemmelser om at utbetaling av tilgodehavender skal skje terminvis. Lignende regler finnes i dag i fbl. § 39 annet ledd, spbl. § 53 annet ledd og forsvl. § 11-7 annet ledd. I annet punktum er det presisert at forslag til nedsettelse av krav også kan gjelde ansvarlig lånekapital. Eventuelt forslag til krav skal utarbeides i samsvar med dekningsloven og ellers gjeldende regler. Med ellers gjeldende regler siktes det blant annet til regelen i § 6-11 annet ledd. I tredje punktum foreslås det at styrets forslag skal inneholde bestemmelser om forrentning av krav som dekkes. Bestemmelsen er ny.

Tredje ledd har nærmere bestemmelser om vedtaket som treffes av Kongen. Etter a nnet punktum kan Kongen fastsette terminer for utbetaling av tilgodehavender. Etter tredje punktum kan Kongen bestemme at det skal settes av midler for å sikre dekning av omtvistede krav. Prøving av omtvistede krav foretas av skifteretten, jf. fjerde punktum.

Fjerde og femte ledd bygger på henholdsvis fbl. § 39 tredje og fjerde ledd, spbl. § 53 tredje og fjerde ledd samt forsvl. § 11-7 tredje og fjerde ledd.

Til § 6-10. Avvikling

Bestemmelsen i første ledd svarer til gjeldende fbl. § 41 første ledd, spbl. § 55 første ledd og forsvl. § 11-9 første ledd. Enkelte endringer av mer redaksjonell karakter er foretatt. Det er ikke foreslått noen uttrykkelig tidsbegrensning på den perioden som institusjonen kan være under offentlig administrasjon. Institusjonen vil være under offentlig administrasjon til banken kan settes i fri virksomhet eller til den er avviklet. Vanligvis er det behov for at institusjonen fortsetter virksomheten under offentlig administrasjon. Det vil uansett ta noe tid før bankens stilling er avklart, herunder muligheten for at den kan fortsette virksomheten også etter administrasjon. Så lenge det kan antas at institusjonens virksomhet vil kunne videreføres i en eller annen form, er det rimelig at virksomheten så vidt mulig opprettholdes. Kommisjonen foreslår at dagens ettårsfrist for avslutning av arbeidet med å få avklart institusjonens stilling videreføres. Departementet kan fastsette en annen frist dersom det skulle være behov for det, jf. annet punktum.

Annet ledd bygger på forsvl. § 11-9 første ledd annet og tredje punktum. Be­stemmelsen angir hovedprinsipper for fremgangsmåten ved avvikling. Avvikling skal skje etter konkurslovens regler, jf. henvisningen til konkursloven kapittel VIII flg. Etter annet punktum tar Kredittilsynet de avgjørelser som skal treffes i medhold av konkursloven, med unntak av fordringsprøvelse som skifteretten foretar.

Tredje ledd tilsvarer fbl. § 41 annet ledd, spbl. § 55 annet ledd og forsvl. § 11-9 annet ledd.

Til § 6-11. Forsikringsforpliktelser

Første ledd tilsvarer i hovedsak forsvl. § 11-4 annet ledd, som igjen er formulert etter mønster av spbl. § 52 annet ledd og fbl. § 38 annet ledd. Tegning av nye eller fornyelse av eldre forsikringer kan ikke finne sted etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet. For innskudd og lån m.v foreslås lignende bestemmelser i § 6-6 første ledd bokstav c), og det vises til de spesielle motiver til denne bestemmelse.

Annet ledd tilsvarer forsvl. § 11-5 første ledd første punktum. Krav som følger av direkte forsikringsavtaler har fortrinnsrett når selskapet er satt under offentlig administrasjon. Det er uten betydning hvem som har krav mot selskapet. Som regel vil kravene tilkomme forsikringstaker eller annen sikret. Imidlertid skal fordringer som følger av forsikringsavtale knyttet til direkte forsikring stå tilbake for massefordringer, dvs. krav mot selskapet som er oppstått mens selskapet har vært under offentlig administrasjon.

Tredje ledd tilsvarer forsvl. § 11-5 annet ledd. I Ot. prp. nr. 42 (1986-87) heter det om denne bestemmelsen på side 138:

«Etter annet ledd skal fortrinnsretten for livsforsikringskrav gjelde for et samlet beløp som minst tilsvarer forsikringsfondet. Denne regelen innebærer at fortrinnsretten også omfatter det forsikringstekniske overskudd som skal godskrives livkundene, i den utstrekning forsikringsfondet gir dekning for disse tillegssytelser. Men dersom forsikringsfondet ikke er tilstrekkelig til å dekke de avtalte ytelser, gjelder fortrinnsretten for det høyere beløp som er nødvendig for å dekke disse. Se nærmere kapittel VII foran.»

I proposisjonens kapittel VII side 54 uttales det:

«Regelen innebærer bare at forsikringskravene skal dekkes før andre krav (bortsett fra massekrav). Hvorvidt forsikringskravene kan dekkes, vil avhenge av om selskapet har tilstrekkelige aktiva til å dekke både massekrav og forsikringskrav.»

Til § 6-12. Skadeforsikringsbestand

Første ledd tilsvarer i hovedsak forsvl. § 11-4 tredje ledd. Tre måneder etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet, opphører alle skadeforsikringer å gjelde. Etter gjeldende bestemmelse skal Kredittilsynet underrette forsikringstakere, sikrede m.v. om når dekningen opphører. Kommisjonen finner det mer naturlig at administrasjonsstyret forestår underretningen. Meldingen skal opplyse om når forsikringen opphører. I meldingen vil det være naturlig å opplyse om eventuelt arbeid med å overføre porteføljen til andre selskaper. Dersom det er grunn til å anta at krav som følger av direkte forsikring ikke vil bli fullt dekket, bør også dette fremgå av meldingen. Dette vil være viktig informasjon m.h.t. om det er påkrevd å tegne ny forsikring i annet selskap. Kommisjonen legger til grunn at administrasjonsstyret i utgangspunktet skal sende melding til alle forsikringstakere med kjent adresse og til sikrede som selskapet har tilstrekkelig kjennskap til. Det vil være mindre aktuelt å sende underretning ved reiseforsikring og forsikring som er tegnet av tredjemann.

Etter at vedtaket om offentlig administrasjon er truffet, vil nye forsikringstilfeller inntre. For slike forsikringstilfeller som inntrer før forsikringen opphører, bestemmer annet ledd at det vil foretas oppgjør etter reglene i § 6-11 annet ledd, jf. annet ledd. Når forsikringen opphører fremgår av forsikringsavtalen, likevel slik at alle skadeforsikringer opphører tre måneder etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet, jf. første ledd.

Tredje ledd tilsvarer forsvl. § 11-4 fjerde ledd.

Til § 6-13. Disponering av livsforsikringsbestand

Første og annet ledd tilsvarer henholdsvis forsvl. § 11-10 første og annet ledd. Da en avvikling av et livsforsikringsselskap vil ta mange år, vil det i praksis være mest hensiktsmessig å prøve å få overført livsforsikringsbestanden til et annet selskap.

Tredje og fjerde ledd tilsvarer henholdsvis forsvl. § 11-11 første og annet ledd.

Til § 7-1. Straffebestemmelser

Første ledd bygger på straffebestemmelsene i forsvl. § 14-1 første ledd, fbl. § 43, spbl. § 59 og fil. § 5-1. I forretningsbankloven og sparebankloven er det en øvre strafferamme på 3 måneder, mens det i forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven er en strafferamme på 1 år. Kommisjonen har funnet det naturlig å legge størst vekt på strafferammene i de to nyeste lovene, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven, som begge ble vedtatt i 1988. Det foreslås derfor en øvre strafferamme på 1 år. Dersom forholdet går inn under strengere straffebestemmelse, kan fengselstraffen bli høyere.

I annet ledd presiseres det at medvirkning straffes på samme måte.

Det vises for øvrig til straffeloven § 48 a. Etter denne bestemmelsen kan et foretak straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.

Til § 7-2. Opphevelse og endringer i andre lover

I første ledd foreslås enkelte bestemmelser i postbankloven endret eller opphevet. Dersom Postbanken skal være medlem av et av sikringsfondene – slik kommisjonen foreslår – er det naturlig at statsgarantien faller bort. Det foreslås derfor at postbankloven § 4-1 første ledd fjerde punktum oppheves. Postbanken har fra 1993 betalt garantiavgift til staten beregnet etter samme regler som gjelder for sikringsfondsordningene for spare- og forretningsbankene, jf. postbankloven § 5-5. Hele paragrafen foreslås erstattet med en regel om medlemskap i et av bankenes sikringsfond.

Etter lovutkastet § 1-1 annet ledd skal loven også gjelde for Postbanken. Henvisningen i postbankloven § 10-2 anses da overflødig, og foreslås opphevet. Som en naturlig følge av dette bør overskriften i postbankloven kapittel 10 endres til bare å omhandle avvikling.

I annet ledd foreslås sparebankloven kapittel 7 om Sparebankenes sikringsfond opphevet, jf. utkastet kapittel 2 om bankenes sikringsfond. Videre foreslås spbl. § 49 opphevet, jf. utkastet §§ 5-1 og 6-2. Spbl. § 50 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 5-2, 6-3, 6-4 og 6-5. Spbl. § 51 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 6-6, 6-7 og 6-8. Spbl. § 52 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 6-6. Spbl. § 53 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-9. Spbl. § 54 foreslås opphevet, jf. utkastet 6-8. Spbl. § 55 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-10.

I tredje ledd foreslås forretningsbankloven kapittel 5 om Forretningsbankenes sikringsfond opphevet, jf. utkastet kapittel 2 om bankenes sikringsfond. Videre foreslås fbl. § 32 opphevet, jf. utkastet kapittel 5. Fbl. § 35 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 5-1 og 6-2. Fbl. § 36 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 5-2, 6-3, 6-4 og 6-5. Fbl. § 37 foreslås opphevet, jf. utkastet §§ 6-6, 6-7 og 6-8. Fbl. § 38 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-6. Fbl. § 39 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-9. Fbl. § 40 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-8. Fbl. § 41 foreslås opphevet, jf. utkastet § 6-10.

I fjerde ledd foreslås forsikringsvirksomhetsloven kapittel 9 opphevet, jf. utkastet kapittel 3. Videre foreslås kapittel 11 om offentlig administrasjon av forsikringsselskaper opphevet, jf. utkastet kapittel 5 og 6.

I femte ledd foreslås finansieringsvirksomhetsloven § 2a-16 opphevet, jf. utkastet §§ 6-1 og 6-5 annet ledd.

I sjette ledd foreslås lov om Statens Banksikringsfond opphevet, jf. utkastet kapittel 4.

Til § 7-3. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Kommisjonen antar at hele loven vil kunne tre i kraft samtidig. Det er likevel åpnet for at Kongen kan sette i kraft forskjellige deler av loven på forskjellig tidspunkt, og at det kan fastsettes overgangsbestemmelser.