1. Hovedformål – herunder om betydningen av den internasjonale konkurransesituasjon og endrede rammevilkår

Formålet med den fremtidige sikringsfondsordning må etter disse medlemmers syn være å sikre publikumsinnskudd i bankene innenfor en fastsatt beløpsgrense. Innskyterne gis et rettsvern for dekning innenfor denne ramme. Disse medlemmer mener det er viktig å understreke at en sikringsfondsordning representerer et supplement og ikke er selve hovedelementet i sikkerhetsnettet for innskyterne. Disse medlemmer er således av den klare oppfatning at det er viktigere å legge tilrette for solide banker enn å bygge opp et stort sikringsfond, og vil vise til uttalelsen fra Kredittilsynets direktør som anser 10 prosent kjernekapitaldekning som et naturlig mål for norske banker.

Disse medlemmer legger vesentlig vekt på at institusjonenes rammevilkår, herunder sikringsfondsordningen, fastsettes slik at en unngår konkurransemessige ulemper vis à vis utenlandske konkurrenter, og konkurransevridninger mellom ulike typer av norske finansinstitusjoner. Videre legger disse medlemmer stor vekt på at den nye sikringsfondsordningen ikke unødig bidrar til å svekke den markedsmessige disiplin. Dersom sikringsfondsordningen inneholder elementer som peker i retning av at en bank qua enkeltinstitusjon vil bli reddet av sikringsfondet uansett, eller at alle innskudd i realiteten er sikre, så vil denne markedsdisiplin alvorlig kunne svekkes. De eksisterende ordninger som er institusjonsgarantier har utvilsomt hatt slike effekter. Forholdet mellom ­NORION BANK og enkelte store innskytere var et klart eksempel på dette.

Disse medlemmer anser at flertallet i sitt forslag ikke i tilstrekkelig grad ivaretar disse hensyn og kan heller ikke se at det er anført tilstrekkelig sterke grunner for å innføre en sikringsfondsordning i Norge som i vesentlig grad avviker fra det som er vanlig internasjonalt og som vil kunne virke meget uheldig for norske bankers konkurransesituasjon vis-a-vis utenlandske banker, og på konkurransen mellom ulike typer norske finansinstitusjoner.

Disse medlemmer vil i den sammenheng påpeke:

• Konkurransesituasjonen er fundamentalt endret siden deeksisterende sikringsfondsordninger så dagens lys. Dette er en følge både av dereguleringen av det norske marked og den økte internasjonalisering av finansmarkedene som har funnet sted de senere år. Denne utvikling nødvendiggjør etter disse medlemmers syn, at en ny norsk sikringsfondsordning så langt som mulig bygger på de prinsipper som er lagt/legges til grunn internasjonalt slik at man ikke får en konkurransevridning i norske bankers disfavør. Den konkurransevridende effekt av de eksisterende ordninger er allerede sterkt følbar på viktige forretningsområder.

• Den segmentering og kvoteregulering som tidligere preget markedet eksisterer ikke lenger. Dette gjør at en ved utforming av en sikringsfondsordning må legge betydelig vekt på hvordan den vil påvirke konkurranseforholdet mellom banker på den ene side, og andre finansinstitusjoner på den annen. Det vil være urimelig og konkurransevridende i bankenes disfavør å legge en sikringsfondsavgift på tjenester hvor de er i konkurranse med andre finansinstitusjoner. Det vil videre, etter disse medlemmer syn, virke urimelig overfor andre finansinstitusjoner om det bygges opp et sikringsfondsystem som skal kunne støtte den enkelte bank qua enkeltinstitusjon for å unngå at den kommer i vanskeligheter.

Disse medlemmer er videre av den oppfatning at flertallet også i for høy grad bygger på erfaringer fra bankkrisen i perioden 1986-1992 uten at det korrigeres for endringer i norsk regelverk og praksis som allerede er gjennomført på basis av erfaringene fra bankkrisen. Til det sistnevnte vil disse medlemmer fremheve bl.a. følgende forbedringer i norsk regelverk og praksis i forhold til tiden før bankkrisen:

• Kapitaldekningskravene er idag tilpasset reell risiko i en helt annen grad enn før krisen, bl.a. fordi man hensyntar utenombalanseposter.

• Effekten av dekningskravene er øket ved at man ikke lenger aksepterte lavkvalitets egenkapital (ansvarlige lån med slapp klausulering).

• Rapporteringsrutiner og tilsynet med overholdelsen er vesentlig forbedret i forhold til situasjonen før krisen.

Det har siden slutten av 1980-tallet pågått en kontinuerlig utvikling av norske regelverk på området. I løpet av 1990 ble det vedtatt 3 sett med forskrifter som omdefinerte kravene til finansinstitusjonenes ansvarlige kapital (egenkapital) som skal godkjennes i forhold til kapitaldekningsreglene, og som skjerpet dekningssatsene og utvidet beregningsgrunnlaget til også å omfatte utenom balanseposter, og som fastslo at kravene måtte oppfylles på konsolidert basis etter detaljerte regler. Forskriftene ble utformet på basis av de internasjonalt fastsatte normer som var trukket opp gjennom samarbeidet inennfor BIS og EU.

Parallelt med det foranstående har det også vært gjennomført en rad med forbedringer av rapporterings- og overvåkingssystemer på myndighetenes side, med sikte på å effektuere en målsetting om early warning. Kravene til bankenes egne styrings- og kontrollsystemer er skjerpet og kapitaldekningen i bankene er gjennomgående styrket i forhold til situasjonen ved inngangen til bankkrisen.

En ny/nye sikringsfondsordninger i Norge må etter disse medlemmers syn reflektere de endrede omstendigheter mht. konkurranseforhold, regelverksituasjon etc. som her er påpekt i langt høyere grad enn det kommisjonens flertall etter disse medlemmers oppfatning legger opp til i sitt forslag. Disse medlemmer mener at en sikringsfondsordning som skal ivareta disse hensyn kort oppsummert må være basert på følgende:

• Det må være en ordning som garanterer innskyters innskudd inntil en viss grense. For ikke å svekke den markedsmessige disiplin og virke konkurransevridende i andre kredittinstitusjoners disfavør, kan beløpsgrensen for garanterte innskudd ikke settes for høyt og fondet bør ikke kunne yte støtte til bankers virksomhet mer generelt.

• Den årlige avgift en bank betaler til fondet må knyttes til bankens innskudd fra publikum, eventuelt forsikrede innskudd. Dette er den helt klare hovedregel i andre land. Innskudd er for øvrig en tjeneste bankene er alene om å tilby. Ved helt eller delvis å velge et annet beregningsgrunnlag for sikringsfondsavgiften, f.eks. forvaltningskapital eller beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital, risikerer man å svekke norske bankers konkurranseevne i forhold til utenlandske banker på store og viktige forretningsområder. Dette vil gjelde også i forhold til andre typer finansinstitusjoner. Beregningsgrunnlaget må av disse grunner være innskudd, selv om en lar fondet, slik kommisjonens flertall går inn for, få et videre formål enn disse medlemmer går inn for.

• Den årlige avgifts høyde og fondets størrelse må ikke avvike for meget i forhold til internasjonal standard. Settes den årlige avgift for høyt vil innskudd kunne tape i konkurransen med andre plasseringsalternativ, rentemarginen vis à vis kunder som ikke har andre plasserings- og lånemuligheter enn sin norske bankforbindelse vil kunne bli påvirket uheldig, og bankens mulighet for å styrke sin kapital gjennom fondsopplegg og ny-emisjoner vil svekkes.

2. Hvor omfattende bør en sikringsfondsordning være?

Disse medlemmer er av den oppfatning at det bør etableres en innskytergarantiordning hvis formål er å gi forbrukere og andre mindre og mellomstore innskytere utenfor den finansielle sektor et risikofritt plasseringsalternativ. Disse medlemmer foreslår en innskytergaranti på 2 mill. NOK. For å beskytte seg selv og unngå unødig store utbetalinger under garantien som følge av en offentlig administrasjon bør imidlertid fondet kunne støtte en medlemsbank slik at den kan drive videre alene, eventuelt fusjoneres med annen bank. Forutsetningen for slik støtte må være at det må antas å bli en rimeligere løsning for fondet enn offentlig administrasjon med tilhørende utbetalinger etter innskytergarantien. Etter disse medlemmers syn bør fondet ikke kunne yte støtte til en bank ut fra andre hensyn. Det er flere grunner til dette:

• For det første vil en ordning som innebærer en mer omfattende adgang til å støtte en bank bidra til å underminere den markedsmessige kontroll med bankene gjennom at større investorer får svekkede insitamenter til å foreta en reell risikovurdering av de ulike banker. Dette vil ha uheldige konsekvenser mht. effektivitet og konkurranse i finansmarkedet.

• For det andre vil den svekkede markedsmessige disiplin som følger av en omfattende sikringsordning gi svekkede insitamenter til en forsvarlig bankdrift idet en større risikotagning fra bankens side i mindre grad vil bli balansert ved økte fundingkostnader. Dette vil i seg selv kunne bidra til å skape kriser.

• For det tredje vil sikringsordninger som åpner for støttetiltak utover det som er nødvendig for, på rimeligst mulig måte, å sikre innskytere innenfor innskytergarantien være i dårlig harmoni med det faktum at banker er konkurrerende enheter. Det er etter disse medlemmers syn prinsipielt betenkelig at banker som driver sunt, gjennom et solidaransvar skal sikre banker som driver mindre ansvarlig og kommer i vanskeligheter. En slik omfattende støtteordning for banker kan også virke urimelig i relasjon til andre finansinstitusjoner. Hensynet til en effektiv konkurranse i finansmarkedet til kundenes beste tilsier at banker qua enkeltinstitusjoner ikke særbehandles i forhold til andre.

• For det fjerde vil et for omfattende solidaransvar for næringen som helhet kunne virke negativt inn på de enkelte institusjoners internasjonale rating. Dette vil bidra til dyrere funding for bankene, noe som vil måtte gjenspeile seg i dårligere vilkår for bankenes kunder og ramme de norske bankenes konkurranseevne i relasjon til utenlandske banker.

• For det femte vil en peke på at en ordning som går lenger enn å beskytte innskyterne vil kreve et større fond og større årlige innbetalinger. Dette vil ramme kunder, forbrukere og mindre næringsdrivende, som ikke har andre plasserings- og finansieringsmuligheter enn sin norske bankforbindelse.

• For det sjette vil betydelige årlige innbetalinger som følge av et vidt virkeområde for fondet virke negativt på bankenes mulighet for å styrke sin egenkapital såvel gjennom egne fondsopplegg som emisjoner av aksjer/grunnfondsbevis. Disse medlemmer mener at godt kapitaliserte enkeltbanker er et viktigere hensyn enn et stort felles sikringsfond.

Dersom Bankenes sikringsfond i en gitt situasjon finner at rimeligste løsning for fondet er at en bank settes under offentlig administrasjon, mens offentlige myndigheter eller andre finner at videre samfunnsøkonomiske eller politiske hensyn tilsier at banken bør drive videre, må det være et ansvar for disse eventuelt å sikre at så kan skje f.eks. ved tilførsel av ny kapital. De øvrige bankers bidrag gjennom Bankenes sikringsfond bør etter disse medlemmers syn ikke gå utover det som følger av formålet, som er å sikre innskyterne innenfor garantiens rammer. Det bør således ikke være bankfellesskapets oppgave gjennom et sikringsfond å støtte en bank f.eks. ut fra distriktspolitiske hensyn. Heller ikke kan det være en oppgave for en sikringsfondsordning som sådan, å forebygge en generell finansiell krise utover det som ligger i innskytergarantiordningen.

3. Sikringsfondsordninger i andre land

Den internasjonale konkurransesituasjon er et hensyn som etter disse medlemmers syn må tillegges betydelig vekt når en ny norsk sikringsfondsordning skal utformes. De eksisterende norske ordninger, som er institusjonsstøtteordninger, ble utformet i en tid med minimal internasjonal konkurranse og med en sterk segmentering mellom ulike typer norske finansinstitusjoner. Denne situasjon er nå radikalt forandret.

Når det gjelder finansielle tjenester har konkurransen over landegrensene økt betydelig de senere år. Denne utvikling vil fortsette gjennom direkte grenseoverskridende tjenesteyting og gjennom filialetableringer. Norske forbrukeres og bedrifters adgang til fritt å kunne låne og plassere i andre land er forlengst helt liberalisert.

Denne utvikling medfører etter disse medlemmers syn, at det blir stadig viktigere å påse at rammebetingelsene for norske finansinstitusjoner ikke blir dårligere enn det som gjelder internasjonalt. Dersom en skal avvike fra en slik linje og fastsette vilkår for norske institusjoner som innebærer konkurransemessige handicap bør det være sterke og vel begrunnede hensyn for dette. Disse medlemmer kan ikke se at flertallet i kommisjonen har anført sterke grunner for å foreslå en sikringsfondsordning som klart er ugunstig for norske bankers internasjonale konkurranseevne.

Sikringsfonds-/innskytergarantiordninger er en viktig del av bankenes rammebetingelser. Ordninger i andre land er i hovedsak karakterisert ved følgende:

Ordningene er lagt opp for å sikre innskyternes interesser. De garanterer innskudd fra ordinære kunder opp til et visst beløp.

Bankenes innbetalinger til sikringsordningene er også basert på innskuddene som beregningsgrunnlag. I noen land er avgiftsgrunnlaget det samlede innskudd fra kunder, mens i andre land er det de garanterte innskudd. Slik sett er ordningene i en viss forstand basert på et forsikringsprinsipp, idet beregningsgrunnlaget for den enkelte banks premie er de forsikrede innskudd. Det norske beregningsgrunnlaget i eksisterende ordninger – forvaltningskapital – er et særsyn.

I noen land er betalingene til sikringsfondet i utgangspunktet svært små, men kan økes dersom fondet får behov for det for å dekke tap som innskytere har fått på en enkelt institusjon. Det dreier seg i slike tilfeller altså i det vesentlige om gjensidige garantiordninger. I andre land er det i større grad innbetalinger til et fond og oppbygging av verdier i fondet, inntil en viss grense.

I de land hvor ordningen er basert på fonds er disse langt mindre enn hva tilfellet var med de norske sikringsfondene før bankkrisen. De årlige avgiftene er også stort sett vesentlig lavere enn i Norge.

Når det gjelder konkrete opplysninger om ordningene i andre land vises det til utredningens kapittel 2.2. Her skal vi se nærmere på enkelte sider av situasjonen i noen viktige land.

Det kan være grunn til å se noe mer detaljert på den foreslåtte ordningen i Sverige. Her har man ikke hatt noe sikringsfond. Bankene der har for tiden en reell statsgaranti som de ikke betaler for. For å tilfredsstille EU-direktivet om innskytergaranti fremmet Finansdepartementet forslag om en innskuddsgarantiordning i februar 1995 og Regjeringens proposition 1995/96:60 ble lagt frem 5. oktober 1995. Statsgarantien avvikles imidlertid ikke nå, og det angis ikke noen tidshorisont innenfor hvilken en slik avvikling skal skje.

Det svenske Finansdepartementets forslag er en ren innskytergaranti. Det som garanteres er innskudd pr. innskyter på konto i bank opp til SEK 250 000. Innskuddet må lyde på navn og være likvid. Sparekonti med en viss løpetid omfattes således f.eks. ikke. Ordningen er i utgangspunktet et rent konsumentskydd og omfatter således ikke næringslivet. Dette er altså en langt mer begrenset ordning enn hva såvel kommisjonens flertall, som mindretall, går inn for i Norge.

Årlig avgift til fondet skal utgjøre 0,25 prosent av de garanterte innskudd inntil fondet utgjør 2,5 prosent av totale garanterte innskudd. Ut fra dagens situasjon betyr dette en årlig innbetaling på 1 mrd. SEK og et fond på ca. 10 mrd. SEK.

Beregningsgrunnlaget for den enkelte banks sikringsfondsavgift er garanterte innskudd. Avgiften vil kunne variere mellom 0,15 prosent og 0,35 prosent avhengig av vedkommende banks risiko-eksponering. Det sentrale element i denne risiko-bedømming er kjernekapitaldekningen. Heller ikke i Sverige vil altså beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital inngå som et selvstendig element i beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgiften slik kommisjonens flertall foreslår i den nye norske sikringsfondsordningen. Sverige er det eneste land utenom USA som foretar en risikoveiing av avgiften. En slik risikoveiing foreslås innført også i Norge både av kommisjonens flertall og mindretall, men flertallets forslag om å innføre beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som et selvstendig element i avgiftsgrunnlaget finner ikke sitt motstykke i noe annet land.

I Danmark skjer bidrag til fondet ved innbetaling og garantistillelse og kan årlig høyst utgjøre 0,2 prosent av innskudd. I Tyskland 0,03 prosent av innskudd som skal beskyttes, maksimalt 0,06 prosent etter tilleggsbidrag. I USA ligger avgiften mellom 0,23 og 0,31 prosent av innenlandske innskudd - gradering etter risiko. Det kan her nevnes at Federal Deposit Insurance Corporation i USA 1. januar i år har lagt frem forslag om å revidere den amerikanske ordningen som er omtalt ovenfor. Forslaget innebærer bl.a. at avgiftssatsene gjennomgående senkes. For de banker som ligger i den best kapitaliserte og minst risikoutsatte avgiftsklassen foreslås årsavgiften redusert fra 0,23 prosent til 0,04 prosent. Ca. 90 prosent av bankene og 90 prosent av forvaltningskapitalen i bankssystemet befinner seg i denne kategorien. ­Avgiftsnivået for amerikanske banker vil etter dette komme ned på tysk nivå. Et avgiftsnivå to så toneangivende land legger seg på, må antas å få stor innvirkning på de øvrige land. Spesielt vil det gjelde land som har et relativt omfattende innskuddsbegrep som beregningsgrunnlag for avgiften. I land som anvender et relativt snevert innskuddsbegrep som ikke omfatter innskudd fra store kunder slik som i den foreslåtte svenske ordningen, vil problemet ikke være like påtrengende. En forskjell i årsavgift til sikringsfond mellom landene på innskudd fra store investorer på 0,1 – 0,2 prosent vil kunne få stor konkurransemessig betydning.

Disse medlemmer er på denne bakgrunn av den oppfatning at innskytergarantien bør være basert på et fond som bygges opp gjennom årlige avgiftsinnbetalinger fra bankene. Beregningsgrunnlaget for den årlige avgift bør være innskudd fra andre enn finansinstitusjoner. I tråd med det som gjelder internasjonalt bør nivået på den årlige avgift og fondets størrelse reduseres noe i forhold til det som følger av dagens regler. Disse medlemmer foreslår et fond tilsvarende 1,5 prosent av innskudd fra andre enn finansinstitusjoner og en årlig avgift på 1,5 promille av samme grunnlag. Dette vil fremdeles være meget høyt i internasjonal sammenheng og disse medlemmer mener derfor at en må se nærmere på disse satser når en ser hvordan øvrige land velger å tilpasse sine ordninger.

4. Nærmere om beregningsgrunnlaget for årlig sikringsfondsavgift i lys av konkurransesituasjonen

Det er etter disse medlemmers syn avgjørende at beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgiften blir innskudd i tråd med internasjonal praksis. Dette vil virke mest konkurransenøytralt spesielt i forhold til utenlandske banker, men også i forhold til andre norske finansinstitusjoner.

Dagens sikringsfondsavgifter i Norge er basert på forvaltningskapital, noe som er et særsyn internasjonalt. Dette viser seg å være et stadig økende problem rent konkurransemessig i forhold til utenlandske banker når det gjelder finansiering av store solide kunder. Dette vil ofte være meget gode kredittrisiki hvor marginene derfor er små. Utenlandske banker har nå dominerende posisjoner i finansieringen av ledende norske bedrifter. Ved utgangen av 1994 lånte utenlandske banker ut ca. NOK 150 mrd. til norsk næringsliv. De norske forretningsbanker sto for NOK 133 mrd. I den grad bankene taper konkurranse om disse kundene vil de få en mer risikoutsatt balanse, noe som er klart uheldig.

Ved å velge beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som del av beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgiften, slik kommisjonens flertall går inn for, vil også utenombalanseposter bli avgiftsbelagt i tillegg til utlån som i dagens ordning. Volumet i disse markedene er meget store og marginene små. Norske banker vil kunne bli sterkt konkurransemessig svekket dersom beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgift også skal omfatte beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital. Ingen andre land har et slikt element som del av beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgiften.

Disse medlemmer vil i det følgende begrunne sitt syn noe nærmere:

Norske banker konkurrerer i hovedsak med andre norske banker på det innenlandske innskuddsmarkedet. Utenlandske banker og andre kredittinstitusjoner henvender seg ennå i liten grad til ordinære norske innskytere og sparere. En avgift på innskudd fra kunder eller på garanterte innskudd vil virke konkurransenøytralt mellom norske banker, og i begrenset grad berøre deres konkurranseevne i forhold til utenlandske banker som forøvrig selv i sine respektive hjemlands innskytergarantiordninger i all hovedsak vil betale en avgift til disse basert på innskudd. Det må imidlertid utvises varsomhet med å fastsette en avgift for norske banker som ligger høyere enn hva som er vanlig i våre viktigste konkurrentland.

En avgift på innskudd vil påvirke konkurransen mellom sparing i bankinnskudd og andre spareformer, men motstykket til det er da at bankinnskudd har en bedre sikkerhet enn sparing i andre former. Det er imidlertid en grense for hvor høy avgiften kan være på bankinnskudd før bankene risikerer å tape større deler av innskyterne i konkurransen, men inntil en slik grense vil en avgift kunne forsvares utfra forskjellen i kvalitet på spareformene.

Utenlandske banker vil etter hvert i økende grad komme inn på det norske innskuddsmarkedet. Behovet for å avveie sikringsfondsavgiften på innskudd i norske banker i forhold til den avgift som utenlandske banker er pålagt vil da øke. Spesielt vil dette gjelde i forhold til de avgifter banker med filial i Norge blir pålagt i de fond hvor de er tilknyttet i sitt hjemland. Spesielt må det antas at utenlandske banker også i økende grad vil konkurrere om store innskudd fra profesjonelle aktører, og at marginene vil bli påvirket av det. Derfor vil det være av økende betydning om utenlandske konkurrenter må betale avgift til sitt hjemlands garantiordning eller fond på denne type innskudd og hvor høy den avgift er. Det svenske forslaget til innskytergaranti, som nylig er lagt frem, omfatter ikke slike innskudd – jf. omtalen i fore­gående punkt. Dette kan vise seg å bli et alvorlig problem for norske banker i konkurransen om innskudd fra større næringslivskunder.

Internasjonalt konkurrerer norske banker bl.a. på interbankforretninger, valuta og renteforretninger både på og utenom balansen, remburser og andre utenombalanseforretninger, tilrettelegging og fulltegning av verdipapirlån, syndikering av banklån og ordinære utlån til internasjonalt orienterte bedrifter. Store norske bedrifter er et viktig kundegrunnlag for norske banker i dette konkurransebaserte markedet. De av disse forretningene som går inn på bankenes balanse er idag pålagt sikringsfondsavgift. Det gjelder bl.a. utlån til kunder, beholdninger av verdipapirer og innskudd i andre banker. Forretningene er i disse markedene vanligvis ikke basert på finansiering over innskuddsmarkedet, men over pengemarkedet. Ofte er forretningene ikke denominert i norske kroner, og norske banker har derfor ikke noe spesielt konkurransefortrinn fremfor utenlandske banker. Kundene i dette markedet har som regel høy kredittverdighet, og marginene på forretningene er derfor relativt små. Allerede merker norske banker virkningene av sikringsfondsavgiften på disse engasjementene. I en del tilfeller må de avstå fra forretninger fordi marginene er så små at sikringsfondsavgiften gjør at det blir ulønnsomt å gå inn i engasjementene. Med den marginprising som ligger til grunn vil en avgift på 0,15 prosent spise opp en vesentlig del av nettorenten, i noen tilfeller blir det ingenting igjen etter at avgiften er belastet. Selv kommisjonens flertalls forslag om 0,75 promilles avgift vil være en belastning som sterkt undergraver lønnsomheten på denne type utlån. Utenlandske banker vil som hovedregel ikke være pålagt tilsvarende avgift på denne type engasjementer.

På utenombalanseposter er bankene idag ikke pålagt sikringsfondsavgift. Volumene på disse markedene er enormt store og marginene er enda mindre enn på de forretningene som er finansiert på balansen. Samtidig har norske banker både tradisjonelt og fortsatt idag betydelige inntekter på disse forretningene, spesielt rente- og valutatjenester. Motpartene er dels andre banker, dels kunder. Hvis norske banker blir pålagt sikringsfondsavgift på disse forretningene, vil det skade deres konkurranseposisjon sterkt. Kundene vil antagelig være mål for utenlandske bankers filialer i Norge, og det er betydelig fare for at bankene kan miste engasjementer og forretninger med denne gruppe kunder med god soliditet og kredittverdighet. Samlet vil det skade bankenes soliditet idet kundeporteføljen i gjennomsnitt vil få en høyere risiko hvis de mest solide kunder forsvinner.

For å illustrere dette vil vi anføre følgende: I forhold til nominelt beløp er beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital for typiske valutaforretninger utenom balansen 4-8 prosent. Forslaget fra kommisjonens flertall om 0,75 promilles avgift på beregningsgrunnlaget vil dermed tilsvare 0,03-0,06 promille i forhold til nominelt beløp. Dette kan synes helt ubetydelig, men marginen på disse forretningene er samtidig ikke mer enn 0,1-0,2 promille. Sikringsfondsavgiften vil dermed spise opp 1/3 av bruttoinntjening, og således undergrave lønnsomheten. Samme forhold gjelder for garantier o.l. hvor inntektene er større sett i forhold til nominelt beløp, men hvor beregningsgrunnlaget også er tilsvarende større.

Disse medlemmer vil også peke på at et viktig hensyn ved valg av beregningsgrunnlag for sikringsfondsavgiften er hvordan dette kan påvirke måten finansinstitusjonene velger å organisere sin virksomhet på. Av de alternative beregningsgrunnlag kommisjonen har diskutert er det bare innskudd som virker nøytralt i relasjon til organisasjonsspørsmålet. Også dette forhold tilsier at innskudd er det mest hensiktsmessige beregningsgrunnlag. Dersom en velger forvaltningskapital eller beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som grunnlag for sikringsfondsavgift, eller lar dette inngå som en del av grunnlaget slik kommisjonens flertall går inn for, vil det oppstå sterke insitamenter til å velge organisasjonsformer som minimerer avgiften til sikringsfondet ved å skille ut så mye av virksomheten som mulig fra banker og drive disse virksomheter i egne selskaper som ikke omfattes av sikringsfondsordningen. Dagens norske sikringsfondsordninger gir slike insitamenter i høy grad. Slike utilsiktede bi-effekter av sikringsfondssystemet forsvinner hvis avgiften baseres på innskudd slik det gjøres i andre land.

5. Gradering av sikringsfondsavgift etter soliditet

Kommisjonen har drøftet spørsmålet om det bør foretas en gradering av sikringsfondsavgiften etter en banks soliditet. Det må antas å være slik at en bank med høy soliditet innebærer en lavere risiko for sikringsfondet enn en bank med lavere soliditet. Dette tilsier etter disse medlemmers syn ikke at beregningsgrunnlaget for avgiften til sikringsfondet skal være noe annet enn innskudd, men det kan tilsi at prosentsatsen for premieberegning for en bank skal være lavere jo bedre kapitalisert banken er. Disse medlemmer går derfor inn for at det kan foretas en slik differensiering av sikringsfondsavgiften, dog slik at intet medlem betaler mindre enn 2/3 av ordinær avgift.

Disse medlemmer mener at kriteriet for bedømmelse av en banks soliditet bør være den formelle kapitaldek­ning. En banks formelle kapitaldekning er et mål som er gjenstand for internasjonal sammenligning. Det er basert på bl.a. en felles definisjon internasjonalt av beregningsgrunnlag og ansvarlig kapital. Målet har utvilsomt svakheter, og hensyntar ikke individuelle forskjeller mellom banker med god og dårlig utlånsportefølje etc., men en bør i sikringsfondssammenheng ikke ha en annen vurdering av en banks soliditet enn den som er den offisielt godkjente. Hvis man av ulike grunner er skeptisk innstilt til de regler som gjelder for en banks soliditet, bør dette etter disse medlemmers syn tas opp på generelt grunnlag, og ikke knyttes spesielt til spørs­målet om sikringsfondsavgift.

Ansvarlig lånekapital har på enkelte måter dårligere kvalitet enn kjernekapital, men det er et forhold som ikke spesielt berører sikringsfondsavgiften. Det gjelder det samme i forhold til kapitaldekning generelt, grense for store engasjement osv. Når man først har akseptert ansvarlig lån som kapital, med de begrensninger som gjelder, for kapitaldekningsformål, skal det sterke grunner til for å avvise dette som en akseptert form for ansvarlig kapital i annen sammenheng. Grunnlaget for å differensiere sikringsfondsavgiften bør derfor være den formelle kapitaldekning og ikke bare kjernekapitaldekningen.

Disse medlemmer vil peke på at en del av den kritikk som har vært rettet mot bruken av ansvarlig lånekapital har vært knyttet til lån opptatt før de internasjonale stan­darder ble gjort gjeldende. Med forskriften om ansvarlig kapital av 01.06.90 fra Finansdepartementet og tilhørende forskrifter fra Kredittilsynet er regelverket om opptak av ansvarlig lånekapital vesentlig skjerpet. Etter dette vil ansvarlig lånekapital i gitte tilfeller bli nedskrevet for å dekke en underbalanse i en bank, selv om banken fort­setter sin virksomhet.

Til § 2-1. Medlemmer

I første ledd avgrenses den nye fondsordningen til å gjelde banker. Disse medlemmer mener prinsipalt at Postbanken bør omfattes av bankbegrepet, slik at presiseringen i annet punktum skulle være overflødig. Dette er imidlertid ikke gjennomført i utkastet da dette ikke vil harmonere med de innledende bestemmelser i kapittel 1.

Hensett til den stramme rammen for det nye fondets formål, ren innskytergaranti, og virkemidler i nærværende utkast, ser disse medlemmer ingen grunn til å la ordningen omfatte andre kategorier av finansinstitusjoner.

Dersom rammen gjøres videre, f.eks. ved at fondet gis adgang til å yte støtte til banker uavhengig av innskytergarantien, vil det oppstå et konkurransevridende element i de øvrige finansinstitusjoners disfavør. Det er derfor meget viktig at ordningens formål er å beskytte innskyterne og at det utvises stor varsomhet mht. gjennom en lovfestet sikringsfondsordning å åpne for mulighet til støttetiltak overfor enkeltbanker ut fra andre hensyn.

Annet ledd gir uttrykk for disse medlemmers oppfatning av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Til § 2-2. Formål. Vedtekter m.v.

Denne paragrafs første ledd angir at ordningens eneste formål er å sikre bankens innskuddsforpliktelser. Nærmere bestemmelse om innskytergarantien er foreslått i § 2-6. Fondet gis bare mulighet for å støtte en bank hvis dette for sikringsfondet må kunne antas å være en rimeligere løsning for fondet enn at banken settes under offentlig administrasjon og innskuddsgarantier utløses. For en nærmere begrunnelse vises til merknadene til § 2-7 og til de alminnelige motiver.

Annet ledd angir en del hovedbestemmelser om fondets rettslige karakter så som at fondet er eget rettssubjekt og at ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondet. Fondets vedtekter skal godkjennes av Kongen.

Tredje ledd angir at fondets øverste myndighet er en generalforsamling hvor hvert medlem møter med en representant. Generalforsamlingen velger 5 av styrets 7 medlemmer, jf. § 2-9 og § 2-10.

Til § 2-3. Sikringsfondets størrelse

Første ledd angir fondets størrelse. Det forutsettes å skulle utgjøre 1,5 prosent av medlemmenes innskudd fra andre enn finansinstitusjoner. I forretningsbankloven er fondets størrelse i eksisterende ordning angitt til 2 prosent av innskudd fra andre enn banker. I sparebankloven skal den ansvarlige kapital motsvare 1,5 prosent av medlemmenes samlede forvaltningskapital. Det at kravet til fondets størrelse foreslås redusert noe i forhold til dette må ses i sammenheng med at forslaget her legger hovedvekten på at ordningen skal være en innskytergaranti, og i mindre grad en støtteordning for den enkelte medlems­institusjon enn under gjeldende bestemmelser.

Innskytergarantien er videre i følge forslaget, jf. § 2-6, limitert til 2 mill. NOK, mens det i henhold til eksisterende ordninger er ubegrenset. I sparebankloven er dette sagt eksplisitt, mens det har vært underforstått og praktisert på samme måte også hva forretningsbank­loven angår.

Et forhold som ytterligere taler for å redusere kravet til fondsoppbygging noe i forhold til dagens ordninger er at ordninger i andre land gjennomgående er langt mindre ambisiøse mht. å bygge opp fond for å møte eventuelle forpliktelser. I noen land er betalingene til fondet svært små, men kan økes ved behov for å dekke tap innskytere har fått på en enkelt institusjon. Det dreier seg i slike tilfeller vesentlig om gjensidige garantiordninger. I de land hvor en baserer seg på fondsopplegg er disse gjennomgående langt lavere enn det som følger av dagens norske regler.

Annet ledd angir at medlemmene av fondet, inntil fondet utgjør 1 prosent av medlemmenes samlede innskudd fra andre enn finansinstitusjoner, må dekke differansen gjennom avgivelse av garantierklæringer.

Tredje ledd angir den maksimale innbetaling for en bank et enkelt år. Denne er satt til 2 promille av beregningsgrunnlaget og er altså 0,5 promille over ordinær avgift som fastsatt i § 2-4 annet ledd. En slik maksimal innbetaling vil kunne være aktuell hvor fondet må foreta utbetalinger i en situasjon før det har nådd 1,5 prosent av medlemmenes samlede innskudd fra andre enn finansinstitusjoner, jf. første ledd. Fjerde ledd overlater til Kongen å fastsette nærmere regler for slik garantistillelse.

Til § 2-4. Avgift fra medlemmene

Første ledd angir at avgift skal betales med mindre fondet er fullt.

Annet ledd fastsetter den årlige avgift et medlem skal betale til 1,5 promille av medlemmets innskudd fra andre enn finansinstitusjoner. Såvel for forretningsbanker som sparebanker utgjør den i dagens ordninger 1,5 promille av forvaltningskapitalen. Forslaget innebærer således en noe lavere avgift enn dagens ordninger. Det foreslås videre at banker med høyere kapitaldekning enn den lovbestemte kan gis rabatt etter nærmere bestemmelser fastsatt av Kongen. Utgangspunktet for beregning av rabatten forutsettes å være den formelle kapitaldekning. For en nærmere begrunnelse vises til de alminnelige motiver i del IV bokstav A punkt 5.

Beregningsgrunnlaget for avgiften er i dagens ordning som nevnt forvaltningskapitalen. Dette er særnorsk og skaper store konkurransemessige problemer for norske banker vis-à-vis utenlandske spesielt når det gjelder kredittyting til store solide kunder hvor risikoen er meget lav og marginene små. I den grad bankene taper i denne konkurransen får de en mer risikoutsatt aktivaside, noe som er uheldig. I andre land er avgiften relatert til innskudd. Det er nødvendig, ikke minst av konkurransemessige grunner, at Norge her følger vanlig internasjonal praksis. For en nærmere belysning av dette spørsmål vises til de alminnelige motiver.

Hva angår selve avgiftens høyde – 1,5 promille – er det lagt vekt på hva som gjelder internasjonalt for å unngå en konkurranseulempe for norske banker. I flere land er innskytergarantiordningen basert på garantiavgivelse fra medlemmene. Det bygges ikke opp noe fond, og betales derfor heller ikke avgift. I land hvor det skjer en fondsoppbygging varierer de årlige avgiftene en god del. Det samme er tilfellet med det innskuddsbegrep som legges til grunn som beregningsgrunnlag for avgiften. Det vises til de alminnelige motiver i del IV bokstav A punkt 3.

Disse medlemmer viser til forslaget fra kommisjonens flertall hvor beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital skal utgjøre en del av beregningsgrunnlaget for sikringsfondsavgiften. Dette vil i tilfelle innebære at norske banker får en særavgift også på utenombalanse forretninger hvor marginene er meget lave. Dette er et stort forretningsområde for mange norske banker som vanskelig kan tåle en avgift på slike forretninger som deres utenlandske konkurrenter ikke har. Det vises til de alminnelige motiver.

Tredje ledd angir at departementet etter anmodning fra fondets styre kan samtykke i at medlemsavgiften for det enkelte år settes lavere enn ordinær avgift.

Til § 2-5. Endring i medlemskap

Denne paragraf regulerer betingelsene for nye medlemmer av sikringsfondet. Det er lagt vekt på at en inntre­delsesavgift ikke skal virke etableringshindrende. Regelen i første ledd vil i så måte være lite tyngende for en ny institusjon i og med at det normalt vil ta tid å bygge opp en innskuddsbase. For i spesielle tilfeller å unngå urimelige utslag i forhold til eksisterende banker er Kongen i hht. annet ledd gitt fullmakt til å kunne avvike fra hovedregelen i første ledd.

Til § 2-6. Innskuddsgaranti

Første og tredje ledd angir selve innskytergarantien. I tilfelle offentlig administrasjon eller betalingsstans i en bank vil den enkelte innskyter være garantert innenfor 2 mill. NOK. Dette gjelder pr. innskyter og ikke pr. innskudd. Dette er høyt i internasjonal sammenheng og sammenlignet med minstegarantien på 20.000 ECU etter EU-direktivet.

Annet ledd gir definisjonen av innskudd som dekkes av garantien. Denne følger i hovedsak definisjonen i EU-direktivet. Selve innskuddsbegrepet bør antagelig presiseres og avgrenses noe nærmere. Det er således forutsatt at dette vil skje i en forskrift til loven.

I f jerde ledd er det angitt visse typer innskudd, som garantien ikke forutsettes å dekke.

Femte ledd angir at Kongen kan bestemme at visse typer innskudd skal kunne dekkes utover det som følger av garantien. Sett i lys av den høye generelle garantien på 2 mill. NOK vil det neppe være aktuelt å gjøre mange unntak. En form for innskudd det kan være aktuelt å dekke utover det garantien angir er f.eks. ulike former for pensjonssparing, om det blir aktuelt for bankene å tilby denne type sparing.

Sjette og syvende ledd regulerer forhold knyttet til utbetaling av garantien og til innskyternes klageadgang.

Til § 2-7. Støttetiltak

Etter disse medlemmers syn er det viktig at sikringsfonds­ordningen ikke inneholder selvstendige støttetiltaks­ordninger uavhengig av innskytergarantien da dette vil innebære en klar risiko for at den markeds­messige disiplin undergraves. Dersom det skapes en oppfatning av at en bank vil bli reddet uansett, vil større innskytere og investorer miste de insitamenter de ellers ville ha til å foreta en reell risikovurdering av de ulike banker. Dette kan videre lede til en mindre forsvarlig bankdrift idet større risikotagning fra den enkelte banks side i mindre grad vil bli balansert av økte fundingkostnader. Selvstendige støttetiltaksordninger vil derfor i seg selv kunne bidra til å skape kriser.

Det forhold at eksisterende sikringsfondsordninger, som i høy grad har karakter av å skulle sikre selve institusjonen, viste seg å fungere hensiktsmessig når bank­krisen først oppsto er etter disse medlemmers syn ikke noe argument for å opprettholde slike ordninger. Som pekt på ovenfor har det klare negative aspekter knyttet til seg i en mer normalsituasjon som svekker den markedsmessige disiplin og kan bidra til å skape kriser såvel i enkeltbanker som i større sammenheng.

Av hensyn til sikringsfondet selv og det solidaransvar som er pålagt medlemmene bør det imidlertid være en mulighet for fondet til å yte støtte fremfor at banker settes under offentlig administrasjon med utløsning av innskytergarantier som en følge.

I henhold til første ledd gis således fondet adgang til å yte støtte til en bank med sikte på at virksomheten videreføres eller overtas av annen bank. Hensikten med å gi fondet en slik adgang er å muliggjøre andre løsninger enn offentlig administrasjon dersom dette må antas å være mindre belastende for fondet og dermed indirekte også for de konkurrerende banker. Det er ikke intensjonen at fondet skal kunne yte støtte til en bank ut fra andre hensyn av mer forebyggende karakter eller ut fra struktur eller næringspolitiske hensyn. Det vises for nærmere omtale til de alminnelige motiver.

I annet ledd reguleres forholdet mellom Sikringsfondet og en bank som mottar støtte.

I følge tredje ledd kan fondet gi støtten til morselskapet i et finanskonsern hvor banken inngår dersom dette anses best å sikre oppfyllelsen av formålet slik dette er angitt i § 2-2.

Til § 2-8. Maksimumsgrense for fondets samlede forpliktelser.

Første ledd angir at fondet, for å møte sine lovpålagte forpliktelser, kan oppta lån. Lånerammen er satt til 10 ganger årsavgiften. En bestemmelse av denne art er nødvendig for å underbygge ordningens troverdighet, spesielt i en situasjon hvor fondet ikke er bygget opp. Det er ikke angitt nærmere hvor låneopptak skal skje. En mulighet vil være Statens Banksikringsfond, men andre finansieringsmåter bør ikke være utelukket.

Til § 2-9. Fondets styre

Første ledd angir styrets størrelse og sammensetning. Styret skal bestå av 7 medlemmer hvorav 5 velges av generalforsamlingen og de to øvrige oppnevnes av henholdsvis Norges Bank og Kredittilsynet.

Annet ledd regulerer medlemmenes funksjonstid og angir at styret selv velger leder og nestleder.

Tredje ledd regulerer vilkårene for at styrevedtak skal være gyldig.

Til § 2-10. Generalforsamling

I første ledd foreslås at hvert medlem skal ha en representant i generalforsamlingen. I annet og tredje punktum er stemmerettsreglene nærmere angitt. Forslaget om stemmerett gradert etter medlemmets årlige bidrag til fondet er primært bygget på forutsetningen om ett felles sikringsfond. I en to-fonds løsning bør en kunne vurdere andre regler.

Annet ledd angir at generalforsamlingen vedtar vedtekter for fondet samt velger medlemmer og varamedlemmer til styret og fastsetter styreinstruksen. I følge § 2-2 skal vedtektene godkjennes av Kongen.

§ 2-1. Medlemmer

(1) Bank som har hovedsete og er gitt tillatelse til å drive virksomhet her i riket skal være medlem av Bankenes sikringsfond. Det samme gjelder Postbanken.

(2) Kredittinstitusjon med hovedsete i annen stat innenfor Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde som mottar innskudd fra almenheten gjennom filialetablering her i riket, er i samsvar med EØS-avtalen berettiget til medlemskap i Bankenes sikringsfond for å supplere den garanti innskyterne har i kraft av filialens medlemskap i hjemlandets sikringsfondsordning. Kongen fastsetter nærmere regler for slikt medlemskap.

§ 2-2. Formål. Vedtekter m.v.

(1) Sikringsfondet har, i samsvar med §§ 2-6 til 2-8, til formål å sikre medlemsinstitusjonenes innskuddsforpliktelser.

(2) Fondet er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondet. Fondet skal ha vedtekter godkjent av Kongen, som bl.a. skal inneholde regler om anbringelse av fondets midler.

(3) Fondets øverste myndighet er generalforsamlingen. Fondet ledes av et styre.

§ 2-3. Sikringsfondets størrelse

(1) Sikringsfondet skal bygge opp et fond basert på avgifter fra medlemsbankene. Innbetaling av avgift skal skje hvert år inntil fondets kapital utgjør 1,5 prosent av medlemmenes innskudd fra andre enn finansinstitusjoner. Synker fondet under denne størrelse skal det fylles igjen etter reglene i § 2-4 annet ledd.

(2) Fondets samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid være minst 1,0 prosent av medlemmenes samlede innskudd fra andre enn finansinstitusjoner. Inntil minstekapitalen er betalt, skal det beløp som mangler dekkes ved avgivelse av garantierklæringer fra medlemmene. Garantibeløpet for hvert medlem beregnes forholdsmessig etter avgiften i § 2-4.

(3) Krav på innbetalinger etter garantien overfor den enkelte bank kan bare fremsettes såfremt summen av slik innbetaling og årlig avgift til fondet ikke overstiger 2 promille av beregningsgrunnlaget fastsatt i § 2-4 annet ledd.

(4) Nærmere regler om avgivelse av garantierklæringer, sikkerhet m.v. fastsettes av Kongen.

§ 2-4. Avgift fra medlemmene

(1) Medlemmene skal hvert år betale en avgift til sikringsfondet med mindre fondets faktiske kapital overstiger kravet etter § 2-3 første ledd.

(2) Et medlems årsavgift settes til 1,5 promille av medlemmets innskudd fra andre enn finansinstitusjoner ved utløpet av foregående år. Dersom en bank har høyere kapitaldekning enn den er pålagt etter loven, reduseres den årlige avgift etter nærmere bestemmelser fastsatt av Kongen. Ingen bank kan betale en lavere avgift enn 2/3 av ordinær avgift.

(3) Departementet kan for det enkelte år samtykke i at medlemsavgiften settes lavere enn bestemt i annet ledd første punktum.

§ 2-5. Endring i medlemskap

(1) Et nytt medlem skal svare avgift for første driftsår fra og med tidspunktet for inntreden. Innbetaling skjer året etter sammen med avgift for det året og kan ikke overstige avgiften for det andre driftsår. Kongen fastsetter nærmere regler om avgiftsberegningen, og likeså regler om avgiftsberegning i forbindelse med avvikling av bank samt fusjon og overtagelse.

(2) Kongen kan fastsette regler om inntredelsesavgift for nye banker utover de beregningsregler som følger av første ledd, og at det skal betales avgift selv om avgiftsplikten er falt bort for øvrige medlemmer.

§ 2-6. Innskuddsgaranti

(1) Sikringsfondet plikter å dekke tap som en innskyter har på innskudd ved offentlig administrasjon eller betalingsstans i en medlemsbank med mindre annet følger av reglene i paragrafen her. Tilsvarende gjelder for tap på tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester. Som innskudd regnes her også ikke forfalte renter.

(2) Som innskudd forstås i denne paragraf enhver kreditsaldo i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser eller innskuddsbevis til navngitt person unntatt innskudd fra andre finansinstitusjoner som institusjonen plikter å betale tilbake etter avtalevilkårene og ellers gjeldende regler.

(3) Dersom en innskyter har innskudd som samlet overstiger 2 millioner NOK, plikter ikke fondet å dekke tap på den del av det samlede tilgodehavende som overstiger dette beløp. Kravet skal reduseres med den enkelte innskyters forfalte forpliktelser etter andre avtaleforhold dersom medlemmet har adgang til å motregne innskudd og forpliktelser.

(4) Fondet plikter ikke å dekke tap på innskudd:

1. fra selskaper i samme konsern som institusjonen,

2. fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering, pensjonskasser og -fond, fondsmeglerforetak,

3. som på særlig grunnlag har uvanlig høy rente eller økonomiske fordeler, som har bidratt til å forverre institusjonens økonomiske situasjon,

4. som stammer fra transaksjoner det er avsagt straffedom for i forbindelse med hvitvasking av penger.

(5) Kongen kan bestemme at visse typer innskudd skal kunne dekkes utover det som måtte følge av garantien i første ledd.

(6) Utbetaling under garantien skal skje snarest mulig etter betalingsstans fra banken. Kongen fastsetter nærmere regler for prosedyren ved meddelelse om betalingsstansning og om innskyteres anmeldelse av krav under garantien.

(7) Avgjørelsen om dekning av krav under garantien etter bestemmelsen foran treffes av fondets styre. Styrets avgjørelse kan påklages til Kredittilsynet etter forvaltningslovens regler.

(8) Når fondet har dekket et tap under garantien i denne paragraf, trer fondet inn i innskyterens rett for et beløp som svarer til utbetalingen.

§ 2-7. Støttetiltak

(1) For å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-2 første ledd, kan fondet yte støtte til en bank med sikte på at virksomheten videreføres eller overføres til annen bank. Styret avgjør i det enkelte tilfelle om og i hvilken utstrekning det skal ytes slik støtte, og fastsetter vilkår for støtten. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på om den antatte økonomiske belastning på fondet kan holdes innenfor en kostnadsramme som ikke overstiger det som ville følge dekning av innskudd etter § 2-6 i forbindelse med offentlig administrasjon.

(2) Medlemsbank som har mottatt støtte fra Sikringsfondet, er forpliktet til å gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre mot tap, og skal gi regelmessig innberetninger til fondets styre om bankens stilling og virksomhet etter fondsstyrets nærmere bestemmelser. Fondets styre har også ellers adgang til å innhente opplysninger om bankens forhold til enhver tid.

(3) Støtte etter denne paragraf kan istedet gis til morselskap i finanskonsern dersom dette anses best å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-2 første ledd.

§ 2-8. Maksimumsgrense for fondets samlede forpliktelser

(1) For å kunne oppfylle sine garantiforpliktelser etter § 2-6 eller kunne yte støtte etter § 2-7 har fondet adgang til å ta opp lån. Fondets lån kan ikke overskride 10 ganger den ordinære årlige avgift etter § 2-4 annet ledd.

§ 2-9. Fondets styre

(1) Fondet skal ha et styre på syv medlemmer. Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges av generalforsamlingen. Styret skal være representativt for fondets medlemmer til enhver tid. Norges Bank og Kredittilsynet oppnevner hver et medlem med varamedlem.

(2) De valgte medlemmer og varamedlemmer velges for to år. Styret velger leder og nestleder for ett år om gangen.

(3) For gyldig vedtak i styret kreves at minst fire medlemmer stemmer for forslaget.

§ 2-10. Generalforsamling

(1) I generalforsamlingen kan hver bank som er medlem av fondet møte med en representant. Hver bank har en stemme. I tillegg har banken en stemme pr. påbegynt million kroner i innbetaling til fondet etter siste gangs innbetaling. Ingen bank kan ha mer enn 25 prosent av stemmene.

(2) Generalforsamlingen vedtar vedtekter for fondet, velger medlemmer og varamedlemmer til styret og fastsetter instruks for styret.

(3) Årsmelding og regnskap skal behandles av generalforsamlingen.